Drøbak Akvarium ligger vakkert til på bryggekanten i Drøbak. Det er lite og koselig, og rommer kun arter du kan finne i havet rett utenfor. Det er akkurat passe stort for en familieutflukt, da turen gjennom akvariet ikke tar lengere tid enn at selv de aller minste ikke rekker å bli utolmodige. En super lørdagsaktivitet.

Akvariet er åpent alle dager, fra 10-16, og koster 40,- for voksne (over 15 år) og 20,- for barn (4-14 år). Helt greie priser, med andre ord. Vi har besøkt akvariet flere ganger, og unga storkoser seg. Helt på slutten er det et berøringsbasseng, der du kan ta og kjenne på havets skapninger. Dette er kjempegøy for unga, og vi står alltid ekstra lenge der. Til og med mellomstor hadde stor glede av det bassenget da han var baby (ca 1 år). Så til Drøbak kan du trygt ta turen, også med små barn.

Ungene vil også synse det er kjempegøy å prøve å finne de flyndrene, som gjemmer seg i sanda. De syns nesten ikke, men om man kikker litt ekstra nøye etter, så kan man fort få øye på en eller to, og det syns iallfall mine var fryktelig gøy.

Klikk seg gjerne inn på Akvariet sin hjemmeside, eller følg de via Facebook.

Hva syns du om opplev Norge kategorien min?

Følg meg gjerne på Facebook , Instagram og YouTube .

Likes

Comments

I dag våknet vi opp til sol fra skyfri himmel, varmegrader, og fuglekviter. Og det må vi jo benytte oss av. Så vi pakka med oss ski, akebrett, kaffe, pølser, pinnebrød, brus og annet kos, og satte snuta mot tunet på Gravningen. Unga var i ekstase, og jeg var litt smånervøs, siden jeg skulle teste ut bålpanna mi for første gang. Jeg fikk den til jul for to år siden, og det er jo nesten en forbrytelse at jeg ikke har fått brukt den ennå.

Vi tok som sagt med både ski og akebrett, så unga hadde nok å styre med. Vi var ute i hele 5 timer, og spiste oss gode og mette på pølser og pinnebrød. Det er sikkert 25 år siden sist jeg spiste pinnebrød, så det var nærmest en ny opplevelse. Om været holder seg, så blir det definitivt flere slike søndager.

Det er helt fantastisk med bålpanne. Og jeg skal definitivt gjøre dette igjen. Og jeg veit om tre små som har storkosa seg ute med røde kinn i dag, og vil sovne som steiner i kveld. Størstesnupp og jeg er klare for vinterferie, mens gutta er på plass i barnehagen igjen på mandag. Utrolig deilig å kunne innvie vinterferien på en slik måte.

Winter wonderland
Grillkos

Har du bålpanne?

Hva skal du gjøre i vinterferien?

Følg meg gjerne på Facebook , Instagram og YouTube , for live updates og annet gøy.

Likes

Comments

Vi som er sånn mellom 25 og 35 år, kan nok huske bilbingo, og disse aktivitetsheftene vi fikk på bensinstasjoner i "gamle dager". Siden vi ofte var på bilferie. Lange turer fra Tromsø i nord, til Fredrikstad i sør, hver eneste sommer, så hadde vi en hel haug av disse bladene. Og det ble masse bensinstopp, masse fargelegging, masse israbatter og ikke minst masse bilbingo, og andre billeker. Etterhvert begynte vi å gå litt lei av bilbingo, så vi begynte å telle biler. Og finne biler med spesifikke farger. Kanskje ikke så rart at jeg etterhvert ble særs opptatt av bilnummer. Vi er kanskje ikke like mye ute på biltur nå, som vi var før. Nå om dagen går vel feriene mest til utlandet, og vi benytter oss mer av fly. Men, om du som oss benytter deg av bil i sommerferien, og kanskje vil Oppleve Norge . Ja, da kan du fritt laste ned disse to bilbingobrettene, som jeg har laget. Slik kan du kanskje få små utolmodige ferielystende barn, til å være stille i baksetet, iallfall en liten stund. Siden en stor del av landet har vinterferie denne uka, så tenkte jeg at dette ville være en ypperlig tid til å dele dette med deg. Bare trykk på bildet, for å få de opp i originalstørrelse, og print ut. Del gjerne også innlegget i sosiale medier, eller på egen blogg, om du syns dette var en god ide.


Likes

Comments

Jeg er bileier. Det er nesten mer frihetsfølelse enn å kjøpe hus. Jeg er superheldig, som har en fantastisk far til mine barn, som har stilt opp skikkelig når det kommer til dette bilkjøpet. For det var sannelig ikke lett, med mine helt klare "regler" for hvilken, hva og hvordan. Men han leverte, og bilen er min.

2001 modell Volvo V70, automat, med CD skifter, skikkelig rånelyd (ikke at DET var et must, men det er kult da), integrerte barneseter bak, handsfree og ellers alt som burde være i en mammabil. Ikke var den så vannvittig dyr heller, så her fikk jeg mye bil for pengene. Veldig greit også, som førstebil, at det ikke er så innmari farlig med den. Og siden jeg har tre unger, så blir det nok en bulk eller ti, og da er det greit å ha en bil som ikke taper seg sinnsykt på bare noen mnd. Jeg var veldig bestemt på at jeg ville ha Volvo eller BMW, go siden BMW er dyrt å ha på veien, og x er Volvoekspert, så var ikke valget så vanskelig.

Det som derimot viste seg å være en liten utfordring, var det automatgiret. For det var ikke så lett å oppdrive en Volvo V70 med OK kilometerstand og automatgir innenfor den prisramma som jeg hadde satt. Men, noen ganger må jo også jeg være heldig. Bilen er kjempegod å kjøre og jeg er helt forelska. Minstemann er også strålende fornøyd for at mamma også skal kjøre "vovo". Treåringen tar etter sin far, og kjente igjen bilen bare ved å se på bildet. Han viste at det var en "vovo".

Hvilken bil har du?

Hva er din favorittbil?

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook for flere oppdateringer.

Likes

Comments

Barn som kan snakke med foreldrene sine om seksualitet, vil lettere kunne fortelle om et overgrep, mener sexolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi, Anders Lindskog ved Villa Frisk i Sarpsborg, og spesialist i sexologisk rådgivning og pedagog Margrete Wiede Aasland.

Den vanskelige samtalen har blitt tatt her i huset. Jeg føler meg slettes ikke som noen ekspert, men siden jeg nå sitter med denne erfaringen, så føler jeg meg nesten forpliktet til å dele den med deg (kanskje har ikke du hatt denne samtalen ennå), også håper jeg at du finner noen gode råd her, som du tar med deg på veien. Husker du når og fra hvem du lærte om sex? Jeg kan ikke si at jeg husker det. Jeg husker bare at mamma snakka med meg om prevensjon, da jeg fikk min første skikkelige kjæreste. Før det kan jeg ikke huske å ha lært sånn utrolig mye egentlig. Åpenhet er fryktelig viktig, spesielt med tanke på å forebygge overgrep. Barn som føler seg trygge på seg selv og kroppen sin, og som vet at de kan snakke med voksne om det, har lettere for å fortelle om eventuelle overgrep. Derfor bør du ta den samtalen så tidlig som overhodet mulig. Jeg innser vel at jeg kanskje burde ha startet to år tidligere. Kanskje også ennå tidligere, men bedre sent enn aldri.

Hva skal du si? Det er ikke bare enkelt å skulle forklare noen på 9 år, hva sex er, og hvorfor sånn og sånn. For selvom det er temmelig rett frem, så må man veie sine ord, for du skal bli forstått også. Det er viktig å være klar på at sex ikke er farlig, for det verste du kan gjøre er å få barnet til å føle skyld og skam når det kommer til seksualitet. Det er lov å si at mamma og pappa noen ganger er nakne sammen, og det er lov å si hvordan barn blir til. Det er viktig å få frem både deg gode, de vonde, de lovlige og de ulovlige tingene ved sex. Som overgrepsoffer selv (i voksen alder), er det ekstremt viktig for meg at mine barn er HELT klare på hva de godtar og ikke godtar at andre gjør med dem.

Eksempler på hva man kan si til barnet om sex er:

  • • Det er vanlig at voksne koser med hverandre og at de er nakne og tar på tissene til hverandre.
  • • Når mamma og pappa koser med hverandre stikker pappa tissen sin inni mammas skjede fordi det er godt og de liker det.
  • • Det er lov å ta på tissen sin, men det bør du gjøre når du er alene og ikke sammen med andre.
  • • Barn blir til når pappaer tar tissen sin inn i mammas skjede.
  • • Voksne har ikke lov til å ta på tissen til barn og det vet voksne. Hvis noen gjør det, må du si til meg.
  • • Du må fortelle meg hvis noen voksne vil ta på tissen din eller hvis en voksen vil at du skal ta på tissen deres.

Jeg husker jeg så et program på TV, på nyhetene mener jeg å huske. Der det var en barnehage som hadde begynt å lære barna om seksualitet. Hun ene pedagogen der sa det på en veldig fin måte syns jeg. Tror jeg husker det ordrett. "Og hva skjer med tissen til pappa da?… (pause) Den blir så stiv og glad… (pause)… men det er viktig å huske på, at pappas gladtiss er bare for mamma". Akkurat den måten å si det på syns jeg var veldig fin, for samtidig som du ufarliggjør seksualitet, så sier du akkurat hva et seksuelt overgrep er. Det gjør det lett for barna å skille mellom hva som er rett og hva som er galt.

Vi voksne tenker nok ofte at barna er for små til å skjønne, at vi kan vente litt til, at vi kan vente til de blir tenåringer. Men, jeg mener at det blir feil. Det er skremmende mange barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, og vi VET at opplæring er forebyggende, derfor er det også vår plikt som foreldre å lære barna våre om nettopp seksualitet.

Hva syns du?

Har du hatt praten?

Likes

Comments

Jeg elsker Hama perler. Disse små perlene, kan brukes til absolutt alt, og det er slettes ikke bare flate ting man kan lage. Den første bruksgjenstanden jeg laget var en blyantholder, i stilfull design. Inspirert av Omaggioserien til Kahler.

Du trenger i og for seg bare en rund perleform, men det lønner seg å bruke to, da går det litt raskere, ca 1000 hvite perler og ca 1200 sorte perler, om du vil lage i samme design som meg. men du kan også bruke multifarger, og bare perle som du vil. Det velger du jo helt selv. Først perler du en hel runding. Stryk denne, og gjør den helt ferdig. Deretter perler du KUN de to ytterste ringene på de neste perleformene. Stryk og lim oppå den nederste rundingen (jeg har brukt decoupagelim, men limpistol fungerer sikkert også, eventuelt superlim). Gjenta dette til du har oppnådd ønsket høyde. Jeg valgte å perle to hvite, og to sorte, for å få fargene mer frem, men dette er selvfølgelig også noe du velger helt selv.

Det kan ta littegranne tid, for limet må jo tørke og sånt, men det er jo gøy å lage likevel. De litt større barna, kan også lage sin helg egen til lekseplassen!

- Liker du å være kreativ?

Følg meg gjerne på Facebook & Instagram for mer kreativitet.

Likes

Comments

Jeg er veldig glad i strikking, det siste året har jeg også blitt veldig glad i å lage egne mønster. Jeg har mange ideer, og sliter med å få utøp for alt sammen. Men, jeg prøver så godt jeg kan. Siden størstesnupp er veldig glad i spillet Minecraft, så måtte jeg jo teste ut en Minecraftlue av litt restegarn. Denne lua er strikket i grått ullgarn, mens mønsteret er strikket med Akryl Neongarn fra Europris. Det fungerte overraskende bra å strikke med to forskjellige garntyper. Denne luen kan strikkes i alle farger. Men hardcore Minecraft fans ser nok helst at mønsterfargen er grønn.

Legg opp 120 masker med bakgrunnsfarge på rundpinnepinne 3,5/4, og strikk ca 8 omganger vrangbord rundt (2 rett, 2 vrang). Jeg bruker alltid å starte arbeidet med en omgang rett. Deretter strikker du to omganger glattstrikk, og så mønster etter diagram. Så avslutter du med glattstrikk i bakgrunnsfarge, til du har oppnådd ønsket lengde.

FELLING:

Sett arbeidet over på 4 strømpepinner,

1 omgang: strikk 10 masker rett 2 masker rett sammen, fortsett ut omgangen.

2 omgang: strikk en omgang uten felling

3 omgang: strikk 9 masker rett 2 masker rett sammen, fortsett ut omgangen

4 omgang: strikk en omgang uten felling

5 omgang: strikk 8 masker rett 2 masker rett sammen, fortsett ut omgangen

Slik fortsetter du, med en maske mindre mellom hver felling. Ønsker du en baggy lue, kan du strikke to omganger uten felling istedenfor en.

Lykke til med Minecraft strikkingen, håper oppskriften falt i smak. Luen strikkes også på bestilling, dersom du ikke vil eller kan strikke selv.

Følg meg gjerne på Facebook & Instagram for flere hobby og hverdagssysler.

Likes

Comments

Jeg har flere ganger sett at noen bloggere har skrevet om diagnosen til barnet på bloggen sin, men hvor greit og hvor lurt er dette egentlig? Syns du det er greit at foreldre gjør det? Ville du selv likt hvis noen av foreldrene dine hadde gjort det mot deg? Syns du at alle skal vite om diagnosen til barnet når h*n vokser opp? Tror du barnet syns det hadde vært greit når h*n vokser opp? Har du noen gang tenkt på at de med diagnoser faktisk kan bli mobbet fordi de «ikke er som alle andre»?

– Nathalie (nathaliegjesdal.blogg.no/

Dette lyste mot meg i en blogg for en tid tilbake, og etter å ha kommentert selve innlegget, så hadde jeg egentlig bestemt meg for å la det ligge. Men, som mamma, med dyp, dyp kjærlighet og respekt for mitt diagnosebarn, så føler jeg at jeg må svare mer utfyllende. Forklare litt. For det er sikkert ikke bare jeg som leste innlegget hennes. Først og fremst, så må jeg si at det er bra at hun skriver dette. Begge sider av saken bør belyses, og det finnes nok noen som burde tenke seg om både to og ti ganger, før de legger ut ting. Jeg har selv hatt blogger på andre steder tidligere. Og for å si det sånn, det er en grunn til at jeg har slettet det. Jeg har ikke alltid vært like kritisk til hva jeg har lagt ut. men, man vokser og lærer gjennom hele livet. Og min beslutning om å slette den gamle bloggen, som jeg hadde hatt siden 2008, handlet mest om at jeg ikke lenger ville dele alt som omhandler barna mine,

Men, så er det jo det at vi lever med både Autisme og ADHD i huset da, vi som mange andre i dette landet gjør det. Vi strever oss gjennom hverdagens utfordringer, uten å møte så altfor mye forståelse fra utsiden. For hun SER jo helt normal ut. Hun går jo på offentlig skole. Hun har jo venner. Hun kan jo lese og skrive. Hun gjør jo lekser. Og stort sett, når vi er ute, så oppfører hun seg tålig greit. Problemet er bare alt det du IKKE ser. Alt det som hun bare viser til oss. Alt det som fører til at vi noen ganger har sett oss nødt til å melde avbud til selskaper og slikt. rett og slett fordet hun har eller har hatt en dårlig dag.

Da vi fikk diagnosen tidlig i 2012, var det både en lettelse og en forbannelse. For jeg har aldri følt meg så ensom noensinne. Aldri har jeg følt meg så maktesløst alene, så overlatt til meg selv. Samtidig, som det var deilig å få en knagg å henge ting på. Det gav på en måte en forklaring, og jeg fikk bekreftet at det ikke var min skyld. Det er rett og slett bare sånn hun er. Og er det en ting jeg har savnet, i alle de årene vi har hatt diagnosene i hus, så er det å snakke med andre foreldre. Andre som har de samme utfordringene i hverdagen som vi har. Andre som har testet ut medisiner, og som kan forstå frustrasjonen og håpløsheten man føler når man tidvis blir en kasteball i systemet.

Det å få plass på foreldreveiledning på Glenne var som å komme til himmelen, og jeg lærte faktisk mer av andre foreldre der, enn jeg noensinne har lært av fagpersoner. rett og slett fordet teorien overhodet ikke kan likestilles med praksisen rundt disse diagnosene. Teori er en ting, mens praksis er en helt annen. Vist har fagpersoner peiling, ingen tvil om det. de har mange års utdanning, og vet hva de skal se etter og slike ting. De vet nok også hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Men, det de ikke vet, det er hvor vanskelig det er, hvor tøft og slitsomt det er. Hvordan ørsmå ting kan bli en fight uten like. Fagpersoner på BUP vet ikke dette, for de opplever det ikke. Derfor er det enormt viktig at vi som foreldre, får snakket med andre foreldre. For problemer blir mindre av å deles.

Så, hvorfor deler jeg diagnosen til datteren min? Mange kan kanskje tro det er for å få lesere til bloggen, for å bli sett. Men sannheten er at det genererer ikke lesere over tid, og om det hadde gjort det, så hadde det ikke vært derfor heller. Det er tre grunner til at jeg skriver om og er åpen og ærlig om dette. Folk kan være så uenige eller enige som de vil. Men, fakta er at det er ingen som tvinger noen til å lese det som står på en blogg.

1. Åpenhet tar vekk tabuet rundt diagnosene. Det er ingen hemmelighet at både ADHD og Autisme har svært ufortjent dårlig rykte. Både blandt lærere og andre foreldre på skolen. Så det å være åpen rundt det, og lære barna fra et tidlig punkt å forstå at min datter er ikke dum eller rar. Hun har bare Autisme og ADHD. Hun er heller ikke slem eller asosial. Hun har bare ADHD og Autisme. Og heldigvis har vi høstet utrolige tilbakemeldinger på vår åpenhet. Jeg er veldig positivt overrasket over hvor forståelsesfulle spesielt barna har vært rundt dette. Vi har aldri opplevd å bli utestengt fra bursdager eller lekegrupper. Og jeg har til gode å oppleve at hun blir utestengt på skolen. Det å være åpen fører også til at andre igjen tør å være mer åpne, og kanskje, om vi er flinke, og står på, så vil også min datter ha muligheten til å bli politi når hun blir stor, ADHD til tross. Åpenhet og ærlighet er det viktigeste middelet vi kan bruke, for å oppnå like rettigheter.

2. Å skrive ting av meg. For livet som ADHD mamma er tidvis et ensomt og isolert liv. Jeg har alltid hatt en sterk penn, og liker å skrive. Derfor blir det på en måte som terapi også, selvom det på ingen måte blir delt ukritisk. Det er en hel haug med hverdagslige ting, som aldri vil havne på bloggen. Jeg vet da å beskytte barnet mitt også. Men, når jeg er på randen av sammenbrudd, når tårene virker til å strømme uavbrutt, og jeg føler meg som verdens verste mamma. Da hjelper det å skrive. Det er ingen hemmelighet at vi mammaen og pappaer ofte må ta kjipe valg iforhold til barna, som husarrest, inndragning av lørdagsgodt etc.. Og for oss som har barn med ekstra spesielle behov, krever dette ekstra mye. Og ja, man blir sliten, uutholdelig sliten. Samtidig er det et liv jeg aldri ville ha byttet ut med noe annet i hele verden. Hun er min øyesten, og jeg vil beskytte henne med mitt liv.

3. Å hjelpe andre foreldre. For det å sitte alene, sånn som jeg gjorde den dagen vi kom hjem med diagnosen i handa, det unner jeg ingen. Ikke en gang min verste fiende. Jeg vet det kan høres ut som om dette bare handler om meg, og mine følelser. Og på mange måter så gjør det også det. For om ikke jeg fungerer optimalt, så vil jeg heller ikke være istand til å håndtere de ekstra utfordringene ADHD og Autisme fører med seg i en allerede hektisk hverdag. Og jeg vet, etter å ha fått enormt mange tilbakemeldinger fra takknemmlige foreldre både etter kronikken på NRK Ytring, og kronikken i Aftenposten, så vet jeg at jeg absolutt ikke er alene om å føle meg utilstrekkelig og alene. Jeg er ikke alene om å føle at hjelpen er milevis unna, og at jeg for evig vil sitte alene, isolert i min egen stue.Jeg er ikke alene om å føle at jeg googler meg helt ihjel på medisiner, bivirkninger og doseringer. For det finnes ingenting skrevet av foreldre der ute, det er kun avhandliger fra leger og helsepersonell, som ikke lever med dette hver dag. Så, jeg deler, åpent og ærlig. Jeg er ikke ukritisk, dårlig mor eller totalt blottet for empati. Jeg deler for å hjelpe. For å hjelpe mitt barn, til å høste forståelse videre i livet, for det blir ikke lettere. Jeg hjelper meg selv, for ved å skrive av meg frustrasjon og slitenhet, ved å høste forståelse og gode tilbakemeldinger, så håndterer jeg min tøffe utfordrende hverdag bedre, og det hjelper også min datter, og mine to andre barn. Og sist, men ikke minst, for å hjelpe andre. For at de skal slippe å føle seg så alene som det jeg gjorde. For at de skal se at det finnes mennesker der ute, som har det sånn som dem. De er ikke alene. VI er ikke alene.

Hva mener du om å være åpen rundt temaer som dette?

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram .

Likes

Comments

I dag tidlig fikk jeg sove en time lenger enn på en vanlig søndag. Lurer på om barna mine har fått med seg at det er morsdag i dag jeg. Det første jeg gjorde i dag tidlig var faktisk å åpne Snapchat, for jeg hadde fått en snap fra kusina mi, og ikke nok med det, Snapchat kunne også fortelle meg at i dag var det farsdag, og gratulerer så mye med dagen. Tenk'a at til og med Snapchat har fått med seg at jeg er både mamma og pappa (for det er vel det vi alenemødre er?). Siden jeg fikk sove litt ekstra, og størstesnupp sov enda lenger, så ble det litt sen frokost på oss. Brunch er vel et mer passende ord. Egg, brødskiver og stekte poteter (rester fra lørdagsmiddagen). Unga storkosa seg, og da storkoser jeg meg også.

Morsdagsgave fra mellomstor

Været har vist seg fra sin beste side i dag også, så det varte ikke lenge før snøen utenfor her var full av ski og kjelkespor. Jeg dro med meg alle tre unga ut, og vi storkosa oss. Aka i akebakken, lagde engler i snøen, spiste snø (eller vel, de to minste gjorde det), gikk på ski, og leika på lekeplassen, helt til to små proklamerte klart og tydelig at de var kalde på bena, så da gikk vi inn. Inne ventet kakao (hvit kakao), og lesestund i sofaen. Jeg kunne virkelig ikke ha bedt om en bedre morsdag.

Og en gave til

Hvordan har din morsdag vært?

Følg oss gjerne på Instagram og facebook også. Der legges det ut mye gøy, som ikke alltid dukker opp her.

Likes

Comments

Feberkramper er krampeanfall hos barn som har feber over 38° C, og som ikke har samtidig tegn til infeksjon i hjerne- eller hjernehinner

Første gang jeg opplevde feberkramper var da mellomstor var rundt ett år. Da hadde han blitt dårligere og dårligere utover dagen, og fikk feberkramper rundt 21.00 på kvelden. Vi var inne å tok han opp av senga, og det var som å holde i en gjennomvåt tom potetsekk. Mellomstor var helt slapp i hele kroppen, før hylinga og stivheten begynte. Jeg hadde aldri opplevd feberkramper tidligere, og ble panikkslagen. Det er som å bli tatt av en flodbølge, og du strever virkelig for å holde hodet over vannet. Jeg prøvde først å komme gjennom til legevakta, men fant fort ut at det var no go. Så jeg ringte 113 (aller første gang jeg har gjort det). Heldigvis fikk jeg snakke med ei veldig rolig og balansert dame på telefonen, som rolig fortalte meg hva jeg skulle gjøre, og at så lenge han hylte sånn, så fikk han iallfall puste. Jeg fikk kjølt han ned, og deretter bar det ut i bilen, og inn til legevakta i Drammen. Storesøster ble vekket, og natta ble litt ekstra kort. En ting jeg husker spesielt godt med den første gangen, det er da mellomstor lå i sofan, også krøllet han de små tærne sine, skikkelig krøllet, siden han jo var i kramper. Da husker jeg at jeg tenkte «nå dør han», «nå mister jeg han». Jeg var faktisk så opphengt i den «nå dør han» tanken, at jeg ikke klarte å svare på når han var født en gang, da dama på 113 spurte om det. Jeg måtte regne meg frem til fødselsdatoen hans på fingrene.

Det er funnet at 2-5% av alle barn får feberkramper. Feberkramper er sjelden før 9 mnd alder og etter 5 års alder. Anlegg for sykdommen er delvis arvelig.

Andre gangen jeg opplevde feberkramper, var i mars 2015. Da var det miniputt, som pluttselig forsvant for meg. Midt på natta, klokka var vel rundt 02.00 tenker jeg. Og denne gangen var det MYE verre. Her snakker vi nesten pustestans, og kramper som varte i noe jeg vil betegne som en evighet. Heldigvis så skjønte jeg hva som skjedde denne gangen, så jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk av han alle klærna, og fikk lagt en kjølig klut på hodet hans (viktig å kjøle ned store flater som mage/rygg, og vitale organer som hjerne/hjerte). Ambulansen kom relativt raskt, og miniputt og jeg fikk bli med inn til legevakta i Drammen (vi burde vel egentlig ha klippekort der snart). Der ble miniputt sjekka for både det ene og det andre, før han til slutt sovna utmatta sånn rundt 06.15 en gang. Heldigvis har det «bare» vært infeksjonsutløst begge gangene, så vi har ikke epilepsi eller slike ting. Det var jo det jeg var mest redd for først. Spesielt etter at miniputt fikk feberkramper for andre gang i desember 2015. Nå er jeg svært flinke til å gi febernedsettende med en gang feberen bikker 38 grader da. Det er nemlig større sannsynlighet for å få det igjen, om du har hatt det tidligere. Så her i huset har jeg alltid paracet liggende.

Selvom det er en relativt liten andel av barn (bare 2-5%) som får feberkramper, så vil jeg likevel anbefale alle foreldre å lese om det, for (jeg snakker av erfaring), det er mye mindre skremmende om du vet hva det er som skjer med barnet ditt. For feberkremper er forferdelig skremmende å oppleve. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget, jeg trodde at han skulle dø. Jeg var faktisk i noen minutter helt sikker på at nå forsvant han, som sand mellom fingrene mine. Den følelsen unner jeg INGEN foreldre.

DETTE ER BARNELEGE GUNNAR OFTEDALS RÅD DERSOM BARNET DITT FÅR FEBERKRAMPER:

  • Det viktigste er å redusere barnets temperatur. Kle av barnet og pakk det inn i våte, lunkne håndklær. Anfallet går fortere over når huden avkjøles.
  • Gi deretter Paracet som stikkpille. Ha alltid Paracet i huset.
  • Dersom anfallet er kortvarig, med rask oppvåkning og god kontakt etterpå, er det ikke nødvendig med lege og sykehusinnleggelse.
  • Ved gjentatte anfall kan det være nødvendig med behandling. Da bør du også passe på å gi barnet Paracet på et tidlig tidspunkt ved mistanke om feber.

Likes

Comments