I en verden som er så basert på A4 tilværelsen, er det ekstra vanskelig å være utenfor. Du blir ikke forstått, du blir sett ned på. Det å være anderledes i vårt samfunn er så tabubelagt og så vanskelig å snakke om, at vi som er foreldre til anderledesbarna må kjempe med nebb og klør, for at barna våre skal få det de har krav på. Vi kjemper ut alle kreftene våre, vi kjemper bort alle pengene våre. Og systemet svikter igjen og igjen. Helsepersonell forstår ikke, lærere forstår ikke, familien forstår ikke. Det er så mange dører som er lukket for oss, så mange rom vi ikke får se. Og jungelen av papirer, forskrifter, paragrafer og IOPer blir så stor, at vi fint kunne ha fått lønn som konsulenter. Ikke bare må du forsere labyrinten uten kart og kompass, men du må også til stadighet snu og gå tilbake, fordet selvom du kan fortsette den veien du hadde startet på, så skjer det stadig uforutsette ting, som fører til at en annen vei ble bedre og lettere. Rådene hagler over deg, og selvom de sikkert er gitt i beste mening, så kan det bli for mye til tider. Gjør sånn og sånn, spis det og det. Det er kanskje ikke så rart at det har blitt slik, for resten av samfunnet streber jo etter å være like. Like biler, like hus, lik innredning, like klær, like flinke barn. Men, akkurat som deg og meg, er heller ikke autismebarn like.

Det krever mye krefter å late som om du er en annen enn den du er. Det vet vi nok så altfor godt alle sammen. Iallfall vi som har nådd tenårene eller er ferdig med dem. Mange autismebarn bruker alle kreftene sine på å fordøye all den informasjonen de får i løpet av en dag. Har du tenkt på hvor mange beskjeder du får hver dag? Det er nok mange fler enn du egentlig tenker på. Tenk hvordan du hadde hatt det om ingenting av det du gjorde gjennom en dag var mindre viktig enn andre ting, om absolutt alt du gjorde var like viktig. Alt fra at du stod opp, til du sovna igjen. ALT gikk gjennom, og INGENTING ble filtrert ut. Klarer du å sette deg inn i hvordan det må være? Jeg tør å gjette på at du ikke klarer det. Jeg klarer det heller ikke, og jeg er mamma til et autismebarn. Jeg får helt vondt inni meg av å tenke på hvor sliten hun må være når hun legger seg på kvelden.

Lekser kan være et mareritt til tider, selvom dagene hennes på skolen er vesentlig kortere enn andre på hennes alder. Noen ganger er bare alle kreftene brukt opp når hun kommer hjem. Noen ganger klarer rett og slett ikke hodet å ta inn mer. Se for deg ditt hode som et arkivsystem. Du har alt sirlig ryddet ned i skuffer, i orden og rekkefølge. Du vet akkurat hvilken skuff du skal åpne om du får et spørsmål. Alt er arkivert, slik at du enkelt kan finne tilbake til det ved behov. Dessuten, så filtrerer du ut ca 90% av alt du opplever i løpet av en dag. Ting som rett og slett ikke er vesentlige, som f.eks at du pusset tennene. Så kan du se for deg hodet til en person med autisme. Der finnes det ikke noen form for arkivsystem, ingen skuffer med sirlig ryddede papirer. Og absolutt ingenting blir filtrert ut. I hodet til en person med autisme, kan du se for deg flere millioner med gule post it lapper, som bare ligger å flyter. Det finnes ingen måte å finne tilbake til informasjon du har fått tidligere på dagen, ingen måte å raskt kunne repetere noe du fikk vite for noen timer siden, for det ligger allerede dypt begravet under alle de andre post it lappene som har kommet til siden da.

La oss ta et eksempel. La oss ta lekse med leseforståelse. Der du skal lese en tekst, for så å svare på spørsmål fra teksten etterpå. For normaltfungerende mennesker, som deg og meg, så er dette enkelt, vi har klart å filtrere ut lyder og andre ting vi så eller hørte mens vi leste. Min datter klarer ikke det. Så når det kommer til spørsmålene, har allerede alt hun leste havnet langt nede i post it bunken, og er borte. For hvert spørsmål må hun gå tilbake i teksten for å finne svaret. Det er tungt for en mamma å se. Jeg har innsett at jeg nok må følge henne tett gjennom mange mange mange år, flere år lenger enn du trenger å følge ditt normaltfungerende barn. Mange flere år enn A4 barna trenger å bli fulgt opp. Og modenhetsgapet mellom henne og hennes jevnaldrende vil bare bli større og større for hvert år. Det er helt grusomt jævelig, og noe jeg ikke ønsker for min verste fiende en gang. Og jeg forventer ikke at du skal forstå HVORDAN vi har det. Jeg vil bare at du skal RESPEKTERE at vi har det sånn.

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia - kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, "Velkommen til Nederland".

"Nederland ?!?",sier du. "Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia."

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.. og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia... og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt."

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

Men?? hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene.. ved Nederland.

Copyright 1987 Emily Pearl Kingsley. All rights reserved.
Oversatt av Lise T. Sagdahl, 1995.
Gjengitt med tillatelse.


Denne teksten (Om Nederland) av Emily Pearl Kingsley er så treffende for oss som har anderledesbarn. Den sier så mye med enkle ord, som jeg tror alle kan forstå.

- Jeg trodde jeg skulle lære barnet mitt om verden, isteden ble jeg nødt til å lære verden om barnet mitt.

Takk for at du tok deg tid til å lese. Vil du vite mer om hverdagen med bokstavbarn kan du følge meg på Facebook & Instagram

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Noen ganger blir det bare for mye. Noen ganger tar det vanskelige overhånd, og du sliter med å komme deg gjennom dagene. Min historie er nok dessverre ikke unik, eller jeg VET vel at den ikke er det. For om man ser på statistikken, så vil hver 5 nordmann en eller annen gang i livet oppleve en eller annen form for seksuelt overgrep. Hver 5... Det er mange. Tenk på det neste gang du går på bussen, t banen eller toget, flyet eller ferga. For det er mange av oss, og våre traumer, vår lidelse er usynlig. Det er ingen som vil få vite om det, om vi ikke selv velger å være åpne om det.

Jeg ble ikke trodd. Politiet henla saken, grunnet bevisets stilling, jeg anket så langt det gikk, men henleggelsen ble opprettholdt. Det føltes som et nytt overgrep. Verden raste sammen, livet føltes ikke verdt å leve. Så jeg prøvde å gjøre slutt på det. Ambulansen kom. Kort fortalt, jeg døde ikke. Jeg er her fremdeles. nesten 14 år senere. På sykehuset, etter selvmordsforsøk, så får du alltid en krisepsykolog. Etter at jeg hadde fått alle ledningene inn i meg med alskens midler for å motvirke det stoffet jeg hadde i kroppen som ikke skulle være der, så kom hun inn. Jeg skal ikke si så mye om henne, annet enn at hun var en dame. Hun stod på siden av senga og snakket til meg. Hvorfor hadde jeg gjort det? Jeg fortalte henne sannheten. At jeg hadde blitt dopet ned, og voldtatt, at han som hadde gjort det, ifølge lokale hadde gjort det flere ganger, med andre jenter. At han hadde en fremgangsmåte som førte til at de ikke husket noe. Svaret krisepsykologen gav meg vil gi deg hakeslepp..

- Du er sikker på at du ikke bare var full, og ikke husker hva du gjorde? Det er 14 år siden, men akkurat DEN setningen husker jeg ordrett, det er noe av det eneste jeg husker fra det året, og året etter. Jeg snudde meg med ryggen til, også var samtalen med psykologen over. Etter det snakka jeg ikke med noen psykolog om overgrepet. Jeg har vært åpen om det, men aldri snakket med en psykolog om traumene, aldri tatt tak i det psykiske rundt hele opplevelsen. I flere år har jeg vært livredd for psykologer. Gjort alt i min makt for å slippe å treffe dem.

Helt til jeg for ca 30 dager siden, innså at jeg ikke klarte mer. Bunnen var nådd, bunnen var virkelig nådd, og jeg MÅTTE oppsøke hjelp. Så da ble det psykolog, en gang i uka, noen ganger to. Det har vært godt. Rensende. To kjempeflotte damer har jobbet tett med meg, virkelig vist at de vil meg vel. At de ønsker å hjelpe meg. De har lyttet, trøstet, støttet og sist men ikke minst TRODD på meg. det er faktisk ikke mer som skal til. Det eneste jeg ønsket, var at noen skulle tro på meg. Det føles som om et helt fjell er løftet av skuldrene mine. For selvom jeg har vært åpen om overgrepet, til og med på nasjonal TV. Så er det ekstremt tungt, å bære på noe så alvorlig, så lenge, helt alene.

Det var ei jente på et forum på nettet som fortalte meg en gang, at kroppens celler skiftes ut hele tiden, og siden det var så og så mange år siden overgrepet skjedde, så fantes det ikke en eneste celle i kroppen min som han hadde tatt på lenger. Men likevel. Hodet mitt vet, selvom den ikke gir meg beskjed om at den vet, for jeg husker jo ikke noe. Men hjernen min vet. Det kjenner jeg med hele kroppen. Anspentheten, den urolige søvnen, de små tingene jeg reagerer på som jeg ikke vet hvorfor jeg reagerer på. Ting som blir trigget av lukt, farger, musikk. Det er de tingene som er verst, og de tingene vil ikke forsvinne. De vil alltid være der. Noen ganger tenker jeg at kanskje det hadde vært best å vite, for da hadde jeg i det minste VISST. Det er utrolig ubehagelig å vite at du ikke vet hva som har skjedd med deg. Samtidig som du vet at noe helt forferdelig har skjedd. Noe som gjør det helt ør i hodet, og følelsen av å være fyllesyk. Jeg har lyst til å spy. Jeg skulle ønske jeg var like tøff som Andrea, og turte å legge ut navnet hans offentlig. Men, han er frikjent av det offentlige, og da tror jeg at jeg ikke har lov. Jeg kan iallfall regne med å få en anmeldelse fra han, og jeg vil egentlig være ferdig med han. Iallfall på den måten...

Likes

Comments

Da var det klart for min egen juleønskeliste. den ser litt anderledes ut i år enn tidligere år. Men, så er livet ganske anderledes enn tidligere år også da. Jeg føler at det som står på min liste i år er ting jeg virkelig trenger. Så here it goes...

Fine klær (eventuelt gavekort fra klesbutikker)

Frisørtime

Rettetang

Sminke

Gavekort på permanent Make Up (helst øyne, bryn etc)

Parfymer, såper, kremer

Gavekort på tatovering

Gavekort fra en undertøysbutikk

Skikkelige vinterstøvletter

Sengetøy (Helst med Mariusmønster eller fra Design Letters)

Billetter til Disney On Ice (for oss alle fire)

Smykker

Sminkebord

Fin vinterkåpe/jakke

  • 118 lesere

Likes

Comments

Årets siste barneønskeliste. Storesøster har veldig klare ønsker i år, og selvom jeg ikke syns at alle passer helt til juleårstiden, så skriver jeg de ned. Det er tross alt hun som skal ønske seg noe.

CD spiller

CDer. Hun liker Marcus & Martinus, Justin Bieber og annet i samme bane.

Yttertøy (Str: 152 evnt. en størrelse over 154/156)

Votter (Gjerne hansker, men alt til å ha på henda er supert, gjerne flere par, da hun har en lei tendens til å legge igjen ting.)

Sengetøy (Også her er Snurk og Design Letters øverst på lista)

Rulleskøyter og utstyr (Rullesko er også et høys ønske Str: 36/37)

PC

Kule klær eller gavekort på klær

Lydbøker (Hun har blitt veldig glad i ungdomsbøker som Frida, Kaperøya og andre i samme sjanger)

Snowboardpakke

Likes

Comments

Da var det tid for årets andre juleønskeliste, Denne gangen er det mellomstor som står for tur. Han har jo blitt veldig stor, han har vokst kjempemye de siste mnd, og til høsten er han skolegutt. Herrejemini. Skolegutt. de vokser så raskt.

Klær (fortrinnsvis bukser, gjerne olabukser.)

Star Wars leker (Her er det Storm Troopers populært kalt "den hvite mannen" her i huset)

Star Wars klær (Finnes mange kule gensere, her er det også "Den hvite mannen" som står øverst på lista)

Sengesett (Snurk og Design Letters)

Batman drakt.

Batman klær (Her blir han kjempeglad både for inneklær, pysjer og yttertøy)

Vinterstøvler og fora gummistøvler (str 29/30)

CD spiller

Lydbøker

Ski (de han har er litt for små)

Parkeringshus (gjerne et litt høyt ett)

Smålego (Han har nemlig blitt kjempeflonk til å bygge, og har opparbeidet seg en fin liten samling)

Småbiler

I tillegg til dette ønsker han seg en stor heisekran, gjerne en som går på batteri.

Likes

Comments

Tid for ønskelister. I år, som tidligere år, legger jeg ut ønskelistene våre her. Det er like gøy hvert år. Først ut i år er minstemann, som egentlig har vokst seg ganske stor det siste året. Barnehagegutt og greier.

Lynet småbiler (Han elsker disse bilene, kan aldri få nok av dem.)

Mac Lastebilen (akkurat den som på bildet her, den som kan åpnes. han fant en slik i barnehagen til storebror, og ble helt forelska i den.)

Lynet Kostyme (Racerbildrakt)

God og varm lue, med hals (Reima står høyt på lista, de sitter godt og er gode og varme)

Utedress (her er også Reima førstevalget, siden de er veldig lette å bevege seg i)

Votter (Reima også her, veldig glad i Reima her i huset)

Barnehagesekk (Gjerne med Lynet, Spiderman, Tomas Toget eller Smurfene på)

Lynet Klær (Alt av klær, både pysjer og dagklær str: 100)

Tomas Toget togbanesett, både bane og lokmotiver)

Sengesett (Har falt veldig for Snurk og Design Letters sine)

Parkeringshus (Gjerne i tre, men plastikk fungerer greit det også.)

Likes

Comments

I lengere tid har disse bokstavene vært veldig populære. De A-B-C som er kledd i stoff, i forskjellige farger, som mange interiørfrelste har på veggen på barnerommet. Bokstaver i tre har også vært populære , du finner vel knapt et interiørbilde fra et barnerom, uten å se disse bokstavene. Siden jeg er ganske crafty av meg, og har en forkjærlighet for selvlaget, bestemte jeg meg for å lage mine egne.

Etter at jeg la ut bilder av bokstavene på min gamle instagramprofil, fikk jeg mange fine tilbakemeldinger. Så i dag tenkte jeg at jeg skulle dele fremgangsmåten med deg.

DETTE TRENGER DU:

1. RIBBA rammer fra IKEA (Disse er geniale til dette, da du kan ha stor avstand fra glasset og motivet. En ramme til hver bokstav)

2. Små knapper. Disse kan du sikkert få kjøpt på mange steder. Som f.eks Stoff & Stil, Panduro og Søstrene Grene. Selv har jeg kjøpt mine på Etsy.

3. Lim. jeg anbefaler decoupage til dette. Det tørker raskt, er holdbart og helt gjennomsiktig. Limpistol kan også brukes, men du kan risikere å brenne deg endel ganger.

4. Redigeringsprogram på PC/Mac

5. Printer & Ark.

SLIK GJØR DU:

1. Åpne et nytt dokument i redigeringsprogrammet, A4 størrelse. Skriv den bokstaven du vil ha, og rediger denne til rett størrelse. Du kan bruke hvilken som helst font, til mine bokstaver har jeg brukt "Angelic Serif Regular". Jeg har valgt store bokstaver.

2. Print ut dokumentet. Bare husk at RIBBA rammene ikke er 100% A4, så ikke dekk hele arket med bokstaven.

3. Lim arket med bokstaven på plata som følger med ramma. Jeg har valgt å lime et tykt papirark bak, slik at hele plata blir dekket av hvitt.

4. Så er det bare å begynne å lime bokstavene inni bokstaven du har valgt. det er ikke vanskelig, og går relativt raskt.

5. La limet tørke skikkelig over natta, deretter er det bare å legge plata tilbake i ramme, og henge opp.

Dette er både billigere og mer gøy enn å kjøpe i butikken. Og dessuten får du en helt original bokstav, som ingen andre har. Og du kan velge design, farger og størrelse helt selv.

Likes

Comments

Størstesnupp og mellomstor hadde en veldig morsom samtale under middagen på Big Horn i Lillestrøm i helgen. Størstesnupp vil nemlig bytte navn. Hun vil ikke heter Ingrid sier hun. Hun vil mye heller hete Camilla eller noe sånt. Mellomstor ser litt skeptisk bort på storesøstra si, og sier, kritisk "Men, Ingrid. det er jo samme ansikt! Og da blir det jo Ingrid alikevel!"

Smart han femåringen min gitt.

Likes

Comments

Vi var der i fjor, og det var stor suksess. Jeg gjør det til en tradisjon med to dager på messa, og bestiller hotell i år også. Thon Hotell Arena, som er nærmeste nabo til Norges Varemesse.  Det er så innmari greit å kunne ta seg tid der inne, og ikke stresse for å rekke over alt. Men tre unger, så er det mye som skal testes, bygges og vinnes. Så det er veldig greit med ekstra tid. Jeg får heldigvis med meg snilleste Melissa også, så vi er to voksne. Jeg er så takknemmelig for den jenta, hun er virkelig som sendt fra himmelen.

I fjor var det stor legoworkshop, med både Lego Ninjago, Lego City, Lego Friends og mye mye mer. I år kommer det vist mer Lego, samt en masse annet gøy. LilleKris er jo også større nå, så har har nok mer utbytte av dette i år enn i fjor. Hvis du har lyst til å sjekke ut årets KidsExpo, kan du kjøpe billetter på Ticketmaster. Jeg skal selvfølgelig skrive om opplevelsen vår i etterkant.

Likes

Comments

Først vil jeg bare takke for alle fantastiske meldinger jeg fikk etter innlegget om ADHD på toget. Det varmet, veldig. Likevel har jeg hatt noen veldig vonde dager etterpå. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om det også. Det er terapi det, å skrive. Og for andre, for andre kan det kanskje være terapi å lese, og å få vite at de ikke er alene, for vi er ikke det, ingen av oss er det.

Nok et jordskjelv. Nok en tsunami. De tar meg med en enorm kraft, og blåser alt liv utav meg, all glede, smilet på leppene, gleden i øynene. Drømmene, gleden over å se frem til ting. Gleden over barna mine. Jeg faller utenfor. Ser, hører alt, men likevel utenfor. Ser og hører de bygge togbane på gulvet, ser at de er flinke, klapper og viser tommel opp, klistrer på meg smilet, for dem. Men, jeg sitter utenfor, det er en vegg mellom dem og meg. En glassvegg, som skiller deres bekymringsløse verden fra mine traumer.Jeg, er et tidligere mobbeoffer..

Tone Damli sin manager sa for noen år siden, at vi måtte forstå at det var tøft å leve med kommentarer om seg selv i flere mnd. Haha,husker jeg at jeg tenkte. Prøv å lev med det i 13 år du. Så skal jeg ta deg seriøst. Noen mnd er ingenting.

Jeg ble grovt hetset og mobbet gjennom alle mine år på skolen, til og med gjennom videregående (som jeg aldri klarte å fullføre). Det var både ord, slag, spytting, gymtøyet mitt ble tatt fra plassen min på skolen(jeg har fremdeles ikke fått det igjen). På barneskolen var til og med læreren min med på mobbingen. På ungdomsskolen ble jeg slått både på skolen og på vei til og fra. Alle aktiviteter måtte jeg bare avslutte, for de ventet på meg utenfor. Truet med voldtekt, løp etter meg, en hel guttegjeng. Jeg turte ikke å gå ut av huset. Jeg kunne ha nådd langt, men jeg kunne ikke gå ut. Kunne ikke ha vinduet mitt åpent en gang, for det skjedde at ting ble kastet inn på rommet mitt.

Jeg er så glad for at det ikke var mobiltelefoner da jeg gikk på skolen. Skadene hadde nok vært vesentlig verre da. Jeg fikk riktignok noen mld da jeg var rundt 15-16 der det stod Hore og lignende, men det er ingen bilder, ingen stygge instagram kontoer, ingen facebookhets. Heldigvis. Jeg opplevde et par ganger at folk stod utenfor huset mitt og ropte ukvemsord til meg, men jeg fikk det aldri direkte inn i stua. Heldigvis.. Det var vondt nok.For vondt. Jeg nektet å gå på skolen. Nektet plent, ble syk. Gav opp.Tapetkniven var en periode min beste venn. Arrene mine er fremdeles godt synlig, oppover begge armene. Med blodet og tårene fikk jeg renset ut. Jeg fikk kanalisert de psykiske smerten ut i fysisk smerte, og det kjentes deilig. For deilig. Livet var ikke verdt det. Verden ville bli mye bedre uten meg. Jeg var bare trøbbel, dømt til å mislykkes, dømt til å dra med meg alle rundt meg i min mislykkethet.

Siste halve året på ungdomsskolen var jeg på skolen i tilsammen 6 timer tror jeg, og det var for eksamen og andre prøver. Resten fikk jeg gjøre hjemme, i trygghet, uten friminutt, uten kommentarer, uten slag, uten blikk. Jeg sov, låste meg inne, kroppen var utkjørt, kreftene brukt opp, livet var et ork. Jeg pustet, ellers var jeg død..

15 år, 15 år og jeg blir fremdeles tidvis truffet av dissejordskjelvene, disse tsunamiene. Disse enorme kreftene, som får meg til å krypegråtende inn i et hjørne, og skjelve. Disse stygge kreftene som tar megtilbake, tilbake til da jeg ikke fikk gå i fred. Kommentarene hagler over meg,alle som jeg fikk iløpet av 13 år på 5 minutter. Jeg HØRER dem, mens jegtrykker kroppen lenger inn i hjørnet mitt, og forsøker å gjøre meg usynlig.

Du skjønner, selv om du ikke fysisk sier disse ordene til meg lenger, selv om du ikke fysisk slår meg, selv om jeg får gå i fred nå. Iallfall sånn halvveis (for det hender jeg møter på ja du vet.). Så har de SATT SEG FASTi meg, de sitter dønn fast, nekter å slippe taket. Den lille røde djevelen hopper frem innimellom for liksom bare å minne meg på hvor lite verdt jeg er,hvor mislykka, hvor stygg, feit, ekkel, umulig å elske, at jeg aldri kommer til å få meg noen kjæreste, at jeg fortjener å være alene, at ingen liker meg,ingen elsker meg, at jeg ikke kan noenting, ikke kommer til å lære noenting, at jeg er et null, en uviktig person, som INGEN hadde savnet, om jeg hadde valgt åstikke kjøkkenkniven i hjertet mitt i dag. Jeg har vært der, stått på kjøkkenet å sett på den, tenkt at jeg kan bruke den, tenkt at det vil gå fort, tenkt at da vil jeg slippe, at jeg ikke orker mer. 15 år. Men.. Ikke i dag heller..

Heller ikke i dag var jeg en av de som jordskjelvet ogTsunamien tok. Men jeg vet at de finnes. Kanskje det er deg. Kanskje du også har stått der. Kanskje du står der nå. Jeg vet ikke. Jeg bare vet at jeg ikke døde i dag heller. Nok en gang har jeg overlevd. Nok en gang kan jeg gi barna mine ett bad i kveld, før jeg kjærlig brer over de og kysser de god natt,synger nattasang. Nok en gang fløy naturkreftene forbi meg. Lot meg overleve,lot meg stå.

Jeg skal ikke gi deg noen sitater om at det er alltidmørkest før soloppgang, eller at det er i motbakke det går oppover. Jeg skalheller ikke si at for noen betyr du alt. For jeg VET at når du er lengst nedeså hjelper INGENTING av dette. Det betyr rett og slett ingenting. Den lillerøde djevelen klarer å fortelle deg det motsatte. Det jeg derimot skal si er omlivets triangel.

Ta tak i noe solid,og hold deg fast.

Og hvis ikke du har noe solid, så er jeg der. Ta tak i meg,skriv til meg. Jeg har overlevd så mange jordskjelv, tsunamier og tornardoer atjeg anser meg selv som et meget stødig reisverk. Så stødig, at jeg godt kanhjelpe andre å bygge også. Jeg vet hvilke materealer som fungerer best. Jeg ermin egen entrepenør, og jeg bygger min borg med de samme steinene som blekastet på meg.

Likes

Comments