Først vil jeg bare si at jeg ikke liker uttrykket "de voksne i bhg". Mest fordi det ikke sier noe om yrket vårt. Det plager meg ikke så mye at barna kaller meg det, ikke at foreldrene gjør det heller. Der som plager meg er når kollegaene mine gjør det. Vi er vel så mye mer enn voksne? Skulle likt å sett den lege som ville likt å bli benevt som "den voksne på sykehuset"
Så vil jeg forklare at dette blogginnlegg er en respons på en annen blogg, der forfatteren uttrykte sin frustrasjon over alle ting aom blir borte i barnehagen. Jeg skjønner frustrasjonen men føler at jeg blir minst like frustrert over den avsluttende settningen om at vi voksne må ha fokus oå barnas eiendeler fordi de er for små for å passe på de selv.

Hei på du!
Jeg jobber i barnehage og jeg bruker mye av tiden min på å legge tøy på riktig plass, til tross for at det ikke er derfor jeg går på jobb. Jeg går på jobben for å gi barna mine (ja, de er mine alle 24 eller alle 72 hvis du skal telle alle barna i min bhg) en god dag, et fang å sitte på, jeg skal lære dem å smøre brødskiver, tegne sommerfugler, bygge de kuleste tågbanene, lære dem om samfunnet vårt, passe på at de utvikler seg språklig og sosialt, jeg skal lære dem at den mellomste bukken Bruse blir den største - hvis den største drar på ferie alene. Jeg skal passe på at barna får venner og at de får lekekompetanse og at de får gode opplevelser av å være sammen med andre barn. Jeg skal veilede foreldre som sliter litt, jeg skal torke tårer og sette på plaster på usynlige sår, jeg skal bruke tryllestøvet mitt til å trylle bort det vonde og jeg skal sørge for at barna får frokost, lunsj og ettermiddagsmat. Dessuten skal jeg passe på at alle barn har nok tøy på seg når de går ut, jeg skal lete i "lånekasser" på fire avdelinger for å finne en dress til det barnet som ikke har dress med seg, jeg skal ringe fortvilte foreldre og spørre om det virkelig stemmer at barnet deres kom i bhg uten sko og så skal jeg finne frem sko som barnet faktisk har lyst å låne. I tillegg til alt dette skal jeg ha oversikt over hvor og når barn tar av seg tøy, hvor de legger det fra seg og jeg skal følge opp at de får med seg sitt tøy og at de husker hvilken plass som er deres. Hvis de en gang husker at de skal legge tøyet der, det kan nemlig være noe som fenger mer på veien dit. En maur, for eksempel.

Jeg beklager, mitt fokus ligger på å utføre jobben min på beste mulig måte for å gi barna alt det beste og ikke på noe annet. 

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 240 lesere

Likes

Comments

2015 er over og vi er på vei inn i 2016 o full fart. Litt sånn "look, no hands and no breaks!".

Året som har gått har virkelig gjort det, gått alltså. Det har gått så fort at jeg nesten mister pusten. Året har bært med seg mange fine dager, men også noen triste.

Ninjalillesøster har begynt i første klasse og jeg har begynt på mitt aller (for nå, ihvertfall) siste år på skolen. Etter jul skal jeg skrive bachelor og snart er jeg ferdigutdannet barnehagelærer og gleder meg til å ta fatt i nye utfordringer.

Året som kommer skal preges av tre ting:

1. Jeg skal passe bedre på meg selv.

2. Godt nok skal alltid være godt nok.

3. Håret mitt skal bli langt. 

  • 43 lesere

Likes

Comments

Julen er snart over, imorgen skal jeg tilbake til virkeligheten noen timer, før jeg kan nyte fire dagers nyttårsledighet og kose meg med uvirkeligheten igjen.

Julen her har ikke bydd på så mange overaskelser egentlig (hvis man ikke skal telle de 78 julegavene vi åpnet og det faktum julenissen har et ungt ansikt unner skjegget, noe som en meget observant Ninjalillesøster proklamerte).

Men hvis man skla oppsummere denne julen så kan man kort sagt si:
Kontoen er tom for kapital, hjertet er fullt.
Huset er rotete, familien er lykkelig.
Det er kaldt ute, vi har (en full) fyr i peisen.
Jeg har blitt litt tykkere, jeg slipper å fryse.

  • 79 lesere

Likes

Comments

Når man er en Ninjamamma som ikke lever slik hun lærer så kan det hende at man blir veldig kreativ. Nå skal det jo sies at jeg i utgangspunktet er ganske høyt opp i toppsjiktet blant de kreative (men ofte mangler tid til å få satt alle idéer ut i praksis) så det kommer kanskje ikke som et sjokk at jeg er kreativ på mange områder i livet.

Jeg har funnet ut at jeg er er en metaforeteller. Alltså at jeg alltid må fortelle en fortelling inne i fortellingen min. Det er derfor det alltid tar så innmarig lang tid for meg å bare gi en kjapp beskjed eller fortelle om noe litt fort.

Point made. Tilbake til hovedfortellingen.

Jeg er en kreativ Ninjamamma som ikke lever slik hun lærer. Jeg mener at godteri skal holdes til helgen og at man skal spise mat når man er sulten. Jeg mener at man lurer kroppen ved å stappe den full av sukker like for middag. Alt der der mener jeg når barna mine maser etter søtsaker. Jeg gjør det alltså, kors på halsen, ti kniver (minst) i hjertet.



​Jeg mener det BARE når det er barna som maser.  Når det kommer til meg selv så er det akkurat som om alle de sterke meningene bare går å gjemmer seg fordi de vet at det finnes andre sider av meg som er sterkere.  


Så derfor har jeg funnet det perfekte gjemmestedet for godteriet mitt:

En tom ​tacotubseske.  Genialt,  ikkesant? 

IKKE sant... 

Det er nemlig  slik at mine barn er ganske smarte... Idag når Ninjastoresøster gikk forbi meg der jeg satt i sofaen med mine "tacotubs"  så ser hun bare på meg og sier:

-Seriøst? Tror du virkelig at vi ikke har skjønt at du har godteri i den esken? 

BUSTED! 

Nå må jeg vel skjerpe meg da,  begynne å leve slik jeg lærer.  Eller la barna spise godteri når de vil.  Eller... Wait  for it.... 

Finne en  ny eske! 

Tror dere en  tom melkekartong fungerer bedre? 

  • 94 lesere

Likes

Comments

​Eller... Egentlig vil jeg jo takke matindustrien som fyller opp butikkene og resturantene med lettilgjengelige, usunne, snabblagede matalternativ. Dette er mat som redder hverdagen min når energien er på bunn etter en lang dag.  Dette er fangsten for uken (jada, dere leste riktig, uken) som har gått.  Og jeg skammer meg ikke.

Dere som kjenner meg tenker sikker: "Også lurer hun på hvorfor hun ikke er tynn som en strek!" også dåner dere sikkert litt også. Men problemet er at jeg faktisk ikke lurer på det i det hele tatt. Jeg vet perfectly well hvorfor jeg er mindre tynn enn de fleste. Men jeg må jo ta noen valg her i livet. Hva er det som virkelig er viktig? Er det å være så tynn at barna mine får blåmerker av å klemme meg eller er det å orke å være en noelunde tålmodig mor med overskudd til å se en av de 100000000 showene som mine jenter setter opp, eller tid til å høre på sønnen min når han forteller meg at klapperslangens klapperlyd kommer av tørre, døde ledd?


Sannheten er at jeg gjerne skulle vært litt mindre glad i godteri og snabbmat og at jeg gjerne skulle vært litt mindre lite tynn, men aller mest ønsker jeg å ha tid til å være den mammaen jeg ønsker å være. Den som ser entusiatisk på en av alle danseshowene eller engasjert diskuterer hvordan en slange kan hake av kjeven sin for å kunne svelge et egg helt. 


Så derfor: TAKK PEPPES, TAKK ORKLA FOODS, TAKK TORO, TAKK S:T MARIA og OLD EL PASO, TAKK, TAKK, TAKK! Dere gjør meg kanskje til en større utgave av meg selv, men dere gjør meg jammen til en bedre utgave også!


Og ja, jeg vet at det ikke er sundt å servere barna slik mat SÅ ofte, men bare så dere vet det så laget jeg faktisk kjøttboller fra bunnen av til middag på søndag og dessuten spiser vi god, hjemmelaget, norsk husmanskost hjemme hos svigers ganske ofte. Heldigvis for barna  mine er de glade i frukt og grønnt så det hender faktisk at de får en å annen frukt i ny og ne. Jeg tror de overlever, hva tror dere?

  • 106 lesere

Likes

Comments

Ja tenk det... Tenk at man som 35 år gammel mamma, kan synke så lavt, at man i affekt forteller sin 10 år gamle datter at man håper en sølvfisk ville spise henne opp.

Man kan det. Synke så lav altså. Det er nesten litt komitragisk på en måte.

Jeg har pørvet alt fra å ignorere, mase, be på mine knær, belønne, straffe til å gråte for å få Ninjastoresøster til å skjønne alvoret i å rydde på rommet sitt. Enda har jeg ikke sunket så lavt som Ninjamormor og hengt skittent undertøy i taklampen til datteren min, men det er ikke langt unna.

For en drøy uke siden laget vi husregler sammen, jeg og barna

Jeg klarte å holde min del av avtalen helt til idag. Det er nemlig slik at Ninjamormor og Ninjamorfar kommer på besøk på torsdag og da skal de låne Ninjastoresøsters rom. Da må det nødvendigvis ryddes.

Etter å ha mast i 3 (!!!) timer og Ninjastoresøster hadde prestert å rydde 10 legodamer på den samme tiden knakk jeg sammen. Jeg brølte at hvis hun ikke ryddet nå så ville hun aldri få tilbake rommet sitt igjen. Sjakktrekk.

1. Hvordan i alle dager skal jeg klare å gjennomføre den trusselen og være den konsekvente mammaen jeg ønsker å være?
2. Ninjastoresøster så hele fremtiden sin rase sammen og begynte (med rett) å gråte.

Konsekvensen? Jeg måtte hjelpe henne med ryddingen og late som om jeg ikke var irritert mer. Jeg klarte det nesten. Helt til det kom en sølvfisk krypende over gulvet.

Ns: Aaahhhhhh!!!
Nm: Hva er det?
Ns: Et ekkelt KRYYYYYP!
Nm: Det er bare en sølvfisk...
Ns: Hvorfor er den på rommet MITT?
Nm: Fordi du ikke gidder å rydde.
(dette vet jeg av erfaring fra mitt eget daværende  barnerom og nåværende vaskerom)
Ns: Aaahhhh, TA DEN VEKK!
Nm: Nesj, det gidder jeg ikke. Jeg håper den SPISER deg opp.

Resultatet? Nye tårer, ny undertrykt irritasjon, nyryddet rom og en Ninjastoresøster som ALDRI skal sove på det sølvfiskrommet igjen...

  • 691 lesere

Likes

Comments

Idag skulle jeg forte meg hjem fra jobben for å rekke å pakke og komme meg ut av huset igjen før Ninjapappa og Ninjabarn kom hjem. Jeg rakk å komme hjem før Ninjapappaen men barna var hjemme da jeg kom.

Jeg snek meg ned og pakket likevel, tenkte at hvis jeg bare var stille nok så kunne jeg snike meg usett forbi barna som satt i sofaen, dypt hyptonisert av TVn.

Jeg klarte det, ingen enset meg på veien ned... Men jeg var ikke like heldig på veien opp.

Uten å slippe blikket fra TVn sa Ninjagutten:

-Hvor skal du med de derre posene?
-Skal du FLYTTE? Fylte Ninjalillesøster på med.
-Nei, alltså... Ehhh... Rodde jeg.
-HVOR skal du da mamma? Lurte Ninjastoresøster
-Ehhh, jeg skal til felldnsjsndksniet... Mumlet jeg. Aldri i verden at jeg skulle vise barna mitt hemmelige tilholdssted.
-Skal du til FELLESVASKERIET? Skrek de tre håpefulle i kor. Nysgjerrigheten lyste i øynene deres og jeg kunne fort regne ut hva neste spørsmål ville bli.
-KAN VI BLI MED?
-Neeeeeeei.... Svarte jeg drøyende.
-Hvorfor? Spurte de tre krevende.
-Fordi... At... At..
-HVORFOOOOOR?
(TVns hypnotiske evne var plutselig som bortblåst)
-Fordi at fellesvaskeriet faktisk er kjempefarlig for barn. Det står tilogmed "barn ingen adgang" på døren der.
(det er vel lov å prøve seg?)
-Nehehei. Svarte Ninjalillesøster bestemt
-Jeg kan lese og det er ikke noe skilt på døren der...
-Neivel. Men faktisk så er det sånn at om dere vil bli med så må dere gjøre lekser isteden for å se på film etterpå. Men hvis dere ser på film imens jeg er i fellesvaskeriet kan vi jo gjøre lekser når jeg kommer tilbake!? Responsen min var både gjennomtenkt og pedagogisk. Veldig stolt av meg selv.

Heldigvis for meg valgte de å se på film imens jeg vasket tøy og gjøre lekser når jeg kom tilbake. Jeg kan puste lettet ut, safe in the knowlage that jeg får ha mitt pusterom for meg selv enda en uke. At vaskemaskinen og tørketrommelen hjemme avgikk med døden er det beste som har skjedd meg!

  • 321 lesere

Likes

Comments

Idag traff jeg ham, en hver (middeladred) husmors våteste drøm. Han var sterk, sprek, rein, vakker, ung og sølvgrå. I det jeg så ham følte jeg en intens trang til å eie ham. Den bleke, skitne, trege karlen jeg har nå er herpa på innsiden av ungene og jeg er egentlig kanske lei ham. Dessuten er han ikke så fin på utsiden heller lenger, tiden har satt sine spor. Følesene mine for denne "Sølvrev" er helt ubeskrivelige. Jeg klarer ikke å legge skjul på de, hvis jeg fikk tilbudet ville jeg byttet. STRAKS! Jeg bryr meg ikke hva han den gamle mener. De er mine følelser og det er jeg som bestemmer hvordan jeg skal leve livet mitt. Ninjalillasøster har også møtt ham, denne "sølvrev" og hun er nesten like forelske som meg.

-Mamma, jeg skulle ønske du eide ham! Jeg vil aldri mer se den gamle! Sa hun med beundring i stemmen.
-Kanskje etter jul... Svarte jeg med lengsel i hjertet.

Så tok vi med oss all vår bagasje og gjett om vi ble forbauset når denne Sølvrev tok oss imot med åpne dører og hadde plass til både oss og all vår bagasje uten å klage. Han hadde tilogmed plass til overs...


www.forelska.no

Han er jo ikke min enda. Bortsett fra i mine våte husmorsdrømmer da. I drømmene mine sitter jeg i en "Silverfärgad pil" som Bo Kaspers ville sagt. I mine drømmer drar jeg å ordner alt en husmor må ordne etter jobb, uten å vente på at mannen skal komme hjem med bilen. I mine våte drømmer tar det 30 minutter å dra med Sølvreven til legen, isteden for 3 timer på grunn av dårlig kollektivtrafikk. I mine våte drømmer kommer jeg meg tørrskodd på jobben uansett vær.

Dere har kanskje skjønt det? JEG ØNSKER MEG EN BIL!!!!

Tilogmed Frøken Kanin er han klar til å passe på. Deilige drømmemannen min!

​Jeg føler en trang for å presisere at jeg egentlig ikke trenger akkurat denne Sølvreven. Jeg er fornøyd med en blå, eller hvit, eller svart, eller rød, eller lilla også. Det trenger ikke ang gang å være en Yaris. Eller en Toyota. Faktisk trenger den ikke å være hverken ny, sprek, kul eller fin heller. Jeg ønsker meg en bil med fire hjul som nettopp er EU-godkjent slik at jeg slipper å styre med med masse reperesajoner. Men om jeg kunne få følge mitt hjerte uten å tenke på noe annet ville denne vakringen stå parkert utenfor huset mitt imorgen! 

  • 307 lesere

Likes

Comments

Innimellom får jeg små drypp av illebefinnende. Jeg ser meg speilet og tenker "Ninjamamma, du er 35 år. Act your age". Men hvem skal egentlig bestemme hvordan en 35-åring skal oppføre seg?

Jeg trives best når håret mitt er rødt eller lilla eller rosa eller lilla og rosa. Det er derfor jeg pleier å ha mange morsomme farger på håret mitt. Det å ha et knæsjfarget hår krever en del vedlikehold, ikke bare av håret men av baderomsinredningen, håndklærne og sengetøyet også.

Så heromdagen fikk jeg et av disse dryppene av illebefinnende. Jeg var lei av å alltid passe på at håret var lilla og at det kun var håret som var det, ikke alt annet i huset som hodet tilfeldigvis kom i kontakt med (har dere noen gang sett en katt med lilla flekker? Det har jeg). Jeg så meg i speilet (jada, jeg er fåfengt) og tenkte "Aha! Eureka! Blonds have more fun! Om jeg bleker håret mitt så trenger jeg ihvertfall ikke å bekymre meg for å smitte av på alt og alle."

Som tenkt som gjort, kjøpte blondering og satte i håret. Først ble det blått. Så blonderte jeg det igjen, da ble det lyseblått. Så skjedde det masse ting med håret og så farget jeg hele håret med en tone så nære min egen hårfarge (eller ihvertfall det jeg trodde var min egen hårfarge) som mulig. Så meg i speilet (jada, IGJEN) og tenkte "det ble jo ikke så verst!"



Dessverre forsvant litt av datakunnskapen min da jeg ble blond og jeg får derfor ikke snudd bildet.

Så dro jeg på jobben. Jeg jobber i barnehage og de færreste barn stikker under stol med hva de mener. Det gjør ikke kolegaene mine heller. Her er et utvalg av kommentarene:

-Hva har du gjort med håret nå da?
-Ninjamamma, du har jo INGEN farge på håret ditt jo!
-Ninjamamma, du ser rar ut!
-Ninjamamma... Hvorfor har du ikke hestehår lenger?
-Dette er vel bare en mellomlanding før du setter en ny farge?
-Hvor har du gjort av det lilla, syntes du var så fin med lilla!
-Ninjamamma, du er ikke så fin idag!

I tillegg til alle disse kommentarene merket jeg ingen ting til at blondiner skulle ha det mer morsomt enn alle andre. Jeg opplevde vel heller motsatsen. Jeg ble liksom nedstemt av å være normal. Jeg er nemlig ikke så særlig normal, jeg. Å være normal for meg, er det samme som å være noe jeg ikke er og det er jo noe de færreste liker.

Så på mandag gikk vi tur med alle ungene på veien ut av barnehagen ser jeg en av mine kollegaer. Hun sto på uteplassen og solen lyste rett på hennes fantastiskt kule, LILLA hår. Hun snudde seg og vinket til oss men alt jeg så var hestehalen hennes. Hestehalen som swosjet gjennom vinden i samme slowmotionbevegelse som puppene til Pamela Anderson i introen til "Baywatch".

Needless to say satte denne opplevelse følelser i sving hos meg. Sterke følelser som ikke gikk å ignorere. Det at jeg hadde lillafarge i baderomsskapet hjemme gjorde ikke følelsene lettere å overse. Jeg prøvde å resonnere med meg selv. Veie for og imot. Den største forskjellen på meg og kolegaen med den vakre hestehalen var 12 år og det var ikke en god nok grunn til å la være.


Dessverre kom ikke datakunnskapene tilbake med hårfargen. Derfor er ikke heller dette bilde snudd riktig vei.

Nå er jeg en unormal, lillahårete, lykelig, glad og energisk 35-åring som ikke vet how to act her age.

Jeg sitter i sofaen og hører på Blink 182 som synger "what's my age again" og tenker at alder bare er et tall.

  • 146 lesere

Likes

Comments

Jeg er ikke det altså. For slikt skriver man ikke om i en blog som Ninjasvigermor leser. Uansett handler ikke bloggen om meg idag, eller.. Jo litt, for jeg er jo ganske selvsentrert til tider. (Til dere som lurer, jeg er ikke høy, har aldri vært høy og har ingen planer om å bli det i fremtiden heller.)

Idag når jeg kom opp trappen her hjemme skvatt jeg noe så sinsykt. Det satt en mann i sofaen vår. Ninjapappaen jobber seint idag så jeg forventet virkelig ikke en mann henslengt i sofaen. Prøvde å kikke litt over ryggen på gostolen vår, for å unngå at den fremmede mannen skulle oppdage meg. Jeg snek meg som en ninja, sakte opp og rundt hjørnet, nesten som en Ninjakatt. Akkurat i det jeg trodde at jeg har klart å snike meg opp ubemerket, snudde inntrengeren seg mot meg og sa

-Hva driver du med, mamma?
- Ehhhhh... Jeg skulle bare sjekke noe jeg. (ro, ro).
-Men hvorfor bråker du så mye i trappa. Hørtes jo ut som en ELEFANT! (jo, takk for den du)
-Men, alltså. Du har blitt sykt høy Ninjagutten! Prøvde jeg lure meg unna.
- Ja, hva er det som er så rart med det da? Ninjagutten så spørrende på meg.
-Nei, altså... Ingenting. Du er bare veldig høy.
-Skvatt du av meg, mamma?
-JA!
-Var det derfor du prøvde å snike deg i trappen?
-Ja...
-Du er ikke så veldig god til det, mamma.

Nei, jeg skjønte det da... Trenger ikke å gni det inn gutten min.

Spionbilde av den fremmede "mannen".

Jeg tror ikke det er så inmarig lett å være hjernen min om dagen. Har veldig mye å tenke på å dette er nok cerebrums (jada, må jo skryte av de få ordene jeg kan på latin) måte å gjøre oppror på. 

Note to self: Når man har så mange ting  å tenke på at man tror at ens egen 8 år gamle gutt er en voksen (fremmed) mann, da er det på tide å ta en timeout. Heldigvis (eller, kanskje Uheldigvis) har jeg sp mye å tenke på at jeg sikkert glemmer at jeg burde ta en tmeout. 

  • 170 lesere

Likes

Comments