Man sitter her som 26 åring, livet skulle ha ordnet seg nå. Man skulle ha fått utdanning, en god jobb og i vertfall vite hvem man er, hva man står for. Det gjør ikke jeg, har ikke gjort det på en god stund. Selvsagt har jeg visst, visste veldig godt hvem nina var, hva hun sto for, hva hun gjorde for at dagene skulle bli god. trodde jeg.

Det tror jeg ikke lenger, alle dagene, månedene, hverdagen, timene... står stille. jeg ser ikke morgendagen, ser ikke framtiden! hva skjer, hvem er jeg? Hva vil jeg med livet! Ting har forandret seg, enormt! Det livet jeg hadde for ett års tid siden, det finnes ikke lenger. Jeg hadde min egen leilighet, selvsagt kausjonert av mamma og pappa, men likevel. Jeg hadde jobb i ett stort firma, riktignok ikke verdens beste jobb, men trivdes og fikk så pass i lønn at jeg klarte meg. og nok skryt til at jeg følte meg viktig.. trodde jeg. Var sosial, hadde mange venner, hadde det gøy, festet, fikk likes og thumps up med, så gode at jeg følte meg bra og definitivt ikke ensom. trodde jeg. Likte meg selv, utseende, kroppen min, selvsagt med litt ekstra her og der, men god nok selvtillit til at jeg likte å pynte meg, likte å sminke meg, likte å å legge ut selfies. Jeg likte livet og alt det innebar.

Det gjør jeg ikke lenger. Jeg hater meg selv.

Det hele startet med at jeg måtte si opp jobben min i det store firmaet hvor jeg følte meg så viktig. Det viste seg at jeg ikke var viktig i det hele tatt, og at all den jobben og energien jeg hadde lagt ned, bare kunne trakkes på og glemmes.

Jeg måtte selge leiligheten min, leiligheten hvor jeg endelig følte jeg var på rett vei.. rett vei til å bli voksen. Sannheten var at jeg slett ikke hadde peiling på hva jeg holdt på med, og hadde kreditt gjeld stående. som var en gnagende verk i magen på meg hele denne tiden. Jeg fikk solgt leiligheten, men for under det jeg ville.. ble sittende igjen med litt lån og all kredittlånet etterpå... uten jobb!

Månedene gikk, jeg søkte på jobber, var på intervju, uten å få så mye positiv respons. Når man blir presset ut av jobben sin, føler man seg ganske underlegen, ja faktisk ganske lite verdt. Man mister selvfølelse og begynner å tvile på seg selv. Når man søker på jobber man ikke får, gang på gang. Da mister man interessen i seg selv, man er ikke verdt noe, kan ingenting, klarer ikke, vil ikke.

Det endte med at jeg ikke ville noe, lot dagene gå for det var bedre enn å face virkeligheten. kredittgjelden bare renta på seg, i takt med at man ikke hadde fått seg jobb gikk lenger og lenger ned i selvtilliten min. Brydde jeg meg om hvordan jeg så ut, ja men den nina som tok på seg en kjole før, hatet seg selv og kroppen sin nå. Tanker som du er stygg, du er ikke verdt noe, kommer daglig, flere ganger i timen.

Hvor var vennene opp i alt dette, jeg hadde skyvd dem fra meg, ville ikke at verden( det vil si vennelista på facebook) skulle se hvordan jeg egentlig hadde det. neeeida, her var alt rosenrødt, og fint. Hadde det kjempe fint. Til og med til min beste venninne, som mer enn gjerne ville være der for meg, sa jeg ikke alt. Hun visste selvsagt hva som hadde skjedd, men at det gikk sånn inn på meg visste hun ikke.. At jeg hadde tanker som å dø, som å ikke være her lenger visste hun heller ikke. Utad var jeg til en viss grad fortsatt smilende og positive nina. Mamma og jeg har ett godt forhold, altfor godt vil noen kanskje si. jeg ringer henne hver dag, gjerne flere ganger, vi kan snakke om alt. men snakket jeg egentlig med mamma om alle tankene og følelsene seg satt inne med. nei.

I mai skjedde vendepunktet i nedlatelsen av meg selv. Det var helg, og jeg hadde reist hjem til mamma og pappa for å få koble av litt, få ut det indre stresset og kanskje klare å fortelle alt som plaget meg. Jeg var så opptatt av meg selv,  så ikke at ting rundt meg gikk til grunne. ingen kunne forutse hva som skulle skje, men likevel. Søndag kom tlf, en god venninne av meg som jeg alltid hadde sett opp til var funnet død. selvmord.

Jeg begynte å tenke over livet, hvor mye det egentlig var verdt, jeg hadde jo så mye å være takknemlig for. mange som var glade i meg, og ett liv å se frem til. Jeg tenkte sånne tanker en god stund.. helt til nedlatelsen over å ikke få til noe selv tok overhånd igjen. Dagen gikk, månedene gikk, og jeg lot dem bare gå.. det var så mye enklere bare å late som at alt var ok, enn å faktisk innse alle problemene jeg hadde skapt for meg selv. for en dust! for en liten person jeg er som ikke klarer å se konsekvenser av handlingene mine. I en slags depresjon tenker man kun på seg selv, ene og alene, og blir til en slags maskin som bare lever. Ser ikke morgendagen, ser ikke framtiden.

ett par måneder etterpå døde også en annen venninne av meg av selvmord. livet er så lett å miste, og mennesker som betyr noe for deg bare forsvinner så lett. Jeg har hatt tanker hvor jeg gleder meg til å møte dem igjen, hvor jeg ser for meg å sveve opp til dem i sjelen min, mens kroppen henger etter hodet. Jeg har også planlagt hvordan jeg skal dø, hva jeg skal ha på meg, hva jeg skal etterlate meg. Og der, i ett sted langt nede i mørket, kommer jeg på hva slags grusomme planer og tanker dette er, hva er det jeg driver med. Skal jeg ødelegge livene til alle jeg er glad i fordi jeg ikke takler livet?

Selvfølgelig hadde jeg gode dager også, hvor latteren og gleden satt løst, men innerst inne føler man seg like smålig som alltid. Jobb fikk jeg, opp til flere, og flere tilbud kom min vei.. var det virkelig så ille som jeg trodde. nå har jeg fast jobb, eller fast deltidsjobb. trives jo i den.. men tar meg selv i å tenke på hvordan jeg skal ta livet mitt mens jeg smiler på jobben. Jeg har ordnet litt opp i mitt økonomiske rot, men fortsatt er det en lang vei å gå. 

Jeg tenker ikke så mye på å dø lenger, vil jo leve, vil ha en framtid. jeg er glad i livet og glad i alle menneskene rundt meg, men av og til kommer de mørke tankene, som tvinger meg til å hate meg selv. Er så sliten og er så lei. Har så mye å gi, men er så utslitt over å være den jeg er nå. 

Alle tankene skremmer meg, hva har skjedd, hvem er jeg? Har jeg ingen identitet lenger, ingen personlighet som vil gjøre noe med livet sitt, som vil noe, som kan noe. Det skal så lite til før jeg knekker sammen. Gråter av ingenting, Tårene mine har nesten blitt en del av hverdagen. Øynene hovner opp og jeg ser helt forferdelig ut. det er bedre bare å bli hjemme i den trygge sofaen eller ligge i sengen, enn å stå opp å faktisk gjøre noe med livet. jeg står fast, bom fast.. kommer meg ingen vei.

kommer meg ingen vei... det er på tide å finne veien tilbake!

Likes

Comments