Du ser mer sliten ut når du står opp enn når du la deg.

Du har erfart at det finnes muskler der man ikke trodde!

Olabukser og BH er djevelens oppfinnelse.

Håret ditt er like ved å danne reir.

Huden din er «solbrent» i -20 grader.

Musklene dine er i ferd med å bytte plass. Bakside lår med framside.

Pustemuskel er noe som må sitte i halsen, for den vi har er vel ikke funksjonell

Det å være støl er en FRYD i motsetning til stive og vonde muskler.

Du har minst 20 sagbruk i hodet, og på slike dager er det fint om andre lar være å puste. det bråker!

Hvis gubben ser deg med barberte legger har du fader meg en god periode.

Du er garantert stemplet som hypokonder av noen.

Du har prøvd å overbevise deg selv om at du ikke er syk.

Musklene dine føles like korte som på en flue.

Du får garantert krampe ett eller annet sted under visse «øvelser».

Du kan sette deg inn i andre som er syke sin situasjon bedre enn noen.

Du kan svarene på NAV utenat.

Hver dag er en utfordring.

Du kan drite i å ha jevn temperatur i kroppen. Enten svetter du eller så fryser du, nesten ihjel.

Du har hatt vondt i hudlag, fettlag og muskler.

Du er så utmattet at hvis noen gir deg loff i steden for brød så kan du grine. 😉

Ellers så ønsker jeg dere en fin dag 😊

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Dette er ikke mine ord, det er Lucinda Tart, men kunne like så godt vært mine ord.



I have been wondering how to tell you all, but then I found this templet by Lucinda Tart.

Dear Loved One(s),
I know all too well that I have become a different person. It is not in my head, it is in my body. I struggle to survive and live well with this chronic pain. Some days I am able to be joyous, other days I can only stay in bed or on the couch and be furious while my body is in screaming pain. All of these days, I am hurting. It is only the degree of pain that differs. My pain can change frequently. I might wake up in the morning feeling alright and by that afternoon be unable to do anything more. It can fluctuate from minute to minute, or it may hit me all at once.
What I need most from you is for you to know that I am not upset with you. Despite my irritation at my new self and my unintended lashing out, what I am really angry at is my pain and inability to perform simple daily life activities. I am so very sad about all those activities we once shared but now frequently must cancel at the last minute. Worse than that is when I have to let go of those special times we treasured. I am not only missing out on these activities and our bonding time, I am feeling overwhelmed with loss and guilt.
The person you care about is still in here. I get buried from constant pain that moves around body. I get frustrated because my brain frequently forgets the simplest of things like returning your phone call. I beat myself up because I have too many days when I can no longer accomplish the most basic of activities; work, cleaning house, driving, shopping, keeping track of planned outings I scheduled, and so much more. I become lost in grieving, filled with shame and guilt.
I want you to know that while I appreciate your desire to offer me a cure, it is my choice if I try to use it. It is still my body and I still understand my needs. I will know if it is something that I feel will help me. Perhaps it will help later on. If you want me to remember the procedure, ask me for my journal and write down the information in my section labeled “medical” using simple but complete information on where to find it later. Then, let it drop away from our conversations. Please don’t push these ideas at me. I get angry because I too am frustrated that there is not “a” cure for me. I am working at my new pace. I really am trying to find methods for my Wellness plan. One that allows me to be myself again, instead of remaining hidden underneath my pain.
My self-esteem is at an all-time low these days. I work as hard as each day allows me to. There are days I am a successful “normal” person and there days when all I feel is the failure. This is not your fault. This is not my fault. This is Fibromyalgia. I am not suffering from depression, but I do have depressed days. Please do your best to understand. If you just can’t tolerate me during these days, know that I understand, that I am not upset and won’t be angry at you later if you need to leave. When I feel sad it helps me more than you know if you perform acts of kindness; send me a humorous email, make me cup of tea or just tuck me into bed. There is no talking me out of this mood, it will only cause more grief to us both. Acts of kindness help me to uncover my esteem as they remind me that “I” am still worth caring about.
I care about you all. I am trying every day. I hope I find these methods soon to bring back at least some of the happy me and decrease the sad, painful me. Try to remain patient and compassionate. I know better than anyone that tolerating this new person can be difficult. Taking the time to understand my invisible syndrome helps us both. If you don’t understand, please feel free to ask me about it on my better days. There is very good information on Fibromyalgia on the internet or in books. It is important to remember that like all chronic illnesses, they have similar symptoms, but just as we are all unique individuals, the predominant features of my chronic pain will also be unique.

Likes

Comments

Har reist på høstferie med ungene.. Det er så herlig å bare reise sånn og slippe å tenke for mye.. Har med hobbysaker, ungene ute å leker og jeg bare koser meg. Enten med strikketøy, brodering eller fargelegging..

Nesten ferdig med en genser til mellomsten og kan tro han gleder seg til den er ferdig. Med hette og det hele.

Og så driver eg å broderer en juleduk.. prøver iallefall.. har tatt opp sting noen ganger pga feil 😱

Og så seff fargeleggingen min..
kopp kakao ved siden av så er jeg i feriemodus..

Dette er den fantastiske utsikten eg har

Likes

Comments

I disse dagene nå så har det vært en del fokus på denne ene jenta som er blitt mobbet de siste 9 årene.
Jeg må jo si jeg synes hun er kanontøff som går ut med dette på den måten hun gjør.

Ble/blir selv mobbet. Er 36 år og sliter fortsatt med følgene av denne mobbingen som startet da jeg var rundt 5-6 år gammel.
De fant på de utroligste ting å mobbe for. Alt i fra fargen på håret mitt, til fargen på ranselen og klærne mine, de mobba meg også for hvem som var mine foreldre, mine venner. Mobbet for dialekt, de mobbet i grunnen for alt mulig.

Ett tilfelle moren min husker og har fortalt meg om, som idag har gitt meg varig men i ryggen er at de stengte meg inne i en pappeske og stod å hoppa på meg.

Flere tilfeller jeg selv husker (som jeg skulle ønske jeg ikke huska) var at de slo meg med pinner, de prøvde å steine meg, de slo og sparka. Der var ett sånt toalett med åpning oppe og nede på skolen jeg gikk på, og eneste plassen jeg som oftest trodde jeg var lur å gjemte meg. Der fant de meg, kasta stein og kongler inn på meg.
Kom hjem med mer enn ett hull i hode og måtte til legen for å spraye plasterspray eller sy.

De ødela klærne mine bare fordi jeg hadde klær som ikke de andre hadde. Ene gangen synes jeg det var ekstra trist, tanten min hadde sydd ett sett til meg, som jeg elska. Og fordi jeg hadde stått opp mot dem og sagt at jeg synes de var fine, så kom de etter meg med kniv, skjærte i buksa og trua med å skjære opp meg hvis de så meg med de på en gang til. Z
Så trist og lei kom jeg hjem og fikk kjeft fordi min mor trodde jeg hadde gjort det selv.

Etterhvert mobbet de meg for å være feit og stygg. Fordi jeg var en av dem som dessverre slet med kviser. Der var de som så verre ut enn meg i ansiktet, men det var ikke viktig, for jeg var svakest, lettest å mobbe.

Jeg var ikke feit som barn, jeg var faktisk ganske tynn jente som liten, men fikk bryster og mensen i en veldig tidlig alder. Og det gav jo enda en grunn til å mobbe meg.

Og dette var i en tid hvor internett ikke ble brukt, vi visste ikke hva internett var en gang.

Til og med når jeg hang med de elevene som sånn sett var skolens populære gjeng ble jeg mobbet. Også innenfor den gjengen jeg var med.

Jeg var lita og sjenert, jeg turte ikke si noen imot, da bl ting bare verre.
Jeg tror at til dags dato så aner ikke min mor hvor ille det faktisk var. Jeg fortalte aldri hjemme om all mobbingen. Jeg var livredd det skulle gjøre ting enda verre. Jeg endte opp som en av "verstingene" på ungdomsskolen, fordi lærerene vendte det blinde øye til. De ville ikke se hva jeg ble utsatt for, de så bare min oppførsel.

Da jeg kom på vgs så oppførte jeg meg alltid som om ingenting kunne plage meg, jeg endte opp som ei som var veldig kjent for å være ganske hyper, alltid godt humør og ellers var som ingen andre var. Jeg hadde "skygger" som de ble kalt. Der jeg var der var de.

Den gang var de mine verdens beste venner. 3 gutter som var mine faste kompiser på skolen, og noen ganger etter skoletid. Han ene var en kompis av meg helt til for nesten 5 år siden. De 3 er fortsatt i mitt hjerte mye på grunn av det første året på vgs.

Mange ville sagt at på den tiden hadde jeg mange venner, men det var ikke mange av de som fulgte meg videre da sommeren kom. Dessverre.

Jeg startet på folkehøgskole, og det var det beste som henste meg. Jeg brukte lang tid på å finne ut hvem jeg selv var, og det året uten mobbing ble det året jeg begynte å innse at jeg "måtte" være snillere mot moren min og søsken.
Det var det året jeg fant ut hvem jeg var og hvem jeg ville være. Jeg ville være en omsorgsperson, jeg ville være en person som kunne være der og se mobbingen og stanse det før det i hele tatt startet.

Idag blir jeg ikke mobbet med ord, blikk sier egentlig alt. Dømmende blikk, fordi jeg er stor. De vet ikke historien bak, de vet ikke at jeg trøstespiste lenge, at jeg slet mye med meg selv. De vet jo ikke at idag klarer jeg ikke gå ned på egenhånd uansett hvor lite jeg spiser.

På grunn av fibromyalgi, lavt stoffskifte og ifølge legen noe genetisk, så sliter jeg med å gå ned. Jeg klarer ikke å "elske" kroppen min.

Og alle har velmenende råd på hvordan jeg skal komme meg ned i vekt, for det har jo hjulpet for dem. De tenker ikke på det at jeg allerede har prøvd. Legen har gitt meg forskjellige dietter, forskjellige piller til og med. Uten at det har vært mye til hjelp.

Og igjen så er barn de mest grusomme. Med tanke på all fokuset de har på skolen idag i forhold til mobbing så skulle man jo trodd at barna idag lot være. Jeg har hørt barn gå å snakke om meg når de tror jeg ikke hører. Kalt meg feit og andre slemme ting.

Jeg irrettesatte noen barn, hvor da ene jenta kom å unnskyldte seg da hun så meg igjen. Jeg husket dessverre ikke hennes før hun startet å snakke. (Hadde ikke sett hvordan hun så ut, hadde ikke briller på)

Men jeg kunne se at hun følte seg dårlig og angret veldig.

Jeg har snakket med mine barn om mobbing, om hvor slemt det er, at andre barn blir veldig lei seg hvis man mobber. Og begge guttene har gjort mitt mammahjerte stolt.
Har overhørt dem stanse andre som mobber. Begge har ved flere anledninger hjulpet den som blir mobbet. Trøstet og støttet dem. Og mammahjertet svulmet.


Idag har flere av de som mobbet meg prøvd å legge meg til som venn på fb. Flere av dem har jeg truffet på gata for eks. Og de liksom snakker om da vi gikk på skolen sammen og hvor kjekt vi hadde det. Folk som aldri var venner med meg. Virker ikke som om de innser hva de drev med, virker ikke som om de tenker over det faktum at de mobbet meg, at jeg ikke hadde det kjekt sammen med dem.

Jeg gidder ikke si noe, jeg gidder ikke prøve å forklare at det de synes var gøy (mobbe meg) det synes ikke jeg var gøy.

Så mange av dem la jeg til som venn, men endte opp med å fjerne dem igjen. Også han som unnskyldte seg for hvor slem han hadde vært. Ett unnskyld nå leger dessverre ikke noen av de usynlige sårene, arrene jeg har.

Idag har jeg en kjempegod mann, og jeg har 3 herlige unger.
Jeg har noen av de beste vennene jeg kunne hatt. Har ikke mange venner, men de jeg har, har vært med meg gjennom alt livets karusell fører med seg.

Så prøver å ikke tenke for mye på all mobbingen som førte meg dit jeg er idag. Men noen ganger så sitter jeg å tenker på dette de sier om at alt som ikke knekker deg gjør deg sterkere.
Noen ganger er de ordene min trøst.

Klem

Dette ble ett langt innlegg. Men siden dette fungerer som min dagbok, siden dette er hvor jeg får "blåst" ut. Så kommer jeg nok ikke til å slutte med slike innlegg..

Likes

Comments

Igår hadde eg en ganske grei dag , (smertemessig) og hadde en kanontrivelig dag fra start til slutt.
Reiste en tur til Stavanger igår, skulle møte ei gammel venninne. Vi hadde ikke møttes på ganske lenge, men må jo si at det var jo nesten som om det ikke hadde gått mer enn kanskje ei uke siden sist når vi startet å prate. Og så var det litt lorsomt, for det føltes nesten som om eg sku møte alle jeg kjente men ikke hadde prata med på ei stund bare igår.
Først kom ei venninne som eg ikkje hadde prata med siden før sommeren. Så kom plutselig tanten min og to søskenbarn. Deretter noen venninner til.. for å da toppe alt med onkelen min og atter ei venninne.. hehe

Jeg koste meg iallefall med både venninnen min og var litt sosial med andre enn bare typen og bestekompisen.

Føler liksom ikke eg har energi til å farte rundt slik lenger, og så føles det som om enkelte rundt meg bare ikke vil forstå at eg har det sånn. Lever tross alt i smerter hver eneste dag, og slipper aldri unna.
Skjuler som regel dette svært godt, for orker ikke høre bak ryggen at folk sier
"Hu ser jo ikkje syk ut, hu overdriver nok mye av de smertene hu seie hu har"

At någen seie rett i fjeset på meg at eg må bare gjør sånn og sånn for at det ska bli bedre. At det og det hjelpe.

Nei de tenke ikkje på det at eg faktisk har prøvd, at eg har prøvd forskjellige ting som folk meine funke for dem, i håp om at det samme ska funke for meg.

Alle e me forskjellige, alle kan ikkje ha samme virkning på samme ting, alle har ikkje samme smertenivået for det om de har samme "sykdommen" "diagnosen"
Det ser eg bare på meg og någen i min familie.. me e flere med fibro, men kan virke som om eg e den som faktisk e verst ramma. Og siden de andre og har det så komme det mange velmenende råd om kordan eg ska bli bedre. Akkurat som om eg ikkje allerede har prøvd det liksom. Akkurat som om eg drite i å prøva ting som kan hjelpa meg. Som om eg vil leva sånn som dette. Kem velge vel å leva sånn.. Hadde eg kunne velga hadde eg valgt ett liv uten disse smertene.
Sånn som nå, eg va ute i hele går. Først med venninnen min, så dro meg og mine kjøre til min mor litt seinere. Og idag svir eg for det. Svir godt for det. Smertene e ikkje bare moderate idag, de e sånn at eg helst har bare lyst å ligge heile dagen.

Men kan jo ikkje det heller, får besøk av ei venninne og sønnen hennes om noen timer. Hun ska hjelpe meg å henge opp ei kanonflott hattehylle i gangen. Og så ska meg og hu leke oss litt med gelenegler.. prøve ut noen forskjellige farger og sånt.

Å legge negler e någe eg syns e kjempegøy, ble lært opp sv ei som e negldesigner, fikk beskjed om å øve øve øve. Men kor lett e det når du ikkje har så mange å øve på. Mange som seie de vil, men få som faktisk komme å e prøvekanin.. menmen

Nå ska eg iallefall få lov å leke meg litt idag.

Og så tenkte eg å spørre bestissen min om han hadde lyst å komme her imårå og hjelpa meg litt..

Dette innlegget spora litt av ser eg.. hehe sånn fungere det i hode mitt.

Jaja
Får vel avslutta for nå før det blir en bok ut av dette.. hehe

Men iallefall så ville eg få sagt

Tusen takk for en koselig dag igår.

Og en kjempeflott helg videre til alle 😀😀


  • 1 lesere

Likes

Comments

Igår hadde vi familiedag i kongeparken.
Tok med meg alle 3 ungene og mann og reiste til kongeparken. Hele dagen ble hva ungene ville gjøre. De sprang skyttel trafikk mellom oss voksne og karusellene. Brukte seff mer penger enn man egentlig skulle ha brukt, men i tenker at i grunnen er det viktigste at ungene kosa seg en hel haug.
Hu lille fikk vært i noen få karuseller hu og, og der va ett stort glis i fjeset på de alle 3.


Blir såå vanvittig sliten i kroppen etter en sånn dag. Smertene er helt fæle, men å se hvor glade ungene blir er verdt smertene.

På lørdag var vi alle ute å sykla, fra lura og nesten helt opp bakken som går til den parkeringen som brukes når man skal til dalsnuten.
Jeg kom meg 30-40 meter opp den bratte lange bakken. Ble hentet der og kjørt opp resten av bakken. Min kjære mann syklet helt opp.
Er så stolt av alt min kjæreste mann klarer. Syns han er kjempeflink med tanke på at første gang han sykla på maaange år var i august.

Meg og de to minste prøver å få vært med ham innimellom på sykkelturer, men føler ikke jeg klarer holde følge. Han sykler såpass langt foran meg før han sirkler tilbake. Så føler jeg holder ham igjen noe veldig.

Nå har eg og kjøpt sykkelvogn til hun minste, slik at jeg kan sykle turer med henne på dagtid mens mannen er på jobb. (Siden han har setet festet på sykkelen sin og har sykkelen til jobb)
Mangler noen deler fortsatt så jeg må vente littegranne før jeg kan bruke den slik jeg helst vil.
Det er en sånn 3 i 1 vogn. Kan bruke den som sykkelvogn, som barnevogn og som joggevogn.

Likes

Comments

Å gå igjennom esker med gamle minner er til tider helt fantastisk. Det er så mye rart man finner.
Nå siden vi flyttet har eg gått igjennom mange mange esker med mange minner både fra barndommen, fra venner jeg har hatt de siste 16 årå.. Og i det hele tatt..

Noen gjør at jeg blir litt på gråten, mens noen får meg til å flire så jeg gråter. Og alle minnene har man så veldig lyst å ta vare på.

Men

Nå er det en gang sånn at i den nye leiligheten har eg ikkje lika mye lagringsplass som eg hadde i den gamle. Og dermed må en hel haug med ting vike plass. Så det har vært litt bittersøtt å gå igjennom eskene mine. Så og si alt av pyntegjenstander er for eks borte nå.
36 år med ting/minner som er blitt tatt vare på er nå redusert til 2-3 bananesker med ting.
Og må igjennom enda en gang for å ta vekk enda mer.

Vemodig, men sånn er det..
Det morsomme med sånne oppryddninger er jo alle de fantastiske bildene som kommer frem i dagens lys.. Hehe

Har funnet noen flotte bilder av familien min, av meg og søsken.

Og nå har jeg sendt bilder av dette til noen av mine familiemedlemmer, og sitter å fjoller over de fantastiak flotte klærne me hadde på den tiden.. Hehe

80-90 tallet var jo tiden eg vokste opp som barn. Så klærne er jo deretter.. 😜

Dette bildet er meg når jeg er sånn 12-13 år.. Altså 92-93 en gang. Det var den tiden matchende joggedresser var populært. Den gang gikk man ikkje k joggebukse uten å ha en identisk genser til.. Hehe

  • 1 lesere

Likes

Comments

Åååå idag komme eldste gutten på besøk. Uvant å sei han komme på besøk. Han ska ver her heile helgen. Han ringte å ga beskjed at han ikkje kom før i 6 tiden ikveld, kjente skuffelsen sige innover meg, siden eg vet han slutta skolen 12.15 idag og han reiste direkte fra skolen t Stavanger. Men han reise innom vennene sine på veien. Så då e det jo greit, og man biter skuffelsen i seg.

Har ikkje sett ham på 14 dager, eg som e vant med å se ham kver einaste dag. Så gleder meg som en unge til at han komme og at eg kan få klemme ham igjen.

Og må jo sei eg e ganske imponert over hvilken fart saken min hos nav plutselig fikk. Fra å ha gått tre år og kjempa for å få utredning i forhold til ufør, til å komme til nytt navkontor og ny kommune og då beskjeden:

me sette deg på arbeidsavklaringspenger ei lita stund og så fikse me uføre til deg etterpå. For lese i rapporten at det ikkje e någen hensikt å prøva deg i arbeid.

Litt deiligt å vita at eg sleppe krangla med ny kommune om dette.

  • 5 lesere

Likes

Comments