I LOVE MY HANDYMAN! Jeg er så heldig at jeg kan få akkurat det jeg ville ønske, og så bygger kjæresten min det. Han er så utrolig dyktig. Ikke nok med at han dyktig til å snekre, han har faktisk designet den helt selv. Jeg bare elsker den. 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Planene for bursdagen min var en bytur fylt med alkoholer med en etterlengtet vennine. Slik ble det altså ikke. Dagen før, hadde jeg en magefølelse... bokstavelig talt! Jeg følte på meg at jeg var nødt til å ta en graviditetstest. Egentlig ganske merkelig, ettersom jeg ikke hadde noen symptomer på at jeg var gravid. Jeg var alene hjemme, og hadde tatt turen ned til apoteket. Sindre var på jobb. Jeg satt på badromsgulvet, og ventet på resultatet. Minuttene føltes som en evighet. Jeg var så spent. S og jeg hadde snakket mye om å få barn.

Jeg snudde pinnen. Jeg var gravid. Jeg kjente hjerte pumpe i brystet. Jeg var sjokkert, målløs, stresset og ekstremt glad på samme tid. Det var så mange tanker som snurret rundt i hode. Var jeg klar for dette ansvaret? og nå midt i lærlingtiden? Hva ville Sindre si?
Jeg klarte ikke å holde på dette selv. Det tok ikke mer enn 10 minutter, før jeg bare var NØDT til å ringe S. Da han kom hjem fra jobb, hadde han tatt med seg vakre roser til meg.

De første tre ukene jeg var gravid, var livet bare fryd og gammen. Jeg tenkte at jeg var heldig som følte meg lite kvalm, og hadde ingen gravid symptomer enda. Lite viste jeg hva som skjulte seg rundt bare en liten uke. Kvalmen begynte sakte men sikkert å snike seg innpå meg. Kvalmen ga seg ikke, og jeg brukte hele dagen på å kaste opp. Jeg klarte ingenting lenger. Til og med det så se på tv var utfordrene. Vi bodde på den tiden, i en 45 kvm hybel, og det å lage mat i leiligheten..... VAR ET REAL HELVETE. Bare lukten av yoghurt gjorde at jeg kastet opp. Tilslutt var jeg nødt til å krype til korset, og oppsøke lege. Jeg klarte ikke lenger å få i meg noe som helst, til og med vann kom opp igjen. Legen sendte meg på sykehuset, da jeg hadde proteiner i urinen, og ble sendt videre på for en liten sjekk.

En liten sjekk ble det ikke. To måneder med behandling på sykehuset ble det. Jeg hadde noe som het Hyperemesis gravidarum (Ekstrem svangerskapskvalme). Hver dag kl 08, dro jeg på sykehuset. Der ble jeg brukt som en nålpute, og jeg tre liter med intraveniøs. Tilslutt var blodårene blitt så tynne, at det ble helt håpløst for legene å finne en brukbar blodåret. Jeg opererte inn et kateter i armen, som gikk ned i brystet slik at jeg slapp alle stikkene. Det hjalp mye, men jeg husker jeg synes det var ekstremt ubehagelig med en slange som stakk ut av armen 24/7. Dette ble min hverdag i 2 måneder. Det var min mat og drikke. Prøvde jeg å spise kom det opp igjen. Jeg husker jeg hadde så vondt i spiserører, etter å ha kastet opp opptil 40 ganger på en dag. Tilslutt, følte jeg meg så dårlig at jeg trengte hjelp til å komme meg på do. Kroppen var utslitt, og jeg var langt nede. og jeg hadde faktisk gått ned nesten 10 kg. Hvordan skulle jeg klare å gjennomføre dette.

Damene på sykehuset, var gode å ha. De klarte å få meg gjennom hverdagen. Jeg er så glad jeg holdt ut, for plutselig skulle det vise seg å være lys i tunnelen. Sakte men sikkert følte jeg meg mindre kvalm, og jeg kastet opp mindre og mindre for hver dag som gikk. Jeg husker dagen jeg ble friskemeldt fra sykehuset. Endelig!
Og det var virkelig i grevens tid. For bare 14 dager etter jeg var friskemeldt fra sykehuset, skulle jeg opp til fagprøven som blomsterdekoratør. Heldigvis bestod jeg, og kom igjennom det.

Graviditeten fremover skulle heldigvis vise seg å være mye bedre. Men jeg fikk plutselig et merkelig forhold til mat. Før jeg ble gravid hadde jeg et halvt år levd på lav karbo, og var ekstremt nøye med hva jeg puttet i meg. Men etter hyperemesisen, var jeg mer opptatt av konsistensen på maten. Jeg gikk etter mat som var mindre vondt å kaste opp. Mye av maten ble da karbohydrater. Kan si jeg la på meg rimelig fort de 10 kg, jeg gikk ned og vel så det. Jeg kan ikke si jeg var bortskjemt på søvn gjennom graviditeten, og jeg slet allerede etter 3 uker med å få sove.

Jeg var ganske deprimert mens jeg var gravid. Jeg hadde sett for meg graviditeten som en koselig førstund. Men den ble bare hard, og vanskelig. Jeg husker jeg ble lei meg, da jeg så gravide stryke seg på magen. Men jeg var liksom aldri der. Ikke misforstå meg, det var ikke fordi jeg ikke ønsket meg barn. Men det var fordi jeg hadde vært så dårlig gjennom graviditeten, at jeg turte ikke å ha for høye forhåpninger, i tilfelle det skulle skje noe.

Det nærmet seg uke 40. Ventetid..... FOR EN LAAAAAAAANG TID. Først nå forstår jeg hva mener med " ventetiden". Det føltes ut som en evighet før hun kom. Tilslutt ble jeg satt igang. Først meg en ballong. Jeg dro hjem, håpefull og spent på hva som ventet meg. Noen små uregelmessige rier, ble resultatet.

Jeg kom på sykehuset klokken 09 dagen etter. Spent på om jeg hadde blitt mer moden. Men ikke mye fremgang, og jeg fikk min første dose med modningspiller. Riene begynte som smått og komme. Men fortsatt ikke noe regelmessige rier. Jeg fikk min andre dose med piller. Nå begynte jeg å kjenne riene, enda bedre, og det begynte faktisk å komme mer og mer regelmessig. Klokken ble 22, og jeg fikk min tredje dose med piller. Nå begynte riene å bli ordentlige vonde. Jeg klarte ikke lenger å ligge i sengen. Sindre prøvde å finne jordmor, for å spørre etter noe smertestillende.. og den forbanna (unnskyld uttrykket) jordmoren, kom inn smilende og sa "hvis du har vondt nå, bare vent på hva som venter deg". Jeg ble rasende og veldig lei meg.

Heldigvis gikk den ufyselige jordmoren av vakten, og neste jordmor kom innom for å hilse på. Nå var riene enda sterkere, og kom enda oftere. Jeg var nå klar til å flytte inn på fødestua. Der ble jeg satt på drypp, og trudde at vi begynte å nærme oss fødsel..... men det ble dessverre 12 timer til, i voldsomme smerter. Jeg klarte ikke lenger å stå på beina, jeg kastet opp hvert 2 minutt, og begynte å bli ordentlig svimmel. Tilslutt ble det bestemt at jeg skulle ta keisersnitt. Jeg fikk lov til å hvile en liten time, og de slo av dryppet så kroppen fikk slappe av. Men bare 10 minutter etter, kom legen inn å hentet meg. Lite viste jeg at lille Rikke Linnea begynte å bli stresset, da mamma skulle hvile. Jeg ble ført til operasjonstua, Sindre fikk ikke være med inn.

Jeg skalv, og kastet opp om hverandre. Jeg har sagt at keisersnitt, var det siste jeg ønsket. Men, nå var jeg nødt. Jeg ble faktisk positivt overrasket, over hvor lite vondt det var. Etter 45 minutter var jeg ferdig. Jeg hadde fått ei lita jenta på 3250 kg, og 50 cm lang. Jeg husker at det føltes som en evighet før jeg fikk se henne, og høre henne. Mens jeg lå på operasjonsbenken, fikk jeg se et glimt av henne i sidesynet. Der tittet verdens nydeligste vesen på mammaen sin. Så fantastisk fin. Tårene kom, og jeg følte en enormt stolthet spre seg rundt i kroppen.

Jeg fikk ikke se reaksjonen til Sindre. Men det var faktisk han som passet vår lille datter de første fire timene i hennes liv. Jeg lå til observasjon, for å hvile. Men hvile klarte jeg ikke. Hode tenkte bare på den lille familien min som satt oppe på rommet. Disse fire timene var laaaaaaaaange.

Den første natten var så uvirkelig. Tenk at vi hadde blitt en familie. Hele graviditeten var glemt, og jeg var bare lykkelig. Dette kunne ikke kjøpes for penger. Alt det vonde var glemt, og alt som betydde noe var de to store øyene som tittet på meg.

Likes

Comments

Etter at lille R, kom til verden ble dessverre lille focusen vår for liten. Vi har nå vært på biljakt i noen måneder, og endelig fant vi drømmebilen. I dag ble den vår og i morgen blir den med oss hjem. Vi gleder oss masse til ferieturer og en enklere hverdag. 

Likes

Comments

Tenk at Rikke Linnea har blitt 8 uker. Tiden går så altfor fort. Det er så vemodig å pakke bort de aller minste baby tøyet. Men ettersom tiden går så fort, holder jeg på med planleggingen av dåpen hennes som skal være i slutten av februar. Faktisk så har jeg klart å arrangere dåp på min egen bursdag. En flott bursdagsgave!
Det var faktisk dagen før bursdagen min, da jeg fant ut at jeg var gravid. 
Fargetemaet er sart rosa og lilla toner, kombinert med natur materialer.
Jeg har forresten funnet ei dame som er helt rå til å bake kaker. Jeg klarer nesten ikke å vente med å se kaken, vel kan vel innrømme at jeg gleder meg like mye til å smake på den også. Sjokoladebunn fylt med marengskrem, salt karamell og peanøtter. Naaaam!

Jeg bare elsker å planlegge dåpen, og tulla kommer til å se så fin ut i dåpskjolen sin.

Likes

Comments

Tenk at før var jeg bare Tiril, og nå er jeg først og fremst mamma. Livet mitt har snudd på hodet, og det til det bedre. Selv om livet nå består for det meste av byssing, pupp, gulping og synging, føler jeg likevel endelig at jeg har fått en indre ro.


Det å være mammaen til Rikke Linnea, er verdens flottest jobb. Hun får meg til å pushe mine usikkerheter, og får meg til å få mer selvtillit. Før jeg fikk Rikke Linnea, hadde jeg en tidens til å gjemme meg.
Nå føler jeg at jeg har ny giv, og har for første gang har jeg lyst til å møte nye mennesker. Akkurat nå smiler livet til meg, og jeg smiler tilbake.

Men ikke bare er jeg mamma. Hvem er jeg egentlig? Jeg er den personen som er nokså folkesky, men likevel kanskje den personen i rommet som snakker mest. Jeg fant faktisk kjærligheten da jeg bare var 14 år gammel, åtte år etter er jeg like forelsket

. Jeg er ikke den personen som løper ned treningssenteret, men det skal sies at jeg har støttet en del treningsentere opp gjennom årene. Jeg er vel den som lever litt etter "det kommer en dag i morgen".

Jeg kan vel skryte på meg å si at jeg er ekstremt kreativ, noen ganger litt for mye. Jeg har en tendens til å ha litt for mange baller i luften. Jeg er ekstremt glad i blomster, og tok fagbrev som blomsterdekoratør i fjor.

Året 2016, har blitt en ny start. "The new me". Jeg ønsker ikke å være noen andre, men bare en bedre versjon av meg selv...og kanskje noen kilo lettere?  Jeg skal utfordre meg til å gripe livet, og ikke nøle med ting jeg har lyst til å oppleve.

Men for første gang på lenge, er jeg lykkelig... tross noen kilo ekstra, strekkmerker og gulp i håret. 

Likes

Comments