Header
Facebook
Snapchat
Instagram
Blogkeen
Nouw

Skrevet i : Foto, Nettothoughts, Samfunn

Jeg er ofte redd for plass. Å ta plass, å ha plassen, å ikke gi slipp på den. Det triste er nok at det alt stammer tilbake til ungdomsskolen. Jeg var ikke redd for å ta plass når jeg var liten. Da ville jeg helst være midtpunktet, eller i det minste en del av noe. Likevel var jeg ikke redd for å være alene. Som barn tenker man annerledes, selv om 98% av de jeg møter i jobben ikke ønsker å være for seg selv, så er man som barn kanskje likevel ikke redd for 'hva andre vil syns' om man bestemmer seg for å lese en bok i eget selskap. For hvorfor skal det være rart å ta inn informasjon og fantasere om en verden man ikke kan dele med andre likevel?


Det kan være en følelse, det kan være å få muligheten til å bryte inn i en samtale og si sin mening - det er fryktelig, for hver gang jeg gjør det vet jeg ikke hvordan den andre personen kommer til å reagere. Hva de kommer til å tenke om meg som sa nettopp det. Det kan være å bli fotografert på ett offentlig sted. Som disse bildene i dette innlegget. Hvorfor skal det være kleint og sært å være kreativ på en måte man liker? Jeg elsker å fotografere, jeg elsker (hater) å bli fotografert, og jeg absolutt kan ikke få nok av å se og redigere resultatene i ettertid. For å få bildene til å bli enda finere og fargene enda flottere. Jeg elsker å kunne se tilbake på det. Og hva skal jeg huske når jeg gjør det? Skal jeg huske hun ene - sannsynligvis ikke fornøyd med sitt eget selvbilde - jenta som ga meg ett stygt blikk, eller skal jeg huske at jeg løp rundt og lekte i høstfargene mens kjæresten lo fordi jeg så ut som en lykkelig hundevalp som aldri hadde sett gress før?


Det med redsel for hva andre tenker, det kommer jeg nok alltid til å måtte leve med. Jeg har skrevet om det før, men jeg føler ikke jeg helt klarer å sette ord på det. Blir ikke ferdig med temaet. Det jeg i det minste gjør er at jeg jobber med det. Og selv om jeg sannsynligvis fortsatt kommer til å overanalysere hver minste lille munnvikes reaksjon på noe jeg har sagt eller ikke sagt, så er jeg så glad for at jeg klarer å innrømme overfor megselv - og alle andre(!) - at sånn er det. Jeg er redd. Redd for å vise for mye, redd for å vise for lite. Redd for å være over-entusiast, redd for å være irrelevant. Jeg vet ikke om jeg er for liten eller for stor, om jeg tar for mye plass eller ikke, og jeg kommer nok alltid til å lure på om roomien min hater meg for at jeg glemte å ta oppvasken den ene gangen, selv om jeg skrubba ned dusjen hans dagen før.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : Foto, Hverdag


Jeg har alltid vært en sånn person som ikke egentlig setter så stor pris på å være så veldig 'kjæreste in public". Behovet for å stå å kline når man venter på bussen og konstant ha den andre personen så tett på seg at man nesten snubler i hverandres ben.. det har liksom ikke vært der.

Men så forandrer man seg da. Jeg er fortsatt ikke sånn at jeg sitter på fanget og ignorerer alle andre vi spiser middag med, men jeg oppdager ofte at "jøss, nå går jeg jo faktisk her og er en skikkelig hand-holder". Det hadde jeg ikke forventet.


Siden torsdag har jeg altså hatt besøk av han fine karen her, som egentlig var på tide med tanke på at han flyttet for over en måned siden. *Kvesser klørne*. Jeg takler jo forandringer ekstremt dårlig, så det at han reiste var noe jeg tok ganske hardt. Men vet du? Nå som jeg har kommet på plass i kollektivet, blitt kjent med litt nye folk, fått mer tid til venner - så har jeg det egentlig veldig bra. Og så var det jo i tillegg ekstra fint å da se hverandre igjen, det er jo det fineste med avstandsforhold.

Etter en kjempeflott date på Villa Paradiso (med litt for god vin), en veeldig lang bytur som ble avsluttet med nattmat på Café Sara (endelig har de langåpent kjøkken igjen<3), og en skikkelig digg frokost på senga i dag tidlig - så var helgen plutselig over og K er allerede på vei tilbake til Slovakia. Jeg derimot, er veldig OK med at jeg slipper å kjøre både tog, fly og buss i dag. Om noe skal jeg vurdere å komme meg ut til kjøleskapet for å hente en kald cola. Lykkelig søndag!


Likes

Comments

Skrevet i : Foto, Hverdag


Er det andre enn meg som føler at helt standard høye sokker er the shit? Eller har jeg bare sett for mye på Gossip Girl i løpet av livet, og har nå havna i en slags midtlivskrise der alt må testes ut før jeg bikker over på 'feil' siden av 20årene?


Ellers har jeg lyst til å myrde kameraet mitt om dagen. Alt ser så fint og flott ut på skjermen når jeg står ute i høstsola, og så kommer jeg inn og ser dem på storskjem.. hallo uklarhet. Jeg har ganske lav terskel på hva som er innafor og ikke, og jeg er ganske ufornøyd med hvor utav fokus disse bildene ble, siden jeg var så fornøyd med dem ellers. Nytt kamera står på ønskelista til jul!

Det er endelig fredag forresten! (Sier hun som har hatt høstferie i en uke) - men jeg har tross alt bodd foran pc-skjermen og forsøkt å finne på smarte løsninger til den nye låta. Jeg er blitt så vant til å skrive indie, alternativt, eller ikke skrive i det hele tatt, at det var en liten seier hver gang jeg forsto at jeg hadde gjort noe som var innenfor pop-musikkens reglement. Det skal bli en velfortjent taco-middag på meg i kveld, og det håper jeg egentlig resten av Norge har også. #tacofredag for alltid!

Likes

Comments


Jeg vet ikke helt hvorfor, men de siste månedene har jeg hatt en skikkelig lang pause fra å gjøre noe som helst musikalsk. Det har liksom ikke vært noe å jobbe mot, og motivasjonen har vært på bunn. Men så fikk jeg spørsmålet i helga, om jeg ikke hadde noe jeg kunne pitche. Og siden har jeg levd i musikkbobla av å måtte prestere. Uansett om jeg spiser, sover, eller er på butikken og handler inn matvarer, så ser jeg etter inspirasjon. Tankene mine er på låta hele tiden, og det er skikkelig deilig å være der igjen - at jeg plukker opp gitaren og jobber med akkorder, og når én ting faller på plass, blir plutselig alt så mye enklere.

Det eneste minuset til nå er vel at kroppen min hoppet rett tilbake til musiker-modus; Som vil si at jeg er våken til klokken fire hver eneste kveld, for jeg finner rett og slett ikke sjelero til å klare å legge fra meg låta eller idéene - og derav sover jeg selvsagt til langt utpå ettermiddagen. I dag klarte jeg å dra meg opp av senga klokken halv tolv, og det er fremgang fra i går. Det føles som ett flashback til siste året på universitetet, når vi skulle skrive master, og det eneste jeg gjorde var å sitte med Jamie og skrive frem til langt på natt, og så var det å spille inn dagen etterpå. Døgnet hadde definitivt rytme, men bare en musikalsk en som de fleste andre ikke forsto seg på.

Likes

Comments

Og i god blogg-form burde man vel aldri nevne kaktus om man ikke skal kaste noen i andres retning. Noen fortjener rett og slett Chance sin skjebne i den utrolige reisen (ja jeg så nylig filmen og stjeler inspirasjon). Her er ukas kaktuser, hilsen newly-founded Jodel-elsker.


🌵 Foodoa-syklisten som var frekk nok til å gi meg skylden for at han ikke klarte å lese "ring meg på DETTE nummeret, ikke profilens" i bestillingen min, som resulterte i at han måtte stå ute i 15 min å vente, og jeg fikk servert kald mat fra en enda kaldere personlighet. I dag håper jeg du har glemt regnjakke på jobb.

🌵 Kjæresten, for å flytte utlands, dra på hardfylla i prinsessekjole og så fordufter fra verden i ett og ett halvt døgn, slik at jeg nå er kjent i Slovakia for å være helt crazy girlfriend. Vet ikke hva som var mest skremmende, om han lå døende hjemme med hjernehinnebetennelse eller om han hadde havna i fyllearresten i den outfitten der.


🌵 Absolutt alle som befant seg mellom Youngstorget og Nedre Løkka klokken halv fire natt til lørdag. Det at en jente har på seg skjørt betyr ikke at hun er ensom og på let etter noen med like lite mellom øra som deg. Her er ett råd jeg fikk av en god venn: Ingenting bra skjer etter 2AM. Husk det.

🌵 Meg selv. For å ikke bruke penger på byen bestemte jeg meg for å leke ekorn og gjemme mine mest verdifulle gjenstander (bankkortet) for meg selv. Iblant blir jobben gjort så bra, og man glemte at man alltid har Alzheimers dagene derpå, og så står du der mandags morgen og fortsatt uten lommebok. Tror endelig jeg har forstått verdien av kredittkort. ​​Nå blir det tidlig julevask av rommet for å se om det dukker opp. 

God mandag videre, til alle bortsett fra Foodora-syklisten!

Likes

Comments

Så i helga har jeg vært på kjendisjakt på Angst, sovet i 4 timer og startet full etterlysning i Slovakia. Godt det er tilbake til hverdagen i morgen. Håper alle er mindre hangover enn meg! Kanskje bortsett fra han frekke Foodora-syklisten som klarte å gi meg skylda for at han ringte feil telefon-nummer i ett kvarter i går kveld. Noen folk burde ikke jobbe med kundeservice. Jeg har til eksempel selvinnsikt og slutta med det. Vær som meg.

Når man sitter der med fylleangsten litt for friskt i minne, og kroppen litt for sliten til å tenke positivt om noe som helst, er det lett å tippe over. Både fysisk og psykisk. Derfor burde man A) ikke reise seg fra senga med mindre det er absolutt toalettkrise på gang, og B) gjøre som alle barnebøker sier og prøver å snu situasjonen til noe bra. Eller i det minste morsomt. Til eksempel satte jeg meg ned og tissa på Youngstorget på fredag. Er jeg stolt? Ikke egentlig. Er jeg fornøyd med at jeg hadde skjørt og ikke bukse? Ja. Det gjorde hele situasjonen mye mindre tidskrevende og oppsiktsvekkende. Er jeg flau over hele opplegget? Tydeligvis ikke nok siden jeg gladelig deler det med du som leser dette.

Poenget mitt er vel egentlig bare at tankene mine har vandret litt denne søndagen. Kanskje fordi jeg har snakka med femten nye mennesker som jeg måtte stalke ned på facebook og var totalt crazy girlfriend mot, men uansett: Tenk om jeg ikke hadde gjort det. Da hadde jeg ikke visst hvordan det gikk med denne personen som var unreachable. I ett fremmed land. Greit nok at jeg er litt sånn "å herregud nå dør vi alle sammen" om jeg hører en motorsykkel som med litt godvilje kunne vært ett bombefly angrep - men hadde jeg ikke gjort noe hadde jeg fortsatt sittet under dyna med angstanfallene på rekke og rad. Nå kan jeg gå ut og ta en burger med ei venninne, og le av hvor utrolig sinnsvak hele Slovakia sikkert tror jeg er. Snakk om å sette seg selv på kartet til ett helt universitet i løpet av 10 minutter.

Jeg vet ikke hvor godt denne overskriften passet til hva jeg ville frem til, men jeg syns likevel det er viktig å huske på. Jeg har vært sjenert hele livet, men fy søren så mye bedre det er å åpne kjeften og be om hjelp eller tørre å si ifra om det er noe du trenger. Det er på sånne dager jeg skulle ønske jeg kunne møtt 12 år gamle Anette på ungdomsskolen og be henne man up. Bitches will be bitches, og du må slutte å tro at du er definisjonen på hva noen som hverken kjenner eller bryr seg om deg mener.

Med det sier jeg god søndag, tror jeg har plapra nok fra meg for en hel uke.

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Samfunn, SATC


Jeg tror jeg har gledet meg til i dag, hele uken. Det er iskaldt ute om morgenen, høsten har definitivt kommet til byen, og etter tre dager med alarmer som ringer fra halv syv om morgenen, var det skikkelig deilig å kunne sove så lenge jeg ville. Som forsåvidt ble til rundt klokken ti. Ettersom min kjære roomie allerede hadde dratt på universitetet tok jeg muligheten til å sette anlegget på full guffe og synge med på hele spillelista av full hals. Tenkte jeg måtte varme opp, for klokken to skulle jeg nemlig på audition.


Jeg vet ikke hva det er med det ordet, men på lik linje som det høres veldig spennende ut, er det kanskje enda mer forferdelig. Fy søren som jeg hater auditions. Den beste beskrivelsen jeg kan gi av det, er vel en eksamen du frivillig har meldt deg på og at istedenfor å sitte å skrive fjorten sider om celledeling eller dårlig politikk, blir du fotografert og filmet i elendig lys fra dine mest uflatterende vinkler, for så å bli kastet ett manus på som du skal klare å servere med en innlevelse som en 94 år gammel dame som allerede har alle svarene på livet. Nei, audition er ikke moro. Men samtidig er det så mye 'håp' i det at man drar likevel. For klisjé eller ei, det aller meste kommer ikke av seg selv - og hvordan skal man bli funnet eller 'oppdaget' om man ikke går ut og lager litt fotspor på kartet.

På vei hjem slo jeg følge med ei av jentene, og oppdaget at vi hadde mye til felles. Jeg er så glad for at jeg har lært meg å åpne kjeften og snakke til folk, istedenfor å stirre ned i bakken og bare akseptere at jeg er sjenert. Det er vel kanskje derfor jeg takker ja til invitasjoner som denne auditionen og, for jeg har så sabla godt av å trå ut av komfortsonen som jeg hadde grodd så fast i. Dessuten hadde vi det moro på prøven. Vi gjorde noen øvelser på innlevelse ved å spille den samme scenen på repeat, men med ulike bakgrunnshistorier til karakterene våre. Mange av dem skulle være ukomfortable, og vi skulle reagere omtrent som vi selv ville gjort i den situasjonen. Med tanke på hvor vimsete og klein jeg til tider kan være var det hele egentlig ganske festlig, og jeg tror ikke jeg gjorde det helt elendig. Om ikke fikk jeg vertfall bevist klossetheten min da jeg klarte å snuble over ett parkeringsskilt på vei ut av NRK-huset.

Har du erfaringer fra audition du vil dele? Hva hater du mest?

/Anette

Likes

Comments

Jeg tror, at på sånn hverdags-basis, så er det få ting som er mer frustrerende enn å vite at man ikke kommer til å være på jobb i tide. I det ene sekundet sitter man på bussen og tenker onde tanker til Look What You Made Me Do, og i det neste står man på Nydalen T og ser at den éne bussen som går på denne tiden av døgnet kjører fra deg mens du løper over veien i noe som føles som bare må se ut som slow motion.

Godt hjemme igjen i sofakroken, innser jeg at jeg middag kanskje hadde vært en idé. Okei, ærlig talt gikk jeg på Rema utelukkende for å kjøpe ostepop og late meg foran netflix resten av kvelden - MEN. Men jeg bestemte meg for at en liten runde med hjemmelaga minipizzaer aldri har drept noen, og gikk til innkjøp av tomatpuré, løk og pizzabunn. Har jo farse hjemme. Tror du jeg hadde farse hjemme? Nei. Men jeg hadde allerede helt så mye overprisa olje over den nye stekepanna mi at det føltes for dumt å bare helle det ut i vasken. Så jeg fant en pakke wok i fryseren og tenkte at det fikk duge. Hadde tross alt den overprisa vilt-risen i skapet og, så dette hadde jo potensiale til å bli riktig bra. Helt til jeg kom på at jeg ba mamma kaste det som var igjen av Kikoman i flyttelasset. "Anette, trenger du denne?" "Neineinei, spiser aldri wok anyways og den er nesten tom". Det er dødelig sant at man aldri må kaste noe som helst, for sekundet det er borte havner man i en situasjon der det hadde vært jævla praktisk å ha nettopp den gjenstanden (eller i dette tilfellet, matvaren).

Så nå har jeg spist en halv pakke tørr ris, med noe som liksom skal forestille grønnsaker til. Jeg har og kjørt så mye trikk som mulig bare for å få valutta for ukeskortet mitt hos Ruter - som forresten fortjener en medalje for Oslo's mest ubrukelige transportselskap - kanskje på lik linje som Uber, for jeg ble nemlig trukket 40kr for å gå INN PÅ APPEN DERES når jeg sto i panikk på Nydalen og innså at jeg ikke kom meg noen vei. Jeg er kanskje den eneste personen i Oslo som ikke har brukt Uber før, men nå har jeg tydeligvis det.

Vi snakkes på onsdag, tror jeg. Dette var ikke min dag.













Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, SATC

Så var det gjort, hver minste lille sommersokk er fjernet fra gamle leiligheten, og jeg har flyttet ett helt (!!) busstopp lengre unna. Til tross for korte avstander var nok både jeg og mamma glade for at hun hadde med bil, etter vår første gåtur med skrivebordet mellom oss. Plutselig ble de 300 meterne forvandlet til Oslo Maraton i sekkløp, og jeg har sikkert ikke hatt høyere puls i hele 2017. Glad det er heis i nye bygget si!


Pelsdotten er fortsatt med på lasset, og han har vel nesten flyttet like mye som meg i løpet av sine 4 år her på jorden. Han fant seg til rette på minuttet, la seg langstrakt ut på det nye teppet fra IKEA og var ikke vanskelig å be når jeg kom med pelletsen. Han tar dette med flytting hakket bedre enn meg, og det er kanskje litt på trynet med tanke på at kaniner liksom skal være den arten her som markerer territorium. Jeg har kanskje ikke tissa direkte på veggene i leiligheten, men jeg slår jo emosjonelle røtter herfra og til månen, samma hvor mange sprekker det var i taket og hvor dårlige avløpsrør det var.

Så nå er vi tilbake i kollektiv. Spot har ikke bodd i kollektiv siden 2014, så det kan jo bli spennende. Han har i det minste fått mye større område å boltre seg på, og alle som bor/besøker her holder på å miste pusten når de ser hvor søt han er #stoltmamma Så vi satser på at dette blir starten på ett bra kapittel, jeg er hvertfall veldig fornøyd så langt, til tross for at det er litt merkelig å plutselig måtte ta på seg bukse for å gå på badet. Heldigvis lærer man kjapt i praksis.


Likes

Comments







BAD


Jeg har en greie for å navngi spillelistene mine på Spotify etter hvor gammel jeg var. Ikke nødvendigvis hvor gammer jeg var når jeg laget listen, men hvor gammel jeg var når jeg hadde trengt å høre noen av de sangene som er innpå der. Kanskje fordi jeg hadde kommet bedre ut av en situasjon om jeg hadde klart å tenke i den retningen låtene lener mot, og kanskje bare er akkurat de sangene så sykt beskrivende eller nostalgiske på en måte som passer perfekt til hvordan livet var på den tiden.


AT










LOVE


Til tross for alt dette, så har jeg en spilleliste som heter 24 . Den er nåtid. Og det er vanskelig å bestemme seg for hva som skal være 'nå'. Ikke 'in', men beskrivende, og ikke minst inspirerende å høre på. Som hardbarka (les: veldig soft) musiker er musikk noe som går så intenst inn på meg, regardless av hvordan humøret mitt var før jeg satte på sangen. Det kommer jo og selvsagt ann på kvaliteten, men på samme måte som Macklemore & Ryan kan få meg til å ønske at jeg hadde afro og ta det helt ut i 70's dansestyle på stuebordet, kan låter som Halsey - Bad at Love får meg til å gå inn i en slags annen verden der jeg 'blir' karakteren hennes og finner ut at jeg egentlig bare må gi opp kjærlighet, fordi den suger, og jeg suger på å ta vare på den - så hvorfor ikke bare godta det og vær singel med fjorten katter ut livet?

Nei, musikken er ikke til å spøke med, den eier mer av meg enn jeg liker å innrømme.



NOEN AV FAVORITTENE FOR ØYEBLIKKET.. SJEKK UT RESTEN AV LISTEN HER


Halsey - Bad at Love

Ed Sheeran - Castle on the Hill

Taylor Swift - Look what you made me do

Astrid S - Think before I talk

Noah Cyrus - Almost Famous

Jamie Scott - Unbreakable

The Ivy - Gold


#24


Likes

Comments