Heisann! Tenkte å kjøre igang en spørsmålsrunde der dere søte lesere kan spørre om ha som helst å jeg svarer selvfølgelig på alt sammen uansett hvor priat det egentlig er. alt fra om jeg snuser til de mest private ting. Og jeg svarer selvfølgelig på video. Så kom med så mange spørsmål som mulig så svarer jeg så godt jeg kan iløp av helgen


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 51 lesere

Likes

Comments

​Har dere noen gang vært redd for å være hjemme? Vell... det har jeg.. I går så opplevde jeg noe veldig ubehagelig. Noe så ubehagelig at jeg er redd for å være hjemme i mitt hjem. Hjemmet der alt skal være trygt. Men jeg føler meg virkelig ikke trygg lengre. Jeg er redd for å ligge meg ned å sove, jeg er rett og slett redd for å både være hjemme å ute alene. Jeg må ha noen rundt meg hele tiden, men føler meg selvom ikke trygg. Jeg er redd for å dra på jobb, redd for å være ute på kvelden eller dagen. Uansett hvor mange jeg har rundt meg er jeg redd.

Igår kveld fikk jeg en veldig ubehagelig telefon. Den var rett og slett så skremmende at jeg begynte å grine. Ja man skal ikke tru på alt man hører men jeg er fortsatt redd.. Samtalten startet helt fint og rolig selvom jeg gråt for var lei meg. Og den personen skulle ha nummeret til en av mine beste gutte venner, men det ville ikke jeg gi fra meg. Så han begynte å true meg med at han skulle drepe kompisen min om han ikke fikk nummeret.. Jeg tok jo selvfølgelig ikke dette så veldig seriøst før han begynte å true meg med at han skulle voldta og drepe både meg og min 4 år gamle søster. Han sa adressen min høyt og sa at jeg var en skitten hore som burde passe meg uansett hvor jeg går, for en dag kom det til å stoppe en bil foran meg og de kom til å dra meg inn i bilen, kjøre til ett sted der de skulle først voldta meg, og knuse alle tennene mine så drepe meg. Og selvfølgelig blir jeg redd.. Og når de ikke minst ringer mamma rundt 10 ganger og prøver å ringe pappa som er i syden blir jeg enda mer redd. Jeg vil jo ikke blande inn mine kjære foreldre. Jeg legger på vær gang de ringer. Men dumme meg måtte jo ta telefonen en gang til. Og jeg hører bare at de forteller om min døde søster, at det er min feil og at hadde hun levd skulle de voldta henne også. Og å få sånne samtaler gjør meg redd og forbanna. Man blander seriøst ikke inn min døde søster som skulle vært 14 år og min søster på 4 år med en hjerte feil. Så jeg la på og det eneste jeg kunne tenke på å gjøre var å ringe politiet. Stemmen min var helt skjelven og jeg klarte ikke gjøre annet enn å gråte av redsel. 

Det værste av alt er at han som ringte meg en gang betydde alt for meg. Og han vet hvor sårbar jeg er. Han var en av mine bestevenner i 2 år.. Helt til han begynte å ruse seg igjen og henge med feile folk som hører hjemme i fengsel. Dette er noe av det skumleste jeg har opplevd og jeg får virkelig ikke sove. Jeg er så redd at jeg har vurdert å flytte på ukjent adresse så de ikke får tak i meg. Jeg viste ikke at det var mulig og skremme noen på den måten. Det er 24 timer siden det skjedde og jeg er enda skjelven og livredd. 

Dere mener kanskje at den samtalen var bare noen som ville tulle litt å skremme meg litt. Men når jeg blir så redd at jeg vil flytte så blir det alvorlig. Og værtfall når de skal blande inn mine foreldre, min døde søster og min hjertesyke søster. Jeg viste virkelig ikke att det fantes så syke mennesker som holder på sånn. Men i går tok jeg feil. 

  • 97 lesere

Likes

Comments

Jeg har lest mye på nettet og i avisen om disse så kaldte klovnene som går rund her i Sandefjord og skremmer folk i alle aldre. Og det synes jeg ikke er greit. Jeg er 19 år og er livredd for klovner. Jeg er nå redd for å gå ut om kvelden, jeg har mareritt om disse klovnene og sliter med og sove, jeg tør ikke være i ett mørkt rom en gang. Og det vet jeg om flere som sliter med. Det er ikke greit og ha det sånn. Att folk skal være redd for å gå ute om kvelden eller redd for å dra på fotballtrening alene.

Jeg har en søster på 4 år med hjerteproblemer og jeg klarer ikke sluttte å tenke på at hva om jeg er ute å går med henne litt på kvelden før hun skal inn å sove og vi møter på en klovn og hun blir så redd at hun får hjertet opp i halsen. Jeg får jo ikke gjort noe for er like redd for de klovnene selv. Jeg liker ikke å se i avisen at flere 11-12 åringer har blirr jaget av disse ''dumme'' klovnene. De kommer til å få traumer stakkars. Det skal virkelig ikke være sånn at folk er redd for å gå ut døra skal det vell? Skjønner ikke hvordan folk kan ha hjerte til å holde på sånn, for er så utrolig mange som har hjerteproblemer og som ikke tåler å bli skremt. Jeg selv må sove med ett lys på om natta og jeg bor i blokk i 3.etg og det synes ikke jeg er greit i det hele tatt. Så dere idioter som driver å kler dere ut! Slutt med det før dere virkelig skader noen!


  • 119 lesere

Likes

Comments

Nå har jeg sittet foran dataen en liten stund og slettet innlegg å skrevet på nytt, så det ikke skal høres ut som om jeg er ute etter å få sympati og at folk skal syntes synd i meg. Jeg skriver dette for jeg vet det er flere som føler det samme, og jeg vil at dere skal vite att dere er ikke alene.

Kjære deg... please forstå at ting tar tid med meg. ikke forvent at ting skal skje med engang.. Jeg er 19 år og har hele livet mitt foran meg. Men jeg føler at du er ikke annet enn skuffet over meg og jeg føler at alt jeg gjør er feil og at det ikke er bra nok. Uansett hva jeg gjør så blir enten jeg eller du såret. Jeg har fått jobb og tjener mine egne penger, men føler at det ikke er bra nok fordi det er ikke den aller beste jobben. Men jeg vil ikke ha den beste jobben, jeg vil ha en jobb der jeg trives. Men det er vist ikke godt nok. Jeg prøver alt jeg kan for å få deg fornøyd, men det går vist ikke.. 

Jeg er ikke alles favoritt og trives med det.. Men jeg håpte jeg værtfall var din favoritt... Jeg gjør feil, det gjør vi alle. Jeg er ikke det englebarnet som alle en gang trodde. Jeg er ikke som alle andre. Jeg har ikke mange venner, jeg har ikke kjæreste.. Jeg har 4-5 venner som alltid støtter meg, jeg har en fantastisk mor som gjør alt for at jeg skal ha det bra og verdens herligste lillesøster, Og det holder for meg. Jeg trenger ikke mer enn det. Jeg trenger ingen gutt i livet mitt for at jeg skal føle jeg er bra nok. 

Og til alle dere der ute som føler at dere ikke er bra nok. Dere er mer enn bra nok på deres måte. ting skjer kanskje i livet deres der dere føler at dere ikke er verdt noe men dere er verdt mer en det dere tror.. Det fikk jeg høre i dag. Jeg fikk høre at jeg faktisk er verdt noe og det jeg gjør er mer enn bra nok, uansett hvor lang tid det tar. Så ha trua på dere selv. Dere kan få til det meste. Vis til folk at de tar feil. Vis at dere er verdt noe og at dere er mer en bra nok for det skal jeg. 

  • 162 lesere

Likes

Comments

Det nærmer seg fire år.. Fire år siden hele verdenen min gikk under, Fire år siden jeg ikke klarte å puste. Fire år siden jeg satt inne låst på ett bad og bare vile dø. Fire år siden jeg gråt meg til søvn i flere dager. Firer år siden jeg mistet en stor del av livet mitt... En stor del av hjertet mitt ble revet bort.. Snart fire år siden jeg fikk en telefon jeg trodde jeg aldri skulle få...

Jeg merker nå at det faktisk nærmer seg jule tider og det er hele 101 dager igjen av 2016 og 132 dager til den værste dagen i hele mitt liv. Det er snart fire år siden jeg mistet min kjære lille søster.. ikke til en sykdom, ikke i ett drap men en ulykke rett uten for hjemmet vårt.. Jeg husker det som om det skulle vært i går at pappa kommer inn på rommet mitt og forteller meg at Katarina har falt ned ett fjell/skråning og det kan være alvorlig. Alt stoppet rundt meg og jeg viste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle reagere. Pappa og Camilla bestiller flybilletter til første fly til oslo for vi fikk vite det var ganske alvorlig. Jeg husker at søsteren til Camilla kom og vi satt på en film for å ha annet i tankene. Det gikk ikke lange tiden før det ringte på døren og moren til Camilla kom, hun sa ikke ett eneste ord. Det var helt stille. De ba oss slå av filmen, og da skjønte jeg at det var noe. Søsteren til Camilla er helt hvit i ansiktet, man ser at hun vil brase ut i tårer, og da kom setningen jeg trodde jeg ALDRI kom til å høre.. I det hun sier at hun ikke overlevde frøys alt rundt meg, jeg klarte ikke gråte ingen ting, så jeg går rett og stenger meg inn på badet og braser ut i gråt. Jeg kunne ikke tro det jeg hadde hørt. Min eneste og fantastiske engel var død.. Hun skulle ikke dø, hun kunne ikke.. Hun var jo bare 10 år? To uker før 11 års dagen hennes døde hun.. Lille jenta mi skulle vært 14 år og blitt 15. Men hun var ikke så heldig.

Etter neon timer tok jeg opp telefonen og ringe til mine nærmeste og fortalte om denne hendelsen. Og i det jeg skulle ringe bestevenninna min var det moren hennes som svarte og jeg klarte ikke annet enn å begynne å grine og prøvde så godt jeg kunne å få ut noen ord om hva som skjedde.. det ble helt stille i andre enden og plutselig hørte jeg bestevenninna mi som gråt, Og det gjorde alt værre for meg.. Jeg pratet en stund med henne før jeg endelig fikk ringt mamma og pappa for å prate litt med de før jeg måtte prøve å få søvn..

Dagen etterpå tok jeg flyet til Sandefjord med resten av familien for å være der til begravelsen.. Jeg husker jeg så ansiktet til mamma og pappa når de kom fra Oslo, de var helt knust.. De nærmeste dagene der ble brukt mye med familie og venner med masse tårer. Så kom dagen jeg skulle se min lille i kista.. Det å komme inn på det rommet og se din egen lillesøster ligge der iskald og hard er en følelse jeg aldri glemmer... Har mareritt om det den dag i dag.. Er det virkelig sånn jeg skulle huske henne? Kald og hard som i død? nei det var ikke greit.. Jeg så henne 2 ganger i kista før begravelsen, og det var tungt.. Men det værste var begravelsen.. Det å se hele familien din og vennene dine sitte å grine som bare det er ikke noe deilig... Det værste var faktisk og se pappa grine, jeg hadde aldri sett pappa grine sånn før og ikke mamma heller.Det er den fineste begravelsen jeg har vært i men også den værste.. Trodde ikke hun ble den første jeg mistet av mine nærmeste..

Jeg savner henne hver dag... jeg drømmer konstant om henne.. Og er det noe jeg savner så er det latteren hennes... Det vakre smilet... Det tynne lille vesenet av ei lillesøster... Jeg savner å komme hjem å se at henne står i trappa for å overfalle meg med en god klem.. Er ingen som gjør det lengre... Hvor er min lille Katarina..?

  • 458 lesere

Likes

Comments

Fikk ett spørsmål i går om jeg angret. ikke om hva jeg angret på, bare om jeg angret. Jeg tenkte meg om to ganger før jeg svarte. Det er ikke lett å få spørsmålet om en angrer, for hva angrer man egentlig på? Så jeg svarte enkelt at noen dager angrer jeg og andre dager ikke. Så spurte han igjen, om du kunne gått tilbake i tid hadde du fikset tingene du angrer på? Svaret mitt kom faktisk lettere enn forventet. For nei, jeg hadde aldri forandret på fortiden min. Det som skjedde det skjedde og noen ganger angrer jeg og andre dager ikke.

Så han spurte meg om jeg kunne nevne noe jeg angrer på og forklare hvorfor jeg ikke ville forandre det. Jeg viste ikke helt om jeg skulle svare men svarte kort og godt at livet er for kort til å angre, lev livet mens du kan. Vi alle har sikkert noe man angrer på. men ikke tenk på det. livet er fort kort og før du vet ordet av det så er det ferdig..

Jeg også har stilt spørsmål til folk om de angrer og svaret er så kort som ett enkelt ja med en litt kvalt stemme. Men hvorfor har det seg sånn at man angrer? Ja jeg kan gjerne si i sinne at jeg angrer på at jeg møtte den og den og alt det der. Men begynn å lev mer ikke angre på fortiden tenk på her og nå og lev som om dagen er din siste.

Men jeg skal jo så klart ikke sitte her å lyve at jeg ikke angrer på ting for jeg gjør det. Men er faktisk bare en ting jeg angrer på og det er at jeg ikke var her i Sandefjord da min søster døde for snart 4 år siden. Men ellers angrer jeg ikke på noe.

  • 220 lesere

Likes

Comments

Merker det at vi lever i 2016 og at ting er ikke som det var da jeg var liten. Da jeg var liten var det ingen som brydde seg om hvordan håret var eller hva vi gikk med. Jeg brydde meg hvertfall ikke. Når jeg var liten gikk jeg med rutete skjorter og selebukser. brydde meg ikke det grann om hvordan jeg så ut på barneskolen. Men så blir vi jo også eldre og begynner å bry oss mer og mer. Du har de jentene og guttene som skal ha de dyreste tingene og helst alt skal være ekte vare, sminken skal være ''on point'' og håret skal vare langt og blondt. Store fine pupper og den sprett rumpa imens magen skal vare like flat som ett knekkebrød. Så har du de andre jentene og guttene som ikke har råd til de dyre klærene og de beste sminkeproduktene, og som kanskje er litt kraftigere en andre. Og de blir mobbet?

Hvorfor har det seg sånn i dag i 2016 at alt og alle skal bli mobbet eller mobbe andre? Ingen er tross alt perfekte! Jeg er hvertfall langt i fra perfekt. Jeg fikk ett spørsmål tidligere i dag om hvorfor jeg liker store, kraftige gutter? Og da lurer jeg hvor denne personen får det fra? Er det blitt galt og finne en gutt/jente etter personligheten? for mekg er utseende ett pluss. Og for å være ærlig så liker jeg ikke tynne slanke gutter. Man skal ha former om man så er gutt eller jente. Er hvertfall det jeg har blitt lært opp igjennom årene mine.

Jeg har lest flere blogger og nettsider der folk sier om man veier over 50kg kan man ikke gå i bikini? Unnskyld meg men vis meg regelboka hvor dette står. Hvem som helst skal få kunne gå i bikini, badetøy, trange klær, store klær, etc... Uten at folk skal være redd for at de skal bli kaldt feit eller hore. Jeg går i akkurat det jeg føler for. Og det skal alle andre få lov til nå i 2016 ikke bare da de var små. Kan ikke bare folk la andre gå med hva de vil og gjøre hva de vil uten at andre skal hakke ned på hverandre? Er faktisk ikke alle som har råd til de fineste tingene. og er ikke alle som er opptatt etter merkeklær og ekte pels.


Jeg er meg selv, og jeg liker meg selv for akkurat den jeg er.



  • 263 lesere

Likes

Comments

Det er ikke lett å bli sett på som syk når du føler deg helt frisk. Det sees ikke utenpå men du kjenner det på hele kroppen. Du vil helst ikke ut. Du vil bare ligge hjemme i senga eller stå å se på deg selv i speilet og si du er frisk. Men du vet innerst inne at du er syk.

Jeg fikk diagnosen Psykisk syk det året søsteren min døde. Jeg kjønte ikke helt hva leger eller psykologer mente. Men jeg var frisk, ikke snakk om at jeg var noe syk. Tiden gikk og jeg ble mer og mer deprimert, og fikk mer og mer angst for å dra ut. Jeg likte ikke tanken på at mennesker skulle se meg med alle de kuttene og arrene jeg hadde. Jeg innså til slutt at jeg har ett problem. Men holdt det helt for meg selv. Legene sa jeg hadde noe som het ett Psykisk syndrom. Og ingenting hjalp.. BUPA, leger, psykoliger. ingenting i denne verden hjalp. Jeg er nå 19 år og har enda en lang vei og gå for å kunne ærklære meg selv frisk. jeg tar 2 tabeletter dagelig mot noe som heter tankekjør. For etter min søster døde klarte jeg ikke sove, satt bare oppe hele natta og ville rett og slett dø. Jeg så ikke meningen med å leve når Katarina ikke levde.. Jeg skulle jo dø først?

for rett over ett år siden ble jeg innlagt på psykriatrien fordi jeg var en fare for meg selv. Ingen viste hva jeg kunne finne på... Og det ødelegger meg innvendig.. Jeg vill ikke være syk. Jeg vil være frisk og kunne tørre og være ute så lenge jeg vil uten å få angst, ta buss, fly etc. uten og kjenne den angsten om at jeg blir kvelt for jeg klarer ikke være rundt mye mennesker over lengre tid. Det værste jeg vet er å måtte ta fly til syden og steder som tar lang tid. Jeg blir rett og slett dårlig av tanken. Ikke fordi jeg er redd for å fly, mer er redd alle menneskene.

Som sagt jeg er 19 år og lever med angst og deprisjoner. Ja jeg har gode venner rundt meg og en fantastisk kjæreste. Men hva hjelper det når jeg hater å åpne meg og rope etter hjelp for jeg vil ikke skrike etter oppmerksomhet. er det så feil? jeg skriker etter hjelp i all stillhet så ingen tror jeg er oppmerksomhetssyk, for jeg er ikke det. Jeg vil bare bli frisk.

Jeg er redd for at jeg plutselig skal bli gravid og får barn for jeg vet jeg klarer ikke ta vare på ett lite barn når jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv.. Frykten for at jeg en dag flytter ut og ikke kan få hjelp av mamma lengre gjør meg bare mer redd. Jeg kan jo ikke alltids leve på mamma men jeg trenger mammaen min. Ja jeg er selvstendig, klarer lage mat, vaske klær og alt det der.. Men hva om jeg får angst anfall? Hva om jeg plutselig knekker sammen og bare vil til mamma? Jeg kan jo ikke ha det sånn hele livet... Jeg vet om flere som gruer seg til å måtte bo alene for de vet ikke hva de skal gjøre når de får angst og bare vil skrike.

Livet som psykisk syk er ikke så lett som alle tror. Det er ett slit hver dag. Kanskje ikke for alle men for meg er det sånn.. Jeg sliter omtrent hver dag. Andre sliter kanskje ikke så ofte. Det er forskjellig fra person til person. Mange klarer å bli frisk, andre ikke. Og det er helt normalt. Vi alle ser frisk ut, men er langt i fra like frisk somme alle andre.


  • 387 lesere

Likes

Comments

Jeg sitter her å ser på klokka og fant ut at jeg egentlig skulle sove for en god stund siden. Men så tenkte jeg.. Hvorfor ikke prøve på å lage ny blogg? Jeg savner det å kunne blogge. Og så dum så jeg var så sletta jeg den andre bloggen. og design og header er ikke noe for meg så orket ikke stresse med å lage ny på blogg.no

Jeg har en stund hatt tanken på å begynne å blogge igjen, men har liksom aldri hatt tid. Jeg har vært borte hele ferien og bare vært opptatt. Har ikke skjedd så mye siden forige blogg jeg hadde uten om at jeg har blitt 19.

Jeg kan ikke sitte her å fortelle at det blir innlegg hver dag, for da lyver jeg. Skal blogge så ofte jeg kan. Og selvfølgelig når jeg har noe å blogge om. Ikke at jeg har så mange ideer men, jeg sjal prøve så godt jeg kan siden blogging er noe jeg faktisk liker.

Og for dere som ikke kjenner meg så heter jeg Natalie Marie Larsen, 19 år og kommer fra den fine hvalfangst byen Sandefjord, men er oppvokst i Bergen. Jeg bor her i Sandefjord med min mamma og min kjære søster på 4 år. Pappaen min bor i Bergen med Samboeren sin og hennes barn, så ser ikke han så ofte som jeg vil. Jeg er ei livsnyter og tar ting som det kommer. På fritiden er jeg med venner eller kjæresten ettersom jeg har kne skade og rygg skade så får ikke gjort det jeg har lyst til å gjøre. Før skaden gikk jeg på cheerleadning men måtte slutte for godt eller så ville skaden bli verre. Men ingen grunn til å klage er det vell? Jeg lever jo enda.

  • 349 lesere

Likes

Comments