It's been a long day

Without you my friend

And I'll tell you all about it when I see you again

We've come a long way

From where we began

I'll tell you all about it when I see you again

When I see you again

¤¤¤

Så mye kan ligge i ett simpelt ord. Ta for eksempel ordet savn. Det kan ligge mye i det, blant annet tristhet, minner og sorg. Det er noe av det jeg opplever nå. I massevis. Også skriver jeg det bare ned her, og føler meg utrolig nok bedre etterpå. Jeg vet ikke om noen leser dette, og jeg vet ikke om noen av dem som eventuelt leser dette bryr seg. Men det jeg vet, er at jeg nettopp mistet nær familie. Min bestefar, som alltid var den snilleste og hyggeligste på jord. Han ville alltid gått ut på en tur, alltid kjørt meg om jeg skulle noe sted. Han var et friluftsmenneske. Pleide å gå oppe på fjellet i timevis, eller sitte i en båt og fiske i flere dager på rad. Han var vant til det, han, som kom fra Svalbard, der du enten var friluftsmenneske eller holdt på med husarbeid. På torsdag sist uke var det begravelse, og det hele var så trist. Det var da det kollapset for meg, etter en og en halv uke på skolen etter ulykken. Det kom så brått på, det hele, da han en dag var oppe på fjellet. I firetiden hadde vi kontakt med han. Og så prøvde vi å ringe igjen, og spørre om omtrent når han ville være nede, etter en halvtime. Men da var mobilen ødelagt. Jeg satt oppe i et helt døgn, ventet på nyheter fra politiet. De andre i huset hadde endelig klart å sovne, men det klarte ikke jeg før mange timer etter. Så synd synes jeg, på faren min, som var så dørgende trøtt etter å ha vært ute og lett i to timer. Men jeg kommer aldri til å glemme dette; jeg var den som mottok telefon fra farmor om at hun var bekymret. Jeg var den første av alle som gikk ut for å lete langs fortauet. Jeg var redd, redd for at han hadde falt og slått seg. Og dessverre, var mistankene mine rette. Da klokken var 08:11 neste dag, mottok min far en trist telefon med dårlige nyheter fra politiet. En hundepatrulje fra Røde Kors hadde endelig funnet han, der han hadde falt 20 meter rett ned og utfor en skrent. Det var helt uforståelig, og det eneste jeg kunne trøste meg med, var at han ikke kjente det. Han rakk det ikke. Vi visste alltid at det var en sjanse for at oe slikt kunne skje, men vi ville ikke ta friluftslivet, det min farfar var nesten aller mest glad i, fra han. Så mye kan det ligge i ett enkelt ord; savn.

Masse ♥ fra Frida.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments