Tenkte jeg skulle prøve meg på en blog challenge. Så vi får se hvordan dette går, om jeg klarer å holde det innenfor de 30 dagene. Haha

Hvor lenge har jeg drevet med selvskading? Hm, dette var et vanskelig spørsmål siden jeg er faktisk ikke sikker. Tror jeg begynte da jeg var 11 år eller noe, isåfall hvis det startet da så har jeg holdt på i 9 år, blir uansett sånn ca 9 år. Shit, det er lenge. 

Da jeg begynte så tror jeg at jeg ikke helt skjønte hva det var jeg drev på med. Jeg kunne sitte på skolen, eller hjemme og skjære meg forsiktig med nålen som er på passere, slik at det ble et lite sår. Ikke dypt, men sånn at jeg kjente det. Etterhvert så ble det jo bare til at jeg fortsatte med det, men gikk videre fra passeren og til barberblad. Når jeg var såpass gammel at jeg skjønte hva det var jeg gjorde så skadet jeg meg selv av flere grunner. Den ene grunnen var fordi jeg følte at jeg fortjente å ha det vondt. Jeg fortjente å kjenne smerte. En annen grunn var fordi jeg fikk alltid en slags lettelse etter jeg hadde skadet meg selv. Det var lettere og skade seg selv på utsiden, for å slippe unna det som var på innsiden. Når jeg skadet meg på utsiden så hadde jeg en viss kontroll over smerten, hadde kontroll over hvor vondt det skulle gjøre, hvor dypt det skulle være osv. Den siste grunnen var fordi jeg har stemmer som forteller meg hva jeg skal gjøre, når jeg skal gjøre det, og hvordan jeg skal gjøre det. 

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Jepp, sånn er det. Jeg klarer ikke slutte å tenke på han, jeg vet ikke hvorfor. Hvorfor er jeg begynt å tenke på han nå? Etter så lang tid. Jeg vet at jeg burde ikke tenke på han, jeg er jo sammen med noen andre og burde heller tenke på han jeg er sammen med nå. Klarer du å gjette hvem jeg tenker på? Jepp, riktig. Jeg tenker på eksen min. Eksen min som jeg var sammen med i mange år, var til og med forlovet med han! Vet, det er litt sykt, tenk at jeg faktisk var forlovet? Jeg var gravid med han 2 ganger, men mistet det begge gangene. Og jeg klarer bare ikke slutte å tenke på han. Han er den eneste jeg tenker på nå, og jeg vil bare ha han her sammen med meg, det er alt jeg vil. Jeg kan sitte og lese igjennom våre gamle samtaler, og smile som en gal. Men samtidig så blir jeg jo trist og lei meg, nettopp fordi jeg savner han. Jeg vet at han var den rette for meg, men kanskje ikke den som var ment for meg i det lange løp.. Jeg ville gjort hva som helst for deg. Og jeg vet at om du hadde kommet til meg nå, eller om 5 eller 10 år frem i tid, så ville jeg fortsatt tatt deg tilbake. Jeg er kanskje utrolig naiv, men jeg elsket han mer enn det noen noensinne hadde klart, ingen kunne elske deg høyere enn det jeg elsket han. Og jeg kan aldri elske noen så høyt som det jeg elsker den gutten der. Han var alt for meg, og jeg angrer så på at jeg lot han gå. Herregud så jeg savner han..



Hvordan skal jeg noen gang klare å komme meg over han? ​


  • 17 lesere

Likes

Comments

Hei alle sammen!:-)

Det er en stund siden jeg har skrevet her, og det er fordi jeg har hatt så utrolig mye å gjøre, har rett og slett ikke hatt noe tid til Internett og slike ting, jeg har kjøpt meg en valp og bruker alt av min tid på den, den trenger min oppmerksomhet mer enn PC og telefon gjør!:-) jeg har i tillegg 3 andre dyr som også trenger kos og oppmerksomhet, en katt, en hamster og et marsvin!

Det går sånn høventlig bra med meg for tiden, jeg har det helt greit liksom. Prøver og tenke positivt og håper at dette varer, det er nok fordi jeg har så mye å gjøre og holder meg opptatt med dyrene så jeg rekker nesten ikke å tenke "vonde" tanker. Selv om depresjon ikke bare er "vonde" tanker, det er en sykdom som går opp og ned. Jeg har fått diagnosen tilbakevendende depresjon for noen år siden så den kommer og går, jeg har perioder som er bra og jeg har perioder som ikke er bra. Men jeg prøver å gjøre det beste ut av de gode periodene :-) jeg har også fått meg kjæreste, han bor 7 timer unna meg but still.. Jeg elsker han, og er så utrolig glad for at vi fant tilbake til hverandre, og vi leter faktisk etter en plass og bo sammen nå :-) jeg gleder meg veldig til å bli samboer med han, og føler at dette er det riktige valget, selv om vi ikke har vært sammen så lenge, vi kjenner hverandre godt da. For 2 år siden så var vi sammen i et halvt år, men jeg ble nødt til å flytte tilbake til hjembyen min, så vi gjorde det slutt på grunn av avstand, men så fikk vi kontakt igjen og fant ut at vi skulle prøve på nytt :-) og det er jeg veldig veldig glad for. Han betyr alt for meg og lyser alltid opp hverdagen min, vi får det heldigvis til å fungere nå til tross for avstand, kanskje fordi vi begge er eldre og mer moden nå, ikke vet jeg men jeg er i allefall overlykkelig for det!:-)

  • 11 lesere

Likes

Comments

Da var det jul, igjen. 24 desember har allerede vært, og alle har(mest sannsynlig) åpnet pakker, spist god mat og masse godteri. Jeg, hadde en julefeiring hos min søster, det var rart. Følte meg egentlig ikke klar for å være noen andre steder enn hjemme, med mamma og min stefar. Før var jeg kjempe glad i jula, men ikke nå lengre. Vet ikke helt hva som har skjedd, men for meg så er julen bare noen helt vanlige dager, dette kunne jeg ha gjort hvilken som helst annen dag, jeg kunne spist god mat, gitt gaver og fått gaver alle andre dager enn 24 desember, for meg er 24 desember bare en vanlig dag, lik alle andre. Jeg tror det kan være fordi julen er en kristen høytid, og feiring av Jesu fødsel, men jeg tror ikke på Jesus, jeg skal jo bli jøde, og jøder tror ikke på Jesus. Jøder feirer ikke jul. Det føles helt feil for meg, vet ikke hvorfor. Sikkert fordi jeg skal bli jøde.

 Jeg synes dette har vært en rar jul, veldig stusselig. I utgangspunktet så er jeg veldig glad i julen, men denne julen har vært den verste. Kanskje fordi jeg føler meg så deprimert i tillegg, alt jeg ønsket var at jeg ikke skulle våkne opp igjen om morgenen.  Jeg vet, jeg burde ikke tenke slik, men dessverre, så gjorde jeg det. 

Jeg har kjøpt meg hund, og det gjorde jeg egentlig på impuls. Jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke, men føler meg vel ikke helt klar for det ansvaret, men jeg må det, jeg har fått den og må ta vare på den. Jeg tenkte vell egentlig der og da, at om jeg skaffet meg hund så ville alt bli bedre, jeg ville komme meg ut om dagene, opp om morgenen, ha noe som motiverte meg til å gå turer. Det er jo bare en liten valp enda, den er 8 uker gammel så kan ikke gå lengre turer med den, men uansett, alt er som før, eller verre. Jeg står opp tidlig om morgenen, går ut med hunden så den får tisse osv, gir den mat, går ut med den igjen, spiser litt frokost selv, går ut med den igjen.. Det ender opp med at jeg sovner rundt 13-1400 tiden på dagen, våkner igjen på ettermiddagen/kvelden. Da er det på'n igjen, jeg må ut med hunden 20 ganger i løpet av en time, jeg sovner igjen i 9-10 tiden på kvelden. Jeg er så sliten, aner ikke hva jeg skal gjøre, eneste jeg vet er at det ikke kan fortsette slik. Spesielt ikke nå som det er jul, da vil jeg jo være med familien. 

Den 29 drar jeg sørover til Trondheim, for å feire nyttår med kjæresten min, da skal mamma passe hunden min, det gleder jeg meg veldig til, har ikke sett han på en måned nå, og savner han så mye at det gjør vondt.Skal være til han til den 3.Januar, så får jo vært med han i noen dager, heldigvis! 

Jeg ønsker alle sammen ei fin romjulstid, og et godt nyttår! 

  • 11 lesere

Likes

Comments

Jeg vet jeg ikke fikk sagt det til deg, før du dro din vei, derfor prøver jeg nå. Jeg fikk aldri sagt til deg, at jeg har elsket deg fra dag en. Jeg fikk heller aldri fortalt deg at du var alt i min lille verden, at du fikk meg til å føle ting jeg aldri før hadde følt på. Du fikk meg til å se livet på en helt ny måte, du fikk meg til å føle meg i live.

Jeg fikk aldri fortalt deg at du var den eneste for meg, at du var den eneste jeg ville ha. Hvor mye du lyste opp hverdagen min, bare ved å si hei. Hver gang du fortalte meg at du var glad i meg, og at du var glad for at du ble kjent med meg og at du hadde meg i livet ditt. Jeg har prøvd så uttalie ganger og fortelle deg hvor mye du betyr for meg, uten hell. Så dette er meg som forteller deg hvor mye du betyr for meg, og at jeg elsker deg mer enn alt annet. Jeg vet at du aldri vil høre de ordene fra meg, siden du ikke er her lengre.

Jeg syns du er det mest fantastiske mennesket på denne jorda, og jeg vil alltid tenke på deg som det mennesket som er ment for meg. Av alle mennesker på jorda så valgte hjertet mitt deg og det vil det velge for resten av livet mitt. Selv om jeg har vært sammen med andre, og er sammen med noen andre nå, så vet jeg det. Jeg kjenner det inni meg, at det er deg, det var alltid deg og bare deg. Ingen kunne ta bort den lykken jeg følte ved å ha deg i mitt liv, og ingen kan noen gang ta bort sorgen jeg har ved at du ikke er her med meg lengre.

Du dro så alt for tidlig, livet mitt ble brått snudd opp ned, jeg vet at tiden leger alle sår og at det blir bedre med tiden, de sier vertfall det. Alle sier det, men jeg vet ikke om jeg tror så mye på det lengre. Det er to år siden sist, og jeg tenker fortsatt på deg hele tiden, jeg tenker at ingen andre er bedre enn deg. Men det er ikke sant, ingen er perfekte uansett, det var ikke du heller, men for meg, så var du det mest perfekte mennesket jeg visste om.

Men nå, så bærer jeg en sorg som er tung å bære, jeg tenker alltid på deg og håper du ikke hadde det vondt. Dette er meg som forteller deg hvor høyt jeg elsker deg, selv om du ikke lengre kan høre mine ord. Jeg vil alltid elske og savne deg, du var den rette for meg, jeg visste det. Og hadde jeg ikke vært så utrolig feig, så kunne jeg ha fortalt deg hva jeg følte for deg før du dro, men sånn ble det ikke. Jeg lot de mange hundre sjansene jeg hadde på å fortelle deg hvor mye du betydde og at jeg hadde følelser for deg, de lot jeg gå fra meg, for jeg var redd, redd for at du skulle avvise meg og si at du ikke følte det samme. Selv om at jeg visste at du ikke følte det samme, du gjorde det før, et år før du døde, men jeg var feig og mistet deg. Men jeg er utrulig glad for at jeg i det hele tatt fikk ha deg som min venn.

Vennskapet vårt betydde alt for meg, og det visste du. Du visste heldigvis at jeg var glad i deg, og at jeg brydde meg om deg, men det viktigste fikk jeg aldri fortalt deg, nettopp det at jeg elsket deg. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette, du vil jo aldri kunne lese det uansett, men like vell så føler jeg en slags lettelse over å skrive dette, det føles litt godt på en måte. Jeg kunne gjort alt for deg, uansett hva. Kunne gått over ild og vann for deg. Det er ingenting jeg ikke ville gjort, og det er jo litt synd nå, siden du heller aldri fikk vite det. Jeg elsker deg, jeg elsker deg mer enn alt i denne verden.

Jeg husker enda den dagen jeg fikk den triste beskjeden, en kompis fortalte meg det, han skrev til meg på facebook av alle plasser, det var 1 desember 2013, jeg husker det som det var i går, at jeg ringte mamma å hylskrek i telefonen, og hun ikke skjønte hva jeg sa, fordi jeg bare gråt. Jeg bodde i Trondheim i den perioden, jeg flyttet dit for å få mer kontakt med deg, og slik at vi kunne møtes oftere, vi fikk aldri møttes etter jeg flytta dit, jeg var opptatt med mitt, og du med ditt. Så jeg flyttet tilbake til hjembyen vår, når du døde. Jeg kunne ikke være der lengre, hva var vitsen? Du var jo ikke der lengre uansett, det var jo for deg jeg flyttet dit. Herregud som jeg savner deg, og kunne gjort alt for å få deg tilbake, kjære du.

  • 36 lesere

Likes

Comments

Jeg sitter her på rommet mitt, ser film og tenker. Jeg har lenge tenkt på å konvertere, og har bestemt meg, dette skal gjennomføres, jeg har fortalt det til mammaen min, og noen av vennene mine, og de sier at så lenge jeg har det bra, så er det ikke nøye for dem hvilken religion jeg hører til og ikke hører til. Jeg tror på dette, jeg tror ​ikke​ ​på kristendommen, det er ikke den rette religionen for meg. Jeg skal konvertere over til ​jødedommen​, har alltid trodd på jødedommen, jeg sitter her å leser om den religionen og jo mer jeg leser, jo mer føler jeg meg hjemme i det. Rart, ikke sant? Jeg har ei venninne, som også har konvertert, bare at hun konverterte over til islam, det skal ikke jeg gjøre. Islam er ikke min religion. Noen tror at jeg skal konvertere fordi at jeg sliter psykisk, de tror at jeg skal bruke det som et slags "skjold" for mine psykiske lidelser. Men det er ikke slik. Jeg ønsker å konvertere for meg, ikke for mine psykiske lidelser. Dette er noe jeg må gjøre. 

Gjerne bare døm meg, det er opp til deg. Jeg ønsker å konvertere uansett hvor mye motgang jeg måtte få så ønsker jeg å gjennomføre dette. Jeg har tatt kontakt med Det Mosaiske Trossamfunn, og fortalt dem at jeg ønsker å konvertere og spurt hvordan jeg kan gjøre dette. Vi har dessverre ingen rabbiner her i Norge, så de skulle sjekke opp mer angående min konvertering, så dette blir en spennende tid fremover! Endelig noe positivt som skjer i livet mitt, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for! :) Nå så gleder jeg meg bare til jeg er ferdig med konverteringen, og fått alle brikkene på plass.  Ha en fin kveld videre alle sammen! 

  • 14 lesere

Likes

Comments

Jeg er lei av storstett alt. Men mest av alt, så er jeg lei av å leve.

Jeg er lei av å våkne opp om morgenen, gå rundt å smile til alle, og late som om alt er så utrolig bra. Jeg har opptil flere ganger prøvd og fortelle folk at jeg ikke har det bra, at jeg er deprimert, at jeg vil dø, at jeg gråter meg i søvn hver eneste kveld nesten men ingen tar meg seriøst.

Når jeg sier jeg har selvmordstanker, og vil dø. Da skal jo folk ta meg seriøst og tro meg?? Spesielt når jeg til og med prøvde å ta mitt eget liv?

Uansett hva folk sier til meg, så vil jeg ikke leve. Jeg har sagt jeg ville dra, og jeg mente det. Tro meg.

Den gangen jeg prøvde å ta mitt eget liv, så ble alle overasket og fikk sjokk, fordi de trodde ikke jeg noen gang kom til å gjøre det. Utrolig egentlig. Jeg sa det, jeg mente det. Jeg ville gjennomføre det uansett hva, nå er det bare et halvt år siden sist, sist gang jeg ønsket å ta mitt eget liv. Jeg sitter her igjen med et fjell av selvmordstanker, og tenker skal jeg gjennomføre det? Ville noen ha savnet meg? Ville de ha merket at jeg ble borte? Selvfølgelig vet jeg at både familie og venner ville blitt trist om det skjedde, men jeg føler meg likegyldig. Det er jo mitt liv, og jeg må få lov til å leve det slik jeg vil, ikke slik alle andre vil. Det blir feil.

Jeg har alltid tenkt på alle andre før jeg har tenkt på meg selv, og vet det må stoppe, det er meg dette handler om, og ingen andre. Jeg er så utrolig sliten, alle legger alle sine problemer og tanker over på meg og forventer at jeg skal være der og stille opp 100% hele tiden, men nå så klarer jeg ikke, jeg er for sliten og må tenke på meg selv. Jeg vet også at jeg kanskje er egoistisk for å bare tenke på meg selv om dagene, men jeg må, har ikke noe valg. Hvis jeg ikke gjør det så vil jeg knekke sammen, jeg klarer snart ikke mer. Hvorfor? Hvorfor må det være slik? Jeg skjønner ikke. Jeg ønsker så veldig å bli frisk, leve et normalt liv uten depresjon, og selvmordstanker og selvskading. Men til og med når jeg ikke er deprimert, i perioder der jeg faktisk har det bra så er det eneste jeg tenker på å ta mitt eget liv.

Mange mener at det å ta selvmord er egoistisk, men jeg skjønner ikke hvordan i all verden de kunne komme på den tanken. Det er helt uvirkelig for meg, men hvis jeg ikke hadde hatt selvmordstanker selv, så hadde det sikkert blitt noe annet? Men jeg vil ikke ta selvmord fordi jeg er deprimert, jeg vil bare ikke leve og ingenting kan endre på det. Jeg føler ikke at jeg har noe å leve for, og jeg vil ikke ha noe å leve for, jeg vil dø.

Jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å leve, men vil heller ikke ha noen grunn til å leve. Er jeg egoistisk for det? Hva er det som er så utrolig galt i å ville dø? Det er jo en av de mest naturlige tingene som skjer, fødsel og død, det er det mest naturlige som skjer rundt oss, og for at jeg vil dø, så er jeg egoistisk? Jeg syns heller det er egoistisk av folk å "tvinge" en person som virkelig vil dø, å leve. Det er egoistisk det.

Jeg syns at en person burde få velge selv, uansett hva. Uansett hvor egoistisk folk måtte syntes det var, så burde en person få lov til å velge selv hva han/hun skal gjøre med livet sitt.

Det å dø er en fin ting, det er helt naturlig, hva er det som er så farlig med det? Hva er det som er så utrolig egoistisk med å ville det? Eller i det hele tatt, hva er det som er så egoistisk med å faktisk begå selvmord?

Likes

Comments

Jeg har vært deprimert i mange mange år nå, helt siden jeg gikk på mellomtrinnet på skolen. Nå skulle jeg egentlig ha gått mitt siste år på videregående skole, eller tatt lærlingtiden, men slik ble det altså ikke.

Jeg sliter altfor mye psykisk til at jeg kan gå skole nå, prøvde meg i jobb en periode men det gikk ikke så bra. Det er ikke noe kjekt og være deprimert, men det hjelper vertfall ikke om jeg bare sitter hjemme og ikke gjør noe, jeg vet det er enklere sagt enn gjort og gjøre noe med det, men jeg prøver vertfall, det er ikke noe annet jeg heller vil enn å bli frisk fra depresjon og helvete som følger med.

I den siste tiden har jeg vært veldig deprimert, jeg føler ikke at jeg har noe liv lengre, at jeg bare eksisterer og er her uten noen spesiell grunn. Alt føles bare så meningsløst, det å stå opp hver morgen, gå ut med venner og finne på ting, høre på musikk og til og med å leve. Jeg vil bare få slippe alt dette og dra, til et bedre sted. Et sted hvor jeg slipper og føle noe som helst. Jeg føler meg tom for følelser nå, er helt tom inni meg, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. Alt er så tungt.

Jeg har ikke selvmordstanker eller noe nå, men de kommer jevnlig.. Jeg føler at verden hadde vært et bedre sted uten meg, at familien og vennene mine hadde fått det mye bedre uten meg.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg føler det slik, siden jeg fortjener jo å være her, og jeg har jo ikke gjort noe galt. Men jeg føler at alle bare hadde kommet til å blitt lettet om jeg forsvant og aldri kom tilbake.

For noen år siden så var jeg frivillig innlagt på psykiatrisk avdeling, jeg skulle være der i noen måneder, og jeg følte meg litt bedre enn det jeg hadde gjort på veldig, veldig lenge. Men så skjedde det noe, en av de jeg var mest glad i, i hele verden døde. Det gjorde noe med meg, det er rundt 3 år siden og siden har jeg ikke greid og glede meg over noe i det hele tatt.

En god stund senere, så døde en jeg har vært forelsket i, i nesten 2 år, han var også den aller beste vennen min, den eneste jeg stolte på i hele verden. Da han levde, så var jeg jo så smart at jeg hadde sex med han, selv om jeg viste at han ikke følte noe for meg, han viste ikke noe om at jeg hadde følelser for han på den tiden, han fikk vite det i ettertid og fikk da veldig dårlig samvittighet osv. Men så døde han, helt plutselig..

Det er litt over 2 år siden han døde, og jeg har vært deprimert konstant siden, jeg droppa ut av skolen, etter en stund tok jeg overdose og selvskadinga ble veldig ille. Jeg bare kommer ikke over at han døde, jeg føler at jeg fortjente å dø, og ikke han. At familien min ikke hadde blitt like trist som familien hans ble når han døde, hvis jeg hadde død og ikke han.

Jeg føler ikke at noen bryr seg lengre, at jeg er helt alene i verden, og at folk bare hadde blitt lettet om jeg forsvant, for alltid...

Likes

Comments

Jeg føler ingenting. Ikke smerte, ikke tristhet, ikke glede eller sorg. Jeg er helt tom for følelser. Klarer ikke å fokusere på noe, og har mistet interessen for alt. Jeg er glad i vennene mine, men jeg klarer ikke å ta til meg det de sier og gjør, har de det vondt og er trist så klarer jeg ikke å vise medfølelse, jeg stenger følelsene ute. Det er ingenting som interesserer meg om dagen, det er ingenting noen kan verken si eller gjøre for å få meg glad, jeg er bare helt tom. Jeg pleier egentlig å gå rundt med et berg av følelser og tanker, men ikke nå. Det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg ikke skal være her, jeg skal ikke leve. Folk fortjener ikke å ha meg i livet deres, jeg er bare en byrde for alle. Til og med katten min fortjener bedre.

Jeg skjønner ikke hva det er eller hvorfor jeg tenker slik, men jeg vil ikke leve, for noe i hele verden. Jeg kan ikke. Men slapp av, jeg har ingen tanker om å ta livet mitt nå, men jeg kan føle det. Jeg vil ikke bli gammel, jeg har prøvd livet og det var ikke noe for meg. Hvorfor må det være slik? Hvorfor kan jeg ikke bare få leve et normalt liv? Uten selvmordstanker og depresjon. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor er livet mitt slik?

  • 14 lesere

Likes

Comments

Heihei!

Jeg har nå, igjen, laget meg en ny blogg. Og velger fortsatt å være anonym, grunnen til at jeg velger å være anonym er av den grunnen at jeg vil bruke denne bloggen til en slags dagbok, jeg kommer til å skrive om mitt liv som psykisk syk, og derfor ønsker jeg å være anonym, jeg ønsker ikke å skrive navnet mitt offentlig i en slik sammenheng, ja, jeg er kanskje feig, og alt det der, men hey, dette er ikke den første anonyme bloggen som fins der ute. Det fins tonnevis av de, og kanskje jeg blir å skrive navnet mitt her senere, men ikke nå. Nå er ikke tiden. Jeg er ikke klar for det nå.

  • 13 lesere

Likes

Comments