Header

Hodet mitt verker, jeg vil ikke på jobb, jeg har tatt på meg for mye, og nå har jeg gått på veggen..
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får angst bare av å tenke på jobben. Jeg vil ikke tilbake, men jeg trenger pengene.. Verste er at jeg faktisk ikke synes det er verdt det for shit...
Jeg vet likevel ikke hva jeg skal gjøre.
Kan noen tilby meg en jobb jeg vil trives med, please? Helst nå

-MyEvangeline

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Det er rart det der. Hvordan du kan ha mange venner, men likevel føle deg alene. Det er sånn jeg har det nå..

Jeg føler at at alle har en person de forteller alt til og er ekstra personlige med. Jeg føler ikke jeg har en sånn person. En som ville satt meg høyest på lista. En som ville ringt meg når h*n kjeda seg fordi de ville finne på noe eller bare for å snakke.
En som bryr seg om hva jeg holder på med og motiverer meg videre.
En jeg kan ha et spesielt bånd med...
Noen har utseende, noen har talent, noen har bra karisma, andre er morsomme. Jeg derrimot føler at jeg har en liten dose av hver. Noe som gjør at jeg ikke har noe spesielt som gjør meg «attraktiv» for andre.

Den ene personen jeg ønsker å dele alt med har gullfiskhukommelse og ikke husker noen planer eller arrangementer, og bryr seg veldig lite egentlig...

Jeg vet ikke hva problemet mitt er. Da jeg var yngre tenkte jeg; jeg må bare finne dem. De som er som meg. Perlevennene mine.
Nå har jeg begynt å gi opp deg jakten..

Det jeg ønsker er venner som tar fine bilder av deg, som ikke er redd for en liten photoshoot (elsker selv å ta all slags bilder, men vil også ha fine egne). Jeg ønsker en jeg kan se på film og le med hele nattan. Jeg ønsker en som gir litt ekstra, akkurat som jeg liker å gjøre; ikke bare lag en kopp kakao. Ta på krem og marshmallows, og legg en sjokoladebit oppi for det lille ekstra!
En person som tar meg med på eventyr. En som presser meg litt utenfor komfortsonen. En som melder meg på en konkurranse for morro skyld, og gjør det til et eventyr sammen.

Jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg har funnet en sånn person...

Akkurat nå er jeg i et stadie hvor jeg har lyst til å slutte i jobben min og råtne. Føler vennene mine forsvinner, og at jeg ligger i et hull som snart er tomt for luft.
Jeg gråter hver kveld, men ønsker å gråte hele tiden.
Selv alle bitte små ting som går feil får meg til å få smerter i hele kroppen.
Jeg sendte senest en snapchat som ble åpnet 21.08 hvor jeg spurte om personen kunne sende meg melding når den så den, men jeg fikk aldri noe svar.
Noe som er hjerteskjærende siden hver kveld er slitsom psykisk. Og jeg har fortalt om dette til personen, og jeg kunne derfor ønske at personen hadde tatt seg to sekunder til å sende meg en melding og brydd seg litt..

Det er det kjipe med å aldri være en #1 prioritet. Du føler at det aldri er noen som bryr seg mer enn å si «åh, går det bra?», men har allerede regnet med at du skal svare ja så de kan slippe å snakke mer med deg...

Jeg er så sliten psykisk at jeg har blitt sliten fysisk

Likes

Comments

FOR EN MÅNED!
Grunnen til at jeg startet denne bloggen var fordi det nettopp var slutt mellom meg og kjæresten min, og jeg alltid har hatt lyst til å blogge!
Det som stoppet meg før var kjæresten min som syntes sånt er teit..
Jeg ble ikke så aktiv som jeg håpet akkurat.. Jeg fikk vel ut tre innlegg, men der stoppet det. Jeg gikk ganske ned i kjelleren pga jeg ikke fikk jobb, jeg bodde hjemme uten noe videre skolegang mens alle vennene mine flyttet vekk og fortsatte livet. Jeg visste ikke hva eller hvor jeg skulle gjøre av meg..

MEN NÅ.. Nå har jeg jobb, jeg er faktisk sammen med kjæresten min igjen etter en sommer hvor vi begge har blitt mer modne, jeg får nye jobbtilbud OG jeg har signert kontrakt med modellmanagement! Ting er på vei opp, og jeg er bare såå fornøyd!!

Trangen for å flytte ut har blitt større, noe som gnager litt inni meg.. Men jeg har rett og slett ikke penger til det. Jeg jobber ikke 100%, grunnet at jeg ikke finner en jobb som tilbyr det (eller har ansatt meg), noe som gjør at det å flytte ut kan bli mer psykisk stressende pga økonomi, enn deilig.

Drømmen er å flytte inn med kjæresten min i Lillehammer og få en jobb på BikBok der!!
MEN det er drømmetenking...

🌷🙏🏻🌷🙏🏻🌷 MyEvangeline

Likes

Comments

Nå har jeg søkt på jobber i evigheter, og jeg begynner å bli lei av alle avslagene. Jeg tok dette friåret for å tjene penger, noe jeg enda ikke gjør -hvis du ser bortifra småjobbene. Jeg føler jeg blir valgt bort fordi jeg ikke har butikkerfaring. Men hvordan kan jeg få butikkerfaring uten å bli ansatt et eneste sted?? Jeg har søkt i flere byer i hele Østfold, men enten ikke fått svar i det hele tatt, eller fått en "beklager, men du var ikke.....".

Jeg kjenner jeg faktisk blir sliten. Jeg skal vel egentlig føle meg heldig som bor i et land hvor man kan få jobb og tjene penger, men det er nok akkurat derfor jeg føler et så stort nederlag også... Fordi det skal liksom være så vanlig. Og alle avslagene føles som et "du er ikke kvalifisert nok" eller "bra nok" på en måte. Det verste er at jeg absolutt ikke har lyst til å jobbe i en butikk heller.. Jeg skal være ærlig og si at jeg kjenner angsten komme litt. Det er nok en stopper for at jeg ikke søker på absolutt alle jobbene på hvert eneste senter også.. Jeg vil ikke ha ansvar for penger, og regning. Jeg er helt grei i matte, og kassaapparatet gjør jo all regninga for deg, men likevel er det noe som stopper meg... En personlig shopper derimot kunne jeg vært! Ryddehjelp i butikk, JA! Sette sammen et fullt outfit, JA.

Jeg er en mer kreativ sjel tror jeg.. Jeg passer ikke bak et kasseapparat. Men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kommer inn i et sånt yrke akkurat nå..
Jeg har prøvd å sende en mail til kommunesjefen for oppvekst om et jobbforslag jeg har, men har ikke fått noe svar enda. Men venter og håper på et positivt svar.

Jeg har også fått en fot innenfor et management som skal hjelpe meg innenfor TV-, reklame og modell jobber, så jeg skal ha en photoshoot og møte med de snart! Og jeg gleder meg så enormt mye!!!!

ALT jeg håper på nå er at managementet går helt fantastisk, og at jeg får et positivt svar fra kommunen. DA vil jeg ha mye livsglede i meg!!
Dette pluss drømmejobben jeg har på teateret jeg også går på. Jeg lover jeg skal spre mye glede da!


Likes

Comments

Da jeg startet i 1. klasse på videregående var jeg et barn. Rett og slett. Jeg hadde ikke funnet meg selv og hvem jeg var. Jeg var uviten om alt.
Gjennom årene mine på videregående hjalp min daværende kjæreste meg med å utvikle meg. Han fikk meg til å bli mer hardbarka, opplyst og sosial. Ikke med vilje, men erfaringer og opplevelser i livet utviklet meg som person, både det gode og det vonde.

"You can't stop being who you are because you're afraid"
-Carrie Bradshaw

Etter bruddet følte jeg at jeg trengte noe for å legge alle minnene bak meg, og for å komme meg fort opp og fram igjen.
Jeg valgte å klippe og farge håret. Jeg gikk fra et ganske mørkt blondt halvlangt hår, til et isblondt hår til over skuldrene.
Jeg valgte også å kjøpe andre klær som jeg lenge har hatt lyst på, men ikke fått meg til å kjøpe.
Jeg ville starte den nye hverdagen så fresh og ny som mulig. Ikke fult av skrammer.

På Facebook fikk jeg i dag varsel om et bilde moren min la ut av meg og søsteren min for to år siden. Jeg tittet på det i flere minutter. Zoomet ut og inn på meg selv. Det var akkurat som om det var en helt annen person på det bildet. Det føltes merkelig, og jeg forstod da hvor mye jeg egentlig har forandret meg både på innsiden, og på utsiden.

Helt ærlig, så liker jeg den "nye" meg bedre enn den gamle, og selv hvor sint jeg er på ex-kjæresten min nå, så har jeg mye å takke han for egentlig...

Jeg tror jeg har funnet ut hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Og jeg er glad for at jeg er den jeg er.
Til mange tider føler jeg det ikke sånn, men akkurat nå vet jeg at innerst inne er det det jeg mener...

Jeg håper du også føler det samme!

Likes

Comments

Jeg er på vei til Fredrikstad for å levere nok en søknad. Det er to dager til det er en hel måned siden jeg ble ferdig på VGS, og enda lenger siden er det da jeg startet å søke etter jobber.
Jeg håper virkelig på denne jobben, og en liten ønsketenking er å flytte til Fredrikstad for meg selv. Jeg er litt lei av å være hjemme og føle meg voksen, men fortsatt bli behandlet som om jeg er et barn. Jeg ønsker et sted hvor ALT jeg gjør er opp til meg, og grunnen til at ting ser ut som det gjør rundt meg er bare pga meg. Jeg vil bli selvstendig, og jeg tror jeg hadde rocket det!

Så nå sitter jeg på bussen og drømmer om fremtiden, og hvor bra den kan bli. Sånn var det ikke i går. Jeg hadde hele søndagen for meg selv, og jeg brukte mye av tiden på å sitte på senga og stirre i veggen. Jeg prøvde å få meg selv til å bevege meg, men det gikk ikke.
Det bruddet jeg går igjennom nå sliter ut både hjernen og kroppen min. Jeg får veldig dårlig spisevaner, jeg tenker over hva jeg har mistet konstant, jeg lurer på hva han driver med og tenker på, og jeg føler jeg har mistet noe av meg selv.
Det verste er vel det at jeg vet dette egentlig er det beste som kunne skje. Han var ikke bra for meg, og jeg gråt mer da vi var sammen enn etter det ble slutt.
Jeg har lenge slitt med kviser på haka, noe jeg har vært flau over.. Jeg har prøvd flere kremer, til og med de j*vlig dyre, men de har ikke hjulpet.
Jeg har senere lest at kviser på haka er noe som kan komme av mye stress.
Nå er kvisene mine nesten borte, noe jeg også burde ta som et tegn på at det at det ble slutt kanskje var for det beste..

Nå nærmer jeg meg butikken, og det er nå jeg må gjøre et godt inntrykk, putte på smilet og gjemme sorgen, nervøsiteten og sulten.

Ønsk meg lykke til!

Likes

Comments

Oj, dette er lenge siden. Jeg hadde en blogg da jeg gikk i 6. klasse eller noe sånt. Hvem hadde ikke den perioden? Hvor man la ut de kleineste innleggene med de styggeste selfiene og datidens emojies, hvis jeg kan si det sånn xD

Det er bare å slappe av! Her kommer det ikke noen kleine bilder eller "statusoppdateringer". Denne bloggen er for å få satt ord på hva jeg mener, tenker og føler. Nei, jeg er ikke en av de ungdomsjentene som lager seg en blogg for å bli som Sofie Elise, jeg har lagd denne for meg selv.

Jeg er redd. Redd for fremtiden. Jeg hadde en kjæreste, og vi hadde planlagt nå etter vi ble ferdig med videregående å skaffe oss jobb og flytte ut sammen. For en uke siden ble det slutt, og nå står jeg uten noen skoleplass og uten jobb. Jeg har søkt på så mange steder, og søker fortsatt, men får ingen god respons.. Livet gikk fra å ha framtidsplanen spikra til å miste all tro på fremtiden. Ikke på en depressiv måte, men jeg ønsker å komme meg ut av dette huset og rett og slett bli voksen.

Jeg håper at ved å skrive disse innleggene, så vil jeg selv bli mer bevisst på mine tanker, og kanskje jeg kan få råd utenfra, fra dere..

Likes

Comments