Hei!
Jeg starter bloggen med et veldig personlig innlegg. Håper dere liker det! :)

Det hele startet da jeg var liten. Jeg sov dårlig om natta, drømte fæle ting, jeg "så ting og personer" som ikke eksisterte da jeg var liten og var rett og slett redd som kunne krype og gå. Jeg turte ikke legge meg på kvelden da jeg skulle, jeg turte ikke gå ut å leke med nabojenta som den gang var min bestevenninne, jeg var livredd mannfolk og det var sååå skummelt da min tante og familien hennes var på besøk hos farmor.


På barneskolen gikk jeg mye alene. Jeg ble på en måte fryst ut av "gjengen", og når jeg var sammen med noen, så var jeg med de som var yngre enn meg eller eldre enn meg. Jeg husker det så godt den dag i dag, at jeg var så fryktelig redd for å dra på skolen. Det skjedde en fryktelig episode der to andre ifra klassen var veldig stygge med meg, men det ønsker jeg ikke skrive noe mer om her. Men det var så fryktelig, at jeg ble enda mer redd for å dra på skolen dagen etter.

Vi begynte på ungdomsskolen, og der ble alt bra. Jeg fikk meg venner (gode venner), som støttet meg og stilte opp for meg da jeg trengte det som mest. I 9.klasse fikk jeg angstanfall igjen (noe vi ikke visste om at jeg hadde på den tiden), så jeg prøvde så godt jeg kunne å isolere meg hjemme etter skoletid. Jeg turte ikke noe, men min beste venninne, Silje, klarte å dra meg ut selv om jeg ikke ville. Og det er jeg så glad for at hun gjorde! :)


Etter at jeg begynte på videregående ble all ting bare verre. Jeg hadde mye fravær, jeg turte ikke møte opp i klassen, og det endte med at jeg sluttet på skolen da jeg begynte 2. året på vgs. Angsten tok rett og slett over, og har rett og slett ødelagt mye for meg. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg var så redd hele tiden, jeg var jo redd for alt.. Jeg klarte ENDELIG å fortelle det til tanta mi om hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg turte ikke fortelle det til mamma og pappa, for jeg var så redd for å skuffe dem. Men heldigvis snakket tante med mamma og pappa, og de fikk meg til legen der det ble påvist at jeg hadde angst. Jeg begynte med medisiner og gikk på det i 3 år, og da sluttet jeg på dem. Jeg ville klare meg UTEN medisiner, og jeg klarte meg uten i 2 år!

Så her sitter jeg i dag da, uten medisiner, angsten begynner å ta over kroppen igjen og jeg tør ikke noe. Var til legen tidligere i dag, og må nok begynne på medisiner igjen. Men må man så må man! Psykolog og hele den pakka der funker ikke for meg. Det funker der og da når jeg sitter og snakker med dem, men så fort jeg går ut igjen fra samtalen så er det helvete igjen!

For meg, så er det faktisk mye bedre å snakke med familie og venner, for de forstår meg! :)

- Har du angst?
- Kjenner du noen som sliter med angst?

Likes

Comments