Tiden har stått litt stille etter at Danvik-eventyret var over. Jeg har prøvd å overbevise meg selv lenge om at jeg verken har vært lei meg eller at jeg har savnet det. "Jeg var egentlig ganske ferdig da jeg dro, så det har gått fint" har jeg sagt til folk som har spurt meg om livet etter Danvik. En del av det er jo sant. Ukene før avslutningsdagen var jeg enormt sliten. Dagene var like. Frokost, morgensamling, linje-time, fellesundervisning, middag og deretter en god natts søvn før jeg dagen etter skulle gjøre akkurat det samme. Jeg hater repetetive dager, og kjente at hverdagsrutinene begynte å gå meg skikkelig på nervene. Tanken på at jeg snart kunne gjøre ting "utenom det vanlige" utenfor Danvik-bobla, det var en tanke jeg likte godt. Tanken på at jeg skulle flytte hjem til Tinn, vekk fra mine aller beste venner, - det var et mareritt.

Snart en måned er gått siden avslutningsdagen, og det er hverdagsrutinene jeg savner aller mest.

Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

13. mai. Siste skoledag. Storvasken var tatt. Tingene mine var pakket ned i store plast-sekker og esker, og 210, rommet jeg hadde bodd på det siste året, - det var nå fylt med ekko. Finstasen var på. Jeg ble stående i det tomme rommet mitt i noen minutter. Jeg tok meg selv i å felle en tåre av tanken på at dette var siste dag. De aller siste timene. Jeg husker jeg bannet lavt for meg selv før jeg nærmest løp fra mine egne følelser og ned i lobbyen hvor min aller nærmeste gjennom hele året ventet. Vi var blitt enige om et siste slag biljard før avslutningskonserten begynte. De intense kampene rundt biljard-bordet er noen av de beste minnene jeg har fra hele året. Jeg pleide alltid å tape, og denne gangen var ikke et unntak. Jeg tapte kampen, men denne gangen, var et tap i et meningsløst kule-spill greit.

Foto: Lene Neverdal

På trappen utenfor hovedinngangen ved skolen traff jeg på rektoren vår, Willy. Han klemte meg lenge. "Jeg har bestemt meg for å ikke gråte før jeg sitter i bilen på vei hjem" forteller jeg han, og han begynner å humre. "Ja, Monica, vi får bare leve i troen" sa han i tydelig mistro til at jeg kom til å klare å holde tårene inne. Å holde tårene inne, det var enkelt, frem til skolesangen vår ble spilt og sunget av full hals under åpningsnummeret på seremonien. Da kom tårene.

Avslutnings-seremonien er noe av det vakreste, og desidert tristeste jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg satt store deler av avslutningen med den ene hånden flettet sammen med hendene til mine to beste venninner gjennom året, og den andre hånden brukte jeg til å tørke tårene som kom fortløpende. Da seremonien var ved veis ende, reiste alle elevene seg, holdt hverandre i hendene og sang "That´s What Friends Are For". Eller, vi forsøkte å synge. Det var vanskelig i og med at alle gråt. Det var så sterkt og tårene som trillet nedover på kinnene våre, - det var tydelig dønn ekte følelser.

Det å ta farvel med menneskene man har bodd med i nærmest et år, det var vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det var nok vanskeligere enn det noen hadde trodd, tror jeg. Selv de jeg ikke hadde snakket med så mye i løpet av året, klemte jeg lenge og jeg brukte muligheten på å si velvalgte ord til de som jeg håpte de kom til å ta med seg på veien ut av Danvik-boblen og inn i virkeligheten. Jeg har truffet så mange fine mennesker i løpet av dette året. Mennesker som har gitt meg så mye glede. Jeg har ledd så mye til tårene har rent nedover kinnene mine, ja, nesten hver eneste dag i 9 måneder. Jeg har også fått lange, gode klemmer når ting har vært vanskelig. Jeg har fått venner for livet.

Danvik FHS 2016/2017. Det har vært et eventyr jeg aldri vil glemme. Takk til alle som var en del av det.

Til dere som er i tvil om å søke på folkehøgskole, - søk. Du vil aldri angre.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 256 lesere

Likes

Comments

Utbrent. Tungpustet. Hjertebank. Tårer. Traumer. Nerver. Spiseforstyrrelser. Angst. Depresjon. - Et rop om hjelp.

Det å være psykisk syk i dagens samfunn kan noen ganger være en like stor påkjenning som det selve sykdommen er. Vi er i 2017, og det er fortsatt tabu å ha en sykdom som ikke nødvendigvis synes på utsiden. Fortjener vi å bli fortalt "du er en byrde for samfunnet rundt deg", bare fordi vi sliter? Nei. Det er ingen som fortjener det. Samt så er det mange som ikke blir trodd. "Du bare later som, slik at du slipper unna hverdagslige problemer" sier de. Hvorfor må det så mye overbevisning til for å bli tatt seriøst, uten å bli stemplet som helt ustabil? Det å være psykisk syk i dagens samfunn er noe folk ikke takler å snakke om. Det er et tema som gjør at man unngår øyekontakt, ser ned i gulvet og forandrer samtaleemnet. Nå vil jeg sette et lys over dette temaet, - og jeg håper lyset brenner så sterkt at det vil gjøre en forandring. Ikke nødvendigvis for hele Norge, ikke for hele verden heller, - men for et par uvitende. Det er mer enn godt nok for meg.

Alt skal alltid være perfekt; kropp, familie, jobb og livsstil. Og her sitter jeg, med noe som på utsiden virker som et ganske bra liv. Jeg har verdens flotteste venner, jeg har en ufattelig fin og snill familie og ikke minst, jeg bor i Norge, - jeg har muligheten til å gjøre alt jeg vil. Hva som helst. Likevel sitter jeg her, med mørke tanker og med en sykdom som ikke går over etter en, to eller tre uker. Så hva gjør man, når man blir sett ned på av alle rundt seg? Skal man gi etter, og godta at det er meg det er noe galt med, - eller skal man kjempe for at synet på psykisk syke mennesker i alle aldere blir totalt forandret i positiv retning? Jeg bestemmer meg raskt. Jeg skal kjempe.

Jeg har vokst opp i et miljø hvor det å være psykisk syk på mange måter ikke har blitt tatt på alvor, og jeg tenkte nok det samme som det de rundt meg gjorde, helt frem til jeg forstod at jeg faktisk var blitt syk selv. Min barndom har vært så godt som feilfri, - men i årene som tenåring har jeg fått oppleve både svikt, hat, traumer, redsel, angst og depresjoner, som på mange måter har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er heldig, fordi jeg har en enorm stå-på-vilje som ikke gir seg ved motgang. Men tenk på alle, - både unge og voksne, som sliter daglig med selvmordstanker. Hvordan skal vi klare å redde disse? Fasitsvaret er ikke å snakke bak ryggen på vedkommende som sliter. Fasitsvaret er ikke å si at man "bare" skal glemme fortiden, "bare" skal tenke positivt og komme seg videre. Si meg, - sier du til en med knekt bein at han "bare" skal kaste krykkene og begynne å løpe?

Jeg er klar over at det er folk som har det mye verre enn meg, både fysisk og psykisk, og jeg ønsker ingen dypere omsorg nå som jeg har publisert dette innlegget. Det jeg ønsker, er at folk forstår at den jeg er, innerst inne, er det ingenting feil med. Jeg vil at folk skal godta og forstå at det er lov å være annerledes, og at det er lov å ha en sykdom som ikke synes på utsiden. Jeg kunne ønske folk skjønte at selv om jeg stort sett fungerer i hverdagen, så er dette en alvorlig sykdom. En sykdom som sitter i hjernen. Den sitter i den delen av kroppen som styrer absolutt alt.

Jeg håper at fremtidens unge aldri trenger å være engstelig og redde for å fortelle og snakke om at de er psykisk syke. Jeg vil at det å være psykisk syk skal være et tema man lærer om på skolen i tidlig, ung alder. Jeg vil at dette skal snakkes høyt om.

  • 486 lesere

Likes

Comments

Vi nærmer oss slutten på enda et år, og det har vært et fantastisk år, både på godt og vondt. Jeg har fått oppleve å være skikkelig langt nede, så langt nede at jeg neppe trodde jeg ville klare å smile på ordentlig igjen, og jeg har fått oppleve det å være skikkelig lykkelig. Alt dette på et år. Til tross for dype nedturer kan jeg si med hånden på hjertet at 2016 har hittil vært et av de mest lærerike og det desidert beste året hittil i mitt liv.. Jeg har vist meg selv at hvis jeg virkelig vil, så kan jeg klare hva som helst. Jeg har lært å kjenne meg selv, på en helt ny måte. Jeg har gått fra å ikke helt vite hvem jeg er, til å finne store deler av meg selv, og nå vet jeg godt hva jeg står for.

I 2016 har jeg blitt kjent med nye, helt fantastiske mennesker. Å starte på Danvik Folkehøgskole, det er det desidert beste som skjedde i 2016 og det vil være et av mine beste høydepunkter i livet for alltid. Å treffe så mange nye, flotte, helt fantastisk herlige mennesker har fått meg til å sette mer pris på alt jeg har rundt meg. Det å treffe så mange nye mennesker med så forskjellige personligheter har vist meg hvem jeg virkelig ønsker å ha i livet mitt, og hvem som rett og slett ikke er bra for meg.

Jeg har endelig vært helt ærlig med meg selv. Jeg har lært hva som er bra og hva som ikke er bra for meg. Jeg styrer unna mennesker med negativ energi og jeg menger meg med mennesker som smiler, - mye. Jeg har turt å la meg selv kjenne på følelser, både på godt og vondt. Følelser er noe av det sterkeste, og mest sårbare vi har, og de skal jeg bare dele med mennesker jeg stoler på.

Året som har gått har vært rått og så jævlig ekte, men jeg har omsider klart å snu negativt, til positivt. Jeg ser tilbake på fortiden, ikke for å angre, men for å lære. En ting er sikkert, - 2016 har fått meg til å tørre og drømme igjen. Og for første gang på veldig, veldig lenge har jeg virkelig smilt. Ikke bare én gang. Men mange ganger.

  • 428 lesere

Likes

Comments

Lenge siden sist, dere. Siden sist har jeg rukket å fylle atten år. Jeg hadde gledet meg så enormt til det, selvom jeg forstår nå at det bare var forgjeves. Jeg vet ikke hva jeg forventet, men kanskje jeg forventet at voksenlivet skulle komme mot meg med store, skumle skritt og ta over livet mitt. Jeg tok grundig feil. For alt er jo som før, sett bort i fra alle tingene jeg plutselig har fått "lov" til som ikke en gang interesserer meg stort. Jeg hadde en fin feiring av bursdagen min, eller - jeg lå i sengen min med høy feber og influensa - men til tross for det var det aldeles koselig å se Facebook-meldingene strømme inn, - i år som i fjor. Også - ja! Jeg har tatt tatovering. Den fineste og flotteste bursdagsgaven jeg noen sinne har fått. Jeg har verdens beste familie.

Julen nærmer seg med stormskritt. Jeg tror jeg aldri har skjønt realiteten med ordene "hjem til jul", før nå. Julelysene i Drammen er tent. Lyden av julemusikk dukker stadig opp på internatet. Jeg har pyntet det lille soverommet mitt med julekuler og lys. Jeg har adventskalendere, nisselue, julebrus og julegodt - men en ting er feil. Jeg er ikke hjemme i Tinn. Jeg ser frem til å komme hjem til jul. Jeg teller dager. 4 dager. Jeg ser frem til å komme hjem til juleroen og juletradisjonene med familien. Å, som jeg savner familie og venner der hjemme.

Det er noe helt spesielt med julen hjemme. Jeg tror alle føler det slik. Faste tradisjoner som gjentar seg år etter år. Hver lille juleaften pynter vi juletre, så reiser vi til besteforeldrene mines grav og tenner lys. Det setter roen i hjertene våre - og da kan julen starte. Vi spiser rakfisk, ser på "kvelden før kvelden" på NRK og koser oss med store mengder julegodt. Natten setter inn, morgenen kommer - og julestrømpen ligger klar utenfor soveromsdøren min. Jeg kryper inn i pysjen, drar med meg dynen inn til stuen og ser på TV frem til jeg begynner å pynte meg til julekvelden som kommer om bare få timer. Foreldrene mine gjør ferdig julematen så den er klar klokken 17:00 - presist. Så spiser vi, åpner gaver og koser oss. Jeg elsker det.

Jeg sier stadig "jeg gleder meg så til å komme hjem" til vennene mine her nede på skolen, men jeg er sikker på at så fort jeg er hjemme vil savnet etter de flotte menneskene på Danvik komme. Det er rart, hvor knyttet jeg har blitt til enkelte her. I disse dager er vi rundt i de forskjellige klassene på skolen og ser hva de har produsert av kreative prosjekter de siste ukene. I morgen, tirsdag, har fotoklassen - min klasse - utstilling som er åpen for både elever, lærere og besøkende. På torsdag er det juleavslutning her på skolen med både julemiddag og underholdning, før vi alle pakker bagene våre og setter kursen hjemover fredag morgen.

Tenk - mamma og pappa, nå er det ikke lenge til jeg er hjemme igjen.

  • 441 lesere

Likes

Comments

Det er rart å tenke på hvordan ting har blitt helt forandret på veldig kort tid. For bare måneder siden hadde jeg absolutt ingen rundt meg. Jeg følte meg helt a l e n e. Den gangen så jeg ikke på det som verken dystert eller trist - men nå... Nå som livet mitt er totalt forandret forstår jeg hvor alene jeg faktisk var. I sommer var ting spesielt vanskelig for meg, og jeg gikk ned et tosifret antall Kilo. Jeg lå i sengen min dagen lang, hver eneste dag, og nærmest ventet på at ting skulle ordne seg for meg, selvom jeg visste med sikkerhet at det aldri kom til å bli bra igjen. Jeg kunne spørre meg selv "er jeg lykkelig nå?" nesten daglig, og svaret ble alltid nei. Jeg var aldri lykkelig.

Jeg husker hvor sinnsykt nervøs jeg var dagene før jeg flyttet til Drammen. Jeg var så redd for at jeg ikke kom til å få noen venner. Jeg var redd for at ingen kom til å like meg. Det gikk så mye bedre enn jeg forventet. Jeg har fått så mange fantastiske venner som jeg nå ikke kan se for meg livet mitt uten. Jeg er så enormt takknemlig.

Jevnlig har vi på Danvik noe vi kaller for "Danvikkveld" i regi av klassene. Denne gangen var det min klasses tur, og jeg og en til ble stemt frem som konferansierer. Jeg har alltid elsket å stå på en scene og snakke foran mange mennesker. Kvelden gikk mye mye bedre enn det noen hadde forventet og det er jeg så utrolig stolt av. En god venn av meg kom bort til meg etter showet og sa "du stråler når du er på scenen". De ordene var så fantastiske å høre. Jeg har det så utrolig bra her på Danvik, og jeg er så takknemlig.

Jeg er takknemlig for at jeg har fått så mange gode venner. Jeg er takknemlig for at det ikke går en dag, nei, nesten ikke en time uten at jeg ikke smiler fra øre til øre. Jeg er så takknemlig for menneskene som stiller opp for meg på bare noen få minutter så fort jeg sier at jeg er i dårlig form. "Skal jeg ordne mat til deg?", "skal jeg gå på butikken for deg?" spør de. Når jeg svarer nei av ren høfflighet sier de "si i fra så fort du trenger noe så fikser jeg det". Dette er ting som jeg virkelig ikke er vandt til å høre, men som vennene mine bare tar som en selvfølge. Vennene mine her på skolen er noen av de flotteste og snilleste menneskene jeg har i livet mitt. Takk.

Jeg spør meg selv igjen "er jeg lykkelig nå?". Denne gangen er svaret ja.
  • 614 lesere

Likes

Comments

Mandag morgen fikk vi i fotoklassen oppgave i å fotografere skuespillerklassen på Danvik. Med godt arbeid med min utvalgte modell ble dette resultatet. Dette er en av de, få, store oppgavene vi har i løpet av året. Bildene er fotografert i studio. Alle bilder er fotografert, redigert og ferdigstilt av meg.

Takk til flinke Eirik Sætre Hove som stilte som modell.

  • 599 lesere

Likes

Comments

Hei dere, nå er det lenge siden. Tiden har virkelig bare flydd fra meg, de siste ukene har vært ekstremt hektiske. Etter at jeg kom tilbake til Danvik etter høstferien har alt virkelig startet for fullt. De to første ukene etter ferien var såkalte "workshop"-uker, - to uker hvor man med hensikt skal gjøre noe helt annerledes enn det man vanligvis gjør i linjene vi går på. Jeg valgte temaet REVY, noe jeg hadde gledet meg lenge til. Disse ukene skulle revy-gjengen på 22 flotte mennesker skaffe sponsorer, velge ut ledere til forskjellige oppgaver og ikke minst starte å planlegge Danvikrevyen 2017. Jeg ble valgt som økonomisjef i revyen, noe jeg trives godt med. Det er en enormt god følelse å bli valgt til noe så viktig i en ledergruppe. Selvom Workshopukene er ferdig for denne gang, er ikke premieren på revyen før slutten av januar 2017 - så fremover blir det mye arbeid med sketsjer, musikk og for min del - økonomien i revyen. Jeg gleder meg helt enormt.

Skolen reiste også på direktesendt tv-innspilling av "The Stream" - en sangkonkurranse som går på tv2. Det var en utrolig gøy opplevelse - noe jeg sent vil glemme. Det er så fantastisk å få sjansen til å være med på slike ting som jeg aldri ville ha fått oppleve hvis jeg fortsatt var stuck på Rjukan. Jeg er så takknemlig.

Et knippe av bilder fra de siste ukene.

Den siste uken har jeg jobbet hardt med et fotoprosjekt vi fikk utdelt, - mesteparten av tiden min har gått til å fotografere, redigere og ferdigstille bildene. Bildene er nå levert, ferdig rammet inn og vist frem til skolen. Jeg skal poste et innlegg senere hvor jeg forklarer mer om denne store oppgaven jeg har jobbet så hardt med. Jeg er stolt og fornøyd med resultatet.

Snøen daler så fint ned på Danvik i kveld. Den første snøen er kommet til Drammen. 4. november. Jeg vet ikke om jeg skal smile av glede eller gråte av at vinteren er her allerede. Folkene rundt meg smiler bredt og er glade for at snøen endelig er her, så det smitter over på meg. Ullsokkene og fleecegenseren er på, stearinlys er tent og på høytalerene er kjedelig popmusikk byttet ut med rolig julemusikk. Vi har fri denne helgen, det vil si - vi har ikke lørdagsundervisning slik vi pleier å ha.. Det skal bli helt utrolig godt å slappe helt av før en ny, hektisk uke starter.

Jeg lover at neste innlegg kommer i løpet av helgen.

  • 638 lesere

Likes

Comments

Høstferie. Det er rart å være i Tinn igjen. Det er som at de siste ukene bare har vært en drøm og nå er alt tilbake som før. Heldigvis stemmer ikke det. Heldigvis skal jeg tilbake til Danvik og Drammen på søndag. Det er så utrolig rart å leve i hverdagen slik den var før - sove, spise og sove. Dagen lang. Jeg har ikke den flotte romkameraten min i sengen sin på andre siden av rommet og heller ikke de herlige vennene mine rundt meg. Her i soverommet mitt hjemme på Rjukan er bare alt helt s t i l l e. Jeg tror nok at jeg trengte en liten pause fra det sosiale og det hektiske, men 10 dager borte fra alt der nede virker så utrolig lenge.

Jeg tror ferier på folkehøgskole er kun vemodig og trist. Når du bor med dine aller beste venner er det utrolig rart å reise hjem til absolutt stillhet i forhold. Det var så trist å si hade til mine nærmeste der nede. Turen hjem til Rjukan ble i bil sammen med en av mine aller beste og nærmeste venner jeg har fått der nede. Med kongebra musikk, dårlige vitser og gode, dype samtaler i litt over to timer, kom jeg meg trygt hjem til familien. Det var veldig fint å se de igjen.

Jeg har vært å besøkt bestemor. "Har du lagt på deg?" var en av de aller første spørsmålene hennes. Når jeg sa jeg ikke visste om jeg hadde det, kom hun med badevekten og skulle sjekke om tallet viste mer enn sist gang. Det gjorde det. Det er lenge siden jeg har sett hun smile så bredt. "Sees til jul" var det siste jeg sa før jeg reiste hjem igjen, og atter en gang ble det et trist farvel. I dag reiste jeg ut i nærområdet og fotograferte. Det var så utrolig fint å hilse på nabohestene igjen og se frostrøyken lette fra jordene rundt her jeg bor.

Fine Tinn.

  • 754 lesere

Likes

Comments

Tid for en oppdatering. Ukene går så fort her på Danvik at jeg ikke rekker å tenke på å skrive for dere. Jeg rekker ikke en gang å ringe familien hjemme på Rjukan. Jeg skulle kanskje tatt meg mer tid til det, men samtidig trives jeg egentlig litt med tanken på at når jeg først kommer hjem i ferier har jeg mye nytt å fortelle de. Grugleder meg til høstferien. Blir så ufattelig rart å reise fra Danvik, samtidig så blir det godt å kunne sove til langt på dag slik jeg pleide hjemme. Det blir godt å se familie og venner igjen. To korte uker til jeg ser dere igjen. 

Siden sist jeg oppdaterte dere har det selvfølgelig skjedd mye. Jeg ble blant annet valgt til elevrådsrepressentant. Jeg har vært i elevrådet i så godt som alle år i min skolegang, men jeg synes det fortsatt er helt fantastisk å bli valgt. Å bli valgt som elevrådsrepressentant betyr at menneskene rundt meg i klassen har tillit og tro på meg. Det er en bra følelse, det. Annet enn det ble jeg valgt inn i årbok-redaksjonen. Jeg og seks andre skal altså være med å skrive årboken for Danvik dette året, samt designe skolegenserene. Det er utrolig gøy å være en del av noe så sentralt og viktig. Akkurat slik jeg liker det!

En fin bildedryss fra blant annet tur til hovedstaden, hvor vi var på Fotobokfestivalen på Youngstorget - etterfulgt av en hyggelig lunsj på Peppes Pizza. Samt er det bilder fra premierekvelden vi hadde på fredag. En super bra kveld. Rød løper, fotovegg, latter, og verdens flotteste mennesker. Jeg elsker Danvik.

Uken som var hadde jeg kjøkkenvakt, - som vil si at til hver middag og kvelds måtte jeg være tilstede og vaske opp etter 160 mennesker. I starten sa jeg "dette er så undervurdert", men mot slutten av uken endte jeg opp med å si "den jævla kjøkkenvaktdrittet". Det gikk fint altså, men jeg var evig glad da vi kastet inn håndkledet søndag kveld etter vår aller siste kjøkkenvakt.

Det var en liten oppdatering, jeg lover at det ikke blir lenge til neste innlegg. Dere er best.

  • 843 lesere

Likes

Comments

​Folkehøgskolelivet er virkelig helt fantastisk.

  • 967 lesere

Likes

Comments