Tid for en oppdatering. Ukene går så fort her på Danvik at jeg ikke rekker å tenke på å skrive for dere. Jeg rekker ikke en gang å ringe familien hjemme på Rjukan. Jeg skulle kanskje tatt meg mer tid til det, men samtidig trives jeg egentlig litt med tanken på at når jeg først kommer hjem i ferier har jeg mye nytt å fortelle de. Grugleder meg til høstferien. Blir så ufattelig rart å reise fra Danvik, samtidig så blir det godt å kunne sove til langt på dag slik jeg pleide hjemme. Det blir godt å se familie og venner igjen. To korte uker til jeg ser dere igjen. 

Siden sist jeg oppdaterte dere har det selvfølgelig skjedd mye. Jeg ble blant annet valgt til elevrådsrepressentant. Jeg har vært i elevrådet i så godt som alle år i min skolegang, men jeg synes det fortsatt er helt fantastisk å bli valgt. Å bli valgt som elevrådsrepressentant betyr at menneskene rundt meg i klassen har tillit og tro på meg. Det er en bra følelse, det. Annet enn det ble jeg valgt inn i årbok-redaksjonen. Jeg og seks andre skal altså være med å skrive årboken for Danvik dette året, samt designe skolegenserene. Det er utrolig gøy å være en del av noe så sentralt og viktig. Akkurat slik jeg liker det!

En fin bildedryss fra blant annet tur til hovedstaden, hvor vi var på Fotobokfestivalen på Youngstorget - etterfulgt av en hyggelig lunsj på Peppes Pizza. Samt er det bilder fra premierekvelden vi hadde på fredag. En super bra kveld. Rød løper, fotovegg, latter, og verdens flotteste mennesker. Jeg elsker Danvik.

Uken som var hadde jeg kjøkkenvakt, - som vil si at til hver middag og kvelds måtte jeg være tilstede og vaske opp etter 160 mennesker. I starten sa jeg "dette er så undervurdert", men mot slutten av uken endte jeg opp med å si "den jævla kjøkkenvaktdrittet". Det gikk fint altså, men jeg var evig glad da vi kastet inn håndkledet søndag kveld etter vår aller siste kjøkkenvakt.

Det var en liten oppdatering, jeg lover at det ikke blir lenge til neste innlegg. Dere er best.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 153 lesere

Likes

Comments

​Folkehøgskolelivet er virkelig helt fantastisk.

  • 291 lesere

Likes

Comments

Lenge siden jeg har hatt tid til å skrive, det skjer ting hele tiden. Fra tirsdag til onsdag var halve skolen, inkludert meg, på hyttetur bare en drøy time unna Rjukan. Det var en fin tur, til tross for at jeg selvfølgelig var blitt syk og var for det meste sengeliggende gjennom hele tiden. Jeg og et par gode venner satt ved det store leirbålet og hygget oss med helt frem til klokken bikket 2 på natten. Livet på folkehøgskole er helt unikt. Bare tanken på hvor fantastisk mange minner vi allerede har, - og hvor mange det kommer til å bli i løpet av de kommende månedene - gir meg gåsehud.

Hjemme var jeg vandt til å sitte alene hele dagen, - nå har jeg mennesker rundt meg hele tiden. Jeg har mennesker jeg kan gå til når jeg vil le, når jeg vil gjøre spontane ting - og ikke minst har jeg et par, få, men veldig gode venner jeg kan gå til om jeg har det vanskelig og trenger å prate. Jeg elsker folkehøgskolelivet og jeg er så heldig som har fått så mange fine venner. Jeg digger dere alle sammen.

I går kveld reiste en del av skolen til Oslo og var på innspilling til sesongpremieren for Senkveld. Det var en fin opplevelse, spesielt når jeg hadde så mange fine og gode venner rundt meg.

Skolen går også veldig greit, jeg trives bak kamera og elsker når vi jobber i studio. Forventningene mine til Danvik var høye, men jeg hadde aldri trodd jeg kom til å trives så bra som jeg gjør. Jeg har det så bra her, at jeg ikke rekker å savne Rjukan. Savner menneskene jeg er glad i der oppe, men jeg har det virkelig helt fantastisk her. Vi snakker om det stadig vekk, at Danvik veldig raskt ble til vårt hjem. Vi trodde aldri det skulle gå så fort. Danvik er "hjemme" og jeg elsker det.

  • 370 lesere

Likes

Comments

"Hei, jeg heter Monica, jeg er 17, kommer fra Rjukan og går på foto" - setningen jeg har sagt mer eller mindre tjue ganger de siste dagene. Begynner å bli lei av å presentere meg selv allerede.

Dere, jeg må fortelle noe. I forrige innlegg skrev jeg at foreldrene mine prøvde å roe meg ned med å si "det er ingenting å grue seg for"... De hadde rett. Veldig rett. Jeg har nå vært på Danvik i tre dager og til nå har det gått over all forventning. Det er utrolig mange hyggelige mennesker her, både lærere, ansatte og elever. Jeg savner familie og venner hjemme, men de ansatte er flinke til å arrangere til noe felles på kveldene, så det skjer noe hele tiden. Det er et stort miljøskifte for meg som aller helst vil ligge i sengen hele dagen, men jeg liker det.

Jeg er her aller mest for å lære, så det er selvfølgelig timene i klassen jeg liker aller best. Jeg går på linjen "foto&youtube". Hittil har vi fått vite hva vi skal gjøre og lære det kommende året - det er så mye spennende vi skal lære, at jeg nesten ikke klarer å vente. Jeg synes det er viktig å vise engasjement, så jeg meldte meg frivillig til å være med å fotografere alle elevene i morgen. Så allerede i morgen får jeg kjenne på følelsen på hvordan det er å jobbe som "profesjonell" i et ordentlig studio. Jeg gleder meg. Drømmen har alltid vært foto, og nå er drømmen rett foran meg. Jeg elsker det.

Romkameraten min er foresten veldig veldig hyggelig, hun heter Ane og går på filmlinjen. Drammen er forøvrig en veldig fin by, jeg gleder meg til å titte mer rundt i byen og bli mer kjent med område. 

  • 428 lesere

Likes

Comments

Fredag 19. august. Nedtellingsappen på mobiltelefonen min viser "1 dag igjen". Det er bare en dag igjen til flytting, herregud! Det er uvirkelig. En natt igjen i den myke, gode sengen jeg har sovet i i flere år. Bare noen timer igjen i det fine, trygge soverommet mitt. Nervene er kommet for fult. Stresshodepinen er på plass. Jeg gruer meg. Skikkelig.

"Du har ingenting å grue deg for" hører jeg stadig vekk her hjemme. Jeg vet de forsøker å berolige meg, men det fungerer lite. Jeg sitter med så mange spørsmål. "Kommer jeg til å klare dette?", "er jeg sterk nok?", "hva kommer de til å tenke om meg?". Jeg er spent på romfordelingen. Jeg skal dele et dobbeltrom med en jente jeg aldri har møtt før. Nervepirrende. Jeg har lovet meg selv å gjøre det beste ut av det.

Dette er første gang jeg flytter hjemmefra. Jeg er en rolig jente, og jeg trives best hjemme. Derfor er dette et så stort miljøskifte for meg. Det er meg, og 165 andre elever på skolen jeg skal gå på. Vi skal bo ved siden av hverandre, i 9 måneder. Shit. Klærne og alt annet jeg tror jeg trenger i løpet av de neste 9 månedene er pakket. Bager og kofferter er pakket så fulle at de ikke har plass til mer. Nå gleder jeg meg bare til å komme på plass inne på rommet mitt på skolen, få pakket ut og flyttet inn.

Jeg klemmer de jeg er glad i ekstra hardt, fordi jeg vet det blir lenge til neste gang. Det er flere jeg ville snakket med før jeg flyttet, men tiden strekker ikke til. Drammen er ikke så langt unna, men når jeg skal være borte i flere måneder av gangen er det trist, og det er vanskelig å reise. Jeg har lovet mamma og pappa å ta vare på meg selv, og jeg har lovet bestemor å ringe regelmessig. To viktige løfter jeg ikke kan bryte. Jeg vet at de som er glad i meg har troen på meg, det er det som kommer til å holde meg gående hvis ting blir tungt og vanskelig.

Jeg vet ikke når neste innlegg kommer, men jeg lover å skrive så fort jeg har tid. Takk for all støtte så langt, dere er noen fine, omtenksomme mennesker.


  • 435 lesere

Likes

Comments

De siste årene har prestasjon ikke bare blitt veien til lykke, men også blitt veien til popularitet. Presterer vi ikke, blir vi presset ut av samfunnet. Nåtidens unge betegnes gjerne som "generasjon prestasjon" - presterer vi ikke, er vi ingenting. Hva gjør vi når generasjon prestasjon ikke lenger presterer?

Da jeg droppet ut etter første året på videregående her jeg bor, forsøkte jeg å unngå å si "jeg droppet ut". Jeg turte ikke. De gangene jeg fortalte det til folk, unge og voksne, fikk jeg vanligvis dømmende blikk. Jeg har aldri følt meg så sett ned på, - jeg har aldri følt meg så lite verdt. Jeg husker spesielt en eldre dame si "kassa på Kiwi er ingen fremtid". Jeg ble så fryktelig sint inni meg. Selvom jeg har droppet ut av videregående, betyr ikke det at jeg er håpløs. 

Det skal ikke være tabu å ikke gjøre det stereotypiske. Jeg skal ikke bli sett ned på, selv om jeg ikke har fullført tretten år skolegang. Når skal det bli sosialt akseptert å ikke være som og gjøre som alle andre? Er det slik som dette samfunnet skal være? Det er vanskelig å lykkes på skolen hvis man sliter. Skal vi se ned på mennesker som sliter og som ikke lykkes ved første forsøk? NEI.

Selv om jeg ikke har fullført videregående er jeg verken ufornuftig, dum eller uvitende. Jeg gleder meg til å bevise det motsatte for menneskene som mistet troen på meg. 


  • 485 lesere

Likes

Comments

Dette er skikkelig rart. Fingrene mine løper over tastaturet og jeg sitter i kjent bloggerstil - håret opp i en mislykket hestehale, jeg har på favorittjoggebuksen, drikker pepsi max og - jeg blogger. Må ærlig innrømme at jeg trodde jeg var ferdig med blogging da jeg avsluttet min 7.klasse-bloggkarriere, men nå sitter jeg her igjen.

Kort presentasjon om meg selv, - jeg heter Monica, jeg er sytten år gammel, men jeg må poengtere - jeg er snart atten. Myndig. Har nettopp lagt et friår med mange opp- og nedturer bak meg. Mer om dette skal jeg skrive om senere, så stay tuned.

12. mai 2016 sendte jeg inn søknad til en av landets beste folkehøgskoler. Etter en telefonsamtale med min bestevenninne dagen før, hadde jeg bestemt meg for å søke. Det var surrealistisk, fordi jeg var innstilt på å ta et friår til, og bli værende i trygge Tinn. En stor takk til min flotte bestevenninne som fikk meg til å innse at å bli sengeliggende enda et år, ikke ville lønne seg. Jeg digger deg, Ida-Kristin. Lørdag 13. mai ringte ledelsen fra Danvik Folkehøgskole. "Du har sendt inn søknad veldig sent, Monica" sa den mørke stemmen til meg. Fuck. Nervene kom og stemmen min skalv. "Vi har ingen plasser ledige," fortsatte stemmen. Jeg bannet inni meg enda en gang. Max uflaks, men så utrolig typisk meg. "... men da vi leste søknaden din var det ingen tvil" sa stemmen og jeg hadde på magisk vis fått plass. Jeg var så glad, gledestårene rant nedover kinnene mine i flere dager etterpå.

Startet denne bloggen i hovedhensikt av å ha en plattform tilgjengelig for familie og venner, hvor de kan lese om min nye hverdag og mine tanker som følger med folkehøgskolelivet. Kommer til å oppdatere med innlegg de dagene hvor jeg har noe å dele. Ser frem til å dele deler av det kommende året med dere.

  • 557 lesere

Likes

Comments