Det er rart å tenke på hvordan ting har blitt helt forandret på veldig kort tid. For bare måneder siden hadde jeg absolutt ingen rundt meg. Jeg følte meg helt a l e n e. Den gangen så jeg ikke på det som verken dystert eller trist - men nå... Nå som livet mitt er totalt forandret forstår jeg hvor alene jeg faktisk var. I sommer var ting spesielt vanskelig for meg, og jeg gikk ned et tosifret antall Kilo. Jeg lå i sengen min dagen lang, hver eneste dag, og nærmest ventet på at ting skulle ordne seg for meg, selvom jeg visste med sikkerhet at det aldri kom til å bli bra igjen. Jeg kunne spørre meg selv "er jeg lykkelig nå?" nesten daglig, og svaret ble alltid nei. Jeg var aldri lykkelig.

Jeg husker hvor sinnsykt nervøs jeg var dagene før jeg flyttet til Drammen. Jeg var så redd for at jeg ikke kom til å få noen venner. Jeg var redd for at ingen kom til å like meg. Det gikk så mye bedre enn jeg forventet. Jeg har fått så mange fantastiske venner som jeg nå ikke kan se for meg livet mitt uten. Jeg er så enormt takknemlig.

Jevnlig har vi på Danvik noe vi kaller for "Danvikkveld" i regi av klassene. Denne gangen var det min klasses tur, og jeg og en til ble stemt frem som konferansierer. Jeg har alltid elsket å stå på en scene og snakke foran mange mennesker. Kvelden gikk mye mye bedre enn det noen hadde forventet og det er jeg så utrolig stolt av. En god venn av meg kom bort til meg etter showet og sa "du stråler når du er på scenen". De ordene var så fantastiske å høre. Jeg har det så utrolig bra her på Danvik, og jeg er så takknemlig.

Jeg er takknemlig for at jeg har fått så mange gode venner. Jeg er takknemlig for at det ikke går en dag, nei, nesten ikke en time uten at jeg ikke smiler fra øre til øre. Jeg er så takknemlig for menneskene som stiller opp for meg på bare noen få minutter så fort jeg sier at jeg er i dårlig form. "Skal jeg ordne mat til deg?", "skal jeg gå på butikken for deg?" spør de. Når jeg svarer nei av ren høfflighet sier de "si i fra så fort du trenger noe så fikser jeg det". Dette er ting som jeg virkelig ikke er vandt til å høre, men som vennene mine bare tar som en selvfølge. Vennene mine her på skolen er noen av de flotteste og snilleste menneskene jeg har i livet mitt. Takk.

Jeg spør meg selv igjen "er jeg lykkelig nå?". Denne gangen er svaret ja.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 257 lesere

Likes

Comments

Mandag morgen fikk vi i fotoklassen oppgave i å fotografere skuespillerklassen på Danvik. Med godt arbeid med min utvalgte modell ble dette resultatet. Dette er en av de, få, store oppgavene vi har i løpet av året. Bildene er fotografert i studio. Alle bilder er fotografert, redigert og ferdigstilt av meg.

Takk til flinke Eirik Sætre Hove som stilte som modell.

  • 246 lesere

Likes

Comments

Hei dere, nå er det lenge siden. Tiden har virkelig bare flydd fra meg, de siste ukene har vært ekstremt hektiske. Etter at jeg kom tilbake til Danvik etter høstferien har alt virkelig startet for fullt. De to første ukene etter ferien var såkalte "workshop"-uker, - to uker hvor man med hensikt skal gjøre noe helt annerledes enn det man vanligvis gjør i linjene vi går på. Jeg valgte temaet REVY, noe jeg hadde gledet meg lenge til. Disse ukene skulle revy-gjengen på 22 flotte mennesker skaffe sponsorer, velge ut ledere til forskjellige oppgaver og ikke minst starte å planlegge Danvikrevyen 2017. Jeg ble valgt som økonomisjef i revyen, noe jeg trives godt med. Det er en enormt god følelse å bli valgt til noe så viktig i en ledergruppe. Selvom Workshopukene er ferdig for denne gang, er ikke premieren på revyen før slutten av januar 2017 - så fremover blir det mye arbeid med sketsjer, musikk og for min del - økonomien i revyen. Jeg gleder meg helt enormt.

Skolen reiste også på direktesendt tv-innspilling av "The Stream" - en sangkonkurranse som går på tv2. Det var en utrolig gøy opplevelse - noe jeg sent vil glemme. Det er så fantastisk å få sjansen til å være med på slike ting som jeg aldri ville ha fått oppleve hvis jeg fortsatt var stuck på Rjukan. Jeg er så takknemlig.

Et knippe av bilder fra de siste ukene.

Den siste uken har jeg jobbet hardt med et fotoprosjekt vi fikk utdelt, - mesteparten av tiden min har gått til å fotografere, redigere og ferdigstille bildene. Bildene er nå levert, ferdig rammet inn og vist frem til skolen. Jeg skal poste et innlegg senere hvor jeg forklarer mer om denne store oppgaven jeg har jobbet så hardt med. Jeg er stolt og fornøyd med resultatet.

Snøen daler så fint ned på Danvik i kveld. Den første snøen er kommet til Drammen. 4. november. Jeg vet ikke om jeg skal smile av glede eller gråte av at vinteren er her allerede. Folkene rundt meg smiler bredt og er glade for at snøen endelig er her, så det smitter over på meg. Ullsokkene og fleecegenseren er på, stearinlys er tent og på høytalerene er kjedelig popmusikk byttet ut med rolig julemusikk. Vi har fri denne helgen, det vil si - vi har ikke lørdagsundervisning slik vi pleier å ha.. Det skal bli helt utrolig godt å slappe helt av før en ny, hektisk uke starter.

Jeg lover at neste innlegg kommer i løpet av helgen.

  • 284 lesere

Likes

Comments

Høstferie. Det er rart å være i Tinn igjen. Det er som at de siste ukene bare har vært en drøm og nå er alt tilbake som før. Heldigvis stemmer ikke det. Heldigvis skal jeg tilbake til Danvik og Drammen på søndag. Det er så utrolig rart å leve i hverdagen slik den var før - sove, spise og sove. Dagen lang. Jeg har ikke den flotte romkameraten min i sengen sin på andre siden av rommet og heller ikke de herlige vennene mine rundt meg. Her i soverommet mitt hjemme på Rjukan er bare alt helt s t i l l e. Jeg tror nok at jeg trengte en liten pause fra det sosiale og det hektiske, men 10 dager borte fra alt der nede virker så utrolig lenge.

Jeg tror ferier på folkehøgskole er kun vemodig og trist. Når du bor med dine aller beste venner er det utrolig rart å reise hjem til absolutt stillhet i forhold. Det var så trist å si hade til mine nærmeste der nede. Turen hjem til Rjukan ble i bil sammen med en av mine aller beste og nærmeste venner jeg har fått der nede. Med kongebra musikk, dårlige vitser og gode, dype samtaler i litt over to timer, kom jeg meg trygt hjem til familien. Det var veldig fint å se de igjen.

Jeg har vært å besøkt bestemor. "Har du lagt på deg?" var en av de aller første spørsmålene hennes. Når jeg sa jeg ikke visste om jeg hadde det, kom hun med badevekten og skulle sjekke om tallet viste mer enn sist gang. Det gjorde det. Det er lenge siden jeg har sett hun smile så bredt. "Sees til jul" var det siste jeg sa før jeg reiste hjem igjen, og atter en gang ble det et trist farvel. I dag reiste jeg ut i nærområdet og fotograferte. Det var så utrolig fint å hilse på nabohestene igjen og se frostrøyken lette fra jordene rundt her jeg bor.

Fine Tinn.

  • 405 lesere

Likes

Comments

Tid for en oppdatering. Ukene går så fort her på Danvik at jeg ikke rekker å tenke på å skrive for dere. Jeg rekker ikke en gang å ringe familien hjemme på Rjukan. Jeg skulle kanskje tatt meg mer tid til det, men samtidig trives jeg egentlig litt med tanken på at når jeg først kommer hjem i ferier har jeg mye nytt å fortelle de. Grugleder meg til høstferien. Blir så ufattelig rart å reise fra Danvik, samtidig så blir det godt å kunne sove til langt på dag slik jeg pleide hjemme. Det blir godt å se familie og venner igjen. To korte uker til jeg ser dere igjen. 

Siden sist jeg oppdaterte dere har det selvfølgelig skjedd mye. Jeg ble blant annet valgt til elevrådsrepressentant. Jeg har vært i elevrådet i så godt som alle år i min skolegang, men jeg synes det fortsatt er helt fantastisk å bli valgt. Å bli valgt som elevrådsrepressentant betyr at menneskene rundt meg i klassen har tillit og tro på meg. Det er en bra følelse, det. Annet enn det ble jeg valgt inn i årbok-redaksjonen. Jeg og seks andre skal altså være med å skrive årboken for Danvik dette året, samt designe skolegenserene. Det er utrolig gøy å være en del av noe så sentralt og viktig. Akkurat slik jeg liker det!

En fin bildedryss fra blant annet tur til hovedstaden, hvor vi var på Fotobokfestivalen på Youngstorget - etterfulgt av en hyggelig lunsj på Peppes Pizza. Samt er det bilder fra premierekvelden vi hadde på fredag. En super bra kveld. Rød løper, fotovegg, latter, og verdens flotteste mennesker. Jeg elsker Danvik.

Uken som var hadde jeg kjøkkenvakt, - som vil si at til hver middag og kvelds måtte jeg være tilstede og vaske opp etter 160 mennesker. I starten sa jeg "dette er så undervurdert", men mot slutten av uken endte jeg opp med å si "den jævla kjøkkenvaktdrittet". Det gikk fint altså, men jeg var evig glad da vi kastet inn håndkledet søndag kveld etter vår aller siste kjøkkenvakt.

Det var en liten oppdatering, jeg lover at det ikke blir lenge til neste innlegg. Dere er best.

  • 495 lesere

Likes

Comments

​Folkehøgskolelivet er virkelig helt fantastisk.

  • 617 lesere

Likes

Comments

Lenge siden jeg har hatt tid til å skrive, det skjer ting hele tiden. Fra tirsdag til onsdag var halve skolen, inkludert meg, på hyttetur bare en drøy time unna Rjukan. Det var en fin tur, til tross for at jeg selvfølgelig var blitt syk og var for det meste sengeliggende gjennom hele tiden. Jeg og et par gode venner satt ved det store leirbålet og hygget oss med helt frem til klokken bikket 2 på natten. Livet på folkehøgskole er helt unikt. Bare tanken på hvor fantastisk mange minner vi allerede har, - og hvor mange det kommer til å bli i løpet av de kommende månedene - gir meg gåsehud.

Hjemme var jeg vandt til å sitte alene hele dagen, - nå har jeg mennesker rundt meg hele tiden. Jeg har mennesker jeg kan gå til når jeg vil le, når jeg vil gjøre spontane ting - og ikke minst har jeg et par, få, men veldig gode venner jeg kan gå til om jeg har det vanskelig og trenger å prate. Jeg elsker folkehøgskolelivet og jeg er så heldig som har fått så mange fine venner. Jeg digger dere alle sammen.

I går kveld reiste en del av skolen til Oslo og var på innspilling til sesongpremieren for Senkveld. Det var en fin opplevelse, spesielt når jeg hadde så mange fine og gode venner rundt meg.

Skolen går også veldig greit, jeg trives bak kamera og elsker når vi jobber i studio. Forventningene mine til Danvik var høye, men jeg hadde aldri trodd jeg kom til å trives så bra som jeg gjør. Jeg har det så bra her, at jeg ikke rekker å savne Rjukan. Savner menneskene jeg er glad i der oppe, men jeg har det virkelig helt fantastisk her. Vi snakker om det stadig vekk, at Danvik veldig raskt ble til vårt hjem. Vi trodde aldri det skulle gå så fort. Danvik er "hjemme" og jeg elsker det.

  • 695 lesere

Likes

Comments

"Hei, jeg heter Monica, jeg er 17, kommer fra Rjukan og går på foto" - setningen jeg har sagt mer eller mindre tjue ganger de siste dagene. Begynner å bli lei av å presentere meg selv allerede.

Dere, jeg må fortelle noe. I forrige innlegg skrev jeg at foreldrene mine prøvde å roe meg ned med å si "det er ingenting å grue seg for"... De hadde rett. Veldig rett. Jeg har nå vært på Danvik i tre dager og til nå har det gått over all forventning. Det er utrolig mange hyggelige mennesker her, både lærere, ansatte og elever. Jeg savner familie og venner hjemme, men de ansatte er flinke til å arrangere til noe felles på kveldene, så det skjer noe hele tiden. Det er et stort miljøskifte for meg som aller helst vil ligge i sengen hele dagen, men jeg liker det.

Jeg er her aller mest for å lære, så det er selvfølgelig timene i klassen jeg liker aller best. Jeg går på linjen "foto&youtube". Hittil har vi fått vite hva vi skal gjøre og lære det kommende året - det er så mye spennende vi skal lære, at jeg nesten ikke klarer å vente. Jeg synes det er viktig å vise engasjement, så jeg meldte meg frivillig til å være med å fotografere alle elevene i morgen. Så allerede i morgen får jeg kjenne på følelsen på hvordan det er å jobbe som "profesjonell" i et ordentlig studio. Jeg gleder meg. Drømmen har alltid vært foto, og nå er drømmen rett foran meg. Jeg elsker det.

Romkameraten min er foresten veldig veldig hyggelig, hun heter Ane og går på filmlinjen. Drammen er forøvrig en veldig fin by, jeg gleder meg til å titte mer rundt i byen og bli mer kjent med område. 

  • 753 lesere

Likes

Comments

Fredag 19. august. Nedtellingsappen på mobiltelefonen min viser "1 dag igjen". Det er bare en dag igjen til flytting, herregud! Det er uvirkelig. En natt igjen i den myke, gode sengen jeg har sovet i i flere år. Bare noen timer igjen i det fine, trygge soverommet mitt. Nervene er kommet for fult. Stresshodepinen er på plass. Jeg gruer meg. Skikkelig.

"Du har ingenting å grue deg for" hører jeg stadig vekk her hjemme. Jeg vet de forsøker å berolige meg, men det fungerer lite. Jeg sitter med så mange spørsmål. "Kommer jeg til å klare dette?", "er jeg sterk nok?", "hva kommer de til å tenke om meg?". Jeg er spent på romfordelingen. Jeg skal dele et dobbeltrom med en jente jeg aldri har møtt før. Nervepirrende. Jeg har lovet meg selv å gjøre det beste ut av det.

Dette er første gang jeg flytter hjemmefra. Jeg er en rolig jente, og jeg trives best hjemme. Derfor er dette et så stort miljøskifte for meg. Det er meg, og 165 andre elever på skolen jeg skal gå på. Vi skal bo ved siden av hverandre, i 9 måneder. Shit. Klærne og alt annet jeg tror jeg trenger i løpet av de neste 9 månedene er pakket. Bager og kofferter er pakket så fulle at de ikke har plass til mer. Nå gleder jeg meg bare til å komme på plass inne på rommet mitt på skolen, få pakket ut og flyttet inn.

Jeg klemmer de jeg er glad i ekstra hardt, fordi jeg vet det blir lenge til neste gang. Det er flere jeg ville snakket med før jeg flyttet, men tiden strekker ikke til. Drammen er ikke så langt unna, men når jeg skal være borte i flere måneder av gangen er det trist, og det er vanskelig å reise. Jeg har lovet mamma og pappa å ta vare på meg selv, og jeg har lovet bestemor å ringe regelmessig. To viktige løfter jeg ikke kan bryte. Jeg vet at de som er glad i meg har troen på meg, det er det som kommer til å holde meg gående hvis ting blir tungt og vanskelig.

Jeg vet ikke når neste innlegg kommer, men jeg lover å skrive så fort jeg har tid. Takk for all støtte så langt, dere er noen fine, omtenksomme mennesker.


  • 766 lesere

Likes

Comments

De siste årene har prestasjon ikke bare blitt veien til lykke, men også blitt veien til popularitet. Presterer vi ikke, blir vi presset ut av samfunnet. Nåtidens unge betegnes gjerne som "generasjon prestasjon" - presterer vi ikke, er vi ingenting. Hva gjør vi når generasjon prestasjon ikke lenger presterer?

Da jeg droppet ut etter første året på videregående her jeg bor, forsøkte jeg å unngå å si "jeg droppet ut". Jeg turte ikke. De gangene jeg fortalte det til folk, unge og voksne, fikk jeg vanligvis dømmende blikk. Jeg har aldri følt meg så sett ned på, - jeg har aldri følt meg så lite verdt. Jeg husker spesielt en eldre dame si "kassa på Kiwi er ingen fremtid". Jeg ble så fryktelig sint inni meg. Selvom jeg har droppet ut av videregående, betyr ikke det at jeg er håpløs. 

Det skal ikke være tabu å ikke gjøre det stereotypiske. Jeg skal ikke bli sett ned på, selv om jeg ikke har fullført tretten år skolegang. Når skal det bli sosialt akseptert å ikke være som og gjøre som alle andre? Er det slik som dette samfunnet skal være? Det er vanskelig å lykkes på skolen hvis man sliter. Skal vi se ned på mennesker som sliter og som ikke lykkes ved første forsøk? NEI.

Selv om jeg ikke har fullført videregående er jeg verken ufornuftig, dum eller uvitende. Jeg gleder meg til å bevise det motsatte for menneskene som mistet troen på meg. 


  • 809 lesere

Likes

Comments