Appell

For vi er alle mennesker. Redd, såret og med mange følelser. Noen er lykkelige, andre er hjerteknust. Noen får, andre mister. Men vi er fortsatt alle bare mennesker.

Vi har ulike holdninger. Meningene våres er basert på samfunn og resultater. Noen er selvsikre, andre er mer redd. Redd for alt sosialt, et sted du faktisk må si dine egne meninger høyt. Og hvem er du egentlig, hvis du aldri har tanker rundt store problemstillinger? Hvor langt kommer vi da? Hvis ingen tør å snakke høyt.

For vi er bare mennesker. Vi kommer fra samme jord, skapt på samme sted. Våres liv går ut fra vår kultur. Hvor vi kommer fra. Ulike steder. Industriland og utviklingsland. Rike land, men også fattige land. Alle er verdifulle. Like mye verdt. Uansett bakgrunn, farge og kultur.

Mennesker tar avgjørelser og valg hele tiden. Mange ting er lett å velge, andre ting er mer komplisert. Du kan drepe, men heller velg å elske. Du kan krangle, men heller diskutere. Hva med å inngå ulike dealer? Kanskje verden ville vært et bedre sted da.

Verden i dag er grusom. Og jeg ville gjort så mye for å forandre den. Få den til å bli et trygt og godt sted å være, uansett hvor og når. Alle ofringer mennesker i dag gjør. Selvmordsbelter for eksempel. Du tar ikke kun ditt eget liv, men mange flere uskyldige. USKYLDIGE! Og hva er poenget? Gjøre om verden til et enda sykere og verre sted å bo på?

Alle som mobber, alle som velger å være slem mot en person. En person som er alene. Ingen beskyttelse, ingen som backer den opp. Hvem fortjener det? Ingen. Den smerten den ene eleven må gå med alene. Hvorfor velge å gjøre livet trist for denne personen, istedenfor å gjøre det fantastisk?

Hvorfor skal du drepe noen, fordi du ikke er enig? Eller fordi dere aldri kom frem til noe sammen og felles. Dere ble aldri enig. Hvorfor drepe? MIsta plutselig vedkommende hele verdien sin? Nei. Den gjorde ikke det. Ikke du heller. For vi er jo bare mennesker, og mennesker styres av sine egne tanker, meninger og mål. Påvirkning. Hvordan de rundt deg er. Eller hvordan hodet ditt er. Kanskje det er psykisk?

Likevel. For 6 år siden, valgte en mann. Helt alene. Å drepe mange mennesker. Et menneske. Tenk at et menneske kan forandre et helt land, på bare noen timer?

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 21 lesere

Likes

Comments

Det handler om å respektere det at man er alene. At man ikke er likt.

At jeg vet jeg er alene i klasserommet, hjemmet, ute, borte og over alt. Fordi tankene mine er i en egen boble. En boble med kun meg inni, meg og mine tanker. Meg og mine tårer. Meg og mine ord, og alt som jeg har lagd. For alt jeg ser av mennesker er ryggen deres, bakhodet og alt som følger med. Ingen ansikt finnes foran mitt fjes, ingen smil kan jeg heller se. Fordi jeg, jeg er alene. Jeg er ikke sett utenifra, men jeg kan se innsiden og ut. Fordi jeg er et menneske, og prøver å respektere alle for det dem er. Selvom det også er vanskelig. Fordi nå orker jeg det ikke lenger. Jeg er sint og frustrert, jeg føler meg sviktet og brukt. En erstatning til de små tidene, der de andre mangler sin andre halvdel. Fordi jeg vet jeg er alene, når alle mine er borte. Fordi sånn er menneskene jeg møter på hver dag på skolen, i klasserommet. Hvem tar initiativ til å faktisk prate, se, jobbe og invitere meg med på det som faktisk skjer? Ingen. Fordi jeg er ikke sånn som de andre. Jeg er et spesielt menneske, med andre type holdninger og meninger, som gjør det slik for meg at jeg plutselig ikke er verdt like mye lenger. Det er en fæl følelse. Alle tårene jeg har grått, fordi jeg har blitt sviktet eller såret, alle tårene jeg har grått fordi jeg hele tiden har visst at jeg ikke har vært bra nok. For noen. Fordi min innside og utside er annerledes. Fordi jeg blir sett på som rar, teit, spesiell og stygg. Jeg har blitt behandlet som om jeg er det, så da er jeg det vel.

At jeg vet at neste gang jeg får anfall, så vil jeg både kutte og drepe meg selv. Det er det jeg vil, fordi det gjør så himla vondt på innsiden. Fysiske indre psykiske smerter. Fordi jeg kjenner meg selv, og alle mine følelser og tanker. Fordi alt gjør så vondt. Fordi jeg ikke er, og aldri kommer til å bli bra nok. For noen. Jeg prøver å smile, jeg prøver å være den personen som trengs for alle andre sårbare. Men jeg er såret selv og det er vanskelig. Det handler om hvordan jeg skal behandle meg selv, under mine verste anfall, der tårene ikke slutter å renne, og smerten i hjertet bare blir større og større. Angst, redsel og stress. Fra alle kanter rundt meg. I den boksen jeg er i, som jeg kaller for min boble. Den boblen som er god, viktig og utrolig vondt, alt på samme tid. Fordi alt gjør vondt, og jeg føler jeg ikke klarer å mestre noen ting. Det gjør ting tøffere, når livet allerede føles som en hjelpesløs reise, med bare masse vonde opplevelser. Tap og svik.

Det å akseptere å måtte leve slik helt frem til jeg blir frisk. Helt til jeg blir frisk, og kun er omringet av mennesker som er glad i meg for den jeg er. Ikke for alt annet, som ikke er meg. Det at jeg må akseptere at ting ikke blir bra på et blunk, men at jeg likevel må lære meg å leve med det lille gode jeg finner i hverdagen. Som har ingenting med stress, angst og redsel å gjøre. Det å akseptere at jeg er usynlig på skolen, hver eneste dag.

Det er det som gjør mest vondt. Det å akseptere noe som bryter, ødelegger og dreper meg.

  • 24 lesere

Likes

Comments

"Fordi jeg liker deg så sykt

og

følelsene er vanskelige å kontrollere.

Hvorfor må jeg ha det slik?

Kunne ikke alt fiksa seg

og

vi bli lykkelige sammen.

Jeg visste mens jeg var med deg

at dette vil snart bli et savn.

For

når jeg kommer hjem,

vil alt være tårer."

Det er sant. Jeg ser tilbake på de siste timene. Jeg smilte. Jeg lo. Jeg var glad. Jeg følte meg bra og strålende. Nå, som de tusen andre ganger, er jeg redd for å aldri få den spenningen, tryggheten og gleden igjen. Jeg har opplevd den flere ganger før, for den gang da gjemte jo ikke frykten seg i meg. Sorgen kommer tilbake, og det samme med spørsmålene og tankene.

I dag, snakket du med meg igjen for første gang siden den natta da du knuste mitt sterke skjold, mitt hjerte. Det som pumper liv som jeg ikke kan leve uten. Det ble ødelagt. I kveld ble det glemt. Fordi du så på meg. Du snakka med meg under aktivitetene. Du startet fysisk kontakt. Er pausen vår over? Hva godt kom ut av den? Et elendig savn? Har du savnet meg? Jeg savnet deg, savner deg og vil alltid savne deg. Til den dagen jeg blir lykkelig og aldri mer trenger å kjempe for deg, gutten min. Du er verdt all min smerte.

Jeg elsker deg! <3

Bilderesultat for love quotes

Likes

Comments

​For jeg skriker til dere! Skriker og hyler! Tror hodet mitt skal eksplodere og tårene lage en tsunami.

For jeg har blitt gal, jeg har tanker, meninger og følelser som skyter meg i alle steder på kroppen. 

Jeg vil hyle. Hyle til halsen sprekker. 

For dere har ødelagt meg, og jeg har en frykt uten like hver eneste dag. 


Min første tale

"For jeg"

For jeg skriver for alle oss med små lepper uten lyd. For oss som opplever, men ikke blir sett. Oss med angst, som ikke får puste.

For jeg står opp for oss som satt alene, gikk alene, ønsket å dø alene.

For jeg ønsker å hjelpe dem som sitter i midten, fremst, bakerst eller i hjørnet i klasserommet som er redd.

For jeg står opp for de personene som ser en mørk fremtid fylt med håpløshet. Fordi dem er redd.

For jeg står opp for dem som sitter på sengekanten om kvelden, på badet, i bussen eller toget og ønsker å skade sin egen kropp. Fordi disse menneskene føler seg verdiløse. De blir behandlet urettferdig og grusomt.

Disse personene er sterke!

Disse menneskene som møter opp, tidsnok og klar! De fortjener respekt! Hodet er ikke fylt med skole, men med frykt. Konsentrasjonen er på bunn! Likevel møter disse menneskene opp, noen av dem. Flere gjør det, andre ikke. Jeg møtte opp, aldri skulk som gav meg fravær.

Så, si meg! Vil dere gjøre noe med dette? Hva lærer lærere pedagogisk da de tar utdanningen sin? For jeg føler meg sviktet. Jeg har ikke merket noe trygghet på videregående! Det er sykt.

Ingen fortjener dette, selv om jeg personlig synes at dem som har ødelagt disse fantastiske menneskene skal kjenne litt på den følelsen vi har hatt i flere år.

Hva tenker dere å gjøre med dette?

Jo, vær så snill, ta ansvar!

Se på faresignalene. Se stort på det.

Psykiske lidelser kommer ut av dette veldig ofte! Ta tak og følg med!

Jeg står opp for de stakkarslige menneskene med psykiske plager og lidelser, kutt og dødstanker. Dere fortjener det ikke.

Dere! Jeg står opp for dere!

Tro meg.

  • 23 lesere

Likes

Comments

Jeg savner deg. Samtalene, klemmene, kyssene, kosingen, latteren, drikkekoppen, maten, nattevandringene og atmosfæren våres. Jeg savner alt.

Det verste av alt, er at jeg savner akkurat deg. Jeg tenker på alt det bra vi hadde, alt som var godt. Alt som gav meg glede, det som gjorde at jeg overlevde -det var deg.

Jeg savner det første kysset mitt -som var med deg. Jeg savner min første nattevandring -som var med deg. Jeg savner alt. Savnet gjør vondt, det resulterer i tårer. Mange tårer. Skyldfølelse og mange andre følelser. Sorg, tristhet, frustrasjon og sinnet. Jeg merker litt på takknemligheten, da jeg ser tilbake på alt det gode jeg opplevde -sammen med deg. Det er godt, og det er ekstremt vondt. Det har vært ekte, det jeg har følt. Hvis ikke ville det ikke vært så sykt fælt nå.

Nå blir jeg fysisk kvalm igjen. Jeg merker tomrommet i hjertet, som bare du kunne fylle. Alle de syke(!!) psykiske utfordringene du har gitt meg i ettertid. Noe jeg ikke visste var mulig.

Å være bare 17 år og ha det vondt og vanskelig på skolen med alvorlig depresjon, GAD-lidelse, bipolar lidelse, posttraumatisk stresslidelse og kjærlighetssorg. Det er ikke så digg. Dette har kommet av ulike grunner, mest fra stress og angst. Som jeg begynte å slite med i skolesammenheng. Som nå er utviklet til 4 psykiske lidelser. Men jeg ovelever det også, men jeg må forandre innstilling. Innstillingen er den tingen som er vanskeligst å forandre, ettersom jeg ikke kan se noe som helst lys i tunnelen akkurat nå. Men det kommer seg vel, det er noe jeg tror på!

Og savnet blir bare større. Husker snappene jeg fikk for to år siden, i vinterferien. Der vi var på hvert vårt sted, men samtalene var likevel koselige. Fikk bekreftelse og oppmerksomhet. Som jeg alltid trenger. Hele tiden. For du kan ikke leve et fint liv uten noen form for oppmerksomhet, og alle trenger en bekreftelse på de gode som befinner seg på innsiden av dem. Tenk på det, tenk på å fortell noe fint til de rundt deg, det kan gjøre en stor forskjell

Jeg ser fortsatt for meg at du går i skolegangen, vi går i hver vår retning, og møtes i det vi går forbi hverandre. Ikke bare kroppene møtes, det er blikket også. Til og med smilet. Det husker jeg. For jeg husker så og si alt. Jeg husker jeg er på biblioteket, leter etter en viss bok. Så kommer du bakfra og skremmer meg. Jeg likte det. Minnene strømmer gjennom meg, når savnet er på sitt verste. Det er sånn det er, ihvertfall for meg. Som sagt gjør det vondt, men jeg er likevel så glad for å ha disse minnene å se tilbake på. Om mange år, når ting kanskje er lagt på is, og livet har gått videre, kan jeg se tilbake på det og smile, for alt jeg gjør nå, det er å gråte. Jeg kan ikke se tilbake på noe uten å bli trist, av tusen ulike grunner.

Fordi mine tårer er til deg, kjære

Likes

Comments

Et fullstendig kaos. Hva som befinner seg inni meg akkurat nå. Nå mens jeg sitter og skriver.

Jeg gir meg selv flere sjanser. Sjanser til å leve. Sjanser til å være glad. Sjanser til å ikke være redd. Men redd, det er jeg hver dag, veldig ofte. Redd for dere. Redd for huset. Redd for alle rom. Redd for alt som skal bli sagt. Redd for å få kjeft. Redd for å bli sett. Redd for å ikke bli lagt merke til. Redd for å bli eksludert. Redd for å bli med. Selvom jeg vil. Jeg tar sjansen. Møter opp. Enten går det bra, eller så går det dårlig. Jeg har opplevd begge. Jeg tror alle har opplevd begge.

Jeg velger å smile når jeg ser folk, snakker til folk og er med mennesker. Jeg velger å se glad ut. Jeg tar et valg om å bli sett på som en glad person, ikke ei trist deprimert jente. Jeg er ærlig, hvis du virkelig ønsker å se innsiden min. Men svaret mitt kommer til å ta tid, fordi dette er ikke noe jeg synes er lett å snakke om. Men jeg har likevel tatt sjansen, vært ærlig, søkt om hjelp. Fått hjelp. Hva mer kan jeg gjøre? Masse. Vil det påvirke livet mitt og de andre rundt meg også? Ja. Definitivt. Jeg vet at hele familien min blir innblanda. Hvis jeg starter å være helt ærlig om livet mitt nå. Hvordan stress, angst og redsel påvirker tankene mine, og livet mitt generelt. Hvor lite jeg sover, fordi tårene drukner puta mi om kvelden. Hvor lite jeg spiser, fordi tanken på mat gjør meg plutselig kvalm.

Mens jeg skriver tenker jeg på deg. Fordi du var, er og vil alltid være en stor del av meg. Alle årene jeg fikk med deg, som en venn, er jeg så takknemlig for. Den oppmerksomheten du gav meg. Da du sparket meg i leggen, jeg snudde meg, det første jeg så var rett inn i øynene dine, og du sa "halla" mens du brukte øynene som kroppsspråk. Vil jeg savne det? På en skala fra 1-10? Skalaen knuses, Jeg savner alt som var. Det var så utroig spesielt det jeg hadde med deg. Alt med deg. Tanken på alt vi har gjort, setter tårer på plass i øynene mine. Jeg vet ikke hvor mye mer vann jeg har igjen i kroppen, jeg vet ikke hvor mange liter tårer jeg har grått for deg. Fordi jeg elsker deg. Jeg elsket, elsker og vil lenge elske alt ved deg. Tenk da, tenk om det blir oss to. At vi blir det paret, med den heftige forhistorien. Det hadde vært noe.

Alt jeg ønsker er å snakke med deg. Du har knust meg. Jeg klarer ikke følge med på noe lenger. Jeg sliter overalt. Jeg tenker på deg. Jeg vil ikke slutte. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke gi opp. Tenk hvis du bare kunne visst, alle tanker, ofringer og følelser jeg har hatt for deg. Som jeg faktisk akkurat nå har for deg. De følelsene er heftiiiiige syke!!! Jeg vet ikke om det noen gang er mulig å bli forelsket på den måten igjen. Jeg kan crushe på andre gutter, men akkurat du er så sinnsykt spesiell. Alt ved deg er perfekt, jeg liker alt, respekterer alt. Kunne du ikke bare elsket meg tilbake. Kunne du ikke bare følt det samme som meg. Kunne du bare ikke hatt følelser da du kysset meg, tok på meg, ga meg forhåpninger.

Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve. Jeg har tenkt tanken på å ta mitt eget liv, Men jeg har aldri hatt lyst, Jeg vil komme meg bort fra alt, der og da. Sannheten er at jeg fortsetter å leve, fordi jeg har det så sykt bra med deg, Jeg glemmer alt jeg bærer på. Du er som en levende, mystisk og fantastisk drøm. Jeg elsket det. Hver gang jeg vil gjøre noe dumt, tenker jeg på deg. Vil han ha en så skada jente? Neppe. Men om han visste hvor vondt jeg hadde det, kanskje han ville forstått tanken ved å bare være borte for en stund? Rømme, bare at ingen blir bekymra. Sove, uten at noen sier jeg er lat. Skulke, uten at noen sier jeg gir opp. Slappe av, uten at noen sier at jeg ikke gjør noe fornuftig. Fordi alt jeg trenger, er litt fri. Some space. Jeg orker ikke mer. Jeg orker absolutt ingenting. Stress, angst, redsel, press og utseende kan gå å drepe seg selv. Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve, fordi jeg prøver å tenke på 2014, det året da så og si alt var fint. Perfekt. Jeg var lykkelig. Jeg var glad. Jeg levde i en spennende tid. Ting var bra. Livet mitt fungerte.

Ååh som jeg tenker på deg kjære. En dag får du vite hele historien. Hvordan alt var, er og skulle bli. Fordi jeg elsker deg.


Elsk deg selv!

Jeg ser meg selv i speilet hver dag. Jeg ser meg med ytterklær på, vanlig klær på og lite klær på. Hver eneste dag, flere ganger om dagen. Fordi jeg trener. Jeg skifter mange ganger om dagen. Men hvilke tanker går egentlig igjennom hodet mitt når jeg ser på meg selv i speilet, eller bare med egne øyne? Dette tenkte jeg på mens jeg skrev istad.

Jeg trener 6 dager i uka. Ukedagene+søndag. Dette har jeg gjort lenge. Siden høsten 2015. Jeg er tynn, det vet jeg. Jeg har flat mage. Tynne armer og bein. En liten markert midje. Jeg liker midjen min. Men elsker jeg meg selv? Blir jeg noen gang fornøyd? Jeg prøver å være stolt over kroppen min. Mitt verk. Mitt kunstverk. En unik liten kropp, ingen er lik. Men jeg har satt mine mål, og det er greit. Fordi hvis jeg bestemmer meg for det, klarer jeg å nå disse målene også!!

På en times tid, kan jeg tenke på dette her. Alene såklart. Jeg har iløpet av den siste tiden vært redd, sliten, hatt angst, tenkt på døden. tenkt på kroppen min og tenkt på kjærlighetssorgen min. Det er nok med en av disse følelsene og tingene...

God natt! Ta vare på hverandre <3



Likes

Comments


Nå er klokka 00:00. Velkommen 2017!

Der stod jeg, blant alle mine venner. Alle mine kjære og nære. På toppen av et sted i Oslo. På rekke delte vi oss inn i to grupper, automatisk. Jeg stod i midten, jeg var ikke alene, Jeg hadde det fint, og jeg var spent. Dette var dagen, natten og minuttet jeg hadde ventet på så sykt lenge. Jeg skulle være den som gav nyttårskysset mitt, til drømmegutten, som jeg trodde jeg hadde rundt lillefingeren min. Jeg snur meg mot han. Nå er klokka 00:00. Borte blir han. Han løper, jeg vet ikke hvor, det er tåke overalt. Hvem er hvem? Hvor er du? Jeg står der i midten. Tenker. Gråter på innsiden. Jeg kan ikke starte 2017 på denne måten. Dette er forferdelig. Jeg er alene. Jeg står alene. Hvor er de andre? Det er tåke. Jeg ser ingenting. Alt jeg vet, er at jeg har en stillestående bil bak meg. Jeg hører fyrverkeriet, men kan ikke se det. Jeg hører menneskene, men kan ikke se dem. Alene blir jeg de neste minuttene, i et forsøk på å filme det lille jeg ser av raketter og fyrverkeri. Etter noen få minutter får jeg den første klemmen, det var godt. Jeg stod der fortsatt, rørt og fryst. Visste ikke hvor jeg skulle gå. Fant likevel den ene gjengen som hadde splitta seg, ga flere klemmer der. Mista etter hvert alle jeg faktisk så etter. Jeg gikk inn i huset vi hadde nyttårsfeiringa i.


Tok av skoene og jakka. Gikk inn i stua. Der jeg så dere, der jeg så deg. Der jeg fikk et drepende blikk. Den jenta som sier hun alltid vil være der for meg, gir meg et drepende blikk. Jeg sier godt nytt år, men får ikke noe respons. Det var lite gøy. Burde jeg bare blitt igjen ute? Jeg kan godt være alene. Jeg overlever som oftest alene, da ting ikke går fint. Jeg prøver ikke tenke på hvordan det blikket og stemningen egentlig påvirket meg. Vær glad, smil, og oppfør deg! Meg til meg selv.


Etter klokken hadde passert 00:00, satt vi oss inne i stua hele gjengen. Snakket og lo. Hvisket og fniste. Hadde det gøy på hver vår måte. Noe av det siste jeg gjorde var å knuse et pepperkakehus med noen andre venner. Det skulle vise seg å være den siste gangen jeg lo, siste gangen jeg smilte, siste gangen jeg var glad. For en periode. Mer vet jeg ikke enda. Vi skulle dra hjem rett etterpå. Jeg synes det var for tidlig. Det var god stemning, det var ikke verdt å reise fra den. Men må man så må man. Etter å ha sagt hade til de fleste, setter jeg meg i midten bak i bilen. Den var full. Full med 5 herlige mennesker. Egentlig. Bilturen var stille, ingen snakket. Men i hodet mitt var det langt fra stille og rolig. Jeg hadde tanker som svirret rundt som trær i en storm. Eller bølgene i en tsunami. Det var lite rolig inni meg i hvert fall. Jeg hadde ikke fått det nyttårskysset jeg hadde sett for meg. Jeg ble løpt vekk fra. Jeg ville egentlig være ærlig med han denne kvelden, men det passet seg aldri å prate sammen. Velkommen 2017! Jeg vurderte å spørre i løpet av bilturen hjem, om vi kunne prata senere på natta. Men jeg turte ikke, ettersom jeg var ganske sikker på at det ville blitt en sykt klein stemning i bilen da. Plutselig var vi hjemme hos meg. Det var trist. Jeg likte å se på at han kjørte bilen. Så kjekk. Jeg sa godt nyttår, og gikk ut av bilen. Inn i huset mitt. Ned på badet. La meg ned på gulvet. Følte meg tom.

Dette skulle vise seg å være starten på noe utenkelig forferdelig:

Så lenge, alle årene, månedene, ukene, dagene, timene, minuttene og sekundene jeg har delt med deg. Telt med deg eller før jeg skal se deg. Det er en gave å få være sammen med deg. Jeg gleder meg like mye hver gang. Det er som når du skal åpne en pressang, du kan ha forventninger om hva det er, men du er likevel usikker. Hva er det? Eller i min situasjon, hva vil skje i kveld? Når jeg legger meg, hva har jeg å se tilbake på? Det tenker jeg ofte og det er interessant. Du lærer å leve mer i nuet.

Nå skal jeg ikke se deg. Jeg vil snakke med deg, men må finne på en annen løsning, som ikke er å snakke i virkeligheten. Skal jeg sende melding? Tenk om han misforstår, og synes det er teit? Tenk om han har skikkelig lyst til å snakke med meg også? Selv om jeg hadde mine sterke tvil der altså.

Jeg lå fortsatt på badet. Jeg lå på gulvet og tenkte. Skrev noe som kunne lignet en melding jeg kunne skrevet og sendt. Jeg tenkte godt over om jeg skulle sende den eller ikke. Jeg gjorde det. Så friker jeg ut... Jeg blir redd, jeg blir ordentlig redd. Får heftig med hjertebank. Vet at hvis jeg ikke roer meg nå, så kommer jeg til å svime av. Hvis jeg svimer av på et låst bad midt på natta, får ikke jeg hjelp med det første. Jeg kommer til å dø. Jeg satt meg opp, prøvde å puste. Puste rolig, og med kontroll. Gjorde det gjentatte ganger. Så får jeg svar på meldingen. Jeg får hinsidig med hjertebank igjen, og det gjør vondt. Jeg får fysiske smerter. Leser første setningen av meldingen, men tør ikke lese resten. Jeg skjønte med en gang at dette ikke var noe som ville gjøre meg glad. La meg ned på gulvet. Prøvde puste rolig. For og så kunne prøve å lese hele meldingen. Det gjorde jeg. Jeg tok opp telefonen. Leser første setning igjen. Fortsetter på linje to og tre... tilslutt var alt lest. Jeg fant fort ut av at han ikke ville snakke med meg face2face, for å klare å finne ut av det vi har rota oss opp i. Det irriterer meg, jeg tok initiativ til å kunne møte han i virkeligheten for å kunne snakke om hva vi begge føler, tenker og vil fremover. Meldingen hans såret meg, men jeg måtte leke tøff der og da. Jeg svarte, virket helt rolig. Det var det.

Jeg begynte å innse mer og mer hva det er han har skrevet. Jeg begynner å tenke mer og mer. Jeg braser ut i gråt. Klarer ikke slutte. Mister pusten og får hjertebank for tredje gang. Ingen kan hjelpe meg, jeg er hjemme, alene på et bad. Familien sover, og jeg vil ikke blande dem inn i denne situasjonen. Jeg trenger en av bestevenninnene mine. De jeg er 110% trygge og åpne med. Tårene renner og renner. Pusten svekkes mer og mer. Jeg tar tak i telefonen min og ringer bestevenninna mi. Hu tar telefonen, sier hei. Jeg knekker mer sammen når jeg hører stemmen hennes. Den trygge gode stemmen. Jeg mister til slutt pusten for fult. Jeg klarer ikke svare henne, hu prøver så hardt hu kan og få meg til å fortelle om hva som har skjedd. Til slutt klarer jeg å fortelle at jeg har kjærlighetssorg, så det er ikke noen som har dødd liksom. Jeg prøver å få tilbake pusten mens jeg snakker med henne. Jeg sliter så hardt. Jeg ramler sammen flere ganger. Det gjør så vondt i hele kroppen. Både fysiske og psykiske smerter.

Vi snakka lenge, hvertfall så lenge jeg klarte å holde meg i livet. Vi la på, jeg prøvde å roe meg ned igjen. Venninna mi var fortsatt i Oslo, mens jeg var hjemme. Det er et godt stykke mellom meg og huset vi feira i. Likevel kom bestevenninna mi kjørende fra Oslo og hjem til meg klokka 05:00, ingen har en bedre bestevenn enn jeg!! ❤

Den eneste oppgaven jeg fikk i mellomtiden var å holde meg selv i livet.

I mellomtiden overlevde jeg, og fetteren min ringte meg. Tårene kom tilbake, men jeg var rolig.

Velkommen 2017! Du startet magisk..

Jeg sov godt de timene i morges, da jeg faktisk sov. Jeg hadde ikke klart å sove hvis det ikke var for deg, beste jentami!

Skrevet søndag, 01.01.2017


Likes

Comments

​Dette er som en graviditet. Jeg har fortalt for mange om det, for tidlig. Før jeg vet om dette vil vare, om fosteret er frisk, om kjærligheten er gjensidig. Folk vil spørre hvordan det går med oss, men innen den tid har jeg mistet det mest elskede jeg hadde.

Bilderesultat for kjærlighetssorg quotes

Bilderesultat for kjærlighetssorg sitater


  • 34 lesere

Likes

Comments

Å kjære, kom du hit. Plass i hjertet har du allerede fått. Plass i huset, på rommet, i senga.     

Munnen min kan ikke smitte annet enn deg selv, meg selv.

Kroppen min er et tempel, kun du er velkommen. Med glede og gnist. 

Si meg, elsker du meg?

Vis meg, elsker du meg?

Kjenn meg, elsker du meg?

Jeg elsker deg. 

Jeg kan ofre hva som helst for deg.

Å kjære, kom du hit. 

Ikke la noen ødelegge meg, deg, oss.

Å kjære, hva vil du ofre for meg?

Å kjære, fortell meg du hva jeg betyr.

Du kan klare alt.

Du kan få meg 

Å kjære, si meg du, elsker du meg?

Å kjære, si meg du, er du forelsket i meg?

Å kjære, si meg du, vil du la meg leve resten av livet mitt med deg?

Jeg vil leve resten av livet mitt med deg! 


Likes

Comments

Det startet med en mistrivelse, det utviklet seg til depresjon og angst. Til slutt døden

Svarte tårer.

Høst 2015/våren 2016

Smil, husk å smile. Du skal ikke vise folka rundt deg at du er trist. Smil, husk å le når det passer seg. Vær glad, bare husk å være glad hele tiden Ikke fortell noen hvordan du har det i dag, aldri nevn det for noen. Du vil ikke lenger bli sett på som glad. Det er galt å vise de ekte følelsene sine til noen. Akkurat nå er alt galt. Neste gang noen spør hvordan det går på skolen, så svarer du at alt går bra. Ikke nevn hvordan du blir behandlet, og bare glem å nevne alle de dårlige karakterene du får. Karakterene er tabu, de kan ikke snakkes om, fordi de suger. Alt går dårlig. Ingenting går bra.

Foreldresamtaler, elevsamtaler og gruppesamtaler. Alt går bra! ...Later vi som. Later jeg som. Jeg har så lyst å dele alle følelsene og ønskene jeg sitter inne med. Jeg har så sykt lyst til å lage arr nedover armen min, kanskje noen legger merke til at jeg sliter. Kanskje jeg finner ordentlig tillit til noen. Kanskje jeg kan dele alt med noen. Men det er galt, hva vil folk tro om de ser alle sårene jeg egentlig har? Folk ville reagert negativt, fordi det er negativt. Det finnes ikke positivt i å ha egenlagde sår på kroppen sin. Jeg hadde så lyst til å dø, selvom jeg hadde så sykt lyst til å få tilbake livsgleden jeg hadde året før. Jeg var lykkelig for et år siden. Høsten 2014 var livet perfekt. Jeg er takknemlig for det jeg fikk oppleve. Nå var ikke ting sånn lenger. Jeg hadde det forferdelig på skolen, jeg fikk depresjon og angst. Jeg orket ikke mer. Det siste jeg ville, var å være alene, uansett hvilken tid på døgnet. Så lenge jeg var alene, var jeg trist. Jeg var trist hele tiden. Ønsket ble større. SELVSKADING, jeg fortjener å kutte meg selv. Jeg er langt fra god og bra nok. Ikke vakker nok. Ikke snill nok. En som er så fæl som meg, fortjener ingenting. Jeg hata meg selv. Hata meg selv som aldri før. I januar 2016, sitter jeg på kontoret til helsesøster,. Gråter gråter gråter gråter gråter. Får ut noen få ord. Det hjalp litt å ha den ene timen hos helsesøster, men det var langt fra nok hjelp... Jeg tror ikke hun skjønte hvor alvorlig det faktisk var. Jaja, jeg var problemet, ikke hu.

Jeg klarte å bestå første året på videregående. Jeg var stolt. Uendelig stolt.

Jeg har en fantastisk sommerferie, har livsglede og er glad, hadde ikke vært så glad på sykt lenge.

Jeg starter på andre året på videregående.

Gruer meg hver eneste dag. Bare masse angst. Klarer ikke roe meg ned. Til slutt gjør jeg det. Jeg tar det ufattelig store valget, som kan få masse konsekvenser. Jeg skriver brev til rektor. Forteller om alt. Forteller om hvordan en liten ting på skolen, som gjentar seg hver eneste dag, kan skade en elev psykisk. Jeg er et eksempel, og det skrev jeg om. Jeg leverte brevet på en fredag, og ble innkalt til møte av ledelsen på skolen uka etterpå. Jeg fikk masse møter og timer med rådgiveren på skolen. Det hjalp. Jeg åpnet meg. Alt jeg ville fortelle på denne tiden her i fjor, fikk jeg endelig dele. Med en fantastisk rådgiver som faktisk gjør jobben sin! Hun beviser gang på gang at hun har taushetsplikt, og at det er noe som er veldig viktig at jeg husker på! Jo mer hu får vite av meg, desto mer kan hu hjelpe meg videre i livet. Jeg har opplevd store forandringer etter jeg leverte det brevet.

I natt fikk jeg kjærlighetssorg, og jeg er livredd for et tilbakefall av i hvertfall depresjon. Jeg skulle bli lykkelig nå. Ting startet å bli bra.

Svarte tårer.

Mlsm

  • 30 lesere

Likes

Comments