Jeg savner deg. Samtalene, klemmene, kyssene, kosingen, latteren, drikkekoppen, maten, nattevandringene og atmosfæren våres. Jeg savner alt.

Det verste av alt, er at jeg savner akkurat deg. Jeg tenker på alt det bra vi hadde, alt som var godt. Alt som gav meg glede, det som gjorde at jeg overlevde -det var deg.

Jeg savner det første kysset mitt -som var med deg. Jeg savner min første nattevandring -som var med deg. Jeg savner alt. Savnet gjør vondt, det resulterer i tårer. Mange tårer. Skyldfølelse og mange andre følelser. Sorg, tristhet, frustrasjon og sinnet. Jeg merker litt på takknemligheten, da jeg ser tilbake på alt det gode jeg opplevde -sammen med deg. Det er godt, og det er ekstremt vondt. Det har vært ekte, det jeg har følt. Hvis ikke ville det ikke vært så sykt fælt nå.

Nå blir jeg fysisk kvalm igjen. Jeg merker tomrommet i hjertet, som bare du kunne fylle. Alle de syke(!!) psykiske utfordringene du har gitt meg i ettertid. Noe jeg ikke visste var mulig.

Å være bare 17 år og ha det vondt og vanskelig på skolen med alvorlig depresjon, GAD-lidelse, bipolar lidelse, posttraumatisk stresslidelse og kjærlighetssorg. Det er ikke så digg. Dette har kommet av ulike grunner, mest fra stress og angst. Som jeg begynte å slite med i skolesammenheng. Som nå er utviklet til 4 psykiske lidelser. Men jeg ovelever det også, men jeg må forandre innstilling. Innstillingen er den tingen som er vanskeligst å forandre, ettersom jeg ikke kan se noe som helst lys i tunnelen akkurat nå. Men det kommer seg vel, det er noe jeg tror på!

Og savnet blir bare større. Husker snappene jeg fikk for to år siden, i vinterferien. Der vi var på hvert vårt sted, men samtalene var likevel koselige. Fikk bekreftelse og oppmerksomhet. Som jeg alltid trenger. Hele tiden. For du kan ikke leve et fint liv uten noen form for oppmerksomhet, og alle trenger en bekreftelse på de gode som befinner seg på innsiden av dem. Tenk på det, tenk på å fortell noe fint til de rundt deg, det kan gjøre en stor forskjell

Jeg ser fortsatt for meg at du går i skolegangen, vi går i hver vår retning, og møtes i det vi går forbi hverandre. Ikke bare kroppene møtes, det er blikket også. Til og med smilet. Det husker jeg. For jeg husker så og si alt. Jeg husker jeg er på biblioteket, leter etter en viss bok. Så kommer du bakfra og skremmer meg. Jeg likte det. Minnene strømmer gjennom meg, når savnet er på sitt verste. Det er sånn det er, ihvertfall for meg. Som sagt gjør det vondt, men jeg er likevel så glad for å ha disse minnene å se tilbake på. Om mange år, når ting kanskje er lagt på is, og livet har gått videre, kan jeg se tilbake på det og smile, for alt jeg gjør nå, det er å gråte. Jeg kan ikke se tilbake på noe uten å bli trist, av tusen ulike grunner.

Fordi mine tårer er til deg, kjære

Likes

Comments

Kravene, forventningene og alle skuffelser her hjemme, gjør tanken på å hoppe foran et tog, tilfredstillende.

(Kan være triggende for noen, så vær forberedt om du vil lese alt)

06.02.2017

Dere lar meg ikke nyte livet som ungdom. Dere lar dere selv ødelegge meg. Det er det som skjer. Dere stresser meg og forventer ting fra meg hele tiden. Gode karakterer og skolearbeid. 24/7. Absolutt hele tiden. Jeg hater meg selv for å klare å leve med dere. For alt jeg vil, er å komme bort. Bare død. Et sted hvor det ikke finnes noe slikt som stress, angst og redsel. Forventninger, forhåpninger og krav. Det ødelegger meg. Bokstaveligtalt. Kroppen min blir nå delt opp i biter, for jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gjøre av meg hen. Jeg har flere titalskutt mellom låret og hofta. Blod. Selvskading.

Jeg tenkte selvskading var ut nå, det var bare noe man prøvde ut på barneskolen og ungdomsskolen. Men hvis du begynner å slite så psykisk som det jeg gjør, skjønner du hvorfor. Det er ikke for oppmerksomhet nei. Jeg vet at mange har fordommer og tanker om selvskading, det forstår jeg godt. Jeg er ikke stolt av at jeg har drevet (driver) med det. Men jeg vil dele litt om hvorfor jeg har gjort det. Det er ikke for sympati eller oppmerksomhet, men for at det ligger mye mer bak det.

Her kommer altså ei lita historie, why I do this kind of sick thing. Den første gangen at jeg lagde sår på meg selv, var jeg ei 15 år gammel jente, som hadde helt syke stressproblemer. Akkurat som nå. Jeg fikk et stress og panikkanfall en kveld i juni, ellernoe. Jeg prøvde å puste rolig, men ingenting funket. Jeg fant en hobbysaks, og begynte å "klø" meg med den på armen. Jeg begynte aldri å blø, men fikk etterhvert en del røde streker, som ble borte med tiden. Jeg ble ofte i den perioden spurt om jeg drev med selvskading, og jeg svarte såklart nei. Hvorfor fortelle noen av du driver med det. Du aner ikke hvordan reaksjonen blir, og det verste som kan skje er at foreldrene dine finner ut av det. Så som sagt, jeg valgte å tie, og bare la det gå. Ærlig talt husker jeg ikke om jeg lagde så mange fler på kroppen, det året. Det er vel også egentlig bare fint. Men det var ikke nærheten av slutten. Jeg har vært veldig hormonell etter tiden at jeg innså at jeg begynte å få psykiske problemer. Om jeg ble drit sur, uten noen veldig stor grunn, kunne jeg begynne å klore meg med forskjellige skarpe gjenstander. Bare fordi jeg hata meg selv og følelsene jeg hadde på innsiden. Følelsene ingen ser eller kan føle. Følelsene ingen kan forstå seg på. Det var "godt". Det eneste jeg prøvde å tenke på, var smerten jeg fikk på utsiden. Ikke den jeg hadde på innsiden. Smerten på innsiden min gjorde så ufattelig vondt. Det var derfor det var godt, jeg glemte den innvendige smerten, ved å påføre meg selv skadelige sår på utsiden. Men det har bare fortsatt. For jeg har ikke blitt frisk. Jeg har fått hjelp, men ikke blitt frisk. Langt i fra. Alle sår jeg har lagd på magen, armen og låret, men som har grodd. Fordi jeg har vært så heldig. Ikke alle vil gro like godt. Det tviler jeg på. Jeg føler at for hvert kutt som gror, så får jeg en ny sjanse. En ny sjanse til å bli frisk, og ikke få tilbakefall. Men nei. Jeg tenker ikke lenger. Senest i dag påførte jeg meg selv flere titals kutt. Det var blodig. Jeg har pynta kroppen med eget blod. Nydelig. Sikkert veldig vakkert for alle andre å legge merke til etterhvert. Før det må jeg også ha en dekkhistorie.

Altså, poenget mitt er at selvskading er ofte noe folk gjør for å glemme sine indre smerter. Selvom det er en forferdelig måte å deale problemene sine på. Men har du ingen andre der og da, så blir det sånn. For meg.

Istad hadde jeg hjertebank, angstanfall, panikkanfall, stressanfall og verk i hodet. Dette kom fra forventninger jeg opplever hjemme. Forventninger og håp. Om skole. Jeg er kjempe heldig, en av verdens heldigste, som får gå på skole gratis. Men at skole skal bli livet ditt, ved siden av at du har andre problemer du må fokusere mer på. Ødelegger alt. Den kjefta jeg vil få, fordi jeg ikke klarer ting, er på grunn av stresset. Jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg trodde jeg skulle dø istad. Jeg kledde på meg. Tok øreproppene i øra. Gikk ut, måkte snø. Alt som skulle måkes tok jeg lett. Etterpå la jeg meg ned på bakken, i snøen. Tenkte på alt jeg ville gå glipp av hvis jeg skulle ta livet mitt. Hjertet dunka så sykt heftig, og hodet fulgte med. Det var vondt. Jeg trengte hjelp.

07.02.2017

Også lå jeg der da.

Under himmelen, mens tårene trillet.

Imens tankene svirret

Om at jeg ikke kan oppleve

konfirmasjonen til lillesøstrene mine.

Om jeg nå dreper meg selv.

Om jeg tar alle 4 pillene.

Redd meg.


Hjertet slo. Hodet hamra.

Angsten gikk.

Redselen kom.

Jeg klarer ikke mer.

Nå er det over.

Jeg har kutta meg ...igjen.

Jeg orker ikke mer.

Ønsker ikke mer.

Hjelp meg.


(De to diktene ovenfor, skrev jeg mens jeg hadde panikk og angstanfall i går)

Ordene rett fra hjertet.

Jeg tok den ene pilla, i håp om å falle bevisstløs. Bli funnet. Bli fraktet til sykehus. Bli ærlig. Bli trodd. Bli frisk. Jeg hadde en plan med alt. Jeg tok den ene pilla, i håp om å miste hodepinen som jeg fikk av angsten. Ingenting ble bedre. Ingenting hjalp. Jeg gikk inn i dusjen. Blødende. Det kom smerter da vannet traff kuttene. Men det gjorde meg ingenting. Jeg ville ha smerte. På utsiden. Alt jeg gjorde var å gråte, og kutte meg mer. Kutte meg så mye som aldri før. Målet mitt var å blø mest mulig. Angst, jeg HATER deg! Jeg var redd hele tiden. Min største frykt er at dette skal bli oppdaget. Jeg må fra nå av alltid tenke på hva jeg har på meg, i ulike anledninger.

Så skjer noe lignende ikveld. Det eneste jeg får høre når jeg kommer hjem fra treningene, er hvor sur og frekk jeg er. Hvor dårlig jeg er til å gjøre alt. Bare nedlatende. Bare klaging. Ting som går inn på meg. Ting som får meg til og gråte. FORDI JEG RETT OG SLETT IKKE ORKER ELLER TAKLER MER. Jeg tåler ingenting lenger. Snakker om at jeg skal jobbe med skole igjen i morra, fordi jeg aldri jobber med det ellers. Det er noe som sårer mest. Jeg arbeider så mye som mulig med skole, jeg ønsker gode resultater. Jeg har lagt min egen liste, med mine ønsker. Mens alle andre, i familien, skal bry seg, på en negativ måte. Det ødelegger.

Jeg tenker mer på å dø nå, som aldri før. Jeg har tenkt på hvordan, og jeg har mine grunner. Jeg har tenkt på hva det skal stå på avskjedsbrevet mitt. Jeg har tenkt på hvem som egentlig bryr seg hvis det skjer. Hvem kommer i begravelsen min? Hvem gråter? Hvem tenker på meg i senere tid? Hvem vil kjenne litt på skyldfølelsen? Hvem vil skrive om meg? Hva vil bli sagt om meg? At jeg var sterk eller svak? At jeg ga opp for tidlig? Hva vil helsevesenet si? Vil dem noen gang finne det ut?

Når tanken på å dø, er så stor. Kan det ikke bare være en liten overdrivelse. Jeg har hatt det slik som nå, i snart to år. Det er vondt. Det er fælt. Det er ikke så lett å bli frisk fra noe du ikke vet er en sykdom, før det er forsent. Dette er et ordentlig problem. Tidligere i dag tok jeg flere tester som omhandlet dette med psykiske plager. Disse testene var ikke tull heller, og jeg stoler på resultatene, fordi jeg kjenner meg igjen. Det gir mening. I følge disse testene har jeg alvorlig depresjon, GAD-lidelse, bipolar lidelse og posttraumatisk stresslidelse. Jeg gjenkjente meg i alle svar og spørsmål.

Så står jeg og hører på alt nedlatende som blir sagt. Manner meg opp, og lar bare ordene komme inn. Vil egentlig smile, og prøve å motbevise det som blir sagt. Men jeg orker ikke være skuespiller lenger. Jeg holder munn, går ut av rommet, og går heller inn på mitt eget rom. Braser ut i tårer. Som vanlig. Tenker at nå er det nok ...igjen. Jeg klarer virkelig ikke mer. Det er ingenting som motiverer meg lenger. Jeg har ikke peiling på om jeg noen gang vil fylle 18 år. Om jeg blir så gammel. Hvorfor skal jeg øvelseskjøre hvis jeg aldri kommer til å bli myndig uansett? Null grunn. Null tull.

Jeg fortsetter å tenke, jeg prøver ikke å roe meg ned. Jeg er altfor sur, såra, frustert og trist. Jeg vil skade meg selv mer. Fordi jeg fortjener, samtidig som jeg ikke fortjener det. Jeg finner den ene visse gjenstanden. Kler av meg, og legger meg i senga. Fortsetter på samme sted som i går. Gjør det helt til jeg begynner å blø. Jeg trenger å blø. Jeg fortjener å blø.

Tenk hvis ikke disse kuttene gror, og jeg må leve med disse arrene resten av livet? Det må gå bra. Dette har vært mitt valg, under mine anfall. Fordi jeg er redd. Disse arrene vil i senere tid, hvis jeg lever, være et bevis på noe jeg har klart. Selvom kuttene ikke skal være svaret på min utfordring.

Jeg lyver om at jeg føler meg dårlig, slik at jeg sannsynligvis kan være alene på rommet, for å slappe av. Noe som ikke er sannheten. Jeg slapper kanskje av for deg, men for meg prøver jeg å få tilbake livet. Bearbeide følelsene mine. Jeg vil ikke være sammen med visse mennesker alene over lengre tid, fordi jeg føler meg utrygg. Ikke fordi de nødvendigvis skal drepe meg, men fordi ord dreper meg, og jeg er ikke så tøff som jeg var før lenger. Før kunne jeg drite i alt som ble sagt, ikke bry meg i det hele tatt. Nå bryr jeg meg, Fordi jeg ikke orker mer. Fordi alt gjør vondt. Hele tiden.



Likes

Comments

Nå er jeg et fullstendig ødelagt menneske.

Jeg opplever ikke krig, terror, rasisme, flyktningskrisen eller andre fysiske grusomme ting på nært hold. Jeg har ikke opplevd voldtekt eller overgrep. Men det jeg har opplevd, er å være pårørende til både terrorisme og en overgrepssak. Det er ikke synd på meg. Men jeg sliter jeg også. Jeg har det vondt. Jeg tenker på takknemligheten over å bo her jeg bor. Ha det miljøet jeg har. Det er trist at det ikke har så mye å si lenger, med tanke på tilstanden min nå. Likevel, så prøver jeg å tenke hvor heldig jeg faktisk er. Men det er ingen grunn til å skulle unnskylde seg, for å dele følelsene sine. Jeg blir bedre av å skrive, av å dele, av å få det ut på noen mulig måte. Det er livsviktig for meg.

"Drep meg, før jeg gjør det selv." Tenk å skrive noe så forferdelig. "Drep meg. Ta livet mitt. Jeg vil ikke ha det lenger." Det er grusomt. Det er trist. Det er fælt å vite at mennesker har den følelsen og egenskapen av å kunne tenke noe sånt i det hele tatt. Her blir du ikke spurt om å bli elsket, her blir du spurt om noen hater deg så inderlig, at de kunne drept deg.

Etter dette innlegget, er jeg redd for å noen gang gjøre meg offentlig via bloggen. Derfor, om jeg noen gang skal vise og fortelle hvem jeg egentlig er her, vil forhåpentligvis dette innlegget bli slettet.

Teksten fortsetter.

"Jeg skjønner ikke lenger hva jeg er redd for, om det er for deg, eller om det er noe mer. Jeg vil bli ferdig, flytte og leve. Men det er ikke så lett. Det er vanskelig. Ting rundt gjør ting enda verre. Hvorfor ha noe å se frem til, hvis alt jeg ser frem til er dyrt. Og dere ikke vil hjelpe meg. Jeg blir 18, ta penger fra sparekontoen min. Jeg søker ikke jobb, slik ting er nå, selvom jeg trenger pengene. Pengene til å flytte, til å leve, til å bli glad.

Nå er jeg et ødelagt menneske. Kiloene er gått ned og jeg er syk. Jeg er redd, og føler meg ikke trygg der jeg burde. Hjertebank og stress. Angst og død. Ødelagt, noe ødelagt kan byttes ut, fikses eller kastes. Hva blir jeg?

Åfysøren som jeg savner deg. Om du kunne "hjulpet" meg istedenfor. Hvor motiverende hadde ikke det vært? Jeg bør lese til prøve. Hva gjør jeg istedenfor? Skriver dagbok. Hvis ikke drukner jeg. Du kan ikke drukne mange ganger. Teknisk sett kun en gang, og etterpå er du død. Hjertet mitt er fylt med kjærlighet, tro, håp, trening, redsel og angst. Jeg er ødelagt. Lim meg sammen. Pakk meg inn, send meg videre. Kast meg, slå meg. Hjelp meg. Redd meg.

Det gir meg hodepine, det gjør meg syk. Jeg har ikke fått legetimen til øynene, og linsene er for kun 3 måneder. Brillene er det feil styrke i og jeg tør ikke bruke dem lenger. Fordi de gir meg hodepine. Godt og blandet med stress, angst og redsel.

Jeg tenker på tiden da ting var ganske innafor. Da vi prata mange timer over skype, og endte med å sovne. Overnatte overnfor skype. Ikke noe ekkelt. Ikke noe drøyt. Bare naturlig. Bare venner. Savner den tiden da vi snakka. Da ting var naturlig. Da jeg var psykisk frisk. Savner at jeg ikke tenkte så mye som det jeg gjør nå."

Teksten ovenfor, er skrevet i et og samme side. Samme dokument, klokkeslett og dato. Jeg forteller om så masse forskjellig. Dette er ting jeg tenker på. Konstant. Det er slitsomt. Jeg blir sliten av det.

Beklager så mye for et ubeskrivelig rotete innlegg. Velkommen til min hverdag. Null fokus på kun en ting.

Tilbakefall

Kjærlighetssorg, problemer, redsel, konflikter, spørsmål, svar, tanker

Jeg har kjærlighetssorg. Alt jeg tenker på, er hva jeg savner og hva jeg ønsker kunne skjedd. Jeg prøver å ikke tenke på hva som kunne vært akkurat nå. Hva godt kommer ut av det? Jeg skal ikke trenge å putte mer sorg på meg selv, med vilje. Jeg er bevisstløs i denne sorgen. Dette er noe noen må hjelpe meg med. Jeg kan heller ikke føle meg som en byrde hele tiden. Da er det hvertfall vanskelig å søke hjelp. Likevel er ikke kjærlighetssorg noe man går rundt og forteller til alle, med mindre du allerede hadde vært i et forhold med personen. Jeg mistet alt jeg ønsket og hadde. Vennskap, forelskelse, håp og drømmer. Noen drømmer har jeg enda. Ønsker. Håp.

Jeg har tanker, tårer. Jeg tenker. Jeg har tanker om tiden du holdt på å bli drept. Den dagen alle veit om. Nesten. 22.juli 2011. En fredag. Jeg tenker nå, snart 6 år seinere på denne dagen. Fordi du kunne blitt drept. Fordi du er som en storebror for meg. Mer enn bare enn fetter. Jeg gråter om natta igjen fordi jeg tenker på det og deg og alt. Jeg tenker, gråter, ønsker og drømmer. Mareritt og alt annet.

Tenker på da en overgrepssak, rammet hele familien. Tenker på at jeg aldri vil møte det mennesket igjen. Tenker på konfliktene rundt den saken, alle spørsmålene og alle svarene.

Tenker på alt.


Likes

Comments

Et fullstendig kaos. Hva som befinner seg inni meg akkurat nå. Nå mens jeg sitter og skriver.

Jeg gir meg selv flere sjanser. Sjanser til å leve. Sjanser til å være glad. Sjanser til å ikke være redd. Men redd, det er jeg hver dag, veldig ofte. Redd for dere. Redd for huset. Redd for alle rom. Redd for alt som skal bli sagt. Redd for å få kjeft. Redd for å bli sett. Redd for å ikke bli lagt merke til. Redd for å bli eksludert. Redd for å bli med. Selvom jeg vil. Jeg tar sjansen. Møter opp. Enten går det bra, eller så går det dårlig. Jeg har opplevd begge. Jeg tror alle har opplevd begge.

Jeg velger å smile når jeg ser folk, snakker til folk og er med mennesker. Jeg velger å se glad ut. Jeg tar et valg om å bli sett på som en glad person, ikke ei trist deprimert jente. Jeg er ærlig, hvis du virkelig ønsker å se innsiden min. Men svaret mitt kommer til å ta tid, fordi dette er ikke noe jeg synes er lett å snakke om. Men jeg har likevel tatt sjansen, vært ærlig, søkt om hjelp. Fått hjelp. Hva mer kan jeg gjøre? Masse. Vil det påvirke livet mitt og de andre rundt meg også? Ja. Definitivt. Jeg vet at hele familien min blir innblanda. Hvis jeg starter å være helt ærlig om livet mitt nå. Hvordan stress, angst og redsel påvirker tankene mine, og livet mitt generelt. Hvor lite jeg sover, fordi tårene drukner puta mi om kvelden. Hvor lite jeg spiser, fordi tanken på mat gjør meg plutselig kvalm.

Mens jeg skriver tenker jeg på deg. Fordi du var, er og vil alltid være en stor del av meg. Alle årene jeg fikk med deg, som en venn, er jeg så takknemlig for. Den oppmerksomheten du gav meg. Da du sparket meg i leggen, jeg snudde meg, det første jeg så var rett inn i øynene dine, og du sa "halla" mens du brukte øynene som kroppsspråk. Vil jeg savne det? På en skala fra 1-10? Skalaen knuses, Jeg savner alt som var. Det var så utroig spesielt det jeg hadde med deg. Alt med deg. Tanken på alt vi har gjort, setter tårer på plass i øynene mine. Jeg vet ikke hvor mye mer vann jeg har igjen i kroppen, jeg vet ikke hvor mange liter tårer jeg har grått for deg. Fordi jeg elsker deg. Jeg elsket, elsker og vil lenge elske alt ved deg. Tenk da, tenk om det blir oss to. At vi blir det paret, med den heftige forhistorien. Det hadde vært noe.

Alt jeg ønsker er å snakke med deg. Du har knust meg. Jeg klarer ikke følge med på noe lenger. Jeg sliter overalt. Jeg tenker på deg. Jeg vil ikke slutte. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke gi opp. Tenk hvis du bare kunne visst, alle tanker, ofringer og følelser jeg har hatt for deg. Som jeg faktisk akkurat nå har for deg. De følelsene er heftiiiiige syke!!! Jeg vet ikke om det noen gang er mulig å bli forelsket på den måten igjen. Jeg kan crushe på andre gutter, men akkurat du er så sinnsykt spesiell. Alt ved deg er perfekt, jeg liker alt, respekterer alt. Kunne du ikke bare elsket meg tilbake. Kunne du ikke bare følt det samme som meg. Kunne du bare ikke hatt følelser da du kysset meg, tok på meg, ga meg forhåpninger.

Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve. Jeg har tenkt tanken på å ta mitt eget liv, Men jeg har aldri hatt lyst, Jeg vil komme meg bort fra alt, der og da. Sannheten er at jeg fortsetter å leve, fordi jeg har det så sykt bra med deg, Jeg glemmer alt jeg bærer på. Du er som en levende, mystisk og fantastisk drøm. Jeg elsket det. Hver gang jeg vil gjøre noe dumt, tenker jeg på deg. Vil han ha en så skada jente? Neppe. Men om han visste hvor vondt jeg hadde det, kanskje han ville forstått tanken ved å bare være borte for en stund? Rømme, bare at ingen blir bekymra. Sove, uten at noen sier jeg er lat. Skulke, uten at noen sier jeg gir opp. Slappe av, uten at noen sier at jeg ikke gjør noe fornuftig. Fordi alt jeg trenger, er litt fri. Some space. Jeg orker ikke mer. Jeg orker absolutt ingenting. Stress, angst, redsel, press og utseende kan gå å drepe seg selv. Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve, fordi jeg prøver å tenke på 2014, det året da så og si alt var fint. Perfekt. Jeg var lykkelig. Jeg var glad. Jeg levde i en spennende tid. Ting var bra. Livet mitt fungerte.

Ååh som jeg tenker på deg kjære. En dag får du vite hele historien. Hvordan alt var, er og skulle bli. Fordi jeg elsker deg.


Elsk deg selv!

Jeg ser meg selv i speilet hver dag. Jeg ser meg med ytterklær på, vanlig klær på og lite klær på. Hver eneste dag, flere ganger om dagen. Fordi jeg trener. Jeg skifter mange ganger om dagen. Men hvilke tanker går egentlig igjennom hodet mitt når jeg ser på meg selv i speilet, eller bare med egne øyne? Dette tenkte jeg på mens jeg skrev istad.

Jeg trener 6 dager i uka. Ukedagene+søndag. Dette har jeg gjort lenge. Siden høsten 2015. Jeg er tynn, det vet jeg. Jeg har flat mage. Tynne armer og bein. En liten markert midje. Jeg liker midjen min. Men elsker jeg meg selv? Blir jeg noen gang fornøyd? Jeg prøver å være stolt over kroppen min. Mitt verk. Mitt kunstverk. En unik liten kropp, ingen er lik. Men jeg har satt mine mål, og det er greit. Fordi hvis jeg bestemmer meg for det, klarer jeg å nå disse målene også!!

På en times tid, kan jeg tenke på dette her. Alene såklart. Jeg har iløpet av den siste tiden vært redd, sliten, hatt angst, tenkt på døden. tenkt på kroppen min og tenkt på kjærlighetssorgen min. Det er nok med en av disse følelsene og tingene...

God natt! Ta vare på hverandre <3



Likes

Comments


Nå er klokka 00:00. Velkommen 2017!

Der stod jeg, blant alle mine venner. Alle mine kjære og nære. På toppen av et sted i Oslo. På rekke delte vi oss inn i to grupper, automatisk. Jeg stod i midten, jeg var ikke alene, Jeg hadde det fint, og jeg var spent. Dette var dagen, natten og minuttet jeg hadde ventet på så sykt lenge. Jeg skulle være den som gav nyttårskysset mitt, til drømmegutten, som jeg trodde jeg hadde rundt lillefingeren min. Jeg snur meg mot han. Nå er klokka 00:00. Borte blir han. Han løper, jeg vet ikke hvor, det er tåke overalt. Hvem er hvem? Hvor er du? Jeg står der i midten. Tenker. Gråter på innsiden. Jeg kan ikke starte 2017 på denne måten. Dette er forferdelig. Jeg er alene. Jeg står alene. Hvor er de andre? Det er tåke. Jeg ser ingenting. Alt jeg vet, er at jeg har en stillestående bil bak meg. Jeg hører fyrverkeriet, men kan ikke se det. Jeg hører menneskene, men kan ikke se dem. Alene blir jeg de neste minuttene, i et forsøk på å filme det lille jeg ser av raketter og fyrverkeri. Etter noen få minutter får jeg den første klemmen, det var godt. Jeg stod der fortsatt, rørt og fryst. Visste ikke hvor jeg skulle gå. Fant likevel den ene gjengen som hadde splitta seg, ga flere klemmer der. Mista etter hvert alle jeg faktisk så etter. Jeg gikk inn i huset vi hadde nyttårsfeiringa i.


Tok av skoene og jakka. Gikk inn i stua. Der jeg så dere, der jeg så deg. Der jeg fikk et drepende blikk. Den jenta som sier hun alltid vil være der for meg, gir meg et drepende blikk. Jeg sier godt nytt år, men får ikke noe respons. Det var lite gøy. Burde jeg bare blitt igjen ute? Jeg kan godt være alene. Jeg overlever som oftest alene, da ting ikke går fint. Jeg prøver ikke tenke på hvordan det blikket og stemningen egentlig påvirket meg. Vær glad, smil, og oppfør deg! Meg til meg selv.


Etter klokken hadde passert 00:00, satt vi oss inne i stua hele gjengen. Snakket og lo. Hvisket og fniste. Hadde det gøy på hver vår måte. Noe av det siste jeg gjorde var å knuse et pepperkakehus med noen andre venner. Det skulle vise seg å være den siste gangen jeg lo, siste gangen jeg smilte, siste gangen jeg var glad. For en periode. Mer vet jeg ikke enda. Vi skulle dra hjem rett etterpå. Jeg synes det var for tidlig. Det var god stemning, det var ikke verdt å reise fra den. Men må man så må man. Etter å ha sagt hade til de fleste, setter jeg meg i midten bak i bilen. Den var full. Full med 5 herlige mennesker. Egentlig. Bilturen var stille, ingen snakket. Men i hodet mitt var det langt fra stille og rolig. Jeg hadde tanker som svirret rundt som trær i en storm. Eller bølgene i en tsunami. Det var lite rolig inni meg i hvert fall. Jeg hadde ikke fått det nyttårskysset jeg hadde sett for meg. Jeg ble løpt vekk fra. Jeg ville egentlig være ærlig med han denne kvelden, men det passet seg aldri å prate sammen. Velkommen 2017! Jeg vurderte å spørre i løpet av bilturen hjem, om vi kunne prata senere på natta. Men jeg turte ikke, ettersom jeg var ganske sikker på at det ville blitt en sykt klein stemning i bilen da. Plutselig var vi hjemme hos meg. Det var trist. Jeg likte å se på at han kjørte bilen. Så kjekk. Jeg sa godt nyttår, og gikk ut av bilen. Inn i huset mitt. Ned på badet. La meg ned på gulvet. Følte meg tom.

Dette skulle vise seg å være starten på noe utenkelig forferdelig:

Så lenge, alle årene, månedene, ukene, dagene, timene, minuttene og sekundene jeg har delt med deg. Telt med deg eller før jeg skal se deg. Det er en gave å få være sammen med deg. Jeg gleder meg like mye hver gang. Det er som når du skal åpne en pressang, du kan ha forventninger om hva det er, men du er likevel usikker. Hva er det? Eller i min situasjon, hva vil skje i kveld? Når jeg legger meg, hva har jeg å se tilbake på? Det tenker jeg ofte og det er interessant. Du lærer å leve mer i nuet.

Nå skal jeg ikke se deg. Jeg vil snakke med deg, men må finne på en annen løsning, som ikke er å snakke i virkeligheten. Skal jeg sende melding? Tenk om han misforstår, og synes det er teit? Tenk om han har skikkelig lyst til å snakke med meg også? Selv om jeg hadde mine sterke tvil der altså.

Jeg lå fortsatt på badet. Jeg lå på gulvet og tenkte. Skrev noe som kunne lignet en melding jeg kunne skrevet og sendt. Jeg tenkte godt over om jeg skulle sende den eller ikke. Jeg gjorde det. Så friker jeg ut... Jeg blir redd, jeg blir ordentlig redd. Får heftig med hjertebank. Vet at hvis jeg ikke roer meg nå, så kommer jeg til å svime av. Hvis jeg svimer av på et låst bad midt på natta, får ikke jeg hjelp med det første. Jeg kommer til å dø. Jeg satt meg opp, prøvde å puste. Puste rolig, og med kontroll. Gjorde det gjentatte ganger. Så får jeg svar på meldingen. Jeg får hinsidig med hjertebank igjen, og det gjør vondt. Jeg får fysiske smerter. Leser første setningen av meldingen, men tør ikke lese resten. Jeg skjønte med en gang at dette ikke var noe som ville gjøre meg glad. La meg ned på gulvet. Prøvde puste rolig. For og så kunne prøve å lese hele meldingen. Det gjorde jeg. Jeg tok opp telefonen. Leser første setning igjen. Fortsetter på linje to og tre... tilslutt var alt lest. Jeg fant fort ut av at han ikke ville snakke med meg face2face, for å klare å finne ut av det vi har rota oss opp i. Det irriterer meg, jeg tok initiativ til å kunne møte han i virkeligheten for å kunne snakke om hva vi begge føler, tenker og vil fremover. Meldingen hans såret meg, men jeg måtte leke tøff der og da. Jeg svarte, virket helt rolig. Det var det.

Jeg begynte å innse mer og mer hva det er han har skrevet. Jeg begynner å tenke mer og mer. Jeg braser ut i gråt. Klarer ikke slutte. Mister pusten og får hjertebank for tredje gang. Ingen kan hjelpe meg, jeg er hjemme, alene på et bad. Familien sover, og jeg vil ikke blande dem inn i denne situasjonen. Jeg trenger en av bestevenninnene mine. De jeg er 110% trygge og åpne med. Tårene renner og renner. Pusten svekkes mer og mer. Jeg tar tak i telefonen min og ringer bestevenninna mi. Hu tar telefonen, sier hei. Jeg knekker mer sammen når jeg hører stemmen hennes. Den trygge gode stemmen. Jeg mister til slutt pusten for fult. Jeg klarer ikke svare henne, hu prøver så hardt hu kan og få meg til å fortelle om hva som har skjedd. Til slutt klarer jeg å fortelle at jeg har kjærlighetssorg, så det er ikke noen som har dødd liksom. Jeg prøver å få tilbake pusten mens jeg snakker med henne. Jeg sliter så hardt. Jeg ramler sammen flere ganger. Det gjør så vondt i hele kroppen. Både fysiske og psykiske smerter.

Vi snakka lenge, hvertfall så lenge jeg klarte å holde meg i livet. Vi la på, jeg prøvde å roe meg ned igjen. Venninna mi var fortsatt i Oslo, mens jeg var hjemme. Det er et godt stykke mellom meg og huset vi feira i. Likevel kom bestevenninna mi kjørende fra Oslo og hjem til meg klokka 05:00, ingen har en bedre bestevenn enn jeg!! ❤

Den eneste oppgaven jeg fikk i mellomtiden var å holde meg selv i livet.

I mellomtiden overlevde jeg, og fetteren min ringte meg. Tårene kom tilbake, men jeg var rolig.

Velkommen 2017! Du startet magisk..

Jeg sov godt de timene i morges, da jeg faktisk sov. Jeg hadde ikke klart å sove hvis det ikke var for deg, beste jentami!

Skrevet søndag, 01.01.2017


Likes

Comments

​Dette er som en graviditet. Jeg har fortalt for mange om det, for tidlig. Før jeg vet om dette vil vare, om fosteret er frisk, om kjærligheten er gjensidig. Folk vil spørre hvordan det går med oss, men innen den tid har jeg mistet det mest elskede jeg hadde.

Bilderesultat for kjærlighetssorg quotes

Bilderesultat for kjærlighetssorg sitater


Likes

Comments

Å kjære, kom du hit. Plass i hjertet har du allerede fått. Plass i huset, på rommet, i senga.     

Munnen min kan ikke smitte annet enn deg selv, meg selv.

Kroppen min er et tempel, kun du er velkommen. Med glede og gnist. 

Si meg, elsker du meg?

Vis meg, elsker du meg?

Kjenn meg, elsker du meg?

Jeg elsker deg. 

Jeg kan ofre hva som helst for deg.

Å kjære, kom du hit. 

Ikke la noen ødelegge meg, deg, oss.

Å kjære, hva vil du ofre for meg?

Å kjære, fortell meg du hva jeg betyr.

Du kan klare alt.

Du kan få meg 

Å kjære, si meg du, elsker du meg?

Å kjære, si meg du, er du forelsket i meg?

Å kjære, si meg du, vil du la meg leve resten av livet mitt med deg?

Jeg vil leve resten av livet mitt med deg! 


Likes

Comments

Det startet med en mistrivelse, det utviklet seg til depresjon og angst. Til slutt døden

Svarte tårer.

Høst 2015/våren 2016

Smil, husk å smile. Du skal ikke vise folka rundt deg at du er trist. Smil, husk å le når det passer seg. Vær glad, bare husk å være glad hele tiden Ikke fortell noen hvordan du har det i dag, aldri nevn det for noen. Du vil ikke lenger bli sett på som glad. Det er galt å vise de ekte følelsene sine til noen. Akkurat nå er alt galt. Neste gang noen spør hvordan det går på skolen, så svarer du at alt går bra. Ikke nevn hvordan du blir behandlet, og bare glem å nevne alle de dårlige karakterene du får. Karakterene er tabu, de kan ikke snakkes om, fordi de suger. Alt går dårlig. Ingenting går bra.

Foreldresamtaler, elevsamtaler og gruppesamtaler. Alt går bra! ...Later vi som. Later jeg som. Jeg har så lyst å dele alle følelsene og ønskene jeg sitter inne med. Jeg har så sykt lyst til å lage arr nedover armen min, kanskje noen legger merke til at jeg sliter. Kanskje jeg finner ordentlig tillit til noen. Kanskje jeg kan dele alt med noen. Men det er galt, hva vil folk tro om de ser alle sårene jeg egentlig har? Folk ville reagert negativt, fordi det er negativt. Det finnes ikke positivt i å ha egenlagde sår på kroppen sin. Jeg hadde så lyst til å dø, selvom jeg hadde så sykt lyst til å få tilbake livsgleden jeg hadde året før. Jeg var lykkelig for et år siden. Høsten 2014 var livet perfekt. Jeg er takknemlig for det jeg fikk oppleve. Nå var ikke ting sånn lenger. Jeg hadde det forferdelig på skolen, jeg fikk depresjon og angst. Jeg orket ikke mer. Det siste jeg ville, var å være alene, uansett hvilken tid på døgnet. Så lenge jeg var alene, var jeg trist. Jeg var trist hele tiden. Ønsket ble større. SELVSKADING, jeg fortjener å kutte meg selv. Jeg er langt fra god og bra nok. Ikke vakker nok. Ikke snill nok. En som er så fæl som meg, fortjener ingenting. Jeg hata meg selv. Hata meg selv som aldri før. I januar 2016, sitter jeg på kontoret til helsesøster,. Gråter gråter gråter gråter gråter. Får ut noen få ord. Det hjalp litt å ha den ene timen hos helsesøster, men det var langt fra nok hjelp... Jeg tror ikke hun skjønte hvor alvorlig det faktisk var. Jaja, jeg var problemet, ikke hu.

Jeg klarte å bestå første året på videregående. Jeg var stolt. Uendelig stolt.

Jeg har en fantastisk sommerferie, har livsglede og er glad, hadde ikke vært så glad på sykt lenge.

Jeg starter på andre på videregående.

Gruer meg hver eneste dag. Bare masse angst. Klarer ikke roe meg ned. Til slutt gjør jeg det. Jeg tar det ufattelig store valget, som kan få masse konsekvenser. Jeg skriver brev til rektor. Forteller om alt. Forteller om hvordan en liten ting på skolen, som gjentar seg hver eneste dag, kan skade en elev psykisk. Jeg er et eksempel, og det skrev jeg om. Jeg leverte brevet på en fredag, og ble innkalt til møte av ledelsen på skolen uka etterpå. Jeg fikk masse møter og timer med rådgiveren på skolen. Det hjalp. Jeg åpnet meg. Alt jeg ville fortelle på denne tiden her i fjor, fikk jeg endelig dele. Med en fantastisk rådgiver som faktisk gjør jobben sin! Hun beviser gang på gang at hun har taushetsplikt, og at det er noe som er veldig viktig at jeg husker på! Jo mer hu får vite av meg, desto mer kan hu hjelpe meg videre i livet. Jeg har opplevd store forandringer etter jeg leverte det brevet.

I natt fikk jeg kjærlighetssorg, og jeg er livredd for et tilbakefall av i hvertfall depresjon. Jeg skulle bli lykkelig nå. Ting startet å bli bra.

Svarte tårer.

Mlsm

  • 12 lesere

Likes

Comments

Du såra meg,

Alle vittige ord var ikke blitt sagt

Jeg planla når neste tog skulle gå,

Jeg orket ikke mer.

Vil du vite hva innsiden min har bestått av den siste tiden, de siste årene?

Lykke, takknemlighet, kjærlighet, drømmer, stress, anfall, angst, negative ønsker, negative prøvelser, depresjon, selvskading, død, motivasjon, jobb, trening, vakker, stygg, fin, inspirerende.

  • 12 lesere

Likes

Comments

Lange kvelder

Masse tårer

Masse gråt

Mange ønsker

Mange drømmer

Mye penn

Mye papir

Flere dokumenter

Masse latter

Masse minner

Lange kvelder

Masse nye venner

Mye mer savn


Takk for følelsen du ga meg. Den var spesiell.


-Mlsm



Likes

Comments