View tracker

Et fullstendig kaos. Hva som befinner seg inni meg akkurat nå. Nå mens jeg sitter og skriver.

Jeg gir meg selv flere sjanser. Sjanser til å leve. Sjanser til å være glad. Sjanser til å ikke være redd. Men redd, det er jeg hver dag, veldig ofte. Redd for dere. Redd for huset. Redd for alle rom. Redd for alt som skal bli sagt. Redd for å få kjeft. Redd for å bli sett. Redd for å ikke bli lagt merke til. Redd for å bli eksludert. Redd for å bli med. Selvom jeg vil. Jeg tar sjansen. Møter opp. Enten går det bra, eller så går det dårlig. Jeg har opplevd begge. Jeg tror alle har opplevd begge.

Jeg velger å smile når jeg ser folk, snakker til folk og er med mennesker. Jeg velger å se glad ut. Jeg tar et valg om å bli sett på som en glad person, ikke ei trist deprimert jente. Jeg er ærlig, hvis du virkelig ønsker å se innsiden min. Men svaret mitt kommer til å ta tid, fordi dette er ikke noe jeg synes er lett å snakke om. Men jeg har likevel tatt sjansen, vært ærlig, søkt om hjelp. Fått hjelp. Hva mer kan jeg gjøre? Masse. Vil det påvirke livet mitt og de andre rundt meg også? Ja. Definitivt. Jeg vet at hele familien min blir innblanda. Hvis jeg starter å være helt ærlig om livet mitt nå. Hvordan stress, angst og redsel påvirker tankene mine, og livet mitt generelt. Hvor lite jeg sover, fordi tårene drukner puta mi om kvelden. Hvor lite jeg spiser, fordi tanken på mat gjør meg plutselig kvalm.

Mens jeg skriver tenker jeg på deg. Fordi du var, er og vil alltid være en stor del av meg. Alle årene jeg fikk med deg, som en venn, er jeg så takknemlig for. Den oppmerksomheten du gav meg. Da du sparket meg i leggen, jeg snudde meg, det første jeg så var rett inn i øynene dine, og du sa "halla" mens du brukte øynene som kroppsspråk. Vil jeg savne det? På en skala fra 1-10? Skalaen knuses, Jeg savner alt som var. Det var så utroig spesielt det jeg hadde med deg. Alt med deg. Tanken på alt vi har gjort, setter tårer på plass i øynene mine. Jeg vet ikke hvor mye mer vann jeg har igjen i kroppen, jeg vet ikke hvor mange liter tårer jeg har grått for deg. Fordi jeg elsker deg. Jeg elsket, elsker og vil lenge elske alt ved deg. Tenk da, tenk om det blir oss to. At vi blir det paret, med den heftige forhistorien. Det hadde vært noe.

Alt jeg ønsker er å snakke med deg. Du har knust meg. Jeg klarer ikke følge med på noe lenger. Jeg sliter overalt. Jeg tenker på deg. Jeg vil ikke slutte. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke gi opp. Tenk hvis du bare kunne visst, alle tanker, ofringer og følelser jeg har hatt for deg. Som jeg faktisk akkurat nå har for deg. De følelsene er heftiiiiige syke!!! Jeg vet ikke om det noen gang er mulig å bli forelsket på den måten igjen. Jeg kan crushe på andre gutter, men akkurat du er så sinnsykt spesiell. Alt ved deg er perfekt, jeg liker alt, respekterer alt. Kunne du ikke bare elsket meg tilbake. Kunne du ikke bare følt det samme som meg. Kunne du bare ikke hatt følelser da du kysset meg, tok på meg, ga meg forhåpninger.

Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve. Jeg har tenkt tanken på å ta mitt eget liv, Men jeg har aldri hatt lyst, Jeg vil komme meg bort fra alt, der og da. Sannheten er at jeg fortsetter å leve, fordi jeg har det så sykt bra med deg, Jeg glemmer alt jeg bærer på. Du er som en levende, mystisk og fantastisk drøm. Jeg elsket det. Hver gang jeg vil gjøre noe dumt, tenker jeg på deg. Vil han ha en så skada jente? Neppe. Men om han visste hvor vondt jeg hadde det, kanskje han ville forstått tanken ved å bare være borte for en stund? Rømme, bare at ingen blir bekymra. Sove, uten at noen sier jeg er lat. Skulke, uten at noen sier jeg gir opp. Slappe av, uten at noen sier at jeg ikke gjør noe fornuftig. Fordi alt jeg trenger, er litt fri. Some space. Jeg orker ikke mer. Jeg orker absolutt ingenting. Stress, angst, redsel, press og utseende kan gå å drepe seg selv. Jeg har gitt meg selv flere sjanser til å leve, fordi jeg prøver å tenke på 2014, det året da så og si alt var fint. Perfekt. Jeg var lykkelig. Jeg var glad. Jeg levde i en spennende tid. Ting var bra. Livet mitt fungerte.

Ååh som jeg tenker på deg kjære. En dag får du vite hele historien. Hvordan alt var, er og skulle bli. Fordi jeg elsker deg.


Elsk deg selv!

Jeg ser meg selv i speilet hver dag. Jeg ser meg med ytterklær på, vanlig klær på og lite klær på. Hver eneste dag, flere ganger om dagen. Fordi jeg trener. Jeg skifter mange ganger om dagen. Men hvilke tanker går egentlig igjennom hodet mitt når jeg ser på meg selv i speilet, eller bare med egne øyne? Dette tenkte jeg på mens jeg skrev istad.

Jeg trener 6 dager i uka. Ukedagene+søndag. Dette har jeg gjort lenge. Siden høsten 2015. Jeg er tynn, det vet jeg. Jeg har flat mage. Tynne armer og bein. En liten markert midje. Jeg liker midjen min. Men elsker jeg meg selv? Blir jeg noen gang fornøyd? Jeg prøver å være stolt over kroppen min. Mitt verk. Mitt kunstverk. En unik liten kropp, ingen er lik. Men jeg har satt mine mål, og det er greit. Fordi hvis jeg bestemmer meg for det, klarer jeg å nå disse målene også!!

På en times tid, kan jeg tenke på dette her. Alene såklart. Jeg har iløpet av den siste tiden vært redd, sliten, hatt angst, tenkt på døden. tenkt på kroppen min og tenkt på kjærlighetssorgen min. Det er nok med en av disse følelsene og tingene...

God natt! Ta vare på hverandre <3



Likes

Comments


Nå er klokka 00:00. Velkommen 2017!

Der stod jeg, blant alle mine venner. Alle mine kjære og nære. På toppen av et sted i Oslo. På rekke delte vi oss inn i to grupper, automatisk. Jeg stod i midten, jeg var ikke alene, Jeg hadde det fint, og jeg var spent. Dette var dagen, natten og minuttet jeg hadde ventet på så sykt lenge. Jeg skulle være den som gav nyttårskysset mitt, til drømmegutten, som jeg trodde jeg hadde rundt lillefingeren min. Jeg snur meg mot han. Nå er klokka 00:00. Borte blir han. Han løper, jeg vet ikke hvor, det er tåke overalt. Hvem er hvem? Hvor er du? Jeg står der i midten. Tenker. Gråter på innsiden. Jeg kan ikke starte 2017 på denne måten. Dette er forferdelig. Jeg er alene. Jeg står alene. Hvor er de andre? Det er tåke. Jeg ser ingenting. Alt jeg vet, er at jeg har en stillestående bil bak meg. Jeg hører fyrverkeriet, men kan ikke se det. Jeg hører menneskene, men kan ikke se dem. Alene blir jeg de neste minuttene, i et forsøk på å filme det lille jeg ser av raketter og fyrverkeri. Etter noen få minutter får jeg den første klemmen, det var godt. Jeg stod der fortsatt, rørt og fryst. Visste ikke hvor jeg skulle gå. Fant likevel den ene gjengen som hadde splitta seg, ga flere klemmer der. Mista etter hvert alle jeg faktisk så etter. Jeg gikk inn i huset vi hadde nyttårsfeiringa i.


Tok av skoene og jakka. Gikk inn i stua. Der jeg så dere, der jeg så deg. Der jeg fikk et drepende blikk. Den jenta som sier hun alltid vil være der for meg, gir meg et drepende blikk. Jeg sier godt nytt år, men får ikke noe respons. Det var lite gøy. Burde jeg bare blitt igjen ute? Jeg kan godt være alene. Jeg overlever som oftest alene, da ting ikke går fint. Jeg prøver ikke tenke på hvordan det blikket og stemningen egentlig påvirket meg. Vær glad, smil, og oppfør deg! Meg til meg selv.


Etter klokken hadde passert 00:00, satt vi oss inne i stua hele gjengen. Snakket og lo. Hvisket og fniste. Hadde det gøy på hver vår måte. Noe av det siste jeg gjorde var å knuse et pepperkakehus med noen andre venner. Det skulle vise seg å være den siste gangen jeg lo, siste gangen jeg smilte, siste gangen jeg var glad. For en periode. Mer vet jeg ikke enda. Vi skulle dra hjem rett etterpå. Jeg synes det var for tidlig. Det var god stemning, det var ikke verdt å reise fra den. Men må man så må man. Etter å ha sagt hade til de fleste, setter jeg meg i midten bak i bilen. Den var full. Full med 5 herlige mennesker. Egentlig. Bilturen var stille, ingen snakket. Men i hodet mitt var det langt fra stille og rolig. Jeg hadde tanker som svirret rundt som trær i en storm. Eller bølgene i en tsunami. Det var lite rolig inni meg i hvert fall. Jeg hadde ikke fått det nyttårskysset jeg hadde sett for meg. Jeg ble løpt vekk fra. Jeg ville egentlig være ærlig med han denne kvelden, men det passet seg aldri å prate sammen. Velkommen 2017! Jeg vurderte å spørre i løpet av bilturen hjem, om vi kunne prata senere på natta. Men jeg turte ikke, ettersom jeg var ganske sikker på at det ville blitt en sykt klein stemning i bilen da. Plutselig var vi hjemme hos meg. Det var trist. Jeg likte å se på at han kjørte bilen. Så kjekk. Jeg sa godt nyttår, og gikk ut av bilen. Inn i huset mitt. Ned på badet. La meg ned på gulvet. Følte meg tom.

Dette skulle vise seg å være starten på noe utenkelig forferdelig:

Så lenge, alle årene, månedene, ukene, dagene, timene, minuttene og sekundene jeg har delt med deg. Telt med deg eller før jeg skal se deg. Det er en gave å få være sammen med deg. Jeg gleder meg like mye hver gang. Det er som når du skal åpne en pressang, du kan ha forventninger om hva det er, men du er likevel usikker. Hva er det? Eller i min situasjon, hva vil skje i kveld? Når jeg legger meg, hva har jeg å se tilbake på? Det tenker jeg ofte og det er interessant. Du lærer å leve mer i nuet.

Nå skal jeg ikke se deg. Jeg vil snakke med deg, men må finne på en annen løsning, som ikke er å snakke i virkeligheten. Skal jeg sende melding? Tenk om han misforstår, og synes det er teit? Tenk om han har skikkelig lyst til å snakke med meg også? Selv om jeg hadde mine sterke tvil der altså.

Jeg lå fortsatt på badet. Jeg lå på gulvet og tenkte. Skrev noe som kunne lignet en melding jeg kunne skrevet og sendt. Jeg tenkte godt over om jeg skulle sende den eller ikke. Jeg gjorde det. Så friker jeg ut... Jeg blir redd, jeg blir ordentlig redd. Får heftig med hjertebank. Vet at hvis jeg ikke roer meg nå, så kommer jeg til å svime av. Hvis jeg svimer av på et låst bad midt på natta, får ikke jeg hjelp med det første. Jeg kommer til å dø. Jeg satt meg opp, prøvde å puste. Puste rolig, og med kontroll. Gjorde det gjentatte ganger. Så får jeg svar på meldingen. Jeg får hinsidig med hjertebank igjen, og det gjør vondt. Jeg får fysiske smerter. Leser første setningen av meldingen, men tør ikke lese resten. Jeg skjønte med en gang at dette ikke var noe som ville gjøre meg glad. La meg ned på gulvet. Prøvde puste rolig. For og så kunne prøve å lese hele meldingen. Det gjorde jeg. Jeg tok opp telefonen. Leser første setning igjen. Fortsetter på linje to og tre... tilslutt var alt lest. Jeg fant fort ut av at han ikke ville snakke med meg face2face, for å klare å finne ut av det vi har rota oss opp i. Det irriterer meg, jeg tok initiativ til å kunne møte han i virkeligheten for å kunne snakke om hva vi begge føler, tenker og vil fremover. Meldingen hans såret meg, men jeg måtte leke tøff der og da. Jeg svarte, virket helt rolig. Det var det.

Jeg begynte å innse mer og mer hva det er han har skrevet. Jeg begynner å tenke mer og mer. Jeg braser ut i gråt. Klarer ikke slutte. Mister pusten og får hjertebank for tredje gang. Ingen kan hjelpe meg, jeg er hjemme, alene på et bad. Familien sover, og jeg vil ikke blande dem inn i denne situasjonen. Jeg trenger en av bestevenninnene mine. De jeg er 110% trygge og åpne med. Tårene renner og renner. Pusten svekkes mer og mer. Jeg tar tak i telefonen min og ringer bestevenninna mi. Hu tar telefonen, sier hei. Jeg knekker mer sammen når jeg hører stemmen hennes. Den trygge gode stemmen. Jeg mister til slutt pusten for fult. Jeg klarer ikke svare henne, hu prøver så hardt hu kan og få meg til å fortelle om hva som har skjedd. Til slutt klarer jeg å fortelle at jeg har kjærlighetssorg, så det er ikke noen som har dødd liksom. Jeg prøver å få tilbake pusten mens jeg snakker med henne. Jeg sliter så hardt. Jeg ramler sammen flere ganger. Det gjør så vondt i hele kroppen. Både fysiske og psykiske smerter.

Vi snakka lenge, hvertfall så lenge jeg klarte å holde meg i livet. Vi la på, jeg prøvde å roe meg ned igjen. Venninna mi var fortsatt i Oslo, mens jeg var hjemme. Det er et godt stykke mellom meg og huset vi feira i. Likevel kom bestevenninna mi kjørende fra Oslo og hjem til meg klokka 05:00, ingen har en bedre bestevenn enn jeg!! ❤

Den eneste oppgaven jeg fikk i mellomtiden var å holde meg selv i livet.

I mellomtiden overlevde jeg, og fetteren min ringte meg. Tårene kom tilbake, men jeg var rolig.

Velkommen 2017! Du startet magisk..

Jeg sov godt de timene i morges, da jeg faktisk sov. Jeg hadde ikke klart å sove hvis det ikke var for deg, beste jentami!

Skrevet søndag, 01.01.2017


Likes

Comments

​Dette er som en graviditet. Jeg har fortalt for mange om det, for tidlig. Før jeg vet om dette vil vare, om fosteret er frisk, om kjærligheten er gjensidig. Folk vil spørre hvordan det går med oss, men innen den tid har jeg mistet det mest elskede jeg hadde.

Bilderesultat for kjærlighetssorg quotes

Bilderesultat for kjærlighetssorg sitater


Likes

Comments

Å kjære, kom du hit. Plass i hjertet har du allerede fått. Plass i huset, på rommet, i senga.     

Munnen min kan ikke smitte annet enn deg selv, meg selv.

Kroppen min er et tempel, kun du er velkommen. Med glede og gnist. 

Si meg, elsker du meg?

Vis meg, elsker du meg?

Kjenn meg, elsker du meg?

Jeg elsker deg. 

Jeg kan ofre hva som helst for deg.

Å kjære, kom du hit. 

Ikke la noen ødelegge meg, deg, oss.

Å kjære, hva vil du ofre for meg?

Å kjære, fortell meg du hva jeg betyr.

Du kan klare alt.

Du kan få meg 

Å kjære, si meg du, elsker du meg?

Å kjære, si meg du, er du forelsket i meg?

Å kjære, si meg du, vil du la meg leve resten av livet mitt med deg?

Jeg vil leve resten av livet mitt med deg! 


Likes

Comments

Det startet med en mistrivelse, det utviklet seg til depresjon og angst. Til slutt døden

Svarte tårer.

Høst 2015/våren 2016

Smil, husk å smile. Du skal ikke vise folka rundt deg at du er trist. Smil, husk å le når det passer seg. Vær glad, bare husk å være glad hele tiden Ikke fortell noen hvordan du har det i dag, aldri nevn det for noen. Du vil ikke lenger bli sett på som glad. Det er galt å vise de ekte følelsene sine til noen. Akkurat nå er alt galt. Neste gang noen spør hvordan det går på skolen, så svarer du at alt går bra. Ikke nevn hvordan du blir behandlet, og bare glem å nevne alle de dårlige karakterene du får. Karakterene er tabu, de kan ikke snakkes om, fordi de suger. Alt går dårlig. Ingenting går bra.

Foreldresamtaler, elevsamtaler og gruppesamtaler. Alt går bra! ...Later vi som. Later jeg som. Jeg har så lyst å dele alle følelsene og ønskene jeg sitter inne med. Jeg har så sykt lyst til å lage arr nedover armen min, kanskje noen legger merke til at jeg sliter. Kanskje jeg finner ordentlig tillit til noen. Kanskje jeg kan dele alt med noen. Men det er galt, hva vil folk tro om de ser alle sårene jeg egentlig har? Folk ville reagert negativt, fordi det er negativt. Det finnes ikke positivt i å ha egenlagde sår på kroppen sin. Jeg hadde så lyst til å dø, selvom jeg hadde så sykt lyst til å få tilbake livsgleden jeg hadde året før. Jeg var lykkelig for et år siden. Høsten 2014 var livet perfekt. Jeg er takknemlig for det jeg fikk oppleve. Nå var ikke ting sånn lenger. Jeg hadde det forferdelig på skolen, jeg fikk depresjon og angst. Jeg orket ikke mer. Det siste jeg ville, var å være alene, uansett hvilken tid på døgnet. Så lenge jeg var alene, var jeg trist. Jeg var trist hele tiden. Ønsket ble større. SELVSKADING, jeg fortjener å kutte meg selv. Jeg er langt fra god og bra nok. Ikke vakker nok. Ikke snill nok. En som er så fæl som meg, fortjener ingenting. Jeg hata meg selv. Hata meg selv som aldri før. I januar 2016, sitter jeg på kontoret til helsesøster,. Gråter gråter gråter gråter gråter. Får ut noen få ord. Det hjalp litt å ha den ene timen hos helsesøster, men det var langt fra nok hjelp... Jeg tror ikke hun skjønte hvor alvorlig det faktisk var. Jaja, jeg var problemet, ikke hu.

Jeg klarte å bestå første året på videregående. Jeg var stolt. Uendelig stolt.

Jeg har en fantastisk sommerferie, har livsglede og er glad, hadde ikke vært så glad på sykt lenge.

Jeg starter på andre på videregående.

Gruer meg hver eneste dag. Bare masse angst. Klarer ikke roe meg ned. Til slutt gjør jeg det. Jeg tar det ufattelig store valget, som kan få masse konsekvenser. Jeg skriver brev til rektor. Forteller om alt. Forteller om hvordan en liten ting på skolen, som gjentar seg hver eneste dag, kan skade en elev psykisk. Jeg er et eksempel, og det skrev jeg om. Jeg leverte brevet på en fredag, og ble innkalt til møte av ledelsen på skolen uka etterpå. Jeg fikk masse møter og timer med rådgiveren på skolen. Det hjalp. Jeg åpnet meg. Alt jeg ville fortelle på denne tiden her i fjor, fikk jeg endelig dele. Med en fantastisk rådgiver som faktisk gjør jobben sin! Hun beviser gang på gang at hun har taushetsplikt, og at det er noe som er veldig viktig at jeg husker på! Jo mer hu får vite av meg, desto mer kan hu hjelpe meg videre i livet. Jeg har opplevd store forandringer etter jeg leverte det brevet.

I natt fikk jeg kjærlighetssorg, og jeg er livredd for et tilbakefall av i hvertfall depresjon. Jeg skulle bli lykkelig nå. Ting startet å bli bra.

Svarte tårer.

Mlsm

Likes

Comments

Du såra meg,

Alle vittige ord var ikke blitt sagt

Jeg planla når neste tog skulle gå,

Jeg orket ikke mer.

Vil du vite hva innsiden min har bestått av den siste tiden, de siste årene?

Lykke, takknemlighet, kjærlighet, drømmer, stress, anfall, angst, negative ønsker, negative prøvelser, depresjon, selvskading, død, motivasjon, jobb, trening, vakker, stygg, fin, inspirerende.

Likes

Comments

Lange kvelder

Masse tårer

Masse gråt

Mange ønsker

Mange drømmer

Mye penn

Mye papir

Flere dokumenter

Masse latter

Masse minner

Lange kvelder

Masse nye venner

Mye mer savn


Takk for følelsen du ga meg. Den var spesiell.


-Mlsm



Likes

Comments

Kveldstanker.

                                         Tenker du noen gang på meg, når jeg ikke er tilstedet?

Jeg tenker på deg ofte

Jeg kan høre stemmen din i hodet mitt, se smilet ditt i øynene mine

Du er helt fantastisk

Jeg er fullstendig forelsket

Jeg blir så lett betatt

Blitt det av deg også

Jeg vet jeg er forelska i han andre, men vil likevel vite hva du ser i meg

Hvordan kan jeg være så glad i dere to

Når dere ikke viser så mye kjærlighet tilbake?

Jeg er sjalu. Jeg liker ikke meg selv. Jeg hater det rundt meg.

Hvorfor må jeg ha det sånn?

Jeg har hatt det sånn et år nå

Jeg liker meg selv ikke, fordi jeg tror jeg fortjener det jeg opplever.

Er det egentlig sant?

Hater følelsene mine, hater tårene mine, hater alt du misliker ved meg.

Hater at du ikke liker meg.

God natt

  • 15 lesere

Likes

Comments

Kjære dere!

Hei, og velkommen tilbake!

Skrevet 07.06.2016

Nå er det lenge siden jeg har delt noe, og det synes jeg er litt kjipt. For jeg liker å skrive, og å dele hva jeg tenker og hvordan jeg har det inni meg med dere. I går skrev jeg et helt nytt innlegg egentlig, men det klarte jeg å slette i dag. Finner det absolutt ikke igjen:/ men det går bra! Nå er jeg jo allerede i gang med et nytt innlegg, så det bør gå fint:))

Forrige gang jeg skrev noe på bloggen var i november i fjor … det er dårlig av meg, og jeg beklager!

Det har skjedd såå masse siden sist altså! Altså, julaften har vært. Det var en utrolig koselig dag med familien, masse gaver og spenning. Stemningen var på topp! Jeg feira nyttårsaften med helt fantastiske venner, noe som også var helt topp. Noe som gjorde nyttårsaften ekstra spesiell i år, var at det var noen tårer jeg kunne spart meg for… Jeg har jo sagt tidligere, at jeg er utrolig følsom for tiden, eller hele dette året har jeg vært det. Jeg er trist veldig ofte, noe jeg ikke bør proklamere, men som jeg likevel gjør… fordi det er sant. Min grunn til at nyttårsaften endte med noen tårer, til tross forde fantastiske menneskene jeg var med, var jo at jeg på tre tider av døgnet, følte meg utenfor og verdiløs. Om dette hadde vært for 2 år siden, hadde jeg ikke brydd meg. Jeg hater denne «perioden» jeg er i, som jeg føler aldri skal bli bedre.

Uansett, det ble en fin feiring, trosset de 30 tårene.

Uka etter vinterferien var ferdig, dro klassen til Hemsedal for å drive med alpint. Jeg grudde meg helt sinnsykt, klarte ikke roe meg ned. Hadde ingen rundt meg når jeg absolutt trengte det mest. Jeg dro med bein i nesa, jeg er tøff. Jeg har taklet så masse før, jeg klarer 5 dager med klassen i Hemsedal. Jeg hadde masse telefonsamtaler med både kompiser og venninner når jeg var der. Det var utrolig godt å høre stemmen deres, når jeg var så langt unna, og ikke alltid hadde det like godt.

Vi dro mandagen etter vinterferien, og kom hjem fredagen, fire dager senere. Da jeg kom hjem fredag kveld, var jeg hjemme et kvarter, før jeg dro ut og møtte de aller beste folka! Det var så utrolig godt å se dem igjen, etter en uke med både vinterferie og klassetur.

I påskeferien, var det enda en tur. Ikke med klassen denne gangen nei. Jeg og flere av vennene mine dro til Tjøme Havna Feriepark. Bodde på hotell, klatra, hadde god underholdning, alt var heftig!

Etter dette har ting gått litt forskjellige veier. Jeg har gått opp en karakter i fem fag og gått ned en karakter i annet fag. Det er jeg fornøyd med, ettersom jeg ikke har hatt de beste arbeidsforholdene her på skolen.


Jeg ser frem til sommerferien! Om jeg er maks uflaks kommer jeg opp i eksamen i morgen, men vi går for at jeg ikke blir trukket opp!

Skrevet 08.06.2015

Jeg har en god nyhet faktisk!! Jeg kom ikke opp i eksamen. WOHO!! Forhåpentlig blir jeg friskere enn det jeg var, etter eksamen i 2015.

Jeg var så redd for å komme opp i stad. Hjertet var opp i halsen,kroppen skalv, jeg var redd. 1 IFA ble ropt opp. «Første pulje fra 1IFA, matematikk», nå har jeg blitt trukket ut. Jeg har så uflaks når det kommer til skole… det fortsetter «Faglærer Eva, disse er trukket opp (…)» Jeg har ikke Eva som faglærer i matte, jeg ble ikke ropt opp. Mitt navn ble ikke sagt i mikrofonen. Jeg kom ikke opp. Jeg var så sikker på at jeg kom til å bli trukket opp. Åhfysøren, livet ble en kilo lettere etter opptrekket.

Nå kan jeg se fremover til sommerferie, jeg er glad. Jeg ser frem til helgen, jeg skal på tur, skal til Liseberg:)) Ser frem til festivalene jeg skal på i sommerferien. Men lykken varte ikke lenge… Vi skulle trene etter opptrekket (vi som ikke kom opp da så klart). Jeg var glad under oppvarmingen. Jeg var så selvsikker. Alt var bra.

Så skal vi spille volleyball. Jeg elsker å spille volleyball, få ut sinnet på ballen, vise hva jeg kan. Vi er i gang, spillet har startet, jeg får en ball lagt opp til meg. Jeg snubler i mine egne bein, får ikke tak iballen. Det går fint, klarer ikke spille perfekt hver eneste gang!

Jeg tenker ikke noe mer over at jeg mista balansen, og ender med å få klager fra en gutt på laget. Jeg forklarer at jeg snublet i beina mine, og fikk derfor ikke lagt opp ballen til han igjen. Det var ikke med vilje, såklart. Jeg gjør jo mitt beste. Jeg fikk flere kommentarer av han, bare på grunn av den ene ballen… Jeg ble sykt lei meg på innsiden, viste ikke det. Jeg var tøff tilbake, skal kanskje ikke det. Men jeg skal ikke bli klaga på, jeg ble jo litt frustrert når jeg ramla jeg også. Men vær lagkamerat, ikke fiende. Tror du må lære det, kompis!

Jeg fant også ut i dag, at til høsten skal idretts klassen starte med hard styrketrening med vekter og utholdenhetstrening. Jeg må altså trene drit mye i sommerferien. Løpe lenge og masse så ofte som mulig, i tillegg trene masse styrke. Jeg håper læreren gjør disse timene bra, så ikke jeg trenger å grue meg til skolen lenger.

Uansett, det har skjedd en stor ting siden jul! I januar ble jeg sendt til helsesøster for å fortelle om hvordan jeg har det på skolen. Det skjedde noe da, læreren har begynt å dele oss inn i grupper/par. Jeg hadde ALDRI en partner før jul. Jeg tok alltid initiativ, men det gjorde absolutt ingen forskjell som sagt.

Uansett, nå har timene vært bedre på skolen, ettersom jeg har blitt delt inn av lærer, ikke av oss selv.

Det er bra!!

Håper virkelig de fortsetter sånn til høsten.

Vær så snill, fortsett å dele oss inn. Jeg får ikke sove uten å vite at dere skal gjøre det. Det sier vel litt om hvor forferdelig det er for meg?




  • 20 lesere

Likes

Comments

Bedre tider har kommet! Og jeg begynner å bli lykkelig. Endelig. Endelig ler jeg av glede. Endelig smiler jeg av gode tanker.

Om en uke fyller jeg 16 år. Snart er det tid for jul. Snart en tid med masse kjærleik og gode ord. Snart en tid fylt med alt jeg liker. Og jeg gleder meg ...masse!!

I det siste blir jeg i bedre og bedre humør, jeg har gode tanker, og jeg ser frem til ting!<33 Jeg håper livet kan fortsette sånn en måned til.

Ville bare dele hvordan det går med meg nå. :))

Håper det står bra til med dere andre!

Blogges!

  • 30 lesere

Likes

Comments