DuJeg sitter her på skolen og kjenner at jeg blir mildt sagt irritert. En gjeng på tre jenter går forbi meg og venninna mi for å finne et sted å sitte. Typiske 17/18-åringer. Langt, glatt hår. Maskara herfra til månen og tilbake igjen. Uggs og merkevesker. De diskuterer nok så høylytt seg imellom; om hvordan de syntes at én person ikke skal oppta et helt grupperom. Greit nok, det kan jeg absolutt skjønne. Det er det neste de sier som mildt sagt irriterer meg.

"Å sitte to er jo greit", sier hun ene og ler, "den kan jeg skjønne."

"Ja, men én? Er greit om du har sosial angst - nei, faktisk ikke da en gang!" svarer en av de andre og ler, hun også.

"Ja, enig. Face the fucking world, liksom!"

Jeg skal ikke skrive en bibel nå. Og for alt jeg vet, kan det jo hende at hun køddet, men en ting har jeg å si til jenter som henne. For deg er sosial angst kanskje kødd, og det er greit, da har du mest sannsynlig ikke opplevd det selv. Det jeg reagerer på er hvor høylytt du sier det og at du addet den siste setninga.

Face the fucking world.

Det er faktisk ikke så enkelt å bare gjøre det. For noen er det noe av det vanskeligste de gjør. På grunn av ignorante mennesker som henne, på grunn av folk som faktisk ikke greier å se andres perspektiver, har enkelte personer, inkludert meg selv, opplevd så mye vondt at man helt har mista selvtilliten man tidligere hadde til omverdenen og fremmede mennesker.

Du blir redd mennesker man aldri har sett eller snakka med før i ditt liv på grunn av opplevelsene fra fortiden. Fordi noen gjerne har gjort deg så mye fysisk eller psykisk vondt at du får vondt i magen hver gang du er nødt til å gjøre noe aleine i offentligheten, som for eksempel sitte uten andre i lunsjen. Det er derfor du trekker deg tilbake til et lukka grupperom der du kanskje for første gang den dagen greier å senke skuldrene.

For med sosial angst går du rundt hele dagen og føler at du drukner. Du får ikke nok luft. Vannet når deg til halsen, og du har ikke peiling på hvordan du skal få det til å forsvinne. Du blir redd han du skumper skulderen borti i gangen, fordi du er redd han skal reagere negativt på det. Slå, kanskje. Riste deg i skuldrene. Heve stemmen.

Du er redd for å ringe å bestille pizza, fordi du ikke aner hvem som kommer til å ta opp telefonen i andre enden. Du er redd for å gå i banken aleine fordi det nesten er drepende stille der og du kan høre deg selv tenke. 

Neste gang du diskuterer sosial angst, gjerne gjør det vekk fra andre som sitter i nærheten. Kanskje akkurat de personene du sier, "Face the fucking world" foran, har sosial angst. Har du tenkt på det?

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Det er mindre enn to uker til julaften, og snart braker det løs med "Jeg gikk meg over sjø og land" rundt juletreet, juleribba på bordet, og "Grevinnen og hovmesteren" på tv-skjermen lille julaften. Mange har personlige viktige tradisjoner på denne tiden av året, små eller store ting de gjør i førjulstiden for å minne seg på den gode stemninga og den store dagen som ligger foran oss. Mange ser igjen familie de gjerne ikke har sett på et en stund eller et par år.

Men la meg spørre deg en ting, har du tenkt over at ikke alle har det sånn?

Ikke alle har en familie å reise hjem til når det er jul. Ikke alle har noen å le rundt middagsbordet med, eller en pakke å åpne når klokka slår sju. Ikke alle har en gedigen porsjon med pinnekjøtt å ta fatt på, men må greie seg med en brødskive. Det kommer alltid til å være forskjeller, og slike forskjeller merkes gjerne ekstra godt når det er spesielle tider på året.

Det eneste jeg egentlig vil si med denne posten, er at du ikke bør ta det for gitt. Alt det fine du har, som gjerne legges ekstra vekt på i jula. Den fine kjæresten du tar med deg hjem til familien for første gang, den nyfødte kusina di du endelig skal få møte, eller det fine juletreet i stua. Bare ta deg to minutter og tenk over alle de som ikke har det så greit i jula.

Jeg sier ikke du skal kle på deg ridderkappe for å løpe ut og redde alle dem. Bare send dem en god tanke. En varm klem. Gjerne legg ekstra merke til de av vennene dine som kanskje ikke snakker høyest om hvor mye han eller hun gleder seg til jul. La dem vite at du er der, at du tenker på dem. Gjør ting som kanskje ser ut som småting for deg, men som betyr alt i verden for dem. Gi dem en grunn til å ikke sitte der med en klump i magen på julaften.

Du må absolutt kose deg i jula, det er jo det det handler om. Men du kan kose deg, og samtidig strekke ut hjertet ditt litt. Under har jeg posta en av favorittjulesangene mine som betyr så uendelig mye for meg, og som går på repeat sikkert tusen ganger i løpet av desember. Jeg tyvlytter til og med litt på den i august, men det er egentlig ikke noe veldig mange vet ;)

God helg folkens, og god jul!

Likes

Comments

Du vet når du ser en god serie, ikke sant? Når du er så oppslukt i bildene som flakker på skjermen foran deg at du helt glemmer at katten vil inn fra kulden utenfor, eller at du har mat som varmes på komfyren? Det er da du vet at det er en god serie. Ikke fordi den nødvendigvis er den beste i verden, men fordi den fanger akkurat deg, og får deg til å føle ting. De seriene som får fram følelsene, de seriene som er så enkle å like og som tar opp alt av tanker før du skal legge deg, det er de som får deg til å føle deg levende.

Mange foreldre er nok slik som min egen mor, som er delvis fanget i sin egen ungdomstid og som rakker ned på all tiden jeg bruker foran pc-skjermen. Tenker de over at du ikke nødvendigvis alltid ser på noe hjernedødt som suger opp tiden din? Tenker de over at kanskje du kan relatere så hardt til det du ser foran deg at du har lyst til å skrike? Tenker de over at du kanskje kjenner en så stor medlidenhet for enkelte situasjoner eller mennesker på grunn av hendelser at du har lyst til å ringe dem for å fortelle nettopp hvor mye du bryr deg?

På skolen gjør jeg slik som de fleste andre i klassen; når læreren ikke greier helt å nå gjennom med inspirerende temaer, er det veldig enkelt å ty til Netflix, HBO eller Viaplay. Mange gjør det fordi de helt ærlig er uinteressert i temaene i timen, men noen få, de såkalte "dreamerene", velger kanskje å se på fordi de lengter etter et større eventyr, en større følelse av at de lever en skolebenken greier å gi dem.

Si meg, er det rart at man trekkes mot den sterke følelsen av eventyr og adrenalin når alt skolesystemet i Norge idag gjør er å legge til en stein i det allerede ruvende tårnet av oppgaver og livsproblemer du må prøve å balansere på en gang? Er det rart vi ønsker en liten pause fra å holde på den balansen?

Neste gang foreldre klikker over at øynene dine kommer til å falle ut om du sitter ett minutt lengre, kan du helt ærlig fortelle dem grunnen din. Samme hvor merkelig, rar eller veldig logisk den kanskje er. Om de ikke hører, er det deres tap. Det er de som vender forståelsen vekk med vilje, og du viser at du faktisk er den som forstår en hel del mer enn dem.

Likes

Comments