24.02.1924 - 01.12.2017

Kjære, kjære far-Bjarne.

Eller Morfar/ far som jeg også kalte deg.... Kjær far har mange navn!

Jeg har så mange minner fra tiden jeg har fått være så heldig å ha deg i livet mitt. Og ikke minst tok du oppgaven med å være oldefar bra.

Helt fra vi var små så var det stas å være hos mor og far. Vi lekte i den gamle campingvogna, dro på pilketurer med fiskekjelken på slep, akte i gata, "kjørte" lastebil og merce.

Det var aldri kjedelig å være hos dere. Å skrive regninger med den eldgamle skrivemaskinen, den tiden blåpapir var en vesentlig del av kontordriften, Jeg husker det var stor stas da kulehode og rettetast var et faktum. Du fortalte historier, tegna de fineste lastebiler på frihånd, og var med oss unga rundt omkring. Dere tok oss stadig med på ferier. Vi kobla campingvogna på bilen til mamma og pappa og reiste blant annet til Aurland, Sogndal og Bergen. Vi tok Flåmsbanen, så Vøringsfossen og masse mer. Stoppa på fjellene for å se på geitene og kjøpe brunost.... Det var alltid med ei kasse Gransbrus, og vi stoppa og hadde raster langs veien. Mor diska opp med deilig mat, og reisesyketabletten glei alltid bedre ned med en slurk grønn Tropo.... Dere var sentrale da hytta på fjellet ble bygd, og sånn kunne jeg fortsatt. Det var alltid råd og hjelp å få hos far.

Et kjent syn når vi kom innom eller kjørte forbi var når du stod og ordna hagen og bærbuskene dine. I en alder av 92 klipte du plenen og vasket huset til jul... Du gikk bestandig med bærbøtta i beltet på buksa. Liter på liter med bær ble plukker og saftet og syltet. Bringebær, rips, solbær, plommer, epler og moreller. Verdens beste moreller var det på buska midt i hagen, og jeg husker stria med å få på nettet så vi skulle få nyte dem i fred for trosten. Vi satt håpefulle ved veien og solgte de et år.

Det var ikke sjelden når vi kom at du satt i plaststolen på hjørnet og tittet utover hagen - velstelt, frodig og fin.

For ikke å snakke om pottiten. Det hadde du også.. Og det var klare meninger om hva som var det beste. Om det skulle være kærrs pink eller pimpernell.... Potetbingen i kjelleren husker jeg godt, og hylle på hylle med bringebær, solbær- og kirsebærsaft..... Den oransje bøtta med sagflis og paraffin i trappeoppgangen som ble brukt til opptenning i peisen. Jeg husker lukta den dag i dag... Og den lille hvite bøtta som stod ved siden av komfyren fylt med salt.... Den står der fortsatt. Røresleivene til mor.... de små tingene som man husker så godt.

Så mange minner... så mange små ting..... Små ting som har satt store spor.

Fersk suppe og salt kjøtt..... Det var det beste jeg visste. Og når far lagde "juks" eller sjåførfrokost.

Synet av mor og far som kom kjørende i den hvite Mercedesen, og bikkja vår Charlie som ble helt vill hver gang han så bilen komme. Dere hadde også mange timer sammen.

Etterhvert kom det til noen oldebarn. Det var stor stas. Alltid et fang å sitte på . Hos en som trallet og klappet og smilte og lo. Unga elsket det. Oldefar som stort sett alltid hadde vaffel på kjøkkenet i tilfelle besøk. Is og brus og noe godt i skuffen. Dere visste å skjemme bort. Du fortalte ungene skrøner og historier - sanne eller ei, unga var helt oppslukt. Den gleden du utstrålte hver gang du fikk besøk av oss og de små......... Jeg skulle så ønske at du var her for alltid.

Du var så opptatt av hestene. Spesielt av Storalill og av "fålan". Helt til det siste så spurte du åssen det var med hesta og du hadde så lyst til å være med å besøke dem. Jeg hadde så lyst til å bestille ei drosje og ta deg med ut på tur, men det var ikke så lett når du begynte å bli svakere og høsten kom. Bare du fikk vært hos tannlegen så skulle du være med sa du. Du hadde så lyst.

Som jentunge var jeg ofte oppom da jeg var på ridetur med Storalill eller Timian. Også de visste at det var noe godt å få hos`n far-Bjarne.

All gjestfrihet, omsorg og kjærlighet du har gitt vil bli dypt savnet.

Du satt pris på at vi kom, og det er rart å tenke på at du ikke sitter i vinduet og skuer utover veien. Du skal liksom sitte der med beina i vindusposten. Det er din plass.

Siste året var du mye dårlig. Da sårene på beinet ikke ville gro, endte det med amputasjon av beinet. Vi andre kan ikke tenke oss hvordan det er å være i en slik situasjon. Beina har båret deg mange mil.... De har gått mange runder i og rundt hjemmet du elsket og som du var fast bestemt på at vi skulle ta vare på til siste slutt. Du var så bestemt på at dette skulle gå og du var sterk som en bjørn. Heiste deg opp med armene og stod på..

Sakte men sikkert visnet du hen, og du ble svakere og dårligere. Alt du ville var å komme deg HJEM. Hjemmet og mor betydde alt for deg. Men da vi hadde med unga og kom på besøk til deg lyste du alltid opp. Du brydde deg mye om hvordan andre hadde det, og spesielt mor. Hver eneste gang vi var på besøk lurte du på hvordan det var med mor. Uansett hvor svak eller dårlig du selv var, så var det alltid omsorgen for andre som ble nevnt.

Jeg vil takke for alle gode stunder, for alt jeg har fått, for alt du har latt meg oppleve og for alt du har lært meg. Nå har du fått din hvile og din fred, og jeg håper du nå har det trygt og godt der du er med de du så sårt ønsket å møte igjen.

Det har blitt mange timer hvor vi holdt verandres hender.... også etter du var borte.

Du var så fredfull, men det er tungt å vite at du ikke er her.

Håper vi en gang sees.

Det siste Magnus sa til meg da jeg reiste var: "Hils så mye til oldefar fra meg". Det rakk jeg ikke en siste gang.

Hvil i fred.....Min aller beste bestefar... Vi er veldig glad i deg.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 126 Lesere

Likes

Comments

Åra går...... Og i dag har det gått 7 år siden min pappa tapte sitt livs kamp. Mot styggedommen selv - KREFT. 12.02.2009..... En bedriten dag. Rett og slett.....

Jeg husker det som om det var i går..... jeg var på jobb i drosja mi. Stod på holdeplassen, og fikk en telefon angående pappa som hadde vært hos legen og tatt noen prøver. De ville ha han opp på sykehuset. Mer prøver...... Jeg fikk så fint vite at pappa hadde fått en blodsykdom. Ordet KREFT ble ikke brukt. Men det var jo det det var. KLL - Kronisk Lymfatisk Leukemi. Ikke noe man nødvendigvis dør AV, men MED.

Jeg husker godt at tårene sprengte på. Min første tanke var: pappa kommer til å DØ!

Store, sterke pappa - Herregud - pappaer skal kunne overleve ALT.

Kort fortalt så var det 2,5 år nesten med oppturer som ble avløst av nedturer, for så å få en opptur igjen og så å dette rett i kjelleren.

Jeg husker dagen....... Pappa hadde fått beinmargstransplantasjon et par uker i forveien og lå på riksen. ENDELIG. Etter å ha blitt sendt hjem i god form et par måneder før når det var planlagt - fordi det plutselig ikke var noen donor. Nå var beskjeden at kroppen responderte fint og alt var bare lykke og fromme..... Helt til denne dagen.......Det må ha vært 11. februar.....Jeg fikk en telefon fra svogeren min når jeg var på butikken. Det skulle forandre ALT. Så brutalt : OM DERE VIL SE FAREN DERES I LIVE MÅ DERE REISE TIL RIKSEN NÅ.

Herregud! Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. For et par dager siden gikk alt SÅ bra.

Vi rusha inn på Riksen. Og satt ved pappa..... Han gav ikke opp så lett. Det var en del folk innom i løpet av den dagen som ville si farvel.... Jeg var gravid på det tidspunktet, så jeg orka ikke sitte våken hele natta. Med dårlig samvittighet og redd for å ikke være ved pappa til siste slutt gikk jeg og la meg på et rom i ei seng.....Jeg våkna av en melding fra bror... Han ba meg om å komme.... Det gikk ikke så lang tid - kanskje to timer så tok pappa sitt siste åndedrett. Vi var der alle sammen.

Det er det verste øyeblikket i mitt liv.... Pappa, som har vært en pilar gjennom oppveksten skulle plutselig ikke være her mer.... En godt likt mann av veldig mange... En å le med, en å diskutere med, en som alltid var behjelpelig, en som var fornuftig, forsiktig, behandlet alt han hadde med følelse - tok vare på tingene han hadde skapt seg. Nøyaktig, fingernem og en tusenkunstner. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at pappa ikke hadde en eneste uvenn. Han var godt likt av ALLE...... Han elsket å ha folk rundt seg. Våre venner var alltid velkommen. Døra stod åpen.

Dagen i dag skulle forandre alt.

Mye har også skjedd på de 7 årene.

Jeg giftet meg på pappas bursdag samme året. 09.09.09 . En fin dato... Etter lange tider med regn fikk vi sol på denne dagen. En flott dag, tross alt - selv om en stol stod tom, noe den alltid vil gjøre. 

Året etter fikk vi sønnen vår.

Sakte men sikkert klarer man akseptere at personen ikke kommer tilbake... Men det er verst for mamma - som kommer hjem til et tomt hus. Jeg kan ikke forestille meg åssen det er.

Jeg har innsett at man må se fremover, ta med de gode minnene og ikke ta det for gitt at man SKAL bli pensjonist. Det er ingen selvfølge å bli så gammel. Pappa ble 53. Ingen alder.... Han hadde så mye han skulle gjøre og oppleve. Savnet er så stort. Og også guttungen spør om Kjell - som han het.

Han skulle oppleve barnebarn, han skulle følge meg opp kirkegulvet, han skulle få en god pensjonisttilværelse hvor han kunne nyte godt av det han hadde skapt seg, og han skulle ha så mye mer tid sammen med familie og venner. Men sånn ble det ikke.

Så i dag går alle mine tanker til pappa. Det blir som vanlig en bukett på kirkegården. Sånn som det er på bursdag, jul, farsdag, nyttårsaften m.m.

Det er så mange ganger i løpet av livet jeg skulle ønske pappa hadde vært her. To engler står ved bildet ditt på bordet under vinduet.  

Jeg er stolt over å ha hatt akkurat denne pappaen.

Du er med meg i hjertet. Hver eneste dag.

Jeg savner deg. Måtte du hvile i fred.

Likes

Comments

Har nettopp kommet hjem fra stallen. Og for tredje dag på rad har det vært hyggelig besøk innom også.
Det er noe spesielt med å være der...
Atmosfæren, lyden av dyra som spiser. Åhhhh. jeg kan ikke tenkte meg noe mer trivelig enn å sitte å høre på en hest som tygger gress. Skulle ønske jeg hadde en overflod av tid og ork til å kose timesvis hver dag.
En myk mule som koser deg tilbake når du klør på dem eller masserer en rygg som er tynget av å bære frem et føll. De humrer for å si 'HEI ' når du kommer....
De store, sterke, flotte dyrene som i vår fangenskap er avhengig av mennesket for å ha det bra.

Jeg var på et møte i dag.
'Hvordan kan en med vond nakke og dårlige armer ha hest???'
Jo, fordi da glemmer man et lite øyeblikk. Betingelsløs kjælighet fra dyra. Ingen som dømmer, ingen som ser ned på deg, ingen som forventer noe. Et sted du slipper å føle deg ubrukelig til dagligdagse ting, og du får hva du gir. For ikke å snakke om en ny start HVER DAG. Dyra er ikke sure for hva som skjedde i går.....Hadde man en dårlig dag da, så har man alle forutsetninger for å få en god dag nå. Ny frisk hver eneste dag.

Og dyra... de gir meg så mye glede.
Hva er vel bedre terapi enn å sitte på ryggen til et stort dyr og høre høvene mot bakken og fuglene som kvitrer? Kanskje se et rådyr eller to.
Ja, det koster å ha hest.... Men det koster å gå til psykolog også. Hest ER terapi.
Nå ser jeg virkelig frem til lysere tider,
til å kunne ri mer. Til å ta med guttungen å kjøre vogn, og til å se et føll som vokser opp.
Jeg er veldig heldig som har en mann som også liker hest. Jeg har fått ny stall, mye god hjelp, og ikke minst.... Han er veldig flink med dyra.

Jeg synes det er flott at vår sønn får muligheten til å vokse opp sammen med disse flotte dyrene.
Og spesielt samnen med Storalill, som jeg selv fikk da jeg var 12 år. Nå er hun 26 år. Tenk, 23 år siden jeg fikk min 'psykolog'.
Vi har vært fra hverandre noen år, men å få sett henne igjen var som kjærligååååhet ved første blikk.
Når det dyr har vært borte på lån fra deg i nesten 10 år, og de som lånte har gitt henne bort videre .... Hun har hatt et annet navn der hun stod, og hun kommer LØPENDE når du roper hennes virkelige navn etter alle de årene. Da VET du at hun skal bli med HJEM. Hjem ditt hun hører hjemme.
Hun har vært der gjennom kjærlighetssorg, dager hvor leksene har vært forhatt og tunge, kurert fyllesyke dagen derpå, og mye, mye mer.

Jeg håper dere alle får muligheten til å ha et dyr. For det gir så mye mye mer enn man skulle tro.

Ha en god kveld alle sammen.

Alt kan skje i løpet av et par uker til en måned

  • 93 Lesere

Likes

Comments

Så har det vært dags for det årlige karnevalet i barnehagen.....HVA har du lyst til å være i år da? Jeg kjøper IKKE noe ferdig kostyme som det er 10 til av... Klar tale hvert år. For meg er karneval å gå i skapet og ta noe en har og sette sammen til noe morsomt og kreativt.

Jeg må jo si jeg liker ting som ikke er helt vanlig, men i år kjente jeg motivasjonen ikke var helt på topp til å lage noe superkrevende. Unga vokser jo så fort! Og jeg vet ikke hvor happy jeg var når guttungen sa han ville være en appelsin! Sånn helt ut av det blå.......

Appelsin.... hmmmm. DET var jo morsomt da. Og at en på 5 år kan komme på at han har lyst til å vær akkurat det.... Jeg flira litt for meg selv og tenkte: Ja, ja, han er nok en kreativ sjel. Og ikke minst - han tør være noe som ikke er som det alle andre har. DET er en god egenskap. SELVFØLGELIG skal mamma PRØVE å lage en appelsin! Jeg må jo si det har vært relativt billige, kjappe løsninger her gjennom åra:

1. året i barnehagen var han en hare: Jeg lagde en stor dusk og festet bak i rompa på en hvit body, hvit strømpebukse og enda en hvit strømpebukse som han tok på hodet, så beina var ører som hang ned. Billig, kjapt og morsomt.

2. året var det litt mere pågangsmot hos mor.... Jeg driver jo med reklame, og tenkte at jeg kunne lage noe som ville bli brukt. For å si det sånn , så var det loslitt og i bruk helt til buksa var oppå anklene til guttungen! Innertier! Investeringa var ei joggebukse og jakke og noen timer i garasjen med vinylkutteren og klespressa. Dette er vel noe av det jeg har vært mest fornøyd med. Se bildet under.

3.året var jeg litt tom for pågangsmot, så da tok han Rosenborg-drakten som han hadde fått av svigerinnen min og var fotballspiller. Enkelt og greit.

4. året krøp jeg til korset og kjøpte en cowboyvest for han VILLE være cowboy. Ja, ja....under hundrelappen så det var ikke så avskrekkende.

Så var det siste året.......... Jeg måtte jo prøve i det minste, og jeg tenkte at jeg er oppriktig GLAD for at gutten vår klarer tenke litt utenfor boksen og å tørre å velge noe som ikke er en superhelt eller noe som alle andre er. Vi foreldre kunne kanskje vært litt flinkere til å ta noe vi allerede har og putte på barna våre på sånne dager og ikke måtte kjøpe noe nytt hver gang.... det skal være kampen om den fineste prinsessekjolen, den barskeste superhelten o.l. Vel, det gjelder ikke oss da. Her er vi litt utradisjonelle.......

BARE å kjøpe noe oransje stoff, lage seler, en slags innerbody og fylle opp var ideen..... Den skrumpa snart inn til at jeg skulle ta en rockering inni og lage kanaler til strikk rundt halsen og rundt låra så ble han en appelsin.... Og det funka helt greit frem til jeg klarte å sy tuben litt på undermål, så det ble for trangt med rockeringen..... Pokker heller, jeg orka ikke begynne på nytt - han blir degradert til GULROT.... Lettere å ikke feive ned noe når man går rundt, for ikke å snakke om at det er mye lettere å sitte. JA, det går vi for.... Og guttungen var helt enig. I værste fall: Sy en hale, mal på svarte striper, ta litt ansiktsmaling og voila, så kunne han lett vært en tiger. Mulighetene var flere dersom det skulle gå heeeeelt skeis.

Jeg klipte opp den litt for smale tuben på midten og laget bein...... Litt på måfå for å si det sånn. Ikke et mål tatt, verdens glatteste velourstoff og trøtt og sliten. jo da... klart guttungen skulle ha hjemmelaga kostyme når vi hadde bestemt oss for det. . Det gikk ganske greit selv om beina burde vært smalere for å fremheve en gulerots fasong.... Kanaler til strikk rundt beina og rundt halsen. Så var det armene sin tur... Og jeg skal jo innrømme at jeg aldri har sydd noe annet enn gardiner.... Så dette ble spennende...... Men jo da. Armene hang nå på de, til tross for at jeg klarte å lage de litt langt ned.

Made by heart....... med så mye presisjon som jeg hadde tid til på en liten kveld hverfall....

Så ble det en grønn pappkrone, med grønn velour limt på.

Klipte så remser på halve høyden på hatten og tok stoffet litt lengre enn pappen så jeg fikk det grønne "gresset".... Vips så var han ei gulrot. Eller.....skulle hverfall prøve å ligne.

Kunne selvsagt lagt litt mere sjel i å kappe, sy og måle riktig, men jeg hadde hverken ork eller god tid. Jeg tror guttungen var fornøyd, og det er jo sånn at man ikke får mer moro enn man lager selv. Vi var jo litt usikre på om noen faktisk klarte å se hva han skulle være, og han mente de andre sikkert ville si han var rar. MEN: Hvor mange mødre gidder lage kostymer nå om dagen? Jeg sa til han at da kunne han jo bare si at han så sikkert litt rar ut, men mamma gjorde så godt hun kunne. Og igjen - Jeg er stolt av gutten min som ville være noe HELT annet enn alle de andre. Det viser både mot og selvsikkerhet.

Jeg skjønte at noen av barna hadde sagt han var stygg. Han pratet mye om det etterpå.. Men jeg tenker da at vi som foreldre må tørre å la barna våre gå litt utenfor det som ALLE andre forventer og lære barna våre at det er ikke noe galt med det .

At vi utfordrer oss selv litt også. At vi f.eks. tør sy sammen et kostyme selv om vi ikke har gjort det før, fordi vi er redd for at det ikke blir perfekt. Vi foreldre er med på å skape et press om at det skal være så perfekt alt sammen..... Det skal være den fineste kjolen, den krona som glitrer mest, den kuleste helten etc. Helt fra de er bittesmå. Jeg håper min sønn klarer å se forbi slike ting. For det viktigste i livet er ikke å være perfekt i andres øyne.... Det viktigste er ikke å ha de fineste klærne, den største bilen, det fineste huset........Det viktigste er å ha et godt indre, akseptere folk for den de er og å like seg selv for den man er. DA kommer man langt :)


Likes

Comments

Det høres en lyd utenfor vinduet..... Det er lyden av regn. Egentlig er det en ganske fin lyd.
Det er bare så forbanna trist at det enten skal være stål- is eller 28 minus for tida...
Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært mer ute med ' damene ' mine, de to hestene jeg har.
En welsh cob som er 5 år og drektig og ei kaldblodshoppe på 25 år.
Hun er ei dame som er veldig spesiell for meg.
Det er 22 år siden jeg fikk henne som 12-åring :) Hun har stått borte på fôr i noen år, men i november 2014 kom hun HJEM igjen. Jeg har ikke angret en dag!!! Hun er som en unge for meg, og har satt dype spor.
Vi har delt gleder og sorger og har utallige timer sammen.

Nå om dagen går tankene mine til en annen hest som også har satt sine spor....
En varmblodstraver med de beste egenskaper... Han ville hoppet utfor et stup om du ba han om det. En lojal type. En som elsket kos og som koste tilbake. En traver som prøvde sitt ytterste for sin kusk og rytter... Han gav alltid det beste av seg selv. Når han gikk på ridebanen for første gang så var det som at han sa: 'jeg vet jeg kløner, men jeg gjør mitt beste'.
Han var en som stilte seg bakerst i kø for å få mat.... Aldri noe knuff eller krangling. Han var bare god. Vi elsket han. Både jeg, guttungen på 5 og mannen min.

Jeg hadde denne herligheten til låns mens unghesten min var til innridning, sånn at gamlemor ikke skulle være alene, og vi ble veldig glade i han. Men jeg måtte innse at jeg ikke hadde tid til tre. det var liksom to hest for mye, og det var ikke så lett å finne noen faste til å komme å ta seg av han, selv om eieren hans gjerne ville at jeg skulle overta han.
Valget ble å kjøre han hjem til flokken sin hos sin opprinnelige eier for å prøve å hjelpe å finne noen som ville ha han.

Og det klarte jeg... Kravet var at han skulle BRUKES, da han trengte regelmessig mosjon på grunn av en krysslammelse han tidligere hadde hatt. Så klart... de skulle bruke han de.
Stedet var OK. Det var stor innhegning, flere hester, fri tilgang på mat og vann.... Jeg var der oppe et par ganger og alt så greit ut.
Datteren til hun som hadde ansvaret sendte meg melding et par uker etterpå om at alt gikk bra og jeg tenkte at det var topp og alt var i skjønneste orden.
Oprinnelig eier hadde ikke hørt noe fra de og tok det som et godt tegn.

Så feil kunne jeg ta..... Jeg fikk melding i oktober igjen om at alt var bra da også.
Nå, for to uker siden fikk jeg derimot en kontrabeskjed....
Mattilsynet var koblet inn. Og det for lenge siden - uten at jeg har fått beskjed om annet enn at alt var bra.
Jeg ringte mattilsynet og sa jeg ville hente hesten hjem,men de anbefalte avliving på stedet. Det kunne vi bare ikke godta.
IKKE SNAKK OM!
Vi bestemte oss for å gi han en sjans :) Kobla på hestehengeren og lasta han på. Én time etter ville mattilsynet tatt han av dage. Puhhhh tenkte vi. VI RAKK DET!!

Litt stiv og støl i bakparten, men fremdeles den samme gamle.

Hjem kom han...og sulten var han også - kanskje ikke så rart. Verdens mest dominante hest har vel gjort sitt til at han ikke har kommet til matfatet det han var...

Han hadde store, åpne sår rundt halerota og på manken, stiv og støl i bakparten.
Herregud som han kosa seg når han kom inn i stallen her.... Det skulle ikke mye til for å gjøre han penere. Vi gjorde sårstell, børsta og vasket. Boksen var fylt opp med ny, ren flis og han koste seg....mer enn han hadde gjort på leeeenge. Vi kunne se på øya og på kroppsspråket at han sa TAKK!

Da jeg kom i stallen morgenen etter lå han i boksen... Rørte seg ikke da jeg kom. HERREGUD tenkte jeg... Har du fått kolikk nå??? Men nei.... Han lå bare og slappet av. Og jeg satt ved siden av han og koste leeeenge. Åååååå, som han koste seg.
Grynta og lagde lyder før han til slutt stod opp.
Det var nok lenge siden han sist hadde hatt muligheten til både å spise godt og slappe av.

Alle gledet seg, og det var bare fryden - enn så lenge.
Dyrlegen kom på tirsdag - etter fire dager her. Hun var ikke optimist med tanke på matinntaket. Men han spiste nesten 20 kilo ensilage om dagen pluss tre gode porsjoner kraftfor, mash og olje og kom seg raskt litt opp i vekt og fasong. Vi så forbedring fra dag til dag. JIPPI!!

Et par dager senere stod jeg og koste med han og oppdaget en liten byll på halsen.... Vel, det var ikke en byll, det var et krater med lus.... Jeg er sikker på jeg gredde av han er halv desiliter lus på ene halvdelen av halsen. Mengden var ENORM. Egg og lus. lusekammen ble fylt på et blunk.

Jeg kontaktet min faste veterinær fredag kveld og lørdag var han behandlet med både lusekur og markkur.
Stakkars.... Varmen fra stall og tepper på han gav nok veldig gode levevilkår for småjævlene....Han stampa og klødde.
Hva mer godt fikk vi gjort? Han hadde fått de behandlingene som var mulig å gi for dette.

Dagen etter fant vi enda flere hårløse flekker som en følge av dette. Selv om skabb er sjelden i Norge på hest begynte vi å lure.... Og han klødde mer og mer.
Vi tok han ut for å leie han og se om det var noe bedring på bakbeinas bevegelighet..Det var det ikke. Det var heller motsatt.
Vi hadde bestemt oss for at han skulle få en måned på seg til å vise bedring, men da bakparten var ennå stivere nå, bestemte vi oss for å la han få slippe.
Han fikk det best sånn..... En kjær venn, verdens snilleste vesen ble sendt i døden.
Og jeg føler det er min skyld som ikke fanga opp hvor ille han har hatt det så mye, mye tidligere.

Han fikk sine siste 10 dager fylt med så mye mat han kunne orke, kraftfôr, stell, kjærlighet og å gå ute med gamlemor som ikke jaga ha rundt slik han tilsynelatende var vant med der han var.
En mager trøst er at han døde lykkelig.
Vel vitende om at han var på et sted der han fikk alt han trengte pluss enda litt til.
Vi ville gjøre ALT for denne gutten. Dessverre for sent.

I går tok jeg med med dyrevelferdsloven på polistasjonen og anmeltde de som har hatt han.

Jeg håper ALLE som ser at dyr ikke har det bra gjør det samme. FØR det er for sent.
Hadde jeg fått en melding om at ting IKKE stod så bra til i oktober, fremfor å bli løyet til så hadde hesten vært her da, og i dag vært i fin form.
Dyr kan ikke snakke, og de kan heller ikke gjøre noe med hvem hjem de kommer til.
MEN de skal behandles verdig. Med kjærlighet og omsorg!

Og har du ikke økonomi eller kompetanse til å ha dyr: så ikke skaff deg et!
Kompetanse og hjelp kan kjøpes, men da må man ha pengene også!

JEG har lært en ting... og det er å aldri ta ansvar for å omplassere et dyr igjen.
I dette tilfellet hadde hesten faktisk hatt det bedre om han fikk slippe fra hos sin opprinnelige eier, noe som ville skjedd om han ikke fikk et nytt hjem.
Jeg har lært at mattilsynet nå har lov til å fradømme folk retten til å ha dyr uten at politiet må kobles inn - jeg håper og tror det skjer i dette tilfellet, selv om de har taushetsplikt ovenfor meg.
Men for meg var det en viktig sak å få levert inn anmeldelsen. For min del, for hesten sin del......og aller viktigst: For å forhindre at andre dyr skal komme dit og få det på samme måte.

Måtte du ha det fint der du er nå, vår kjære venn.... Du har satt dine dype spor hos oss...

Likes

Comments