Åra går...... Og i dag har det gått 7 år siden min pappa tapte sitt livs kamp. Mot styggedommen selv - KREFT. 12.02.2009..... En bedriten dag. Rett og slett.....

Jeg husker det som om det var i går..... jeg var på jobb i drosja mi. Stod på holdeplassen, og fikk en telefon angående pappa som hadde vært hos legen og tatt noen prøver. De ville ha han opp på sykehuset. Mer prøver...... Jeg fikk så fint vite at pappa hadde fått en blodsykdom. Ordet KREFT ble ikke brukt. Men det var jo det det var. KLL - Kronisk Lymfatisk Leukemi. Ikke noe man nødvendigvis dør AV, men MED.

Jeg husker godt at tårene sprengte på. Min første tanke var: pappa kommer til å DØ!

Store, sterke pappa - Herregud - pappaer skal kunne overleve ALT.

Kort fortalt så var det 2,5 år nesten med oppturer som ble avløst av nedturer, for så å få en opptur igjen og så å dette rett i kjelleren.

Jeg husker dagen....... Pappa hadde fått beinmargstransplantasjon et par uker i forveien og lå på riksen. ENDELIG. Etter å ha blitt sendt hjem i god form et par måneder før når det var planlagt - fordi det plutselig ikke var noen donor. Nå var beskjeden at kroppen responderte fint og alt var bare lykke og fromme..... Helt til denne dagen.......Det må ha vært 11. februar.....Jeg fikk en telefon fra svogeren min når jeg var på butikken. Det skulle forandre ALT. Så brutalt : OM DERE VIL SE FAREN DERES I LIVE MÅ DERE REISE TIL RIKSEN NÅ.

Herregud! Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. For et par dager siden gikk alt SÅ bra.

Vi rusha inn på Riksen. Og satt ved pappa..... Han gav ikke opp så lett. Det var en del folk innom i løpet av den dagen som ville si farvel.... Jeg var gravid på det tidspunktet, så jeg orka ikke sitte våken hele natta. Med dårlig samvittighet og redd for å ikke være ved pappa til siste slutt gikk jeg og la meg på et rom i ei seng.....Jeg våkna av en melding fra bror... Han ba meg om å komme.... Det gikk ikke så lang tid - kanskje to timer så tok pappa sitt siste åndedrett. Vi var der alle sammen.

Det er det verste øyeblikket i mitt liv.... Pappa, som har vært en pilar gjennom oppveksten skulle plutselig ikke være her mer.... En godt likt mann av veldig mange... En å le med, en å diskutere med, en som alltid var behjelpelig, en som var fornuftig, forsiktig, behandlet alt han hadde med følelse - tok vare på tingene han hadde skapt seg. Nøyaktig, fingernem og en tusenkunstner. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at pappa ikke hadde en eneste uvenn. Han var godt likt av ALLE...... Han elsket å ha folk rundt seg. Våre venner var alltid velkommen. Døra stod åpen.

Dagen i dag skulle forandre alt.

Mye har også skjedd på de 7 årene.

Jeg giftet meg på pappas bursdag samme året. 09.09.09 . En fin dato... Etter lange tider med regn fikk vi sol på denne dagen. En flott dag, tross alt - selv om en stol stod tom, noe den alltid vil gjøre. 

Året etter fikk vi sønnen vår.

Sakte men sikkert klarer man akseptere at personen ikke kommer tilbake... Men det er verst for mamma - som kommer hjem til et tomt hus. Jeg kan ikke forestille meg åssen det er.

Jeg har innsett at man må se fremover, ta med de gode minnene og ikke ta det for gitt at man SKAL bli pensjonist. Det er ingen selvfølge å bli så gammel. Pappa ble 53. Ingen alder.... Han hadde så mye han skulle gjøre og oppleve. Savnet er så stort. Og også guttungen spør om Kjell - som han het.

Han skulle oppleve barnebarn, han skulle følge meg opp kirkegulvet, han skulle få en god pensjonisttilværelse hvor han kunne nyte godt av det han hadde skapt seg, og han skulle ha så mye mer tid sammen med familie og venner. Men sånn ble det ikke.

Så i dag går alle mine tanker til pappa. Det blir som vanlig en bukett på kirkegården. Sånn som det er på bursdag, jul, farsdag, nyttårsaften m.m.

Det er så mange ganger i løpet av livet jeg skulle ønske pappa hadde vært her. To engler står ved bildet ditt på bordet under vinduet.  

Jeg er stolt over å ha hatt akkurat denne pappaen.

Du er med meg i hjertet. Hver eneste dag.

Jeg savner deg. Måtte du hvile i fred.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Det høres en lyd utenfor vinduet..... Det er lyden av regn. Egentlig er det en ganske fin lyd.
Det er bare så forbanna trist at det enten skal være stål- is eller 28 minus for tida...
Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært mer ute med ' damene ' mine, de to hestene jeg har.
En welsh cob som er 5 år og drektig og ei kaldblodshoppe på 25 år.
Hun er ei dame som er veldig spesiell for meg.
Det er 22 år siden jeg fikk henne som 12-åring :) Hun har stått borte på fôr i noen år, men i november 2014 kom hun HJEM igjen. Jeg har ikke angret en dag!!! Hun er som en unge for meg, og har satt dype spor.
Vi har delt gleder og sorger og har utallige timer sammen.

Nå om dagen går tankene mine til en annen hest som også har satt sine spor....
En varmblodstraver med de beste egenskaper... Han ville hoppet utfor et stup om du ba han om det. En lojal type. En som elsket kos og som koste tilbake. En traver som prøvde sitt ytterste for sin kusk og rytter... Han gav alltid det beste av seg selv. Når han gikk på ridebanen for første gang så var det som at han sa: 'jeg vet jeg kløner, men jeg gjør mitt beste'.
Han var en som stilte seg bakerst i kø for å få mat.... Aldri noe knuff eller krangling. Han var bare god. Vi elsket han. Både jeg, guttungen på 5 og mannen min.

Jeg hadde denne herligheten til låns mens unghesten min var til innridning, sånn at gamlemor ikke skulle være alene, og vi ble veldig glade i han. Men jeg måtte innse at jeg ikke hadde tid til tre. det var liksom to hest for mye, og det var ikke så lett å finne noen faste til å komme å ta seg av han, selv om eieren hans gjerne ville at jeg skulle overta han.
Valget ble å kjøre han hjem til flokken sin hos sin opprinnelige eier for å prøve å hjelpe å finne noen som ville ha han.

Og det klarte jeg... Kravet var at han skulle BRUKES, da han trengte regelmessig mosjon på grunn av en krysslammelse han tidligere hadde hatt. Så klart... de skulle bruke han de.
Stedet var OK. Det var stor innhegning, flere hester, fri tilgang på mat og vann.... Jeg var der oppe et par ganger og alt så greit ut.
Datteren til hun som hadde ansvaret sendte meg melding et par uker etterpå om at alt gikk bra og jeg tenkte at det var topp og alt var i skjønneste orden.
Oprinnelig eier hadde ikke hørt noe fra de og tok det som et godt tegn.

Så feil kunne jeg ta..... Jeg fikk melding i oktober igjen om at alt var bra da også.
Nå, for to uker siden fikk jeg derimot en kontrabeskjed....
Mattilsynet var koblet inn. Og det for lenge siden - uten at jeg har fått beskjed om annet enn at alt var bra.
Jeg ringte mattilsynet og sa jeg ville hente hesten hjem,men de anbefalte avliving på stedet. Det kunne vi bare ikke godta.
IKKE SNAKK OM!
Vi bestemte oss for å gi han en sjans :) Kobla på hestehengeren og lasta han på. Én time etter ville mattilsynet tatt han av dage. Puhhhh tenkte vi. VI RAKK DET!!

Litt stiv og støl i bakparten, men fremdeles den samme gamle.

Hjem kom han...og sulten var han også - kanskje ikke så rart. Verdens mest dominante hest har vel gjort sitt til at han ikke har kommet til matfatet det han var...

Han hadde store, åpne sår rundt halerota og på manken, stiv og støl i bakparten.
Herregud som han kosa seg når han kom inn i stallen her.... Det skulle ikke mye til for å gjøre han penere. Vi gjorde sårstell, børsta og vasket. Boksen var fylt opp med ny, ren flis og han koste seg....mer enn han hadde gjort på leeeenge. Vi kunne se på øya og på kroppsspråket at han sa TAKK!

Da jeg kom i stallen morgenen etter lå han i boksen... Rørte seg ikke da jeg kom. HERREGUD tenkte jeg... Har du fått kolikk nå??? Men nei.... Han lå bare og slappet av. Og jeg satt ved siden av han og koste leeeenge. Åååååå, som han koste seg.
Grynta og lagde lyder før han til slutt stod opp.
Det var nok lenge siden han sist hadde hatt muligheten til både å spise godt og slappe av.

Alle gledet seg, og det var bare fryden - enn så lenge.
Dyrlegen kom på tirsdag - etter fire dager her. Hun var ikke optimist med tanke på matinntaket. Men han spiste nesten 20 kilo ensilage om dagen pluss tre gode porsjoner kraftfor, mash og olje og kom seg raskt litt opp i vekt og fasong. Vi så forbedring fra dag til dag. JIPPI!!

Et par dager senere stod jeg og koste med han og oppdaget en liten byll på halsen.... Vel, det var ikke en byll, det var et krater med lus.... Jeg er sikker på jeg gredde av han er halv desiliter lus på ene halvdelen av halsen. Mengden var ENORM. Egg og lus. lusekammen ble fylt på et blunk.

Jeg kontaktet min faste veterinær fredag kveld og lørdag var han behandlet med både lusekur og markkur.
Stakkars.... Varmen fra stall og tepper på han gav nok veldig gode levevilkår for småjævlene....Han stampa og klødde.
Hva mer godt fikk vi gjort? Han hadde fått de behandlingene som var mulig å gi for dette.

Dagen etter fant vi enda flere hårløse flekker som en følge av dette. Selv om skabb er sjelden i Norge på hest begynte vi å lure.... Og han klødde mer og mer.
Vi tok han ut for å leie han og se om det var noe bedring på bakbeinas bevegelighet..Det var det ikke. Det var heller motsatt.
Vi hadde bestemt oss for at han skulle få en måned på seg til å vise bedring, men da bakparten var ennå stivere nå, bestemte vi oss for å la han få slippe.
Han fikk det best sånn..... En kjær venn, verdens snilleste vesen ble sendt i døden.
Og jeg føler det er min skyld som ikke fanga opp hvor ille han har hatt det så mye, mye tidligere.

Han fikk sine siste 10 dager fylt med så mye mat han kunne orke, kraftfôr, stell, kjærlighet og å gå ute med gamlemor som ikke jaga ha rundt slik han tilsynelatende var vant med der han var.
En mager trøst er at han døde lykkelig.
Vel vitende om at han var på et sted der han fikk alt han trengte pluss enda litt til.
Vi ville gjøre ALT for denne gutten. Dessverre for sent.

I går tok jeg med med dyrevelferdsloven på polistasjonen og anmeltde de som har hatt han.

Jeg håper ALLE som ser at dyr ikke har det bra gjør det samme. FØR det er for sent.
Hadde jeg fått en melding om at ting IKKE stod så bra til i oktober, fremfor å bli løyet til så hadde hesten vært her da, og i dag vært i fin form.
Dyr kan ikke snakke, og de kan heller ikke gjøre noe med hvem hjem de kommer til.
MEN de skal behandles verdig. Med kjærlighet og omsorg!

Og har du ikke økonomi eller kompetanse til å ha dyr: så ikke skaff deg et!
Kompetanse og hjelp kan kjøpes, men da må man ha pengene også!

JEG har lært en ting... og det er å aldri ta ansvar for å omplassere et dyr igjen.
I dette tilfellet hadde hesten faktisk hatt det bedre om han fikk slippe fra hos sin opprinnelige eier, noe som ville skjedd om han ikke fikk et nytt hjem.
Jeg har lært at mattilsynet nå har lov til å fradømme folk retten til å ha dyr uten at politiet må kobles inn - jeg håper og tror det skjer i dette tilfellet, selv om de har taushetsplikt ovenfor meg.
Men for meg var det en viktig sak å få levert inn anmeldelsen. For min del, for hesten sin del......og aller viktigst: For å forhindre at andre dyr skal komme dit og få det på samme måte.

Måtte du ha det fint der du er nå, vår kjære venn.... Du har satt dine dype spor hos oss...

Likes

Comments