Dette blir siste innlegg om det jeg har brukt å skrive om. Nå legger jeg det ned for å bruke tid på det som kommer til våren. Blir å bruke bloggen til daglige sysler. Tusen takk for at du har fulgt meg❤❤❤

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 32 Lesere

Likes

Comments

Hver dag jeg står opp eller legger meg kommer skuffelsen av og ikke ha fått en reel sjangse i livet. Hvor jeg så ønsket aldri å føle alt jeg gjør, hvor en mye jeg sliter med smerten som gneg dypt inni hjerte. Uansett hvor mye jeg prøver går dem ikke bort, da ønsker jeg de som skulle hjelpe om å tenke over at et liv ble ødelagt.

Ofte vil jeg bare skrike høyt av fortvilelse over å aldri få fred eller føle tomheten bli borte. Sinne som bygger seg opp som har gått utover andre som er rundt, sårer andre med hvordan jeg har det innerst inne. Jeg er sint fordi jeg aldri kjenne på kjærligheten i livet. Noe som gjør at det er vanskelig og se hva de andre prøver for at det skal være sånn. Jeg vil bare skru av alt og bare dra inn i meg selv som har vært det normale hele livet. Uten å slippe noen inn for det gjør ting sårt, så sårt at det er for smertefull

Lurer ofte på hvorfor det ble sånn. Av alle rop om at nå måtte noe gjøres, der de som hørte og prøvde å hjelpe heller ikke ble hørt. Hvor stoppet det opp? Hvorfor skal de få slippe unna?eller ikke kunne gi meg fred med å faktisk erkjenner skyld i et så stort tap? For hadde det vært meg ville jeg ha godtatt at noe feil ble gjort,at ikke et barn ble hørt med de stille ropene. Hver dag å stå opp med så mye smerte gjør noe med en og på sikt vil ikke man klare å stå i det som man ønsket. Bare å være som en hullete genser som man lapper sammen så godt det går. Hvorfor? Å vil man noen gang få fred? Troa er blitt borte, å bare være noe som ikke er hel gir for mye smerter innerst og det river og sliter. Etter jeg ble voksen kan jeg se tilbake med helt andre øyne og hvor mye som kunne vært gjort, hvor man ønsker å kunne be om unnskyld for at man oppførte seg sånn at foreldrene ble sliten og ikke taklet å sette grenser nok til at et barn vil takle utfordringer i livet. For det er så ufattelig vondt å ikke vite hva som er godt eller vondt i møte med andre. Det som ligger under overflaten vil ut, bare at det meste ikke bør se dagens lys. Som brenner så intenst at det sliter på det som skulle vært noe helt.

Er nok fryktelig sint og trist for det er ikke noe gøy å miste familie og venner da det er mange ganger vanskelige situasjoner rundt en som ikke alle takler. Ting rundt masse følelser som har vært innestengt uten å få blitt tatt fram og snakket om. Som skulle vært tatt opp som barn. Ting som dessverre kommer fram når man en dag er alene i verden hvor vi alle vil passe inn. Det vil jeg og men der har jeg gitt opp så det er bare et skall igjen som skal fylles opp med tiden. For å selv være et forbilde for et barn som ikke skal få føle på samme smerte,tomhet og usikkerhet til veden der ute. Uten å ville skrike,slå rundt seg for å få ut det som et barn ville hele tiden. Som har fulgt hele veien og som et barn som aldri egentlig har vokst opp, men som enda leter og ser på hvordan andre gjør ting. For å finne ut hvordan et individ skal være. Da den personlige personen aldri kom i mål.

  • 30 Lesere

Likes

Comments

Da er det snart full alvor med saken som kommer opp til våren. Tankene mine er mange og mest er frykten når jeg skal møte de jeg skal saksøke, jeg er en som ikke ønsker å gjøre noe nå vondt så jeg har gått rundt meg selv flere ganger for å ikke få dårlig samvittighet. Men jeg ønsker virkelig å få satt en strekk for alt dette, for jeg vil aldri klare å gjøre det om jeg ikke går videre. Hvordan det skal gå for meg etter at dette er ferdig vet jeg ikke, det jeg jeg vet nå er at tiden framover vil jeg kun være rundt mine beste og ikke gjøre så mye mer det som gir meg ro. Nå må jeg ruste meg mot tiden som kommer og gjøre mitt beste for å bli klar. Derfor skriver jeg denne bloggen for å få ut ting og deres tilbakemeldinger er noe jeg sett utrolig pris på. som sagt om jeg vinner skal jeg gi noe til et godt formål som jeg synes fortjener det. for jeg gjør ikke dette for pengene, bare for å få det jeg skulle ha fått for lenge siden.

jeg leser mye på nettet for å bli mer klok på min egen personlighet og mye stemmer overens med det jeg sliter med. Noe jeg har tenkt mye på er at jeg ble utredet for dysleksi og det jeg ønsker å finne ut av er om det er et faktum at oppveksten kan ha noe med at jeg har slitt med det faglige. på skolen fikk jeg dårlige karakterer fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg da jeg hadde mye bekymringer som svermet i hodet. Mye nye ting er blitt forsket på om hjerne som under utviklingen til barnet som liten og der tenker jeg at mye kan passe inn med at jeg sleit på skolen, noe jeg håper å kunne bevise. Eller det hjelper virkelig å få det fram i en sak som denne.

Litt om det med hjernens oppbygning er viktig før et barn fyller 5 år og hvordan den blir stimulert.

Det viser seg at omsorgssvikt på en dramatisk måte kan føre til skader i hjernen på barna som utsettes for den sviktende omsorgen. Her leser du mer om hva som skjer og om hvordan du kan kjenne igjen og forstå barna som har vært utsatt for omsorgssvikt. Hjernen er bruksavhengig. Det vil si at hjernens utvikling i stor grad er avhengig av hvordan den blir brukt. Det handler om at hjernen sender signaler gjennom nevroner, og at de "banene" som blir mye brukt får stadig sterkere forbindelser; mens de "banene" i hjernen som ikke blir brukt blir svakere.

Hjernens baner kan forstås som det å gå opp en sti i skogen. Om man går den samme ruten igjen og igjen, blir denne stadig tydeligere og til slutt en etablert sti. De stedene man aldri går, blir derimot ikke noen sti - men gror til.

I løpet av de fem første leveårene blir hjernens masse tredoblet, og det foregår en overproduksjon av koblinger i hjernen. Med andre ord begynner det en "storrengjøring" av nervebaner i barnets hjerne de første leveårene, og her har barnets samspill med sine omgivelser en betydelig rolle i hvordan barnehjernen vever sammen sine erfaringer.Hjernen blir organisert i et nært samspill mellom barnets genetiske forutsetninger og de erfaringene barnet gjør seg av det å "være i verden." Det er således aldri kun genene som avgjør hvordan barnets hjerneutvikling arter seg, og det er heller aldri slik at det kun er miljøpåvirkninger som bestemmer hjernens utvikling. Tvert imot: det er i samspillet mellom arv og miljø at barnets nervesystem tar den utviklingen som det tar. Det er gjort mye forskning som tydelig har vist at hjernens utvikling har nær sammenheng med hvor vidt man som barn mottar tilstrekkelig god omsorg eller ikke. Her er noen av de viktigste teoriene og forskningsfunnene på området.

tidlig affektivt samspill mellom mor og barn, det vil si den følelsesmessige kontakten og kommunikasjonen som pågår helt tidlig i barnets liv mellom barnet og dets mor. „Han introduserte begrepet "speiling" - som omsorgsgiver å være i stand til å fange opp og tone seg inn på barnets emosjonelle tilstand, og på denne måten å gi barnet opplevelsen av å bli speilet, forstått og regulert av sine omsorgsgivere. grunnlaget for hvordan barnets selvfølelse dannes allerede i de første månedene av barnets liv, og understreker at det nære samspillet mellom omsorgsgiver og barnet har betydningen for å lære barnet evnen til "selvregulering"; å bli gjort i stand til å kunne regulere egne følelser i møte med livets gleder og skuffelser. En av de sentrale skadene som ofte ses hos barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er nettopp den mangelfulle evnen til å kunne regulere intensiteten i egne følelser. Sentrale trekk i teorien er at tilknytning er et usynlig, følelsesmessig bånd som oppstår mellom barnet og den voksne. Alle barn er biologisk forberedt til å danne tilknytninger til sine omsorgsgivere. Barn danner tilknytning til sine omsorgsgivere også når omsorgspersonene utsetter det for omsorgssvikt. Det innebærer at en sterk tilknytning mellom barn og foreldre, ikke trenger å være en god tilknytning. En sentral idé i tilknytningsteorien er alle barn søker en omsorgsperson som er større, sterkere, klokere og god. Men hva skjer når denne omsorgen svikter, og man ikke får en omsorgsperson som tilbyr barnet trygghet og trøst?En sentralt premiss i den nevroaffektive utviklingspsykologien er at hjernen utvikler seg i samspillet mellom barn og omsorgsgiver, og at kvaliteten på samspillet har betydning for hvor godt eller dårlig barnet blant annet utvikler evne til selvregulering.

Gjennom gjentatte erfaringer av at "det er trygt å være meg", "jeg er verdifull", og "de voksne vil meg vel" skapes stier og spor i hjernen, som vil øke barnets muligheter for mestring også senere i livet. Det blir så å si en stadig sterkere tenkehjerne som tar grep, og som i økende grad får erfaring med at det er mulig å innta en kapteinrolle / sjefsrolle over de stadig forandrende sanse- og følelsesinntrykkene. Ifølge tilknytningsteori utvikler barn tilknytningsstrategier som er basert på erfaringer av hvordan omsorgsgiverne responderer på barnet. Tilknytningsstrategiene baserer seg på en indre arbeidsmodell som barnet danner seg, som primært er ubevisst og som forteller barnet hvordan han / hun må opptre for å få sine behov ivaretatt, hvor vidt man opplever seg som verdifull for sine omsorgsgivere, hvor vidt vansker lar seg håndtere, og hvordan man søker støtte og hjelp når man kjenner seg utrygg.

Kort oppsummert kan barn utvikle en trygg tilknytning, som innebærer en indre overbevisning om at omsorgspersonen alltid er der for meg, tilgjengelig, responderende, og i stand til å hjelpe og beskytte meg; eller man kan utvikle ulike varianter av og grader av utrygg tilknytning, som da innebærer en mangelfull trygghet på at omsorgspersonen alltid er der for meg, tilgjengelig, responderende, og i stand til å hjelpe og beskytte meg.

Tilknytning handler både om å gjenetablere trygghet etter at noe belastende har skjedd (trøste, hjelpe, roe ned, finne løsninger), og å være sammen om og å forstere positive følelser (dele glede med barnet, glede seg over barnet, skape engasjement og livslyst).

Det er viktig å kjenne til at barns tilknytningsstrategier kan endre seg, det vil si at det er mulig å jobbe seg fram til en trygg tilknytning hos barna som har fått en dårlig start. Det er ingen foreldre som er perfekte, og det handler ikke om å gi perfekt omsorg - men om å gi "god nok" omsorg, som over tid gir barnet trygghet i sin tilknytning til andre mennesker.

Kamp-flukt-systemet er et innebygd system i hjernen som setter oss i stand til å reagere på fare og trusler ved å mobilisere kroppen til å gå i kamp- eller fluktmodus. Enkelt fortalt setter dette systemet i gang fryktreaksjonen. Kamp-flukt-systemet er noe som både dyr og mennesker er utstyrt med, og det fungerer grunnleggende sett på samme måte. Når man oppfatter fare (gjennom sanseinntrykk), skrur hjernen automatisk på kroppens "alarmsystem."

Det blir da umiddelbart utskilt adrenalin, noradrenalin og kortisol i blodet, og dette setter i gang en enorm mobilisering av energi i kroppen. Det er helt normalt å reagere på fare / trussel med frykt, og det er et tegn på at hjernen fungerer som den skal. Normale symptomer på at kamp-flukt-systemet er aktivert er blant annet svette, hjertebank, høy puls, svimmelhet, huden blir hvit, vondt i magen, følelse av skrekk, nummenhetsfølelse, uvirkelighetsfølelse, med mer.

Problemet er når ”kamp-flukt-responsen” ikke slår seg av, det vil si at man ikke får roet seg ned etter at den umiddelbare faren eller trusselen er over. Det er også et problem når alarmsystemet slår seg på uten at man skjønner grunnen til det.

Når kamp-flukt-systemet ikke slår seg av etter en ”akutt krise”, men holder fram med å holde personen i høy aktivitet, kan vi kalle det å være i en ”konstant alarmberedskap.” Dette innebærer at nivået av kortisol i blodet forblir høyt, noe som har negative effekt på blant annet immunsystemet, og som også kan synes å ha negative virkninger på hjernens utvikling hos små barn.

Når barn har en konstant alarmberedskap er dette et tegn på at barnet ikke har det bra. Det er et vanlig symptom ved ulike former for omsorgssviktsituasjoner.

Barn som har opplevd traumer, enten som følge av omsorgssvikt eller av helt andre grunner, kan ha erfaring med et fenomen som kalles for dissosiasjon. Dette er en del av hjernens naturlige "overbelastningsvern" og er noe som kan skje i situasjoner som er så skremmende at det overstiger personens evne til å integrere opplevelsen på en vanlig måte. Imidlertid kan dissosiasjon skape problemer på ulike måter. Gjennom å dissosiere mens man opplever noe traumatisk, kan dette føre til at minnene lagres i hjernen på en uorganisert og uryddig måte, som gjør at minner blir vanskelige å bearbeide - ettersom at de ligger "splintret" i ulike fragmenter i hukommelsen. Derfor kan minnene komme opp igjen på overraskende måter, f.eks ved at man hører en lyd som minner om det traumatiske, kjenner en lukt, eller får en sansefornemmelse som ligner på den man hadde da det traumatiske skjedde. Barn som har opplevd omsorgssvikt vil ha erfaringer med en rekke traumesituasjoner, og kan ha omfattende problemer knyttet til dissoiasjon. Mange slike barn har bråe humørforandringer, og det kan skje som ”lyn fra klar himmel”. Ofte vil de ha vansker med å sette ord på hva de opplever, og det kan ta form av raseriutbrudd eller ekstreme angstanfall. Enkelt fortalt kan det forklares ved at kamp-flukt-systemet blir aktivert uten at det foreligger en reell fare - men at det er hjernen som spiller barnet et puss.

Heldigvis er det mye som kan gjøres for at barn som har vært utsatt for omsorgssvikt kan komme i en god utvikling, også i forhold til hjernens utvikling. Når omsorgssituasjonen blir trygg for et barn, og når trygge og støttende omsorgspersoner over tid evner å møte barnet på en måte som er forutsigbart støttende for barnet, vil dette skape nye erfaringer i barnets hjerne. Over tid kan slike positive erfaringer bidra til å styrke hjerneforbindelser hos barnet som er forbundet med økt evne til selvregulering, og som kan svekke eller overstyre hjerneforbindelser hos barnet som er forbundet med fri flyt av kamp-flukt-respons, og emosjonell dysregulering. Resultatet blir da at barnet utvikler seg i positiv retning og lærer nye ferdigheter. Imidlertid vil det være mange forhold som spiller inn i forhold til hvor komplett reparasjon det vil la seg gjøre å få til hos barnet, og det er naturlig å tenke at barnet vil bære i seg en sårbarhet for å reagere voldsomt på visse typer belastninger hele livet. Budskapet er likefullt dette: at hjernen er bruksavhengig, at hjernen kan endre seg dramatisk negativt som følge av omsorgssvikt, men at den tilsvarende kan utvikle seg positivt som følge av å bli møtt over tid med god omsorg - selv hos barna som har tidligere erfaring med omsorgssvikt. Men da ligger det også i kortene at dersom omsorgssvikten får vedvare, så vil også hjernens dysregulering få utvikle seg videre.

Det med at det går og fikse en skadet hjerne avhenger av barnet får hjel før den når voksen alder, der feilet systemet rundt meg og beviset har stor betydning av veien videre. man jobber mot noe bedre, ting blir aldri det samme men livet kan bli bedre. jeg vil fram til hvor viktig det er å fremme barnet under oppveksten for å styrke dem inn i voksen livet så best som mulig.

  • 17 Lesere

Likes

Comments

Flying Yankee Labello (Labbe): Født 10.mai 2000 og blir hele 18 år neste år! Han kom til meg når han var 6 år, skal ikke skrive så mye da det er ganske mye. Han var mishandlet og bare bein når jeg tok han hjem.Var gravid med Malin, var bare noe med den hesten som gjorde at jeg kjøpte han. På veien har det vært opp og nedturer hvert år, men har lært så mye av han. Fra å være en usikker og farlig hest til å være tillits full og min beste venn. Har lært han det han kan i dag, vi rir nå fast noen helger i året.

Inaka: Huska ikke hele fødsels datoen men hun ble født i 2007. vi fikk henne på for sist vinter og har nå henne hjemme hos oss. Ei rød hoppe med egne meninger men utrolig snill og vi er glad for å få ha henne. Vårt mål med henne er å starte litt sprang og dressur til neste år. Er i hovedsak Malin sin for ponni.

Pepper: Født 10.juni 2017 og er min hest som vi står som eier på. Hun er etter Botn Inaka og Bjørkefrost. Vi ønsker å ha henne så allsidig som mulig, hvor vi skal bruke god tid på og få en trygg og god brukshest. Hun har et godt og kaldt hode, er flink til å bli leid, trimme hovene og en skikkelig kose og litt rampete. Fargen er rød med en stjerne i panna, pluss 2 hvite sokker på bakbeina. Noe som er synd da det ikke er typisk for rasen og vil ikke kunne bruke henne i avl bortsett for om vi vil ha avkom etter ho selv.

  • 12 Lesere

Likes

Comments

​Da jeg liker å skrive så fant jeg ut at det kunne være koselig å ha en annen blogg. Denne blir om vår hverdag med hestene og det vi gjør og mål som vi ønsker å sette framover. skal prøve å få flere bilder sånn at den ikke blir så kjedelig :)

I dag slappet vi litt av før vi gikk ut og tok kvelds stellet, Malin ridde Inaka litt på jordet og en vei nedenfor huset. Inaka er blitt veldig positiv og er ikke noe sur under trening. Kan være litt egen med å vil gå sin vei, Malin har blitt flink med å være bestemt og rose henne. Vi ser mye framgang, men har vært lite trening i det siste grunnet mye oppussing og lite energi. Vi må bare gjøre noe med dette og lage en plan. Til neste år får vi ridebane ved siden av ute gangen og da kan vi trene mer målrettet. Nå har vi fått låne 2 jorder vi kan ri så mye vi vil på. Det er mye bedre en ingenting, er og mange flotte skogs stier. Inaka og Malin trente litt på sjenkel vikning i skritt på veien, for selv om vi ikke har bane så lærer vi jo hesten øvelser der vi har mulighet å trene. Malin sitt mål nå er å få muskler og kondis på Inaka sånn at hun kan ta ho med på kurs til neste år. Mitt og Labbe sitt mål er det samme, men få mer framgang på helge treningen som vi er med på. At jeg skal ha masse miljø trening sånn at han blir mer rolig i forskjellige sammenhenger. Pepper skal starte å trappe ned på ammingen hos mor. Tenker å leie henne litt utenfor gjerde og ha litt egentrening mens mor ikke er langt unna.

Så da starter jeg litt med denne bloggen og satser på at den kan bli et fint hjelpe middel og motivasjon.

  • 13 Lesere

Likes

Comments

Noe som ofte er i tankene som jeg tenker mye, men som går veldig opp og ned med tanke på dags formen. Det med å være selvstendig og i hvilken måte det betyr for hver enkelt. I mitt ståsted har det ikke vært noe som har blitt bevist av de voksne rundt meg. Det har gjort at jeg på en måte har vært den som har passet på dem i perioder, og det tar bort livet til et barn som ikke får leve som andre barn. opp til mange ganger husker jeg at jeg ba om forandringer, at de måtte be om hjelp. jeg ville jo ha dem frisk og tilstede sånn at jeg kunne dra ut med dem. Tror ikke jeg hadde noen med meg på skole forestillinger eller andre sosiale tilstelninger. Som gjorde at jeg ble isolert fra de andre, og alt jeg ønsket var å klare å nå ditt de andre på den tiden. når jeg ble 14 år begynte jeg å sitte barnevakt for barn rundt i nabolaget og tjente egne penger, der jeg for første gang kunne kjøpe litt mer klær som de andre hadde og følte meg så stolt av å ha klart å gjøre noe helt alene. Rundt det som var hjemme så var det ikke alltid rent og jeg begynte å ta tak i det selv. Å bo sånn ønsket jeg ikke, og uten at noen egentlig gjorde noe så tok jeg tak i det selv for at det skulle være bedre for meg. noen ganger sa jeg til behandleren at jeg hadde bedt mamma om å søke hjelp for det var så tøft å være rundt og savnet en mamma. Et rop om at ting ikke var som det skulle og et ønske om at de rundt måtte se det. avsluttningen på ungdomskolen satt jeg alene uten foreldrene mine og måtte se på de andre med sin familie rundt, dette har fulgt meg videre inn i voksen livet. Som jeg ofte tenker på, samme når jeg skulle på folkehøyskole så pakket jeg en ryggsekk og ble satt på et fly, de andre fikk dra med sin familie. og samme på den avsluttningen var jeg nok en gang alene. Da jeg begynte på videregående på sortland måtte jeg bare se igjen at jeg var alene med å dra på en ny plass, uten å føle noe samhørighet. Hadde jeg ikke hatt en familie der til å ta seg av meg så hadde jeg nok ikke klart de 3 skoleårene. siste avslutning der var jeg nok en gang alene. Husker så godt å se de andre si farvel til foreldrene og at de var der for vise at de brydde seg.. Det skar dypt i hjerte mitt og det er noe ingen skal behøve og oppleve. Mamma var med på bussen en gang for å være der å se, men ho måtte dra før tiden da hun fikk for mye angst. Det var siste året og skole starten hvor alle samles, jeg stakk av i skogen og ville ikke møte opp. Noe jeg har gjort før som liten at jeg har stukket av hver gang noe har blitt tøft rundt forsamlinger med andre. Skulle virkelig ønske at det kunne jeg ha slippet. Noe jeg kan gjøre den dag i dag når det blir for tøft, det følger med videre, videre uten å egentlig føle at det vil stoppe. Har den siste tiden tenkt litt at etter jeg har åpnet meg så har de som er rundt lært mer om det med å leve som psykisk ustabil, hva det er og at ALLE kan få det en gang i livet selv om man ikke vokst opp med traumer. At vi alle er mennesker som er like mye verdt. Det er jeg så glad for at verden går framover, og håper det blir et bedre sted for de som skal komme etter oss. Det er vår jobb og gjøre det.

Det oppstår traumer noe jeg har skrevet om før sånn at dette er noe som har gitt meg de utfordringene som er nå i livet som voksen. utvikling av psykisk sykdom er noe vi blir mer og mer ops på, og det er utrolig viktig. Om du er et barn eller voksen så skal det taes alvorlig og ikke dyttes under en stol. Å være selvstendig er noe jeg ønsker å nå sånn at jeg kan klare meg 100% selv, mest fordi jeg er redd for å bli såret. Ikke fordi det alltid skjer, bare at jeg er så sårbar at det er en så stor frykt. Siden det aldri var noen form for kjærlig omsorg i oppveksten er jeg veldig sårbar for kritikk å avvisning. risikobarn ofte er hypersensitive, og noen av dem kan tendere til å trekke seg tilbake, reagerer med frykt og engstelse overfor fremmede mennesker eller situasjoner. Videre er frykten nærværende for straff eller ikke få fortjent ros. En rimelig godt fungerende barndom lærer barnet å omgås andre, regulere egne følelser og ikke minst utvikler barnet som regel grunnleggende positive holdninger til seg selv og omverdenen. Personen er engstelig hele tiden, bekymrer seg for vonde ting som kan hende, og er urolige og rastløse. De klarer ikke å slappe av, og tankene bare kommer og kommer. Slike personer har ofte en sterk følelse av å være sårbare og livets begivenheter kan virke uforutsigbare og utenfor kontroll. Individet er hele tiden oppmerksom på områder i livet som er bekymringsfulle (foreldre, barn, økonomi etc.). Over tid kan dette føre til somatiske problemer som igjen forsterker tankene om ingen kontroll over livet. Når kroppen hele tiden fungerer på en slags alarmberedskap, vil hele systemet pådra seg slitasje og skader. Disse kommer ofte til uttrykk både på en somatisk og en psykisk måte. Er en stor grunn for og vil stå på egne bein, selv om man blir mer alene. For jeg har for lenge nå gått og samlet trådene for et voksent liv og selvstendighet der jeg er nå.

Vi snakker om slitasje på kroppen i form av kroppsdeler, det er jo det mest normale. Vi må få opp øynene for at det indre har like mye betydning av slitasje den kan få gjennom livet. slitasje på kroppen kommer etter  år til det sier stopp, samme med psyken og det synes jeg er noe vi virkelig sette mer fokus på. Da kan vi slippe og miste så mange som vi når gjør. oftest kan det fikses med operasjon eller bytte yrke o.l. Der jeg står nå kan ingen operasjon hjelpe, ingen jobb bytte gi det bedre. For å ikke havne der så bli mer bevist på det indre som vi alle har og jobbe med det like mye som om du hadde brekt en fot. 

Det er mye å ta tak i og forskjellige områder for hvem det det gjelder, som sagt er vi alle forskjellige med hvordan vi har det og reager.  Men det viktiske er å ha et åpent sinn og være snill med hverandre uansett. For vi går alle gjennom ting i livet som ikke bestandig er greit. Å da er det de som er rundt som er den beste terapien, de må vi ta vare på.

Med å ha levd et liv av å passe på seg selv, så får man mer innsikt noe jeg tror har gitt meg så mange nye sjangser når ting har vært mørkt. Et minus er og ha mistet det nære for å slippe og føle tomheten som er i dag. Håper jeg en dag kan være 100% selvstendig og  stole på meg selv for første.


  • 12 Lesere

Likes

Comments

Denne uka er slutten på november og vi går inn i desember 2017 og er glad for å gå inn i et nytt år. Bare at jeg vet at det kommer til å bli mitt tøffeste år og må bare ta en dag om gangen. Det kjennes godt å få avsluttet noe som har gitt mye motgang. Men mye bra har og blitt, ved å lære så mye.

Å endelig ha funnet en plass hvor det er ro og hvor det blir godt å være for og komme vekk fra minner, traumer og føle at livet endelig kan starte. Omgitt av fjell, myke grønne jorder hvor dyr beiter. Stillhet med bare oss rundt kan vi gå inn i neste års kamp. Så her vi nå bor vil bli vårt fristed for å kunne puste, og med tiden finne nok styrke til og være et sterkere menneske. Noen si at jeg er sterk, men jeg har ikke lyst å ha det sånn. For det tar virkelig mye av enn å gå og være så sterk at hullet ikke skal sluke deg helt ned.

Å finne sitt fristed hvor sjelen kan få fred til og utvikle seg i en mer positiv retning, ønsker jeg alle og ha. Finne sitt fristed der man kan hente fram det vi har i oss, til å takle livets vei. Det er greit å være redd, redd for å miste det. For det er jeg virkelig, for det har jeg aldri hatt. Så livet har gått i og finne den plassen. Hele tiden trudde jeg at mitt barndoms hjem var den plassen, bare at man har gått å bært på triste minner som med tiden har trukket en ned. Vi kan ofte holde fast på det kjente, selv om det enten er noe godt eller vondt, så er det noe vi bare har med oss i bevistheten. Til vi en dag åpnes innvendig og da ser hvor lenge det har gått i samme sirkel. En dag sier det stopp og da stoppe opp å tenker at dette er ikke din eller min rette vei. Høres sikkert helt sykt og rart ut, vi er satt sammen ganske så lik. Bare at vi reager forskjellige og det er viktig.

Tror at hvert år det har gått mot et nytt år, har det ikke vært som å komme hjem. Men heller å fortsette å lete, søke etter det som føles som å bli satt fri. Selv om livet går opp og ned uansett for hver av oss. Blir ting lettere om man kan kjenne på følelsen av total trygghet. Å ha gått og gått for å finne det uten og komme fram. Gir oss mindre håp for tiden framover. Hvor lenge skal det ta for og se hva som skal til for og gi slipp? Å bare la alt ligge og holde på alt det gode som ønsker å få slippe fram.

På fredag var jeg og Marius på bygde fest her vi bor nå, på en god måte føltes det som en helt annen verden. Hvor alle i bygda kan føle at de passer inn sammen. Mitt ønske er at vi kan bli inkludert, virker som at de er åpne for at nye skal bo her. Og hver gang vi drar ut og bort fra her føler jeg utrygghet fordi det endelig føles godt å være en plass. Noe jeg sårt har ønsket i alle år.

Her kan vi gå rett ut i skog, fjell og fiske vann. Bruke det vi har rundt oss til harmoni og bare ha oss selv å tenke på, og det føles så rett. Alt rundt gir fred endelig og her vil vi bo.

  • 26 Lesere

Likes

Comments

​Bære nag til verden der ute. Et tema som er sårt og ikke noe man ønsker å snakke om eller at andre skal vite om.  Det å hele tiden gå rundt å føle at alt rundt er en stor kamp for og passe inn, hvor både nederlag og det meste egentlig gir for mye smerte og mistillit til den store verden der ute. Men kan man være en slem person å gå med de tankene? forholdene gjør oss til den vi er, og vi kan alle gjøre noe med fortiden som har vært. ved å vedkjenne at vi ikke trenger å være den som vi engang var? for ingen går gjennom livet uten å finne ut hvem vi er.  

Livet gir oss verktøy til å vokse og bli et selvstendig menneske. Det er viktig at oppveksten gir oss det ved hjelp av de voksne som er rundt oss, der er jeg veldig nøye med men min datter. som selv hvor jeg har levd med foreldre som har vært for syke til å lære meg og ta meg ut i denne verden som alle snakker om, så har det blitt mye nederlag i ettertid. Å gå med tanker om at andre er ute etter å ta deg, snakke stygt og ikke vil at du skal ha det bra gjør noe med et barn som en dag vokser til i en tøff tilhørighet sammen. med tiden blir det for mye å gå samle på av både tanker og inntrykk så det blir vanskelig å føle noe trygghet og til slutt bli både sint, frustrert og skamfull for å prøve og være glad både for seg selv og andre. 

Vi tolker alltid det andre sier og hva kroppspråket som en åpen bok, og oftest klarer man å gjøre det på en normalt måte fordi det er det man har erfart underveis. Med tanke på hvordan man har lært og sett opp gjennom årene, ved god hjelp og veiledning. Selvfølgelig er vi jo alle forskjellige hvordan vi takler ting underveis og det er ingen fasitsvar på det livet har gitt oss underveis. Bare at under for mange tunge forhold så lages det flere tøffe sider av veien vi går på. Vi kan gjøre noe med det, men vi blir formet under det vi blir utsatt for, å er så lett å falle tilbake til samme mønster. Noe jeg tror er at vi alle ønsker å være i de trygge rammene som føles trygt ut for deg og meg. noen rammer er både utrygge og de er det jeg ønsker å få fram.

paranoidge kan ha i livet, om det er for edderkopper, ta fly eller å gå ut å møte andre. for min del så har det satt mye stopper for å følge det jeg har lyst å få til i livet. jeg mistolker ofte signaler fra andre og har blitt mer og mer redd for å snakke med andre i frykt for dette. mitt tap har vært stort og å må leve med dette har gitt meg smerter og ensomhet, som jeg bærer med meg i hjerte. redsel for å ikke makte og gjøre det som jeg elsker mest av alt i verden. å mistolke alt det de andre sier,skriver eller hvordan måten de snakker på, hvor jeg tolker det som blir sagt i beste mening til noe som et angrep mot meg , å hele tiden være på vakt overfor fiendtlige​ motiver og intensjoner hos andre. Man har en overbevisning eller holdning som medfører dyp skepsis, mistenksomhet, å der tror jeg at andre vil tenke at man heller er  hard, kald, avvisende og kanskje til og med som en skremmende person. 

 Fra et indre ståsted er det lett å bli uhyre sårbar for krenkelser, avvisning og nederlag; og den sterke tendensen til å prøve å kontrollere den ytre verden (andre mennesker, andres meninger, andres atferd) kan virke som et forsøk på å håndtere sin indre angst for ikke å være god nok, for å bli avvist eller krenket. har vansker med å gi tillit til andre mennesker, ut ifra en gjennomgripende forventning om at det uansett kommer til å ende med katastrofe; man kommer til å bli krenket, plaget, misforstått, bli dårlig behandlet, eller til å føle seg elendig over seg selv.  å hele tiden gå dem å føle sånn, som jeg skriver om så handler det om erfaringer man har opplevd i fortiden, og det hjemsøker ens kvalitet på sin måte og takle ting. jeg vet at det går og gjøre noe med og snu dette. det kan ta tid og mange fallgruver for å en dag se på hva som ikke har vært bra. føle og kjenne på den onde sirkelen som surrer rundt og rundt i det samme mønsteret, ute å finne en veit ut av mørket som jeg kaller det. ved å erfare og bli mer klar på hvordan at det har vært nok av nedturer så har jeg troa på at framtiden kan bli mer positiv med den erfaringen man får gjennom det vi går gjennom.

Det er trist å se tilbake på alt som har vært, hvor alt har føltes ut som at alt andre sier har følt som en felle man tråkker i og prøver å forsvare seg ved å komme den andre i forkjøpet eller gå i mot å bli hissig, for at det føles ut som at man blir angrepet selv om de ikke mener noe vondt. og så miste tillit begge veier, som til slutt ender med at det bare baller på seg uten å vite at det er du som ikke tolker det rett og ikke vil bli alene fordi du ikke stoler på noen og alltid er redd. Alt dette bunner i at jeg har vondt for å tro at denne verden var ment for meg, gjennom alle de opp og ned turene har gitt meg et annet syn på alt der ute, som lita ønsket jeg så og få det samme som de andre barna. spise frokost sammen med foreldrene i helgene, dra på ferie for jeg brukte å lyve hver høst når jeg hørte om de andre barna sine flotte ferier.ikke bare sitte alene uten å ha noen med eller nærhet, i dag synes jeg det rart å få klemmer.på lik linje som alle de andre var tungt å vokse opp med. derfor har jeg ikke noe bra forhold til det som er der ute. hver dag når jeg har våknet så har tankene kommet om hvorfor måtte jeg bli født? født for å leve med dette livet? Hva er vitsen når jeg ikke har noe å se fram til? og at jeg bad aldri om å få komme til denne verden, som ikke ga meg trygghet og et grunnlag for å takle de utfordringene. Hatet er stort og mistilliten enda større. så å skrive om dette er fortsatt noe som gjør meg frustrert men det hjelper meg med at det er en form for terapi ved å kunne dele det med dere. Mamma sa unnskyld før hun døde om alt det som hadde vært. Har klart å tilgi men ikke dem som stod og så på når jeg trengte dem mest. det er derfor jeg bærer nag til livet og verden der ute. jeg hatet aldri foreldrene mine, såret ja. 

Jeg skrev litt om at det går og forandre på framtiden med å se tilbake på fortiden, for den vil vi ikke ta med oss inn i framtiden. å få innsikt i det vonde hjelper deg med å skille ut det du ikke vil ha i livet. Å som regel ved erfaringer som vi alle får underveis,bruke dem for å få en bedre framtid. Bruk tiden på og løfte opp hverandre og gi lys til verden for den er alle sin plass hvor vi skal vokse opp og være trygge i.


  • 38 Lesere

Likes

Comments

Som de fleste vet så skriver jeg om mine ting som jeg ønsker å dele, og for meg hjelper det at dere kan få mer innsikt i forskjellige ting som vi alle kan møte gjennom livet.

Jeg hadde sterkt ønske om å komme meg vekk fra fauske da det var trist og ensomt å bo her, og uansett hvor mange ganger jeg fikk dekt utgifter med å reise på ting jeg liker,Så ble det like ensomt å komme hjem hvor det ble sterkere hvor trist det var og forlatte det trygge som var der. Et barn ønsker å bli hørt og forstått uansett tenker jeg at det er så viktig å høre på dem. Det var mange som tok meg med på ting noen timer i uka. Vi er forskjellige å jeg ble mer deprimert etter å ha fått være ute og gjøre ting. For jeg viste at jeg måtte hjem og bare være ensom og ikke ha kontakt med andre på min alder. i ettertid har jeg fått vite at jeg ikke klarte å være normal i sosiale setninger. Å ha besøk ønsket jeg ikke,flaut å ikke ha noe å vise fram i huset og at de syntes det var mindre stelt en deres.

Traumer kan vi alle få i livet og det gjør oss enten sterk og livet går videre mens andre bær det med seg resten av livet. Jeg tror at uansett er vi som har traumer blir sterk på hver vår måte. Å kunne fortelle for at andre kan lære om at det er menneskelig å at det ikke skal være flaut å snakke om. Min egen erfaring er å være det med i kroppen og i tankene etter hvordan ting har vært. Å alle skal vite at jeg har virkelig prøvd å prøvd å komme over det som har vært. Jeg bruker å si at jeg ikke ønsker den en som begår mord noe sånt å gå gjennom, det sier litt om smerten å leve med dette.

I mitt tilfelle har det vært tøft å komme hjem etter å ha gått skole borte i 3 år,selv da var det ting som var vanskelig. Traumer følger gjerne overalt med tanke på hva som trigger det. Å tro å flykte vil gjøre ting bedre, er å skyve det under matta. For traumer er vanskelig å få bort om man er sensitiv, og at vi reager forskjellig på vår situasjon. Derfor er det ingen fasitsvar på hvordan man har det. Å ha en redsel fra den plassen man vokste opp på med minner som har påvirket ens liv såpass at hver dag minner en på alt, er fordi det har satt seg i kroppen,hodet og livet videre. Som da blir en traume og denne har jeg desverre fått på papir som forklarer at jeg kvier meg for å være ute blant folk. I frykt for å bli gjenkjent,at ting skal innhente meg fra fortiden. Tankene og minner som hjemsøker hver dag uansett hvor mye jeg har jobbet og tråkket på veien videre. For om jeg er på en plass hvor ingen kjenner meg som kan påvirke min psyke så setter det ikke noe tanker om å bli satt tilbake til alt som en gang var. Det er godt å få en pause fra å ikke være på vakt dag ut og dag inn.

Rett før jeg ble gravid hadde jeg en plan om å dra bort, legge bak meg livet her for en periode. Men da Malin kom ble jeg værende.

Nå i dag har det kommet til at vi har måttet forandre på ting etter år med og prøve med det og legge ting bak. Bare at det er så mye som har gitt dagene dypere og dypere traumatiske opplevelser. En kropp tåler nok til det en dag sier STOPP og man må sette seg ned å tenke godt om hvordan veien videre for å forebygge nye utbrudd. Å føle at man er ødelagt for alltid og må ha hjelp med å klare å gå på veien resten av livet, bare fordi de voksne ikke hørte på et barn en gang i tiden. Så mye smerte og usikkerhet som kunne vært unngått. Livet som kunne vært bare ble frastjålet og tillit til verden der ute er minimal.

Å vokse opp i usikkerhet,lite kjærlighet,ingen rammer eller lære å takle ting livet der ute,vil gi et voksent liv en utfordring hvor det er vanskelig å ha tillit til andre. For da man satt tro på de som var rundt og prøvde å hjelpe, uten å faktisk gjøre det. Har gitt mistillit og usikkerhet til de andre,i frykt for å bli alene og ensom. Samtidig vil man virkelig være sammen med de andre. Frykten,det traumatiske kommer alltid fram og lager skygger. så jeg skriver litt om hvordan traumer har formet meg til den jeg er i da.

Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv. Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene: Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før. Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker.

Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på.

Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser». Potensielt traumatiserende hendelser kan både være seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer, krigs- og flyktningrelaterte opplevelser. Slike hendelser er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi og føre til vedvarende opplevelse av fare og hjelpeløshet.

Barndomstraumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utviklingsprosesser. Symptomene kan vise seg på ulike måter avhengig av barnets alder. Mange symptomer som man typisk ser hos barn etter traumer, er normale for barn i noen aldre, slik som søvnvansker hos spebarn eller liten evne til oppmerksomhet og sinneutbrudd hos små barn. Jo yngre barnet er, jo mindre spesifikke kan symptomene være. Studier har vist at tidlig og alvorlig stress kan påvirke hjernens utvikling. Det er viktig å vite at hjernen påvirkes hele tiden av våre erfaringer, og at den er flink til å reparere seg.

Det viktigste er at barn som lever i skadelige miljøer oppdages og kommer i trygge omgivelser hvor de kan få hjelp til å komme i et godt utviklingsspor.

For spebarn og førskolebarn har separasjonsangst, fobisk angst, raseriutbrudd, sengevæting, hyperaktivitet og søvnvansker blitt rapportert etter traumer. De kan gå tilbake i utvikling og for eksempel plutselig ville sove i foreldrenes seng eller nekte å leke alene. De kan ha vansker med å regulere følelser. Følelsen av utrygghet kan utfordre evnen til å knytte seg til andre, særlig hvis betydningsfulle voksne, av ulike grunner, ikke kan hjelpe dem forstå og fortolke følelser.

For barn i barneskolealder kan man se tegn på atferdsvansker og opposisjonell atferd, hyperaktivitet og sosiale vansker. De kan virke overdrevent opptatt av egen og andres sikkerhet og virke engstelige. Eldre barn kan reflektere mer over sine egne handlinger og ansvar. De kan derfor oppleve mer skam og skyld enn yngre barn. De kan rapportere om fysiske helseplager, for eksempel magevondt og hodepine, og rapportere om konsentrasjonsvansker og nedsatt læringsevne.

I ungdomstiden er identitet, vennskap og løsrivelse fra foreldre særlig utfordrende. Traumatiserende erfaringer kan påvirke disse utviklingsprosessene. Ungdommer kan være særlig opptatt av ikke å bli oppfattet som annerledes og velge å trekke seg tilbake fra venner og familie. Etter katastrofer kan de utvikle separasjonsangst, og dette kan forstyrre dere utvikling mot selvstendighet. Det kan oppstå skolevansker, og mange utvikler hevntanker og endringer i oppfatningen om verden som forutsigbar, og mennesker som gode, noe som øker følelsen av utrygghet.

Barn og ungdom kan altså utvikle alvorlige nevrofysiologiske-, emosjonelle-, sosiale- og psykologiske vansker etter traumatiske hendelser. De kan utvikle depresjon, atferdsvansker, psykoser, rusavhengighet, spiseforstyrrelser og symptomer på posttraumatisk stress diagnose (PTSD).

Posttraumatisk stress diagnose (PTSD)

Symptomene som ofte viser seg etter traumatiske hendelser, og som knytter seg til PTSD er: gjenopplevelse, unngåelse, negative endringer i tenking og humør, og endring i aktivering

  • Gjenopplevelse omfatter påtrengende minner, repetisjonslek, skremmende drømmer, dissosiative reaksjoner (flashbacks), intense eller vedvarende ubehagelige følelser i situasjoner som minner om hendelsen, og fysiologisk reaksjoner i møte med påminnere. For barn kan gjenopplevelser skje i form av lek.
  • Unngåelse handler om aktivt å unngå «indre» traumepåminnere som traumerelaterte tanker og følelser eller «ytre» traumepåminnere som mennesker, steder, aktiviteter og situasjoner som minner om det som har hendt.
  • Negative endringer i tanker og humør omfatter: vansker med å huske viktige aspekter ved hendelsen(e); vedvarende negative antakelser om seg selv eller verden; vedvarende negative traumerelaterte følelser som redsel, anger, skyld og skam; tydelig minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av fremmedgjorthet; vedvarende innskrenket følelsesliv.
  • Endring i aktivering og reaktivitet som begynte eller ble forverret etter hendelsen(e): irritabilitet eller aggressiv atferd, selv-destruktiv eller skjødesløs atferd, årvåkenhet, skvettenhet, konsentrasjonsvansker og søvnvansker.

    Posttraumatisk stress diagnose (PTSD)

    Symptomene som ofte viser seg etter traumatiske hendelser, og som knytter seg til PTSD er: gjenopplevelse, unngåelse, negative endringer i tenking og humør, og endring i aktivering
    • Gjenopplevelse omfatter påtrengende minner, repetisjonslek, skremmende drømmer, dissosiative reaksjoner (flashbacks), intense eller vedvarende ubehagelige følelser i situasjoner som minner om hendelsen, og fysiologisk reaksjoner i møte med påminnere. For barn kan gjenopplevelser skje i form av lek.
    • Unngåelse handler om aktivt å unngå «indre» traumepåminnere som traumerelaterte tanker og følelser eller «ytre» traumepåminnere som mennesker, steder, aktiviteter og situasjoner som minner om det som har hendt.
    • Negative endringer i tanker og humør omfatter: vansker med å huske viktige aspekter ved hendelsen(e); vedvarende negative antakelser om seg selv eller verden; vedvarende negative traumerelaterte følelser som redsel, anger, skyld og skam; tydelig minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av fremmedgjorthet; vedvarende innskrenket følelsesliv.
    • Endring i aktivering og reaktivitet som begynte eller ble forverret etter hendelsen(e): irritabilitet eller aggressiv atferd, selv-destruktiv eller skjødesløs atferd, årvåkenhet, skvettenhet, konsentrasjonsvansker og søvnvansker.
    Det er en rekke risikofaktorer som kan si noe om hvem som utvikler vansker eller ikke. Risikofaktorene er hendelsens alvorlighetsgrad, personlighet og tidligere vansker. Å ha vært utsatt for flere traumer, spesielt i kombinasjon med omsorgssvikt, øker risikoen for symptomutvikling.
  • 25 Lesere

Likes

Comments

Ofte tenker jeg skal slutte å skrive, om det er dumt det jeg skriver om? Veien mot det jeg får gjennom framover? For meg er det godt å dele med dere der ute om det som skjer nå framover og mine tanker. For det er ikke for å vise meg fram eller få noen til å synes synd på meg.

Nå har jeg fått noen nye papirer fra de første bekymrings mld som kommer fra når jeg gikk i barnehagen i sulis. Mens jeg vokste opp og helt til nå, har jeg hatt minner som har ligget bak i bevist heten og, mange spørsmål som jeg ikke har fått svar på. Nå når jeg leste det som kom fra den tiden, besvarer det jeg har båret med meg i minnene. Tro om det har satt stor spor? Siden jeg enda bærer det med meg?

Det jeg har i hodet er at jeg ikke hadde språk som de andre og det er beskrevet at jeg sliter med å utale enkelte bokstaver og konsonanter. Selvfølgelig trenger det ikke bety at det er noe som kommer av omsorgssvikt. Det gjorde at jeg ikke fungerte med de andre ungene og det står og skrevet. Jeg husker at jeg ikke snakket og heler nikket med hodet og trakk meg unna de andre. Når et barn stenger seg ute og ikke trener på ord, så blir de mindre flink til å utale ord og bli forstått. Samtidig snakket jeg som en baby og de andre barna reagerte på det. Jeg fikk med smukk og lekte for meg selv.

Mye jeg husker høres ut som er sant, og har lurt mye på om jeg har funnet på dette. Husker mye som kommer fram ved at jeg snakket om ting jeg har opplevd, som at mamma var mye borte sånn at søstrene måtte være barnevakt. Hvor jeg ble isolert og tilsidesatt. Samme at jeg synes å huske at mamma tok en overdose og jeg ble alene med søstrene mine før pappa kom å hentet meg. Nå kan jeg stole på at det faktisk skjedde.

Mye prøver ble tatt av ppt hvor jeg kan huske at jeg fikk leke masse for å gjøre meg trygg. Det tenker jeg mye på enda, hvor utrygg jeg var på andre og ikle ville snakke. Husker så godt det var pappa som var med, og får gåsehud når jeg leser om at det stemmer! Mye av prøvene var på et nivå som lå under det normale, som jeg skulle ha klart å fungere mere på. Grunnet svikt ble jeg desverre liggende bak de andre i både det sosiale og utvikling.

Et annet minne var at jeg bruke å nikke når jeg ble snakket til, lekte lite med de andre og ville heler leke hund og snakket mye om hvordan det var å bo hjemme. På den tiden bodde vi i Røsvik. Jeg har gått med minner om en mann som hadde hengt seg. Det fant jeg skrevet om i papirene.

Husker i første klasse at jeg ikke ville bli med på svømming, for jeg ville ikke kle av meg foran de andre. Rart å lese at det samme stod skrevet om da jeg gikk førskolen. Mamma var mye borte da og ble forlatt alene og storesøster i "mammarollen "

Mye står om min usikkerhet noe jeg enda er og nå ser jeg at det har jeg bæret med fra lita. Dette har jeg tatt med meg gjennom alene årene. Ikke rart jeg utviklet usikker personlighet forstyrrelse. Mye om hjemmeforhold kommer fram ofte og er veldig uselvstendig, noe som jeg føler mye på nå og derfor trener jeg på og vil stå på egne bein uten å være avhengig av André! Fortsatt mye baby språk i en alder av 6 år!

Jeg har bilder av at jeg fyller toalettet til mamma med do papir og kaster skoen hennes utfør fossen med huset vi bodde i, vi flyttet mye i sulis og det satt spor. Det står skrevet: får henter Marit da ting gikk over styr for mor,han vil ha fulle ansvar men sier det er vanskelig. Vet ikke hvordan Marit har vært og får synes mest synd i mor og forteller at mor har problemer med nervene. Dette følte jeg da jeg bodde hos mamma. Får gir uttrykk for å få nervøse plager, er redd Marit skal få samme problemer(tro om det ligger noe i det?)  Mye mer står men ønsker ikke å legge mer ut av det som står beskrevet.

Noe annet jeg har gått med i tankene er at jeg føler at noen har vært litt for intim, som jeg har lurt på om det var noe i det? Når jeg leser av noe en lege skriver om jeg ikke vil kle av meg, mye urinveisinfeksjon om jeg husker så godt og legen fikk ikke lov å undersøke meg. Jeg viste stor frykt som om noe faktisk har skjedd et overgrep. Dette har jeg hatt masse bilder av og drømmer om. Det må jo ligge noe i det?

Nå kan jeg med hånden på hjerte si at alt jeg har bak i bevist heten faktisk stemmer! Nå må jeg bare gjøre mitt beste i min sak. Dette skal jeg VINNE!



  • 35 Lesere

Likes

Comments