Et hjerte er mer et organ som vi blir født med å det er med oss gjennom hele livet på godt å vondt. Et hjerte er noe vi må ta vare på for å ikke miste oss selv underveis på vår ferd i dette livet. Å føle ensomhet er noe av det verste for et menneske, å blir man formet fra barns ben av vil et voksent liv by på utfordringer på ulike måter. Håper alle kan vise hensyn til hjerte som du har og de som er rundt, tenk ofte litt mer over ting før du handler å sier noe. Vei dine ord da mye kan ødelegge et hjerte som skal fungere hele livet.

Mange ganger under oppveksten min fant jeg aldri den tryggheten som gjorde at jeg kunne trene opp hjerte mitt til å takle utfordringer på sosiale plan og takle positive og negative følelser. Underveis viste jeg ikke hvor jeg hørte til, å for å finne det dro jeg alltid ut i skogen,fjellet eller ved havet fra da jeg nesten hadde lært meg å gå. For jeg vet at mine foreldre ikke var så flink til å se hva jeg trengte. Men ute kunne jeg glemme, jeg kunne finne trøst i min egen verden. Verden med et liv jeg ønsket å ha. Der satt jeg ofte i time vis å sang å skrev dikt i dagboken min. Ønsket at fuglene kunne snakke sånn at jeg ikke følte meg så ensom, kanskje de ville være mine venner å kunne gi meg trøst? Et barn trenger å føle at det hører til en plass blandt andre på en sunn måte. Å ønske venner når de ikke er der gjorde at jeg tok med meg fugle unger hjem, gjemte de på rommet å foret de med mat å ville ha deres selskap da jeg ønsket så mye venner. Noen ganger da jeg ble såret å lei at det ikke svarte til mine forventninger som en sånn venn jeg egentlig ønsket ønsket meg så kunne jeg la raseriet gå utover dyret å smerten har fulgt meg helt fram til nå. Den følelsen ønsker jeg ingen i å gå rundt med. Hva som gjorde at det ble sånn kan jeg ikke svare på, bare at vi blir formet av det miljøet vi blir født å lever i! Der å da føler jeg i mitt mitt hjerte at jeg ikke hadde struktur, en rollemodell som kunne lære meg å kjenne på positive å negative tanker å følelser på ulike måter gjennom forskjellige områder å en god utviklings prosess.

Kanskje derfor var jeg på min første skoledag hvor 2 voksne måte dra meg ut av bilen framfor hele klassen? jeg viste ikke hvordan det var å være sammen med andre barn, jeg var usikker å utrygg for jeg kunne ikke deres språk eller skjønne hvordan være som de andre. Jeg hadde aldri lært dette, jeg var jo bare alene fram til da å de eneste stundene jeg husker er da jeg vandrer rundt alene ute i en verden jeg ønsket å finne min plass for å få et velfungerende hjerte som du har. Å gjennom mange perioder har jeg fått høre at jeg mangler innsikt, følelser å empati. Hva gjorde jeg? jeg prøvde å finne ut av det alene for jeg så at andre skjøv meg bort, å det var så vondt at jeg måtte bare lære selv hvordan livet er for å kunne være en god venn, et godt menneske. rett å slett å bare stå på egne bein, for det er sånn jeg har vært vant til hele livet. Har lært det den harde veien, en vei et barn skal kunne få lære underveis gjennom å sosialiseres på en måte som skal ruste barnet for det som vil komme på ulike måter for å takle utfordringer. Men man skal ikke vise alt å et barn må lære å tråkke feil for det er kun da man lærer å bli en sterk å selvstendig person. Ikke misforstå meg der, men å la et barn måtte lære alt alene å bare må se hva som er rette veien hele tiden uten et voksen er ikke rette hjelpen for det individet. Fra første klasse å utover måtte jeg lage mitt egen levemåte for å faktisk overleve, vi gjør det vi føler er rett, å er det ingen der som kan lede deg i tunge triste stunder så går man feil å det straffer seg som voksen. Men et barn er jo bare et barn?Det ønsker jo ikke å være vanskelig eller føle at det blir sett ned på som et problem for verden der ute. For å få venner under skoletiden laget jeg alltid historier som ikke stemte, men for meg var det min verden som var der jeg gjemte meg for det var det jeg følte som trygt. Jeg viste ikke at det var galt, det hadde vært mitt liv hele veien. Drømmen ble med meg til jeg ble voksen. Noen ganger kan jeg dra inn i min verden bare for å føle den tryggheten jeg hadde lært som barn.

Nå når jeg selv er mor vet jeg hva min datter ikke skal måte leve med for å gå gjennom det samme som meg, jeg ønsket selv å få hjemme konsulent når Malin ble født for å kunne gi henne et bedre liv. å det var trygt å så heldig å få en snill å hyggelig damer som kom hjem å lærte med å oppdra en baby på best mulig måte. Husker selv jeg hadde det når jeg var lita, men hun tok aldri tak i ting som ble sett på som urovekkende i mitt hjem. selv ville jeg være sikker på at jeg kunne være den beste mamma for mitt barn, ikke alle klarer å se bort fra det som har formet dem. Men veien har vært lang å enda har vi mange prøvelser vi skal gjennom å jeg er klar til å møte dem.For min datter går jeg gjennom ild å vann for !! å der skal vi ikke tape kampen så lenge jeg står på mine 2 bein. Å dager ønsket jeg så inderlig at jeg kunne blitt født som en annen men samtidig er jeg glad jeg lærte det jeg gjorde, bare at det har sin pris å den må jeg betale hver dag livet ut.

Kan et hjerte legges? joda det kan det vil jeg tro, men arrene blir der livet ut å noen ganger kan man føle på de arrene som har blitt. I mitt hjerte tror jeg det ikke er plass til flere arr å det må jeg jobbe med for å få de så små som mulig. Sånn at jeg slipper å føle de på det verste under perioder der jeg har brent meg igjen å smerten føles som et åpent sår. De sårene fra arrene som jeg har fått, de kjennes om å om igjen for det er den samme ild, sår som jeg får å som åpner arrene på nytt. På grunn av redsel går ting ofte om på repit all over again. Jeg ønsker derfor å ikke såre noen, men ofte blir noen såret da jeg ikke klarer å stoppe å gå samme veien å det er når jeg ikke vet hvordan handle normalt med positive å negative retninger. jeg bare ikke vet, jeg har bare ikke lært men bare prøvd å feilet om å om å om å om igjen.

Jeg har mistet mye tro på meg selv at jeg noen gang takler å være normal rundt andre uten å feile eller tolke de på rett å feil. Jeg har ikke tillit til meg selv til å føle at jeg er en person som andre kan føle at de kan være venn med. Derfor skal jeg starte å gå til psykolog for å lære det jeg skulle lært som barn, det må jeg nå da jeg har kommet til et nytt sted i livet hvor det er en ny rettning jeg skal lære å takle. Å som jeg har måttet finne mye ut av selv. å samtidig lære å takle når ting går i mot eller når jeg kommer opp i situasjoner i livet hvor jeg møter andre som ikke alltid er ment for å være min venn. Men samtidig omgås de på en normal måte uten å gi så mye av meg selv for å få den/de som en nær venn. Da kan jeg ta vare på de nære vennene som er der rundt meg gjennom alle perioder i livet å aldri drar uansett hvor feil jeg tråkker uten at jeg mener å såre. Ved den terapien så kan jeg lære enda mer om å være et medmenneske. For selv om jeg trudde at jeg faktisk var ferdig med å snakke å få råd å utvikle meg gjennom psykologen min så er det ikke flaut eller feil å fortsette den veien. selv om jeg har gått i terapi siden 1993 så ved å aldri ha fått den omsorgen så vil jeg som sagt betale noe et barn aldri skulle trengt å betale som voksen, gjøre mer av. For man kan ikke stoppe å tro, å tro på en bedre dag om man enda har et lite håp som da man var barn en gang for lenge seiden<3

Noe jeg husker fra å lese av gamle dokumenter fra min tid, som står at jeg var svært ufølsom å slem med dyr å viste ingen sympati for noen. jeg var helt tom for følelser. dette var noen jeg aldri fikk lært eller at noen viste meg dem. Men det var aldri min skyld å jeg ble mer klar som jeg vokste opp. Det var ikke dette jeg ønsket av et liv å jeg gjemte meg inni skallet mitt å verden hvor jeg kunne være bare meg, jeg lot ingen komme inn på meg. så aldri på noen å klarte ikke åpne meg. Jeg var den stille innesluttet jenta som satt bakerst i klasse rommet med jakka på for å ikke bli sett. 

Likes

Comments

Det er starten på februar, jeg sitter å tenker på noe som smerter meg veldig å skrive om. Husker ikke datoen men noen år siden i februar gikk min mamma bort plutselig hvor jeg aldri fikk skikkelige svar på hva som hadde skjedd. men for å ta det litt fra starten av; Mamma var glad i å drikke å drakk ofte for flere 1000 i mnd for å slippe å tenke på ting som har vært å få bort stemmene i hode som hun måtte leve med. Jeg var ofte innom for å se hvordan hun hadde det da jeg brydde meg selv om hun ikke var stabil, husker ikke hvor gammel Malin var på den tiden men hun gikk fortsatt i barnehagen( noen år før skolen begynte) Å dette var ca 14 dager før hun gikk bort at jeg var innom min mor en gang hvor hun klagde på smerter i brøstet å legevakten fortalte at hun bare måte vente til hun skulle innom på legetimen som mamma skulle ha, noe som var etter at hun døde. Mamma slett mye med høyt blodtrykk grunnet mange år med drikking å medisinering av nerve medisiner. Hun hadde håpet at legevakten tok henne inn da hjertet gjorde vondt, men de mente at hun bare hadde angst å av føyde mamma sine bekymringer.

Plutselig var det noe som ikke stemte da mamma alltid ringer hver morgen for å høre hvordan det gikk med meg og Malin. Samme natt våknet jeg i 3 tiden den natten å hørte lyder nede som om noen holdt på å bygge lego som Malin hadde liggende, noe som min mamma gjorde med henne i de periodene hun var mest oppe fra psykosen sin å stemmene ikke var mange av(jeg ville ikke ha mamma så mye rundt Malin i de tidene hun var mest syk) i perioder kunne mamma dukke opp full hjemme å be om hjelp da stemmene i hode var for tunge å bære alene. Noe jeg forstår veldig godt å en gang hun kom hjem til oss klarte jeg å få henne med til bodø nps å få henne lagt inn der. Men de lot henne dra dagen etter, noe jeg ikke forstår da hun var i sitt verste med å være borte fra virkeligheten. Du kunne si til henne at alt det hun hørte ikke var der eller ikke var sant, men det er som å snakke til et normalt menneske å det ikke blir trudd på noe som faktisk stemmer. Der var mamma i den tiden.

Da jeg hørte at noen bygget med klossene( å ja det var noen der nede selv om jeg ikke så noen) så da jeg våknet måtte jeg bare ta Malin med å kjøre bortover for å se hva som var på ferde, vi var alene da Marius var borte på jobb den helgen, så jeg lot Malin sitte i bilen mens jeg gikk å banket på å mamma bruker alltid å åpne da hun står opp tidlig for å drikke kaffe å ta sin første dram. Ingen åpnet uansett hva jeg gjorde å med Malin i bilen måtte jeg ringe noen til å komme å passe på. Etter lang tid for å overbevise ambulansen om at noe var galt( de trudde ikke på meg at jeg trudde mamma lå inne å noe hadde skjedd! det tok dem nesten en time å komme) å da ville dem ikke ta det seriøst, heldigvis brøyt de seg inn i huset...å tiden mens jeg stod ute... å de kom ut for å si:.... det er en dårlig nyhet... vi fant henne død i senga,hun hadde vært død siden natta i 3 tiden sa de..husker jeg løp inn å la meg ved siden av mamma, bare lå der til noen kom å bar meg ut. på veien ut så jeg spriten hun hadde drukket den kvelden. Hjertet hadde ikke klart mer.

Om ting blir tatt på alvor hadde mamma vært i live, om hun hadde blitt hørt så ville livet vært enda selv om jeg tror at det ikke ville vært så mange år før hun atter en gang hadde blitt syk da hun aldri ville klart å slutte å drikke. Hun drakk fordi livet hadde vært for tøft. Å med det vil jeg si at det er så viktig å bli hørt. Ikke se bort når noen vil si eller fortelle noe. Det kan stå mellom liv å død.

Jeg vet mamma har det bra der hun er nå å det er så godt å vite at hun faktisk var innom oss den natta for å si hadde ❤ å det jeg vi skrive om nå er at jeg ønsker å bli hørt etter mine sår som jeg går med. Mitt ønske er at du kan bidra med din støtte.

For å forklare litt mer er det den dag i dag vanskelig å forholde meg til andre mennesker å det er noe jeg må leve med resten av livet. Gjennom en lang prosess med psykologer har jeg nå i voksen alder fått diagnotisert PTSD og unnvikende personlighets forstyrrelse. Der kan jeg ramse opp hva som er utfordrende for meg den dag i dag.

- Jeg bruker de første timene hver dag til å klare få energi til å fungere normalt(usikkerheten er ekstra sterk)vil helst ikke ha det noe sosialt med noen der ute... men savnet etter å kunne føle kontakten med andre gjør at jeg prøver like mye hver dag. Noen dager er ekstra tunge å da vil jeg helst bare ha de nære rundt meg, å er redd for å åpne døra eller svare på tlf.

- å gå ut døren å være redd for å møte på naboen i frykt for å måtte si noe eller bare vise meg for dem. Tror det er ekstra tungt å komme ut av huset som er mitt safe spot å må starte å få angsten i sjakk å da er det ekstra vanskelig å møte på de som bor rundt oss. Bruker å vente til de er gått før jeg går ut.

- Får jeg meldinger på tlf eller facebook stopper hjertet helt opp, i frykt for at noen skal komme med kritikk selv om jeg vet at det ikke er noe jeg har gjort. Å for hva jeg skal skrive tilbake sånn at de ikke vil synes jeg er kjedelig eller ikke av verdi for de. Samme om tlf ringer, kjenner jeg ikke nummeret så tar jeg ikke tlf men søker opp nummeret før jeg kan føle meg trygg for å snakke med den andre personen. ofte venter jeg en stund med å svare bare for å la tankene synke inn å tenke over flere ganger hva som kan bli rett å skrive. alle ord veies omtenkelig for at ingen skal ha noe å ta meg på. selv om jeg har lært mye hvordan jeg kan å bør ordlegge meg så er jeg redd for hva som blir rett å ikke, av erfaringer fra før hvor jeg har ment ting godt å bare ikke vist hvordan ordlegge meg. ofte har jeg mistet relasjoner å det er sårt.

- Gå i butikker er noe av det tøffeste jeg kan gjøre og det gjør meg så sliten at jeg må hente meg inn før jeg kan fortsette, oftest er det tanker som kommer om noen ikke har sagt hei eller virker som de unngår meg(da er dagen helt ødelagt) samtidig og om noen er hyggelig så tenker så det knaker for jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre av inntrykkene som har kommet av både de negative å positive med møte av andre. Det er fryktelig tungt for en kropp å bearbeide hver gang man møter andre. Er alltid på vakt på alle som er i butikken å prøver å ikke møte blikk, da jeg var lita klarte jeg ikke se på andre mennesker å så alltid bort eller ned i gulvet. Har trenet mye årene som har vært men uansett hvor mye jeg prøver blir jeg så sliten av å være der rundt alle de andre. Har vendt meg til at sånn er det,å er så lett for deg å si at det bare er å heve hode å smile. ja jeg gjør det og å det er virkelig det jeg ønsker å gjøre.

- Hver dag har jeg hele tiden tanker om ting som vil skje uansett om jeg er i en bra periode, det er bare noe som jeg har tatt med meg fra barndommen for det har alltid skjedd noe negativt når ting har vært bra. Noe som har gjort at jeg ikke tør å tenke på det gode i tilfelle dårlig skulle hende. som da jeg var borte hos avlastnings familie der jeg fikk oppleve en normal tilværelse, å komme hjem fikk en så stort nederlag at jeg har sterke PTSD symtomer fra den tid å de er med meg fra når jeg står opp til jeg legger meg. Å ikke ha noen rollemodeller som liten har gjort at jeg ikke vet hvordan jeg skal lese andre å komme inn i deres krets å få bli der. Ofte har jeg gitt så mye av meg selv, eller kanskje lurt meg selv. Det har endt med at jeg har skjøvet de andre bort uten at jeg har forstått hvorfor. Mange har misbrukt tilliten min å det har endt med at jeg har fått en såpass stor knekk at jeg har sluttet å stole på noen. Å noen tilfeller har jeg endt på legevakten fordi jeg har skadet meg selv for å å få bort smerten som kom etterpå. kan si at jeg har prøvd, men bare ikke lært de riktige signalene eller sosiale kodene som er normalt. Derfor har jeg vært så nøye med min datter at hun ikke skal gå gjennom det samme som meg. Den dag i dag prøver jeg å feiler enda, er bare litt mer forsiktig med hvem jeg tar inn i mitt liv.

- Det har gjort at jeg ikke klarer å beholde de jobbene jeg har vært i, jeg får alltid beskjed om jeg fungere dårlig å har havnet som sykemeldt i store deler av mitt voksne liv. Det endte med at jeg ble 100% ufør å sitter med en inntekt som ikke er noe jeg ønsker noen å leve med( men det er bedre en ingenting å skal ikke klage) Problemet har vært at jeg har ikke klart de målene å redsel for å få kritikk å ikke bli godtatt har gjort at jeg ikke har klart å fungere rett å slett. Mangel på gode relasjoner i oppveksten har gjort det til at jeg ikke klarer å lese normale sosiale sammenhenger i jobb situasjoner å det har gjort at jeg ikke klarer å knytte sunne bånd til de jeg jobber for. Gjennom tester har det kommet til at jeg vil aldri fungere i jobb med andre mennesker uansett hvilken situasjon eller område. Et nederlag som har slått meg i magen å mange knuste drømmer.

- Kan ikke knytte gode nok bånd til andre uten å gå med en frykt for hva som kan skje, skulle jeg prøve å gjøre det har jeg gitt så mye av meg selv at jeg at det har endt ille å jeg har begynt på 0 med å stole på andre igjen, om å om igjen gjennom hele livet mitt. Nå holder jeg meg mest alene å har noen nære venner som jeg prøver å gi litt uten å bli sliten eller usikker å så trekke meg helt ut å så må starte på nytt. Flere ganger har jeg endt på sykehuset fordi jeg har gitt for mye av meg selv å kroppen har gitt opp.

- Dager hvor kroppen bare er helt tom for å ha gått så mye på offensiven å i beredskap for å ikke bli såret, engstelig eller de tankene som kommer med ting som kan gjøre meg såret. Å gå med redsel for hva neste dag bringer, å være sosial med andre å bare få hjertebank for lyder uten fra huset å ikke vil gå ut.



  • 212 lesere

Likes

Comments

Jeg håper du kan lese dette å dele om det er relevant da jeg nå har bestemt meg for å gå all in for saken min. Å jeg ønsker å gi noe til et formål du kan være med å bestemme. nå ønsker jeg ikke å bare stå her å se tilbake uten å vite at jeg kunne fått det jeg en gang skulle ha hatt.

Livet gir så mye men da må vi selv stå på for å få det å det ønsker jeg nå å klare, for å sette eksempel for alle dere der ute sånn at jeg kan gi noe til deg å ønsker at du skal lære av det jeg har gått gjennom uten at jeg skal høste medfølelser. Det ønsker jeg ikke men heller at folk skal se rundt seg i stede for å dømme.

Hva tenker du jeg er ute etter? egentlig ikke noe stort men for meg er det noe jeg har ønsket fra jeg var lita uskyldig jente som hadde drømmer som du og hadde om å få et liv som alle drømmer om som barn. hvordan ting skulle bli om livet ikke hadde vært som de var. Det er ikke for seint uansett, det må man tenke så godt man kan å fortsette å drømme selv om man er 50 eller 10 år.

Historien min skal opp å fram å det er det jeg ønsker å få til nå, har mistet så mye at jeg ser over neste fjelltopp at det er en bedre vei der nede, å den skal vi gå sammen. ønsket mitt er å kunne gi dette til Malin den dag jeg er borte. så din hjelp er utrolig viktig nå.

For å ha råd til gå videre med saken for oppreisning må jeg skrape sammen det som ikke dekkes av fri rettshjelp. Da kom jeg på en måte som jeg samtidig kan gi noe tilbake til noen som trenger støtte, ved å samle inn med kronerulling for å kunne dekke utgiftene kan jeg klare dette å alt som jeg får inn blir donert bort. for jeg skal IKKE tape! det er det som jeg har i hode mitt nå, dette skal jeg klare å få til.

Har ikke satt opp noe system enda, ville høre med hvor mange som kan se dette som en mulighet. å dere som svarer ønsker jeg å vite hvem som fortjener å få min å deres støtte etter saken er vunnet. Så kom med ditt svar å råd.


Hilsen meg og mitt hjerte <3<3<3

  • 49 lesere

Likes

Comments

jeg er voksen å livet har gitt meg dype arr, som aldri går bort. La meg starte litt fra starten av hvor alt begynte. En liten jente som ønsket et liv som alle fortjener.

Første jeg husker som liten er mamma som tar overdose for å avslutte livet, jeg var vel et par år da å noe som et barn aldri skal måtte oppleve. Husker jeg ble fortalt etter noen år at mamma rett å slett var sliten å egentlig ikke ville ha et siste barn(min pappa ville beholde meg) samtidig var ikke pappa rundt meg det første året. Noe som nok gjorde at ting var tøft for mamma. Men jeg ble hos min mor og selv om de rundt så det som pågikk var det ingen som gjorde noe.

Samtidig i den tiden minnes jeg ofte hvordan livet rundt mamma var, hvor jeg ofte var med på fester. Mye drikking å kjærester som ikke hadde gode hensikter. Jeg har ikke bevis men minnet er nok for meg. Under oppveksten kommer glimt fra noen som lurer seg inn på rommet å ting som et barn ikke skal være med på blir gjort. Tror jeg har fortrengt det, men fra jeg begynte på skolen har jeg aldri klart å kle av meg foran de andre. Hverken ungene eller voksne. Jeg dusjet med truse på å ble sint når barna snakket om kroppen. Hjemme vasket ingen meg heller eller viste meg hvordan det skulle gjøres. Alt av berøring var ukjent, kun det lille jeg minnes av ting jeg var med mamma og pappa på.(fest med voksne)

Etterhvert ble jeg kastet fram og tilbake mellom mor og far og ofte ble det pappa som hadde meg da mamma heller valgte å være på fylla. Jeg lærte ikke å snakke skikkelig grunnet manglende sosialisering. Språket var dårlig å være blant folk gjorde at jeg syntes det var vanskelig å takle. Mamma brukte ofte å sette kjæresten hun hadde foran ungene sine å kunne skylde på oss om det var noe som skjedde hjemme sånn som at vi prøvde oss på de å det fikk vi høre. Tror det var tidlig at mamma ble syk med vrangforestillinger. Med tiden begynte hun å se ting som ikke var der å høre stemmer. Pappa tok meg mer hjem å selv om han var mye syk så var han mer stabil en mamma. Dessverre hadde han dårlig helse å ofte måtte han hentes med ambulanse å jeg ble igjen hjemme uten noen voksne. En gang gikk jeg til mamma for det var så trist å bli igjen i et tomt hus, pappa hadde dårlig hjerte å det gjorde at han ofte måtte dra i all hast. En gang gikk jeg ut i hagen å la meg i håp om at naboen skulle finne meg å gjøre noe.Jeg blir trist hver gang jeg ser en ambulanse med blålys. Ser for meg pappa dra så fort de kan sånn at hjerte skulle redes. Jeg var et vanskelig barn å vet pappa hadde det tøft å vet det beste hadde vært å faktisk fått et fosterhjem (det var snakk om det men til tross for alle bevis som kom fra folk rundt klarte ikke barnevernet å ta meg ut av hjemmet) den dag i dag skulle jeg ønske at jeg ble satt inn i et trygt hjem. Fra papirer jeg har fra den tiden fikk mamma viljen sin med å beholde meg da hun måtte ha barnetrygden, det har jeg lest i ettertid at de så det på som viktig å faktisk ta meg ut av hjemmet å til en trygg familie. Men skjønner ikke hvordan de kunne la meg bo hjemme når de så at jeg ikke fikk mat, klærne var hullete å bare hang på kroppen. Jeg viste hvor pengene ble av, ikke til mat eller klær men å holde kjæresten med øl å brennvinn. Jeg husker at jeg bad mamma om å slutte med det hun gjorde,jeg ville bare ha en normal manma.

Den dag i dag klarer jeg ikke se på morgenkåpe eller bruke en selv, minnes mamma som går rundt i huset med en blodig morgen kåpe som hun og sover i å aldri vasker.truende mann som kun ville ha mamma da jeg var i veien, da mamma holdt de med drikke. På den tiden var jeg begynt å bli stor nok til å skjønne at det ikke ville bli bra å ville flytte til pappa. Det var mye fram å tilbake men hos pappa kunne jeg være i fred å det fikk jeg. Det ble mye alene tid å var for det meste på rommet å det var da pappa ble syk å ofte måtte dra i all hast til Bodø. Men det var et hjem uten fyll å selv om det var ensomt så hadde jeg meg selv å jeg kunne lære å ta vare på meg selv.

Jeg var ikke så mye hos mamma før det var ikke trygt. Men som jenter flest ønsker de en mamma som kan være der å vise det ei jente skal lære. Det var tøft å måtte finne ut ting selv, se på det de andre hadde å bare innse at dette var mitt liv. Jeg ble usikker å klarte ikke knytte meg til andre. Ingen hadde snakket med meg om mensen å hvordan man skulle ordne med bind, den dagen det var blod for første gang måtte jeg ordne med det selv. Hadde ingen å snakke med å det å ta opp med en mann var jo så flaut. Det gikk bare ikke, da var det bare å legge en pakke med bind forsiktig sammen med maten min pappa kjøpte. Husker det enda, at jeg sa ikke noe å ikke pappa heller da jeg la bind i handlekurv en. Jeg var blitt voksen men ingen å snakke med de følelser som en tenåring får da.

Å være innesluttet gjorde at jeg ikke fikk venner på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg rømte nesten hver dag hjem fordi jeg var redd. Det ble for tøft å være blant andre, å jeg valgte heller å bare sitte inne på rommet. Jeg fikk mat men ingen følelser eller noen som sa ord som barn trenger. Jeg er glad i deg, eller klemmer. Når jeg var trist fikk jeg ting siden foreldrene mine var sliten. Alt jeg ønsket var et varmt å kjærlig hjem å i dag er det kun Malin å Marius jeg klarer å klemme å at de gir meg nærhet. Det største utfordringen er å få andre for nær, det frys helt inni meg å blir vettskremt. Det vises nok ikke, men jeg blir bare så redd rett å slett.

I perioder var jeg borte i avlastning å husker hvor godt det var, å se å føle varmen i de gangene gjorde at jeg ikke ville hjem. De stundene husker jeg som det tryggeste i livet. Så å komme hjem føltes som et slag i magen å jeg ble følelses løs. For å rømme vekk brukte jeg å lage min egen fantasi verden hvor alt var normalt å så for meg sånn som andre barn hadde det, jeg rømte vekk fra virkeligheten. I det voksne livet har det gitt meg dårlige mulighet til å klare meg i forskjellige situasjoner rett å slett på grunnlag av manglende mestring under oppveksten.

Nå er jeg ufør og dagene er ofte tunge da kroppen har fått mye slitasje, å som mamma selv ønsker jeg å kunne gi min datter et verdig liv. Det er mye jeg kan gi som jeg ikke fikk å det største for meg er min datter. Men jeg kan ikke nå opp ditt jeg ønsker å har så sterkt ønske om å bli hørt selv jeg er voksen. Er det galt å ønske en avslutning på det som har vært med en oppreisning? Ønsker å vite hva du tenker. Jeg står nå på en vei der jeg kan få noe igjen for alt som har vært. Å jeg har blitt kaldt for egoistisk før. Bare det at jeg har et håp om å klare å få oppreisning for et liv jeg aldri fikk. Nå har jeg startet en prosess hvor jeg faktisk har en mulighet til å få igjen for det tapte. Det vil koste å har jeg kommet så langt, vil jeg klare dette og?Å fortjener jeg det? Håper dere kan gi meg et dytt til å fortsette å nå målet mitt. Å vinne denne saken mot et søksmål mot de som skulle ha hjulpet meg før det var for seint. Å at andre kan se håp de og.

  • 73 lesere

Likes

Comments

Snøen har dalet ned noen timer nå, jeg har vært ute å luftet malin med ei venninne før jeg nå satt meg ned for å få ned litt ord på bloggen igjen. Vinteren er vakker å full av utfordringer med været som skifter ofte, men det er godt å kjenne at man lever med vinden som stryker rundt meg og lager frisk pust i en stressende hverdag. Januar er en tung mnd da det er starten på et nytt år å med nye muligheter å med de kommer forventninger om å fortsette å være flink å ha mål som man skal klare i det nye året, gjerne mål som ikke ble fullført året før.

Bare det å klare å ha mål i seg selv uansett hva å hvor lang tid det tar er viktig sånn at man ikke sliter seg ut (kanskje det bare e æ som tenker det)æ ønsker å ikke stresse for å ikke bli syk. Men å ta det i et harmonisk tempo for min egen del. Å ha mål er så godt før å ha noe å se framover med å ønske å utvikle seg på nye ting eller fortsette der man ikke kom i mål. Har ikke satt meg så mange mål da jeg tar de etterhvert men ønsker å komme meg mer på trening med labbe å kanskje starte lett c dressur til høsten❤ der vil jeg ikke ha så mye forhåpninger da æ fort tenker det bare vil stresse å ødelegge så tar en dag om gangen. Samtidig vet jeg ikke må nå det målet for å trives med meg selv, men bare for å se at jeg kan klare det.

Å være den man er som overskriften sier er noe jeg har jobbet mye med å hvor viktig det er å føle at man kan være den personen under alle omstendigheter, å ikke føle at man må forandre seg rundt forskjellige personer å bli sliten av å ikke ha såpass tillit til seg selv som person. Å bare føle at livet aldri blir bra om man ikke gjør som de andre gir uttrykk for. Å bare gi seg tid til å selv kjenne etter hvilken følelser som spiller inn i ulike områder av livet. Det er å få kontroll over seg selv å være harmonisk å være sterk for sitt liv, for å samtidig forstå ting uten å komme i konflikter eller misforståelser, som tærer på vennskap å være et medmenneske som kan gi såre spor på livets vei.

Du er du for å gi noe å sammen kan vi gjøre en forskjell å en bedre verden der ute, alt på godt å vondt men mest for at verden skal bli et bedre sted for de som kommer etter oss som skal overta det vi har startet på. Gi dem en bra overtakelse for verden trenger det for å overleve. De dager jeg har veldig vondt i kroppen for å ha stått på med å føle at jeg kan være meg selv å stole på å få være denne personen gir en kropp med smerter å redsel for å miste meg selv kommer sigende, æ vil bare rope og ikke være den jeg jobber med å være. Det er jo verdens verste følelse nå for tiden å bli kjent med meg på nytt igjen å på nytt igjen...blir det aldri stopp! eller må vi hele tiden gå gjennom tider der vi hele tiden må lære å bli en annen person? Æ tror vi skal være en person som skal fungere men samtidig er det sunt å bra med forandringer da og. samtidig huske den vi var å ha det med oss i bagasjen for å hente forskjellige nøkler for videre framtid å lære. Med det er det jo det som skjer rundt oss som former oss som person, og det er jo det vi lærer av å vokser på. Å vite hvem man er er da ikke alltid like lett underveis. æ har 2 personer æ skifer på for det gjør at jeg faktisk klarer å overleve denne verden, å det kommer helt av hvordan omgivelsene rundt meg er. som når jeg må stå framfor et publikum eller ta en leder rolle så krymper jeg sammen å usikkerheten kommer,blir passiv å kan merkes som om jeg egentlig ikke vil ha noe med de som er der. Ønsker bare å være i fred rett å slett. samme om jeg føler meg utrygg på enkelte person, ofte er det ord å holdning som som regel ikke er rettet mot meg, som skremmer meg og æ klarer ikke bryte ut av usikkerheten og lurer på hvorfor er jeg her? fortjener jeg virkelig noe overhode? som gjør at jeg ikke klarer å se at alt kanskje ikke er rettet mot meg?de andre er jo seg selv å har sin egen historie som kan virke som at det er meg det er noe feil med. der må man bare prøve å slutte å tenke at alle vonde tanker å følelser begrunnet et ord som hørtes feil eller surt ut, eller hvordan kroppen til dere andre som kan tolkes feil å da gir usikkerhet. som da ikke trenger å ha noe rettet mot deg, eller mot meg.

det andre er å holde ting tilbake når humøret er på topp, ja det er dager, perioder der man føler seg sterk å klarer alt der å da, og føle at man kan gi mer en hva de andre dagene har vist. eller det henger vel mest litt sammen med når ting er litt lavt egentlig. for det er så lett å falle igjen å ofte er man mer sliten etter å ha vært på en topp å kjenne kroppen sakte men sikkert ramle ned, kjennes ut som en stein som henger på foten mens du dras nedover gjennom havet å du slipper opp for luft. Magen vrenger seg og kjemper om å puste mens du svømmer det du klarer for å nå overflaten igjen, ikke før du får steinen av så klarer du å se opp å nå fram å puste igjen. er det rart man kvier seg for å prøve?prøve å ta neste steg ut i verden?ja tenker du sikker og det skal æ ikke krangle på overhode å æ vil aldri dømme noen for du har din egen historie i din ryggsekk som æ skal respektere, å da ønsker æ at du respekterer min fortid som har formet meg til den æ e i dag. for vil tro æ har blitt mye klokere en mange der ute, men selv da vil jeg fortsatt være en som feiler å fortsett skal prøve igjen, som den du er og skal gjøre. derfor å bare derfor vet jeg hvem æ e, resten får du finne ut av selv :)

Under the glow of the very bright lights
I turn my face towards the warm night skies
And I am not afraid of a thousand eyes
And they're above five hundred smiles

Oh I used to think What wouldn't I give
For a moment like this This moment, this gift!
Now look at me and this opportunity
It's standing right in front of me

But one thing I know
It's only part luck and so
I'm putting on my best show!
Under the spotlight

I'm starting my life
Big dreams becoming real tonight
So look at me and this opportunity
You're witnessing my moment, you see?

My big opportunity
And now I'm right here and it time
Because this is real, this is real and it's all mine
I'm not afraid, afraid to fly
When it's above five hundred smiles

Oh I used to think
What I wouldn't give
For a moment like this?
This moment is gift
And, now look at me

And this opportunity
Is standing right in front of me
But one thing I know
It's only part luck and so
I'm putting on my best show

Under the spotlight
I'm starting my life
Big dreams becoming real tonight
So, look at me and this opportunity
You're witnessing my moment, see?
My big opportunity
I won't waste it
I guarantee

Read more: Annie - Opportunity Lyrics | MetroLyrics

  • 48 lesere

Likes

Comments

Gi verden en del av deg selv, gi deg selv til verden av det beste av deg selv. den trenger det for å overleve å bli et godt sted å være i. Jeg tror vi alle kan gi litt av oss selv for at lyset skal skinne bedre ved å tørre å slippe taket på det som en gang har vært å se det fine som kan skje å komme inn til oss alle. Bare du legger alt bak å gå dagen i møte med en ny start å frisk pust, bare det hadde vært så lett? vi ser mange reklamer om å snu tankene våre til det beste, å være selvsikker å gripe hver mulighet som kommer vår vei. Ja det er mulig å gjøre alt dette å samtidig møte hverandre med et smil å gode ord. Vi har lov til å ha dager hvor ikke alt er rosenrødt selv om vi går gjennom prøvelser for å bli et bedre menneske. vi kan legge oss under dyna å bare være der, vi har lov til det og. så lenge vi enda har de gode tankene som skal kunne løfte oss opp å gi noe til de andre rundt oss for at hverdagen skal bli bra for alle og skape en trygg å sosial vennlig livsglede.

Det er mye snakk om forskjellige sykdommer å det å slite med dette daglig, en kamp for tilværelsen å samtidig se inn i seg selv for å lære å takle dette i livene våres. Er ingen hemmelighet at mange ønsker å få en slutt på smerter å tøffe dager. Det er et slit av det store for å komme seg videre, men du er sterk uansett og veien har flere stier som vil hjelpe deg fram. Det er en plass for alle å den vil jeg at du skal finne <3

Fra jeg var lita, så hadde jeg aldri noen redsel for selve døden. Mange ganger følte jeg døden som noe godt da jeg ville slippe unna smerter å frykten for verden der ute. Jeg følte meg ikke velkommen å at det var ikke meningen at jeg skule være her, som lita ønsket jeg veldig å ha en mamma som lærte meg det ei jente skal kunne før hun møter det som ung voksen.Å vokse opp med en pappa alene som ikke helt viste hvordan snakke om ting som kommer underveis er ikke alltid lett. Men jeg takker pappa for at han gav meg hus, varme, klær å mat sånn at jeg hadde et godt grunnlag for å vokse. Bare at jeg ønsket en mamma figur og, i perioder kunne den være der. men fort ble det bare meg igjen. Ting gjorde ofte at jeg ikke viste hva som skulle gjøre at jeg en dag kunne tilpasse meg en verden der ute, å blikk fra andre gjorde meg utrolig redd å jeg ville bare gjemme meg bort å ikke se opp på de andre. Å møte hverandre med et godt mot å vise at det er godt å trygt er så viktig selv om man er voksen og, vi trenger det gjennom livet.

Vi vet aldri hva de andre ønsker eller hva som kan gi sår eller være byrde av det vi gir av oss selv, du kan bare lytte å være et godt forbilde. Det er nok å kan løfte noen opp selv om du kanskje ikke ser det, men det vil gi en det bedre å ikke minst lys i et allerede vakkert sin<3<3<3 Inne i oss alle er det nemlig en/ei som kan hjelpe den neste å så videre :) å ikke minst å snakke åpent om det som ligger å lager mørke å gir oss lysten til å unnvike livet å drømmer som er der for deg, de vil komme bare du åpner de rette dørene å gleden ved å smile ut fra ditt vakre sin å sjel<3

Mange sier at det er tabu å avslutte livet ditt, men før man har kjent på det som har gitt de tankene så syns jeg ikke de skal dømme noen. Har selv ønsket døden velkommen mange ganger fra tenårene å kjent smerten bli mindre ved å prøve den veien selv, ved å kutte meg for å minske det som har vært vondt. Det er aldri noe godt å ta det valget. Men jeg kjenner etter hvert at jeg har villet prøve litt mer for å se om jeg ville klare dette, det å reise å bare legge ting bak meg hadde vært noe som reddet meg. Det var noe jeg ønsket mest i verden, å leve drømmen med å få starte på nytt en ny plass å gjøre det jeg elsker mest: Få leve med hest i hverdagen å utvikle meg som person uten alle de negative faktorene som man har vokst opp med men heller være en usynlig uten dømmende blikk fra en fortid med mye negative faktorer. Så kan du dra å prøve ut det du ønsker mest så gjør det, dra bort fra det som smerter å løft deg selv opp å vit at det er en plass for deg der ute. jeg klarte å få det jeg ønsket selv om jeg den dag i dag er ufør klarte jeg å få drømmen om å jobbe med det jeg ønsket mest av alt: å kunne være med hester å kunne se mennesker komme å være med dem å bli glad å få en bedre helse av å få bruke hesten som terapaut. Men veien har vært hard...å veien vil fortsette å gå opp å ned videre som det gjør for oss alle. Dagene starter gjerne med at jeg må virkelig gå inn i meg selv å kjenne etter at jeg virkelig vil klare å fortsette å sette målene jeg har satt meg. Om hva skjer om jeg legger meg ned heller å gir opp? Hva vil det gi meg på sikt?kanskje en lengre vei å gå den dagen jeg står opp å vil møte livet igjen, da er det kanskje verdt det å presse seg opp å ut sånn som jeg gjorde som 15 åring ved å reise meg å dra ut i verden å gjøre det jeg ville med livet?ja å nei kommer fram i hode mitt, men til syvende sist er det ja som dytter nei ned i søla å etter en stund kjenner jeg en glede av å ha kommet ut å gjort ting, uansett om jeg ikke nådde de målene den dagen. Bare ved å være med i livet så kommer jeg et steg nærmere å håpet er der.

En ting jeg kan være ærlig om å det er før jeg ble mamma tror jeg at jeg nok mer ville ha ønsket å falle fortere når ting var som mørkest, men etter Malin kom i livet har jeg noe å stå opp før hver morgen, jeg vil aldri la henne leve det livet som jeg gjorde. For jeg vet hun vil gjøre masse godt for verden, for andre der ute å da vil jeg gi henne det som trenger for at hun skal klare det. Klare å gå ut med hode hevet å møte utfordringer med godt mot, å falle vil hun gjøre underveis bare at jeg ønsker hun skal komme seg fortere opp en det jeg har gjort. Slippe å kjenne smerter, sjalusi for å ikke ha fått det som andre på sin alder å som skal gi styrke videre ut i stegene som kommer. jeg ønsker ikke døden velkommen mer annet en når min tid kommer naturlig. Å det ønsker jeg flere kunne ønsket derfor vil jeg gi mer av meg selv for at vi alle kan se mer opp fra det vi har av tyngde som sliter å gir oss lyst til å bare grave oss ned.

Nå står jeg mye alene men styrken er ikke alltid med å ha så mange rundt seg, den er hos deg selv ved å være den du er. Du finner den om du leter å kjenner etter hvordan du vil ha det selv. Tøft ja det er det, livet er gjerne det men aldri for sent å faktisk leve. Bare ta den tiden det tar å se etter tegn på det som kommer din vei en å gå lete hele livet før det er for sent <3<3<3

Si meg hva er det du venter på,hva er du venter på. Jeg står jo her å venter på deg nå :) <3<3<3


  • 40 lesere

Likes

Comments

Det er mandag å mandag er som å restarte fra helg til ny uke. i løpet av dagen våkner jeg litt mere til liv for en ny uke.

Vi går alltid gjennom livet med forskjellige prøvelse å alle ønsker å nå de målene vi setter. jeg ønsker å legge fortid bak men vet at den alltid er med på alle områder, vi kan omformere fortiden til en ny framtid på positiv å negative ting. det blir hva vi gjør det til. fortiden er viktig for å gå videre inn i framtiden. vi må ikke glemme den vi var for å bli noe mer eller kunne lære på hvert steg vi tar inn i neste plan i livet. samtidig ikke bli hengende fast i gamle vaner å redsel for å prøve noe nytt,verden er alltid i forandring. derfor er alt vi tar med oss viktig om vi en dag skal legge det bak neste sving.

Er alles rett til å komme fram i lyset å være den man ønsker, å kunne stole på seg selv til å klare det man ønsker. viktig er å støtte hverandre underveis å være glad på andre sine vegne. heie hverandre opp å inn i fremtiden sammen! da blir alt vi ønsker å alt vi drømte om i fortiden en mulighet. ellers tenker jeg man går gjennom livet ensom å uten innsikt som gagner et sosialt liv framover i tid.

Er man egoistisk med å ønske noe?å tenke at nå er det endelig vår tur til å få drømmer oppfylt?å kunne se at livet endelig svarer på slitet som har vært?vel vi må prøve å være stolt å ønske det beste for seg selv å alle som er med å bakke deg og meg opp å fram🙌💗💗💗livet gir deg aldri noe du ikke er klar for,det kommer å da skal du gripe det å ta det med i framtiden å legge noe av lasten din bak i fortiden 💗

Redsel for å miste alt er med hver dag,sårhet av å miste de nære både de som har gått over på den andre side å de som snudde ryggen da jeg prøvde å nå mine drømmer,det gjør meg redd. jeg vet aldri hva jeg skal tenke eller tro. derfor vil jeg ikke belaste noen, jeg ønsker å beskytte meg og mine ved å klare ting alene. da blir ikke smertene så store når jeg gir for mye av meg selv. inn i framtiden står vi på egne bein å realiserer våres drømmer 💗å ønsker deg med på veien🌈

  • 41 lesere

Likes

Comments

​Ingen hemmelighet at jeg skriver mye om alt mulig, ingen hemmelighet at det er mye som de fleste ville holdt før seg selv. Ting er ofte ikke rosenrødt for noen, jeg vet det. er ikke en unnskyldning å være en så åpen person for å klare å mestre hverdagen heller. Jeg vil være ærlig om en ting- jeg har store problemer med å stole på personer av gode grunner, men det skal ikke være hindring for å leve et godt liv. opp gjennom årene har jeg gått å veldig mange negative spor å det har gjort at jeg har rotet til mange relasjoner. Jeg har alltid ment ting godt for alle, bare at når jeg har jobbet med meg selv for å stole på de som har kommet meg nært å etterhvert blitt til at det enten har slitt vennskap ut, jaget/skremt dem bort, så har det aldri vært fordi jeg har villet være slem eller noe. har bare prøvd alt for å få venner å beholde dem. Nå vet jeg mer en før å prøver å ikke gå i de samme fallene som før, det er ofte vanskelig men jeg holder mer tilbake å det har virket veldig bra. jeg har følt meg bedre med å ikke gi så mye av meg selv. uansett har ting vært vanskelig å med en gang jeg gir av meg selv tror jeg at ting blir bra å jeg får være inkludert, bare at jeg må lære å gå videre selv om ting ikke blir sånn. å vite at det er ikke noe galt med meg, å lære at jeg må like meg selv for den jeg er så får de som kommer være med eller gå en annen vei. samtidig ønsker jeg ikke å være en bedreviter eller være en som hever seg over andre. for jeg ønsker ikke å fortelle så mye om ting for å være en som briefer om livet mitt. det er jo veldig bra å kunne glede seg over livet å det vi ønkser å få ut av det å da vil vi jo snakke om det til de vi er glad i. å være glad i de andre på deres vegne er en flott ting å noe vi alle bør kunne.

den plassen som har vært mest utfordrende har vært på alle stallene hvor jeg har hatt hest, jeg har aldri vært vandt til å være så nært innpå andre på den måten. å jeg har vært glad å smilt å ønsket å være sosial å få relasjoner med de andre som deler samme glede som meg- hest å stall. Men jeg har ikke lært de normale tegnene å måten å være på blant andre så jeg har flyttet stall nesten hvert år i de årene som heste eier. det er noen ganger å jeg har flyttet fordi jeg har gitt mye av meg selv. jeg har villet så inderlig å bli en del av gjengen. dele ansvar å være på ting sammen, felles med de som er på stallen. men noe har gått galt hver gang, å jeg har skremt alle bort... jeg har så dratt min vei for å ikke være en klump på foten deres. for jeg trudde om jeg smilte å var positiv å ønsket å hjelpe til så ville jeg og få være med, bli inkludert. Nå ser jeg at alt er bare min skyld rett å slett. å skjønner alle som bakker bak å vil ha meg på avstand men samtidig prøve å være hyggelig for å ikke lage dårlig stemning. det er greit, jeg skjønner at jeg har en vegg framfor meg, men jeg har flyttet den så mange ganger for at andre skal komme inn, den er åpen enda men den blir ikke flyttet like fort som før. det er greit at jeg må lære mer å da må gå veien med egne bein på bakken uten alle med meg, for alle vil være sammen med den de føler seg trygg med, har en god kjemi med som ikke sliter dem ut. jeg er ærlig å skal ikke gjøre mer skade nå til dere som er rundt meg.

dette er ikke noe jeg hadde lyst å skrive om, men er bedre en å gå rundt med det en å ikke si noe, eller få det ut. for jeg vil ikke være en som du vil unngå fordi jeg er usikker å det gjør andre sliten. er nok derfor jeg har mistet familie og venner nå. derfor føler jeg meg ensom å utenfor, det er ingen andre sin skyld

  • 42 lesere

Likes

Comments

å føle ensomhet å føle seg sårbar med et hjerte som er mykt å bare vil elske alt å alle er ikke det rette for denne verden, å være en med åpenhet å naivitet er en farlig egenskap. we only are one person  in this world and thats the best we can be. Å tråkke på en smuldrete vei gjennom livet som aldri blir sterkere for hvert steg eller se solnedgangen dra ned over fjellet med å kjenne på det vakre med det. En tåre faller å lander på et slitent skinn og drømmen om å få se solnedgangen med alt det vakre blir ikke mer. ikke mer en det som var en drøm for lenge siden i et hjerte som banket for en framtid for det bedre. hjerte gjør et hopp å banker uregelmessig for det såre som ligger dypt ned i et voksent sinn med en sjel som har gått gjennom ild, dype grøfter for å klatre opp igjen. hvor den solnedgangen med nye drømmer er å et håp om å klare å stå på egne bein uten å falle, gang på gang falle ned i grøfta å gå seg vil i labyrinten med den forbannelsen som lå i krybba til en baby for mange år siden, fallet fra den dag og utover de år som har vært har gjort et sinn redd, engstelig å uten å klare å skille mellom de normer som er ment for oss for å klare å være en venn, kjæreste, arbeids kollega, husmor, mamma å være seg selv som et individ. en forbannelse som følger en på veien, føles det som å en bør å bære uten å klare å droppe det i fallet for å kunne gå videre med et nytt håp, med et hjerte som banker rent å uten frykt for å bli alene eller ikke klare å finne plassen med de sår man bærer med seg i sekken, i sjelen å i hjertet som ble utdelt for å klare de bragder som ble utlevert til livet som har gått.

i remember tears streaming down your face when i said id never let you go. when all those shadows almost killed your light

youst close your eyes, the sun is going down youll be alright no one can hurt you know. come morning light you and ill be safe and sound



  • 43 lesere

Likes

Comments

Ville legge et bilde først med hesten min Labello som vi er utrolig glad i å som har satt mange spor i våres liv. Han er en energisk å glad gutt som har kjempet mange kamper for å fortsette å leve sammen med oss. alt har vi gått i gjennom sammen å ingenting har vært en lek men masse utfordringer. Jeg vil si at jeg har blitt sterkere med å ha han i livet selv om vi aldri har kommet like langt som så mange andre, men likevel veldig lang på mange områder. å de er så unike å ha med seg videre på veien. det å ha lært sammen å både han å jeg har vist stor vilje til å klare alt vi har møt på våres vei. mange vil nok si at de aldri ville ha gjort det selv, men husk at dyrene er våres beste venn som virkelig gjør alt de kan for å gjøre oss glad, de prøver virkelig. å det med Labello tror jeg bare var ment for oss 2. Da jeg hentet han hjem var det fordi jeg så at han kom til å bli en kaste ball om ikke å i verstefall bare leve en kort stund fordi ingen ville forstå han som det jeg gjør. Jeg ser meg selv i han å han i meg. det med han som og gjør meg til en bedre person er at han lærer meg å få en bedre holdning både med kroppen å psykisk. er jeg ikke på plass merker han det å gir klar beskjed, dermed har jeg lært å lytte, se å føle.

I dag var jeg på min 2 ridetime for å komme ut av komfort sonen min som jeg er så flink å hjemme meg bak. jeg leste en gang at alt vi går gjennom kommer når vi er klar for det. å før har jeg bare tenk tanken på å prøve selv å gjøre ting som jeg liker, som å ri å bli en flinkere rytter. Å være så heldig å få ri på en flott plass med snille mennesker rundt meg har gjort at jeg ser mer framover på ting. Jeg kan være distansert fra andre, da jeg har blitt tråkket på så mange ganger da jeg har åpnet meg for mye å vært så naiv. men jeg vet det går ikke å stenge alt ute. Kroppen min er heller ikke der den engang var å få alt på plass igjen, med selvtilit til å prøve, åpne kroppen for inpulser, følelser å gi det liv igjen. Liv som har vært i dvale. på ridetimen i dag var jeg utrolig glad, følte meg velkommen på første gang på alt for lenge. Malin koset seg selv med andre stall jenter mens mamma hadde ridetime. var bare så godt å se.

For en stund siden var jeg og Malin på hesteutstilling atme her vi bor, å som vanlig hater jeg å dra på arrangement rundt her da jeg ofte tenker på hva andre mener om meg som person, å da kan være unnvikende ( siden jeg har unnvikende personlighets forstyrrelse så blir det ofte sånn) men prøver å hilse å smile, å ser at alle har noen å snakke med, henge med. det er veldig sårt å komme en plass å ikke føle seg velkommen. vet jo at det ikke er sånn men er sånn jeg tenker å jeg har vendt meg til å bare være blandt andre for å ikke bli innesluttet. samtidig for at jeg vil være med på ting. fra jeg var lita til jeg ble tenåring var jeg aldri ute med venner, hadde ei venninne men vi kunne liksom ikke bruke opp vennskapet med å være sammen hele tiden. ellers var jeg bare alene. så jeg lærte at det er tøft å snakke med andre når jeg ble større. å se folk i øynene å holde blikket har vært en stor utfordring. dermed har jeg samtidig problemer med ord å samtaler som jeg føler voksne på min alder skal kunne, kanskje det skremmer noen bort. er ofte redd for å gjøre de rundt meg sliten på grunn av det. alle har sine ting de sliter med å det er så lett å dømme, noe jeg har fått så mage ganger opp gjennom årene å mistet familie grunnet dette. Men det jeg skal fram til var at etter en stund på utstillingen kom det andre som jeg kjenner å noen jobber jeg med. de kom å hilste å ville være med meg, å det gjorde meg så glad å jeg fikk faktisk håp som jeg trudde var borte. jeg la meg den kvelden med smil om munnen.

Uansett hvor mye jeg ønsker ting så vil dager være tunge å vanskelige, å en kropp som kan være tung som bly. Bare at jeg gir ikke opp, jeg vil leve for å se Malin vokse til å bli den flotte jenta ho er. håper bloggen kan være tin inspirasjon til alle dere der ute hvor en dere er i livet å videre på veien du går. for det er håp, bare at livet ikke alltid gir det deg før du er klar.

​Bilde av min beste venn <3<3<3 som mamma var med på å betale da jeg kjøpte han for 10 år siden. Du er litt mamma sin Flying Yankee Labello og hun passer nok på deg og oppe i himmelen som hun gjør med oss andre <3<3<3

  • 59 lesere

Likes

Comments