Man blir aldri ferdig med livet sine ned turer, men man kan lære å takle dem på en måte som gjør at man ikke ramler ned i kjelleren. Ved å bruke de gode tingene vil det bli lettere å komme seg opp. Lettere om man har gode mennesker rundt som dytter hverandre fram. Selv har det vært vanskelig for meg å gjøre det, i frykt for å bli tråkket på og forlatt. Mest tror jeg det er fordi jeg og er misunnelig på hva de andre fikk til og at de faktisk bare stod på for å klare det. Uten å være full av livskraft har det ikke blitt helt det man har tenkt. En ting jeg husker fra ungdomsskolen, hvor vi skulle ha en presentasjon om noe vi ønsket å bli som voksen, var noe jeg virkelig klarte å framføre. Fordi det var noe jeg drømte om, en gnist som lå der inne. Jeg hadde framføring i det å bli ride lærer og hva som skulle til for å bli det, men utfordringer underveis førte til at det måtte jeg bare glemme. Psyken og måten jeg ordlegger meg ville ikke ha fungert. Men å ha hatt den drømmen har gitt meg noe uansett.

Med å forstå seg selv har gitt innsikt over tid, og ser nå at det som har vært under tidligere liv har gjort meg trist, engstelig og sjalu på andre, rett å slett følelser som ikke er bra å gå bære på. Jeg sliter med å klare å forholde meg til andre med å bygge dem opp selv om jeg prøver. Men til slutt ender jeg ofte med å såre, skyve dem bort. I redsel for at dem skal se hvem jeg egentlig er, et menneske som er skadet og ikke klarer å slippe tak på det vonde som har gitt arr, når skal jeg få slippe? Vil det noen gang gjøre det? Jeg tviler å tror ikke lenger på et liv uten smerter. Det har vært så lenge i mitt liv. Holder jeg på det fordi det alltid har vært der å er det jeg kjenner mest til? Det mønsteret man har gått lenge i er vanskelig å komme ut av, fordi det kjennes trygt ut. Men dette mønsteret er virkelig ikke trygt eller godt å være i. Og det sårer så mange av dem som er rundt. Mange blir sliten å ønsker avstand. Jeg forstår det så godt og føler Ingen nag lengre. Derfor var jeg alltid sjalu på de rundt meg. Ble ofte trist om andre gjorde ting sammen uten at jeg ble spurt. Ble jeg spurt ble jeg redd og følte jeg ikke fortjente det. Ofte følte de andre at jeg skjøv dem bort da jeg hadde en holdning som var som om jeg enten hevet meg over dem, frøs dem bort eller bare tenkte på meg selv. Bare at jeg ikke viste hvordan jeg skulle forholde meg til tankene og følelsene som surret rundt i hode, og enda har jeg det sånn. Og jeg er rett å slett sliten! Føler jeg ikke har mer å gi rett å slett for å klare å være sterk. Livet har gitt meg et slag i magen hver gang ting har gått bra, jeg har sakte blitt mer redd for å prøve igjen. Smiler jeg eller ler så ligger smerten på innsiden. Når jeg så blir alene kjenner jeg kroppen rope ut at den har gjort sitt! Nu må jeg gjøre noe for å ikke miste det siste som ligger der en plass.

Derfor ønsker​ jeg å klare denne tiden jeg går inn i og får en avslutning, få fred!!få leve og legge bak noe jeg ønsket å få en gang i tiden. Hvertfall har jeg et lite håp om at det skal gi meg sjele ro, la kroppen få hvile etter en kamp om å klare å stå på 2 bein uten å falle om å om igjen. Slippe å plage de jeg bryr meg om å ofte sårer med ord jeg sier og skriver i tunge stunder. Få være ei bedre mor for fineste jenta i love mitt. For det har vært nok nå!

Heldigvis har jeg ei super psykolog og er så godt å ha noen å snakke med igjen, men ønsker å en dag få slippe å det. Være sterk nok til å fungere uten. Men her og nå kan jeg ikke det, for jeg er redd for å ramle en gang til å da vil ikke kroppen min løfte meg opp igjen..


Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 28 lesere

Likes

Comments

hver dag når jeg våkner ønsker jeg ikke å gå ut av døren å starte en ny dag. For jeg vet hvordan det har vært og jeg er redd uansett hvor mange som er her for å støtte. Jeg ønsker ikke å såre noen, men det er bare sånn. Å være en som ikke klarer å fungere er utmattende og hvorfor skal jeg prøve? Hvorfor skal jeg fortsette når alt jeg får er skuffelse? For det er det man får når man ikke klarer å gjøre noe med det man ønsker, drømmer som man vil ha i livet sitt. Med traumer og minner som ligger og skygger for veien videre, så tør man ikke prøve.

Nå har jeg fått brev om at det blir rettssak, og det som kommunen la som vekt av hvorfor dem ikke sa seg ansvarlig i mitt tap, viste jeg og hadde rett. Men selv om det de mener er alt som skulle til for at jeg ikke ble skadelidende så har de tatt så feil som det går. Og det skal jeg kjempe for å bevise, for jeg var der og, det er mitt liv de skriver om men mitt ord ble aldri hørt. Barnevernet gav meg turer til helsesportsenteret. Der jeg skulle trene på kontakt med andre barn, jeg var redd for å kle av meg å dusje foran de andre og husker jeg og tisset i senga npr jeg var der. Jeg trivdes da jeg fikk trygghet å rammer. Noe jeg savnet hjemme og når jeg kom hjem skulle det være nok. Det som skjedde var at jeg isolerte meg mer en hva tanken var av tiltaket. Jeg låste meg inne på rommet å gikk kun ned for å spis eller dra ut for å være alene. Jeg hadde ikke venner som det ble skrevet fra svaret jeg fikk i posten her om dagen. Redsel for å bli avist å ikke godtatt fordi jeg ikke hadde det samme som de andre var såpass stor at jeg bare skøv folk bort. De andre barna ble lei av å spørre og sluttet etterhvert. Jeg utviklet engstelig personlighet forstyrrelse og den sterkeste post traumatisk stress syndrom. Husker at jeg ofte ønsket å flytte på grunn av at det var så mange dårlige minner. Starte på ny med en annen tilværelsen, var mitt håp.

I et album jeg har etter pappa er det bilder der jeg er med på fest med venner av han og husker at jeg var oppe sammen med dem om natta. Om kvelden stod jeg å så etter de som skulle komme da det var noe jeg var vant til. De voksne valgte å la meg være med i stede for å skerme meg som et barn skal gjøre, men jeg lå ofte sammen med de voksne mens de hadde sex og under drikkingen hele natta. Skal finne bildene å ha som bevis når tiden er inne. Jeg drømte mange ganger om det som jeg opplevde og noen ganger får jeg bilder av de voksne som styrer på sitt vis. Jeg sleit med å vise meg naken foran andre når jeg vokste opp, og alt som ble snakket om kropp og seksualitet gjorde meg kvalm og redd. Nå har jeg ikke bevis for om det skjedde noe annet en at jeg har bilder som dukker opp. For det var mange forskjellige gutter som var rundt og minnes at de gikk inn på rommet mitt. Men tenker om foreldrene ønsker å bruke tiden på å feste når man har barn må man prioritere på en annen måte. Jeg ønsket at jeg slapp det og det som jeg måtte være med på.

Pappa ble nok syk av det livet for han sluttet etter noen år og ble ufør, med en helse som ikke var bra ble det tyngre å ta vare på et barn, jeg klarte å få han til å gi meg alt jeg ville. Tror jeg fikk spise alt av snop og det endte med masse hull,og for å borre måtte jeg få alt jeg ønsket meg fordi jeg slo meg vrang. De andre barna syntes jeg var bortkjemt men jeg utnyttet pappa sin svakhet ved å tigge til meg leker hele tiden. Ingen rammer og heler gi meg ting en å prøve å lære meg rett og galt. Jeg fikk ikke klemmer når jeg var trist, jeg ble sint og fikk ting heller å det var alt. Pappa lærte meg ikke å vaske meg eller skifte klær, jeg tisset i vasken å brukte en håndduk som hang på en stol hver gang. Det gikk mange uker før den ble byttet ut. Trusene hadde jeg på til de var så små at de lagde gnagemerker rundt rompa, ofte full av tiss og andre ting. Ikke før jeg ble gammel nok til å skjønne noe klarte jeg å skifte selv, og med at det ble sendt inn bekymrings mld til barnevernet. Pappa la fram klær men var ikke noe samtaler om hva som var normalt å gjøre, ingen følelser eller form for sympati. Et barn trenger å få forklart hvorfor vi må gjøre ting og ha en forståelse.

Jeg ønsket å ha en mamma da pappa ikke viste hvordan ei jente har det under oppveksten og mot puperteten, hvordan kroppen forandrer seg og tanker som kommer. Jeg bodde hos mamma en periode, og pappa var blitt mer syk. Det var meningen at mamma skulle bruke barnetrygden på klær og mat, men jeg fulgte med og det ble brukt på øl og mat til mamma og typen som var psykopat, noen ganger kom han inn på rommet å tok mine spare penger og truet med å drepe meg, mens mamma så på og ikke gjorde noe. Jeg ba inni meg om hjelp, men det skjedde ikke noe. Jeg fikk støttekontakt men med en gang jeg kom hjem ble jeg møtt av ei mamma som var tom og kald, det var veldig ensomt...og jeg ble stille og innesluttet men trudde det skulle være sånn. Selv om jeg sa til mamma at det ikke var noe jeg ønsket å ha så ble det ikke hørt, og fikk skyld av at typene stakk. På skolen gikk jeg i klær som var for småe, hullete og ikke passet da jeg var så tynn fordi jeg ofte ikke fikk mat. Som regel ble de brukt på å dra ut å drikke. Jeg spurte ofte om hvorfor pappa ikke kunne få barnetrygd men mamma ville ikke miste pengene, samme når barnevernet da faktisk VURDERTE å ta meg ut av hjemmet, men siden mamma sa ho var redd for å miste meg (på grunn av penger til øl,sprit og typen) så klarte ho og overbevise dem om at ho hadde forandret seg, ved å få en hjemmekonsulent som og var med ut å drikke! Så ble jeg værende. Nå ønsker jeg sånn at de tok meg ut! Derfor ønsker jeg den oppreisningen fra fauske kommune sånn at jeg kan bli hørt uansett om jeg er voksen. Jeg måtte passe på både moren min og faren min da jeg ønsket at de skulle bli frisk da jeg ikke fikk nytt hjem. Men det nyttet ikke...

Hver gang jeg fikk tiltak fra barnevernet som de skriver at er nok for at de skal ha hjelpet meg som barn, ønsket jeg ikke å dra hjem. Hjem til ensomheten hvor jeg som 13 begynte å kutte meg og ønske å få dø, rett å slett være så sint at jeg faktisk ble født! Dette er noe jeg tenker hver dag jeg står oppp nå og, og at jeg fortsatt går til psykolog. Når jeg kom hjem fra opphold var jeg sint og lot det gå utover pappa, noe jeg har dårlig samvittighet for den dag i dag, og tok på meg masse ansvar med å vaske hus da det var noe dem ikke klarte. Men jeg ville ikke bo hjemme! Og hadde ikke venner som det ble beskrevet, jeg satt på rommet til jeg flyttet fra fauske for å gå skole. Det gikk bra der da jeg kom meg bort fra ålassen som hadde gjort så vondt og tanken på å dra tilbake var så vondt. På ungdomsskolen gikk jeg intil veggen og så ned i gulvet. Turte ikke snakke med noen og var bare alene. Satt bakerst i klasserommet med jakka på for jeg var redd for å kle den av, klassen ble forandret og lærern sa til de andre elevene at de skulle vise hensyn, men følte jeg ble det på grunn av sympati. Ingen ville prate eller invitere meg hjem. ALDRI! Og hjemme var pappa mye syk, måtte ligge ved tlf for å raskt ringe ambulanse og ofte var jeg forlatt uten en voksen som kunne fortelle hva som skjedde, om pappa kom tilbake eller om han ville bli borte, dro jeg til mamma så fikk jeg ikke støtte. Ho var begynt å høre stemmer og se ting som ikke vi andre så, så jeg dro hjem for å vente på at noen skulle komme å hente meg. Samme når jeg var kommet i puperteten så måtte jeg ordne selv når mensen kom, ingen å snakke med. Når kroppen forandret seg og man var usikker og redd. Jeg ville bort, men ingen hørte. Ofte tisset jeg meg ut om natta til jeg flyttet, da sluttet det og jeg skjønte ikke hvorfor. Mamma trudde jeg var syk som hun var da ho ikke ville være alene med det, så hun gav med medisiner som var til sterk psykiske mennesker. Jeg lovet meg selv å aldri bruke de da jeg så hva de gjorde med mamma. Men jeg går på dem nå og har gjort det i 10 år. Mamma ønsket å ha noen å legge sin byrde på så hun mente jeg var som henne, noen ganger sa hun at hun skulle få de andre mot meg fordi jeg prøvde å være en annen en den ho var. Og det var en måte å skyve sine problemer bort på.når det kom til barnetrygden fikk jeg den selv et par år før jeg ble 18, før det ble dem brukt på alkohol og sikkert narkotika da mamma vanket i det miljøet. Alt som hadde vært formet mamma til å bli psykotisk og leve med stemmer i hodet når jeg ble voksen, hun kom på døra full og ba om hjelp fordi dem som hadde voldtatt å dopet henne skulle komme å ta henne, men det var kun i hodet hennes.

På videregående flyttet jeg til sortland alene med flyttelasset, det var trist å dra å se de andre komme med sine foreldre. Jeg følte meg veldig ensom om stengte meg inne på rommet første perioden. På internattet måtte alle dele dusj og det klarte jeg ikke, samme med å spise i kantinen mens de andre så på. Jeg fikk sitte på bakrommet der ingen så på. Å det gav meg en såpass stor knekk at jeg ble innlagt på sykehus av å kutte meg, hvor jeg måtte fortsette med psykologen og få tett oppfølging. Dette var noe som fortsatt skjedde under tiden på skolen og jeg fikk besøks hjem som tok meg inn som deres foster barn på en måte, jeg fikk føle nærhet som jeg aldri hadde fått før og de gav meg styrke. Noe jeg skulle fått for mange år siden, for når jeg flyttet hjem kom alt det gamle tilbake og jeg havnet på nps i 5 uker, gikk til psykolog og samta ved rus og psykiatri til jeg ble 30, hadde litt pause og går nå til psykolog igjen! Dagene er fortsatt en kamp, men jeg går i terapi for å være en god mamma for malin, jeg har god selvinnsikt men uansett går ikke traumene bort, redsel for å stå alene men samtidig å tøre å være ute blant folk. Jeg blir fortsatt sliten av å prøve å gå videre. Bare at jeg nå ønsker en verdig avsluttet for å få noe for det jeg mistet. Livet vil ikke gå videre før jeg har blitt ferdig og håper dere der ute kan være med på veien.

  • 70 lesere

Likes

Comments

Å være engstelig for noe i livet en gang tror jeg vi alle kan være. Men å alltid være redd er en fulltidsjobb å takle. Frykten for hva som venter er uutholdelig  smertefullt, og kroppen kjenner på alt som har vært. Mye kommer fra fortiden hvor et liv aldri fikk blomstre normalt. Å hvorfor ripe opp med å skrive? Skjønner du ikke at du syter  over ting som har vært​? Men jeg skriver aldri for å syte eller synes synd på meg selv. Jeg ønsker ikke å vise sårbarhet men jeg får ut ting med å skrive å det gjør ting lettere. Ved å holde det inne bygger opp en stor klump i brystet og da føler jeg at livet og Verden er så tung å alt jeg ønsker er at jeg aldri ble født. For meg føles dagene som en kamp, en straff for at jeg kom ut i denne verden. Under oppveksten levde jeg under psykisk vold fra min mamma og det har gjort at jeg ikke føler at jeg hører til her, at det er min skyld at alt som skjedde rundt meg og foreldrene mine var som de var. Barn tenker gjerne det fordi dem ikke vet bedre. Det er ikke noe et barn skal måtte gå gjennom. Samme når du ser på når de voksne spiser å ikke får noe selv og må gå på skolen sulten, skitten og ustelt bare fordi de voksne skulle ha penger til alkohol.

Uansett er det fortiden å det er nu som teller noe jeg vet å prøver å tenke på hver dag. Selv om smerter er ekstra store sier jeg til meg selv om å holde ut. Jeg har en jobb å gå til, men der er jeg og usikker å vil ikke føle meg i veien. For plutselig kan jeg miste det og, selv om det kanskje ikke skjer. Men i hodet mitt er frykten der. ALLTID for jeg prøver hver dag og hvert minutt å ikke la det vonde ta overhånd. Som en mørk sky som legger seg over og bare presser meg ned i gropa. Å finne styrke til å løfte seg opp å bare stole på at ting ikke er farlig, at ingen vil deg noe vondt. Det er så lett å si det, men jeg prøver å snu til det positive. Det gjør jeg virkelig, men har lært å ta det i det tempoet kroppen min klarer uten å falle ned å gjøre den utbrent å forsvarsløs.

Det går å skrive om alt som er vanskelig, å de som forstår å ønske om prøve å være med i livet. Vi er jo et individ som ønsker å bli sett å hørt og være en del av noe. Gjennom livet har det vært en utfordring, men man må stoppe opp å lytte og føle på hva som blir best før man hopper ut i ting eller gir for mye av seg selv til andre. Selv har jeg hatt en ensomhet som har gjort at jeg ønsker å bli venn med alle jeg møter, der er den største feilen og gang på gang havnet ned i bunnen og lurt på om det er vits i å prøve igjen. For å gå gjennom en sånn smerte er så uendelig vondt at man ikke helt ønsker å prøve. 

Å stå på beina nå har tatt mye av både kropp å sjel, ønske om å nå opp ditt jeg en gang ønsket som barn har alltid vært stort, bare at jeg klarer ikke mer nå. Jeg har ikke krefter til det som jeg planla som barn. Alt ble fratatt underveis, og det ønsker jeg ingen å gå gjennom. Og alltid ha tomhet med seg er ikke noen fortjener,for tomhet vil jeg alltid bære med meg. For jeg kunne fått så mye mer, kunne hatt en fungerende kropp og et liv med lys i blikket. Familie som jeg kunne gå til selv som voksen å føle en samhold som jeg misunner. Noe jeg savnet i alle mine år, og som har satt spor nå og framover. 

Ønsket mitt er å ha ro, få være med de som fortsatt har trua på at livet fortsatt er verdt å fortsette, at det er en plass for en som ikke føler det. Og at vi fortjener det vi drømmer om i livet, for drømmer er viktig å ha med seg. For kan hende at en dag blir smertene mindre, roen tar mer plass en redsel.

  • 51 lesere

Likes

Comments

Tanker å mye annet former dagene og livet skal fortsette i samme tempo som før. Alt har en mening med det vi  i går gjennom som menneske og hvorfor gå i de sporene som har vært? Det er tøft å bryte ut av det som har vært, men alle drømmer om noe bedre uansett hvor vi står i livet. Selv føler jeg at livet ikke var ment for meg i det hele tatt. Noe  i som er en forferdelig vondt følelse å gå med.

Vi hører ofte om selv skadning å hvor egoistiske dem som gjør det er, hvor lite dem egentlig tenker på de andre som bryr seg. Bare prøv å tenke litt etter selv når noe butter i mot. Hvor sterkt ønsket du ikke å finne en vei ut? De fleste klarer det fint å stå på for å finne en god løsning. Å ja det kan vi alle klare, vi er alle like mye verdt og det er så viktig å tenke uansett situasjon. Men å ikke takle ting like godt hvor man ender med å løse det på litt mindre bra måte, er ikke å være egoistisk. Man ønsker å komme seg ut av en vanskelig tid, følelser som er utfordrende. 

Jeg har en lang historie med selv skadning og det har fulgt meg inn i voksen livet. Husker godt første gangen, ensom lå jeg på rommet mens foreldrene mine kranglet om hvordan de skulle takle at jeg sleit psykisk (grunnet deres mangel på kjærlighet,rammer og sosial stimuli)så mitt hjerte ropte stille om hjelp, noen som ikke hørte eller så signalene å da var mitt eneste mulighet der å da å kutte opp hånda, hele hånda. Jeg husker at det gav meg lindring og en følelse som etterhvert ble min utvei under tøffe dager og tider. Etter det ble jeg sendt til psykolog som 13 åring å mitt største ønske som det står i papirene var at jeg ønsket et nytt hjem! Hvor jeg kunne slippe unna tanker om å ønske at livet aldri fant sted, for hvorfor ble jeg født?for å gå å ha det vondt? Var det virkelig derfor?at jeg skulle være her kun i smerte? Ingen hjemme snakket med meg når jeg hadde det vondt, jeg fikk snakket med psykologen, men da jeg kom ut å hjem gikk det tilbake​ til ensomhet å stillhet alene. Startet å rømme fra skolen å gjømme meg på rommet,der var det trygt. Ingen kom inn å krevde noe og ingen stirret eller visket når jeg var i samme rom som de andre.

Tiden gikk å det ble aldri bra med å få tankene på plass og det beste var å kutte til jeg følte meg tom men smertene var mer under kontroll. Dessverre gjorde jeg det til at dette var min utvei, en utvei jeg vet ingen gjør for å være egoistisk. Jeg ønsket å dø, men samtidig hadde jeg drømmer. Det reddet meg fra å gjøre det mer drastisk. Selv om det å gjøre dette er ikke greit, så er det et rop om hjelp når ingen ser når man prøver å vise med kroppen at noe er galt. Da gjør man det man føler er best for å klare å leve med alt som surrer rundt. Ingen skal gå rundt med tanker til det eksploder i frustrasjon og da gå så drastisk til.

Selv ved å flytte for å komme vekk fra arr å traumer fungerer ikke livet som man ønsker, det er ting man tar med seg i sekken og ved å møte kjente ting som før har vært vanskelig, vil gjøre at man på nytt søker en mindre bra løsning. Ved å ha x antall kuttet seg, x antall ganger hatt angst anfall som har gått videre i transe med å hyper ventilere. Til slutt er man så sliten at man blir lagt inn på sykehus for å ikke gjøre noe som vil såre de som er rundt. Men man er ikke egoistisk, det har bare vært en måte å overleve på. Noe som har følt trygt der å da for smertelindring for alt det vanskelige man har møtt og ting som bare har føltes for mye rett å slett.

Men å kutte seg har ikke vært nok, etterhvert har man prøvd å lindre med å faktisk prøve å unnslippe. Ved å stjele medisin fra foreldrene​, håpe at smerte ble borte for godt. Man ønsker ikke å være i veien for noen lengre, man føler at man ødelegger for alle andre. At livet ikke var ment for deg, da vil man ta det steget. Enda vil jeg ikke si at man er egoistisk, bare ting er så ekstremt tøft å mørke er større en lyset som livet skal gi oss. Eller et liv som skulle HA gitt fra barns ben av, noe som har formet en. Første gangen jeg inntok medisin ble jeg sendt på nps og lærte utrolig mye, ved å møte mennesker som har levd et trygt liv med alt de skal ha av trygge rammer. Livet hadde vært fint men noe hadde skjedd underveis som voksen hvor de møtte veggen. Vi kan alle komme inn skjevt og da ønsker jeg at vi alle kan bry seg, sånn at de du har nær får støtte å styrke tilbake ❤️

Livet er skjørt å man vet aldri før det er slutt eller om vi vil miste noen man er glad i, det er så viktig å tenke over de som er rundt. Skal så lite til før å tippe over å miste fotfeste. Etter jeg fikk Malin har jeg fått en helt ny mening med livet, jeg har dager der jeg tenker om hvorfor jeg fikk dette livet. Da tenker jeg på lille(store) Malin og hvor heldig jeg er som fikk lov å få henne. Hvor mye jeg vil være her for å se henne vokse opp å få oppleve opp å nedturer. Å jeg tror jeg er her i livet for å få være der for denne flotte jenta❤️


  • 48 lesere

Likes

Comments

Om jeg hadde fått en krone for hver tanke jeg har så hadde jeg vært rik nå, eller muligens millionær. Satt på spissen er det en realitet i mitt liv- desverre å det er virkelig ikke noe jeg ønsker at noen skal måtte gå igjennom. selv ikke de som velger å ta liv eller lager krig der ute i verden, såpass tung å vanskelig byrde er det å bære med seg. Jeg kan ikke huske om jeg fikk klemmer som lita eller hvordan de voksne snakket eller gav av empati når jeg enten var lei meg eller glad. Det var ikke noen følelser rundt meg annet et en følelse av at ting var unormalt. Sånt tar man med seg videre i det voksne livet, å selv om barnevernet gav meg penger til klær, ferier uten noen i familien, skole å hjem som skulle passe på meg i perioder ble det ikke bedre etter jeg ble voksen. Jeg hadde enda arr med meg som fortsatt gjør vondt den dag i dag. Faren med negative leveregler er at vi mer eller mindre ubevisst gjenskaper tilsvarende negative erfaringer i voksenlivet, og dette kan ødelegge mye for våre relasjoner, vår livslyst og vår selvfølelse. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. Når jeg fikk raseri utbrudd husker jeg at de voksne heller tok meg ut for å kjøpe meg ting sånn at jeg roet meg ned. De hadde ikke helse til å sitte ned med meg å snakke å bli kjent med følelser å tanker som er så viktige å få bli kjent med som et barn. Jeg ønsker ikke dette for malin å har aldri gjort det samme. Her har jeg heller satt meg ned for å snakke sammen med henne å ser at hun er blitt et bedre menneske en det jeg var som lita" fra andre som har sett meg som lita, si at jeg var et barn uten følelser,empati for dyr å mennesker å egoistisk." men hvordan skal et barn bli om det ikke blir satt vekk fra et hjem hvor man vokser opp sånn?

Psykisk sunnhet kan på mange måter forstås som vår evne til å inngå i betydningsfulle relasjoner til andre mennesker. Vår første og viktigste relasjon er den vi som barn har til våre omsorgspersoner. Barnes tilknytning til nærmeste omsorgspersoner vil ofte fungere som en slags mal for mellommenneskelig kontakt. Denne relasjonen er uhyre betydningsfull fordi den kommer til å influere på hvordan vi omgås andre mennesker senere i livet. Å bli sperret for dette kan jeg med hånden på hjerte fortelle alt om, jeg har bygget en mur rundt meg nå hvor jeg skal i terapi for å lære å bryte ut av den. Denne muren har gjort at jeg er redd for meg selv med tanke på at jeg ikke vet hvordan fungere normalt mot andre der ute. men jeg har lært mye, å mye har jeg klart å få til med hjelp fra å kjenne uendelig smerter gjennom å falle gang etter gang. drukne å aldri kjenne den følelsen av å komme opp til overflaten igjen. Vil en psykolog kunne hjelpe meg? på en måte vil den ikke det å sist jeg hadde en periode med terapi fikk jeg høre at de ikke kunne hjelpe meg mer fordi jeg har måttet gått så mye alene med mine symtomer etter livet som et skadet barn, lære alene... rett å slett fått kjenne alt på den hardeste måten. Men hun kan hjelpe meg med å sortere tanker å levemåten jeg har igjen, med mulighet for å lære å leve med de nye arr som har kommet fram underveis. Jeg håper å kunne få bort muren nok til å kunne ta inn de som ønsker meg godt uten å skyve dem bort. For vi er så flinke til det uten at vi egentlig merker det, vi har det bare med oss som en levemåte fra vi var små.

Her er noen viktige punker jeg ønsker å få med da det beskriver et menneske som har gått gjennom omsorgssvikt:

-

  • Muligheten for å utvikle en trygg tilknytning til andre mennesker, trenger vi et godt utgangspunkt. Vårt viktigste utgangspunkt er tilknytningen og relasjonen til foreldre og omsorgspersoner. Et barn får de beste tilknytningsmulighetene i en relasjon som er preget av kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. Når vi opplever dette fra våre omsorgspersoner, blir vi også i stand til å utvise dette ovenfor andre. Det er via omsorgspersonene at barnet lærer om seg selv, sine følelser og det mellommenneskelige samspillet.- jeg fikk ikke lære dette som barn å nesten hver dag ønsker jeg at jeg fikk oppleve å leve i en mer harmonisk familie, få kjenne på dette som skulle være så trygt for et barn.
  • Mennesket er et sosialt vesen. Som regel inngår vi i mange ulike relasjoner. Grovt sett kan vi si at det finnes to hovedtyper av mellommenneskelige forbindelser: (1) Intime forbindelser (emosjonelt sterke bånd – nærmeste familie) og sosiale forbindelser (følelse av tilhørighet i en større sosial sammenheng). Leveregelen som handler om en følelsesmessig ”mangel” skriver seg fra skader eller svikt i de intime relasjonene, mens svikt i de sosiale forbindelsene, som eksempelvis mobbing kan forårsake, gir seg oftere utslag i en leveregel som kalles ”sosial isolering” eller ”fremmedgjøring"jeg føler meg anerledes å ensom"- ofte satt jeg alene på rommet å timene gikk uten at noen kom å spurte om det gikk bra, gikk jeg ned satt vi bare uten å snakke sammen. Dermed følte jeg at rommet var best å der isolerte jeg meg til jeg flyttet. ellers sosialt kjente jeg ikke til noe sånt å jeg ble engstelig noe som gjorde at jeg fikk personlighetsforstyrrelse som voksen, jeg er alltid redd å på vakt.
  • Det er ikke alltid at problemer i forbindelsen til andre mennesker er åpenbare. Det kan ligge skjult bak en tilsynelatende ”sosial fasade”. Noen mennesker kan virke både trygge og sosialt kompetente, men innerst inne kan de likevel føle seg dypt isolerte, distanserte og ensomme. Ensomhet og sosial isolasjon - mulig det ikke vises på meg hele tiden, men når er evt snakker mye så er det fordi jeg er nervøs å ønsker å ikke bli tatt for å være usikker da det er min største frykt. jeg ønsker ikke å være unormal som jeg føler meg da. det nytter ikke å si at sånt er det ikke, jeg må selv finne det ut. Etter å ha vært gjennom en sånn situasjon må jeg være alene for å sortere tanker å følelser. Gjerne er jeg sliten å ofte etter jobb må jeg kvile. derfor har jeg ikke kunnet jobbe normalt, hvor jeg nå er ufør. Selv da sliter jeg med å ikke slite meg ut. Heldigvis har jeg en flott sjef som vet hvordan ting er å støtter meg fult ut <3
  • Personer som har problemer med relasjoner, har ofte vokst opp i et slags emosjonelt vakuum hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet. Følelsene er de viktigste markørene vi har i det sosiale samspillet. Det er gjennom språket og våre erfaringer i relasjon til andre at vi forstår våre følelsesmessige responser og hvordan de påvirker oss og andre. Dermed er det helt avgjørende at barnet vokser opp i et miljø som «kommuniserer følelser». Foreldrene må fungere som et emosjonelt speil for sine barn. Det er gjennom foreldrene at barnet lærer å tåle, forstå, bruke og uttrykke sine emosjonelle behov og reaksjoner. Et miljø som underminerer de følelsesmessige aspektene ved livet, vil frarøve barnet den arenaen det trenger for utvikling av selvforståelse, sosial samhandling, og ikke minst utviklingen av det som noen kaller emosjonell intelligens, og som er en avgjørende faktor for psykisk sunnhet. Emosjonell intelligens (EI) defineres som evnen til å forstå egne og andres følelser og emosjoner, skille de ulike følelsene fra hverandre og bruke denne informasjonen i tenkning og handling. . samme her at ingen egentlig snakket sammen, eller tok meg ut i verden for å lære normale normer. Jeg var alene å hver sommer gruet jeg meg fordi da snakket alle barna om ferien de skulle dra på. noen ganger diktet jeg opp at jeg hadde vært på ferier, men de skjønte det fort å trakk seg unna. De mindre barna brukte å elske å være hos meg, hvorfor viste jeg ikke. men det var kun de som viste at de ønsket å komme på besøk. det var trist at ingen på min alder ønsker å leke med meg. men barn som ligger litt bak de andre blir ofte sett ned på. det ble jeg og jeg fikk ikke venner før jeg flyttet fra fauske. Å flytte for å få venner!!! derfor har jeg store traumer på fauske, men selv ved å flytte sleit jeg veldig med å tilpasse meg. Jeg kuttet meg opp, tok piller å til slutt måtte jeg få et besøkshjem. jeg kunne ikke spise mens andre så på. nå er jeg redd for å bli kjent igjen hver gang jeg går ut døren hjemme.
  • Personer som vokser opp i et miljø som ikke kommuniserer eller underkommuniserer følelser, risikerer lite kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være einstøing eller holde folk på avstad gjennom en avvisende fremtoning.- jeg har nok en avvisende fremtoning, å det har jeg lært ved å miste mange å kjenne på at mange avviser meg å det er så vondt som det går an til å få det. spesielt når det kommer til det jeg elsker mest: å holde på med hester hvor det har vært mest trøblete. Labbe har jeg eid i 11 år nå og har flyttet han 8 ganger på de årene, ene alene på grunn av min væremåte som ikke har vært noe hensikt med å såre noen. jeg har bare prøvd å være normal, men når det kommer til følelser har muren kommet opp å alle har avvist meg.( folk kan si hva de vil om dette) men det er noe av det fæleste et menneske kan oppleve utenom sult,krig å sykdom. nå står jeg med labbe på en stall til vi har bygget vår egen, å der får han stå i flokk, der blir vi invitert med på rideturer å andre sosiale ting som er superviktig. selv om jeg har denne muren blir jeg ikke snudd ryggen til!! mitt ønske er at om du ser et menneske som står alene uansett alder, vær snill å ikke la de føle seg ensom!!! for jeg vet så uendelig godt hvor vondt det er. Tenk om det hadde vært deg?
  • Ved tilfeller av ”følelsesmessige mangler” er ensomhet ofte en nærliggende følelse. Man kan oppleve at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn (Sosial isolering/Fremmedgjøring).
  • Det er en følelse av tomhet, en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.
  • Emosjonell deprivasjon refererer her til mangel på varme og gode følelser fra omsorgspersoner.

    Denne negative grunnleggende leveregelen er ofte vanskelig å definere presist. Ofte er et slikt ”livsmønster” ikke utkrystallisert i tanker. Dette er fordi underskuddet på omsorg og kjærlighet ofte begynte så tidlig, ofte før man kunne sette ord på det. Følelsen eller opplevelsen som ledsages av denne leveregelen er ofte at man kommer til å være ensom for alltid, at man aldri vil oppnå enkelte ting, at man aldri vil bli hørt, aldri forstått. Det er en slags ”diffus”, men likevel følelsesmessig sterk, opplevelse av at noe mangler. Det synes av og til som om man sliter med en gjennomgripende fornemmelse av tomhet. Ofte er dette en grunnleggende følelse hos forsømte barn. Jeg levde først i en verden der jeg ble med på hjemmefester å sov i samme rom hvor de voksne holdt på med hverandre, jeg stod ofte på kvelden for se hvem som skulle komme denne kvelden å drikke hjemme hos oss. Det var ingen normale normer rundt et barn. Noen ganger ble jeg med til naboene på fest fordi de voksne ikke ville gi det opp selv omd e hadde et barn. å dette var mens jeg gikk i barnehage( her husker jeg at språket mitt var så dårlig fordi det ikke var noe fokus på det hjemme) fra jeg var lita sov jeg med lyset på å tisset meg ut helt til jeg gikk på ungdomskolen. Skiftet på sengen hver kveld å til slutt måtte jeg ha plast i senga sånn at den ikke skulle bli ødelagt. Når et barn tisser seg ut er det på grunn av frykt eller redsel. å dette var veldig flaut. Hvorfor jeg sov med lyset på hvet jeg ikke helt, men jeg har nok opplevd mye jeg har prøvd å legge bak meg, men å vitne fester å voksne som styrer på både med slåssing å sex er ikke noe for et lite barn.

    Et tegn på emosjonell deprivasjon er å føle seg kronisk skuffet over andre mennesker. Her er det snakk om et mønster av opplevelser rundt skuffelse over lang tid, ikke bare enkelte tilfeller. Man havner stadig vekk i en posisjon hvor man opplever å bli sviktet. og jeg er redd for dette hver dag å derfor tror jeg ofte andre trekker seg unna, men så lenge jeg er ærlig tror jeg at jeg kan klare å beholde noen mennesker i livet mitt. selv om mine foreldre var kald og uten følelser så trenger jeg ikke å ha et sånt liv, langt i fra men traumene er jo der enda.

    Opprinnelsen til denne leveregelen kommer som regel fra den tidlige kontakt med de viktigste og nærmeste omsorgsfigur, ofte mor. I mange tilfeller har barnet ikke opplevd å bli elsket og verdsatt. Barnet har ikke fått vite at det er verdifullt og spesielt. Det er mangel på trøst, omsorg, støtte og forståelse gjennom oppveksten. Den støtten vi opplever i oppveksten, blir senere den motivasjonen og det engasjementet vi klarer å etablere i eget liv. Mangler vi støtte i oppveksten, blir det ofte vanskeligere å installere mening og verdi i våre livsprosjekter, men ikke umulig. å min mamma var syk hele tiden å hun ønsket heller å være sammen med typene sine en meg som er hennes datter, fest, drikking å ta store doser piller for å døyve smerten hun gjennomgikk med å omgås drittsekkene gjorde at hun så og hørte ting som ikke var der. hun ble paranoid å la skylden på meg for alt som gikk galt. Ingen varme eller kjærlighet. Men heller tenke på seg selv som et offer å la det gå utover et barn. jeg prøvde å finne hjelp, for jeg ønsket mammaen min. Å nå ønsker jeg at jeg hadde fått et annet hjem like mye som når jeg ba om det som ei lita jente, men ingen hørte meg. Om det jeg hadde blitt hørt kunne jeg hatt en mamma å pappa å kalle som mine nå <3

  • 40 lesere

Likes

Comments

Det skal være koselig å feire dagen sin. Men jeg ønsker å fortelle hvordan jeg ser på det med å feire sin egen bursdag. En dag med familie å venner og koselig tid sammen. Fra vi blir født ønsker sikkert du som forelder å feire dagen til den kjæreste du har i  livet. Fra det jeg husker under oppveksten med det å feire en dag, kan jeg ikke komme på noen feiring med familie eller venner på besøk. Husker ikke at jeg hadde ballonger å pynt rundt i huset. Eller et bord dekket med fine servietter å dekt på til inviterte familie eller venner. Sånt skjedde ikke når jeg vokste opp, ingen barn i nabolaget kom i selskap. Sånt lærte jeg ikke å det ville jeg få kjenne på senere i livet. Ved å starte på skole å være blant barn som hadde fått oppleve selskap med å få besøk av slekt å leke kamerater. Få leke, spise kake å få åpne pakker med et smil om munnen. Ved å be de andre barna, for å så bli bedt i deres bursdag. Sånt som skal være normalt å gøy, føle seg som en del av et fellesskap.

Ved å begynne på skolen innebærer det å bli bedt i bursdag, glede seg til å pynte seg å de fram til å møte venner. Der gikk alt i grus for meg, angst å redselen for noe jeg aldri fikk bli kjent med. Gjorde at jeg dro aldri i bursdag til de i klassen, heller ble jeg aldri spurt om å ha selskap hjemme når jeg selv hadde bursdag. Hva viste vel jeg? Dette var skummelt å noe jeg ikke hadde erfaring med. Noe de andre etterhvert innså å jeg ble mer ensom. Et barn som isolerer seg er noe som gjør vondt å lager sår for veien videre. Det gir følelsen av noe som aldri var der å det har gitt arr den dag i dag. Hvert år gruer jeg meg, fordi gamle sår ripes opp igjen, men jeg er takknemlig for all oppmerksomheten uansett hva dere må tenke av det jeg skriver. Jeg har bare ikke samme syn på bursdagen som de fleste.

Malin har alltid fått feiret sin bursdag, først med familie før hun begynte på skolen. For jeg vet hvordan det var å aldri få kjenne på det med å samle familien til en dag som skal være din å sammen med de nære. Nå er jeg veldig ærlig å det er noe jeg ønsker med denne bloggen, få ut det som jeg tror flere sikkert kan kjenne seg igjen i. Tilbake til hvordan det er rundt Malin å bursdag, hvor fokus har vært å gi henne det jeg aldri fikk. Å hvordan klarer jeg det nå? Joda jeg har fryktelig angst rundt feiringen,men jeg har verdens beste mann som støtter å er så flink å samle familie å venner til en flott feiring til Malin. Jeg har verdens beste venninne som har vært der hvert år å hjelper til, stått på å gitt barna en flott opplevelse. Mens gjør jeg det jeg klarer å det har vært nok. Jeg har vært med på alle bursdager til Malin, gitt henne en flott dag. Men etterpå, har kroppen min kjent på noe, noe som er ukjent å skremmende. Det er ikke mer å hente, å med å se hvor glad Malin er gir det meg ny styrke til å tenke på at det vil gå neste år. Tenke på Hvor viktig det er å ha en flott familie (her har det vært Marius sin som har vært den familien) å det takker jeg uendelig mye for. I familie selskap har ting vært tøft å ofte har jeg dratt uten å si noe, nå vet alle hvorfor å skjønner hva som skjer når jeg drar. Ofte kommer det som gjorde meg redd som lita, hvor jeg ikke klarte dra i bursdag. Det kommer å jeg rømmer for å føle meg trygg, noe som er en måte å forsvare meg fra situasjonen som er skremmende. Smerten er vond og vanskelig å beskrive uten at jeg føler meg som en taper.

Jeg tar det ikke så tungt å ikke feire min dag, for meg er det noe som er uvant og ønsker å ha det sånn. Bare ikke alle har det bra på sin dag. Men vi fortjener det like mye❤️

  • 60 lesere

Likes

Comments

Nå er det snart vår å tiden framover blir lysere å dagene lengre. Det er godt å tenke på at en vår vasker bort det som har vært trist å vi kan se mot en sommer med masse glede å tid sammen med gode venner å familie. Tenke litt at vi får ny energi å motivasjon etter mørk tid å kalde sure dager, som man må tenke vi må gå gjennom alle sammen på hver vår måte på hvordan vi møter livet <3

Alle dagene som var, ikke viste jeg hva jeg mistet underveis å de valgene jeg tok ikke alltid var like gode. Men sånn er det, thats life for oss alle å vi må kunne kjenne etter at vi bare er mennesker med like mye verdi som alle skal ha. Tiden sies skal legge alle sår, bare ikke alltid det blir sånn for alle å tror vi er flinke til å drasse på lasset videre uansett oppturer. Der er jeg en av dem å jeg tenker hver kveld før jeg legger meg at jeg har det jo veldig bra å ikke noe å klage på. Jeg vet så godt hvordan det blir når jeg våkner hvordan angsten å uroen er der med en gang. Får liksom ikke noe forvarsel å det å våkne opp sånn er virkelig ikke noe jeg ønsker noen å føle på. For ingen ønsker vel at noen skal ha de vondt eller gå med tunge tanker? Verden er full av forskjellige meninger å det er ofte tøft å komme forbi hverandre uten å tråkke på eller såre noen. Hvordan jeg tenker om det er at jeg ikke alltid vet hvordan ordlegge meg for at den andre ikke skal misforstå meg å da blir jeg engstelig for å innvolvere meg med andre. Oftest har jeg trudd at nå har jeg funnet den rette måten, men ikke lenge etter har det gått rett i gulvet å jeg har mistet troen på meg selv å andre. Rett å slett ikke klart å se signalene før det var før sent.

Husker godt når jeg var lita hvor mye jeg måtte ta vare på meg selv når foreldrene mine var syke eller var borte på fest eller rett å slett ikke var til stede psykisk. Hvor jeg ønsket at de skulle bli friske, sterke å være som de andre sine pappa å mamma.Prøvde å hjelpe dem å få dem til snakke med lege for å kunne bli friske, alt et barn ikke skal ha ansvar for. vi kan ikke fikse de voksne. det må dem gjøre selv. men uten selvinsikt går det ikke,å her kom jeg ikke gjennom. de arr har jeg med meg den dag i dag. noe jeg ønsker du som leser har slippet å ha. jeg var sjalu å sint hele tiden å ønsket jeg aldri var blitt født. For hva var egentlig meningen med at jeg skulle leve? Hvorfor fikk de meg når de ikke kunne ta vare på meg? For når tunge tanker kommer selv nå tenker jeg som da jeg var ei lita jente som ønsket det som de andre hadde, ønsker jeg at jeg aldri hadde blitt født. Det kroppen har gått med har tatt med seg for mye...samme med at et barn tror at man blir straffet fordi det ikke får den stimuli eller omsorg og kjærlighet sammen med trygghet å stabilitet. Det er helt normalt å føle dette, noe jeg enda gjør å derfor sliter med å forholde meg til andre mennesker. derfor er jeg ufør i dag å sliter med å komme meg ut av senga å til det lille av jobb jeg har. derfor er ofte kvalm når jeg må utsette meg for ting som jeg ikke er vandt til eller om de gamle rutinene endres. Jeg er veldig nøye rundt malin med dette sånn at hun skal slippe det samme som meg å bli selvstendig med kjærlighet å trygge rammer rundt seg. Som mennesker går vi lange liv før vi skal ut i livet å klare oss selv, å til å med som voksen trenger vi å føle det vi hadde som barn. Men hva om man aldri fikk det som barn? hvordan skal man lære seg det som voksen i en verden hvor alle vet å kan dette? hvordan vil de reagere? vel jeg har lært å sett og erfart nok til et menneske skal bære. Å fortsatt gå videre uten de samme bygge steinene er tøft å det ønsker jeg å dele med dere andre sånn at dere kan forstå hvor lite som skal til for å nedbryte noen.

Å bygge noen opp er verre en å bryte noen ned, det tar fortere å knekke noen en å skal fikse på noe etter noe som har vært. derfor må vi være flinke med å ikke ta alle under en kam eller se med kritiske øyne før alle 3 sider av saken er lagt fram, din og min side å sannheten. derfor ønsker jeg å bare ta det sakte med å ikke haste meg ut i ting, selvfølgelig er jeg ikke feilfri å har tråkket så mange ganger ned i gulvet å måttet tenke godt om før jeg har gått videre, men alt i alt har jeg lært selv om det har gjort at jeg har mistet noen underveis. Thats life for oss alle.. Alt som skal til for bygge opp noen, er ikke så avansert å alle kan klare det, har jeg trua på. et ord som løfter en opp, et smil, en klem og bare at du/man er der. å det viktigste som jeg tenker da er at vi gir noe tilbake for å bevise at vi er takknemlig<3 Med å kanskje aldri klare å få alle klossene på plass igjen så tror jeg at alt man får til er god som gull å aldri gir opp håpet, så vil de som ønsker å være med deg være det å føle at man er god nok. jeg vet vi kan, å bare tenke på alt det positive en å se på ting som er tøffe. for de som er rundt å ønsker å være i livet ditt ser mer en hva du tror å de er med på å legge fram klossene å sammen kan vi klare det <3 du og meg <3 thats life <3<3<3

Jeg kan forklare hva som skjer om et barn ikke får trygge rammer eller får lære de vanlige normene i livet. For jeg vet det så mye bedre en de aller fleste der ute, jeg kan fortelle av egne erfaringer. Man blir redd, blir et individ med et skall som ikke klarer å finne den personligheten å vakler rundt gjennom livet på leiting etter den hele tiden uten å få ro. under utrygge omgivelser vil mentale energier knyttes opp i panikk å fryktsentrene i hjernen. Jeg har hele tiden det å prøve å overleve med å finne tryggheten, som aldri var der. å det gjør jeg enda. Man går hele tiden med et alarm system i hode for å ikke bli utsatt for noe som gjør at man føler seg utrygg å utsatt. rett å slett på vakt all the time, hvor man lager et underligende å ubevist levemønster som styrer måten man tenker føler å handler. her er det 2 typer å dette kjenner jeg meg veldig igjen i å som har gitt mye smerte i hverdagen: mistillit å avvisning, dette for å beskytte seg selv fra i bli såret, forlatt eller ikke godtatt for den man er. Et barn vil føle seg trygge i det det de vokser opp i fordi det er liksom det de er vant med, å på mine veier har jeg gått å kjent på det med å forandre mønstrene som jeg vokste opp med. Da har jeg vært så redd for å havne på samme plass igjen at jeg ikke vil gi slipp på det som jeg så som trygt som lita( noe som desverre ikke var noe bra for et barn) Derfor havner jeg opp i negative situsjoner å møter negative mennesker fordi det er det mønsteret jeg har levd med å barn formes jo når vi er små. det er så viktig å legge det rette for dem som små.

Når man er vandt til utrygge omgivelser å som voksen kommer i normale situasjoner blir vi redd å venter bare på å bli psyket ned, sett ned på å baksnakket som udugelig å ikke ønsket i verden, vi kan ikke noe for det. er bare sånn vi har vokst opp med å kjenner best. Når jeg får skryt eller hører at jeg er ønsket så tenker jeg alltid inni meg at jeg skulle ønske dem ikke sa det, eller hvorfor sa dem ikke det motsatte? sist helg var jeg på ridekurs med labbe å søndagen ridde jeg med hjelpetøyler fordi jeg vet hva som funker. fikk mye ros å jeg sa jo selvsagt at det trudde jeg ikke. Men instruktøren sa hele tiden at jeg måtte si det selv, til slutt sa jeg det for at hun skulle gi seg. men jeg takket henne etterpå å det er fordi jeg ser hva hun menner å skjønner det utrolig godt. Det er bare ikke noe jeg er vandt til å jeg blir redd. det er ikke normalt for meg. Men jeg prøver å trene meg til å takle både negative å positive ord. psykososiale bagasjen er et godt ord å beskrive hva jeg prøver å skrive," ingen er glad i meg,ingen elsker meg.hvor er min plass i verden"

De barna som vokser opp i et godt å trygt hjem får en positiv indre stemme men et barn som ikke gjør det får det motsatte, vi går å finner det negative fordi det er det vi vokser opp i. vi får ikke blitt kjent med noe annet, dermed er det sånn vi møter verden som voksen. ”dette klarer du!”, ”jeg er bra nok som jeg er!” eller ”jeg er trygg og verden er et bra sted å være for meg!” dette er en trygg indre stemme Men dette hadde jeg aldri som barn, jeg så aldri dette for å kunne overleve følte jeg at jeg kun var sånn som omgivelsen gav meg, å det er det jeg kjenner meg igjen i nå som voksen. ”det er noe ved meg”, ”jeg får det ikke til”, ”det er ingen vits å prøve engang”, ”det er jeg selv som er årsaken til at alt det vonde hender meg”, ”jeg fortjener ikke bedre”, ”jeg må straffes fordi jeg er som jeg er” eller det aller verste: ”verden hadde vært et bedre sted uten meg.” Dette er en negativ indre stemme, dette er hva jeg er vandt med å har vokst opp med. Hvorfor skulle jeg prøve når alt jeg fikk var dritt?motstand? Er det rart at jeg tenker at jeg er årsaken til alt som skjedde?jeg var jo midt opp i alt. å det siste er det mest vonde å tenke at verden hadde hatt det bedre uten meg som belastning. skal et barn være nødt til å tenke det? hvor vondt er ikke det? så jeg går ofte på tå for å ikke føle at jeg er i veien eller at jeg tar for mye plass( noe jeg har fått høre under oppveksten)

Utvikling av en negativ indre dialogstemme øker risikoen for utvikling av et negativt selvbilde, selvvurdering og automatisk tankestrøm er ikke uvanlig for barn som utsettes for grov omsorgssvikt, og for noen kan det få fatale konsekvenser. Vi bør se omsorgssvikt i sammenheng personlig og atferdsmessig utvikling inn mot rus og ulike former for selvskading, samt behovene for behandling innenfor psykiatrien. I siste instans snakker vi om barn og unge som beveger seg inn mot det vi kan kalle selvskadings- og selvmordsmodus. jeg skadet meg fra jeg var 12 år å helt ut i voksen livet, å kutte seg var det beste jeg viste for det gav meg en rus der å da og tok bort smerten som var. Mellom 500-600 mennesker begår selvmord hvert år i Norge, men man regner med at ti ganger så mange, mellom 5000-6000 mennesker forsøker å ta sitt liv hvert år her til lands. Dette er tall og statistikk som sier noe om en latent smerte i befolkningen og hos den enkelte, i mange tilfeller forårsaket av åpne sår og skader fra barndoms- og ungdomstida og som blir for vanskelig for den enkelte å ”reparere” og gjenopprette på egen hånd. derfor er det så viktig å være snill med hverandre. JEG vet å JEG har opplevd alt dette! så jeg får ikke alle klossene på plass men ønsker at du fortsatt vil være min venn <3<3<3


  • 64 lesere

Likes

Comments

I det siste har jeg vært i en boble hvor jeg prøver å finne ut av følelser som jeg før har slitt med å takle, for alt som kommer inn av uttrykk å tanker om det meste. Det er ofte slitsomt å gå rundt med dem hver dag til alle døgnets tider uten å komme seg unna. Jeg tenker at dette er noe jeg aldri kommer unna men må lære å takle for det er normalt for oss alle. Å bare med å ha kommet ditt så blir dagene bedre å kanskje kan jeg være et bedre menneske å være rundt?

For noen uker siden var jeg og malin på kino å så skjønnheten å udyret. kino sal er noe av det verste plassen æ kan være på. lite rom med masse mennesker å jeg kjente svetten renne av angsten som kom sigende. Men som mamma må jeg tørre å prøve, for som jeg husket som lita jente kunne jeg ikke gå noen plass uten krøpe meg sammen å aldri klare å se noen i øynene. Det som skjedde for det meste var at jeg alltid trudde at alle så ned på meg, snakket om meg å fliret når jeg var rundt dem. Ryggen var kroket å bøyd å de andre syntes jeg var rar som ikke snakket med dem eller kom i bursdager om jeg ble bedt. Ønsket mitt var å kunne være med på aktiviteter men det var før vanskelig. Eneste som jeg kunne gjøre å føle meg trygg var å dra i stallen å tror jeg masset hull i hode på pappa om å få egen hest. Der kunne jeg være den jeg følte var Marit! Men på kinoen satt vi nu å bilder fra da jeg vokste opp å de menneskene som var der kanskje var på kinoen, eller de andre hadde hørt om meg. Jeg satt dypt ned i stolen sånn at ingen skulle se meg. Selv om dette pågikk klarte jeg å være med Malin å se at hun koste seg å det var det som fikk meg til å dra. Når et menneske over lang tid går gjennom tider/ miljø som skader en person vil den være redd for at det skal skje igjen. jeg lovet meg selv når jeg bodde borte at jeg aldri skulle til fauske igjen! da pappa lå for døden var det kun det jeg ville da, å hadde jeg ikke møtt marius under den tiden tror jeg ikke jeg hadde vært her nå. for å være ærlig.

Ofte er det vanskelig å dra på butikker for å bli sett av folk som kjenner meg fra før å det er skummelt å snakke med dem, men er godt å da selv om angsten kommer. Jeg ønsker ikke å gjemme meg bort for da vet jeg hva som skjer. Jeg havner tilbake da jeg var ei lita jente-sårbar å ensom. redsel for å bli sett på som rar å ikke flink til å uttrykke meg å ofte blir jeg beit i ord å kan stamme eller snakke for mye eller fort. Etterpå er jeg sliten å må sette meg ned hjemme å bare puste før jeg kan gjøre noe mer. det er bare sånn jeg er å det jobber jeg med hver dag, å syne det er godt å kjenne at jeg kan være så ærlig som jeg er å har vært. Når jeg drar bort til en annen by blir jeg ikke så redd eller på vakt som jeg er her hjemme. Det er godt å dra bort å bare være Marit som ingen kjenner eller har hørt om. Å rømme er aldri det beste men av og til er det godt bare for å få tanker på en annen plass.

samme når jeg skal gjøre noe som jeg liker er det ting som gjør at det stopper opp, bare at her presser jeg meg for å klare det. Når jeg er hjemme eller andre plasser drømmer jeg ofte å det er noe jeg gjorde masse av som lita for det var noe jeg alltid ønsket, å kunne drømme når ting var mørkt å jeg ikke fikk kjærlighet å alt det usikre rundt. For å drømme var det som gjorde at jeg kom unna livet som var på den tiden. Drømmene gjorde at jeg ville prøve å komme unna det tunge som var. jeg drømte stort å fallet var verre.. Men jeg hadde gnisten å valget med å dra fra fauske var det som reddet meg den gang. selv om jeg enda drømmer, så kommer det opp tanker om at men det er jo bare en tanke, det skjedde ikke noe uansett hvor mye jeg ville dra inn i drømmene jeg hadde. Livet ble jo aldri bedre, virkeligheten hentet meg inn gang på gang. DEN redselen sitter jeg igjen med nå som voksen å prøver å komme ut av.

Malin har blitt stor å vil virkelig bli flink med hester så jeg har meldt henne på 2 ridekurs som har vært 2 ganger fra lørdag til søndag, å tanken var å dra sammen med henne sånn at vi hadde en ting felles som vi kunne gjøre i lag. Mye av det jeg drømte om som barn var å kunne eie min helst spesielle hest som jeg skulle gjøre alt med. Da jeg kjøpte labbe hadde jeg aldri trua på det, men jeg drømmer ofte at vi danser sammen, leker å at han er en Malin kan kose seg med. rett ås lett er sammen i alt. så jeg bestemte meg for å utfordre meg selv med å ta han med på kurs nå i helga. For det har vært noe som jeg aldri har klart å gjøre uten være vettskremt rett å slett. Så jeg har egenlig bare latt det vær for det meste. Men har trent masse på hjemmebane med det lille jeg har lært på rideskolen underveis å det året jeg gikk hestelinjen å kom ut med topp karakter( vi var 3 stk som gjorde det) for der føler jeg at jeg hører til. Mye tanker å følelser om hvordan de andre skulle se på traveren jeg har, for det er det jeg har å det jeg har hatt råd til. Uansett er jo aldri en uting, selv om mange ser ned på dem. å de fleste rir rundt på flotte flinke hester. Min drøm var å kunne det samme, men jeg har vendt meg til å bare være den som aldri kom i mål med det jeg ønsket som liten. Til jeg bare bestemte meg for å dra, å bare være meg malin å labbe. For å være ekte viser mer om deg som person en å være noe annet å da viser du verden at du er her og. DU har en plass i blandt de andre <3<3<3

Nå tenker jeg mye som vanlig å tror ikke det blir slutt som sagt men det er gode tanker som jeg ønsker å utvikle videre om jeg føler det er trygt rundt meg. Jeg var sliten i dag selv om labbe var flink. jeg måtte bare legge inn håndkleet å bare la alt komme ut, for å vise følelser er å være ekte. Jeg ønsker å være det å da kommer alt av følelser ut på mange områder. sånn er det bare, å det samme ønsker jeg du og kan gjøre rundt meg<3

Labbe fikk høre at han var både tøff å søt å for meg er han den beste jeg kan få <3

  • 43 lesere

Likes

Comments

Dette med overskrift er alltid vanskelig å finne synes jeg, men de fleste beskriver godt det jeg sitter å tenker på. Det vil denne og forhåpentligvis. Som jeg skrev i det innlegget før dette, skal jeg tilbake til psykologen min i mai for å snakke å beherske relasjoner med andre mennesker. I mitt hjerte ønsker jeg aldri å gjøre noen vondt what so ever. Bare at jeg aldri har klart å finne de rette måtene å forholde meg til andre som jeg skulle ha ønsket. Ting er bedre, men enda mister jeg folk rundt meg grunnet misforståelser eller at de bare i makter å ha meg i livet grunnet min måte å være på(igjen, ønsker jeg aldri noen nå vondt) familien på mamma sin side er ikke mer min familie, grunnet fortiden som jeg har å dermed måten jeg tydeligvis er på gjør at de synes jeg er både egoistisk å løgner. Mest av alt mener de at jeg kun er ute etter å få oppmerksomhet å de vil ikke vite av meg. Vi alle vil jo ha oppmerksomhet fra andre, da tenker jeg på å være venner,kjæreste å ellers relasjoner til hverandre. Dette er jo noe jeg aldri fikk, rett å slett bare ikke vært noe jeg har fått vokse opp med. Men er det rett å straffe et barn fordi den ikke fikk rammer, kjærlighet eller ble satt til side? kan ikke et sånt barn vokse å bli et flott menneske som dere andre?

Mønster følger oss som hånd i hanske av det jeg har sett av meg selv og mange andre og. Det ligger hos oss å være den vi ønsker for å føle både trygg å ha det bra. Noen ganger eller hos alle er det mønster som ikke alltid er like bra. Uansett hva vi måtte ha med i baggen tenker jeg at vi skal bli tatt som den vi er. Noe som kommer i veien gjennom livet å det gir deg/meg enten positive eller negative erfaringer. Kommer helt an på hvem det gjelder sa vi er så forskjellige. Å det er så bra at vi kan være det, å utfolde hverandre på alle områder. Det jeg ønsker å skrive om er å miste noen fordi man er den man er. Å ha gått gjennom det noen ganger mer en hva som er bra. Ønsker jeg ingen å få vondt av at noen ønsker å kutte strengen mellom deg. Ofte gjør man ting som ikke var ment for å såre eller ting er ikke alltid sånn som andre tenker.

Nå vet jeg ikke om noen har funnet ut av kommunikasjon kan ha koder på intern og individuelle måte, som man gjerne mistolker å blir sett på som feil måte å snakke på eller å være rundt andre, Noen ganger føler jeg det men kan være grunnet at jeg ikke lærte noe av vanlig sosialisering som liten. Ikke godt å vite, men har tenkt mye på det å for meg høres det litt logisk ut. samme med at det er et spill på mange å ulike måter hvor vi hele tiden lærer underveis hva som er vår spille teknik. Får vi til å danse på en harmonisk måte under dette spillet å kommunisere med gode koder er vi på rett vei. det jeg mener er at ting bør bli klarlagt å jo mer man vet jo bedre kan vi forstå hverandre. Når jeg vokste opp var det noe som ikke var greit å snakke om for man skulle ikke vise at man var sliten, trist, eller følelser. Derfor er det nok en stor grunn for at jeg skriver som jeg gjør.så om du tror du kan tolke andre under kommunikasjon å være måte uten å vite alt som ligger bak så vil det garantert krasje underveis. Så kan jeg jo starte med å innrømme at jeg selv har dømt andre ut fra for lite å første inntrykk å det er noe jeg har bestemt meg for å lære å ikke gjøre, da vi har så mye å vise fra hver side. Det er sårt når man blir fryst ut fordi noe den har tenkt men hele bilde ikke har vært der. Å så for å komme til rollespillet som vil gjøre at din tale å samspill blir avslappet, så legg til sides alt av krav du skulle ha å la både deg og den andre få rom til være den du/den ønsker.

Nivåene kan være forskjellige og vi kan treffe folk som provoserer og utfordrer oss. Dog, det er veldig viktig å få motstand så vel som medgang og man utvikler seg evig mye mer om en går hen i ting som taler en helt i mot. Det trenger ikke å dras inn i diskusjon, men kan bidra til opplysning. Og det er noe man aldri kan få for mye av. Ved å dra inn flere perspektiver over hvem andre er og hva som gjør dem slik, kan man åpne opp sin egen forståelse på en måte som gjør at man ser bedre. Det vil igjen innby til å kunne gi rom til langt mer enn hva man får til om man setter seg inn i en liten boks og man tror man "vet" noe. dette er noe vi alle møter på vår ferd igjennom livet uansett hvem vi er. Det påvirker oss også alle i større eller mindre grad. Om en annen gjør deg sint, frustrert, redd, lei deg eller andre ting.. Se innover! Da kommer det svar på så mangt.

Familie å venner er med på å gi oss identitet å trygghet, uten vil vi få dårligere relasjoner til omverden å takle sosiale sammenheng dårligere. Trening med å kommunisere å være sosial er så viktig fra vi ligger i magen å til vi skal trå ut i verden alene. Den tryggheten er så viktig, å føle at vi kan være den vi er med de som vi har rundt oss. Mens vi vokser opp å går framover så kommer det tider der vi forandrer oss å mange velger andre veier en den du tar, å man mister noen underveis. Selv har jeg aldri ønske om skyve noen bort selv om jeg tar en annen rettning en den jeg gjorde før. Det ville jeg aldri gjort å heller godtatt den personen for den den er. At vi kan ha rom for å forandre oss underveis.

Det som sagt ikke alltid sånn du tenker at ting er å ta besluttning ut fra det lille man tror å dømmer etter, det sårer mer en hva man tror. Så jeg håper at jeg kan få vite om du synes noe som jeg gjør feil eller sier galt. Så kan se om jeg forstår å kan gjøre noe med det. jeg ønsker ikke å miste flere nå. Men å bli den jeg fortsatt er å at det er nok. Underveis kan jeg reagere på ting, men aldri ønsker jeg å gjøre deg noe vondt. Kanskje jeg bare trenger tid til å finne tilbake eller å bare få kjenne på føllelser som kommer opp? for så å kunne gi et svar, uten det vil man fort mistolke å bli frustrert å se det mer mørkere en hva ting er. så skal jeg gjøre det samme mot deg.

Å ikke føle seg trygg på om noen plutselig bare snur å går er en av det verste man kan føle. For jeg kan ikke være noen andre en den jeg er. jeg har bestemt meg for å få bort tanker med å bare finne på ting sammen med Malin å Marius en tid framover. men jeg er her om noen vil at jeg skal lytte, for jeg skulle virkelig ønske jeg kunne vært bedre til å tilknytte meg til andre på en mer sunn måte. Hoved fokuset nå vil være å fortsette å være en god mamma for Malin å se framover selv om noen dører lukkes, for nye åpnes <3


UANSETT
uansett hva hun gjorde
eller sa eller ikke sa
var det som om
hun forstyrret

som om hun stjal
plass fra noe eller noen
og urettmessig var til

som om hele hennes eksistensberettigelse
hvilte på
hennes evne til å gjøre seg usynlig

som om hun fikk
stemplet godkjent
ved å sørge for at
andre hadde det bra

som om hun var en hindring
til bry
til irritasjon
ja til stor sorg
ved å være der
som seg selv

som om hun fikk ordre
om å si:
unnskyld at jeg er til
jeg smyger meg stille
du skal ikke merke meg
ikke tenk på meg
det er sikkert min skyld

ikke rart hun er redd for
sin egen styrke
frykter represalier
helst vil gjemme seg
regjere i sitt eget rike.

VARMEBIDRAG
Sender
et varmebidrag ut i
en kald verden

Det er
en tynn liten varmestråle
som kanskje når frem til
noen som trenger
et øyeblikks lindring
i en iskald verden


  • 35 lesere

Likes

Comments

​Tror aldri jeg blir ferdig med noe av de tingene som ligger å dveler langt inne. å ha levd å prøvet så mange ganger å det samme skjer om å om igjen, føles at det ikke vil gi slipp noen gang.

Kan ta det litt fra bakover å skrive litt følelser jeg ofte sitter igjen med den dag i dag. Man ønsker jo alle å føle seg velkommen inn i livet å videre når man skal utvikle seg som et menneske.  Når jeg ventet på at mamma skulle komme å hente meg, var jeg så spent å glad. For å få tiden til å gå fortere la jeg meg ned for å sove helt til hun skulle komme. Tiden gikk aldri fort nok,når man så fram til noe. Fra tidlig av ble jeg vant til å sove var en god ting for å få tiden til å gå. Det var ikke så mye annet å gjøre å være med venner var litt for skummelt så å ville ha mamma å pappa der var mitt største ønske. Pappa var mye dårlig å i perioder var jeg mest alene da han ikke maktet å ta meg ut å jeg måtte bare lære å være alene( noe som har gjort at jeg som voksen synes alt av sosiale er skummelt) mamma var ikke så mye rundt i perioden til jeg startet på skolen. derfor var det så viktig for meg at hun kom innom for å si hei. Når mamma kom tenkte jeg hun ville være hos oss å finne på ting. Det var jo derfor jeg heller ville sove,og få bruke den tiden som var igjen av dagen til henne. Men..ofte kom hun bare innom med enten godter eller penger(litt av det som hun hadde igjen etter å bruke det på alkohol)så for å dra igjen.. tror ikke jeg helt skjønte hva som skjedde der, var jo bare et barn.. et barn med store forhåpninger om å få være med mamma. Det lille jeg husker er at hun alltid prioriterte seg selv å de ho var sammen med på den tiden. Hun bodde i sørfolda en periode men selv var jeg hos pappa. Husker ikke alt like godt der men det jeg kommer på var han hun bodde med da, en som virket grei. Bare at om natta måtte vi låse rommet fordi han ville inn til oss. Å fra tidlig ungdom å til nå har jeg ofte flashback om å bli antastet. uten bevis kan jeg ikke gjøre noe. Bare lære meg å forstå meg bedre for å lege sårene. Mamma virket lykkelig med han, til tross for at det var hun som ba oss om å låse rommet om natten uten å tenke på at vi heller burde ha flyttet. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at mannen kunne være den rette for mamma, kanskje ho hadde vært lykkelig å frisk? Men vi flyttet til slutt(jeg var der bare i helger) å tror det ble for tøft for han hengte seg på grunn av det. Mulig det og gjorde noe med mamma, skyldfølelse? men den trenden fortsatte å vi mennesker er vanedyr til den store gullmedaljen. Etter at jeg vokste opp var det jo det jeg var vandt med, å sove når ting var tungt å jeg følte meg ensom. Noe som jo ikke er sunt,men å bare få ligge i fred var noe jeg følte var det jeg måtte for å få tiden til å gå. Har nok gjort at jeg ofte mister energi da det var en stor del av livet mitt. I søvne kan ingen skade meg å det er ikke skummelt. når jeg gikk på ungdomskolen sov jeg under stuborde da jeg har vært mørk redd hele livet, pappa lå på sofaen sånn at han kunne nå tlf om det ble krise å han måtte hentes i ambulanse, kanskje jeg var redd for å miste han at jeg lå der?

Å finne noen som var snill tror jeg ikke var lett da hun hadde gått i samme spor for lenge, den neste jeg husker var og en som ikke klarte å være snill med oss barn. Å heller ikke med mamma. Jeg vet litt om hvordan han har vært med andre å det har vært samme med dem og, å jeg som virkelig ønsket å være med mamma bestemte meg for å flytte inn hos mamma å denne typen. Mamma ble raskt psyket ned fordi han ønsker full kontroll. Ble ting feil kunne han slå å banke henne. Eneste jeg kunne gjøre var å holde meg unna. Kunne ikke hjelpe å det var tøft å se et menneske brytes ned til ingenting...Husker han brukte å fortelle hva han skulle gjøre om han ble trigget nok, selv ble jeg aldri slått men truet om det var noe som kom han i veien. så var mamma det gikk utover, å meg ved å bevitne alt dette. Vi fikk en valp husker å i perioder var ting litt lettere. Desverre ble hunden ødelagt av å være i et sånt miljø hvor den ble herjet med under all drikkingen som fant sted. Husker at han tok hunden med seg når mamma gikk fra han etter noen år. Å i ettertid kunne jeg se han gå tur fram og tilbake fra fest med hunden. bare jeg aldri hadde spurt om å en hund :(  Men hva kunne et barn vite. Nå som voksen har jeg en drøm jeg drømmer å får bilder opp ofte, fra den tiden jeg bodde sammen med denne mannen. Jeg er hjemme hos mamma bare jeg og henne, hvor hun sier at jeg må gå på altanen å krype over til naboen da mamma sier han kommer for å ta meg og mamma ikke vil kaste han ut av huset. Jeg gjør det mamma sier, selv om jeg lurer på om hvorfor må jeg vike? Å enda mer i drømmen er at han drar sin vei, mamma tar det tungt å henger seg. jeg oppdager mamma å gir meg skylden for at han dro..drømmer kan holde mye informasjon som en person har prøvd å legge bak seg. Noe jeg tror denne drømmen er. Han brukte snakke om slibrige ting til meg uten å bli stoppet, som om han ville gjøre ting som voksne gjør. Mulig det var noe jeg fikk skylden for når denne personen ikke var snill med mamma?Selv ønsket jeg aldri å starte på medisiner mot angst å depresjon da jeg så hva det gjorde med mamma, men hun misbrukte det for å døyve smerten hun sleit med. Nå har jeg gått på en sånn medisin i 10 år for å døyve mine arr...men jeg misbruker dem ikke!

mamma ville ikke miste de ho var sammen med, så ho gav meg skylden om noe var galt. det var jeg som hadde dårlig innflytelse på kjærestene som hun hadde, det formet nok mamma til å bli virkelig syk av å gå å forestille seg. ved å fortelle nedlatende ting. Hvordan kan et barn gjøre det til at et voksent menneske ødelegger et annet? Selv prøvde jeg å få mamma til psykolog å lege fra jeg lærte å se hvor feil ting var. Men medisiner å alkohol var nok det som virket best i hennes verden, et barn skal man jo høre på?Å skjønner ikke hva hun så i alle de hun omgikk? en gang opp i alt kaoset prøvde mamma å starte på skole for hun ønsket å bli sykepleier. men av noe jeg har lest måtte hun legge det på is for å kunne beholde meg( det var snakk om at jeg skulle få dra i fosterhjem) men mamma ville ha barnetrygda å da ble ho hjemme, noe jeg tenker ofte på om hun hadde fått den sjangsen kunne hun vært frisk å lykkelig? Er det noe som har gjort at jeg tviler på meg selv å relasjoner til andre evt? er det derfor jeg sliter med å knytte meg til andre? å faktisk tørre å begi meg ut i ting? selv ville jeg aldri gjort noe sånn at Malin skal føle at ho har skyld i noe. Det er vondt å gå å føle det. Var det verdt å gå inn i en ond sirkel ved å sove fordi jeg savnet et mammafigur? pappa var jo snill å gav meg jo mat og tak over hode, men jeg følte ikke det var nok varme å rammer rundt som gjorde at jeg kunne vokse å føle meg som de andre når jeg den dagen skulle ut å møte verden. Barn kan være grusom mot de som skiller seg ut uten at de skal ha noe skyld. Noen ganger er jeg sint fordi (eller ofte) ingen gjorde noe da de skulle ha gjort det, et tomrom er der som aldri vil bli fylt helt. Kanskje jeg kunne hatt en familie nå som jeg kunne tenkt på som min trygge havn å som jeg kunne tatt malin med til? Heldig er vi som har en fantastisk pappa og mann som er der når ting er tøft, han løfter meg opp å gir meg styrke sammen med Malin som har gitt meg livet en mening som jeg aldri hadde trudd. For hun skal få leve et godt liv å få den tryggheten et barn fortjenner <3

jeg tenker jo at et barn skal ikke ha noe skyld i noe av det som skjer med de voksne, at de blir formet i de miljø og omstendigheter de vokser opp i. Barn ønsker å ta parti med foreldrene sine å de bærer det de opplever med seg å ikke alltid bevist vet hvordan de virker mot andre som de møter underveis. ofte blir ting tolket feil å den personen det gjelder skjønner ikke hva den har gjort feil? man kvier seg mer å mer for å prøve på nytt, blir usikker på hva andre tenker å føler. Til man kommer til et pungt at man bare går for å leve å bare det som står i fokus, man tør ikke leve for det man en gang ønsket. Derfor har jeg nå gått inn i meg å funnet ut at tiden er kommet for en ny runde hos psykolog. Finne nye verktøy til neste lag som skrelles av, grunnet man ikke fikk lære det rette underveis <3<3<3 lære mer av ting som har kommet fram underveis på de andre områdene. Jeg ønsker å finne meg å den jeg skulle vært for lenge siden.


  • 46 lesere

Likes

Comments