Gi verden en del av deg selv, gi deg selv til verden av det beste av deg selv. den trenger det for å overleve å bli et godt sted å være i. Jeg tror vi alle kan gi litt av oss selv for at lyset skal skinne bedre ved å tørre å slippe taket på det som en gang har vært å se det fine som kan skje å komme inn til oss alle. Bare du legger alt bak å gå dagen i møte med en ny start å frisk pust, bare det hadde vært så lett? vi ser mange reklamer om å snu tankene våre til det beste, å være selvsikker å gripe hver mulighet som kommer vår vei. Ja det er mulig å gjøre alt dette å samtidig møte hverandre med et smil å gode ord. Vi har lov til å ha dager hvor ikke alt er rosenrødt selv om vi går gjennom prøvelser for å bli et bedre menneske. vi kan legge oss under dyna å bare være der, vi har lov til det og. så lenge vi enda har de gode tankene som skal kunne løfte oss opp å gi noe til de andre rundt oss for at hverdagen skal bli bra for alle og skape en trygg å sosial vennlig livsglede.

Det er mye snakk om forskjellige sykdommer å det å slite med dette daglig, en kamp for tilværelsen å samtidig se inn i seg selv for å lære å takle dette i livene våres. Er ingen hemmelighet at mange ønsker å få en slutt på smerter å tøffe dager. Det er et slit av det store for å komme seg videre, men du er sterk uansett og veien har flere stier som vil hjelpe deg fram. Det er en plass for alle å den vil jeg at du skal finne <3

Fra jeg var lita, så hadde jeg aldri noen redsel for selve døden. Mange ganger følte jeg døden som noe godt da jeg ville slippe unna smerter å frykten for verden der ute. Jeg følte meg ikke velkommen å at det var ikke meningen at jeg skule være her, som lita ønsket jeg veldig å ha en mamma som lærte meg det ei jente skal kunne før hun møter det som ung voksen.Å vokse opp med en pappa alene som ikke helt viste hvordan snakke om ting som kommer underveis er ikke alltid lett. Men jeg takker pappa for at han gav meg hus, varme, klær å mat sånn at jeg hadde et godt grunnlag for å vokse. Bare at jeg ønsket en mamma figur og, i perioder kunne den være der. men fort ble det bare meg igjen. Ting gjorde ofte at jeg ikke viste hva som skulle gjøre at jeg en dag kunne tilpasse meg en verden der ute, å blikk fra andre gjorde meg utrolig redd å jeg ville bare gjemme meg bort å ikke se opp på de andre. Å møte hverandre med et godt mot å vise at det er godt å trygt er så viktig selv om man er voksen og, vi trenger det gjennom livet.

Vi vet aldri hva de andre ønsker eller hva som kan gi sår eller være byrde av det vi gir av oss selv, du kan bare lytte å være et godt forbilde. Det er nok å kan løfte noen opp selv om du kanskje ikke ser det, men det vil gi en det bedre å ikke minst lys i et allerede vakkert sin<3<3<3 Inne i oss alle er det nemlig en/ei som kan hjelpe den neste å så videre :) å ikke minst å snakke åpent om det som ligger å lager mørke å gir oss lysten til å unnvike livet å drømmer som er der for deg, de vil komme bare du åpner de rette dørene å gleden ved å smile ut fra ditt vakre sin å sjel<3

Mange sier at det er tabu å avslutte livet ditt, men før man har kjent på det som har gitt de tankene så syns jeg ikke de skal dømme noen. Har selv ønsket døden velkommen mange ganger fra tenårene å kjent smerten bli mindre ved å prøve den veien selv, ved å kutte meg for å minske det som har vært vondt. Det er aldri noe godt å ta det valget. Men jeg kjenner etter hvert at jeg har villet prøve litt mer for å se om jeg ville klare dette, det å reise å bare legge ting bak meg hadde vært noe som reddet meg. Det var noe jeg ønsket mest i verden, å leve drømmen med å få starte på nytt en ny plass å gjøre det jeg elsker mest: Få leve med hest i hverdagen å utvikle meg som person uten alle de negative faktorene som man har vokst opp med men heller være en usynlig uten dømmende blikk fra en fortid med mye negative faktorer. Så kan du dra å prøve ut det du ønsker mest så gjør det, dra bort fra det som smerter å løft deg selv opp å vit at det er en plass for deg der ute. jeg klarte å få det jeg ønsket selv om jeg den dag i dag er ufør klarte jeg å få drømmen om å jobbe med det jeg ønsket mest av alt: å kunne være med hester å kunne se mennesker komme å være med dem å bli glad å få en bedre helse av å få bruke hesten som terapaut. Men veien har vært hard...å veien vil fortsette å gå opp å ned videre som det gjør for oss alle. Dagene starter gjerne med at jeg må virkelig gå inn i meg selv å kjenne etter at jeg virkelig vil klare å fortsette å sette målene jeg har satt meg. Om hva skjer om jeg legger meg ned heller å gir opp? Hva vil det gi meg på sikt?kanskje en lengre vei å gå den dagen jeg står opp å vil møte livet igjen, da er det kanskje verdt det å presse seg opp å ut sånn som jeg gjorde som 15 åring ved å reise meg å dra ut i verden å gjøre det jeg ville med livet?ja å nei kommer fram i hode mitt, men til syvende sist er det ja som dytter nei ned i søla å etter en stund kjenner jeg en glede av å ha kommet ut å gjort ting, uansett om jeg ikke nådde de målene den dagen. Bare ved å være med i livet så kommer jeg et steg nærmere å håpet er der.

En ting jeg kan være ærlig om å det er før jeg ble mamma tror jeg at jeg nok mer ville ha ønsket å falle fortere når ting var som mørkest, men etter Malin kom i livet har jeg noe å stå opp før hver morgen, jeg vil aldri la henne leve det livet som jeg gjorde. For jeg vet hun vil gjøre masse godt for verden, for andre der ute å da vil jeg gi henne det som trenger for at hun skal klare det. Klare å gå ut med hode hevet å møte utfordringer med godt mot, å falle vil hun gjøre underveis bare at jeg ønsker hun skal komme seg fortere opp en det jeg har gjort. Slippe å kjenne smerter, sjalusi for å ikke ha fått det som andre på sin alder å som skal gi styrke videre ut i stegene som kommer. jeg ønsker ikke døden velkommen mer annet en når min tid kommer naturlig. Å det ønsker jeg flere kunne ønsket derfor vil jeg gi mer av meg selv for at vi alle kan se mer opp fra det vi har av tyngde som sliter å gir oss lyst til å bare grave oss ned.

Nå står jeg mye alene men styrken er ikke alltid med å ha så mange rundt seg, den er hos deg selv ved å være den du er. Du finner den om du leter å kjenner etter hvordan du vil ha det selv. Tøft ja det er det, livet er gjerne det men aldri for sent å faktisk leve. Bare ta den tiden det tar å se etter tegn på det som kommer din vei en å gå lete hele livet før det er for sent <3<3<3

Si meg hva er det du venter på,hva er du venter på. Jeg står jo her å venter på deg nå :) <3<3<3


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Det er mandag å mandag er som å restarte fra helg til ny uke. i løpet av dagen våkner jeg litt mere til liv for en ny uke.

Vi går alltid gjennom livet med forskjellige prøvelse å alle ønsker å nå de målene vi setter. jeg ønsker å legge fortid bak men vet at den alltid er med på alle områder, vi kan omformere fortiden til en ny framtid på positiv å negative ting. det blir hva vi gjør det til. fortiden er viktig for å gå videre inn i framtiden. vi må ikke glemme den vi var for å bli noe mer eller kunne lære på hvert steg vi tar inn i neste plan i livet. samtidig ikke bli hengende fast i gamle vaner å redsel for å prøve noe nytt,verden er alltid i forandring. derfor er alt vi tar med oss viktig om vi en dag skal legge det bak neste sving.

Er alles rett til å komme fram i lyset å være den man ønsker, å kunne stole på seg selv til å klare det man ønsker. viktig er å støtte hverandre underveis å være glad på andre sine vegne. heie hverandre opp å inn i fremtiden sammen! da blir alt vi ønsker å alt vi drømte om i fortiden en mulighet. ellers tenker jeg man går gjennom livet ensom å uten innsikt som gagner et sosialt liv framover i tid.

Er man egoistisk med å ønske noe?å tenke at nå er det endelig vår tur til å få drømmer oppfylt?å kunne se at livet endelig svarer på slitet som har vært?vel vi må prøve å være stolt å ønske det beste for seg selv å alle som er med å bakke deg og meg opp å fram🙌💗💗💗livet gir deg aldri noe du ikke er klar for,det kommer å da skal du gripe det å ta det med i framtiden å legge noe av lasten din bak i fortiden 💗

Redsel for å miste alt er med hver dag,sårhet av å miste de nære både de som har gått over på den andre side å de som snudde ryggen da jeg prøvde å nå mine drømmer,det gjør meg redd. jeg vet aldri hva jeg skal tenke eller tro. derfor vil jeg ikke belaste noen, jeg ønsker å beskytte meg og mine ved å klare ting alene. da blir ikke smertene så store når jeg gir for mye av meg selv. inn i framtiden står vi på egne bein å realiserer våres drømmer 💗å ønsker deg med på veien🌈

  • 10 lesere

Likes

Comments

​Ingen hemmelighet at jeg skriver mye om alt mulig, ingen hemmelighet at det er mye som de fleste ville holdt før seg selv. Ting er ofte ikke rosenrødt for noen, jeg vet det. er ikke en unnskyldning å være en så åpen person for å klare å mestre hverdagen heller. Jeg vil være ærlig om en ting- jeg har store problemer med å stole på personer av gode grunner, men det skal ikke være hindring for å leve et godt liv. opp gjennom årene har jeg gått å veldig mange negative spor å det har gjort at jeg har rotet til mange relasjoner. Jeg har alltid ment ting godt for alle, bare at når jeg har jobbet med meg selv for å stole på de som har kommet meg nært å etterhvert blitt til at det enten har slitt vennskap ut, jaget/skremt dem bort, så har det aldri vært fordi jeg har villet være slem eller noe. har bare prøvd alt for å få venner å beholde dem. Nå vet jeg mer en før å prøver å ikke gå i de samme fallene som før, det er ofte vanskelig men jeg holder mer tilbake å det har virket veldig bra. jeg har følt meg bedre med å ikke gi så mye av meg selv. uansett har ting vært vanskelig å med en gang jeg gir av meg selv tror jeg at ting blir bra å jeg får være inkludert, bare at jeg må lære å gå videre selv om ting ikke blir sånn. å vite at det er ikke noe galt med meg, å lære at jeg må like meg selv for den jeg er så får de som kommer være med eller gå en annen vei. samtidig ønsker jeg ikke å være en bedreviter eller være en som hever seg over andre. for jeg ønsker ikke å fortelle så mye om ting for å være en som briefer om livet mitt. det er jo veldig bra å kunne glede seg over livet å det vi ønkser å få ut av det å da vil vi jo snakke om det til de vi er glad i. å være glad i de andre på deres vegne er en flott ting å noe vi alle bør kunne.

den plassen som har vært mest utfordrende har vært på alle stallene hvor jeg har hatt hest, jeg har aldri vært vandt til å være så nært innpå andre på den måten. å jeg har vært glad å smilt å ønsket å være sosial å få relasjoner med de andre som deler samme glede som meg- hest å stall. Men jeg har ikke lært de normale tegnene å måten å være på blant andre så jeg har flyttet stall nesten hvert år i de årene som heste eier. det er noen ganger å jeg har flyttet fordi jeg har gitt mye av meg selv. jeg har villet så inderlig å bli en del av gjengen. dele ansvar å være på ting sammen, felles med de som er på stallen. men noe har gått galt hver gang, å jeg har skremt alle bort... jeg har så dratt min vei for å ikke være en klump på foten deres. for jeg trudde om jeg smilte å var positiv å ønsket å hjelpe til så ville jeg og få være med, bli inkludert. Nå ser jeg at alt er bare min skyld rett å slett. å skjønner alle som bakker bak å vil ha meg på avstand men samtidig prøve å være hyggelig for å ikke lage dårlig stemning. det er greit, jeg skjønner at jeg har en vegg framfor meg, men jeg har flyttet den så mange ganger for at andre skal komme inn, den er åpen enda men den blir ikke flyttet like fort som før. det er greit at jeg må lære mer å da må gå veien med egne bein på bakken uten alle med meg, for alle vil være sammen med den de føler seg trygg med, har en god kjemi med som ikke sliter dem ut. jeg er ærlig å skal ikke gjøre mer skade nå til dere som er rundt meg.

dette er ikke noe jeg hadde lyst å skrive om, men er bedre en å gå rundt med det en å ikke si noe, eller få det ut. for jeg vil ikke være en som du vil unngå fordi jeg er usikker å det gjør andre sliten. er nok derfor jeg har mistet familie og venner nå. derfor føler jeg meg ensom å utenfor, det er ingen andre sin skyld

  • 11 lesere

Likes

Comments

å føle ensomhet å føle seg sårbar med et hjerte som er mykt å bare vil elske alt å alle er ikke det rette for denne verden, å være en med åpenhet å naivitet er en farlig egenskap. we only are one person  in this world and thats the best we can be. Å tråkke på en smuldrete vei gjennom livet som aldri blir sterkere for hvert steg eller se solnedgangen dra ned over fjellet med å kjenne på det vakre med det. En tåre faller å lander på et slitent skinn og drømmen om å få se solnedgangen med alt det vakre blir ikke mer. ikke mer en det som var en drøm for lenge siden i et hjerte som banket for en framtid for det bedre. hjerte gjør et hopp å banker uregelmessig for det såre som ligger dypt ned i et voksent sinn med en sjel som har gått gjennom ild, dype grøfter for å klatre opp igjen. hvor den solnedgangen med nye drømmer er å et håp om å klare å stå på egne bein uten å falle, gang på gang falle ned i grøfta å gå seg vil i labyrinten med den forbannelsen som lå i krybba til en baby for mange år siden, fallet fra den dag og utover de år som har vært har gjort et sinn redd, engstelig å uten å klare å skille mellom de normer som er ment for oss for å klare å være en venn, kjæreste, arbeids kollega, husmor, mamma å være seg selv som et individ. en forbannelse som følger en på veien, føles det som å en bør å bære uten å klare å droppe det i fallet for å kunne gå videre med et nytt håp, med et hjerte som banker rent å uten frykt for å bli alene eller ikke klare å finne plassen med de sår man bærer med seg i sekken, i sjelen å i hjertet som ble utdelt for å klare de bragder som ble utlevert til livet som har gått.

i remember tears streaming down your face when i said id never let you go. when all those shadows almost killed your light

youst close your eyes, the sun is going down youll be alright no one can hurt you know. come morning light you and ill be safe and sound



  • 11 lesere

Likes

Comments

Ville legge et bilde først med hesten min Labello som vi er utrolig glad i å som har satt mange spor i våres liv. Han er en energisk å glad gutt som har kjempet mange kamper for å fortsette å leve sammen med oss. alt har vi gått i gjennom sammen å ingenting har vært en lek men masse utfordringer. Jeg vil si at jeg har blitt sterkere med å ha han i livet selv om vi aldri har kommet like langt som så mange andre, men likevel veldig lang på mange områder. å de er så unike å ha med seg videre på veien. det å ha lært sammen å både han å jeg har vist stor vilje til å klare alt vi har møt på våres vei. mange vil nok si at de aldri ville ha gjort det selv, men husk at dyrene er våres beste venn som virkelig gjør alt de kan for å gjøre oss glad, de prøver virkelig. å det med Labello tror jeg bare var ment for oss 2. Da jeg hentet han hjem var det fordi jeg så at han kom til å bli en kaste ball om ikke å i verstefall bare leve en kort stund fordi ingen ville forstå han som det jeg gjør. Jeg ser meg selv i han å han i meg. det med han som og gjør meg til en bedre person er at han lærer meg å få en bedre holdning både med kroppen å psykisk. er jeg ikke på plass merker han det å gir klar beskjed, dermed har jeg lært å lytte, se å føle.

I dag var jeg på min 2 ridetime for å komme ut av komfort sonen min som jeg er så flink å hjemme meg bak. jeg leste en gang at alt vi går gjennom kommer når vi er klar for det. å før har jeg bare tenk tanken på å prøve selv å gjøre ting som jeg liker, som å ri å bli en flinkere rytter. Å være så heldig å få ri på en flott plass med snille mennesker rundt meg har gjort at jeg ser mer framover på ting. Jeg kan være distansert fra andre, da jeg har blitt tråkket på så mange ganger da jeg har åpnet meg for mye å vært så naiv. men jeg vet det går ikke å stenge alt ute. Kroppen min er heller ikke der den engang var å få alt på plass igjen, med selvtilit til å prøve, åpne kroppen for inpulser, følelser å gi det liv igjen. Liv som har vært i dvale. på ridetimen i dag var jeg utrolig glad, følte meg velkommen på første gang på alt for lenge. Malin koset seg selv med andre stall jenter mens mamma hadde ridetime. var bare så godt å se.

For en stund siden var jeg og Malin på hesteutstilling atme her vi bor, å som vanlig hater jeg å dra på arrangement rundt her da jeg ofte tenker på hva andre mener om meg som person, å da kan være unnvikende ( siden jeg har unnvikende personlighets forstyrrelse så blir det ofte sånn) men prøver å hilse å smile, å ser at alle har noen å snakke med, henge med. det er veldig sårt å komme en plass å ikke føle seg velkommen. vet jo at det ikke er sånn men er sånn jeg tenker å jeg har vendt meg til å bare være blandt andre for å ikke bli innesluttet. samtidig for at jeg vil være med på ting. fra jeg var lita til jeg ble tenåring var jeg aldri ute med venner, hadde ei venninne men vi kunne liksom ikke bruke opp vennskapet med å være sammen hele tiden. ellers var jeg bare alene. så jeg lærte at det er tøft å snakke med andre når jeg ble større. å se folk i øynene å holde blikket har vært en stor utfordring. dermed har jeg samtidig problemer med ord å samtaler som jeg føler voksne på min alder skal kunne, kanskje det skremmer noen bort. er ofte redd for å gjøre de rundt meg sliten på grunn av det. alle har sine ting de sliter med å det er så lett å dømme, noe jeg har fått så mage ganger opp gjennom årene å mistet familie grunnet dette. Men det jeg skal fram til var at etter en stund på utstillingen kom det andre som jeg kjenner å noen jobber jeg med. de kom å hilste å ville være med meg, å det gjorde meg så glad å jeg fikk faktisk håp som jeg trudde var borte. jeg la meg den kvelden med smil om munnen.

Uansett hvor mye jeg ønsker ting så vil dager være tunge å vanskelige, å en kropp som kan være tung som bly. Bare at jeg gir ikke opp, jeg vil leve for å se Malin vokse til å bli den flotte jenta ho er. håper bloggen kan være tin inspirasjon til alle dere der ute hvor en dere er i livet å videre på veien du går. for det er håp, bare at livet ikke alltid gir det deg før du er klar.

​Bilde av min beste venn <3<3<3 som mamma var med på å betale da jeg kjøpte han for 10 år siden. Du er litt mamma sin Flying Yankee Labello og hun passer nok på deg og oppe i himmelen som hun gjør med oss andre <3<3<3

  • 27 lesere

Likes

Comments

​Jeg er en veldig åpen person å en som vil se det beste I alle. Dermed blir jeg ofte for snill å gir mye av meg selv. Pappa var å sånn å var mye ensom, noe jeg har gjort mye av det samme. Men har bestemt å ikke gå I de samme sporene, ikke nå lengre. Jeg tar med de tingene jeg ønsker å bevare fra pappa å den som jeg ønsker å Være. 

Fra tidlig ungdom har jeg vært syk, veldig plaget med angst å utviklet kronisk depresjon. Antar jeg er en person som de fleste synes er vanskelig å Være sammen med grunnet min historie å den jeg er som person. Men jeg vil så gjerne være din venn. Jeg er fullstendig klar over mine ting å jobber med de hver dag. For å Være syk er ikke noe jeg har valgt men måtte klare å leve med.

Nå ønsker jeg å fortsette å stå på egne bein da det er det jeg har gjort fra barnsben av. Å selv med å leve som syk har jeg mye å gi til alle rundt meg. For jeg syns jeg fortjener det.

Har laget noen mål for tiden framover:

-skal utfordre meg selv med å utvikle meg som rytter med å ta ridetimer.

-får jeg til så ønsker jeg å ta trinn som sentrert ridelærer.

-sette flere nye mål underveis for å bli sterkere sosialt.

-en dag å klare meg uten medisin

  • 51 lesere

Likes

Comments

​Dette ordet kommer ofte opp inni meg. Vet ikke helt hvorfor, men tenker ofte på det. Jeg tror jeg alltid vil være et lite barn langt inne i meg selv. Jeg ønsker så mye i det voksne livet som alle andre. Tror at når vi vokser opp uten å få utvikle det vi ønsker å har som gjør oss til den vi er underveis, så gjør det noe med deg som person når man blir voksen en dag. Mangler i livet er noe som er så sårt å være uten. For jeg hadde ikke planlagt å bo her som jeg bor nå, men så hadde ikke noen plan om å miste pappa så tidlig dermed ble det sånn. kunne ikke miste det siste jeg hadde igjen fra han når det gjaldt huset som jeg har vokst opp i. Kanskje det føles som et eventyr alt jeg har drømt som lita jente? alle håp om den framtiden jeg skulle ha langt borte fra alt dette som har vært? Bare få starte på nytt som den personen jeg ønsket å bli?

Jeg drømte så mye å så masse, bare for å komme meg vekk i de stundene som var verst. Å en gang i livet gjorde jeg noe med det, med å pakke sekken å bare flytte til en ny plass. som 16 åring dro jeg til malangen på folkehøgskole helt alene på egne bein! Må ha vært min redning for klare å overleve å drømmen jeg hadde underveis-fairytale.. Å kjenne at jeg er meg å ingen som kjenner mine arr eller sjelen min som er i tusen biter. Jeg ble hel igjen, jeg kunne le, danse å leve med den drømmen å utvikle meg. Til den dagen jeg kom hjem igjen å klarte å se andre i øynene å være sikker på at jeg var noe jeg og.

Så å begynne på nytt igjen på nytt sted hvor jeg flyttet til sortland, ønsket var å kunne bli hestefaglært å ut i verden med drømmen om å være den flinke å glade Marit å leve ut drømmen,. borte igjen fra plassen som jeg aldri hadde klart å finne min plass på, med alle de andre rundt meg. de som jeg aldri klarte å snakke til eller være rundt da jeg alltid var bare ei lita jente i et tomt skall uten håp..livet gikk der jeg ønsket på de 4 årene jeg bodde borte. Minnene vil jeg alltid ha med meg videre å de er de som holder meg oppe å lar meg prøve å se om jeg kan få det til på nytt igjen her jeg bor med alle de gamle spøkelsene som ligger gjømt under overflaten.

Da jeg flyttet hjem var jeg sterk etter å ha hatt noen år med å bli sterk å være en person som jeg ønsket hele tiden, hadde håp å styrke til å se framover med framtiden. kanskje dra ut som lærling på en stor å spennende stall å få prøve ut kunnskapen jeg hadde fått underveis i trygge omgivelser. Til jeg en kort tid etter mistet den eneste som har vært der i mine år som barn, å noe der ble borte inne i meg. Kanskje derfor jeg ønsker jeg var et fairytale for å minnes de gode stundene som jeg husker så godt? for livet i seg selv er ikke det, realiteten er litt lengre unna en det. det er noe jeg sliter med å skjønne her jeg bor med alle skygger som lurer rundt hvert hjørne.

Nå har jeg gått å bare sett på muligheter rundt det jeg før har gått å ønsket som en del i livet mitt, hengt meg opp i for mye bagateller å ikke tenkt at ting kommer når jeg bare åpner opp sperren jeg har satt opp-skjoldet rundt meg. som jeg har for sende alt tilbake som kommer min vei, det blir aldri noe mer om man ikke åpner det å lar ting strømme inn til deg. som kan gjøre godt eller lære deg å bli rustet for livet videre. stole på veien du går å den dagen du blir gammel kan se tilbake med et smil om munnen. Føles så mye bedre ut?

Tiden gir deg styrke å tiden vil og vise deg hvordan du skal velge rett, å alt kommer ikke på en gang. men når du er klar for det, å kjenne etter å følelsen er rett så gå for det. Aldri før om du ikke er sikker bare for å bli trygg på alt det nye som vil komme din vei i løpet av livet. Å være en sidespiller å bare se å utforske kan være grei i seg selv. Men høres det dumt ut det jeg sier? for jeg vet jo at vi er forskjellige å noen vil klare å hoppe i ting hele tiden å være sterk å utforske alt det som er mulig å få til, det unner jeg alle å klare, bare at å vite at det ikke er et must å klare alt på en gang.

Ønsker framover er mange men de er skumle å tenke på, noe mest fordi jeg er redd for å bli sett ned på bare fordi jeg er meg å fra hvilken person jeg er. Å det skal jeg klare har jeg bestemt meg for, bare ved å legge vekk lag for lag inne i meg av negative lag som jeg har bygd opp gjennom årene, å jeg skal klare det alene om så, men vet jeg har mange der som vil støtte opp å være med å pushe på. Jeg vil bare stå på egne bein i mitt eget fairytale liv med håp om å nå opp uten å fortsette å stå på sidelinjen. vil ut jeg og å være med på ting. jeg vil å være der du er, med de drømmene jeg hadde som lita. så en dag snakkes vi der ute på arenaen <3

https://www.youtube.com/watch?v=MWASeaYuHZo

Legger ved en sang som har fine ord <3<3<3

  • 29 lesere

Likes

Comments

Huset er tomt uten gubben og Malin som er på rideleir denne uke. jeg får møte Malin hver dag på dagen da jeg er på jobb der. Hun har gledet seg veldig til denne uken å endelig kom den. Hun har en nordlands hest som er selskap til labbe i sommer som hun har ridd litt på å trent til leiren. Så hun har vært veldig flink med å trene på tur med å være bevist på sitsen sin å klare å mestre henne i alle gangart. Galoppen har vært mest gøy for henne å lære, å det er en milepæl for de små. Tror galopp er noe alle vil lære så fort de er klar for det å de blir nok veldig stolt :) husker selv min første gang å det var på en nordlandshest som het ballet :)

Men hun har mye igjen å det er gøy å se på utviklingen i sommer som har vært bare ved å kunne ri litt mer oftere på lånt ponni. har og trent på ridebanen for å mestre å få ponnien til å høre på henne å gå der hun vil uten å bli hard i hånda eller miste sitsen. å ikke bli frustrert om ting ikke blir sånn som hun hadde tenkt. Prøver å lære de små ting som er viktig å få på plass før hun kan gå videre til neste å nå vil hun bli flink å etterhvert ut å konkurrere, noe det enda er noen år til da vi ikke har råd til ponni til henne. samtidig at det ikke er viktigst å rase rundt i galopp for å bli en god rytter, noe jeg ser på som så mye annet(blir for langt å skrive om det nå) men det vil hun nok finne ut av i løpet av tiden når hun utvikler seg .

Vi har mange planer for tiden framover men det tar bare litt lengre tid en for de fleste andre som har litt mer midler for å komme ditt vi ønsker. jeg tror vi kommer ditt vi og det vil være verdt vente tiden. Mens kan vi lage planer å ha drømmer som gjør at dagene går litt bedre å vi kan ha håp om det som vi ønsker, noe har vi jo fått til så ting blir bedre etterhvert som vi kan krysse av på listen av det vi ser fram til. Å det er så mye mer viktigere en å aldri tør å gjøre det. er så lett å se blindt på alle rundt som virker til å klare alt så bra, en å tenke at det klarer du og. Noe jeg ofte si til Malin at hun skal ikke se på hva de andre klarer men være der hun er å utvikle seg i tempoet hun ønsker: men å utfordre seg litt er kjempe bra å noe alle skulle prøvd for å kjenne seg i live. det kan jeg skrive under på :) I kveld var jeg ute å ordnet gjerder til hestene å bare surret rundt å lot alt bare være bakerst i hode uten noen bekymringer. det er en ting jeg synes er en utfordring for meg å min mestring. å ikke minst harmoni med å bare få være meg og dyrene sammen å pusle rundt selv om det ikke er min plass, men så heldig å få låne det å ha god gutten på. det er for meg livet bare det<3 håper at de som er rundt synes det er kos med hester som går å beiter igjen her på finneid :)<3


Her var malin 5 år på sin første konkurranse på labbe. Vi gikk bom på bakke å siden vi ikke kunne gi henne ponni som ønsket så måtte hun ha med min "gale" traver :P som er et minne som vi alltid vil ha med oss uansett om det ikke er noe stort.

​En sommer dag for noen år siden, husker hvor gammel hun var her, men tipper 5. Jeg er uansett stolt av hva vi har fått være med på sammen å uansett lært så mye en hva vi ville vært uten denne hesten. Noe vi kan ta med videre i andre kapittel i livet våre.

rart å tenke på hvordan livet former oss å gir oss all den lærdommen vi får underveis men den er god å ha på både godt å vondt, så lenge vi har gode mennesker rundt oss tror jeg det er rom for å feile å lære livets gang<3<3<3

https://www.youtube.com/watch?v=dQ6eLuIN5ZU

legger ved en sang jeg synes er flott :)


  • 53 lesere

Likes

Comments

​En stund siden jeg har skrevet i bloggen, jeg har tenkt mye på om jeg er den rette til å skrive om mine tanker å følelser å livet som det er. Vil jeg høste inn feile inntrykk? eller gale verdier rund meg og mine? Det håper jeg ikke for det ønsker jeg ikke, jeg ønsker å være et medmenneske, men det er så vanskelig å klare å forstå det dere har fått med dere i oppveksten som jeg ikke har. men jeg prøver hver dag å henge med dere så godt jeg kan å håper dere kan gi meg den tiden jeg trenger for å kunne fungere med dere. Vil ikke bli sett på som et menneske som trenger medfølelse i alt bare fordi jeg skriver om det. Er jeg som ønsker å snakke å få ut ting å formidle livet fra flere sider. 

Er en vingeløs fugl som ikke har lært å fly enda å det er en sårbar ting for en fugl som skal lære å forsvare seg fra alle farer der ute i verden som lurer rundt neste hjørne. Men bare den ser rundt så er det ikke alltid fare som kommer fram å jo mer den lærer at ting ikke alltid er skummelt så vil den lære å lette med vingene å fly ut i horisonten å se rundt for å vise verden at den har klart det å kan klare mer å mer som den blir tryggere. Hvordan er du av den med vinger? jeg håper du kan kjenne etter å føle at du kan fly med åpne vinger å kjenne deg fri å se alle de vakre tingene som er rundt oss<3

Jeg er glad for at jeg får være din venn å ønsker å fortsette å utvikle meg sammen med dere som jeg har rundt meg å håper jeg får være den jeg er sammen med alle dere. Å ha mistet mange på veien har gjort meg sårbar, bare jeg kan vite at verden der ute har en plass for en som meg. så vil jeg gi alle mine så mye for bevise at jeg er en som kan stoles på å mye mer<3<3<3 For dere fortjener alt det livet dere ønsker <3<3<3

Bare DU er DUGlem aldri at du er den eneste i verden som er slik som DEG.

DU er sjelden, ingen har akkurat DINE egenskaper.
Derfor ta vare på DINE gode sider.
Prøv å forbedre DINE dårlige
DU er verdifull - fordi bare DU er DU


<3<3<3

Det er underlig hva en klem kan gjøre. 
En klem kan trøste, når du føler deg utenfor. 
En klem kan si; "Jeg er glad i deg", 
Eller " Jeg vil ikke at du skal gå". 
En klem er; Velkomment tilbake", 
og "så gla' jeg er for å se deg". 
Eller "hvor har du vært?" 
En klem kan si så uendelig mye. 

Må verden klemme deg i dag, 
med varme tanker og kjærlighet. 
Håper den hvisker en gledeståre i hjertet ditt 
og må vinden bære med en stemme, 
som forteller deg, at det finnes en venn, 
som sitter et annet sted 
og som ønsker deg alt vel! 

  • 34 lesere

Likes

Comments

​Jeg ønsker å bruke bloggen til å lufte tanker å følelser jeg har, samme med ting jeg gjør sammen med familien min. Jeg håper jeg ikke skremmer noen av å skrive å vise den til verden der ute. å være åpen å vise seg selv fra den siden man ønsker andre skal bli kjent med for å ikke bli misforståelser. Ikke vil jeg svart male noe å heller ikke gjøre det vanskelig for andre å omgå meg på noen måte. selv liker jeg åpenhet fra alle rundt meg å er flink til å lytte for de som ønsker det. det er godt å kunne være til støtte for de som jeg har som venn og familien min.

Etter jeg kom hjem fra ferien har jeg gått i en boble hvor jeg har ikke har vist hvilken fot jeg skulle stå opp med, eller hva som jeg fortjener i livet. dette er noe jeg får masse av i perioder og det må nesten bare gå over for det er en del av min personlighet. det er forsket på barn som er utsatt for omsorgssvikt at livet blir aldri det samme men det går å leve med det så lenge man har innsikt i de tingene som er vanskelig å hanskes med. jeg har alle de tingene fra barndommen som jeg aldri fikk som gjør at jeg sliter med nedturer gjennom hver uke. mange har prøvd å fortelle meg at jeg må slutte å tenke alt dette, å det gjør jeg så godt jeg klarer, det er derfor jeg klarer å komme meg opp fra nedturene. det er det som funker for meg, å det er liksom ikke noe en lege eller en psykolog kan fikse på. kun meg selv, og den jobben gjør jeg 24 timer i døgnet 7 dager i uken 365 dager i året. det er en fulltids jobb på lik linje som du som jobber i en vanlig jobb...

jeg og malin har brukt noen dager på å sette opp gjerde på finneid for å ha labbe og malin sin låne ponni en stund framover, men jeg har ikke klart å gjøre alt på en dag. har ikke klart å føle at jeg fortjener dette, å er redd for å være i veien for de som bor rundt der. men vi fikk tatt de ditt i dag, å malin ser ut til å være super glad for å få ha ponnien nært å bare kose seg med den så mye hun vil. jeg bare håper jeg klarer å være glad for det å slappe av å tenke at jeg ikke er i veien. uansett om vi har hatt de her eller en annen plass så hadde samme følelse kommet å uro for å være i veien .er og sånn at jeg har mye omtanke for andre som gjør at jeg bare ønsker godt å ofte vet jeg ikke hvor snill jeg skal være for å gi for mye av selv og. alt dette sammen blir en stor kræsj.

har gått mye å tenkt å skal ordne med en time til fastlegen for å drøfte ny medisin for en periode sånn at kroppen å tankene får ro å jeg hentet meg mer inn. noe som kan lette på trykket når jeg får de nedturene og klarer å komme meg fortere opp igjen. er ikke redd for å innrømme ting som dette, å det er menneskelig å være forskjellig med ting i livet. vi må bare gjør det som er best for hver av oss. det er stor respekt til alle der ute som kan være åpen om ting til andre rundt. det setter jeg hvertfall stor pris på :) 

er utrolig glad for at jeg har snilleste mannen som støtter å er der hele tiden, å ei vakker å snill datter som lyser opp dagen, de er virkelig herlige å så takknemlig for at jeg har de i livet. nå sitter jeg å hører på musikk å bare slapper av for å få kroppen på rett vei igjen. ser at sola er oppe å varmer å det er lyst noen uker til før høsten kommer. å være takknemlig for de små tingene er de beste synes jeg. ikke noe press eller mas om å være best eller prestere bedre. bare å kjenne at vi er her å lar det være nok for nå. så kanskje jeg setter nye mål fra høsten av. for det er noen drømmer jeg ønsker å få til framover <3

  • 30 lesere

Likes

Comments