​ofte hører vi om de som har valgt å avslutte livet sitt. At de har gått lenge å være stek. Hvordan de som er rundt lurer på hva de kunne gjort for at det ikke ville skje. De som har det sånn har ting vi rundt ikke alltid kan forstå og gjøre noe med. Uansett hvor hardt vi prøver, der har jeg tenkt mye om å skrive bok om min erfaringer rundt dette. Ønsker å høre om dere synes det kan være noe?

Fra jeg var 13 brukte jeg og kutte meg opp. Bli panisk til de grader at jeg mistet alle kontroll. Helt til den dag i dag kan jeg si at det har vært sånn i forskjellige livs situasjoner. Og med så mange som sier at det blir og orde seg så klarer vi ikke å tenke det og i den tilstanden kan kun et hjelpe apparat hjelpe. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk 3 ganger i mitt liv, ene gangen måtte jeg kjøres og pumpes. Jeg så ikke lyset og er man deprimert så virker alt håp ute. Å jeg vet! Du som stod nær må ikke legge skyld på deg for å ikke ha gjort noe eller ikke gjorde det nok. Man kan ikke se smerten de har og plutselig er det gått for langt. 

FØrsta gangen var jeg innlagt i 5 uker for overdose og da var jeg på åpen post. Sist på lukket i nesten 4 uker, er stor forskjell på åpen og lukket. Mer vil jeg ikke skrive nå om dette. Men vil bare skrive noen ord til dere som har mistet noen som har valgt den veien. Å være der har vært tungt. Å vite at de som står igjen at de må gå videre og lure på om de gjorde for lite. Jeg vet og håper en dag jeg kan fortelle min historie for å gi noe til både som vil avslutte og de som står igjen.

Vi kan ALLE komme ditt og husk å tenke at vi er bare et menneske så vi må aldri legge noe skyld på oss.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

  • 18 Lesere

Likes

Comments

De siste dagene har tankene surret mye. For nå er dette året snart omme og utpå nyåret​ skal jeg snakke framfor en domstol. Jeg er såpass klar men mest føler jeg på frykten for å tape, for å ikke fortjene det om jeg vinner. Tror de fleste  ville ha gått med masse forskjellige tanker og følelser rundt en rettsak. Så jeg skal starte å skrive det jeg skal snakke om når dagen kommer. Noe som må brukes god tid på for å få med det viktigste, mye har blitt lagt bak men mye ligg der enda.

I dag fikk jeg et utkast fra advokaten på 15 sider som skal sendes til domstolen. Og det er så tøft å lese alt og tårene trenger fram, å lese alt det triste som går helt bak til mine år i barnehagen. Allerede dere ble det sett på som bekymring da jeg ikke hadde språk og trakk meg unna de andre. Husker mamma sa ho var sliten etter hun fikk meg,noe som er bevist ut fra bekymring fra utsiden. Av det som er skrevet i søksmålet viser tydelig at dette er noe som kunne vært unngått. Det kunne vært noen der ute som faktisk kunne gi meg et trygt og kjærlig hjem. Alt er klart ut fra alle dokumentasjoner at livet ble skadelidende og man da ikke fungerer. Å jeg setter så uendelig takknemlig for de som har sagt ja til å vitne, å vet jeg kommer til å gråte mye. For den dagen skrues tiden tilbake og det vonde ripes opp. Bare at det vil hjelpe mer en bare meg når alt er ferdig, mens jeg skriver dette kjenner jeg tårene komme. Å ha levd så lenge, så mye som kunne vært unngått.

Er heldig som har en kjempe flink advokat som faktisk synes alt er trist og ser at dette kunne vært gjort noe med før det var for seint. Så et lite håp ligger litt der en plass. Tiden framover vil være bundet med redsel for å ikke klare å stå i dette følelses stand. Å la livet settes på vent på grunn av dette er ikke det rette. Hvordan det vil bli man bare taes en dag om gangen. Veien blir til mens vi går den. En ting kan sies og det er et hjelpe apparat som er rundt meg hele tiden💖det føles trygt og hvite at dem tror på meg.

Vinner jeg ønsker jeg å skrive bok og kunne hjelpe andre💖å gjøre noe med det livet har gitt meg. En mulighet å gi noe til de som kan få sjansen til å få et godt liv💖




  • 44 Lesere

Likes

Comments

Høsten er min favoritt årstid med alle de vakre fargene som er rundt oss. Livet har tatt en annen vending og jeg føler at jeg er både redd og glad på samme tid. Mest fordi det mye nytt som jeg ikke er vandt til, der er mye jeg må føle på som aldri har vært en del av livet. Kan si at jeg for første gang er lykkelig, et ord som skremmer da det er noe jeg aldri har turt å si. Så jeg tar det sakte inn for å ikke bli skuffet om noe skulle skje. For som jeg husker har det skjedd så ofte at når ting har gått bra, har livet snudd rundt og det har bare gitt smerter hvor jeg ikke har turt å føle glede.

Erfaringer gir dem som går gjennom samme prøvelser, et mønster som er vanskelig å bryte gjennom. Og gir et liv uten å komme seg videre. Hvorfor er det sånn? Fortjener vi å gå sånn et helt liv uten å faktisk leve?når er det nok? Det skal finnes håp har jeg hørt, mulig jeg snart ser det og finner håp om at håpet er der ute.

Min samvittighet er den som hindrer at jeg kan kjenne på trygghet i livet. For det er mye som skjer nå på det positive og det som skulle vært under oppveksten kommer på plass nå i voksen alder. Noe jeg sårt føler er vanskelig å sette ord på, uten å føle at jeg fortjener dette. Men de jeg har rundt gjør alt de kan for å gi meg det jeg aldri fikk som barn, og det smerter så mye at hjerte mitt får mer en jeg takler å bære på en gang. Det må bare ta tiden det trengs for at det skal bli bra.

Ønsket mitt er å kunne takke alle og si at jeg sliter med å si hva jeg føler, og at jeg er takknemlig for det er virkelig for alt dere gir meg av kjærlighet og gode ønsker. Derfor har jeg et stort håp om å vinne rettsaken og gi noe tilbake til noen som trenger det! Jeg vet mye og kan gi mye til andre som har det tøft. Jeg ønsker å hjelpe andre med, å se at det finnes håp og løsninger for et bedre liv. Å ha vært ute for mye å enda går gjennom ting tenker jeg kan gi meg sterk sak for å vinne dette, noe jeg har stor tro på. Men jeg klarer ikke dette alene, og alt til nå har dere gitt mye fra alle dere.

Livet uten stress og forhåpningene, om å være noe anne en den jeg prøvde å være har gjort at mørket har tatt meg lenger å lenger ned. Turen opp mot overflaten har vært lang og smertefull. Fra fortiden har tanker vært en del av meg, å sitte alene som barn, ungdom formet den jeg er nå. Tanke mønsteret har aldri gått bort, det er stor del av meg. Noe jeg må leve med, og noe som gjør at stress og ytre faktorer forsterker dem. Derfor funker jeg ikke sånn som jeg ønsket i de drømmene jeg ønsket som barn. Den kampen må jeg ta for å bevise at jeg er skadet etter et liv uten å bli tatt på alvor når jeg ba om det som lita, hvordan jeg nå er som et voksent menneske. Mitt ønske er å bruke saken jeg VINNER til å gi andre HÅP! for jeg skriver ikke for å få sympati eller synes synd på! Jeg ønsker kun å gi noe til andre, fordi jeg har levd et liv jeg ikke ønsker noen å gå gjennom!

Mamma begynte å se ting som ingen så da jeg var tenåring, jeg ønsket å være med mamma men det skremte meg at ho snakket om ting som ikke var der. Jeg var bare litt om gangen å det var nok. Tror bare at det gjorde at bekymring som jeg aldri fikk snakket ut om, at tankene bare surret uten å aldri få bli borte. Å vokse med å ta dem med, fikk dem til å vokse. Mamma fikk aldri den hjelpen ho trengte eller så ville ho ikke ta i mot den. For ho utviklet stemmer i hode som ikke var hennes. Jeg fikk ofte besøk som voksen av ho som ba om hjelp. Stemmene gav ikke opp, kun når ho hadde radioen på. Alt rundt var spioner så ho snudde om på hele leiligheten. Når hun gikk bort følte jeg at ho endelig fikk fred, for jeg var glad i ho og har sett hvor vondt ho hadde det. Noe jeg husker så godt å som gjør meg trist, mamma trudde ho skulle få erstatning for at legene gav ho feil medisin opp gjennom årene og ikle hjalp ho. Jeg ønsker virkelig at på de siste året at ho skulle få oppreisning. For ho hadde fortjent det!

Jeg er redd for å bli som mamma men legen sir at det ikke er arvelig å jeg har så mye innsikt at det ikke vil skje. Men å vært oppi dette har skremt meg og satt et stort perspektiv på hvor sårbar vi egentlig er! Og at vi må hjelpe hverandre en å skyve de man er glad i bort, jeg var alltid der for mamma uansett hvor mye trist det var å være en del av livet hennes. Derfor tror jeg at jeg er mer sympatisk for andre å deres utfordringer. Mye av det jeg har opplevd forfølger meg den dag i dag. Livet er kort så husk å være god med hverandre.


  • 18 Lesere

Likes

Comments

Overskrift er vanskelig å finne så skriver dato for hvert innlegg. Å skrive hver dag føler jeg blir litt mye, så blir mest når jeg føler at jeg har lyst å skrive. Nå er det siste dag her i Eidsvoll hvor vi har vært siden lørdag kveld. Marius, jeg, Malin og svigerfar har vært hos Marius sin familie( søster og onkel/tantebarn)


Når jeg reiser bort føler jeg det er mye uro fordi jeg hater å reise fra hestene og ligger om kvelden å tenker, om de har mat,holder seg i gjerde og er friske. Denne gangen har jeg vært litt mer avslappet en til vanlig når vi har vært borte. Bare at jeg har hatt mye hode pine som har hemmet at jeg har kunnet slappe av. Uansett har det vært godt å komme seg bort. Skal ikke legge skjul på at jeg har mye dårlige minner hjemme. Psykologen min synes jeg skal holde foredrag om det jeg har vært gjennom, noe som kan være til hjelp for andre som har vært i mine sko. Tankene har vært forskjellige angående dette og føler at når jeg er ferdig med rettsaken, så tenker jeg å gjøre det. Jeg lever et liv med traumer som alltid vil følge meg gjennom livet. Bare at jeg må se framover for alt for mange år er blitt borte, av å aldri ha slippet taket på det som har vært. Dette ønsker jeg virkelig så og kunne hjelpe andre vil gjøre at jeg kan føle, at kanskje andre kan finne vei ut av depresjon og angst. For det er vi som har vært der, som kan forstå hva de som går gjennom dettre vet hvordan det er å leve sånn.


Når jeg ble sammen med Marius for 14 år siden ( tiden har gått fort!) Fikk jeg møte familien og det er noe jeg ikke helt har hatt i mitt liv. Noe som har skremt meg og panikken har kommet mange ganger. Når jeg vokste opp hadde vi ikke familie middager eller møtes sammen. Mamma og pappa var begge syke på hver sin måte, og husker at jeg misunnte alle de andre ungene som hadde dette. Jeg ville så føle å ha en varm å kjærlig familie som holdt sammen og stod opp for hverandre. For å dagene til å gå,sov jeg hele dagen for å slippe å føle meg ensom. Å høre at noen var glad i meg var noe jeg aldri hørte, klemmer viste jeg ikke noe om. Når noen gir meg klem stivner hele meg,og ønsker å trekke meg unna. Å si at jeg er glad i noen er noe jeg føler er fremmed. Eneste er malin jeg klarer å gi klem og fortelle at jeg er glad i.


Når jeg er med Marius til familien er jeg ofte stille, og det tar tid før jeg klarer å føle meg trygg. Bare at jeg kjenner meg sjalu for det dem har. At de er så flinke til å gi hverandre støtte og stiller opp for hverandre. Den kjærligheten som stråler fra dem, som gir trygghet og stabilitet føles ensomt for meg da jeg ikke klarer å gi det samme,og tomheten som fyller meg fordi jeg har savnet det hele livet. Selv om Marius sier at dem er min familie og, er det vanskelig å ta det inn i hjerte mitt. For jeg beskytter meg for å ikke bli såret og stå alene, den smerten som kommer av å stole på noen for så å miste dem er så vond at jeg har ikke mer krefter til å takle det mer.


Ofte når vi har hatt felles middager som 17 mai og jule feiring har jeg følt angst, at jeg ikke hører til og ikke fortjener å være der, bare dratt uten å si noe fordi jeg har alltid trukket meg unna dette som lita. 17 mai var mitt verste mareritt og dermed aldri vært med. Noe som har vært trist å ikke klare å være med som de andre barna. Nå er de vandt til dette og skjønner hvorfor og de forstår. Er godt å føle seg godtatt. Om et barn blir formet av hvordan omgivelsene så vil noen alltid pirke på noe siden dem ikke forstår, noen i min familie før de valgte å snu ryggen, hvor jeg kunne fortelle om den diagnosen jeg fikk i voksen alder. De kunne si at de da skjønte hvorfor jeg hadde vært som barn. Men hvorfor må en diagnose til for at man da skal godta deg? Derfor er jeg så åpen for det er så mye man kan gi andre som har og går gjennom det samme.


Min familie er og blir alltid malin og Marius og de har gitt meg den tryggheten jeg alltid har ønsket. Med på lasset har jeg fått en familie som tok i mot meg med åpne armer og ikke dømmer meg for den bagasjen jeg har med. Jeg skjønner så godt dem som har valgt å gå videre uten å meg i livet. For jeg kan mange ganger ønske å få en pause fra meg selv og.




  • 32 Lesere

Likes

Comments

Dette blir andre innlegget etter jeg slettet alt jeg har skrevet om fortiden min. Tror mange har lest og føler det er greit å ta det bort.

For tiden holder jeg på å få livet på plass ved å legge ting bak. Føle på ro og nytt liv på en måte. Selv om jeg bærer med meg en bagasje trenger jeg ikke å pakke den ut, det gjør bare hverdagen mørk og går i samme spor som har vært. Veien vil alltid være kronglete men et håp om å være mer forberedt. For vi lærer hver dag noe nytt på både vondt og godt. For meg nå er det viktig å ha de nære rundt og ikke prøve så hardt å være en som skal være noe jeg ikke er. Etter denne sommeren har jeg måttet lære å gå igjen men sammen har jeg sett hvor mange som ønsker å gå sammen. Jeg tenker hvor viktig det er å tenke på de nære å pleie det, for plutselig er de borte fordi man tar dem forgitt. Selv er jeg ikke flink å rose å løfte opp andre like mye som de rundt har gjort, det er fordi jeg sliter med å stole på folk og forstå hva de ønsker å gi.

Det er mye som skal på plass og første steg er å ta vekk vonde minner. Jeg har slitt veldig med tanken på å selge barndoms hjemmet fordi det er det eneste jeg har av arv etter pappa. Jeg må jo huske at det var ensomt å vokse opp der. Å ha isolert seg gjennom barndommen har ikke vært bra. Så hvorfor holde fast på noe som har vært vondt? Det tok tid før jeg bestemte meg for å selge, for å kutte tråden med negative følelser og energier. Håpet mitt etter salget er å få noe igjen som kan være en arv etter pappa. Selv om det ikke er huset hvor min familie bygde for lenge siden.

Marius har vært støttende gjennom en tung tid og jeg er ærlig om det meste for det er da vi lærer om livet. Ved å dele litt men ikke åpne seg opp fullstendig. Å få være der roen og ingen gamle minner,som vi kan lage nye å bedre minner. Det har jeg troen på og føler nå at vi som familie har det mye bedre. Alle fortjener å gjøre det som de føler blir best for å føle glede og være lykkelig. For jeg har lært mye denne sommeren. Mange har mye mer å slite med en mange av oss. å få være opp i alt som har med å være syk,på forskjellige måter sett et Større perspektiv på livet. Derfor lærer vi noe hver dag.

  • 44 Lesere

Likes

Comments

​jeg fant ut at jeg ville slette det jeg har skrevet da jeg føler at min historie er fortalt og jeg ønsker å legge det bak. Nå krysser jeg finyrene for at jeg vinner rettsaken!

  • 17 Lesere

Likes

Comments