Når klokken er så vidt over fem. Du hører lav mumling og monoton lyd av kaffemaskinen. Folk i stramme dress og behagelige joggeklær begynner å samle seg i små flokker rundt gatene. Så går du helt inn til vinduet, lener deg fremover og stirrer i mørket. Ser snøen danse rundt vingene på Boeing-fuglene i det kalde sorte landskapet, og legge seg mykt ned på rullebanen som glitrer i spotlys. Det lukter nykvernet kaffe. Det er i øyeblikkene som disse jeg har lyst å stoppe opp tiden. Fryse den, bare for å nyte det litt lenger.

For jeg vet at alt dette forsvinner i det solen kommer opp og himmelen skifter fargen fra sort til topasblå. Og hvite fjelltopper ved vannet begynner å bade i intens sollys, mens folk løper langveis avgangshallen etter at navnet deres har blitt ropt opp for andre gang.

Så jeg lukker øynene og trekker inn pusten. Stillheten. Himmelen. Snøen. Lufthavnen. Og hvis ikke det er dét som er romantisk, så vet ikke jeg.


Likes

Comments

Det siste fete store ortodokse bryllupet jeg skrev om var ikke gresk, men russisk. Tenk at kusina mi er noens kone nå, det er jo helt sprøtt og så utrolig fantastisk på samme tid. For en uke siden kom jeg over et ortodoks bryllup til, denne gangen gresk, i selveste Vogue. Jeg elsker alt som har med bryllup å gjøre, og denne feiringen var en ren fornøyelse å lese om, for å ikke en gang snakke om bilder. Veldig tradisjonelt og høytidelig, samtidig moderne. Bruden i Oscar de la Renta kjole med tusenvis av hvite blonder, små detaljer rundt invitasjoner og trykksaker, og kjærlighen som henger i luften. Dette er noe av det fineste jeg har sett på lenge.

  • 182 lesere

Likes

Comments

Når sommerferien din består av 4 dager fri så må du virkelig utnytte det. Nesten to timer i bil har vært en ganske ok road trip. Vi endte opp på Stiklestad på fredag, hvor det holdtes feiring og gudstjeneste i forbindelse med starten på Olavsfestdagene. Vi har besøkt den nybygde ortodokse kirken der. Den er jo så utrolig liten og koselig!

Det var da jeg endelig fikk brukt det fine skjører mitt. Jeg kommer fortsatt ikke over hvor behagelig og fint det er. Jeg liker jo ikke for korte skjørt, og heller ikke for lange. Dette er jo todelt, og har så fine blonder! Win win.

I går var det siste dag med langfri, også siste julidag. Jeg var stortsett med familien og vi har tatt oss en tur til byen for å spise italiensk lunsj på Frati. Det ble både pizza og pasta, brød og rosévin, latter og klemmer. Etterpå gikk vi rundt og hørte på folkemusikk som ble spilt at med domkirken, tittet litt på markedet og snakket litt med folk som solgte sine varer. Det var utrolig mye flott håndverk, produsert hovedsakelig av nonner og munker i klostere, både norske og utenlandske. Vi fant faktisk en hviterussisk kloster som solgte fine ikoner, smykker og pynt i sin bod, og der pengene gikk til syke barn. Akkurat dette varmet hjertet mitt så mye at jeg fikk lyst til å kjøpe alt. Det var rett og slett en herlig familiedag, noe jeg trengte så sårt. Tenk at det er august allerede! Hjelp!

Jeg sitter egentlig med veldig rare følelser. Jeg skulle ønsket jeg hadde begynt på skolen i år. Jeg har aldri hatt så rotete, ubestemt, samtidig så rolig høst. Det er både uvanlig og skremmende, og kanskje litt godt av og til. Man tar liksom ikke et friår når man er i ferd med å fylle 23, spesielt etter man har fått utdannelse og bestemt seg hva man vil her i livet. Jeg håper virkelig at neste høst blir bedre på mange måter. Og jeg håper at jeg kommer til å lære mye dette året, selv om jeg ikke skal studere.

Likes

Comments

Jeg tror det var en gang i februar. Mamma tok meg med seg på gudstjeneste. Det var småkaldt i kirken, og jeg husker at et lys kunne tenne tusenvis av andre lys bare på noen få sekunder, og varmen spredde seg i hele lokalet. Det ble mer levende, og jeg kunne begynne å se farger igjennom den tørre luften. Det luktet røkelse og talg, fyrstikker og noe annet, noe jeg ikke helt kan beskrive, men det var både mykt og behagelig. Og lyset gnistret i de gullbroderte motivene rundt omkring. Etter det dro vi innom små butikker og drakk nybrent kaffe med tranebærscones til på en liten kafé i nærheten. Om jeg ikke tar helt feil, så var det samme dagen jeg dro på vinkveld til Astrid. Hun har nemlig ordnet fullkornspasta med grønnsaker, gratinert i kokosmelk, og sjokoladekjeks til dessert. Vi sang i full hals til Taylor Swift, drakk rødvin og ga en sjans til en tegnefilm Rihanna har bidratt til.

...Dagen etter gikk jeg opp til festningen i kulden som svidde litt i ansiktet, og undret hvor bra man kan ha det, likevel være så nede og tom på samme tid. Jeg lurte på om den steinen som satt fast i brystet mitt hadde noen gang kommet til å flytte seg, så lungene fikk lov til å brette seg ut og gripe inn vinterluften for fullt. Det har godt et halvt år. Utrolig hvordan ting kan forandre seg på så kort, likevel så lang tid.

Likes

Comments

I forrige innlegg skrev jeg jo at jeg lengter etter ferie, etter Italia, etter sitrontrær og oliven. Vel, jeg vet ikke om vi kommer til å ha sitrontrær utenfor hotellet, men jeg drar til Bari om nøyaktig en måned, via Roma. Jeg, mamma, mormor og ei familievenninne av oss skal besøke Pontifical Basilica di San Nicola, altså St. Nikolas av Myra sin kirke, der han er gravlagt. Der har jeg faktisk vært før en gang i 2010, da vi hadde en stopp i Bari på cruise. En vakker liten italiensk by, veldig rik på kultur og arkitektur. Bare en kjøretur unna ligger det en skjønn landsby med små hvite hus, med bittesmå vinduer og gjerde av mur. Der lukter det nybaktpizza i smale gater og en kan kjøpe kald øl for å slukke tørsten.

Vi skal også ha et par stopp i Roma både på veien til Bari og tilbake, så det blir litt av en opplevelse på veldig få dager. Håper Roma er like vakker i høst som den var i fjor. Det blir sikkert en smule vondt å vandre alene i samme gatene vi to holdte hender og spiste gelato, og ikke finne trøst i skyggen av kalde marmorbygg og tunge broer, men jeg skal prøve mitt beste. Jeg lover.

Likes

Comments

View tracker

En av de tøffeste ukene i livet mitt er snart forbi. For første gang på lenge står jeg uvitende om hva som kommer til å skje. For første gang er jeg tom for ord, samtidig overfylt av tanker. Jeg står utenfor huset til foreldrene mine i kledd i sort den dagen jeg skulle ha gått i hvitt, og ser utover havet. Det er kaldt å stå i bare strømpebukser så nærme vannet, likevel så godt å kjenne den myke julivarmen som fortsatt henger igjen i luften. Det er stille og bølger slår nesten ikke mot landet. Og alt jeg kan kjenne er at det svir litt. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å være en plass i Sør-Italia, på en vingård, eller i Hellas. Spise brød med olivien og drikke prosecco. Bli brun på skuldre og ha blonder i kjolekanten. Ha sitrontrær utenfor soveromsvinduet. Eller ikke. Men jeg har gått for å ta et lite stykke Italia med meg i dag i antrekket mitt. Dette nydelige pencilskjørtet har jo en liten Dolce&Gabbana-vibe over seg. Bare litt. :-)

Likes

Comments

Jeg her endelig tilbake i Norge! Reisen tok faktisk 3 dager til sammen, noe vi overhodet ikke var forberedt på. Men men. Har dere forresten sett My Big Fat Greek Wedding? Dette kune vært en film om min familie og denne festen. For meg er Russland et hjertekjært hjemmeland med stor historisk, religiøs og kulturell arv, høytidelige tradisjoner, god mat, og en ENORM og alt for høylytt familie som elsker hverandre over alt på jord og vet hvordan det er å feire inngåelse i ekteskap og stiftelse av egen, ny familie. Jeg er utrolig stolt av å være en del av alt dette.


Det startet med registrering av ekteskapet på rådhuset, som har makt til å erklære to samfunnsborgere til ekrefolk i Russland. Det var en rørende tale og en kort, men så fin seremoni med alle de 50 gjestene til stedet. Deretter gikk turen til kirken i en by jeg ble født og oppvokst i - Kola. Denne kirken er på mange måter spesiell for meg. Der ble både jeg og bruden døpt, og der viet foreldrene mine seg. Kirkevielsen tar som regel ca en time og er en seremoni der brudefolkene blir til ett foran Gud. De blir lenket sammen som ektefolk for alltid i den ortodokse kirken, og det synes jeg er spesielt høydelig og vakkert.

Deretter ble det tid for fest. Familien min leide en restaurant for selskapet, hvor vi ble møtt av to fontener - en med sjokolade og en med champagne. Det ble servert nydelig mat av alle sorter og masse drikke. Toastmasteren var i overkant høylytt og gira, og det var rett og slett slappfult på dansegulvet til en hver tid. Men mest av alt er jeg utrolig lykkelig og glad for at jeg fikk endelig møtt min høylytte, glade, kjære familie. De har alltid vært en stor del av livet mitt. Vi ler høyt, snakker mye, spiser konstant, krangler om alt mulig, roser hverandre for alt mulig, vi løfter hverandre opp, vi gir alt av kjærligheten og omsorgen til hverandre, vi krever mye av hverandre, tar alt nært og hardt, samtidig gir tilbake alt vi har i enda større mengder. Vi er alltid litt too much for alle andre, men det er akkurat dette jeg elsker.

For å si det sånn, jeg trengte virkelig en sånn bryllupsfest. Med verdens mest fantastiske mennesker, rosa hjerter, rosa roser, glitter, neonlys og alt i overkant. Jeg synes norke elegante klassiske bryllup kan fort bli for upersonlige, anonyme og kjedelige. Som brudens far sa i komedien Big Fat Greek Wedding: "these peaople are dry like toast. No jam, no honey, just dry and boring." Jeg savnet virkelig det sterke familiebåndet, den overdrevne nærheten der alle sammen er opp i hverandres business og tar helt av. Der alt dreier seg om å spise og reporodusere flere høylytte spisere, haha. Samtidig er det litt godt å være hjemme i rolige Norge igjen, for alt må jo være med måte når det kommer til syvende og sist. Men reisen gnistret og krydret opp hverdagen min, det er uten tvil. Og jeg kan ikke vente til å dra tilbake.

Likes

Comments

Kveldens post blir kanskje litt utenom det vanlige. Men jeg selv synes dette er interessant, så dere som vil følge med får i hvert fall en liten smak på kulturen til hjemmelandet mitt. Jeg er veldig opptatt av min kulturelle og historiske arv, og er takknemmelig for at jeg er så heldig som får ha så utrolig mye forskjellige tradisjoner.

I dag, 6 juni, feires det nemlig dagen til St. Xenia av St. Petersburg i hele Russland. Xenia var bare 27 år da mannen hennes gikk bort, noe som var enorm sorg for henne. Hun har derfor valgt å gå bort fra livet som hun kjente det med alt av gleder, moro, begivenheter og kos. Hun brukte resten av sitt liv til å vandre rundt i gatene av St. Petersburg, hvor hun hjalp hjemmeløse og fattige ved å gi bort det hun fikk av andre, ikledd sin avdøde manns militær uniform. Denne kvinnen symboliserer alt av kjærlighet, medmenneskehet og omtenksomhet for meg. Først og fremst enorm og dyp kjærlighet for sin avdøde mann og Gud, som også går ut på viljen til å ofre og gi fra seg alt en har. Og ikke minst hennes omtanke om andre, hennes ønske om å leve for å hjelpe. Dette er en historie om et lite hjerte i alt for mye sorg og smerte, som var så stort og rømte inn så mye. Dette er uttrykk av kjærlighet som er ren og hellig. Og derfor fortjener dagen så klart en feiring, spesielt da det også er navnedagen til min kjære mamma som er også er døpt Xenia 💗

  • 122 lesere

Likes

Comments