I dag gikk turen til SiV for å hilse på minsten i magen. I samme rom som jeg og mamma hilste på Joella i magen en siste gang før fødselen for 1 år og 7 mnd siden fikk Loove og jeg nå titte på lillesøster. Termin nærmer seg med stormskritt og nå lengter jeg stort etter å få holde minsten i armene, og bli kjent med det lille gullet som vokser seg stor og fin i magen!

Etter besøket på SiV reiste Loove på jobb og vel hjemme har pappa og jeg bestilt gravstein til mammas gravsted! Han fant frem noen alternativer og uten å bla gjennom hit og dit fant vi en nydelig naturtro gravstein med tre fugler på; PERFEKT 💖🌟

Det er vanskelig å gå så stor glede i møte samtidig som man bærer på den største sorg og savn. Det å skulle bli mamma på nytt uten min egen mamma blant oss er tøffe tak! Så smått går hverdagen videre, men det er så mange ting jeg skulle spurt om, delt og gitt som er for sent! Det er godt å ha et gravsted å gå til og nå ser jeg frem til at steinen er på plass og mammas gravplass blir mer personlig 🌸

Vi var forresten i nabolandet i går og Joella fant en caps hun tydeligvis liker for det er eneste gang hun har hatt noe på hodet i mer enn 5 minutter uten å dra det av (luer med knyting er must hos oss!) Syntes capsen sier alt; vår prinsesse, Mimmi sin prinsesse 💖✌🏼️

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments



Overvekt, fedme, bmi... Alle ord ingen vil forenes med og her kommer min historie (i nokså kortfattet versjon...)

Jeg vet egentlig ikke når det startet, selv kan jeg ikke huske en tid i livet der ekstrakiloene ikke har vært med meg. Forstå meg rett, jeg ser tilbake på en flott barndom, gode venner og en aktiv tid med sykling, slåball, lek i skog og fotball på sletta. Men det har liksom alltid vært litt ekstra Lone, og med årene blitt mer og mer. Mitt første møte og de senere møter med skolekorpsets uniform minnes som ganske traumatiske. Det å tre inn i uniformer tilpasset guttekropper med høye liv og korte jakker ble alltid en ekstra tur på syrommet for å legge ut her og der. Heldigvis var mamma sykyndig så hun tok tak i dette uten store brølere, men det var like mye glede og sorg hver gang 17. Mai nærmet seg; passer uniformen i år da tro...?
Men som nevnt, barndommen og ungdomstiden gikk med stort sett greie forhold! Til konfirmasjon fikk jeg bunad som mamma og min Mimmi har sydd og den satt som et vakkert skudd på dagen, og endte opp i skapet de neste 15 årene før den passet igjen...
Men kiloene har alltid vært der, de har klonet seg og lagt seg godt på kroppen ettersom årene gikk og selv om jeg ikke ser på meg selv som et mobbeoffer pga overvekt har det alltid preget hverdagen.
Jeg skjønte vel tidlig at jeg aldri kom til å bli noen atlet for å si det sånn, så gym har ikke vært mitt fag opp gjennom årene, dessverre! Når man (og lærere) måler deg opp mot andre topptrente er det ikke rart motivasjon forsvinner raskere enn til og med jeg brukte på 60-meter'n!

La oss spole tiden fremover og til dagens tittel på innlegg. I det voksne liv ble hver mandag en ny start, en mulighet til endring og ny giv! Hver søndag ble "tømme alt man har i skapene"-dag og selvsagt var skapene fyllt opp for anledningen for nå blir det lenge til neste gang! Det ble ofte neste søndag...

Fallgruvene er mange og jeg har gått i dem alle, en etter en! Strechbukser og tights; man merker ikke engang at kiloene kommer på og cm blir flere rundt magen! Shakedietter hvor man raser ned, Oiiii hvor fort det går!!! Det går like fort om ikke raskere opp igjen... Lav-karbo, høy-karbo, ingen-karbo og sukkerfritt! Chrome-tabletter, slankepiller, suppekurer og blodtypediett! Sistnevnte ikke lett når man i husstanden har ulike blodtyper, aldri laget så mye mat i hele mitt liv når alle skulle ha forskjellig og selvsagt måtte skapene tømmes hver søndag for en ny start på mandag!

29 år gammel møtte jeg veggen, eller egentlig trappa! Overvekten styrte så stor del av livet mitt at jeg en kveld vurderte å ikke gå å legge meg fordi soverommet var i underetasjen og da måtte jeg gå opp trappa morgenen etter! Jeg møtte trappa, nok var nok!
I mange år hadde jeg hørt om slankeoperasjon og dømte folk som tok denne, ENKEL LØSNING!!!
Men etter en middag hjemme hos mamma og pappa fikk jeg høre om ei som hadde tatt operasjon og blitt gravid! Gravid, min drøm! Å bli mamma, det jeg i så mange år hadde drømt om og prøvd på, men ikke fikk til... En to-timers biltur fra Sandefjord til Lillestrøm ble vendepunktet! Jeg sa ikke et eneste ord, bare satt å tenkte og når jeg og min daværende samboer parkerte sa jeg; jeg vil ha en slankeoperasjon!

Jeg tok kontakt med Aleris, uten tilleggssykdommer fikk jeg i det offentlige beskjed om 5 års ventetid! 5 år jeg ikke har om mammadrømmen skulle kunne bli noe. Aleris møtte meg med åpne armer, klart de må det jeg betaler for en service, men det var noe mer! Det var forståelse, medmenneskelighet og trygge personer både før, under og etter operasjon! Maxvekt ble satt til 150 kg!!!!! Min baderomsvekt hadde stoppet på 120 (den gikk ikke høyere) så jeg fikk sjokk, men kirurgen han bare la armen rundt meg og sa, husk: dette er nå, vi skal ned! Forløp, selve operasjon anbefaler jeg de som vurderer dette å ta kontakt med Aleris, deres kompetansefelt er enormt og flere av de som jobber der er selv opererte og deler sine personlige erfaringer!

21.1.2010 tok jeg min viktigste endring i livet, med to fantastiske kirurger og et helt team rundt meg! Ja det var flere som ble operert, men allikevel følte jeg at de var her kun for meg! Jeg vil senere skrive litt mer om selve operasjonen og dagene på sykehuset!

Det jeg raskt fikk erfare var at dette er ingen enkel løsning! Kiloer raste av kroppen og klær ble fort så store at de så ut som telt! Centimeter forsvant ukentlig, både her og der og til og med trange sko ble passe! Det eneste som ikke fulgte med var hodet! Jeg klarte i veldig liten grad å ta innover meg de store endringene og alle hindringer jeg hadde som stor hang fortsatt med! Jeg gikk ikke mellom to biler på parkeringsplassen for jeg var redd for å sitte fast, jeg hadde fortsatt mareritt om å være i rom der jeg ikke kom meg ut fordi vindu var for lite og jeg gikk fortsatt inn på stormote-avdelingene for å kjøpe klær! Blikkene jeg fikk tok jeg som mobbing, jeg skjønte jo ikke at folk lurte på hvorfor jeg tok klær i xxxxxl når L og M var mer passende! Det var godt å ha med svigerinna mi på shopping for hver gang jeg gikk i prøverommet med et klesplagg sto hun klar utenfor med samme plagg i et par størrelser mindre.

Etter et par år innså jeg at jeg trengte noen å snakke med og gjennom bedrifthelsetjeneste fikk jeg en samtaleterapeut og jobbet meg gjennom den psykiske endringen! Å ta en slanke-operasjon har kostet meg mye i livet, ikke minst vennskap har gått tapt for med endringen har jeg jo forandret meg og blitt en sterkere versjon av meg selv! Veien har vært lang, lærerik og totalen har vært fantastisk! 75 kg har jeg tatt av, rett og slett mistet en hel Lone og jeg sitter her i dag med (i mine øyne) verdens fineste datter og en lillesøster i magen! Drømmen om å bli mamma takker jeg i stor grad Aleris for (og pappa'n da som bidro med sitt 😂)



Likes

Comments



Jojo Moyes skrev boka med den norske tittel; et helt halvt år!
Ei bok vi begge har lest og snakket mye om den siste tide! Ei bok som fremmet tårer og latter, slik vår hverdag har vært nå i et helt halvt år siden du forlot oss! 6 måneder siden du tok ditt siste åndedrag! Et helvete på jord, en engel i himmelen!
Det har vært mitt første halvår i livet uten en mamma, og på tross av mine 35 leveår har det kanskje vært i likhet med mine første år et halvår der jeg kunne trengt min mamma mer enn noen gang!

Et helt halvt år siden jeg hørte din trygge stemme, et helt halvt år siden jeg så ditt gode smil og et helt halv år siden dine fine kinn hadde farge og dine øyne lovet at det skal gå bra når jeg sto der med kun frykt i mine øyne! Et helt halvt år!

Mange timer med tårer, mange dager med savn og mange uker med det gjentatte spørsmål hvorfor?

Søndag før du ble syk var Joella sin ettårsdag, du og pappa kom ut til oss med gaven for ville så gjerne se lille frøkna og nye huset vi hadde flyttet til. Jeg hadde middagen, en simpel fiskegrateng i ovnen så dere ble ikke lenge. Ville ikke forstyrre... Det var siste gang vi drakk kaffe sammen, hvorfor var en simpel fiskegrateng så forbanna viktig denne dagen, hvorfor?
Tirsdag før du ble syk var Joella hos dere hele dagen og jeg takker alle makter i verden for at hun fikk denne hele dagen med deg mens vi var på jobb! Vel ferdig på kurs kom jeg til hjem til dere, men dro raskt ut til huset vårt, ting måtte ordnes og jeg var sliten etter en dag på kurs... Hvorfor ble jeg ikke? Hvorfor tok jeg meg ikke tid til en prat men hastet videre med hverdagen som jeg har nettopp HVER DAG!!!?
Torsdag, dagen du ble syk var du i byen og handlet inn fullt sett med nye håndklær til oss i huset og ringte etterpå for å beklage at de var mørkeblå og ikke sorte, du burde vært hos legen istedenfor...

Fredag og fortsatt ikke i form, du ringer og sier at det er ikke sikkert du orker å bidra med kake til morgendagens feiring, jeg sier at det går så fint viktigste er at vi ses. Du tenker at det er fordi du har nedtrappet røykingen kraftig!

Men lørdagen kom, vi var i fullstendig bursdagsmodus med baking, pynting og en stolthet over ettåringen vår preget hele huset. På morgenen ringte du og sa du tar en tur på legevakta, formen var fortsatt ikke bra men satset på at vi ses etterpå! Håndklærne du hadde handlet ligger i bilen så de skulle vi få etterpå.
Ingenting i meg stoppet opp og tenkte at det var alvorlig, ikke før telefonen ringer igjen.

Pappas telefon og jeg rakk ikke svare...

Jeg ringte opp og der var du, men ikke din vanlige stemme lenger. På tull sier jeg at du må ikke skremme meg med å ringe fra pappas sin tlf for da tror jeg det er alvor! Du sier at det er alvor, du må inn på sykehuset et par dager, trolig nyrebekkenbetennelse.
"Pappa kjører meg inn nå, men han kommer ut til feiringen. Gi Joella et kyss fra meg og så ringer jeg når jeg vet mer, må trolig være på sykehus over natten før jeg kommer hjem igjen".
Stemmen din var fjern, sykdommen hadde nådd hjernens funksjoner og i etterkant var diagnose hjernehinnebetennelse og blodforgiftning et faktum...

Du ringte aldri mer, du kom aldri hjem! Dette var siste gang jeg hørte din stemme uttale ord...


Oppholdet på sykehuset ble kort. Leger og pleiere famlet i blinde i starten, men kom raskt frem til antakelsene om hjernehinnebetennelse (ikke den smittsomme) og blodforgiftning. Allerede i første møte fikk vi vite at dette var alvorlig.
Søndagen var du lite våken, vi fikk ikke kontakt med deg og valgte å reise hjem til resten av familien og snakke sammen.
Mandag reiste vi alle man alle inn, du var mer våken og vi ved godt mot. Vi fikk alle hilst på deg og da jeg fortalte at jeg elsker deg trillet tårene dine nedover kinnet så jeg vet du forsto!
Tirsdag ble en tøff dag igjen! Du hadde våknet på natten og var sulten! Mat hadde du da fått, men kastet opp og blodtrykk falt så raskt at du måtte få tilført blod. Denne dagen var vi der alle, i tur og orden strøk vi deg på kinnet, holdt deg i hånden, snakket med leger og overleger og ventet... Til slutt tok de avgjørelsen om å koble deg til respirator. Da kunne du slappe av mer og la maskinene gjøre mer av jobben for deg.
Onsdag var du trøtt, vi var innom men du sov... Formen din var bedre, alle målinger så bedre ut og legen konkluderte med at respirator var en god idé. Vi ble enige om å la deg hvile før storinnrykk av alle på torsdag.
Tilfeldigvis kom pappa på at sykehuset hadde fortsatt mobilen din og smykkene så vi tok disse med hjem! Vel hjemme ringer det i din mobil, av en eller annen grunn hadde våre telefonnummer falt ut av listen og jeg ringte opp igjen det nummeret som slo inn på tlf din. Det var sykehuset! Du hadde våknet og spurt etter oss 💖

Vi hev oss i bilen og veien bort føltes evinnelig lang! Joella fikk ikke være med inn så vi gikk i tur og orden, pappa først så Loove og jeg! Jeg fortalte deg at Joella endelig har begynt å spise Mariekjeks så nå må du komme hjem og fylle opp kjekskrukka du har hatt i alle år til barnebarna!
Vi snakket om helsestasjon som vi hadde besøkt i går, Joella hadde vokst godt og vi snakket mye om Ronja sin teaterforestilling Oliver og Leonora på skolen! Du smilte og lo, klemte hånden og viste stor glede! Jeg fortalte at jeg hadde hentet de nye brillene dine og hvor fresh du vil bli med de! Etter en god stund ble du litt sliten så vi ble enige om å reise hjem og i morgen skulle alle mann alle være på plass igjen! Vi fikk litt beskjeder fra sykepleier og da jeg gikk inn for å si hadde til de fine damene som hadde vakt våknet du med en gang du hørte stemmen min så jeg fikk pratet litt til og sagt god natt til deg 💖

Vi dro hjem underrettet familie og venner og for første natt på flere dager fikk vi et par timer med søvn!


Torsdag... 15. Oktober 2015, et helt halvt år siden...
Vi leverte Joella i barnehagen og satte kursen mot sykehuset. Ved godt mot skulle vi møte opp Jesper og Niclas. Pappa var med oss! Vi hadde fått beskjed om at stell var ca 11, kom etter det!
Vi kom ca 11.30, ringer på klokka til intensiven. Ei sykepleier kommer ut og med en gang skjønner jeg at noe er galt! Så fort jeg har sagt navnet ditt sier hu at det var godt vi kom så raskt. Ingen har ringt oss sa jeg, men det var ikke tid til å fundere på dette. Sykepleier førte oss inn til et av pårørende-rommene. Skrekkens rom!

Der kom en stresset lege inn og satte seg ned, hans ord slo som en jernstang i magen. Din mor/kone er blitt veldig dårlig, vi vet ikke helt hva dette er og hun kommer til å dø av det!

Jeg fikk panikk, tenkte at jeg må ut herfra så gikk raskt for å møte Jesper og Niclas, forberede dem på skrekkens rom og beskjeden som venter dem. Vi rakk såvidt inn før vi ble hentet, mamma var nå i ferd med å ta sine siste åndedrag og vi måtte komme in NÅ!
Så sto vi der. Jeg husker hver pust, hvert ord, Niclas og Jesper som holdt rundt meg, pappa, Loove, tårer og fortvilelse. Sykepleiere, folk som kom og gikk, instrumenter som pep og etterhvert ble slått av en etter en og alle lyder ble blikk stille og overtatt av fortvilte tårer som traff gulvet. Hjertestarteren som lå i senga og rakk aldri å bli tatt i bruk! Og jeg husker overlegen som selv slet med tårene og ga meg en klem da han hørte min siste setning til deg, "men du skal jo bli Mimmi igjen i mai". 

Inne i din kropp gjemte det seg en skjult trussel, en utposning på hovedpulsåren som vokste seg stor og truende. Den siste uka har den trolig lekket og gitt deg sterke smerter og sykdom. Ingen vet... Det vi vet er at torsdag sprakk den og det enorme blodtapet gjorde verdens vondeste prosess kort og brutal og ingen kunne hjelpe deg som alltid hjalp oss! 

Jojo Moyes har kommet med oppfølgerboka "etter deg". Jeg sliter med å finne veien videre etter deg 💖

  • 300 lesere

Likes

Comments

Tenk kjære lille gull! Vi nærmer oss ett år siden din dåpsdag! Så stolte vi var mamma og pappa, Ronja og Moffa som bar deg opp og leste vers i kirken! Alle som kom og viste sin kjærlighet for deg og gjorde denne dagen minnerik og god! Så stolte, men mest stolt av alle var kanskje Mimmi! Din fine Mimmi som i flere dager laget til mat, bakte kaker, renset dåpskjolen som er laget av bryllupsslepet hennes! Mimmi som felte en tåre eller ti i kirken når du fikk ditt navn og som stod på under hele festen, så mye at hun glemte å skrive på din minnetavle og ville gjøre det senere... Mimmi sin lapp blir for alltid blank, men ordene hun ville skrevet vet jeg; gratulere med dåpsdagen Anna Joella, Mimmi elsker deg 💖

Likes

Comments

Lone, 35 år ung! Utdannet førskolelærer og jobbet med barn i over 15 år! Sto ferdig utdannet 20.6 (på min egen bursdag) i 2004 med bachelorgrad i hånden og tok fatt på eventyret som pedagogisk leder i barnehage! Sandefjordsjente som har lagt bak med 2 år i Tromsø, 7 år i Lillestrøm og nå er på plass i hjembyen igjen. Med på mange av mine reiser har jeg hatt Cesar, min 14 år gamle Toller (Nova Scotia Duck Tolling Retriever). Min 4-beinte storsjarmør som kom til meg da han var 5 uker 💙

Januar 2010 gjorde jeg en stor endring i mitt liv. Nok var nok og jeg var lei av overvekt. Mer om reisen vil komme, men 21. Januar la jeg livet mitt i hendene på to dyktige kirurger hos Aleris og tok en Gbp-operasjon, også kjent som slankeoperasjon! I etterkant av dette har jeg blitt samboer med Loove, mamma til Anna Joella oktober 2014 og venter lillesøster i mai 2016 💖💖

Denne bloggen vil handle om livet som mamma med minimage, operasjon og tiden før/etter samt hvordan dette påvirker min hverdag! Hverdagslige små fenomener, tragedier og komedier vil også finne sin plass!

Velkommen 😘

  • 785 lesere

Likes

Comments