Header

Skrevet i : Bakst, Hverdag

Nå midt blant julekaker og risgrøt, tenkte jeg å dele den beste oppskriften jeg noensinne har funnet på vanlige hveteboller. De kalles for Statoilbollene. Grunnen til navnet, er at de har samme smak og konsistens som berømte bensinsatjonsbollene. Her velger du smak og fyll selv. Jeg lagde noen med nøytral smak som jeg hadde brunost på, og noen med sjokoladeknupper i.

STATOILBOLLER:

50 gram gjær (jeg bruker fersk)

1/2 liter melk

150 gram sukker

4 ts kardemomme

1 egg

1 kg hvetemel

150 gram smeltet smør

1 ts bakepulver

Smakstilsetning: rosiner, sjokolade ol.

Ha mel i bollen sammen med sukker, kardemomme, bakepulver. Tilsett lunken melk med gjør (ca 37 grader). Tilsett smeltet smør og vispet egg. Kjøres i kjøkkenmaskin i 13 minutter. Tilsett så smakstilsetningen (om du ikke har noen smakstilsetning, tilsett gjerne mer sukker eller melis)

Heves i 60-90 minutter.

Trilles ut til fine boller på ca 80 gram per bolle. Sett dem tett i tett på et stekebrett med bakepapir under. Pensle med egg. La de heve igjen i 30-60 minutter.

Stekes på 200 grader i 10-13 minutter midt i ovnen.


Håper det smaker :)

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Skrevet i : Helse

Nå har jeg vært veldig fraværende fra bloggen en periode. Det har vært mye fysisk og psykisk den siste tiden. Men dette innlegget har vært planlagt en stund.

I forrige innlegg skrev jeg om sykehustiden, og at jeg fikk reise hjem. Uten at jeg visste hva det innebar å prøve å leve et "normalt" liv etter et hjerneslag, som 23 åring, som aktiv, som ville leve mest mulig normalt. Jeg merket fort hva som ikke var som det skulle. Blant annet at smakssansen nesten var borte. Ingen ting smakte godt, alt smakte annerledes.

Vi reiste rett til min svigerfamilie i Hol i Hallingdal. Det gjorde uendelig godt. Jeg ble så stelt godt med, jeg klarte å gå små turer i fjellet (allerede 9 dager etter hjerneslaget), lufte hunden. Hunden, Lucas, slutter aldri å forbause meg. Det var som om han visste at jeg var syk. Han var rundt meg hele tiden og fulgte etter meg over alt hvor jeg gikk. Som om han skulle passe på.

Etter at jeg hadde fått trent opp den store skjevheten i fjeset mitt, var det ingen tegn som kunne ses på utsiden at jeg hadde hatt et hjerneslag. Det er noe jeg slet veldig med, det gjør jeg enda. Siden folk ikke kunne se på meg at jeg var syk, følte jeg at det ble forventa at jeg skulle greie å delta og gjøre like mye som alle andre.

Første skoledag etter at sykemeldingen min var over, var det obligatorisk håndball på skolen. Jeg gjorde det jeg kunne for å delta, men med en intens frykt hele tiden. Jeg går på sterke blodfortynnende og hadde nettopp hatt en operasjon i hjernen, så det å få en ball hardt i hodet eller andre steder på kroppen kan i værste fall gi indre blødninger og hjerneblødning.

Jeg var tilbake på jobb en måned etter hjerneslaget. Jeg var med på skolen. Og jeg jobbet iherdig aleine med å ta igjen alt det tapte på skolen, og arbeidskrav for å kunne ta eksamen. Det at jeg følte at ingen forstod seg på sykdommen, ingen kunne se hvor syk jeg egentlig var, ingen visste som angsten som hadde kommet etter hjerneslaget, itillegg var det mye som skjedde på hjemmebane, alt dette resulterte i at jeg havnet på sykehuset igjen. Cirka to måneder etter hjerneslaget. Nevrologen mente jeg var overarbeidet. Jeg hadde presset meg selv for mye. De ville sykemelde meg på nytt, men det sa jeg pent nei til. Jeg mente at det var ikke noe liv for en 23 åring å sitte hjemme hele dagen, syk eller ei.

I begynnelsen av desember var det klart for 3 måneders kontroll på Rikshospitalet hos en av overlegene på nevrologisk avdeling der. Han spurte hvordan det gikk, og jeg fortalte alt jeg sleit med. Noe av det jeg slet mest med, var at jeg nesten ikke hadde smakssans, men han hadde ingen god forklaring på hvorfor. Jeg fortalte at jeg hadde spilt håndball ca en måned etter hjerneslaget. Hans respons var: "er du gal?, jeg har ALDRI opplevd i min tid her at noen har spilt håndball så kort tid etter et hjerneslag. Du MÅ ta det med ro!" Han viste meg så både nye og gamle MR bilder av hjernen min. Det satte en støkk i meg. 25% av høyre hjernehalvdel er død eller lam. Om det blir bedre noen gang, er uvisst. Et helt grått felt. Så sa han: for at du skal kunne fungere normalt må de gjenlevende hjernecellene finne nye veier til området av hjernen som er død. Cellene må jobbe dobbelt og trippelt så mye, som hos friske mennesker. Det kan dreie seg om bare det å holde balansen, tenke, konsentrere meg, skrive, gå osv. DERFOR BLIR JEG SÅ FORT SLITEN, iforhold til andre friske mennesker. Akkurat dette er det få som forstår. For det er fortsatt slik den dag i dag.

Det jeg sliter mest med er kognitive oppgaver, konsentrasjon mtp skolearbeid, eksamenslesing osv. Før hadde jeg klisterhjerne, jeg kunne lese ting en gang, så satt det. Nå måtte jeg finne en helt annen måte å lese pensum på. Tanker generelt, bekymringer for fremtiden, skole, jobb osv. Itillegg er jeg perfeksjonist på mange måter, som sliter mye på. Alt dette gjør at jeg blir utrolig sliten.

Selv om det har vært vanskelig, mye jobb, både fysisk og psykisk, har jeg kommet en lang vei. Jeg hadde min første mil på ski i januar i år, det ble den første av mange. Jeg fikk fullført mange arbeidskrav og eksamener. Jeg har fått til utrolig mange fine turer og treningsøkter. Jeg har jobbet tilnærmet normalt og sett mye fremgang der. Jeg har generelt orket og fått til mye mer. Jeg satte meg et mål fra sykehussengen om å fullføre Skarverennet, det klarte jeg i april i år! Flere fremtidsmål er satt.

Tross alle mine bekymringer, tanker og utfordringer skal jeg klare dette. Bli så frisk det lar seg gjøre, men jeg må være tålmodig og bruke tiden. Helsa er viktigst. Jeg skal fullføre skolen, få et fagbrev i salg, få meg en god, stifte familie og nyte livet med venner og familie..


En stor takk til min samboer Eivind. Jeg hadde ALDRI klart dette og kommet så langt uten deg. Er det noen som har sett hvor mye det har kostet å komme hit jeg er i dag, er det han.

Likes

Comments

Skrevet i : Helse

Del 2:

(jeg har vært syk med influensa i over en uke nå, så bloggen har ikke blitt oppdater på lenge.)

Takk for så fantastisk mye fin respons på forrige innlegg om sykdommen, her kommer del to.


Jeg husker lite av turen med luftambulanse inn til Oslo. Jeg ble ofte snakka til, og de måtte sørge for at jeg var våken, og alt ok. I det jeg kom på Rikshospitalet og legene skulle sjekke meg, følte jeg meg mye bedre. Jeg var mer våken, klar i hodet. Jeg ble lagt inn på en overvåkningsavdeling. Med ledninger koblet til over alt.

Mor, far og samboeren min kom til Rikshospitalet i løpet av kvelden. Dem fikk bo på sykehuset på eget rom. Sånn at dem kunne være der for meg. Det var så ubeskrivelig godt å ha dem der. Samtidig som at jeg følte meg bedre. Jeg følte meg letta over at det tross alt hadde gått så bra. Jeg hadde overlevd. Familien satt rundt meg, og vi fikk snakket litt sammen om hva som hadde skjedd osv. men så..

.. begynte jeg å snøvle igjen. Jeg ble slapp, kvalm og forvirra. Alt ble svart på en måte. Jeg greide ikke å tenke. Jeg så på blikket til mor, at det var noe som ikke var som det skulle. Hun har fortalt i ettertid at blikket mitt bare forsvant, at jeg ble tom og skjev. Legene kom fort bort til min sengepost og spurte om jeg kunne løfte venstre arm og bein, det gikk ikke. Da var det flere hundre tanker som raste gjennom hodet mitt. "ånei, ikke nå igjen". Nå dør jeg.

Jeg ble trillet ned på operasjonsbordet. Dem skulle utføre en slags "fiskeoperasjon". Rikshospitalet er det eneste sykehuset i landet som utfører denne operasjonen. Det er en veldig risikofylt operasjon, men alternativet er verre. Jeg måtte ligge helt stille på operasjonsbordet mens de gikk inn i lysken på høyre side (da proppen satt på høyre del av hjernen), de skal da føre en liten tråd med krok på gjennom blodårene, opp til hjernen og fiske den ut. Alt dette mens jeg var våken. Jeg husker jeg fikk mye lystgass, smertestillende med mer. Jeg var helt i tåka, helt fjærn. Dagdrømte om de merkeligste ting. Etter operasjonen viste de meg blodproppen i et lite plastbeger, tenk at en så liten ting kan skape så mye ødeleggelse, frustrasjon og redsel.

Etter operasjonen følte jeg meg toppers. Jeg kunne bevege venstre side av kroppen og jeg hadde overlevd. Utfallet eller hvor ille jeg var rammet av de to hjerneslagene var enda uvisst. Nå måtte jeg hvile. Jeg var så sliten. Familien min fikk vite at operasjonen hadde gått kjempebra og at de nå kunne puste lettet ut. Jeg ble trillet tilbake til familien min. Jeg ble etterhvert trillet på slagavdelingen på Rikshospitalet hvor jeg hadde en egen hjertemonitor som overvåket hjertet og aktiviteten. Jeg hadde egne sykepleiere som var rundt meg hele tiden. Det viste seg at det var et hjerteflimmer som var årsaken til slaget. De hadde fanget det under det andre hjerneslaget.

De neste dagene på Rikshospitalet husker jeg veldig lite av. Hodesmerter ut av en annen verden og jeg var helt i ørska. Men utfallet fra hjerneslagene var mye bedre enn forventet. Jeg klarte å bevege armer og bein, jeg hadde styrken. Fjeset var veldig skjevt. Og jeg var svak. Jeg sov mye. Fikk ikke i meg noe mat. Sykepleierne spurte hva slags mat jeg kunne tenke meg, hva som helst. Som den nordmannen jeg er, ville jeg har brødskive med brunost og et glass mjølk. Men det smakte ingen ting. Det skulle vise seg å bli et vedvarende problem.

Mor og far reiste hjem etter et par dager, mens samboeren min ble igjen. Det ble etter noen dager bestemt at jeg skulle sendes til Lillehammer sykehus for videre undersøkelser av årsak til hjerteflimmeret og restitusjon. Da kom det en ambulanse fra Lillehammer og hentet oss. Samboeren min fikk sitte på denne gangen. Det ble kjørt med blålys helt fra Oslo, da de mente at kroppen og hodet mitt ikke var sterk nok til turen i seg selv, og så lenge uten medisiner.

Det var godt da vi endelig kom frem til Lillehammer. Det var en humpete og grusomt ristende tur. Hodet var verre enn noen gang. Jeg ble inlosjert på eget stort rom på slagavdelingen på Lillehammer sykehus. Da var jeg klar for neste kapittel og neste steg. Jeg skulle prøve å begynne å gå. Jeg kom meg opp, og fikk tatt små steg. Det var stort. Det gikk sakte, jeg var svak, men jeg klarte det, jeg tok små steg fremover.

Samboeren min fikk trillet inn egen seng på rommet mitt, slik at han kunne overnatte og være med meg. Det betydde enormt mye. Jeg følte meg ikke så trygg her på Lillehammer, som på Rikshospitalet. Jeg hadde ikke samme hjerteovervåking eller sykepleiere rundt meg på samme måte. Jeg var livredd for at det skulle skje igjen. Dette gikk seg heldigvis til.

Etter som dagene gikk, ble formen gradvis bedre. Jeg klarte å gå mer og mer. Jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært, hvor fatalt det kunne ha endt. Jeg kunne ha vært lam, ubevegelig, store hjerneskader, eller i verste fall død. Jeg slapp unna med å "bare" ha skjevhet i fjeset og finmotoriske utfordringer på venstre arm og bein.Jeg er blitt fortalt mange ganger at hadde det ikke vært for at jeg var i så god fysisk form, hadde det gått mye verre.

Årsaken til hjerteflimmer som utløste hjerneslaget skulle undersøkes. Det var røntgen, ultralyd og MR, men de fant ingenting. Jeg fikk beskjed om at de ville undersøke med med en såkalt "bobletest" da de fryktet at det var hull i hjertet som utløste slaget. Undersøkelsen skulle ikke finne sted før om to dager. Så jeg gikk rundt å trodde jeg hadde hull i hjertet og måtte oppereres. Det var grusomt. Som om jeg ikke hadde nok å tenke på. Men dagen for undersøkelse kom, det var ubehagelig. Men jeg hadde et friskt, fint og sterkt ungt hjerte.

Jeg hadde timer med logoped og ergoterapeut for å kartlegge de fysiske og psykiske utfallene. Dette gikk veldig bra. Jeg husket bra og var klar i toppen. Jeg gikk fint, men det kom til å ta lang tid før jeg kunne gå tur, jogge og trene igjen. Noe som var forferdelig kjipt da dette er noe jeg setter høyt!

Det ble bestemt etter 1,5 uke at jeg var klar for å reise hjem og prøve meg på egenhånd. Jeg ble sykmeldt fra jobb og skole. Jeg fikk med meg sterke blodfortynnende som skulle tas hver dag. Jeg fikk beskjed om å ta det med ro, veldig viktig! Ellers leve tilnærmet normalt så lenge det føltes naturlig og riktig for meg. Jeg fikk gode råd om hva som kunne være fysiske utfordringer i det å skulle prøve å komme seg tilbake til hverdagen. Jeg fikk dessverre ingen tips om det psykiske som kunne komme.. som skulle vise seg å bli det verste. Vi satte snuta mot Hallingdal. Restitusjon og pleie hos svigers. Nye utfordringer ventet. Nå skulle formen testes og kartlegges.

Jeg fikk mye besøk i perioden på Lillehammer. Det var så utrolig koselig. Lyspunktet i en tung hverdag. At folk tok seg tid og viste at de brydde seg. Setter stor pris på alle som stakk innom, alle som sendte meldinger til meg og min familie, og alle som sendte blomster.


Likes

Comments

Skrevet i : Helse

Del 1:

Denne torsdagen startet som en helt normal og vanlig torsdag. Lite visste jeg at den kom til å forandre livet mitt. I en alder av 23 år. Idrettsstudent, aktiv og tidligere ansatt i Hæren.


Jeg stod opp til vanlig tid, lagde meg en kopp kaffe og slappet av. Så begynte jeg å gjøre meg klar for jobb. Jeg jobber på Vita på Strandtorget. Jeg elsker virkelig denne deltidsjobben. Gleder meg til jobb hver gang, det gjorde jeg denne dagen også. Jeg var ferdig med første del av sminkeprosessen, plutselig fikk jeg så intenst vondt i hodet. Det dunket, på alle kanter. Jeg tok en paracet og ibux, før jeg begynte med matlagningen. Viktig å få i seg mat før man skal jobbe i mange timer. Jeg tenkte at det kanskje var derfor jeg hadde så vondt i hodet, fordi jeg ikke hadde spist frokost enda.

så satte jeg meg ned for å spise..


Da ble jeg så svimmel, varm og kvalm. Jeg klarte ikke å fokusere på fjernsynet som stod på. Jeg prøvde å spise en bit av maten, men jeg hadde ikke følelse i tunga eller leppene. Jeg begynte å sikle. Jeg tenkte at nå, nå må jeg gå å åpne døra, få inn litt luft. Men jeg datt sammen som en potetsekk. Jeg klarte ikke å gå. Jeg krøp opp igjen i sofaen, prøvde å spise litt til. Nå kjente jeg at jeg at jeg begynte å bli redd. Her er det noe som ikke er som det skal. Jeg kravlet meg bort til utgangsdøra og fikk åpnet den. Kravlet meg tilbake i sofaen. Jeg prøvde å spise litt til, men jeg bare siklet og beit meg selv. La meg i fosterstilling på sofaen og tenkte, hva gjør jeg nå. Jeg aner ikke hvor lenge jeg lå sånn, alt av tidsbegrep er borte!

Jeg bestemte meg for å ringe samboeren min. Jeg klarte ikke å huske hvor han er, bare at han ikke var hjemme. Det var såvidt jeg klarte å stave navnet hans på mobilen, men jeg klarte det. Han tok ikke telefonen.

Han ringte opp igjen etter en stund. Jeg klarte ikke å si noe. Jeg bare grein og mumlet. Jeg klarte ikke å formulere ord og setninger. Til slutt klarte jeg å forklare at jeg var svimmel, kvalm og at jeg hadde mistet følelsen i tunga og leppene. Og at jeg ikke klarte å gå. Han mente jeg hadde en allergisk reaksjon og ville ringe ambulansen. Jeg mente at det ikke var så alvorlig, og at jeg kunne kjøre til legevakta. Ikke være til bry for ambulansen som skal hjelpe folk som faktisk er i nød. Samboeren min sa: "hvordan skal du kunne kjøre til legevakta når du ikke klarer å gå? jeg ringer ambulansen". Jeg sa han måtte ringe sjefen min på Vita, og si at jeg kom til å bli litt forsinka (planen var jo bare en liten legesjekk også tilbake på jobb). Samboeren min ville at jeg skulle holde han oppdatert på hva som skjedde. Vi la på.

Ambulansen ringte meg kjapt etter vi hadde lagt på, og lurte på hvordan det gikk. De ba meg forklare symptomene og holde linjen til de var fremme. Jeg prøvde på beste vis å mumle frem hva som skjedde og alle symptomene. Jeg syns det tok evigheter før de var her, men det sies at det tok 7 minutter. Ambulansepersonellet kom inn den åpne ytterdøra og skjøv vekk bordet, der lå jeg i fosterstilling på sofaen. De sjekket meg kjapt før de fikk meg inn i bilen. Jeg husker ingenting av kjøreturen til sykehuset og akuttmottaket. Bare da vi kom trillende inn på akutten.

Jeg ble trillet inn på et pleierom. Fikk byttet klær. De fikk lagt inn navn og nummer på mor, slik at de kunne gi beskjed om at jeg var kommet på sykehus. Hun visste det allerede, da min samboer hadde ringt hun. Så kom en lege inn for å undersøke og finne ut av hva det var som feilet meg. Jeg begynte å kaste opp. Jeg husker lite av hva legen spurte om, bare at jeg fikk mumlet fram alt som hadde skjedd og symptomene mine. Jeg husker jeg spurte: "hva tror du dette er fornoe? er det alvorlig? jeg må på jobb". Legen svarte: "foreløpig ser det bare ut som et kraftig migreneanfall". Jeg ble letta.

Så begynte nærmere undersøkelser. Legen ba meg løfte begge armene, og det gjorde jeg. Trodde jeg, følte jeg. Men venstre arm hadde ingen reaksjon. Så gjorde vi samme øvelse med beina, ingen reaksjon. Så strøk legen meg på begge sidene av fjeset, jeg kjente nesten ingenting på venstre side. Så ba hun meg klemme hardt med begge hendene, ingen kraft i venstre side. Så ble jeg sendt til CT scanning. Det gikk ganske fort mener jeg å huske.

Så kom leger og sykepleiere bort til meg og sa: "du har hjerneslag! forårsaket av en blodpropp! altså hjerneinfarkt. Det kommer en luftambulanse å henter deg straks. For å fly deg til Rikshospitalet. Der er de beste i landet på dette. Du får trombolyse nå, siden du er innenfor gruppen som kan få det, så håper vi at det hjelper, hvis ikke må du opereres i Oslo"

Jeg visste ikke hva jeg skal tro eller gjøre. Jeg var helt alene. Ensom, redd og forvirra. Jeg spurte etter samboeren min. Endelig kom han gående da jeg ble trillet mot et venterom. (han hadde sittet å ventet på akutten i 1,5 time, men ingen visste hvor jeg var, så han fikk ikke vært ilag med meg!) Jeg knakk sammen. Jeg hylgrein. Det var så godt å se han, samtidig så vondt. Han tok hånda mi. Jeg sa at jeg var redd, han sa: "det kommer til å ordne seg, du er i trygge hender". Jeg var helt sikker på at dette var siste gang jeg kom til å se han. At dette var farvel. Dette overlever jeg ikke, tenkte jeg..

Samboeren min fortalte at mor, far og lillesøster var på vei. De kjempet mot klokka for å rekke å se meg før luftambulansen kom å hentet meg. Sykehuspersonalet trillet meg ut. Luftambulansen nærmet seg. Familien min rakk det akkurat. I det jeg var trillet ut, kom de. Jeg grein enda mer. Jeg var så redd. Jeg følte at jeg aldri kom til å se dem igjen. Jeg så det i øynene demmes at de og var redde. Så kom luftambulansen og jeg ble fraktet inn. Ingen av de nærmeste fikk bli med, de ble stående igjen å se at de fløy avgårde med meg til Oslo, i all hast..

Likes

Comments

Skrevet i : Samfunn, Ytring & meninger

Hva faen er det vi driver med?

I disse dager hvor likestilling er så i høysete, er det en del jeg reagerer på, som jeg bare må få ut. Vi har oppnådd likestilling i forsvaret, stort sett i arbeidslivet, utdanning og i politikken. Men det det er et viktig punkt vi har glemt? oversett? ignorert? unge jenter i samfunnet.

Hva med ungjentene på festival? på byen? på vei hjem fra jobb? på russetreff? på nachspiel? Der har likestillingen en vanvittig lang vei å gå! Vi leser støtt og stadig om unge jenter som er blitt voldtatt, og de tiltalte blir frikjent. Har samfunnet blitt så feigt at vi ikke kan dømme de skyldige? Vi kan ikke feie dette under teppet lengre. Dette resulterer i at færre jenter tørr å melde ifra voldtekt og seksuelle overgrep, i frykt for å ikke bli trodd! Istedenfor blir jenter oppfordret til å ikke gå alene, ikke være alene på nachspiel, ha sykkelbukser under kjoler og skjørt, gå med voldtektsalarmer osv. Hvorfor skal vi jenter vike og føye oss, fordi noen ikke greier å ta et nei for et nei?

Sist i går ble to yngre menn frikjent av en jury i Lagmannsretten, fordi de tiltalte (og tidligere dømt for voldtekt i tingretten) mente at ofret sa "nei på en flørtende måte" Jeg mener, hva faen? et nei er et nei! Når skal vi begynne å tro på ofrene, og ikke de skyldige/tiltalte? slutte å være så feige!

Så kan vi spørre oss selv, hva er voldtekt? Alt av seksuell handling som ikke er frivillig eller uten samtykke er voldtekt, og et lovbrudd. Når ble det ok å presse seg på og ikke godta et nei? Når ble det i det hele tatt ok å bare forsyne seg? Man ser det over alt. Når man for eksempel er ute på byen å danser med venninner og har det gøy. Så kommer det plutselig en eller fler, og niker seg innpå bakfra. Når ble det ok å presse seg på, beføle og ta på det man vil? Det er så respektløst, ekkelt og jævlig ubehagelig. Ikke ok! Hva skjedde med det å være gentleman? Holde opp døra? be opp til dans? invitere med seg jenta ut? Gentlemen er snart en utødd rase! Vern om disse få som er igjen sier jeg bare.

Alle har vel fått med seg den veldig omtalte Hemsedalsaken? Jeg syns det er så utrolig tøft av Andrea å stå fram og gi dette tabubelagte temaet et ansikt. Hvordan er det mulig at ei jente som blir så dopet ned at hu ikke klarer å gå, blir hun voldatt på tur av tre eldre menn, så blir de frikjent? Det kommer og frem at de samme mennene har forsøkt å dope ned ei anna jente tidligere. Men hallo, det kunne jo ha vært frivillig. Hu var tross alt på nachspiel, alene, sikkert utfordrende kledd, for da ba hu om det, vel? NEI! Det er ikke slik det fungerer.

Vi er veldig flinkte til å stå imot mobbere og rasisme. Støtte de homofile og dyrenes rettigheter. Nå er det faen meg på tide at vi støtter voldtektsofrene. Rettsstaten, jury, politikere og dommere må tørre å dømme for voldtekt når det er ufrivillig og uten samtykke! Et nei er et nei.

(systemet skal selvsagt ikke misbrukes andre veien. Ikke anmeld voldtekt som ikke har skjedd. Det svekker troverdigheten til de det faktisk har skjedd med.)

Har du blitt utsatt for voldtekt eller seksuelle overgrep? da skjønner jeg at du er redd for å si ifra og anmelde det. Men gjør det! det er ikke din feil, men demmes. Fortell det til foreldre, slektninger, lærere, lege eller politiet. VI TROR DEG!

Du kan kontakte dixi.no anonymt og gratis. Både på tlf 22 44 40 50, sms og epost.


Likes

Comments

Skrevet i : Bakst, Hverdag


I dag har jeg en syk mann i heimen. Han holder seg hjemme fra skolen i håp om å snart bli frisk (noe som forresten ikke hadde fungert med de nye fraværsreglene for vgs elever). Dette er nok noe mer enn mannesyken, han hadde aldri vært hjemme fra skolen om han ikke måtte.

For å stelle litt ekstra med gutten, lagde jeg til grove vafler til brunsj, slik at han får i seg litt god mat. Når jeg lager disse vaflene går det mest på slump. Men skal prøve å sette opp en cirka oppskrift.

Grove valfer:

2 egg

ca 6 dl skummet melk

ca 1 dl smaksnøytral olje

ca 2 dl havregryn

ca 4 dl rugmel

ca. 2 dl sammalt hvete

ca 1,5 dl hvetemel

ca 1,5 dl sukrin eller stevia

1 ss ekstra lettrømme

1 ts bakepulver

Man må egentlig bare tilpasse melmengen underveis utifra ønsket tykkelse på vaflene og væskenivå. La røra stå å svelle i rundt 30 minutter før du steker de. Server med ønsket fyll. Jeg er glad i lettere bringebærsyltetøy med ekstra lettrømme eller brunost. Vaflene kan fint brukes til lunsj dagen etterpå med nugatti zero, ost og skinke eller annet ønsket pålegg.

Håper det smaker!


Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Tur og natur

Turist i egen by, del to.

Søndagen som var, våknet vi igjen opp til flott vær her på Lillehammer. Lite som minner om høst foreløpig. Får nok la strikkegenserne ligge i skapet litt til. Vi bestemte oss fort for å ta oss en tur på Maihaugen. Eivind og jeg går ofte turer der på kveldstid og mater ender. Men vi har aldri vært der i åpningstiden, så det var virkelig på tide! Da er bygningene åpne og man kan gå inn i de fleste av husene. Maihaugen er i hovedsak delt opp i friluftsmuseet og boligfeltet. På friluftsmuseet har de hentet hele støler, sætre, gårder og bygninger fra bygdene rundt om i Gudbrandsdalen. Stort sett fra Øyer og Gausdal. Det er utrolig fint og vakkert lagd til. Det er virkelig en tidsreise mange år tilbake. Det er godt forklart på hvert bygg hvor det er fra, funksjon og årstall. Gårdsdyr har de óg i innheininger. Hele området er bare fantastisk!

I boligfeltet har de hus som viser en boligutvikling i over 100 år. Man kan gå inn i mange av de. Ikke nok med at husene er tidsriktige for sin epoke, har de og skaffet ALT av interiør, pynt, elektronikk, klær og dupeditter for det gjeldende årstallet. Det er kjempestilig å se utviklingen.

Et lite sentrum har de óg laget. Med bakeri, apotek, lekebutikk osv.

Museum er det og å finne på Maihaugen. Da må man betale ekstra for å se det. Det er et postmuseum og et olympisk museum.

Her kommer et lite bildedryss fra den fantastiske dagen og plassen:


Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Tur og natur

Etter en fin og innholdsrik tur i Lillehammer sentrum satte vi snuta opp til fjellet for å besøke mommo og bestefar som satt klare med vafler. Besteforeldrene mine bor omtrent på hytta hele sommeren. Den ligger på en nokså ukjent plass som heter Bjønnåsen, som ligger i Ringsaker kommune, ikke så lange unna Sjusjøen. De som kan litt om enten Birkebeinrrerittet eller rennet, vet at løypa går gjennom Bjønnåsen. Bjønnåsen er et ganske stort hytteområde som har aktiviteter tiltenkt alle aldre. Fisking i elva som går forbi, et velhus som selger vafler og arrangerer pub kvelder og konserter, påskeskirenn og akedager om vinteren. Og selsvsagt et flust av skiløyper og turmuligheter.

Det er virkelig en perle. Det er hverken vann eller strøm på hytta. Men med solcellepanel og vannpumper er det utrolig hva man får til. Dem har gjort alt på hytta selv, og det er blitt et ferie og avslapnings sted for hele familien, med hele 10 sengeplasser. Jeg elsker å være der hele året, og reiser dit så ofte jeg kan.

Så kjekt å kunne vise svigerforeldrene mine den flotte naturen og området som er på Ringsakerfjellet.

Et lite bildedryss fra hytteturen:


Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Turist i egen by, del en

Hele denne helga har vi hatt besøk av svigers, altså foreldrene til Eivind. Det er like koselig hver gang. Lørdag våknet vi opp til strålende sol, så hva er vel bedre da, enn å ta seg en tur i et av Norges koseligste gågate? Her er det bare gamle bygg, mye trehus. Det er ikke lov med neonlys i gågata. Dem har og mange butikker i sentrum som dem ikke har på Strandtorget (det lokale kjøpesenteret ) og en hel haug av utekafeèr og restauranter. Det er en enormt koselig stemning i gågata i OL byen.

Vi ruslet rundt i noen butikker, det var masse folk og liv over alt. Seniordans hadde et treff på Lillehammer, så det var orkester, kor og tog i sentrumsgatene.

Vi hadde bestemt oss for å ta kafèbesøket på Det lille pannekakehuset. Der har dem salte og søte pannekaker, vafler og et lite utvalg matretter. Man kan velge om man vil sitte ute eller inne. I det fine været måtte vi bare sitte ute å se på livet i byen. Så da vi bestilte vi oss først en kopp kaffe.

Vi måtte jo selvsagt la svigers smake på de herlige pannekakene og. Det er så mye godt å velge mellom! Vi bestilte alle mange små deilige pannekaker kalt peffertjes med is, krem, banan, sjokoladesaus og karamellsaus. Nam!

Et lite bildedryss fra Det lille pannekakehuset på Lillehammer:




Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Bakst


Her i huset er alle veldig glade i alt som har med cappuccino å gjøre. Så da tenkte jeg et en konfektkake med cappuccinokrem måtte være perfekt å servere denne høstdagen.

Oppskriften er hentet fra detsoteliv.no

KONFEKTKAKEN:

150 gr smør

200 gr kokesjokolade

4 egg

2 dl farin

1 ts vaniljesukker

2 dl hvetemel


CAPPUCCINOKREMEN:

200gr kremost naturell

3 dl kremfløte

2 ss espressopulver

2 dl melis

1,5 ts vaniljeessens


PYNT:

Kokesjokolade og melkesjokolade hakket og sitronmelisse


SLIK GJØR DU:

Smelt smøret i en kjele. Ta kjelen av platen og tilsett oppdelt kokesjokolade. La sjokoladen smelte i det varme smøret og rør blandingen jevn.

Pisk egg og sukker. Vend inn sjokoladesmøret. Bland inn vaniljesukker og hvetemel. Rør til en jevn og klumpfri røre.

Ha røra en smurt rundform (24 cm i diameter) med bakepapir i bunnen. Stek kaken midt i ovnen ved 175 grader i ca 25 minutter. Kaken skal da være gjennomstekt i kantene, men litt bløt i midten. Ta kaken ut av ovnen og avkjøl i romtemperatur. Sett så formen i kjøleskapet der den kan stå over natten eller minst 5 timer.

Til cappuccinokremen piskes først 2 dl kremfløte til myk krem. Tilsett kremosten og vaniljeessens og pisk videre. Kremen blir da nokså tykk. Spe på med resten av fløten mens du pisker til en passe bløt krem. Bland inn espressopuler og melis.

Ta den kalde og nokså stive kaken ut av formen, og dra bakepapiret fra undersiden. Sett på et fat av eget ønske.

Dekk kaken med cappuccinokremen i et tykt lag.

Hakk opp sjokoladen og dryss over fra midten av kaken. Ha på sitronmelisse (kan sløyfes).

Sett kaken kjølig frem til servering.

Håper det smaker.

Likes

Comments