Den dag i dag sitter jeg her 25 år gammel, snart 26 år i oktober og tenker tilbake på tiden da jeg var 17-18 år da planene var helt annerledes. Drømmen min på den tiden var å reise rundt å oppleve verden, skulle gjøre ting jeg bare kunne drømme om, så ikke tanken på det å få barn var noe for meg for jeg ville ikke at ett barn skulle binde meg fast fra å gjøre drømmene mine å være lykkelig som jeg trodde jeg var på den tiden.

Så når jeg var 19 år så fikk jeg meg en sikkelig sjokk da jeg tok meg en graviditetstest som det sto " gavid 3+ " akkurat der og da følte jeg hele verden gikk i tusen knas, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre men en ting jeg viste var at for meg så var ikke abort ett tema en gang. Jeg husker godt at tankene gikk rund og rundt i flere uker om hva jeg skulle gjøre osv, på grunn av at jeg på den tiden ikke hadde blitt ferdig med utdannelsen min, jeg hadde nettopp fullført 1 vidregående om igjen å var bestemt på at jeg skulle få utdannelsen min å så hadde jeg lyst til å reise litt å oppleve verden, jeg tenkte også på hvordan skulle jeg som forsatt var "barn" skulle ta vare på ett barn og gi det alt det trenger og mer, om jeg kunne klare å oppdra dette barnet til å bli ett godt menneske og alt ansvaret rundt det om jeg faktisk var klar, men en ting jeg skjønte med det når jeg var gravid var at man er aldri klar man gjør det beste ut av det man har og håper det holder å mer.

Jeg husker første sparket som om det var i går, i førsten var jeg ikke sikker på hva det var for noe fordi det kjentes ut som små bobler i magen min men når det gikk opp for meg at det faktisk var barnet mitt som sparket for første gang så klarte jeg ikke noe annet enn å smile. Endelig kunne jeg kjenne det lille barnet i magen, det barnet jeg skulle være med å få lov å oppdra, se vokse opp, en jeg kunne gi all min kjærelighet til og mer.Første gang jeg så han på ultralyden, der jeg fikk se en sunn og frisk gutt som var inne i magen min, en som vokste inne i meg, en som trengte meg for å beskytte og gi omsorg til, og for hverdag som gikk gledet jeg meg mer og mer til det å bli mor, jeg gledet meg til å møte den lille personen i magen min, holde han i armene mine, kysse han på kinnet, fortelle han hver kveld når han gikk å la seg, hvor mye jeg elsker han, og at han kan alt han vil og uansett hva han bestemte seg for så kom jeg alltid til å være her for han.

Jeg sitter nå 5 år etter å angrer ikke på valget jeg tok, jeg angrer ikke på det at jeg ble mor i alder av 20 år, jeg angrer ikke på valgene jeg tok, jeg har kunnet forsatt gjort mye av det jeg har drømt om men det som har vært motsatt av det jeg drømte om før er nå har en grunn til å komme hjem, en grunn som gjør så jeg gleder meg til å komme hjem.
Det var langt i fra planlagt og det å få barn er ikke bare bare, det er ikke sånn at man er klar for man blir aldri klar for barn uansett alder man gjør det beste ut av det man har, man må ikke alltid følge en plan på hvordan ting skal være for den planen min gikk rett i vasken men jeg sitter her å er utrolig takknemlig for at dem gjorde det, for jeg sitter her med verdens beste overraskelse som hver dag gir meg en grunn til å gjorde gode ting her i verden, en som gir meg så mye lykke og glede, en fantastisk liten person som trenger meg, en person som jeg skal hjelpe med å vokse opp å bli ett godt menneske, en person som har vist meg hva det betyr og elske noen ubetingeløst.

Likes

Comments

Nå som vi går mot lysere tider merker man at det er lyst lengre, humøret går mere opp, mere energi, man vil hele tiden gjøre noe, og for de fleste som meg som har vanskeligheter med at man får depresjoner når det går mot mørkere tider merker at for oss så skifter humøret vårt oss til bedre tider vi blir mere glade, vi er ikke så utslitt av alle tankene, vi får sove bedre og ting blir like lyst som det er ute.

Det har lenge vært en sånn "tabu" om jeg skal si det med ordet depresjon, og det har jeg alltid stusset veldig på hvorfor det har vært sånn fordi det er faktisk helt normalt, alle mennesker en gang i livet har eller vil oppleve en form for depresjon. Det er ikke sånn at det alltid må være fordi at man har opplevd ting som ikke har vært så godt i livet men også det at man ikke klarer helt å samle tankene rundt ting som skjer, forandringer som kan komme brått på osv.

For meg har jeg hatt problemer med depresjoner siden jeg var liten men på den tiden viste jeg ikke hva det var for noe, jeg trodde det bare var noe feil med meg at jeg ikke var sånn som alle andre. Jeg hadde opplevd ting når jeg vokste opp som gjorde at det var veldig vanskelig for meg å takle og håndtere hvordan jeg skulle samle tankene rundt dette. Ingen rundt meg skjønte hva som gjorde til at jeg var sånn som jeg var, jeg var innesperret i meg selv og mine tanker, lei meg, så ikke lyset i tunnelen, og gikk på det steget at jeg kuttet meg og hadde veldig mørke å dystre tanker.

Når jeg tenker tilbake til den tiden så skulle jeg ønske at det ikke var så tabu, at mennesker kunne se det å kunne prate med meg om det for kanskje ikke jeg hadde følt meg så alene som jeg gjorde, fordi når du føler deg så nede så det man faktisk trenger er å ha noen å prate meg å hjelpet meg med det jeg trengte hjelp til.

Etter faren min gikk bort i 2009 var da det toppet seg helt hvor jeg lukket meg helt inne, ville ikke prate med noen, tok dumme valg som å drikke mye, hoppet ut av skolen, den gang da kjæresten min blokkerte han helt ut av livet mitt han fikk ikke ta på meg, fikk ikke noe oppmerksomhet eller at jeg ville prate med han, det gikk så langt at jeg måtte dra til legen å få antideressive og var egentlig en zombie som gikk rundt uten følelser og tanker, men så fant jeg ut av at jeg var gravid og måtte slutte på dem og tiden etter det var utrolig tøft.

Men nå når jeg ser tilbake her jeg sitter uten antidepressive, så tenker jeg at jeg er glad jeg har og forsatt har problemer med det fordi det har gjort meg til den jeg er idag, jeg har ett helt annet syn på livet, jeg vet at livet er ikke så mørkt å dystert lengre, jeg har faktisk klart å gjøre motsatt av alle de mørke og dystre tankene mine med at jeg aldri kom til å få meg ett godt forhold med en gutt, jeg kom aldri til å få barn og utdannelse, jeg kom til å sitte der som en person som var inneslukt og alene, men det motsatte har faktisk skjedd jeg sitter her med en fantastisk sønn som snart er 5 år, jeg fikk gjort ferdig utdannelsen min å bli det jeg faktisk hadde lyst til å det var å bli frisør, jeg har fått en utrolig fantastisk kjæreste som støtter meg og løfter meg opp i skyene og jeg har ekte venner som alltid er her for meg å støtter meg.

Så for alle dere der ute som tror at det ikke er noe lys i tunnelen, så kan jeg faktisk si at det er det uansett hvor mørkt og dystert det ser ut så er det faktisk det

Likes

Comments

Det er en god stund siden jeg har blogget aktivt, har alltid hatt lyst til å blogge aktivt igjen men det har vært vanskelig på grunn av at jeg føler jeg aldri har fått tid fordi jeg har jobbet så mye, men nå skal jeg starte opp igjen for fult.

Håper virkelig det går denne gangen at jeg får tid og muligheter.

Jeg kommer til å blogge om det meste som intresserer meg, livet mitt som mamma og sønnen min, samt livet mitt på jobb, og livet mitt utenfor jobben sammen med kjæresten min, venner og familie.

- xoxo melda

Likes

Comments