Dagene nærmer seg til 9 april, dagen en av de største rollene i livet mitt har bursdag, en påminnelse til av at jeg ikke får feiret bursdagen til en av de største i livet mitt fordi han ikke er blandt oss lengre, en dag som minner meg på hvor stort savnet etter han er, en dag som gjør så jeg får angst, kjenner hjerte klapper hardere sammen, halsen snører seg.
Det har gått snart 8 år siden han forsvant å man skulle tro at det ikke burde gjøre så vondt lengre, man skulle tro at smerten inne i deg forsvant, at det ikke skulle gi deg angst hver gang man tenker på å besøke graven men angsten er der, smertene er der, tårene prøver å presse seg ut. Jeg trodde aldri det å skulle savne noen skulle være så smertefullt som det faktisk er, jeg trodde savnen kom til roe seg ned, men snart 8 år senere så gjør det forsatt like vondt som får snart 8 år siden da han forsvant.

Minnene om faren min sitter så hardt inne i meg, tankene om hva han har gått glipp av og kommer til å gå glipp av får bare tårene til å komme enda mer, det at han ikke fikk møtt barnebarnet sitt, det at han ikke fikk se meg fullføre utdanningen min og ta fagbrevet, det å tenke på at den dagen jeg gifter meg så kommer jeg til å gå opp oppgangen alene fordi min største støttespiller ikke får muligheten til å følge meg opp, det at jeg aldri kommer til å få se faren min med tårer i øynene av å se meg i den hvite brudekjolen å kunne gi meg bort, det å ikke kunne se at faren min får oppleve flere barnebarn og at barna mine går glipp av å møte morfaren sin som hadde også vært dems største støttespiller, som hadde kommet på hver eneste trening, hver eneste kamp, hver eneste oppvisning, som hadde skjemt dem bort.

Jeg savner deg så mye, savner latteren din, den sykt dårlige humoren din, din stahet som jeg har arvet, det at uansett hva som skjedde så hadde jeg hvertfall deg. Du var solen min, du var klippen min, du er hjerte mitt.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Hvem er jeg ?

Det er ett spørsmål som alltid er vanskelig å forklare, sånn som når noen spør deg for eksempel til ett intervju, eller når en gutt spør deg "hvem er du som person?" hvordan skal man formulere hvem man er, hvor mye skal man fortelle om seg selv, hvor mye skal man tørre å si for at folk skal se deg for den personen du faktisk er og ikke den du ser ut til å være.

Jeg føler for meg selv så har jeg ganske god innsikt i hvem jeg er som person, jeg veit nå hvem jeg er, jeg er trygg på meg selv, jeg er ikke lengre usikker som jeg en gang var, jeg er ikke flau over meg selv som jeg en gang i tiden var, jeg har godtatt hvem jeg er og jeg elsker meg for den jeg er.

Jeg er en person som er sterk, en person som har opplevd mye å kommet meg igjennom det, jeg har opplevd misbruk, mobbing, spiseforstyrrelser, selvskading, jeg har opplevd dødsfall, tap av en viktig rolle i livet mitt. Jeg har innsett at livet er ikke en dans på roser, men du gjør det beste ut av hva du har. Du gir 110% av deg til alle sammen, jeg har lært at jeg er en person som gir mennesker sjangser om og om igjen, uansett hvor mye dumt dem har gjort, jeg har lært at jeg er meg selv og jeg elsker meg selv for den jeg er.
Jeg har kommet meg igjennom mye å ikke latt det knekke meg, jeg har skapt en fremtid til meg selv, en fremtid til sønnen min, jeg har funnet mannen i mitt liv, jeg har få men nære venner som jeg er heldig å ha i livet mitt.

Jeg er snill, jeg er rar, jeg er pratsom, jeg er ikke sjenert, jeg er gal, og jeg er meg.

Likes

Comments

Nå er det mandag igjen å dagene går fort forbi, som dere veit så har jeg en kjæreste som bor i Lørenskog mens jeg selv bor i Fredrikstad så vi ser hverandre kun i helgene, dette medfører da til at når jeg er med han i helgene så kommer jeg ikke til å blogge grunnet at jeg vil tilbringe all tid jeg har sammen med han. Jeg føler at når jeg først er med han så fortjener han min fulle og hele oppmerksomhet, så da vet dere hvorfor jeg ikke blogger når jeg er sammen med han.

Hvertfall nå som helgen er over, som egentlig har vært ganske lang.
Sønnen min hadde bursdag som dere vet 8 mars, da ble han hele 5 år gammel så da ble helgen sånn at vi hadde bursdag på Eventyrfabrikken i Sarpsborg sammen med vennene hans fra barnehagen men også venner utenom barnehagen, jeg sitter her igjen med en veldig blid og fornøyd 5 åring som synes han hadde en super bursdag.


Likes

Comments

Når jeg skrev det innlegget i går så satt jeg lenge med tankene " skal jeg legge det ut, tørr jeg å dele en av mine dype hemmeligheter, tørr jeg å la andre mennesker se den sårbare siden av meg" så når innlegget ble lagt ut var jeg ganske nervøs, jeg var spent på hva folk ville si men nå dagen etterpå er jeg utrolig glad for at jeg har gjort det.
Så utrolig god tilbakemelding som jeg har fått, så mange som har fortalt meg om sine opplevelser å hvor glad de er for at jeg har delt min opplevelse, at dem kan gjennkjenne seg i en annen person sin følelse og tanker.

Jeg vil også takke alle for så god tilbakemelding, og alle tingene dere også har sagt det meg. Dere hjelper meg også med å komme meg igjennom det for som sagt man kommer seg videre og man kan få seg ett godt liv, men det kommer alltid til å være en del av meg, jeg kommer alltid til å til å ha det i bakhode, jeg kommer i all tid ha noen dager, noen stunder hvor dette lager problemer for meg med tankene mine og humøret mitt, jeg kommer ikke alltid til å være den letteste å være sammen med, men ihvertfall så vet mine nærmeste om det og de forstår og skjønner mer av hvorfor jeg er sånn som jeg er.

Likes

Comments

De som kjenner meg vet at dette har lenge vært ett sårt tema som jeg etterhvert har måttet lære meg til å snakke om, å konfrontere for å ikke la det ødelegge livet mitt, for at jeg ikke skal alltid tenke, for at jeg kan leve livet mitt som jeg vil å at det ikke skal holde meg tilbake som det gjør med veldig mange andre som har opplevd det, det jeg har gjort med det som skjedde meg var at jeg har blitt sterkere, jeg har blitt tøffere, men jeg har også blitt mere forsiktig med mennesker, tillit er ikke noe som kommer fort hos meg, jeg har måttet lære meg sakte å innse at alle mennesker ikke er sånn.

Det som mange tenker hadde det skjedd meg eller noen jeg kjenner så veit jeg ikke hva jeg skulle gjort, jeg tror jeg hadde vært helt ødelagt, mange tenker også hvordan kommer man seg igjennom det og jeg kan love at veien for meg har ikke vært lett, det har ikke vært enkelt for meg å komme til det punktet jeg er idag hvor jeg er om jeg skal kunne si det "konfertabel" med temaet.

Men når jeg var 6 år gammel opplevde jeg noe som INGEN barn, ungdommer, voksene eller gamle noensinne skal og burde oppleve, det jeg opplevde satte dype spor i meg, i tankene mine, i minnene mine og i livet mitt og jeg kommer aldri til å glemme det, men jeg kan komme meg sterkere tilbake ut av det som skjedde, jeg kan bare styrke meg selv.

Jeg opplevde at en i familien, en man ska være trygg på, en man skal kunne stole på, en man skal se opp til gjorde noe helt umenneskelig, jeg opplevde å bli brukt i 3 år, brytt tilliten til i 3 år, jeg opplevde seksuelle ting som barn ikke skal oppleve. Jeg ble redd, jeg var usikker, jeg var flau, jeg trodde det var min feil, i lang tid trodde jeg at jeg var feilen, at alt var min feil og jeg kunne skylde på meg selv, jeg blokkerte ut minnene mine fra dem 3 årene jeg husker ingen ting fra de 3 årene. Jeg stolte ikke på noen, jeg skadet meg selv, jeg brøt meg selv ned, jeg skadet foreldrene mine jeg stolte ikke på at dem kunne beskytte meg fra denne personen, jeg ville ikke leve lengre, jeg følte meg ikke bra nok for noen. Jeg tørte ikke å fortelle noen til foreldrene mine før jeg var 14-15 år, for jeg var redd, jeg var flau, og ja jeg veit det er mange som tenker "hvorfor var du flau? hvorfor var du redd? " men når du har vært i den sitasjonen så tror du ikke at folk vil tro på deg, du tror alt er din feil, at du bad om det selv. Når jeg først tørte å fortelle det til moren min husker jeg veldig godt, jeg satt på rommet mitt, tårene mine rant, ville ha bort smerten, ville ikke tenke mer, ville ikke føle mer, og jeg husker når jeg sa det til moren min så satt hun der, hun viste ikke hva hun skulle si, hva skal man si når man er i den situasjonen, man er ikke lært opp til å vite hva man skal si, men en ting vi var sikre på var at vi ikke kunne si noe til faren min, han gjennomgikk kampen mot kreft som han i senere tapte mot, men vi ville at han skulle vinne så vi kunne fortelle han det.

Etter et års tid når vi så det gikk bedre med faren min tørte vi endelig å fortelle han, jeg har aldri sett faren min så sinna, så skuffet over at noen han stolte på som han også stolte på med meg kunne noen sinne gjøre noe sånt, han var så sint at han faktisk gikk til angrep på han for å beskytte barnet sitt, som en hver forelder vil gjøre. Dette resulterte i en anmeldelse da denne personen ikke ville innrømme det for konen sin, og det jeg husker faren min sa til meg var " Det er ditt valg om du vil fortelle det til politiet, uansett hva så tar jeg straffen for det og jeg kommer aldri til å la noen som det noensinne skje deg igjen, jeg skal beskytte deg og du er trygg ikke glem det jenta mi"

Det var da det gikk opp for meg, vist ikke jeg forteller det så kan han forsette å gjøre det, han kan skade andre, han kan ødelegge andre som han ødela meg, det nekter jeg, det tillater jeg ikke..
Jeg fortalte alt til politet og fikk i ansiktet etter en stund " hendvendelsen er henlagt grunnet bevismangel", det føltes ut som ett klapp i ansiktet, føltes ut som om ingen trodde meg, at han skulle få lov å gå rundt å skade andre, han skulle få lov å ødelegge andre jenters liv.. Men som kom lyset i tunnelen det var en annen jente som kom frem med dette hadde skjedd henne også, han hadde skadet henne, han hadde brytt tilliten hennes til han, han hadde gjort noe så umennskelig som det går ann å gjøre.
Vi gjennomgikk smerten med å møte han i retten, vi måtte sitte der å sitte å se på personen som hadde gjort dette mot oss å vi fikk se att retten gjør det rette, vi vant kampen mot han som tok fra oss barndommen våres, at han endelig skulle få straffen sin. Vi vant mot det onde og vi kom oss igjennom det.

For alle der ute som har opplevd det samme, jeg har noen ord til dere.

DERE KOMMER DERE GJENNOM DET, DET ER HARDT, DET ER VONDT, DU FÅR LYST TIL Å GI OPP, DU FØLER AT DU ALDRI KAN STOLE PÅ NOEN IGJEN, MEN DET KAN DU, DU ER SJEFEN OVER DITT LIV, INGEN SKAL FÅ LOV Å BRYTE DEG NED, INGEN SKAL FÅ LOV Å ØDELEGGE DEG!
DU SKAL FÅ SMILE IGJEN, DU SKAL BLI LYKKELIG, DU FORTJENER DET FOR DET VAR IKKE DIN FEIL, DU ER IKKE UBRUKELIG, DU ER VERDT NOE.

Likes

Comments

8 mars er kvinnedagen, en dag som feirer alle oss kvinner i hele verden.
For vi kvinner er fantastiske uansett hvordan vi er, vi er fantastiske vesner som står på å gir 100% av oss selv til alt uansett om det er at man jobber, er arbeidsledig eller hjemmeværende med barn, på jobben gir vi alltid 100% av oss vi er nøye, vi liker å få jobben gjort riktig, vi liker at ting skal faktisk bli gjort, vi kommer hjem oppdrar barn, lager middag, passer på hus og husarbeid, vi tar oss av mennene våres, så at en dag faktisk er for å hedre oss det fortjener vi virkelig kvinner.
For vi ER fantastiske, vi ER ubeskrivelige, vi ER perfekte uansett hvordan vi er bygd.
elsk deg selv, pris deg selv, ikke vær avhengig av noen andre fordi du kan gjøre alt du vil!

Men ikke nok med at det er kvinne dagen men idag ble faktisk sønnen min 5 år, tiden har gått så utrolig fort. Det er ikke så lenge siden virker det som at jeg fikk han opp i armene mine for første gang, og nå er han blitt så stor, han har vokst hittil til å bli ett utrolig fantastisk person med så mye glede, snillhet, omsorgsfull, morsom person. Han er gleden i livet mitt, ett så utrolig fantastisk person som jeg har fått lov å ta del i livet til, fått lov å være med å forme han og oppdra han til den han er idag.
Tusen takk for at jeg får lov til å være moren din, det er det beste som noen sinne har skjedd meg.


Likes

Comments

I dag hvor henn vi går så er det nesten en frisør på hvert eneste hjørne man ser, det er ett av yrkene som ikke kommer til å dø ut og det er jeg veldig glad for. Fra da jeg var liten drømte jeg alltid om å bli frisør men jeg merket når jeg ble eldre at foreldrene mine var veldig skeptisk til det grunnet dem problemene man kan få, skadene man får og at pensjonist alderen ikke er så høy når man er frisør.

Når man er liten som jeg husker godt var tanken på det å være frisør noe morsomt, man kunne ordne hår og gjøre mennesker fine på håret å se at de var fornoyde, og for meg var det en stor grunn til at jeg forsatt den dag i dag elsker det å være frisør selvom kroppen ikke er helt med, en god del muskelknuter, vondt i ryggen, armene, skuldrene og nakken, beina er slitene av en lang dag på jobb med mye ståing og gåing så kunne jeg aldri valgt ett annet yrke for meg. Ingen dag for meg er 100% lik, du møter på forskjellige mennesker, du må lære deg hvordan du skal prate med mennesker, hvordan du skal omgåes alle type slags mennesker, du lærer deg det kjemiske innen for faget, det å gjøre en person som kanskje ikke har det så godt med kroppen sin som ikke får ordnet så mye med håret til å føle seg mye bedre som kan hjelpe til videre i hverdagen dems.

Jeg elsker det å kunne gå på jobb å vite idag da kommer jeg til å ha en bra dag, jeg kommer ikke til å sitte rolig på en stol foran en data å bare taste på den, jeg får dra på jobb å bruke min kreativitet, jeg får dra på jobb å ha en bra dag med kollegaene mine, jeg får dra på jobb å ha deg gøy, det er dette jeg elsker med dette yrket og for meg kunne jeg aldri sett for meg ett liv uten å ha en liten del av det inn i bilde.

Likes

Comments

Ordet kjærlighet har faktisk mange betydninger for mennesker, alle har forskjellige meninger og tanker rundt dette ordet, for noen mennesker så har dem den tanken på at kjærlighet skal være sånn som det er på filmer, med roser hele tiden, romanse og egentlig alt det som er på film, mens for andre så er kjærlighet veldig forenklet der det handler om å ha noen som er der for deg og bryr seg, men egentlig er det dumt at jeg sa forenklet versjon av kjærlighet for til syvende å sist så vil alle mennesker ha det, en person som elsker deg for deg, bryr seg om deg, er der for deg og som du kan prate med.
Noen er heldige som treffer den rette for dem første gang dem er ute etter kjærlighet mens mange er uheldige som må igjennom forskjellige forhold for å finne ut hva man selv fortjener, hva man vil ha her i livet med den andre parten og hva man vil bygge videre på livet sitt.

Jeg selv har ikke vært i mange forhold, jeg har vært i 2 stykker før jeg møtte min kjæreste som jeg har nå, men dem to forholdene fikk meg til å tenke på hva jeg vil her i livet, hva jeg fortjener, hvordan jeg vil at fremtiden min skal være og hva jeg skal og må gjøre for å få det sånn som jeg vil.

Jeg møtte kjæresten min i mars 2016, jeg og han snakket veldig mye om hva vi var ute etter, hva vi ville her i livet og hvordan vi ville ha det, vi hadde og har samme mål og meninger med livet, vi har samme moraler, og det var det som gjorde ganske mye til at vi valgte å gå inn i ett forhold sammen, vi begge to var klar over at vi ikke ville gå inn i noe som vi visste ikke kom til å vare lenge pga sønnen min og fordi vi også er voksene å ikke var ute etter ett sånt fjortis forhold.

På den tiden vi har vært sammen så har vi lært å kjenne hverandre ordentlig ettersom vi ikke engang bor i samme by, jeg bor i Fredrikstad og han i Lørenskog så har vi lært oss det å ikke alltid være helt avhengig av hverandre, at selvom vi er i ett forhold sammen så er vi også to individer som må lære seg å leve med hverandre sine posetive og negative sider, vi har fått oppleve det å kunne savne hverandre da vi ser hverandre kun i helgene for i ett forhold er det viktig å kunne savne hverandre å verdsette den andre parten og det man har for hverandre. Vi har lært oss hvordan vi skal kommuniserer med hverandre når det kommer i diskusjoner og fremtidige temaer som kommer opp i fremtiden våres, vi har også snakket sammen om hvordan vi vil ha det i fremtiden, hva vi ønsker og håper på.

Men viktigst av alt vi har det morsomt sammen som ett par, vi pleier hverandre, vi lytter til hverandre, vi viser hele tiden at vi bryr oss om hverandre, og vi er omsorgsfulle og beskyttende ovenfor hverandre, vi støtter hverandre i valgene våres, drømmene og vi løfter hverandre opp.

For meg var det en god periode der jeg hadde egentlig gitt opp håpet på at det fantes en som jeg kunne føle sånn her for, jeg følte meg veldig kald, lukket og hadde ikke lyst til å slippe noen inn i mitt "trygge" liv, men når jeg tenker tilbake til det nå er jeg utrolig glad for at jeg gjorde det.

Jeg er også veldig stolt over kjæresten min, som ikke bare er så snill, omsorgsfull, morsom, omtenksom, og ofrer alt for meg så gjør han det samme for sønnen min, og for familien sin. Han drømmer om å gjøre ting og han gjennomfører det, han står på og gir 100% av seg selv til familien sin, til familien min, til sønnen min og til jobben sin.


Likes

Comments

Den dag i dag sitter jeg her 25 år gammel, snart 26 år i oktober og tenker tilbake på tiden da jeg var 17-18 år da planene var helt annerledes. Drømmen min på den tiden var å reise rundt å oppleve verden, skulle gjøre ting jeg bare kunne drømme om, så ikke tanken på det å få barn var noe for meg for jeg ville ikke at ett barn skulle binde meg fast fra å gjøre drømmene mine å være lykkelig som jeg trodde jeg var på den tiden.

Så når jeg var 19 år så fikk jeg meg en sikkelig sjokk da jeg tok meg en graviditetstest som det sto " gavid 3+ " akkurat der og da følte jeg hele verden gikk i tusen knas, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre men en ting jeg viste var at for meg så var ikke abort ett tema en gang. Jeg husker godt at tankene gikk rund og rundt i flere uker om hva jeg skulle gjøre osv, på grunn av at jeg på den tiden ikke hadde blitt ferdig med utdannelsen min, jeg hadde nettopp fullført 1 vidregående om igjen å var bestemt på at jeg skulle få utdannelsen min å så hadde jeg lyst til å reise litt å oppleve verden, jeg tenkte også på hvordan skulle jeg som forsatt var "barn" skulle ta vare på ett barn og gi det alt det trenger og mer, om jeg kunne klare å oppdra dette barnet til å bli ett godt menneske og alt ansvaret rundt det om jeg faktisk var klar, men en ting jeg skjønte med det når jeg var gravid var at man er aldri klar man gjør det beste ut av det man har og håper det holder å mer.

Jeg husker første sparket som om det var i går, i førsten var jeg ikke sikker på hva det var for noe fordi det kjentes ut som små bobler i magen min men når det gikk opp for meg at det faktisk var barnet mitt som sparket for første gang så klarte jeg ikke noe annet enn å smile. Endelig kunne jeg kjenne det lille barnet i magen, det barnet jeg skulle være med å få lov å oppdra, se vokse opp, en jeg kunne gi all min kjærelighet til og mer.Første gang jeg så han på ultralyden, der jeg fikk se en sunn og frisk gutt som var inne i magen min, en som vokste inne i meg, en som trengte meg for å beskytte og gi omsorg til, og for hverdag som gikk gledet jeg meg mer og mer til det å bli mor, jeg gledet meg til å møte den lille personen i magen min, holde han i armene mine, kysse han på kinnet, fortelle han hver kveld når han gikk å la seg, hvor mye jeg elsker han, og at han kan alt han vil og uansett hva han bestemte seg for så kom jeg alltid til å være her for han.

Jeg sitter nå 5 år etter å angrer ikke på valget jeg tok, jeg angrer ikke på det at jeg ble mor i alder av 20 år, jeg angrer ikke på valgene jeg tok, jeg har kunnet forsatt gjort mye av det jeg har drømt om men det som har vært motsatt av det jeg drømte om før er nå har en grunn til å komme hjem, en grunn som gjør så jeg gleder meg til å komme hjem.
Det var langt i fra planlagt og det å få barn er ikke bare bare, det er ikke sånn at man er klar for man blir aldri klar for barn uansett alder man gjør det beste ut av det man har, man må ikke alltid følge en plan på hvordan ting skal være for den planen min gikk rett i vasken men jeg sitter her å er utrolig takknemlig for at dem gjorde det, for jeg sitter her med verdens beste overraskelse som hver dag gir meg en grunn til å gjorde gode ting her i verden, en som gir meg så mye lykke og glede, en fantastisk liten person som trenger meg, en person som jeg skal hjelpe med å vokse opp å bli ett godt menneske, en person som har vist meg hva det betyr og elske noen ubetingeløst.

Likes

Comments

Nå som vi går mot lysere tider merker man at det er lyst lengre, humøret går mere opp, mere energi, man vil hele tiden gjøre noe, og for de fleste som meg som har vanskeligheter med at man får depresjoner når det går mot mørkere tider merker at for oss så skifter humøret vårt oss til bedre tider vi blir mere glade, vi er ikke så utslitt av alle tankene, vi får sove bedre og ting blir like lyst som det er ute.

Det har lenge vært en sånn "tabu" om jeg skal si det med ordet depresjon, og det har jeg alltid stusset veldig på hvorfor det har vært sånn fordi det er faktisk helt normalt, alle mennesker en gang i livet har eller vil oppleve en form for depresjon. Det er ikke sånn at det alltid må være fordi at man har opplevd ting som ikke har vært så godt i livet men også det at man ikke klarer helt å samle tankene rundt ting som skjer, forandringer som kan komme brått på osv.

For meg har jeg hatt problemer med depresjoner siden jeg var liten men på den tiden viste jeg ikke hva det var for noe, jeg trodde det bare var noe feil med meg at jeg ikke var sånn som alle andre. Jeg hadde opplevd ting når jeg vokste opp som gjorde at det var veldig vanskelig for meg å takle og håndtere hvordan jeg skulle samle tankene rundt dette. Ingen rundt meg skjønte hva som gjorde til at jeg var sånn som jeg var, jeg var innesperret i meg selv og mine tanker, lei meg, så ikke lyset i tunnelen, og gikk på det steget at jeg kuttet meg og hadde veldig mørke å dystre tanker.

Når jeg tenker tilbake til den tiden så skulle jeg ønske at det ikke var så tabu, at mennesker kunne se det å kunne prate med meg om det for kanskje ikke jeg hadde følt meg så alene som jeg gjorde, fordi når du føler deg så nede så det man faktisk trenger er å ha noen å prate meg å hjelpet meg med det jeg trengte hjelp til.

Etter faren min gikk bort i 2009 var da det toppet seg helt hvor jeg lukket meg helt inne, ville ikke prate med noen, tok dumme valg som å drikke mye, hoppet ut av skolen, den gang da kjæresten min blokkerte han helt ut av livet mitt han fikk ikke ta på meg, fikk ikke noe oppmerksomhet eller at jeg ville prate med han, det gikk så langt at jeg måtte dra til legen å få antideressive og var egentlig en zombie som gikk rundt uten følelser og tanker, men så fant jeg ut av at jeg var gravid og måtte slutte på dem og tiden etter det var utrolig tøft.

Men nå når jeg ser tilbake her jeg sitter uten antidepressive, så tenker jeg at jeg er glad jeg har og forsatt har problemer med det fordi det har gjort meg til den jeg er idag, jeg har ett helt annet syn på livet, jeg vet at livet er ikke så mørkt å dystert lengre, jeg har faktisk klart å gjøre motsatt av alle de mørke og dystre tankene mine med at jeg aldri kom til å få meg ett godt forhold med en gutt, jeg kom aldri til å få barn og utdannelse, jeg kom til å sitte der som en person som var inneslukt og alene, men det motsatte har faktisk skjedd jeg sitter her med en fantastisk sønn som snart er 5 år, jeg fikk gjort ferdig utdannelsen min å bli det jeg faktisk hadde lyst til å det var å bli frisør, jeg har fått en utrolig fantastisk kjæreste som støtter meg og løfter meg opp i skyene og jeg har ekte venner som alltid er her for meg å støtter meg.

Så for alle dere der ute som tror at det ikke er noe lys i tunnelen, så kan jeg faktisk si at det er det uansett hvor mørkt og dystert det ser ut så er det faktisk det

Likes

Comments