Å tolerere intoleranse

I et fritt samfunn er livssyn en privatsak, tanker er individuelt og ikke gruppeorientert. Å være kristen eller muslim er en personlig ting og ikke en identitet. Verden er sammensatt av mennesker, ikke ferdiglagde tanker.

(E Hammer).

Menneskets virkelighetsforståelse

Alle samfunn har sitt fundament i den menneskelige forståelse. Menneskene som oppholder seg i hvert enkelt område samler seg rundt en felles oppfattelse av virkeligheten, sosialiseringen og empati. Riktignok kan man finne flere likheter enn ulikheter hos de ulike samfunnene, men særtrekkene kan være så dominerende at det gir grobunn til konflikter. Den globale historien har en rekke eksempler på hvordan «forståelsen» ble bakgrunn for en rekke konflikter. Ofte handlet det om konflikter mellom de store sivilisasjonene. Det kunne være stridigheter om politisk makt, naturressurser og landegrenser. Men også religion har vært et bakteppe for de større konfliktene. Og vi har sett at religioner kan være den eneste faktoren for konflikter, både små og store konflikter. Religioner er den perfekte konfliktskaper, hvor den samler og splitter mennesker i ulike virkelighetsforståelser og religiontilhørighet. En gudetro skal liksom kunne forklare hva du er. Og da tenker man så klart ikke på kjønn, status eller yrke, men om hvordan din Gud har sørget for din forståelse av virkeligheten, moralen og sannheten.

Man tenker seg gjerne at religionkonflikter hører fortiden til, den gangen da mennesker trodde blindt på det som var skrevet og det som guds utvalgte prekte. Men det ser faktisk ut til at religionkonflikter er mer vanlig i dag enn tidligere. Tidligere var religion ofte en unnskyldning for å rasle med sverdene mens det i virkeligheten handlet om verdslige stridigheter. I dag derimot ser vi at religion alene er en slags drivkraft for mennesker som velger bort sin rasjonalitet, sin kritiske tankegang og sin selvstendighet.

Islam er en religion som kan brukes til eksempel på konflikter som forklares i lys av blind gudetro. For hva annet enn blind gudetro kan forklare det brutale drapet på den britiske soldaten Lee Rigby i 2013. Morderne Michael Adebolajo og Michael Adebowale var flittige gjester i moskeen til imamen Omar Bakri Muhamma. Hvilke drivkraft og påvirkning hadde den samme religionen på Mohamed Merah, som drepte syv mennesker med kaldt blod i Frankrike? Dette er tre unge muslimer som hevder sin rett til å ta liv fordi dem er muslimer. Det finnes over 400 enkeltpersoner som seriemorderen Mohamed Merah i europeiske land, sier EUs antiterrorsjef, Gilles de Kerchove. Såkalte ensomme ulver er blitt mer og mer vanlig fordi al Qaida-strukturer generelt er blitt svekket i Europa.

Dette er muslimer som hevder en rett til å true og forfølge islamkritikere. Samtidig bruker den sin «religions-rett « til å presse på sedvaner og tradisjoner som majoriteten i landet tar kraftig avstand fra. Muslimer er også kjent for å sky unna debatter der man setter islam under et kritisk lys. Det viste seg også under demonstasjonen i Oslo mot ISILs brutale handlinger. Norske muslimer unngikk å kritisere islam. De tok heller ikke avstand fra islam. Nei, det de gjorde var å forsvare islam med å hevde at ISILs tilhengere og soldater ikke er muslimer, men djevelens barn. Dette stemmer ikke overens med min virkelighetsforståelse, siden jeg vet det ikke finnes en djevel. Ulike virkelighetsforståelser og religions-konflikter/uenigheter er altså fortsatt en av grunnene til konflikter i et moderne samfunn, som blant annet Norge.

Multikultur og globalisering

Vi ønsker oss et multikulturelt samfunn, men vet ikke helt hvordan dette kan oppnås. Jeg mener: Skal et multikulturelt samfunn fungere som det er ment som, må samtlige akseptere dette multikulturelle. Det innebærer at både muslimer, kristne, ateister, hinduer, humanister osv skal akseptere det de ulike kulturer fremmer og forsvarer. Men om en kultur (menneskene som tilhører denne kulturen) ikke aksepterer andre kulturer og alt den bærer med seg av verdier og normer, fordi det er ment at deres kultur er den eneste korrekte, vil multikulturen gå mot sin sikre død. Da sitter vi igjen med konflikter, splittelse og i verste fall rasisme. Vi ser dette i dag i store deler av Europa. En god og fredelig multikultur kan kun bli en realitet om de nyeste kulturer overbeviser de andre at deres verdier er verdt å adoptere eller respektere. Blir det brukt fremgangsmåter, som feks å hevde en guderett, vil det bli vanskeligere å få aksept.

Hvem skal akseptere?

Det er det majoriteten som skal.

Den som har etablert den gjeldende kulturen.

Da de første muslimer bosatte seg i Norge fra 1970, var den norske kulturen allerede etablert. Muslimer var en minoritet (og er det fortsatt) mens kristne og humanister var en majoritet. Men muslimer har ikke klart å overbevise at den islamske kulturen er verdt å akseptere og adoptere. Islamske verdier og sedvaner, som omskjæring av barn, halalslakt, bønnerop, shariaråd, og tildekning av kvinner er en del av denne islamske kulturen. Istedet for å forsøke å overbevise «de andre» at dette er gode verdier, har muslimen gått i ærend hos politikere og med det fått sin særstilling i den norske kulturen. Islam er også den kulturen som åpent tar avstand fra alkohol, lettkledde kvinner, homoseksuelle, likestilling/likeverd, og ytringsfrihet. Islam aksepterer altså ikke den kulturen som allerede er etablert. Muslimer er altså et hinder for multikultur. Men det er ikke islam/muslimer som for skylden for å være en multikultur-bremse. Det er det islamkritikere som har fått.

Nå er det viktig å understreke at den norske kulturen ikke er statisk. Det har den aldri vært. Det norske samfunn har endret seg med meningsutvekslinger og med å adoptere verdier som vi selv oppfatter som gode. Islamsk kultur har vi ikke adoptert, ei heller noen islamske verdier. Men NB igjen: Islam/muslim som kultur har blitt så dominerende at vi glemmer menneskene i kulturen. Muslimer er i sannheten pakistanere, tyrkere, indere og arabere. Mye av den pakistanske, tyrkiske, indiske og arabiske kulturen har vi allerede adoptert og verdsatt. Norsk kultur er slett ikke noe monokultur, men en kultur som har vårt åpen for impulser fra andre samfunn helt siden steinalderen. Men hvorfor forventer man at det som fortidens ikke-muslimer tok avstand fra i dag skal omfavnes og aksepteres av moderne og opplyste mennesker? Om vikingene fant omskjæringen av barna som en umoralsk eller helt unyttig sedvane, hvordan kan man i dag forvente at humanister skal respektere og akseptere? I den perfekte multikulturen ville man muligens respektert omskjæringen? I så fall er jeg ingen tilhenger av multikulturen. Jeg vil fortsatt ta avstand fra sedvaner og tradisjoner som jeg anser som begrenisnger av friheten og valgmuligheter. Mitt humanistiske engasjement kan altså være et hinder for den perfekte multikultur.

Beklageligvis; I omskjæringsdebatten ble det de «nye verdier» som gikk av med seieren. Muslimer og jøder brukte sin guderett da de ikke klarte å overbevise alle oss andre at omskjæring er en god og nødvendig sedvane. Kampen mot denne sedvanen vil altså forsette, den skaper konflikter, og den vil understreke at vi mennesker har ulike virkelighetsforståelse til tross for at vi bor i det samme samfunn.

Den tidligere globaliseringen kan gi eksempler på at ulike samfunn med ulike virkelighetsforståelse kan å leve sammen uten de alt for store konfliktene. Tidligere fantes det en slags balanse mellom mennesker med ulike virkeligheter og verdier. Denne balansen gjorde multikulturen levedyktig.

Den tidligere multikulturen kunne fungere slik:

Muslimer bosatte seg i kristne land, mens kristne bosatte seg i muslimske land. Islam var forbeholdt islamske samfunn, kristendommen i kristne samfunn: Var du kristen i et islamsk samfunn, bøyde man nakken og aksepterte det som flertallet hadde samlet seg om. Det samme kan vi si om muslimer som befant seg i kristne samfunn. Det var ingen kristne i islamske land som klaget over bønneropene, og det var ingen muslimer i kristne land som krevde å få noen muslimske særretter, som halalkjøtt, moskeer eller bønnerop. Dette fungerte for så vidt greit. Dette fordi muslimer og kristne hadde denne uskrevne regelen om at det var deres ansvar i fellesskap å opprettholde balansen. Det vil si; Minoriteten bøyer seg for majoriteten som igjen viser hensyn minoriteten. Slik viste dem hverandre toleranse. Slik bevarte dem freden. Særlig viktig var det også at minoriteten ikke hadde noe innflytelse i samfunnets politiske avgjørelser. I dag ønsker vi så klart å involvere minoriteten. Også når viktige avgjørelser blir tatt. For alle stemmer skal bli hørt, og alle stemmer er like viktige om det kan fremme utvikling og fred for samfunnet. Men minoriteten skal ikke bestemme fordi de er en minoritet. De skal heller ikke hevde en rett med å bruke sin tros-tilhørighet som argument, som feks at man kan omskjære sine barn fordi man er muslim eller jøde. Man skal heller ikke tvinge noen til å akseptere noe man tar avstand fra.


Balanse skaper fred.
Fortidens multikultur handlet om en balanse mellom minoritet og majoritet.

Hva skal til for at balansen blir forskjøvet?
Når majoriteten må vike for minoritetenes krav.

Etter bråket fra karikaturstriden (2006) hadde lagt seg var det muslimer i ikke-muslimske land som hevdet at de ikke følte seg støtt av karikaturtegningene. Riktig nok forsto dem at muslimer i muslimske/islamske land tente på alle plugger. De er jo vant til at minoriteten, (det vil si ikke-muslimer i muslimsk land) holder lav profil. Men her i vesten, her hvor vi faktisk ikke trenger å like hverken islam eller Muhammed, tok muslimene denne episoden med knusende ro. Det var altså ingenting å bråke over, mener muslimene personlig. Jeg tviler ikke på at de oppriktig mener dette, men på grunn av den uskrevne toleranseregelen blir både predikanter, politikere og media noe usikker på om tegningene faktisk kunne virke støtende. De la seg flat. Det gjorde man også i forbindelse med denne latterlige filmen om den samme mannen. Muhammed ! Filmen hadde gjort muslimer over hele verden rasende. Også de norske muslimer så klart. Da troppet det norske politiet_ som representanter for den norske stat_(!) opp i moskeer for unnskylde seg ovenfor muslimer. Politiet beklaget for denne krenkelsen muslimene hadde blitt utsatt for. Biskop Kvarme talte også til de 6000 som møtte opp til markeringer mot Muhammed-filmen. - I dag samles vi fordi vi er opprørt, men også fordi vi ønsker å stryke og verne om det større fellesskap blant oss. Filmskaperne ønsket å provosere og skape hat, og dessverre har de lykkes i det. I dag står vi sammen i protest mot slike krenkelser, men også mot reaksjoner som trekker mennesker inn i en spiral, vold og ødeleggelser ( Kvarme). Og akkurat her er balansen forskjøvet. Og muslimene, som er en minoritet, kan forsett å heve sin sinte stemme og føle seg støtt fordi majoriteten innrømmet at de har gjort noe galt. Hva galt hadde man gjort? Jo, man hadde «truet» minoriteten med den retten som vi har kjempet for i mange år. Retten til å ytre seg. Og akkurat den dagen minoriteten ser at majoriteten føler en skyld er de forpliktet å fremstille seg selv om et offer. Og den som er skyld i deres elendighet er de kristne (majoriteten) selv om de kristne ikke har gjort noe galt. Men de kristne oppfatter muslimens vrede som en trussel. Så klart dem gjør. Og da er også dem offer. Ikke for vestlige (sekulære) verdier, men for den islamske verden, sinte muslimer og angsten for hevn.

Islam, kristendommen og alle oss andre

Og midt i dette sirkuset sitter alle oss andre. Vi som tegner Muhammed - karikaturer, kritiserer troslærer, ler høyt av Muhammed-filmene, utfordrer gamle dogmer med vitenskapelig fakta, latterliggjør hellige tekster og gir blanke blaffen i Gud. Vi er humanister, ateister, hinduer, hedninger, og buddhister. Vi forstå ikke helt hvorfor man bråker. Vi vet jo at muslimer kan leve utmerket godt til tross for at noen kødder med profeten. Vi vet også at de evner å ete seg mett uten halalkjøtt, og at de vet å skille mellom rett og galt uten de interne shariaråd. Vi vet også at kristne kan overleve muslimenes sinne, slik som vi ikke-kristne kan. Som regel hvertfall. Også de som virkelig gjør sitt ytterste for å provosere og latterliggjøre islam kan overleve. De som virkelig får smake muslimene vrede er som regel helt tilfeldige og uskyldige mennesker, som de som befant i World Trade Center 11.09.2001. Også den britiske soldaten Rigby var et tilfeldig offer. Adebolajo og Adebowale hadde kjørt rundt i gatene i London for å lete etter soldater de kunne drepe. Rigby var et tilfeldig offer og ble hakket til døde med en slaktekniv og en øks på fortauet. Adebolajo og Adebowale hevdet senere at de var Allahs soldater og at drapet var en straff for alle muslimer som har mistet livet på grunn av vestlig politikk. Drapet på Von Gogh derimot var ikke tilfeldig. Von Gogh ble drept fordi han var islam-kritisk. Han ble skutt da han kom syklende gjennom Amsterdams gater. Deretter stakk drapsmannen to kniver i kroppen hans, og til den ene av disse knivene skal det ha vært festet en lapp som ifølge nederlandske medier inneholdt sitater fra Koranen. Mange nederlendere frykter at drapet på van Gogh kunne bety et farvel til det trygge og fredelige samfunnet de er vant til å leve i. Nederland har lenge vært kjent for sin toleranse, og for samhold og gjensidig respekt mellom ulike samfunnsgrupper, men nå er Nederland i ubalanse. Jo flere muslimer, jo mer ubalanse. Klart man kunne snu på det hele og kreve at majoriteten bøyer som for minoriteten, siden det også kan skape fred. Men da vil man samtidig miste en viktig del/verdi av våre kultur.

Ateister er også en minoritet

Hvordan oppfatter ateister et samfunn som har adoptert to religioner som historisk sett har vært konkurrerende trossystemer? Skal man nå bøye oss i støvet for begge parter? Jo, om man skal følge denne balansen som jeg tidligere har nevnt så burde man det. Vi er jo en minoritet. Ateister har alltid vært en minoritet. Ateisme er ikke et nytt fenomen, men den har endret seg. Norske ateister har vært en del av et samfunn der virkelighetsforståelsen har vært dominert av den kristne virkelighetsforståelsen. Men fra det 20 århundre har ateister endelig fått gjennomslag for mange av sine hjertesaker, som feks retten til å ytre seg (jmf. Arnulf Øverland),noe som igjen førte til at de kristne måtte godta at deres religion ble både kritisert og latterliggjort. De kristne følte seg støtt av ateistens rett til å kritisere og uttale seg fritt, uten at det hindrer ateister å forsette kampen om retten til å leve fritt uten å måtte tilbe guder de finner som umoralske eller ikke-eksisterende. Men det vi ikke må glemme er at humanister og ateister gjennom tidene har unngått de store konfliktene. De har aldri vært en fare for andres liv og helse; hverken for de kristne eller muslimer. Humanister og ateister benytter seg av den friheten som majoriteten har kjempet frem, og den kampen har ikke bestått av sutring eller trusler. Den kampen har bestått av menneskerettighetens grunnprinsipper og vitenskapelige teorier. Ateister har overbevist samfunnet at de humanistiske verdier er de beste verdier for menneskene, for en økonomisk vekst og utvikling i samfunnet. Med dette har ateister vært den som har spilt kortene sine rett. Med dette kan ateister trygt si at de har gjort sitt for å tilpasse seg en kultur der de selv er en minoritet.


Så da er det bare opp til de andre; muslimer, jøder og kristne, å overbevise at deres verdier er så gode at de fortjener respekt og toleranse. Først da kan deres verdier tilpasses eller adopteres inn i den etablerte kulturen. Først da kan man bevege seg mot en multikultur som kan fungere som en konfliktløser istedefor en konfliktskaper.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Å motbevise Guds eksistens

Jeg har lest Bibelen, riktignok noe sporadisk, men også seriøst på bakgrunn av den faglig eksegese og for å finne dette «noe» som andre leter etter. Det jeg liker aller best med bibelen er dens absurditet. Her mine favoritter fra 1. Mosebok.

Gud skaper verden 1:1-19

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag. Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav.

Og Gud så at det var godt. Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag. Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik. Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

Det absurde:
1) Gud skaper lyset og adskiller lyset fra mørket og dag fra natt på den første dag. Men han skapte ikke lysets opphav (solen og stjernene) før den fjerde dag.
2) Planter skapes på den tredje dagen, før han hadde skapt solen som skal drive plantenes fotosyntese. Gud skaper altså plantene før betingelsene for at de kan leve er tilstede.


Mennesket i Edens hage 2:19-20

Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn. Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag.

Det absurde:Herren Gud tok ikke på seg bryet med å gi dyrene navn. Han lar Adam navngi alle dyreartene. Dette er et omfattende arbeid. Det finnes millioner av dyrearter. Godt Jobba, Adam!



3: 4-5 og 3:17-18

Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av,er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager. Den skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på marken.

Det absurde:
1) En snakkende slange.
2) Gud forbanner jorden og får tornebusker og tistel til å vokse frem. Men tistlene hadde han jo allerede skapt da han skapte alle planter som setter frø. I følge Wikipedia setter tistel frø.


Kains slekt 4:23-24

Lamek sa til sine koner: «Ada og Silla, hør på meg, Lameks koner, lytt til mine ord:En mann dreper jeg for et sår, en gutt for en skramme. Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger.»

Det absurde:
Lamek dreper en mann og hevder- siden Kain skulle hevne 7-foldigt - skulle han selv hevnes 77-foldigt. Tja, det høres vel ganske så rettferdig ut det.


Menneskeslekten før storflommen 5:3-5

Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set. Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde han.

Det absurde: De første menneskene levde fryktelig lenge. Betyr dette at menneskets levealder ble redusert senere. Hvisis ja, hvorfor ble det gjort? Alt tyder jo på at det motsatte skjedde, siden gjennomsnittalderen er mye høyere i dag enn den var for bare 100 år siden.


Ondskapen øker 6:1-3

Nå begynte menneskene å bli mange på jorden, og de hadde fått døtre. Da så gudesønnene at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha. Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bli værende i menneskene, for de er av kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år.»

Det absurde. Og forvirrende:
Her fastetter Gud menneskets levetid fordi det ble så mange av oss. For tolv tusen år siden bodde det om lag seks millioner mennesker spredt over hele jorden. Riktignok kan man hevde at jorda allerede da var overbefolket, men hvorfor redusere alderen til 120 år når han samtidig sørget for å begrense befolkningsveksten med fartdumper som pest og kolera? Gjennomsnittalderen var forresten 20 år (10 000 år f.vt) I 1750 var den steget til 27 år.

Ondskapen øker enda mer!!

Ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem."

Det absurde. Og det grusomme:
Gud bestemmer seg for å utrydde alt levende (også dyrene, hvorfor det?). Gud var rasende, fordi det var for mye vold blant mennesker, så gud dreper alle mennesker, fordi de er onde og lover senere at det aldri at gjøre det mere, fordi de er onde? Ja, da er det vel sant da at Herrens veier er uransaklige. (6:11-13, 8:2)

Bildet over viser at Gud er verken er stor eller allmektig. Sint derimot, det er han ganske ofte.

Uansett; Historien forteller at Gud sparer Noah. Gud mener at Noah er en rettskaffen mann (7:1), til tross for at Noah drikker deg drita full, viser seg naken og forbanner sitt barnebarn for sine egne dårlige handlinger. Noah var enten den største drittsekk "ever"eller så hadde han historiens verste fylleangst. Hvem forviser sine barnebarn og gjør dem om til slaver fordi man selv har drukket seg drita full? Noah klarer å bygge en ark som var 300 alen (137 m) og fyller den opp med alle dyrene som Gud har skapt. Det er millioner (!) av dem, og alle dyrene gikk inn i arken på samme dag. (7:13-14) Det var ikke noe problem for godeste Noah, men han glemte derimot plantefrø. Hvordan kom plantene tilbake etter syndefloden? Riktignok fant ei due et olivenblad 7 dager senere (8:8-11), men også dette er jo litt merkelig i grunn. Hvordan hadde et oliventre overlevd syndefloden. Mulig et frøkorn har svever rundt i lufta i ei uke? I såfall; ville et frøkorn blitt til ett tre på så kort tid? Det er tillatt å undre seg.

 Guds pakt med Noah 9:2, 9: 13-16

Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden! Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere. De er gitt i deres hender.

Det absurde:
Alle dyr skal frykte menneskene, lover Gud. Det er jo sant det i grunn,de fleste dyr er redd mennesker, og de fleste dyr er vel redd andre dyr som er kan ete dem...Men hva var det som skjedde med haien, bjørnen, løva osv.. Vi er vel mer redd for dem enn de er for oss? Det er vertfall ikke mange haier som er redd for meg!

Så sier Gud, (som nå er oppriktig lei seg for dette han har gjort mot mennesket og dyr): "

Det absurde:
Denne buen som Gud referer til er regnbuen. Pakten mellom gud med dyrene er hans løfte om at en ny syndeflod ikke skal skje. Som et tegn på pakten plassere han regnbuen på himmelen for å påminne seg selv om sitt eget løfte. Hver gang han ser regnbuen tenker han: Jeg har jo lovet mennesker og dyr at jeg aldri mer skal drepe dem. Herren sa; "


 Tårnet i Babel 11:69

Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør. Nå vil ingeting være umulig for dem uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres, så den ene ikke forstår den andre" Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å byggepå byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herrens hele jordens språk.

Det absurde: Det bekymret Herren at mennesker kan lykkes i å bygge et tårn som kan nå opp til himmelen. Om menneskene kan klare dette, kan de bli allmektige.

Pakten og paktstegnet 17:23-27

Og Abraham tok sin sønn Ismael og alle som var født i hans hus, og alle som han hadde kjøpt for penger, alt av hankjønn blant husfolket til Abraham, og skar av forhuden deres på den samme dagen, slik Gud hadde sagt til ham. Abraham var 99 år gammel da forhuden hans ble omskåret. Og Ismael, hans sønn, var 13 år gammel da han ble omskåret. Den samme dagen ble både Abraham og Ismael, hans sønn, omskåret. Og alle mennene i hans hus, både de som var født i huset, og de som var kjøpt hos fremmede, ble omskåret sammen med ham.

Det absurde:
Abraham omskjærer seg selv og alle mennene i hans hus. Både familen og slavene (også de som var kjøpt hos fremmede).Alle på samme dagen. Greit nok det, men i 14:14 kan vi lese at Abraham hadde hele 318(!) menn som var født i hans hus. Med tanke på Abrahams alder kan vi anta at dette ble hardt arbeid. Han skalv vel litt på hendene også kan jeg tenke meg. Auda! Stakkars Abraham. Vel, det var sikkert verdt strevet, for tissefanter er svært viktig for Gud.


Herren gjester Abraham 18:1-5

Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte fra teltåpningen, bøyde seg til jorden og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå har lagt veien forbi deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!»

Det absurde: Abraham lager mat til Gud og 3 engler.


Likes

Comments

Å motbevise Guds eksistens

For et par år siden så jeg filmen Passion of the Christ for første gang. Jeg gråt meg gjennom hele filmen og var hellig overbevist om at Jesus må ha vært den mest stakkars jævel som noen gang har gått i to sandaler. Filmen er bygget opp etter Bibelens tekster og er ment å vise oss den menneskelige Jesus. Riktignok viser Jesus seg som mer klarsynt og mer intelligent enn sine disipler, men ikke som noe mirakelmann med gudommelige egenskaper. Filmen handler er rett og slett om en manns lidelse, Kristi lidelse, Jesu 12 siste timer.

Fra bibelfortellingene er vi kjent med en Jesus som er sønn av ei jomfru og en gud. Jesus er en hellig mirakelmann som frivillig lot seg korsfeste for menneskenes synder, bare for å stå opp igjen fra døden tredje dag for å selv bli en gud. Den treenige Gud. Fortellingen om Jesus blir gjerne kalt for frelsehistorie, og er det sentrale dogmet i kristendommen. I likhet med andre myter og fortellinger har den kristne frelsehistorien en rekke underlige beskrivelser og motsetninger som moderne, tenkende mennesker – og noen teologer – har vanskelig å forstå. Mye av dette uforståelige og bisarre finner man også i en rekke andre fortellinger og myter. Likhetene er så mange at noen har latt seg friste til å hevde at Jesufortellingene ikke er noe mer enn en ny og avansert versjon av de eldre hedenske fortellingene. Altså, la vi ta dette en gang til; Det blir hevdet at Jesufortellingene ikke er frelsehistorie, kristendommen er ikke en åpenbaringsreligion. Jesus er rett og slett en fiksjon – en oppdiktet person – i likhet med utallige andre sønneguder som vi kjenner fra oldtidens myter og fortellinger (Var den opprinnelig Jesus en hedensk Gud? 2007 Timothy Freke og Peter Gandy).

Det finnes ingen vitnesbyrd om Jesus fra hans motstandere eller fra andre utenforstående. Det aller meste materiale vi har om Jesus er Det nye testamentet og de apokryfiske skriftene (skrifter som ikke anerkjennes av kirken som en del av bibelen, som feks Thomas-evangeliene og Evangeliet etter Judas).Det er ment at ved å overse det metafysiske i skriftene kan man danne seg et korrekt bilde av en historisk Jesus.

Dilemmaet er; Det er ikke store kunnskapen om historisk metode som er nødvendig før man opplever at problemene komme på løpende bånd. La vi ta en titt på noen utvalgte. Problemer oppstår blant annet når man sammenligner de ulike kildene. En av tommelfingerreglene for historieforskning er at uoverstemmelser mellom kildene svekker troverdigheten. Historikere er altså svært opptatt av å sette kilder opp mot andre kilder.

Det finnes ingen vitnesbyrd om Jesus fra hans motstandere eller fra andre utenforstående. Det aller meste materiale vi har om Jesus er Det nye testamentet og de apokryfiske skriftene (skrifter som ikke anerkjennes av kirken som en del av bibelen, som feks Thomas-evangeliene og Evangeliet etter Judas).Det er ment at ved å overse det metafysiske i skriftene kan man danne seg et korrekt bilde av en historisk Jesus. Dilemmaet er; Det er ikke store kunnskapen om historisk metode som er nødvendig før man opplever at problemene komme på løpende bånd. La vi ta en titt på noen utvalgte. Problemer oppstår blant annet når man sammenligner de ulike kildene. En av tommelfingerreglene for historieforskning er at uoverstemmelser mellom kildene svekker troverdigheten. Historikere er altså svært opptatt av å sette kilder opp mot andre kilder.

Om vi ser på de biografiske opplysingene om Jesus, er det faktisk en hel del som ikke stemmer. Matteus og Lukas kan fortelle at Jesus ble født i Betlehem i Judea, mens Johannes og Markus på sin side påstår at Jesus kom fra Nasaret i Galilea. Også var det denne berømte stamtavle-problematikken. Selv om vi ikke burde bry oss så mye om Jesu stamtavle er det et lite varsku at den avslører at Jesus ikke er av Davids ætt, slik som den i utgangspunktet var ment å bevise. Kirkene har forsøkt å bortforklare denne stamtavletabba, uten at det spiller noe særlig rolle, fordi stamtavlene er så ulike at man i en eller annen guds navn burde kaste den i søppelbøtta. Riktignok regnes begge stamtavlene tilbake til stamfaren Abraham, men der slutter også likhetene. I rekken fra Josef (Jesu far) til kong David, som har et tidspenne på over tusen år, finnes det kun to navn felles.

Andre eksempler på ubalanse er hvordan Johannes skiller seg ut fra synoptikerne; I følge Johannes drev Jesus pengevekslerne bort fra tempelplassen allerede ved begynnelsen av sitt virke (Joh 2:13-17); men hos synoptikerne legges denne hendelsen til Jesu siste uke i Jerusalem (Mark; 11:15-19) I følge Johannes strakk Jesu virksomhet seg over 2-3 år, og ved flere anledninger besøkte han Jerusalem ved de store høytidene. Hos synoptikerne derimot får vi bare høre om èn påskefest – den gang Jesus ble korsfestet – og hele han offentlige virke synes å ha funnet sted i løpet av ett år. Dette er noen eksempler som forteller at evangeliene ikke er gode historisk kilder av Jesu liv og virke.Vi kunne bli fristet til å legge Johannesgutten på hylla siden han var litt»skrudd», men det ville være uvitenskapelig, samt at det ikke vil endre det faktum at de resterende evangelier sliter med å gi oss de opplysningene vi søker – som er en historisk Jesus. Spesielt problematisk blir det når man strever etter å være trofast mot de historiske metodene (kildekritikk).

Det synoptiske problem er virkelig flokete, så la vi heller se nærmere på evangeliene som biografi.Felles for antikkens biografi var ønsket om å skildre èn manns mann liv. Intensjonene kunne være mange, blant annet å lovprise en person, fremstette et eksempel for etterfølgelse eller å bevare en persons minne. Om man leser evangeliene og andre biografier fra antikkens tid, vil man straks se ulikhetene med dagens moderne biografer. En moderne biografi vil vanligvis legge vekt på å gi en kronologisk fremstilling og fokusere på personens utvikling. I antikkens biografier gjengir de bare utvalgte episoder av personens liv.

Men hvorfor valgte forfatterne å utelate visse episoder? Plutark (45–120 gresk historiker, biograf og essayist) forklarer: Fordi jeg skriver ikke historie, men biografi. Det er heller ikke de mest kjente bedrifter som avslører de gode og dårlige trekk ved en manns karakter. En ubetydelig handling, en kort replikk, en spøk forteller ofte mer om hans sinnelag enn blodige slag [...]

Vi må også huske; I den moderne biografi er det gjennomgående idealet å være objektiv, til tross for at den er skrevet med forskjellig intensjoner. De antikke biografene er derimot ofte tendensiøse. Slik kan èn person, som feks vår godeste Sokrates, bli en gjenstand for idealisering fordi forfatteren ønsker å fremme bestemte holdninger eller synspunkter. Antikkens bios-litteratur var altså ment som noe belærende. Evangeliene lige så. (Den store fortellingen). Evangelienes forfattere var i likhet med andre antikkens forfattere ikke så opptatt av å være objektiv. Deres målsetning var å skape ei tro på Jesus. Dette sies uttrykkelig når det gjelder Johannesevangeliet; disse [tegn] er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias [...]Dette gjelder også for de andre evangeliene.

Samtidig opplever en historiker det som problematisk at evangeliene ikke reflekterer Jesus slik disiplene en gang opplevde han, men slik de forsto han i lys av trosvitnesbyrdet. Evangeliene skiller seg nemlig ut i fra antikkens bios -litteratur med det faktum at forståelsen av hovedperson som kommer til utrykk ikke er basert på samtidens oppfatning av ham, men på den oppfatningen som vokste frem i lys av påskens hendelser, den berømte lidelseshistorien. Det medfører at hans liv og gjerninger ble en gjenstand for en nytolkning. Med andre ord; disiplene tolket Jesus i ettertid. Evangeliene er altså skrevet retrospektivt (tilbakeskuende) og ikke som en dagbok som beskriver om hendelser dag for dag. Dette kan vi lese ut ifra Joh 12:16 (om Jesu inntog i Jerusalem som oppfyllelse av Sak 9:9) «dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått delt herligheten, husket de at dette sto skrevet om han, og at de hadde hilst ham slik» Da evangeliene ble skrevet, var forfatterne allerede overbevist om at Jesus var Messias, Guds sønn. Dette slår Markus fast allerede i overskriften i sitt evangelium; «dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn». Også Matteus og Lukas forteller innledningsvis om Jesu overnaturlige fødsel som understreker deres syn på Jesus. Han er Guds sønn og oppfyllelsen av de gammel testamentlige profetier. Dette hadde derimot ikke disiplene forståelse av de dagene de gikk sammen med han. Jeg ville anta at uten Jesu «oppstandelse» hadde deres Jesus vært beskrevet langt mer beskjedent enn det som har blitt gjort.

Å foreta en fullstendig oversikt over emnet «historiske Jesus» er en umulighet i et enkelt bloggformat. Jeg har bare pirka i overflaten på et stort og komplisert tema. Jeg har heller ikke vist til noen av de teoriene som mine motstandere muligens ville ha fremlagt. Tross dette jeg frister meg til å konkludere, siden jeg må avslutte sånn øyeblikkelig (dette innlegget er allerde alt for langt), at det ikke finnes en historisk Jesus og at jeg ikke er alene om å hevde dette. Reidar Hvalvik, Terje Stordalen og Rudi Kessel, alle med teologisk utdannelse (og de lyver jo aldri), er noen av de som mener at det historiske kildemateriale er rett og slett alt for tynt. Historikere ville nok hevde bemerkelsesverdig tynt. Det viser seg at håpet om å finne en historisk Jesus synes å ha blitt svekket de siste tiårene. Det sier jo litt etter 200 år med forskning om en Jesus fra Nasaret.


Litteratur:

  • Den store fortellingen. Om bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning. Dr.theol Reidar Hvalvik og dr.theol Terje Stordalen.
  • Hva skal vi med religioner. Rudi Kessel
  • Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget.


Likes

Comments

På Jesus tid, den gang da i oldtiden, fantes det er rekke av gudesønner, blant annet Herkules, Akilles, Orions og halvguden Keiser Augustus. De funka jo bra disse gudene i grunn, men så kommer Gud inn på banen og han skulle på død og liv overgå dem alle med denne store og flotte planen sin. Planen var å redde alle mennesker fra å havne i helvete, dette helvete som han har skapte selv. Denne planen om å redde menneskene er åpenbart utklekket allerede fra tidens morgenen, og det er en plan som har blitt forutsagt av 300 profetier. Her er absolutt alt forutbestemt!

I Daniel kapittel 9,24-27 finner du Bibelens største profeti om Jesus. Vurder selv om du mener den enkel å forstå. Og etter denne er det bare 299 profetier som gjenstår…



FRELSEHISTORIE

 

Det hele skal begynne med et barn fordi planen krever et barn. Gud får ikke barn på egen hånd så han velger Maria som mor til sin sønn. Det sies ingenting om hvorfor Gud valgte akkurat Maria eller hvorfor han valgte en kvinne som allerede var forlovet, men han er ikke forelsket i henne, det er vertfall sikkert. Unnfangelsen er totalt blottet for romantikk. Han kommer over henne, og ferdig med det.

Jesus som er Guds sønn skal også skal være av Davids ætt. (David regjerte over Judea fra 1010 – 1003 f.vt). Lukas og Matteus skriver ned noen kompliserte stamtavler for å bevise dette. Men problemer oppstår fordi det er Josefs stamtavle disse apostlene strever med,og han er jo strengt talt ikke Jesus’ biologiske far. I tillegg er det et dilemmma at slike gudfryktige profeter bruker tid og energi på en slik eviglange stamtavle. Gud hadde uttrykkelig sagt at slikt er bare tullball.


Men tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og stridigheter om spørsmål i loven skal du vise fra deg, for de er unyttige og meningsløse. (Titus 3,9) [...]og ikke seg av med eventyr [myter] og endeløse ættetavler. Slikt fører helt til unyttig strid enn til å tjene Guds frelseråd i troen. (1. Timoteus 1,4)

Men i fare for å tale Gud i mot; Akkurat Jesus’ stamtavle har mange ment er relevant, for om Jesus var Messias måtte han jo nedstamme fra kong David. Det finnes ingen tvil om at dette er viktig for de kristne. Denne betydningen bekreftes av selveste Paulus (Rom 1,2-3). De kanoniske evangeliene fører altså Jesus helt tilbake til David, men siden Jesus ikke er Josefs kjødlige sønn kan man også hevde at Jesus ikke har hatt en dråpe kongelig blod i seg og da er han heller ikke Messias. Det har blitt forsøkt å rette opp i denne supertabba ved å la jomfru Maria nedstamme fra David, men uten å lykkes helt, for i Lukasevangeliet leser vi at Marias kusine Elisabeth nedstammer fra Aron. Da kan man også anta at også Maria stammet fra han. Ikke nok med at Jesus har to stamtavler og to fedre (Josef og Gud),han har også to fødebyer. Jesus var kjent som Jesus fra Nasaret, men han skulle også fødes i Betlehem. Dette for å oppfylle ennå en av de uendelige profetiene.

Som vi alle vet; Jesus’ fødsel ble markert av en stjerne – ei stjerne som senere ble selveste symbolet for Jesusbarnet. Den var fin denne stjerna, men var den egentlig ikke litt overflødig og i verste fall noe dum? For denne stjernen fører jo de vise menn til Herodes den Store, noe som ender i at Herodes dreper alle små guttebarn i Betlehem. Disse «berømte» barnmordene er bare beskrevet i evangeliene, noe som egentlig er litt besynderlig, for datidens historikere var ekstremt glad i å skrive. Ja, det var sannelig ikke mye de vurderte som uinteressant. Massakre av småbarn kunne man tro var ganske så gripende fortellinger.Historikerene kunne derimot fortelle at Herodes henrettet flere medlemmer av sin egen familie, inkludert sin kone i år 29 f.vt, og at han sørget i flere måneder etter tapet. Som om det skulle være mer interessant enn massakre av barn.

Men tilbake til de tre vise menn; hvem var egentlig? De fleste barn kjenner deres navn: Kaspar, Melchior og Balthasar. Evangelisten Matteus, som er alene om denne «stjernehistorien», nevnte ikke navnene på de tre visemenn i sine tekster. Hvem visste mer enn Matteus? Akkurat det er ei gåte i seg selv. Uansett da: Kort tid etter har tydeligvis alle glemt hendelsene rundt barnemassakrene, stjernen, de tre vise menn, englene og spådommene. Ja, selv Herodes Antipas, sønn av Herodes den Store, har glemt hele historien om Jødenes Konge som skulle overta makten fra Herodes-klanen. (Lukas 9,7-9; 23,8) For nå undrer alle seg over hvorfor Jesus er så mye klokere enn alle andre barn. Uten å få noen svar på dette hopper historien til voksen-Jesus, som i følge Bibelen arbeidet som tømrer (Markus 6,3) til han blir ca. 30 år. Dette er muligens korrekt, men vi har samtidig lært at Jesus og Gud er den samme person. Finner ingen det merkelig at universets skaper arbeider som tømrer i en liten jødisk landsby når han isteden kunne forhindre supernova i Andromedagalaksen, eller de enda mer farligere hypernova? Man kan naturligvis anta at det var forutbestemt at Jesus isteden skulle kurere noen blinde, lamme og spedalske i nabolaget, men når han da i følge 2. Mosebok. 2.11 først hadde skapt blindhet, lammelse og spedalskhet, hvorfor skulle han nå føle medynk med disse menneskene? Og i rettferdighetens navn: hvorfor bare helbrede noen få når han med sin makt kunne avskaffe slike grusomme sykdommer en gang for alle. Da blir det straks vanskeligere å forstå hvorfor han rotet bort tiden sin i et tømmerverksted.


Vi forsetter....

Jesus blir korsfestet for å redde menneskeheten. Jesus ber sin far om å få slippe, men 300 profetier kan ikke ta feil! Jesus blir ofret til Gud. En Gud som åpenbart elsker duften av forpint menneskejøtt. Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket og gav oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. (Ef 5,1-2) Jesus dør for å oppfylle en profeti, ledsaget av et kraftig jordskjelv, en invasjon av zombier og en tre-timers lang solformørkelse, noe som er umulig,siden de fleste solformørkelser er over på et par minutter, max 7.min. Matt 27,51. Matt 27,52. Matt 27,53 og Illustriert Vitenskap. Jesus står opp fra døden og viser seg (sikkert stolt som en hane) for sine aller nærmeste venner, men de kjenner han ikke igjen. Tidelig om morgenen sto han der på strandbredden, men disiplene visste det ikke.(Joh. 21,4) Dette skjedde mens hele Israel valfartet til Jerusalem i påsken, men ingen jødiske, greske eller romerske historikere hørte om hendelsene.

  Hvordan står det til med frelsa?

Denne frelsehistorien er ei fantastisk historie. Jeg har ingen problemer med å forstå at fortidens mennesker troddde på det som ble fortalt. Men hvorfor tror dagens moderne og opplyste mennesker, de samme menneskene som har tiltro til vitenskapen og stiller strenge krav til all kildekritikk? Tror de fordi våres forfedre har trodd. Og i så fall; er forfedrenes tro et tilstrekkelig grunnlag for egen tro?

Mulig man ikke tror på alle bibelfortellingene? Mulig det er ideen bak det hele de troende legger sin lit til.Så hva var egentlig denne ideen igjen? Jo, ideen var å frelse menneskeheten. Så hvordan kan man oppnå denne frelse? Det er ikke enkelt å svare på for Jesus talte i lignelser. Jeg finner det forresten svært merkelig at Jesus ikke skrev ned noen ord til alle mennesker i alle verdensdeler, slik at samtlige kunne i klartekst få vite hvordan man kunne bli frelst. For Guds gudommelig plan var tross alt å føde seg selv med det ene formål å frelse verden. Siden Jesus antok at jordens undergang var like rundt hjørnet, altså for ca. 2000 år siden, kan man også anta at hans budskap ikke var ment å skulle skrives i lignelser, for det er strengt talt ikke noe man tolker over natten. Det tok flere århundre før kirkene kunne komme frem til en slags enighet om hva Jesus egentlig mente, og fortsatt er det uenigheter blant teologer og skrift/språk-forskere. Om Jesus hadde hatt rett i sin spådom om at jordens undergang var nær, kan man også anta at bare en liten (ubetydlig) promille av menneskene fikk anledning til å vurdere hvordan man kan oppnå frelse. (NB. De fleste på denne tiden var analfabeter)


.
Hvordan moderne mennesker kan oppnå frelse


I dag beskriver teologer frelsen som trefoldig. Det betyr at det er tre siktemål som med ett ord omtales som frelsen. Vi snakker om frelsens tre aspekter, som innebærer;

1) Menneskene synd mot Gud må sones.

2)Menneskene må forsones og reguleres etter Guds bud. Dvs. gjennom Abrahams etterkommere.

3) Å tror på Guds ledelse og omsorg, til tross for frykt, lidelse og prøvelse, som syndene og forbannelsen

over jorda. (Jf. Jobs bok, om du orker) Dette innebærer at man ogsåmå erkjenne at all vondskap på jorden er knyttet til den opprinnelig synden.





Kilder

  • (Nesten) All ære til web-siden «Gud er menneskeskapt, en innføring i religioner.
  • Bibelen; Utgavene 1998,1978
  • Store Norsk leksikon: tema stjernetyper- supernova.
  • Wikipedia; Herodes den store.
  • Arne Redse; Mennsket i Guds verden. En kristen troslære.
  • Monika Hauf: Judas Iskariot.

Likes

Comments

Å motbevise Guds eksistens

De med et religiøst livssyn hevder at Gud finnes, at Jesus var Guds sønn og at verden ble skapt på syv dager. De med et sekulært livssyn betviler både guder, gudesønner og en syvdagersskapelse. Samtidig finnes det mange som mener at spørsmålet om Gud ikke kan besvares. Man må akseptere at menneskene forsatt skal leve i det uvisse om hva som skjer etter døden innhenter oss. Men dette innlegget handler om mer enn å tro på guder eller ikke. Det handler blant annet om hva vi mennesker tror om livet og verden, og hvor vi henter vår kunnskap fra.


Hvordan oppnår man kunnskap?

Alle mennesker besitter kunnskap. De fleste vet at gresset grønt, at ørnen har vinger, at det skjeve tårnet i Pisa står i Pisa, og at det er galt å stjele. Dette er alle enige i, både religiøse og ikke-religiøse. De fleste av oss tar utgangspunktet i menneskets sansing av omgivelsene, samtidig som vi vet at det finnes kunnskap som ikke kan oppnås med direkte sansing. Det betyr at mennesket besitter også abstrakt kunnskap. Ingen kan sanse at jorden går i bane rundt solen og man kan heller ikke sanse at det er galt å stjele. Det må derfor finnes veier til kunnskap i tillegg til sanseerfaringen, som feks. fornuften og logikken. Alle bruker jo fornuften i sitt daglige liv. Ja, selv paven bruker sin fornuft når han vurderer om det er trygt å krysse gaten eller når han regner ut om han råd til å bygge ut ferieboligen sin. Men når det kommer til de større avgjørelsene, som å begrense vitenskapelig forskning, har paven(e) ofte erstattet sitt naturlige sanseverktøy med hellige tekster og personlige åpenbaringer.


Å begrunne kunnskap
Mennesker med et sekulært livssyn er svært opptatt av å begrunne sin kunnskap. De er forpliktet til det. Et eksempel på en begrunnelse er Roger Bacons (britisk filosof) argument i sitt Opus majus (1266) for at jorda er rund. Argumentet var først og fremst at kulen er den mest perfekte formen, dessuten kan man se lenger jo høyere oppe man er. Dette kan bevise at jorda er rund. Nå har mange ment at fortidens mennesker var dumme og at det var denne dumskapen som forårsaket troa på ei flat jord. Andre hevder at en slik oppfatning kom av en blind bibeltro. Men ingen av disse påstandene er korrekte. Jorda var rund før den ble flat som ei pannekake og fortidens teologer støttet denne oppfatningen om at jorda virkelig er rund. Kirkefaderen Augustin (354 -430) overtok nemlig antikkens syn på jorda som ei kule og advarte kristne mot å tro på noen annen form. Men poenget er; Augustin advarte ikke fordi teorier om ei flat jord var uvitenskapelig eller ukorrekt kunnskap. Han advarte fordi ei flat jord kunne skade kristendommens sak. Augustin forklarer i «De Genesi ad litteram libri duodecim». «Hvis hedningene oppdager at en kristen tar feil på et område som de selv kjenner godt til, hvordan skal de da tro på Bibelens skrifter når de forteller om oppstandelsen fra dedøde, håpet om evig liv og Guds rike, hvis de tror at disse sidene er fulle av feil om fakta som de selv har lært av erfaring og sin fornuft?» Dette forteller at kirken ikke var motstandere av utvikling og vitenskap så lenge ny kunnskap ikke skadet kirkens maktposisjon. Også dagens kirke har godtatt ny kunnskap basert på forskning og vitenskap.De har nok følt seg tvunget til å gjennomføre en slik snuoperasjon for unngå å bli stemplet som noen uvitende idioter. Et rykte om ei kirke ledet av gamle idioter ville nok gjøre større skade enn ei kirke som innrømmer at Adam og Eva ikke var de første menneskene på jorden, at skapelsesberetningen henger i en tynn tråd og at mye i de hellige tekster er rett og slett bare poesi.


Kan Tro og Følelser gi oss kunnskap?

Filosofen Bacon klarte å begrunne sin oppfatning av jorda som rund. I sin begrunnelse brukte han fornuft og logikk. Noen hevder at følelser og tro også kan gi oss kunnskap. Men problemet med følelser og tro er at kunnskapen blir basert på automatiske reaksjoner i bevisstheten på ytre situasjoner som blir observert. Hvilke situasjoner som forårsaker følelser varierer fra situasjon til situasjon og fra person til person. Man kan derfor hevde at følelser ikke gir oss sikker kunnskap, fordi den samme handling gir oss ulike følelser. Eksempel: Da Aafk slo Brann i Cupfinalen i 2011, ble de fleste ålesundere overlykkelig. Likeledes vil samme faktum føre til at en del bergenserne ble meget ulykkelige. Samtidig kunne man trygt hevde at noen var revnende likegyldig for dette. Det samme kunne vi si om troa – den gir ikke sikker kunnskap, fordi selv om mange mennesker er overbevist at Gud eksisterer er det samtidig mange som mener at han ikke gjør det. Konklusjonen MÅ være at tro og følelser ikke gir oss sikker kunnskap.


Hvorfor klarer man ikke motbevise Guds eksistens?  

Om vi da kan konkludere med at sikker kunnskap hentes med å anvende våres naturlige sanser og vår fornuft og logikk – samt at den skal/kan/bør begrunnes – kan vi nå undre oss over hvorfor vi ikke klarer å motbevise Guds eksistens. Det er jo umulig å både bevise og motbevise Guds eksistens. Vi kan verken se, høre, føle eller smake han. Men. Bruker man litt sunn fornuft, logikk og vitenskapelige metoder , slik som religiøse mener at vi må bruke når man skal motbevise guder, kan man konkludere med at det er en liten sannsynlighet at Gud eksisterer. Når de religiøse skal begrunne den troen de har, sier de som ofte at en rasjonell begrunnelse ikke er nødvendig, for troen alene er nok. Private åpenbaringer, følelser, tro, åndetåke og fordummende sirkelslutninger er altså forbeholdt de religiøse.De religiøse sier at troen er tilstrekkelig fordi Gud eksisterer utenfor vår sansbare sfære. Han kan altså ikke bevises! Men dette er jo bare tull, for samtidig hevder de jo at Gud er en del av den sansbare verden. Han befinner seg ofte i vår egen sfære, i vår egen virkelighet! Han kan se og høre alt vi sier og gjør, og han kan åpenbare seg og gripe inn i våres liv. Han er blant annet syklig opptatt av vår seksualitet, han straffer oss med både jordskjelv, gresshoppesvermer, blindtarmbetennelse og fotsopp, han hører på sunnmøringenes eviglange og kjedelige bønner om godt vær (dog uten å gidde å gjøre noe med saken), han beskytter oss mot djevelen, han helbreder voksne menn med flass, men overser uskyldige barn med kreft, han straffet Mr. Nelson da han drømte om deilige Pernille,men lukket øynene da han mishandlet sin kone. Joda, Gud er her, i følge de religiøse. Om Gud er en del av virkeligheten, kunne vi også forvente at de religiøse fremlegger beviser for dette. Nei, man krever ikke gudsbevis om Gud befinner seg utenfor vår sfære, det ville jo være urimelig (og vi er ikke urimelige), men når Gud befinner seg innenfor vår sfære er det absolutt ikke urimelig av oss å stille de samme kravene til beviser som motbeviser. For hvorfor skal religioner være hevet over all kritikk i debatten om sikker viten? Hvorfor skal man forsette å bøye seg i respekt og holde kjeft for religionenes vrangforestillinger? Jeg synes det er på tide at de religiøse – og da spesielt de som støtter en religion og ei kirke som lærer at alle ikke-troende skal brenne i et helvete all evighet – tar denne debatten på alvor. «Deres debatt så langt - samt deres urimelige krav om særbehandling rundt sannhetspørsmålet- fortjener ikke noe annet enn forakt!» (Rudi Kessel)


En liten Øverland til slutt;

Arnulf Øverland mottok en gang et brev fra en skuffet svenske som ikke kunne skjønne at den kjente dikteren Øverland var ateist. Han mente han måtte tale mot sin indre kristne overbevisning.

Han skrev: «Jag förutsätter nämligen, att Ni har vanligt sunt förnuft. Ni ser en bil på gata n, då vet Ni, att den ej skapat sig själv…».
Øverland svarte:«Tanken er helt riktig, og jeg må bøye meg for dens konsekvens: Hvis jeg ser en gud på gaten, da vet jeg at han ikke har skapt seg selv.»

Likes

Comments

Det finnes bare én gud, Kvinner, en slags menneskelig skapning

Uansett hva galt muslimer gjør så kan de ikke forklare sine handlinger ut i fra islam. Ikke fra islam som religion, islamske verdier eller islamsk kultur/tradisjon. Hvordan kan man da forstå hvorfor de handler som de gjør. Må man gå ut i fra at en rekke muslimer er dumme eller at de er født vonde?


Muslimske menn er ikke følelseløse mennesker. Langt der i fra. De reagerer med sinne, sorg, frustrasjon og vold om noen utfører handlinger som er i strid med deres egen tro og overbevisning, som karrikaturtegninger av Muhammed. Jeg har til gode å se muslimske menn vise sorg og sinne over en "ikke-islamsk" sedvane som lemlester deres egne kvinner. Dette handler om deres koner og døtre. Jeg har også til gode å høre en unnskyldning fra muslimske menn som i dag støtter og forsvarer en religion som i flere århundre har frarøvet kvinnens opplevelse av seksuell nytelse.

Omskjæring av kvinnelige og mannlige kjønnsorganer er i henhold til religiøse og kulturelle påbud. I sin opprinnelse innebar omskjæring fjerning av forhuden hos gutter, men i dag omfatter begrepet også kjønnslemlesting, dvs. inngrep på ytre og indre kjønnsorganer hos begge kjønn. (leksikon)

Til tross for et aktiv (humanistisk) engasjement for å stanse denne lemlestingen er praksisen fortsatt et stort problem. Også norske jenter blir omskjært, til tross for stor motstand både fra eksperter og i henhold til den norske loven av 15.12.1995 om forbud mot kjønnslemlestelse. Denne sedvanen er et overgrep, noe som vi i et moderne, sekularisert samfunn er grunnleggende motstander av. Motstanden og avskyen har de religiøse lederne registrert og de forstår at en slik dominerende kritikk kan svekke deres posisjon som religionens fremste forsvarere. Deres forsvar blir da å gjøre det de alltid har gjort når de ikke lenger makter å skjule eller unnskylde sin umoral og dumhet; de skylder på kulturen!


ISLAM FORBYR

Sheik Abdinur Mahamoud var en av de første imam i Norge som avslørte at Islam forbyr omskjæring totalt! Kvinnelig omskjæring har forekommet i tusenvis av år. Skikken kom til Somalia fra faraoene i Egypt på grunn av handelsforbindelser. Men det er tradisjon, ikke religion" (Mahamoud). Dette forbudet avslører han nå etter det i muslimske samfunn har vært en sedvane i over tusen år. Mahamoud hevder at de som linker omskjæring til islam ikke kjenner religionen. Jeg skal ikke argumentere mot Mahamoud, men finner det merkelig at to av de fire lovskoler har tolket en hendensk skikk som påbudt eller anbefalt. Mulig Mahamoud mener at hverken Hanbali-skolen eller Shafi-skolen er særlig islamsk?

Men for syns skyld kan man gjerne konkludere med at omskjæring er en tradisjon, blant annet en islamsk tradisjon, selv om jenter ble omskjært lenge før islam oppsto. (fra ca. 4000 f.vt). Mange muslimer, og da særlig muslimer i Afrika, tror at omskjæring er påbudt i Koranen og derfor en religiøs tradisjon. Men sannheten er at det er ikke et påbud i henhold til Koranen. Tross dette har islam valgt å benytte seg av denne sedvanen i århundre, selv om de i dag ikke ønsker å ta ansvar /æren for opprinnelsen. Islam har adoptert sedvanen, de har æret den, videreført den og forsvart den. Akkurat slik det har blitt har gjort med sedvanen med rituell omskjæring av gutter, som heller ikke er et påbud i henhold til Koranen.

Hvorfor har  Sheik Abdinur Mahamouds forgjengere unngått å forklare at dette ikke handler om religion og tillatt . Og hvorfor har de gjennom århundre tillatt sine religiøse tilhengere å utføre slike anti-islamske handlinger? De er ellers så drevne til å forby handlinger som strider mot islam og Koranen. Islam er jo så detaljstyrt at det ikke skulle finnes noe tvil om hva som er galt og hva som er riktig. Hvorfor tror mange muslimer, særlig muslimer i Afrika, at omskjæring er påbudt i Koranen når det ikke en gang er nevnt i tekstene? (Samtidg kan jeg understreke at mange kristne afrikanere tror at det er et religiøst krav å omskjære jenter.) Hvorfor sier Sheik Abdinur Mahamoud at dette strider mot religionen islam når vi kan lese om omskjæring i de profetiske tekstene (Hadith)? For det viser seg at Muhammed anbefalte å fjerne forhuden på klitoris, (sunna-omskjæring) uten å gjøre det til et påbud. Men den faraoniske omskjæringen, der de fjerner hele klitoris m.m, ville ikke Muhammed ha noe med å gjøre. Han tok derfor avstand fra den. Muhammed tok altså ikke avstand fra å tukle med naturen, slik Sheik Abdinur Mahamoud hevder, men han mente at det måtte finnes begrensninger.

Mulig man kan unnskylde de som forsvarer denne tradisjonen med at de er uvitende, dumme og dårlige tolkere av sine egne hellige tekster og egen lære. Joda, for oss vanlige dødelige kan begrepene "anbefaling, påbud og forbud" skape forvirring, men imamer og muallaer burde ha full kontroll etter mange år med opplæring og tolkning. De religiøse lederne skal tross alt fremstå som religionens fremste eksperter på Koranen og Hadith, og ikke som noen fjols som adopterer hedenske skikker slik det selv passer dem. Samtidig skal de fremstå som gode religiøse ledere, anførere og veiledere.

HVORFOR BLIR JENTER OMSKJÆRT

I de kulturer som praktiserer omskjæring av kvinner brukes det ulike forklaringer på hvorfor dette gjøres og har blitt gjort i generasjoner. Hovedårsaken er seksuell kontroll av jenter og kvinner. Ved omskjæring reduseres kvinnens seksuelle lyst og dermed mannen ha større kontroll over henne. Når kvinnen i tillegg syes igjen, har ektemannen dessuten mulighet til å sjekke om hun har hatt samleie før ekteskapet inngås. Det er kvinnen som bærer familien og slektens ære. Omskjæring og gjensying skal sikre at jenta er jomfru (altså ærbar) når hun giftes bort. Gutter og menn læres opp til å ikke gifte seg med en uomskåret kvinne. Sosialt og materielt har ugife kvinne ingen fremtid. Mødre og bestemødre tar ikke sjansen på at datteren eller datterdatteren ikke blir giftet bort. Samtidig vet man at brudeprisen reduseres kraftig eller bortfaller dersom kvinnen ikke er omskåret, og at en en kvinne som ikke er omskåret, betraktes som religiøst uren. Hun får ofte ikke lov til å be eller gå i moskeen.

Hvorfor har imamer og mullaer, som hevder de har tolket Koranen og Hadith korrekt, holdt den rette læren om omskjæringen skjult for sine tilhengere i flere århundre. Mulig de har vurdert denne skikken som et viktig verktøy for å opprettholde kvinneundertrykkelsen? For Islam er en kvinneundertrykkende religion, i likhet med de andre verdensreligionene. Hvordan kan de hevde at denne omskjæringen ikke har noe med religion å gjøre når det er de hellige tekstene som maner opp til kvinneundertrykkelse. Det spiller jo ingen rolle om de bruker et ikke-religiøst verktøy så lenge målsetningen er på bakgrunn av en religiøs formaning.


HVEM OMSKJÆRER SINE JENTER?

Det er fristende å tenke at omskjæring av jenter bare er vanlig praksis i afrikanske land, i landene der omskjæring er tilllatt. Men i Dagbladet kan man lese at tusenvis av norske jenter er i fare for å bli omskjært. De får klitoris, indre- og ytre kjønnslepper kappet av før de sys igjen. Jenter som lemlestes på den verste måten får hele kjønnsorganet skåret av. Så sys de igjen og føttene bindes sammen. Slik må de ligge en måned eller mer for at sårene skal gro. Resten av livet er det å gå på do og samleie forbundet med sterke smerter.Det er ikke uvanlig at norske småjenter bruker 20 minutter for å tisse. Det er tiden som trengs for å presse urin ut av det lille hullet som omskjæreren lot være åpent. Når de gifter seg må mannen presse gjennom omskjæringsarret ved første sameleie. Manndomsprøven mislykkes ikke rent sjelden, og jentene må skjæres opp med kniv. Det samme må gjøres før fødsel. Mange sys igjen mellom hver fødsel. (Astrid Merland, Dagbladet).

Det hevdes at det er ytterst få jenter som blir omskjært. Samtidig strever man etter å opprettholde troa på at det er bare land som Somalia som holder liv i denne sedvanen og at det er bare de meste ekstreme muslimer som omskjærer sin døtre. La oss nå ta et raskt overblikk:

Somalia, Djibouti, Sierra Leone, Mali, Egypt og Nord-Sudan anslås det at over 90 prosent av alle jenter blir omskåret. I Etiopia er tallet 56 %, Eritrea 86 %, Kenya 27 %, Tanzania 14 %.



Selv om praksisen er mest utbredt i Afrika finnes den også enkelte steder i Midtøsten, i kurdiske samfunn i Iran og Irak, samt enkelte steder i Malaysia og Indonesia. WHO anslår at praksisen forekommer i rundt 40 land. Ganske mange som faller under dette ekstreme med andre ord. Gjennom innvandring er kjønnslemlesting blitt et brennbart tema også i Europa og USA, og det har vært et kontroversielt tema i norske media.

I en debatt med to muslimer ble det av X hevdet at det er de mest uopplyste muslimer som omskjærer sine jenter, mens Y mener at det er de minst religiøse som omskjærer jentene. X forteller at hun selv har brukt flere år av sitt liv til å presse imamer til å preke den rette islam? I hele 23 år har hun tråkket ned dørstokkene i moskeen for å forklare imamer hva islam egentlig handler om. Burde ikke de norske imamene vite bedre? Og hvorfor er det i moskeen X maser, hvorfor ikke blant hedningene og de minst religiøse muslimene som muligens ikke går i moskeen for å lytte til imamene? Og hvorfor har ikke hennes arbeid mot denne sedvanen fått noe innflytelse hos de imamene som fortsatt forsvarer denne uislamske skikken? Er imamene virkelig de dummeste, de minst opplyste, de mest ekstreme.... eller lyver de?


.

ELSKER IKKE DE "DÅRLIGE" MUSLIMER SINE BARN?

Omskjæring av jenter er et vrengbilde av islam, blir det hevdet av de "gode muslimer", noe som da kan bety at en rekke muslimer leter etter et vrengbilde i sin egen religion, blant annet for å hevde at omskjæring av jenter er riktig og godt. Jeg nekter å rette noe moralsk pekefinger mot de mest opplyste eller de minst opplyste, de minst religiøse eller de mest tradisjonsbundne muslimene. Det er typisk dette innen islam å dele sine trosfeller inn i båser, som et slags kvalitetsstempel. Vi har gode muslimer, dårlige muslimer, sanne muslimer, og de aller klokeste muslimer. Jeg må bare gå ut i fra at de fleste muslimer betrakter seg selv som gode muslimer. Og hvem vet; mulig de dårlige muslimene er det beste menneskene av de alle. Uansett er jeg sikker på at muslimer elsker sine barn like høyt som ikke-muslimer elsker sine barn, og da prater jeg om alle muslimer; de dumme, de dårlige og de kloke. Denne omskjæringen må derfor handle om troa på at en gjør noe riktig, noe godt og noe som er nødvendig.


JEG MENER...

...at omskjæring handler om religiøs lære, islamske verdier, og islamsk tradisjon og kultur. Nei, det er langt i fra alle muslimer som omskjærer sine jenter, uten at det skal være god nok grunn til å ikke ta opp kampen mot sedvanen. Det ville være en hån for alle de kvinner som lider i stillhet. For det er fortsatt mange av dem, også i Norge. Et eksempel; De norske myndighetene har visst at fire norskfødte jenter med gambiske foreldre har vært frihetsberøvet i ti år i Gambia. Alle er de lemlestet og under omsorg av farens andre-kone. Burde det ikke ringe ei bjelle når de vet at nesten 4000 barn i grunnskolen ikke er å finne på skolebenken i Norges grunnskoler. De aller fleste barna befinner seg i land som barnas foreldre en gang flyktet i fra.( NRK Ytring). Da undrer jeg meg igjen: hvorfor klarer ikke den norske stat å beskytte disse jentene? Har disse jentene mindre verdi enn andre norske jenter, eller er det på denne måten Norge viser sin respekt for islam? Om vi nå først må vise respekt for religioner, så bør det vel gjøres på en annen måte enn å skulle godta en slik barbarisk sedvane.

Vi har alle ansvar for å verne om våres unge piker som er utsatt for denne sedvanen. Også de islamske ledere bør ta ansvaret for her. Fordi det er islam som er hovednøkkelen til problematikken i de muslimske samfunn. Man kan ikke legge skyld på den hedenske kulturen som var opprinnelsen til sedvanen. For selv om man i dag kan hevde at Muhammed var motstander mot å «tukle med naturen", har en rekke imamer og mullaer overbevist sine tilhengere det helt motsatte.

FRA 2013- 2016


Dette innlegget ble skrevet og publisert i 2013. Siden da har debatten hatt større fokus på omskjæringen av gutter i Norge. Humanister og flere leger/forskere kjemper for ei aldersgrense for rituell omskjæring av gutter. Det hele endte med at alle offentlige sykehus skal kunne tilby rituell omskjæring av gutter. De som forstatt mener at stortingets vedtak var humant og klokt argumentere med at det er "tryggere". Om man går inn for en aldergrense, vil foreldrene uansett få sine gutter omskjært av de private der man ikke har innsyn i det hele tatt. Og for mange foreldre er denne omskjæringen så viktig at de er villig å bryte loven for å kutte i barns kjønnsorganer. For de norske jenter er det ikke særlig valg. De må sendes ut av landet.

Nå er det foreslått av to amerikanske gynekologer at en den milde formen for omskjæring (prikking) bør tillates.. Og de bruker de samme argumenter som mange bruker for å tillate omskjæringen av gutter;

Omskjæring kun går under jorden ved lovforbud og at det derfor er best at inngrep blir gjort på sykehus.

Men det slår meg: Man ønsker å "prikke" jentene for å unngå at de sendes til utlandet for å få klitoris, indre- og ytre kjønnslepper kappet av før de sys igjen? En urgammel hedensk skikk skal altså i 2016 bli en del av det moderne helsevesen. Hvilke hedninger i USA og Europa har kommet frem til den slik konklusjon? Hvilke hedninger er det som presser frem slike ideer som tvinger oss til å akseptere at gutter og jenter skal få ødelagt sine underliv på grunn av foreldrenes behov for å tilfredsstille sin gud?

Likes

Comments

Å tolerere intoleranse

Islam er nåtidens mest intolerante religion/ideologi. Islam er intolerant mot den individuelle frihet, den selvstendige tenkningen, ytringsfriheten, minoriteter, ikke-muslimer, homoseksuelle, og den er både mistenksom og intolerant mot kvinner. Ingen andre religioner viser slik intoleranse som islam. Vi har lært oss at vi skal tolerere denne intoleransen, noe som ikke bare er en dum tankegang, men også en farlig tankegang. Riktignok er det ønskelig at vi betrakter de aller fleste muslimer som moderate muslimer og ikke som ekstremister, men dette er i seg selv ganske flokete med tanke på hvordan islam har markert seg i vår samfunnsdebatt de siste årene.

Hele 97 % av muslimene er moderate muslimer, blir det hevdet. Men om flertallet av muslimer er moderate bør vi se nærmere på hva det innebærer dette moderate islam.

Mulig vi kan beskrive de moderate muslimer i Europa som de muslimer som unngår å delta i direkte voldshandlinger og trusler i Allahs navn, mens de samtidig kan mene at det kan være nødvendig med voldshandlinger om islam blir utsatt for kritikk eller sjikane. Det er også de moderate muslimene som kan mene at homofili er en sykdom, fordi det står skrevet i den hellige Koran, men samtidig kan de unngå å støtte dødsstraff for homofili, dog uten å fordømme de som mener at dødsstraff for homofile er riktig og nødvendig.

De moderate muslimer i Norge omskjære ikke sine jenter, men tross dette moderate synet måtte man i 1995 innføre en lov som forbyr denne religiøse sedvanen, og fortsatt blir norske jenter sendt til utlandet for å omskjæres, fordi dette ble anbefalt av Muhammed. Opp til 7000 norske jenter står i fare for å bli omskjært. På bakgrunn av dette høye tallet kan man muligens anta at også moderate omskjærer sine jenter.

Moderate muslimer omskjærer sine gutter. Det er også mange ikke-muslimer som mener at dette er en ganske «moderat» lemlestelse, siden vi ennå ikke har fått et forbud som kan beskytte guttebarna. Den moderate muslim kan også være den muslim som ikke følger alle påbud og krav som islam stiller, som feks bønn fem ganger daglig og fasten. De moderate muslimene kan også velge bort noen forbud, som feks vennskap med ikke-muslimer og homofile. Men de ville nok ikke våget å påstå blant sine trosfeller at Muhammed en gang i fortiden hadde tolket Allahs budskap ukorrekt. En moderat muslim er nok smertelig klar over at en slik påstand kunne innebære «The kiss of death»

Å skille mellom de moderate og radikale muslimer er ikke en enkel sak, men begrepene brukes flittig (og ofte ukritisk) for å kunne å skille de snille muslimene fra de vonde muslimene, de gode muslimene fra de dårlige muslimene. Her er et eksempel på denne problemstillingen om ekstremisme.

«Det er mange som mener at «ekstremisme» er farlig. Men hva er egentlig «ekstremisme» og hva er ikke? Lederen for Det europeiske fatwarådet vil utrydde jødene. Er det «ekstremisme»? Og hva med Moheylden Mohammad som studerte islam ved det prestisjetunge universitetet i Medina? Her påpeker han at Koranen er full av oppfordringer og pålegg om krig: Er han «ekstremist» ? I så fall hva da med profeten Muhammed som fikk Koranen med alle sine befalinger om krig nedtegnet, og som selv lanserte en rekke angrepskriger. Var profeten Muhammed «ekstremist»? Kan man da si at profetens lære er «ekstremistisk»? Kan man grovt sett si at de muslimene som baserer sitt livssyn på profeten Muhammeds lære er ekstremister mend se de som baserer sitt livssyn på ideene til andre autoriteter som Barack Obama og Jesus Kristus’ lære er vanlige muslimer?»



Vi antar at de moderate muslimene (97%) er opptatt av å toleranse og respekt. Vi har erfart at i minoritetsgrupper er muslimene svært opptatt av hvordan majoriteten skal vise toleranse mot denne minoriteten de selv tilhører. Om du følger litt med i media, vil du også oppdage at der islam er en majoritet er rettighetene til minoritetene så og si fraværende. Når islam er en minoritet, blir det også mye prat om FNs menneskerettigheter, men når islam er en majoritet blir de samme rettighetene nedprioriter, i verste fall forkastet helt.

INTOLERANSE I TOLERANSENS NAVN

Noen mener muligens at islam/muslimer ikke krever så mye i det hele tatt. Men tenk selv over hvor mye samfunnsdebatt det har vært rundt islam her i lille Norge, til tross for at muslimer er en minoritet. Det er vel heller få som ennå ikke har engasjert seg en eller flere ganger når man debatterer rituell omskjæring, bruk av hijab og niqab i det offentlige rom(noe som bryter denne nøytraliteten som vi selv mener er så nødvendig), halalslakt, bønnerom i skoler og arbeidsplasser, og de religiøse plaggene som skaper dette unaturlige skille mellom kjønnene. Hvorfor er det så viktig med å presse inn islamske verdier og sedvaner som ser ut til å stride med våres opprinnelige tradisjoner og normer? For dette blir presset på oss ! Om vi hadde ment at religiøse plagg, og et skille mellom menn og kvinner ville være positivt for vårt samfunn, hadde vi nok adoptert slike verdier for lenge siden. Vi er tross alt lett påvirkelige vi nordmenn. Og det er ikke annet å vente. Den norske kulturen er litt blodfattig der den står i ensom majestet, og derfor har vi alltid søkt etter nye impulser fra andre kulturer for å utvikle og berike vårt eget uttrykk. Dette har vi gjort helt bevisst siden bronsealderen, om ikke tidligere. Vi har hentet impulser og ideer fra arabiske, europeiske, afrikanske og asiatiske land. Det handler om billedkunst, matkultur, musikk, interiør, mote, håndverk, politikk, filosofi, religion og etikk. Men denne islamske ideen om at kvinner ikke skal ha kontakt med menn man ikke er gift med og at kvinner skal dekke seg til, har vi så langt ikke ønsket å adoptere. Jeg tror de fleste norske kvinner vil føle seg som annenrangsborgere om de ikke kunne kle seg etter smak og behag. Ikke at det nødvendigvis er en slik grusom skjebne å dekke seg til muligens, men vi ønsker jo den samme friheten som menn har. Vi er svært bevisst på likeverd. Riktignok kunne man tatt debatten om kroppsdekkingen bidrar til at kvinner opplever mindre offentlig seksuell undertrykkelse og seksulle fristelser, og dermed gi kvinner mer frihet. Men da må man ta denne debatten seriøst, noe vi så langt ikke har gjort. Slik det fremstår nå har det blitt en «politisk» enighet om at man må få kle seg som man selv ønsker, og det gjelder så klart også for de kvinner som ønsker å dekke seg til.


SHARIA

Sharia er noe vi så langt har takket nei til. Tross dette blir det innført en rekke shariaråd i Europa, noe som igjen har resultert i et voksende antall burka-fordummende kvinner i gatebildet. I Storbritannia har shariaråd blitt så vanlig at det nå er en del av konflikthåndteringen i det britiske rettsystemet. I 2007 etablerte også britiske myndigheter Muslim Arbitration Tribunals (MAT), med støtte fra både justisdepartementet og erkebiskopen av Canterbury. Det er sannsynlig at dette vil komme i Norge. Tor Langbach i Domstoladministrasjonen forteller at det ikke overrasker han om det allerede finnes. Imamer gir i dag råd til muslimer, og det er naturlig at de bruker sharia fordi det er den rettslige tradisjonen de er vant med.

Også islamsk Råd Norge (IRN) ønsker seg shariaråd, men de understreker at de må harmoniseres med norsk lovgivning. Jeg frister meg til å spørre hva vi skal med denne sharialoven. For det er vel bare de radikale muslimer som er så fordømt hengivne til Sharia at de på død og liv må ha dette inn i det »europeiske islam,» der forskjellen mellom sekulære lover og religiøse lover i mange henseender er merkbart stort. Europeisk islam burde vært reformert nå slik at de radikale muslimene ikke hadde noe innflytelse i det hele tatt. Dette radikale kjenner vi muligens mest fra i muslimske land der ibadat reguleres av staten. Men sannheten er at også moderate muslimer opplever en slik regulering (individuelle plikter som bønn, halakjøtt, faste, hijab o.l) som en nødvendighet for å aktivt kunne være en del av samfunnet.


Vi blir fortalt at det er viktig å støtte de moderate muslimene i vårt samfunn. Men hva mener de at vi skal støtte. Er det mangfoldet, religionsfriheten, islamske verdier, tradisjoner, riter og sedvaner. Eller skal det støttes ene og alene i toleransens navn? Ja, det er både riktig og viktig å støtte, og være åpen for det nye og vise toleranse og respekt. Men samtidig er det riktig å velge bort det som vi vurderer som ikke ønskelig. Og det er gjerne når vi velger bort det blir ment at vi er urimelige eller intolerante. Men sannheten er at vi velger bort det som vi mener strider mot våres egne verdier. Vi velger ikke bort fordi vi er intolerante.

Om muslimer ikke kan overbevise oss at deres verdier bør adopteres, velger de å sette seg selv i denne offerrollen som vi kjenner så inderlig godt til. De hevder at alt som har gått galt i de muslimske landene må de vestlige landene ta skylden for. Men om vi går ut i fra at all dette jihad-maset kan unnskyldes fordi alt er vår feil; hvordan har det seg da at muslimer slakter hinduer i India, buddhister i Indonesia og kristne i Sudan. Skal disse folkegruppene få lide fordi islam har en åpen konflikt med Bush& CO? Også må vi for guds skyld ikke glemme at de islamske fundamentalistene har lagt i skyttergraven og murret lenge før invasjonen av Irak og Afghanistan, og lenge før 09.11. Sannheten er at islam alltid har sett «de andre» som sine fiender. De kan gjerne akseptere bokfolket, men utenom dette finnes det ingen respekt for ikke-muslimer, og hvertfall ikke ikke-muslimske kvinner. I Norge er det fortsatt en debatt i muslimske samfunn om det er haram å håndhilse på kvinner, om mannen er pliktig til å fortelle hvordan kvinner skal kle seg og hvor vidt kvinnene kan ses som likeverdige mennesker. Vi har forsatt debatt om islam skal kunne tillate seg å dømme homofile til døden, og vi har fortsatt islamske ledere og talsmenn som nekter å møte kvinner i samfunndebatter. De som preker islam, det vil si de lærde, imamer, mullaher osv. preker ikke om likeverd, men om antisemittisme, homofobi, religionstvang og kvinneundertrykkelse. I moskeene handler de evig samtaleemnene om hvordan mennene skal oppdra sine døtre, hvordan døtrene skal kle seg og hvilke utdannelse de skal ta. Dette er ingen en liten detalj av islam, denne er et stort inngrep i vært frie samfunn der samtlige skal være likeverdige.


HVILKE SAMFUNN ØNSKER DU DEG?

Når vi forstår at islam angriper vårt samfunn, vil vi også forstå at alle samfunn som ønsker å overleve ikke kan forsvare sine «fiender» mer enn man forsvarer sine egne. Vi må derfor legge fra oss denne plikten om å tolerere det intolerante. Det er på tide at vi forteller hvordan vi ønsker å ha vårt samfunn. Vi må fortelle at vi ønsker et samfunn som inkluderer alle, uansett nasjonalitet, religion, kjønn og legning. Vi ønsker oss dette samfunnet som er tufta på humanistiske verdier - i den form at det er mennesket som er i sentrum og ikke Gud. Riktignok ønsker vi å akseptere nye tradisjoner og sedvaner, men samtidig ønsker vi retten å peke ut det som vi mener er uakseptabelt. Sharia burde være noe som vi sier klart nei til. Vi må gi ettertrykkelig beskjed om at vårt samfunn fortsatt skal være et samfunn som har lover og normer basert på fornuft og at islam ikke har noen særretter overhode fordi deres lover og normer er basert på åpenbaringer. Ut i fra dette kunne man muligens undre seg om på om islam og Europa/Norge noen gang kan forenes. Det er tross alt en stor avstand mellom fornuft og åpenbaringer.

Men jo, så klart vi kan klare å forene islam med vårt sekulære samfunn, men da må muslimene snart forstå hva dette innebærer. De må akseptere at islam blir behandlet på samme måte som de andre religionene blir behandlet. De må forstå at de ikke kan tillate seg å bli fornærmet av kritikk, og de kan ikke bli fornærmet fordi vi fratar dem guddommelige lover. For guder hører ikke hjemme i vår samfunnsdebatt. De kan heller ikke bruke de samme gudelovene med å hevde retten til vold, drap, diskriminering, lemlesting og trusler. Om noen muslimer mener at dette ikke er tilstrekkelig toleranse, er det islam som er intolerant, ikke oss.


Likes

Comments

Det finnes bare én gud

For en stund tilbake fulgte jeg samfunnsdebattanten Yousef Assidig. Yousef er norsk-etnisk, født og oppvokst i et samfunn hvor de humanistiske verdier blir forsvart og verdsatt av de aller fleste, og hvor man som voksen kan velge sitt eget livssyn, med eller uten gud(er). Han er beskyttet av et samfunn hvor kritisk og rasjonell tenkning blir betraktet som en livsnødvendighet i likhet med demokratiet, likeverd, ytringsfrihet og menneskeverd. Yousef har i likhet med deg og meg ingen begrensninger i vårt samfunnn og kan derfor delta aktivt i den åpne samfunnsdebatten.

Denne unge mannen konverterte til islam og er nå en iherdig forsvarer av denne religionen. I sitt forsvar av islam bruker han Ordet og Fornektelsen som våpen, og han håndterer sine våpen som en profesjonell. Som aktiv samfunnsdebattant fremlegger han sitt syn på samfunnet, hvor mye han verdsetter en upartisk stat, religionsfrihet og brobygging mellom ulike kulturer.

Tro meg! Yousef er en hyggelig person. Jeg har selv debattert mot han. Hans ord er vennlige, fargelagt med toleranse, respekt og nestekjærlighet. Hans agenda er å skape fred og forståelse mellom oss mennesker. Men denne unge, kjekke mannen har fått kritikk både av sine trosfeller og sine motstandere. Dette er kritikk han fortjener.


Det finnes bare én gud

Yousef kjemper for islam i Norge. Han beskriver islam som en ufarlig og fredelig religion, som om islam er kjærlighetens religion, en religion som verdsetter de humanistiske verdiene, som frihet og likeverd. Yousef deler opp den islamske troslære helt etter sitt eget ønske og velbefinnende slik at hans gud skal ta seg godt ut i det norske samfunnet. Samtidig som Yousef beskriver en religion med humanistiske verdier demonstrerer muslimer mot ateister i forbindelse med «Global Atheist Convention 2012» i Melbourne. Vi kan også lese om islamske ledere som oppfordrer muslimer til å brenne kirker og henrette religiøse ledere som har andre guder enn Allah. Dette er ikke noe nytt, bare evige gjentagelser – utført i Allahs navn. Yousef mener derimot at slike oppfordringer og demonstrasjoner ikke kan tas alvorlig. Fordi dette er ikke islam. Islam og Allah inkluderer nemlig alle; også ateister, kristne, jøder, homoseksuelle og religionkritikere. Med andre ord; slike demonstrasjoner må overses på samme måte som vi skal overse omskjæring av små barn, rettsløse og undertrykte kvinner, barnebruder og æres-drap. Vi bør hvertfall ikke kritisere de norske muslimene for slike handlinger, for dette er ikke islam, i følge Yousef.

Selv om muslimer i Norge ikke skal påta seg skylden for grusomme handlinger utført i andre muslimske samfunn og islamske stater, er norske muslimer fortsatt tilhengere av islam, den samme religion som oppfordrer til slik umoral og brudd på de moderne menneskerettigheter. De har i likhet med andre muslimer bekjent seg troen på én gud, Allah, og på Muhammed som Allahs profet. Det hele koker som regel ned til én gud, én religion, mange muslimer, dårlige eller gode muslimer. Disse muslimene, de gode og de dårlige, betrakter ikke alene seg selv som virkeliggjørelsen av idealet, de betrakter også hverandre på et foraktelig vis, der den andre vannhelliger idealet. Dette handler ikke om gode eller dårlige mennesker, men om den «sanne muslim.» Idealet! Det er sannelig ikke enkelt for en utenforstående å vite hvem som er hva. Mulig Yousef ser seg selv som idealet. Jeg skulle ønske han var det, men jeg antar at mange muslimer er uenig med han.


Muslimer demonstrerer mot ateister i forbindelse med «Global Atheist Convention 2012» i Melbourne.


NORSKE MUSLIMER ER IDEALET

I følge Yousef skal islam i Norge bli vernet mot kritikk, for den er ikke kritikkverdig. Betyr dette at alt vi har lest og hørt om islam er ukorrekt? Hva med alle de bøkene som er skrevet av modige, muslimske kvinner. Er deres fortellinger fiksjon? Tror Yousef at muslimske kvinner mener at fiksjon er verdt å dø for? Yousef Assidiq sier: «Du kan gjerne bli påvirket av hva som skjer i Saudi Arabia, men ikke la det gå utover oss. Vi er norske muslimer, ikke Saudi-arabiske.»

Yousef sier at islam ikke er kritikkverdig. Men i samme åndedrag sier han at muslimer er positiv til religionskritikk. Videre sier han; Kritikk av religion er like viktig som kritikk av alt annet, om noe ikke tåler kritikk, da er det ikke sant. Så, Islam er nødt til å få kritikk. (?)

Selv om muslimer mener at de er positive til religionkritikk har det ikke hindret dem fra å dømme Ayaan Hirsi Ali til å brenne i helvete. Hirsi Ali som har satt fokus på undertrykking av kvinner innen islam (blant annet tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner), er altså ikke særlig populær blant europeiske/norske muslimer. Muslimer, som verdsetter de humanistiske verdiene, i følge Yousef, burde jo omfavne og forsvare Ayaan Hirsi Ali. Da jeg konfronterte Yousef med Alis innfallsvinkel til islamkritikken, avviste han hele problemstillingen med å bemerke at denne kritikeren ikke var et englebarn selv. Yousef, som har overgått de fleste betydningsfulle imamer og mullaer med å lære oss at omskjæring av kvinner er forbudt i følge islam, ønsker ikke gi Ali et snev av anerkjennelse for det arbeidet hun kjempet for i en årrekke. Fordi hun ikke er et englebarn! (Til opplysning; omskjæring er ikke forbudt i islam, men det er heller ikke et påbud. Det er bare anbefalt).


ISLAMS ARGESTE MOTSTANDERE

Islams argeste motstandere er i følge Yousef Assidiq ekstremistene, og særlig dem som tilhører Norwegian Defence League (NDL). Jeg er så klart uenig: Islams argeste motstandere er mennesker som verdsetter humanistiske verdier høyere enn Allah. Islams argeste motstandere er den objektive religionkritikken. Islams argeste motstandere er kvinner som mener at muslimske menn er feige, der de gjemmer seg bak en enda feigere gud og profet for å begrense kvinnens frihet. Samtidig har alle mennesker med noe fornuft tydelig markert en avsky til den islamske lov (sharia) og alle de muslimer som forsøker å benytte seg av den samme loven i sekulariserte stater. Det er mange eksempler at dette skjer. Jeg kan nevne dødsdommen på Salman Rushdie, drapet på Theo van Gogh, en rekke voldshandlinger, drap og dødsdommer i forbindelse med Muhammed-kariakturene, og trusler til en rekke demokrati-forkjempere, som Ayaan Hirsi Ali. Samtidig har vi den umoralen som ikke påvirker oss direkte; som barnebruder, æresdrap, og kjønnslemlestingene. Dette er ikke plutselig terrorangrep som skjer overraskende på oss. Dette er terror på sitt aller verste, som en konstant påminnelse at vi bør begrense våres krav til «frihet.»

Hvordan håndterer Yousef sine argeste motstandere, som for eksempel meg; som kvinne, ateist og absolutt ikke et englebarn. Jo, han avviser mine bekymringer, min kritikk og mine innspill med å henvise til Koranen. Les islam, oppfordrer han. Les islam! Du kan ikke kritisere islam uten å ha lest islam! Det Yousef tydeligvis ikke har forstått er at dette handler ikke om å lese islam. Det handler om hva islam lærer. Jeg er ganske sikker på at alle verdens kvinner ville lest Koranen om de visste at det kunne gjøre en slutt på all den grusomhet som skjer mot kvinner og barn i den islamske verden. For en ting skal Yousef vite- Kvinner som meg bryr seg om alle kvinner, også de kvinner som bor i Saudi-Arabia, Jemen og Egypt.

Innledningsvis skrev jeg at Yousefs viktigste våpen var Ordet og Fornektelsen. I ettertid har jeg forstått at hans aller mektigste våpen er et folk som for tiden er sterkt preget av politisk korrekthet. Respekt og toleranse for andres tro og religionsutøvelse blir i dag omfavnet til det kunstige. Dette er et skittent triks og det gagner ikke saken på sikt. Religionkritikken blir begrenset av dette, og da mener jeg den intellektuelle religionkritkken, for det er denne kritikken som er gjeldende. Den har innflytelse og den har makt. En makt som kan begrense religioners overgrep og umoral.

Yousef er blåøyd, sutrete, muslim og en mann. Han benekter islams lære og beskytter islams umoral med å legge skylden på nordmenns rasistiske holdninger og kunnskapsløshet om islam. Slik kveler han den intellektuelle debatten om sin egen religions umoral. Slik begrenser han min stemme! Takk skal du faen meg ha !


Likes

Comments

Kvinner, en slags menneskelig skapning

Saudi-Arabia anvender en streng fortolkning av sharia ( islamsk lovgivning) og er det eneste landet i verden der kvinner har hatt et forbud mot å kjøre bil. I juni 2011 startet kvinnelige aktivister en kampanje for å trosse dette forbudet. Mange ble pågrepet og tvunget til å undertegne et løfte om at de aldri mer vil kjøre bil.

Nå er det mange sharia -forsvarere som hevder det ikke er forbudt for kvinner å kjøre bil. De mener at oppmerksomheten rundt kvinners begrensede rettigheter i Saudi Arabia og andre islamske stater har som målsetning å sverte sharia. Som om man ønsker å gjøre den til noe verre enn den egentlig er ( er det mulig?) Men jo, det er jo en viss sannhet i denne påstanden, for slik jeg har forstått det så finnes det ikke lenger en lov som spesifikt forbyr kvinner å kjøre bil i Saudi-Arabia, men et formelt forbud innført av innenriksministeren etter at 47 kvinner ble pågrepet og straffet da de demonstrerte i biler i november 1990. Et formelt forbud er med andre ord ikke det samme som et forbud. Et formelt forbud betyr –slik jeg har forstått det – at det finnes noen begrensinger. Så i Saudi Arabia kan kvinner kjøre bil med visse begrensinger. Nå kjenner jeg ikke til hvilke begrensinger dette handler om. Mulig de har bare lov til å kjøre rett frem eller bare til venstre. Men uansett forbud eller formelt forbud; I Saudi-Arabia er det islamsk lov (sharia) som regulerer samfunnet, og denne loven regulerer alle sider av samfunnet, også hvordan kvinner kjører sin bil.


La oss se nærmere på begrunnelsen til dette forbudet

Hvordan har de kommet frem til at det er nødvendig å begrenser kvinners rett til å kjøre bil? Kampanjen i 2009 er jo strengt ikke noe god forklaring, da det var bare et fåtall av Saudiarabiske kvinner som deltok i demonstrasjonen, samt at disse grusomt farlige kvinnene som kjørte bil og demonstrere samtidig fikk straff for sin forbrytelse. Straffen for bilkjøring er forresten 10 piskeslag. Det er greit å vite.

Akademikere ved Saudi-Arabias høyeste religiøse råd mener at det det vil blir en økning i homoseksualitet og en nedgang i jomfruer om kvinner kjører bil. Kamal Subhi, en tidligere professor ved King Fahd University, spådde at uten dette forbudet vil det innen 10 år ikke eksistere noen jomfruer i det arabiske kongedømmet. Mer pornografi ville også bli brukt hvis kvinner var tillatt på veier. Priser av prostitusjon og skilsmisse ville med dette stige. Men la oss ikke svartmale dette bildet helt. Det er tross alt blitt noe bedre for kvinnene i Saudi Arabia nå den siste tiden. Blant annet har det nå blitt forbudt for kongedømmets beryktede religiøse politi å plage saudiarabiske kvinner på bakgrunn av adferd og klesdrakt. Men jeg undrer meg; hvordan kan man kritisere kvinnens klesdrakt når de er pålagt å bære slør og abaya som dekker dem fra hodet til tærne? Nå vurderer Saudi – Arabia også en en lov for kvinner å dekke opp sine øyne dersom de anses for «fristende.» Jeg klarer ikke helt se hvordan det religiøse politet kunne finne noe å utsette på slike kvinner. De er jo helt usynelige. De er ingeting!

Saudi- Arabia har fått internasjonal kritikk for sine klare brudd på menneskerettighetene. Det har derfor blitt bestemt at kvinner skal få stemmerett, de skal få utdannelse og rett til å arbeide. Samtidig blir det hevdet at kvinner snart kan få velge hvem de gifter seg med. Dette jo et håp om at det kan bli lettere å være kvinne i Saudi-Arabia. Problemet er at kvinnen fortsatt vil bli behandlet som umyndig tross denne nye friheten. For uansett hvor mye frihet dette kongedømmet ønsker å gi sine kvinner er det alltid en mann som skal godkjenne kvinnens ønsker. Det betyr at kvinnene må be om tillatelse av sin ektemann, far, bror eller onkel. Allah har riktignok mistet grepet på verdslige forhold, men samtidig har mannen strammet sitt grep. I våres øyne vil det bety det samme som en svært begrenset frihet. Nå vil de fleste tenke at det er korrekt at man presser slike islamske stater for å sørge for innbyggerne menneskerettigheter. Samtidig rister man på hodet av de religiøse ledere og de troendes "overtro". Mennene må presses til å gi slipp på kvinnene, slik at alle kan oppleve friheten og selvstendighet. Dette er menn som oppfatter seg selv som gode muslimer. Men hva hjelpe det om kvinner har fått den samme opplæring? Hva om også kvinnene betrakter seg selv som den gode muslim? Da er man jo like langt. For hvilken gode muslimske kvinner vil finne på å sette seg bak rattet når de vet at det kan lede til økt skilsmisse, flere homoseksuelle, mer pornografi og at jomfruer forsvinner fra jordens overflate?


Likes

Comments

Kvinner, en slags menneskelig skapning

«Velsignet er du, Herre vår Gud, universets hersker, for at du ikke har skapt meg som kvinne»
(Fra en ortodoks jødisk bønnebok, fremføres av millioner av jødiske menn hver morgen)


De store religionene er og har alltid vært kvinnediskriminerende. Det er mannen som er mennesket mens kvinnen er en slags menneskelig skapning skapt av Adams ribbebein. Konsekvensene av dette er ubeskrivelige, og de er destruktive. Å «modernisere» troslæren eller nytolke religionenes hellige tekster i et forsøk på å styrke kvinnens rettigheter er nesten nytteløst, fordi det er lederne av de ulike religionene som bestemmer. Det vil si; det er mennene som bestemmer. Så istedet for å studere tekstene må man spørre hva mennene krever av sine kvinner som ugift, som kone og som mor. Hvordan dette slår ut rent konkret, er avhengig av familiens religiøse engasjement. Jo mindre engasjement, jo bedre for kvinnen. I Norge er det religiøse engasjementet svært redusert, samt at den norske kirke er preget av likestilling og likeverd, dette takket være påtrykk av vår sekulære stat. Men samtidig som den norske kvinnen kan nyte sin frihet, ser vi i dag mer av de grove tilfellene av denne kvinneundertrykkelsen. Dette er på grunn av innvandring og globalisering. Kontrastene er enorme, og for en utenforstående må man lure på hvorfor halvparten av de voksne medlemmene av religioner i dag finner seg i å bli til sidesatt og diskriminert.(R Kessel)


Hvorfor bærer muslimske kvinner hijab?

Hijab-debatten er ikke en ny debatt, men den har (nesten) utviklet seg mot sin hensikt. Hijab-motstanden, som opprinnelig skulle bidra til muslimske kvinners frihet og likeverd, har nå blitt en slags muslimsk kampsak om retten til å kle seg som man selv vil. Muslimske kvinner mener altså at de bærer sin hijab frivillig. Kvinner som opplever at de har reelle valgmuligheter føler ikke et press fra en far, bror eller mann, og det finnes ingen religiøs lovgivning som puster dem i nakken. Disse kvinnen hevder at de ikke bruker sin hijab for å vise at de er fromme, sannferdige, standhaftige og ydmyke, og heller ikke for å bevise at de holder sitt kjønnsliv i tømme, slik det blir krevd av de som ønsker seg verdig til Guds herlige lønn. (Koranen 33:35). Nei, disse kvinnene bruker hijab fordi de ønsker å bruke den.


Hvorfor kan ikke nytolkning av Koranen styrke kvinnens rettigheter og valgmuligheter?

I likhet med omskjæringinsdebatten er det i hijabdebatten hevdet at det er et skille mellom påbud, anbefaling og forbud. Tariq Ramadan ( sveitsisk professor i islamstudier) påpeker at teologisk påbud ikke er tvang. Riktig nok foreskriver Koranen at kvinner skal tildekke hår og hals -«La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn» (Koranen vers 24), men Ramadan tolker dette som at det er fritt valg. Det samme gjelder det å be fem ganger om dagen og faste. Alt som definerer en muslim anser Ramadan noe som valgfrihet, selv om det er et tydelig religiøst påbud i teologien. Men ingen kan tvinge folk til å be eller faste, mener Ramadan, som er en liberal muslim. Ramadan er kjent for sitt reformarbeid innenfor islam, og sitt brobyggerarbeid mellom islamsk religion og vestlig kultur. Og han er sveitsisk! Så da er vi tilbake til det jeg skrev innledningsvis; Det hjelper ikke å studere Koranen for det er de religiøse lederne og familiens overhode(mennene) som avgjør hvordan kvinnen skal kle og oppføre seg. En pakistansk drosjesjåfør fra Grunerløkka tolker Koranen anderledes enn en pakistansk imam eller sveitsisk professor i islamstudier.

Tilbake til kvinnene…

La oss for syns skyld fastslå at den moderne og selvstendige kvinnen bærer sin hijab frivillig.
Kunne man da tillate seg å spørre grunnen til de bærer hijab og hva dem legger i begrepet
frivillig?


 De muslimske kvinner bærer sin hijab i ærefrykt og respekt for mennene; som ektemann, far, onkel eller bror. De muslimske kvinner bærer sin hijab i ærefrykt for Koranen og Allah. Hvorfor ærer de Allah? Fordi de har lært at de vil brenne for evig om de velger å ikke ære han. Kan man da hevde at det er frivillig å ære Allah? Og hvorfor kan ikke kvinner ære Allah slik mennene gjør, uten å dekke seg til? Er kvinnens bønn mindre verdt enn mannens bønn?


Likes

Comments