Islam er nåtidens mest intolerante religion/ideologi. Islam er intolerant mot den individuelle frihet, den selvstendige tenkningen, ytringsfriheten, minoriteter, ikke-muslimer, homoseksuelle, og den er både mistenksom og intolerant mot kvinner. Ingen andre religioner viser slik intoleranse som islam. Vi har lært oss at vi skal tolerere denne intoleransen, noe som ikke bare er en dum tankegang, men også en farlig tankegang. Riktignok er det ønskelig at vi betrakter de aller fleste muslimer som moderate muslimer og ikke som ekstremister, men dette er i seg selv ganske flokete med tanke på hvordan islam har markert seg i vår samfunnsdebatt de siste årene. Hele 97 % av muslimene er moderate muslimer, blir det hevdet. Men om flertallet av muslimer er moderate bør vi se nærmere på hva det innebærer dette moderate islam.

Mulig vi kan beskrive de moderate muslimer i Europa som de muslimer som unngår å delta i direkte voldshandlinger og trusler i Allahs navn mens de samtidig kan mene at det kan være nødvendig med voldshandlinger, om islam blir utsatt for kritikk eller sjikane. Det er også de moderate muslimene som kan mene at homofili er en sykdom, fordi det står skrevet i den hellige Koran, men samtidig kan de unngå å støtte dødsstraff for homofili, dog uten å fordømme de som mener at dødsstraff for homofile er riktig og nødvendig.De moderate muslimer i Norge omskjære ikke sine jenter, men tross dette moderate synet måtte man i 1995 innføre en lov som forbyr denne religiøse sedvanen, og fortsatt blir norske jenter sendt til utlandet for å omskjæres, fordi dette ble anbefalt av Muhammed. Opp til 7000 norske jenter står i fare for å bli omskjært. På bakgrunn av dette høye tallet kan man muligens anta at også moderate omskjærer sine jenter. Moderate muslimer omskjærer sine gutter. Det er også mange ikke-muslimer som mener at dette er en ganske «moderat» lemlestelse, siden vi ennå ikke har fått et forbud som kan beskytte guttebarna. Den moderate muslim kan også være den muslim som ikke følger alle påbud og krav som islam stiller, som feks bønn fem ganger daglig og fasten. De moderate muslimene kan også velge bort noen forbud, som feks vennskap med ikke-muslimer og homofile. Men de ville nok ikke våget å påstå blant sine trosfeller at Muhammed en gang i fortiden hadde tolket Allahs budskap ukorrekt. En moderat muslim er nok smertelig klar over at en slik påstand kunne innebære «The kiss of death»

Å skille mellom de moderate og radikale muslimer er ikke en enkel sak, men begrepene brukes flittig (og ofte ukritisk) for å kunne å skille de snille muslimene fra de vonde muslimene, de gode muslimene fra de dårlige muslimene. Her er et eksempel på denne problemstillingen om ekstremisme.

«Det er mange som mener at «ekstremisme» er farlig. Men hva er egentlig «ekstremisme» og hva er ikke? Lederen for Det europeiske fatwarådet vil utrydde jødene. Er det «ekstremisme»? Og hva med Moheylden Mohammad som studerte islam ved det prestisjetunge universitetet i Medina? Her påpeker han at Koranen er full av oppfordringer og pålegg om krig: Er han «ekstremist» ? I så fall hva da med profeten Muhammed som fikk Koranen med alle sine befalinger om krig nedtegnet, og som selv lanserte en rekke angrepskriger. Var profeten Muhammed «ekstremist»? Kan man da si at profetens lære er «ekstremistisk»? Kan man grovt sett si at de muslimene som baserer sitt livssyn på profeten Muhammeds lære er ekstremister mend se de som baserer sitt livssyn på ideene til andre autoriteter som Barack Obama og Jesus Kristus’ lære er vanlige muslimer?»

Dette er sikkert noe man kunne drøftet videre, men jeg vil gå tilbake til denne toleransen som jeg begynte med innledningsvis.

Vi antar at de moderate muslimene (97%) er opptatt av å toleranse og respekt. Vi har erfart at i minoritetsgrupper er muslimene svært opptatt av hvordan majoriteten skal vise toleranse mot denne minoriteten de selv tilhører. Om du følger litt med i media vil du også oppdage at der islam er en majoritet er rettighetene til minoritetene så og si fraværende. Når islam er en minoritet, blir det også mye prat om FNs menneskets rettigheter, men når islam er en majoritet blir de samme rettighetene nedprioriter, i verste fall forkastet helt.

INTOLERANSE I TOLERANSENS NAVN

Noen mener muligens at islam/muslimer ikke krever så mye i det hele tatt. Men tenk selv over hvor mye samfunnsdebatt det har vært rundt islam her i lille Norge, til tross for at muslimer er en minoritet, en riktig så liten minoritet også. Det er vel heller få som ennå ikke har engasjert seg en eller flere ganger når man debatterer rituell omskjæring, bruk av hijab og niqab i det offentlige rom(noe som bryter denne nøytraliteten som vi selv mener er så nødvendig), halalslakt, bønnerom i skoler og arbeidsplasser, og de religiøse plaggene som skaper dette unaturlige skille mellom kjønnene. Hvorfor er det så viktig med å presse inn islamske verdier og sedvaner som ser ut til å stride med våres opprinnelige tradisjoner og normer? For dette blir presset på oss ! Om vi hadde ment at religiøse plagg, og et skille mellom menn og kvinner ville være positivt for vårt samfunn, hadde vi nok adoptert slike verdier for lenge siden. Vi er tross alt lett påvirkelige vi nordmenn. Og det er ikke annet å vente. Den norske kulturen er litt blodfattig der den står i ensom majestet, og derfor har vi alltid søkt etter nye impulser fra andre kulturer for å utvikle og berike vårt eget uttrykk. Dette har vi gjort helt bevisst siden bronsealderen, om ikke tidligere. Vi har hentet impulser og ideer fra arabiske, europeiske, afrikanske og asiatiske land. Det handler om billedkunst, matkultur, musikk, interiør, mote, håndverk, politikk, filosofi, religion og etikk. Men denne islamske ideen om at kvinner ikke skal ha kontakt med menn man ikke er gift med og at kvinner skal dekke seg til, har vi så langt ikke ønsket å adoptere. Jeg tror de fleste norske kvinner vil føle seg som annenrangsborgere om de ikke kunne kle seg etter smak og behag. Ikke at det nødvendigvis er en slik grusom skjebne å dekke seg til muligens, men vi ønsker jo den samme friheten som menn har. Vi er svært bevisst på likeverd. Riktignok kunne man tatt debatten om kroppsdekkingen bidrar til at kvinner opplever mindre offentlig seksuell undertrykkelse og seksulle fristelser, og dermed gi kvinner mer frihet. Men da må man ta denne debatten seriøst, noe vi så langt ikke har gjort. Slik det fremstår nå har det blitt en «politisk» enighet om at man må få kle seg som man selv ønsker, og det gjelder så klart også for de kvinner som ønsker å dekke seg til.


SHARIA

Sharia er noe vi så langt har takket nei til. Tross dette blir det innført en rekke shariaråd i Europa, noe som igjen har resultert i et voksende antall burka-fordummende kvinner i gatebildet. I Storbritannia har shariaråd blitt så vanlig at det nå er en del av konflikthåndteringen i det britiske rettsystemet. I 2007 etablerte også britiske myndigheter Muslim Arbitration Tribunals (MAT), med støtte fra både justisdepartementet og erkebiskopen av Canterbury. Det er sannsynlig at dette vil komme i Norge. Tor Langbach i Domstoladministrasjonen forteller at det ikke overrasker han om det allerede finnes. Imamer gir i dag råd til muslimer, og det er naturlig at de bruker sharia fordi det er den rettslige tradisjonen de er vant med.

Også islamsk Råd Norge (IRN) ønsker seg shariaråd, men de understreker at de må harmoniseres med norsk lovgivning. Jeg frister meg til å spørre hva vi skal med denne sharialoven. For det er vel bare de radikale muslimer som er så fordømt hengivne til Sharia at de på død og liv må ha dette inn i det »europeiske islam,» der forskjellen mellom sekulære lover og religiøse lover i mange henseender er merkbart stort. Europeisk islam burde vært reformert nå slik at de radikale muslimene ikke hadde noe innflytelse i det hele tatt. Dette radikale kjenner vi muligens mest fra i muslimske land der ibadat reguleres av staten. Men sannheten er at også moderate muslimer opplever en slik regulering (individuelle plikter som bønn, halakjøtt, faste, hijab o.l) som en nødvendighet for å aktivt kunne være en del av samfunnet.


Vi blir fortalt at det er viktig å støtte de moderate muslimene i vårt samfunn. Men hva mener de at vi skal støtte. Er det mangfoldet, religionsfriheten, islamske verdier, tradisjoner, riter og sedvaner. Eller skal det støttes ene og alene i toleransens navn? Ja, det er både riktig og viktig å støtte, og være åpen for det nye og vise toleranse og respekt. Men samtidig er det riktig å velge bort det som vi vurderer som ikke ønskelig. Og det er gjerne når vi velger bort det blir ment at vi er urimelige eller intolerante. Men sannheten er at vi velger bort det som vi mener strider mot våres egne verdier. Vi velger ikke bort fordi vi er intolerante.

Om muslimer ikke kan overbevise oss at deres verdier bør adopteres, velger de å sette seg selv i denne offerrollen som vi kjenner så inderlig godt til. De hevder at alt som har gått galt i de muslimske landene må de vestlige landene ta skylden for. Men om vi går ut i fra at all dette jihad-maset kan unnskyldes fordi alt er vår feil; hvordan har det seg da at muslimer slakter hinduer i India, buddhister i Indonesia og kristne i Sudan. Skal disse folkegruppene få lide fordi islam har en åpen konflikt med Bush& CO? Også må vi for guds skyld ikke glemme at de islamske fundamentalistene har lagt i skyttergraven og murret lenge før invasjonen av Irak og Afghanistan, og lenge før 09.11. Sannheten er at islam alltid har sett «de andre» som sine fiender. De kan gjerne akseptere bokfolket, men utenom dette finnes det ingen respekt for ikke-muslimer, og hvertfall ikke ikke-muslimske kvinner. I Norge er det fortsatt en debatt i muslimske samfunn om det er haram å håndhilse på kvinner, om mannen er pliktig til å fortelle hvordan kvinner skal kle seg og hvor vidt kvinnene kan ses som likeverdige mennesker. Vi har forsatt debatt om islam skal kunne tillate seg å dømme homofile til døden, og vi har fortsatt islamske ledere og talsmenn som nekter å møte kvinner i samfunndebatter. De som preker islam, det vil si de lærde, imamer, mullaher osv. preker ikke om likeverd, men om antisemittisme, homofobi, religionstvang og kvinneundertrykkelse. I moskeene handler de evig samtaleemnene om hvordan mennene skal oppdra sine døtre, hvordan døtrene skal kle seg og hvilke utdannelse de skal ta. Dette er ingen en liten detalj av islam, denne er et stort inngrep i vært frie samfunn der samtlige skal være likeverdige.


HVILKE SAMFUNN ØNSKER DU DEG?

Når vi forstår at islam angriper vårt samfunn, vil vi også forstå at alle samfunn som ønsker å overleve ikke kan forsvare sine «fiender» mer enn man forsvarer sine egne. Vi må derfor legge fra oss denne plikten om å tolerere det intolerante. Det er på tide at vi forteller hvordan vi ønsker å ha vårt samfunn. Vi må fortelle at vi ønsker et samfunn som inkluderer alle, uansett nasjonalitet, religion, kjønn og legning. Vi ønsker oss dette samfunnet som er tufta på humanistiske verdier - i den form at det er mennesket som er i sentrum og ikke en Gud. Riktignok ønsker vi å akseptere nye tradisjoner og sedvaner, men samtidig ønsker vi retten å peke ut det som vi mener er uakseptabelt. Sharia burde være noe som vi sier klart nei til. Vi må gi ettertrykkelig beskjed om at vårt samfunn fortsatt skal være et samfunn som har lover og normer basert på fornuft og at islam ikke har noen særretter overhode, fordi deres lover og normer er basert på åpenbaringer. Ut i fra dette kunne man muligens undre seg om på om islam og Europa/Norge noen gang kan forenes. Det er tross alt en stor avstand mellom fornuft og åpenbaringer.

Men jo, så klart vi kan klare å forene islam med vårt sekulære samfunn, men da må muslimene snart forstå hva dette innebærer. De må akseptere at islam blir behandlet på samme måte som de andre religionene blir behandlet. De må forstå at de ikke kan tillate seg å bli fornærmet av kritikk, og de kan ikke bli fornærmet fordi vi fratar dem guddommelige lover. For guder hører ikke hjemme i vår samfunnsdebatt. De kan heller ikke bruke de samme gudelovene med å hevde retten til vold, drap, diskriminering, lemlesting og trusler. Om noen muslimer mener at dette ikke er tilstrekkelig toleranse, er det islam som er intolerant, ikke oss.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

For en stund tilbake fulgte jeg samfunnsdebattanten Yousef Assidig. Yousef er norsk-etnisk, født og oppvokst i et samfunn hvor de humanistiske verdier blir forsvart og verdsatt av de aller fleste, og hvor man som voksen kan velge sitt eget livssyn, med eller uten gud(er). Han er beskyttet av et samfunn hvor kritisk og rasjonell tenkning blir betraktet som en livsnødvendighet i likhet med demokratiet, likeverd, ytringsfrihet og menneskeverd. Yousef har i likhet med deg og meg ingen begrensninger i vårt samfunnn og kan derfor delta aktivt i den åpne samfunnsdebatten.

Denne unge mannen konverterte til islam og er nå en iherdig forsvarer av denne religionen. I sitt forsvar av islam bruker han Ordet og Fornektelsen som våpen, og han håndterer sine våpen som en profesjonell. Som aktiv samfunnsdebattant fremlegger han sitt syn på samfunnet, hvor mye han verdsetter en upartisk stat, religionsfrihet og brobygging mellom ulike kulturer.

Tro meg! Yousef er en hyggelig person. Jeg har selv debattert mot han. Hans ord er vennlige, fargelagt med toleranse, respekt og nestekjærlighet. Hans agenda er å skape fred og forståelse mellom oss mennesker. Men denne unge, kjekke mannen har fått kritikk både av sine trosfeller og sine motstandere. Dette er kritikk han fortjener.


Det finnes bare én gud

Yousef kjemper for islam i Norge. Han beskriver islam som en ufarlig og fredelig religion, som om islam er kjærlighetens religion, en religion som verdsetter de humanistiske verdiene, som frihet og likeverd. Yousef deler opp den islamske troslære helt etter sitt eget ønske og velbefinnende slik at hans gud skal ta seg godt ut i det norske samfunnet. Samtidig som Yousef beskriver en religion med humanistiske verdier demonstrerer muslimer mot ateister i forbindelse med «Global Atheist Convention 2012» i Melbourne. Vi kan også lese om islamske ledere som oppfordrer muslimer til å brenne kirker og henrette religiøse ledere som har andre guder enn Allah. Dette er ikke noe nytt, bare evige gjentagelser – utført i Allahs navn. Yousef mener derimot at slike oppfordringer og demonstrasjoner ikke kan tas alvorlig. Fordi dette er ikke islam. Islam og Allah inkluderer nemlig alle; også ateister, kristne, jøder, homoseksuelle og religionkritikere. Med andre ord; slike demonstrasjoner må overses på samme måte som vi skal overse omskjæring av små barn, rettsløse og undertrykte kvinner, barnebruder og æres-drap. Vi bør hvertfall ikke kritisere de norske muslimene for slike handlinger, for dette er ikke islam, i følge Yousef.

Selv om muslimer i Norge ikke skal påta seg skylden for grusomme handlinger utført i andre muslimske samfunn og islamske stater, er norske muslimer fortsatt tilhengere av islam, den samme religion som oppfordrer til slik umoral og brudd på de moderne menneskerettigheter. De har i likhet med andre muslimer bekjent seg troen på én gud, Allah, og på Muhammed som Allahs profet. Det hele koker som regel ned til én gud, én religion, mange muslimer, dårlige eller gode muslimer. Disse muslimene, de gode og de dårlige, betrakter ikke alene seg selv som virkeliggjørelsen av idealet, de betrakter også hverandre på et foraktelig vis, der den andre vannhelliger idealet. Dette handler ikke om gode eller dårlige mennesker, men om den «sanne muslim.» Idealet! Det er sannelig ikke enkelt for en utenforstående å vite hvem som er hva. Mulig Yousef ser seg selv som idealet. Jeg skulle ønske han var det, men jeg antar at mange muslimer er uenig med han.


Muslimer demonstrerer mot ateister i forbindelse med «Global Atheist Convention 2012» i Melbourne.


NORSKE MUSLIMER ER IDEALET

I følge Yousef skal islam i Norge bli vernet mot kritikk, for den er ikke kritikkverdig. Betyr dette at alt vi har lest og hørt om islam er ukorrekt? Hva med alle de bøkene som er skrevet av modige, muslimske kvinner. Er deres fortellinger fiksjon? Tror Yousef at muslimske kvinner mener at fiksjon er verdt å dø for? Yousef Assidiq sier: «Du kan gjerne bli påvirket av hva som skjer i Saudi Arabia, men ikke la det gå utover oss. Vi er norske muslimer, ikke Saudi-arabiske.»

Yousef sier at islam ikke er kritikkverdig. Men i samme åndedrag sier han at muslimer er positiv til religionskritikk. Videre sier han; Kritikk av religion er like viktig som kritikk av alt annet, om noe ikke tåler kritikk, da er det ikke sant. Så, Islam er nødt til å få kritikk. (?)

Selv om muslimer mener at de er positive til religionkritikk har det ikke hindret dem fra å dømme Ayaan Hirsi Ali til å brenne i helvete. Hirsi Ali som har satt fokus på undertrykking av kvinner innen islam (blant annet tradisjonen med å kjønnslemleste kvinner), er altså ikke særlig populær blant europeiske/norske muslimer. Muslimer, som verdsetter de humanistiske verdiene, i følge Yousef, burde jo omfavne og forsvare Ayaan Hirsi Ali. Da jeg konfronterte Yousef med Alis innfallsvinkel til islamkritikken, avviste han hele problemstillingen med å bemerke at denne kritikeren ikke var et englebarn selv. Yousef, som har overgått de fleste betydningsfulle imamer og mullaer med å lære oss at omskjæring av kvinner er forbudt i følge islam, ønsker ikke gi Ali et snev av anerkjennelse for det arbeidet hun kjempet for i en årrekke. Fordi hun ikke er et englebarn! (Til opplysning; omskjæring er ikke forbudt i islam, men det er heller ikke et påbud. Det er bare anbefalt).


ISLAMS ARGESTE MOTSTANDERE

Islams argeste motstandere er i følge Yousef Assidiq ekstremistene, og særlig dem som tilhører Norwegian Defence League (NDL). Jeg er så klart uenig: Islams argeste motstandere er mennesker som verdsetter humanistiske verdier høyere enn Allah. Islams argeste motstandere er den objektive religionkritikken. Islams argeste motstandere er kvinner som mener at muslimske menn er feige, der de gjemmer seg bak en enda feigere gud og profet for å begrense kvinnens frihet. Samtidig har alle mennesker med noe fornuft tydelig markert en avsky til den islamske lov (sharia) og alle de muslimer som forsøker å benytte seg av den samme loven i sekulariserte stater. Det er mange eksempler at dette skjer. Jeg kan nevne dødsdommen på Salman Rushdie, drapet på Theo van Gogh, en rekke voldshandlinger, drap og dødsdommer i forbindelse med Muhammed-kariakturene, og trusler til en rekke demokrati-forkjempere, som Ayaan Hirsi Ali. Samtidig har vi den umoralen som ikke påvirker oss direkte; som barnebruder, æresdrap, og kjønnslemlestingene. Dette er ikke plutselig terrorangrep som skjer overraskende på oss. Dette er terror på sitt aller verste, som en konstant påminnelse at vi bør begrense våres krav til «frihet.»

Hvordan håndterer Yousef sine argeste motstandere, som for eksempel meg; som kvinne, ateist og absolutt ikke et englebarn. Jo, han avviser mine bekymringer, min kritikk og mine innspill med å henvise til Koranen. Les islam, oppfordrer han. Les islam! Du kan ikke kritisere islam uten å ha lest islam! Det Yousef tydeligvis ikke har forstått er at dette handler ikke om å lese islam. Det handler om hva islam lærer. Jeg er ganske sikker på at alle verdens kvinner ville lest Koranen om de visste at det kunne gjøre en slutt på all den grusomhet som skjer mot kvinner og barn i den islamske verden. For en ting skal Yousef vite- Kvinner som meg bryr seg om alle kvinner, også de kvinner som bor i Saudi-Arabia, Jemen og Egypt.

Innledningsvis skrev jeg at Yousefs viktigste våpen var Ordet og Fornektelsen. I ettertid har jeg forstått at hans aller mektigste våpen er et folk som for tiden er sterkt preget av politisk korrekthet. Respekt og toleranse for andres tro og religionsutøvelse blir i dag omfavnet til det kunstige. Dette er et skittent triks og det gagner ikke saken på sikt. Religionkritikken blir begrenset av dette, og da mener jeg den intellektuelle religionkritkken, for det er denne kritikken som er gjeldende. Den har innflytelse og den har makt. En makt som kan begrense religioners overgrep og umoral.

Yousef er blåøyd, sutrete, muslim og en mann. Han benekter islams lære og beskytter islams umoral med å legge skylden på nordmenns rasistiske holdninger og kunnskapsløshet om islam. Slik kveler han den intellektuelle debatten om sin egen religions umoral. Slik begrenser han min stemme! Takk skal du faen meg ha !


  • 18 lesere

Likes

Comments

Saudi-Arabia anvender en streng fortolkning av sharia ( islamsk lovgivning) og er det eneste landet i verden der kvinner har hatt et forbud mot å kjøre bil. I juni 2011 startet kvinnelige aktivister en kampanje for å trosse dette forbudet. Mange ble pågrepet og tvunget til å undertegne et løfte om at de aldri mer vil kjøre bil.

Nå er det mange sharia -forsvarere som hevder det ikke er forbudt for kvinner å kjøre bil. De mener at oppmerksomheten rundt kvinners begrensede rettigheter i Saudi Arabia og andre islamske stater har som målsetning å sverte sharia. Som om man ønsker å gjøre den til noe verre enn den egentlig er ( er det mulig?) Men jo, det er jo en viss sannhet i denne påstanden, for slik jeg har forstått det så finnes det ikke lenger en lov som spesifikt forbyr kvinner å kjøre bil i Saudi-Arabia, men et formelt forbud innført av innenriksministeren etter at 47 kvinner ble pågrepet og straffet da de demonstrerte i biler i november 1990. Et formelt forbud er med andre ord ikke det samme som et forbud. Et formelt forbud betyr –slik jeg har forstått det – at det finnes noen begrensinger. Så i Saudi Arabia kan kvinner kjøre bil med visse begrensinger. Nå kjenner jeg ikke til hvilke begrensinger dette handler om. Mulig de har bare lov til å kjøre rett frem eller bare til venstre. Men uansett forbud eller formelt forbud; I Saudi-Arabia er det islamsk lov (sharia) som regulerer samfunnet, og denne loven regulerer alle sider av samfunnet, også hvordan kvinner kjører sin bil.


La oss se nærmere på begrunnelsen til dette forbudet

Hvordan har de kommet frem til at det er nødvendig å begrenser kvinners rett til å kjøre bil? Kampanjen i 2009 er jo strengt ikke noe god forklaring, da det var bare et fåtall av Saudiarabiske kvinner som deltok i demonstrasjonen, samt at disse grusomt farlige kvinnene som kjørte bil og demonstrere samtidig fikk straff for sin forbrytelse. Straffen for bilkjøring er forresten 10 piskeslag. Det er greit å vite.

Akademikere ved Saudi-Arabias høyeste religiøse råd mener at det det vil blir en økning i homoseksualitet og en nedgang i jomfruer om kvinner kjører bil. Kamal Subhi, en tidligere professor ved King Fahd University, spådde at uten dette forbudet vil det innen 10 år ikke eksistere noen jomfruer i det arabiske kongedømmet. Mer pornografi ville også bli brukt hvis kvinner var tillatt på veier. Priser av prostitusjon og skilsmisse ville med dette stige. Men la oss ikke svartmale dette bildet helt. Det er tross alt blitt noe bedre for kvinnene i Saudi Arabia nå den siste tiden. Blant annet har det nå blitt forbudt for kongedømmets beryktede religiøse politi å plage saudiarabiske kvinner på bakgrunn av adferd og klesdrakt. Men jeg undrer meg; hvordan kan man kritisere kvinnens klesdrakt når de er pålagt å bære slør og abaya som dekker dem fra hodet til tærne? Nå vurderer Saudi – Arabia også en en lov for kvinner å dekke opp sine øyne dersom de anses for «fristende.» Jeg klarer ikke helt se hvordan det religiøse politet kunne finne noe å utsette på slike kvinner. De er jo helt usynelige. De er ingeting!

Saudi- Arabia har fått internasjonal kritikk for sine klare brudd på menneskerettighetene. Det har derfor blitt bestemt at kvinner skal få stemmerett, de skal få utdannelse og rett til å arbeide. Samtidig blir det hevdet at kvinner snart kan få velge hvem de gifter seg med. Dette jo et håp om at det kan bli lettere å være kvinne i Saudi-Arabia. Problemet er at kvinnen fortsatt vil bli behandlet som umyndig tross denne nye friheten. For uansett hvor mye frihet dette kongedømmet ønsker å gi sine kvinner er det alltid en mann som skal godkjenne kvinnens ønsker. Det betyr at kvinnene må be om tillatelse av sin ektemann, far, bror eller onkel. Allah har riktignok mistet grepet på verdslige forhold, men samtidig har mannen strammet sitt grep. I våres øyne vil det bety det samme som en svært begrenset frihet. Nå vil de fleste tenke at det er korrekt at man presser slike islamske stater for å sørge for innbyggerne menneskerettigheter. Samtidig rister man på hodet av de religiøse ledere og de troendes "overtro". Mennene må presses til å gi slipp på kvinnene, slik at alle kan oppleve friheten og selvstendighet. Dette er menn som oppfatter seg selv som gode muslimer. Men hva hjelpe det om kvinner har fått den samme opplæring? Hva om også kvinnene betrakter seg selv som den gode muslim? Da er man jo like langt. For hvilken gode muslimske kvinner vil finne på å sette seg bak rattet når de vet at det kan lede til økt skilsmisse, flere homoseksuelle, mer pornografi og at jomfruer forsvinner fra jordens overflate?


Likes

Comments

«Velsignet er du, Herre vår Gud, universets hersker, for at du ikke har skapt meg som kvinne»
(Fra en ortodoks jødisk bønnebok, fremføres av millioner av jødiske menn hver morgen)


De store religionene er og har alltid vært kvinnediskriminerende. Det er mannen som er mennesket mens kvinnen er en slags menneskelig skapning skapt av Adams ribbebein. Konsekvensene av dette er ubeskrivelige, og de er destruktive. Å «modernisere» troslæren eller nytolke religionenes hellige tekster i et forsøk på å styrke kvinnens rettigheter er nesten nytteløst, fordi det er lederne av de ulike religionene som bestemmer. Det vil si; det er mennene som bestemmer. Så istedet for å studere tekstene må man spørre hva mennene krever av sine kvinner som ugift, som kone og som mor. Hvordan dette slår ut rent konkret, er avhengig av familiens religiøse engasjement. Jo mindre engasjement, jo bedre for kvinnen. I Norge er det religiøse engasjementet svært redusert, samt at den norske kirke er preget av likestilling og likeverd, dette takket være påtrykk av vår sekulære stat. Men samtidig som den norske kvinnen kan nyte sin frihet, ser vi i dag mer av de grove tilfellene av denne kvinneundertrykkelsen. Dette er på grunn av innvandring og globalisering. Kontrastene er enorme, og for en utenforstående må man lure på hvorfor halvparten av de voksne medlemmene av religioner i dag finner seg i å bli til sidesatt og diskriminert.(R Kessel)


Hvorfor bærer muslimske kvinner hijab?

Hijab-debatten er ikke en ny debatt, men den har (nesten) utviklet seg mot sin hensikt. Hijab-motstanden, som opprinnelig skulle bidra til muslimske kvinners frihet og likeverd, har nå blitt en slags muslimsk kampsak om retten til å kle seg som man selv vil. Muslimske kvinner mener altså at de bærer sin hijab frivillig. Kvinner som opplever at de har reelle valgmuligheter føler ikke et press fra en far, bror eller mann, og det finnes ingen religiøs lovgivning som puster dem i nakken. Disse kvinnen hevder at de ikke bruker sin hijab for å vise at de er fromme, sannferdige, standhaftige og ydmyke, og heller ikke for å bevise at de holder sitt kjønnsliv i tømme, slik det blir krevd av de som ønsker seg verdig til Guds herlige lønn. (Koranen 33:35). Nei, disse kvinnene bruker hijab fordi de ønsker å bruke den.


Hvorfor kan ikke nytolkning av Koranen styrke kvinnens rettigheter og valgmuligheter?

I likhet med omskjæringinsdebatten er det i hijabdebatten hevdet at det er et skille mellom påbud, anbefaling og forbud. Tariq Ramadan ( sveitsisk professor i islamstudier) påpeker at teologisk påbud ikke er tvang. Riktig nok foreskriver Koranen at kvinner skal tildekke hår og hals -«La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn» (Koranen vers 24), men Ramadan tolker dette som at det er fritt valg. Det samme gjelder det å be fem ganger om dagen og faste. Alt som definerer en muslim anser Ramadan noe som valgfrihet, selv om det er et tydelig religiøst påbud i teologien. Men ingen kan tvinge folk til å be eller faste, mener Ramadan, som er en liberal muslim. Ramadan er kjent for sitt reformarbeid innenfor islam, og sitt brobyggerarbeid mellom islamsk religion og vestlig kultur. Og han er sveitsisk! Så da er vi tilbake til det jeg skrev innledningsvis; Det hjelper ikke å studere Koranen for det er de religiøse lederne og familiens overhode(mennene) som avgjør hvordan kvinnen skal kle og oppføre seg. En pakistansk drosjesjåfør fra Grunerløkka tolker Koranen anderledes enn en pakistansk imam eller sveitsisk professor i islamstudier.

Tilbake til kvinnene…

La oss for syns skyld fastslå at den moderne og selvstendige kvinnen bærer sin hijab frivillig.
Kunne man da tillate seg å spørre grunnen til de bærer hijab og hva dem legger i begrepet
frivillig?


 De muslimske kvinner bærer sin hijab i ærefrykt og respekt for mennene; som ektemann, far, onkel eller bror. De muslimske kvinner bærer sin hijab i ærefrykt for Koranen og Allah. Hvorfor ærer de Allah? Fordi de har lært at de vil brenne for evig om de velger å ikke ære han. Kan man da hevde at det er frivillig å ære Allah? Og hvorfor kan ikke kvinner ære Allah slik mennene gjør, uten å dekke seg til? Er kvinnens bønn mindre verdt enn mannens bønn?


Likes

Comments