​I morgen er jeg inne i min 25 graviditetsuke, noe som vil si at jeg har vært gravid i 26 uker. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok hvor høyt vi elsker denne lille "mageboeren", og hvor mye vi gleder oss til den lille får se dagens lys sammen med oss.

Vi har nå bestilt vogn. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok hvor stort dette er. Den lille i magen har nå sin egen vogn, noe som gjør alt dette virkelig. Jeg har lenge følt på det at dette ikke skjer, at jeg skal bli mamma for tredje gang liksom. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ha flere barn, men så fant jeg mannen i mitt liv, og synet på det å få flere barn endret seg. Og nå når vi starter med innkjøpene så føles alt så mye mer virkelig. Jeg elsker rollen som mamma. <3

All planleggingen skal om ikke lenge settes til verks. Jeg har fått vite at jeg skal få keisersnitt den 7. juni. 2016, da er 37+1. Men legene sier at sjansen for at jeg ikke holder til den datoen er stor. Hvis jeg kom til uke 30 så var hver dag der ifra ett pluss. Nå er det bare å gjøre sitt meste med å lytte til kroppen. Hvile når sjansen byr seg.

Jeg har nå måttet bite i det sure eplet og for en gangs skyld lytte til det folk forteller meg, leger blant annet. Jeg har måttet tatt i bruk krykkene som et hjelpemiddel når jeg er ute på litt lengre gåturer, som for eksempel på kjøpesenteret. Jeg ville så absolutt ikke ta fram krykkene, for det første så er de meget ubehagelige, og for det andre så stirrer folk når jeg kommer vaggende med den store magen mens jeg tusler rundt med krykkene. Noen av blikkene er veldig medfølende, men andre ikke fult så mye. 

Men som sagt, må man så må man. Jeg bruker krykkene for at smertene ikke skal være så intense, og med det ha mulighet til å ha vår lille "mageboer" inni magen i mange uker til. <3 Men nå skal jeg lukke øynene og se om jeg kan komme meg helt frem til drømmeland, det hadde vert godt for en sliten kropp og ett slitent hode. 


<3 ZzzzZzzzz

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

På vei:
Jeg er 24+3 uker, og er nå inne i min 25 svangerskapsuke.

Vekt:
ca 670g.

Termin:
01.juli.2016- men keisersnitt er satt til 07. juni. 2016

Kjønn:
Den lille "mageboeren" som vokser inni magen er en liten prins.

Navn:
Adrian.

Aktivitet innenfra:
Aktivitetsnivået er helt ubeskrivelig. Han er en meget livlig gutt. <3

Babyens leie:
Det er vanskelig å si, han er litt over alt.

Barnerom:
Vi er fortsatt i full planlegging. Rommet har så langt blitt brukt som et lite oppbevaringsrom, så til helgen blir det å rydde rommet og gjøre klart til oppussing. Det skal bli et fint rom fylt med duse farger. Lys grå, beige og lys blå. Men har ikke handlet inn noe enda. Planleggingen av rommet tar litt tid når det er så få timer i et døgn.

Innkjøp til babyen:
Vi har ikke handlet inn noe nytt siden klærne vi fikk tak i når vi var på ultralydundersøkelse i uke 18. Men siden den gang har jeg vert så heldig og blitt overrasket med babyshower, så der fikk vi mye fint. Men innen fjorten dager blir det nok innkjøp til rommet og utstyr som den lille vil trenge. Vognen blir også bestilt.

Vektøkning:
Jeg veide 55 kilo før jeg ble gravid. Jeg veier nå 63 kilo, og med det har jeg en vektøkning på 8 kilo.

Strekkmerker:
Jeg fikk ett strekkmerke til hvert av barna mine, så jeg har to. Jeg er meget nøye med å smøre meg med fet fuktighetskrem, men jeg har klart å fått ett lite strekkmerke på undersiden av det ene brystet.

Kynnere:
Jeg har fått kynnere til 1000. Har hatt noen smertefulle dager.

Cravings:
Ingen ting!

Plager:
Bekken smertene har blitt kraftigere. Jeg kjenner smertene når jeg går opp og ned trappen, generelt hele dagen. Litt smerter må man bare tåle. Men også noen intense magesmerter som legene ved St. Olavs Hospital mente var falske rier grunnet at morkaken lå litt kinkig til. Men nå føles magen mye bedre.

Tungt:
Jeg er jo ikke så tung at det gjør noe, men jeg sliter med at hoftene mine ikke strekker til. mye smerter, så krykkene er nå tatt i bruk.

Humøret:
Jeg er inne i en periode som jeg håper fortsetter. Jeg går rundt og er så utrolig lykkelig. Alt er nå helt perfekt. Jeg har verdens beste mann ved min side, jeg har to fantastiske barn, og i juni skal jeg bli mor til vår lille Adrian. <3

Sykehusbagen:
Den er ikke pakket. Men jeg har en liste med det jeg skal skaffe for å ha i denne bagen.

Fødselen:
Jeg er ikke redd for fødselen denne gangen. Nå blir det et planlagt keisersnitt den 07. juni. 2016
Denne gangen skal alt gå smertefritt.

Neste kontroll:
Jeg skal til jordmor der jeg bor nå på torsdag, 17.03.2016


Om barnet denne uken:
Det begynner å fylle plassen i livmoren, og du kjenner bevegelsene stadig mer tydelig. Balanseorganet sitter i øret, og nå fortsetter ørets strukturer å hardne og modnes slik at fosteret kan høre bedre og holde balansen bedre enn tidligere. I motsetning til hva mange tror, er det ikke stille i livmoren. Fosteret kan høre lyden av mors pust, lyden fra mors hovedpulsåre som ligger like bak livmoren, stemmen hennes og fordøyelsen.

Respirasjonssystemene utvikles for å kunne håndtere pusting av luft, men lungene overfører ikke oksygen til blodet eller tar imot karbondioksid ennå. Dette skjer gjennom morkaken.

Likes

Comments

På vei:
Jeg er 23+1 uker, og er nå inne i min 24 svangerskapsuke.

Termin:
01.juli.2016- men keisersnitt er satt mellom den 20-25 juni.

Kjønn:
Den lille "mageboeren" som vokser inni magen er en liten prins.

Navn:
Adrian.

Aktivitet innenfra:
Nå er aktivitetsnivået skyhøyt. Han er som regel våken og sparker for fulle makter når jeg helst vil sove. Sparkene og slagene er så kraftige at de nå vises på magen. Utrolig gøy å se framgangen, hvor sterk vår lille solstråle har blitt.

Babyens leie:
Det er vanskelig å si, han er litt over alt.

Barnerom:
Vi er fortsatt i full planlegging. Det skal bli et fint rom fylt med duse farger. Lys grå, beige og lys blå. Men har ikke handlet inn noe enda. Planleggingen av rommet tar litt tid når det er så få timer i et døgn.

Innkjøp til babyen:
Vi har ikke handlet inn noe nytt siden klærne vi fikk tak i når vi var på ultralydundersøkelse i uke 18. Men siden den gang har jeg vert så heldig og blitt overrasket med babyshower, så der fikk vi mye fint. 

Vektøkning:
Jeg veide 55 kilo før jeg ble gravid. Jeg veier nå 60 kilo, og med det har jeg en vektøkning på 5 kilo.

Strekkmerker:
Jeg fikk ett strekkmerke til hvert av barna mine, så jeg har to. Jeg er meget nøye med å smøre meg med fet fuktighetskrem, men jeg har klart å fått ett lite strekkmerke på undersiden av det ene brystet.

Kynnere:
Jeg har fått kynnere til 1000. Har hatt noen smertefulle dager.

Cravings:
Ingen ting!

Plager:
Bekken smertene har blitt kraftigere. Jeg kjenner smertene når jeg går opp og ned trappen, generelt hele dagen. Litt smerter må man bare tåle. Men også noen intense magesmerter som legene ved St. Olavs Hospital  mente var falske rier grunnet at morkaken lå litt kinkig til.

Tungt:
Selve vekten i seg selv er ikke problemet. Det virker veldig tungt, men det kan være på grunn av bekken plagene.

Humøret:
Humøret svinger betraktelig. De i rundt meg merker ikke dette, men det skal ikke mye til før jeg eventuelt føler meg trist og glad om hverandre.

Sykehusbagen:
Den er ikke pakket. Men jeg har en liste med det jeg skal skaffe for å ha i denne bagen.

Fødselen:
Jeg er ikke redd for fødselen denne gangen. Nå blir det et planlagt keisersnitt mellom den 20-25 juni.2016
Denne gangen skal alt gå smertefritt.

Neste kontroll:
Jeg skal til jordmor der jeg bor nå på torsdag, 03.03.2016 og en 3D-ultralyd undersøkelse den 06.03.2016 og enda en ultralydundersøkelse (kontroll) den 10.03.2016. Med andre ord, jeg blir fulgt godt opp i dette svangerskapet. 

Likes

Comments

​Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage!
Jeg har vært totalt fraværende på bloggen, noe som over hodet ikke er meningen. Det er bare at de siste to ukene så har ikke kroppen min fungert slik den så gjerne skulle. Jeg har hatt smerter som jeg ikke helt kan beskrive, og energinivået har ikke vært helt på topp.

På søndags kveld begynte det å skje noe, noe som skremte vettet av meg! Jeg hadde takvise smerter, ca 10-15 minutter mellom hvert tak. Hele magen strammet seg og smerten gikk fra magen og ut over mot ryggen. Å NEI, tenkte jeg. Dette er rier! Jeg kontaktet helsestasjonen morgenen etter, men hun kunne fortelle meg at min jordmor ikke var på jobb den dagen. Jeg kjente at hjertet mitt datt i bakken, jeg ble helt nummen i hele meg. Hva skulle jeg gjøre nå?

I samme vaset så skulle Åskar til dyrlegen, Åskar er da vår hund. Jeg satte han i bilen og leverte han til dyrlegen. Siden det var litt av hvert som måtte undersøkes når det kom til Åskar så fikk han bli der. Jeg hadde nå så store smerter at jeg kunne ikke gjøre annet enn å gå til bilen for så å felle noen tårer. Jeg bestemte meg for å ringe til fastlegen. Jeg ringte og kom så til en telefonsvarer som kunne fortelle meg at de ikke hadde telefontid akkurat nå. Jeg kunne ikke vente en time på at de skulle åpne linjen igjen, så jeg kjørte til legekontoret, buste inn døra og spurte om det var noen som kunne hjelpe meg. På det tidspunktet så sto jeg bortimot i knestående med smerter som ikke lignet grisen. Alle leger og sykepleiere så på hverandre rundt bordet der de satt og spiste lunsjen sin. De spratt opp og fikk meg inn på rommet der fastlegen min holder til. Han lyttet på vår lille "mageboer" og hjertelyden var helt fin. Men selv om hjertelyden var fin så kunne han ikke garantere at alt var som det skulle side han trodde jeg hadde rier. Jeg buste ut "JEG KAN IKKE HA RIER, JEG ER KUN I UKE 22"!. Han så på meg med litt redsel i øynene, for han viste at hvis den lille gutten vår hadde tenkt seg ut nå så ville han ikke klare seg.

Fastlegen ringte etter en ambulanse, de hentet meg og vi dro så av gårde til St. Olavs Hospital i Trondheim. Det ble tre runder med ultralyd og registrering. De kunne fastslå at den lille gutten vår hadde det bare bra, og at han ikke hadde tenkt seg ut. Jeg brøt ut i tårer, jeg kunne ikke lenger holde igjen, jeg hadde vert så redd for at vi skulle miste vår lille "mageboer". 

Men så kom det - "MEN.. det er noe med morkaken din". Jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre når jeg hørte ordet MEN. Hun kunne fortelle at morkaken lå for langt ned og sperret veien for ett eller annet som jeg ikke aner noe om. Hun mente at det kunne være morkaken som ga meg falske rier. Jeg ble så klart glad for å høre at alt sto bra til og at gutten vår har det bra. Men jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet, for jeg kom til å ha en del sammentrekninger i løpet av de siste månedene nå. 

Jeg ble liggende på sykehus i tre dager. Nå har jeg endelig kommet hjem, og jeg kunne ikke ha vært mer lykkelig over å få sove i min egen seng.

Men sånn kort fortalt: Jeg har forferdelige smerter hvert tiende minutt, har fått beskjed om at det er morkaken, gutten vår har det bare bra og jeg har fått beskjed om å så godt som ikke røre en muskel. Givende!

Likes

Comments

I dag føler jeg veldig for og få en real utblåsning. Jeg vet seriøst ikke hvor jeg skal starte, alt går bare den gale veien. Min ME diagnose står enda, og får meg skulle jeg gitt hva som helst for å få slippe å ha den. Jeg kunne gjort alt som står i min makt for at jeg skulle være frisk fra mine fysiske og psykiske plager. Jeg har nå vært hjemmeværende i 10 år grunnet min helse. 10 år er forferdelig mye når jeg kun er 25 år.

Livet mitt har ikke vert enkelt, men hva så? Hvem sitt liv har i det hele tatt vært enkelt? Hvis noen har hatt et plettfritt og enkelt liv så bør man kanskje mimre litt tilbake, da får man se ting man ikke så den gang. Ingens liv er perfekt, ikke mitt heller!

Men nå har jeg kommet til et punkt der jeg faktisk er bekymret for meg selv. Har det virkelig gått så langt at jeg har blitt bekymret for min egen helse? !0 år har gått, og først nå er jeg bekymret. Hva er det egentlig som har endret seg? Jeg har så mange spørsmål, men jeg har ikke svarene.

Jeg er velsignet med to fantastiske sønner, og en til er på vei. Jeg er også velsignet med en mann som er der samme hva. Uansett hvor dårlig jeg er, uansett hvor frustrert jeg kan bli, og uansett hvor lei meg jeg er så er han der. Han har bestandig noen fine og gode ord som kan få meg til å tenke på alle de fine stundene i livet mitt, som barna mine og det livet jeg har fått med min drømmemann.

Men selv om alle de gode stundene er friskt i minne så klarer de vonde følelsene og helsen å sette en stopper for gleden. Mine barn har ikke fått sett hvordan jeg er på mitt verste, når kroppen ikke lenger fungerer på samme vis. Jeg har så langt klart å holde det skjult. Men nå er de så store at de stiller spørsmål.
- Mamma, har du litt vondt i dag?
- Mamma, er du litt sliten i dag?

Som regel har jeg funnet på noen hvite løyner, eller snakket vekk spørsmålet. Men hvis jeg prøver det nå sier de bare "mamma, må tuller du fælt". De teknikkene jeg har brukt tidligere for å skjule mine redsel og mine plager fungerer ikke lenger. Noen sier bare at jeg skal fortelle barna at kroppen ikke er like sterk som deres, og at jeg da trenger flere pauser. Jeg vil ikke at barna mine skal se på mammaen sim som syk og svak, jeg vil være en sprudlende mor som herjer og leker dagen lang. Det kan jeg forsåvidt gjøre også, den ene dagen. Men da er jeg liggende de kommende dagene.

Dessverre klarer barna å se det nå. Barna mine ser at jeg ikke bestandig henger med i svingene når ting skal gjøres. De ser at mamma trenger oftere pauser enn før. De ser alt dette, og det for meg til å føle meg helt forferdelig. Denne ME diagnosen kan bare ryke og reise. Men dessverre så er jeg bundet til den litt til. Jeg går til behandling, men jeg føler at det ikke nytter. Jeg har gått til behandling så lenge jeg kan huske, først i 2014 fikk jeg diagnosen. Jeg har trasket igjennom livet med mobbing, følt at uansett hva jeg gjorde så var det ikke bra nok. Jeg trodde virkelig at jeg ville føle meg bedre etter å ha fått ME diagnosen, men der tok jeg feil.

Greit! Hvis folk spør så har jeg et svar på hvorfor mitt energinivå er så bånn, - jo, jeg har ME.
Men nå er alt bare en stor byrde. Jeg har bestandig sakt, - min "sykdom" skal ikke få definere den jeg er! Men nå er det slik at jeg føler at "sykdommen" og mine problemer er alt jeg er.

Jeg føler meg litt som en enorm sutrekopp. Det blir sakt at man må bare ta seg sammen, det er personer der ute som har det verre enn deg. Å, ja. Det er det. Det er noen som har det mye verre enn meg. Noen har det faktisk helt grusomt. Men jeg er ikke alle andre, jeg er bare meg. Jeg kan snakke for kun meg!

Det er ikke dette livet som er ment for meg. Min sjel passer ikke med denne kroppen! Jeg jobber så hardt med å bli bra, kanskje jeg prøver for hardt? Jeg vet ikke.. Jeg vet ikke noe lenger. Alt jeg ønsker er å bli frisk, er det så mye å forlange? Men som min mormor pleier å si, "May-Celin, det er ikke meningen at livet skal være enkelt, da hadde vi gått glipp av så mye lærdom". Hun har kanskje rett i det, hun er tross alt en klok dame. Men jeg føler det ikke slik nå. Livet mitt kan godt være litt strevsomt av og til, det tror jeg alle har godt av- men jeg skulle ønske at livet mitt ikke krevde så mye av meg som det gjør nå. Jeg ønsker kun å bli frisk slik at jeg kan nyte live mitt, og bare sveve igjennom det. Ikke at livet mitt har meg på slep.

Men hvem vet, kanskje den dagen jeg har ventet på er rett rundt hjørnet? Kanskje ikke i dag, eller i morgen. Men en dag skal jeg bevise for meg selv og andre at jeg har klart det. Min "sykdom" definerer ikke lenger hvem jeg er. Jeg er May-Celin Nybak som skal ta verden med storm, bit for bit!

Likes

Comments

På vei:

Jeg er 21+3 uker, og er nå inne i min 22 svangerskapsuke.

Termin:
01.juli.2016- men keisersnitt er satt mellom den 20-25 juni.

Kjønn:
Den lille "mageboeren" som vokser inni magen er en liten prins.

Navn:
Adrian.

Aktivitet innenfra:
Aktivitetsnivået stiger for hver dag, men det er spesielle tilder i løpet av døgnet der han er mer aktiv. Kvelden f.eks. Nå kan man se på magen når vår lille prins sparker. Fascinerende.

Babyens leie:
Det er vanskelig å si, han er litt over alt.

Barnerom:

Vi er fortsatt i full planlegging. Det skal bli et fint rom fylt med duse farger. Lys grå, beige og lys blå. Men har ikke handlet inn noe enda. Planleggingen av rommet tar litt tid når det er så få timer i et døgn.

Innkjøp til babyen:
Ikke noe nytt siden klærne vi fikk tak i når vi var på ultralyd.

Vektøkning:
Jeg veide 55 kilo før jeg ble gravid, og veide 58 kilo i forrige uke. Altså en vektøkning på 3 kilo. Jeg veier fortsatt 59 kilo, og med det har jeg en vektøkning på 4 kilo.

Strekkmerker:
Jeg fikk ett strekkmerke til hvert av barna mine, så jeg har to. Jeg er meget nøye med å smøre meg med fet fuktighetskrem, men jeg har klart å fått ett lite strekkmerke på undersiden av det ene brystet.

Kynnere:
Jeg har fått kynnere til 1000. Har hatt noen smertefulle dager, men i dag er det ikke like intenst.

Cravings:
Ingen ting!

Plager:
Bekken smertene har blitt kraftigere. Det er ikke lenger kun på kveldstid. Jeg kjenner smertene når jeg går opp og ned trappen, generelt hele dagen. Litt smerter må man bare tåle.

Tungt:
Selve vekten i seg selv er ikke problemet. Det virker veldig tungt, men det kan være på grunn av bekken plagene.

Humøret:
Humøret svinger betraktelig. De i rundt meg merker ikke dette, men det skal ikke mye til før jeg eventuelt føler meg trist og glad om hverandre.

Sykehusbagen:
Den er ikke pakket. Men jeg har en liste med det jeg skal skaffe for å ha i denne bagen.

Fødselen:
Jeg er ikke redd for fødselen denne gangen. Nå blir det et planlagt keisersnitt mellom den 20-25 juni.2016
Denne gangen skal alt gå smertefritt.

Neste kontroll:
Jeg skal til jordmor der jeg bor nå på torsdag, 18.02.2016 og enda en ultralyd undersøkelse den 10.03.2016

Om barnet denne uken: 

Vekk: 400 gram (ca)
Full lengde: 26 cm (ca)
CRL: 17,5 cm (ca)

Barnet er svert aktivt og har enda god plass i livmoren. Du kjenner sannsynligvis mange av bevegelsene, men ikke alle. Nå som barnet kan sove, vil det sakte men sikkert få rutiner rundt dette. Men ikke forvent at de passer overens med dine egne. Du oppdager nok at barnet er aktivt når du selv prøver å slappe av.

Selv om fosteret har vokst mye, er det svært tungt og spinkelt ettersom fettlaget ikke er særlig tykt ennå. Fosteret fortsetter å gjøre pusteøvelser hvor det trekker fostervann inn i lungene og "puster" det ut igjen. Fordi det er fullstendig omsluttet av fostervann, er barnets bevegelser mye mer delikate og flytende etter fødselen når tyngdekraften gjør enkelte bevegelser  umulig fordi musklene ikke er sterke nok. Derfor kan barnet virke litt klumsete og ukoordinert den første tiden. I livmoren kan derimot barnet boltre seg fritt med både kollbøtter, boksing og harde spark.

Likes

Comments

Jeg tenkte jeg skulle legge ut noen av videoene der jeg synger litt. Hvis dere liker det dere hører, gjerne følg meg videre. Og ikke minst kom med forslag te sanger jeg kan synge som igjen kommer på både blogg og YouTube. :)

Likes

Comments

Det er noe jeg har gått å tenkt på hver eneste dag etter den skremmende hendelsen som hendte meg en vinter måned i 2006. Denne skrekkhistorien hjemsøker meg hver dag, spesielt når jeg er blant folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner. Det krever veldig mye av meg å fortelle om dette, for det er noe som virkelig satte en støkk i meg.

Alt startet når jeg tok bussen for at jeg skulle på jobb, jeg bodde da på en plass der man var heldig om det gikk en buss to ganger om dagen. Jeg tok den bussen som gikk på morgenen og med det kom jeg litt over en time før jeg skulle på jobb. Bussen stanset ikke så langt unna kirken, jeg gikk av bussen og kom gående mot kirken, der satt det en mann og bare så på meg. Jeg gikk bare forbi han og inn på bakeriet for å varme meg litt før jeg skulle gå videre. Denne mannen kom like bak meg og inn på bakeriet, jeg tenkte ikke noe mer over det, kanskje det bare var en som skulle ha seg en god og varm kopp kaffe? Når jeg hadde fått litt varme i meg igjen tuslet jeg videre til nabobutikken, jeg kunne jo ikke komme på jobb uten mat, så jeg handlet noen rundstykker og litt ost. Jeg følte at det var noen som holdt et øye med meg, jeg snudde meg forsiktig rundt og så da denne mannen, jeg tenkte at dette var litt rart og litt ubehagelig. Jeg gikk til kassen og betalte for det jeg skulle ha, jeg så han komme etter meg, jeg fant da ut at jeg skulle gå over til bokhandelen som da var rett over gaten. Jeg viste at jeg måtte gå der det var folk, hvis magefølelsen min viste seg å stemme så var jeg i stor fare og med det kunne jeg ikke dra steder det jeg kunne bli et lett bytte.

Jeg gjemte meg bak masse bokhyller, de hadde speil i taket så jeg klarte å holde øye med han mens jeg gjemte meg. Jeg ga tegn til damen i disken om at hun måtte stå klar med telefonen. Når han så vekk så var jeg meget rask til å komme meg til he*****e vekk der ifra. Jeg sprang som en annen idiot, redselen hadde tatt over. Han så meg gå forbi han ved kirketrappa, han fulgte etter meg til bakeriet, fulgte etter meg inn i matbutikken og etter det inn til bokhandelen. Det er ikke rart at hodet mitt signaliserte ordet LØP, jeg løp over gaten for så å snu meg, jeg måtte bare se om han fortsatt var etter meg, og det var han. Han hadde fått med seg at jeg hadde klart å komme meg ut og med det var jakten i gang igjen. Jeg viste at jeg ikke hadde noen sjanse til å springe fra denne mannen som var lengre enn meg med mye lengre bein. Jeg bestemte meg for å gå fort, han stoppet opp i noen sekunder nesten som at han tenkte ut hva han skulle gjøre, Han roet ned og begynte å gå i mitt tempo, han viste at hvis han sprang etter meg så ville det få konsekvenser for han. Når jeg rundet hjørnet til hotellet så så jeg tog stasjonen bare ett steinkast unna. jeg løp så fort jeg kunne for jeg viste at det var folk der. Jeg prøvde febrilsk å få noen til å hjelpe meg, men det var ingen som forstå verken hva jeg sa eler hva jeg mente. I mitt hode var ordene som kom ut av min munn veldig klare og tydelige, men for de som prøvde å forstå var det bare to redde øyne og en dunge med babbel som møtte dem.


* Bildet er hentet fra Google

Jeg ringte min mor, grunnen for at jeg ringte henne og ikke politiet var fordi at jeg ikke kunne huske de tre tallene som må til for å få snakket med politiet. Men min mor hadde jeg på hurtigtast.. Enn det, jeg var så redd at jeg ikke husket tallene 112. Min mor tok telefonen, jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle at hun måtte hjelpe meg, hun måtte ringe politiet, jeg trengte hjelp. Hun forsto ikke noe av det jeg snakket om. Men hun kjenner meg og med det fikk hun varslet politiet. Mannen var ikke mange meter unna meg når jeg hørte sirenene og så blålysene i det fjerne. Med en gang han så politibilene som kom kjørende så sprang han. Den ene politibilen plukket meg opp, og den andre startet jakten på han som hadde fulgt etter meg. Jeg fikk et enormt angstanfall når jeg hadde kommet inn i politibilen og kjente at jeg endelig var trygg. Hele kroppen og hodet mitt kortsluttet, jeg husker ikke noe fra jeg satte meg i bilen til jeg kom til meg selv på politistasjonen. Der hadde jeg fått en varm kopp med te og noen varme ull pledd. Jeg hadde ikke besvimt eller noe sånt, jeg hadde gått sammen med de inn til politistasjonen, men dette er noe jeg ikke husker, rett og slett fordi at hele meg kortsluttet.

De fikk denne mannen inn på politistasjonen og hadde et avhør med han. De fikk da vite at han var en hvit mann men var ikke norsk statsborger. Han fortalte politiet at han syntes jeg var en veldig pen jente og derfor ville prate med meg. Politiet forklarte at dette kalles forfølgelse, og det er ikke lov i Norge. Etter fire timer ble han løslatt fra politistasjonen. Min mor ringte politiet litt utpå kvelden for å høre hva som kos til å skje videre. Politiet forklarte at vi ikke lenger trengte å være redd for denne mannen, mamma spurte litt forundret "hvorfor?". Politiet svarte med det at han har blitt sendt ut av Norge, og får ikke lenger oppholde seg i dette landet. Mamma spurte så om det hadde noe med det han gjorde mot meg, politiet sa ja og tilføyde at han hadde gjort det samme igjen. Det var en jente som var på vei hjem fra skolen, hun hadde blitt redd fordi at denne mannen hadde fulgt etter henne et godt stykke, i motsetning til meg så startet hun å løpe. Han løp etter henne, og ikke uventet tok han henne ganske fort igjen. Når han var ute etter meg så klarte jeg ikke å rope etter hjelp, jeg ble helt lammet, men denne jenta klarte å rope etter hjelp i det hun løp for livet. En annen man fikk med seg det som skjedde og han hadde kommet henne til unnsetning. Han hadde rett og slett grise banka denne fyrn som hadde onde hensikter med meg og denne jenta.

Han fikk så en en-veis bilett ut av Norge, Men for meg har det ikke noe å si hvor han er. Uansett hvilken mann jeg ser i køen på Kiwi eller noen annen plass, jeg ser for meg hans ansikt. dette skjedde for veldig mange år siden, og enda den dag i dag kan jeg se ansiktet hans. for ca 2 år siden skulle jeg på apoteket, jeg måtte så klart stille meg i kø som alle andre, en mann tok tak i skulderen min og snakket til meg på et språk jeg ikke forsto. Nok en gang så jeg ansiktet til denne mannen, jeg kastet meg ned på gulvet og skrek av full hals. Mannen i køen skjønte ingen ting, han satte seg ned for å hjelpe meg, men for meg var han en annen person, og det gjorde saken bare verre. Etter hvert kom det noen mannlige kunder bort og førte han vekk. De fikk da vite at han hadde det bare travelt, han hadde spurt om han kunne få gå før meg i køen grunnet det. Mitt verste mareritt ble vekket til live den dagen, og jeg viste ikke hvordan jeg skulle få sagt unnskyld til denne mannen. Han startet å snakke engelsk, han beklaget t han hadde tatt tak i meg og gjort meg redd, han var veldig lei seg for at han hadde utsatt meg for det. Han beklaget på sitt sterkeste og gikk videre. Jeg derimot satt igjen med en pose framfor munnen for å stabilisere pusten.

Denne hendelsen er noe av det som hjemsøkt meg mest i hverdagen. Jeg klarer ikke å stole på menn lenger, hadde det ikke vert for at jeg kjente min kjære fra før så hadde vi heller ikke blitt sammen. Jeg har hatt kjæreste før jeg fikk han, men det varte ikke lenger enn noen få måneder, og der er grunnen at jeg ikke klarte å stole på han, jeg følte meg truet. Han gjorde meg aldri noe, og han hadde nok aldri koms til å gjort det heller. Men på grunn av det jeg hadde opplevd så følte jeg at uansett hvor jeg var så var jeg ikke trykk. Men nå har jeg funnet mannen i mitt liv, og han har hjulpet meg noe enormt. Jeg elsker han ♥


Likes

Comments

I dag hadde jeg time til jordmor. Denne gangen var det en annen jordmor siden den jeg vanlig vis har er nå under sykmelding. Men jeg fikk en meget hyggelig dame i 30 årene. Vi fikk hørt de fantastiske hjerteslagene som hu da målte til 150 slag i minuttet. Utrolig at det lille hjertet kan dundre så fort uten at det skades. Utrolig godt å få høre at vår lille "mageboer" har det bra. Han holder kurven sin meget bra, men om han går over eller under det grå feltet så vil det bli tatt en ultralydundersøkelse for å finne ut hvorfor veksten da har økt eller sunket så betraktelig.

Men sånn som målingene er nå så er det ingen ting å frykte. Han vokser og koser seg der inne. Hun gjentok seg selv flere ganger angående dette med bevegelse. Nå som jeg er inne i svangerskapsuke 20 så er det så viktig dette med at jeg følger med at det er bevegelse hver dag. Og hvis jeg ikke kunne kjenne bevegelse så skulle jeg ikke nøle med å ringe. Det er veldig betryggende for meg at jeg får så god oppfølging av både jordmor her jeg bor, og jordmødre og leger ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Jeg skal tilbake på en ny kontroll om en uke, torsdag 18.februar.
Som jeg har fortalt tidligere så får jeg kontroller hver uke til jordmor om jeg ønsker det. Nettopp fordi at jeg er så redd som jeg er. Tidligere opplevelser under svangerskap har gjort til at jeg konstant går og kjenner på den angsten og redselen om at det skal vær noe galt med vår lille "mageboer". Siden man ikke kan få så mye ultralydundersøkelser som man vil så er det veldig betryggende at man kan dra til jordmor nær der du bor og få høre de fantastiske hjerteslagene. Jeg personlig blir veldig rolig etter at jeg har fått hørt hjerteslagene, det at det er fine og jevne hjerteslag er et tegn på at han har det bra. Og derfor klarer jeg å roe meg litt ned etter at jeg har fått hørt de fantastiske slagene.

Når jordmor skulle lytte i dag bala hun litt med å finne gjennomsnitts hastigheten av hjerteslagene. Hun hadde presset litt på magen litt tidligere for å finne ut hvordan han lå, og med det så var han ikke så veldig fornøyd når hun skulle lytte på hjerteslagene. Han sparket vilt i rundt seg, og med det så var det vanskelig å få målt hjerteslagene slik hun ville. En liten aktiv krabat jeg har inni her. hehe


Likes

Comments

På vei:

Jeg er 20+0 uker, og er nå inne i min 21 svangerskapsuke. Er nå HALLVEIS! Har nå like mange dager bak meg som jeg har framfor meg.

Termin:
01.juli.2016- men keisersnitt er satt mellom den 20-25 juni.

Kjønn:
Den lille "mageboeren" som vokser inni magen er en liten prins.

Navn:
Adrian.

Aktivitet innenfra:
Aktivitetsnivået stiger for hver dag, men det er spesielle tilder i løpet av døgnet der han er mer aktiv. Kvelden f.eks.

Babyens leie:

Forrige uke var det mye spark rettet mot blæra mi, men nå er sparkene rettet mer mot midten av magen. Skulle nesten trodd at han er med på verdens største karusell, med tanke på all bevegelsen.

Barnerom:

Vi er fortsatt i full planlegging. Det skal bli et fint rom fylt med duse farger. Lys grå, beige og lys blå. Men har ikke handlet inn noe enda. Planleggingen av rommet tar litt tid når det er så få timer i et døgn.

Innkjøp til babyen:
Ikke noe nytt siden klærne vi fikk tak i når vi var på ultralyd.

Vektøkning:
Jeg veide 55 kilo før jeg ble gravid, og veide 58 kilo i forrige uke. Altså en vektøkning på 3 kilo. Nå veier jeg 59 kilo, og med det har jeg en vektøkning på 4 kilo.

Strekkmerker:
Jeg fikk ett strekkmerke til hvert av barna mine, så jeg har to. Så langt har ikke den lille "mageboeren" laget noen nye på meg.

Kynnere:
De kommer nok ikke på en god stund enda.

Cravings:
Jeg må da si at jeg ikke føler at jeg har det. Skulle ønske jeg hadde det siden det er en av tingene man forbinder med en graviditet.

Plager:
De eneste plagene jeg kan nevne er egentlig bekken smerter. Hender seg at jeg går på en slik måte at det ser ut som at jeg har fått noe i rompa, mildt sagt. Men sånn er det no. Dette med bekkenplager er ikke et ukjent fenomen i mine svangerskap. Men smertene går litt opp og ned. Morgenen er en av de verste tidene i løpet av døgnet. Da har jeg ligget lenge og muligens i samme stilling. Da hender det at jeg våkner med store bekkensmerter. Utenom det så er bekkensmertene ganske milde på dagtid. Når kvelden kommer så hoper det seg opp og smertene kommer tilbake, etter en lang dag.

Tungt:
Nei, ikke enda. Jeg kan ikke se tærne mine, men siden jeg kun har lagt på meg 3 kilo så preger ikke dette meg.

Humøret:
Humøret svinger litt. I de siste dagene har jeg tydd litt til tårene. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor jeg er så lei meg som jeg er, jeg lurer på om det er fordi at jeg er så sliten som jeg er. Men hvem vet. Nå skal jeg ha en uke med avslappning, da blir nok alt mye bedre.

Sykehusbagen:
Den er ikke pakket. Men jeg har en liste med det jeg skal skaffe for å ha i denne bagen.

Fødselen:
Jeg er ikke redd for fødselen denne gangen. Nå blir det et planlagt keisersnitt mellom den 20-25 juni.2016
Denne gangen skal alt gå smertefritt.

Neste kontroll:
Jeg har kontroll til jordmor 11.02.2016, hadde egentlig time i dag til jordmor, men de ringte og spurte om det var greit om vi tok timen på torsdagen i stede. Og så klart var det greit. Har også fått time til jordmor 18.02.2016 og enda en ultralyd undersøkelse den 10.03.2016


Om barnet denne uken:

Vekk: 325 gram (ca)
Full lengde: 25 cm (ca)
CRL: 16 cm (ca)

Til nå har babyen hatt perioder med mer og mindre aktivitet, men først nå får det søvnfaser. Det veksler mellom aktive perioder og perioder med søvn, men har ikke noe bestemt søvnmønster ennå. Det sover gjerne mest når du er i bevegelse og aktivitet, og våkner når du skal legge deg.

Det fine lanugohåret dekker nå hele hodet og øyenbryn begynner å formes. Hos jenter vil livmoren være ferdig utviklet i løpet av denne uken, og kjeden formes.

Det er brunt fett som hjelper barnet å holde varmen etter fødselen. Slikt fett dannes nå under huden på halsen, brystet og skrittet. Et annet fettlag vil dannes over hele kroppen etter hvert.

Et kremaktig vokslag kalt vernix begynner nå dekke huden. Dette inneholder blant annet døde hudceller, lanugoceller og olje fra kjertlene. Vernix beskytter barnet mot blant annet infeksjoner. Noe vernix vil være til stede på kroppen ved fødselen, og gjør barnet glatt slik at det lettere kan passere gjennom fødselskanalen.

Morkaken er ferdig formet og vokser fra nå av bare i diameter, ikke i tykkelse.

  • 459 lesere

Likes

Comments