Mamma, Tanker, Hverdag

- Vil jeg bare kaste meg utfor ett stup

​​Det er absolutt ingen hemmelighet at det og være mamma, kan by på sine utfordringer.

Vi har jo stort sett vært super heldige, vi har ei veldig snill jente som så å si aldri gråter. Hun er stort sett blid og fornøyd, elsker alle mennesker og vil vinke og smile til alle hun ser.
Så vi har absolutt ingen kolikk/griner unge, og flere sier at vi ikke har noe å klage på. - Vi vet jo tross alt ikke hva det vil si å ha barn.




Men så er det disse få.. Få netter eller dager som er så utrulig slitsomme. Hvor jeg bare vil finne meg ett stup og stupe ned i avgrunnen.
Natt til i går og gårdsdagen var en slik dag. Jeg var små gretten, etter alt for få timer søvn og ei jente som absolutt ikke skulle sove, verken på natten eller dagen. Og det er når hun sover, jeg samler og lader opp energi til og kunne fortsette og være frem og tilbake hele dagen. Men ikke nå. Neida. Jeg våknet kl.4 på natten, ungen var krakilsk, ingenting hjalp. Hun var stuptrøtt, men samtidig noe våken. Hun hadde sovnet tidlig og sov veldig godt. Det startet kl. 2 med litt frem og tilbake for å gi smokken. Helt til kl. 4, da våknet hun for fult. Jeg fikk hun i seng etter 2 timer, to melkeflasker, en ny bleie kl. 6 på morgenen. Jeg gikk for å prøve å sove litt til, og håpet hun ville sove kanskje to eller tre timer til. Hun sovnet ikke før kl. 7 og våknet kl. 8, da sto heldigvis Robert opp med henne. Og jeg..
Joda.. jeg sto opp kl. halv ni. Fikk absolutt ikke sove noe mer.
Du tenker sikkert at ''Herre gud, fikk du sove helt til halv ni, du aner ikke hvor heldig du er''.
Men etter få timer søvn og jeg som våkner bare det er alt for stille på rommet hennes, så jeg må inn å se om hun lever. Så blir det veldig få timer med søvn.

Jeg gledet meg til hun skulle legge seg kl. 11, men den gang ei. Hun var absolutt ikke trøtt. Hun fikk ikke luren sin før kl. 13. Derfra sov hun kanskje en halvtime.. Å resten av dagen.. Neida ingen søvn.




Jeg var fortvilet og lette og lette i hode mitt etter nærmeste stup og/eller vei til en bru over e18, så jeg bare kunne hoppe end. Forhåpentligvis bare få noen få minutter. Jeg var så sliten. Så utslitt og ei jente som var sutrete og grinete hele tiden. Ingenting var bra nok.

Joda, hun er jo snill og grei somregel. Men enkelte dager er for tøffe. Det er heldigvis sjeldent. Men når vi da får en slik dag så tærer det ekstra på kreftene. Joda, vi er heldige vi, Stine er storsett blid og fornøyd. Men så har vi disse dagene vi også.
Mormoren til Robert (oldemoren til Stine), har hele tiden sagt vi burde ta kontakt med sykehuset da ungen sjeldent griner. Det måtte jo tross alt være noe galt da. Så i går fikk hun oppleve at ungen, ja hun.. Hun er 100% normal. Ikke alltid like blid og fornøyd.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Tanker

Beklager om jeg tråkker noen på tærne. Frustrasjonen må ut!

- Denne bloggen har jeg tidligere delt på mammanett.no, hvor jeg fikk en enorm respons.
Men etter å ha startet denne bloggen på nytt, og slettet alle tidligere innlegg. Velger jeg nå å dele den her på bloggen. Da det er ett viktig tema.


Jeg har valgt å vaksinere Stine. Jeg syntes dette er ett flott tiltak. Jeg føler meg tryggere og jeg vet innerst inne at det er det riktige å gjøre for oss. ? Sikkert ikke riktig for alle. Men for meg så føles dette riktig.




Jeg har aldri brydd meg noe særlig om denne vaksine-debatten. Jeg har fulgt vaksine programmet selv, og alle dyrene mine får vaksiner. I den tru at det er det beste for dem. Også fordi jeg er redd de skal bli utsatt for sykdom, de kanskje ville fått om de ikke var vaksinert. Når svine influensa vaksine kom, tenkte jeg ''Over hysteri''. Selv med astma unnlot jeg å ta vaksine. Jeg ble heller ikke syk. Heldig vis!

Når Stine kom til verden, valgte jeg å følge vaksinasjons program. Etter anbefaling fra sykehuset, legene og helsestasjonen.
Jeg føler det er min plikt og følge det jeg blir rådet til.
På 3 måneders vaksinen reagerte Stine litt, hun ble litt grinete og var veldig sliten.
Det var nå det startet. Jeg tror det var 5 forskjellige som spurte hvorfor jeg valgte å vaksinere Stine. Jeg hadde ikke tenkt så mye på hva det er i vaksiner.
En av de mange gruppene jeg ble lagt til i på facebook og div. forumer var verre enn verst. Jeg har enda ikke turt å spørre noen på gruppa hva som er tanken bak. Da de som ønsker å vaksinere absolutt ikke har noe å si der. Det helt for ille.
Det er bilder av levende barn, med fødselsdato, vaksine dato og døds dato. Alle sammen har samme type død ? Vaksine! Det er vaksineringen som er synderen. For her er det ingenting som heter krybbedød heller. Her er det vaksinen sin skyld at barn dør unødvendig i krybbedød. De skremmer hverandre opp. Det er trist å lese. Jeg valgte med tårer i øynene, og lese litt videre, kanskje jeg fikk noen saklige punkter og lese. Kanskje jeg fant noe håndfast ved alt dette som står for å skremme hverandre opp. Men ingenting. Jeg forsto ikke logikken i noe av hva som sto skrevet.



Flere bilder og videoer av barn som får satt vaksine, hyler av skrekk kommer opp på skjermen. Med kommentarer som, '' Hvor er barne vernet nå'', ''Mødre som dreper barna sine'', ''Barne mishandling, hvordan kan foreldre la barna sine gå igjennom tortur''. Det var så mye. Det var helt forferdelig. Jeg følte meg allerede stemplet som en barne mishandler da jeg bladde nedover.

Jeg snakket med Robert, vi tenkte høyt sammen, - Vel, ja Stine hadde en tøff start på livet. Men vi ble anbefalt å vaksinere henne fra sykehus og helsesøster. De hadde jo ALDRI anbefalt oss og vaksine vår dater om det ikke er en grunn til det.
Vi satt også oppi ett av tidenes største masse- innvandring her i Europa. Hva vet vel vi om hvilke sykdommer som følger med? Som vi her i Norge kanskje hadde fått utryddet pga. vaksineringen. Vi reiser mye mer til utlandet. Hvor mye smitte og sykdommer drar vi med oss hjem igjen?
Når vi da velger og ikke vaksinere barna våre eller oss selv. Så kommer det tilbake. Vi får nye tilfeller av gamle utryddet sykdommer.



Hva vet jeg, kanskje Stine begynner i barnehage med ett hjerte sykt barn som selv ikke kan vaksineres, og er avhengig av at vi andre vaksinerer oss for selv og kunne leve. Hva om Stine begynner i barnehage med ett lite barn som ikke er vaksinert. Som sliter med sykdom som vi ellers ikke ville sett. Skal jeg da stå å se på at min datter blir syk? Eller skal jeg prøve og kjempe imot slik at hun holder seg frisk? Noe andre barn som ikke blir vaksinert for ikke klarer, da de ikke har antistoffene i kroppen?!

Jeg vil rett og slett ikke risikere dette. Jeg tenker også, det er kanskje litt stygt?!
Men om ett menneske uansett om det er ett barn eller voksen person som dør pga. vaksine, kanskje det da er en mening i det? Kanskje det er noe annet som ligger til grunne for at personen ikke tålte en vaksine? Det kan da umulig være ett friskt menneske som bare dør. Det må være noe mer som ligger til grunne! 

Som mor, har jeg nå tenkt mye igjennom dette. Jeg har lest mye på gruppene, jeg har forhørt meg med helsestasjon og leger. Jeg har gjort en grundig undersøkelse fra begge sider. Jeg sier absolutt ikke at og ikke vaksinere er barnemishandling. For det er opptil enhver familie og bestemme hva man selv ønsker. Men det at vi som ønsker å vaksinere skal bli stemplet som barnemisshandlere og burde mistet retten til å ha barn. ? Da blir jeg noe forbanna.



Jeg forstår at det ukjente skaper frykt. Jeg forstår frykten. Men når man heller ikke er mottakelig for å bli kjent med det ukjente. Og kalle oss som vaksinerer barna våre for barnemisshandlere. Vel da har du veldig lite å gjøre med livet ditt. Skal ikke vi som ønsker å vaksinere få føle oss trygge? Skal vi bli stemplet? Er det nødvendig? Kan ikke vi som ønsker å vaksinere få lov til å gjøre det uten at du skal blande deg inn? Det senker selvtilliten min, det sprer frykt for oss.
Jeg ønsker å gjøre det jeg føler er best. Og nei, jeg tviler på at nettaviser som VG og dagbladet har fått penger fra høyere makter for å holde kjeft om at vaksinering dreper.. Hadde det vært tilfelle hadde ikke de som ønsker å hjelpe mennesker, som har viet livet sitt til å hjelpe andre, - De hadde ikke kommet med usannheter for å drepe oss.
Kan ikke vi som ønsker å vaksinere, få lov til det? Er det ikke i hovedsak jeg og barnefar som bestemmer ovenfor vårt barn?
Har jeg snev av usikkerhet rundt en vaksine så rådfører jeg meg med helsesøster eller evt. Lege.
Vi hadde lest oss opp på internett, selv om det også kan være skremmende. Men nei beklager. Vi velger å vaksinere både oss og vårt barn.
Jeg vet med 100% sikkerhet at for vår familie og vår datter så er det bra å få ''gift'' sprøytet inn i kroppen. Det er bra for oss at hun har antistoffer, så lenge vi kan føle oss trygge når vi er og triller tur på butikken, eller hun skal begynne i barnehage eller på skolen. Er det ikke bra nok,-  at vi gjør det vi føler er best for oss?



Kan jo like gjerne bli enige om at vi er uenige!
Jeg ønsker i alle fall å lytte til hjertet og kroppen, om hva som er best for oss. Jeg ønsker å lytte til hva vår helse Norge sier om vaksinerings programet. Og ikke ett forum som kommer med usannheter og elsker å tråkke på andre. Som absolutt ikke er mottakelige for å få høre flere sider av vaksiner. Som kaster ut personer som kommer med spørsmål til det de sier er rett.
Jeg føler selv at vi lever i ett trygt land, som setter strenge krav til medisin.

Jeg kommer nok til å fortsette og ''drepe'' mitt barn (som dere sier) ved å vaksinere henne.

Det er helt klart en spennende debatt. Om den er saklig! Og begge parter har håndfaste bevis. 

Men for all del, ikke kall meg barnemorder eller barnemisshandler. Eller si at jeg er en dårlig mor.
Det blir for dumt!
Jeg kaller ikke deg, som velger og ikke vaksinere barna dine det!
Jeg skal love deg, at jeg elsker min datter like høyt som det du elsker ditt barn!

 

 

#Barn #Baby #Vaksine #Vaksinemotstander #Helse #Vaksinedebatt #Blogg #mawasti #Kjærlighet #Håp #Tro #Under #Livet 
#Hjertebarn #Sikkerhet #Famillie #Mamma #Mammablogg 

Likes

Comments

Mitt Liv

Har du noen gang vært det barnet som alltid blir valgt sist i gymtimen? Det barnet som kanskje er det eneste i klassen som ikke blir invitert i en bursdag? Har du noen gang vært det barnet som blir utstøtt og fortalt du ikke er bra nok? Hestehalen har klumper, ikke dyre nok klær? Eller bare hele tiden få høre at du er så rar. Ingen vil leke med deg? Var du det barnet som fikk hundepose med dritt i postkassen?

Jeg var det barnet. Det barnet som alle syntes var så spesiell. Det barnet som ikke forsto hva de andre barna mente. Jeg hadde 1 venn i klassen, men ellers var bestevenninnen min 2 år yngre enn meg. Det var spesielt ifølge de andre. Hvorfor være venn med de som er yngre enn deg?

Jeg var det barnet som trengte ekstra oppfølging, det barnet som hadde lærevansker. Var det derfor jeg var så spesiell? Jeg mente aldri å gjøre noen vondt. Gjorde jeg deg vondt kanskje? Fordi jeg satt vedsiden av deg? Eller var det ett problem at jeg aldri sa noe? At jeg valgte og heller være musestille enn å si noe som kunne oppfattes feil?



Heldigvis gikk jeg på en liten barneskole. Men lærere tok ikke tak. De så det nok ikke. De så nok ikke hvordan jeg hadde det inni meg, jeg ble ikke sparket og slått. Men jeg var livredd for å være alene.
I ettertid har jeg fått høre av psykologen at jeg allerede ved 8 årsalder led av sosialangst. Dagboken min viste fra 1999, at jeg allerede hadde selvmordstanker. Med detaljerte detaljer om hvordan det skulle foregå.
Kan det ha vært grunnen for at jeg følte meg så alene? Så redd? Hvordan kan ett barn på 9 år ha selvmordstanker? Du er jo bare baret.

Av en eller annen grunn var jeg heldig. Jeg hadde en bestevenninne som gjorde livet vært å leve. Uten henne, hadde jeg ikke vært her nå den dag i dag. Hun var fantastisk. Alt det morsomme vi fant på, alle de flotte feriene vi hadde. Spania, Sverige, båtturer. Moren hennes var fantastisk, hun hjalp meg mye. Uten og kanskje være klar over det?
Jeg hadde hesteinteressen, som gjorde at jeg hadde ett ''fri''område. En av de større jentene i stallen, var mitt forbilde. Min favoritt. Hun var så god og ha. Hun var fantastisk.

Når jeg ser tilbake på dette, på den følelsen det var og være helt alene. Ikke føle seg bra nok, ikke ha bra nok klær. Så er jeg livredd for at Stine skal oppleve det samme. Jeg er livredd for at hun skal være den ene i klassen som kanskje ikke blir invitert i en bursdag, eller hvor ingen vil komme i hennes.
Men jeg skal snakke med henne. Få henne til å forstå hvordan det er, hvordan barn som blir holdt ute har det. Kanskje hun vil bli den ene jenta som inkluderer en ensom klassekamerat?


Tross for alt fra barneskolen og ungdomsskolen, så er jeg nå utrulig glad for å ha opplevd alt. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, uten alle nedturer. Jeg hadde vært en helt annen. Jeg hadde i alle fall ikke vært der jeg er i dag. Det har vært snabla tøft til tider med innleggelser. Men fy søren så heldig jeg er.


Det kan nok virke rart.. Rart at jeg nå den dag i dag syntes at jeg har vært heldig. Men jeg føler det slik. Jeg var i alle fall ikke det barnet som stengte deg ute. Jeg var det barnet som var venn med de andre ''rare'' barna. Som bare ønsket og bli respektert, og være en venn.

 

#Mammablogg #Sommer #Barn #Mobbing #Følelser #Tanker #Mawasti #Alene #Psykiskhelse #Psyk
#Helse #Blogg #Sommer #Hest

4569172496"

Likes

Comments

Hverdag

De siste dagene har vært helt fantastiske. Jeg stråler.
Jeg har i en lenger periode nå slitt med angsten igjen. Det er så lenge siden jeg har slitt.
Men nå var tiden inne til å ha det tøft. Men heldigvis var jeg relativ rask til å snakke med Robert om dette. Samtidig som jeg tok motet til meg og snakket med ei i stallen om det. Slik at hun også forstår hvorfor jeg kanskje trekker meg litt unna. Skal si det hjalp. Disse periodene med angst, depresjoner blir bare mindre og mindre, kortere og kortere. Mens de friske periodene mine blir lenger og lenger. Noe som er fantastisk.



Jeg trakk meg kjapt tilbake, holdt meg for meg selv. Helt til jeg tenkte etter 2 dager hjemme, at det kan ikke fortsette. Jeg startet med en gang og gå litt alene, gå tur ned til jobben til Robert med Stine, og gå med Waldemar både alene og med andre. For å bli fortere frisk. Får man ikke god nok hjelp av systemet må man jobbe hardt selv, uansett hvor tøft det er.

Nå har jeg spesielt i går og i dag, hatt en fantastisk opptur. Jeg føler meg ikke engstelig  heller ikke redd. Jeg har ikke vært deprimert og solen skinner. Denne solen og denne varmen har virkelig en innvirkning i psyken.



Det beste av alt er at jeg jobber hardere enn noen sinne for å bli helt frisk nå. Stine skal ha en frisk mor, som stiller opp. Enkelt og greit.
Hun gjør meg frisk, og hun gir livsgnisten tilbake. Ser jeg inn i de myke øynene er livet perfekt.

Brillene har jo også kommet. Noe jeg trur har hatt en liten innvirkning. Jeg føler meg ikke helt i hundre med brillene. Det er uvant. Veldig uvant. Men tenker det kommer seg, er vel bare vanen.
Jeg valgte brilleglass som da blir solbriller når jeg er ute i sola. Det er virkelig gull verdt. Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg har også mye mindre vondt i hodet. Så det er virkelig gull verdt. Så nå får jeg bare begynne å tenke at dette er den nye meg.



 

Stine gjør virkelig livet verdt å leve.
Livet lyser nå, livet er perfekt med henne ved min side.




#Familie #Blogg #Sommer #Mamma #Barn #Psykisksyk #Psyk #Helse #Sommer2016 #Sommer #Hund #Dyr
#Mammablogg

Likes

Comments

Hverdag

Ja, som den eneste i familien som ikke bruker briller, kan jeg nå melde meg ut. Jeg er nå ett fullverdig medlem av brilleslange familien.
Når jeg var yngre brukte jeg lesebriller da jeg var langsynt. Men det å bruke briller på skolen turte jeg absolutt ikke. Jeg brukte derfor sjeldent brillene mine. Jeg var sårbar og ville helst ikke at folk skulle legge merke til meg eller se at jeg i det heletatt eksisterte. Det var flaut at andre mennesker så at jeg lever. At jeg også hadde ett liv. Jeg følte derfor at det var ekstremt flaut og gå med briller. Jeg følte alle ville se på meg.

Nå, flere år etter, er jeg ikke psyk lenger, jeg elsker livet og bryr meg mitt i ræva om hva andre synes om meg. Da jeg også har dundrende migrene og ofte hodepine, bestemte jeg meg i går for å bestille time hos optikeren. Jeg fikk allerede time i dag halv 11.
Det første som møter meg er ei super hyggelig jente, da vi går inn i rommet, så måtte jeg le litt. Hun syntes adressen min var så kjent. Det viste seg å være huset hun vokste opp i. Så liten verden er.

Vi begynte og ta testene. Jeg fortalte også hvordan jeg følte det var. Jeg er fremdeles langsynt, har øyemigrene altså migrene med aura fenomener. Jeg har også skjeve hornhinner.
Så nå blir jeg en del av familien, en brilleslange. Men det rareste er, i min familie så bruker ALLE briller, alle er nærsynte, men her kommer jeg, langsynt.
Og skal bruke briller fast. Dette blir uvant.




#Familie #Mammablogg #Mamma #Briller #Syn #Blogg #Hverdag #Mawasti

Likes

Comments

Hverdag

Stine fyller i dag hele 9 mnd. Det er jo helt vilt.
Det har virkelig gått fort, selv om det er disse dager hvor tiden føles som står stille. Men tiden står virkelig ikke stille. Hun er 9 måneder i dag.
Dagen i forveien oppdaget jeg også hennes første tann, så den 20,04,16 kom den aller første tanna til syne, endelig bryti ut. Den første tanna er på høyere nede. Så det er jo helt fantastisk.



Selv om tiden noen ganger føles som står stille, så har det gått i rekordfart. Jeg føler meg privilegert som har fått denne æren av å bli hennes mamma. Det er en så fantastisk følelse. Joda, vi har jo dager og netter hvor jeg ønsker og fly ned veggen. Men vi har også disse dagene da ingenting kan måle seg med det positive vi har sammen.
Det er heller ikke rart det har vært mye slit, tenner er et slit. Så nå håper jeg resten straks kommer frem også. Så vi blir fort ferdig med dette.



Ellers går dagene bra, vi tilbringer tid i stallen og koser oss masse der. Stine elsker og se på de store hestene, og sitte på og stikke hånden til mulen for å bli pustet på er kjempe stas. Jeg er rimelig sikker på at vi får ei ekte hestejente. Gleder meg til hun blir litt eldre og hun kan få sin egen ponni. Så kan mor, far og barn dra ut på ride og kjøre turer sammen. Det kommer virkelig til å bli stas.

Personligheten til Stine kommer også tydeligere frem. Hun er ei jente som virkelig ELSKER og få oppmerksomhet, som blir fly forbanna om hun ikke får lov til å klatre i potteplantene, spise på skjøteledninger eller stikke fingrene inn i stikkontakten, eller gjøre som hun selv vil. Det er faktisk nærmere jordens undergang. Men ellers, så er hun super snill.
Hun krabber og går med støtte fra oss, så jeg syntes hun er veldig tidlig ute til at hun er prematur og 8 mnd korrigert. Så det er jo veldig morsomt at hun er så frempå som hun er. Som helsesøster sier, så vil ikke henne se på Stine som prematur lenger, hun går som en fullbårn nå.

Onkelen til Stine, min storebror har nå vært hjemme i snart en uke, han reiser hjem i morgen. Så nå skal jeg prøve å få han og min lillebror ut å spise eller finne på noe koselig med dem, før Stian reiser hjem igjen.

#mammablogg #Mamma #Familie #hest #hestejente #Kaldblods #Tur #Hverdag #Førstetann #Barn 


 

Likes

Comments

Hverdag

Det er søndags kveld, og helgen er over. I morgen starter en ny uke, en uke med nye muligheter.
På fredag kom endelig min kjære storebror hjem igjen. Han skal være her en uke.
Det er så koselig når Stian endelig kommer hjem til oss. Spesielt nå når Stine har kommet.
Sefølgelig skulle jeg gjerne sett Stian oftere selv også, men jeg føler at Stine har ett enormt behov for å ha hele familien i nærheten.
Han bor i Florø, så han er i Holmestrand kanskje 2 ganger i året. I år blir det 3. Noe som føles helt fantastisk.

Vi har kost oss mye hittil, helgen har vært preget av latter. Vi har vært en del nede hos mamma, hvor Stine har kost seg masse. Hun har spist is, og fått mye kos og oppmerksomhet.



I dag har verken Stine eller jeg vært helt i hundre. Vi har vært slappe og trøtte. Stine har også blitt litt forkjølet igjen. Men jeg tror det bare er fort forbigående.

Ellers går tiden til å holde på i stallen. Jeg blir bare mer og mer forelsket i ponni frøkna vår. Hun er så fantastisk. 
Vi har hatt henne i snart 3 måneder. Så utrulig fort tiden flyr.


Nå sitter jeg og planlegger uken, jeg synes alltid det er greit å planlegge det vi skal og må få gjort, i forveien.
Det eneste som er sikkert er at Robert jobber hele uken, og jeg skal en tur til ei ja, jeg kan vel kanskje kalle henne for venninne nå. Vi har ikke møttes enda, men snakket litt på nettet. Så har hun nettopp flyttet og bor bare noen hus bortenfor oss. Så til Onsdag skal hun prøve og ta litt bilder av Stine. En av dagene skal hun også kanskje ta noen bilder av meg og Stine, så jeg får noe fint jeg kan bruke som header. Gleder meg veldig, og ikke minst til og møte henne! Hun virker som ei super jente.   





#Mamma #Blogg #Barn #Is #Hest #Stall #Ponni #Kjærlighet #Mammablogg #Mawasti

Likes

Comments

Svangerskap


Siden facebook nå gjerne lar oss se tilbake på minnene våre, - leste jeg nå at det faktisk er ett helt år siden mitt aller første svangerskaps kontroll.
Altså, det skulle ikke ha vært det første, langt ifra, og opplevelsen av og kjøre til svangerskaps kontroll, den har gitt meg traumer. Det gikk heldigvis bra det gjorde det virkelig.

Datoen var 16,04,2015, jeg hadde da ringt i forveien og fortalt at testen lyste positiv, jeg fikk time til å komme ned, dagen etter for å ta en dobbelt sjekk om jeg faktisk var gravid. Det var 110% sikkert. Legen hadde fått ett haste oppdrag og var derfor ikke tilstede. Så isteden fikk jeg ny time. Denne dagen, denne dagen for ett helt år siden.



Robert jobbet i stallen, så min kjære svigermor måtte kjøre meg ned. Turen hadde gått helt fint, men vi måtte stoppe opp, det sto en stor lastebil i veien. Om det var kø, eller om han hadde fått stopp var vi ikke sikre på, så vi sto og ventet. Plutselig begynner lastebilen og rygge. Vi lå heller ikke i blindsona hans, men han fortsatte å rygge. Han rygget oss langt bakover, vi prøvde å tute, men ingen respons. En mann langs fortauet prøvde å vinke til han. Men sjåføren trudde det var ett signal om å rygge. Plutselig stoppa det, jeg skreik ??Jeg tørr ikke mer?? med tårer i øynene. Kari var på vei til og gå ut, og ba meg også om å gå ut. Men vi rakk ikke. Han begynte på nytt å rygge. Tuten hang seg opp og panseret var passe knust. Jeg heiv meg ut av bilen, mens jeg fremdeles gråt.

Nå stoppet han endelig, han løp ut og var så lei seg. Han snakket heller ikke Norsk så Kari tilkalte politiet. Litt bistand er alltid greit. Nå kjørte også ambulansen som stoppet. Jeg sto på siden og gråt, skalv og viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg følte jeg bare sto der stiv som en stokk.
Politiet kom, og ambulansen sto der, sammen med trailer sjåføren og vitnene.
Jeg skulle jo på min første svangerskapskontroll, så jeg fikk haik med ambulansen som kjørte meg ned. Det var to super hyggelige ambulanse arbeidere, som prøvde å roe meg ned de to minuttene det tar å kjøre til legekontoret.



Vel ute av ambulansen, går jeg inn. Sier beklager at jeg er litt forsinket og braser sammen i gråt. Fortalte ALT som var skjedd til helsesekretærene. Som igjen satte meg inn på ett eget rom og varta meg opp med vann og gode ord.

Da jeg endelig kom inn, måtte jeg veie meg, de målte magen min, sjekket urinprøven, målte blodtrykk osv. Det vanlige. Jeg hadde veldig høy puls og blodtrykk, men det er jo kanskje ikke så rart? Det var nå jeg også fikk høre hjertet for første gang. Noe som var en helt spesiell opplevelse. Det kjentes så fantastisk ut, den følelsen er virkelig ubeskrivelig. Jeg er veldig lei meg for at Robert ikke fikk hørt det, eller vært der. Det hadde virkelig vært en flott opplevelse. Men jeg er så takknemlig.
Både for at alt gikk bra under påkjørselen.



Det er så ufattelig godt når det alt er trygt og godt. Kari fikk denne dagen haik med en kranbil til Horten for å hente leiebil og levere vår.
Det som er veldig sykt å tenke på er at denne bilen var splitter ny, Kari hadde eid den i bare noen uker før dette skjedde. Hadde vi kjørt den gamle, en liten Toyota IQ, som absolutt ikke har panser. Så kunne dette gått mye verre. Da panseret nå var smadret. Snakk om flaks. Jeg har alltid trudd på at det finnes noe mer enn hva vi er klar over, at det er noe mellom himmel og jord. Men nå er jeg 120% sikker på at vi alle har noen som våker over oss. At det meste er bestemt. For å si det sånn. Denne dagen hvor jeg var på mitt første svangerskaps kontroll, da var jeg i uke 21+4, 3 dager tidligere lyste testen positiv. Jeg hadde ikke noen mistanke om at jeg kunne være gravid.
Alt har en mening. Og vi blir helt klart våket over, det som skjer det skjer av en grun.
Etter hendelsen med traileren, fikk Robert seg ett skikkelig støkk. Han ringte meg og var helt fortvilet. Selv om han fremdeles var rimelig sjokkert over graviditeten, så fikk han virkelig kjenne på at han virkelig ikke ønsket at vi skulle bli borte for han også. Huff. Om veldig kort tid, så var vi på vår første ultralyd. Det var her han snudde helt. Men allerede fra denne dagen hvor jeg hørte hjertet for første gang, var jeg overbevist. Dette barnet skulle jeg bære helt frem, barnet var mitt. Og jeg begynte allerede å glede meg veldig.


#Mammablogg #Blogg #Svangerskap #Svangerskapskontroll #Ulykke #Vogntog #Trailer 

 

Likes

Comments

Tanker

Du vet den dagen du endelig har barnefri?
Den dagen du kun skal sitte og slappe av, og nyte stillheten? Vel..
I dag var det min tur. Stine skal sove hos mormor. Altså, det endte med at jeg reiste en tur i stallen og gjorde meg ferdig med Tanja.. Før jeg kjente savnet av Stine snike seg på. Jeg reiste derfor like gjerne ned til Mamma.



 

Endelig barnefri, men hjerte og samvittighet til å være borte fra henne i ett døgn, den er så alt for vond. Savnet er enormt. Jeg reiste derfor ned, tenkte at det ikke gjorde noe med en kaffe kopp før jeg vendte nesa hjemover.. Vel.. Nå er det gått 8 1/5 time. ? Jeg kom nettopp inn døren. Hjalp til med Stine, spiste middag, hjalp til å bade Stine osv. Jeg reiste ikke før Stine var lagt for kvelden.
Ja sånn kan det gå. Har man barnefri, så ender man gjerne opp med og enten terrorisere på telefon, eller ta turen ned og sitte der til ungen sover. Egentlig er det helt unødvendig. Jeg vet hun har det bra, jeg vet hun får oppmerksomhet, og mer oppmerksomhet enn hjemme. Jeg vet hun får mat og tørr bleie. Men likevel så slår jeg meg ikke til ro.



Jeg har vært hjemme i en liten stund nå. Og savnet er stort.
Kommer det alltid til å være slik? Eller vil jeg noen gang kunne nyte den lille friheten jeg kan få? En gang i blant? For nå, hva er denne friheten alle sammen snakker om? For meg er den lille friheten bare ett lengsel, ett savn. ? Ett savn uten like, for å være helt ærlig.

Du vet de nettene? De nettene du våkner da ungen ikke vil noe annet enn å hyle og skrike? De nettene du aller helst vil kaste ungen ut vinduet? Eller ikke minst deg selv? Helst rømme til ett avsted liggende sted? Som ingen, ingen. -Absolutt ingen vet hvor er. Bare for å kunne føle litt på ro og mak. Få litt tid til deg selv? Men når du endelig får den lille tiden til deg selv.. Vel ja, da har du ikke lenger veldig lyst til å føle på det. Du vil bare ha det vesle barnet i fanget. Så må jeg jo også da legge til at når ungen har disse nettene og du titter ned i senga, krybba eller vogna og ungen møter deg med det herligste smilet du kan tenke deg. Vel.. Ja da vil du ikke lenger kaste ungen ut vinduet eller reise til ett av sted liggende sted. Da forelsker man seg på nytt, i det lille vesenet som ligger der.


Jeg sliter nå, mark i rumpa. Stine hadde garantert sovet om hun hadde vært hjemme. Men det er så absolutt ikke det samme når hun er bore.



#Mammablogg #Mamma #Famillie #Barn #Baby #Savn #Hverdag #Følelser #Savn

Likes

Comments

Blogg

Jeg har nå ett stort dilemma. Jeg har nå også blogget litt på mammanett.no
Jeg har stor trives der. Super gøy og både få anbefalt blogger og når det også blir delt videre.
Jeg skrev også om denne vaksinedebatten. Dette var jo helt fantastisk. For ett engasjement det ble. Jeg fikk plutselig melding av vilt fremmede folk. Som kom med støtte erklæringer. Det føltes helt fantastisk. ? Jeg fikk nå troen på at det finnes gode mennesker. Og mennesker som ikke lar seg skremme av propaganda.
Nå har jeg ett stort dilemma.. Jeg vet ikke hvor jeg føler jeg hører hjemme. Jeg trives på blogg.no men jeg trives også hos mammanett..
Jeg vil nå slette alt her på Mawasti.blogg.no og begynne på blanke ark. Nytt design og se om jeg får mer inspirasjon.



Jeg stor trives med og skrive. Jeg trives med og dele. Jeg ønsker å fortsette og blogge.
Jeg er bare så usikker på hvor jeg skal være. Hvor jeg hører til. Det er det som er så vanskelig.
Jeg skal prøve meg igjen her. Det er så mange jeg er elsker og følge med på. Jeg føler jeg får fulgt enda bedre på dere som er her. Enn når jeg er på mammanett.

Likes

Comments