​Nå er det en god stund siden jeg har tatt meg tid til å klikke meg inn på nouw. Kunne ramset opp en haug med grunner, men det er ikke noe jeg kommer til å gjøre. 

I det siste har jeg slitt veldig med å komme meg opp av sengen og ut av døra. Når jeg ikke har skolen å rekke, blir det til at jeg rett og slett ikke finner en god nok grunn til å stå opp. Så da blir jeg liggende med masse negative tanker som gjør at jeg bare graver meg lenger og lenger ned og trekker meg mer og mer unna alle sammen. 

Men en positiv ting har skjedd i det siste, og det er at jeg har begynt å trene igjen. Så nå har jeg ihvertfall en grunn til å komme meg opp og ut.  

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Når du ser deg selv i speilet, ser du en ting. Mens når du ser ned på kroppen din, ser du noe annet. Du vet så godt selv at alle sporene er borte. Det skjer ikke hver dag, heller ikke hver uke. Men når det først skjer, kommer det så brått at jeg skvetter like mye hver gang. Det er som å få et slag i ansiktet, en klar beskjed om hva jeg har gått igjennom. Blåmerkene og sårene jeg fikk etter overgrepet er borte, men noen ganger kommer de opp i speilbildet mitt. Jeg vet aldri når dette skjer, eller hvorfor det skjer. 

Hvorfor skjer dette med meg enda den dag i dag, hvorfor skal jeg enda slite med flashback? En ting er det å ha mareritt, noe jeg har veldig ofte. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har våknet på natten, av at jeg var gjennomvåt av svette. At jeg sitter og rister, mens tårene bare triller ned fra kinnet mitt. Men det er på natten, jeg klarer å ta meg sammen og få tankene over på noe annet etter at jeg har stått opp.

Jeg mister alle følelsene i hele kroppen. Jeg står bare og ser på meg selv i speilet. Akkurat som om det ikke er meg. Det kan virke så uvirkelig. Samtidig som det er veldig virkelig. Det er vanskelig å beskrive hva det er som skjer med meg. Det er vanskelig å snakke om det, noe du selv ser men som egentlig ikke er der. Jeg blir bare helt lam, jeg kjenner ikke hva det er som skjer med meg selv. Jeg føler meg tom, men samtidig overfylt. Skammen som smyger seg inn i hodet mitt, redselen for at noen andre skal kunne se det jeg ser. 
Er det en måte for kroppen å vise meg at jeg ikke skal glemme det som skjedde? Hver gang jeg føler at jeg har kommet et godt stykke med å bearbeide det som skjedde, så skjer dette, og alle tankene kommer tilbake.


Det å dele dette, er et tegn fra min side at jeg er klar for å snakke om det. Jeg er klar for å innrømme hva jeg ser i speilet. Jeg har jobbet såpass med dette at jeg ikke skammer meg over den jenta som ser tilbake på meg i speilet. I stedet for å bare se på den jenta i speilet, skal jeg heller gi henne en klem. Prøve å gi henne den kjærligheten henne fortjener. 
En vakker dag kommer hun til å være borte, da skal jeg bare se meg selv som den jeg er. En strekt jente som har overlevd alt dette, en jente uten spor

Likes

Comments


Angsten er meg. Jeg er angsten. Jeg har funnet ut de siste årene at angsten er en del av meg, at det ikke er en ting jeg kan flykte fra. Uansett hvor jeg går vil angsten alltid være med meg.
Alt går opp og ned, hele tiden, en dag kan jeg føle meg fri, fri fra angsten, føle at jeg kan klare alt samtidig som jeg innerst inne vet at angsten er med meg.
Andre dager er jeg redd, redd for alt. Da vil jeg ikke møte mennesker, ikke en gang familie, alt jeg vil er å være alene på rommet mitt langt under dyna.

Det er mye som følger med angsten. Mye jeg kunne levd uten. Blant annet depresjon, tvangstanker og fysisk smerte.

Dette har blitt en del av hverdagen min. Hver dag er en kamp, en kamp om å overleve. Se for deg en håndballkamp, meg mot angsten. Liv mot død. Hver dag har jeg vunnet, jeg har vunnet den kampen så mange ganger. Men ikke tro at det er noe hjelp ved at jeg har vunnet før, at jeg vant i går. Idag, som alle andre dager starter jeg kampen med minus 10 mål. Angsten får en fordel, en bonus, ett forsprang.

Det er et slit å leve med angst, hverdagen er tung og depressiv. Jeg går rundt med en sminket maske som bærer et stort smil, men under masken renner tårene fra noen triste øyne med blå slitne ringer under. Munnen blir tørr av all redselen og svetten renner.
Jeg må være glad rundt andre mennesker, også min egen familie, de som står meg nærmest. Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg er på bunn. Vil ikke at noen skal tenke at jeg har det vondt. Vil ikke at noen skal bekymre seg. Jeg må takle mine problemer og andre må takle sine. Så fort noen vet at jeg har det vondt får jeg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er til bry.
Det er noe jeg sliter ekstremt mye med. Nemlig, dårlig samvittighet.

Det jeg har mest dårlig samvittighet for er vel mamma og pappa. At de må bytte på å være sykemeldt for å være hjemme med meg som ikke føler meg trygg i mitt eget hjem, for at de må be om støtte av nav. At de må gå igjennom dette sammen med meg når det er meg det gjelder, når det er jeg som sliter og har det vondt.

For sånn er det, jeg føler meg ikke trygg noen steder. Jeg må ha noen som står meg nærmest nære hele tiden for at jeg ikke skal være redd og bekymre meg for at noen skal komme å ta meg eller at noe skal skje meg.

Jeg er flau over å ha angst, flau over å være deprimert meste parten av tiden. Flau over å ikke klare de normale hverdagslige tingene.

Men samtidig er jeg veldig heldig, for jeg har den beste støtten jeg kunne fått. De menneskene som betyr mest for meg, er der for meg og støtter meg gjennom tykt og tynt.

Jeg er uheldig, men også veldig heldig.



Likes

Comments