Header

Er du en av dem som venter på at den store kjærligheten skal dukke opp? Eller er du en av dem som har gitt opp håpet og forbereder seg på å leve resten av livet som en ensom ulv? La oss si det sånn at jeg har vært begge.

Da jeg var 14 år fikk jeg min første "ordentlige" kjæreste, og trodde at jeg hadde funnet mitt livs store kjærlighet. Vel.. sannheten var at jeg var fjorten år og hadde funnet en veldig god venn! Etter hvert bestemte vi oss for at det var venner vi ville være, og livet gikk videre. Jeg var fri og frank, og selvfølgelig på jakt etter drømmemannen! Men det var ikke like lett å finne han som jeg hadde trodd..

Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes! Jeg hadde friår, Tinder var noe ganske nytt og spennende og til slutt flyttet jeg til Trondheim (hallo kjærestegaranti!) for å studere. Selvfølgelig snakket jeg med gutter og hadde alltid et lite håp om at "denne fyren må være den rette", men det ble aldri helt som jeg forestilte meg. Kleine dater, kleine samtaler, klein stemning. Ja, alt føltes i det hele tatt veldig rart, og til slutt bestemte jeg meg for å ikke bry meg så mye om gutter og kjærester og sånt. Hvem hadde vel tid til kjæreste uansett? Jeg bodde i en ny by, hadde nettopp begynt å studere og ville leve studentlivet til det fulle! Og om jeg gjorde! Jeg koste meg med gode venner, og savnet overhodet ikke en gutt å dele opplevelsene mine med. Men dere vet når besteforeldre sier at den store kjærligheten dukker opp når du minst venter det? Det stemmer faktisk.

Min store kjærlighet dukket opp fra intet og spurte om jeg skulle ha en øl. Vi begynte å prate og dagen etter inviterte han meg på middag. Skulle jeg dra? Skulle jeg virkelig gidde å prøve? Han var jo veldig søt, og det verste som kunne skje var at det ble litt kleint - igjen. Jeg fikk jo tross alt gratis middag! Jeg bestemte meg for å dra, og det angrer jeg ikke ett sekund på! Etter den kvelden pratet vi sammen hver eneste dag og møttes så ofte vi kunne. I vinter var det over to år siden vi møttes, og nå er vi samboere og føler oss til tider som et gammelt ektepar. Et søtt, gammelt ektepar.

Det jeg vil frem til, er at det er ikke lange veien fra å bestemme seg for å ikke stresse med den store kjærligheten til å faktisk møte den. Ikke let desperat etter drømmepartneren din, men når han/hun kommer, ja, da må du bare hoppe i det og satse alt! Og ja - det er kleint i starten, men det går fort over! Man må bare komme seg over de aller verste "bli kjent"-spørsmålene først.

Dette ble et langt innlegg, men kjærlighet er noe som betyr mye for meg, og jeg føler meg så utrolig heldig som har funnet en jeg ønsker å dele så mye av livet mitt med! Jeg setter så stor pris på tiden vi har sammen, og håper vi skal dele mange opplevelser og skape mange minner i årene fremover! Men først skal vi spille litt Rayman, som er vår nye yndlingshobby..

Dette innlegget er en del av en bloggutfordring jeg er med på, og denne ukens tema var "kjærlighet". Sjekk ut de andre som er med på utfordringen her: Anniken - Benedicte - Ester Maria - Inger - Julie Eilén - Lisa - Renate - Sunniva - Tine Katrine

Likes

Comments

Nytt år, nye muligheter. Ny måned, nye muligheter. Ny uke, nye muligheter. Ny dag, nye muligheter.

Tenk at hver eneste dag er en ny start. Hver eneste morgen kan du våkne opp med blanke ark og tenke at "i dag er dagen der jeg virkelig skal utrette noe". Noen ganger lykkes du. Alle punktene på to do-lista blir krysset ut, og alle gjøremålene i kalenderen blir markert som "ferdig". Du jobber flittig i åtte timer før du drar på spinning. Du spiser salat til lunsj og grønnsakssuppe til middag. Du går over 10 000 skritt. Du spiser grønnsaker og dip i stedet for smågodt. Du får A på den oppgaven du har strevet så hardt med. Du rekker til og med å være litt sosial før du leser en bok på senga. Du er blid. Du klager ikke. Ingen bekymringer.

Andre ganger mislykkes du. Du raser ikke nedover to do-listen. Du får gjort én av ti ting du har planlagt for dagen. Kanskje er det sol ute, men du vil bare være inne og se på Netflix og spise godteri. Du har planlagt å spise noe sunt som du skal lage fra bunnen av, men ender opp med å kjøpe en Grandiosa til 25 kroner. Og spise hele. Alene. Du orker ikke å jobbe. Du orker ikke å trene. Du vil ikke snakke med noen. Det eneste du vil er å ha en time out, ligge på sofaen hele dagen og slappe av. Du er sliten. Livet suger. Og det er helt greit, for noen ganger føles ikke alt som en dans på roser. Da er det godt å vite at i morgen kan du prøve igjen.

I morgen kan du starte med blanke ark.

Dette innlegget er en del av en bloggutfordring jeg er med på, og denne ukens tema var "blanke ark". De andre som er med i utfordringen er Anniken - Benedicte - Ester Maria - Inger - Julie Eilén - Lisa - Renate - Sunniva - Tine Katrine

Likes

Comments

Ting jeg gjør denne påsken: går tur, tilbringer tid med nevøen min, sover, hører på Påskelabyrinten på NRK P1, spiser godteri, snakker med pappa om alt og ingenting, slapper av, hilser på gode venner, ser på Skam, bestemmer meg for hvilke fag jeg vil ha neste år, løper, spiser god mat, leser krim (nå: Kaninjegeren av Lars Kepler), hører på musikk, er på IKEA, ser påskekrim på NRK, kjenner på vårfølelsen, lever livet. Håper dere gjør omtrent det samme. God påske!

Likes

Comments

For ganske nøyaktig tre uker siden kom jeg hjem fra en romantisk langhelg i Budapest! Kjæresten min og jeg bestilte turen før jul, og den eneste grunnen til at vi endte opp der var prisen. Det er billig å dra, bo og leve. Perfekt for to fattige studenter! Vi hadde ingen anelse om hva vi dro til. Var det fint der? Mye å gjøre? God mat? Vi ante ikke!

Men for en by, dere! Uansett hvilken vei du gikk, var det høye og flotte bygninger rundt deg. Som byggstudent er det vanskelig å si hvilken bygning som var den mest imponerende, men jeg må nok holde en knapp på Parlamentet. Og selvfølgelig Buda Castle, spesielt om kvelden da lysene ble tent. Åh, det var så utrolig fint der.

Bortsett fra å se oss rundt i den fine byen, ble det også tid til shopping, en tur på spa og mange drinker. Vi kjørte på med en klassisk svensk massasje etter to-tre lange dager med vandring, og det var nesten turens høydepunkt. Det var så deilig! Det er faktisk verdt å dra tilbake bare for å få massasje.. Og for å ta noen drinker. Og spise. Mm, for en helg!

Vi sees garantert igjen, Budapest!

♥︎ Har du vært i Budapest? Hvilken by er din favorittby?

Likes

Comments

Noen ganger må man bare legge stress og mas til side, pakke seg inn i et stort skjerf og gå ut. La tankene fly og beina gå. Pulsen stiger og kinnene blir røde. Ingen bekymringer, bortsett fra at man helst vil komme hjem før det blir for mørkt og helgen plutselig er over. Det gjorde jeg i kveld, og det var så utrolig godt.

Søndag er både en fin og trist dag. Enda en uke er over og i morgen er det mandag igjen. Ny uke, nye muligheter, eller hva? Jeg vet ikke helt, jeg, men jeg skal hvert fall prøve å gjøre neste uke til en bra uke selv om jeg allerede har altfor mye å gjøre. Snart er det heldigvis helg igjen.

Likes

Comments

Tradisjonen tro skal vi feire våre flotte mødre den andre søndagen i februar, og 2017 ble intet unntak. Facebook fylles opp av døtre som skriver lange statuser om hvor mye mødrene betyr for dem, og på Instagram legger sønner ut bilder av seg selv og "mutter'n" på skitur. Butikker og aviser har vært fulle av reklame i flere uker, hvor de har vist frem alt du kan kjøpe til moren din på morsdagen. I barnehagen og på skolen lages det gaver og kort til mamma. Kanskje vi burde lære oss å bake sånn at mamma kan våkne til nystekte rundstykker på morsdagen? Det er liksom ikke måte på hvor glade vi skal være i mammaen vår denne ene dagen i året.

Men hva med alle barna som ikke har noen mamma? Hvem skal Trine, som ikke har noen mamma, skrive kort til når alle lager tegninger til moren sin i barnehagen? Én ting er at man selv, enten man er stor eller liten, velger å gi noe ekstra til moren sin denne dagen, men hva med alle de som ikke har noen mor å gi noe til? Hvorfor er det så stort fokus på at man absolutt gjøre noe fantastisk på denne dagen?

Jeg vet hvor vondt det kan føles å lage et morsdagskort til tanta si fordi man ikke har noen andre å gi det til. Jeg vet hvor trist det kan føles å se at alle legger ut bilder sammen med mammaen sin når de eneste bildene man har av sin egen mamma er 15 år gamle. Jeg vet hvor tung denne søndagen i februar kan føles om man ikke har en mamma, men jeg vet også hvor lite spesiell denne dagen kan føles. Hvor utrolig vanlig den faktisk er.

Hvorfor kan vi ikke være glade i mødrene og fedrene våre hver eneste dag? Det er jo det vi burde, enten de er her med oss eller ikke! Det er ikke sånn at jeg feirer pappa noe spesielt på farsdagen. Jeg gratulerer og sier at jeg er glad i han, men noe mer får han faktisk ikke. Han er pappaen min hver eneste dag, og jeg setter pris på han året rundt. Det synes jeg vi burde gjøre for mødrene våre også. Hver eneste dag.

♥︎ Håper uansett alle hadde en fin søndag sammen med noen de er glad i. Og en fin mandag.

Likes

Comments

Jeg har første eksamen om en uke. Det gjør nesten litt vondt å skrive det. En uke, liksom?! Denne høsten har gått så altfor fort, og nok en gang sitter jeg her og leser som bare det for å bli ferdig med pensum i alle fag før eksamenstiden settes i gang. Én uke..

På fredag la jeg allikevel fra meg alt av skolearbeid i Trondheim og fløy ned til Østlandet. Det var så utrolig godt å sette seg på det flyet og bare reise av gårde! Jeg elsker følelsen av å kunne si til meg selv at "nå skal jeg ha fri!". Helgen ble kjempefin, og jeg fikk virkelig ladet opp til siste innspurt før jul med god mat, kaker, godteri og brus!

Nei, er det nok prokrastinering..

Likes

Comments

Jeg har så lyst til å skrive noe. Skrive for å slippe alle tankene mine løs. Skrive for å sette ord på følelsene jeg går og bærer på. Skrive for å oppnå en slags terapi for meg selv. Skrive for å rømme litt vekk fra hverdagen. Skrive for å slappe av. Skrive for å puste ut.

Jeg føler meg tom. Jeg klarer ikke å skrive noe.

I hodet mitt er det fullstendig kaos. Det er så mye som skjer på en gang. Det er lettere å ramse opp hva jeg ikke tenker på enn hva jeg faktisk tenker på. Jeg blir sliten bare av å tenke på hvor mye jeg tenker på. Samtidig er det en stemme i hodet mitt som sier at det uansett bare er én ting som er viktig nå. Jeg kan egentlig bare glemme alt annet. Jeg har lyst til å sette meg på første fly hjem, men det kan jeg jo ikke. Det har nesten aldri vært viktigere at jeg fokuserer på skolen enn nå. Jeg må klare dette. Jeg skal klare dette. Men akkurat nå er absolutt alt fokuset mitt et helt annet sted, langt vekk fra lesesalen.

Jeg er så lei.​
Allikevel prøver jeg å tenke at det tross alt ikke er meg det er synd på. Jeg har ingen grunn til å klage. Jeg har ingen grunn til å ha lyst til å gi opp. Det er ikke synd på meg, men jeg ville ikke akkurat vært misunnelig på livet mitt heller. Jeg unner ingen alle disse tankene og følelsene. Redselen. Hjelpeløsheten. Frykten for at juleferien ikke blir som den skal. Følelsen av ikke å vite alt. Følelsen av å være for langt unna.

Kan ikke alt bare bli bra?

Hver kveld legger jeg meg med et håp om at morgendagen skal bli bedre. At alt kommer til å ordne seg. At ting går bra. At jeg kan dra hjem til jul med et smil om munnen. Og jeg kan nok det. Jeg skal det! Jeg må bare komme meg gjennom dette først. Kjempe litt til.

Høsten er fin, men trist, og i år er jeg også litt trist i november.

Likes

Comments

Livet er så skjørt. Den ene dagen er du på konsert og lever livet. Den neste dagen har du det så vondt at kroppen føles helt tom. Det er så rart at alt kan endres på bare et lite minutt. Plutselig føles ingenting viktig. Alt du strevde med for en uke siden, føles som små bagateller nå. Alt du har planlagt å gjøre viskes bare bort.

"Du må være sterk" er det mange som sier når livet er litt vanskelig. En liten motbakke er vel bare bra, det gjør deg jo sterkere. Man tror som oftest at ting ordner seg og at alt går bra til slutt. For det gjør jo det, gjør det ikke?

Jeg vet at ting ikke alltid går bra til slutt. Jeg har opplevd det flere ganger selv, og er livredd for å oppleve det igjen. Har disse tingene gjort meg sterkere? Jeg vet ikke. Noen sier at jeg er sterk, men jeg føler meg liten og svak. Det er vanskelig å ikke kunne gjøre noe. Det er vanskelig å bare sitte her og vente. Vente på at ting skal bli bra.

Denne høsten har egentlig vært ganske bra. Jeg bor på et fantastisk sted, trives med studiene og har til og med blitt glad i å jogge. Jeg ler mye. Jeg smiler mye. Men plutselig tok virkeligheten meg igjen, og livet minte meg på at ikke alt kan være en dans på roser.

Det sies at ting bare kan gå oppover i motbakker. Eller kan det bare gå oppover? Hva hvis denne motbakken er veldig bratt? Hva hvis bakken er uendelig lang og aldri tar slutt? Jeg håper jeg kan våkne i morgen og være glad igjen. Være på toppen av bakken. At jeg kan smile og le igjen uten å ha noen bekymringer. Og det håper jeg alle andre kan også.

Likes

Comments