Header


· OH HELLO WEEK, LET'S DO THIS! ·

Jeg skulle til å si god morgen, men så innså jeg hvor mye klokken var blitt! Heisann mandag. Jeg føler de siste ukene har gått så utrolig fort. Ikke at det gjør noe, for hver dag blir bare bedre. Lysere dager, meg selv og tankene mine. Jeg har det bra. Og det, det føles bra!

Jeg er fortsatt helt stum etter alle de fine tilbakemeldingene deres på blogginnlegget jeg postet for noen dager siden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal føle meg, men jeg er lettet og glad. Haha, fader altså. Jeg føler meg så mye bedre og jeg kan ikke få sagt det en gang for mye. I dag er en sånn dag hvor jeg bare føler meg veldig takknemlig for alt! Selv været, som ikke er helt bra i dag, men noen ganger er det fint med regn og grå himmel. ♥

Likes

Comments

Det er noen dager siden jeg postet innlegget "For kjære døden, husker du meg? ", og det er enda fler dager siden jeg skrev det. Men jeg klarte ikke å dele det før i går. Noen kamper er vanskeligere enn andre, og dette er en av de jeg aldri trodde jeg skulle snakke høyt om. Tårene mine rant i går. Ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg var lettet. Jeg er lettet og glad for at jeg kan åpne hjertet mitt for så mange mennesker. Så mange mennesker jeg ikke kjenner, men samtidig føler jeg kan dele alt med.

For jeg kler meg naken. Det er sånn det føles i det jeg trykker publiser. Som om jeg står kliss naken foran en gruppe fremmede mennesker som skal avsløre alle skavanker og feilene jeg har. Men dere gjør ikke det, og det er vel akkurat derfor jeg tør å dele. Derfor jeg tør å åpne mitt såre hjerte gang på gang. Takk.

Selv om klumpen i halsen merkes hver gang jeg får høre historiene deres som dukker opp i innboksen min på facebook så er det så fint å vite at jeg kan gjøre det jeg gjør, ikke bare for meg selv, men for andre også. At en person sin dag blir litt lettere fordi de vet at de ikke er alene er alt jeg noensinne kunne spurt om. Og det er nettopp derfor jeg skriver om de tårevåte nettene, depresjonene, hatet og hvordan det er å ikke ville puste. Men det er også derfor jeg skriver om de gode dagene, de hverdagslige tingene jeg gjør og hvordan det er meg selv som styrer min egen lykke.

Jeg takker alle dere som kommenterte innlegget på facebook i går. Jeg takker dere som hadde mot nok til å sende meg en melding i innboksen. Jeg takker dere som finner meg interessant på en eller annen måte. Takker dere som sier jeg har hjulpet dere på en eller annen måte. Jeg takker dere som har fått meg til å miste troen på meg selv. Og dere som har gitt meg et slag i armen for å så be meg om å skjerpe meg. Jeg takker dere som kjemper deres kamper og deler det med lille meg, som om jeg skulle vært noe mye mer enn hva jeg er. Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg gitt en klem til hver og en av dere. Tusen takk.

Likes

Comments

-

Vi feiret bursdagen til Synne i går hos henne. En utrolig fin kveld! Jeg dro bort til henne noen timer før besøket for å hjelpe til med å gjøre det klart, før vi akkurat fikk tid til å bli ferdig med å gjøre oss selv klare! Tiden gikk fort, men det er vel det den gjør når man har det kjekt! Settet jeg har på meg er forresten fra Angelica Blick kolleksjonen fra bikbok. Elsker det!

HAVE A NICE DAY!

Likes

Comments



LET'S TALK ABOUT HAIR

Nå har jeg lyst til å gjøre noe med håret mitt igjen, selv om det ikke er så lenge siden jeg farget det blondt igjen. Jeg hadde jo rosa også for ikke så lenge siden, men jeg blir vel aldri fornøyd, I guess. Joda, jeg er bare glad i forandring, og klar for en! Jeg vet ikke om jeg vil spare til langt eller klippe det kort igjen. Men jeg tror jeg har lyst på en ny farge. Blondt hår er jo fint, men jeg begynner å bli litt lei. Kanskje jeg bare skal spare ut den naturlige fargen min igjen? Men den er så kjedelig. Haha, dilemmaer! Har dere noen tips?

Likes

Comments

Dette er veldig sårt for meg. Fingrene mine skjelver og tårene kommer for første gang på en stund. I dag skal jeg fortelle dere noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å skrive noen andre steder enn i dagboken min. Men det er nettopp derfor jeg gjør det, fordi jeg vet at det fins mennesker der ute som gjør det samme. Skriver det i dagboken sin i håp om at noen kanskje skal lese det en gang og forstå. Skriver det i dagboken i håp om å få puste litt til. Nå skal jeg fortelle dere om hvordan det er å ikke ville puste. Å ikke ville leve. Jeg skal fortelle dere om døden, min verste fiende.

For kjære døden, husker du meg?

Angsten ble til depresjon, depresjonen ble til mørket og mørket ble til selvmordstanker. Jeg klarer nesten ikke å skrive dette. Noe så sårt og vondt, men jeg vet hvor viktig det er. Første gangen jeg hadde sånne tanker var for litt over et år siden. De var ikke så gale da, men de var der. På den tiden holdt jeg det skjult for alle. Mamma, pappa og psykologen min. Det var ikke virkelig, så jeg tenke det beste var å ikke si noe. Hvis jeg ikke sier det, er det ikke virkelig. Man begynner å tenke på filmer, hvordan gjorde de det? Kanskje jeg skal skrive en lapp. Nei, jeg kan ikke være så egoistisk.

Jeg husker jeg ringte Lene en kveld, rundt sommeren tror jeg. Alle hadde lagt seg, men i tilfelle noen skulle høre meg så gikk jeg ut på terrassen. Jeg hadde høretelefonene i og det var ikke så kaldt ute, men jeg skalv likevel. Dere vet når dere har grått så lenge at klumpen i halsen kjennes ut som ti ekstra kilo og du ikke klarer å snakke fordi alt du må fokusere på er å puste? Jeg stod der med den følelsen, ringte min beste venn og bare gråt. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil ikke. Jeg husker de setningene. Verden forsvant sakte under meg, men jeg kunne ikke. For der stod jeg å snakket med en av de viktigste personene i livet mitt, og jeg innså hvor utrolig egoistisk det ville vært. Å ta mitt eget liv, altså. Og sånn fortsatte det. Hver gang jeg tenkte tanken, eller var nær å gjøre det til en handling så hadde jeg et bilde i hodet. Familien min. Vennene mine. For ikke søren om jeg skal være så egoistisk.

Men så kommer tankene igjen. Jeg begynte å lure på hva som er ekte igjen. Hvem er jeg, hva er jeg, hvorfor er jeg her? Hva er egentlig vitsen med alt dette. Psykologen min spurte meg har du tenkt på døden eller hatt noen selvmordstanker? En ting jeg likte godt med de timene er at psykologen min ikke var redd for å spørre meg rett ut. Og jeg sa det som det var. Ja. Noen ganger tror jeg ikke verden er ekte og for å være helt ærlig så tror jeg ikke det hadde vært så gale om den gikk under. Jeg tror ikke vi hadde følt noe. For vi er jo ingenting, eller, jeg vet ikke hva vi er. Jeg vet ikke hva jeg er. Disse tankene tok livet av meg. Ikke bokstavelig talt, men det var ikke langt i fra.

Tankene var bare innom når jeg var deprimert, i perioder, men etterhvert kom de mer og mer innom uansett hvordan jeg hadde det. Noen ganger bare for en liten påminnelse, og andre ganger lagde de seg et lite hus inni hodet mitt hvor de ble en stund. Et lite feriehus de besøker innimellom. Det ble bedre, og så ble det verre. Så psykologen min ringte mamma og pappa og spurte om de kunne være med meg neste gang. De sa selvfølgelig ja, og jeg var mer nervøs enn noen gang. Vi snakket om det. Døden og sånt. Har du noen gang tenkt på hvordan du skal gjøre det? Jeg husker jeg hadde tatt strikket mitt fra håndleddet og holdt det mens jeg lekte med det mellom fingrene. Jeg ville ikke ha øyekontakt, men jeg merket godt at mamma og pappa så på meg. Til slutt klarte jeg nesten ikke å snakke. For hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke noen sånne tanker, når to av menneskene som jeg elsker høyest i hele verden sitter rett ved siden av meg. Jeg ville ikke tro på det, så jeg latet som ingen ting.

--------------------
"FOR SER DERE DET IKKE?
PÅ KLÆRNE MINE,
ELLER FJESET MITT,
ELLER MÅTEN JEG GÅR PÅ
SER DERE IKKE AT ALT BLIR INGENTING?

AT JEG DØR"

DAGBOKEN MIN 7. JANUAR 02:15
--------------------

Og så ble det bedre. Før tankene flyttet inn igjen. De periodene. Noen verre enn andre. Dette var den verste. For noen uker siden lå jeg i sengen, altfor sliten til å sove. Alt for sliten til å tenke. For sliten til å reise meg, spise og leve. Depresjon var ikke noe nytt for meg, ikke selvmordstankene heller, men følelsen var. Jeg var så redd for meg selv. Noen ganger følte jeg meg som to personer. Den ene nær ved å gi slipp, og den andre usikker på hva i svarte det er jeg driver på med. For jeg har alltid visst at det er dumt, disse idiotiske tankene, men jeg har jo ikke kontroll. Ikke da. Og jeg var så redd. Mer redd enn jeg noensinne har vært for mørket. Jeg som sov med lyset på til jeg var 12 år. Panikkanfallene var ikke engang skumle lengre. For jeg hadde vel egentlig sagt meg ferdig med alt, nå skjer det. Og jeg ga opp. Jeg sa stopp i noen sekunder, men i det den ene delen av meg stoppet å puste, dro den andre fram hånden og dro meg opp til overflaten igjen. Pust Marika. Pust. Og jeg pustet. Etter at jeg hadde ventet i noen sekunder for å være sikker på at det var virkelig.

Og så kommer den delen hvor du straffer deg selv. Å gud. Jeg vil ikke fortelle dere dette. Jeg ville at noen skulle vite det, men jeg turde ikke å si noe. For igjen, hvordan kan jeg utsette menneskene rundt meg for det, når jeg ikke kan leve med det selv. Så jeg satt oppe hver eneste natt fordi jeg ikke mente jeg skulle sove, jeg har et arr på låret, men det er det eneste. Og jeg hater meg selv for det. Hvordan kunne jeg få andre til å se at jeg hadde det vondt, uten å måtte si det selv. Jeg ville ikke at noen skulle vite, samtidig som at jeg kunne ønske hele verden gjorde det. Jeg trodde jeg var blitt gal. Jeg våknet opp med et blåmerke på kinnet, som jeg ikke husket med en gang jeg våknet.. Men jeg våknet i panikk, hva er det jeg gjør? To personer. Unnskyld.

Jeg lå i sengen i noen dager, før jeg klarte å komme meg opp. Jeg skulle til psykologen den dagen, og jeg fortalte alt. Syns du jeg behøver å ringe hjem til mamma og pappa for å fortelle de hvordan du har det? Det skumleste spørsmålet noensinne. Ja, men jeg vil egentlig ikke at de skal være bekymret for meg. Jeg hadde fortalt det til Lene noen dager tidligere. Hun sa jeg måtte si det til mamma og pappa. Jeg kan fortelle dem det hvis du vil. Men jeg ville helst si det selv, noe som var mye vanskeligere enn jeg trodde, så etter å ha tenkt på det i noen dager fikk jeg psykologen min til å si det. Når jeg kom hjem fra bup den dagen bestemte vi oss for at nå er jeg ferdig på skolen. Mamma sendte en mail til læreren og siden den dagen har jeg ikke vært. Jeg merket at stemningen var litt annerledes. Medisinskapet på kjøkkenet var plutselig tomt, og de ville ikke at jeg skulle være alene hjemme. Jeg var enig, selv om jeg kanskje sa noe annet. Vi snakket om innleggelse i april. Bare for overvåkning sånn at de kunne se hvordan jeg fungerte når jeg var på det verste. Jeg er ikke en person som liker å få hjelp på den måten, så når jeg sa ja uten å nøle skjønte jeg vel at det var alvorlig. Jeg har jo ikke lyst til å bli innlagt, men akkurat nå gjør jeg hva som helst for å få hjelp, for jeg klarer ikke dette mer. Jeg vet ikke hva jeg føler eller hvem jeg er. Jeg forstår ikke. Enda en setning jeg husker godt at jeg sa. For jeg ville ikke ha hjelp, jeg ville klare meg selv. Jeg vil klare meg selv. Det er bare sånn jeg er.

Alt ble bare en evig kamp. Følelsen av døden. Følelsen av at jeg trodde jeg var død. Når du er så trøtt at du ikke får sove, så sliten at du ikke fungerer. Dagene ble lengre og lengre, og kroppen kjentes tyngre. Det var verst om nettene, men tankene kom noen ganger om dagene også. Jeg vet ikke når de vil komme innom neste gang, men jeg håper det er lenge til. Eller aldri. Følelsen av å ikke være mer redd for noe enn deg selv. Den tar knekken på mennesker. Den tok knekken på meg, men her sitter jeg. Det er vanskelig for meg å skriv dette, men samtidig kjennes det ut som en lettelse. At tankene blir til ord, og at det jeg skrev i dagboken min endelig kan deles. Hadde dette vært for tre uker siden, hadde jeg ikke orket. Jeg syns det er rart, de periodene. Hvordan jeg kan gå fra å ha det bra, til å ikke ville puste. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg skriver det.

Akkurat nå har jeg det bedre, selv om dette ikke er så mange uker siden. Poenget mitt er vel at ting er bra, og så er de dårlig. Kanskje veldig dårlig. For jeg vet hvordan det er, og nå vet dere det også. I hvertfall min versjon av det. Jeg er verdens heldigste person som har støttende og fantastiske mennesker rundt meg, som står bak min side på godt og vondt. Uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært akkurat nå. Og selv om jeg fortsatt ikke vet hva jeg er, hvor jeg er eller hva som er meningen med mitt liv, om det er ekte, så er menneskene rundt meg det nærmeste jeg kommer. Og jeg er evig takknemlig. Så la meg puste i noen år til, for jeg har lært at det ikke bare er jeg som trenger menneskene rundt meg - men at de trenger meg også. For jeg er noe, jeg må bare finne ut hva det er.


Og igjen, så skriver jeg dette fordi det er et veldig viktig tema. Jeg vet at det er mange der ute som bare skriver dette i dagbøkene sine. Det er mange som aldri forteller det til noen, og noen ganger er det for sent. Uansett hva som er vondt og vanskelig så er du ikke alene om det. Vi overlever. Det er nettopp det vi gjør, og skal fortsette med.


Likes

Comments

-

· NOTHING BUT STYLE ·

Har jeg fortalt dere hvor glad jeg er i å få pakker i posten? Haha, en gang for mye kanskje. Men når jeg våknet i dag stod denne utenfor døren min! Jeg trodde ikke den skulle komme så fort, men det gjorde den visst. Og det plager meg ikke. Jeg bestilte en levis 501 bukse, siden jeg har blitt så glad i levis buksen jeg fikk til jul og trenger flere å bruke. Dessverre var den aaalt for stor, så den skal jeg sende i retur fortest mulig, og forhåpentligvis få byttet i noen størrelser mindre. Jeg bestilte også en beige bomberjakke som sitter perfekt. Dere vet jo hvor stor fan jeg er av bomberjakker? Nå har jeg enda en i samlingen min, og jeg er happy. Gleder meg til å få byttet buksen og få brukt begge plaggene. Dere får se de ordentlig i noen antrekksbilder!

Jeg prøver å bli mer aktiv på snapchat forresten! Jeg har prøvd å poste noe hver dag, men jeg må fortsatt bli litt mer vant til det, så blir det nok bra. Hvis dere har lyst til å følge med så er det bare å legge meg til - der heter jeg @bentzenmarika ♥

Likes

Comments

-

Jeg bestemte meg for å ta meg en liten tur bort på senteret i dag for å se litt! Det ble ikke så lenge, men jeg fant en fin genser som jeg kan vise dere senere. Det er altfor kaldt ute for tiden syns jeg. Er det bare jeg som lengter etter sommeren? Heldigvis er det ikke så altfor lenge til. Jeg gleder meg.

Når vi snakker om glede; i mens jeg ventet på å ta bussen hjem igjen fra senteret hadde jeg en hyggelig samtale med en som kom bort å sa hei til meg. Etter at han hadde sagt hei til flere andre uten å få noe svar, etter mange rare blikk. Er det en ting jeg er veldig glad for at jeg lærte mer om på skolen så er det kommunikasjon og syn på andre mennesker. Jeg har alltid vært opptatt av å være hyggelig og grei mot mennesker uansett hva, men hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg ikke alltid vært en av de som sier hei tilbake- nettopp fordi de kanskje ikke er som alle andre, eller kan virke litt skremmende. Jeg får en liten klump i halsen av å skrive det, for sånn som jeg er nå hadde jeg aldri tenkt tanken på å ikke svare en gang. Jeg vet ikke om dere forstår? Men vi hadde i hvertfall en fin samtale. Det er bare å si hei, husk det. Vi er mennesker alle sammen, bare med forskjellige historier og bakgrunner. Det er ikke en dårlig ting ♥

Likes

Comments

-

Ukens tanke: "Twenty years from now you will be more disappointed by the things you didn't do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover" -Mark Twain

Ukens craving: Ritz kjeks! Jeg kunne spist flere pakker.

Ukens opptur: Jeg føler meg.. bra?

Ukens nedtur: Definitivt at kameraet gikk i bakken! Men jeg får heldigvis ny linse en av dagene, så det ordner seg heldigvis.

Ukens lættis: Når jeg endelig fikk treffe Lene igjen på tirsdag. Det er ingen andre jeg ler så mye med!

Ukens låt: Oceans - Seafret

Ukens film/serie: Er farmen en serie? Haha, jeg håper ikke jeg er den eneste som jublet når Lothepus vant.

Ukens beste treningsøkt: En liten beinøkt jeg hadde med søsteren min her i stuen for noen dager siden. Vi gjorde ikke så mye, men på dager man egentlig føler seg veldig tung og sliten så er det mer enn nok!


Likes

Comments

-

· EVERYDAY ESSENTIALS ·

I dag tenkte jeg å vise dere hva jeg har i vesken min! Jeg har den som oftest med meg hver gang jeg skal ut av huset, så de aller viktigste tingene alltid er i nærheten.

Kamera: For meg er kameraet et must å ha med seg over alt. Jeg vil jo gjerne dokumentere alt jeg gjør, og dele det med dere på bloggen. Eller bare for å beholde minner!

Lypsyl: Jeg regner med dere har skjønt det nå, men jeg er skikkelig avhengig av lypsyl. Jeg har en i sekken, i sminkemappen, i lommeboken, litt rundt om i huset - og selvfølgelig i vesken slik at jeg har den med meg over alt. Tørre lepper er det verste jeg vet, så lypsyl er min redning.

Solbriller: Solbriller er alltid lurt å ha med seg! Så er jeg alltid forberedt de få gangene solen bestemmer seg for å dukke opp. Jeg veldig sensitiv til lys og, så hvis det er noen dager jeg har veldig hodepine eller vondt i øynene er det perfekt å ha noen solbriller med seg også!

Høretelefoner: Å glemme høretelefonene hjemme er faktisk skikkelig kjipt. Jeg hater å sitte på bussen uten musikk, eller gå alene på senteret uten, så de er jeg alltid veldig opptatt av å huske!

Mobil: En selvfølge!

Kortmappe/penger: Jeg har alltid med meg kortmappen uansett hva jeg skal. Plutselig blir jeg sulten eller finner noe jeg har veldig lyst på, og da skader det ikke å ha penger med seg. Selv om det kan svi litt av og til..

Macbook: Nå har jeg ikke denne med meg over alt, men jeg hiver den ofte i vesken hvis jeg vet at jeg kommer til å få bruk for den. Den er grei å ha, i tilfelle!

HAVE A NICE DAY!

Likes

Comments

BILDER FRA WEHEARTIT & TUMBLR

THIS WEEK'S PLANS

1. Ommøblere rommet mitt. Igjen. Det er ikke så lenge siden jeg gjorde det, men jeg føler ikke jeg får utnyttet plassen helt slik som det er nå.

2. Lage en ny spotify-liste. Den jeg bruker hver dag begynner å bli ganske så full, og det er alt for vanskelig å finne frem sangene jeg vil høre uten å måtte søke hele tiden. Jeg tror jeg skal lage en egen liste med mine all time favoritt sanger!

3. Filme noen videoer til bloggen og youtube-kanalen min. Blant annet spørsmålsrunden!

4. Sortere ALT på telefonen og macbooken. Jeg begynner å bli veldig lei av setningen "

5. På fredag skal jeg i besøk til en venninne. Gleder meg!

6. Komme ordentlig i gang med bloggingen når jeg får den nye kamera linsen min!

7. Bli flinkere til å sette meg ned å lese. Jeg begynte på en bok for lenge siden, men leser bare et kapittel hver gang før jeg blir rastløs, så jeg kommer jo nesten ingen vei.

8. Komme i gang med trenings-programmet mitt igjen. Jeg har vært flink å trene de siste ukene, det skal sies, men jeg holder på med et program som jeg har vært litt dårlig på de to siste ukene.

9. Komme meg ut av huset! Dette er vel et mål jeg egentlig har hver dag, og noe som er utrolig viktig for at jeg ikke ska isolere meg selv.

10. Finne på noe med venner. Jeg snakker med vennene mine hver dag, men vi er ikke så flink til å finne på ting sammen. Det er en del filmer jeg vil se på kino nå, så kanskje jeg får med meg noen dit!

HAR DU NOEN PLANER FOR UKEN?

xx

Likes

Comments