Det og leve med diagnosen reaktivtilknytningsforstyrrelse er rett og slett helt greit. Det var nok ikke det dere forventet dere og lese vill jeg tro, men får meg er det ikke så ille. Det er selvfølgelig ikke noe hyggelig og bli påminnet det hele tiden men hallo, hva skulle jeg gjort uten den? Hadde ikke hatt noe og unnskylde meg med.


Neida det var bare tull.
Det er faktisk helt forferdelig og leve med! Jeg bruker ALDRI min diagnose som en unnskylding. Jeg nevner den sjeldent fordi jeg er super flau over den. Det og bli påminnet det av barnevernet hele tiden så fort jeg møter på dem er helt forferdelig, det virker ikke som dem vill gi slipp på den. Men det vill jo jeg. Jeg vill ha den vekk. Bort, bort forsvinn. Det er som og ha ditt værste monster som du var redd får når du var liten hengendes over meg som en mørk sky hele tiden. Jeg lever jo livet som en normal 20 år gammel jente, det er jo ikke det men altså jeg får jo en følelse av at alle andre rundt meg er bedre en meg fordi de slipper det.


Dere lurer helt sikkert på hva det egentlig er, og det skal jeg fortelle dere i en kort versjon.
Tilknytningsforstyrrelse betyr altså det at jeg kan ikke knytte meg til mennesker. Jeg kan ikke bli glad i noen, jeg kan ikke elske noen. Du får den vis du ikke har hatt faste omsorgspersoner når du var spedbarn. Fra du var spedbarn til du er i tenårene. Jeg fikk min diagnose når jeg var 9-10 år gammel. Da fastslo de det, og det har blitt stående på papirene mine siden. Men etter en undersøkelse i 2011 så står det også at den er blitt utrolig mye mindre. Og det var i 2011, nå er vi i 2016 og etter min mening har den forsvunnet. Får jeg kan elske en person! Jeg kan bli glad i personer! Faktisk jeg er glad i mange og jeg elsker 1 person! Og den ene personen jeg elsker er min sønn!

Barnevernet bruker nå den i mot meg og mener derfor at jeg ikke kan elske min egen sønn, derfor er jeg en dårlig mor. Noe jeg ikke er får og få fastslått det. Men allikevel bruker de den i mot meg.

Så min hverdag er helt lik alle andre sin. Jeg kan få følelser får personer. Jeg kan bli glad i mennesker. Jeg kan elske noen! Så hvorfor skal jeg dømmes pga det? Hvorfor? Det er jo ikke min skyld! Det er jo ikke medfødt heller.
Folk dømmer meg før de blir kjent med meg, og det kommer frem alt jeg sliter med og så dukker plutselig diagnosen min opp. En diagnose ingen omtrent har hørt om. Jeg blir fortvilet for det er ikke lett og forklare til folk som ikke vet hva det er, det er ikke lett og sette seg ned med dem og forklare dem hva det går ut på, det er ikke lett og sette ord på hvordan jeg føler meg når de spør. Det er helt greit at folk lurer og spør meg, jeg svarer med glede og forklarer med glede. Det er ikke det det går utpå! Det går faktisk ut på det at jeg vill ikke bli dømt og sett stygt på fordi jeg ble ødelagt som liten! Det er kun de som har den diagnosen som skjønner hvordan jeg har det.

Jeg er sikker på at vis jeg tar en ny Nevropsykologisk undersøkelse en dag i dag kommer det opp som negativt nettopp fordi jeg kan ELSKE! Nettopp fordi jeg kan bli GLAD i noen. Nettopp fordi jeg kan få FØLELSER får noen. Jeg er som alle andre selvom jeg er stemplet på papiret.

Så spør meg når du treffer på meg, spør meg om alt du lurer på om det du har lest og det du lurer på selv. Jeg svarer deg med glede! Jeg hater og snakke om livet mitt, men spør du skal du selvfølgelig få svar.

Vill du lese deg opp nærmere på diagnosen min kan du gå på Google og søke den opp. Der er der veldig mye og lese på og veldig mange enkle og avanserte forklaringer. Jeg har kun skrevet en kortversjon av det. Får helt ærlig, jeg har ikke så fryktelig mye peiling selv. Jeg vet noe men det er fortsatt mye jeg ikke vet. Jeg leser støtt og stadig på det og blir litt klokere vær gang.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 1002 lesere

Likes

Comments

Dere husker helt sikkert det innlegget jeg skrev "husker du?". Det var ett sterkt innlegg og skrive og ikke minst dele. Jeg har fått mange kjempegode tilbakemeldinger på innlegget mitt. Både att de ble rørt og at tårene trillet. Men jeg skal love dere at når jeg lå våken den natten og bestemte meg får og skrive surret det utrolig mange tanker i hodet mitt, både positive og negative. Tårene trillet nedover mitt kinn når jeg skrev og tårene triller når jeg får så utrolig mange koselige tilbake meldinger på Facebook. Dere mener jeg er kjempe sterk. Og det takker jeg masse for, men helt ærlig! Jeg finnes ikke så sterk som dere kanskje tror når dere leser det jeg skriver. Jeg kan våkne opp på morningene med tårer som renner, jeg kan plutselig om kveldene når alle har lagt seg begynner og gråte. Jeg tåler ikke triste sanger lenger, da starter tårene og trille igjen. Jeg finnes ikke sterk! Du ser meg kanskje på gata smile og le som alle andre, men innerst inne gråter jeg. Prøver og få dagene til og gå, prøver og ha noe og gjøre hele tiden noe som betyr at jeg er avhengig av og være rundt gode støttende mennesker. Noe jeg som regel alltid er! Men når roen har senket seg og de fleste andre legger seg og sovner så ligger jeg våken og lar tankene holde meg våken. Alle tankene på hva jeg kunne gjort annerledes. På om kanskje noe av deg som har skjedd meg i mitt liv er kun min egen skyld, alle de bitene i livet mitt jeg ikke vet noe om. De dreper meg innvendig!
Men allikevel står jeg på to ben en dag i dag og smiler og ler! De der ute som kjenner meg ut og inn er fullstendig klar over hva jeg har gått igjen og ikke minst hva jeg går igjennom nå.

Og med det innlegget "husker du?", og alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk har jeg bestemt meg til og gå til media! Nå skal sannheten frem! Jeg skal nå bli sterk å vise alle at selv om man har blitt totalt ødelagt så kan man leve ett normalt liv!

Så se etter meg i avisa!

Det blir selvfølgelig en oppdatering her om når det eventuelt skjer og jeg kommer til og dele link når det er ute på nettsiden demmes.


Og husk en ting alle sammen! Vi må stå sterke sammen og støtte hverandre opp når ting bli vanskelig, vi alle trenger den ene vennen som kan se det på deg at det er noe som ikke er greit! Kom igjen vis deres nærmeste hvor elsket dem er! Dere vet aldri når de forsvinner fra dere.

  • 1130 lesere

Likes

Comments

Kjære barnevernstjeneste i eidsberg kommune.
Dette er til dere!

Husker du den dagen i 1996? Da jeg var 11 mnd gammel og dere valgte og rive meg vekk fra min familie? Fordi det ikke var greit mellom min mor og far, fordi min mor var 20 og min far var 18/19 år? Husker dere ansiktene til de to foreldrene dere valgte og ta barnet til?

Jeg var bare 11 mnd gammel men man skulle tro jeg husker det som det var i går! Den dagen dere valgte og sende meg av gårde til en familie jeg ikke kjente. Den dagen dere gjorde dere største feil noen sinne. Jeg var en liten jente men så mye foran meg, så mye og se frem til, så mye og lære og så mye se, men nei dere valgte og ødelegge meg totalt!
Dere ødela ikke bare meg men også mine foreldre, spesielt min mor! Hun ville ikke miste sin første fødte jente som hun elsket så høyt, som hun satte forran alle sine behov, som hun beskyttet med all sin kjærlighet! Nei dere totalt ødela hele familien min!

Det er som det skulle vært i går dere "ikke" hadde plass på krisehjem til min mor får og gi henne hjelp. Dere tok meg og sende meg til ett annet sted, et sted lang unna mine foreldre. Dere lot meg bo der lenge og lot meg bli knyttet og glad i dem før dere sendte meg videre. Videre til ett annet hjem dere mente jeg skulle få det bra hos, ett hjem der de sa de ikke kunne få barn og ville med glede ta varet på ett stakkars lite barn som måtte hatt det så forferdelig hos sin mor. Tja hva skal man si! Der lot dere meg bo til jeg begynte i 1 klasse. Ble knyttet til dem også jeg, men plutselig ut av det blå fikk de barn, litt rart siden de ikke kunne få det? Men samma det, det dere gjorde var og sende meg på barnehjem! ETT BARNEHJEM! Trodde dere at jeg skulle få det bra der? Jeg hadde det ikke bra der, hadde det faktisk forferdelig. Der lot dere meg bo i hele 7 mnd, jeg rakk og fylle 7 år og måtte feire 7 års dagen min på ett barnehjem i Sarpsborg. På den tiden mente dere at mamma var en veldig viktig person for meg, men dere ville ikke at jeg skulle bo med henne. Mamma var hos meg der nede omtrent vær dag får og støtte sin datter på 7 år gjennom den vannsklie prosessen av og bo på ett barnehjem, der det kom og gikk barn mens jeg ble sittende igjen vær gang. Men plutselig en dag i september 2002, da kom det en kjempe hyggelig dame og mann som skulle bli mine "nye" foreldre#. De hadde to barn. Kjempe hyggelige var de. Men allerede som 7 år hadde jeg vanskeligheter for og knytte meg til nye mennesker. Og vet dere hvorfor?
Jo fordi dere aldri fant ett fast hjem til meg, ett sted hvor jeg kunne bo hele veien. En familie! Men endelig fant dere det etter 7 harde år. En familie som faktisk hadde hjerte rom til og ta bare på meg, det var en familie som alltid fortalte meg at ting kom til og gå bra, de skrøt av tegningene mine og fortalte meg hvor flink jeg var på de idrettene jeg drev med. MEN det er også noe jeg vet mamma ville gjort.

Det er ting jeg aldri kommer til og forstå helt, trodde dere virkelig at min mor ikke kom til og klare og ta vare på meg fordi hun var ung? Eller fant dere på noe annet tull?

Uansett så var de tidene i forsterhjem vanskelig. Jeg slet mye med sinne og var ikke best i klassen. Men de sto opp får meg. De skal ha all æren får den jeg er i dag!


Men så plutselig hørte jeg mye rart, dere hadde så utrolig mange rare historier om min mor! Og ikke minst min far. Var dere klar over at jeg skjønte mer en dere trodde? Var dere klar over at det lagde spor i meg? Var dere klar over at det fikk meg til og miste troen på mine egne foreldre? Nei det tror jeg ikke dere vet.

En dag fant dere ut at dere skulle teste meg får alt mulig rart. Alt fra epilepsi til ja gudene vet. Dere fant ingenting bortsett fra at jeg var langt fremme. Men det var jeg jo når jeg var liten også. Dere fant også ut at jeg hadde rekativtilknytningsforstyrrlese i barndommen. Men hvem sin skyld er det? Hvordan får man det egentlig? Jo nå skal jeg fortelle dere! Det får man av og ikke ha ett fast hjem og en fast familie og bo hos, man har rett og slett ikke faste omsorgspersoner. Men er ikke det dere jobb og gi meg? Jeg fikk ikke det. Ikke før jeg var 7 år. Det er så skummelt og tenke på.

Vet dere i det hele tatt hvor mye min mor har grått om kveldene fordi hun ikke hadde sin datter hjemme? Nei det vet dere ikke, men det vet jeg.
Det er en tragisk historie. En skummel historie. Det var dere som skulle gi meg trygge omsorgspersoner. Det var dere som skulle gi meg ett hjem, det var dere som skulle gi meg en familie.

Nå en dag i dag mener dere jeg er en dårlig mor pga det jeg har gått igjennom! Men hva mener dere egentlig med det? Er jeg en dårlig mor fordi dere aldri klarte og gjøre meg "normal", fordi dere ødela meg? Fordi dere ga meg en diagnose dere bruker mot meg nå? Min mening er at dere gjorde en fryktelig feil, dere ødela ett lite barn! Ett barn som ikke kunne snakke for seg! Og tro meg! Hadde jeg kunnet snakke den dagen dere kom skulle jeg fortalt dere hvor fantastisk jeg hadde det i armene til min mor! Du finner ikke bedre mamma en min mamma! Hun er fantastisk på alle måter og setter alltid sine barn fårran sine egne behov! Hun er rett og slett verdens beste!

Så hør på meg en siste gang! Ikke døm boka ut i fra omslaget! Ikke døm meg fordi det står noe i mine papirer fra fortiden! Lever vi ikke her og nå? Eller lever vi i fortiden? Jeg lever vertfall her og nå og planlegger min fremtid! Dere skal ikke få ta mitt barn, får han er min og kun min! Og jeg vet jeg er en god nok mor får han selv om dere mener noe annet.

Så håper jeg dere leser dette med omhu og kanskje skjønner hvordan jeg har hatt det. Og det er ikke sånn min sønn skal ha det! Han skal bo med sine biologiske foreldere får det er vitenskapelig bevist at er det beste! Jeg skal vise dere at jeg kan!



En mega stor takk til mine fosterforeldre som har gjort meg til den jeg er i dag! Dere er fantastiske!
Og en mega stor takk til min mor som kjempet til siste slutt får og  få meg hjem og til slutt klarte det! Du er super duper mega fantastisk!

  • 5347 lesere

Likes

Comments

heisann!

nå er jeg tilbake med bloggingen igjen. hatt veldig mye og gjøre og derfor ikke hatt tid eller kunne tatt meg tid til det.
men nå som tiden strekker til så er jeg tilbake med og fortelle dere om værdagen.

mye har skjedd siden sist, mye jeg ikke kommer til og fortelle og mye jeg så gjerne vill fortelle dere masse om.
Lucas ble 5 mnd i går og er fortsatt en veldig glad gutt og en veldig aktiv gutt. sove rutinene hans er mye bedre en sist dere hørte i fra meg. han har begynt med grøt som jeg har fortalt. det går kjempe fint og han har alerede funnet en favoritt. neste mnd er han 6 hele mnd og kan endelig begynne med mer fast føde, noe jeg gleder meg veldig til. Men tenk det er snart et halvt år siden han så verden for første gang. herregud og fort tiden egentlig går.

Lucas veier nå over 7 kg og er blitt veldig lang. Han åler seg fremover når han ligger på magen og viser at han koser seg kjempe masse når man prater og ler med han.

vi hat flyttet fra Tomter og tilbake til Mysen/eidsberg da det ble slutt mellom meg og han jeg bodde med. der er jo mye av grunnen som jeg tror da at vi rett og slett var for like. og det kan jo hende han ikke var klar for og ha en baby i hus, noen han kanskje ikke merket før vi flyttet sammen og ting gikk litt over styr med mye krangling osv. så vi bestemte oss for og gå til vært vårt. selvfølgelig er det kjedelig og måtte forlate en man elsker/elsket men det er ikke alltid man er ment får hverandre.

nå går dagene fremover med mye latter og kos i hus. og sånn skal det fortsette og være.

jeg vet ikke med dere. men dette er den mest fantastiske gutten i hele verden! se som han smiler til mamman sin ❤

  • 1743 lesere

Likes

Comments

Vår barneminister viser et sterkt engasjement rundt utfordringer i norsk barnevern. Høyt på hennes prioriteringsliste bør være satsing på kompetanseløft i kommunikasjon med barn. Det er en innsats som kan utgjøre en betydelig forskjell i arbeidet med å gi barn i barnevernet rett hjelp til rett tid.

ANNONSE
«Jeg ga små hint, men jeg ville ikke si alt.»
Det sier Stine på 8 år, når hun forteller barnevernsarbeideren om omsorgssvikt hun er utsatt for over flere år.

Stine hadde i oppveksten forsøkt å kommunisere med barnevernet i håp om å bli sett og hørt, men hun ble alt for lenge oversett og misforstått. Stine er bare en av alt for mange barn som er oversett av barnevernet, ofte med alvorlige følger for dem.

En barnesamtale handler om mer enn barns rett til å bli hørt. Et vesentlig anliggende er hvordan barn blir hørt.

Barn forteller ikke lett om stressfylte og traumatiske opplevelser. Omsorgssvikt, vold- og overgrepserfaringer skaper som oftest taushet hos barn. Det kan være svært vanskelig å finne ordene som beskriver opplevelser som barnet kanskje aldri har fortalt til noen.

Forskning på kommunikasjon mellom voksen og barn i barnevernet viser hvordan barnets motivasjon til å tørre og ville formidle seg om vanskelige og traumatiske opplevelser, er påvirket av den enkelte barnevernsarbeiderens væremåte, holdning og kommunikasjonsferdigheter. Derfor er det alvorlig når studier av samtaler med barn i barnevernet finner at mange barnevernsansatte mangler kunnskap, trygghet og kommunikasjonskompetanse i møte med barn.

Rapportering fra barnevernsansatte selv bekrefter dette, ved at de etterspør kompetanse i samtalemetodikk med barn. Det er bra.

Det er bekymringsfullt når vi finner at barnevernsarbeideren, i beste intensjon om å høre barn, alt for ofte greier å stoppe barnet i å formidle seg.

Når barnet forsiktig begynner å fortelle om sensitive hendelser, skjer det alt for for ofte at informasjonen blir overhørt, avbrutt eller avsporet. Kommunikasjonsmønstret kan ligne et kryssforhør hvor antagelser om hvordan barnet har det formidles gjennom ledende spørsmål. En slik kommunikasjonsstil gjør barnet passivt fordi tilliten til den voksne blir fraværende. Da blir ikke bekymringen om barnet opplyst av barnet selv.

Vi ser at mange barnevernsarbeidere mangler verktøy for å høre barn på en måte som gjør at barn i større grad får mulighet til å formidle seg om vanskelige opplevelser i sitt liv. Denne kunnskapen finnes.

«Hvorfor gjør dere ikke reklame for barnesamtale, jeg hadde aldri hørt om barnesamtale før. Dere burde gjøre reklame for det sånn at barn vet at det finnes.»

Det sier Jonas på 8 år under en samtale med en barnevernsarbeider som er deltager i kompetansehevingsprogrammet «Barnesamtalen i barnevernet». Vi tar Jonas på alvor ved å fortelle om den gode barnesamtalen som fører til at barn avslører alvorlige forhold de lever under oftere og tidligere.

Innsatsen av programmet viser resultater som virkelig i stor grad endrer barnevernets arbeidsmetoder i retning av å bli mer forebyggende. Fordi barnets historie med egne ord, påvirker forståelsen av hvilken støtte og riktig hjelp barnet trenger.

Den gode barnesamtalen erstatter profesjonell distanse med nærhet, som skaper tillit.

Det er vanskelig å tilegne seg kommunikasjonsferdigheter for profesjonelle samtaler med utsatte barn. Spesifikke teknikker kan læres ganske raskt. Holdninger, innlevelse, fleksibilitet, innstilling, forståelse, er vanskeligere å tilegne seg og integrere. Derfor vektlegger programmet en prosessopplæring med tett veiledning og kommunikasjonstrening.

Ved selvinnsikt og refleksjon over egne holdninger, verdier og kvaliteter i kommunikasjonen, lærer barnevernsarbeideren å omsette empati i kommunikasjonen med sensitivitet overfor barnet ved innlevelsesevne, anerkjennelse og nærhet til barnet. Barnevernsarbeideren viser seg først og fremst som seg selv, og ikke som en representant for et system.

Når vi får vite om barnets opplevelser, bare da kan vi forstå dets reaksjoner og situasjon.

«Nå er det mye bedre- for nå har jeg sluppet løs alt jeg hadde å tenke på. Jeg føler meg fryktelig trøtt siden jeg forteller noen om livet mitt, men nå er jeg ikke så knust lenger.» Det forteller Ole på 10 år, etter at han har fortalt om omsorgssvikt og vold han er utsatt for av foreldrene.

Ved et barnesyn som ser Ole som ekspert på sin egen opplevelse, blir han respektert som kompetent til å formidle sin historie. Barnevernsarbeideren støtter Ole respektfullt i bli forstått og bekreftet ved en mest mulig likeverdig og gjensidig dialog. Slik får Ole selv være kilde til kunnskap om seg selv. Han er hovedperson i sin egen barnevern «sak», og deltar selv i prosessen som er å støtte han til et bedre liv.

Ole gir uttrykk for at samtalen om det vanskelige har en positiv effekt på ham, han har det bedre og er ikke så knust. Det er godt å «slippe løs» om livet sitt.

Alle barn i barnevernet har rett til å bli møtt av en godt skolert barnevernsarbeider i kommunikasjon med barn, slik Ole blir.

Hentet fra - http://www.dagbladet.no/2016/01/14/kultur/meninger/debatt/barnevern/pedagogikk/42738657/

  • 2140 lesere

Likes

Comments

Heisann!

Da er dåpen unnagjort og det var en kjempe flott dag med masse fine mennesker. Lucas fikk mange fine gaver og virket fornøyd med dagen sin. Selv om han ikke skjønte stort av det. Alle ville holde han og hilse på han hele tiden. Det var så koselig og se at så mange synes deg var stas med han.
Det ble laget mange flotte kaker og middagen var veldig god. Det ble lapskaus til middag. Enkelt og greit.
I kirken stor koste han seg med og være midt punkt hele tiden. Han gråt ikke når han fikk vann på hode heller. Og han smilte som bare det til presten når hun sa Guds ord.
Jeg er kjempe fornøyd med dagen! Nå er neste konfirmasjon. Det er noen år til men jeg gleder meg selvom.

Nå kommer det noen bilder jeg har fra dåpen.

  • 2201 lesere

Likes

Comments

heisann. nå sitter jeg og spiser forkost mens Lucas sover en lur. Jeg må rekke og spise før kl 12 får da våkner nok Lucas får sin daglige porsjon med grøt.
Nå er det 1 uke igjen så er det dåp. åhh som jeg gleder meg. skal hjem denne helgen også får og se på dåps kjole osv. alt med lokale og prest og mat og kaker er i orden. nå mangler vi bare at dagen skal komme så hele familien kan kose seg. Det kommer til og bli en spennende dag med masse glede og latter. en dag som bare skal handle om Lucas Alexander. med familie og de nærmeste vennene våres. så nå sitter jeg bare og venter på at dagen skal komme. Det skal bli så fantastisk.

så jeg sier bare stay tuned så får dere følgt med på forberedelsene og selve dåpen ♡

  • 2419 lesere

Likes

Comments

heisann


i dag har Lucas vært sin første tur på lekeland. og han stor koste seg! han satt i bæreselen mens vi gikk opp og ned og skled på skliene som ikke var for store eller voldsomme. han lå på magen i avdelingen får de små og lekte i ballene. han sov i kanskje 20 min før han våknet igjen. Han smilte med det store søte smilet sitt vær gang vi sklei på skila. tror det kilte litt i magen hans. han fikk slippe bæreselen i sklia dår de aller minste får den bar ikke stor eller lang og vi skled rett ned i ballene og han lo så godt vær gang. Den lille gutten min koste seg kjempe mye!

vi dro dit med @carolinek og hennes sønn Lucas Matheo.

det er definitift noe vi kommer til og gjøre igjen engang.

  • 2535 lesere

Likes

Comments

tusen takk til deg som sendte en bekymrings melding til barnevernet når jeg var 3 uker på vei med Lucas. tusen takk for at du gjorde det. får du skjønner jeg har fått hjelp, hjelp til og bli en perfekt mor! kanskje du ikke har troa på meg men jeg har troa på meg selv og det er godt nok!

og til deg som sendte bekymrings melding når Lucas var 2/5 mnd gammel, TUSEN TAKK. kunne ikke få takket deg mer. tenk jeg får masse hjelp på moringen og dem sier jeg er kjempe flink! jmdet er faktisk 90% sjangse for at jeg får han med hjem. så igjen Tusen takk for at du gjorde det. du trodde kanskje at dem kom til og ta han i fra meg? men tro omigjen får det skjer ikke. jeg skal jobbe ræva av meg her nede og det er ingenting du kan gjøre med det. sett i gang send fler, send så mange du vill men de blir bare makulert. Jeg får så mange posetive tilbake meldinger her nede på hvor god mor jeg er. det hadde du ikke trodd det? men se nå jeg sitter her og om 2 mnd reiser jeg og Lucas hjem med papirer på at vi har klart det og at han får bo hos meg. tenk deg det. med din hjelp så får jeg bevis på at jeg er en perfekt mor! jeg sier bare yes! det motsatte er bevist. vi fikser dette kjempe bra. så TUSEN TAKK.

TUSEN TAKK TIL DERE FOR AT DERE HJALP MEG MED OG FÅ BEHOLDE LUCAS. ❤

  • 2761 lesere

Likes

Comments

heisann.

hva er egentlig døgn rytme? hvordan får barn det? hva må vi foreldre gjøre?

de spørsmålene stiller jeg meg selv hele tiden. men svarene er jo egentlig veldig enkle. først og fremst må jo vi som foreldre legge til rette for barna våres så de får en døgn rytme. det er vell ikke så vannskelig. vi må bare tenke oss nøye om. Jeg senker lyset kl 8 vær kveld og tar kvelds stell kl 8 vær kveld. Jeg legger også til rette så siste flaske med mat til Lucas blir rundt halv 10-10 og med og gjenta dette mange nok ganger sån sovnet han faktisk kl 21:45 i dag. våknet igjen halv 12 og fikk mat og nå sover han igjen for nattan. det er deilig! sånn skal jeg fortsette og gjøre det så han sovner til samme tid vær dag. og når han blir litt eldre en 3 mnd så legger jeg til rette så han sovner kl 21:00 kanskje.
barn får jo ikke døgn rytme av seg selv så det må vi foreldre hjelpe dem med. det burde da ikke være så vannskelig. jeg har jo nevnt litt lengre opp her hva jeg gjør. sliter du kanskje med og få din til og sove til en passende tid så prøv det du å. gir du ikke flakse må du selvfølgelig gjøre litt om siden det er pupp. men det er ikke så vannskelig det heller. prøv deg frem! så nå som jeg håper på at Lucas har fått døgn rytmen inn i kroppen så blir kveldene fine, da får jeg faktisk gjordt litt pp kvelden. ting som jeg ikke får gjordt med han på armen.

men siden Lucas sover nå så skal jeg igså få noen timer pp øye før jeg må opp og lage mer mat igjen rundt 7-8 tiden i morgen.

ha en fin natt

  • 2653 lesere

Likes

Comments