God kveld i stuen!

Nå har jeg vært altfor sløv med blogging, og det er rett og slett fordi jeg har vært hjemme hos mamma med Leah noen dager. Jeg har vært så opptatt med alt annet enn blogg, men nå er jeg tilbake for fullt igjen. Jeg ble så vanvittig motivert til å fortsette med bloggen etter at jeg ble kontaktet av AFTENPOSTEN i anledning med innlegget jeg skrev om plastisk kirurgi og kroppspress. Sjekk det ut her!! http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Intimkirurgi_-buttlift_-plater-i-kinnbena-Samfunnet-har-gatt-helt-bananas--Ida-Marielle-Nordhaug-618500b.html. Etter innlegget ble delt rundt ble jeg også kontaktet av Erik Dammann som er en norsk kjent forfatter. Han har blant annet har skrevet boken "fremtiden i våre hender". SÅ GØY!!

Jeg kommer til å publisere innlegg på bloggen hver eneste dag fremover. Mange av dere har også spurt hvorfor bloggen min heter "Mamma til Leah" siden jeg ikke har en typisk mammablogg. Det er rett og slett fordi jeg ER mor til Leah, og det var et enkelt bloggnavn. Det har ingenting med "Mamma til Michelle" og gjøre, bare så det er sagt.

Det var skikkelig koselig å være hjemme hos mamma noen dager. Blir aldri for gammel til å elske å tilbringe tid med mamma. I tillegg var jeg en god del sammen med bestevenninnen min, Tara. Har ikke sett henne på 3 mnd, så det var veldig koselig å tilbringe tid med henne igjen. Vi var også på besøk hos ei felles venninne som har en datter som er 4 dager yngre enn Leah. Superkoselig <3



Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

"Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg". Det sier den gylne regel, og den bør følges i all aspekt i livet ditt. Hvis noen bare sto å så på at du ble mobbet uten å gripe inn, hvordan ville du følt deg? Hvis du er i mot mobbing må du gjøre alt du kan for å få en stoppe på dette før det skader folk for livet.

Til enhver tid mobbes omtrent 63.000 barn - og unge i Norge. Belastningen øker ofte risikoen for å utvikle psykiske lidelser og plager. Risikoen varer i mange tilfeller til voksen alder.

Kjære mobber:

Har du tenkt på hvor mye smerte og redsel mobbeofrene føler hver bidige dag? De går på skole, jobb eller andre sosiale plasser og VET de kommer til å bli såret, uten å se noen vei ut. Dette er fordi folk som deg, folk som mobber, ikke er klar over hvor mye smerte du påfører et annet menneske. Fordi du ikke er klar over hvor mye hver eneste dumme, ubetydelige ord sårer. Det finnes mange forskjellige måter å mobbe på, men jeg skal love deg det at det alltid vil etterlate seg arr.

Jeg ber deg - tenk deg godt om hvordan du behandler de rundt deg. For det er vondt å leve med disse arrene. Jeg har selv blitt grovt mobbet over flere år, og jeg vet det er flere der ute som har det slik jeg hadde det. Det å grue seg til å dra på skolen eller jobb er ikke en god følelse i det hele tatt, og kan føre til søvnmangel. I mitt tilfelle ble det så ille at jeg måtte få hjemmeundervisning.

Jeg skulle ønske du visste.. jeg skulle virkelig ønske du visste at når du sier stygge ting om og om igjen, vil det til slutt bli en slags virkelighet for vedkommende som får dette slengt i ansiktet sitt.

Etterhvert begynner man å sette et spørsmålstegn ved seg selv. "Er jeg virkelig så stygg?" "Har jeg kanskje ikke så mye å tilby andre?" "Burde jeg kanskje bli mer som han eller henne?"

Kjære du som mobber.. Jeg skulle så inderlig ønske du visste hvor stor innvirkning du har på å forme en personlighet. Det å bli mobbet kan ødelegge en person fullstendig og kan føre til ting som sosial angst - og andre lidelser. Også du som er med på å mobbe kan få store problemer med dette i senere i tid. Visste du forresten at mobbere ofte får en fremtid som kriminell?

Og til alle foreldre der ute, gjør barna deres trygge på seg selv.

Ikke selvgode, men trygge på den personen de er. Det kommer ikke an på briller eller ikke, kroppsfasong, hudfarge eller noe annet som gjør at en blir mobbet. Det handler som oftest om man er trygg på seg selv eller ikke, evnen til å tro på seg selv og evnen til å være sin egen bestevenn. Usikkerhet skinner ofte gjennom og blir et lett bytte.

Er du en som blir mobbet så snakk med noen. Enten en lærer, venn eller forelder.

Kjære du som mobber.. jeg håper nå du forstår..


Likes

Comments

Noe som har vært spesielt mye omtalt i media den siste tiden er kroppspress. Jeg syns det er så forbanna feil at barn allerede nede i 10 års alderen begynner å sminke seg som voksne, sparer ukelønnen sin til å legge seg under kniven når de blir gamle nok, og trener for å få fin rumpe. Altså, når jeg var 10 år var jeg ikke engang klar over at jeg hadde en rumpe, og i verste fall ikke at den måtte se bra ut. Jeg ser daglig jenter (og gutter for den sakens skyld) som legger ut lettkledde bilder av seg selv for å få likes og følgere. Hvorfor gjør de dette? JO, for å passe inn i denne syke verden vi lever i. Må man virkelig være slank og ha store pupper og rumpe for å kunne passe inn? Må man ha sixpack og store muskler for å passe inn? NEI, det er så feil! Hva i alle herrens dager har skjedd med verden?! Er det normalt at barn tenker på hvordan rumpa si ser ut? Er det normalt at barn tenker på silikon og restylane? Nei, det er faen ikke normalt!

Det som skremmer meg er at dette ikke kommer til å stoppe. Vi fortsetter å normalisere plastisk kirurgi og fyller inn leppene med Restylane like ofte som vi bytter sokker. Vi fortsetter å akseptere en utvikling som er helt på trynet! Vi har rett og slett nådd bunnen. Bloggere fortsetter å normalisere og snakke så kvalmende varmt om botox, restylane, silikon, what not. Dere bloggere som bare stikker inn ei litta dose med botox i lunsjpausen istedet for å spise; vet dere egentlig hva dere dytter inn i kroppen deres? Vet dere at dette egentlig er gift? Det er faktisk, og dette er ikke kødd, den STERKESTE giften som er kjent. Og ja ja ja, så klart er botox ekstremt uttynnet. Jeg vet ikke hvor uttynnet det er, MEN det er faktisk gift vi snakker om her. Gift som frivillig sprøytes inn i kroppen av hundrevis av mennesker hver eneste dag for å bli "vakrere". Det er helt vilt hvordan dagens samfunn har blitt.

Noe annet som er helt insane er at HVEM som helst kan sette en sprøyte med restylane eller botox. Det kreves null medisinsk kunnskap. Det er faen ikke rart at verden blir syk når bloggere og kjendiser ANBEFALER slike behandlinger som dette. Reklame for botox og plastiske operasjoner blandt bloggere har blitt like vanlig som reklame for den forbanna IceNet reklamen vi ser på TV hele tiden. Ja, HELE tiden. Det står om plastiske operasjoner overalt. I tillegg holder de konkuransser på bloggen sin der man kan VINNE restylane. BARN helt nede i 10 årsalderen kommenterer disse innleggene til disse såkalte "forbildene" sine. Det er skremmende at bloggere har en så stor påvirkningskraft og makt over leserne sine.

Det er bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre med kroppen vår. Vi kan f.eks redusere størrelsen på kjønnsleppene våre. Ja, du leste riktig. Vi kan få større lepper og sette så mange sprøyter med botox vi bare vil. Legge inn noe plate-greier i kinnbeina, vi kan ta brasilian buttlift, silikon i puppene og vi kan fettsuge så og si alt på kroppen. Noe som virkelig har slått an er fettsuging av leggene våre. Og vet dere hva det aller verste er? DETTE HAR BLITT NORMALT!

Verden har klikket helt, samfunnet har gått helt bananas. Vi har virkelig kommet så langt ned som bare overhodet mulig. Mennesker gjør det her for oppnå å bli "perfekte". "Jeg må få lov å gjøre hva jeg vil med min egen kropp" er det mange som sier. Selvfølgelig skal du som blogger, bloggleser, mor eller søster få lov å gjøre hva du vil med din egen kropp. Det gjør meg ingen verdens ting at du ødelegger din egen kropp. Det er forskjell på en voksen person som faktisk trenger å forandre på noe, og en jente på 16 som vil ha større pupper, lepper eller rumpe for å bli perfekt og populær.

Så kjære blogger, det er tusenvis av jenter der ute som ser på deg som et forbilde og rollemodell. Du har en blogg de liker, du har en blogg de klikker seg inn på, du er kul, du er kjendis. De vil bare se ut som deg! Du har som blogger et så forbanna stort ansvar. Daglig ser jeg på instagram disse plastikkdukkene som jeg liker å kalle de, som berter seg opp for kamera, gjerne toppløse, bilde av rumpa si som er fylt med alt av giftstoffer. Jeg blir rett og slett lei meg når jeg ser unge, nydelige småjenter som kommenterer ting som "#goals, "Jeg vil bli som deg" "du er så pen" "du er forbildet mitt". Dette er kropper og ansikter som er kjøpt og betalt. Skal det seriøst være #goals?

Hvis du som blogger, eller en person med mange følgere på sosiale medier legger ut et lettkledd bilde av deg selv, VET at dette kan være med å ødelegge ungdommer, voksne, barn, gutter og jenter. Hvorfor gjør du dette? Hvorfor publiserer du bilde av deg selv i undertøy? Er det så sabla viktig for deg at du får bekreftet at den opererte kroppen din er fin?

Noe annet som også er veldig trist og skremmende er at botox faktisk kom som en medisin for migrene. Så det er godt mulig at botox har sin effekt og gode side, MEN det som skjer i samfunnet nå har ingen verdens ting med helse å gjøre. Vi har sett helt bort fra helse. ALT dreier seg om utseendet og kropp.

Jeg leste ett innlegg her for leden på adressa.no der en trøndersk lege hadde skrevet ett innlegg om akkurat dette jeg snakker om nå. Hun skrev det at når man skyter inn all denne driten i ansiktet sitt mister man empati. Ja, MISTER empati. Når denne driten kommer inn i kroppen vår, i ansiktet vårt, så mister vi til slutt mimikken. Vi mister ansiktsuttrykkene våre. Så tenk deg at du hadde hatt et barn, DITT barn i armene dine og skulle kommunisere med det. Hvordan kommuniserer man med en baby? JO, med mimikk og ansiktsutrykk. Hvordan skal du som er full av gift i ansiktet kommunisere med babyen din når du så og si nesten ikke klarer å smile eller le? Det er trist, og det er SYKT at dagens samfunn går ut på å operere seg "perfekt".

Når jeg skriver dette er jeg så intenst forbannet. Forbannet på bloggere, forbannet på medie-norge og kjendiser som som sagt setter inn sprøyter like ofte som de skifter sokker. Forbannet på dette jævlige samfunnet som har blitt helt absurd!!!

DU er bra nok som du er uten giftstoffer og drit i kroppen din. DU er perfekt nok, nå er det på tide å innse at du ikke trenger botox og all annen shit for å være bra nok. STOPP med dette forbannede tullet, stopp!




Likes

Comments

God kveld i stuen!

Jeg tenkte å fortelle litt om fødselen min, og hvordan jeg kom igjennom det og tok det. Jeg personlig syns det er veldig spennende å lese andres fødselshistorier, så da tenkte jeg som så at det kanskje er gøy for dere å høre om min.

Det startet med veldig sterke og intense kynnere (modningsrier) natt til 7.januar. Jeg var veldig plaget med kynnere fra veldig tidlig i svangerskapet, og det var mange ganger jeg trodde at nå skjer det, men når jeg kjente disse kynnerne denne natten, så visste jeg at det ikke var lenge til.

Det var lørdag, så mannen var heldigvis hjemme. Kynnerne ga seg ikke, og ble bare mer og mer intense. Vi dro på sykehuset ved 17:00 tiden for å se om noe var på gang, og det var det! Jeg hadde 4 cm åpning som vil si at jeg var i aktiv fødsel. Vi fikk et rom på føden, og jeg ble lagt inn. Det tok litt tid før noe skjedde, så mannen og jeg reiste på McDonald´s for å spise noe før fødselen var ordentlig i gang. Vi reiste hjem en tur for å hente litt saker og ting, og ved 20:00 tiden gikk vannet mitt helt plutselig i stuen. Jeg skreik jeg ut og skviste pomes fritsen min sammen, og kastet det på gulvet. Det var altså en smerte så intens som jeg aldri i verden kunne forestille meg. Vi heiv oss i bilen å kjørte strake veien til sykehuset.

Da vi kom inn på sykehuset igjen skulle åpningen min sjekkes på nytt, og nå var det 5-6 cm åpning. Jeg ble trillet rett inn på fødestuen, og før vi visste ord av det hadde jeg 10 cm. Jeg skrek etter lystgass, og lystgass det ble! Jeg ble så ruset på den lystgassen at jeg så ballonger i rommet (som i etterkant viste seg å være en varmeflaske). Jeg var fast bestemt på at jeg IKKE skulle ha epidural, fordi jeg helst ville ha en så naturlig fødsel som mulig. Til slutt ba jeg om epidural, og jeg hadde hørt at dette var verre enn selve fødselen. Det var det altså IKKE. Jeg satt med lystgass masken på mens han stakk meg i ryggen, og jeg kjente absolutt ingenting. Jeg bablet i vei i lystgass-rus og påsto at jeg hadde sett anestesilegen før på fest. Hvordan jeg kunne tro at jeg hadde sett han før aner jeg ikke. Han hadde på seg både grønn maske og lue, så jeg kunne jo aldri i verden se hvem som var bak masken. I tillegg sto han bak meg, og for å være helt ærlig husker jeg ikke hvordan han ser ut. Haha. Riene ble mildere og epiduralen virket som en drøm. Den var helt himmelsk! Etter ca 15 minutter ble det mer intenst og helt jævlig (unnskyld ordbruket). Jeg kastet lystgassen på gulvet og skrek av smerte og redsel. Mannen min satt rett ved siden av meg å holdt meg i hånden hele tiden, men smertene ble så uutholdelige at jeg dro hånda mi ut av hans, og holdt meg hardt fast i føde-sengen. Jeg presset som en gal i 45 minutter for å få ut Leah. Til slutt var det ingen mellomrom mellom pressriene, og jeg trodde helt ærlig at jeg skulle dø. Jeg var så forberedt på at "nå dør jeg". Jeg ble helt gal av smerte, jeg beit hun ene barnepleieren som holdt meg fast, jeg beit hull i putetrekket og kjeftet på alt og alle. Den frustrasjonen jeg fikk når jeg ble bedt om å presse haka mi ned mot brystet og puste rolig glemmer jeg aldri. For når man har så syke smerter klarer man ikke (hvert fall ikke jeg) å puste rolig. Jordmor sa "jeg ser hodet, det er ikke lenge igjen". Nå var jeg så forbanna klar for å få ut den lille jenta mi. Jeg skjønte at nå MÅ jeg fokusere og gjøre som jeg får beskjed om. Jeg tok meg hardt sammen, og presset de to siste gangene før hun var ute. Leah kom til verden 8.januar klokken 00:26. Jeg hadde lenge på følelsen av at hun kom 8.januar, og det stemte jo også! Rart?

Den følelsen når hun kom ut av meg var så sinnssykt spesiell. Jeg følte meg helt tom innvendig, og plutselig lå lille Leah som hadde vært i magen min i 9 måneder på brystet mitt å så på meg. Jeg trodde jeg kom til å gråte av glede når hun ble lagt på brystet mitt, men jeg var i en så stor sjokktilstand at jeg ikke skjønte så mye. Jeg var så latterlig glad, og all smerte og frykt var over. Alt var bare en stor fryd og gammen. Det var virkelig kjærlighet ved aller første blikk. Vi hadde blitt en liten familie på 3. Etter en liten stund var det tid for å presse ut morkaka, og jeg var livredd for at dette skulle være like vondt, men det kjente jeg faktisk ikke i det hele tatt. Så var det duket for måling og sjekk av Leah. Til og med det var jeg nervøs for, jeg var redd for at noe var galt, men lille Leah var helt frisk og perfekt med sine 48 cm og 3290 gram.

Jeg har absolutt lyst på flere barn, og fødselen hadde jeg lett gått igjennom igjen, til tross for at smerten er uutholdelig der og da. Jeg gleder meg faktisk til å føde igjen når den tid kommer.

Sykehuset i Skien er så fantastisk flinke og gode. Det var nesten trist å reise fra alle de fantastiske ansatte, for det er damer som er lette å bli glad i altså!

Jeg håper dere fant det interessant å høre om min fødsel, jeg syns hvert fall dette var et gøy blogginnlegg å skrive og mimre tilbake til.



Likes

Comments

Etter jeg ble mamma har jeg merket at mennesker jeg ikke har kontakt med, eller ikke har snakket med på årevis plutselig vil ha kontakt igjen, og inviterer seg selv på besøk for å hilse på Leah. Jeg personlig syns det blir litt rart at disse menneskene som ikke har kontaktet meg før, kontakter meg når jeg får baby. Da tenker jeg; Hvorfor må du ha en grunn til å kontakte meg? Hadde jeg ikke fått baby ville du aldri tenkt på å kontakte meg. Mulig at det er jeg som er litt sær, men jeg syns bare det blir litt for rart. Er det kanskje noen andre som også har merket det?

Det jeg også har lagt veldig godt merke til, er at de som sa gjennom svangerskapet mitt at de gledet seg til å hilse på Leah plutselig bare har forsvunnet ut av livet mitt. Da snakker vi om gode venner som jeg har hatt lenge altså. De som sa; "Jeg skal stille opp for dere om det er noe", "Gleder meg til å hilse på henne" og virket positive til svangerskapet, hvor ble de av? De har jeg ikke hørt noe mer fra? Det gir jo bare ingen mening at mennesker jeg IKKE kjenner noe særlig vil hilse på barnet mitt, mens vennene mine som jeg kjenner godt ikke gir en lyd fra seg.

Hva er grunnen til dette?




Likes

Comments

Jeg tenker på den lille jenta som har grått så masse idag. Jeg har prøvd alt, og etter en stund fikk jeg mest lyst til å dra dyna over hodet mitt å gjemme meg bort for å gråte, men det kan jeg ikke. Jeg er mor. Jeg må være sterk, og jeg ER sterk! Jeg blir så frustrert og lei meg når jeg ikke får til å roe henne ned. Jeg føler alt jeg gjør er feil, at jeg er mislykket som mor, men jeg kan ikke vise det. Det er hardt, veldig hardt. Jeg har henne i armene å vugger henne mens jeg snakker med henne, synger for henne og viser henne min sterkeste kjærlighet. Så sovner hun. Endelig. Jeg gråter så tårene triller, ikke fordi jeg lenger er lei meg eller frustrert, men fordi jeg er så sinnssykt glad. Jeg er så glad for at jeg klarte å roe henne ned, for at jeg klarer å få henne til å føle seg trygg. Det er en mestringsfølelse så stor at den er ubeskrivelig. Jeg gråter fordi jeg er så utenkelig stolt over denne lille jenta som ligger i armene mine å sover. Jeg er så stolt over at JEG har laget dette underet som jeg elsker høyere enn alt i hele vie verden. JEG er en god mor, og JEG kan klare alt. Det vet jeg. Når jeg nå ligger å ser på at hun sover med bamsen sin tett inntil seg mens hun smiler i søvne, gråter jeg av glede. Jeg er så forbanna stolt over meg selv, stolt over hva jeg får til og hva jeg kan gjøre. Morsrollen er virkelig det beste som noen gang har hendt meg, og jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg fikk Leah!❤️ Hun er virkelig et mirakel.

Likes

Comments

Hei!

Mitt navn er Ida Marielle Nordhaug, jeg er 19 år og 8 januar 2017 ble jeg mamma til Leah. Jeg bor med kjæresten min (pappa til Leah) og lille Leah i Skien.

Jeg får veldig ofte meldinger av venner og bekjente om hvordan det er å være ung mamma, så jeg tenkte at i stedet for å svare på mange meldinger daglig, er det bedre å opprette en blogg, så kan de som lurer på hvordan alt er følge Leah og meg her i stedet.

Et av spørsmålene som går igjen veldig ofte er om Leah var planlagt, og ja, det var hun. I februar i fjord bestemte vi oss for å prøve å bli gravide, og i April i fjord testet jeg positivt. Det er virkelig den beste nyheten jeg noen gang har fått!

Da Leah ble født var jeg for å være helt ærlig kjempe nervøs for at jeg aldri skulle lære meg å skifte bleie, kle på henne og stelle henne, men det tok bare 3-4 dager så var all nervøsiteten borte, og alt kom så naturlig. Mamma-instinktet slo ut for fullt, og den følelsen kan ikke forklares, den må bare oppleves. Jeg er så takknemlig for denne lille jenta som for hver dag utvikler seg mer og mer. Hun har begynt å smile, le og prate med oss.

Leah er idag 2 måneder og 12 dager gammel, og det er så fantastisk å se hvordan hun vokser og utvikler seg. Jeg har hørt at babyer vokser fort, men altså.. Hun har gått fra 50 strl i klær til 62/68 på 2 måneder, det er jo bare helt vilt! Det går så fort.

Jeg ser at hun blir mer og mer lik på meg da jeg var baby, og det er så gøy å se!




Her var Leah kun noen timer gammel. Hun veide 3290g og var 47 cm lang.


​Her er hun 2 måneder og 8 dager gammel og veier 5,5 kg og er 57 cm lang. Så at de vokser fort er virkelig ikke til å legge skjul på! 

Likes

Comments