Familien , Fritid , Tvetegård, Huset

Etter at vi kjøpte oss hus å flyttet mere landlig til har jeg hele tiden sagt at vi skal bli flinke til å bruke det vi har i naturen å ta vare på det vi har. Vi er så pass heldige at vi bor i direkte nærhet til natur både i form av skog, vann å alt det naturen har å by på.

Om det så er sopp, blåbær, tyttebær, bjørnebær, elg, rev, rådyr eller rett og slett pinner og kongler så finnes det i massevis her ute. En søndagstur i skogen en flott høstdag er ikke til å komme unna når solen skinner å det er godt å varmt. Så det gjorde vi. På med tur-klær på både liten og stor, ta med seg soppkurven å godt humør å valse ut døra..


En rett og slett deilig dag i skogen.. Kurven ble plukket full av sopp som nå er tørket å ligger å venter på å bli brukt.

Flere her som bor "utenfor" byen å liker seg? Hva driver dere med? Hva gjør dere eventuelt i skogen? =)

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Oppdragelse, Familien , Livet

Jeg er på jobb å det går bra.. Masse å gjøre, mye varer å fylle på med å mange hyggelige kunder som er ute etter millionene.. For dere som ikke vet det så jobber jeg på Narvesen å stortrives med det. Telefonen er stille å ligger pent på lading på bakrommet. Jeg hører ingenting fra noen av de hjemme å alt virker helt perfekt. Fram til...


Jeg låser på jobben å går mot bussen å der ringer jeg til mamma for å ha noen å snakke med på vei hjem fra jobb å for å høre hvordan det har gått hjemme med ungene. Mikael har også vært hjemme med barna da han ikke er i form. Vi snakker lenge om egentlig alt å ingenting å plutselig forteller hun meg at Mikael har vært ute å letet etter Oliver lenge da han har forsvunnet! Fort fikk jeg klarhet i at han akkurat i det tidspunktet jeg snakke med mamma lå hjemme å sov godt i sin egen seng.

Dere kan tenke dere min reaksjon. Jeg ble stresset, lei meg, bekymret å rent utsagt forbannet. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg ble forbannet, men det er egentlig en del av måten jeg blir bekymret på. For det første så har han aldri gjort noe sånt før å aldri i mitt liv hadde jeg trodd at han kom til å rømme hjemmefra i en alder av 5 år. Uannsett alder hadde jeg aldri sett for meg det. Jeg kjente med en gang at jeg gjorde noe feil som mor å at jeg hadde misslyktes totalt.

Når jeg kom hjem snakket jeg med Mikael om hva som hadde skjedd å han hadde fått lov å være ute å leke med en yngre gutt i gaten (vi bor i blindvei, så ikke ute i en veldig trafikkert vei), Han hadde dagen før oppført seg svært dårlig å hadde derfor blitt fortalt at hvis han skulle være ute så var det kun her hjemme å samen med pappa å jentene. Brått ser Mikael at Oliver sykler i gaten, men ser ikke kameraten hans så han åpner vinduet å skal spørre hvor kompisen er, men da er ikke Oliver der heller. Han går ut på verandaen å ser om han ser Oliver, men det gjør han ikke. Men da får han øye på kompisen som sier at han så Oliver sykle mot lekeparken! Oliver vet meget godt at han ikke får lov å sykle til lekeparken alene fordi det er veldig trafikert der å et kryss (vanskelig å få oversikt over biler). Mikael forteller at i det øyeblikket så han svart å ringte mamma for å be henne komme å passe jentene mens han gikk å lette etter Oliver. Han gikk rundt på løkka å ropte uten å får svar, gikk hjem til kompisene mor som sa at han ikke hadde vært der, gikk til lekeparken mens han skrek for full hals etter guttungen. ingen respons. Etter en stund hadde han gått hjem tiln annen familie som Oliver pleier å leke med de guttene der. Foreldrene satt på verandaen å fortalte at Oliver var inne å lekte så fint. Mikael ble forbannet å fikk tak i Oliver som bare hadde sagt at det var greit for mamma å pappa at han dro til dem. Han stakk altså av uten å spørre eller gi beskjed om hvor han skulle. Min lille gutt <3 Jeg syns dette er så skummelt.. Tenk om noen hadde tatt han, eller han hadde falt og slått seg? Uansett hva som skjer så vil jeg alltid vite hvor barna ,mine er å hvem dem er sammen med. Jeg vil at de alltid skal kjenne seg trygge å kjenne at mamma å pappa stoler på dem. MEN ærlig talt jeg vet ikke hvordan jeg skal takle denne situasjonen å hva jeg kan gjøre.


Dere med barn. Noen som har opplevd lignende eller har noen gode råd å tips til hva en hønemor som meg kan gjøre. Han har selvfølgelig fått konsekvenser av det han har gjort. Sykkelen er satt bort til neste fredag og han får heller ikke lov å leke med de kompisene sine før tidligest etter helgen. Tips og råd taes imot. <3

Likes

Comments

Familien , Livet

Jeg husker sommeren for 6 år siden som om det var igår. Du satt der åsvettet og var varm, blødde mye for en kvinne i din alder som også ikke burdeha ”mensen” lenger. Nok for at det varveldig varmt den sommeren å vi bodde bokstavligtalt midt i smørøyet av byen medveldig lite vind (selvom vi bor ved havet). Vi hadde det gøy, la pusslespillsammen, kosa oss både inne å ute i solen med masse is og god mat..

Etter sommervarmen hadde lagt seg ble det en grusomt lang ogsinnykt kald vinter her i Østfold. Vi hadde flyttet en bit utenfor byen å vibodde sammen alle tre. Du gikk på jobb hver dag å det gjorde vi også. Månedene gikk inn i det nye året å en nyepoke for meg å Mikael.

Jeg jobbet stort sett hver dag å mer enn 8 timer, jeg jobbetå kom hjem å sov. Jeg ante fred og ingen fare, men du forstod nok ganske fort atdet var noe annet på gang. Du bad meg ta en graviditetstest å se om jeg vargravid. Jeg å Mikael hadde prøvd i en god del år, men det hadde ikke fungertenda. Jeg husker jeg ble fornermet da jeg trodde det var slemt ment fordi duVISSTE at jeg ble lei meg hver gang den var negativ. Idag vet jeg ikke hvordanjeg kunne tro at du ville jeg skulle bli lei meg en gang. Mor og datter <3

3 minutter gikk å det lyste meg rett i fjeset... POSETIV...Jeg husker jeg satt på do å sa lav oh my god, oh my god. Tankene florerte ihodet mitt å det jeg tenkte på var hvordan jeg skulle holde dette hemelig fordeg (vet ikke hvorfor jeg egentlig ga det en eneste tanke da du er minabsolutte bestevenn). Jeg ruslet ut fra badet å stilte meg pent opp idøråpningen til stua hvor du satt i soffan. Sånn i ettertid så tror jegfaktiskt at det lyste i hodet mitt med blinkende lys ”GRAVID”. Du ga meg dettrygge, fine smilet ditt å jeg skjønte at det var på tide å si det. ”Jeg skalbli mamma”. Du kom mot meg med åpne armer, ga meg en stor klem å gratulerte megså masse. Etter dette husker jeg ikke mye!

Jeg husker at tden jeg ventet på Oliver ikke kunne gå fortnok å jeg husker hvor gode støttespillere både du og Mikael. Jeg vet at du varbekymret for meg da jeg var plaga med svangerskapsforgiftning og høytblodtrykk. Jeg var inn å ut av sykehuset stort sett hver uke å du støttet å varder for meg å alle andre samtidig. <3 Super helt.

En dag når Oliver var liten husker jeg at du fortalte megdet (din ”lille” hemmelighet) du fortalte meg at du hadde hatt kreft!Ordetkreft gir meg frysninger. HADDE HATT! Dusom vanlig ville skåne oss å spesiellt meg med barn i magen og nok avbekymringer tenkte du, så du valgte å holde det for deg selv å ikke si noe.

I førsten huske jeg at jeg ble veldig lei meg fordi duvalgte å IKKE fortelle meg noe, men etterpå så skjønner jeg hvorfor du gjordesom du gjorde. Jeg blir lei meg på dine vegne at du sto alene å at jeg ikkekunne støtte deg gjennom det du var igjennom. HELDIGVIS fikk dem fjernet alt å du trengteheller ingen cellegift, men du var på regelmessige kontroller, men levde somfør.

Idag kan jeg se tilbake å faktiskt se for meg at det var detsom skjedde med kroppen din. Du blødde mere enn noen annen jeg har hørt om,svettet, dårlig å alt dette her. Men uannsett så sto du der å du VANT! Mammaskal fortsatt være sammen med meg og mine søsken, sine barnebarn <3 DUoverlevde å jeg vil at alle skal overleve. Kreft tar mange liv, hvert år, det finnesutallige mange typer kreft, noen er godartet, men noen er også ondartet. Kreftrammer eldre, små barn, nyfødte barn, kvinner og menn, gutter og jenter, dyr.Kreft rammer de som står oss nermest. Mamma, pappa, søster, bror, barn, baby,mormor, farmor, farfar, morfar, tanter og onkler.

Bli med meg å hjelp til å finne en kun mot kreft. En kun somgjør at vi kan få ha de vi elsker værende her isteden for være nødt å hilse pådem på ”den andre siden”.

Sammen kan vi hjelpe, sammen kan vi bidra, sammen er visterke. <3

Likes

Comments

Familien , Fritid , Foto Studio

Mange dager uten nett her hjemme nå ,men takk meg heller å låne et ;)


Når jeg var liten, rundt 3-4 år tok min mamma og pappa med meg til en fotograffor å ta bilder. Dette er ingenting som er uvanlig i dagens samfunn. Nå fortiden springer folk til fotografer for å ta bilder under graviditeten, nårbabyen er helt nyfødt, rundt 1 år, julekort osv osv. Jeg har ingen problemermed å forstå at folk velger å gjøre dette da jeg selv skulle ønske at jeg kunnegjøre det når jeg også skulle ønske. Menher hos oss strekker rett og slett ikke økonomien til å kunne gjør det da detteofte pleier å være ganske kostbart. Eller er det bare noe jeg syns? Det er jospesielt dyrt for å få bildene etter endt fotoshoot (er vel her pengene drarivei).

Uannset så syns jeg det er veldig moro å kle opp ungene ilitt finere antrekk enn hverdags å ta bilder av de. Som sagt så er det ikke så lett å få til nåren hel husholdning lever av at en person jobber. Selvom jeg bidrar i form avhekleogstrikke, så er ikke dette nok til å dekke opp for å ta seg råd til entur til fotografen, så da må kreativiten fram og en mamma får rett og slettleke fotograf! Med en greit kamera ogevnen til å være kreativ syns jeg selv at jeg klarte det ganske bra.?


På bildene har jentene på seg akkurat den samme kjolen som jeg hadde under min fotoshoot for rundt 25-26 år siden <3 Herlig spør du meg. Dem har også på seg kjoler de fikk til jul av tante Marlene og onkel Kim. Jentene var så stolte å syns det var veldig gøy å se på bildene når vi var klare med økten.

Alt dette fikk vi til hjemme og det skal altså så å si ingenting. Hva dere trenger og hva/hvordan jeg gjorde det skal jeg vise dere i et innlegg litt senere. Nå kaller huset etter sin mester som enda ikke har fullført dagens gjøremål;)

Maria 

Likes

Comments

Familien , Små barn, store ord, Livet

Døden.

Hva er det? Når skjer det? Skjer det i det store hele? Hvordan?

Små barn har store tanker og mange funderinger i oppveksten.Det hadde jeg og det hadde sikkert du også.

Barna utvikler seg veldig fort å det er mange tanker som ligger i bakhodet å lurer fram til de en vakker dag trer fram i lyset.

Idag har vært en sånn dag – eller rettere sagt kveld. Oliver sitter i sofaen å klokken er nærmere 19.00 å det er straks klart for tannpuss å kvelds stell da spørsmålet/utsagnet kommer. ”Mamma – jeg vil ikke dø!”

Jeg vet ikke helt hvor han har dette fra da vi ikke har snakket noe om det, det er ingenting som har skjedd i vår nærmeste familieheller. Hvorfor spørmålet kom akkurat idag har jeg ikke peiling på, men jeg viste at det kom til å komme fram en dag.Men jeg må si at jeg ble litt overasket ja!

Hva svarer man på et sånt spørsmål? Jeg ente opp med å svare” Kjære lille venn, det trenger du ikke å tenke på før om mange år”. Riktig?Galt? Spørs nok på hvem du spør. Jeg mener ingen vet hva som vil skje imorgen eller neste uke. Det er mange der ute som har fått oppleve det å bli fratatt livet på en brutal og hurtig måte.Bilulykke, drap, drukningsulykke etc og ingen har noen gang kunne forutsi at det skulle skje!

Derfor valgte jeg å snakke litt enkelt med Oliver angående dette med døden. VI ble enige om at både Oliver, jeg og resten av familien skulle være her i lang tid framover å finne på masse mye rart og moro i framtiden. Vi snakket ikke mer eller mindre om dette med døden, men slo oss begge til ro om at dette var en god plan.

Planene framover nå er å kose oss masse å vi gleder oss stort til sommeren og deilig vær, vi skal spise masse is, bade dagen lang og sykle hver eneste dag <3 ( Oliver lærte seg å sykle uten støttehjul på . lørdag).

Dere andre mammaer eller pappaer der ute. Hvordan har dere taklet dette med døden-spørmålet?

Ønsker dere alle en fin kveld dere ute å takk for at du titter innom. 

Maria  

Likes

Comments