Det er veldig rart å sitte her og tenke på at om et par timer, er Emanuel 6 måneder ❤️ (ukorrigert)
Tiden har gått fort... Alt for fort for å være ærlig.. For et par dager siden satt jeg foran kommoden hvor klærne hans ligger. Jeg skulle pakke ned klær som var blitt for lite og legge inn det nye tøyet jeg har ventet lenge på skal passe til han. Han bruker nå strl. 62 og 68, spørs på plaggene.. Det var først da det slo meg at den bittelille gutten min vokser "ifra meg." Han vokser raskere enn jeg var forberedt på. Jeg mener, jeg ser jo at han vokser.. Men likevel er det ufattelig trist å tenke på at han aldri kommer til å passe inn i 44, 50 og 56 noen gang igjen.. Selvfølgelig er det jo bra at han kommer seg fremover, men det har skjedd raskere enn jeg forventet. Da vi kom hjem fra sykehuset, var han så liten og hjelpesløs med sine 1800 gram og 29 cm.. Vi satt i sofaen og koste i flere timer. Han lå i ro i armen min og fikk flasken og han sovnet godt mens jeg vugget han og sang. Nå ligger han ikke i ro i armen min lenger, han skal helst stå oppreist og hoppe opp og ned i fanget mitt mens jeg synger "små rumpetroll" og han ler og ler.. Han trenger så vidt min hjelp til å holde flasken lenger, dette vil han klare selv. Jeg elsker å se han vokse til å bli en sterk og fin gutt. Det er den beste følelsen i verden, men alvoret har slått meg nå, at det kun går den veien. Han skal vokse og bli stor. Jeg skulle ønske det gikk an å stoppe klokken akkurat nå. At han kunne være bitteliten en god stund til. ❤️

Nå ligger han og sover søtt i vippestolen før jeg skal bære han inn i sengen på soverommet. Vi har overnattingsbesøk at Tina Synnøve, kusinen hans. Så det er ikke lenge til det er kvelden her. Opp i 8 tiden i morgen og starte på en ny dag ☺️

Ha en finfin fredag alle sammen!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 83 lesere

Likes

Comments

Lite visste jeg..... 

Min vakre sønn Emanuel kom til verden 09.07.2015, kl. 05:39. Han veide 989 gram og var 25cm lang. Ja, det stemmer... 989 gram! Gutten min ble født 10 uker for tidlig...


Nyheten om at vi ventet barn kom som en stor overraskelse for både barnefar og meg. Selv om vi hadde hatt stor mistanke i over 2 uker, kom det som et sjokk da vi så den positive testen.
I begynnelsen var svangerskapet som alle andre. Morgenkvalme(hele dagen), "cravings". Alt var som det skulle være. På ultralyd i uke 18 fikk vi vite at vi skulle få en gutt, som faktisk var lengre enn han skulle vært på den tiden. Så det lovet godt.
Men to knappe uker etter ultralyd, ble jeg innlagt på Haukeland universitetssykehus med nyrebekkenbetennelse. Jeg hadde høyt blodtrykk og var ikke i form. Jeg lå der i 5 dager. Dagene gikk til å ta ultralyd av blæren, flere ganger. Blodprøver, urinprøver osv.. Jeg var og på ultralyd for å sjekke at alt var bra med fosteret. Jordmor sa at alt var fint og han var ikke påvirket av sykdommen.
Dagen jeg fikk reise hjem, var jeg sliten og trengte mye hvile. Men etter noen dager på medisiner kom jeg til hektene igjen.
Magen vokste, og lillegutt ble mer og mer aktiv for hver uke som gikk. På hver eneste kontroll fikk jeg vite at alt var som det skulle være, men at jeg mest sannsynlig måtte forberede meg på å få en stor gutt ved fødselen.
Men det gikk ikke som vi hadde trodd...
Da jeg var i uke 28, begynte jeg å få hodepine veldig ofte.. den var utholdelig, og en ibux hjalp med en gang.. Jeg tenkte egentlig ikke noe over det, fordi jeg fikk i meg litt lite væske de dagene, og tenkte det var derfor hodepinen kom. Men dagene gikk og hodepinen ble gradvis kraftigere, og sent på kvelden den 7.juli ble det alvor. Jeg hadde ligget på sofaen og slappet av, ikke brukt kroppen mye de siste timene heller. Hodepinen var så kraftig at synet mitt ble "blurry" og jeg klarte så vidt å stå oppreist.. Jeg ble kjørt til legevakten for å finne ut at jeg hadde skyhøyt blodtrykk og protein i urinen. Jeg ble sendt rett ned på Fredrikstad sykehus for nærmere sjekk og ultralyd av barnet. Legen som først gjorde ultralyd, stusset veldig på størrelsen hans og måtte tilkalle en annen lege som hadde mer erfaring med det.. Hun fortalte meg at størrelsen til Emanuel tilsvarte et foster i uke 26+-. Hva som var grunnen til dette, visste vi lite om på dette tidspunktet, men at han hadde fått for lite næring var helt sikkert. Pga høyt blodtrykk og protein i urin, visste vi og at jeg hadde svangerskapsforgiftning. Jeg ble derfor innlagt den natten. Jeg lå med CTG i flere timer. Kardiotokografi. Det er en teknisk undersøkelse som blir brukt i svangerskap og nær fødsel som registrerer fosterhjerteaktivitet og livmorsammenstrekninger. Jeg skulle ligge og trykke på en knapp hver gang jeg kjente et spark eller annen bevegelse.. Jeg merket mye liv, så det sa de var bra.

Dagen etter den 8. juli ble det tatt ny kontroll av den lille, og jeg fikk beskjed om at han ville få det bedre ute i den store verden enn inne i magen. Jeg ringte Robert (barnefar) i Bergen, og han la ifra seg alt han hadde på jobb og tok første flyet ned til meg. Vi fikk fastslått et tidspunkt, kl. 07:30 den 9.juli skulle de ta keisersnitt og få han ut. Jeg fikk en lungemodningsprøyte slik at lungene til Emanuel skulle være litt bedre forberedt på å møte verden. Denne sprøyten fikk jeg to ganger i låret, med 12 timers mellomrom. Det kjentes ut som at jeg fikk vepsestikk. Det brant veldig etterpå... Hele dagen gikk til å forberede meg mentalt til å få et lite barn, som måtte legges inn på Nyfødt Intensiv avdeling i kuvøse. Jeg fikk se bilder av bittesmå babyer som tidligere var innlagt og ble fortalt noen historier om hvordan det hadde gått med de. Jeg fikk vite hva slags apparater de hadde der og hva rutinene ville bli fremover. Jeg fikk og en samtale med psykolog, hvor jeg skulle snakke ut om alt av følelser jeg hadde inni meg og hva jeg tenkte om situasjonen jeg var havnet i. Senere på kvelden fikk vi besøk av Roberts søster, Rebecca. Vi satt på rommet mitt, spilte kort og koste oss.. Jeg måtte faste den kvelden/natten pga keisersnittet dagen etter. Robert og Rebecca satt og spiste pizza fra Peppes, rett foran ansiktet på meg.. Jeg er enda litt snurt pga. det... ;) Jeg var veldig trøtt og sliten etter forige natten med null søvn, så jeg prøvde å sove litt, tross alle tanker som surret rundt i hodet mitt den kvelden. Jeg husker Robert lå og holdt rundt meg og sa at alt skulle gå bra, vi skulle klare det sammen.. Jeg klarte å sove i noen timer, før to leger kom inn og vekket meg rundt 04:00. Jeg måtte få på CTG på magen igjen for å holde oversikt over Emanuels bevegelser de siste timene før operasjon. Jeg merket plutselig veldig lite liv, og da den ene legen kom inn for å sjekke utskriften en time senere rundt 05:00, stusset hun veldig og forsvant ut døren uten å si et ord.. Noen minutter etterpå, kom to leger i grønne frakker inn og tok Robert og meg i hånden. Vi skjønte at noe var galt. Vi fikk beskjed om at hjertet til Emanuel slo saktere og de mistet nesten "kontakt" med han via CTG-en. Dette betydde at jeg måtte inn på operasjonsbordet i all hast.. Jeg fikk panikk og nektet å la de røre meg. Alt de sa gikk inn i det ene øret og ut det andre. Jeg husker veldig lite fra de minuttene der..Robert roet meg ned, så legen fikk satt inn kateteret, som jeg måtte ha pga jeg ikke ville være i stand til å gå på do etter operasjonen.
Klokken 05:25 bar det inn på operasjonssalen. Alt jeg husker er leger i grønne frakker og hvite vegger, og Robert stående i et hjørne med en hvit "dress", hårnett ( :P ) og munnbind. Jeg fikk på meg blodtrykksmåler, og ble løftet fra sykehussengen og over til det kalde bordet jeg skulle ligge på. Jeg måtte sette meg opp med overkroppen fremover slik at spinalbedøvelsen kunne settes og få sekunder etterpå var kroppen min lammet. Robert fikk komme og sette seg ved siden av meg. Han holdt hånden min så hardt og snakket lavt inn i øret mitt. Nok en gang at alt skulle gå bra. Jeg ble distrahert av stemmen hans og alt han sa, at jeg ikke rakk å bli redd. Noe som egentlig var veldig deilig.. Jeg fikk bedøvelsen nøyaktig 05:33 og etter det gikk alt så fort. Få minutter senere kom Emanuel til verden. Vi hadde fått beskjed om at han ikke kom til å lage noen lyd da han kom ut, men vi hørte en liten sped baby gi fra seg et lite skrik før pleierne på nyfødt intensiv kom inn og tok han med seg i all hast. Et par minutter senere var jeg "lappet sammen" igjen, og ble trillet inn på overvåking. Jeg fikk på meg elektroder så de skulle ha kontroll på puls osv. Så fikk jeg smertestillende for at smertene ikke skulle bli så ille etter bedøvelsen forsvant. Jeg lå på overvåking en god stund. Robert kom inn til meg med kuli husker jeg. Det smakte himmelsk! Det var faktisk det første jeg fikk i meg etter fastingen. Han skulle veldig snart få komme opp på intensiven og se Emanuel for første gang. Å ikke få se barnet vårt med en gang var veldig skremmende, og det tok så lang tid før vi hørte noe fra dem. Men endelig fikk Robert klarsignal til å gå opp til han. Jeg måtte ligge på overvåking enda litt til og det var helt forferdelig. Jeg fikk beskjed om å sove litt, og jeg prøvde. Men jeg var koblet til diverse, så alt pep bare jeg rørte meg litt. Jeg husker en morsom ting som skjedde. Maskinen pep, jeg tittet opp og den viste at jeg ikke hadde noen puls. Skremt som jeg var skrek jeg det høyt, så jeg er sikker på at alle folkene som var der inne hørte meg.. "Jeg har ikke puls!", ropte jeg. Da lo de godt der inne, og jeg ble egentlig bare sint av hele greia. For meg var det ikke en morsom opplevelse der og da, men jeg ler av det nå i ettertid. Jeg lengtet sånn etter å treffe gutten min. Det var alt som var i tankene mine. Jeg lurte på hvordan det gikk, hvor han var, om jeg var i nærheten, om alt var bra! Til slutt ble det min tur, endelig... Jeg ble trillet i sengen opp til intensiven og inn på "Akutt-behandlingsrommet". Utenfor kom Robert meg i møte med det største smilet jeg hadde sett på det ansiktet noen gang. Han hadde med seg bilder av gutten vår. Jeg hulket og gråt og ba de få opp farten og få meg inn til han. De trillet meg bort til en kuvøse, med mange maskiner rundt, slanger og tepper inni, men jeg så ingen baby... Jeg klarte å sette meg litt opp i sengen og tittet en gang til... Der, under alle teppene, bak slangene og elektrodene lå den lille gutten min.. Jeg ble helt forelsket. Han var den nydeligste lille skapningen jeg noen gang hadde sett. Alt jeg klarte å si var "Han er så liten!" Emanuel hadde Cpap i nesen sin. Cpap er en maske, som via en slange og en kompressor skaper et lufttrykk som holder de øvrige luftveiene åpne og forhindrer pustestopp. Maskinen pustet altså ikke for han, men hjalp han med å puste bedre, slik at det ble lettere for han og gjorde at han ikke ble så sliten av å gjøre alt arbeidet selv. Slangen i ansiktet var så stor at jeg nesten ikke kunne se ansiktet hans. I tillegg hadde han på seg en lue som holdt cpapen på plass.. Men nydelig var han uansett. Jeg ble liggnde og titte på han lenge... Men jeg merket at jeg var veldig sliten og smertene begynte å komme. Legene bestemte seg for å trille meg ned på det nye rommet jeg skulle ligge på, nede på barselavdelingen, så jeg kunne få hvile. Barselavdelingen er jo der kvinner føder barna sine og tilbringer sine dager der sammen med de.. Det var trist å ligge der uten Emanuel. Jeg klarte ikke slappe av og sove. Jeg ville bare opp og se han. Jeg satte i gang med pumping bare noen timer etter operasjon, og på tredje pumping, var det allerede i gang. Jeg husker alle ble så imponerte over hvor mye MM. jeg hadde fått på så kort tid.

Første døgnet var han veldig stabil og fin. Legene var fornøyde med han og ga oss gode tilbakemeldinger hele tiden. Jeg fikk han ut på brystet mitt denne dagen. Det var en veldig spesiell opplevelse.. Han var jo ikke større enn en melkekartong, og jeg var veldig redd for å skade han.. Jeg fikk ikke ha han ute så veldig lenge, fordi han trengte mye ro og skjerming. I tillegg hadde han problemer med å få ut den første avføringen (bek). Han jobbet lenge med det, og det kom ikke spesielt mye, noe legene stusset litt på. Han virket til å ha vondt da han presset.
Den 11. juli snudde alt. Vi hadde vært oppe hos Emanuel litt utpå dagen, fått beskjed om at alt var bra og han var så fin og stabil. 15 minutter senere, da vi var kommet ned på rommet igjen, fikk vi besøk av barnelegen som hadde "ansvaret" for Emanuel. Hun sa at ting ikke så bra ut, de hørte en "bilyd" fra hjertet og mistenkte en tarmsykdom som kalles NEK. ( Nekrotiserende enterokolitt). Det er en av de vanligste akutttilstandene i magetarmkanalen hos premature barn. Nekrotiserende betyr at deler av tarmen får for dårlig blodtilførsel, noe som fører til at tarmvevet dør/ nekrotiserer. Enterokolitt betyr at tilstanden er lokalisert i tynntarm og tykktarm. Endelsen -itt betyr at sykdommen arter seg som en betennelse. NEK er en vanskelig sykdom. Årsaken og utviklingen er uklar, diagnostikken er vanskelig og behandlingen er utfordrende og komplisert. Legene på intensiven var usikre på om de kunne håndtere denne typen sykdom, og tok i beslutning at Emanuel skulle overføres til Rikshospitalet. Dette skulle skje TRE timer etter vi fikk beskjeden. Vi var så fortvilet. Vi hadde nettopp vært der oppe, fått høre at alt var bra, og så snur alt på bare 15 minutter. Vi måtte bruke tiden på å pakke alle sakene våre og gjøre oss klare til avreise. Emanuel skulle bli flydd i luftambulansen og jeg fikk treffe han en siste gang før de reiste. Han var blitt flyttet over i en reisekuvøse, alle ledningene var på han og han var blitt satt på respirator. Dette var ikke fordi han ikke pustet, men for å gjøre reisen mer behagelig for han. Jeg husker at huden hans var veldig grå. Jeg reiste meg opp fra rullestolen for å ta han i hånden i kuvøsen, men jeg knakk sammen i gråt. Smertene i magen var så sterke at jeg ikke klarte å stå oppreist, det måtte tre sykepleiere til for å holde meg stående. De trillet Emanuel ut av avdelingen og inn i helikopteret. Da ble jeg trillet ned til Robert som stod og ventet på meg ved taxien vi skulle bli fraktet i. Det tok 1, 5 time å kjøre til Rikshospitalet.... Jeg husker jeg tittet ut av vinduet og jeg kunne se helikopteret fly over jordene.. Tiden gikk så sakte og turen var rett og slett jævlig!

Da vi endelig kom frem, fikk vi beskjed om å gå opp på barselavdelingen og få rommet vårt der. Jeg var fortatt dårlig, så jeg måtte være innlagt i to døgn til. Da vi var på plass på rommet, måtte jeg hvile en stund før jeg fikk gå opp. Robert var hos Emanuel i mellomtiden. Etterhvert kom han ned for å hente meg, så jeg kunne få treffe lillegutten min på den nye intensive avdelingen. Han lå i en ny kuvøse med andre typer ledninger.. Alt var så ukjent, noe som gjorde situasjonen verre egentlig.. Vi skulle snakke med legene om hvordan ting var. Vi ble brakt inn på et annet rom, hvor samtalen skulle foregå.

Legen vi snakket med fortale at tilstanden virkelig ikke var bra. Emanuel var veldig syk, og de kunne ikke vite hvilken vei det ville gå. De mistenkte òg sykdommen NEK, og vurderte sterkt å utføre en operasjon. Men siden han var så stabil i metning som han var, ville de ikke gjøre noe der og da.
De ville se det an og vurdere på nytt ved hvert vaktskifte. Men vi fikk klar beskjed om at vi måtte være realistiske og heller være hos Emanuel så mye som mulig, da det var slik..
Vi fikk ikke ta han ut av kuvøsn før det var gått et par dager. Da var det Robert sin tur til å holde han. Vi satt der lenge, bare nøt det og koste oss.
Dagene gikk og vi hørte fortsatt ingenting om noen operasjon. Lillegutt begynte sakte, men sikkert å bli bedre. Legene skjønte ikke hvordan det var mulig. Det eneste han fikk var antibiotika, mm og vitaminer. De tok blodprøver en gang om dagen, men det var ingenting galt lenger. Han begynte å få tilbake den ordentlige hudfargen og var mer våken enn tidligere. De tok han av respiratoren og han ble satt på cpap igjen. Den hadde han frem til 21.07.15. Da skjønte legene at det gikk rett vei, og Emanuel klarte å puste selv. NEK ble utelukket og ting skulle bare bli bedre..
Robert reiste hjem til Bergen etter to uker sammen med oss på sykehuset.. Ettersom tilstanden var god, var han nødt til å reise. Han hadde nettopp begynt i ny jobb og måtte komme i gang igjen.
Jeg var på sykehuset 24/7. Det var blitt mitt nye hjem, og jeg visste jeg kom til å være der en god stund... Jeg nøt dagene med Emanuel på intensiven. Han lå ute på brystet mitt i flere timer. Det var så herlig at jeg ofte glemte å spise og ta vare på meg selv. Noe legene maste veldig på meg for... Emanuel la på seg godt for hver dag, og han nærmet seg 1KG. Som alle andre barn gikk han ned i vekt den første tiden og var nede i 824gram før han startet å legge på seg igjen. Dagene på riksen begynte å gå mot slutten, og han skulle overføres til Fredrikstad igjen, da tilstanden ikke lenger var kritisk.

Emanuel ble denne gangen fraktet i vanlig ambulanse. Han ble igjen lagt i reisekuvøse, UTEN respirator. :-)
Det var ikke plass til meg i ambulansen så jeg måtte komme meg til Fredrikstad på egenhånd. Da jeg kom frem, gikk jeg rett opp på intensiven for å finne han. Han lå da på A-stua som er det nest beste rommet på hele avdelingen med tanke på hvor sykt barnet er. To dager etter vi hadde kommet tilbake, hang det et flagg ved kuvøsen hans på morgenen. Han hadde endelig rundet 1KG! Den dagen forandret hele oppholdet mitt seg. Jeg så stor fremgang og hjemreisen begynte så vidt og nærme seg.
Dagene og ukene på Fredrikstad var egentlig ganske like. Det eneste som gjaldt for Emanuel var å legge på seg og lære seg å spise.. Han hadde en sonde i nesen, som han hadde fått mat gjennom tidligere. Jeg hadde mye melk da vi var på Rikshospitalet, men det hadde begynt å dabbe litt av etter vi kom tilbake.
Jeg håpet at produksjonen skulle øke da jeg endelig fikk begynne å amme. Emanuel var ikke veldig sterk i "suget", så det gikk ikke så bra som jeg hadde håpet på, og vi måtte fortsette å gi han melk gjennom sonden. Jeg prøvde amming flere ganger, hver dag, men det ble ikke bedre, og jeg produserte mindre og mindre melk. Det å ikke få til ammingen var så frustrerende. Noe som også påvirket mengden som kom. Han prøvde sitt beste, men alt ble bare kluss og jeg spurte til slutt om å få gi han på flaske. Jeg tenkte at det viktigste var at han fikk i seg melken, ikke hvordan han fikk den i seg. Han tok flasken med en gang! Han slet litt med å finne riktig teknikk, men det kom seg etterhvert..
Senere samme uken, kom han ut i ordentlig seng. Han var ferdig med kuvøsen. Han holdt seg god og varm og trengte ikke lenger den ekstra varmen kuvøsen ga han. Dette var et STORT skritt. Det var egentlig veldig skummelt å tenke på at han da skulle ligge åpent for alt. Nå skulle han høre lyder hele tiden og jeg var spent på hvordan det skulle gå. Da han ble lagt ut i seng, skulle han også få på seg klær for første gang. Jeg hadde tidligere vært på diverse klesbutikker for å finne prematurklær. Det var veldig vanskelig å finne det, men jeg fant til slutt et par bodyer og en pysj i størrelse 44. Han hadde også fått et sett med klær av Robert og Rebecca før han ble født.
Stakkars lille gutten min svømte i klærne. Men det var veldig fint og se han i de og. <3

Formen til Emanuel var varierende. Men det var ikke kritisk, noe av det lenger.. Det eneste var at siden de tok så mye blodprøver, ble han veldig slapp og sliten, så han måtte få blodoverføring. Han kom seg fint etter det.
Han ble mer og mer våken og tilstede for hver dag og pleierne ble imponert over alt han fikk til. Personlig slet jeg litt på denne tiden. Jeg merket at jeg ble veldig sliten av å være der. Jeg begynte å kjenne på følelsen at jeg trengte å komme meg ut litt.. Være borte fra sykehuset i noen timer. Dette hadde legene bedt meg om å gjøre tidligere, og til slutt tenkte jeg selv at det kanskje var en god idé. Når man tilbringer flere uker med å trampe rundt bak sykehusets vegger, blir man gal, og jeg merket at jeg virkelig trengte et avbrekk. Jeg visste at Emanuel var i de beste hender og at han ville bli tatt godt vare på. Jeg reiste hjem en ettermiddag for å sove hjemme en natt. Det gikk overraskende greit faktisk. Jeg ringte til og med til intensiven og spurte om det var greit at jeg tok meg en dag til. Selvfølgelig lurte jeg på hvordan Emanuel hadde det, og jeg ringte sykehuset flere ganger daglig for å få en oppdatering. Det hjalp meg veldig!
Da jeg kom tilbake var jeg som et nytt menneske. De dagene var akkurat det jeg trengte. Jeg satt i bilen og gldet meg veldig til å se Emanuel igjen. Da jeg kom opp på intensiven, kunne jeg ikke finne sengen hans og jeg ble kjempeskremt. På plassen hans lå det nå et annet barn og avdelingen var full av andre nybakte foreldre. Jeg gikk rundt på avdelingen og lurte fælt på hvor det var blitt av han. Så gikk jeg inn på B-stua for å se etter han. Og da jeg tittet inn døren, så jeg sengen hans med en gang. B-stua er siste stopp før hjemreise! Havner man der, er all fare vekk og barnet skal kun legge på seg og bli klar til å reise hjem. Jeg ble så enormt glad da jeg så han. Jeg syntes til og med at han var blitt større på de to dagene.
Jeg fikk beskjed av barnelegen at alt hadde gått bra mens jeg var borte, han hadde til og med spist flere hele måltider på flaske! Jeg visste at det nærmet seg slutten på sykehusoppholdet da. Nå måtte Emanuel bare vise legene at han klarte å spise selv, få ut sonden av nesen og nå minstekravet for vekt før vi fikk reise hjem.

Mot slutten var jeg veldig utålmodig. Jeg kunne se at Emanuel ble flinkere til å spise, han la på seg godt, men likevel tvilte legene fortsatt på han. De hadde tatt av han elektrodene og han trengte ikke lenger den typen overvåking som tidligere. Rundt denne tiden kom Robert tilbake. Han skulle være hos oss en uke og jeg gledet meg veldig til å vise frem Emanuel, da det hadde gått en måned siden sist han så han. Den første kvelden ble vi sittende der oppe med Emanuel ute hos oss. Robert ga han mat på flaske og var så imponert der han satt.
Dagen etter fikk vi et nytt rom vi skulle sove på. Det såkalte "Foreldrerommet". Det var det fineste rommet de hadde på sykehuset, og det var endelig vår tur til å få det. Tidligere hadde jeg ligget på et kjølig rom med gul malte murvegger og åpen dør. (uten lås) Så det å få et rom med tv, sofa og kjøkkenkrok, var veldig oppmuntrende for oss.
Samme dag, fikk vi beskjed om at det mest sannsynlig ble hjemreise uken etter, hvis alt gikk som planlagt. Vi skulle også få lov til å ha Emanuel nede på vårt rom om natten for å bli forberedt på en ny hverdag. Emanuel sov godt sammen med oss alle nettene. Han våknet til riktig tid for å spise og ting kunne ikke gått bedre. Legene var fornøyde og visste at det ville gå bra med han.
Den siste dagen Robert var der, kom fysioterapeuten til avdelingen for å ta en hel sjekk av Emanuel. Hun ble positivt overrasket over reflekser han hadde og mente at han var en sterk liten gutt.
To dager etter Robert reiste, fikk jeg endelig beskjeden..... vi skulle få reise hjem dagen etter! Legen sjekket journalen og var storfornøyd. Det eneste som stod igjen var å fjerne sonden. Emanuel skulle derfor tilbringe en siste natt på intensiven hvor legene fulgte med på hvordan han spiste etter sonden var tatt ut. Han bestod "testen" med glans og etter legevisitten kl. 12:00 den 3. september fikk jeg klarsignal til å reise hjem med gutten min! <3 Det var rart å tenke på at etter 57 dager innlagt på intensiven, var han endelig klar til å skrives ut. Å si farvel til alle de snille pleierne og legene var ikke enkelt det heller. Det er umulig å beskrive følelsen jeg sitter igjen med etter alt de har gjort for sønnen min. De reddet livet hans, og jeg er evig takknemlig! Med dette takker jeg også Rikshospitalet for deres omsorg og pleie for han. De er helter, rett og slett.

Jeg har nå vært hjemme med Emanuel i 7 uker og han er en veldig blid og god gutt. I dag veier han 3230 gram og er 54 cm lang!
Å ha et prematurt barn er på ingen måte lett. Emanuel trenger ekstra mye ro, ekstra med skjerming, ekstra mye nærkontakt, spesiell type mme (PreNAN discharge), dobbelt opp med helsesjekker, vektkontroller osv. Men det er slik vår hverdag er blitt, og jeg ville ikke byttet den ut for noe. På termindatoen den 16. september satt jeg med en journalist i stuen min og delte historien vår. Jeg hadde kjent Emanuel i 2 måneder da. Nå er han 3,5 måned med størrelse som en nyfødt,og allerede ligger han i babyymen med strake armer og løfter hodet, smiler, har bestemte grep og ruller seg over fra mage til rygg.

- Det jeg har lært av denne opplevelsen er at man aldri må gi opp, uansett hvor vanskelig man har det. Vær sterk, vær selvsikker og aldri mist troen.

Emanuel er det sterkeste mennesket jeg kjenner. Og jeg er stolt av å kunne kalle meg mammaen hans. 💙


- Mine tips til dere som befinner seg i en lignende situasjon med et prematurt barn er at dere må ta vare på dere selv, slik at dere da kan være på deres beste og være der for barnet deres slik dere ønsker. Man kan ikke ta vare på et barn med mindre man tar hånd om seg selv først. Stol på at legene og sykepleierne kan det de holder på med når det kommer til pleie og behandling og legg vekk alle negative tanker. Det er ikke lett, det kan jeg skrive under på. Men som nybakte foreldre må man gjøre det beste ut av situasjonen og nyte hvert eneste minutt man opplever sammen med barnet sitt. Ta vare på hverandre og sørg for at dere har familien rundt dere.



Hvis noen har spørsmål til dette innlegget, kan jeg kontaktes på:

@mammaogemanuel

evelinikolaysen@gmail.com

Instagram - evelinanikolaysen

Evelina G. Nikolaysen - facebook.


Likes

Comments