Prøvde lenge å bli gravid med nr 1 men etter nesten 1 ½ år ble jeg endelig gravid. Da han var født bestemte vi oss for å ikke starte med noen form for prevensjon i håp om at vi slapp å prøve så lenge for å få til nestemann.
Tida gikk og jeg hadde utrolig uregelmessig mens. Var hos gynekolog mange ganger men det ble ikke funnet noe annet enn et par litt store vanncyster på den ene eggstokken. Etter utallige runder med Pergotime uten noe effekt og mange blodprøver og en lapraskopi uten funn, fylte gynekologen endelig ut søknad om utredning for sekundær barnløshet til Rikshospitalet. I løpet av høsten -12 var jeg på Riksen flere ganger og det ble tatt vanvittige mengder med blodprøver.

I november -12 fikk jeg innkalling til time til hos overlegen på IVF-avdelingen på Riksen. Han fortalte om funnene de hadde gjort. Jeg hadde kommet i overgangsalderen! Det var grunnen til at jeg ikke ble gravid. Overlegen kunne fortelle at jeg hadde eggreserveverdier som ikke var målbare i det hele tatt så sjansen for at jeg skulle bli gravid på egenhånd var lik null. På grunn av overgangsalderen var vi ikke innenfor målgruppen så vi oppfylte ikke kravene for å få hjelp til å bli gravide. Sorgen var stor og jeg tror jeg gråt konstant i en uke.

I desember fikk jeg et nytt brev, denne gangen fra en avdeling som drev med genforskning. De hadde gjort funn som kunne forklare hvorfor jeg ikke ble gravid, sto det og innkalling til et møte uti januar. Jeg gruet meg i en måned, ingen på IVF avdelingen kunne si noe om hva det gjaldt når jeg ringte dit og spurte. Dro til ”genmannen” i januar og han fortalte at jeg hadde xxx. Et ekstra kvinnelig kjønnshormon og det kunne gi tegn på tidlig overgangsalder, sterke smerter ved mens og vansker for å bli gravid. Han sa at når man visste om dette, kunne jeg komme til å få lov til å prøve på et prøverørsforsøk allikevel, så han skrev en anbefaling til IVF-avdelingen.

Nytt brev etter en stund og innkalling til både gubben og meg. Vi ble fortalt at vi skulle få et PRØVEforsøk for å se om hormonene ga noe utslag. Resepter ble skrevet ut og det ble bestemt at jeg skulle begynne på nesedråper snart og sprøytestart skulle være i påskeferien. Etter avtalt tid dro jeg inn til Riksen for å se på utviklingen av eggene. De fant en eggpose som var forstørret og det ble bestemt at jeg skulle øke doseringa og fortsette noen dager til med sprøytene. Dette gjentok seg tre ganger og etter fire uker på spøryter, satt jeg eggløsningssprøyta. Det ble tatt ut ett eneste egg som legene sa var av super kvalitet. Tre dager etter ble det befruktede egget satt inn og ventetiden startet. .. 12 dager senere testet jeg negativt og det ble bestemt at vi skulle få enda et forsøk til høsten.

I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å utsette det nye forsøket en stund og avtalte med dem på sykehuset at jeg skulle kontakte dem i februar -14 for oppstart av et nytt forsøk. Hele høsten var jeg uggen og kvalm og hadde hodepine og halsbrann konstant. Jobbet fullt og var supersliten, hadde liten ork til å være sammen med gutten vår som da var blitt 3 ½ år. Hadde lagt hele prøvinga på is og egentlig bestemt meg for at vi skulle droppe nytt forsøk. Jeg slo meg til ro med at familien min skulle være oss tre. Kanskje vi skulle kjøpe oss en hund igjen, eller kanskje jeg skulle fått meg en ny hest?

I november slet jeg masse med store smerter i magen og hofta. Gikk til legen og hun bestemte seg for at magesmertene var det vi måtte ta tak i først. Hun kjente på magen min og ble litt rar i fjeset, ville at jeg skulle ta en graviditetstest, noe jeg avfeide med at var bortkasta, men hun insisterte. Lydig som jeg er, tissa jeg i begeret jeg fikk utdelt. Etter ti minutter på venterommet ble jeg hentet inn til legen igjen og hun la en plastdings foran meg og sa at hun nå visste hvorfor jeg ikke følte meg så bra. For der var det to veldig tydelige streker! Min første reaksjon var ”du kødder!” Men nei, hun gjorde ikke det. Hun ville gjette på at jeg var kommet ganske langt i graviditeten, ca 15 uker, så hun henviste meg til gynekolog med ultralyd for å få fastsatt det. Det ble skrevet helsekort og søkt om fødeplass. Kom til gynekolog dagen etter og hennes første kommentar var ”oi, denne var stor! Jeg må endre trimesterinnstilling!” Målene hun gjorde viste at jeg bikket 19 uker den dagen. Jeg ringte Riksen (som var mitt førstevalg) og fikk som svar at både Riksen og Ullevål var helt fullbooket. Det var ikke mulig å få fødeplass der. Men Ahus hadde plass til meg og jeg fikk time til ordinær UL uka etter. UL viste at alt var bra med den lille i magen og jordmor var 100% sikker på at det var ei lita jente. Termin ble satt til 18.april. Langfredag. Dagen etter var vi på Babyshop og bestilte vogn.

Vi var på hytta i Sverige i juleferien og jeg var utrolig sliten og hadde meget kort lunte. Masse smerter i magen hele tiden. Vi feiret bursdagen til mannen 29.desember og dro hjem på kvelden. Kvelden etter begynte jeg å blø og ringte føden og fikk komme inn på en sjekk. Var da 23+6. Legen som da sjekket meg fant at jeg hadde kort livmorhals og ”nebbing” og jeg ble lagt inn. Tilbragte natta på en fødestue for de hadde liten plass på obs-posten. Jeg ble satt på drypp som skulle stoppe rier og legen på vakt forberedte meg på at hun ringte Riksen fordi de på Ahus ikke tar imot babyer som blir født tidligere enn uke 27. De overføres til Riksen eller Ullevål for der er de aller flinkeste legene på så premature (var forklaringen jeg fikk). Overføringen ble satt på vent for å se om riene ga seg, noe de gjorde, heldigvis. Ble liggende på obs-posten i nesten en uke og fikk kun bevege meg for å gå på do. Etter noen dager fikk jeg magevirus som førte til masse oppkast og diarre og jeg ble lagt på isolat.

Kom hjem og var sykmeldt ut svangerskapet. Fikk lov til å gå de 5 minuttene vi bruker for å gå å levere i bhg. Etter den turen ble smertene stort sett så heftige at jeg ble liggende hele dagen til gutten skulle hentes igjen. Sånn gikk tiden og etter hvert fikk jeg lov til å gå i butikken og det var jo fint for jeg måtte jo shoppe litt til denne babyen! Hver natt fra midten av januar hadde jeg den samme drømmen. Babyen ble født fredag 21.mars… I drømmen var det så tydelig og når jeg sjekka kalenderen, stemte det at 21.mars var en fredag det året.

14.mars klarte jeg å falle når jeg leverte gutten min i bhg, rett på magen. Fikk veldig vondt og ringte sykehuset. Fikk beskjed om å komme på en sjekk og kjørte opp alene. Etter å ha ventet lenge, ble jeg lagt inn til observasjon. Fikk samme rom som jeg hadde ligget på i januar. Etter et døgn dro jeg hjem igjen. Hadde ganske vondt i magen etter fallet, men legene mente det var fordi jeg var forslått, ikke noen tegn til nærliggende fødsel.
Onsdag kveld (19.mars) hadde mannen og jeg sex for første gang på ganske lenge. Sovnet og sov godt til jeg bråvåknet klokka 02.45 av et høyt smell! Kjente det rant og rant og heiv meg ut av senga og småløp ut på do. Første tanke var at jeg tissa på meg, men kjente jo at jeg tissa da jeg satt på do. Mens jeg satt på do, ropte jeg på mannen som kom seg fort opp. Han henta telefonen min og jeg ringte føden og forklarte at vannet var gått men jeg hadde ikke rier. Jordmor sa jeg skulle komme inn med en gang og møte opp på obsposten. Dersom jeg fikk masse rier, skulle jeg ringe tilbake.
Vi ringte svigermor som kom for å passe gutten vår. Hun kom i løpet av 10 minutter. Mens vi venta på henne, kledde jeg på meg, tørket opp vannet på gulvene og begynte å tømme oppvaskmaskinen for å rydde inn rotet på kjøkkenbenken, det kunne jo ikke se sånn ut når svigermor kom ;-) Da vi var klare til å gå, begynte riene og gutten vår våkna og måtte ha mamma litt. Han så jeg var påkledd og lurte på hva jeg skulle. Jeg fortalte at babyen skulle komme og at mamma og pappa skulle på sykehuset og mommo skulle passe på han. Det var greit, han måtte ha på dyna og sovna.

Vi dro og riene ble verre og verre mens vi kjørte. Jeg klamret meg fast og pusta så godt jeg kunne, ringte føden igjen og fikk beskjed om å parkere på akuttmottaket og komme rett på tun B. Vi brukte 25 minutter på turen som vanligvis tar 40 minutter, så det gikk radig. Heldigvis var det lite trafikk i halv fire tiden på natta.

Parkerte på akuttmottaket 03.50. Jeg klarte å bevege meg når jeg klamret meg fast i skuldrene til mannen min. Inne på akutten måtte jeg stoppe, det gjorde så vondt og vannet bare rant… Dama i luka stakk hodet ut og sa med et smil ”jeg vedder på at dere skal på føden?” Jeg svarte ja, hvis vi kom så langt. Damen spurte om jeg ville ha en rullestol, noe jeg takket ja til. Ble kjørt i akuttheisen opp til føden og fikk tildelt fødestue. Kom meg over på senga og sa til jordmor som tok meg i mot at jeg ville ha epidural. Fikk til svar at det måtte vi se an, det skulle komme en annen jordmor som skulle ha meg. Ble undersøkt 04.10 og jordmor sa at det var 5-6cm åpning. ”Ja, det blir baby, men det tar noen timer før den er langt nok nede” sa jordmora. Noen miutter senere presset det veldig på og jeg følte at jeg måtte på do, nr 2. ”Det får du gjøre her på senga”, sa jordmor, de hadde sett det meste før, så slikt brydde de seg ikke om. Ny sjekk og full åpning etter 8 miutter. Men fortsatt var babyen for langt oppe til at jeg skulle begynne å presse. Jeg fikk lystgass og da jeg fikk den, slapp jeg ikke maska før babyen var ute. Riene haglet på, de ga seg aldri, var ikke en eneste pause. Jeg fikk på et vis formidlet at det presset mer på og hørte plutselig jordmor be mannen min om å dra i den røde snora for NÅ kom babyen og hun var alene!
Presset på 3 rier, sto over en rie og presset en gang til, så var hun ute. 04.58 var klokka blitt. Fikk henne opp til meg, så utrolig nydelig lita jente.
Da navlestrengen hadde sluttet å pulsere klippet mannen den. Jordmor syns snuppa var litt slapp, så de tok henne bort på vektbordet og masserte og varmet henne og barnelegen ble tilkalt. Han kom og var enig i at hun var litt for slapp og hun hadde uregelmessig pust, så det ble bestemt at han tok henne med seg bort på nyfødtintensiven. Mannen min ble med dem og jeg ble liggende og lure på hva som hadde skjedd.
Jordmor sydde ett sting og etter en stund gikk jeg i dusjen, det var veldig godt å få vaska seg!

Vaktskifte og en barnepleier kom inn og så til meg og hadde med mat. Mens jeg spiste kom mannen min tilbake og sa at babyen vår måtte bli en stund på intensiven. Jeg kunne komme når jeg ville og så fort jeg hadde spist opp gikk vi bort. Der ble jeg fortalt at hun hadde fått sonde i nesa for å få mat og hun hadde hatt pustehjelp en times tid. Den var tatt bort allerede, nå lå hun kun med overvåkning på oksygenopptaket, som gikk litt opp og ned.

Jeg var på barsel et døgn før jeg fikk foreldrerom i tilknytning til intensiven, noe som var helt greit.
Under det ene stellet dagen etter fødselen, ble armen hennes helt mørkeblå fra albuen og ned, jeg viste det til den ene sykepleieren og hun slo alarm med en gang. Lege kom og de tok blodprøve. Det viste seg at blodet var kjempetykt og vanskelig å tappe. Prøven viste at snuppa vår hadde for høy blodprosent, noe som kan føre til at blodet rett og slett beveger seg for sakte rundt i kroppen og for dårlig opptak av oksygen. Hun fikk saltvann intravenøst i to omganger for å tynne ut blodet.

Mandag ettermiddag fikk vi endelig lov til å reise hjem. Tilbake to ganger den uka for kontrollprøver og oppfølging av vekta, så ble vi utskrevet.

Nå er endelig familien min komplett og jeg er så takknemlig for de to flotte barna jeg har vært så heldig å få

Likes

Comments


Jeg hadde gått i nesten 2 uker med 2 cm åpning og mye vondt i magen og var rimelig klar for at noe skulle skje.
Tirsdag 9.februar ble smertene verre og verre ettersom dagen gikk, smertene kom og gikk i tak og jeg bare ventet på at mannen min skulle komme hjem fra jobb. Middagen var klar da han kom hjem, og jeg hadde begynt å ta tiden på takene.
Da mannen min kom hjem, spiste vi middag. Jeg hadde tatt tiden på takene i litt over en time, og de kom med ca 1 minutts mellomrom, så jeg bestemte med for å ringe inn på føden.
Jeg fortalte jordmoren på telefonen at jeg gjerne ville komme inn til en sjekk. Hun spurte hvorfor og jeg svarte: ”Jeg tror jeg skal føde snart” Så fortalte jeg hele historien, og hun sa at siden jeg hadde så korte mellomrom, kunne jeg komme inn.
Vi satt oss i bilen og dro innover. Heldigvis var klokka blitt så mye at rushen var over og det gikk ganske radig innover. Vi var inne på 35 minutter, og gubben, som var skråsikker på at det ikke ville bli baby denne kvelden, parkerte i p-huset hvor det bare er lov til å stå i 2 timer.
Vi måtte vente litt på en ledig jordmor, og ventetiden var ulidelig lang, for jeg klarte ikke sitte, måtte bare lene meg fram over bordet i venteavdelingen. Da vi endelig fikk komme inn på undersøkelsesrommet, spurte jordmoren meg om en masse, som jeg har svart på mange ganger før, om allergier og sykdomshistorie osv.
Jeg ble bedt om å klatre opp på benken og ble så undersøkt. Det var kjempevondt! Hun fant at jeg hadde 4 cm åpning og konstaterte at vi ikke kom til å dra hjem derfra uten baby
Hun ville også at de skulle ta vannet, for at jeg skulle slippe å gå å vente så alt for mye lenger, jeg hadde hatt vondt lenge nok, mente hun. Men først var det vaktskifte og mens hun gikk på møte for å briefe de som kom på vakt, fikk jeg sitte med CTG for å registrere rier og babyens hjerteslag.
Etter ca 20 minutter kom det inn en ny jordmor og en jordmorstudent. Vi ble fulgt inn på en fødestue og jeg prøvde å få mannen til å gå ned å flytte bilen, men han nektet, han ville jo ikke gå glipp av noe. Han var litt bekymra for at jeg skulle føde den kvelden, på bursdagen til dattera til søstra hans.
De tok vannet klokka 21.15 og det var en merkelig følelse. Jeg følte at jeg tissa på meg, og det slutta liksom aldri å renne, hver eneste gang jeg rørte på meg, rant det.
Riene kom raskt og mye sterkere etter at de tok vannet. Jordmoren satt på en slik elektrode på babyens hode, så jeg fikk ikke gått så langt, så når jeg skulle på do, måtte de hente en slik ekkel dostol til meg...
Etter omtrent en time, kom jordmoren inn på nytt og spurte om vi hadde noe i mot at det kom inn en student til, Hun var medisinstudent og skulle bare se på, slik at hun fikk erfare hvordan en fødsel gikk for seg. Det var ok for oss.
Jeg som syntes jeg hadde hatt vondt de siste 2 ukene, oppdaget fort at de smertene jeg hadde hatt, ikke var noen ting sammenlignet med smerten jeg nå opplevde. Men selv om jeg hadde vannvittig vondt, falt det meg ikke inn å be om bedøvelse av noe slag. Jeg fikk tildelt lystgass-maska en eller annen gang, og jeg var veldig tvilende til at jeg skulle fikse å ha den maska over nese og munn samtidig (jeg får helt panikk om noen, også gubben, holder over nesa og munnen min på en gang). Men etter å ha gitt maska et par forsøk, fikk jeg en utrolig god virkning, og slapp den vel nesten ikke før fødselen var over.
Jordmor tvang meg etterhvert opp og stå i prekestol i håp om å få litt mer effektive rier, det var grusomt å stå der når riene kom, for jeg følte at jeg måtte presse. Men når jeg var så sliten at jeg skulle legge meg i senga igjen, var det enda verre.
Tiden bare fløy, ikke fatter jeg hvor den ble av. Riene kom som kastet på meg, og jeg hadde nesten ikke pauser mellom dem. Hver eneste gang en ri kom, brukte jeg lystgassen som en gal og klemte alt jeg klarte i hånda til gubben. Jeg så at han skar grimaser innimellom, men det brydde jeg meg ikke om der og da. Det å klemme rundt 2-3 fingre, gjorde susen, sammen med min nye bestevenn, lystgassen...
Fikk lov å begynne å trykke 02.50. Da det etter 50 minutter med pressing ikke hadde skjedd stort, besluttet jordmoren at legen skulle tilkalles, slik at hun kunne avgjøre hvordan de best mulig skulle hjelpe meg med å få babyen ut. Det ble bestemt at han skulle hjelpes ut med vakuum.
Jeg ble fortalt at de hadde bestemt å bruke vakuum for å få babyen ut, og de forklarte at han lå litt skjevt med hodet, derfor kom han ikke lengre ned uansett hvor mye jeg trykket, og de ville ikke at jeg skulle slite meg helt ut. Mens alt dette ble forklart for gubben og meg, så jeg i øyekroken at jordmorstudenten kom med en svær sprøyte! Jeg spurte hva hun skulle med den, og hun sa at det var lokalbedøvelse, som hun skulle sette i tilfelle de måtte klippe når babyen skulle ut.
Koppen ble satt på hodet til babyen, og det var vondt! Så fikk jeg beskjed om å bare trykke alt jeg kunne. Etter 2-3 pressrier, var han ute klokken 04.28. De la en blåaktig liten krabat opp på magen min og plutselig føltes alt helt fantastisk. Han lå helt rolig og bare så seg rundt en lang stund. Jeg kjente jeg ble litt urolig siden han ikke skrek, men etter en stund kom det et par skrik og alle var fornøyde.
Morkaka kom ut og den var som den skulle.
Medisinstudenten takket for seg, og det samme gjorde legen. Jordmorstudenten skulle sjekke om jeg trengte å sy, og det måtte jeg. Til sammen 10 sting måtte hun sette. Mens hun sydde, skravla jeg med mannen min, som var stuptrøtt, han hadde vært oppe i nesten ett døgn. Han sovnet etter hvert i lenestolen ved siden av fødesenga og jeg skravlet videre med studenten og jordmora. Etter en stund gikk jeg og dusja, mens studenten skulle veie og måle babyen. De tok også blodprøve av han, for å måle blodsukkeret hans, siden jeg hadde utviklet svangerskapsdiabetes. Da jeg var ferdig i dusjen, var mannen min våken igjen og satt med babyen i armene. Da hadde han fått sovet omtrent en time og var klar for dyst igjen. Blodsukkeret hans var litt for lavt, så det ble bestemt at han skulle få litt tillegg og det skulle måles blodsukker på han minst 4 ganger til det neste døgnet. Jeg fikk en ny seng som jeg stablet meg opp i og i 08.tiden ble vi kjørt ned på barsel. Studenten kom med tillegg, som mannen min fikk gi mens jeg bare lå og sløva.
Da klokka nærmet seg 09, måtte mannen min dra, han måtte innom jobben noen timer. Studenten gikk av vakt, men lovte å komme innom før hun begynte på sin neste vakt til kvelden igjen.
Så var jeg overlatt til meg selv noen timer, til mannen kom tilbake etter at han hadde vært på jobb, hjemme og fått seg litt mat og en dusj.
Aron kom til verden onsdag morgen, og vi dro hjem fra sykehuset torsdag kveld, mot at vi skulle komme tilbake på mandagen og ta hørselstest og føllings prøve.
Da mandagen kom, troppet vi opp på Riksen på nytt. Aron hadde gått ned 10% av fødselsvekta si, litt i meste laget og han var veldig gul i huden, så de ville teste han for gulsott, men det blinkeapparatet virka ikke, så vi skulle ta blodprøve for å finne ut av det i stedet. Hørselstesten var fin.
Etter at prøvene var tatt, dro vi en tur til Alnabru for å se på kjøkken og å spise lunsj. Vi surra rundt noen timer og mens jeg satt og ammet i bilen før vi dro hjem, ringte telefonen. Det var fra Riksen og de ba oss komme tilbake for Aron måtte få behandling for gulsott. Vi skulle møte opp på nyfødtavdelingen i 4.etasje, der de ventet på oss. Da vi kom dit, ble vi møtt av en veldig hyggelig sykepleier. Mannen min kledde av Aron og la han i plastsenga som sto klar til han. Han ble koblet til overvåkning via en ledning de tapet fast i foten hans og så fikk han ”solbriller” på og de satt på lampa med lys. Sykepleieren spurte om en masse greier og vi svarte så godt vi kunne. Kjente at jeg ble litt satt ut og tror mannen min følte det samme, alt gikk veldig fort. Vi ble forklart alt og de forsikret oss om at dette ville ordne seg, men det var allikevel litt sjokkerende å måtte levere fra seg babyen sin på den måten, han var jo bare 5 dager gammel... Men vi ble innkvartert på ammerommet, så vi kunne være i nærheten fordi jeg ammet, og de ville ha meg der så han kunne få mat når han ville ha.
Tirsdag formiddag ble han tatt ut av lyset og de snakket om at vi kanskje kunne dra hjem den dagen, men så ombestemte de seg, for han tok ikke til seg tilfredsstillende med mat ved hvert måltid. Først onsdag ettermiddag fikk vi dra hjem, med avtale om ny kontroll torsdag. Og siden ny kontroll på fredag. Først på fredagen var de tilstrekkelig fornøyde med bilirubin-verdiene og vektøkningen hans og vi trenger ikke å komme tilbake for nye kontroller.
Nå, nesten 2 uker etter fødselen, sitter jeg igjen med gode minner etter en positiv opplevelse. Jeg er stolt av meg selv som fødte uten smertestillende, kun ved hjelp av lystgass. Det å ha en student til stede, er noe jeg vil anbefale alle, hun var der hele tiden og jeg følte meg utrolig trygg. Når jordmoren gikk ut og inn, var studenten der og trøstet og støttet både mannen min og meg. Selv om det var stusselig å ha babyen liggende på sykehuset, følte jeg at vi ble tatt godt vare på hele veien. Jeg tenker at jeg fint kan gå gjennom dette en gang til.

Likes

Comments