Med eldstemann syntes jeg det var så gøy med Babyshower. At mine venninner tenkte på meg og stelte i stand uten at jeg viste noen ting. At jeg betydde så mye for noen at de tok seg tid, og arrangerte det. Det var så koselig, og nok en gang ble jeg overrasket med babyshower.

Jeg hadde en viss aning da min samboer plutselig skjulte mobilen sin for meg, og snakket med andre jenter uten å ville fortelle meg hva det dreide seg om. Jeg ble sjalu, og trodde han var utro. Eksen min holdt på sånn da han var utro, og jeg ble redd. For hvem vil sitte med to småbarn helt alene? Jeg sjekket mobilen hans, og viste at de arrangerte babyshower, og gang på gang sa jeg at jeg ikke ville ha det. Jeg synes det er kleint med all oppmerksomheten på meg. Overraskelser er ikke helt min ting, det er veldig gøy å gjøre det for andre, men jeg liker å ha alt under kontroll selv. Fordelen er at nå som vi ser etter hus å kjøpe slapp jeg å kjøpe de tingene jeg trengte, og jeg sparte ganske mye penger på det. Jeg skulle ønske at det var like vanlig med barselgrøt som babyshower. Det syntes jeg virker mye hyggeligere.

Vi importerer mer og mer av amerikanske tradisjoner, og jeg skjønner ikke helt hvorfor vi skal feire den ufødte. Jeg har mistet før, og det var sårt. Heldigvis var jeg ikke langt på vei. Men jeg tenker, hva om jeg mister igjen? Alle vil jo vite det uansett, men da slipper jeg å tenke på alle gavene jeg fikk. Som foreldre kjøper man inn det man trenger selv, men det er noe annet når man får det i gave.

Jeg syntes det er trist at vi ikke følger norsk tradisjon som er barselgrøt. Det går ut på at når den nybakte moren kommer hjem fra sykehuset kommer gjerne venner (nabokoner) over med mat. Det var så moren skulle slippe å lage mat selv og få omsorg, ro og næringsrik kost. Det er noe jeg syntes virker mye bedre, og da får de møtt på den nye statsborgeren.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Det er vel en del som lurer på hvorfor jeg velger å blogge anonymt og det er en veldig god grunn til det. Jeg vil ikke sitte på jobbintervju når jeg søker jobb, og høre at de har lest mine tanker. Noen av de dypeste tankene mine. Jeg er en veldig konfliktsky person, og hater å konfrontere noen eller få oppmerksomhet. Jeg trenger rett og slett ett sted å få ut følelser uten at noen vet hvem det er.

Jeg elsker å skrive, og vil gjerne få skrevet en bok. Jeg holder faktisk på med å skrive en nå i permisjonen, for jeg har veldig mye tid til overs. Jeg håper jeg får publisert den, og at den er god nok. At jeg kan klare det. Jeg tenkte at å blogge er jo en perfekt start, og jeg merker at det gir meg energi. Jeg har begynt på en del prosjekter, som DIY og har skrevet masse innlegg som kommer etter hvert. Kanskje jeg vil publisere litt av det jeg skriver om i boken også etter hvert, om det er interesse for det?

Jeg måtte ta en del runder med meg selv. For jeg ville så blogge igjen, jeg har prøvd det mange ganger. Men jeg syntes det er flaut. For hvem begynner å blogge når man er i 20-årene. Hva vil familien min tenke? Hva vil svigerfamilien min tenke, og hva med venner? Jeg tenkte og tenkte. Jeg hadde skrevet mange ting jeg ville få ut, men hvordan? Tilslutt fant jeg utav at anonym blogg er jo midt i blinken. Jeg blogger ikke for å tjene penger, men fordi jeg er så glad i å skrive. Da er det ingen som vet hvem jeg er, og jeg kan skrive akkurat det jeg vil. Jeg kommer fra en liten by, hvor alle vet hvem alle er og rykter sprer seg som ild i tørt gress. Folk vet mer om deg enn det du selv vet. Kanskje jeg en dag vil si hvem jeg er, men for nå er jeg anonym.

Likes

Comments

Jeg var selv en ganske ung mor når jeg fikk min første, og er jo forsåvidt fortsatt ung når jeg nå venter nummer to. Jeg var sytten år, og det var langt i fra planlagt. Noe jeg merket den gang var at jeg ikke fikk respekt fra andre mødre som var eldre enn meg og det var ofte blikk som tilsa at jeg var for ung. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke er en god nok mor, for jeg var så ung. Det merker jeg nå når jeg i en alder av 21 venter nummer to med en annen mann. Jeg er redd for at jeg ikke er en god nok mor. Men hva er egentlig en god mor? Jeg vil si at det er en mor som gjør alt for ungen sin, gir omsorg og kjærlighet. Uavhengig alder og økonomi. Jeg har klart meg ganske fint vil jeg si, selvom jeg ikke hadde en høy inntekt. Hun har fått det hun trenger, og mer enn det. Hun har fått ubetinget kjærlighet og omsorg. Jeg har alltid satt henne først, samtidig som jeg har fått lov til å være ungdom. Jeg har hatt to foreldre som har stilt opp sånn at jeg har fått reist på arrangementer, og vært russ. Jeg har fullført videregående skole med en utdannelse, og jobbet beinhardt for å komme hit jeg er i dag. Jeg er fortsatt ikke ferdig med den utdannelsen jeg vil ha, men jeg har iallfall en i bakhånd å falle tilbake på. Jeg planlegger å gå på universitetet og få en høyere utdannelse.

Når jeg og min samboer bestemte oss for å få en liten en var økonomien på plass. Vi manglet bare hus, noe vi ser etter nå. Lånet er innvilget. Vi venter bare på å finne det rette huset, noe som tar litt tid da vi akkurat fikk lånet. Vi tenkte ikke at jeg ville bli gravid med en gang jeg sluttet på prevensjon, men det ble jeg. Det gikk litt fortere enn forventet, men vi er glade. Det jeg merker nå er at jeg får respekt av eldre mødre, men de stusser veldig når jeg sier at jeg har en til, som er fire år gammel. Da blir de forbause, og jeg føler igjen at jeg ikke blir respektert. Jeg føler at jeg er for ung til å vente nummer to, og iallfall når det er med to forskjellige fedre.

Jeg går til fysioterapi i varmebasseng da jeg har bekkenløsning, og jeg er den yngste der. Det er bare eldre damer, altså 60 år og oppover. De syntes det var veldig gøy at jeg var gravid, og vi snakket litt om dette. De spurte om dette var min første, og når jeg sa nei fikk de sjokk. Jeg turte ikke å si at det ikke var med samme barnefar. Jeg syntes det er flaut, at mine barn ikke vil få samme far.

Her for en stund siden var vi i familiebursdag til samboer sin fetter, og de begynte å snakke om unge mødre. At det var synd på de som fikk unge når de var 16 og 17 år, at det var alt for ungt og at de fleste ikke klarte det. Jeg satt der og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg var jo 17 år når jeg fikk prinsessen min. Jeg utbrøt da at jeg var jo selv sytten år, og at det har gått veldig fint. Han kommer fra en veldig kristen familie, hvor man helst skal være gift før barn kommer. De sa ingenting når jeg sa det. Jeg følte jeg ble så dømt, at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er jo normalt at man får sin første unge når man er i 20 årene, men her sitter jeg og venter nummer to.

Jeg vil ikke si at alder har noe å si for hvor god mor man er. Det er hvordan mor man er som har noe å si. Jeg skulle ønske unge mødre fikk mer respekt enn det de gjør. Jeg blir selv ofte irettesatt når det kommer til oppdragelsen jeg velger å gi mitt barn. Noe jeg føler jeg får fordi jeg er så ung. Jeg føler ikke jeg får den respekten jeg fortjener, og det er sårt. Håper jeg denne gangen får respekten jeg fortjener, selvom jeg ikke tror det selv.

Likes

Comments

Før jeg ble gravid første gang har jeg klart og holde spiseforstyrrelsen under sjakk. Jeg har spist normalt, og klart og holde det siden. Nå er jeg gravid for andre gang, og jeg den er kommet tilbake. Bare enda verre. La oss starte fra begynnelsen av.

Når jeg gikk i sjette klasse utviklet jeg bulimi. Jeg ble ofte mobbet fordi jeg var den største i klassen, selvom jeg egentlig var helt normal. Jeg var ikke overvektig, men det gikk veldig inn på meg. Jeg spydde opp hvert måltid, begynte å kutte ut noen måltider om dagen og begynte med lakserende middel. Dette skulle vise seg å være starten på en ond sirkel. Jeg ble psykisk dårlig og fikk PTSD etter en del traumatiske hendelser, noe som gjorde forholdet mitt til mat enda verre. Når jeg var 16 år ble jeg gravid og jeg tenkte kun på den lille i magen. Jeg ville ikke at lillegull skulle bli påvirket av mitt forhold til mat så jeg la om kostholdet, og det var vanskelig i seg selv. Alle mødre setter jo sin egen unge foran seg selv, og gjør alt for de små. Jeg er i dag 21 år og har klart å holde det i sjakk, trodde jeg iallfall.

Jeg er nå gravid med nummer to og nå har den onde sirkelen kommet tilbake for fult, men ikke på samme måte. Denne gangen har det utviklet seg til at jeg nesten ikke spiser. Folk rundt meg begynner å bli bekymret, iallfall de som ser meg ofte. Min samboer er veldig bekymret, jeg har jo ikke gått opp noen ting til nå. Termin nærmer seg for fult, og på sist kontroll spurte jordmor om jeg spier. Jeg svarte ja, for jeg spiser. Jeg spiser bare ikke nok. For meg holder et måltid om dagen, jeg merker ikke at jeg er sulten. Jordmor så spørrende hen på samboeren min, for å få en bekreftelse på at jeg spiser. Det var det vondeste jeg har opplevd så langt. Hun vil at jeg skal gå opp 2 kg før neste kontroll. Hvordan i all verden skal jeg klare det? To kilo på under en måned.

Vi var hos svigerforeldrene mine her om dagen, og svigermor sa at jeg var blitt tynnere. Hun virket også bekymret, og jeg løy for henne. Jeg sa at jeg spiste. Jeg tvang meg selv til å spise for at de ikke skulle merke noe. Samvittigheten min ble ødelagt. Jeg får dårlig samvittighet om jeg spiser, og dårlig samvittighet når jeg ikke spiser. Det er en ond sirkel, og jeg har ingen å støtte meg på. Ingen å kunne fortelle det til. Jeg kan ikke komme i slutten av svangerskapet å si at «nei jeg har spist minimalt hver dag fra jeg fikk en positiv test». Hva vil jordmor og legen tro om meg da? Vil jeg bli tvangsforet? Hva vil alle rundt meg tro om de fikk vite det?

Jeg er redd lillegull i magen vil bli preget av dette. Jeg har søkt på nett, men finner lite informasjon om det. For jeg har aldri blitt diagnosert med at jeg har slitt med en spiseforstyrrelse. Jeg har klart å snakke meg vekk fra det gang på gang når folk spør om jeg spiser nok. Jeg er redd mitt andre barn merker det, og vil bli preget. Jeg er redd for hva som vil skje om folk får vite det.

Likes

Comments

Jeg har født før, og da gikk det veldig bra. Det var en fødsel som var over på null komma niks, og alt stod bra til med den lille. Den gang grudde jeg meg ikke til fødselen, og jeg gledet meg. Jeg så på alt av fødsels programmer, og gledet meg bare mer og mer for hver dag som kom. Denne gangen er det helt annerledes. Jeg gruer meg.

Jeg ligger våken flere timer hver natt og tenker på fødselen. Jeg er redd det vil gå galt, at lillegull eller jeg dør. At noe alvorlig vil skje. Jeg var til samtale på sykehuset for å snakke om keisersnitt, det var iallfall det jeg trodde jeg skulle. Jordmor hadde henvist meg, men hun skrev at jeg trengte å gjennomgå forrige fødsel siden jeg ikke husket så mye selv. Jeg hadde forberedt meg kjempe mye, og lest meg opp på fordeler og ulemper. Da jeg kom dit ble jeg kjempe skuffet. Sykepleieren jeg snakket med, mente at jeg ikke trengte keisersnitt ettersom forrige fødsel gikk så fint, og at jeg klarte det igjen. Jeg begynte å grine. Det var vondt. Hvordan kan noen andre vite hvor mye jeg gruer meg? Hvor mange timer jeg tenker på fødselen, og får angstanfall? Den eneste som ser hvor vondt det er for meg, er min samboer. Han støtter meg, og mener jeg må gjøre det som er viktig for meg.

Jeg tror noe som gjør at jeg gruer meg enda mer er at jeg ikke har foreldrene mine i nærheten. De er flere timer unna, ja så mye som 13 timer unna. Jeg hadde egentlig bestemt meg at jeg ville ha med svigermor på fødselen, men nå angrer jeg på at jeg spurte henne. Hvordan skulle jeg vite at jeg ville endre mening etter noen måneder? Hun gledet seg kjempe mye, og jeg har enda ikke klart å si at jeg ikke vil ha henne med meg. Jeg har jo samboeren min som skal være med, og nå som jeg ikke får keisersnitt vil jeg ikke ha med noen andre enn han.

Hun spurte meg en dag om jeg fortsatt ville ha henne med, og jeg svarte både og. Jeg klarte ikke å såre henne når vi var hele familien samlet. Hun ble lei seg. Barnefaren forklarte henne heldigvis at jeg har fødselsangst, og hun forstod det. Jeg klarer ikke å såre andre sånn, jeg begynner bare å gråte da. Jeg er en tikkende bombe man aldri vet når vil eksplodere. Enten det er sinne eller tårer som kommer. Jeg vet det ikke selv en gang. Det er så mange hormoner.

Likes

Comments