Det snør og snør og snør. Altså det stopper liksom ikke. Det laver ned fra himmelen i tynne små flak og man må jo bare elske det.

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk julestemning så tidlig på året. Men nå har jeg bare lyst å bake tusenvis av julekaker, smelle opp juletreet og pakke inn gaver. Jeg skal klare å holde meg til Søndag, da er det jo nesten Desember. Men det er ikke lett altså, haha! Nå kom jeg på at jeg faktisk har hengt opp julekrans på ytterdøren, men det må jo være lov.

Håper bare ikke at vi bruker opp all snøen nå slik at det ikke er noe igjen til jul. Det er virkelig ikke det samme uten snø på julaften.

Vi skal faktisk feire jul hjemme hos oss selv for aller første gang i år. Det er litt rart, men også fint å kunne starte med sine egne tradisjoner. Jeg gleder meg sånn til å kunne lage noe eget. Ta alt av det beste fra min og kjærlighetens juletradisjoner fra vi var små. Og gi barna våre juletradisjoner som de kan ta med seg videre når de blir voksne.

Kanskje det er derfor jeg er ekstra juleglad i år. Man vil jo gjerne pynte litt ekstra, bake ordentlige julekaker og lage ordentlig jul når man skal ha selve kvelden her hjemme.

Er det lov å høre julemusikk nå forresten?

-M

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Det er kaos her om dagen. Sånn innimellom rakner liksom bare alt. Kjærligheten har jobbet helt villt mye, lille T har manflu og snuppeliten har en million ting hun skal hele tiden. En helt typisk oppkjøring til Desember egentlig.

Det er liksom ingen ende å ta fra, ikke noe tid å hente inn. Dagene er alt for korte og til slutt er alt bare rot. Hodet og huset. Rot over alt.

Jeg får skikkelig respekt for alenemødre når kjærligheten er mye borte. Det har jo kanskje også mye med at rutinene blir snudd helt på hodet. Men samtidig er det litt av et puslespill å skulle strekke til for alle når man har barn i to så ulike stadier.

Men, det kommer alltid en tid der ting roer seg igjen. En tid der man kan plukke sammen alle bitene og finne roen.

Jeg har skrevet det litt for mange ganger, men dessverre er det bloggen som havner nederst på prioriteringslista. Også savner jeg den igjen og dukker plutselig opp. Sånn kommer det nok også til å fortsette å være.

Familien først, alltid ❤️

-M

Likes

Comments


Lille T har ropt jippi sikker tusen ganger i dag. I dag tidlig når vi sto opp var nemlig bakken helt hvit! Det snør!!

Jeg har et skikkelig elsk hat forhold til snøen. Altså noe av det vakreste jeg vet er snøkledde bare trær, hvite enger og snøkrystaller i vinduene. Men, når man rusler til barnehagen i snøkavet, hjulene kjører seg fast i bakken og alt blir vått blir jeg heller litt lunken.

Heldigvis er det en liten herremann som gjør at man likevel bare må smile. Han ropte av glede hele veien til barnehagen. Telte snøfnuggene, klappet i hendene og sang det snør, det snør.
Det er lenge siden forrige snø, så lenge at lille T nok har glemt hvordan det var. Han har en liten ting for julefilmer så han vet jo hva det er, men det var liksom litt mer gøy in real life.

Man blir så glad når han er glad.
Nå håper jeg egentlig bare at den har kommet for å bli en stund. Sånn på ordentlig.

-M

Likes

Comments



Rommet… Den siste utposten. To prisjegere har forlatt jorden for å utforske fremmende nye verdener, søke etter produkter til ekstremt bra priser og ferdes der ingen mennesker tidligere har satt sine ben. Nedtellingen til årets Black Week har begynt. Nye Black Friday-priser, hver dag, hele uken. Den 20. november kl 00.01 starter reisen på Jollyroom!


​//annonseinnlegg

Likes

Comments


De siste ukene har det blitt stort fokus på seksuelle overgrep i sosiale medier. Hashtaggen #metoo florerer i aviser, på Facebook, blogger, twitter. Det er mange historier, ALT for mange historier og jeg har lest mange av dem. Jeg er kanskje over gjennomsnittet opphengt i hvordan vi kan påvirke verden gjennom sosiale medier, hvordan vi kan skape åpenhet, nysgjerrighet, debatt og opplyse. Hvordan vi kan gjøre det enklere å snakke om de vanskelige tingene, fordi vi kan bruke stemmen vår uten å bokstavelig talt bruke den. ❤️

Jeg har altså lest mye. Likevel har jeg aldri helt kjent meg igjen i det. Jeg har ikke klart å komme på situasjoner hvor jeg har følt at jeg har blitt trakassert, undertrykket eller blitt seksuelt tilnærmet. Ikke før i dag.

Tidligere i dag gikk jeg forbi en rekke arbeidere som jobbet med å skifte et tak et sted i byen. I det jeg gikk forbi snudde alle seg mot meg. De var mange, de var høyt oppe og de var slibrige. De ropte noen fraser etter meg på engelsk. Ikke nødvendigvis noe fælt, men de satte meg i en ubehagelig situasjon. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har vært gjennom veldig mange slike situasjoner gjennom livet mitt. Jeg har bare glemt det, eller lagt det bak meg.❤️

Kanskje er det fordi jeg alltid har forsvart meg i slike settinger. Jeg har brukt ordene mine, prøvd så godt jeg kunne å ikke la dem vinne. Ikke la dem gi meg følelsen av undertrykkelse. Kanskje har jeg bare ikke tatt det så tungt, kanskje er det bare fordi det føles ut som et helt annet liv. Jeg vet ikke, men de minnene lå i alle fall godt gjemt i hjernen.

Den gangen en fyr tok hånden under skjørtet mitt i køen i baren. Den gangen på nattklubb i Frankrike da 7 menn stilte seg i ring rundt meg for å prøve å ta meg med ut uten at vennene mine skulle se det. Den gangen jeg jobbet i bar og ble tilbudt en heftig natt på hotellrommet til to småbarnsfedre som hadde fått en frihelg fra kone og barn for å fiske. Alle de gangene på dansegulvet hvor hender ikke er der de skal være. Eller den gangen på kurs når en av de andre plutselig kom veldig nærme og jeg fortsatt er ganske sikker på at det ikke var telefonen i lomma hans han trykket inntil ryggen min. Og bare for noen måneder siden på et utested i Drammen, hvor en mann ikke fikk den tilbakemeldingen han ønsket og ropte høyt så mange kunne høre det «Jeg gir faen, du hadde ikke vært mye til ligg uansett».


Det som gjør meg ekstra trist er at det faktisk sitter langt inne å skrive det innlegget her. Det føles pinlig at alle kan lese de små historiene. Mamma, pappa, kjæresten min, barna mine en gang i tiden, naboen, svigerforeldrene mine, alle. Det gjør at jeg skjønner ekstra godt hvorfor det er vanskelig å snakke om mer seriøse overgrep som for eksempel voldtekt. Det er så intimt, så nært, så sårbart. Det som derimot gjør meg glad er at så mange endelig tør å åpne opp. For med åpenhet kan vi gjøre store ting. Med åpenhet tar vi opp kampen. Gir overgriperne et ansikt. Viser at slike ting ikke nødvendigvis går ubemerket hen.

Jeg har en datter og en sønn. De er enda små og det er et stykke frem i tid før jeg trenger å bekymre meg for slike ting. Men, like bekymret som jeg er for at datteren min skal måtte takle slike situasjoner er jeg for at sønnen min skal være den som skaper dem. Alle tror jo det beste om barna sine, men overgripere har også foreldre. Jeg håper jeg klarer å oppdra en gutt som respekterer jenter. Ikke nødvendigvis at han skal behandle alle som en prinsesse, men at han klarer å skape en gjensidig respekt som gir ham gode relasjoner. Og jeg håper at fokuset på overgrep kan bli med på å redusere dem slik at datteren min ikke trenger å lagre en hel minnebok i hodet sitt.

Nå får jeg kanskje tyn jeg også fordi jeg setter menn og kvinner i bås. Jeg har faktisk selv sett med egne øyne godt voksne damer som har gått langt over streken med unge gutter. Jeg vet at seksuelle overgrep også går den andre veien. Om gutter legger like mye i det, føler seg like sårbare eller tenker over de små tingene i etterkant vet jeg ikke, jeg kan bare snakke for meg selv. Kanskje kan slike kampanjer få gutter også til å snakke mer, dele mer, fjerne tabuer.

Alt jeg vet er at #metoo kan gjøre store ting om vi bare deler.

-M❤️

Likes

Comments


Endelig fredag!!!

Åh som man lengter etter helg noen ganger. Du vet etter de ukene som har føltes ut som et år. Jeg elsker når vi har tid til å være sammen alle sammen. Uten noe agenda, bare familiekos.

Nå endte det plutselig opp med at jeg og lille T ble alene hjemme i dag da, men det er koselig det også. Når man bare er to kan man nemlig gjøre mange ting man ellers ikke har lov til. Som å spise middag i sofaen eller fleske til med TO is til dessert. Vi kan se akkurat det vi vil på TV (eller akkurat det T vil, hihi) og vi kan være våken litt ekstra lenge.

Så nå ligger vi strak på sofaen sammen, drømmehagen svirrer på tv og lille T synger for full hals.

God helg søtinger!!!

-M

Likes

Comments


Jeg har alltid vært veldig mot frasen "gutter er gutter" eller "jenter er jenter". For det er virkelig ikke noen mal. Det finnes så mange ulike aspekter uavhengig av kjønn som man på ingen måte kan kategorisere på den måten.

Samtidig merker jeg så stor forskjell på barna. Det er rart å plutselig ha en liten gutt rundt seg etter så lang tid sammen med snuppeliten. Jeg har alltid fokusert på å gi barna tilgang på forskjellige leker. Altså snuppeliten hadde tidenes fineste sjørøverskute når hun var liten og lille T har dukke med dukkeklær i lekekassen.

Det er skikkelig snodig å se hvordan de to håndterer lekene sine helt ulikt. For når snuppeliten lekte med sjørøverskuta lagde hun rollespill med de små piratene. Hun fant små dukkekjærester til dem og pynta skuta med klistremerker. Lille T er derimot en bulldoser når han leker. Det smeller og knaser og knekker. Han kjører biler med høy lyd, bygger tårn og raser dem sammen. Han bruker lekekjøkkenet som garasje og danser tango med bamsene.

Jeg trodde ikke at overgangen fra jente til gutt kom til å bli stor, men der tok jeg feil. For selv om det er mye mer action hjemme nå, som igjen gir mye glede, savner jeg den nærheten jeg hadde med L når hun var liten. Da vi kunne sitte i timesvis å perle og snakke om alt mulig. Eller fargelegge hver sin side i en fargeleggingsbok. Heldigvis er lille T en koseklump og deler hjertelig rundt seg med kos.

Jeg ser så mye av kjærligheten i lille T. De ligner skikkelig både i personlighet og utseende. Det er faktisk ganske sykt at man kan lage en liten versjon av seg selv. De to er som erteris i ene øyeblikket og dypt uenige i det neste. Sånn er det kanskje når man er så like. For når det kommer til de to og hvor mye de faktisk klarer å le av en promp så kan man faktisk nesten si at gutter er gutter. ❤️



Joggedressene våre er forresten fra junkyard.no 💋 Og om du skulle ha behov for rabattkode gir koden MALING15 deg 15% avslag på kjøp over 500,- (gjelder ikke salgsvarer eller limited edition) 💋


-M

Likes

Comments


Nå er vinteren plutselig her på ordentlig. Det sikre tegnet er som regel at jeg ligger langflat på bakken ett eller annet sted. For ung for brodder, gammel nok til å skjønne at lårhalsen kommer til å ryke. Neida, Joda.

Men altså. Er ikke det her virkelig den fineste tiden på året? Frost på bakken, bare trær, de kalde blå tonene. Jeg elsker vinteren! Bare være inne, tenne lys, gjøre koselige greier.

Og akkurat i dag var det akkurat det jeg trengte. Å bare droppe alle de tingene jeg egentlig skulle gjøre. Kjøre i gang en stor kopp varm sjokolade og krype langt ned i senga med en god film. Til å være en person som elsker senga si over middels høyt vil jeg si at jeg bruker den overraskende lite. Det er alltid seint i seng og tidlig opp. Også står den bare der alene hele dagen. Den deilige myke, hvite, fluffye saken.

Jeg kan virkelig anbefale å prøve. Bare en gang. Når du har litt tid for deg selv. Bare dropp alt og kryp under dyna. Du kryper garantert ut igjen som et nytt menneske, haha!

Tusen takk for alle tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg forresten! Dere er god som gull!

-M❤️

Likes

Comments


Noe av det verste jeg vet er når noen spør meg hvordan jeg klarer å holde meg så slank. For i hodet mitt er det eneste riktige spørsmålet hvorfor jeg ikke klarer å legge på meg.

Kropp er et sårt tema for folk flest. Hvorfor det er så stort fokus på det skjønner jeg ikke. Men det er fokuset som skaper problemene. Vi lager oss maler for hvordan vi skal se ut og ønsker oss kropper som ikke eksisterer. Det florerer av bilder. Retusjerte bilder. Av kropper, så mange kropper.

Jeg har sakte men sikkert lært meg å være glad i kroppen min. Slik den ser ut altså. Det har tatt lang tid. Laaaaang tid. Jeg har alltid vært et beinrangel og ønsket om former har vært så stort at det har ødelagt selvbildet mitt i mange mange år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har kommentert kroppen min. Hvor tynn jeg har blitt. Spørsmålet om jeg har blitt enda tynnere. Og det er helt greit. Jeg veit det jo selv.

Det jeg ikke syns er noe gøy er når andre vil bli like tynne som meg. For selv om jeg har lært meg å være glad i kroppen min så er ikke den alltid like glad i meg.

Å veie 36 kilo er ikke bra for helsen. Man føler seg ikke frist når man ikke har noe å gå på. Når jeg blir syk, blir jeg fryktelig fryktelig syk. Og når dagen er omme og jeg ikke har spist nok mat så er det ingen reserver å hente fra.

Derfor prøver jeg å Sjule hvor tynn jeg egentlig er. Jeg kler meg ofte i store klær. Velger ut de bildene hvor jeg ikke ser så tynn ut. På samme måte som andre kanskje ville holdt inn magen, prøver jeg å samle bena så ingen skal se glippet mellom lårene. Eller gå minst mulig i singlet for å unngå å vise frem brystkassen.

Jeg vil ikke at kroppen min skal bli et forbilde for noen, noen gang.

Og det er jo egentlig ikke mitt ansvar. For alle burde få lov til å være menneske i den kroppen de har. Man burde få dele bilder uten å være redd.

Men jeg er redd, alltid. Det har flere ganger skjedd at folk har kommentert på bilder at jeg ser anorektisk ut. Eller skrevet under bilder som har blitt delt av meg at det ikke burde deles fordi jeg er et dårlig forbilde. Og i dag når jeg deler bilder over på Instagram får jeg nok en gang spørsmål om hvordan jeg har blitt så slank etter to barn.

Jeg blir oppgitt!

Elsk den kroppen du har!

Gi den kjærlighet!

Ikke se på andre, se på deg selv!

Se alt det fine akkurat DU har!

-M ❤️

Likes

Comments