Altsåå! Det er vår og jeg gråter inni meg av glede. Egentlig jubler jeg sikkert litt for tidlig, men i dag er første dagen det har luktet ordentlig vår ute. Alt blir alltid bedre når vinteren endelig er over.

Du skjønner liksom at du begynner å bli greit voksen når du gleder deg til å kunne lufte dynene ute, at Hagen skal blomstre og til lange trilleturer i solen, haha! Jeg blir nesten litt syk av meg selv.

Nå håper jeg skikkelig at den har kommer for å bli! Våren altså. Jeg er virkelig ikke noe vintermenneske. For det første tror jeg at jeg fryser over gjennomsnittet mye, jeg liker ikke å stå på ski og jeg kan ikke fordra å kjøre bil når det snør. Egentlig er jeg ikke laget for å bo i Norge i det hele tatt. Men så er det jo så sykt bra her når det er sommer!

Er det forresten noe dere vil jeg skal blogge om? Haha! Jeg har jo tydeligvis ikke så mye å skrive om når jeg babler i vei om våren! Skrik ut!

-M

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments



Det er så tåpelig å være etterpåklok. Å få lille herremann tilbake til rutiner etter 10 dager i sus og dus på ferie skulle bli hardere en først antatt. Han styrer skuta og jeg prøver så godt jeg kan å henge på, haha!

Såå nå ligger jeg på gulvet på soverommet igjen da, med en liten propell som bare ler. Det snur forhåpentligvis fort tilbake når han skjønner at han faktisk må legge seg og at jeg ikke er en pudding som gir etter. Men så var det den svære kofferten jeg så gjerne skulle ha pakket ut, for ikke snakke om alt det andre rotet som på mystisk vis har vokst frem etter at vi kom hjem.

Det er så rart. Man lader jo egentlig opp på ferie, slapper av og burde være good to go når man er tilbake. Men etter bare to dager føler jeg at det er hundre år siden vi kom hjem og at late dager i solen bare er en morsom historie. Heldigvis liker jeg hverdagen godt selv om man lett blir fanget i den.

Det er fint med rutiner (når de en gang kommer på plass igjen vel og merke) og ikke minst fint å være hjemme. Fint å glede seg til helg, lurt å spise normal mat og deilig med kvelder i sofaen foran tv-en.

-M

Likes

Comments


Et gjennomsnittlig fly rommer om lag 150 mennesker. 150 mennesker med ulike forutsetninger, utgangspunkt og destinasjoner. 150 ulike personligheter, livssyn og adferd. Noen reiser alene, andre er mange med samme mål. Men hvem er det egentlig som har mest rett til å være på flyet?

Er det småbarnsfamilien med den skrikende babyen? "Charter Svein" light med alt for stort alkoholinntak? Den store gruppen som reiser sammen og brøler over setene? Ungdomsjenta som skal besøke kjæresten sin og hører alt for høy musikk på øreklokkene sine? Det eldre paret som småkrangler om hvem som sist hadde bilnøkkelen? Eller kanskje buisnessmannen som alltid sitter stille i seter sitt og jobber?

I går var jeg et av de menneskene. Med min personlighet, mitt reisemål og min situasjon. Som småbarnsmamma til en pjokk på halvannet år med makk i stumpen og sterke meninger. Og jeg gruet meg så det dirret i kroppen før vi skulle gå ombord. Ikke bare fordi en lang flytur er ganske slitsom for både oss som foreldre og lille herremann men også forsi jeg var redd for hvilke mennesker jeg skulle møte på.

Jeg roet meg med at guttungen virket til å være i godt humør den dagen og at det hadde gått fint sist vi var ute på tur. I det flyet kjørte rundt på rullebanen satte en baby lenger bak i flyet til å hylgrine. Ustanselig, hjerteskjærende gråt. Hvorpå jeg hører bak med en eldre dame som jamrer å bærer seg. "Åh guud, hør da! Nå har vi fått slike skrikerunger på flyet. At de ikke klarer å roe de ned. Skal nok ikke bli lett å få sove når man må sitte å høre på det rabalderet der!". Vel, der var flyturen min ødelagt. Jeg ble så redd for at lille skulle bli umulig og at damen bak skulle bli sint at jeg ble stresset. Bare det kom et lite klynk fra gutten følte jeg at jeg måtte reise meg opp med ham, finne på nye ting og få ham til å være helt stille.

Men så, helt på slutten av flyturen reiser damen foran oss seg i setet og sier "For en rolig liten gutt dere har". Jeg svarer at vi har prøvd så godt vi kunne, at jeg håper at han ikke har sparket for mye i setet hennes og at de små grinetoktene vi ikke klarte å unngå ikke hadde plaget dem for mye. Da lo hun hjertelig og svarte at jeg ikke måtte tenke sånn. Hun var bare glad det ikke var hun som var i min situasjon. At det nok måtte være mye mer stressende for meg og at hun bare var glad for at hun hadde voksne barn. At hun bare kunne sitte i setet sitt å slappe av samtidig som jeg stresset med å få barnet mitt til å være stille. Det plaget henne ikke i det hele tatt.

Først da begynner jeg å se ting fra mitt sted. Hvorfor er det bare jeg som skal stresse med hvordan de andre har det. Et stykke foran oss sitter det en familie som har inntatt en smule for mye alkohol. De er høylytte, plinger på personalet hele tiden og sjangler seg til toalettet. I nærheten sitter også en jentegjeng på vei hjem fra ferie. De sitter spredt og skravler over seteryggene og over midtgangen så nesten hele flyet får med se hva de har gjort i ferien. Personen bak meg strekker beina under setet mitt og sparker meg i Helen gjentatte ganger. Ingen av de plager meg noe, men de tar heller ikke hensyn.

Likevel føler jeg at det i hovedsak er mest klaging over barn på fly. Mennesker som mener at man bare kan holde seg hjemme. At det verste i livet er å få et skrikende barn ved seg på flyet.

Og jeg skjønner at det kanskje ikke er ønskesituasjonen, det er ikke nødvendigvis det for verken barna eller foreldrene heller. Men dersom alle er litt romslige, tar litt hensyn og klarer å dra frem litt medmenneskelighet så går det jo så bra!

For det er i gjennomsnitt rundt 150 mennesker på et fly. Alle har ulike forutsetninger, utgangspunkt og destinasjon. Og alle har like mye rett til å være på flyet.

-M

Likes

Comments


For noen dager det har vært! Det er først nå jeg skjønner hvor mye vi mye vi egentlig trengte en pause fra absolutt alt. Det siste året har vært langt, med mye på agendaen og lite tid til å bare være sammen.

Ferie kan bety kaos, det kan være vanskelig å være så tett innpå hverandre så mange dager og det kan bli slitsomt å gå ut av rutinene man har i hverdagen. Men denne gangen har det bare vært fint. All den tiden sammen med barna har fått meg til å tenke enda mer over hvor bra de er og hvor uendelig heldig jeg er som har dem. De er så glade og fornøyde.

Heldigvis har vi fortsatt noen deilige dager igjen på solskinnsøya. De skal vi nyte Max og jeg skal kose barna mine flate før vi plutselig må tilbake til hverdagen og jeg ikke lenger kan være sammen med dem hele dagene.

-M

Likes

Comments



Her er vi! Eller jeg da. Jeg lovet jo egentlig å oppdatere fra turen. Men, om jeg skal være helt ærlig så har det vært skikkelig deilig med noen dager fri fra alt. Nå har vi ordentlig funnet roen hjemme hos mamma og livet er bare herlig. Faktisk har vi funnet oss så godt til rette at jeg tror mamma snart får angstanfall. Det blir en del pikkpakk av så mange mennesker (skikkelig usaklig, men jeg tror det er første gangen jeg har skrevet pikk her på bloggen, haha). Vel, uansett vi har det i allefall skikkelig fint. Det er skikkelig varmt på Gran Canaria om dagen og vi nyter det til det fulle.

Siden mamma bor her fast har vi jo en litt annerledes ferie. Jeg er jo vant med charter, så det her er jo himmel på jord. Vi har egen bil og kan farte rundt sånn vi vil og alt ligger til rette for en skikkelig avslappende ferie. Vi har allerede kjørt litt rundt på øya og skal fortsette med det utover uka. Det er såå mange fine steder å se her når man flytter seg utenfor hotellområdene. Det kommer bilder etterhvert. En så lenge skal vi nyte nok en kveld på verandaen med kortspill. Rart hvor konkurransemenneske man blir når man er med familie, haha!

-M

Likes

Comments


Woah! For en dag. Å reise på tur med en turbo på halvannet år er ikke akkurat himmel på jord. Han er jo egentlig veldig enkel å ha med og har vært en drøm i hele dag. Likevel er det stress å fly mange timer med en krabat som vil over alt hele tiden.

Hovedproblemet er jo egentlig meg. Jeg blir stresset av at han kanskje plager de andre som er på flyet eller at folk skal bli irritert. Det er så tåpelig!! Vi har jo like mye rett til å fly vi også, og jeg gjør jo alt i min makt for at han skal holde seg rolig. Likevel blir jeg sliten av hele reisingen fordi jeg hele tiden føler at jeg må passe på. Passe på at han ikke dytter for mye i setene til de foran, se til at han ikke bråker for mye, passe på at han ikke kaster smokken sin i alle veier eller at han ikke setter i å hylgrine.

Men, nå er vi heldigvis endelig fremme og det er såå digg her! Å reise fra -8 grader til 30 er ikke feil i det hele tatt. Barna har vært i ekstase siden vi kom og jeg skulle ønske jeg kunne blitt her i en evighet.

Det kommer mer oppdatering i morgen. Nå skal vi nyte litt tid med familien før vi endelig skal kaste hodet på puta.

-M

Likes

Comments


Det meste er ferdig pakket og barna er i seng. Om bare timer sitter vi på flyet. Bort fra snø og hverdag. Jeg gleder meg så sykt.

Jeg har ikke sett familien min noe særlig siden jul så nå kjennes det ekstra godt å skulle besøke mamma på Gran Canaria. Jeg elsker å ta ferie på denne tiden av året. Dere som leser bloggen fast har kanskje fått med dere at jeg blir deprimert av hele vinteren. Jeg er så lei av å skrape rutene på bilen om morgenen, lei av å trille til barnehagen på glatta, lei av våte klær og lei av kulde. Faktisk snør det skikkelig ute nå også, så jeg skal tydeligvis rekke å skrape ruter enda en gang før vi drar.

Mamma bor på Gran Canaria. Det gjør egentlig reisen mye lettere. Jeg er ikke noe overhysterisk mamma og reiser med barna uten å stresse noe videre med det. Men å slippe hotell opphold og heller reise rett hjem til mamma føles veldig avslappende. I tillegg har vi leid bil med bilsete så vi slipper bussturen når vi kommer frem.

Ahh! Den feriefølelsen altså. Nå skal jeg belønne meg selv med et glass vin som takk for at jeg har pakket for hele gjengen helt selv.

Blogges fra Granca da dere 😍

-M

Likes

Comments


Hurramegrundt, søndag som småbarnsmamma betyr virkelig ikke fri og avslapping! Det går som regel i et. Før var søndag liksom dagen derpå. Dagen for sofa, junk og Netflix. Nå er det den eneste dagen i uka vi har en hel dag til å kunne gjøre alt vi ikke får gjort ellers.

Heldigvis er det ikke alt man må gjøre som er like kjipt! Vi har nemlig pakket til Gran Canaria. Kroppen min skriker etter varme og det var en ren glede å stappe bikinier i bagen! Eneste minuset med å reise til sydligere strøk på vinteren (Vertfall for min del) er at jeg ikke har snøring på hvor alt er. Seriøst, når var sist jeg hadde solbriller på?! Og hvor la jeg de når jeg tok de av? Sandaler, badedrakter, badebleier...de eksisterer her er sted. Jeg har bare ikke kontroll på hvor! Velkommen til Casa del kaos liksom. Etter at vi fikk hus og mye større plass har jeg ikke kontroll på noe. Plutselig har man så mange steder å legge ting.

Jeg kan i det minste etter mye styr i dag si meg nesten ferdig med pakkingen. Nå gjenstår bare småtteri. Jeg må kjøpe noe stæsj som lille T kan ha på flyet og pakke det som man fortsatt bruker og sååå er denne kjerra klar for å rulle rundt i solfylte Granca!

Jeg vet at det bare er kjipe mennesker som ikke unner andre ting. Men altså, akkurat nå er det faktisk skikkelig digg at det snør i Drammen! Enda bedre en å reise til varmen er det jo å reise fra snø. Så la det bare dale ned i mengder fram til Torsdag så jeg kan vinke hadet til den hvite gørra jeg er så uendelig lei av!

BTW! Om noen har gode tips til en vilter krabat på fly! Skrik ut 💕

-M

Likes

Comments

"Jeg vil ikke leve på denne planeten mer"

Jeg lurer på hvor mange ganger i uka jeg tenker den setningen der. En sykt patetisk setning, men likevel. I 90% av tilfellene er det menneskers dumskap som gir meg den følelsen. Følelsen av å ikke ville dele planet med dem mer.

Enda mer patetisk er det  at man bor i et land med så store ilandsproblemer at man faktisk blir psykisk sliten av å lese alt rælet folk lirer av seg på nettet.

Samtidig tenker jeg jo at de som sitter å kommenterer dritt om andre mennesker på nett sitter mer fint i det en meg. For det er jo en gang sånn at det fortsatt i år 2017 er barn som sulter ihjel, mennesker flykter fortsatt fra krigsherjede områder og vi har enda ikke funnet en kur for allverdens dødelige sykdommer. Det er altså mye vondt, mye å bruke energien sin på, mye å engasjere seg i.

Likevel velger mange mennesker å bruke alle krefter på å hetse andre på nett.

I dag leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg uendelig trist.

Et innlegg hvor bloggeren Anne Brith som for tiden er med i serien "bloggerne" på tv2 følte hun måtte svare på kommentarer hun har fått på utseende sitt. "Hvorfor er du så stygg?" Altså bare setningen gjør meg kvalm.

Hvem i helvete er det som tror de kan sitte på sin høye hest og stille det spørsmålet til et annet menneske?! Jeg har på mine 27 år på denne jorden fortsatt til gode å møte et menneske uten feil. Og jeg tror med hundre prosent sikkerhet at jeg aldri kommer til å møte et heller. Så hvordan kan noen da, tro så godt om seg selv at man føler man kan ha en formening om andre.

Og hvem i pokker er de enkeltpersonene som tror de kan sitte der å avgjøre hva som er pent eller ikke?! For hva er vel egentlig pen og hva er stygg? Det er ikke noen fasit. Og skulle det noen gang finnes en slik fasit tror jeg virkelig ikke den hadde ligget hos de idiotene som klarer å presse sånn dritt ut av tastaturet sitt.

Jeg skulle ønske at denne saken var et enkelt tilfelle. Beklageligvis er realiteten slik at jeg kommer over lignende kommentarer hveeeer eeeeneste dag!!

Og vet dere hva?! Jeg er så møkk lei av å sitte å høre foreldre snakke om nettvett!! Vi saumfarer mobilene til barna våre, overvåker appene deres og lager store medieoppslag når ungdommer blir ferska i lugubre utsagn på nett. Beklager å måtte si det, men de har jo bare lært fra de beste!! Ungdom og barn driver kanskje med netthets i det sjulte, men det finnes en overdreven stor andel voksne som sitter bak tastaturet sitt og spyr ut galle til all offentlighet. Svart på hvitt. Åpent for Gud og hver mann å lese!

"Jeg vil ikke leve på denne planeten mer"

Kan dere ikke bare se å ta dere sammen?!!

-M

Likes

Comments

...veldig mye om dagen. Aldri før har jeg vært så glemsk og surrete som jeg er nå. Jeg burde egentlig unnskylde meg mer. Si unnskyld til alle de rundt meg som jeg er så glad i, men som jeg aldri rekker å ta kontakt med. Jeg tror jeg svarer på meldinger, det kan ta flere uker før jeg finner ut at jeg bare tenkte at jeg skulle svare. Jeg glemmer ting over alt, lover bort ting jeg ikke husker på å holde.

Mitt skip er lastet med såå myyyee hverdag!!

I går når jeg atter en gang sto ved oppvasken. Etter å ha vasket ned tripp trappen til lille T for fjerde gang den dagen, slo det meg. At det ikke nødvendigvis er meg som har blitt kjedelig, jeg har bare blitt tildelt helt sykt mange kjedelige oppgaver. Voksenlivet altså!

Man tror liksom at man blir voksen og kjip. Realiteten er jo egentlig bare at man sjeldnere har tid til de morsomme tingene. Og når man endelig har tid er man gjerne for sliten til å i det hele tatt orke noe annet en å stirre i taket og glede seg til leggetid.

Altså, det er jo morsomt å være med barna og jeg vil jo gjerne påstå at jeg er en leken mamma. Jeg skulle bare ønske innimellom at det fortsatt var rom for og overskudd til litt mer. Til vin med venner, skrekkfilm til langt på natt med kjærligheten eller skitur alene i fine skoger.

En så lenge går det akkurat rundt og akkurat likt. Dag ut og dag inn.

Om en uke er vi på Gran Canaria! Da skal jeg være så sykt gøyal at kjærligheten får bakoversveis!

Shalom!

-M

Likes

Comments