Om nøyaktig 2 dager kommer kjæresten min hjem for en liten perm. Gleder meg så! Det føles så fjernt ut da vi sa ha det til hverandre den 6 januar. Klokka var vel nesten 2 på nattaen da jeg prøvde å lime til meg et siste blikk av han før jeg ganske sørgmodig labbet tilbake til bilen.

7 uker virket så uendelig lenge, og jeg skjønte bare ikke åssen jeg skulle klare meg igjennom alle de ukene. Men hey, nå er vi her! Snart tilbakelagt 7 hele uker. Det føles som det var i går at jeg var så glad for at det "bare" var 3 uker igjen. Det er morsomt hvor mye man klarer å komme seg igjennom.

Det er jo veldig lett å si at alt har gått så greit når han kommer hjem rett rundt hjørnet. Men for å være ærlig har det vært opptil flere grusomme dager hvor jeg har hatt lyst til å gi opp alt. Bare legge meg ned og forsvinne langt ned i jorda. Savn er tøft, men det er bare en følelse. Jeg har sagt til meg selv flere ganger at det du føler nå er kun en følelse og det vil gå over om kanskje noen timer eller neste dag. Du overlever dette, Ingrid! Og det har jeg. 

Jeg husker jeg grua meg så insane før han skulle reise, og jeg tok savnet på forskudd. Jeg skjønte bare ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom 56 dager! Jeg så for meg en evig tid med kjedsomhet og at jeg skulle grine hver dag eller noe. Men har jeg det? Nope. Jeg har hatt det helt greit når jeg ser på helheten. Jeg har vært mye med familie, hesten min, lagt meg og stått opp når jeg har hatt lyst til og jeg har ikke vært på mobilen 24/7 for å prøve å snakke med kjæresten. Det har vært litt deilig, men det sier jeg vel egentlig bare fordi jeg får se han om 48 timer! Så ja, jeg kan jo poste et innlegg fra da jeg var skikkelig nedfor og savnet var stort. Det dokumentet inneholdt ikke mange positive ord akkurat.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

I dag reiste han, og jeg vet ikke når han kommer tilbake..

Den siste måneden har jeg gruet meg såå til denne dagen. Spesielt den siste uka. Ting har gått så tregt fordi jeg har tenkt på alt. For noen dager siden fikk jeg nok, og startet å glede meg til han heller skulle reise. Det ble for tungt å gå rundt og tenke på den avskjeden. Jo fortere han får reist, jo fortere blir han ferdig.

I dag har jeg kun følt meg tom. Jeg er verken trist eller glad. Alt er bare veldig nøytralt og..Tomt. Tanken på at han utifra det jeg har lest på nettet, blir borte i 8 uker, er ikke gøy. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt avhengig av han. 2 1/2 år sammen så blir man knyttet. Han er den eneste personen jeg føler meg trygg sammen med, og derfor kommer jeg nok til å føle meg litt sårbar fremover uten han.

- Dette henger over senga mi. Alt er faktisk hjemmelaget, og jeg fikk det i julegave ♥ "Mossaikerte" det litt fordi synes den skal fortsette å være litt personlig for meg.

Jeg har ikke sett frem til et nytt år. 2016 er et år jeg har hatt lyst til å hoppe over, før jeg i det hele tatt har fått smaken av det. De fleste gir et nytt år en sjanse og har en form for begeistring og forventninger. Jeg har eller hadde, ingen av de delene. For nå skal det sies at jeg faktisk er på humøret i dag, selv om jeg føler meg tom og "etterlatt". Jeg har en følelse av at jeg kommer til å mestre dette, og at forholdet vårt bare kommer til å bli sterkere. For to dager siden føltes alt håpløst ut. Jeg gråt i 3 timer i strekk og kunne sikkert holdt på litt lengre, men søvnen vant til slutt.

"Dette klarer du, Ingrid!" var setningen jeg sa til meg selv på vei hjem fra han i går sikkert 20 ganger. Alt jeg ville var å brase ut i gråt, men det gjorde jeg ikke.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Det er så klart veldig tungt å tenke på at jeg ikke kommer til å se han "in real life" før i mars ca. Men mars måned kommer den og. Uansett hvor tungt og håpløst alt virker, og hvor tregt dagene går, kommer man seg i mål til slutt. Kanskje det er noen andre der ute som også har en kjæreste i militæret? Eller bare en himla god venn. Kommer til å forsette å skrive litt om "militærtiden", både for å ha noe å se tilbake på om 1 år, og for at andre kan se at de ikke er alene(?)

Likes

Comments