• Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw

Klokken er i skrivende øyeblikk 2 på natten. Jeg pleier ofte å være våken på denne tiden, og bare tenke. Denne natten er ikke et unntak, selvfølgelig. Jeg synes natten er stille, vakker og fredfull, derfor synes jeg det er fint å være våken. Jeg tenker på alt mulig- bekymringer, livet, universet, meningen med alt, og ikke minst hvordan jeg forholder meg i sosiale sammenhenger. Tanker som "hvordan skulle jeg respondert bedre?" "Sa jeg noe dumt?" "Snakket jeg for mye?" "For lite?" Du skjønner tegninga.

Med personer jeg er komfortabel på, eller kjenner godt, er det ikke slik. Ihvertfall ikke alltid. Derimot så er jeg ikke komfortabel på så mange så derfor dukker disse tankene ofte opp. På natten er også en tid der jeg pleier å planlegge situasjoner som kan oppstå neste dag, hvor jeg må snakke eller det forventes at jeg snakker. Det blir et kaos, for situasjonene blir aldri slik jeg forbereder dem, og dermed har jeg ikke et utøvd "manus" i hode på hva jeg skal si. Jeg vil fremstå som morsom, smart, og vennlig. Heller blir jeg sett på som overlegen, kjedelig og kanskje litt dum. Jeg sier heller for lite, enn å si noe feil.

Når jeg er blant mennesker jeg ikke kjenner, blir jeg en skygge av meg selv. Jeg holder tilbake personligheten min. Jeg vil ikke være noen til bry. Om jeg har noen morsomme innspill, lar jeg dem heller være. Jeg vil ikke at noen skal se dumt på meg, at det skal bli en klein stillhet, eller at noen snakker over meg slik at jeg går enda lenger inn i min egen skygge. På denne måten er jeg klar over at det blir vanskelig å bli kjent med meg. Det morsomme er at hver gang jeg blir kjent med noen, er førsteinntrykket deres av meg, en overlegen jente. Det er morsomt fordi det er helt det motsatte av hvem jeg er, jeg klarer bare ikke å vise det. Det er ikke søtt å være sjenert, fordi å være overlegen er ikke søtt. Det er en stor forskjell på å være overlegen, og å være søt. Det triste er at det er lett å oppfatte sjenerthet med overlegenhet. Det gjør alt mye vanskeligere når du vet at andre tror at du selv tror at du er bedre enn dem, når du egentlig tenker det motsatte.

På fest er jeg som regel den som blir fullest, dessverre. Jeg tåler minimalt, og jeg drikker mye. Jeg er sjelden på fest, eller i situasjoner hvor konsumering av alkohol er involvert. Jeg blir sliten av å være med så mange folk på en gang, jeg får inn så mye inntrykk. Jeg blir ikke hangover-sliten, men bokstaveligtalt sliten. Jeg blir nok såpass full, fordi jeg ikke tørr å snakke før jeg er der. Jeg vil jo ikke være den stille, kjedelige jenta som ikke snakker med noen. Jeg vil snakke, men igjen føler jeg at jeg ikke har noe å si som er nødvendig for andre å høre. Igjen vil jeg ikke være til bry. Derfor drikker jeg, så jeg kan bli den morsomme og snakkesalige jenta. Jeg blir nok det etterhvert, men kvelden ender fort ovenfor do-skåla.

Å være sjenert fører til overtenking av situasjoner, både før og etter situasjonen har skjedd. Stiller noen meg et spørsmål eller snakker til meg, tenker jeg hva som er et bra svar, og hva personen vil høre. Heller det enn å si akkurat det jeg tenker. Jeg må tenke ut svaret før jeg sier det, ellers kan jeg si noe dumt. Den største redselen er den kleine stillheten som kan komme av at man sier noe uforventet. Etter det kommer redselen for at noen snakker over deg, så du kanskje må si det igjen. Eller du blir glemt. Derfor tar jeg aldri ordet i sosiale sammenhenger. Ulempen med å tenke ut hva man skal si, er at man ikke klarer å si det akkurat som man har tenkt, eller at tiden renner ut og man bare står der.

Jeg ønsker ikke at folk lar være å snakke til meg. De som kjenner meg vet at jeg er en person med mye på hjertet, og jeg liker å snakke. Jeg ønsker bare å slutte å være sjenert, slik at jeg kan være meg selv og ikke bare min egen skygge.

Dette var denne nattens tanker, kanskje er det noen som føler det samme. Jeg trengte bare å få det ned en plass.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Long time no see! Tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Har akkurat blitt ferdig med alle skriftligeksamene mine, og etter alle mine prayers kom jeg heldigvis opp i nynorsk og ikke matte. Thank Gooood for det! Nå har jeg bare muntlig igjen, og satser på å ikke komme opp i matte eller natufag haha. Det er de fagene jeg sliter mest med. Har også tatt opp frisøreksamen, og fikk 4! Fikk jo 2 forrige gang, men dro til en annen skole enn den jeg tok den på i fjord, siden jeg hadde en del konflikter med lærerne på den forrige. Det hadde vel mye å si for karakteren dessverre. Jævli irriterende, trodde det gikk an å vær litt profesjonell i yrket sitt, men det kan man tydeligvis ikke forvente. Kostet meg 2k liksom. Menmen. Jeg og typen har forresten fått oss leilighet, som vi overtar 1 juni! Jeg GLEDER meg!! Jeg flytter altså til Trondheim i sommer, hvor jeg skal studere Eiendomsmegling på BI. Så mye å se frem til!

Jeg har foresten også farget håret. Er altså ikke brunette lenger, men mørk blond. Åh det var en prosess skal jeg si dere. Stripet det 5 ganger, helbleket det en, for så å farge det med en gylden askefarge etterpå. Nei, dette gjorde jeg altså ikke til frisøren. Det har jeg ikke cash til. Men er ihvertfall veldig fornøyd med fargen. Måtte dessverre klippe noen centimeter siden det ble litt slitt, men jeg kunne vel egentlig ikke forvente noe annet. Extentionene mine passer jo så klart ikke lenger, men har lagt de ute på salg på Tise dersom noen er interesserte i å kjøpe mine pent brukte extentoions for en billig penge! De er 40 cm, men klippet til slik at man får en V-form på håret når man har de i. Heter majavestgote på tise!

Likes

Comments

Likes

Comments

Jeg vil gjerne dele en personlig historie med dere. Ikke for at noen skal synes synd på meg, for det er det ikke. Men i hovedsak for å opplyse om konsekvensene til mobbing. Det plager meg virkelig hvilke holdninger mennesker har ovenfor hverandre, hva man sier enten verbalt eller med kroppsspråk, og hvordan vi får andre til å fremstå. Jenter spesielt er ekstremt fæle til å sette andre jenter i dårlig lys, og det gjerne på grunn av sjalusi. Hvorfor kan man ikke si "Åh så pen du er!" eller " Jeg misunner virkelig din evne til å stå opp for det du mener". I istedenfor å gjøre noe så lite (som mest sannsynlig vil garantere at du og vedkommende vil få en mye bedre dag), velger vi heller å finne negative ting om vedkommende for å føle oss selv bedre. Ja- jeg er skyldig i dette selv, det er menneskelig å baksnakke og ofte kan det føles litt "godt" også. Men det er så utrolig trist at det skal være sånn!

Jeg vil i dette innlegget fortelle min egen historie om mobbing fordi det er et godt eksempel på hvilke skader det har forårsaket i livet mitt. Igjen det er ikke synd på meg på noen som helst måte, men jeg ønsker å opplyse andre slik at man tenker seg om før man handler.

Det begynte allerede på begynnelsen av barneskolen, og fulgte meg til slutten av ungdomsskolen. Jeg har aldri skjønt hvorfor eksakt, men på en eller annen måte fremsto jeg som annerledes. Jeg mente ting i tidlig alder, og jeg var heller ikke redd for å gi uttrykk for disse meningene. Jeg var vel moden for alderen og hadde tanker som andre barn på min aldri ikke hadde kjennskap til enda. I tillegg har jeg alltid vært en veldig følsom person, og tok den gang, som i dag også lett til tårene. Det var vel sett på som en svakhet, og gjorde det enda morsommere å mobbe meg. Dette resulterte etter hvert til mange år med et hat ovenfor meg selv. "Hvorfor er jeg ikke bra nok?" "Hvorfor er jeg ikke pen nok?" "Hvorfor er jeg ikke...nok?". Dette var tanker som svermet i hodet mitt hver eneste dag. Det gjør det den dag i dag også, men det er mye bedre enn utgangspunktet. Jeg utviklet etterhvert depresjon og sosialangst på grunn av dette. Jeg husker så utrolig godt da jeg i en alder av 12(!) så meg selv i speilet og hatet det jeg så. Jeg begynte i samme alder med selvskadnig , og i tillegg begynte jeg etter hvert å stille spørsmål til verdigheten av mitt eget liv. Heldigvis fikk jeg hjelp, både hjemme fra og av psykologen. Jeg hadde noen få venner på denne tiden, men var ikke komfortabel med å snakke om slikt tabu med dem. Men dersom du har noen, vill jeg på det sterkeste anbefale å snakke med dem dersom du er trygg på vedkommende. Det hjelper å snakke om "monsteret" inni hodet ditt. Det blir en mindre byrde på denne måten, slik som jeg har opplevd det personlig. I dag ser jeg på disse holdningene ovenfor meg selv, som et kapittel langt bak i livet mitt. Heldigvis. Det er noe som jeg har i de siste årene jobbet hardt for at skal bli bedre- og det har det også blitt. Depresjonen er ikke slik den var og angsten er nesten borte, men jeg kjenner fortsatt den dag i dag på følelsen om at alle i rundt meg dømmer meg uansett hva. I tillegg til lengre perioder hvor jeg er langt nede, men det er en forbedring i forhold til utgangspunktet jeg hadde noen år tilbake.

Dette er konsekvenser av mobbing som barn, av andre barn. Som barn tenker man ikke over konsekvensene av denne type oppførsel, og man mener kanskje ikke noe vondt med det heller. Jeg klandrer ingen. Det jeg vil frem til er at det er mange som oppfører seg på akkurat samme måte som disse barna gjorde, i voksen alder. Jeg personlig er ikke et offer for dette lenger- Takk Gud. Men jeg er klar over at mange andre er det. Det er så utrolig synd og ikke minst flaut for de som eier refleksjonevne på samme nivå som en drittunge! Det er ikke lenger en unnskyldning at du ikke "viste bedre", eller at du "ikke mente det sånn". Det forventes at du er moden nok til å forstå konsekvensene av dine egne handlinger, og jeg blir så sinnssykt provosert når jeg ser det motsatte.

Så kan du være så snill å tenke deg om før du begynner å sette andre i dårlig lys, eller bestemmer deg for å "ta" noen. Man vet nemlig aldri hvordan vedkommende takler det, og verre blir det jo flere som slenger seg på. Det er så vanlig-dessverre- å henge seg på denne "kjedeprosessen" hvor flere og flere bli påvirket til å mislike en enkeltperson. Man vet aldri, kanskje var det akkurat det som var dråpen. jenter spesielt, er helt jævlig når det kommer til dette. Vi jenter kan vel egentlig kalle oss for "The Queens of Drama". Jentedrama er noe dritt som jeg er godt kjent med. Det er ikke noen kjære mor, dersom du uheldigvis havner utenfor "godsiden". Er det noen man misliker, vel hva kan jeg si- let the bitching begin. Kommer man i konflikt med én, skal du ikke se bort ifra at du får hele gjengen etter deg også. Det er som om man må mislike noen bare fordi venninna di ikke liker vedkommende. Gjett hva- Du må ikke mislike bare fordi noen andre gjør det. Mean Girls er en av mine favorittfilmer, på grunn av at den får så tydelig frem hvordan mobbing, spesielt blant jenter foregår. For de som ikke har sett den, så anbefales den på det sterkeste!

Jeg mener ikke at alle skal være venner- absolutt ikke, det er urealistisk. Jeg mener at ja, det er greit at du ikke takler trynet til en bestemt person, det er forståelig. Vi har alle personer som vi ikke kommer overens med, men det er virkelig ikke nødvendig å presse på misnøyen din ovenfor vedkommende på alle andre i rundt deg.

Jeg ber bare alle om å ha i bakhodet at man takler ting på ulike måter. Noen takler det kanskje ikke i det hele tatt. I verste fall kan man holde seg unna vedkommende, så kommer begge seg videre. Jeg syns spesielt at vi jenter trenger at vi backer opp hverandre, isteden for å gjøre det motsatte. We need each other!

Til deg som opplever mobbing eller har opplevd det men sliter enda- Jeg vet det er tungt, men samtidig vet jeg også at det vil bli bedre etter hvert. Det er jeg et levende bevis på. Det er en lang prosess, men det er også en lærerik prosess som man kommer sterkere ut fra. Bare lov meg at du fortsetter å stå for ditt, og fortsetter med å være deg selv. Du er så utrolig sterk! Ikke la deg bli syket ut! Dessuten er sannsynligheten stor for at du har noe som andre misunner med deg. Mobbing er en måte å syke deg ut på, men vær så snill og vær sterk og hold på deg og ditt. Jeg heier på deg!

Også vil jeg til slutt minne om at selv om du synes noen er vakker eller sterk, så gjør ikke det deg stygg eller svak! 😊

Likes

Comments

Lenge siden sist, haha. Vel det har vært ekstremt travelt de siste månedene på skolen, og det er det enda.... Både med særemne, prøver og innleveringer. Skjønner ikke hvordan jeg skal få tid til å prioritere alt, men det skal vel ordne seg. Håper jeg. Uansett- jeg skal gjøre mitt beste og blogge oftere, og ser på dette som en ny start! Haha, et typisk innlegg som jeg selv hater å lese! (God start Maja). I såfall skulle jeg bare si- ja jeg lever og hei igjen.

Outfit eller noe, for noen dager siden.

Likes

Comments