Ordene vil ikke frem. Så mye som vil bli sagt; som ønskes å bli sagt, men det kommer ikke frem. Ordene vil ikke ut. Så mange tanker, så mange ord. Samtidig, helttomt. Det er som en virvelvind, som svirrer rundt. Det er en virvelvind, en storm av ord som kan høres i det fjerne. Ordene roper om hjelp i stormen, men ikke høyt nok. Noen ord roper høyere enn de andre. Men hva er et ord, i og for seg selv alene? Ingenting. Det er et stille kaos av ord. De lengter etter å komme ut. Ut av stormen, ut av munnen. Men de er for svake. Ikke sterke nok. Så de prøver gjennom pennen. Pennen er mektigere enn sverdet, er det ikke så?Ordene vil enda ikke frem. De står fast, kjemper mot vinden. Pennen hviler i hånden; maktesløs. Uten ordene, er den bare en gjenstand. Et ubrukelig redskap.

Frustrasjonen trer frem i stormen, prøver å ta tak i ordene, men den når ikke til. De bare virvler rundt den i den sterke vinden. Den prøver å se ordene, men de flyr så alt for fort forbi og forsvinner i et kaos.

I kaoset, klarer frustrasjonen å få tak i noen ord, men disse ordene hører ikkehelt sammen, men de kommer seg ut. Ikke ut fra leppene, men øynene; som små salte vanndråper. Som et lite duskregn i den store virvelvinden. Men på en eller annen måte, vinner regnet over stormen.

Brått blir det stille. Ordene faller på plass; som et stille vindpust på en kald novemberdag.
  • 116 Lesere

Likes

Comments