Jeg hadde lyst til å finne et bilde fra ferien, et spesielt minne å kunne kikke tilbake på. Det har vært mange minnerike dager. Jeg kunne valgt et bilde fra ettårsdagen til lillegutt (ikke så liten lenger). Eller et bilde der han spiser jordbær. For en som ikke har spist noe selv på mange måneder, har sommeren bydd på store fremskritt. Nå smaker lillegutt på både det ene og det andre. Han har fått byttet fra PEG til knapp på magen og det gjør hverdagen lettere. Jeg kunne også valgt et bilde av storesøster i farta, klappende på ei geit, tankefull studerende eller lykkelig plaskende på stranda.

Men av alle bildene fra ferien, måtte det bli dette blinkskuddet. Motivet ble fanget av min mann i ei campinghytte på Gol. Hvorfor legge seg om kvelden når det er så mye spennende å oppdage der ute? Bilde er tegnet med tusj og oljepastell. Når jeg ser på dette bilde blir jeg varm om hjerterota, det fremkaller mange følelser. Gode følelser som sier meg at vi har kommet uendelig langt på ett år.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Noen kilometer fra der vi bor ligger Norges mest fotograferte stein; Kannesteinen. Et søk på google og dere kan se utrolig mange vakre bilder at denne steinen. I solnedgang, med brudepar oppå, med store bølger som skyller over steinen eller blikkstille hav i bakgrunnen. Steinen figurerer til og med i en kjent Tollywoodfilm! (Den tamilske versjonen av Bollywood;)

Første gang jeg besøkte Måløy tok kjæresten min meg med til den berømte Kannesteinen. Jeg må innrømme at jeg blei litt skuffa. Steinen er mindre i virkeligheten enn det ser ut som på bilder. Men den er morsom å fotografere, der den står som en naturlig statue, formet av bølgene gjennom i millioner av år.


Stedet der steinen ligger, Oppedal, er også verdt et besøk i seg selv. Når nordavinden gjør livet surt i Måløy er det gjerne stille og fint i Oppedal. Juniblomstene vaier i den lette brisen og bølgene skyller forsiktig innover. Nyanser av grønt tapetserer teigene og fjellsidene.


Likes

Comments

Det går en sti opp til toppen av Lions Head; det karakteristiske lille fjellet som ligger mellom Table Mountain og Signal Hill. Fjellene rammer inn Cape Town sentrum.

Folk samler seg ofte på Lions Head for å se på solnedgangen. Så også denne kvelden. Solnedgangen var vakker den, ikke noe å si på det. Like vakker som den pleier å være, enten det er på Afrikas tupp eller Kråkenes fyr i Nordfjord.

Vi så den glødende sola forsvinne ned i Atlanterhavet. Det ble raskt dunkelt og kjølig i lufta, og vi pakket sakene våre for å gå ned stien igjen. De andre som hadde tatt turen denne dagen, begynte også å bevege på seg. Men de gikk ikke ned, de gikk over til den andre sida av fjellet. Vi vendte blikket mot Cape Town. Mørket falt på.

Noen minutter senere steg en rød måne sakte opp over den nattlysende byen. En rød fullmåne.

Likes

Comments

Av og til blir horisonten mørk. Tankene låser seg. Det blir vanskelig å skifte perspektiv og se situasjonen fra en annen vinkel.

Perspektivet du har kan være helt avgjørende. Er det lys i horisonten eller bare mørke skyer?

I uke 20 av svangerskapet fikk vi vite at gutten vår hadde en alvorlig hjertefeil. Vi fikk valget mellom å avslutte eller gi det en sjanse. Jeg husker bruddstykker av samtalen vi hadde med barnekardiologen. Dersom vi valgte å gå videre, måtte vi være klar over at den lille gutten ville kreve all vår tid. Storesøster måtte settes til side en periode. (Det var nok ikke helt disse ordene han brukte, men det var slik jeg oppfattet det). Å få en slik beskjed knuste mammahjertet mitt.

Men vi måtte gi det en sjanse. Gi han en sjanse.

Litt lengre ut i svangerskapet hadde jeg time til vanlig kontroll hos jordmor. Vi snakket om tida som skulle komme etter fødselen. Jeg fortalte at vi var heldige som hadde besteforeldre som kunne ta seg av storesøster når det var behov for det. Så sa jordmor: Så flott at dere har familie som kan stille opp. Storesøster og besteforeldrene får en unik mulighet til å knytte bånd til hverandre.

Der og da var det jordmora sa egentlig en fattig trøst. Det var mørke skyer på himmelen. Men i ettertid har jeg skjønt at det var kloke ord. Når en situasjon ser svart ut, finnes det kanskje andre måter å se det på? Ofte trenger vi hjelp av andre for å se fargene og nyansene.

Just because it's black in the dark
 Doesn't mean there's no
color

                                                                                           Laleh

Likes

Comments

Vestlandet er den fineste plassen på jord. Det er vanskelig å argumentere mot dette. På fine dager vel og merke. Idag har vært en fantastisk fin dag. Sommervarmt, selv om det er midten av mai. Det har vært grilling og leiking i hagen, is, godt selskap, sandaler og t-skjorte. Det er på slike dager alle regnværsdagene og den sure vinden blir glemt. Når regnet hamrer løs på huset og vinden får rutene til å dirre; da er ikke vestlandet den fineste plassen på jord.

Sommeren her kan også være helt utrolig. Bare se disse bildene fra Silda og Halsørsanden. Swimming with a view. Å Vestland, Vestland!

Jeg er innflytter på Vestlandet og enda ikke helt fortrolig med å kalle stedet jeg bor verdens beste sted. Av og til drømmer jeg meg østover. Å Østland, Østland! Gule kornåkre, skogsturer, bading på Skallevoldstranda eller i Åsgårdstrand, å tusle på brygga i Tønsberg, å sitte i skyggen under den store aska på tunet hjemme hos mamma og pappa. Her er aska forresten.

​Konklusjonen må bli at det er mange steder i verden som er verdens fineste. Jeg er glad jeg har flere plasser som jeg kan kalle hjemme. 

Likes

Comments

Barn elsker å kaste steiner i vann. Det er noe fascinerende med det øyeblikket da steinen treffer vannflata.

Bildene er tatt på Vågsberget, bare et steinkast fra der vi bor. En liten tur ned dit er befriende i en hektisk hverdag. Da kan vi utforske fjæra. kaste stein, klatre og finne gullsteiner å ta med hjem.

Likes

Comments

Det har vært overveldende å få så mye positiv respons på det siste innlegget. Jeg ble inspirert til å sette sammen en fargesprakende bildecollage. Tusen takk!

Bilder fra unsplash

  • 205 lesere

Likes

Comments

Jeg har en sønn på 9 måneder med en alvorlig hjertefeil (HVHS). Når folk spør meg hvordan det går pleier jeg å svare: Det går bra.

Det er det korte svaret. Her er det lange:

Jeg kan fortelle om bekymringene. Bekymringer hører jo med når man har barn, uansett. Men det er andre bekymringer. Tankene på at han skal gjennom en stor operasjon til om ca. 2 år. Tankene på om han vil føle seg utenfor sosialt fordi han ikke alltid vil klare å henge med fysisk. Spørsmål rundt hva som skjer med lillegutt når han blir ungdom og voksen. Den kortsiktige prognosen er ganske god, men den langsiktige er høyst usikker. Vil han få komplikasjoner? Må han ha en hjertetransplantasjon? Et transplantert hjerte varer gjennomsnittlig i 15 år. Hva skjer etter det i så fall?

Disse bekymringene kommer fra tid til annen. Det går litt i bølger og de er ikke der hele tiden. Og de små bekymringene, som jo kan ta like stor plass, har jeg blitt flinkere til å legge vekk.

Jeg kan fortelle om hvor fortvilende det av og til er å ha et barn som ikke spiser. Etter at gutten vår ble født fikk vi høre at 9 av 10 babyer med denne diagnosen drar hjem fra sjukehuset med sonde. Lillegutt var 1 av 10. Han spiste selv, helt uanstrengt, som en helt normal baby. Da han var ca. tre måneder begynte han å spise mindre og fikk ikke lengre i seg nok næring. Han fikk nesesonde, noe som faktisk var en lettelse. Fire måneder gammel ble han hjerteoperert for andre gang. Han ble i bedre form etterpå. Men han begynte ikke å spise igjen. I ett halvt år har han hatt sonden. Han blir ofte kvalm og uvell av å få mat. Mye kommer opp igjen. Han vegrer seg for å putte mat i munnen. Jeg vet at han kommer til å lære seg å spise, men at det nok vil ta tid. Nå venter vi på at han skal få knapp på magen.

Dette preger hverdagen vår. Fortvilelsen tar meg innimellom. Men selv om lillegutt ikke orker å spise, har han energi til alt det andre som er viktig: Å leke, utforske, klappe, tulle, plaske med vann, spille tromme, rulle, kose. Det veier opp.

Vi går til en fantastisk fin helsesøster. Hun har sagt at det kan føles ensomt å ha et barn med en alvorlig diagnose. Jeg kan fortelle at jeg kjenner meg igjen i det. Det er lett å føle seg litt på sidelinja. Nettopp fordi vi har andre bekymringer og utfordringer i hverdagen enn mange rundt oss.

Denne ensomheten kommer av og til. Men samtidig har vi også fått en ny tilhørighet. En tilhørighet med andre i liknende situasjon (for det er mange). Jeg vet at vi etterhvert kan dra på aktiviteter sammen med andre familier med hjertebarn. Vi kan få gode råd fra andre foreldre med "knappebarn". Vi kommer sikkert til å knytte nye kontakter. Og vi har mange rundt oss som bryr seg. Livet er, på mange måter, akkurat slik det var før. Men nå har vi to fantastiske små, en storesøster og en lillebror.

Så spør du meg hvordan det gå svarer jeg som sant er: Det går bra!

Likes

Comments

Lukta av torv. Varmen inne i drivhuset. Nysmurte brødskiver i en gammel isboks. Brett på brett med småplanter av tidligkål. Å sitte bakpå plantemaskinen. Å føle seg viktig.

Dette er et av mine fineste vårminner fra barndommen. Drivhuset ble tatt vekk for mange år siden, og gården er modernisert. En stor driftsbygning har kommet opp. Heldigvis. Tida kan ikke stå stille.

Tidlig på våren startet arbeidet i drivhuset. Det kunne fortsatt være frostnetter og kaldt, men inne i drivhuset var det lunt. Den skarpe vårsola skinte gjennom glasstaket. Tidligkålen ble dyrket frem med kjærlighet, sådd, vannet, gjødslet. Så ble den plantet ut.

Det var en viktig jobb å sitte bakpå plantemaskinen. Å sørge for at kålen kom i jorda, en og en plante. Eller å løpe bak og sjekke at alle plantene kom godt nok ned og plante ekstra dersom det ble et hull i raden. Jeg husker den gamle radioen som sto på i bakruta på traktoren. Jeg husker samhørigheten under matpausen, da vi tok frem brødskivene fra isboksen, eller fikk servert farmors vafler.

Det er vår!

Likes

Comments

Øya Klovningen ligger ute i havet, rett ved der jeg bor. Den er nære. Og mystisk. Det er vanskelig å komme seg dit med båt. Vanskelig å ankre opp og komme seg i land. Det bor visstnok store harer på øya.

Jeg har ikke vært på Klovningen, men håper å få muligheten en gang. Av en eller annen grunn føler jeg på meg at øya skjuler en hemmelighet.

Likes

Comments