I dag har vært en god dag, og det fortjener faktisk å bli dokumentert. Til og med om det bare blir en liten setning. Sola har skint. Jeg har vært på møte, jobba med eksamensoppgaver, spist min yndlingsmat spagetti og sist men ikke minst så fikk jeg endelig sett Fantastic beasts and where to find them på kino. Jeg elsket den.



Ah, så da var det kanskje ikke bare dårlige dager her i lykkeloui sitt hjem. Takk for idag. Takk for en fin dag.

Likes

Comments

Det er faktisk helt utrolig hvor lite produktiv en kan være i løpet av et halvt år. Et helt halvt år faktisk, og da snakker jeg ikke om den verdensberømte boka av Jojo Moyes. Om jeg bare hadde vært like berømt som den boka så hadde jeg kanskje ikke sittet her å klaget over 'livet'.

Hva skal jeg si?
Jeg vet jeg av og til tenker som en liten drittunge. Jeg vet jeg bare må ta meg sammen. Jeg lever tydeligvis i den lille drømmeverden ala'Loui hvor alt helst skal gå på skinner. Aller helst så vil jeg ikke jobbe så mye for noe. Jeg vil være flink i alt, uten at det krever for mye. Er det så mye å spør om kanskje?

Ja. Sorry. Jeg var litt for gira på det lette livet i setningene over. Jeg mener faktisk ikke det jeg nettopp skrev for ca. to minutter siden. Jeg er bare litt lei. Jeg vil jobbe for ting, men jeg vil også få noe ut av det. Få noe tilbake for all den tid og krefter jeg legger i det. Akkurat nå for tida føles det nemlig ut som jeg jobber forgjeves. Forgjeves, er det lov å si da? 'Ingenting er forgjeves'.

Greit. Jeg jobber ikke forgjeves. Hver dag går jeg ett skritt i det som føles som den rette retning for å få livet til å gå rundt, for å så ta tre tilbake. Jeg går hele tiden nesten på det som føles som veggen. Men er det virkelig så gale da? Noe jeg stadig vekk fanger meg selv i å turtelure over. Livet er en berg og dalbane. Livet er ikke en dans på roser. Ja- ja - JA. Jeg vet. Jeg vet det, virkelig. Det er vell likevel lov å ønske at ikke alt hele tiden skal være så forbanna vanskelig.

Her om dagen spiste jeg helt seriøst bokstavelig talt asfalt. Jeg stupte i bakken. Ødela sykkelen, og meg selv. Men som om noen andre bryr seg å gidder å høre på at jeg er skadet fra før, og at dette ikke akkurat var med på å hjelpe. Som om! Jeg gidder ikke høre på meg en gang. Det er drit kjedelig. Herregud så kjedelig å høre på negativitet. Men mest kjedelig er det å ha vært skadet i over fem år nå.

Mest kjedelig er det å ikke kunne gjøre det en vil. Ikke kunne være den personen man vil. Å ikke kunne være det man trodde var en selv. Men å hele tiden likevel prøve. Prøve så hardt at en ikke får sove om kvelden fordi det verker så i beina. Det hadde ikke overraska meg om jeg en dag bare var et vandrende spøkelse. At jeg ikke for være den jeg vil, på grunn av en hersens skade, det burde faktisk ikke gå an. Jeg er jo så mye mer enn mine ben, jeg kan så mye annet. Det sier de vertfall til meg, og egentlig så vet jeg det. Likevel er det noe som drar meg ned hver eneste dag. Å du vet hva de sier; tenker du negativt så går ting mest sannsynlig ikke den positive veien heller. Jeg har igrunn blitt en skikkelig pessimist. Jeg har blitt ei jente jeg ikke alltid kjenner igjen. Ei jeg ikke liker, og ikke vil være. Jeg er ikke noen lykkeloui, jeg er en helt egen sarkastisk meme av meg selv.

Jeg har mista meg selv litt, rett å slett.




Likes

Comments