Header

Disse bildene kom jeg over på tumblr for noen år siden (kanskje 5?) og de har blitt sittende igjen i hodet mitt og jeg kommer på dem av og til. Disse ordene får meg til å gi litt slipp på alt i noen minutter og prøve å ta inn det fine i verden, og jeg ville bare dele dem med de som kommer over dette.

Jeg sliter fortsatt med livsstilen jeg har blitt tvunget i, og det å bli vant til å igjen etter 6 år bo i den familiedynamikken som er i dette huset. å forholde seg til mange mennesker og i tillegg måtte be om hjelp for hver minste lille ting når du er vant til å være helt selvstendig og vant til å bo langt vekk fra familien er vanskelig. Lately har jeg hatt juletid-følelse, og det høres kanskje koselig ut for de fleste men jeg har ikke vært fan av juletider siden jeg var barn. Så, med juletid-følelse mener jeg hvordan jeg har følt meg når jeg har vært hjemme i 2-3 uker rundt juletider hvert år etter jeg flyttet hjemmefra, hvordan jeg blir litt tom og trist av ingen egentlig grunn. jeg sier ikke dette er pga familien min, men jeg trives best alene eller med noen få gode venner som forstår meg litt bedre og det er noe i meg som ikke helt fungerer i dette levesettet.

Jeg er litt trist over at sommeren ser ut til å være over for i år, men også lettet over at det ikke blir noe mer mas om hvorfor jeg har på meg langerma gensere med høy hals og lange leggings.

Jeg jobber fortsatt på å prøve å være positiv. Jeg har prøvd meg litt på instrumentene mine og så smått hatt lyst til å prøve å male igjen snart. Jeg har så smått begynt å gå uten krykker nå, så det går jo fremover, men det begynner også å bli farlig nærme dagen jeg skal reise til England og jeg begynner å tvile på at jeg kommer til å klare å gå bra nok når den tid kommer. Men, den tid den sorg. Jeg gleder meg mest til å se andre vegger enn innsiden av dette huset og andre trær enn de i hagen.



Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

å være fanget i egen kropp er den verste formen for fanget. Må konstant minne meg selv på at min livssituasjon er midlertidig, men tiden går så sakte.

Likes

Comments

Jeg får dette spørsmålet støtt og stadig, like ofte som jeg får "hva savner du mest?", men jeg får aldri spørsmål om hva som er det beste ved å være vegan og hva jeg ikke savner, noe som jeg mye heller vil fortelle.

Så hva er det beste ved å være vegan? Hva savner jeg ikke?

Å leve i samstemning med mitt moralske kompass og prinsipper er noe av det beste. Jeg er og har alltid vært idealist, og selv om en perfekt verden kommer aldri til å skje, så gjør jeg det jeg kan for å bidra mot en bedre en på dette området. Jeg har alltid vært glad i dyr og har alltid følt meg litt uggen og som om noe ikke helt stemte da de lå på min tallerken. Helt siden jeg flyttet for meg selv da jeg var 16 har jeg vært vegetarianer av og på, fordi jeg aldri helt så forbindelsen mellom kjøttindustrien og melke- og eggindustrien, jeg var ikke helt klar over at alle dyr vi spiser er kognitive vesener med et rikt følelsesliv, og det føles dumt ut når man sier det på den måten, men det er det vi har underbevisst lært gjennom hele livet; hunder er smarte, kuer er dumme, katter er renslige og griser er møkkete dyr som ruller rundt i egen dritt, undulater er vakre og høner er stygge. Dumme, møkkete og stygge dyr er ikke her for å leve livet sitt, de er her for å nære oss. Hvor fucka er ikke den tankegangen?
En annen grunn til at jeg var av og på var fordi jeg er av natur en people-pleaser, og jeg vil ikke være en byrde for noen, spesielt min familie. Istedenfor å si til min familie at "sånn her vil jeg leve" så levde jeg bare slik jeg ville når jeg var borte fra dem, og spiste hva enn som ble servert når jeg kom hjem i helgene eller feriene. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, jeg holder så mye hemmelig fra min familie og det er definitivt noe jeg må jobbe med, men veganisme hjalp meg å ta første steget; dette er ikke en livsstil man kan skru av og på og måtte ut i lyset til alle jeg kjente. Det har vært vanskelig til tider å få den respekten jeg burde over mitt valg, men jeg ville ikke valgt annerledes.

Jeg savner ikke å vaske hendene en million ganger hver gang jeg forbereder middag fordi hendene mine blir ekle og slimete av å kjære kjøtt, jeg savner ikke lukten når man åpner en pakke kyllingbryst eller en ost, jeg savner ikke å nærmest brekke meg av maten jeg skal spise før den er 100% gjennomstekt, jeg savner ikke å føle meg groggy etter et måltid fordi kroppen min bruker all sin energi på å prøve å fordøye det jeg har gitt den, jeg savner ikke å pirke og skjære bort sener og brusk, jeg savner ikke å føle at jeg måtte spise som en mus for å holde meg den samme størrelsen, jeg savner ikke å ikke se hvor vakre og uskyldige alle dyr er, jeg savner ikke å føle jeg må drikke melk regelmessig selv om jeg ikke liker smaken fordi jeg har blitt fortalt at det var sunt, jeg savner ikke å ha ingen selv-kontroll når det kom til søtsaker fordi kroppen min følte den trengte noe mer, jeg savner ikke å ikke føle en connection mellom det jeg spiser og hvordan jeg vil leve og være. Og, til tross for hva de fleste tror inkludert meg selv da jeg først ble vegan, jeg savner ikke kjøtt eller ost.

"Men er det ikke vanskelig?"
Til tider, men ikke fordi jeg personlig sliter med noe av det, men fordi andre gjør det vanskelig. Jeg får konstant dritt fra familien for å ikke ville spise kaken servert eller godteriet på bordet, for å ikke ville spise samme tingen som dem og for å gjøre dems liv vanskelig, selv om jeg har aldri krevd noe fra dem, har alltid sagt at jeg gjerne lager kaken for dem, eller en ekstra kake, eller lage middag til alle sammen som alle kan spise. Men de vil ikke. De vil ikke smake på det jeg lager, de vil ikke gi det en sjanse, de ser på min mat med som om det er noe galt med det. Det har kommet seg med tiden, men det er enda ikke lett. De klager på at juksekjøtt- og veganmelkeprodukter er så dyrt, selv om jeg har aldri bedt dem kjøpe det og har sagt mange ganger at jeg foretrekker bønner eller hjemmelagde substitutes. Det virker som de sliter med å kunne se på mat som noe annet enn hvordan de kjenner til det: hoveddel er kjøtt, med noe karbohydrater til (poteter, pasta eller ris), saus og eventuell tilbehør (grønnsaker) i liten porsjon. Akkurat nå som jeg bor hjemme mens jeg kommer meg etter operasjon er dette ekstremt merkbart for meg, det er ikke slik jeg spiser lenger men det er det jeg blir servert, bare med veganske produkter i steden. Det er noe jeg har blitt utrolig glad for - veganisme har fått meg utenfor komfortsonen når det gjelder mat, jeg liker så mye mer nå, og spiser mye mer grønnt, noe jeg elsker mer enn ever nå. Jeg gleder meg til jeg kan lage min egen mat igjen, uten sideblikk eller kommentarer, og uten restriksjoner på hva mat kan være.
Det andre som er vanskelig er det å være bevisst på problemene ved matindustrien, men å fortsatt leve i en verden der de fleste folk ikke vet eller ikke bryr seg. Det er veldig drenerende og utmattende til tider. Men man kan bare trøste seg med det at du gjør ihvertfall det du kan, og forhåpentligvis vil inspirere noen andre til å gjøre det samme.

Jeg er langt ifra en perfekt veganer, jeg er ikke aktivist, og jeg sier ikke imot dem som spiser kjøtt. Jeg holder mine tanker og meninger for meg selv med mindre jeg blir spurt. Det jeg liker å gjøre er å innvitere folk inn til mitt liv og tilby dem en smak, vise dem at å være vegansk er det motsatte av å sette restriksjoner på seg selv. Jeg vil bryte ned misconseptions rundt denne livsstilen. Som sagt tidligere, jeg er også fremdeles en people-pleaser, og hvis min far kommer hjem med et eller annet vegetarprodukt han fant og var gira på å gi meg men som jeg ser har eggehvitepulver i seg som han ikke innså, så vil jeg ikke være en dritt. Jeg vil at han skal vite at jeg setter pris på at han prøver. Jeg tillater egg fra nabogården i bursdagkaken min til familieselskapet fordi jeg vet mamma blir lei seg over at jeg ikke vil ha hennes bakverk, noe som hun alltid har brukt mye tid og krefter på for å lage gode ting til oss gjennom hele barndommen min. Jeg vil at hun skal vite at jeg setter pris på at hun prøver, og jeg fortsatt setter pris på all maten og bakverket hun har lagd opp gjennom årene, selv om jeg ikke vil spise det nå. Jeg tilgir feil og setter pris på at de prøver. Å være vegan handler i bunn og grunn om å vise kindness til alle vesener, og dette synes jeg skal også innebære forståelse for de som er nær deg som prøver å forstå deg og din nye livsstil. Noen andre veganere vil sikkert synes dette er helt grusomt og jeg ikke burde ha noe fleksibilitet når det kommer til dette, noe jeg ikke har heller egentlig, men jeg vet at å være dismissive av folks efforts og oppfylle stereotypene er ikke veien å gå.

Nå har jeg bablet og gått litt på avveie fra hvor jeg egentlig ville ta i denne posten, men en siste ting jeg vil si er at mat er en så mye større del av livet vårt enn vi egentlig tenker over, og når den maten består av andre vesener så handler det om deres liv også. Mat er langt ifra kun et "personlig valg". Jeg er ikke religiøs eller spirituell, men å være vegan har fått meg til å føle en mer type "spirituell" connection med min mat og sammenhengen mellom mat, helse, psyke og ikke minst identitet. Å bli vegan har tillatt meg å være mer meg selv enn jeg var før. Nå gjør jeg aktivt noe hver dag for å bidra til ting jeg står for og vil gjøre: jeg hjelper min helse og psyke gjennom å være bevisst over hva jeg putter i kroppen, jeg bidrar til å hjelpe dyrene, jeg bidrar til å hjelpe miljøet og bidrar til å hjelpe de som blir utnyttet av matindustrien. Jeg finner stor glede og tilfredshet i å vite at mine daglige valg strekker seg forbi meg.


Hvis du lurer på noe angående de siste punktene, her er det kort oppsummert hvordan å spise vegant bidrar til disse sakene: https://www.vegansociety.com/go-vegan/why-go-vegan

Og som noen av youtuberne som inspirerte meg til å ta dette valget sier: "Going vegan is not the most we can do, it's the least we can do."



PS: Hvis du vil prøve ut noen veganske måltider, men som jeg selv var i starten ikke er helt sikker på hva man gjør så er instagram fabelaktig for ideer, så vel som alle nettstedene som gir ut gratis oppskrifter, for eksempel https://happyherbivore.com/ så vel som youtube kanaler, f eks Hot For Food.


​Kuer er nå blant mine favorittdyr, de er basically bare store hunder. Alle dyr er fulle av kjærlighet, omsorg og livslyst.

Likes

Comments

Musikk har alltid hatt en stor plass i livet mitt, og min musikksmak avhenger veldig på humør, årstid og livssituasjon. Jeg har alltid laget ny spilleliste ganske ofte, med forskjellige temaer. Jeg vil dele noen av mine favorittspillelister jeg har satt sammen i år i tillegg til noen gamle jeg fortsatt går tilbake til i blant.


Sommer 2017: Frame Of Mind

På sommeren liker jeg mer easy listening, reverb-y musikk, mye drømmende melodisk rap og annet forskjellig. Det jeg prøvde å få gjennom denne sommerspillelisten er en stemning som gir den følelsen jeg får av å ligge på gresset og se på skyene fly over himmelen, med en bris gjennom trærne over meg.

(bilde: Claude Monet - The Wheat Field 1881)


Vinter 2016/17: NAkLiN

Jeg lagde denne spillelisten til å holde meg med selskap på ensomme turer til og fra biblioteket midt på natten gjennom det siste året av graden min. Jeg liker veldig godt stemningen til denne spesielt.

(bilde: Vincent Van Gogh- Winter -The Vicarage Garden under Snow - 1885)


Happy spilleliste 2017: Nenée's Post Dissertation Dance Party

Denne spillelisten lagde jeg for en venninne for anledningen da hun leverte inn Dissertation, jeg gjorde selv dette tidligere i år og vet hvor stressfullt og vanskelig de ukene før man leverer er og satte sammen denne for henne som en liten gratulerer. Endte opp med å like den så mye selv at den er blitt en av mine favoritter for gladfølelse.

(foto: Simen Omland, Instagram: stred)



Honorable mentions fra 2015 og 2016:

7 Stages (2016)
En eklektisk spilleliste basert løst på de 7 stadiene av sorg)

Yellow (sommer 2016)
En mer "mainstream" lett og glad spilleliste.

Queen of Peace and the Universe (2015)
En rolig liste med behagelige sanger.

Autumn, or What it Feels Like to Fall (2015)
Høstliste fra en tid da jeg hørte mest på indierock, soul og folk-ish musikk.

Kozmic Kolours (Three Day Romance pt. 1) (2015)
Kozmic Limbo (TDR pt. 2) (2015)
Kozmic Blues (TDR pt. 3) (2015)
En tredelt "serie" av mer indie/tekno melodisk musikk.


Det er intressant å se tilbake på hva jeg pleide å høre på for bare et - to år siden.

Jeg elsker å høre at noen liker spillelistene mine, så fortell meg gjerne om du sjekker ut en og ender opp med å like den x





Likes

Comments

Når man har gått på universitet, spesielt universitet i et annet land enn det du kommer fra, er det mange spørsmål fra folk du både kjenner og ikke kjenner, men spesielt fra familie. Og med disse spørsmålene kommer det et press til å si at alt har vært positivt.


Jeg har følt dette presset med alle, selv venner, men mest av alt familie og kjente fra bygda. Jeg er en av de få fra der jeg er fra som for det første har tatt en grad, men ikke minst tatt en grad i utlandet. Jeg er også den første i hele familien på begge sider til å gå på universitet. Du må liksom være denne personen som er helt sikker på at det var riktig valg, og har hatt det kjempegøy, gjort det bra og ikke angret på en drit.

Det er ikke sånn at jeg angrer på at jeg gjorde det, langt ifra, grad måtte heg ha uansett og å ta den i England gav meg en mulighet til å sette meg aktivt inn i kulturen jeg teknisk sett tilhører 50%, selv om jeg ikke har vokst opp der. Det var en stor del av grunnen, det at jeg er halvt Engelsk.
Og selvsagt hadde jeg gode stunder og opplevde mye gøy, og selv om de var litt hardt i første året og med å flytte fra alt jeg kjente og tilpasse meg en ny kultur og nye sosiale normer og nye akademiske krav, så var det vel ikke før mitt i andre året svarene mine til spørsmålene om hvordan det gikk ble mer og mer en løgn.

Det er mange faktorer som kan ha noe å si med min universitetsopplevelse, siden det var mye jeg gikk gjennom akkurat på denne tiden av livet. Det var for eksempel i januar i andre året jeg fikk en stor sportsskade jeg fremdeles sliter med, som resulterte i tap av fritidsaktiviteter, egenverdi, selvfølelse, identitet og sosial krets samt sosialt liv. Det var også i andre året at modulene begynte å bety mer, siden resultatene fra alt i 2. og 3. året vil være med deg resten av livet, og telle til graden din. Så, det var mer akademisk press enn jeg var vandt til, noe som trigget mye stress, angst og andre personlige problemer som gjør ting vanskeligere enn det må.

Men i tillegg til dette var det også på denne tiden jeg begynte å mislike England. Man vet ikke hvor gdt man har det før man ikke har det lenger sies det, og det er veldig sant. Vi nordmenn tar egentlig for gitt hvor heldige vi er med landet vi har. Jeg begynte å savne å bo i en velferdsstat som tok vare på de som trenger det mest, et funksjonellt helsevesen og institusjoner som bryr seg om enkeltpersonen. Jeg begynte å aktivt mislike hvordan engelskmenn snakker med hverandre, mislikte ungdoms-kulturen som tilsynelatende varer vel inn i voksenlivet for de fleste, og savnet ordentlige connections med folk. den sterke misnøyen med så mye angående England og Engelskmenn var nok mesteparten min egen misnøye med mitt liv som manifisterte seg som hat for stedet jeg var og de rundt meg som jeg aldri klarte å forstå og som aldri forsto meg, sånn for å leke min egen psykolog her. Det er jo mer på meg enn noen andre om jeg ikke klarte å få noen ordentlig tilknytning til noen der, men jeg har alltid hatt ihvertfall 1 eller 2 veldig nære venner hele mitt liv, men der fant jeg det vanskelig å noensinne komme videre i et vennskap enn å ha noen fellesinteresser og danse sammen når vi gikk ut.
Dette ble vanskelig for meg, fordi jeg hadde tatt det store valget å reise til England, noe som er en stor risk. Folk vil jo helst ikke innrømme det og alle sier de skal beholde kontakten og at ting hjemme forandrer seg ikke mens du er borte, men det gjør de. Og jeg var forberedt på å miste en del venner, men jeg var ikke forberedt på å ende opp med en følelse av ensomhet, selv da jeg var omringet av folk på daglig basis. Heldigvis for meg var det én venninne som også reiste til England, ikke så langt unna der jeg var. Siden vi gikk gjennom mye av det samme på samme tid, og vi var gode venner fra vgs, hadde vi en slik connection som jeg savnet sårt. Og det er jeg utrolig glad for, det at jeg hadde hun gjennom de siste 2 årene i England. Men, det var for det meste snakking gjennom facebook messenger siden vi hadde ikke tid til å besøke hverandre mye, så følelsen av ensomhet i hverdagen forble. Det er også en ting man ikke egentlig er nok froberedt på: akkurat hvor mye universitetet sluker opp livet ditt og tiden din. Noe som er merkelig når man bare er i klasserommet maks 12 timer i uka (obligatorisk).

Og livet hjemme i dalen, det fortsetter. Alle du kjenner flytter vekk, og småsøsken vokser opp og blir høyere enn deg før du vet det. Folk får kjærester, jobber, hus og barn, og du har satt livet ditt i Norge på vent fordi du er i utlandet mesteparten av året. Du, den du er hjemme, er på pause, og resten føles nesten som de er på fremover-spoling, i forhold til deg selv.


Og så kommer du hjem da, i sommerferien eller til jul, og alle vil høre at alt går fantastisk og du tør ikke si noe annet.


Dette har jeg følt på mest nå i tredjeåret, det viktigste, det siste og det vanskeligste året. For meg, at least.
Presset fikk det bedre av meg, jeg lot angsten overta. Og kanskje det er min feil, hva vet vel jeg, men det var ikke pent.
Det gikk ut over min velvære, mine resultater, min lykke, min fysiske tilstand, det hele gikk rett i dass og selv nå over 2 mnd senere så har jeg enda ikke fått det elt ut av systemet og finner fortsatt meg selv plutselig få dårlig samvittighet for å ikke gjøre skolearbeid, dårlig samvittighet for å sove, angst over å ikke være bra nok, over å gjøre feil, over å ikke stå, over å bli tvunget til å tilstå for hele verden at mine "ja alt går kjempefint" de siste årene har vært en løgn...

Og det gir ikke mening, for jeg fikk alle mine siste resultater for en mnd siden, og jeg stod i alt og kom unna med en upper secondary bachelor degree. Men jeg har fortsatt ikke kommet meg etter det siste, verste halvåret da alt virket veldig mørkt.

Jeg har fått igjen kontakten med noen her hjemme, og snakker fortsatt med venninnen min som også dro til England hver dag, og hun er også straks ferdig med sin grad og jeg er så stolt av oss begge. Men ting føles ikke helt som jeg tror det skal. Og jeg vet ikke når det kommer til å gå over, om det ever gjør.

Jeg er lei av a ljuge, men jeg kom unna med løgnene mine denne gangen. Jeg skulle ønske jeg ikke følte jeg trengte å ljuge om dette, men jeg klarte og klarer enda ikke helt si sannheten av hvordan det var for meg, selv her. Selv når jeg prøver har jeg litt restriksjoner på hvor åpen jeg er om hvordan jeg hadde det, det siste året spesielt.

Neste år skal jeg igjen begynne på en grad, men denne gangen i Norge. Jeg gleder meg til å gå videre med livet mitt fordi det hele føler veldig stagnert for nå, noe jeg kan gå dypere inn på en annen dag, men jeg er også redd for at jeg kommer til å få en reprise av det som var under bacheloren. Jeg skal igjen pakke opp alt jeg har, skal igjen flytte inn et sted og gjøre det til mitt så langt det går, skal igjen forlate de jeg kjenner, skal igjen starte livet om igjen, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg orker dette igjen. Jeg har håp om at det jeg skal starte neste år vil være en start på noe mer stabilt og varig, men vi får se.

Men det jeg har innsett at er viktig er å sette pris på det en har, og se det vakre selv når du føler du ikke kan. Å tvinge meg selv ut på en fin dag når alt jeg har følt for å gjøre er å ta hva som kan kun forklares som en "depression nap" helt til det er tid for å legge seg for natten igjen, har vært viktig. Ta pause når det trengs, men ta den type pause som vil gagne deg best.

Likes

Comments

Hei hei, jeg er Nancy, også kallt Houdini eller shtøgga. Visste ikke hvordan jeg skal starte denne bloggen, så her er noen spørsmål jeg fant på nett for å fortelle litt om meg.

1. Hva handler denne bloggen om?
Svært lite, den handler om meg og det jeg føler for at den skal handle om.

2. Hva gjør du?
Er vel student, men har foreløpig pause fra studeringen for å komme meg igjen etter operasjon.

3. Hvor bor du?
Bor hos mor og far inntil jeg er frisk nok til å finne eget sted. Har nettopp flyttet tilbake til Norge fra England, så fint å kunne være her inntil videre. Planer om flytting til Bergen når jeg skal studere videre.

4. Hvor mange søsken har du?
3 brødre

5. Hva gjør du på fritida?
for øyeblikket mye netflix, strikking og annet håndarbeid, men er også glad i å male og lese, samt turgåing og svømming. Liker også å sette sammen spillelister for forskjellig bruk og mennesker. Spiller også flere instrumenter, pleide å gjøre det mye og vil gjerne plukke det opp igjen mer.

6. Tygger du på penner og blyanter?
Ja, men mest på hodetelefon-ledningen eller t-skjorte halsen.

7. Hva var den siste boken du leste?
Theatre, Education and Performance av Helen Nicholson. Ikke fritidslesing for å si det sånn. Leser første boka for gøy på ca 4 år nå, Menn Som Ingen Treng av Frode Grytten.

8. Første konsert?
Jackson 5 (minne tour etter Michael Jackson's død)

9. Hvilke filmer kan du se om og om igjen?
-Stekte Grønne Tomater
-Eternal Sunshine of the Spotless Mind
-Where The Wild Things Are
-Pride
-Billy Elliot
-Og dette er ikke en film, men Alle episoder av Rupaul's Drag Race.

10. Er du oppkalt etter noen?
Ja, har samme mellomnavn som oldemoren min, og fornavnet kommer fra min mors favoritt bok-karakter da hun var ung...

11. Hva er ukens sang? hva med dagens?
Ukens: Imaginary Parties av Superfruit
Dagens: The Sailor's Bonnet av The Gloaming

12. Har du noengang tisset i skogen?
Er jeg født og oppvokst i Norge?

13. Hva har du alltid i kjøleskapet?
Løk, paprika, tomat, spinat, Mandelmelk, krukke med soltørkede tomater, pesto og syltetøy. Alt dette er et must. Mye annet som er must ogås, men de skal ikke være i kjøleskapet, f eks banan, peanøttsmør, frosne bær...

14. Hvor jobber du best?
På en stille nettkafé. Er det for mye bråk går det ikke, men er det et sted der det er bom stille går det heller ikke.

15. Bruker du tøffler?
Aldri, går barbeint så lenge jeg ikke skal gå på grus eller asfalt.

16. Har du lappen?
Nei, og ser det ikke i nærmeste fremtid heller.

17. Favorittmat
Hvilken som helst type pastarett eller curry. Kan heller aldri si nei til en god grønnsakspizza. Også glad i en frisk salat.

18. Hvordan er livet om ti år?
Forhåpentligvis med fast jobb, og som huseier på sørlandet med 1+ hunder og stor hage. Noe mer får vi vente og se på.

19. Når er leggetid?
Skulle ønske det var 11, men ender opp mellom 2 og 3 disse dager.

20. Hva kledde du deg ut som for halloween sist?
Mora fra Stranger Things, spillt av Winona Ryder.

21. Om du kunne få hvilken jobb som helst, hva skulle det vært?
Jeg hadde likt å bestemme film score/sanger på dramafilmer eller serier. Hadde også kunnet tenke meg å spille klarinett i et symfoni orkester..

22. Hva er dine astrologiske tegn (kinesisk, vanlig)?
Kinesist tegn er Grisen, stjernetegn er fiskene.

23. Varm te eller iste?
Varm te.

24. Største frykt?
Å ikke finne eller få til det jeg vil og/eller liker å gjøre.

25. Savner du noen?
Savner vel en del av de jeg la bak meg da jeg dro fra England, men sånn er nå livet noen ganger.

26. Ellers?
Spis mere spinat, jeg lover det er godt. sett pris på de små tingene og ikke vær for negativ i dagliglivet eller mot de du er glad i.

hits

Likes

Comments