Jeg aner ikke om jeg klarer å formulere dette innlegget dit jeg ønsker det. Om tanker og ord kan forenes i denne sammenheng. Kanskje vil det aldri komme ut men heller forbli min følelse av en slags viten. Eller "viten", for det er min side av livet - ikke en felles fasit.

Jeg tenkte først at nå har jeg 8år på baken som en annerledes mamma, til et barn som ikke kan passe til det A4 vi mener vi kjenner.

Livet som annerledesmamma, har blitt til bare mamma, og lært meg mye! Om meg selv, om de nærmeste, om folk flest og om livet. Kanskje mest om livet.

For hva er vel egentlig livet? Hvor vil vi, hva ønsker vi og hvor skal vi? Alt som fører oss tilbake til det store "hva er meningen med livet?" spørsmålet.

Opp gjennom årene har vi fryktet, grått, vært sint og følt på urettferdighet med et snev av en slags bitterhet. Hvorfor oss?

Jeg har nettopp vært på unikmamma kurs, og det føltes fantastisk. Først tenkte jeg at jeg skulle ønske noen kom å fortalte meg dette på et tidlig tidspunkt. Så innså jeg at jeg hadde antagelig ikke skjønt det, iallfall ikke på samme måte som jeg kunne nå. Jeg fikk satt ord på, sortert litt følelser og bekreftet at jeg er på rett kjøl. Jeg har ikke blitt rar, passiv eller gal.

Vi alle står gjennom ulike livskriser i ny og ne. Alle får noe, og det handler om hvordan akkurat det føles for hver enkelt. Der og da. Før vi fikk et sykt barn hadde vi opplevd det som da føltes som uoverkommelige kriser. Slike vanlige ting som livet fører meg seg.

Med et sykt barn stoppet verden helt opp, for en stund. Vi sov lite, glemte å spise, dusje var luksus og vi fryktet for fremtiden. Det handlet om muligheter, begrensninger, penger, bosituasjon (vi hadde nettopp bygd hus et stykke unna alt av familie) og hvordan fremtiden ville kunne bli for dette barnet. Når vi bare endelig fikk diagnosen som ga oss fremtiden hennes tilbake..... Vi vippet mellom å tenke at det var godt det ikke var noe verre og at fremtiden hennes ville bli veldig annerledes og sykdomspreget. På en annen side var vi kanskje for lamslåtte til å tenke så mye.

I ettertid tenker jeg at vi kanskje stod i ei slags livskrise over lengre tid. Vi viste lite, måtte stadig øke på medisiner, kjente veldig på begrensninger og mistet mye av opplevelsen småbarnsforeldre flest har. Jeg antar vi ble opplevd ganske egoistiske. Vi skjønte ikke at andre, selv ikke de nærmeste, ikke følte eller opplevde de samme livsendringene som vi gjorde. For de var fortsatt de vanlige hverdagskrisene like store. Det er nok en del av en prosess.

Det er livserfaringene fra denne prosessen jeg så gjerne skulle delt med deg.

Dessverre så vet jeg at jeg kan fortelle og forklare, likevel så vil det antagelig være vanskelig å forstå. Sann innerst inne. Hun sa det så godt denne unikmammaen; når de fikk diagnosen kom skilsmissestatistikken fort frem. Jeg følte at det handler ikke bare om skilsmisse, men sitt eget forhold til alt annet. (Vi fikk nemlig også høre det) Til interesser, hobbyer, venner, familie ganske enkelt alt. For når en har kommet gjennom ei livskrise, eller bare ei krise, så ser verden helt annerledes ut etterpå. Bare en får samlet seg og fått følelsen av å ha fått et nytt fotfeste.

Vi har lært en ny verden å kjenne. Eller lærer stadig er kanskje mest rett å si. Vi har gjennom årene som har gått hatt nye livskriser. Noen store noen mindre, andre alvorlige og noen bagateller. Vi har handhilst på døden, kjent på sidene av kreftsykdom, opplevd at favorittskålen ble knust og forelsket oss i et hus vi følte oss innflyttingsklare i helt til vi kom på visning. Hvorfor reagerer jeg annerledes nå?

Jeg var døden nær, med en nyfødt baby og tre store barn som kjente datidens dagligliv godt. Hvordan kunne jeg, i de dagene det stod på som verst føle glede over den nydelige sparkebuksen til babyen min og bli lykkelig over at mannen kom tilbake fra kiosken med akkurat det jeg ønsket meg?

Hvordan kan jeg tenke at når det tross alt skulle være snakk om en kreftdiagnose så er han faktisk heldig siden det bare ble som det ble? Er det fordi jeg ikke bryr meg? Hva skjer? Det skal vel ikke være slik? Nei, kreft vil ingen ha et forhold til! Men.

Hvordan kan jeg (i skrivende rekkefølge) så bli trist fordi favorittskålen min blir mistet i gulvet og dermed knust av små barnehender som var ivrige etter ostepop?

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en fasit! Fortalt deg hva du skal gjøre, hvordan du lettere kan komme deg gjennom di neste krise. Stor eller lita. Dessverre så har jeg bare min fasit.

Å få høre det foredraget, og få bekreftet at jeg fungerer akkurat slik jeg skal her jeg er nå, var deilig!

Likevel vil jeg gjerne prøve å gi deg tips. Som å lære deg selv å kjenne. Hvis du vet hva som gjør deg glad, hvor du kan hente mer energi når du føler deg sliten og lei, hva du skal gjøre når du føler du treffer veggen, når du bør si nei. Ved å være bevist på dette blir veien mye kortere neste gang.

Kanskje. Forhåpentligvis.

Det kalles vel ikke livserfaring sann helt uten videre.....

Alle kriser er ulike og må beherskes ulikt. Er det noe jeg har lært så må det være at det lønner seg å stoppe opp for å se seg rundt og tenke. Ta en slags time out. Videre er det greit med et steg av gangen, og ta seg for sin egen del. Ikke bekymre deg for mye om det som kommer etterpå eller ting en selv ikke kan være med på å påvirke. Helt sikkert noe en må trene seg til å gjøre. Pust med magen, og ikke tenk for mye. Flyt litt med. Enklere sagt en gjort. Mye er gjort bare ved å være bevist.

Står du på sidelinjen så vær et medmenneske. Uansett om du er der som fagfolk eller venn.

Samtidig så må det jo sies at dette bare er mine erfaring, ut fra det vi har opplevd. Om nye 8 år kan det være vi har erfart og mener noe helt annet.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments


Det er lov å være lei seg når en er 6år og liker hverdagstralten best. Det er lov å være skuffet når ei langhelg med fri ble til så mye mer. Det er lov å være litt sint på tilstanden når det skal være OL i barnehagen "som e so gøy!" mens han enda må ta livet helt med ro en stund til. Det er definitivt okey å føle seg frustrert når hodet vil opp å leke og det kjennes så enkelt ut fra hvilestillingen i sofaen.


Vi er glade for at det går over igjen, men åh som vi ønsker at det var bare å trøste litt før vi kunne blåse på og det hele var ganske så over igjen.

Heldigvis så ligner det helt på lillebroren vår igjen, Donaldkulen er borte, sårene har grodd fint igjen og de blå og svarte merkene kan bare anes.

Slik det så ut når han falt er vi veldig glade det har gått så bra.



Dette var som et paradis. Stille og rolig, med fint vær og fantastiske lekemuligheter.

I enden av moloen foran de to naustene, der hvor det engang var ei heisekran som hadde rustet og delt seg i to med restene i fjæresteinene. Der ramlet lillebroren vår!

Det siste jeg hørte var Kaptein Sabeltann mot Fyrvokteren i en og samme skikkelse. Men i ettertid har det vist seg at det siste han lekte var akvarium. så spennende var stedet!

Som vi ønsker oss tilbake igjen!


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Familieidyllen er til å ta og føle på. Vi har omtrent reist tilbake i tid, lenger enn langt ute på landet, hvor det nesten bare er oss og den mektige naturen rett ut mot havet. Mellom skyene som er på vei innover varmer solen i ansiktet, og vinden som vanligvis durer rundt ørene og velter på det meste kiler bare svakt og minner oss på hvor deilig det er akkurat i dag.

Slik kan jeg minnes barndommens lekeparadis hvor det virkelig er fritt frem for fantasi og utfoldelse. Akkurat slik ser det ut til at mine tre barn opplever det. Vi utforsker holmen, sjekker ut fyret, teller trappetrinn og klatrer på steinene formet av hav og uvær før vi finner oss en lun krok og åpner sekken med nistemat. Vi er alene, langt borte fra alt og alle. Skuldrene har senket seg selv, og stressnivået er lavt. Det eneste som får det til å gjøre noen hopp er barna. Som mamma ser jeg hard betong med kvasse kanter, rustne leidere, glatte avrunde stener og sleip tare. Lillebroren vår reiser rett inn i eventyrene med strenge fyrvoktere og selveste Sabeltann og hans menn på tokt. Han klatrer og hopper, er på ene siden av moloen og like fort på den neste. Opp og ned, mellom alle Hiv`o Hoi og "kom ikke her" beskjeder.

Vær forsiktig sier jeg med hjertet i halsen. "Jeg bare leker, mamma" får jeg tilbake. Jeg tenker at jeg må lære meg å la de prøve livet uten mas fra meg. Det er umulig å lære uten å få feile selv! Jeg biter tennene sammen, snur meg rundt og skal ta bilde av lillesøsteren som balanserer. Jeg er der! Bare ikke nærme nok. I det jeg hører hylet snur jeg meg og ser at han går utfor kanten med hodet først. Jeg ser kroppen som en ball i fritt svev, jeg ser hodet treffe den rustne leideren han sikkert skulle klatre på før den snur seg. Jeg ser den knallharde stoppen, en liten kropp som alt for stor fart treffer den bestemte betongen. Det er helt stille, ikke en lyd eller bevegelse. Jeg tenker at dette ender ikke bra! Det er mye mer jeg rekker å tenke, vi er alene langt unna helsehjelp. Refleksene gjør så jeg nesten kaster kameraet fra meg før jeg skal til å løpe mot den lille gutten min som bare ligger der, før jeg kommer på at jeg må sikre lillesøsteren som løper motsatt vei. Jeg vet jeg brøler! Tror jeg iallfall.....

Vi har testet helsenorge langt ut i utkanten. Der hvor de må godta at været bestemmer like mye over livogdød som andre ting. Døden prikket ikke oss på skuldrene i dag, bare følelsen de første minuttene og for så vidt timene. Minuttene vi ikke fikk kontakt, minuttene vi ikke viste hvordan redningsforholdene var. Hva om både båt og helikopter var opptatt med andre ting? Finnes det i det hele tatt en lege langt der ute?



Mens vi satt samlet og spiste rett før lukket jeg øynene å kjente på takknemligheten. Jeg gledet meg over hva vi hadde klart, jeg koset meg og jeg tenkte at i kveld ville det bli godt å innta sofaen. Jeg så for meg film og smågodt med en kropp som var sliten men ikke utslitt. En kropp som hadde fått prøvd seg uten å bli presset over grenser.

Nå i kveld kjenner jeg enda en gang på takknemlighet, over å være samlet i sofaen med en lillebror vi kan passe på. frem til han blir tipptopp igjen.

Samtidig som jeg lovet meg selv enda engang at jeg skal slutte å si "vær forsiktig!" Det gir jo ikke barna mine den meningen jeg ønsker den skal ha. Det forteller dem ikke at de skal ta det litt roligere, dobbeltsjekke at foten virkelig har feste før de slipper seg og alt det der. Det sier vell heller at verden er et ganske farlig sted de må vokte seg for.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Det var en gang, det føles som det var et tidligere liv, så var jeg gift med en mann som jobbet turnus. Han var borte noen uker, før han var litt hjemme. Nå kommer han hjem hver dag, sann omtrent til samme tid. Det er to helt ulike liv, på godt og vondt.

Med turnusarbeid hadde vi to ulike rutiner, to ulike typer hverdager. To ulike måter å leve på.. Det var uker hvor jeg ordnet med alt; hentet og leverte i barnehagen, handlet, laget middag og alt det der. Så hadde vi tiden med en pappa hjemme. Når vi kunne dele på henting og levering, jeg slapp å handle på vei hjem fra jobb og vi var to om å være hjemme på kveldene. Ikke nødvendigvis samtidig.

Jeg så frem til at han skulle reise. Det var ukene med mye egentid. Uker hvor jeg fikk velge middag med mindre jeg spurte barnehagebarnet, tiden hvor jeg hadde kveldene helt for meg selv. Jeg nøyt det, helt til de siste dagene. Da kjente jeg at det ville bli godt å få han hjem. Godt å få dele på ansvaret det er å ha barn og et hjem. Jeg lengtet etter å slippe å vekke barnehagebarnet grytidlig for å levere når barnehagen åpnet klokken 7 og heller sove noe lenger selv også. Jeg lengtet etter å bli holdt rundt, slippe å sove alene og kunne komme hjem til fylt kjøleskap og middag. Vi ventet, jeg og barnet sammen, telte dager, timer og minutter.

Jeg har kjent på akkurat samme følelsen når han har reist ellers. Det er godt når han drar og fint å få han hjem. Kanskje spesielt når han har vært 3uker borte på behandlingsreise. Jeg tror ikke det finnes mange andre tider i livet en er så sårbar som når en venter på noen som er kjær som kommer ganske snart. Når en bare venter og lengter og lengter enda mer etter hvert som det nærmer seg. Du vet, den følelsen når en kan kjenne med hele seg at det skal bli så enormt godt å få komme sammen igjen.

Katastrofetanker er noe vi er godt kjent med her i hus. Vi har fått kjenne på kroppen gang på gang at ikke alt går bra. Katastrofetanker er det du får når du tenker at flyet kan kræsje i det du går om bord, eller når du står på flyplassen og bare venter på at det skal lande. Venter, lengter og kanskje tenker "hva om han ikke kommer? hva om noe har skjedd etter samtalen på flyplassen i andre enden?" De fleste av oss har teknikker å takle dette på. "Selvfølgelig har det ikke det! Det skjer ikke meg, ikke oss." Statistisk sett gjør det jo ikke det.

Jeg kan ikke se for meg at det finnes et dårligere tidspunkt å måtte innse at akkurat den du venter og lengter etter aldri vil komme likevel. Uten en skikkelig knagg å henge sorgen og sinnet på (som at det ikke var et gjensidig ønske.) Plutselig ble statistikk et tall som må endres. Det gjør vondt å tenke på alle som må bygge sin grunnmur her i livet på nytt. De som kanskje stod på flyplassen og ventet på helikopteret som aldri landet. Barn som forventet å komme hjem fra barnehage eller skole til noen de plutselig aldri får se igjen. Det er umulig å ikke kjenne på sorgen og smerten de må gjennom. Håper de alle har noen som støtter de.



Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments

Det er vanskelig å tro og forstå at et lite dyr kan bli så glad i et lite menneske som ikke engang ordner med maten. Et lite menneske som gjerne holder det opp ned og altfor hardt, mens den glatte pelsen får dyret til å motvillig skli ut av favnen.
Et lite dyr som så gjerne vil være sammen med dette lille menneske, som kanskje har mindre tålmodighet som kommer i mer periodiske porsjoner.

Dette er kanskje det som egentlig skjedde;
1: Samtidig som den lille jenta titter etter kaninen, blir hun oppdaget og det skjer et galant saltohopp bak henne for å nå frem. Den tålmodige kaninen venter litt på respons, før han bruker forlabbene til å oppnå kontakt.
2: den lille jenta merker kaninen bak henne, snur seg og jubler "de'er vaa 'an!" før hun på 3: bøyer seg ned og koser med den lykkelige kaninen.

Herfra kan det gå to veier. Den lykkelige kaninen blir løftet opp tålmodig som bare det, med et favntak ingen andre hadde fått bruke rundt den og vært med i leken en stund. Eller den i bestefall hadde fått en god kos før den lille jenta løp ut på nye eventyr.

Javist er det kjekt å ha dyr! Men det er et evig ansvar, mye jobb og ingen pauseknapp. Det er et levende vesen med følelser og behov.
Lykken for oss er at det etter denne lille jenta alltid kommer en ansvarlig, slik som den store storesøsteren vår. ��

Ikke velg å ta ansvar for et dyr for barna sin del eller at det ser så moro ut.....

Likes

Comments


I det siste har det vært så populært å legge ut innlegg som sier at det er bare en app. "Ikke bli lei deg om du får en dårlig dag, husk at det er bare en app." er en typisk gjenganger. Sammen med det handler ikke om antall likerklikk eller følgere.

For meg virker dette som ansvarsfraskrivelse!

Vet du hva nettmobbing er? Vet du hva som definerer nettmobbing? Vet du hvem som mobber mest på nett? Ungdommen tipper kanskje du? Feil.... Det er voksne! Tenk det da...

Vet du hva du har lov til på nett? Hvor grensene går? Hva som kommer inn under norske lover og regler? Hva som kan (og skal) rettsforfølges. Tenker du på dette når du vurderer om du kan legge ut et bilde eller tekst? Sørger du for å ha tillatelse fra alle som kan identifiseres? Det må jo ikke et ansikt til...

Dette er ikke bare en app! Det er en del av det store internett underlagt norsk lov. Alt du gjør her inne kan påvirke deg og de som berøres resten av livet.


Vi har et felles ansvar for at alle har det bra - også her på nett. Det er ikke bare en app, sosiale medier er ikke en egen del av livet vi kan slå av som vi vil Det som har kommet på nett blir her..Selv når barna har blitt store og skal stå på egne ben....

Er vi gode forbilder?


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


I morgen, 3 mars, inviterer Jollyroom til nok en salgsfest.

Denne gangen varer den i hele to uker, frem til 17mars, med lovte kanonpriser.



Klikk på bildet eller følg linken her

-annonse-


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


På søndag - dag 6 med feber - kom ønske om en tur ut i snøen. Kan et barn gå ut når det er sykt?

Vurderingen vår var enkel;

Hun ønsket og orket.

Hun ville neppe bli dårligere av frisk luft. Det ble mer hosting med det samme vi kom inn - men det kan være like positivt som negativt. Slim må opp og ut, til fortere til bedre.

Risikoen for å treffe noen var liten og skulle det komme noen samme vei ville det bli enkelt å holde avstand. Vi tok en tur ut i hagen og etter veien - ikke til butikken eller lekeplassen hvor vi kunne risikere å smitte andre. Andre som kanskje tåler det like dårlig som vi.



Når eldste var lita fikk vi kurs av lege gjennom helsestasjon. Forebyggende for at ikke vi mødre skulle renne ned dørene unødvendig ;) Jeg bruker enda flere av rådene han kom med. Det ene går på dette med å la nettopp barn med feber gå ut. Skulle det vise seg at de muligens ble dårligere etter en tur ut, kunne vi revurdere å la dem ta en tur til etterpå..

Jeg ser ikke helt for meg at dette ville vært noe vi kunne hørt fra dagens helsestasjon.

Hva tenker du om dette?


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Fredag hadde vi besøk av uværet Tor. Det var godt meldt og vi stilte forberedt. Heldigvis slo det inn senere enn mammafølelsene fryktet. Skolejentene rakk å komme hjem da det ikke startet å blåse opp før lillebror og pappaen kom fra jobb og barnehage.

Lillebroren vår kommer med bestemte steg inn døren, med en alvorlig mine og et fast blikk går han rett bort til meg (som har vært hjemme med syke barn i over ei uke)og sier "Nå mamma blåser det mye ute! Du får ikke lov å gå ut mer i dag!" Oi, tenker jeg, hva har du hørt nå og hva tenker du egentlig?? Jovisst skal vi respektere været, men ikke frykte det unødig.

Det er som de sa i nyhetene; her er vi - som så mange andre steder i landet - vant til mye vær. I mi levetid kan jeg komme på flere alvorlige ulykker hvor uvær var direkte årsak. Det verste jeg kan komme på er den gang havet tok med seg en bil som kom kjørende. Vi må absolutt være forsiktige, men jeg ønsker ikke å risikere at mine barn blir redd uvær. Det blir ikke en god bagasje å ta med seg opp mot voksenlivet!

Det helle ble vel en orkan, med vindstyrke på 94 knop (heter det knop?) under det verste. Facebook og nyhetsbildene fyltes kjapt opp med store ødeleggelser det er vanskelig å tro på for oss som var så heldige å sitte i le. Kvelden for vår del ble fin, nesten som en mininyttårskveld. Med tente stearinlys og godteri på bordet satte vi på en film med en "så lenge det varer" holdning samtidig som vi tittet ut i mørket småbysgjerrige på hva som egentlig skjedde. Vi beholdt strømmen og fikk sett hele filmen. Når den var over var det verste gjort, så barna kunne legge seg uten for mye støy.



​Nyhetsbildet er fra før stormen går i gang. Under en storm slår bårene glatt opp til benken som er så fin å nyte livet fra.


Når kommunen kommer på nyhetene med presentasjon "Her er dei vant til vær, men det er jo litt ekstra nå." Så ser vi lekene flyr mens reporteren sier "elevene er vant til å passe lekene sine" �� Slik er det ofte på øyene ut mot havgapet. Men når det er fint, da er det virkelig fint! Vær blir aldri kjedelig her. Vi venter på besøk av uværet Tor, klare med lommelykter, ekstra batteri og stearinlys siden romjula med uværet Dagmar(?) for noen år siden gjorde oss strømløse i over to døgn

Flyttet over fra instagram.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Vi foreldre har så lett for å fortelle barna våre hva de skal gjøre. Som i ikke rot eller vær forsiktig så ikke du får vondt. Desverre så er ikke våre barn født med erfaringene vi har gjort oss. De aner ikke hva det vil si å være hverken våte eller ha vondt uten å få prøve. Får de ikke klatre i trær og ramle ned, skjønner de ikke konsekvensene det kan få om det skulle friste å balansere på et tak senere i livet. Det er til tider vanskelig å se på at de erfarer det selv.
Akkurat som når jeg kom tilbake fra mine egne tanker og oppdaget hva hun egentlig styrte med ved siden av meg. Det føltes mest naturlig å jumpe frem for å få slutt på det hele. Heldigvis klarte jeg å gripe til kamera istede, og la henne erfare at det ble både griseri og kliss. Gliset som kom når jeg spurte om skummet smakte godt går glatt som betaling for strevet ;) Jeg håper erfaringen ble at dette er gøy, det slukker ikke tørsten og det ble "æss loot!" tilsist. Like gøy var det å "vaske opp" alt melkeskummet som på et blunk kunne fylt kjøkkenet. Mens kopp og mage var like tomt �� Vi må vel bare øve oss på å la barna prøve ����


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)

Likes

Comments