I det siste har det vært så populært å legge ut innlegg som sier at det er bare en app. "Ikke bli lei deg om du får en dårlig dag, husk at det er bare en app." er en typisk gjenganger. Sammen med det handler ikke om antall likerklikk eller følgere.

For meg virker dette som ansvarsfraskrivelse!

Vet du hva nettmobbing er? Vet du hva som definerer nettmobbing? Vet du hvem som mobber mest på nett? Ungdommen tipper kanskje du? Feil.... Det er voksne! Tenk det da...

Vet du hva du har lov til på nett? Hvor grensene går? Hva som kommer inn under norske lover og regler? Hva som kan (og skal) rettsforfølges. Tenker du på dette når du vurderer om du kan legge ut et bilde eller tekst? Sørger du for å ha tillatelse fra alle som kan identifiseres? Det må jo ikke et ansikt til...

Dette er ikke bare en app! Det er en del av det store internett underlagt norsk lov. Alt du gjør her inne kan påvirke deg og de som berøres resten av livet.


Vi har et felles ansvar for at alle har det bra - også her på nett. Det er ikke bare en app, sosiale medier er ikke en egen del av livet vi kan slå av som vi vil Det som har kommet på nett blir her..Selv når barna har blitt store og skal stå på egne ben....

Er vi gode forbilder?


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments


I morgen, 3 mars, inviterer Jollyroom til nok en salgsfest.

Denne gangen varer den i hele to uker, frem til 17mars, med lovte kanonpriser.



Klikk på bildet eller følg linken her

-annonse-


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Fredag hadde vi besøk av uværet Tor. Det var godt meldt og vi stilte forberedt. Heldigvis slo det inn senere enn mammafølelsene fryktet. Skolejentene rakk å komme hjem da det ikke startet å blåse opp før lillebror og pappaen kom fra jobb og barnehage.

Lillebroren vår kommer med bestemte steg inn døren, med en alvorlig mine og et fast blikk går han rett bort til meg (som har vært hjemme med syke barn i over ei uke)og sier "Nå mamma blåser det mye ute! Du får ikke lov å gå ut mer i dag!" Oi, tenker jeg, hva har du hørt nå og hva tenker du egentlig?? Jovisst skal vi respektere været, men ikke frykte det unødig.

Det er som de sa i nyhetene; her er vi - som så mange andre steder i landet - vant til mye vær. I mi levetid kan jeg komme på flere alvorlige ulykker hvor uvær var direkte årsak. Det verste jeg kan komme på er den gang havet tok med seg en bil som kom kjørende. Vi må absolutt være forsiktige, men jeg ønsker ikke å risikere at mine barn blir redd uvær. Det blir ikke en god bagasje å ta med seg opp mot voksenlivet!

Det helle ble vel en orkan, med vindstyrke på 94 knop (heter det knop?) under det verste. Facebook og nyhetsbildene fyltes kjapt opp med store ødeleggelser det er vanskelig å tro på for oss som var så heldige å sitte i le. Kvelden for vår del ble fin, nesten som en mininyttårskveld. Med tente stearinlys og godteri på bordet satte vi på en film med en "så lenge det varer" holdning samtidig som vi tittet ut i mørket småbysgjerrige på hva som egentlig skjedde. Vi beholdt strømmen og fikk sett hele filmen. Når den var over var det verste gjort, så barna kunne legge seg uten for mye støy.



​Nyhetsbildet er fra før stormen går i gang. Under en storm slår bårene glatt opp til benken som er så fin å nyte livet fra.


Når kommunen kommer på nyhetene med presentasjon "Her er dei vant til vær, men det er jo litt ekstra nå." Så ser vi lekene flyr mens reporteren sier "elevene er vant til å passe lekene sine" �� Slik er det ofte på øyene ut mot havgapet. Men når det er fint, da er det virkelig fint! Vær blir aldri kjedelig her. Vi venter på besøk av uværet Tor, klare med lommelykter, ekstra batteri og stearinlys siden romjula med uværet Dagmar(?) for noen år siden gjorde oss strømløse i over to døgn

Flyttet over fra instagram.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Vi foreldre har så lett for å fortelle barna våre hva de skal gjøre. Som i ikke rot eller vær forsiktig så ikke du får vondt. Desverre så er ikke våre barn født med erfaringene vi har gjort oss. De aner ikke hva det vil si å være hverken våte eller ha vondt uten å få prøve. Får de ikke klatre i trær og ramle ned, skjønner de ikke konsekvensene det kan få om det skulle friste å balansere på et tak senere i livet. Det er til tider vanskelig å se på at de erfarer det selv.
Akkurat som når jeg kom tilbake fra mine egne tanker og oppdaget hva hun egentlig styrte med ved siden av meg. Det føltes mest naturlig å jumpe frem for å få slutt på det hele. Heldigvis klarte jeg å gripe til kamera istede, og la henne erfare at det ble både griseri og kliss. Gliset som kom når jeg spurte om skummet smakte godt går glatt som betaling for strevet ;) Jeg håper erfaringen ble at dette er gøy, det slukker ikke tørsten og det ble "æss loot!" tilsist. Like gøy var det å "vaske opp" alt melkeskummet som på et blunk kunne fylt kjøkkenet. Mens kopp og mage var like tomt �� Vi må vel bare øve oss på å la barna prøve ����


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)

Likes

Comments


Har du husket å telle dine gleder? Funnet det fine fra dagen i dag? Tenkt over hva du er takknemlig for? Oppdaget dine drømmer og satt dine mål?

Ikke minst, har du tenkt over hvor mye dette har å si for livskvalitet og glede?

Det handler ikke bare om hva livet gir deg av utfordringer og hvordan du har det. Men hvordan du tar det! Vi alle får vårt; tunge tider eller dager. Utfordringer og oppgaver vi føler vi ikke greier å beherske.

Da gjelder det å fokusere på det positive. Alle de små fine tingene. Det som går bra fremfor det motsatte. Alt vi greier og lærer. Alt vi kan lære fra og utvikle oss gjennom. Å være et menneske og det å leve er en kontinuerlig prosess. Vi erfarer og endres.

En klok dame fortalte i dag at hjernen ikke kan skille mellom det vi tenker og det vi hører i forhold til hvordan kroppen reagerer. Vet du at du kan tenke deg syk? På samme måte som du kan tenke deg til dårlig selvtillit, manglende tro og håp

Da er det vel bare en ting å tenke "klart vi kan! livet er topp!"

Synes du det er vanskelig å komme på hva du er takknemlig eller glad for? Tenker du at du ikke har noe du setter pris på? Hva med å starte å lage ei liste?


Make it a day to remember :)

Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Har jeg noen gang sagt at vi bor litt trangt? Det sies egentlig med en god dose humor, for vanligvis går det helt fint. Med planlegging og gode oppbevaringsløsninger sammen med følelsen av å rydde konstant. Akkurat det å rydde er vel bare slik det er for alle med småbarn.

Den siste uken har vi endelig fått snø. Masse snø! Det at vi er mest ute og mindre inne, skaper rot i seg selv. Når en familie på 6 med en bitteliten yttergang skal administrere vintertøy blir det kaos. Våte sko, votter og dresser. Jeg føler det ville vært enklere å bare kjøpt nytt, enn å lete i mengden.

Jeg kjenner det godt når jeg tar et overblikk over huset. Det ligner et skittent kaos. Med smuler og gjerne en dæsj med smørepålegg på både kjøkkenbord og benk. Stuen inneholder en miks av leker, barnebøker, puslespill, putene som aldri får ligge i fred i sofaen og forsøket mitt på å få bildene fra 2010 og fremover i album. Rot med mål og mening. Videre ute i gangen starter det virkelige kaoset, en stor mengde klær. Det er ingenting som kan pakkes bort, siden alt brukes jevnt. I samme gangen får en følelsen av at mengden med skittentøy fra vaskerommet kommer veltende. For den eneste jeg har vasket er ulltøy, hele dagen lang. Et sett pr hodet fyller jo maskinen....

Veien til barnehagen går gjennom denne gangen. Med to barn som mye heller vil pusle puslepill og bygge playmo akkurat i det øyeblikket. Med barn som kom hjem i yttertøyet, så det ligger dobbelt opp. To barn som skal finne strikkeklær, sko, votter, jakker og hele pakka. Et barn som enda ikke har bestemt seg for hvilket akebrett som skal få være med. En mamma som trodde det ville være gøy å bli dratt på akebrett til barnehagen. Så en pappa, som har reist for lenge siden. I de store støvlene sine som har etterlatt seg en opptørket dam av snø med masse sand.

Jeg bare måtte sukke og be de la være å tråkke i det. For all del, ikke trakk det utover. Mens jeg tenker på de nærmeste dagene, hvor jeg bare må ta et enda større skippertak så de som kommer for å se på huset vårt kan se huset og ikke haugen med klær, leker og smuler.

Lillebroren vår skjønner kjapt hva jeg sikter til, han gjør en bevegelse som bare lillebroren vår kan. Der han løfter opp skuldrene samtidig som han setter seg på huk for å studere, mens han ser medfølende på stakkars mammaen sin før han sier;

Å du som vasket til jul!

Når jeg nå fikk satt meg ned og tenkt over hva han faktisk sa ble det litt sann hjelpemegti hva er det egentlig han tror? At jeg aldri vasker og rydder? Tror han at jeg bare later meg? Ne`ei jeg velger å tro at han føler vi som foreldre er sammen med dem.

Det er jo bare nå de er små, på et vips er de store og vil være alene. Det var trøsten når jeg atter en gang tok store steg over mengden yttertøy for å komme inn på vaskerommet for å sette på dagens n`te maskin med ulltøy. Jeg føler jeg vasker og vasker uten at det vises på mengden, samtidig som vi stadig har et nesten desperat behov for å fylle opp kommodeskuffen med rent ulltøy.

Ærevære den som fant opp husholdningsmaskiner etterfulgt av innlagt vann og elektrisitet altså.

Nå er det bare å brette opp ermene og lete frem vaskebøtta. Yttergangen gir jeg opp så lenge det er vinter, jeg satser heller på at badene gjør opp for det heller antatte dårlige førsteinntrykket.


Bilder fra instagram. Oppdateringene kommer hyppigere der.

Har du et blogginnlegg eller vet om et innlegg eller artikkel med tips om vinterlek og uteaktiviteter legg gjerne igjen et tips eller link. Jeg er nok litt utelei, mens barna ikke helt skjønner hvorfor vi ikke bare kan flytte inn i skogen ;)


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Vi er så utrolig heldige som kan leve med en trygghet i vissheten om at vi får hjelp når vi trenger det. Skulle ulykken eller uhellet være ute, har vi nødetater som står klare til å rykke ut. Vi lærer barna våre nødnummerene mens vi tenker at det skjer ikke meg. Vi peker på utrykningsbiler, uten å tenke særlig over livene til de bak. Vi lener oss på at de er skolert, trenet og vet hva de gjør. Vi føler oss trygge, med god grunn!

Det er nok bare på store steder vi kan snakke om brannstasjoner med brannmenn som sitter på vakt. I resten av landet fungerer det ganske annerledes. Her er brannmennene nesten vanlige mennesker, i vanlige jobber i et gjennomsnittlig liv. Sann ca, for jeg kan egentlig ikke skryte på meg å kjenne så mange brannmenn.....

Min pappa har i mi tidsregning alltid vært brannmann. Lenge før mobilenes tid bar han med seg callingen omtrent på samme måte som folk flest har med seg mobilene sine i dag. Aldri langt unna. Når callingen pep, løp pappa. Uansett om vi var på handletur, på vei til familieselskap eller midt i den o`store nyttårsmiddagen. Jeg husker utallige historier. Men for meg var han ikke brannmann, bare pappa, og for oss var nok dette ganske normalt. En brann kan ikke vente, middagen derimot kan.

En nyttårsaften uten utrykning hører til sjeldenhetene. Vanligvis tenkte jeg ikke over at pappa satte sitt på vent når callingen pep, akkurat denne dagen bare ventet vi på at det skulle skje. Ikke med høye skuldre, vi koste oss nok likevel.

Når juleaften er over, er nyttårsaften neste høydepunkt og den store snakkisen det ble ventet på. "Skulle vi ha raketter i år Hva med stjerneskudd? Vi skal vel feire med mormor og morfar" Dagen kom og vi koste oss - sammen med mormor og morfar. Kvelden var rolig, og timene ble til minutter for barna som ventet. I god tid før midnatt tusler vi ut. Antall raketter har tatt seg kraftig opp og det smeller fra alle kanter. Lillesøsteren vår synes ikke det er noe stas, så jeg går inn sammen med henne mens resten fortsetter ute. Fra stuevinduet ser vi at de koser seg med stjerneskudd og at posen med raketter blir hentet fra bilen. Så ser vi at stemningen endrer seg, og jeg bare vet at nå går alarmen! Hodene og skuldrene løfter seg, mens barna titter opp, før pappa løper i kvitskjorten. Tre minutter på midnatt. Han rygger bilen ut av innkjørselen og setter på nødblinken i det NRK høytidelig ønsker det nye året velkommen. Nødblink er uvanlig, dette er antagelig ikke noe å spøke med, eller så er det bare fordi det er mange uten refleks i gatene.

De andre fortsetter etter hvert der de slapp ute. Stjerneskudd blir byttet ut med raketter før de kommer inn. Lillebroren vår er førstemann opp til meg og lillesøsteren vår, sammen står vi å ser ut. "oi, der brenner det" sier broremannen vår. Neei, svarer jeg og tror det bare er en fakkel som gir rosa lys og mye røyk. Det tar ikke mange minuttene før jeg innser at jeg tok feil. Før resten av gjengen har kommet opp til oss ser vi at det virkelig brenner. Den skogbrannen som ble den store snakkisen i nyhetsbildet. Der er pappaen og morfaren vår til godt ut på formiddagen etter, i penklærne sine under brannklærne.

Før vi reiser hjem sier lillebroren vår til mormor "morfar er en helt!" Det er nok mye mulig at hun ikke helt har tenkt slik på det heller, for hun blir litt satt ut før hun skjønner tegninga. "Jo, morfar er en helt....." Det er iallfall først da jeg innser det, pappaen min er en helt. Sammen med alle andre som stiller opp på samme viset. Alle de som er kurset og trenet jevnlig, og som slipper det de holder på med for å komme løpende når nøden står på og callingen piper. De er helter hele gjengen! Uten de hadde nok ikke nødetatene fra brannmannskapsiden som vi kjenner det fungert på samme måte.

Vi er bra heldige alle sammen som har den tryggheten å nærmest lene oss på!


​Bilde tatt på vei hjem, fra den ene siden av brannen. Det blå lyset ved brannen på venstre side er antagelig en brannmann som har løpt opp på fjellet.

Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Det er ganske rart å tenke på hvor tilfeldig veivalg tidligere i livet gjør at vi er akkurat her vi er nå.

Jeg hadde litt tid for meg selv, og hvilte med lukkede øyne mens tankene fikk følge sine egne veier. Plutselig var jeg et tiår tilbake i tid. Jeg kunne nesten kjenne på tidligere følelser. Følelsen av å være ferdig på skolen og søke på drømmejobben med sommerfugler som har ørnevinger i magen. Følelsen av å være som Bambi på glattisen mens jeg gjekk opp alle 18 trappene til 9.etasje hvor jeg fikk høre at jeg var en av fire blant over hundre søkere som fikk komme til intervju. Hva kunne jeg gjøre for dem? Følelsen av å ikke treffe bakken på vei hjem fra postkassen med den tykke konvolutten med logoen på. Kom hele søknaden i retur? Nope, det var en arbeidskontrakt med hele pakka. For ei lykke.

Mannen jobbet turnus i en godt betalt jobb, friperiodene var enkle å samkjøre og vi hadde mye tid sammen. Som en familie på tre. Men oppdraget de jobbet for nærmet seg ferdigstilt, og tilbudet om flytting sammen med firmaet kom. Til Østlandet og en firetilåtte jobb. Vi reiste ned for å se, vilkårene fristet. Muligens spenningen med å prøve noe nytt likeså.

Men alt vi følte vi traff var storbyen selv med barnetomme gater og høye murer. Nei, Oslo var ikke stedet for oss og vi valgte å bli der vi var.

Ikke lenge etterpå stod vi på toppen av en haug med grus. Omtrent der kunne vi få stua vår, i andre etasje. Vi følte på utsikt, mot sjø og fjell. Tenkte på lekeplass over gata og lurte på hvem vi kunne få til naboer. Et spennende år tok til. Vi snakker 2006. Ti år tilbake. Vi tenkte i antall elektriske punkt, tapet og gulv over flere måneder. Bare dager før juleaften flyttet vi inn.

Kontrasten mellom det vi fikk der - splitter nytt hus med lekeplass rett over veien. Barn som kunne gå fritt mellom husene og strengt tatt gjennom bygda mot det vi så for oss at vi hadde fått i Oslo.

Fra da til nå har det skjedd enda mer. Familien har blitt større og vi flyttet hjem igjen. Tilbake til familie og venner.



Jeg føler meg heldig som sitter foran denne utsikten, med alle de godene det innebærer. Selv når nabohusene kommer opp og utsikten blir begrenset eller forsvinner, består alle de fine godenesom badestranden rett ned i gata og skogen bare et steinkast unna.

Selv om jeg både drømmer og jobber videre mot større ønsker og nye mål er det veldig godt å vite at livet er flott slik det er. Jeg håper de fleste kan føle som meg. Selv om en velger feil vei noen ganger.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik) hvor det kommer andre sider av dagene våre.

Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Inspirert av så mange av de flotte årskavalkadene laget denne seg nesten selv. Det var en stor, men veldig fin jobb som viste meg alle de utrolig flotte øyeblikkene vi har hatt. De små som det er så lett å glemme. Det har vært et år med mange enestående opplevelser og happeninger.



Vi har koset oss, nyt dagene med visshet om at det er så mye vi ikke vet.

Vi har vært på tur. Nære og mer fjerne. Ute og inne.



Ivrige ben på vei mot akebakken. Dette er dager det enda snakkes og drømmes om.

Innlegg fra vinterferien vår.



Vi spiller og leker, er nær og med.



Feiret bursdag og brukt påska på innspurt til konfirmasjonsfeiring i heimen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg telte sokker, skjorter og strømpebukser de siste dagene.


Storesøsteren vår har hatt egne store opplevelser, og setter stadig en stødigere fot ut i den verden.

Arbeidsutplassering gjennom skolen (hvor hun fikk bruk for bla våtdrakten) leir og skoletur utenlands. Mammanervene kjøres stadig!


Vi feiret 17.mai på våre barns premisser for første gang dette året. 17.mai er en av den verste dagen i året for oss. Vi kommer til å fortsette slik, så lenge barna ønsker det. Barnas dag skal være barnas dag. Siden jeg byttet bloggplatform etter innleggene om hvordan og hvorfor kan jeg ikke vise tilbake til de.



Vi holdt på å miste 2årsdagen til lillesøsteren vår. Bare fordi dagene løp så fort, samtidig som jeg trodde jeg hadde så godt tid. Plutselig bare var det akkurat den dagen.

Vi reddet oss inn med å kjøpe og montere et kjøkken mens hun hvilte på dagen. Dagen ble flott, besteforeldrene kom innom og søskenene var fornøyde med feiringen. Akkurat det som teller!

Vi tilbragte dager og timer på sykehuset, og startet planleggingen allerede i mars for å klare å få hele fire uker sommerferiefri. Med stor suksess!



Fire uker ferie, fire uker på tur med et hav av opplevelser daglig. Vi kom hjem bare dager før hverdagene med jobb og medisinering kalte. Med oss hjem følte vi at vi hadde andre barn enn vi reiste avgårde med. De hadde vokst og lært så mye.



En ferie med fart og spenning i sakte fart. Mye kos, sol, is, bikiniliv, bading. Vi var bare oss, med en følelse av all verdens tid.



Vi tilbragte sensommeren i campingvognen om helgene. Vi prioriterte tid sammen fremfor alt det andre som kanskje burde bli gjort. Husvask tok vi når høststormene innhentet oss.

Vi opplevde et hull i hodet. Alt jeg trengte var å få tisse......


Mens lillestoresøsteren vår og pappaen var på behandlingsreise, tok vi en tur til Tyskland. Vi opplevde fly, tog, drosje, båt og et innblikk i et annet land. Stor stas det enda snakkes varmt om. Med ønske om en ny tur

Fra innlegget om bord i ColorLine båten

Innlegget om opplevelsen av å reise. Det ble veldig spesielt når drosjesjaførene ikke kunne reglene rundt sikring av barn i bil i Norge.



De store tingene i livet, skjer virkelig når en minst venter det. Uten skikkelig kamera, med joggebukse og nyoperert (eller for min del lenge å vente) hårsveis traff vi plutselig de to her.

Rett fra operasjon på formiddagen til en tur ut for å få litt luft. Vi trodde sykehusklovnene tullet når de tidligere var på rommet vårt og snakket om å pynte seg for prinsen.

Store kontraster i livet, med kongelig besøk.



Det er fortsatt litt vanskelig å henge med på at 2015 er historie. Dagene går så fort, mye fortere nå enn før. Merkelig nok. Jeg skulle så gjerne stoppet tiden og vært akkurat her jeg er nå en stund til.

Egentlig ønsker jeg meg reprise av juleferien!

Nyttårsforsett har jeg ikke. Men jeg har mål for dagene. Mål om å nyte de, fortsette å være mest mulig tilstede og sammen med mine. Spille, lese og gå tur.

Skulle det være noe jeg kunne tenkt meg mer av tror jeg det må bli egentid. Likevel føles ikke behovet så stort. Jeg vet at tiden vi har nå er bare akkurat nå, om den er aldri så hektisk og søvnløs. På et vips er barna store og enda større - da vil de ikke lenger ha samme behovet for mammaen sin og det vil fort bli mer alenetid enn en ønsker seg.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik). Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments


Liv og latter, lek og moro. Romjulen fløy, det er egentlig litt trist.

Jeg føler meg ikke ferdig med jul og julekos. Vi er ikke klar for hverdager og forpliktelser enda. Det er så deilig å bare flyte på tid og være sammen. Fest og tur, spill og glede - alt om hverandre.



Ønsker et riktig godt nytt år i samme slengen.

"Åra som kommer er de du skal samle.

Skål for de nye og takk for de gamle!"

La drømmer oppfylles mens en samler på gyldne øyeblikk.


Følg oss gjerne på facebooksiden for å få med deg videre oppdateringer Livet med barneleddgikt (linket) eller på instagram (Familien Dybvik). Jeg setter stor pris på alle som vil følge oss, og blir veldig glad om du gir meg tilbakemeldinger :)


Likes

Comments