Nye innlegg

Følelser, Personlig, Psykisk helse, Selvbilde og selvtillit, Tabuer, Spiseforstyrrelser

Jeg føler meg deprimert for tida. Er inne i en tøff periode, hvor alt føles kjipt, fordi jeg i flere måneder nå har slitt med en spiseforstyrrelse som tærer veldig på kreftene mine, både fysisk og psykisk. Trening tre ganger om dagen, altfor lite mat, som ender opp i en stor skjevfordeling. Det er ikke rart at jeg føler meg konstant utslitt i hodet og i kroppen, men jeg må trene, har blitt helt besatt av det, og klarer ikke å stoppe, totalt avhengig av trening, som en slags rus. Noe jeg må gjøre, noe jeg må ha.

Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi jeg tror det er noe mange kan kjenne seg igjen i på ulikt vis. Når opptattheten av maten og treningen tar totalt over livet, fordi behovet for kontroll og det å holde følelsene på avstand blir så stor. Og det føles som å ha et troll i hodet - en konstant kalkulator som skal telle hver eneste kalori, ha kontroll over hvor mange kilometer som skal løpes, hvor mange ganger jeg må trene, hva jeg skal spise, når jeg skal spise og hvor mye jeg skal få lov til å innta av kalorier den dagen. Det blir en evig, ond sirkel full av vonde tanker rundt utseende, selvbilde, kropp, vekt, kalorier og trening. Det er så slitsomt, og vondt.

Spesielt vanskelig er det når jeg får følelsen av at helsevesenet ikke tar problemet mitt særlig alvorlig, fordi jeg utifra BMI er normalvektig, men på grensen til undervektig. Jeg fikk til og med høre av fastlegen min at: "Du er jo ikke undervektig ennå, så dette her er jo ikke så farlig." For meg ble dette veldig problematisk, fordi det bare bekreftet hva jeg selv tenkte: At jeg egentlig ikke er syk nok, at det ikke er et stort problem, og at jeg da bare kan fortsette som jeg gjør. Det næret også de spiseforstyrrede tankene mine enda mer, som om det "onde trollet" i hodet mitt fikk en bekreftelse utenfra på at jeg virkelig er stor. I etterkant mistet jeg fullstendig motivasjon for å gjøre en endring, og gjøre noe med spiseforstyrrelsen min, alt pågrunn av én kommentar fra den lite forståelsesfulle fastlegen min om at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg dro til fastlegen min for å få hjelp til det jeg hadde innsett var et stort problem, og var faktisk motivert på det tidspunktet, men endte opp med å ikke klare å gjøre en endring i det hele tatt, fordi det eneste fokuset var på hvor mye jeg fortsatt veide, og BMIen min.

Det er også denne opplevelsen jeg fikk på DPS - at det kun fokuseres på vekt og BMI, men ikke hvordan jeg har det psykisk, inne i hodet mitt, og hva spiseforstyrrelsen egentlig skyldes. Spiseforstyrrelsen handler jo egentlig ikke om tallene på en vekt eller hvor mange kilometer jeg må løpe, men om et stort behov for kontroll, og det å holde følelseskaoset mitt på avstand, når jeg ikke klarer å forholde meg til alt sammen. Det å kontrollere maten og treningen blir en måte å kontrollere det ukontrollerbare på. Å gjøre meg selv følelsesløs og likegyldig.

Jeg skulle ønske at helsevesenet fokuserte mer på hva som ligger bak, istedenfor å bare fokusere på hva pasienten veier og har i BMI. Det gjør ikke en pasient med spiseforstyrrelse bedre å få prentet inn hvor mye man veier til enhver tid, og få høre at: "BMIen din er jo normal," etterfulgt av et oppmuntrende smil, som om den normalvektige pasienten med spiseforstyrrelse da er frisk. Man kan ikke måle friskhet fra spiseforstyrrelsen bare utifra vekt eller BMI, men også se det som ligger bak. For det ligger alltid veldig vonde ting under dette enorme behovet for kontroll.

This is important for people to understand because many people with bulimia don't show physical signs and feel very alone because they can't tell anyone. -MD:

For min del er det et følelseskaos, og traumatiske opplevelser fra fortiden jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til som ligger bak. Det blir rett og slett for overveldende å ta inn over meg alt sammen. Så jeg ender med å flykte fra følelsene mine, løpe og trene dem av meg, sulte dem bort. Og det tærer noe forferdelig på kroppen min. Jeg vet det. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre noe med det, fordi jeg er livredd for alle følelsene som kommer til overflaten, når jeg ikke lenger føler at jeg har stålkontroll.

Jeg prøver å jobbe aktivt med disse problemene i gruppeterapien og hos behandleren min, men jeg merker at det er veldig vanskelig å finne motivasjon til å gjøre endringer akkurat nå. Idag var jeg på DPS for å utforme noe som kalles kasusformulering sammen med de to behandlerne i gruppa jeg går i - en plan med målene jeg har, og hva som hindrer meg i å nå disse. Vi diskuterte også hvordan jeg kan teste meg selv i gruppa, og komme nærmere målet mitt om å klare å forholde meg til følelsene mine uten å måtte bruke alle disse unhensiktsmessige strategiene. Dessverre har jeg en veldig lang vei å gå før jeg kommer dit, men skal nærme meg, med små skritt av gangen, fordi det å åpne opp for alle følelsene på en gang ikke er noe jeg klarer å håndtere.

Men for å klare dette er jeg helt avhengig av at de som skal hjelpe meg fokuserer på mer enn bare BMI og vekt.

For normal BMI og vekt er ikke = frisk.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Liv-Christine, Livet, Positive tanker, Refleksjoner, Selvutvikling, Tanker

Er det én ting jeg har blitt veldig flink til gjennom årenes løp, så er det å finne styrke i all motgangen jeg har opplevd. Jeg tror de vonde opplevelsene mine har gjort meg sterkere, og mer rustet til å møte problemer og utfordringer, når de dukker opp i nåtiden. På mange måter kan uttrykket "å finne styrke i morgang" fremstå som en klisjé for mange, siden det er så ihjelbrukt, men jeg tror allikevel at det er mye sant i det. Å finne den indre styrken en ikke visste at man hadde, evne å bruke utfordringene og fortiden som en ressurs, heller enn å skylde på alt det vanskelige, og ha det som unnskyldning i enhver situasjon:

"Jeg kan ikke gjøre dette, for jeg er så deprimert."

Det blir å gi næring til den tvilen samfunnet allerede har til mennesker med psykiske helseutfordringer. "De kan ikke, vil ikke, gidder ikke, og bruker det de sliter med som en unnskyldning for å slippe unna plikter og ansvar." For mange kan nok dette være provoserende å høre, og tro meg, det provoserer meg også, men det er dessverre ofte denne holdningen mange har til mennesker som sliter psykisk. Og da hjelper det lite hvis vi selv bekrefter disse holdningene som sanne ved å bukke under ved den minste lille utfordring. Livet går opp og ned, noen ganger kaver man rundt nede i gjørma uten å komme seg opp, møter veggen, går på trynet, og kommer seg opp igjen. Hvordan, lurer du kanskje på?

De siste årene har for meg handlet om å ikke bare leve, men overleve. Når dagene har vært som aller tøffest, og jeg har villet gi opp, da har jeg funnet den drivkraften som finnes dypt inni meg. Stayeren. Fighteren. Staheten, som kunne irritere alle da jeg var liten, har blitt min store styrke. For selv når jeg har vært nede i de dypeste daler, og vært fullstendig nede for telling, så har jeg reist meg igjen, og gått videre med hodet hevet. Fordi jeg klarer å skifte fokus, tenke på og gjøre noe annet, men ikke minst, fordi jeg aldri, aldri gir meg.

We all have an unsuspected reserve of strength inside that emerges when life puts us to the test.:

Jeg lar ikke andre mennesker tråkke på meg, bruke meg og dra meg ned i dritten. Derimot klarer jeg å snu motgangen til noe positivt. Hvis noen sier eller skriver noe stygt om meg, hever jeg meg over det. Det er nå i det siste jeg har funnet ut hvem som er mine ekte venner, de jeg kan stole på, og som virkelig støtter meg. Og de som viser seg aldri å ha vært mine venner overhodet. Jeg lærer noe hele tiden, og bare de siste dagene har jeg lært fem ting om meg selv:

1. Jeg takler motgang godt, og klarer å tenke rasjonelt i vanskelige situasjoner.
2. Jeg evner å heve meg over mennesker som ikke vil meg vel.
3. Jeg gidder ikke å bruke av min tid og mine ressurser på å ta meg nær av stygge kommentarer.
4. Jeg er mye sterkere mentalt enn det jeg trodde jeg var.

Og det aller viktigste:

Selv midt oppi noen belastende utfordringer, står jeg støtt i stormen.


Likes

Comments

Liv-Christine, Reise, Reiseskriverier, Roma

Jeg ligger mange innlegg etter på Romaturen jeg hadde i slutten av mars, men i dette innlegget ønsker jeg å avslutte dag 1, 27. mars, med den lokale opplevelsen jeg hadde hjemme hos en italiensk familie. På forhånd hadde jeg brukt siden withlocals.com, en nettside der lokale tilbyr guidede turer, middager og lignende. Den kan brukes i mange storbyer verden over, og noe jeg virkelig vil anbefale, hvis du ønsker noe annet enn bare opplevelsen av å være turist. For besøket jeg hadde hjemme hos denne italienske familien, Fransesco og Claudia, og de to sønnene deres, var helt fantastisk!

To uker før jeg skulle dra til Roma hadde vi kontakt på mail, hvor jeg fikk tilsendt beskrivelsen av hvilken metro jeg måtte ta, og hvor jeg skulle møte opp. Rett ved hostellet mitt, Ostello des Artistes, var metrostasjonen Castro Pretorio, som tok meg videre til metrostasjonen Piramide, cirka ti minutter unna, i bydelen Ostiense. Dette er vanligvis ikke en bydel hvor turistene drar, da det i all hovedsak er et boligområde. Derimot finner man litt historie her også. I Ostiense finner man blant annet et pyramideformet gravmonument fra det gamle Roma, som ble bygget i det 3. århundre inn i Aurelianusmuren - en bymur oppført rundt Roma av keiser Aurelian:

Bilderesultat for pyramid of cestius

Mer historie? Les om den 2000 år gamle Cestiuspyramiden her . FOTO: Dattatreya Mandal.

Metrostasjonen Piramide, der jeg skulle møte Claudia, er faktisk oppkalt etter Cestiuspyramiden, og er også det best bevarte monumentet fra det antikke Roma, da det flere ganger har blitt oppusset. Da jeg kom ut av metrostasjonen var pyramiden, og den gamle bymuren, det første jeg så i dette ellers stille og rolige området. Etter å ha vært nede i Romas travle sentrum hele dagen var det deilig å komme litt vekk fra alt yret av mennesker, biler og busser på kryss og tvers. Jeg ble hentet av Claudia, en utrolig hyggelig dame, utenfor metrostasjonen, også kjørte vi i cirka ti minutter, før vi var framme.

Det var så utrolig hyggelig å komme hjemme til Fransesco, Claudia og familien deres, pågrunn av gjestfriheten, og alt de hadde forberedt på forhånd. Jeg følte meg rett og slett veldig velkommen og inkludert. I tillegg var jeg så heldig å få lære både hvordan man lager ekte, italiensk Tiramisu fra bunnen av, og Pasta Carbonara, laget på romersk vis, med svinekjake. Her i Norge bruker vi stort sett bacon, som også er fra grisen, men sideflesk, og med en god del mindre fettinnhold enn svinekjaken. Grunnen til at de bruker svinekjake er pågrunn av den fantastiske smaken i det fettrike kjøttet, som stekes i stekepannen til det blir transparent/eller nesten helt gjennomsiktig. Det var Fransesco som lærte meg å lage Pasta Carbonara fra bunnen av, og jeg lærte innmari mange nye ting, som jeg aldri har tenkt på før. Den Pasta Carbonaren må være én av de beste jeg noensinne har smakt, og dere skal få se bilde av retten lengere ned i innlegget. Det var Claudia som lærte meg å lage Tiramisu, noe som viste seg å være mye mindre komplisert enn jeg hadde trodd. Vi brukte ladyfingers (avlange kjeks), som vi dyppet i nykokt espressokaffe, før vi presset to kjeks ned i bunnen av fire skåler. Over kjeksen hadde vi mascarponekrem, en mild italiensk ost laget av creme fraice, og avsluttet med å drysse kakao på toppen, før vi satte skålene i kjøleskapet, slik at de skulle få sette seg. Tiramisuen som Claudia og jeg lagde var til familien dagen etter, mens den fantastiske Tiramisuen jeg fikk servert hadde blitt laget tidligere på dagen. Det er virkelig noe av det beste jeg har smakt noen gang. De serverte en fireretters middag, som jeg aldri har opplevd maken til. Mer italiensk kunne det ikke ha blitt. Bare se her:

Først, en form for ragu (gryte), eller cacciatore, som det heter på italiensk, med svinekjøtt og rosmarin i en deilig tomatsaus med hjemmelaget brød ved siden av:


Deretter var det klart for rett nummer to, marinert oksekjøtt, som hadde ligget og godgjort seg i tomatsausen over fire timer på formiddagen sammen med hvitløk og italienske urter. Mer smaksfull mat har jeg faktisk aldri smakt før. Det var rett og slett helt nydelig. Salaten med olivenolje ga akkurat det lille ekstra til retten:

Claudia med sitt nydelige, hjemmebakte brød.

Hvis du trodde det var over der, så var det ikke det. Som rett nummer tre spiste vi en helt utrolig god Pasta Carbonara, som jeg faktisk var med å lage:

Hjemmelaget Pasta Carbonara slik det skal gjøres.

Hele den herlige familien samlet med Pasta Carbonaren Fransesco og jeg samarbeidet om.

Og til dessert avsluttet vi med en helt herlig Tiramisu, som jeg dessverre glemte å ta bilde av i farta.

Familien samlet rundt bordet.

Og tilslutt ble jeg også med på et bilde.

Det å gjøre noe slikt som dette, å dra hjem til en italiensk familie, var virkelig turens høydepunkt, uten tvil, og noe jeg vil anbefale andre å gjøre også. Fordi man da kan få en ordentlig kulturopplevelse utenom de vanlige turiststedene. Siden det var min første gang i Roma måtte jeg selvfølgelig besøke stedene "alle" besøker, men skulle jeg dratt på en tur nummer to, ville jeg definitivt prøvd å få til enda flere opplevelser som dette. Off the tourist paths. Jeg er så stolt av meg selv (ja, jeg sier det høyt!) som reiste til Roma, og så glad for at jeg gjorde det. Jeg angrer ikke et sekund!

Neste gang: Første hele dagen i Roma

Likes

Comments

Liv-Christine, Dikt, Samfunn, Skriving

Jeg skrev et dikt inspirert av Frode Grytten i forrige uke - om den mørke tida vi er inne i, hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle. Og jeg merker at jeg faktisk også selv trenger diktet mitt akkurat nå. Jeg trenger det gule, virvlende lyset til å skinne på meg, guide meg, og hjelpe meg i riktig retning, akkurat slik verden trenger dette lyset, dette håpet, om at fremtiden ikke er like mørk som den ser ut i øyeblikket. Da snakker jeg om den politiske situasjonen i verden - Donald Trump i USA på ville, gale veier, Kim Jong Un i Nord-Korea, som utvikler stadig flere atomvåpen, og som er villig til å bombe USA vekk fra kartet. Det er definitivt en dramatisk situasjon verden står overfor. Spørsmålet er om vi klarer å løse dette med ord istedenfor handling, uten bruk av atombomber og våpen? Jeg håper det. Så hvis det virkelig finnes et lys, la det skinne på Donald Trump og Kim Jong Un, slik at de kan finne en annen måte å løse problemene på enn total ødeleggelse.

Pigeon Point Lighthouse data-verified=

hvis det er lys

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys

være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,

la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget

og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys

skinne

på oss alle

Likes

Comments

Åpenhet, Behandling, Innleggelse, Legevakten, Personlig, Psykiatri

*Innlegget er redigert noe etter tilbakemelding om at enkelte beskrivelser kunne virke triggende.​

Jeg trodde ikke 
jeg skulle falle så tilbake, og bli så dårlig som jeg var for to og tre år siden, da jeg var veldig suicidal, og prøvde å ta livet av meg, men natt til lørdag hadde jeg et nytt selvmordsforsøk. Det eneste jeg har hatt siden høsten 2015.

Til dere som leser: Ikke bli bekymret, det går mye bedre nå, siden jeg ble så godt ivaretatt på Lier, og har god oppfølging av folk rundt meg. Jeg er IKKE i samme tilstand nå som jeg var da. I skrivende stund sitter jeg hjemme i leiligheten min, og skriver dette innlegget, fordi jeg har behov for å sette ord på hva jeg tenker og føler rundt helgens hendelser. I tillegg til at jeg syns det er viktig å være åpen om noe så vanskelig som et selvmordsforsøk, fordi min åpenhet kanskje kan hjelpe noen.

Natt til lørdag ble veldig dramatisk, og endte med et selvmordsforsøk. Jeg ble hentet av politi og ambulanse, og kjørt til Legevakta, hvor jeg fikk en seng på gangen, fordi alle andre rom var fulle. Natt til lørdag var visst veldig travel for dem, og jeg endte derfor opp med å vente på Legevakta fra klokka var to til klokka var nærmere fem, før jeg fikk snakke med en lege. Heldigvis ble jeg møtt av en veldig forståelsesfull og hyggelig lege denne gangen, som tok meg på alvor, og lyttet til hva jeg hadde å fortelle. Han skjønte at jeg hadde det veldig ille, og ringte Lier for å legge meg inn. Der ble jeg fra lørdag morgen til idag.

De siste ukene hadde vært veldig tøffe, ikke hele tiden, men små drypp kom hele tiden, og det bygde seg mer og mer opp inni meg, til det tilslutt rant over natt til lørdag. Jeg kjente på en forferdelig smerte inni meg, som det er lenge siden jeg har følt på. Der og da følte jeg meg så ferdig med livet mitt, alt føltes meningsløst, ingen form for lys eller håp. Jeg kjente sånn på hvor utslitt jeg var både mentalt og fysisk, at det eneste jeg ville i det øyeblikket var å dø. For å få fred fra alt sammen. Det endte ikke sånn, og det er jeg VELDIG glad for nå. Virkelig. For jeg vil jo egentlig leve, så mye jeg har lyst til å se og oppleve, gjøre, få til, mestre. Men natt til lørdag, på mitt aller, aller mørkeste, klarte jeg ikke å tenke på det overhodet.


Nå føler jeg meg bare heldig som kan se tilbake på det, og tenke at det gikk bra denne gangen også. Mye av grunnen til at det går bedre nå enn på lørdag er hvordan jeg ble møtt både på Legevakten og på Lier denne gangen. Det å bli møtt på en god måte er så utrolig viktig, og for meg er det alfa omega for å bli bedre på forholdsvis kort tid. Legene jeg møtte på Legevakten og Lier behandlet meg med respekt og verdighet. På Lier fikk jeg medvirke mye mer i min egen behandling enn før, legene lyttet til hva jeg sa, og etterkom ønsket mitt om å bli en dag til. Jeg hadde også mange gode samtaler med personalet, noe som definitivt hjalp meg litt ut av det mørket jeg befant meg i. Følelsen av å være trygg, å bli ivaretatt, at noen bryr seg, ser og hører meg, når jeg først kommer på Lier, det gjør en stor forskjell.

Og betydningen av å bli møtt på en god måte skal virkelig ikke undervurderes.

Likes

Comments

Åpenhet, Barndomsår, Dagbok, Følelser, Liv-Christine, Matproblematikk

​Det går ikke bra akkurat nå. Jeg plages av veldig vonde minner fra fortiden som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, og det resulterer i at jeg ta kontroll over noe. Maten er det jeg ender opp med å kontrollere, fordi jeg har et enormt følelelseskaos inni meg. Det gjør så vondt, alt det jeg bærer på, som jeg ikke har fått bearbeidet. All sorgen, alt sinnet, all smerten vokser og vokser seg større for hver dag som går. Fortiden min plager meg i nåtiden, og gjør livet mitt vanskelig og utfordrende. Angsten og frykten fyller meg opp innvendig, og jeg er redd for den minste ting. Jeg er redd. Det er skummelt å si det, fordi det føles så sårbart, som om jeg kaster meg selv til ulvene. Mange ganger tenker jeg over at denne bloggen heter Bak Fasaden, og hvor paradoksalt det er, når jeg er livredd for å skrive om hvordan jeg virkelig har det. For helt ærlig, vet jeg ikke om noen vil vite hva som foregår inni hodet mitt. Det er for dystert, for selvdestruktivt, for mørkt, for vondt, for fryktinngytende. Men så ender jeg opp med å prøve å sette ord på det allikevel, hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse:

"Jeg skammer meg hver eneste dag. Jeg føler skyld. Det veller opp i meg. Jeg er redd for redselen, redd for frykten, redd for sorgen, redd for følelsene mine, og ender opp med å gjøre meg komplett følelsesløs ved å kontrollere det eneste som kan kontrolles - maten. Den blir min bitre fiende. Oppe i hodet er det som om jeg har en ond kalkulator, konstant kalkulerende, tall som flimrer på netthinnen når jeg tenker på ulike matvarer, kalorier, hvor mange kilometer jeg må løpe idag. Jeg nyter ikke trening mer, det har blitt en tvang, noe jeg må gjøre, ren tortur, men jeg gjør det likevel. Løper fra fortidens jag, løper fra følelsene mine, løper av meg de kaloriene jeg putter inn. Løper, løper, løper til jeg har blodsmak i munnen og hjertet hamrer ut av brystet mitt, men jeg fortsetter allikevel, for stemmen i hodet sier: "Du er feit, stor, æsj, du er ekkel, stygg.. må løpe for å kvitte deg med alt fettet ditt!" Det er sånn jeg ser meg selv - som stor. For mye fett overalt. Jeg unngår å se meg i speilet, unngår vinduer, alt for å slippe synet av hvordan jeg ser ut. Speilbildet bekrefter det jeg tenker - om at jeg er stor, og jeg orker ikke denne daglige påminnelsen, derfor er den eneste gangen jeg ser meg i speilet, når jeg bruker det lille sminkespeilet mitt, for å sminke meg.

Og jeg vet nok hva du tenker, du som leser dette. Du tenker at ei jente med spiseforstyrrelse er ei ung jente med BMI på 15, og at hun ser ut som et beinrangel, på vei til å dø (satt veldig på spissen,) fordi det er slik media og samfunnet fremstiller saken. Sannheten er at de aller fleste som sliter med en spiseforstyrrelse enten er normalvektige eller på grensen til overvektige. Det er faktisk de færreste med spiseforstyrrelse som er undervektige. Om man har en spiseforstyrrelse eller ei måles ikke i BMI og vekt, da det finnes flere typer spiseforstyrrelser. Noen eksempler på dem er anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Vektforandringer ved spiseforstyrrelser er et tilleggssymptom til selve spiseforstyrrelsen, selv om det for en klinisk diagnose kreves at man har en viss BMI og vekt, i tillegg til andre symptomer. Om man er frisk eller ei fra en spiseforstyrrelse kan ikke måles i hva man veier, akkurat som hvor deprimert en person er ikke kan måles i tårer.

De færreste ser hvor vondt jeg har det inni meg, fordi jeg har blitt en mester i å skjule det, ved å ta på meg maska når jeg går ut døra, sette opp en fasade med fine klær, sminke og ordnet ytre. Være så flink jeg bare kan. Gjøre alt så riktig som mulig, slik at ingen kan komme å si at jeg ikke gjorde det godt nok. Smile, selv om jeg aller helst bare vil bli under dyna, og gråte til jeg ikke har flere tårer igjen. Jeg har faktisk fått høre fra folk at:
"Du kan da umulig ha det så ille, når du ser så bra ut, kler på deg fine klær, og sminker deg!" Det gjør vondt å høre det, veldig vondt, fordi det gir meg følelsen av å ikke bli trodd, at jeg ikke kan ha det vanskelig, selv om alt på utsiden ser greit ut. Som om man må gå i hullete, skitne klær og gi faen (unnskyld språket!) i hvordan man ser ut for å kunne være deprimert, og føle seg miserabel på innsiden. Det gjør meg faktisk innmari sint at noen i det hele tatt kan tenke slik. Det provoserer meg, og det gjør meg trist at det er slik folk tenker. Og det verste? Det er ikke bare "vanlige" folk som har sagt det, men også mennesker i helsevesenet, som burde vite bedre.

For meg er det faktisk ofte slik at, jo bedre jeg ser ut på utsiden, desto verre føler jeg meg på innsiden, paradoksalt nok. Men jeg har blitt så flink til å skjule hvordan jeg har det, at jeg ikke blir sett, når det er det jeg virkelig hadde trengt. At noen så meg, ga meg en klem, og fortalte meg at alt skal bli bra. At noen sa: "Jeg ser deg," og virkelig mente det. For jeg ender stort sett alltid med å skyve alle vekk fra meg, holde mennesker på en armlengdes avstand, fordi jeg er redd for å bli såret, redd for å bli skuffet, redd for å bli avvist, for å bli forlatt og overlatt til meg selv. Jeg lar ikke noen komme inn på meg, og bli kjent med meg, på ordentlig, fordi jeg ikke klarer å stole på noen. Og det gjør vondt dypt inni meg hver gang jeg tenker på det, det faktum at jeg ikke tør være nær noen.

Det gjør meg redd ved tanken om at jeg pågrunn av det kanskje kommer til å ende opp alene. At jeg skal bli gammel, alene. At jeg skal dø, alene. Fordi jeg aldri turte å la noen komme nær meg, fordi jeg aldri lot noen elske meg, fordi jeg syntes det var for skummelt å bli elsket. At jeg skal være singel for resten av mitt liv, med tanken om at "ingen vil ha meg," når den bitre sannheten er at jeg er i skyld i det selv, når jeg avviser de som kommer min vei, med den tause begrunnelsen: "Jeg er redd." Men jeg sier det aldri, og har aldri sagt det høyt, før nå, for det jeg gjør isteden er å avvise, skyve bort, le det bort og kanskje til og med såre den andre, for å være sikker på at jeg ikke skal bli "plaget" av personen igjen. Når det jeg aller helst vil er at noen skal holde rundt meg, være glad i meg, bry seg om meg, elske meg, le med meg og være der for meg.

Dette er meg bak fasaden. Ei liten, sårbar jente, med et knust selvbilde og en knust selvtillit, som lever i fortiden, med alle de vonde minnene mine. Redd for alt som kan gå galt. Redd for å feile. Redd for å ikke være god nok. Tanker om at jeg feiler, at jeg ikke er god nok, og aldri har vært det. Masse vonde følelser jeg aldri får utløp for. Følelser ingen noensinne ser eller får ta del i, og helt ærlig, så vet jeg ikke engang om jeg tør se dem, og møte dem selv heller. Fordi det gjør for vondt.

Så da ender det med at jeg løper isteden. Med fortidens jag i hælene.

Likes

Comments

Liv-Christine, Om skrivingen, Refleksjoner, Skriving, Tanker
Jeg kan ha den følelsen fra tid til annen, eller, sannheten er at jeg har den følelsen altfor ofte. Det er da jeg rømmer til skrivingen, og ordene blir redningen min, det som holder meg oppe, trøsten, en del av helingsprosessen, der jeg kan innrømme og erkjenne det jeg nesten ikke engang kan innrømme eller erkjenne for meg selv. Skriveprosessen kan tidsvis være ekstremt vanskelig og krevende, følelsen av å stange hodet i veggen er ikke et ukjent terreng for meg, selv om jeg noen ganger skulle ønske det var det. Virkelig.

Det å være en skriver, dikter eller forfatter er ikke noe glamorøst liv, som enkelte skal ha det til. Rotete skrivebord (i et slags system, som bare jeg skjønner), åpne bøker, lukkede bøker, notatark i alle retninger, penner og markeringstusjer. Hah, og nå tenker du sikkert at det hadde vært kjempegøy å se bilde av denne pulten, og hvordan den ser ut. Vel, du får ikke akkurat dét, men, et lite glimt av den skal du få se allikevel (fra mitt lille studie av Ted Hughes, dikteren som var gift med Sylvia Plath, i Norton Antologhy of Poetry), akkurat slik jeg liker å jobbe:
DSC_0186 (1).JPG

De siste par årene nå har jeg jobbet med en bydiktbok, som sakte, men sikkert blir helere og helere. Skulle helst vært ferdig for lenge siden, dessverre er det ikke helt slik skriveprosessen fungerer. Jeg kan ikke tvinge fram det jeg ønsker å skrive, ofte kommer ordene til meg, og ikke motsatt. Skriver jeg ikke, leser jeg isteden, hører på musikk, ser filmer og dokumentarer, går meg en tur, setter meg i sola, tar meg en løpetur i regnet, snakker med noen eller setter meg på en kafé bare for å iaktta menneskene som haster forbi. Mens andre ganger sitter jeg på biblioteket, på bussen eller toget, for ofte blir jeg ekstra inspirert, når jeg er i bevegelse, som på et fly, for eksempel.

Eller, bare sitte helt stille, hjemme i leiligheten min, uten å gjøre noe som helst, slik jeg har lært i Helge Torvunds skriveleksjoner, og kjenne på uroen som dukker opp, følelsene, tankene, legge merke til alle lydene som gir seg til kjenne, ting jeg vanligvis aldri legger merke til. Det er ofte da, i det aller mest ubehagelige, stillheten og rastløsheten, jeg finner det jeg egentlig ønsker å uttrykke.

Ordene som er innerst inne, en plass.

--

Ønsker dere alle en flott påske!

Likes

Comments

Aktuelt
Det er utrolig spesielt når terroren rammer så nært oss, og det kaster meg tilbake til 22. juli, og dagene etterpå. Hvordan svenskene nå samler seg mot hatet, fyller gatene med blomster og lys. Så mye kjærlighet og samhold. Hvordan alle åpnet hjemmet sitt på fredag, med hashtaggen #openstocholm på Twitter, da tusenvis av mennesker ble strandet i sentrum under lockdown. Det er én av de vakreste taggene jeg har sett, bare se:

Humanity can be found even in the darkest of times. I can assure you, the Swedes will carry on spreading love. #openstockholm

Anyone stuck for place due to lockdown in Stockholm can follow #openstockholm where help is being offered to commuters/tourists etc - Unity
The racist trolls are puking their hatred and #openstockholm shows we are a caring open society. We are Swedes and we are not afraid #sweden



C801QAMXsAAp18A (1)

En politibil har blitt dekket av blomster, og jeg husker tilbake til Oslo etter 22. juli for snart seks år siden, en politibil nesten akkurat slik, dekket med røde, hvite, rosa, oransje og gule roser. Tusenvis av mennesker som har samlet seg på torget i Stockholm idag, tar meg tilbake til Drammen, da 30 000 mennesker samlet seg, og jeg feller noen tårer, for Stockholm, ofrene, at dette kan skje, og for 22. juli, og alle de som døde den dagen, fordi det fortsatt gjør meg trist.

C86SIclXgAAPj6-

Slike hendelser som dette gjør meg sint. Det gjør meg forbanna. Det gjør meg trist. En elleve år gammel jente døde. Tre andre mennesker mistet livet,  og femten ble skadet. Noen av dem er fortsatt på sykehus. Det er så tragisk, forferdelig og vondt at disse terrorhandlingene fortsetter rundt om i verden, både i Europa, men også i Syria og Midtøsten, nå senest, et helt grusomt syreangrep mot en barneskole, der mange barn ble drept. Jeg blir kvalm. Jeg føler avsky.

Hvis det skal fortsette med terrorangrep som dette har vi en mørk fremtid i vente, men, og det finnes et stort men, for det finnes et lys i mørket. Og det er hvordan vi svarer, når terroren rammer, ikke med mer hat, men med kjærlighet, samhold, roser og lys. Dette er kanskje ikke svaret på hvordan vi kan stoppe terroren fra å skje, men måten å stå sammen på, når det grusomme skjer.

For løsningen på mindre terror er ikke bare samhold og kjærlighet, det handler også om å effektivisere kampen mot terrorismen. Bruke enda mer ressurser på forebyggende arbeid, spesielt i skolen, og prøve å fange opp dem som er på vei til å falle ut av samfunnet, eller finne dem som allerede har falt ut, fordi det vi har sett er at det er disse menneskene, de ensomme ulvene, som er aller farligst.

Men det aller viktigste er at vi, som mennesker, ikke begynner å endre måten vi lever på, fordi vi er redde. Vi må ikke la terroristene vinne ved at vi gir etter for frykten, og slutter å gjøre det vi alltid har gjort, reise, kose oss på konserter, sitte ute og spise, gå på fotballkamper. For det er nettopp dette terroristene ønsker: Å fylle oss med så mye frykt, at vi blir tvunget til å forandre oss, og hvordan vi lever. Men ikke gi etter for det, ikke gi etter for det!

For den verste straffen for terroristene er at vi ikke lar oss forandre, at vi ikke lar oss knekke, og at vi lever dagliglivet vårt.

Akkurat slik som før. 

Likes

Comments

Bøker/litteratur, Hverdag, Liv-Christine, Mål
Det er lørdag, og det er egentlig ikke noe spesielt ved det, annet enn at det snart er påskeferie. Jeg øver meg på å slappe av. Gjøre ingenting. Puste. For stort sett må jeg gjøre noe hele tiden, klarer knapt å sitte stille, og da er det viktig å roe ned. Idag har jeg derfor satt meg ned med denne boka til Nicolai Houm (eller rettere sagt prøvd, siden jeg er rastløsheten selv):

DSC_0471 (1)

Det er ikke tilfeldig at jeg leser akkurat denne boka nå, og jeg syns det er rart at jeg ikke har begynt på den før, men sannheten er at jeg de par siste årene nå faktisk nesten ikke har lest en eneste bok. Noe som egentlig er til å gå i skammekroken av. Denne boka, De håpefulle, skrevet av Nicolai Houm, har faktisk også en historie bak seg. Jeg kjøpte den nemlig ikke selv, jeg fikk den da jeg sluttet i Dagsavisen Fremtiden i august 2014, etter et halvt år i praksis, i tillegg til en annen bok som heter David og Goliat, skrevet av Malcolm Gladwell, som jeg for øvrig har lest flere ganger.

Boka jeg leser nå handler om familien Lindberg, der de tre barna alle hadde forutsetninger for å lykkes, men hvordan kunne det da gå så galt med dem? Danseren og opprøreren Thea som roter det til i Nasjonalballetten. Den rastløse forfatteren og surferen Joachim som går over lik for suksess. Og den yngste sønnen, den godhjertede feltpresten Christoffer, som begår en uopprettelig tabbe i Afghanistan.
(Tekst på bakgrunn av bokens bakside)

For meg blir denne boka gjenkjennbar for meg på flere plan, både med tanke på hva karakterene gjør og hvordan de føler seg. Den evige streben etter perfeksjon, det store ønsket og søken etter suksess, og alle hindrene som dukker opp på veien. For det å lykkes er ikke gratis, og er veldig ofte på tross av vanskelighetene en har opplevd, men det er håpet som driver disse karakterene, og som driver meg, derav tittelen, De håpefulle.

Men over til noe litt annet, så føler jeg paradoksalt nok at jeg ikke har noe å skrive om, når jeg i realiteten har over 1000 bilder igjen fra Roma, og historier/opplevelser til i hvert fall ti innlegg til. Jeg tror det jeg føler på nå er dårlig selvtillit, og mangel på motivasjon, kanskje er jeg også en smule uinspirert. På et aller annet vis har jeg fått for meg at ingen leser det jeg skriver på denne bloggen, fordi det er dårlig, også blir det innmari teit å skrive, når jeg titt og ofte faktisk får komplimenter for at det jeg skriver er veldig bra.

I det siste har jeg tenkt på å utvide bloggkonseptet mitt til å handle om mer enn bare psykisk helse, fordi jeg interesserer meg for så mange flere ting, og heller ikke bare vil fokusere på utfordringer, men også positive ting. Jeg vil bruke bloggen min til å skrive om bøker og musikk jeg liker, skriveprosessen, skriving og dikt, poste flere bilder jeg tar, poste tekster som handler om andre ting enn helse. Noe jeg håper dere vil finne interessant.

For meg er det viktig å påpeke at dette på ingen måte skal bli noen rosablogg, og jeg kommer aldri til å bli en person som legger ut: "Å, se den nye maskaraen jeg kjøpte i går." Det er det som skiller denne bloggen fra andre blogger der ute, og jeg håper dere vil like det nye konseptet som fortsatt er under utvikling.

Hva tenker dere om at jeg skal skrive om mer enn bare psykisk helse?

Likes

Comments

Jeg har alltid drømt om å reise til Roma og Italia. I 10 år hadde jeg denne drømmen om en dag å kunne reise helt alene ut i verden, men fortalte ikke om den til noen, fordi jeg var redd for at folk skulle tenke jeg var gal som ville dra til Roma helt på egenhånd. Jeg skulle bli 21 år, nesten 22, før den store drømmen min skulle gå i oppfyllelse. Det var for to måneder siden at jeg for alvor begynte å leke med tanken om at jeg faktisk skulle reise, under en måned siden jeg tok avgjørelsen, og bestilte billettene til Roma. Ingen vei tilbake. Jeg skulle til Roma, til Roma!

Én av Europas mest besøkte byer, med over 3000 år historie, så mye å se og oppleve. Roma er den perfekte kombinasjonen av historie, arkitektur, kunst, kultur, musikk og mat. Du trodde kanskje at "byen som aldri sover" er New York, men Roma sover heller aldri, med et yrende folkeliv dag og natt, vil jeg tørre å påsta at Roma er Europas aldri-sovende by. Og for meg, er Roma den perfekte byen for opplevelser på alle plan. I dette innlegget vil jeg introdusere dere for en by jeg virkelig falt pladask for den tiden jeg var der, fra 27. til 31. mars 2017. Hva du bare må se og gjøre, for en opplevelse for livet.

Jeg ankom Roma rundt klokka elleve mandag 27. mars. Allerede fra lufta så jeg den blå himmelen, sola som skinte, og tusener på tusener av hustak i byen jeg snart skulle utforske. Jeg hadde en helt surrealistisk følelse inni meg da vi landet på rullebanen i Roma, jeg kunne ikke tro at jeg endelig hadde fått drømmen min oppfylt, etter så mange år. Da jeg gikk ut av flyet, og for å finne bagasjen min, kjente jeg hvordan adrenalinet mitt steg, og hjertet som banket en anelse fortere enn vanlig, av spenning og begeistring. Å være i en helt ny by, i et fremmed land, et sted jeg aldri hadde vært før. Den samme følelsen andre får av ekstremsport, det å sette utfor en fjellside eller hoppe i fallskjerm, får jeg av å reise, se noe nytt, bli utfordret, bli bombardert med impulser og gode opplevelser. Det er det jeg lever for. Å se verden. Det å oppleve. Gjøre noe som gir mening.



På flyplassen dukket det opp en liten utfordring. Jeg kunne ikke finne transporten min, som jeg hadde booket over nettet på forhånd, og begynte å få litt småpanikk. I ankomsthallen sto det sjåfører, rekke på rekke, med navneskilt i hendene, og jeg lot øynene gli over hver av dem for å se etter navnet mitt flere ganger, men fant det ikke. Og der sto jeg, med 10 euro, fordi resten av pengene mine ikke kom før på ettermiddagen. Det var da en mann kom bort til meg, og lurte på om jeg trengte hjelp. "Ja," svarte jeg, også begynte jeg å forklare at jeg ikke fant sjåføren min, at jeg bare hadde 10 euro og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg til hotellet mitt. Først prøvde han å hjelpe meg ved å ringe hotellet mitt, men de kunne ikke hjelpe, og deretter prøvde han å ringe selskapet som skulle plukke meg opp, men kom ikke fram på noen av numrene (og i ettertid mistenker jeg at denne mannen trykket feil nummer med vilje,) for å få meg til å betale 80 euro for en taxi inn til byen. Hvorpå, jeg nok en gang måtte forklare at jeg bare hadde 10 euro, og ikke kunne betale så mye som 80, noe jeg uansett ikke hadde gjort, fordi det åpenbart nesten er svindel å betale så mye for en taxi fra flyplassen, når det finnes mye billigere alternativer.

Jeg endte dermed opp med å ta shuttelbussen fra flyplassen til 8 euro, noe jeg nå i ettertid anbefaler. Det skal også nevnes at det hele hadde bunnet i en misforståelse - jeg hadde nemlig fått en mail om hvor jeg skulle møte opp, noe som viste seg å være feil. Dette fikk jeg vite da jeg satt på bussen inn til byen, og en dame fra selskapet ringte meg, fordi hun lurte på hvor jeg var hen, siden sjåføren hadde ventet i 40 minutter uten at jeg hadde kommet. Men heldigvis ordnet det hele seg, og jeg kom trygt fram til sentrum.

På vei til hotellet mitt skjedde det jeg hadde håpet ikke skulle skje. Mobilen min gikk tom for strøm, og kart hadde jeg selvfølgelig ikke. Oh the irony, tenkte jeg, fordi jeg hadde tenkt til å bruke Google Maps. Det var da jeg stoppet opp, midt på fortauet, med den limegrønne kofferten min ved siden av meg, og tok noen dype pust, helt ned i mellomgulvet, mens jeg tenkte problemløsning. "Tenk, tenk, ikke få panikk nå, hvordan løser du dette?" Jeg hadde lært meg adressen utenat, og husket noen få gatenavn jeg hadde sett på Google Maps rett før mobilen min døde. Jeg bestemte meg derfor for å ta i bruk mine gamle journalistevner, ala fem-på-gaten, bare at jeg denne gangen skulle spørre meg fram for å finne veien til hotellet.

Det endte med at jeg spurte fire ulike personer, som alle førte meg nærmere og nærmere hotellet, helt til jeg møtte person nummer fem, en veldig hyggelig, ung italiensk dame, som endte opp med å følge meg helt frem til hotellet. På veien dit hadde vi også en veldig hyggelig prat, som et bevis på hvor åpne og hjelpsomme de aller fleste italienere er. Et kyss på venstre kinn, og et kyss på høyere kinn, før vi sa "ciao" og skilte våre veier, på ekte, vennlig italiensk vis. Og da sto jeg endelig utenfor hotellet mitt Ostello des Artistes, i et veldig stille og rolig område, i en sidegate, til den travle hovedgata, med busser, biler og taxier i alle retninger. Sentralt beliggende, bare en ti minutters spasertur fra Terministasjonen.
Hotel des Artistes, Via Villafranca 20, i nærheten av Termini.

Da jeg kom til hotellet var klokka bare såvidt passert tolv, og innsjekkingen var ikke før tre, derfor låste jeg inn bagasjen min i respesjonen, og satte meg i et fellesområde i femte etasje for å lade telefonen min, noe stresset, fordi jeg hadde flere ting jeg skulle rekke. Jeg måtte plukke opp Roma- og Vatikanpasset mitt på et kontor nede ved Largo di Torre Argentina før klokka fire, og på kvelden skulle jeg hjem til en italiensk familie på middag.

På dette tidspunktet var klokka rundt to. Jeg satt og ladet telefonen min en time før jeg ikke hadde tåldmodighet til å vente mer, og gikk ut for å finne riktig buss, men først måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle skaffe meg bussbillett. Det endte med en god del mer spørring, og noe av min skrøpelige turistitaliensk før jeg endelig fant en kiosk, der jeg fikk kjøpt meg en billett. Før jeg hev meg på en buss ned til sentrum, og havnet nede på det mest fascinerende torget jeg noensinne har sett, Largo di Torre Argentina, som visstnok ikke har noe med Argentina å gjøre, men som er oppkalt etter Torre Argentina, et tårnlignende bygg som ligger på plassen. Bygd i 1503 av den pavelige sermonimester Johannes Burckhardt, som opprinnelig var fra Strasbourg, kalt Argentoratum på latin, derav dagens navn på plassen, Largo di Torre Argentina, eller "Marsmarken" som den også kalles.
Largo di Torre Argentina.

Jeg var veldig stresset, fordi klokka var 15:25 da bussen kjørte inn på plassen, og kontoret jeg skulle til stengte fire. Jeg løp derfor, i det jeg trodde var riktig retning, for å rekke det, endte opp med å spørre en dame som pekte i en retning, som viste seg å være feil, og pågrunn av dette tapte jeg dyrebar tid. Derfor endte jeg opp med å hive meg i en taxi det siste stykket, noe jeg var glad for, med tanke på at jeg ikke hadde rukket frem i tide ellers. Heseblesende kom jeg til kontoret, og det første jeg ser, en lang kø ut døra, og posteren på døra - Closing time: 17.00. Da må jeg innrømme at jeg ble lettere irritert, men også lettet, over at jeg rakk det! Da var det bare å senke skuldrene, og slappe av, i alle fall nesten, for jeg måtte fortsatt rekke tilbake til hotellet, siden jeg skulle til den italienske familien på kvelden, men først tok jeg meg en liten rundtur nede i sentrum:
Piazza Venezia

Sen lunsj på Caffé Argentina
Inne på Caffé Argentina
Min første pastarett i Roma

Il Gesù


Neste gang: Hjemme hos en italiensk familie.

Ønsker dere en riktig god påske, så lenge!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

* Den kommende uka kommer jeg til å poste innlegg om turen til Roma  27. til 31. mars. Innlegget er skrevet tirsdag 28. mars.

Dagen i går startet grytidlig, klokken to natt til mandag sto jeg opp for å rekke toget mitt som skulle gå klokka 04:02 fra Drammen stasjon, siden flyet mitt gikk 07:10 fra Gardermoen. Jeg kom meg opp i tide helt ukomplisert, faktisk våknet jeg allerede i tolvtiden, men sovnet igjen, og sov til vekkingen ringte klokken to. Ei god venninne av meg, jeg kaller henne Y, ringte meg også like etter to, siden hun allikevel var våken, og vi snakket i nærmere tjue minutter. Det var både hyggelig, hjelpsomt og fikk tiden til å gå litt fortere. Tiden fra klokken var to til klokken plutselig var tre gikk skremmende fort, men jeg rakk allikevel å se en og en halv episode av Masterchef Canada før jeg ikke hadde tålmodighet til å vente lengre, og gikk bort til stasjonen. Der var jeg så tidlig, at jeg faktisk måtte vente på Nokas for at de skulle låse opp dørene. Det har jeg definitivt aldri opplevd før, for å si det sånn! Heldigvis kom jeg meg inn tilslutt, kjøpt billett og satt meg på toget, som fikk meg helt uproblematisk fram til flyplassen. Og sånn så det ut på Gardermoen mandag morgen, helt forbilledlig vær:

17553961_10212031635563434_3117511404240342794_n

Og slik så jeg ut, full av spenning, reisefeber og reisenerver:
17498792_10212031403757639_6338048862262145415_n

På dette tidspunktet hadde flyplasstankene for lengst dukket opp:


Flyplasstanker: Jeg er så spent. Sitter ved gate E17, og venter på innsjekking 06:40. Første gang jeg skal fly alene. Første gang jeg reiser alene, og skal være borte i en uke. Helt på egenhånd. Det er mange for-første-gang-ting jeg har gjort, og skal gjøre alene idag. Fly alene. Ende opp på en fremmed flyplass, i et land og i en by jeg aldri har vært før. Finne transporten min fra flyplassen tilhotellet. Sjekke inn på hotellet. Orientere meg i en helt ny by. Kjenner på et adrenalinkick ved tanken. Kriblinger i kroppen. Litt hjertebank. Glede. Spenning. Forventninger. Kan-ikke-vente-til-å-komme-fram-følelsen. Er på vei ut på et helt fantastisk eventyr, og det føles surrealistisk at jeg snart, om cirka en time, sitter på flyet til Roma i soloppgangen. Alt har gått så bra hittil. Kom meg opp i god tid, snakket med ei venninne som ringte meg i totida, så litt på House of Cards mens jeg ordnet meg, spiste grytidlig frokost og la i vei bort til togstasjonen i god tid. Så god tid at stasjonen ikke engang var åpnet da jeg ankom, og måtte vente på Nokas til å låse opp. Togreisen gikk knirkefritt, og timen på toget bare fløy forbi. Uproblematisk innsjekking, og null kø i sikkerhetskontrollen var deilig på en tidlig mandag morgen. Nå sitter jeg bare og venter, med musikk på øret, sammen med mange andre mennesker som skal til Roma. Noen reiser alene som meg, mens andre reiser sammen. Ektepar, venninner og noen gutter som nok skal på guttetur. Det er fascinerende å iaktta mennesker på en flyplass. Lage historien deres. Prøve å tenke seg til hva og hvor de skal. Hvor lenge de skal være borte. Hva de tenker og føler. Hva relasjonen med hvem de reiser sammen med er, eller hva de som reiser alene tenker. Har de gjort det før, eller er det første gang de reiser alene også? Gleder de seg? Er de spente, og nervøse for hvordan dette kommer til å gå? Kjenner de på reisefeber? Adrenalinet som stiger? Kriblinger i kroppen? Det gjør i hvert fall jeg. Dette skal bli så utrolig bra. Prøver fremdeles å fatte at denne drømmen blir virkelighet idag. En 10 år gammel drøm jeg ikke lengre trenger å drømme om. Og det føles helt ubeskrivelig!

Likes

Comments

Her kommer et utvalg av bildene mine fra dag 1 i Roma, altså i går, mandag 27. mars. Og som dere ser opplevde jeg en hel masse bare i går, når jeg ikke engang hadde vært en halv dag i Roma ennå. Dagen idag har med andre ord vært fullpakket med opplevelser, nye steder og uforglemmelige minner. Historier fra dag 1, og alt om dag 2 kommer. Siden jeg nå har så tettpakkede dager her, skriver jeg om dag 1 på dag 2, dag 2 på dag 3, også videre, fordi jeg rett og slett er såpass sliten når jeg først kommer tilbake til hotellet, at jeg omtrent sovner stående. I skrivende stund er jeg tilbake på hotellet for å hvile føttene litt, før jeg skal ut å spise middag etterpå. Her i Roma er det faktisk ikke uvanlig å spise middag så sent som halv ti på kvelden. Tiden er derfor det siste jeg trenger å tenke på. Jeg koser meg utrolig mye her, og har det helt fantastisk!

Abiamo stampato, amici!

Bildene fra min første dag i Roma:

[caption id="attachment_7355" align="alignnone" width="4272"]38 Largo de Torre Argentina[/caption]

37

[caption id="attachment_7356" align="alignnone" width="4272"]40 Caffé Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7351" align="alignnone" width="4272"]34 Inside Caffé Argentina[/caption]

42

35

36

32

29

[caption id="attachment_7348" align="alignnone" width="4272"]31 Piazza del Gesù[/caption]

[caption id="attachment_7350" align="alignnone" width="4272"]33 Piazza del Gesù[/caption]

27

24

25

28

23

21

20

19

18

[caption id="attachment_7334" align="alignnone" width="4272"]17 Piazza Venezia[/caption]

[caption id="attachment_7333" align="alignnone" width="4272"]16 Piazza Venezia[/caption]

[caption id="attachment_7331" align="alignnone" width="4272"]14 Largo de Torre Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7330" align="alignnone" width="4272"]13 Largo de Torre Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7326" align="alignnone" width="4272"]9 With Claudia and Franscesco's family in Piazzale Ostiense[/caption]

[caption id="attachment_7325" align="alignnone" width="4272"]8 (Almost) the whole Italian family and me[/caption]

[caption id="attachment_7324" align="alignnone" width="4272"]7 The Italian family[/caption]

[caption id="attachment_7318" align="alignnone" width="960"]17457611_10212037897159970_7526571588671794986_n Selfie with Franscesco and Claudia[/caption]

[caption id="attachment_7329" align="alignnone" width="4272"]12 Homemade Pasta Carbonara[/caption]

[caption id="attachment_7328" align="alignnone" width="4272"]11 Pasta Carbonara, the Italian way[/caption]

[caption id="attachment_7323" align="alignnone" width="4272"]6 Marinated beef in tomatosauce[/caption]

5

[caption id="attachment_7359" align="alignnone" width="4272"]Claudia with homemade bread Claudia with their homemade Italian bread[/caption]

Likes

Comments

Idag var jeg på en poesikonsert på Papirbredden med mitt store forfatterforbilde Frode Grytten, Pedro Carmona-Alvarez og Annlaug Børsheim, i forbindelse med Vindtornfestivalen, som finner sted hvert år. Poesikonserten på biblioteket var helt magisk, i sånn harmoni mellom Frode Gryttens lyrikk, Pedro Carmona-Alvarez’ gitarspill og sang, og Annlaug Børsheims vakre stemme, gitar- og fiolinspill. I den timen poesikonserten varte satt jeg nærmest i transe, så rørerende, inspirerende, tankevekkende og humoristisk fra Frode Grytten, med et ordentlig glimt i øyet. Som han selv sa: «Nå har dere fått høre dikt om nesten alle mine slektninger – mor, far, bestefar og om datteren min.» Historier fra barndom, ungdomstid og voksen alder. Betraktninger om seg selv, familien, samfunnet, Norge og verden. De små og store tingene. Viktige og uviktige ting. Hverdagslige og uhverdagslige hendelser i skjønn forening. Akkompagnert av Frode Gryttens store musikalske favoritter, som blant annet Bruce Springsteen, Natalie Merchant og Sharon van Etten, skapte en perfekt ramme rundt historiene.



[caption id="attachment_7295" align="alignnone" width="960"]17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n Annlaug Børsheim, Pedro Carmona-Alvarez og Frode Grytten på lørdagens poesiekonsert. FOTO: Liv-Christine Hoem[/caption]

I kveld deles også Triztan Vindtorns poesipris ut i Drammens teater, og det er veldig spennende å se hvem som får tildelt prisen i år for sitt poetiske virke, og det viktige arbeidet for poesien. For det er noe jeg er helt sikker på: «Poesien er ikke død!»




Det er helt utrolig å tenke på at det bare er to dager igjen. Idag og i morgen gjør jeg de siste forbredelsene til Romaturen min. Grytidlig mandag morgen kl. 04.02, setter jeg meg på det første Flytoget som går til Gardermoen. Søndag kveld kommer jeg derfor til å legge meg tidlig,  sånn rundt klokken åtte, for å stå opp i totiden på natta for å rekke toget mitt, siden jeg aldri hadde kommet meg opp hvis jeg hadde lagt meg noe senere. Heldigvis er jeg i rute med pakkingen, og har nå bare noen få ting igjen før jeg er klar.

DSC_0264.JPG

Jeg blir mer og mer spent med tanke på reisen nå. Skjønner ærlig talt ikke at jeg skal til Roma. Prøver å overbevise meg selv om at dette faktisk skjer, men klarer ikke å forstå det. Jeg tror ikke det kommer til å gå opp for meg før jeg er på italiensk jord, og hører det italienske språket rundt meg på alle kanter. Kanskje selv ikke da. Dette er stort for meg, og på mange måter også en veldig viktig reise, fordi det er den første reisen jeg gjør helt på egenhånd. Jeg håper at turen min til Roma skal gi meg en følelse av mestring og selvstendighet. For skal jeg være helt ærlig, så er det å reise alene utenfor komfortsonen min på mange måter, det kjennes litt skremmende, men samtidig tenker jeg at: «En gang må være den første,» som man så ofte sier. Det å gjøre noe for første gang er alltid skummelt på grunn av alt det ukjente, det man ikke vet, det man ikke kan forberede seg på. Men jeg håper og tror at dette skal bli en helt fantastisk tur, som jeg kommer til å huske for resten av livet, fordi det er en ti år gammel drøm som går i oppfyllelse. Å få reise til Roma, og lande på italiensk jord for første gang.

Og hvis legenden stemmer, skal jeg med ryggen til kaste en mynt i Trevifontenen, og komme tilbake til alle de andre stedene jeg har lyst til å besøke i Italia. En dag, en dag kommer det til å skje, for jeg vet med meg selv at, når jeg har bestemt meg for noe, klarer jeg å oppnå det. For ønsker man noe sterkt nok, og virkelig vil noe, får man det til.

Likes

Comments

It was only when I was able to write, I felt truly alive (1)

I anledning Verdens poesidag idag har jeg bestemt meg for å ta frem en gammel tekst, som faktisk ble skrevet 20. april 2014, for nesten tre år siden, om 29 dager. Den handler om trangen til å skrive, om lidenskapen, noe jeg må gjøre, fordi ingenting ville gitt mening uten. Det er dét skriving er for meg, en livsstil, en livsnødvendighet, nærmest en besettelse i positiv forstand. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg plutselig ikke kunne skrive mer, og jeg føler denne teksten, som jeg skrev da jeg var 18, uttrykker så godt hva skrivingen betyr for meg:

"Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummede mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min."


Denne dagen for tre år siden husker jeg som om det skulle ha vært i går. Jeg jobbet som praktikant i Dagsavisen Fremtiden på den tiden, og hadde saken "Løper etter Vindtorn" på trykk, om Ida Marie Brown som hadde skrevet en Triztan Vindtorn-biografi. Lansert på selveste Verdens poesidag. Jeg var også så heldig å få billetter til den store utdelingen av Triztan Vindtorns poesipris i Drammens teater, hvor Stein Mehren, en helt fantastisk poet, endte opp med å få prisen. Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad live på scenen, to skuespillere gjenforent etter nesten 15 år. Bjarte Hjelmelands lesning av Henrik Ibsens dramatiske dikt Terje Vigen, sitter fortsatt i ryggraden. Eller, da Bjarte Hjelmeland sang "Vårherres klinkekuler" av Erik Bye. Total stillhet i salen. Frysninger på ryggen.

For ikke å glemme, Fredrik Høyer, en utrolig dyktig slampoet fra distriktet, med sitt egenskrevne dikt: "Gi slipp," som resulterte i stor applaus fra salen. En helt uforglemmelig kveld, med så mange store musikalske og poetiske øyeblikk. Jeg glemmer heller ikke mannen med saksofonen, i nesten totalt mørke på scenen, bare så vidt opplyst av det blå scenelyset, og all den sorgen og gleden som kom ut av saksofonen hans, som skapte en nesten forheksende stemning. Noen av mine største liveopplevelser så langt, som selv etter tre år, sitter så dypt i meg. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk sjansen til å oppleve noen av mine forbilder. For de er noen å se opp til.

3186203.jpg

FOTO: Katrine Strøm, Dagsavisen Fremtiden.

Likes

Comments

1. mars skrev jeg om beklagelsen jeg fikk fra en av de som mobbet meg i barndommen, og skrev samtidig en takk til jenta som beklaget. For mailen jeg fikk var en av de mest rørende mailene jeg noensinne har mottatt. I etterkant har jeg tenkt mye på dette med tilgivelse, og kunsten å tilgi et annet menneske.

Jeg tror det å tilgi er en kunst, fordi det er krevende, og for noen, kanskje umulig. Og jeg må være helt ærlig å si at jeg syns det å tilgi mobberne er veldig vanskelig fremdeles, med tanke på hvor mye dette har plaget meg, og fremdeles plager meg i hverdagen. Det er jo tross alt én av grunnene til hvorfor jeg har gått i behandling hos psykolog gjennom flere år, og har gått igjennom alt det jeg har gjort. Jeg kan fremdeles kjenne hvor sårt det er at jeg aldri kan få barndommen min tilbake, og at jeg kan bli sint på de som mobbet meg. Kall meg gjerne bitter. Det er kanskje det dette er. Bitterhet, eller kanskje mest en stor sorg over tapt tid. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Det sterke ønsket om at alt var annerledes, og at man kunne opplevd barndommen på nytt, men det går jo ikke. Og det er her aksepten kommer inn - den store kunsten å kunne akseptere at fortid er fortid, at vi ikke kan gjøre noe med det som har skjedd. At vi ikke kan endre eller forandre. Gå tilbake i tid.

Derimot KAN vi gjøre noe med det nå. I ettertid. Et veldig oppbrukt og klisjeisk ordtak, men som passer i denne sammenhengen, er "det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det." Og det er faktisk noe veldig sant i det, for jeg kan velge å fortsette å være i fortiden min, og dvele ved alt jeg ikke kan gjøre noe med, eller, jeg kan jobbe med å komme dit at jeg klarer å forsone meg med fortiden, som er nødvendig for at jeg skal kunne tilgi de som har utsatt meg for urett. Og nå skal jeg være fullstendig ærlig med dere:

"Jeg klarer fortsatt ikke å tilgi mobberne."


For denne kunsten å tilgi, som med all annen kunst, er hardt arbeid, og kommer definitivt IKKE gratis. Det kan jeg virkelig skrive under på. Faktumet er at jeg fortsatt plages veldig av gjenopplevelser og vonde minner fra skoletiden, frykt for å møte på mobberne ute og jeg unngår, så langt det lar seg gjøre, den gamle skolen min, fordi jeg ikke orker å forholde meg til alt som dukker opp. Sannheten er at jeg bare en gang siden jeg sluttet på barneskolen har vært inne i én av bygningene der, og selv da kjente jeg hvordan kvalmen og angsten steg i meg.

Jeg har reflektert mye rundt tilgivelse, og kommet fram til at det å tilgi ikke betyr å glemme det som har skjedd. Å tilgi et annet menneske er heller ikke å akseptere at det som skjedde var greit. For meg blir tilgivelse å forsone seg med at fortid er fortid, klare å gå videre, selv med all smerten og de vonde minnene, bli sterkere på tross av alt det jeg måtte gjennomgå. Og jeg jobber med å komme dit at jeg i alle fall skal klare å forsone meg med at skoletiden min er et vondt kapittel i livet mitt, men om jeg noensinne kommer til å klare å tilgi mobberne for det de gjorde mot meg. Dét vet jeg ikke.

 

Likes

Comments

Long time, no see får vi vel kanskje si. Noen ganger går det litt vel mange dager før jeg får oppdatert denne bloggen, men de siste dagene har ting gått litt i ett, og jeg har vært i en følelsesmessig berg- og dalbane. På den positive siden har jeg startet nedtellingen til Roma, og reisefeberen begynner virkelig å melde seg.

Det er faktisk bare 10 dager igjen til Romaturen min, hvor jeg skal legge ut på reise for første gang alene. Jeg gleder meg, og er utrolig spent på en gang, for hvordan det kommer til å bli. Jeg håper at det blir en bra tur som jeg kommer til å huske lenge. At jeg på den første turen alene får mestringsfølelse, når jeg mestrer å være i et fremmed land alene, og takle alle situasjoner som måtte oppstå. Klare meg selv. Stole på at jeg mestrer, og får til ting på egenhånd. På mange måter blir turen til Roma både en tur for inspirasjon, men også en måte å gå utenfor min egen komfortsone. Jeg har tenkt på å reise alene mange ganger tidligere, men alltid kommet opp med mange dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skulle gjøre det. En av grunnene var nok at jeg var for redd, og ikke turte, men nå er jeg klar for å utfordre meg selv, og som det godt kjente ordtaket sier: En gang må jo være den første.

Jeg har planlagt denne turen i hodet mitt nå over flere år, og har faktisk hatt lyst til å reise til Roma i over ti år. Jeg har drømt om Det sikstinske kapell, alle de tusenvis av detaljene i taket, lukten av gammelt rom, helt fantastisk kunst, det å sette meg ned i Spansketrappen med skriveblokka mi og kameraet mitt, iaktta menneskene som går forbi. Se alle de store og mest kjente byggverkene i hele verden, med så mye historie - Colosseum, Roman Forum og Imperial Forums. Og så mye mer.

[caption id="" align="alignnone" width="802"]Bilderesultat for det sikstinske kapell Det sikstinske kapell, Vatikanet[/caption]

[caption id="" align="alignnone" width="677"]Bilderesultat for spansketrappen Spansketrappen, Roma[/caption]

[caption id="" align="alignnone" width="2560"]Bilderesultat for colosseum Colosseum, Roma[/caption]

Tenke at noen faktisk har bygd disse ruinene en gang, for hånd. Idag regnes blant annet Colosseum som et av verdens største underverker, og jeg kan ikke vente på å endelig skulle få se det i virkeligheten. Dette er virkelig en drøm som går i oppfyllelse for meg, det å oppleve Roma. Det kommer derfor til å bli veldig stort å lande på italiensk jord for første gang, og jeg er veldig sikker på at det ikke kommer til å bli den siste. For jeg har også mange andre steder i Italia jeg har lyst til å se - Venezia, Firenze, Lazio, Toscana, Milano, Pompeii, Cinque Terre, Vienna, Sardinia, Gardasjøen, Pisa, Napoli, Sorrento og Positano. Med andre ord må jeg rett og slett ta meg en rundreise i Italia en gang. Kanskje til og med ta ett års studier der, og få sjansen til å oppleve hva Italia har å by på.

Jeg har så mange drømmer om hva jeg ønsker å gjøre, og som jeg virkelig har lyst til. Én av mine store drømmer er å besøke alle verdens land - og for å oppfylle den drømmen tenker jeg at jeg vil jobbe som reisejournalist, reiseblogger eller korrespondent. Leve av å reise, og samtidig skrive masse, masse. Både artikler, reportasjer, dikt og forhåpentligvis også bøker etter hvert. For så å kunne ha både skrivingen og reisingen som levebrød. Det er min ultimate drøm i livet, og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg er der. I tillegg håper jeg å kunne jobbe med flere andre ting - TV eller radio, kanskje? Synge live for mange mennesker? Være programleder for et TV-program eller bli nyhetsanker? Jeg har alltid engasjert i mange ting i samfunnet også, og håper at jeg kan fortsette med det i tillegg - skrive kronikker i avisa, skrive bøker om temaer som opptar meg og være med i ulike organisasjoner. Det mangler i hvert fall ikke på drømmer, ambisjoner og ting jeg har lyst til.

Og én ting vet jeg om meg selv: At når jeg bestemmer meg for noe, har et mål eller en drøm, så gir jeg aldri opp før jeg oppnår det jeg vil. Det er denne staheten, som kunne irritere alle og enhver da jeg var liten, fordi jeg ikke ga meg før jeg fikk viljen min, jeg bruker den dag idag til å nå min ultimate drøm. Forskjellen er at jeg bruker staheten min på en mer moden måte nå.

Det har blitt til en aldri-gi-opp-mentalitet inni meg, og den holder jeg fast ved. Romaturen jeg skal på nå er et eksempel på en drøm som har tatt lang tid å få muligheten til, men jeg har ikke gitt opp drømmen om at jeg en dag skulle få komme dit, og om ti dager skjer det.

Om ti dager er jeg i Roma, dere. Og jeg kunne ikke gledet meg mer.

 

Likes

Comments

Jeg har brukt mye tid på å reflektere den over hvordan jeg har latt spiseforstyrrelsen ta over livet mitt de siste par månedene, og har den siste uka stilt meg selv spørsmålet: Vil jeg virkelig kaste bort livet mitt på dette? Og svaret jeg omsider kom fram til: Nei, det vil jeg ikke. For jeg har etter hvert funnet ut at dette strenge matregimet mitt ikke har gjort meg mer lykkelig, det har ikke gitt meg bedre selvtillit eller et bedre selvbilde. Snarere har det resultert i det motsatte på alle områder. Null selvtillit, et forferdelig selvbilde, ingen god mestringsfølelse og definitivt IKKE lykke.

Det jeg nå har skjønt er hvor selvdestruktivt og feil dette her er. At så mange jenter som meg sliter med et dårlig forhold til kropp og mat, hvordan de ser ut, hvor mye de veier, hvilken størrelse de bruker, hvor mye de spiser, hvor mye de skal trene - og hvordan det for altfor mange ender i en spiseforstyrrelse, som er forferdelig vanskelig å komme seg ut av. Og hvem er det som i stor grad bidrar til at det blir slik? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er samfunnet. Moteindustrien med de syltynne modellene, reklamene med Photoshopretusjert hud. Kjendiser, som gjerne er unge jenters forbilder. Media som ofte har altfor stort fokus på slanking, hva vi skal og ikke skal spise, hvordan gå ned så raskt som mulig i vekt på 30 dager. Mobbing i skolen - elever som mobber hverandre for hvordan en ser ut eller ikke ser ut. For tynn. For tykk. For høy. For lav. For bred. For smal.

Faktumet er at vi aldri er bra nok, og heller aldri kommer til å bli det. Alt er feil. Feil, feil, feil. Jeg er sikker på at disse ordene skriker i mange unge jenters hoder, og kanskje i ditt hode, i dette øyeblikk. For flat rumpe, for stor rumpe, for små pupper, for store pupper, for brede hofter, for smale hofter, for stor mage, for mye utstikkende ribbein. I det ene øyeblikket skal man ha stor Kardashian-rumpe, i det andre øyeblikk skal man være like tynn som de beinete Catwalk-modellene på Paris Fashion Week, med ribbeina stikkende ut til alle kanter. Samfunnet skaper komplett forvirring i hodene våre, og er det rart at så mange sliter med spiseforstyrrelser og har et problematisk forhold til mat og sin egen kropp? Nei, det er det ikke.

Så jeg spurte meg selv: Vil jeg virkelig gi etter for hva mobberne skrek til meg, og hva samfunnet prøver å få meg til å tro? At jeg er feit, at jeg er stor, at jeg må slanke meg.. bare noen kilo til, bare noen kilo til. Aldri fornøyd. Aldri bra nok. Aldri bra nok. Aldri bra nok. Disse ordene gjaller i hodet mitt hver eneste dag. Men hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med akkurat hvordan jeg er, her og nå, uten å måtte forandre noe? Hvorfor må vi hele tiden forandre oss? Bli noe annet enn den vi egentlig er, og ende opp med å bli ulykkelig?

Kan vi ikke slutte å definere lykke utifra utseende, vekt, matinntak, treningsmengde, karakterer, jobb og lønn? Men heller begynne å fokusere på å skape gode forbilder for min, og neste generasjons unge jenter. Som går bort ifra alt dette presset om å være perfekt, som går bortifra fasadesamfunnet, der alt skal være så fint og flott på utsiden, og som ikke måler hvor bra vi er utifra alt det ytre og materialistiske.

Jeg har funnet ut at jeg ikke blir lykkelig av å være besatt av matinntaket mitt og trening. Jeg blir ikke lykkelig av å sminke meg, ha en fin frisyre eller ha på meg fine klær. Lykke for meg er noe helt annet. Lykke for meg er opplevelser i form av reiser, nye impulser, kultur, kunst, god mat, natur. Det er å lese en god bok, det å skrive i flytsonen, når fingrene bare danser over tastaturet.

Og jeg tror at ekte lykke er i det øyeblikket jeg klarer å akseptere meg selv for akkurat den jeg er. I all sin uperfekthet. Så tilbake til spørsmålet i starten igjen: Vil jeg virkelig kaste bort livet mitt på å aldri føle at jeg er bra nok? Nei, det vil jeg ikke. 

Det jeg vil er å finne nøkkelen til hvordan jeg kan bli fornøyd, og slå meg til ro med det. En gang for alle.

Likes

Comments

Det er bare to uker til jeg skal til Roma, og jeg har laget en plan over de stedene jeg absolutt vil se på reisen. Roma har så uendelig mye å by på, og jeg kunne sikkert vært der i flere måneder, uten å kunne rekke over alt som er å se i byen. På mine tre dager i byen har jeg lagt opp til et tettpakket program hvor jeg ønsker å se mest mulig, og har skrevet lange lister med nettopp det. I denne posten har jeg samlet 15 steder jeg vil oppleve i Roma.

Det sixtinske kapell

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome - Page 2 of 2 - Top Inspired:

St. Peter's Basillica, Vatikanet

St. Peter's Basilica - Vatican City © Copyright 2013 Francisco Aragão © ALL RIGHTS RESERVED. Use without permission is illegal.:

Vatikanmuseene

Vatican Museums, Rome, Italy. Been here!:

Trevifontenen

Dawn over Trevi fountain, Rome, Italy:

Roman Forum

The Forum, Rome, Italy                                                                                                                                                                                 More:

Spansketrappa

Barcaccia by Bernini The Spanish Steps, Rome (by matteocolombo.com):

Colosseum

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome - Top Inspired:

Utsikt over Roma og Vatikanet fra St. Peter's Basillica

10 Rome Secret Sights: the hidden must see sights of Rome!:

Nøkkelhull i "den grønne døra" på Aventine Hill

Rome Secret Sights-4:

Church of San Luigi dei Francesi

Rome Secret Sights-10

Villa Borghese

Villa Borghese, Rome, Italy | Flickr - Photo Sharing!:

Piazza Navona

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Pantheon

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Castel Sant'Angelo

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Biblioteka Angelica på Piazza di Sant'Agostino

Discovering the Secrets of Rome, Italy (108):

Likes

Comments

[caption id="attachment_6965" align="alignnone" width="4272"]Landfalløya solnedgang 2 Solnedgang på Landfalløya, 09.03.17.[/caption]

Ja, du leste riktig. Denne fredagen har faktisk vært veldig fin, på tross av at den har vært over gjennomsittet hverdagslig. Før ville jeg ha fått helt panikk hvis jeg ikke skulle ha en plan for dagen. Den eneste avtalen jeg hadde idag var en samtale med kontakten min i kommunen. Ellers gikk jeg meg en tur i det nydelige været, som minnet meg sånn om vår, og det var innmari godt for sjela! Jeg tok meg også en tur på vindusshopping, med litt fin musikk på øret, og det er overraskende hvor avslappende det bare var å vandre litt. Se, kikke, bli inspirert, inntrykk, mennesker. Akkurat slik jeg liker det.

I går ettermiddag gikk jeg en lang tur, og fikk faktisk med meg den fantastiske solnedgangen, på runden min rundt bruene, fra Bybrua opp til Landfalløyabrua på Strømsøsiden, og tilbake til Bybrua igjen på den andre siden. På vei opp til Landfalløybrua i sekstiden i går var det som om himmelen sto i brann over Mjøndalen, og jeg hadde heldigvis med meg kameraet i sekken, slik at jeg fikk fanget dette øyeblikket:Landfalløya solnedgang 3

Ettermiddagen i går og dagen idag ble faktisk ganske så bra. For meg svinger det veldig opp og ned hele tiden følelsesmessig, og det er derfor jeg også kan ha det så forskjellig fra dag til dag. Idag er det faktisk også to uker til jeg reiser til Roma, for første gang på reise alene, og for første gang til Italia. Jeg gleder meg og er spent på en gang. Har planlagt masse av det jeg ønsker å se, og kommer til å skrive noen innlegg om dette nå de kommende dagene. Når jeg er i Roma kommer jeg også til å fotografere masse, og prøve å skrive noen innlegg fra dag til dag, med opplevelsene mine, hva jeg ser og opplever, følelser og tanker, mennesker jeg møter, hvordan jeg har det og opplever reisen. Tenker også å bruke Facebook sin direktevideoapp også, sånn at dere kan følge meg på reisen. Kan nesten ikke vente på å få komme til Roma, og oppleve alt det jeg har planlagt der. Og bedre start på helgen blir det ikke - for det at jeg gleder meg til denne Romaturen genererer masse positive tanker, følelser og adrenalin.

Denne helgen leste jeg at det er meldt fint vær her i distriktet, og jeg planlegger derfor å få meg en tur ut. En gåtur rundt bruene, eller kanskje til og med en liten tur i skogen. Jeg skal i hvert fall nyte sola, når den kommer.

Ønsker alle en varm og vårfin helg!



 

 

 

Likes

Comments

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, og det føles som om jeg har skrevet akkurat denne setningen hundre ganger før. Jeg sliter skikkelig akkurat nå med maten, og det å forholde meg til følelsene mine. Inni meg er det en stor tornado av følelser, på utsiden ser jeg avbalansert og rolig ut, smiler til og med, og ler. Tar på meg fine klær. Tar på meg en maske, og ironisk nok, en fasade. Prøver å smile så godt jeg kan.. og folk ser tydeligvis til å bli lurt, fordi de tror det går bra med meg, når det i realiteten ikke gjør det, noe som for meg blir veldig tosidig. Faktisk blir det mest vondt, fordi jeg egentlig vil bli sett, men ikke orker å vise hvordan jeg egentlig har det, fordi dét også blir vanskelig. Og akkurat nå er jeg så forferdelig sliten. Orker egentlig ingenting, men presser meg til å komme meg ut av huset allikevel - til behandling i alle fall, og til å følge opp noen andre prosjekter jeg har på si. Det gjør vondt i hele kroppen, jeg fryser konstant, føler meg sliten og tom. Er inne i en nede-periode igjen nå, tror jeg, hvor de negative tankene og følelsene tar overhånd. Depressive tanker og følelser. Depresjon. Den tilstanden jeg hater aller mest. Klarer ikke å finne roen i meg selv, konstant rastløs. Føler ikke at jeg får til noe som helst.

Akkurat nå er det som om jeg bare eksisterer. Jeg lever ikke. Er bare i en zombietilstand hvor alt går på autopilot, eller knapt nok det. Føler ingen glede, ingen lykke.. føler meg flat. Ler, men føler ikke på at noe egentlig er morsomt. Smiler, men kjenner ikke gleden inni meg. Maten har tatt fullstendig over livet mitt. Jeg tenker ikke på annet enn hvor mye eller hvor lite jeg skal spise, kalorier, trening, vekt, kropp, tall, loggføring, hvor langt jeg skal løpe eller hvor mange sit-ups jeg skal ta. Det opptar hele dagen min, hodet mitt er overfylt av det. Spiseforstyrrelsen har fullstendig tatt over livet og hverdagen min. Det er til å bli gal av, samtidig som jeg føler på denne stålkontrollen, den gode mestringsfølelsen og den absurde følelsen av nesten å føle meg mektig, fordi jeg klarer å ha sånn kontroll. I tillegg til at jeg slipper å forholde meg til følelsene mine.. Eller, tankene mine prøver å lure meg til å tro på det.

Nå kranser hele livet og tilværelsen min om tallet på en vekt, og nærings- og kalorinnholdet i mat. Tallet på den vekta kan ødelegge eller gjøre dagen min bedre. Så ille har det blitt. At jeg kan føle meg bedre eller verre, på grunn av et tall, som burde vært ubetydelig, men problemet er at det har blitt så forferdelig viktig. Og jeg føler meg fanget, som i et nett det er umulig å komme seg ut av. Jeg blir aldri fornøyd. Hater hvordan jeg ser ut. Klarer ikke å se meg selv i speilet. Hater speilbildet mitt. Det gjør vondt bare å skrive det. Selvbildet mitt er så innmari dårlig, og selvtilliten enda verre.

Jeg skjønner ikke når dette gikk så ut av kontroll, men teorien min er at dette slo ut for alvor i desember i fjor, da alt i livet mitt føltes som et uendelig kaos. Jeg følte ikke at jeg fikk til noen ting, hadde ikke kontroll, følte ikke mestring, hadde ingen tro på meg selv. Og da fant jeg tilbake til gamle, destruktive mestringsstrategier, som jeg tidligere har klart å skjule veldig godt, men som jeg nå ikke klarte å skjule lengre. Jeg vet jo at dette er den selvdestruktive siden av meg som ikke vil meg vel, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det, og tro meg, jeg prøver for harde livet, men feiler her også, og det føles ikke godt.

Vi jobber med matproblematikken min i behandlingen på DPS nå, og jeg følges også opp av fastlegen hver uke med somatiske undersøkelser - blodprøver, blodtrykk og pulsmåling og vekt, samt at vi også har det på agendaen i kommunen. Har fått noen hjemmeoppgaver på DPS, som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Den ene oppgaven jeg fikk var å skrive ned fordeler og ulemper med spiseforstyrrelsen nå, og om fem år. Denne oppgaven jobbet vi med i forrige behandlingstime på DPS, men kom ikke til fordeler og ulemper om fem år. Det var vanskelig nok å jobbe med nåtidens fordeler og ulemper. I tillegg har jeg fått en oppgave nr. 2 som går ut på å spise fire ganger om dagen. Denne oppgaven går heller dårlig. Jeg prøver og prøver, men får det ikke til, og det frustrerer meg mer enn noe, fordi jeg innerst inne skulle ønske at jeg kunne like mat, og kose meg med den. Uten å få panikk og angst. Uten å måtte trene i timevis. Og uten å være besatt av kalorier og næringsinnhold. For det gjør meg ikke lykkeligere.

Snarere tvert imot.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Tok en timeout på Thorsberg igjen. Er veldig sliten. Mest, av alt det følelsesmessige inni meg jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til. Ubearbeidede følelser og traumer fra barndommen, som et konstant kaos på innsiden. Angst. Masse angst. Gjenopplevelser. Dissosiasjon. Uvirkelighetsfølelse. Stemmer.  "Løsningen" blir å kontrollere alt dette med maten, for da mestrer jeg i alle fall noe, så blir det også vondt, fordi jeg ikke klarer å spise heller. Mestrer og mestrer ikke. Kollisjonskurs og paradokser hele veien.

Når alt blir for mye blir man tvunget til å finne en måte å forholde seg til alt det vonde på, mestringsstrategier for å overleve, selv om de er destruktive for en. Det er kroppens måte å overleve på, og det er nå jeg virkelig får kjenne på barndommen min, fortiden min, årevis med traumer som veller opp i meg, og alle følelsene jeg aldri har kjent på før, som jeg ikke orket å forholde meg til på den tida, og som jeg ikke orker å forholde meg til nå heller. Orkan og tornado på en gang inni meg, men stille og rolig på utsiden.

Tar på meg maska, smilet, sminke, fine klær. Ordner håret, og lakkerer neglene i forskjellige farger. Ikke for å se fin ut, eller kanskje det også, men for å håndtere indre stress, i et forsøk på å skjule hvordan jeg egentlig har det. Enda et paradoks. For jeg er jo så åpen, likevel så lukket? Vil være åpen, men samtidig hemmelighetsfull. Vil ikke bli avslørt, men vil også at folk skal forstå meg. Bry seg. Ta meg på alvor. Konstante, indre kollisjoner.

Jeg (den gode siden) har en kamp mot stemmene, den destruktive delen av meg, som ikke vil at jeg skal spise. For den destruktive siden er ikke meg. Det er ikke Liv-Christine. Kall det heller mine indre demoner, som en konsekvens og et resultat av alt det traumatiske jeg har opplevd, men som jeg ikke har fått bearbeidet ennå. Dette åpne såret jeg har brukt år på å lukke, men som heles, sakte, sakte, altfor sakte. For nå kjenner jeg hvordan jeg ikke klarer å løpe fort nok fra fortiden lengre, hvordan den har tatt meg igjen, og nesten sluker meg, les nesten.

For det å la fortiden sluke meg helt er å gi opp, noe jeg ikke gjør, og aldri kommer til å gjøre. Sann mine ord. Denne kampen her skal vinnes på den ene eller den andre måten. Kanskje ikke akkurat nå, men det skal skje. 

Jeg nekter nemlig å bukke under for dette her, når jeg har kommet gjennom så mye allerede. Som jeg skrev i et innlegg på denne bloggen for noen år siden: Jeg har ikke tapt. Jeg har allerede vunnet. Fordi jeg har kjempet, og kjemper en daglig, indre kamp, som i seg selv er en seier, hver dag jeg kommer meg igjennom.

Ærlig talt vet jeg ikke hvor jeg henter styrke fra, på de dagene hvor jeg er så utslitt at bare det å tenke er slitsomt nok, og jeg likevel reiser meg opp fra senga, og gjør en hel masse. Utretter ting. Uten fysisk energi, men snarere på pur viljestyrke, en uslokkelig drivkraft langt inni meg et sted, som stadig kommer til syne.

Kall det gjerne et overlevelsesinstinkt.

Likes

Comments

Lørdag kveld skrev jeg på Facebook om én av de mest rørende mailene jeg noensinne har fått. En beklagelse fra en av de som mobbet meg i barndommen. Og jeg har brukt dagene fra lørdag til nå, for å klare å skrive dette innlegget, fordi det ble veldig overveldende emosjonelt. Jeg følte derfor behov for å skrive litt i passende porsjoner, som ikke ble for mye.

Posten min på Facebook, og mailen jeg mottok:

Når jeg skriver dette, så gråter jeg, fordi det er fint og vondt og vanskelig på en gang. Det bringer tilbake så mange vonde minner av ensomhetsfølelse og utrygghet, samtidig som det gjør innmari godt. Godtvondt. Vondt, fordi jeg aldri får barndommen min tilbake. Godt, fordi det viser at mennesker kan forandre seg og angre. Prøve å gjøre det godt igjen. Og det er faktisk første gangen at noen av de som mobbet meg beklager med fullt navn. Det er en tøff ting å gjøre, og noe jeg syns fortjener respekt. Skal skrive en ordentlig takk senere, men akkurat nå er jeg bare veldig takknemlig, og ønsker å dele mailen jeg fikk, fordi det viser at mobbere også kan innse hva de har gjort, og beklage. Noe til ettertanke på en ellers kald lørdagskveld:

"Hei du..

Jeg husker deg veldig godt fra barndommen. Du bodde i blokka ved siden av, D oppgangen om jeg husker riktig. Jeg er noen år eldre enn deg. Men etter å ha lest et innlegg av deg i Drammens Tidenden og deretter bloggen din, fikk jeg en rar og ekkel følelse og dermed satt meg ned på pc for å skrive til deg.

Synes du er en utrolig flink forfatter og utrolig flink med å beskrive følelser med ord. Ble nesten rørt av det du har skrevet om deg selv.

Husker å ha sett deg leke ofte alene foran blokka når du var liten, mens vi alltid var en gjeng. Nå i dag angrer jeg litt på at jeg ikke tok initiativet til å få deg med på lekene vi lekte. Kanskje var jeg og den "gjengen" alt for opptatt med å mobbe deg. Vi var små og dumme på den tid. Du var ikke ofte ute, men de gangene du var ute så husker jeg at vi ofte plaget og mobbet deg. :( Uffhhh..

I ettertid tenker man at det burde aldeles ikke hvert sånn. Husker vi ofte fikk kjeft av mamma pga. det. Vi måtte slutte å plage deg.. :(

Nå ønsker jeg å beklage over det som skjedde på den tid. Som nevnt tidligere var vi små og drittunger. Tenkte ikke lenger enn nesetyppen.. Ikke det at den beklagelsen skal hjelpe deg nå, men bedre sent enn aldri. Om jeg var like flink som deg med å beskrive det jeg virkelig føler nå så hadde du vel skjønt det. Men jeg B E K L A G E R virkelig den dårlige oppførselen jeg har hatt mot deg.

Jeg ønsker deg all godt videre, og håper du når alle dine ønsker.. Du er en utrolig flink og tøff jente som tør og være så åpen.. Du har hatt fantastiske foreldre og godt forbilde som har bidratt med den du er i dag. Stå på videre...

Alle gode ønsker fra en du kanskje ikke kjenner."


Nå fire dager senere kjenner jeg fortsatt hvordan følelsene veller opp i meg, når jeg leser denne mailen. På godt og vondt. Den betydde så innmari mye å få, at det er vanskelig å sette ord på hva jeg følte, og hva jeg føler rundt det nå. Første gangen jeg leste mailen var det faktisk ganske overveldende og uforventet følelsesmessig. Når jeg leser den igjen nå, merker jeg fremdeles at tårene sitter løst, og jeg må helt ærlig si at det er vanskelig å forholde seg til på mange måter, fordi dette fortsatt er et åpent sår for meg. Med tanke på at jeg ennå ikke har begynt på bearbeidelsen av alle disse hendelsene som har påvirket meg gjennom hele barndommen og ungdomstiden. Dette er ting jeg må fortsette å jobbe med fremover, og noe jeg også jobber aktivt med i gruppeterapien på DPS. Senest idag, faktisk. Da snakket jeg om de ulike følelsene som dukket opp mailen jeg mottok. Hva det gjorde med meg, og hva det gjør med meg nå. Godtvondt.

Jeg ønsker å takke deg (red. anm. jenta som jeg ikke kommer til å nevne navnet til, av anonymitetshensyn) for den utrolig rørende beklagelsen du sendte meg. Så utrolig tøft gjort å sende meg en mail med fullt navn, og gjøre det du gjorde. Det står det virkelig stor respekt av, og jeg tar av meg hatten for deg, fordi de færreste ville turt det samme! Èn ting er å tenke tanken, men å gå fra tanke til handling, og sende den mailen.. det er storhet. Evnen til å kunne innrømme at du har gjort en feil, angre og beklage. Det burde vært flere mennesker i verden som deg, og det mener jeg. Vi trenger flere mennesker som kan tørre å vise at man ikke er perfekt, og at alle kan gjøre feil, men at det er mulig å rette opp i feilen man har begått. Og det bare beviser at et menneske ikke er det samme mennesket hele livet, at man kan forandre seg, at man vokser, blir eldre og modnes. Det var ikke annet enn ren godhet, og jeg setter så umåtelig stor pris på den mailen du sendte. Den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt! Du er et godt menneske. Takk!




Siden sist har det også skjedd andre positive ting. Reportasjen om meg i Drammens Tidende, "Liv-Christines nødhavn," som var på trykk i lørdagsutgaven i den større dokumentaren "Dokument Lier," har ført med seg mange positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Det har vært utelukkende positivt! Fikk også mail fra DT idag om at de har utrolig mange varmende tilbakemeldinger. Og det ble jeg veldig glad for å høre!

Ellers kan jeg, når jeg først er i gang med rekken av positive hendelser, nevne at jeg på mandag denne uka møtte medforskerne i doktorgradprosjektet jeg er med i for tredje gang. Møtet varte i rundt fire timer, og på de timene lagde vi 20 spørsmål til spørreundersøkelsen vår, som nå har blitt sendt ut til en testgruppe for tilbakemeldinger, før vi skal sende den ut på ordentlig. Målet for mandagen var å fullføre spørreundersøkelsen, noe vi klarte. Det var med andre ord en milepæl som ble nådd! Etter møtet på mandag, som de andre møtene vi har hatt, ble jeg veldig inspirert, fordi det vi jobber med er så spennende, og ikke minst viktig! Gleder meg veldig til fortsettelsen, og når jeg kan skrive mer om medforskningsprosessen og resultatene av det vi har jobbet med. Og det kommer om ikke så altfor lenge!

 

Likes

Comments

I dagens DT kan du blant annet lese hvordan jeg opplevde at Lier sykehus var min livsnødvendige nødhavn i tøffe perioder med selvmordsforsøk, selvskading, stemmehøring, selvmordstanker og depresjoner. Frivillige innleggelser og tvangsinnleggelser. Dramatiske seanser med ambulanser og politi, og innleggelser der jeg har blitt innlagt, fordi jeg selv ba om hjelp:

For Liv-Christine Hoem fra Drammen har Lier psykiatriske sykehus først og fremst vært trygghet. Livsnødvendig trygghet.

«De gamle bygningene kan se litt skremmende ut. Hvis du aldri har vært der før. Når du kommer inn får du et helt annet inntrykk. Det er veldig hvitt. Tomme vegger. Lite inventar. Det er lite ting å kaste rundt, hvis du skjønner. Jeg får et eget rom. Med seng og skap og nattbord. Hvite gardiner. Hvite vegger. Ikke mange inntrykk. Det kan være veldig stille. Sånn skikkelig stillhet som gjør at du føler at du kan høre alle lydene i hele verden. Klokka som tikker på veggen. Du kan høre den berømte knappenålen som faller på gulvet. Dørene som smeller langt borte blir en stor kontrast.»

Utdrag fra dagens DT. FOTO: Lisa Selin.

Det er mange mennesker i psykiatrien jeg kan takke for at jeg idag er i live, og kan skrive dette. Jeg har hatt både positive og negative opplevelser i psykiatrien, men det er heldigvis de positive opplevelsene jeg har fremst i minnet. Sykepleierne, aller mest. Varme mennesker, som virkelig brenner for jobben sin. Så mange som har strukket seg ekstremt langt for å støtte, trøste, veilede og være medmenneske i de tøffe periodene mine. Sittet der med meg, holdt hånden min gjennom de aller verste panikkanfallene, hvor jeg har sittet i krampegråt, og ristet av frykt. De som har snakket med meg i timevis, fordi jeg trengte det. De som bare har sittet der med meg, i stillhet, slik at jeg skulle føle meg tryggere. Nattevakten som har sittet ved sengekanten min til jeg sovnet, da jeg var plaget av stemmene mine. De fantastiske sykepleierne som har spilt kort med meg, lært meg nye spill, snakket med meg over frokost-, lunsj-, eller middagsbordet. Sykepleierne, miljøarbeiderne og studentene som har gått turer med meg til Lierbyen, i sykehusområdet og i skogen. Varme og gode medmennesker som har vært der med hele seg. Mennesker jeg har blitt utrolig glad i, og som har betydd ufattelig mye for meg. Sykepleierne, miljøarbeiderne og studentene jeg har i tankene fortjener virkelig all heder og takk for alt de har gjort for meg. Alle samtalene, smilene, støtten, omsorgen, klemmene, medmenneskeligheten. Takk for alt dere har gjort for meg, og den fantastiske jobben jeg vet dere gjør hver eneste dag for pasientene deres. Og ikke minst, at dere ser og hører mennesket bak sykdommen, diagnosen og medisinene!

Likes

Comments

Du tenker kanskje at bildet på en spiseforstyrrelse er den svært undervektige jenta som nesten bare er hud og bein. Altfor tynne modeller - de du ser i reklamene og i motebladene, på TV og på talkshowene. Da skal jeg fortelle deg noe du kanskje ikke visste: De aller fleste med spiseforstyrrelse er normalvektige, og det er ikke bare jenter som sliter med spiseforstyrrelser. Mange gutter sliter også med mat, vekt og kropp. Det er bare altfor lite fokus på det, og få gutter som står fram med dette, fordi en spiseforstyrrelse ofte blir sett på som en "jentesykdom."

Jeg sliter med en spiseforstyrrelse, og skal nå prøve å begynne å jobbe meg ut av den. Da jeg var hos behandleren min idag var det en spesialist inne for å snakke med meg om hvordan mine problemer med mat arter seg. Og i den forbindelse fikk jeg to oppgaver:

1. Jeg skal spise fire måltider daglig. Foreløpig betyr det ikke så mye hvor mange kalorier jeg får i meg, men det viktigste er at jeg spiser disse fire måltidene hver dag. Da jeg fikk denne oppgaven, så kjente jeg hvordan angsten steg inni meg, og hvordan motstanden presset seg på: "Nei, det kan jeg jo ikke gjøre," tenkte jeg. "Herregud, hvordan skal jeg få det til? Hvordan skal jeg få i meg SÅ mye mat? Hva skal jeg spise da?" Det var tankene som raste rundt i hodet på meg. Men det som var så fint var at jeg fikk snakket med behandleren min, og spesialisten, noen som forsto hvordan jeg har det, og som har erfaring med dette, slik at de kan hjelpe og motivere meg på best mulig måte.

2. Oppgave nummer 2 viste seg å bli skikkelig vanskelig og emosjonell. Oppgaven jeg fikk av spesialisten var nemlig å skrive ned fordeler og ulemper ved spiseforstyrrelsen idag, om om fem år. Det skremmende ved denne oppgaven var da jeg begynte å tenke på hvordan det vil være om fem år, hvis jeg fortsetter slik jeg gjør nå. Da jeg skjønte svaret på hvordan det ville vært om fem år med spiseforstyrrelsen, så begynte jeg å gråte. For jeg kan IKKE fortsette i dette sporet i fem år til, jeg kan ikke engang gå ned halvparten så mye som jeg har gått ned på en måned, hver måned i fem år til. For fortsetter jeg slik som dette i fem år til da, så er jeg død innen jeg fyller 26 år. Og dét skremte meg innmari, bare tanken.. grøss. Du skjønner kanskje hvorfor denne oppgaven ble så vanskelig da, fordi 50% av meg vil ut av dette og de andre 50% ikke vil. Siden ambivalensen min er så stor, er dét å komme ut av dette en veldig stor utfordring.

Heldigvis er jeg ikke alene om dette, jeg får hjelp av de mest forståelsesfulle menneskene og spesialister på området. De veileder meg, støtter meg og gir meg de rådene jeg har bruk for. Det viktigste jeg måtte gjøre nå var å prøve å spise fire måltider om dagen, uten å tenke på hvor mye jeg får i meg, noe som blir veldig utfordrende, men et sted må jeg starte.

Og som behandleren min og spesialisten sa: Vi må ta små skritt av gangen.

Likes

Comments

Jeg har sjeldent hatt en så bra helg som denne helgen her, og den følelsen jeg har akkurat nå er så bra, selv om jeg vet av erfaring at denne oppturen ikke nødvendigvis kommer til å vare så lenge, prøver jeg å holde på godfølelsen, ideene og inspirasjonen så lenge jeg kan. For jeg vet at det etter en opptur som dette gjerne kommer en periode med depresjon etterpå, fordi det er sånn det alltid har vært, og er.. men jeg merker at jeg blir sterkere og sterkere for hver gang, klar til å møte det som måtte komme, når jeg daler ned fra denne deilige toppen av lykke.

For akkurat nå er jeg i en skikkelig inspirasjonsboble, hvor den ene ideen etter den andre daler ned. Denne makeoveren av soverommet mitt, for eksempel, var et innfall jeg fikk natt til idag, og jeg endte derfor opp med å holde på hele natta. Resultatet ble slik: (planlegger også å lage en bildevegg over senga med bilder fra de siste reisene mine snart):
16807822_10211669434868643_8256688260298710326_n

Jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Senga er flyttet fra langveggen til kortveggen, og på veggen har jeg faktisk brukt en gardinstang jeg hadde liggende, til å henge opp noen av klærne mine på, for å kunne frigjøre skapet mitt litt. For klesskapet mitt er sjoka fullt, for å si det mildt. Knis. Og aller helst skulle jeg ha ryddet det også, fordi det ser helt bomba ut. Det er en grunn til at jeg nekter folk å åpne skapene mine. Haha. Men uansett, jeg ble så utrolig fornøyd med hvordan soverommet mitt endte opp, med tanke på at det nå er veldig mye lysere og hyggeligere enn det har vært før, og nesten det aller beste: Jeg har ordnet meg "kontorplass," så jeg kan sitte å jobbe ordentlig også, med plass til notatbøkene, dokumenter og andre ting jeg trenger, når jeg skal skrive eller jobbe med skolearbeid.

Nå skal jeg bare nyte resten av denne søndagen med Masterchef Australia-maraton, og gjøre meg klar for en ny uke med behandling, møter og to dager på Fontenehuset. Tror det blir veldig bra!

DSC_0132.JPG

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi skrives!

 

 

Likes

Comments

tamale-pai-ferdig

Jeg har fokus på kostholdet mitt nå for tiden, og jobber med å komme inn i et sunt og godt kosthold som gir meg den nødvendige næringen og energien jeg trenger. I dette innlegget for to dager siden skrev jeg at jeg vil gjøre en stor endring i livet mitt. Jeg skal jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen, litt etter litt, slik at jeg sakte, men sikkert kommer opp i et "normalt" kaloriinntak, noe jeg fortsatt er ganske langt unna å være. Det viktigste er at jeg jobber med saken, og i den forbindelse har jeg begynt å lage all maten min fra bunnen av, fordi det da er enklere å ha oversikten over hva jeg får i meg, og hva jeg spiser. I tillegg til at jeg i det siste har funnet veldig mange gode oppskrifter jeg kunne tenke meg å prøve.

stykke-av-tamale-pai

På den engelske matbloggen 2Teaspoons, kom jeg over en herlig oppskrift på meksikansk tamalepai med herlige og hjertevarmende tacosmaker. Så enkel, og innmari rask å lage! Siden denne oppskriften er på engelsk har jeg gjort den om, slik at man kan bruke norske måleforhold. Denne tamalepaien består av sautert, eller stekt biff om du vil, og de velkjente tacosmakene du kjenner igjen fra tacofredagen din: Enchiladasaus, chili, mais og den gode smaken av cumin, på et maisbrød laget av helt glutenfrie og laktosefrie ingredienser. Jeg brukte helt enkelt blandingsforholdene fra den engelske oppskriften, og byttet ut melet med bokhvetemel, samt melken med laktosefri lettmelk fra Tine. Denne deilige tamalepaien, som du kan servere til hele familien, er derfor 100% trygg også for dere med laktose- og glutenallergier/intoleranser.

tamale-ferdig-tatt-stykke-2

Du kan toppe tamalepaien din med alt det du kjenner fra fredagstacoen, hvis du vil. Den sterke, gode tacosausen, guacamole, rømme og limebåter. Her er det bare fantasien, og ønskene dine som setter grenser for hva du kan ha på. Da jeg lagde paien idag valgte jeg å gjøre det enkelt, ved å presse litt lime over paistykket mitt på tallerkenen. Det gir en ekstra syrlig smak! Håper det smaker!

tamalepaistykke-2

 

TAMALEPAI



Lag av maisbrød, enchiladasaus/tacosaus, sautert biff (krydret) og deilig ost, bakt i ovnen til osten har smeltet, og toppet med ditt favorittacotilbehør.tamale-pai-ferdig

Original oppskrift:
http://www.2teaspoons.com/tamale-pie/
Serveringer: 8-12 personer




INGREDIENSER



 

MAISBRØD
3 dl maismel
5,75 dl bokhvetemel
3 spiseskjeer sukker (eller sukrin, som jeg brukte)
1 spiseskje bakepulver
1/4 teskje salt
3-4 spiseskjeer olivenolje
3,25 dl melk
1 egg
1 liten kopp med finkuttet, grønn chili
1 boks med maiskorn

KJØTT
ca. 550 gram biffkjøtt av storfe i strimler
1-2 teskjeer cumin (2 for litt sterkere smak)
1 teskje chilipulver
1/4 teskje salt
1/4 teskje pepper

TAMALEPAI
1 boks tacosaus/eller din enchiladasausfavoritt
2 kopper med revet ost til topping (bruk gjerne hvit cheddar)

VALGFRIE TOPPINGER
Salsa
Guacamole
Rømme
Revet ost
Koriander
Limebåter




FREMGANGSMÅTE



1. Varm opp ovnen til ca. 200-210 grader, utifra hvor rask ovnen din er. (Min er treg, derfor 210)

2. Visp sammen maismel, bokhvetemel. sukker/sukrin, bakepulver og salt. Tilsett olje til røren smuldres litt. Visp inn melk og egg. Rør inn den grønne chilien og maisen forsiktig med en tresleiv. Hell røren/deigen i en stor og rund sautépanne med håndtak, som kan settes i ovnen. Bak i ovnen på 200-210 grader til du kan stikke en tannpirker nedi, og den er ren når du tar den ut igjen, ca. 20-25 minutter.

3. Mens maisbrødet stekes i ovnen, stek biffstrimlene i krydder i en stekepanne på medium varme til kjøttet er gjennomstekt, i ca. 10 minutter. Sett så kjøttet til side, og la det renne av seg.

4. Når maisbrødet er ferdig stekt, reduser varmen til ca. 180 grader. Stikk hull i maisbrødet med en gaffel og hell over tacosausen/eller enchiladasausen du har valgt. Topp med det krydrede biffkjøttet og revet ost, og dekk pannen med aluminiumsfolie. Bak i ovnen i 20 minutter. Fjern folien, og sett pannen tilbake i ovnen til osten begynner å bli litt brun, i ca. 5-10 minutter.

5. La tamalepaien avkjøles i 5-10 minutter før du har på ønsket tilbehør/topping.

 

Likes

Comments

Det er nesten helt absurd å skrive dette, fordi jeg ikke har hatt en virkelig god helg på mange måneder, og kanskje enda lengere enn det, derimot er denne helgen virkelig bra så langt! For å ta en liten digresjon, så er tittelen på dette innlegget tatt fra et dikt jeg skrev i forrige uke, som jeg ønsker å dele med dere, men tilbake til helgen: Å våkne idag føltes så innmari godt, uthvilt, med et ønske om å gjøre noe hyggelig for meg selv. Finne på noe, gå ut en tur, skrive, høre på musikk eller se en serie. Første gang på lenge føler jeg meg også inspirert, noe som er en av grunnene til at jeg har klart å oppdatere bloggen så mye i det siste. Jeg har fått så mange ideer hver eneste dag, både på skrivefronten, men også på andre områder. Jeg er med andre ord i skikkelig inspirasjonsmodus for tiden, og det er deilig!

[caption id="attachment_6427" align="alignnone" width="4272"]frisk-syrin Nå lengter jeg bare etter varme, sol og sommer![/caption]

I forrige uke skrev jeg dette diktet, og det er råteksten, akkurat slik den kom, uten redigering, finpussing eller tittel:

hva nå enn dette er, for alltid vinter
alt som plutselig kan være over,
disse sekundene, små deler
av et stort liv, blir store allikevel:




hvert åndedrag, hvert hjerteslag,
blodet gjennom årene, bevis
på liv, håpet dør ikke
før det tar slutt, den lille
gnisten, ny flamme,
et stort bål

trekker pusten, igjen holder du
meg, når jeg ikke kan holde
meg selv,

det er (aldri) for sent

å puste

Jeg tenker veldig ofte på hvor uforutsigbart livet er, at man aldri vet hva som kommer til å skje, om dette er det siste jeg gjør eller om jeg lever i sytti år til. Det vet verken jeg eller noen andre noe om, og jeg tror dette diktet handler om nettopp dét. Hvordan jeg fascinerer meg over livet, og hvor fort alt plutselig kan over, men samtidig det aller viktigste: Håpet dør ikke før det tar slutt. For det er alltid håp. Alltid. Uansett hvor mørkt livet kan være, og hvor langt nede man er, så finnes en strime av håp, en liten flamme, som kan bli til et stort bål. Og det jeg veldig ofte tenker: Det er (aldri) for sent å puste, med sin tvetydighet og uforutsigbarhet, som en beskrivelse på livet.

Resten av denne helgen skal jeg prøve å nyte så mye jeg kan, og jeg nyter det faktisk! De fleste helgene jeg har hatt de siste månedene har vært altfor dramatiske, vonde og vanskelige med mange vonde hendelser, men nå føler jeg meg sjeldent avslappet. Som en avslutning på dette innlegget ønsker jeg å liste opp fem utrolig fine sanger jeg har hørt på i det siste. Se gjerne på det som starten på mitt nye prosjekt "Positivitet," som jeg skrev om for to dager siden.

Fem fine sanger

1. [youtube https://www.youtube.com/watch?v=T6qnHq2K3VM&w=560&h=315]

2. [youtube https://www.youtube.com/watch?v=5LqrmYoqQ-Q&w=560&h=315]

3. [youtube https://www.youtube.com/watch?v=yU6gG-p5FZc&w=560&h=315]

4. [youtube https://www.youtube.com/watch?v=dmVAmlpbnD4&w=560&h=315]

5. [youtube https://www.youtube.com/watch?v=cFXN20bpWtY&w=560&h=315]



 

Ønsker dere alle en fortsatt fin helg!

Likes

Comments

Uansett hvor vondt det gjør, og kommer til å gjøre, så har jeg bestemt meg for å begynne på en viktig endring i livet mitt. Denne endringen går ut på å sette opp en plan for hva jeg skal spise, og komme inn i et sunt kosthold, som gjør at jeg får den energien og næringen jeg trenger for å ikke bare fungere, men faktisk kunne gjøre det jeg har lyst til, uten å måtte være hemmet av at jeg har lite energi. Det jeg trodde var en god mestringsstrategi for å slippe å forholde meg til følelsene mine, og ha kontroll på, er i realiteten heller et tegn på at jeg har mistet fullstendig kontroll. Derfor må jeg gjøre noe med dette NÅ, før jeg blir virkelig syk, og dårlig av dette, som jeg har skjønt er en spiseforstyrrelse, og IKKE en mestringsstrategi eller en god måte å ha kontroll på. For det er faktisk ikke mulig å ha kontroll i livet, med tanke på at jeg ikke vet hva som skjer i neste sekund, i morgen eller om noen uker.

Denne endringen jeg vil gjøre i livet er, og kommer til å bli veldig vanskelig. Det kommer ikke til å skje over natten eller være gjort i en håndvendig. Jeg må prøve å bevege meg sakte i riktig retning, trappe opp forsiktig, og ikke hoppe fra den matmengden jeg får i meg nå, til plutselig å skulle spise det som i utgangspunktet er optimalt for meg. Noe som er mye mer enn det jeg får i meg daglig nå, uten at jeg skal gå mer inn på tallene. For jeg ønsker ikke å trigge noen, og skal i hvert fall ikke gi folk ideer til hvordan de kan gå ned i vekt eller få i seg så lite mat som mulig, fordi det ikke er sunt. De par siste dagene har jeg fått en skikkelig oppvåkning, og forstått at jeg ikke kan fortsette på denne måten. Verken jeg eller kroppen min orker å holde på sånn mer. Det sliter meg fullstendig ut både mentalt og fysisk, men kanskje aller mest fysisk. Blodtrykksfall, nesten-besvimelser, svartning for øynene når jeg reiser meg, null energi, ingen overskudd, forferdelig kald og frysen, vondt i hele kroppen, hjertebank, stor vektnedgang og de følgene det har. Tegn jeg MÅ ta på alvor nå, før det blir virkelig ille. For det er ille nok nå, og jeg er så forferdelig sliten av å ha det slik.

Jeg vil jo ha det bedre, og det jeg har brukt som "mestringsstrategi" helt siden ungdomsskolen, ved å kontrollere hva jeg spiser, og være nærmest besatt av hva jeg fikk i meg og trening, det er ikke noe jeg har nytt eller nyter. I årene siden ungdomsskolen har jeg også hatt perioder hvor det har vært "bedre," og hvor jeg faktisk har klart å nyte maten, men jeg har skjult utfordringene mine med mat godt. Det jeg angrer på er at jeg ikke tok tak i det før - på den annen side er det ikke noe vits i å angre på det nå, fordi jeg ikke kan gjøre noe med fortiden uansett. Derimot kan jeg gjøre noe med det NÅ, idag og i fremtiden.

Og til uka skal jeg gjøre noe jeg aldri trodde at jeg kom til å gjøre. Jeg skal be om hjelp til å sette opp en plan over hva jeg skal spise, og hvordan jeg kan komme inn i et sunt kosthold, hvor jeg kan opprettholde treningen min på en måte som er bra for meg. Og som sørger for at jeg får i meg de nødvendige vitaminene, mineralene og energien jeg trenger hver eneste dag for at kroppen min skal fungere. Men ikke minst, gi meg overskudd og driv i hverdagen.

Tidligere har jeg ikke innsett hvor viktig mat faktisk er, og hvor mye jeg savner å kunne nyte god mat, uten å måtte tenke på kalorier, hvor mye eller hvor lite jeg får i meg, måtte loggføre hver minste matbit, nærmest være besatt av trening, være opphengt i hvordan jeg ser ut og hvor mye jeg veier.

På sikt håper jeg at jeg kan bli mer fornøyd med kroppen min, hvordan jeg ser ut og akseptere meg selv for den jeg er. Det er noe jeg må jobbe med over tid, bit for bit, men jeg har innsett at jeg hater hvordan jeg har det nå, og at den eneste som kan gjøre noe med dét, er meg selv, og ingen andre! Selvfølgelig kan jeg få hjelp, støtte og veiledning av hjelperne mine, men i bunn og grunn må jeg SELV bestemme meg for at jeg ønsker å gjøre en endring.

Jeg vet at det å begynne å forandre dette årelange mønsteret med å kontrollere hva jeg spiser kommer til å gjøre skikkelig vondt, jeg kommer til å måtte føle på følelser jeg aldri har forholdt meg til før, og måtte stå i ting som jeg alltid har skjøvet bort. Men jeg tror jeg er sterk nok, og klar nå for å prøve, fordi jeg vil ha et godt liv.

Et liv som jeg orker, og vil leve. Et liv med oppturer og nedturer, gleder og sorger, men ikke minst, et liv der jeg klarer å forholde meg til de vonde følelsene og tankene mine på en sunn og konstruktiv måte.

Istedenfor å hele tiden flykte fra alt som gjør vondt, skal jeg møte det.

Ansikt til ansikt.

Likes

Comments

Jeg tror mange glemmer at vi som sliter med psykiske helseutfordringer også har friske sider. Altfor ofte føler jeg at fokuset i psykiatrien er på sykdom, diagnoser, retningslinjer, paragrafer og medisiner. Det er viktigere at pasienten passer inn i rammene, enn at man ser mennesket bak sykdommen og diagnosen. For bak diagnosen, sykdommen og utfordringene finnes det ressurser, talenter og gode egenskaper. Og ofte så glemmer jeg det selv også.

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal starte et lite prosjekt: Jeg skal skrive ned fem fine og positive ting hver dag. Det kan være en fin sang jeg har lyttet til, et fint bilde jeg har sett, noe fint jeg har hørt, noe jeg har fått til den dagen eller lignende. Positivitet i dette prosjektet er stikkordet!

Da jeg snakket med en av kontaktene mine i kommunen idag, minnet hun meg på nettopp hvor mange ressurser jeg har, og hvor mye jeg får til. Hun sa: "Du må fokusere mer på de friske sidene dine, for de har du mange av." Og jeg ble så glad da hun sa det, fordi det faktisk er sant. Bare denne uken her har jeg faktisk fått til veldig mye, på tross av de store utfordringene jeg opplever, knyttet til både depresjon, utmattelse og mat.

Denne uken har jeg, som jeg skrev om for noen dager siden, vært i Kongsberg og møtt de to andre medforskerne i doktorgradprosjektet jeg er med i. Et prosjektet som omhandler diagnosekultur i Norge. Det møtet var på mandag, og etterpå følte jeg meg utrolig inspirert og gira, fordi det er så utrolig spennende det vi jobber med. Dagen etter, på tirsdag, møtte jeg tre andre damer fra kommunen, fordi jeg sitter i et utvalg som skal starte et revoveryverksted allerede i begynnelsen av mars. Et recoveryverksted skal være en møteplass og en dialogarena for personer med erfaringer fra psykisk helse og rus. Poenget med et slikt verksted er at mennesker på tvers av alder, kjønn og kultur kan dele sine erfaringer og komme med innspill rundt forskjellige temaer, som man vil diskutere i grupper rundt bordet. Det som er spesielt med et slikt recoveryverksted er at deltagerne selv skal være med å bestemme hva som skal snakkes om, og diskuteres, samt hvordan det hele skal legges opp.

Når jeg er med på slike meningsfylte ting, så føler jeg mestring, og får en skikkelig god følelse inni meg, fordi jeg føler at jeg er til nytte. Og det er så gøy å få være med på så spennende og givende ting. For det å engasjere meg på psykisk helse-feltet gir meg noe tilbake, og jeg vet også at det kan hjelpe andre.

Fremover skal jeg derfor prøve å fokusere mer på de positive og friske sidene mine, fremfor sykdom, diagnoser og utfordringer. Det er så innmari lett for meg å grave meg ned i depressive og destruktive tanker, og bare isolere meg hjemme i leiligheten min, men jeg kommer ikke til å la tankene mine få viljen sin. Jeg skal komme meg ut, og gjøre noe jeg føler er meningsfylt istedet. Uansett hvor lyst jeg får til å isolere meg, og bare legge meg under dyna, skal jeg gjøre akkurat det motsatte. Jeg kan ikke høre på de depressive tankene, men må derimot "sprøyte inn" positive tanker og opplevelser.

Tenke at: Depresjonen kommer til å gå over. Den smerten og utmattelsen jeg føler på nå kommer ikke til å vare for alltid. Dette kommer til å gå bra tilslutt, og jeg kommer til å komme styrket ut av det. Jeg holder ut, uansett hvor vanskelig det blir.

Og går  imot depresjonen ved å: Ikke sove altfor lenge utover dagen, men derimot komme meg opp kl. 10. Komme meg en liten tur ut for å få litt D-vitamin. Møte folk. Oppsøke steder som er bra for meg, f.eks. Fontenehuset eller Austadgata, basen til boligen min. Ta kontakt med behandleren min eller noen i kommunen hvis jeg har behov for det. Be om en prat. Snakke om andre ting enn bare utfordringer, sykdom og diagnoser. Få et større fokus på ressursene mine, de positive tingene, hva jeg ønsker å gjøre og hva slags mål jeg har - både kortsiktige og langsiktige. Høre på musikk, skrive, se fine filmer og serier. Og ta vare på meg selv.

Jeg tror disse tingene er helt essensielle for at jeg skal komme meg gjennom denne vanskelige perioden.

Og gjennom, dét skal jeg!

Likes

Comments