Hverdag, Liv-Christine

Du leste riktig. Jeg har bare blitt dårligere og dårligere til å oppdatere bloggen i det siste, i mangel på energi og overskudd. Jeg har derfor bestemt meg for å ta en sommerpause for å tenke igjennom konseptet, hva jeg kan gjøre bedre/annerledes og om jeg vil fortsette. For akkurat nå kjenner jeg på at jeg ikke blogger for meg selv lengre, og at jeg føler det som et ekstra press på skuldrene mine. Jeg tror en tenkepause kan gjøre godt på mer enn én måte. Da får jeg tenkt igjennom hva jeg virkelig vil, og hva denne bloggen skal brukes til. Det skal også sies at jeg har sett meg lei på mitt eget konsept, om man skal kalle det det, så hvis jeg skal blogge igjen etter pausen, tenker jeg nok at bloggen skal fornyes, slik at det kommer enda tydeligere fram hva bloggens budskap faktisk er.

Det føles riktig å ta en pause nå, og heller bruke Facebook eller Instagram hvis jeg skal dele noe fremover. Faktisk føles det så riktig å ta pause at jeg nesten føler meg lettet av å skrive dette. Jeg føler det sier ganske mye. Det skal også sies at jeg har blogget i nesten fem år nå, og det er jo i og for seg lang tid.

Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok tilbake igjen med ett nytt bloggkonsept, og på en ny plattform ganske snart.

Enn så lenge ønsker jeg alle en riktig god sommer! Vi skrives!


Riga, 2016.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Følelser, Hverdag, Liv-Christine, Livet, Personlig, Spiseforstyrrelser

Samling på Fellesverket sammen med de andre frivillige, i regi av Røde Kors, nå på fredag. Koste meg masse med hyggelige folk.

Daglig leder Irina Greni, meg og medarbeider Ellen Karine Bonden fra Fontenehuset i bystyremøtet denne uka, da innvoasjonsstrategien for Rus- og psykiske helstjenester ble enstemmig vedtatt. FOTO: Katrine Henriksen (nestleder, Fontenehuset)

Nå er det flaut lenge siden jeg har oppdatert bloggen. Grunnen til det er at jeg har forferdelig mye å tenke på, og mangel på både overskudd, konsentrasjon og fokus. På tross av dette har jeg engasjert meg mye på Fontenehuset den siste tida. Denne uka ble den nye innovasjonsstrategien for Rus- og psykiske helsetjenester i Drammen kommune enstemmig vedtatt i bystyret (30. mai). Der var vi fire representanter tilstede fra Fontenehuset Drammen for å være synlige, og støtte opp under noe som er veldig viktig for oss, da kommunen ønsker å inngå en partnerskapsavtale med Fontenehuset. I tillegg til at jeg også har vært på Treffsted med Mental Helse Ungdom Nedre Buskerud, og på samling med alle de frivillige på Fellesverket, i regi av Røde Kors. Noe som var veldig hyggelig og sosialt!

Parallelt med alle de positive tingene sliter jeg veldig mye med meg selv, ikke med depresjon akkurat nå, men med en spiseforstyrrelse. Mat, kaloritelling og trening er noe jeg tenker på nærmest 24 timer i døgnet, og det stikker mye dypere enn bare vekt og utseende. Det handler om at jeg sliter veldig med å akseptere meg, slik jeg er, og følelsen av at jeg aldri er god nok. Dette går helt tilbake til tidlig i barndommen, da jeg hele tiden fikk høre at jeg aldri var god nok, og det har boret seg fast i hodet mitt. Det er veldig vanskelig å komme ut av dette negative tankemønsteret, og tro meg, jeg har jobbet i årevis med å prøve og forandre det, men foreløpig er jeg langt ifra i mål. Heldigvis har jeg en psykolog, en kontakt i kommunen og to behandlere i gruppeterapi som hjelper meg i dette arbeidet, men jeg har dessvere ikke kommet noe nærmere nøkkelen til å få det bedre ennå.

Onsdag 31. mai hadde jeg bursdag, og da ble jeg 22 år gammel. Det er nesten litt rart å skrive, fordi jeg stort sett føler meg yngre enn det jeg egentlig er. Fra tidligere har jeg ikke hatt så altfor mange gode minner med bursdager - i barndommen hadde jeg stort sett ingen å be i bursdagen min, og det er derfor en dag jeg har gruet meg til år etter år. 22-årsdagen min ble heldigvis veldig fin, takket være min kjære storebror. Vi lagde kinesisk biffwok med grønnsaker hjemme hos meg, og så på noen filmer og serier. Plutselig var klokka nærmere halv tolv på kvelden, og jeg fikk egentlig ikke tid til å tenke over de vonde følelsene mine rundt bursdag i det hele tatt, noe som var veldig lettende. Det ble med andre ord en veldig fin og positiv dag, med god hjelp av alle de hyggelige gratulasjonene jeg fikk på Fontenehuset og på Facebook. Og det er endelig sommer, eller, i alle fall nesten, for sola glimter med sitt fravær foreløpig. Gi meg sol!

Likes

Comments

Liv-Christine, Hverdag, Livet

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

Mer uperfekt bilde enn dette tror jeg nesten ikke det går an å legge ut. Det er i alle fall null filter, mysing mot sola og en dose nakenhet, men skal jeg være helt ærlig? Jeg har begynt å gi litt mer faen i hva folk synes. Man ligger tross alt ikke og soler seg med ansiktet full av sminke eller som om man skal på catwalken heller. Men nok om dét.

Det er endelig sommer, sol og varme, og det aller beste ved det er at jeg faktisk klarer å nyte det. De siste åra har jeg på denne tida stort sett vært innlagt, og vært veldig dårlig. Hatet verden, fordi alle andre var ute og nøt livet, mens jeg hadde det helt forferdelig, og i perioder bare ville dø. Sol og sommer gjorde tilstanden min bare enda verre, fordi det ble en påminnelse om alt jeg gikk glipp av. Det å sole meg, det å både., det å ta en øl/brus/kaffe med venner, simpelthen det å kunne være ute og nyte det fantastiske været. Slippe den dårlige samvittigheten over å bare være inne. Kjenne varmen fra sola på huden, og hvordan den varmer opp hele kroppen, gir en god følelse, får meg til å senke skuldrene, og slappe av.

Jeg føler meg mer tilstede enn jeg har gjort før, fordi jeg klarer å sette mer pris på de små, hverdagslige tingene. Det som mange tar fullstendig forgitt. Jeg setter også pris på at jeg nå kan være ute og nyte sola, fordi jeg er hjemme, og for første gang på flere år ikke er innlagt på denne tida. Det gir meg også en fantastisk mestringsfølelse - siden jeg faktisk har kommet meg flere skritt videre, med tanke på at jeg nesten ikke er innlagt lengre.

Resten av dagen skal jeg være her og nå, i denne godfølelsen, nyte sommerværet, og at jeg akkurat nå, har det bedre enn jeg har hatt det på lenge.

Håper alle får en så fin dag i sola som mulig. Vi skrives!

Likes

Comments

Behandling, Depresjon, Erfaringer, Forebygging, Forebygging av tilbakefall, Innleggelse

FOTO: Liv-Christine Hoem


Det er Kristi Himmelfartsdag,
og en etterlengtet fridag for min del, etter det som har vært noen slitsomme uker. For jeg skal ikke legge skjul på at de siste ukene har vært vanskelige, med knappe tre timer sammenhengende søvn hver natt, altfor mye tankekjør og angst, i det jeg tror har vært en ny depressiv episode. Samtidig som det har skjedd en del vanskelige ting i livet mitt, noe som blir en trigger for nye depresjonsepisoder. Heldigvis ser det ut til at jeg, om enn i motbakke, begynner å krabbe meg ut av denne depressive episoden nå.

Mye av grunnen til at denne episoden ikke har blitt så ille denne gangen er at jeg i større grad har klart å forebygge enn det jeg har gjort før. Jeg klarte nemlig å gjenkjenne noen av signalene på at det var en depressiv episode i anmars. Endret søvnmønster, mindre matlyst (i kombinasjon med matproblematikken min har heller ikke vært noen god kombo), mye angst, stress og bekymringer, tristhet og noe selvmordstanker.

Det som er bra midt oppi alt dette er, og det blir jeg faktisk stolt av å skrive, at jeg har blitt flinkere til å skape den nødvendige balansen i livet mitt. For jeg har funnet ut at det å ikke gjøre for mye, stresse og slite meg ut er alfa og omega for meg, fordi det kan være en trigger for nye svingninger i den ene eller den andre retningen. Det er livsviktig at jeg får den nødvendige hvilen - nok søvn, nok mat og at jeg tidvis klarer å logge av. Legge bort telefonen, skru av TVen, logge av sosiale medier, ikke bruke PCen, men gjøre andre ting. Komme meg ut. Få frisk luft. Klarne tankene. Se, og møte andre mennesker, eller rett og slett bare komme meg bort. Et helt annet sted. Ut i skogen, opp i fjellet, til et helt nytt sted. Høre fuglekvitter, kjenne lukten av skog, puste inn frisk fjellluft. eller reise bort. Det er jo også et faktum at lys kan hjelpe mot depresjon, og at man er helt avhengig av å få litt D-vitamin fra sola, fordi en mangel på dette vitaminet i stor grad kan være med på å forsterke depresjonen.

Det å være deprimert er tungt, og det er mange som opplever en depresjon iløpet av livet. Faktisk har så mange som 6 til 12 % av befolkningen depresjon til enhver tid. (Folkehelseinstituttet) De siste årene har jeg vært mye deprimert, med selvmordstanker og selvmordsforsøk, som en del av svingningene jeg opplever i følelsene mine. For meg har det vært ekstremt vanskelig å forebygge disse svingningene, fordi jeg ikke klarte å sette fingeren på hva som utløste dem. Som oftest kom bare depresjonen som kastet på meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle komme meg ut av tilstanden jeg hadde havnet i. Dette gjorde sitt til at jeg følte veldig mye på håpløshet og panikk, fordi jeg var redd for at det kom til å være slik for alltid. At jeg kom til å være like trist, utslitt, nedstemt, tiltaksløs og likegyldig, men aller mest, at det aldri kom til å bli bedre. De som er deprimerte føler veldig på disse følelsene, og det er vondt å være i en slik tilstand. Klarer man å forebygge er dét det absolutt beste.

Derfor har jeg under prøvd å lage en liste med syv punkter til hvordan en depresjon kan forebygges utifra de erfaringene jeg har gjort meg:

1. Ikke isoler deg: Den feilen jeg gjorde var at jeg endte opp med å isolere meg hjemme i leiligheten min. Låste meg inne på soverommet, og ble liggende under dyna i et mørkt rom. Dette forsterker bare alle de vonde og vanskelige følelsene. På mange måter er isolasjon både en trigger for depresjon, men også en oppretholdelse av den.

2. Snakk med noen: De fleste har ett eller flere mennesker de stoler på, om det er et familiemedlem, en venn, en kjæreste, en lærer, en helsesøster eller en kollega. Det kan ofte være vanskelig å snakke med noen, når man har det vanskelig, fordi en deprimert person ofte kan tenke at ingen bryr seg uansett. Men det er viktig å påpeke at tanken om at ingen bryr seg eller at det ikke er vits i å ta kontakt med noen er depresjonens stemme. Ikke hør på den. Det aller viktigste er at man sier noe, til noen om hvordan man har det. For det å snakke med noen, få varme, omtanke og støtte kan i seg selv være forebyggende, fordi man da ikke føler seg så alene om hvordan man har det.

3. Gjør noe godt for deg selv: Det å ta vare på seg selv kan være veldig vanskelig når en føler seg utslitt, tiltaksløs, nedstemt og bare har lyst til å isolere seg under dyna. Da havner gjerne ting som hygiene, hva man har på seg, det å se en fin film, lese en god bok eller høre på fin musikk i andre rekke. Men det å gjøre noe godt for seg selv er faktisk enda viktigere, når alt føles tungt. Det kan være så individuelt hva som kan føles godt for hver enkelt, men for meg har det å gå meg en liten tur, høre på musikk, se en film/eller serie og ta på meg noe annet enn joggebuksa hjulpet litt på humøret. For meg hjelper det også å skrive dagbok - skrive ned alt jeg føler uten filter. I bunn og grunn handler det om å gjøre noe som kanskje kan gi litt glede, selv om alt føles tungt.

4. Sørg for nok søvn, mat og hvile: Søvn, mat og hvile er faktisk ekstremt viktig for psyken, og er kanskje de tre viktigste for å kunne fungere, sånn rent fysisk, men har også mye å si for det mentale. For det er en kjennsgjerning at man blir mer sårbar hvis man ikke sover, spiser og hviler nok. De siste årene har jeg brukt medisiner for å få sove, og det er ikke slik at jeg oppfordrer folk til å begynne med tabletter, snarere tvert imot, men noen ganger kan det være nødvendig for å få søvnen tilbake på plass. Ellers kan mindfullness, yoga eller meditasjon gjøre at man blir mer avslappet. Når kroppen kjennes sliten er det viktig å lytte til signalene, og hvile. Legge bort telefonen, logge av sosiale medier. Rett og slett logge av i noen timer, eller kanskje i en dag, for å ikke bli enda mer utslitt. Kostholdet henger også sammen med de ovennevnte tingene. Får man ikke i seg nok mat vil kroppen komme i ubalanse, og det kan i seg selv trigge en depresjon, men for mange er dette med mat vanskelig, inkludert meg selv, og da blir det desto vanskeligere, når matlysten går ytterligere ned.

5. Vær sammen med andre mennesker: Når man er deprimert vil en helst være alene, isolere seg hjemme, ikke snakke med noen eller møte andre mennesker, men av erfaring vet jeg at det er det motsatte som hjelper. Å være sammen med andre mennesker. Det å ha noen rundt seg som kan støtte og gi kjærlighet. Det å føle at man er en del av noe hjelper også, fordi ensomhetsfølelsen gjerne er veldig sterk, når man er på vei til å bli deprimert eller allerede er det. Jeg har i hvert fall ofte følt at jeg er helt alene i verden når jeg er deprimert - at ingen bryr seg, at ingen liker meg eller vil ha noe med meg å gjøre. Men igjen, det er de negative og depressive tankene som snakker.

6. Tenk positivt: Dette kan nok for mange være veldig provoserende, og når jeg er på mitt dårligste kan et slikt utsagn fra noen andre gjøre meg forbanna, men det er faktisk sant. Tankens kraft er nemlig overraskende stor. Måten man tenker på har veldig mye å si for hvordan man føler seg, og motsatt. Tanker og følelser henger i stor grad sammen. Det å tenke positivt, og klare å snu de negative tankene har en innvirkning på hvordan man føler seg. La meg ta et personlig eksempel: Jeg får utdelt en oppgave jeg skal gjennomføre, men før jeg allerede har begynt, tenker jeg at jeg ikke kommer til å få det til. Kunsten er å snu denne automatiske, negative tanken til noe positivt: Jeg kommer til å klare denne oppgaven, dette mestrer jeg, dette får jeg til. Og man føler seg faktisk bedre hver gang man klarer å snu de negative tankene til noe positivt, fordi positive tanker også leder til positive følelser. Som mestring, glede og en god følelse.

7. Skap en balanse i livet: De siste årene har jeg jobbet veldig mye med å finne den "riktige" balansen for meg mellom aktivitet og hvile. Og på dette området finnes det ikke en fasit, fordi vi alle er så forskjellige. Men jeg fant ut at jeg ofte slet meg ut fullstendig ut med altfor mye aktivitet, masse oppgaver, nye prosjekter og skulle ha hundre baller i lufta på en gang. For meg fungerte dette bare i perioder, før jeg endte i lange og alvorlige depressive episoder, noe som var kroppens måte å si ifra at det høye aktivitetsnivået mitt ikke var bra for meg. For hver nedtur jeg har gått igjennom har jeg fått nye erfaringer og ny lærdom. For det å skape en balanse i livet sitt handler i stor grad om å lære seg selv, og sine signaler å kjenne. Men ikke minst, å lytte til sin egen kropp, for å kunne sette de nødvendige grensene.

Likes

Comments

Meninger, Politisk, Samfunn, Samfunnstendenser, Tanker

Helge Torvund sitt bilde.
Manchester. Maleri av Angela Wakefield.

Det har skjedd igjen. Et nedrig og grusomt angrep. Denne gangen mot barna. På en konsert, der de søkte glede, og skulle kose seg med musikken til Ariana Grande. En konsert som skal være trygg.

Nå finnes det snart ikke flere ord å skrive, flere følelser å føle, flere tanker å tenke. Je suis så mange byer og land at jeg har kommet fullstendig ut av tellingen på alle grusomhetene.

Og jeg er sliten av alle disse angrepene. Jeg er sliten av å føle meg fullstendig maktesløs. Sliten av være sint. Sliten av å være lei meg. For jeg gråter, jeg gråter for alle disse menneskene som har bøtet med livet de siste årene, og som nå har blitt drept, på det som skulle være deres fristed.

Ikke bare er dette et angrep på forsvarsløse barn. Det er et angrep på fristedene våre. Et angrep på mennesker. Et angrep på hverdagslivet. Et angrep på musikken. Aller mest, et angrep på tryggheten, og det vi mennesker ser på som samlingspunkt.

Konserter, fotballkamper, utesteder, strender og gågata i sentrum er alle steder hvor mennesker samler seg for å ha det hyggelig, for å leve livet, og hverdagen. Det er opplevelser, minner som blir skapt, god stemning og noe vi ser på som en stor del av den vestlige kulturen.

Dette er i aller høyeste grad også et angrep på Vesten, våre verdier og vår kultur. Terroristene går til angrep, der vi har minst sjanse til å forsvare oss. De angriper de forsvarsløse. De som engasjerer seg. De som vil leve, og ha en normal hverdag. De angriper demokratiet. De angriper det å samles, og stå sammen.

For det terroristene ønsker er å splitte oss, skape uro og frykt. Forhindre oss i å leve normale liv. Ta fra oss hverdagen, og alt som er trygt. Terroristene har funnet en ny, og dessverre "genial" måte å angripe på. Fordi vi aldri vet hvor det kommer til å skje neste gang. Fordi det er tilnærmet umulig å forhindre angrep som dette, det å stoppe disse ensomme ulvene, og vite hvem de er og hvor de befinner seg. Når de så til de grader går til angrep der vi forventer det aller minst, på det vi tror på aller mest.

Jeg vet ikke om det finnes en løsning på hvordan vi skal bekjempe terroren. Jeg vet ikke om angrepene kommer til å ta slutt. Jeg vet ikke om det hjelper å løfte rosen i været, tenne lys, gå i rosetog og stå sammen. Det å fortsette og si at vi bare må leve livene våre som før, og ikke la terroristene ta fra oss hverdagen, blir snart en utopi, når det er der terroristene lykkes med å angripe oss gang på gang.

Så hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre for å forhindre et nytt angrep?

Dessverre vet jeg ikke om det finnes et svar eller en løsning på det.

Likes

Comments

Følelser, Oppturer og nedturer, Refleksjoner, Tanker, Grenser, Relasjoner

Status quo: Tok i bruk den brukerstyrte senga jeg har på Thorsberg DPS igjen. Lørdag ettermiddag, altså i går, ble alt så innmari overveldende og vanskelig, fordi jeg har opplevd flere vanskelige livshendelser den siste tida, blant annet i relasjoner med andre. Noe av det som har skjedd er at jeg har mistet et godt vennskap, og det gjør vondt, fordi jeg i denne forbindelsen nå også sitter med store mengder skyld og skam. Med en følelse av at det er min skyld at vennskapet tok slutt, fordi den ene følte mer, enn det jeg har følt, og føler for vedkommende. Skyldfølelse, fordi jeg sitter med følelsen av å ha såret et annet menneske. Skam, fordi jeg tenker at jeg burde ha gjort mer, vært enda tydeligere på at jeg bare ønsket vennskap.

Hvis jeg bare.. hvis jeg bare... det er lett å være etterpåklok, men jeg prøver å tenke at dette ikke bare er mitt ansvar. For relasjoner skal, og burde gå begge veier. Likevel klarer jeg ikke å la være og tenke at jeg bare kan takke meg selv for situasjonen jeg har havnet i. At det er min egen skyld, fordi jeg ved å si ja til den andres invitasjoner har gitt den andre forhåpninger, når jeg klart og tydelig har sagt at det eneste jeg ønsker er vennskap.. Og tro meg, det er et vennskap jeg gjerne skulle ha beholdt, fordi jeg jo bryr meg om personen, som en venn. Men det er vanskelig dette med grenser i relasjoner, og det å sette en grense mellom vennskap og et kjærlighetsforhold, når den andre helt klart føler mer enn det jeg gjør. Dessverre er det jo ikke slik at jeg kan styre hvem hjertet mitt faller for, eller når jeg blir forelsket i noen. Det handler jo ikke om at jeg misliker den andre, men simpelthen at de romantiske følelsene ikke er tilstede. Det å bli forelsket er jo ikke noe man kan styre. Det skjer. Men for meg er det viktig å understreke at det å måtte "avvise" den andre, fordi jeg ikke føler det samme, gjør minst like vondt, som for den som blir "avvist."

Jeg føler det er altfor mange som ikke forstår hvor vondt det er å måtte si til en person at man ikke føler det samme, i vissheten om at personen blir veldig lei seg, og ender opp med kjærlighetssorg. For det er ikke bare den andre som har det vondt da. Jeg har det også vondt, og veldig vanskelig, ender opp søvnløs, med masse vonde tanker rundt hele situasjonen. Vondt, fordi den andre har det vanskelig. På grunn av meg, og det at jeg ikke har noen romantiske følelser for vedkommende. Men på den andre siden, hvorfor skal jeg sitte å klandre meg selv for noe jeg ikke kan styre eller gjøre noe med? Det er jo ikke riktig at jeg skal sitte med skyldfølelse over at jeg ikke er forelsket, når det er følelser som ikke kan simuleres eller tvinges fram.

Hadde det bare vært slik at man velget hvem man blir forelsket i, hadde situasjonen vært en helt annen, men slik er det ikke. Og det gjør vondt inni meg. Så vondt, med all denne skyldfølelsen og skammen over at jeg ikke føler det samme, som nærmest spiser meg opp innenfra. Skyldfølelse over at jeg har "avvist" noen, skyldfølelse over at den andre nå har det veldig vondt. Skyldfølelse over at jeg ikke kan gjøre noen ting med det.

Men så prøver jeg å snu på tankegangen min, for i bunn og grunn er ikke den andres følelser, og reguleringen av dem, mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med hva den andre føler, og det er også min rett som menneske å sette grenser i relasjoner. For meg hadde det ikke blitt riktig å lyve, og si at jeg er forelsket, og komme etterpå og si at jeg ikke var det allikevel. Det er jo dét som virkelig er sårende, å ikke få høre sannheten. Det å få falske forhåpninger, og tro at det kan bli noe mer, når det ikke kan bli det, og få forhåpningene sine knust.

Det å "avvise" og det å bli "avvist" gjør like vondt begge veier. Mange tenker at det er enklere å "avvise" noen enn å bli "avvist" selv, men den myten kan jeg avkrefte med en gang: Slik er det nemlig ikke. Det mange også glemmer er hvor viktig dette med grenser i relasjoner er, på flere områder enn bare retten til selvbestemmelse over sin egen kropp. Å sette grenser i relasjoner handler også om å kunne si at man bare ønsker vennskap, eller si ifra hvis noe ikke er greit. Det å gi tilbakemeldinger til hverandre. På godt og vondt. Grensesetting i relasjoner handler i bunn og grunn om gjensidig respekt. Å kunne gi og ta. Og finne den riktige balansen.

Men det aller viktigste er at man aldri skal føle skyld, når man setter grenser i relasjoner til andre. Fordi det er en menneskerett å si ja, og en menneskerett å si nei.

Har du noen gang følt skyld og skam over ikke å føle det samme som den andre?

Likes

Comments

Dagbok, Depresjon, Hverdag, Livet, Liv-Christine, Personlig

Dette innlegget ble skrevet natt til 17. mai/natt til idag, og fullført i ettermiddag. Nå for tiden kommer det lite oppdateringer på bloggen, fordi jeg er så sliten i hodet hele tiden, og sliter med konsentrasjonen, men fikk endelig publisert noe igjen nå.

--

Jeg ligger på venstre side, og glor i den hvitmalte, ruglete veggen på mitt eget soverom. I min egen leilighet, i byen min, i det jeg kan kalle hjem, med øynene lukket, helt stille, utenom pusten min, og en og annen bil som kjører forbi. Men når jeg hører ordentlig etter, dunkingen av bass fra det eg tror er en russebuss. Jeg kjenner på hvor frustrert jeg er over å ligge her, og ikke få sove, natt etter natt, åpner jeg øynene i mørket, og begynner å telle alle de ruglete rundingene på den hvitmalte betongveggen ved siden av meg, legger hånda inntil, og kjenner hvordan den ru overflaten kiler meg i håndflaten. Jeg ligger her med harehjerte, hånden inntil veggen, for å føle motstanden og nærheten av noe, holde meg i nåtiden, ikke falle ut, fokuserer på pusten min, lar ikke angsten ta overhånd. Det kjører to biler til forbi, og enda en. Jeg snur meg, tar opp mobilen, og sjekker hva klokken er. Bare 01:15. Jeg sukker høyt ut i det mørklagte rommet. Seks timer til jeg kan stå opp. Aner ikke hva jeg skal ta meg til eller hvordan jeg skal få tiden til å gå.

Prøver å lukke øynene igjen, fokusere på pusten og at hvert lem av kroppen min skal slappe av, men jeg får det ikke til. For kroppen er altfor aktivert, anspent og rastløs. Tårene presser på. Hjertet banker og banker uansett hvilken stilling jeg prøver å legge meg i. Forsøker å pakke dynen rundt meg, gjøre det komfortabelt, flere puter, mindre puter, høyere, lavere, men det er ikke sengen, dynen, dynetrekket eller putene som er problemet. Det er meg, og harehjertet mitt. Angsten. Bekymringene. Tårene som ikke vil slutte å renne. Spenningene i kroppen min som ikke vil gi slipp. Angsten som tar fullstendig overhånd. Og jeg ender med å bli liggende og vri meg, fra side til side, står opp, går rundt på gulvet i sirkler, ut i stua, ut på badet, tilbake til soverommet.

Legger meg igjen, vrir meg enda mer, prøver å slappe av, men kroppen vil ikke. Jeg tenker for mye på alt som er feil. Natt etter natt blir jeg liggende å gruble, tenke, fundere og rakke ned på meg selv. Det å ikke få sove blir enda en ting jeg ikke får til. Søvnløsheten gjør meg nesten gal, når minuttene bare snegler seg forbi, og det føles som om klokken stopper opp, eller nærmest går baklengs. La det bare bli morgen, så jeg kan stå opp, og gjøre noe. Det er rastløsheten selv som snakker. Men selv på dagen klarer jeg ikke å gjøre noe, konsentrasjonen er dårlig, og det å fokusere på noe over lengre tid virker tilnærmet umulig. Det ender opp med at jeg havner i en ond sirkel. For søvnløshet, eller dårlig søvnkvalitet, har også mange konsekvenser for hvordan jeg fungerer på dagtid. Konsekvensen er jo at jeg har null energi, ingen overskudd og et hode fylt av bomull. Når kvelden kommer er jeg fullstendig utslitt både fysisk og mentalt, men selv da får jeg ikke sove, og det hele forsterkes av at jeg gruer meg til kveldene, fordi jeg nesten på forhånd vet at søvnen ikke kommer.

Nå for tiden er jeg bare sliten, og det blir lite oppdateringer på denne bloggen. Jeg har noen gode dager innimellom, som for eksempel 17. mai, men mesteparten av tiden sliter jeg, mye mer enn det folk ser utad. Det er ikke uten grunn at jeg har gitt bloggen min navnet Bak fasaden, for vanligvis ser de færreste alt det vonde jeg holder inni meg, fordi jeg er så "flink" til å ta på meg en maske, smiler og ler. Selv på mine tøffeste dager kan jeg smile og le. Dette er forsvaret mitt, guarden som jeg bygger opp rundt meg. De siste dagene nå har vært ekstremt tøffe - jeg har nesten ikke sovet noe på natten, og har egentlig hatt mest lyst til å bare ligge under dynen hele dagen, fordi jeg ikke har hatt lyst til å være sammen med folk eller gå ut døren. Men til tross for hvor sliten jeg har vært, og med disse følelsene, har jeg gått ut av huset allikevel, uten helt å vite hvordan jeg har fått det til, med tanke på hvordan jeg føler meg akkurat nå.

Jeg tror jeg har en depressiv episode igjen. Er så tung i hele kroppen, kraftløs, får ikke sove om natten, føler meg nedstemt og ingenting gir mening, som om jeg bare går rundt på autopilot i en zombietilstand. Lever ikke, eksisterer bare, og det er vondt, men jeg prøver å holde ut som best jeg kan.

For jeg vet at det kommer bedre perioder og bedre dager igjen.

Snart.

Likes

Comments

Liv-Christine, Personlig, Kjærlighetsbrev til meg selv, Livet, Selvutvikling, Selvtillit og selvbilde

På konsert med Hanne Kolstø på Drammen Kulturnatt i helgen.

Du har flyktet fra følelsene dine altfor lenge. Flyktet fra deg selv, fra tankene dine, fra skammen, fra skyldfølelsen. Fra alt det som gjør at hjertet ditt er så tungt.. Hvordan du i årevis har båret denne tunge byrden på skuldrene dine, som så altfor mange ganger har dratt deg ned, på din dypeste grunn. Det du må innse er at denne flukten ikke hjelper, at det i realiteten bare gjør alt verre. At du aldri kommer til å få det bedre, og føle den ordentlige lykken livet har å by på, før du bestemmer deg for å slutte og flukte fra alt du frykter.

Gi slipp.

De siste årene har du hatet alt ved deg selv. Aldri god nok. Aldri tynn nok. Aldri pen nok. Det å se deg selv i speilet har du unngått, fordi det speilbildet som ser tilbake på deg er som å møte dine egne indre demoner. Hvordan du finner feil på hver eneste centimeter av kroppen din. For mye fett på lårene, for stor rumpe, for lang panne, for tydelig dobbelthake, for mye underarmsfett, for store legger. Det du ser blir aldri bra nok. Alltid nye feil å finne. Uansett hva du gjør blir du aldri fornøyd med det du gjør. Alltid usikker på deg selv - tanker om hva andre kommer til å tenke, nesten helt sikker på at de kommer til å hate deg, og det du leverer. Livredd for å feile. Livredd for å bli avvist og sviktet. Livredd for å bli for glad i noen, fordi du ikke orker sorgen etter å ha mistet noen. Og det verste er at du går glipp av så mye tid, fordi du kaster den bort på å flykte fra noe som aldri vil forsvinne. Følelser og tanker det ikke er mulig å knipse bort.

Gi slipp.

Altfor lenge har du stilt deg foran speilet, og fortalt deg selv hvor stygg og mislykket du er. Gått nedover gata, og sett ned i bakken, sikker på at alle tenker du ser forferdelig ut. Feil og atter feil. Hvordan du tenker at du ikke får til noe som helst, hvordan du kan gråte av frustrasjon, fordi du føler deg verdiløs, og at du aldri er god nok. All denne smerten, all denne frykten, som hindrer deg i å leve det livet du ønsker. Alle disse dagene du føler at skammen og skyldfølelsen spiser deg opp innenfra, til det punktet at du ender opp som en fange i din egen nummenhet.

Gi slipp.

Kjære, Liv-Christine. Det er noe jeg vil si til deg: Du er god nok. Tro meg når jeg sier det, du er god nok, akkurat slik du er. Du er vakker. Du er smart. Kroppen din er bra nok, uansett hvordan du ser ut, uansett hva du spiser, uansett hva du veier. Det er ikke disse tingene som definerer deg. Du gjør så utrolig mye bra hele tiden - du engasjerer deg, og hjelper andre mennesker. Strekker ut en hånd, gir råd, støtter og veileder. Er et medmenneske. Hele tiden er du der for andre, men nå er det på tide at du begynner å stille opp for deg selv. Være glad i deg selv, gjøre ting som bare er for deg, og ikke fordi du føler deg forpliktet til å gjøre noe, for å være et ja-menneske, og en pleaser. Men ta vare på deg, gi deg selv omsorg og kjærlighet, fordi du fortjener å ha det bra.

Gi slipp.

Det aller viktigste jeg ønsker å fortelle deg er at du må slutte å flykte. Stå i følelsene og tankene dine, vonde som gode. Være sammen med de menneskene som betyr noe for deg. Skape uforglemmelige minner, og sette pris på de små øyeblikkene. For er det én ting du ikke må glemme, så er det at: Disse øyeblikkene, og denne dagen, får du aldri tilbake, derfor må du bruke hvert minutt du har. Her og nå, i nuet, er alt som betyr noe. Ikke kast bort tiden på å tenke på det du ikke har, alt du har mistet, fortiden du ikke kan gjøre noe med, men tenk på alt det du har. Alle de små og store tingene du kan være takknemlig for, og sette pris på. Alt det du er flink til, alt det du kan, alt det du kan gi og alt du har fått tilbake. Kjære, Liv-Christine, jeg håper du kan begynne å le, gråte, smile og danse. Føle og kjenne på alle gråsonene, det som er selve livet. La guarden du har bygget rundt deg opp gjennom årene falle, slippe fasaden, ikke lyve om at alt går fint når det ikke gjør det. Stole på mennesker, ikke holde alle rundt deg på en armlengdes avstand, men la noen være glad i deg, og la deg selv bli glad i noen. Fordi du fortjener kjærligheten.

Gi slipp.

Kjære, Liv-Christine: Jeg håper 2017 kan bli året du endelig blir deg, finner ut hvem du er, hva du ønsker å gjøre, og lærer å akseptere deg selv. At du kan fylle dette året med minnerike opplevelser, være sammen med mennesker som er bra for deg, men ikke minst: Bygge opp selvbildet og selvtilliten din. Tro på deg selv. Vær den personen du ønsker å være. Uten skam. Uten skyld. Uten å hate deg selv. Gå ut i verden, fyll hverdagen din med meningsfylte aktiviteter. Skriv, syng, tegn, mal, hjelp andre mennesker, vær sosial, møt nye mennesker, reis og opplev det verden har å by på. Gjør det du elsker, gjør det som betyr noe for deg. For du vil ikke sitte på dødsleiet om 70 år, og angre på alt det du ikke gjorde. Så ikke utsett noe, fordi du er redd, fordi du tenker at du vil feile, fordi du tenker at det ikke kommer til å gå bra.. Feil, og lær av det. Fall, og reis deg opp igjen. Utfordre komfortsonen din. Finn magien du vet finnes inni deg selv, langt der inne et sted.

Gi slipp.

Og lev.

Likes

Comments

Ensomhet, Erfaringer, Fontenehuset, Forebygging, Hverdag, Utenforskap

Jeg kjenner på at jeg må bli flinkere til å oppdatere denne bloggen, men nå den siste uka har det dukket opp veldig vanskelige ting fra fortiden min, som jeg har slitt med å forholde meg til og takle. I tillegg til at jeg rett og slett har hatt mange ting å gjøre, og faktisk har vært opptatt, mer på den positive måten. Jevnt over har den siste uka nå faktisk vært ganske så bra, sånn rent bortsett fra natt til lørdag. Det vil jeg skrive mer om i et annet innlegg. For det jeg egentlig hadde lyst til å skrive om i dette innlegget er hva jeg gjorde i går.

Som mange av dere som leser vet bor jeg i en bolig som er tilknyttet Austadgata, et bofellesskap under psykisk helse og rus i kommunen. Jeg er også medlem på Fontenehuset. På begge disse stedene har det vært noen sykepleierstudenter de siste ukene, og for litt over en uke siden ble jeg spurt av studentene i Austadgata om jeg kunne tenke meg å være med i en film de skulle lage. Det sa jeg ja til. Filmen skulle handle om hva utenforskap er, og hvordan utenforskap kan forebygges utifra et brukerperspektiv. I går skulle sykepleierstudentene ha sitt avsluttende fremlegg etter praksisperioden på Høgskolen i Buskerud, og jeg ble invitert til å høre på, noe jeg veldig gjerne ville, fordi jeg tenkte at det både var spennende å se resultatet av filmen, og at jeg kanskje kunne lære noe også. Det endte med at jeg faktisk satt og hørte på alle gruppene som skulle fremføre, hele dagen, fra 09.00 til 14.30, fordi jeg syntes temaene var så interessante. Og til og med bidro til dialogen etter fremlegget også, fordi det er sånn at det blir åpnet for spørsmål og innspill etter hvert fremlegg.

Gruppen, der jeg bidro til filmen, hadde valgt å ta for seg temaet utenforskap. Problemstillingen deres var: Hvordan kan tilbud som Fontenehuset og Guts forebygge utenforskap?" Gruppen snakket nemlig også om Guts, et tilbud for rushavhengige, siden de på gruppen hadde hatt en i praksis der. I filmen snakket jeg om hva jeg tenker utenforskap er, og hvordan jeg mener utenforskap kan forebygges.

Jeg sa blant annet noe om at: "Utenforskap for meg er å falle ut av skole eller jobb. Det å falle ut av noe." Fordi det er det jeg har hatt en personlig, og tildels vond erfaring med fra tidligere. De hadde også invitert med seg en gjest fra Gatelaget, et fotballag for rusavhengige, en mann som heter Tom Marius. Han fortalte en utrolig sterk historie om hvordan han i årevis hadde skutt heroin, og vært avhengig av de fleste narkotiske stoffer, til å oppleve sitt vendepunkt etter et tøft liv. I 2015 snudde det for Tom Marius, da han ble en del av Gatelaget. Etter år med rus hadde han utviklet en sterk sosial angst, og isolerte seg mye hjemme. Etter at han ble med på Gatelaget slapp den sosiale angsten litt etter litt, og opplevde både det å føle seg som en del av et fellesskap, det å føle tilhørighet og etterhvert også følelsen av mestring. For Tor Marius hadde slitt med selvbildet og selvtilliten sin, mye skam, og hadde ingen tro på seg selv. Gatelaget hjalp ham ikke bare ut av rusen, men også til å få en kraftig økt selvtillit og et mye bedre selvbilde.

"Jeg kunne ikke ha stått her idag hadde det ikke vært for Gatelaget," sier Tom Marius under foredraget, og refererer blant annet til den sterke sosiale angsten han hadde før.

Dette sier alt om hvor langt Tor Marius har kommet på bare to år, og det viser hvor viktig disse tilbudene for mennesker som har falt ut av samfunnet er. Men enda viktigere er det å forebygge utenforskap, og ta tak i de menneskene som står i fare for å falle utenfor på et tidlig stadium, fordi det å stå utenfor har så mange vonde konsekvenser for dem det gjelder.

Her er (et noe mørkt bilde) av studentene, og Tom Marius, mens han forteller historien sin:

Liv-Christine Hoem sitt bilde.

Jeg nevnte også tidligere i dette innlegget at vi har hatt en gruppe studenter på Fontenehuset i Drammen de siste ukene, og jeg var også tilstede under deres fremlegg. Det jeg oppdaget var at flere av gruppene faktisk også snakket om Fontenehuset, da studentene hadde hatt praksis på både Fontenehuset i Kongsberg og Fontenehuset i Asker. Det som var gøy å høre var hvor godt de hadde forstått hva et fontenehus er og hva vi gjør, men ikke minst viktigheten av Fontenehuset som en samfunnsinstitusjon for rehabilitering og forebygging av utenforskap. Alle gruppene la frem interessante funn fra praksisperioden sin på de ulike fontenehusene. En fellesnevner var hvordan medlemmene følte seg behøvd, trengt og forventet, og at dette hadde en stor betydning for ikke å føle seg utenfor. Hvordan medlemmene fant støtte i hverandre, og fra medarbeiderne. Det å føle seg en del av noe, et sosialt fellesskap, og betydningen av dette gikk igjen hos alle gruppene, og viser at disse grunnleggende følelsene er så viktige for alle mennesker.

For alle trenger vi å føle oss trengt, behøvd og forventet. At noen bryr seg om oss. At noen savner oss hvis vi ikke kommer. At det er behov for oss. Og som Lars F.R. H Svendsen sier i sin bok "Ensomhetens filosofi:"

"Vi mennesker er i stor grad ment til å leve sammen."

Likes

Comments

Liv-Christine, Personlig, Barndomsår, Selvtillitt og selvbilde, Selvutvikling, Spiseforstyrrelser

Jeg er så stresset og sliten nå for tiden. Det har vært stille fra denne kanten i nesten en uke nå, fordi jeg egentlig bare har løpt rundt - på konstant flukt fra meg selv, og mitt eget følelsesmessige kaos, som jeg ikke orker å forholde meg til. Jeg gjør så mye som jeg kan, gjør meg opptatt, løper rundt konstant, slik at jeg ikke får tid til å sette meg ned å føle. For da kommer alle de vonde tankene, følelsene og angsten. Da tar panikken overhånd, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Folk tror at det går så bra med meg nå, fordi jeg får til ting, og er engasjert på mange felt, men sannheten er: At det ikke går bra med meg, og ikke har gjort det på lenge heller.

Det har bare blitt til at jeg stenger alt det vonde inni meg, slenger på et smil, later som ingenting, slipper ikke noen inn, orker egentlig ikke å forholde meg til noen eller noe. Vil aller helst bare isolere meg på rommet mitt, og bli liggende under dynen i ukevis. Jeg føler meg deprimert. Tiltaksløs. Tom. Trist. Energifattig, uten glede. Ingenting gir mening. Jeg føler ingenting. Og det er vondt og godt på samme tid, det å ikke føle noe.

Akkurat nå går jeg bare rundt på autopilot, i en slags zombietilstand. Hodet mitt er et eneste stort kaos av spiseforstyrrede tanker, og det kjennes ut som om jeg og kroppen min bare flyter i en boble - for jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe eller fokusere. Er ikke tilstede. Klarer nesten ikke å spise noe, livredd for å legge på meg, frykter mat, tenker konstant på kalorier, trening og vekt. Kan ikke spise, kan ikke, kan ikke.. For da blir jeg feit, sier tankene mine. Og problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Hvordan jeg skal komme meg ut av dette her. Linjen for hvordan dette begynte kan trekkes helt tilbake til barndommen min.

Fordi jeg alltid fikk høre at jeg aldri var god nok. Hvor stygg jeg var på alle mulige måter, daglige kommentarer som gikk direkte på hvordan kroppen min så ut, det brusete håret mitt, "bæææ, sau, lang panne, flatpanne, hvem kjørte over trynet ditt?" var ord jeg hørte hele tiden. Jeg fikk høre at jeg var feit, men når jeg ser på bilder fra barndommen min klarer jeg ikke å forstå hvor jeg var feit hen, allikevel har det ødelagt mye. Noe inni meg ble knust som barn, og nå sitter jeg igjen med alle disse løse glassbitene jeg ikke klarer å lime sammen igjen, og noen av dem vil kanskje aldri bli limt sammen igjen heller. Enkelte ting er ikke mulig å reparere. Jeg har det veldig vondt inni meg med alle disse ubearbeidede følelsene mine fra fortiden, et ihjeltråkket selvbilde og en knust selvtillit. Vonde ord og flashbacks som går på repeat. Hele barndommen min var en kamp for å overleve, hver dag gjorde jeg det jeg måtte gjøre, alt for å bare komme meg igjennom. Og de færreste vet sannheten om hvor vanskelig det til tider har vært.

For det har vært ekstremt tøft og vanskelig, mange nedturer har jeg hatt, og jeg jobber nå med å lime bitene mine sammen, bygge opp selvtilliten og selvbildet mitt, troen på meg selv. Jeg klarer ikke å ta inn over meg skryt fra andre mennesker, selv om jeg gjerne vil. Idag begynte jeg å gråte da kontakten min i kommunen ga meg en god og varm klem, samtidig som hun sa til meg at: "Det var ikke din feil. Det var ikke din feil. Tro meg når jeg sier det. Du er ei fantastisk jente med masse ressurser, så smart, og så sterk! Jeg heier på deg."

#motivation #inspiration #tonygaskins:

Og jeg prøver å heie på meg også. Ikke bare trakassere og mobbe meg selv oppe i hodet. Degradere meg. Hate meg selv. Straffe meg selv. Utsette kroppen for alt jeg utsetter den for. Jeg vil ikke la alt sammen bryte meg ned lengre, jeg har latt alle dem som har brutt meg ned i livet mitt plage meg for lenge nå, alle disse årene jeg har vært steinhard mot meg selv, aldri god nok uansett hva jeg har oppnådd.

Jeg vil videre. Jeg vil bare ha et normalt, godt liv, der jeg kan like meg selv, der jeg kan se meg i speilet, og kanskje ikke like alt, men slippe å hate meg, og hate speilbildet mitt. Jeg ønsker å kunne klappe meg selv på skuldra, og si: "Nå er du flink, Liv-Christine," og virkelig mene det. Jeg ønsker å kunne si: "Nå ser du bra ut," og mene det. Ikke minst ønsker jeg å kunne akseptere meg selv for den jeg er. Uansett hvordan jeg ser ut, uansett hva jeg har på meg, om jeg sminker meg eller ikke, hva jeg veier eller ikke veier, hvor mange kilometer jeg har løpt eller ikke har løpt, hva jeg har spist eller hva jeg ikke har spist - det er IKKE dette som skal få bestemme om jeg har en god eller dårlig dag.

Jeg vil ikke flykte fra meg selv mer.

Likes

Comments

Jeg har jobbet mye med diktet dere skal få lese nederst i dette innlegget, fordi det er ett av de diktene jeg har skrevet som betyr aller mest for meg. Budskapet i det er så viktig - det å tilgi meg selv, det å tilgi arrene mine. Og jeg jobber hver eneste dag med å ikke skamme meg over de arrene jeg har. Når det blir varmere i været blir det vanskelig, fordi jeg føler at jeg må skjule dem, gjemme meg bort i langermede gensere, slik at ingen ser resultatet av smerten jeg har gått igjennom på armene mine. Jeg er redd for å bli dømt, redd for å bli stirret på, redd for at folk skal tenke at jeg er stygg, gal eller syk. Jeg frykter blikkene, jeg frykter spørsmålene og hva jeg skal svare når noen spør om hva som har skjedd med armene mine. Sist jeg gikk med kortarmet genser fikk jeg et ubehagelig spørsmål fra en person jeg ikke kjenner, som kom bort til meg, og spurte: "Hvorfor har du så mange arr på armen din?" Som om det er greit å gå bort til en person man ikke kjenner, og stille et så personlig spørsmål, med en forventning om at jeg skal svare.

Sannheten er at jeg blir satt ut når noen spør, for hvordan skal jeg forklare at arrene er noe jeg har påført meg selv? Jeg føler at de færreste forstår at jeg faktisk må bære disse arrene for resten av mitt liv, med skammen, selv når jeg er ferdig med selvskadingen for lenge siden, er disse arrene på kroppen min, og jeg blir tvunget til å besvare de samme spørsmålene, få de samme, dømmende blikkene fra uvitende mennesker, fulle av fordommer om "sånne som meg," når jeg er 22, 32, 42, 52 og alle aldrene i mellom. Jeg er snart et halvt år skadefri, og jeg kjemper mot meg selv hver eneste dag, for å klare en dag til, bare en dag til, uten å skade meg.

Jeg kjemper ikke bare imot det å skade meg selv, men også mot skammen, mot fordommene, mot de dømmende blikkene, og frykten for å bli dømt. Det eneste jeg vil er å kunne gå ned gata i t-skjorte eller kortermet sommerkjole uten å måtte bli beglodd bare fordi armene mine ser litt annerledes ut enn andres rene armer. Det eneste jeg vil er å kunne gå ut døra uten å føle på den konstante skammen som samfunnet bidrar til. For alt som er annerledes er feil. Arrete hud oppfyller ikke dagens kroppsideal om å være plettfri og perfekt. Da er noe feil, ødelagt, og det florerer så mange myter og fordommer: "Syk, gal, gjør det bare for oppmerksomhet." De fleste tenker nok på 13-14 år gamle jenter som poster bilder av kuttene sine på Instagram, og som nærmest konkurrerer med hverandre om det dypeste kuttet for oppmerksomhetens skyld - noe som er fullstendig sykt, kvalmende og forferdelig. Det bidrar ikke til at mennesker som har slitt eller som sliter med selvskading møter mindre fordommer når de går ut døra, men gjør sitt til at det å skulle gå i den kortarmede genseren blir enda vanskeligere, når folk flest blir feilinformert om hva selvskading egentlig handler om. For det er faktisk svært sjeldent at noen skader seg selv for oppmerksomhet, om enn i det hele tatt. I de aller fleste tilfeller er det et synlig uttrykk for den store smerten en person har båret eller bærer på innvendig.


Det er så mange der ute som har slitt med selvskading, og som sliter med det hver eneste dag. Det er ingen som ender opp med å skade seg for moro skyld, og det er definitivt ikke noe som skal glorifiseres eller romantiseres. Selvskading er ingen løsning på ens problemer, og dette innlegget må på ingen måte misoppfattes som en oppfordring til det, for dette er ekstremt viktig å understreke: Selvskading er kun en selvdestruktiv og uhensiktsmessig måte å "håndtere" det uhåndterlige følelseskaoset på, men gjør på ingen måte ting bedre.

Jeg oppfordrer heller til å ta kontakt med noen man er glad i - en venn, et familiemedlem eller noen man stoler på, som for eksempel helsesøster, en lærer, fastlegen, Legevakten eller en hjelpetelefon som Kirkens SOS (22 40 00 40) hvis man får tanker om å skade seg selv på noen måte. For det å skade seg er ikke løsningen. Snakk heller med noen om det vanskelige. Våg å ta steget, og si hvordan du egentlig har det, selv om det er vanskelig og tøft. Tro meg, det er verdt det. Det farligste er å gå alene med tankene sine, og la dem få næring. Derfor er mitt største motto at: "Vanskelige tanker må snakkes i hjel, ikke ties i hjel."

Og her kommer diktet jeg har jobbet med i nok en ny versjon:

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger, fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres, prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag, men husk dette:

Roma ble ikke bygget på én dag, Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Jeg føler meg deprimert for tida. Er inne i en tøff periode, hvor alt føles kjipt, fordi jeg i flere måneder nå har slitt med en spiseforstyrrelse som tærer veldig på kreftene mine, både fysisk og psykisk. Trening tre ganger om dagen, altfor lite mat, som ender opp i en stor skjevfordeling. Det er ikke rart at jeg føler meg konstant utslitt i hodet og i kroppen, men jeg må trene, har blitt helt besatt av det, og klarer ikke å stoppe, totalt avhengig av trening, som en slags rus. Noe jeg må gjøre, noe jeg må ha.

Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi jeg tror det er noe mange kan kjenne seg igjen i på ulikt vis. Når opptattheten av maten og treningen tar totalt over livet, fordi behovet for kontroll og det å holde følelsene på avstand blir så stor. Og det føles som å ha et troll i hodet - en konstant kalkulator som skal telle hver eneste kalori, ha kontroll over hvor mange kilometer som skal løpes, hvor mange ganger jeg må trene, hva jeg skal spise, når jeg skal spise og hvor mye jeg skal få lov til å innta av kalorier den dagen. Det blir en evig, ond sirkel full av vonde tanker rundt utseende, selvbilde, kropp, vekt, kalorier og trening. Det er så slitsomt, og vondt.

Spesielt vanskelig er det når jeg får følelsen av at helsevesenet ikke tar problemet mitt særlig alvorlig, fordi jeg utifra BMI er normalvektig, men på grensen til undervektig. Jeg fikk til og med høre av fastlegen min at: "Du er jo ikke undervektig ennå, så dette her er jo ikke så farlig." For meg ble dette veldig problematisk, fordi det bare bekreftet hva jeg selv tenkte: At jeg egentlig ikke er syk nok, at det ikke er et stort problem, og at jeg da bare kan fortsette som jeg gjør. Det næret også de spiseforstyrrede tankene mine enda mer, som om det "onde trollet" i hodet mitt fikk en bekreftelse utenfra på at jeg virkelig er stor. I etterkant mistet jeg fullstendig motivasjon for å gjøre en endring, og gjøre noe med spiseforstyrrelsen min, alt pågrunn av én kommentar fra den lite forståelsesfulle fastlegen min om at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg dro til fastlegen min for å få hjelp til det jeg hadde innsett var et stort problem, og var faktisk motivert på det tidspunktet, men endte opp med å ikke klare å gjøre en endring i det hele tatt, fordi det eneste fokuset var på hvor mye jeg fortsatt veide, og BMIen min.

Det er også denne opplevelsen jeg fikk på DPS - at det kun fokuseres på vekt og BMI, men ikke hvordan jeg har det psykisk, inne i hodet mitt, og hva spiseforstyrrelsen egentlig skyldes. Spiseforstyrrelsen handler jo egentlig ikke om tallene på en vekt eller hvor mange kilometer jeg må løpe, men om et stort behov for kontroll, og det å holde følelseskaoset mitt på avstand, når jeg ikke klarer å forholde meg til alt sammen. Det å kontrollere maten og treningen blir en måte å kontrollere det ukontrollerbare på. Å gjøre meg selv følelsesløs og likegyldig.

Jeg skulle ønske at helsevesenet fokuserte mer på hva som ligger bak, istedenfor å bare fokusere på hva pasienten veier og har i BMI. Det gjør ikke en pasient med spiseforstyrrelse bedre å få prentet inn hvor mye man veier til enhver tid, og få høre at: "BMIen din er jo normal," etterfulgt av et oppmuntrende smil, som om den normalvektige pasienten med spiseforstyrrelse da er frisk. Man kan ikke måle friskhet fra spiseforstyrrelsen bare utifra vekt eller BMI, men også se det som ligger bak. For det ligger alltid veldig vonde ting under dette enorme behovet for kontroll.

This is important for people to understand because many people with bulimia don't show physical signs and feel very alone because they can't tell anyone. -MD:

For min del er det et følelseskaos, og traumatiske opplevelser fra fortiden jeg ikke klarer eller orker å forholde meg til som ligger bak. Det blir rett og slett for overveldende å ta inn over meg alt sammen. Så jeg ender med å flykte fra følelsene mine, løpe og trene dem av meg, sulte dem bort. Og det tærer noe forferdelig på kroppen min. Jeg vet det. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre noe med det, fordi jeg er livredd for alle følelsene som kommer til overflaten, når jeg ikke lenger føler at jeg har stålkontroll.

Jeg prøver å jobbe aktivt med disse problemene i gruppeterapien og hos behandleren min, men jeg merker at det er veldig vanskelig å finne motivasjon til å gjøre endringer akkurat nå. Idag var jeg på DPS for å utforme noe som kalles kasusformulering sammen med de to behandlerne i gruppa jeg går i - en plan med målene jeg har, og hva som hindrer meg i å nå disse. Vi diskuterte også hvordan jeg kan teste meg selv i gruppa, og komme nærmere målet mitt om å klare å forholde meg til følelsene mine uten å måtte bruke alle disse unhensiktsmessige strategiene. Dessverre har jeg en veldig lang vei å gå før jeg kommer dit, men skal nærme meg, med små skritt av gangen, fordi det å åpne opp for alle følelsene på en gang ikke er noe jeg klarer å håndtere.

Men for å klare dette er jeg helt avhengig av at de som skal hjelpe meg fokuserer på mer enn bare BMI og vekt.

For normal BMI og vekt er ikke = frisk.

Likes

Comments

Er det én ting jeg har blitt veldig flink til gjennom årenes løp, så er det å finne styrke i all motgangen jeg har opplevd. Jeg tror de vonde opplevelsene mine har gjort meg sterkere, og mer rustet til å møte problemer og utfordringer, når de dukker opp i nåtiden. På mange måter kan uttrykket "å finne styrke i morgang" fremstå som en klisjé for mange, siden det er så ihjelbrukt, men jeg tror allikevel at det er mye sant i det. Å finne den indre styrken en ikke visste at man hadde, evne å bruke utfordringene og fortiden som en ressurs, heller enn å skylde på alt det vanskelige, og ha det som unnskyldning i enhver situasjon:

"Jeg kan ikke gjøre dette, for jeg er så deprimert."

Det blir å gi næring til den tvilen samfunnet allerede har til mennesker med psykiske helseutfordringer. "De kan ikke, vil ikke, gidder ikke, og bruker det de sliter med som en unnskyldning for å slippe unna plikter og ansvar." For mange kan nok dette være provoserende å høre, og tro meg, det provoserer meg også, men det er dessverre ofte denne holdningen mange har til mennesker som sliter psykisk. Og da hjelper det lite hvis vi selv bekrefter disse holdningene som sanne ved å bukke under ved den minste lille utfordring. Livet går opp og ned, noen ganger kaver man rundt nede i gjørma uten å komme seg opp, møter veggen, går på trynet, og kommer seg opp igjen. Hvordan, lurer du kanskje på?

De siste årene har for meg handlet om å ikke bare leve, men overleve. Når dagene har vært som aller tøffest, og jeg har villet gi opp, da har jeg funnet den drivkraften som finnes dypt inni meg. Stayeren. Fighteren. Staheten, som kunne irritere alle da jeg var liten, har blitt min store styrke. For selv når jeg har vært nede i de dypeste daler, og vært fullstendig nede for telling, så har jeg reist meg igjen, og gått videre med hodet hevet. Fordi jeg klarer å skifte fokus, tenke på og gjøre noe annet, men ikke minst, fordi jeg aldri, aldri gir meg.

We all have an unsuspected reserve of strength inside that emerges when life puts us to the test.:

Jeg lar ikke andre mennesker tråkke på meg, bruke meg og dra meg ned i dritten. Derimot klarer jeg å snu motgangen til noe positivt. Hvis noen sier eller skriver noe stygt om meg, hever jeg meg over det. Det er nå i det siste jeg har funnet ut hvem som er mine ekte venner, de jeg kan stole på, og som virkelig støtter meg. Og de som viser seg aldri å ha vært mine venner overhodet. Jeg lærer noe hele tiden, og bare de siste dagene har jeg lært fem ting om meg selv:

1. Jeg takler motgang godt, og klarer å tenke rasjonelt i vanskelige situasjoner.
2. Jeg evner å heve meg over mennesker som ikke vil meg vel.
3. Jeg gidder ikke å bruke av min tid og mine ressurser på å ta meg nær av stygge kommentarer.
4. Jeg er mye sterkere mentalt enn det jeg trodde jeg var.

Og det aller viktigste:

Selv midt oppi noen belastende utfordringer, står jeg støtt i stormen.


Likes

Comments

Jeg ligger mange innlegg etter på Romaturen jeg hadde i slutten av mars, men i dette innlegget ønsker jeg å avslutte dag 1, 27. mars, med den lokale opplevelsen jeg hadde hjemme hos en italiensk familie. På forhånd hadde jeg brukt siden withlocals.com, en nettside der lokale tilbyr guidede turer, middager og lignende. Den kan brukes i mange storbyer verden over, og noe jeg virkelig vil anbefale, hvis du ønsker noe annet enn bare opplevelsen av å være turist. For besøket jeg hadde hjemme hos denne italienske familien, Fransesco og Claudia, og de to sønnene deres, var helt fantastisk!

To uker før jeg skulle dra til Roma hadde vi kontakt på mail, hvor jeg fikk tilsendt beskrivelsen av hvilken metro jeg måtte ta, og hvor jeg skulle møte opp. Rett ved hostellet mitt, Ostello des Artistes, var metrostasjonen Castro Pretorio, som tok meg videre til metrostasjonen Piramide, cirka ti minutter unna, i bydelen Ostiense. Dette er vanligvis ikke en bydel hvor turistene drar, da det i all hovedsak er et boligområde. Derimot finner man litt historie her også. I Ostiense finner man blant annet et pyramideformet gravmonument fra det gamle Roma, som ble bygget i det 3. århundre inn i Aurelianusmuren - en bymur oppført rundt Roma av keiser Aurelian:

Bilderesultat for pyramid of cestius

Mer historie? Les om den 2000 år gamle Cestiuspyramiden her . FOTO: Dattatreya Mandal.

Metrostasjonen Piramide, der jeg skulle møte Claudia, er faktisk oppkalt etter Cestiuspyramiden, og er også det best bevarte monumentet fra det antikke Roma, da det flere ganger har blitt oppusset. Da jeg kom ut av metrostasjonen var pyramiden, og den gamle bymuren, det første jeg så i dette ellers stille og rolige området. Etter å ha vært nede i Romas travle sentrum hele dagen var det deilig å komme litt vekk fra alt yret av mennesker, biler og busser på kryss og tvers. Jeg ble hentet av Claudia, en utrolig hyggelig dame, utenfor metrostasjonen, også kjørte vi i cirka ti minutter, før vi var framme.

Det var så utrolig hyggelig å komme hjemme til Fransesco, Claudia og familien deres, pågrunn av gjestfriheten, og alt de hadde forberedt på forhånd. Jeg følte meg rett og slett veldig velkommen og inkludert. I tillegg var jeg så heldig å få lære både hvordan man lager ekte, italiensk Tiramisu fra bunnen av, og Pasta Carbonara, laget på romersk vis, med svinekjake. Her i Norge bruker vi stort sett bacon, som også er fra grisen, men sideflesk, og med en god del mindre fettinnhold enn svinekjaken. Grunnen til at de bruker svinekjake er pågrunn av den fantastiske smaken i det fettrike kjøttet, som stekes i stekepannen til det blir transparent/eller nesten helt gjennomsiktig. Det var Fransesco som lærte meg å lage Pasta Carbonara fra bunnen av, og jeg lærte innmari mange nye ting, som jeg aldri har tenkt på før. Den Pasta Carbonaren må være én av de beste jeg noensinne har smakt, og dere skal få se bilde av retten lengere ned i innlegget. Det var Claudia som lærte meg å lage Tiramisu, noe som viste seg å være mye mindre komplisert enn jeg hadde trodd. Vi brukte ladyfingers (avlange kjeks), som vi dyppet i nykokt espressokaffe, før vi presset to kjeks ned i bunnen av fire skåler. Over kjeksen hadde vi mascarponekrem, en mild italiensk ost laget av creme fraice, og avsluttet med å drysse kakao på toppen, før vi satte skålene i kjøleskapet, slik at de skulle få sette seg. Tiramisuen som Claudia og jeg lagde var til familien dagen etter, mens den fantastiske Tiramisuen jeg fikk servert hadde blitt laget tidligere på dagen. Det er virkelig noe av det beste jeg har smakt noen gang. De serverte en fireretters middag, som jeg aldri har opplevd maken til. Mer italiensk kunne det ikke ha blitt. Bare se her:

Først, en form for ragu (gryte), eller cacciatore, som det heter på italiensk, med svinekjøtt og rosmarin i en deilig tomatsaus med hjemmelaget brød ved siden av:


Deretter var det klart for rett nummer to, marinert oksekjøtt, som hadde ligget og godgjort seg i tomatsausen over fire timer på formiddagen sammen med hvitløk og italienske urter. Mer smaksfull mat har jeg faktisk aldri smakt før. Det var rett og slett helt nydelig. Salaten med olivenolje ga akkurat det lille ekstra til retten:

Claudia med sitt nydelige, hjemmebakte brød.

Hvis du trodde det var over der, så var det ikke det. Som rett nummer tre spiste vi en helt utrolig god Pasta Carbonara, som jeg faktisk var med å lage:

Hjemmelaget Pasta Carbonara slik det skal gjøres.

Hele den herlige familien samlet med Pasta Carbonaren Fransesco og jeg samarbeidet om.

Og til dessert avsluttet vi med en helt herlig Tiramisu, som jeg dessverre glemte å ta bilde av i farta.

Familien samlet rundt bordet.

Og tilslutt ble jeg også med på et bilde.

Det å gjøre noe slikt som dette, å dra hjem til en italiensk familie, var virkelig turens høydepunkt, uten tvil, og noe jeg vil anbefale andre å gjøre også. Fordi man da kan få en ordentlig kulturopplevelse utenom de vanlige turiststedene. Siden det var min første gang i Roma måtte jeg selvfølgelig besøke stedene "alle" besøker, men skulle jeg dratt på en tur nummer to, ville jeg definitivt prøvd å få til enda flere opplevelser som dette. Off the tourist paths. Jeg er så stolt av meg selv (ja, jeg sier det høyt!) som reiste til Roma, og så glad for at jeg gjorde det. Jeg angrer ikke et sekund!

Neste gang: Første hele dagen i Roma

Likes

Comments

Jeg skrev et dikt inspirert av Frode Grytten i forrige uke - om den mørke tida vi er inne i, hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle. Og jeg merker at jeg faktisk også selv trenger diktet mitt akkurat nå. Jeg trenger det gule, virvlende lyset til å skinne på meg, guide meg, og hjelpe meg i riktig retning, akkurat slik verden trenger dette lyset, dette håpet, om at fremtiden ikke er like mørk som den ser ut i øyeblikket. Da snakker jeg om den politiske situasjonen i verden - Donald Trump i USA på ville, gale veier, Kim Jong Un i Nord-Korea, som utvikler stadig flere atomvåpen, og som er villig til å bombe USA vekk fra kartet. Det er definitivt en dramatisk situasjon verden står overfor. Spørsmålet er om vi klarer å løse dette med ord istedenfor handling, uten bruk av atombomber og våpen? Jeg håper det. Så hvis det virkelig finnes et lys, la det skinne på Donald Trump og Kim Jong Un, slik at de kan finne en annen måte å løse problemene på enn total ødeleggelse.

Pigeon Point Lighthouse data-verified=

hvis det er lys

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys

være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,

la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget

og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys

skinne

på oss alle

Likes

Comments

*Innlegget er redigert noe etter tilbakemelding om at enkelte beskrivelser kunne virke triggende.​

Jeg trodde ikke 
jeg skulle falle så tilbake, og bli så dårlig som jeg var for to og tre år siden, da jeg var veldig suicidal, og prøvde å ta livet av meg, men natt til lørdag hadde jeg et nytt selvmordsforsøk. Det eneste jeg har hatt siden høsten 2015.

Til dere som leser: Ikke bli bekymret, det går mye bedre nå, siden jeg ble så godt ivaretatt på Lier, og har god oppfølging av folk rundt meg. Jeg er IKKE i samme tilstand nå som jeg var da. I skrivende stund sitter jeg hjemme i leiligheten min, og skriver dette innlegget, fordi jeg har behov for å sette ord på hva jeg tenker og føler rundt helgens hendelser. I tillegg til at jeg syns det er viktig å være åpen om noe så vanskelig som et selvmordsforsøk, fordi min åpenhet kanskje kan hjelpe noen.

Natt til lørdag ble veldig dramatisk, og endte med et selvmordsforsøk. Jeg ble hentet av politi og ambulanse, og kjørt til Legevakta, hvor jeg fikk en seng på gangen, fordi alle andre rom var fulle. Natt til lørdag var visst veldig travel for dem, og jeg endte derfor opp med å vente på Legevakta fra klokka var to til klokka var nærmere fem, før jeg fikk snakke med en lege. Heldigvis ble jeg møtt av en veldig forståelsesfull og hyggelig lege denne gangen, som tok meg på alvor, og lyttet til hva jeg hadde å fortelle. Han skjønte at jeg hadde det veldig ille, og ringte Lier for å legge meg inn. Der ble jeg fra lørdag morgen til idag.

De siste ukene hadde vært veldig tøffe, ikke hele tiden, men små drypp kom hele tiden, og det bygde seg mer og mer opp inni meg, til det tilslutt rant over natt til lørdag. Jeg kjente på en forferdelig smerte inni meg, som det er lenge siden jeg har følt på. Der og da følte jeg meg så ferdig med livet mitt, alt føltes meningsløst, ingen form for lys eller håp. Jeg kjente sånn på hvor utslitt jeg var både mentalt og fysisk, at det eneste jeg ville i det øyeblikket var å dø. For å få fred fra alt sammen. Det endte ikke sånn, og det er jeg VELDIG glad for nå. Virkelig. For jeg vil jo egentlig leve, så mye jeg har lyst til å se og oppleve, gjøre, få til, mestre. Men natt til lørdag, på mitt aller, aller mørkeste, klarte jeg ikke å tenke på det overhodet.


Nå føler jeg meg bare heldig som kan se tilbake på det, og tenke at det gikk bra denne gangen også. Mye av grunnen til at det går bedre nå enn på lørdag er hvordan jeg ble møtt både på Legevakten og på Lier denne gangen. Det å bli møtt på en god måte er så utrolig viktig, og for meg er det alfa omega for å bli bedre på forholdsvis kort tid. Legene jeg møtte på Legevakten og Lier behandlet meg med respekt og verdighet. På Lier fikk jeg medvirke mye mer i min egen behandling enn før, legene lyttet til hva jeg sa, og etterkom ønsket mitt om å bli en dag til. Jeg hadde også mange gode samtaler med personalet, noe som definitivt hjalp meg litt ut av det mørket jeg befant meg i. Følelsen av å være trygg, å bli ivaretatt, at noen bryr seg, ser og hører meg, når jeg først kommer på Lier, det gjør en stor forskjell.

Og betydningen av å bli møtt på en god måte skal virkelig ikke undervurderes.

Likes

Comments

​Det går ikke bra akkurat nå. Jeg plages av veldig vonde minner fra fortiden som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, og det resulterer i at jeg ta kontroll over noe. Maten er det jeg ender opp med å kontrollere, fordi jeg har et enormt følelelseskaos inni meg. Det gjør så vondt, alt det jeg bærer på, som jeg ikke har fått bearbeidet. All sorgen, alt sinnet, all smerten vokser og vokser seg større for hver dag som går. Fortiden min plager meg i nåtiden, og gjør livet mitt vanskelig og utfordrende. Angsten og frykten fyller meg opp innvendig, og jeg er redd for den minste ting. Jeg er redd. Det er skummelt å si det, fordi det føles så sårbart, som om jeg kaster meg selv til ulvene. Mange ganger tenker jeg over at denne bloggen heter Bak Fasaden, og hvor paradoksalt det er, når jeg er livredd for å skrive om hvordan jeg virkelig har det. For helt ærlig, vet jeg ikke om noen vil vite hva som foregår inni hodet mitt. Det er for dystert, for selvdestruktivt, for mørkt, for vondt, for fryktinngytende. Men så ender jeg opp med å prøve å sette ord på det allikevel, hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse:

"Jeg skammer meg hver eneste dag. Jeg føler skyld. Det veller opp i meg. Jeg er redd for redselen, redd for frykten, redd for sorgen, redd for følelsene mine, og ender opp med å gjøre meg komplett følelsesløs ved å kontrollere det eneste som kan kontrolles - maten. Den blir min bitre fiende. Oppe i hodet er det som om jeg har en ond kalkulator, konstant kalkulerende, tall som flimrer på netthinnen når jeg tenker på ulike matvarer, kalorier, hvor mange kilometer jeg må løpe idag. Jeg nyter ikke trening mer, det har blitt en tvang, noe jeg må gjøre, ren tortur, men jeg gjør det likevel. Løper fra fortidens jag, løper fra følelsene mine, løper av meg de kaloriene jeg putter inn. Løper, løper, løper til jeg har blodsmak i munnen og hjertet hamrer ut av brystet mitt, men jeg fortsetter allikevel, for stemmen i hodet sier: "Du er feit, stor, æsj, du er ekkel, stygg.. må løpe for å kvitte deg med alt fettet ditt!" Det er sånn jeg ser meg selv - som stor. For mye fett overalt. Jeg unngår å se meg i speilet, unngår vinduer, alt for å slippe synet av hvordan jeg ser ut. Speilbildet bekrefter det jeg tenker - om at jeg er stor, og jeg orker ikke denne daglige påminnelsen, derfor er den eneste gangen jeg ser meg i speilet, når jeg bruker det lille sminkespeilet mitt, for å sminke meg.

Og jeg vet nok hva du tenker, du som leser dette. Du tenker at ei jente med spiseforstyrrelse er ei ung jente med BMI på 15, og at hun ser ut som et beinrangel, på vei til å dø (satt veldig på spissen,) fordi det er slik media og samfunnet fremstiller saken. Sannheten er at de aller fleste som sliter med en spiseforstyrrelse enten er normalvektige eller på grensen til overvektige. Det er faktisk de færreste med spiseforstyrrelse som er undervektige. Om man har en spiseforstyrrelse eller ei måles ikke i BMI og vekt, da det finnes flere typer spiseforstyrrelser. Noen eksempler på dem er anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Vektforandringer ved spiseforstyrrelser er et tilleggssymptom til selve spiseforstyrrelsen, selv om det for en klinisk diagnose kreves at man har en viss BMI og vekt, i tillegg til andre symptomer. Om man er frisk eller ei fra en spiseforstyrrelse kan ikke måles i hva man veier, akkurat som hvor deprimert en person er ikke kan måles i tårer.

De færreste ser hvor vondt jeg har det inni meg, fordi jeg har blitt en mester i å skjule det, ved å ta på meg maska når jeg går ut døra, sette opp en fasade med fine klær, sminke og ordnet ytre. Være så flink jeg bare kan. Gjøre alt så riktig som mulig, slik at ingen kan komme å si at jeg ikke gjorde det godt nok. Smile, selv om jeg aller helst bare vil bli under dyna, og gråte til jeg ikke har flere tårer igjen. Jeg har faktisk fått høre fra folk at:
"Du kan da umulig ha det så ille, når du ser så bra ut, kler på deg fine klær, og sminker deg!" Det gjør vondt å høre det, veldig vondt, fordi det gir meg følelsen av å ikke bli trodd, at jeg ikke kan ha det vanskelig, selv om alt på utsiden ser greit ut. Som om man må gå i hullete, skitne klær og gi faen (unnskyld språket!) i hvordan man ser ut for å kunne være deprimert, og føle seg miserabel på innsiden. Det gjør meg faktisk innmari sint at noen i det hele tatt kan tenke slik. Det provoserer meg, og det gjør meg trist at det er slik folk tenker. Og det verste? Det er ikke bare "vanlige" folk som har sagt det, men også mennesker i helsevesenet, som burde vite bedre.

For meg er det faktisk ofte slik at, jo bedre jeg ser ut på utsiden, desto verre føler jeg meg på innsiden, paradoksalt nok. Men jeg har blitt så flink til å skjule hvordan jeg har det, at jeg ikke blir sett, når det er det jeg virkelig hadde trengt. At noen så meg, ga meg en klem, og fortalte meg at alt skal bli bra. At noen sa: "Jeg ser deg," og virkelig mente det. For jeg ender stort sett alltid med å skyve alle vekk fra meg, holde mennesker på en armlengdes avstand, fordi jeg er redd for å bli såret, redd for å bli skuffet, redd for å bli avvist, for å bli forlatt og overlatt til meg selv. Jeg lar ikke noen komme inn på meg, og bli kjent med meg, på ordentlig, fordi jeg ikke klarer å stole på noen. Og det gjør vondt dypt inni meg hver gang jeg tenker på det, det faktum at jeg ikke tør være nær noen.

Det gjør meg redd ved tanken om at jeg pågrunn av det kanskje kommer til å ende opp alene. At jeg skal bli gammel, alene. At jeg skal dø, alene. Fordi jeg aldri turte å la noen komme nær meg, fordi jeg aldri lot noen elske meg, fordi jeg syntes det var for skummelt å bli elsket. At jeg skal være singel for resten av mitt liv, med tanken om at "ingen vil ha meg," når den bitre sannheten er at jeg er i skyld i det selv, når jeg avviser de som kommer min vei, med den tause begrunnelsen: "Jeg er redd." Men jeg sier det aldri, og har aldri sagt det høyt, før nå, for det jeg gjør isteden er å avvise, skyve bort, le det bort og kanskje til og med såre den andre, for å være sikker på at jeg ikke skal bli "plaget" av personen igjen. Når det jeg aller helst vil er at noen skal holde rundt meg, være glad i meg, bry seg om meg, elske meg, le med meg og være der for meg.

Dette er meg bak fasaden. Ei liten, sårbar jente, med et knust selvbilde og en knust selvtillit, som lever i fortiden, med alle de vonde minnene mine. Redd for alt som kan gå galt. Redd for å feile. Redd for å ikke være god nok. Tanker om at jeg feiler, at jeg ikke er god nok, og aldri har vært det. Masse vonde følelser jeg aldri får utløp for. Følelser ingen noensinne ser eller får ta del i, og helt ærlig, så vet jeg ikke engang om jeg tør se dem, og møte dem selv heller. Fordi det gjør for vondt.

Så da ender det med at jeg løper isteden. Med fortidens jag i hælene.

Likes

Comments

Jeg kan ha den følelsen fra tid til annen, eller, sannheten er at jeg har den følelsen altfor ofte. Det er da jeg rømmer til skrivingen, og ordene blir redningen min, det som holder meg oppe, trøsten, en del av helingsprosessen, der jeg kan innrømme og erkjenne det jeg nesten ikke engang kan innrømme eller erkjenne for meg selv. Skriveprosessen kan tidsvis være ekstremt vanskelig og krevende, følelsen av å stange hodet i veggen er ikke et ukjent terreng for meg, selv om jeg noen ganger skulle ønske det var det. Virkelig.

Det å være en skriver, dikter eller forfatter er ikke noe glamorøst liv, som enkelte skal ha det til. Rotete skrivebord (i et slags system, som bare jeg skjønner), åpne bøker, lukkede bøker, notatark i alle retninger, penner og markeringstusjer. Hah, og nå tenker du sikkert at det hadde vært kjempegøy å se bilde av denne pulten, og hvordan den ser ut. Vel, du får ikke akkurat dét, men, et lite glimt av den skal du få se allikevel (fra mitt lille studie av Ted Hughes, dikteren som var gift med Sylvia Plath, i Norton Antologhy of Poetry), akkurat slik jeg liker å jobbe:
DSC_0186 (1).JPG

De siste par årene nå har jeg jobbet med en bydiktbok, som sakte, men sikkert blir helere og helere. Skulle helst vært ferdig for lenge siden, dessverre er det ikke helt slik skriveprosessen fungerer. Jeg kan ikke tvinge fram det jeg ønsker å skrive, ofte kommer ordene til meg, og ikke motsatt. Skriver jeg ikke, leser jeg isteden, hører på musikk, ser filmer og dokumentarer, går meg en tur, setter meg i sola, tar meg en løpetur i regnet, snakker med noen eller setter meg på en kafé bare for å iaktta menneskene som haster forbi. Mens andre ganger sitter jeg på biblioteket, på bussen eller toget, for ofte blir jeg ekstra inspirert, når jeg er i bevegelse, som på et fly, for eksempel.

Eller, bare sitte helt stille, hjemme i leiligheten min, uten å gjøre noe som helst, slik jeg har lært i Helge Torvunds skriveleksjoner, og kjenne på uroen som dukker opp, følelsene, tankene, legge merke til alle lydene som gir seg til kjenne, ting jeg vanligvis aldri legger merke til. Det er ofte da, i det aller mest ubehagelige, stillheten og rastløsheten, jeg finner det jeg egentlig ønsker å uttrykke.

Ordene som er innerst inne, en plass.

--

Ønsker dere alle en flott påske!

Likes

Comments

Det er utrolig spesielt når terroren rammer så nært oss, og det kaster meg tilbake til 22. juli, og dagene etterpå. Hvordan svenskene nå samler seg mot hatet, fyller gatene med blomster og lys. Så mye kjærlighet og samhold. Hvordan alle åpnet hjemmet sitt på fredag, med hashtaggen #openstocholm på Twitter, da tusenvis av mennesker ble strandet i sentrum under lockdown. Det er én av de vakreste taggene jeg har sett, bare se:

Humanity can be found even in the darkest of times. I can assure you, the Swedes will carry on spreading love. #openstockholm

Anyone stuck for place due to lockdown in Stockholm can follow #openstockholm where help is being offered to commuters/tourists etc - Unity
The racist trolls are puking their hatred and #openstockholm shows we are a caring open society. We are Swedes and we are not afraid #sweden



C801QAMXsAAp18A (1)

En politibil har blitt dekket av blomster, og jeg husker tilbake til Oslo etter 22. juli for snart seks år siden, en politibil nesten akkurat slik, dekket med røde, hvite, rosa, oransje og gule roser. Tusenvis av mennesker som har samlet seg på torget i Stockholm idag, tar meg tilbake til Drammen, da 30 000 mennesker samlet seg, og jeg feller noen tårer, for Stockholm, ofrene, at dette kan skje, og for 22. juli, og alle de som døde den dagen, fordi det fortsatt gjør meg trist.

C86SIclXgAAPj6-

Slike hendelser som dette gjør meg sint. Det gjør meg forbanna. Det gjør meg trist. En elleve år gammel jente døde. Tre andre mennesker mistet livet,  og femten ble skadet. Noen av dem er fortsatt på sykehus. Det er så tragisk, forferdelig og vondt at disse terrorhandlingene fortsetter rundt om i verden, både i Europa, men også i Syria og Midtøsten, nå senest, et helt grusomt syreangrep mot en barneskole, der mange barn ble drept. Jeg blir kvalm. Jeg føler avsky.

Hvis det skal fortsette med terrorangrep som dette har vi en mørk fremtid i vente, men, og det finnes et stort men, for det finnes et lys i mørket. Og det er hvordan vi svarer, når terroren rammer, ikke med mer hat, men med kjærlighet, samhold, roser og lys. Dette er kanskje ikke svaret på hvordan vi kan stoppe terroren fra å skje, men måten å stå sammen på, når det grusomme skjer.

For løsningen på mindre terror er ikke bare samhold og kjærlighet, det handler også om å effektivisere kampen mot terrorismen. Bruke enda mer ressurser på forebyggende arbeid, spesielt i skolen, og prøve å fange opp dem som er på vei til å falle ut av samfunnet, eller finne dem som allerede har falt ut, fordi det vi har sett er at det er disse menneskene, de ensomme ulvene, som er aller farligst.

Men det aller viktigste er at vi, som mennesker, ikke begynner å endre måten vi lever på, fordi vi er redde. Vi må ikke la terroristene vinne ved at vi gir etter for frykten, og slutter å gjøre det vi alltid har gjort, reise, kose oss på konserter, sitte ute og spise, gå på fotballkamper. For det er nettopp dette terroristene ønsker: Å fylle oss med så mye frykt, at vi blir tvunget til å forandre oss, og hvordan vi lever. Men ikke gi etter for det, ikke gi etter for det!

For den verste straffen for terroristene er at vi ikke lar oss forandre, at vi ikke lar oss knekke, og at vi lever dagliglivet vårt.

Akkurat slik som før. 

Likes

Comments

Det er lørdag, og det er egentlig ikke noe spesielt ved det, annet enn at det snart er påskeferie. Jeg øver meg på å slappe av. Gjøre ingenting. Puste. For stort sett må jeg gjøre noe hele tiden, klarer knapt å sitte stille, og da er det viktig å roe ned. Idag har jeg derfor satt meg ned med denne boka til Nicolai Houm (eller rettere sagt prøvd, siden jeg er rastløsheten selv):

DSC_0471 (1)

Det er ikke tilfeldig at jeg leser akkurat denne boka nå, og jeg syns det er rart at jeg ikke har begynt på den før, men sannheten er at jeg de par siste årene nå faktisk nesten ikke har lest en eneste bok. Noe som egentlig er til å gå i skammekroken av. Denne boka, De håpefulle, skrevet av Nicolai Houm, har faktisk også en historie bak seg. Jeg kjøpte den nemlig ikke selv, jeg fikk den da jeg sluttet i Dagsavisen Fremtiden i august 2014, etter et halvt år i praksis, i tillegg til en annen bok som heter David og Goliat, skrevet av Malcolm Gladwell, som jeg for øvrig har lest flere ganger.

Boka jeg leser nå handler om familien Lindberg, der de tre barna alle hadde forutsetninger for å lykkes, men hvordan kunne det da gå så galt med dem? Danseren og opprøreren Thea som roter det til i Nasjonalballetten. Den rastløse forfatteren og surferen Joachim som går over lik for suksess. Og den yngste sønnen, den godhjertede feltpresten Christoffer, som begår en uopprettelig tabbe i Afghanistan.
(Tekst på bakgrunn av bokens bakside)

For meg blir denne boka gjenkjennbar for meg på flere plan, både med tanke på hva karakterene gjør og hvordan de føler seg. Den evige streben etter perfeksjon, det store ønsket og søken etter suksess, og alle hindrene som dukker opp på veien. For det å lykkes er ikke gratis, og er veldig ofte på tross av vanskelighetene en har opplevd, men det er håpet som driver disse karakterene, og som driver meg, derav tittelen, De håpefulle.

Men over til noe litt annet, så føler jeg paradoksalt nok at jeg ikke har noe å skrive om, når jeg i realiteten har over 1000 bilder igjen fra Roma, og historier/opplevelser til i hvert fall ti innlegg til. Jeg tror det jeg føler på nå er dårlig selvtillit, og mangel på motivasjon, kanskje er jeg også en smule uinspirert. På et aller annet vis har jeg fått for meg at ingen leser det jeg skriver på denne bloggen, fordi det er dårlig, også blir det innmari teit å skrive, når jeg titt og ofte faktisk får komplimenter for at det jeg skriver er veldig bra.

I det siste har jeg tenkt på å utvide bloggkonseptet mitt til å handle om mer enn bare psykisk helse, fordi jeg interesserer meg for så mange flere ting, og heller ikke bare vil fokusere på utfordringer, men også positive ting. Jeg vil bruke bloggen min til å skrive om bøker og musikk jeg liker, skriveprosessen, skriving og dikt, poste flere bilder jeg tar, poste tekster som handler om andre ting enn helse. Noe jeg håper dere vil finne interessant.

For meg er det viktig å påpeke at dette på ingen måte skal bli noen rosablogg, og jeg kommer aldri til å bli en person som legger ut: "Å, se den nye maskaraen jeg kjøpte i går." Det er det som skiller denne bloggen fra andre blogger der ute, og jeg håper dere vil like det nye konseptet som fortsatt er under utvikling.

Hva tenker dere om at jeg skal skrive om mer enn bare psykisk helse?

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Jeg har alltid drømt om å reise til Roma og Italia. I 10 år hadde jeg denne drømmen om en dag å kunne reise helt alene ut i verden, men fortalte ikke om den til noen, fordi jeg var redd for at folk skulle tenke jeg var gal som ville dra til Roma helt på egenhånd. Jeg skulle bli 21 år, nesten 22, før den store drømmen min skulle gå i oppfyllelse. Det var for to måneder siden at jeg for alvor begynte å leke med tanken om at jeg faktisk skulle reise, under en måned siden jeg tok avgjørelsen, og bestilte billettene til Roma. Ingen vei tilbake. Jeg skulle til Roma, til Roma!

Én av Europas mest besøkte byer, med over 3000 år historie, så mye å se og oppleve. Roma er den perfekte kombinasjonen av historie, arkitektur, kunst, kultur, musikk og mat. Du trodde kanskje at "byen som aldri sover" er New York, men Roma sover heller aldri, med et yrende folkeliv dag og natt, vil jeg tørre å påsta at Roma er Europas aldri-sovende by. Og for meg, er Roma den perfekte byen for opplevelser på alle plan. I dette innlegget vil jeg introdusere dere for en by jeg virkelig falt pladask for den tiden jeg var der, fra 27. til 31. mars 2017. Hva du bare må se og gjøre, for en opplevelse for livet.

Jeg ankom Roma rundt klokka elleve mandag 27. mars. Allerede fra lufta så jeg den blå himmelen, sola som skinte, og tusener på tusener av hustak i byen jeg snart skulle utforske. Jeg hadde en helt surrealistisk følelse inni meg da vi landet på rullebanen i Roma, jeg kunne ikke tro at jeg endelig hadde fått drømmen min oppfylt, etter så mange år. Da jeg gikk ut av flyet, og for å finne bagasjen min, kjente jeg hvordan adrenalinet mitt steg, og hjertet som banket en anelse fortere enn vanlig, av spenning og begeistring. Å være i en helt ny by, i et fremmed land, et sted jeg aldri hadde vært før. Den samme følelsen andre får av ekstremsport, det å sette utfor en fjellside eller hoppe i fallskjerm, får jeg av å reise, se noe nytt, bli utfordret, bli bombardert med impulser og gode opplevelser. Det er det jeg lever for. Å se verden. Det å oppleve. Gjøre noe som gir mening.



På flyplassen dukket det opp en liten utfordring. Jeg kunne ikke finne transporten min, som jeg hadde booket over nettet på forhånd, og begynte å få litt småpanikk. I ankomsthallen sto det sjåfører, rekke på rekke, med navneskilt i hendene, og jeg lot øynene gli over hver av dem for å se etter navnet mitt flere ganger, men fant det ikke. Og der sto jeg, med 10 euro, fordi resten av pengene mine ikke kom før på ettermiddagen. Det var da en mann kom bort til meg, og lurte på om jeg trengte hjelp. "Ja," svarte jeg, også begynte jeg å forklare at jeg ikke fant sjåføren min, at jeg bare hadde 10 euro og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg til hotellet mitt. Først prøvde han å hjelpe meg ved å ringe hotellet mitt, men de kunne ikke hjelpe, og deretter prøvde han å ringe selskapet som skulle plukke meg opp, men kom ikke fram på noen av numrene (og i ettertid mistenker jeg at denne mannen trykket feil nummer med vilje,) for å få meg til å betale 80 euro for en taxi inn til byen. Hvorpå, jeg nok en gang måtte forklare at jeg bare hadde 10 euro, og ikke kunne betale så mye som 80, noe jeg uansett ikke hadde gjort, fordi det åpenbart nesten er svindel å betale så mye for en taxi fra flyplassen, når det finnes mye billigere alternativer.

Jeg endte dermed opp med å ta shuttelbussen fra flyplassen til 8 euro, noe jeg nå i ettertid anbefaler. Det skal også nevnes at det hele hadde bunnet i en misforståelse - jeg hadde nemlig fått en mail om hvor jeg skulle møte opp, noe som viste seg å være feil. Dette fikk jeg vite da jeg satt på bussen inn til byen, og en dame fra selskapet ringte meg, fordi hun lurte på hvor jeg var hen, siden sjåføren hadde ventet i 40 minutter uten at jeg hadde kommet. Men heldigvis ordnet det hele seg, og jeg kom trygt fram til sentrum.

På vei til hotellet mitt skjedde det jeg hadde håpet ikke skulle skje. Mobilen min gikk tom for strøm, og kart hadde jeg selvfølgelig ikke. Oh the irony, tenkte jeg, fordi jeg hadde tenkt til å bruke Google Maps. Det var da jeg stoppet opp, midt på fortauet, med den limegrønne kofferten min ved siden av meg, og tok noen dype pust, helt ned i mellomgulvet, mens jeg tenkte problemløsning. "Tenk, tenk, ikke få panikk nå, hvordan løser du dette?" Jeg hadde lært meg adressen utenat, og husket noen få gatenavn jeg hadde sett på Google Maps rett før mobilen min døde. Jeg bestemte meg derfor for å ta i bruk mine gamle journalistevner, ala fem-på-gaten, bare at jeg denne gangen skulle spørre meg fram for å finne veien til hotellet.

Det endte med at jeg spurte fire ulike personer, som alle førte meg nærmere og nærmere hotellet, helt til jeg møtte person nummer fem, en veldig hyggelig, ung italiensk dame, som endte opp med å følge meg helt frem til hotellet. På veien dit hadde vi også en veldig hyggelig prat, som et bevis på hvor åpne og hjelpsomme de aller fleste italienere er. Et kyss på venstre kinn, og et kyss på høyere kinn, før vi sa "ciao" og skilte våre veier, på ekte, vennlig italiensk vis. Og da sto jeg endelig utenfor hotellet mitt Ostello des Artistes, i et veldig stille og rolig område, i en sidegate, til den travle hovedgata, med busser, biler og taxier i alle retninger. Sentralt beliggende, bare en ti minutters spasertur fra Terministasjonen.
Hotel des Artistes, Via Villafranca 20, i nærheten av Termini.

Da jeg kom til hotellet var klokka bare såvidt passert tolv, og innsjekkingen var ikke før tre, derfor låste jeg inn bagasjen min i respesjonen, og satte meg i et fellesområde i femte etasje for å lade telefonen min, noe stresset, fordi jeg hadde flere ting jeg skulle rekke. Jeg måtte plukke opp Roma- og Vatikanpasset mitt på et kontor nede ved Largo di Torre Argentina før klokka fire, og på kvelden skulle jeg hjem til en italiensk familie på middag.

På dette tidspunktet var klokka rundt to. Jeg satt og ladet telefonen min en time før jeg ikke hadde tåldmodighet til å vente mer, og gikk ut for å finne riktig buss, men først måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle skaffe meg bussbillett. Det endte med en god del mer spørring, og noe av min skrøpelige turistitaliensk før jeg endelig fant en kiosk, der jeg fikk kjøpt meg en billett. Før jeg hev meg på en buss ned til sentrum, og havnet nede på det mest fascinerende torget jeg noensinne har sett, Largo di Torre Argentina, som visstnok ikke har noe med Argentina å gjøre, men som er oppkalt etter Torre Argentina, et tårnlignende bygg som ligger på plassen. Bygd i 1503 av den pavelige sermonimester Johannes Burckhardt, som opprinnelig var fra Strasbourg, kalt Argentoratum på latin, derav dagens navn på plassen, Largo di Torre Argentina, eller "Marsmarken" som den også kalles.
Largo di Torre Argentina.

Jeg var veldig stresset, fordi klokka var 15:25 da bussen kjørte inn på plassen, og kontoret jeg skulle til stengte fire. Jeg løp derfor, i det jeg trodde var riktig retning, for å rekke det, endte opp med å spørre en dame som pekte i en retning, som viste seg å være feil, og pågrunn av dette tapte jeg dyrebar tid. Derfor endte jeg opp med å hive meg i en taxi det siste stykket, noe jeg var glad for, med tanke på at jeg ikke hadde rukket frem i tide ellers. Heseblesende kom jeg til kontoret, og det første jeg ser, en lang kø ut døra, og posteren på døra - Closing time: 17.00. Da må jeg innrømme at jeg ble lettere irritert, men også lettet, over at jeg rakk det! Da var det bare å senke skuldrene, og slappe av, i alle fall nesten, for jeg måtte fortsatt rekke tilbake til hotellet, siden jeg skulle til den italienske familien på kvelden, men først tok jeg meg en liten rundtur nede i sentrum:
Piazza Venezia

Sen lunsj på Caffé Argentina
Inne på Caffé Argentina
Min første pastarett i Roma

Il Gesù


Neste gang: Hjemme hos en italiensk familie.

Ønsker dere en riktig god påske, så lenge!

Likes

Comments

* Den kommende uka kommer jeg til å poste innlegg om turen til Roma  27. til 31. mars. Innlegget er skrevet tirsdag 28. mars.

Dagen i går startet grytidlig, klokken to natt til mandag sto jeg opp for å rekke toget mitt som skulle gå klokka 04:02 fra Drammen stasjon, siden flyet mitt gikk 07:10 fra Gardermoen. Jeg kom meg opp i tide helt ukomplisert, faktisk våknet jeg allerede i tolvtiden, men sovnet igjen, og sov til vekkingen ringte klokken to. Ei god venninne av meg, jeg kaller henne Y, ringte meg også like etter to, siden hun allikevel var våken, og vi snakket i nærmere tjue minutter. Det var både hyggelig, hjelpsomt og fikk tiden til å gå litt fortere. Tiden fra klokken var to til klokken plutselig var tre gikk skremmende fort, men jeg rakk allikevel å se en og en halv episode av Masterchef Canada før jeg ikke hadde tålmodighet til å vente lengre, og gikk bort til stasjonen. Der var jeg så tidlig, at jeg faktisk måtte vente på Nokas for at de skulle låse opp dørene. Det har jeg definitivt aldri opplevd før, for å si det sånn! Heldigvis kom jeg meg inn tilslutt, kjøpt billett og satt meg på toget, som fikk meg helt uproblematisk fram til flyplassen. Og sånn så det ut på Gardermoen mandag morgen, helt forbilledlig vær:

17553961_10212031635563434_3117511404240342794_n

Og slik så jeg ut, full av spenning, reisefeber og reisenerver:
17498792_10212031403757639_6338048862262145415_n

På dette tidspunktet hadde flyplasstankene for lengst dukket opp:


Flyplasstanker: Jeg er så spent. Sitter ved gate E17, og venter på innsjekking 06:40. Første gang jeg skal fly alene. Første gang jeg reiser alene, og skal være borte i en uke. Helt på egenhånd. Det er mange for-første-gang-ting jeg har gjort, og skal gjøre alene idag. Fly alene. Ende opp på en fremmed flyplass, i et land og i en by jeg aldri har vært før. Finne transporten min fra flyplassen tilhotellet. Sjekke inn på hotellet. Orientere meg i en helt ny by. Kjenner på et adrenalinkick ved tanken. Kriblinger i kroppen. Litt hjertebank. Glede. Spenning. Forventninger. Kan-ikke-vente-til-å-komme-fram-følelsen. Er på vei ut på et helt fantastisk eventyr, og det føles surrealistisk at jeg snart, om cirka en time, sitter på flyet til Roma i soloppgangen. Alt har gått så bra hittil. Kom meg opp i god tid, snakket med ei venninne som ringte meg i totida, så litt på House of Cards mens jeg ordnet meg, spiste grytidlig frokost og la i vei bort til togstasjonen i god tid. Så god tid at stasjonen ikke engang var åpnet da jeg ankom, og måtte vente på Nokas til å låse opp. Togreisen gikk knirkefritt, og timen på toget bare fløy forbi. Uproblematisk innsjekking, og null kø i sikkerhetskontrollen var deilig på en tidlig mandag morgen. Nå sitter jeg bare og venter, med musikk på øret, sammen med mange andre mennesker som skal til Roma. Noen reiser alene som meg, mens andre reiser sammen. Ektepar, venninner og noen gutter som nok skal på guttetur. Det er fascinerende å iaktta mennesker på en flyplass. Lage historien deres. Prøve å tenke seg til hva og hvor de skal. Hvor lenge de skal være borte. Hva de tenker og føler. Hva relasjonen med hvem de reiser sammen med er, eller hva de som reiser alene tenker. Har de gjort det før, eller er det første gang de reiser alene også? Gleder de seg? Er de spente, og nervøse for hvordan dette kommer til å gå? Kjenner de på reisefeber? Adrenalinet som stiger? Kriblinger i kroppen? Det gjør i hvert fall jeg. Dette skal bli så utrolig bra. Prøver fremdeles å fatte at denne drømmen blir virkelighet idag. En 10 år gammel drøm jeg ikke lengre trenger å drømme om. Og det føles helt ubeskrivelig!

Likes

Comments

Her kommer et utvalg av bildene mine fra dag 1 i Roma, altså i går, mandag 27. mars. Og som dere ser opplevde jeg en hel masse bare i går, når jeg ikke engang hadde vært en halv dag i Roma ennå. Dagen idag har med andre ord vært fullpakket med opplevelser, nye steder og uforglemmelige minner. Historier fra dag 1, og alt om dag 2 kommer. Siden jeg nå har så tettpakkede dager her, skriver jeg om dag 1 på dag 2, dag 2 på dag 3, også videre, fordi jeg rett og slett er såpass sliten når jeg først kommer tilbake til hotellet, at jeg omtrent sovner stående. I skrivende stund er jeg tilbake på hotellet for å hvile føttene litt, før jeg skal ut å spise middag etterpå. Her i Roma er det faktisk ikke uvanlig å spise middag så sent som halv ti på kvelden. Tiden er derfor det siste jeg trenger å tenke på. Jeg koser meg utrolig mye her, og har det helt fantastisk!

Abiamo stampato, amici!

Bildene fra min første dag i Roma:

[caption id="attachment_7355" align="alignnone" width="4272"]38 Largo de Torre Argentina[/caption]

37

[caption id="attachment_7356" align="alignnone" width="4272"]40 Caffé Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7351" align="alignnone" width="4272"]34 Inside Caffé Argentina[/caption]

42

35

36

32

29

[caption id="attachment_7348" align="alignnone" width="4272"]31 Piazza del Gesù[/caption]

[caption id="attachment_7350" align="alignnone" width="4272"]33 Piazza del Gesù[/caption]

27

24

25

28

23

21

20

19

18

[caption id="attachment_7334" align="alignnone" width="4272"]17 Piazza Venezia[/caption]

[caption id="attachment_7333" align="alignnone" width="4272"]16 Piazza Venezia[/caption]

[caption id="attachment_7331" align="alignnone" width="4272"]14 Largo de Torre Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7330" align="alignnone" width="4272"]13 Largo de Torre Argentina[/caption]

[caption id="attachment_7326" align="alignnone" width="4272"]9 With Claudia and Franscesco's family in Piazzale Ostiense[/caption]

[caption id="attachment_7325" align="alignnone" width="4272"]8 (Almost) the whole Italian family and me[/caption]

[caption id="attachment_7324" align="alignnone" width="4272"]7 The Italian family[/caption]

[caption id="attachment_7318" align="alignnone" width="960"]17457611_10212037897159970_7526571588671794986_n Selfie with Franscesco and Claudia[/caption]

[caption id="attachment_7329" align="alignnone" width="4272"]12 Homemade Pasta Carbonara[/caption]

[caption id="attachment_7328" align="alignnone" width="4272"]11 Pasta Carbonara, the Italian way[/caption]

[caption id="attachment_7323" align="alignnone" width="4272"]6 Marinated beef in tomatosauce[/caption]

5

[caption id="attachment_7359" align="alignnone" width="4272"]Claudia with homemade bread Claudia with their homemade Italian bread[/caption]

Likes

Comments

Idag var jeg på en poesikonsert på Papirbredden med mitt store forfatterforbilde Frode Grytten, Pedro Carmona-Alvarez og Annlaug Børsheim, i forbindelse med Vindtornfestivalen, som finner sted hvert år. Poesikonserten på biblioteket var helt magisk, i sånn harmoni mellom Frode Gryttens lyrikk, Pedro Carmona-Alvarez’ gitarspill og sang, og Annlaug Børsheims vakre stemme, gitar- og fiolinspill. I den timen poesikonserten varte satt jeg nærmest i transe, så rørerende, inspirerende, tankevekkende og humoristisk fra Frode Grytten, med et ordentlig glimt i øyet. Som han selv sa: «Nå har dere fått høre dikt om nesten alle mine slektninger – mor, far, bestefar og om datteren min.» Historier fra barndom, ungdomstid og voksen alder. Betraktninger om seg selv, familien, samfunnet, Norge og verden. De små og store tingene. Viktige og uviktige ting. Hverdagslige og uhverdagslige hendelser i skjønn forening. Akkompagnert av Frode Gryttens store musikalske favoritter, som blant annet Bruce Springsteen, Natalie Merchant og Sharon van Etten, skapte en perfekt ramme rundt historiene.



[caption id="attachment_7295" align="alignnone" width="960"]17499521_10212013340786076_5692032015221186159_n Annlaug Børsheim, Pedro Carmona-Alvarez og Frode Grytten på lørdagens poesiekonsert. FOTO: Liv-Christine Hoem[/caption]

I kveld deles også Triztan Vindtorns poesipris ut i Drammens teater, og det er veldig spennende å se hvem som får tildelt prisen i år for sitt poetiske virke, og det viktige arbeidet for poesien. For det er noe jeg er helt sikker på: «Poesien er ikke død!»




Det er helt utrolig å tenke på at det bare er to dager igjen. Idag og i morgen gjør jeg de siste forbredelsene til Romaturen min. Grytidlig mandag morgen kl. 04.02, setter jeg meg på det første Flytoget som går til Gardermoen. Søndag kveld kommer jeg derfor til å legge meg tidlig,  sånn rundt klokken åtte, for å stå opp i totiden på natta for å rekke toget mitt, siden jeg aldri hadde kommet meg opp hvis jeg hadde lagt meg noe senere. Heldigvis er jeg i rute med pakkingen, og har nå bare noen få ting igjen før jeg er klar.

DSC_0264.JPG

Jeg blir mer og mer spent med tanke på reisen nå. Skjønner ærlig talt ikke at jeg skal til Roma. Prøver å overbevise meg selv om at dette faktisk skjer, men klarer ikke å forstå det. Jeg tror ikke det kommer til å gå opp for meg før jeg er på italiensk jord, og hører det italienske språket rundt meg på alle kanter. Kanskje selv ikke da. Dette er stort for meg, og på mange måter også en veldig viktig reise, fordi det er den første reisen jeg gjør helt på egenhånd. Jeg håper at turen min til Roma skal gi meg en følelse av mestring og selvstendighet. For skal jeg være helt ærlig, så er det å reise alene utenfor komfortsonen min på mange måter, det kjennes litt skremmende, men samtidig tenker jeg at: «En gang må være den første,» som man så ofte sier. Det å gjøre noe for første gang er alltid skummelt på grunn av alt det ukjente, det man ikke vet, det man ikke kan forberede seg på. Men jeg håper og tror at dette skal bli en helt fantastisk tur, som jeg kommer til å huske for resten av livet, fordi det er en ti år gammel drøm som går i oppfyllelse. Å få reise til Roma, og lande på italiensk jord for første gang.

Og hvis legenden stemmer, skal jeg med ryggen til kaste en mynt i Trevifontenen, og komme tilbake til alle de andre stedene jeg har lyst til å besøke i Italia. En dag, en dag kommer det til å skje, for jeg vet med meg selv at, når jeg har bestemt meg for noe, klarer jeg å oppnå det. For ønsker man noe sterkt nok, og virkelig vil noe, får man det til.

Likes

Comments

It was only when I was able to write, I felt truly alive (1)

I anledning Verdens poesidag idag har jeg bestemt meg for å ta frem en gammel tekst, som faktisk ble skrevet 20. april 2014, for nesten tre år siden, om 29 dager. Den handler om trangen til å skrive, om lidenskapen, noe jeg må gjøre, fordi ingenting ville gitt mening uten. Det er dét skriving er for meg, en livsstil, en livsnødvendighet, nærmest en besettelse i positiv forstand. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg plutselig ikke kunne skrive mer, og jeg føler denne teksten, som jeg skrev da jeg var 18, uttrykker så godt hva skrivingen betyr for meg:

"Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummede mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min."


Denne dagen for tre år siden husker jeg som om det skulle ha vært i går. Jeg jobbet som praktikant i Dagsavisen Fremtiden på den tiden, og hadde saken "Løper etter Vindtorn" på trykk, om Ida Marie Brown som hadde skrevet en Triztan Vindtorn-biografi. Lansert på selveste Verdens poesidag. Jeg var også så heldig å få billetter til den store utdelingen av Triztan Vindtorns poesipris i Drammens teater, hvor Stein Mehren, en helt fantastisk poet, endte opp med å få prisen. Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad live på scenen, to skuespillere gjenforent etter nesten 15 år. Bjarte Hjelmelands lesning av Henrik Ibsens dramatiske dikt Terje Vigen, sitter fortsatt i ryggraden. Eller, da Bjarte Hjelmeland sang "Vårherres klinkekuler" av Erik Bye. Total stillhet i salen. Frysninger på ryggen.

For ikke å glemme, Fredrik Høyer, en utrolig dyktig slampoet fra distriktet, med sitt egenskrevne dikt: "Gi slipp," som resulterte i stor applaus fra salen. En helt uforglemmelig kveld, med så mange store musikalske og poetiske øyeblikk. Jeg glemmer heller ikke mannen med saksofonen, i nesten totalt mørke på scenen, bare så vidt opplyst av det blå scenelyset, og all den sorgen og gleden som kom ut av saksofonen hans, som skapte en nesten forheksende stemning. Noen av mine største liveopplevelser så langt, som selv etter tre år, sitter så dypt i meg. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk sjansen til å oppleve noen av mine forbilder. For de er noen å se opp til.

3186203.jpg

FOTO: Katrine Strøm, Dagsavisen Fremtiden.

Likes

Comments

1. mars skrev jeg om beklagelsen jeg fikk fra en av de som mobbet meg i barndommen, og skrev samtidig en takk til jenta som beklaget. For mailen jeg fikk var en av de mest rørende mailene jeg noensinne har mottatt. I etterkant har jeg tenkt mye på dette med tilgivelse, og kunsten å tilgi et annet menneske.

Jeg tror det å tilgi er en kunst, fordi det er krevende, og for noen, kanskje umulig. Og jeg må være helt ærlig å si at jeg syns det å tilgi mobberne er veldig vanskelig fremdeles, med tanke på hvor mye dette har plaget meg, og fremdeles plager meg i hverdagen. Det er jo tross alt én av grunnene til hvorfor jeg har gått i behandling hos psykolog gjennom flere år, og har gått igjennom alt det jeg har gjort. Jeg kan fremdeles kjenne hvor sårt det er at jeg aldri kan få barndommen min tilbake, og at jeg kan bli sint på de som mobbet meg. Kall meg gjerne bitter. Det er kanskje det dette er. Bitterhet, eller kanskje mest en stor sorg over tapt tid. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Det sterke ønsket om at alt var annerledes, og at man kunne opplevd barndommen på nytt, men det går jo ikke. Og det er her aksepten kommer inn - den store kunsten å kunne akseptere at fortid er fortid, at vi ikke kan gjøre noe med det som har skjedd. At vi ikke kan endre eller forandre. Gå tilbake i tid.

Derimot KAN vi gjøre noe med det nå. I ettertid. Et veldig oppbrukt og klisjeisk ordtak, men som passer i denne sammenhengen, er "det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det." Og det er faktisk noe veldig sant i det, for jeg kan velge å fortsette å være i fortiden min, og dvele ved alt jeg ikke kan gjøre noe med, eller, jeg kan jobbe med å komme dit at jeg klarer å forsone meg med fortiden, som er nødvendig for at jeg skal kunne tilgi de som har utsatt meg for urett. Og nå skal jeg være fullstendig ærlig med dere:

"Jeg klarer fortsatt ikke å tilgi mobberne."


For denne kunsten å tilgi, som med all annen kunst, er hardt arbeid, og kommer definitivt IKKE gratis. Det kan jeg virkelig skrive under på. Faktumet er at jeg fortsatt plages veldig av gjenopplevelser og vonde minner fra skoletiden, frykt for å møte på mobberne ute og jeg unngår, så langt det lar seg gjøre, den gamle skolen min, fordi jeg ikke orker å forholde meg til alt som dukker opp. Sannheten er at jeg bare en gang siden jeg sluttet på barneskolen har vært inne i én av bygningene der, og selv da kjente jeg hvordan kvalmen og angsten steg i meg.

Jeg har reflektert mye rundt tilgivelse, og kommet fram til at det å tilgi ikke betyr å glemme det som har skjedd. Å tilgi et annet menneske er heller ikke å akseptere at det som skjedde var greit. For meg blir tilgivelse å forsone seg med at fortid er fortid, klare å gå videre, selv med all smerten og de vonde minnene, bli sterkere på tross av alt det jeg måtte gjennomgå. Og jeg jobber med å komme dit at jeg i alle fall skal klare å forsone meg med at skoletiden min er et vondt kapittel i livet mitt, men om jeg noensinne kommer til å klare å tilgi mobberne for det de gjorde mot meg. Dét vet jeg ikke.

 

Likes

Comments

Long time, no see får vi vel kanskje si. Noen ganger går det litt vel mange dager før jeg får oppdatert denne bloggen, men de siste dagene har ting gått litt i ett, og jeg har vært i en følelsesmessig berg- og dalbane. På den positive siden har jeg startet nedtellingen til Roma, og reisefeberen begynner virkelig å melde seg.

Det er faktisk bare 10 dager igjen til Romaturen min, hvor jeg skal legge ut på reise for første gang alene. Jeg gleder meg, og er utrolig spent på en gang, for hvordan det kommer til å bli. Jeg håper at det blir en bra tur som jeg kommer til å huske lenge. At jeg på den første turen alene får mestringsfølelse, når jeg mestrer å være i et fremmed land alene, og takle alle situasjoner som måtte oppstå. Klare meg selv. Stole på at jeg mestrer, og får til ting på egenhånd. På mange måter blir turen til Roma både en tur for inspirasjon, men også en måte å gå utenfor min egen komfortsone. Jeg har tenkt på å reise alene mange ganger tidligere, men alltid kommet opp med mange dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skulle gjøre det. En av grunnene var nok at jeg var for redd, og ikke turte, men nå er jeg klar for å utfordre meg selv, og som det godt kjente ordtaket sier: En gang må jo være den første.

Jeg har planlagt denne turen i hodet mitt nå over flere år, og har faktisk hatt lyst til å reise til Roma i over ti år. Jeg har drømt om Det sikstinske kapell, alle de tusenvis av detaljene i taket, lukten av gammelt rom, helt fantastisk kunst, det å sette meg ned i Spansketrappen med skriveblokka mi og kameraet mitt, iaktta menneskene som går forbi. Se alle de store og mest kjente byggverkene i hele verden, med så mye historie - Colosseum, Roman Forum og Imperial Forums. Og så mye mer.

[caption id="" align="alignnone" width="802"]Bilderesultat for det sikstinske kapell Det sikstinske kapell, Vatikanet[/caption]

[caption id="" align="alignnone" width="677"]Bilderesultat for spansketrappen Spansketrappen, Roma[/caption]

[caption id="" align="alignnone" width="2560"]Bilderesultat for colosseum Colosseum, Roma[/caption]

Tenke at noen faktisk har bygd disse ruinene en gang, for hånd. Idag regnes blant annet Colosseum som et av verdens største underverker, og jeg kan ikke vente på å endelig skulle få se det i virkeligheten. Dette er virkelig en drøm som går i oppfyllelse for meg, det å oppleve Roma. Det kommer derfor til å bli veldig stort å lande på italiensk jord for første gang, og jeg er veldig sikker på at det ikke kommer til å bli den siste. For jeg har også mange andre steder i Italia jeg har lyst til å se - Venezia, Firenze, Lazio, Toscana, Milano, Pompeii, Cinque Terre, Vienna, Sardinia, Gardasjøen, Pisa, Napoli, Sorrento og Positano. Med andre ord må jeg rett og slett ta meg en rundreise i Italia en gang. Kanskje til og med ta ett års studier der, og få sjansen til å oppleve hva Italia har å by på.

Jeg har så mange drømmer om hva jeg ønsker å gjøre, og som jeg virkelig har lyst til. Én av mine store drømmer er å besøke alle verdens land - og for å oppfylle den drømmen tenker jeg at jeg vil jobbe som reisejournalist, reiseblogger eller korrespondent. Leve av å reise, og samtidig skrive masse, masse. Både artikler, reportasjer, dikt og forhåpentligvis også bøker etter hvert. For så å kunne ha både skrivingen og reisingen som levebrød. Det er min ultimate drøm i livet, og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg er der. I tillegg håper jeg å kunne jobbe med flere andre ting - TV eller radio, kanskje? Synge live for mange mennesker? Være programleder for et TV-program eller bli nyhetsanker? Jeg har alltid engasjert i mange ting i samfunnet også, og håper at jeg kan fortsette med det i tillegg - skrive kronikker i avisa, skrive bøker om temaer som opptar meg og være med i ulike organisasjoner. Det mangler i hvert fall ikke på drømmer, ambisjoner og ting jeg har lyst til.

Og én ting vet jeg om meg selv: At når jeg bestemmer meg for noe, har et mål eller en drøm, så gir jeg aldri opp før jeg oppnår det jeg vil. Det er denne staheten, som kunne irritere alle og enhver da jeg var liten, fordi jeg ikke ga meg før jeg fikk viljen min, jeg bruker den dag idag til å nå min ultimate drøm. Forskjellen er at jeg bruker staheten min på en mer moden måte nå.

Det har blitt til en aldri-gi-opp-mentalitet inni meg, og den holder jeg fast ved. Romaturen jeg skal på nå er et eksempel på en drøm som har tatt lang tid å få muligheten til, men jeg har ikke gitt opp drømmen om at jeg en dag skulle få komme dit, og om ti dager skjer det.

Om ti dager er jeg i Roma, dere. Og jeg kunne ikke gledet meg mer.

 

Likes

Comments

Jeg har brukt mye tid på å reflektere den over hvordan jeg har latt spiseforstyrrelsen ta over livet mitt de siste par månedene, og har den siste uka stilt meg selv spørsmålet: Vil jeg virkelig kaste bort livet mitt på dette? Og svaret jeg omsider kom fram til: Nei, det vil jeg ikke. For jeg har etter hvert funnet ut at dette strenge matregimet mitt ikke har gjort meg mer lykkelig, det har ikke gitt meg bedre selvtillit eller et bedre selvbilde. Snarere har det resultert i det motsatte på alle områder. Null selvtillit, et forferdelig selvbilde, ingen god mestringsfølelse og definitivt IKKE lykke.

Det jeg nå har skjønt er hvor selvdestruktivt og feil dette her er. At så mange jenter som meg sliter med et dårlig forhold til kropp og mat, hvordan de ser ut, hvor mye de veier, hvilken størrelse de bruker, hvor mye de spiser, hvor mye de skal trene - og hvordan det for altfor mange ender i en spiseforstyrrelse, som er forferdelig vanskelig å komme seg ut av. Og hvem er det som i stor grad bidrar til at det blir slik? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er samfunnet. Moteindustrien med de syltynne modellene, reklamene med Photoshopretusjert hud. Kjendiser, som gjerne er unge jenters forbilder. Media som ofte har altfor stort fokus på slanking, hva vi skal og ikke skal spise, hvordan gå ned så raskt som mulig i vekt på 30 dager. Mobbing i skolen - elever som mobber hverandre for hvordan en ser ut eller ikke ser ut. For tynn. For tykk. For høy. For lav. For bred. For smal.

Faktumet er at vi aldri er bra nok, og heller aldri kommer til å bli det. Alt er feil. Feil, feil, feil. Jeg er sikker på at disse ordene skriker i mange unge jenters hoder, og kanskje i ditt hode, i dette øyeblikk. For flat rumpe, for stor rumpe, for små pupper, for store pupper, for brede hofter, for smale hofter, for stor mage, for mye utstikkende ribbein. I det ene øyeblikket skal man ha stor Kardashian-rumpe, i det andre øyeblikk skal man være like tynn som de beinete Catwalk-modellene på Paris Fashion Week, med ribbeina stikkende ut til alle kanter. Samfunnet skaper komplett forvirring i hodene våre, og er det rart at så mange sliter med spiseforstyrrelser og har et problematisk forhold til mat og sin egen kropp? Nei, det er det ikke.

Så jeg spurte meg selv: Vil jeg virkelig gi etter for hva mobberne skrek til meg, og hva samfunnet prøver å få meg til å tro? At jeg er feit, at jeg er stor, at jeg må slanke meg.. bare noen kilo til, bare noen kilo til. Aldri fornøyd. Aldri bra nok. Aldri bra nok. Aldri bra nok. Disse ordene gjaller i hodet mitt hver eneste dag. Men hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med akkurat hvordan jeg er, her og nå, uten å måtte forandre noe? Hvorfor må vi hele tiden forandre oss? Bli noe annet enn den vi egentlig er, og ende opp med å bli ulykkelig?

Kan vi ikke slutte å definere lykke utifra utseende, vekt, matinntak, treningsmengde, karakterer, jobb og lønn? Men heller begynne å fokusere på å skape gode forbilder for min, og neste generasjons unge jenter. Som går bort ifra alt dette presset om å være perfekt, som går bortifra fasadesamfunnet, der alt skal være så fint og flott på utsiden, og som ikke måler hvor bra vi er utifra alt det ytre og materialistiske.

Jeg har funnet ut at jeg ikke blir lykkelig av å være besatt av matinntaket mitt og trening. Jeg blir ikke lykkelig av å sminke meg, ha en fin frisyre eller ha på meg fine klær. Lykke for meg er noe helt annet. Lykke for meg er opplevelser i form av reiser, nye impulser, kultur, kunst, god mat, natur. Det er å lese en god bok, det å skrive i flytsonen, når fingrene bare danser over tastaturet.

Og jeg tror at ekte lykke er i det øyeblikket jeg klarer å akseptere meg selv for akkurat den jeg er. I all sin uperfekthet. Så tilbake til spørsmålet i starten igjen: Vil jeg virkelig kaste bort livet mitt på å aldri føle at jeg er bra nok? Nei, det vil jeg ikke. 

Det jeg vil er å finne nøkkelen til hvordan jeg kan bli fornøyd, og slå meg til ro med det. En gang for alle.

Likes

Comments

Det er bare to uker til jeg skal til Roma, og jeg har laget en plan over de stedene jeg absolutt vil se på reisen. Roma har så uendelig mye å by på, og jeg kunne sikkert vært der i flere måneder, uten å kunne rekke over alt som er å se i byen. På mine tre dager i byen har jeg lagt opp til et tettpakket program hvor jeg ønsker å se mest mulig, og har skrevet lange lister med nettopp det. I denne posten har jeg samlet 15 steder jeg vil oppleve i Roma.

Det sixtinske kapell

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome - Page 2 of 2 - Top Inspired:

St. Peter's Basillica, Vatikanet

St. Peter's Basilica - Vatican City © Copyright 2013 Francisco Aragão © ALL RIGHTS RESERVED. Use without permission is illegal.:

Vatikanmuseene

Vatican Museums, Rome, Italy. Been here!:

Trevifontenen

Dawn over Trevi fountain, Rome, Italy:

Roman Forum

The Forum, Rome, Italy                                                                                                                                                                                 More:

Spansketrappa

Barcaccia by Bernini The Spanish Steps, Rome (by matteocolombo.com):

Colosseum

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome - Top Inspired:

Utsikt over Roma og Vatikanet fra St. Peter's Basillica

10 Rome Secret Sights: the hidden must see sights of Rome!:

Nøkkelhull i "den grønne døra" på Aventine Hill

Rome Secret Sights-4:

Church of San Luigi dei Francesi

Rome Secret Sights-10

Villa Borghese

Villa Borghese, Rome, Italy | Flickr - Photo Sharing!:

Piazza Navona

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Pantheon

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Castel Sant'Angelo

Top 10 Beautiful Places You Must See in Rome

Biblioteka Angelica på Piazza di Sant'Agostino

Discovering the Secrets of Rome, Italy (108):

Likes

Comments