Det er slitsomt det..
Ja,etter innlegget i går...så var jeg veldig trøtt og sliten. Så la meg på sofaen, for å slappe av litt. Leste litt og håpte vel på å sovne litt. Registrerer at jeg har vanskelig for å puste dypt ned i magen..og pusten er så overfladisk..men rolig. Det er nesten som om jeg går for halv maskin..eller mindre.. Nesten som jeg forsvinner litt...som om pusten stopper opp.... Jeg må rett og slett opp å stå... Det er vanskelig å puste... Jeg går ut på verandaen... det er kaldt,så føler jeg får puste litt mer. Jeg registrerer et glimt av et bilde.... av ham... min far.. Så strammer pusten til igjen, jeg blir urolig.. Jeg får smerter i høyre legg...smerter i nakken.... jeg forsvinner innover...innover... Jeg vil bare grine...

Så skjønner jeg omsider...det er flash back.. Det er et av de tidligste traume minnene... med få bilder,mest kropps fornemmelser... Det er gjenkjennelig..dette jobbet vi mye med på MB,psykologen min og jeg. Jeg bruker det jeg kan av teknikker for å trygge meg, hente meg til nåtid. Men det nytter lite... Jeg vil bare grine å flykte.. Jeg må snakke med meg selv...roe.. Jeg blir ikke rolig.. Jeg finner ut at jeg skal tegne, se om det hjelper.. Tegningen går på automatikk.... så føler jeg trang til å skrive.. Jeg har ingen ord i hodet..men ordene kommer hurtig ut på papiret.. Det gir mening,det henger direkte sammen med traume minnet. Det kommer flere ord... Opphold... Så kommer det et dikt plutselig, som aldri jeg har tenkt på...men det er der på papiret.. Grått på hvitt..

Det første er ganske sterkt og vondt... Vet ikke om jeg ønsker å dele det...men kan hende jeg gjør nettopp det, når jeg evt. er klar.. Det er første gang dette minnet har kommet igjen, etter modum. Ble så sliten etterpå, og prøvde å finne ut hva som bragte det frem.. Undersøkte dessuten om dette med pusten kunne ha med ME å gjøre.. Ja,det kunne jo være... Men da jeg tegnet,ble det helt sikkert.. Det var flash back. Sikkert noe av det verste... Da han holdt på å ta livet av meg.

Jeg synes det var tungt å få det i fleisen igjen...selv om jeg opplevde det annerledes denne gangen. Det er som om flere følelser får plass i det. På Modum fikk jeg ikke sørget så mye over dette...kommer det igjen for at jeg må gjøre det? Aner ikke ... Jeg drømte mye i natt, fortsatt aktivert. Ekle drømmer.. Jeg var hos fysioterapeuten i formiddag..selv om jeg ikke hadde lyst. Det gikk jo bra da... Men jeg var anspent...jeg strevde med å holde meg tilstede når han jobbet med hodet. Jeg fortalte også om min dårlige form, at jeg har gjort for mye. Han er fin å snakke med.. Han kommer med noen tips. Han spør også, hvis jeg forteller om flash backs o.l. Jeg informerer om uro,når jeg har. Eller hvis jeg har vært mye aktivert, for da er kroppen anspent.. Det er jammen meg en heldagsjobb å ha utfordringer. Han forstod også dette med å være sosial, at det tok mye energi. Da må en være sånn "på " hele tiden,sa han. Så herlig at han forstår.
Jeg er sliten i dag og.Det er som om jeg vil forsvinne, blir nummen.. Spesielt rundt munnen..og deler av ansiktet. Jeg skjønner...jeg er aktivert... Men jeg orker ikke være aktivert mer.. Jeg er samtidig likegyldig.. Litt ala i går, jeg trenger ingen. Inne i gammelt spor... Så griner jeg lett, hvis jeg ser noe trist da.. Min mor ringte i dag, takket for bursdagsgaven. I dag gikk det lett å prate, bare lata som ingenting . Gammelt skuespill.. Faen.. hvorfor må alt være så jævlig..(minnene) Hvorfor kunne det ikke vært noe steike bra da? En voksen person fra fortiden,som hadde gitt trygghet.. Det finnes ikke det..ikke da...ikke nå..

Jeg har sett at det finnes gode folk nå da, men just nå...er jeg like alene.. Jeg skulle teste ut noe i går, å ringe når jeg var urolig.. Men jeg, forsiktig som jeg er, spør hva vedkommende holder på med først.. Så spør jeg om vi kan ta en kjapp samtale.. Vedkommende er opptatt,så sier vi kan ta det senere. Ok..

Så føler jeg meg dum... Dum som ber om noe.. dum som ikke blir møtt som jeg ønsket.. dum som ikke ringte istedet for å spørre,dum som ikke uttrykker hvor stort behovet var der og da.. Det er typisk meg det. Samtidig ville jeg ikke "plage" vedkommende.. Jeg ville bare prate som avledning..ikke om traume minnet... Jeg er såå utrolig klossete på dette.. Jeg HATER å be om hjelp.. Jeg takler det jo selv.. Tenker,det er ingen andre enn meg som kan hjelpe meg likevel... Akkurat med å roe meg da. Det er så unaturlig å be om hjelp til det...

Så ja,jeg tenker enda at jeg er mutters alene.. Jeg trenger ingen... Jeg vil ikke trenge noen.. Det blir for slitsomt... Jeg er sliten og utmattet...Så tiden for å rekke ut hånden...den er der ikke.. Får øve meg når tiden er der... Jeg er litt lei av å være uønsket... Har tenkt noen ganger,skal jeg innrømme.. Hadde babyen før meg levd opp...hadde jeg sluppet unna...

Så strevsomt kan et liv med traumer være.. Så strevsomt å ikke få være barn.. Jeg føler jeg har vært "voksen" inni meg...så altfor lenge... Plikter, voksne ting som ble dyttet på meg, ansvar som ble lempet på meg... Jeg..jeg måtte dekke behovene til mine foreldre... Jeg vil ikke være den personen... Jeg vil gjøre det jeg har lyst til... men det er så lite jeg har lyst til.. Det er liksom ingen kraft inni meg, som har ønsker... Jeg har nok med å jobbe meg ut av helvettet...

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

..fryser det på igjen...??
Ikke bokstavelig, i forhold til overskrift og header... 😜 Jeg tenker på muren/isveggen/beskyttelsen.. Eller er det bare en refleksjon ? Jeg har bare blitt verre i formen ..ettersom dagene går. Da snakker jeg om fysisk form.. selv om jeg blir litt skuffa da. Så klarte jeg ikke høre signalene i tide denne gangen heller.. Har tydeligvis klart mye lenge, så jeg har kanskje blitt en smule bedre fysisk..og hørt litt mer etter?? Ikke godt å si egentlig. Selv om jeg egentlig ser det er fremskritt, om enn små,så er de der. Viktig å se dem også.. ME og fibromyalgi... jeg fokuserer sjelden på dette, fordi jeg syns det blir for mye "negativt".. Av og til må jeg nevne det likevel, for de er der,de også. Blir litt sånn "hvem roper høyest?".. Det sier seg selv, det er traumene som gjør det,iallefall nå når det jobbes med dem.
Jeg er en optimist,og til tider glemmer jeg helt at jeg har diverse diagnoser.. Lever jeg sånn i øyeblikket? Eller er jeg så lei av å begrense meg selv? Jeg er lei av at kroppen ikke vil lystre,sånn som den en gang gjorde. Selv om det begynner å bli ganske mange år siden. Jeg var ikke så snill med meg selv da heller. Presset kroppen til det ytterste..langt over hva jeg burde gjøre... Denne kroppen har levd i beredskap i så mange år, at den var/er så vant til å bli presset. Går i autopilot... til det sier pang/stopp.. Der sitter jeg,nesten like overrasket hver gang.. Hva skjedde? Joda, min venn..altså nå snakker jeg til meg selv.. Du har jobbet med traumer, du har gått lange turer..du har vært sosial..det er garantert mye mer.. Bare traume jobbing i seg selv er krevende nok.. Har jeg likevel hørt litt mer etter?
Så var det dette med millimeter arbeid...jo,det er jo det. Små fremskritt bør også registreres. Nå er det sånn at jeg må begrense det jeg kan begrense...i en god stund fremover.. Sånn burde jeg ha gjort det også. Skjønt har stoppet opp litt innimellom... men ikke godt nok. Kroppen roper høyt nå,og da hører jeg visst etter. Jeg burde sett at autopiloten koblet inn tidlig denne uken. Skal bare klare..bare vent til den dagen er over... Holder ut det jeg "må" gjøre. Avtaler som behandlinger,Nav osv. Plikt...jeg uteblir så og si aldri fra behandlingstimer jeg har...
I dag kjenner jeg på at selvkritikeren har høy stemme til meg. "Du passer ikke inn noe sted"... "de bryr seg egentlig ikke om deg".. "Det er ingen som vil ha deg".. "ikke la noen slippe inn på deg".. Dette har jeg "hørt" altfor ofte.. Jeg er ikke sikker på om noen faktisk har sagt dette høyt til meg..eller om det er egne erfaringer som gjør at dette blir gjentatt. Det er iallefall erfaringer,det kan jeg si.. Det at jeg ikke passer inn noe sted,vil jeg tro er min egen følelse av å føle meg annerledes Det er både barnet i meg og jeg som voksen. Kanskje summen av alt det grusomme jeg har opplevd,som tar så stor plass inni meg. Det som ingen ser, det som de færreste skjønner. Det som gjør at jeg ikke finner det interessant å prate om overfladiske greier. Meningsløst for meg det.. Det at de ikke bryr seg om meg, selvkritikeren prøver å beskytte,så ikke jeg skal regne med noen. Da kan en miste noen, og taps følelsen er ikke god å kjenne på. Alle disse utsagnene fra selvkritikeren, er beskyttelse... De funket bra før i tiden... men nå skal jeg jo lære meg å regne med noen.
Jeg er ganske sliten,spesielt i kroppen. Da følger alltid en nedtur, og litt ettertanke. Jeg er ikke deprimert på noen måte. Kanskje litt oppgitt bare. Lite i forhold til tidligere. Så det går fremover. Jeg må drøfte litt med selvkritikeren,som selvfølgelig også er meg selv. Trenger jeg denne beskyttelsen mer? Jeg gjør vel egentlig ikke det i den grad som da jeg var liten. MEN jeg trenger selvkritikeren, så jeg ikke godtar alt,blir for naiv osv. Så den får være der. Kjernen i de hele..jeg er så selvstendig,på de fleste plan..at jeg ikke alltid ser nytten i å regne med noen, eller ta de veldig nært. Klarer meg godt sjøl liksom. Der er jeg i dag. Jeg vet også at det ikke er sunt. I dag skal jeg bare være der,kjenne på det.. I morgen er en ny dag. Litt tilbake,så fremover igjen. Jeg vil passe inn et sted,men ikke hvor som helst. Et sted jeg vil være og med folk jeg trives med. Jeg må se at jeg heller ikke trenger å være sånn på vakt mer. Det kommer nok mest av jobbingen hos terapeuten. Er mer aktivert enn til vanlig. Jaja..strikke tid nå.😜

Likes

Comments

Ups I did it again
Jeg lurer på om jeg noen gang vil lære?? Jeg kjente forrige torsdag at jeg var i dårlig form.. Utmattet...betennelseslignende tilstand i kroppen...vondt i halsen..slapp.. Hvorfor er det så kjent? Jeg klarer tydeligvis ikke å bremse i tide..fortsatt. Kanskje litt før enn tidligere...men i dag..en uke etter.. Kjennes det ikke ut som jeg har bremset i tide nei. Blir verre og verre for hver dag som går.. Joda,så neida... ME hilser på...jeg som har lurt på om jeg er kvitt det? Haha.. selvsagt er jeg ikke det... Jeg har overdrevet fysisk aktivitet, jeg har vært for sosial.. samtidig som jeg har jobbet med traumene. Litt krydder fra en stalker, sånn på toppen av alt.. Blæhh...😣
Sånn kan det gå...har tenkt litt på dette med uroen,eller "karusellen" som jeg har kalt det tidligere. Det stilnet litt,etter jeg satte foten ned,sa fra til denne kisen som ville bli kjent med meg. Så kjenner jeg på en måte at det blir stille, ikke noen svingninger. Snakket med ei god venninne om dette,her om dagen. Jeg har vært så vant til uroen, at jeg stusser på når den ikke er der. Altså det er godt når den er borte, forstå meg rett, men jeg registrerer nå at det blir tomt. Jeg innser at tidligere,har jeg søkt utover når det blir for stille. Jeg har ubevisst flyktet inn i noe som har gitt ny uro. Er det ikke sykt?? Vil ikke ha uroen,men den er kjent for meg. Jeg har kjent mye på store svingninger i livet,langt nede/under aktivert eller kjempe urolig/over aktivert. Min venninne, som er en klok dame, bekrefter det jeg selv har kjent på. Når det er stilt/flatere,sier hun,det er det som er normalt.. Nesten som når de med ADHD blir medisinert, det stilner. På en måte veldig likt..
Hadde ikke lyst til å gå til fysioterapi mandag,men gjorde det selvsagt. Noen var lei av å gjøre plikter.. Jeg har alltid holdt avtaler,sjelden jeg melder pass til behandlings avtaler. Det gikk fint,når jeg bare kom meg dit. Likevel, det krever å holde seg tilstede i kroppen,når han behandler meg. Spesielt når han jobber med hodet mitt. Det er så vanskelig å gi bort kontrollen over hodet. Jeg får ikke til å si til han, at dette er det verste for meg, eller hvorfor dette er det verste. Han gjør jo bare jobben sin, og jeg trenger at det blir jobbet med. Allikevel er han en behagelig og rolig mann. Han trigger meg ikke han, men jeg må bruke mye energi på å prøve å slappe av,prøve å være tilstede. Samtidig skal jeg ikke ta ansvar for andres følelser.. Dette hodet tenker mye på en gang liksom. Ikke bare en tanke nei..om gangen.
Fikk et overraskelsebesøk den dagen,samtidig som ei venninne kom. Han som kom overraskende, hadde jeg måtte si nei til i sommer. Det var koselig å se ham igjen. Ikke sett ham på 3 år. Glad han ikke gir meg opp,selv om jeg måtte sette grenser i sommer. Han sa enda til meg at han satte pris på at jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne ta imot besøk da. Det var en fin tilbakemelding å få . Samtidig sier han at han ikke blir sint eller sur på meg,han har veldig stor respekt for meg. Han sier at det ikke er så mange han har respekt for,men at jeg er en av dem. Han sier også at jeg har jobbet hardt. Setter pris på at han nevner det. Vi snakket mer sammen før,og når blir det sjeldnere.Bor ikke på samme sted heller. Det er allikevel en jeg har kunnet snakke litt med, og har satt pris på vårt vennskap. Tenkte litt videre den kvelden, på ulike vennskap, på hva en kan ha i de vennskapene. Det gjorde meg også så veldig klar over hvor unikt mitt nye vennskap med en spesiell venn er. Der det er forståelse,interesse,omsorg og haugevis av humor. Kunne vel ramset opp mer, men hovedsaklig er det greit å se at forskjellige vennskap gir forskjellige kvaliteter. Kanskje et dårlig ord på det..forskjellige "behov" blir dekket iallefall.
Tirsdag var det EMDR igjen.. Alltid godt å komme dit,selv om jeg blir veldig aktivert. Temaet i dag, samme bildet,men endel følelser gitt. Spesielt trekker "lille meg " frem, jeg er lei av å være sterk.. jeg er lei av å kjempe... Det kjennes ut som det er vanskelig å sette ord på dette,eller si det høyt. Trist.. Jeg liker ikke å bli sett på som svak,sier lille meg. Det har "vi " felles,sier jeg..(den voksne tenkende). Mor liker ikke at jeg griner, jeg har ikke lov å vise meg trist.. (lille meg) Tårene måtte skjules.. Det var ikke rom for denne følelsen.. Selv i dag liker ikke mor når jeg gråter. Av og til klarer jeg ikke holde igjen... Lille meg viser at hun har holdt igjen tristhet,og mye mye mer.. Det er et hav av tårer inni meg...sier det til behandler. Så går vi videre..og på en måte avleder jeg tristheten...med å le... Det går automatisk.. I økten, forteller lille meg at hun avledet følelser som ikke passet seg. Forsvinner litt inn i meg selv, inni mellom.. Det er som om det viser seg,de overlevelses mekanismene jeg har brukt som liten..og som det nok enda er spor av. Lille meg sier, jeg er sterk... Så snakker vi i pausen ... Etterpå kommer et minne av nyere tid frem.. Jeg som voksen gråter i tlf. , for min søster har forsvart meg overfor mine andre søsken. Det hadde ikke skjedd før,så jeg ble rørt) Mor sier:" Ikke grin ...du er den tøffeste jeg vet om." Fortelle til behandler.. Han spør om det kjennes som hun mente det. Første gang jeg har tenkt skikkelig over det... Ja, det kom spontant,og med følelser.. Vanligvis viser hun ikke følelser på den måten. Opplevde du det positivt? Ja, mener det. Han syns vi skal slutte der. Han virker fornøyd.

Resten av den dagen flyter bare.. Kjempesliten.. Kroppen henger ikke med. I går var jeg hos frisøren og fiksa på sveisen. Herlig det. Frisøren min er en dame med god energi rundt seg,og lett å snakke med. Hun smiler og fleiper,og er bare utrolig behagelig. Uansett hvordan tilstand jeg er i,er det ok å bli møtt av henne. Så sliten ,at jeg forsvinner innover,innover ...innover i meg selv. Det gjorde jeg ofte som liten...og enda endel. I dag var det møte med saksbehandler på NAV. Jeg har ikke gledet meg til det, for hun har ofte vært ustabil i humøret. Jeg hadde forøvrig bestemt meg for å prøve å ta det som det kom. Bedt hjelperne mine om hjelp,at det skal ordne seg til det beste. Sender gode tanker til situasjonen i forkant. Gjør ofte sånn jeg,opplever at det ofte blir bra da. Bruker også metoden når jeg skal finne parkering. Sender hjelperne i forveien, tenker ut hvor jeg vil parkere,og som regel er det ledig der når jeg kommer. Snodig. Artig å teste dette. Iallefall,er jeg utmattet i dag,tar lett til tårene..generelt vanvittig sliten. Møtet gikk fint,hun smilte og vi hadde en fin dialog. Hun ser endelig ut for å skjønne min situasjon, og vil forlenge vedtaket litt. Hun vil se om det går igjennom,så hun får tid til å innhente dokumentasjon til ufør søknad. Jeg er så lettet over at hun er blid og høflig,og at hun skjønner. Hun er hyggelig,nøye på å forklare saksgangen og forståelsesfull. Nesten så jeg ikke skjønner det enda. Men det skjedde jammen..og eg skal bare slappe av resten av dagen.Ha en god ettermiddag 🌸

Likes

Comments

Behandling igjen 
Nå har jeg nettopp vært til EMDR igjen.. Litt sentimental, litt lettet og sliten. Vi snakket litt om den jobben jeg måtte gjøre,altså sette grense for den fyren. Snakket litt om at jeg ble urolig i går,drømmer vonde drømmer.. Drøfter litt og vi kommer vel frem til at jeg har drømt om fattern, kanskje fordi denne mannen trigget så mye frem. Mye av det lignet fatterns atferd. Jau,så var vi klar for å jobbe. Aktivert ja.. Det var bare å finne frem bildet.
Jeg ser en alvorlig mor for meg, et ansikt uten mimikk. Jeg er urolig,aktivert. Lille meg har litt å si i dag også. Mor vil ha oppmerksomhet, mor latet som om hun ikke er flink. Mor vil ha ros.. Hva menes?spør han. Mor lager mye styr når noen roser henne, hun sier hun ikke er flink. Egentlig liker hun at de sier det,men sier det for å få mer oppmerksomhet. (Lille meg) Han sier det kan være en taktikk for å få mer ros. Mor er flink til å sy, hun får betalt for det. Hun syr kor drakter til koret storebror synger i. De sier hun er flink.Jeg er ikke flink,sier lille meg. Lille meg roser mor. Blir mer og mer aktivert. Lille meg sier: jeg vil ikke være flink,men jeg snakker ikke. Så dukker bilde av mor og far opp,der lille meg må være flink å ikke fortelle hemmelighetene. Blir trist..tårene viser seg i øynene..
Lille meg sier : Jeg vil heller være flink til å tegne, leke.. Så forteller lille meg om en gutt i klassen som syns jeg var flink å tegne. Men rett etterpå sa han noe dumt.Kanskje typisk for en gutt i den alderen. Dette var nok da vi var flyttet til sørlandet,omkring 5-6 klasse. Så går det tilbake igjen i tid. Lille meg husker at noen synes hun var flink til å tegne,men det er vagt. Mor likte ikke at lille meg kunne tegne godt som liten. Mor skulle ha oppmerksomheten. Lille meg synes det er leit. Så ber terapeuten meg om å se det fra lille megs synsvinkel, der mor er i samme alder,hvis det er mulig. Voksne meg må tenke,hva?? Han bare sier,vi ber lille meg om å se,hvis det er mulig. Lille meg får fort fatt i det,  mor som barn vil bli sett. Mamman hennes ser henne ikke,hun ser lillebroren til mor. Det var rart å eksperimentere med dette.. Lille meg synes det var trist å se.
Terapeuten spør om det kommer noen tanker..Ja,sier jeg..alle har et valg,selv om de vokser opp å ikke blir sett. De kan bryte mønsteret. Han sier: noen klarer ikke naturlig å føle omsorg,når de ikke har fått det selv. Det skal føles,ikke tenkes sier han.Jeg sier: det har iallefall jeg følt og føler..naturlig evne til omsorg,på tross av det lille jeg selv har kjent på av den biten. Jeg blir også ganske bestemt,og sier nettopp fordi hun ikke ble sett..burde hun se egne barn. Bra ,power i det der,sier han. Vi jobber litt til. Lille meg sier; mor var ikke glad i meg, men mor skal ikke få bestemme min verdi. Litt lettet,tror jeg vi kan si. Han liker det utsagnet. Kan lille meg og voksne meg tro at det går an? At mor ikke skal bestemme vår verdi. Ja, kanskje sier jeg, absolutt ikke umulig iallefall. Så var vel økta over. Har absolutt vært aktivert,anspent og kjent endel følelser.. Men litt lettet også.. Nå skjønner jeg bedre hvorfor jeg har reagert og reagerer på ordet flink..
Så opp å røre seg litt.. han minner meg på om å gjøre noe bra for meg selv,belønne. Så sier vi hadet. Tenk en hel uke til neste gang. Ikke oppsøke utfordringer,sa han. Grei påminnelse. Kjørte hjem og skrev blogginnlegg. Er litt sliten, sulten og trett. Skulle kanskje gått en tur,men det får bli imorgen. Har et kne som krangler i dag.. Gikk til og fra behandling i går,så ingen krise med en hviledag. Så sånn går dagene. Ha en fin-fin ettermiddag.

Likes

Comments

Fin søndag 
Hallaisen.. helgen er på hell..og snart ny uke. Ja, torsdag fikk jeg sagt fra til min "stalker". Jeg er så fæl til å være høflig og skal holde ord. Saken er at jeg ikke lovet noe til denne fyren. Så hvorfor jeg ikke gjorde kort prosess fra begynnelsen,vet ikke jeg. Iallefall fikk jeg sett at jeg klarer å sette tydeligere grenser, og tro meg, jeg var tydelig hele veien. Bare at denne karen hadde stort på driv. Vedkommende aksepterte og sa jeg kom ikke til å merke noe til ham mer. Noe sier meg han ikke tok det så pent som han sa han gjorde. Det er typisk ikke mitt problem. Han slettet/blokkerte meg fra fb og instagram. Problem solved. Kanskje ikke nødvendig så drastisk,men herremin..godt å slippe å engste seg for kommentarer og mas.
Så jeg merket at jeg allerede torsdag kveld ble roligere.. Fikk besøk av ei god venninne også,så fikk luftet litt tanker rundt denne karen. Det jeg ikke har sagt,er at han også la ut bilde av hvor jeg bor,på sin profil fb. Skrev ikke at jeg bodde der,men at det bor mange koselige folk der. Så dukket det opp mld på messenger,når han var i nærheten. Spurte hva jeg gjorde? Sikkert hyggelig ment,men det var mange små ting,som til sammen gjorde det vanskelig for meg. Tror det er første gang jeg har følt det skikkelig ekkelt og ubehagelig. Så "stalker" er litt på sin plass. Fredag ble en rolig dag,men jeg var sliten. Kjente tydelig at dette med han hadde tatt på, i tillegg til jobbing med traumer.
Lørdagen skulle jeg på kafe med ei venninne, og hadde vel tenkt jeg kunne møte på en viss person. Vi hadde akkurat satt oss, så gikk han forbi bordet vårt.Hilser på henne, ser på meg..jeg sier hei..han svarer. Han gikk videre. Jeg hadde sagt jeg kom til å hilse. Faktisk var dette første gangen jeg traff på han. Er ikke det typisk? Det gikk fint da. Etter kafébesøket gikk vi hjem til meg og strikket. Koselig lørdag. Fikk fint påfyll med energi. Godt med sånne venninner.
I går kveld bestemte jeg meg for at søndag skulle jeg gå tur,om jeg følte det greit. Så tidlig på formiddagen var det bare å komme seg avgårde. Et sted jeg gikk mye før,men første gang i år. Fint vær,11gr og skyete og sol innimellom. Bare stigning ,så gikk litt sakte i begynnelsen.Måtte varme opp maskineriet,siden jeg ikke hadde gått tur siden forrige søndag. Det kjentes opp alle bakkene,men jeg er i mye bedre fysisk form enn jeg har skjønt. Herlig. Fornøyd vel oppe, fikk nytt utsikten. Nesten nede igjen,skulle jeg ta en liten avstikker,der et annet tur mål lå. Møtte litt folk her og der.. Musikk i ørene og plutselig kommer en skikkelse gående.. Tro det eller ei.. det var ham.. Heldigvis snakket han i tlf og jeg hadde musikk i ørene. Han smilte så det holdt,smilte tilbake og gikk videre. Gikk fort til mitt andre mål på turen,og så meg ikke tilbake. Gikk fint da. Hva gir du meg?? Aldri støtt på den fyren før, så to dager på rad,etter jeg hadde satt foten ned. Ildprøve nr.2.. Hehe

Rolig er jeg iallefall. Bare litt irritasjon.. Blir trigget av noen som gjør seg så stakkarslig... For vedkommende har det jo verst, iallefall i egne øyne. Hva er greia med det? Hvordan sier en ifra til noen at de er i offerrollen? Jeg gjør det ikke... Uansett hva jeg forteller, så har de det verre.. selvsagt. Bare at jeg forteller ikke for å ha det verst, jeg trenger bare å lufte tankene innimellom. Eller så har de opplevd det samme,jeg når ikke å snakke ferdig en gang.. Blir svett i øran. Spesielt når de må fortelle det meste i detalj, og forteller hvordan de er... En trenger IKKE fortelle hvordan en er.. Det vil jo vise seg i handling, når en blir kjent. GRRRR .. Går rett tilbake til mor min dette,derfor det trigger. Oppførselen deres.

​Tror jeg skal strikke litt nå. I morgen er det ny uke, behandling igjen. Fysioterapi. God kveld i stuene.

Likes

Comments

So what?
Torsdag er det blitt og siste dagen i august 2017. Tiden fyker av gårde.. Jeg har hatt en roligere uke på noen måter, iallefall en mye lystigere uke. To behandlinger med EMDR denne uken også,men heretter bli det en gang i uken. Det sa terapeuten ifra om tirsdagen. Lille meg kjente et lite stikk,og var redd for å miste den gode hjelpen. Tirsdag var en fin økt i EMDR. Fortsatt tungt,men så snudde det til at "Lille meg" hjalp voksne meg igjen. Med dette som så fint heter selvfølelse..eller egenverdien. Eksempler der søsken kommer frem. Rollen til mor,rollen til far.. Der lille meg erkjenner at søsknene ikke er skyldige i noe vondt, det er foreldrene som er skyldige der. De er også bare skadet i denne dysfunksjonelle familie, mine søsken. Terapeuten var fornøyd med økten tirsdag,og sa at denne skulle han iallefall ha filmet. Der det veksler mellom gammelt, nåtid og hvor liten og stor hjelper hverandre. Jeg er lettere til sinns den dagen og dagen etter.
Jeg har allikevel vært trigget, og aktivert. Det som trigger..er denne personen som tok kontakt via et sosialt media. Vedkommende er så ivrig på å bli kjent med meg, og skjønner ikke ..eller vil ikke skjønne hva det er snakk om. Jeg har tydelig forklart at jeg kanskje klarer vennskap.. Jeg er bare for høflig. Han har annnet i tankene og det kommer frem,jeg må gjenta meg selv opptil 2-3 ganger på flere tema. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha noen kjæreste altså.Kanskje feil av meg å svare i det hele tatt.. Men sånn er jeg, for høflig. Vedkommende kommenterer på foto, skrev på veggen på fb.. Jeg blir stressa,urolig..aktivert.. Har stengt veggen..for denne karen er troende til å skrive ganske mye der. Han har ikke møtt meg,men skal være så overhyggelig..så overhyggelig at det blir kunstig. Han tolker det jeg skriver og oppfører seg heller som en fjortis. Virker som han skal markere seg på fb og et annet sosial medie. Blir urolig..
En som er veldig pågående,får ikke med seg det jeg skriver til han. Jeg må gjenta meg selv, og forklare..Han skjønner ikke... Blir mer og mer pågående.. Er tydelig at det ikke bare er vennskap han vil ha..Jeg har sagt helt tydelig at jeg kanskje kan tilby vennskap,men vet ikke. Han trigger meg... For meg føles det som press,han pusher.. Jeg har blitt presset til noe før jeg,da jeg var liten.. Han er mye eldre enn meg...det trigger meg.. Trenger vel ikke forklare det.. Det som trigges frem er også følelsen av å ikke ha et valg... (som da jeg var liten) Nå har jeg et valg, og er tydelig. Jeg er vel for høflig. Jeg vet nå, at han også holder sånn på med flere. Stakkars folk.. Jeg tok mot til meg i dag,hos terapeuten. Nevnte i korte trekk denne fyren, og hvordan han trigget meg. Han sa: blokker,fjern han.. Dette er ikke bra for deg. Takk sa jeg, for jeg trengte litt støtte der. Her nytter det ikke å være høflig sa han. Jeg blir glad og visste vel at dette var veien å gå. Hensyn til meg selv og helsa kommer først. Ikke være redd for å avvise noen.
Følte vel litt at jeg hadde gjort noe galt ved å spørre om dette. Nei,sa han..bra du gjorde det. Trigges du så mye, bort med det. Puh..jeg er glad jeg turte å spørre. Vi begynte jobben,og da dukket det litt opp i økten,at jeg hadde spurt. I forkant hadde jeg også fortalt om tirsdagen og i går som føltes bra. I dag kom det opp flere erkjennesler fra "lille meg".. Blant annet der "hun" sier, jeg fikk ikke trøst..jeg ville sitte på et fang. Trist,tårer.. Mor sier jeg er dum... JEG ER IKKE DUM.. (Lille meg står opp for seg selv) ... Lille meg sier også, jeg var så glad i mor.. VAR så glad i mor.. Trist og så bare tom... Han spør om når det stoppet, hvis det hadde det.. Kanskje bare noen år siden..sier jeg. Det er som om "lille meg" har mye på hjertet og får sagt det hun skulle sagt for lenge siden.. Noen hører oss.. Hun er ganske funderende når hun sier: Tenk om du hadde vært glad i meg,sett meg!! (til mor) 😥
Terapeuten sier dette er viktige erkjennelser og utsagn fra "lille meg"... Det er faktisk viktig med trøst,sier han. Det kan oppleves verre for et barn å ikke få trøst,enn selve overgrepene. Det tror jeg på... Behovet for trøst har vært enormt stort hos meg. Han spør om jeg enda er glad, som da jeg kom. Jo,ja..er ikke tung til sinns iallefall. Så vil det jo svinge sa jeg,det gjør det. Gleden de siste dagene har kommet innenfra, ekte glede. Herlig. Takker han,og sier igjen jeg er fornøyd med han som behandler. Han sier det ikke bare er jeg som er heldig,dette funker. Ikke alltid det gjør det,men her gjør det det. Han likte også det som dukket opp siste økt med lyslisten... Voksne meg: Jeg har en jobb å gjøre... Hihi.. Det er å sette en stopper for "stalkeren".. Så ja, er litt sliten,men humøret er der enda.
​Så da er det vel bare å formulere seg..sette den stopperen der. Ikke noe å frykte vil jeg tro. En fin ettermiddag ønskes folket 😊

Likes

Comments

Tungt å jobbe med traumer..

I dag er det bare tungt å være meg... Søvn forverret... Urolig..tung i kropp og til sinns.. Vil stikke av... Orker ikke mer nå..Jeg er utmattet,trøtt og føler meg så alene. Jeg er alene.. Det er hjerteskjærende å kjenne på de tunge følelsene fra "lille meg"... I behandlingen i dag,ville "lille meg" flykte...stort sett hele tiden. Jeg måtte regulere,hente meg inn. Vi startet med bildet.. Jeg får snart opp min far i den alderen han var sist jeg så han..altså 8 år siden. Så dukket mor og opp.. Lille meg er avmålt... Det kommer : Parents from hell... Det er bare tungt i dag.. Holder pusten, urolig..litt redd.

Lille meg har flere kommenterer til far..: pedofil, du skulle vært buret inne.. Behandler spør hvordan det er å si dette.. Er tom, sier jeg. Får jeg dårlig samvittighet? Nei,men føler meg ikke lettet heller. Følelsesløs kanskje?

Lille meg sier også; jeg kommer aldri til å tilgi deg...(til far) ... Ikke trist når det kommer, vil bare si det. Terapeuten lurer på hvordan det kjennes? Fortsatt tom... greit å si det. Så forteller jeg terapeuten min at jeg sendte et brev til min far en stund før han døde. I det brevet skrev jeg at jeg tilgav ham som person,ikke handlingene. To mnd. etter var han død. Han var ikke syk.. I etterkant har jeg trukket denne "tilgivelsen" mange ganger.. Jeg husket så lite den gang. (2011) Jeg sier bare,det er utilgivelig det han har gjort.. Sånn er det bare. Tilgivelse handler stort sett om en sjøl, å sette seg selv fri fra dette. Ikke bære på bitterheten.. Sånn sett,hjalp det meg.

Lille meg har tunge erkjennelser i dag også.. Hun får opp mor.. Mor er sjalu på meg..sier hun. Mor liker ikke at jeg får oppmerksomhet fra de som pleier å gi henne det. Terapeuten spør litt rundt dette.. Jeg må si at veldig mange liker meg, likte meg da jeg var liten,og opp igjennom. Hennes venninner også , i voksen alder. Tanten hennes,.. Hvis disse viser meg en smule oppmerksomhet,blir hun sjalu..enda har hun fått det meste av oppmerksomheten. Det er ekstra vondt og si dette...og ekkelt.. Hvorfor er det vondt? Redd jeg skal bli misforstått, tro jeg snakker meg selv opp. Han spør: er du redd for å bli dømt for å være selvgod? Jeg bare nikker,klarer ikke snakke da... Tårene bare renner...klumpen i halsen vokser.. Jeg vil bare stikke av.. Det er bare vondt. Lille meg vil også gjemme seg.

Han sier at alt går på verdien min,så det er ikke rart det er tungt. Å skulle si noe selvhevdende oppi dette,gjør det enda mer komplisert. Tidligere i øvelsen,kommer nemlig bilde av barndomsvenninner opp,på flere steder jeg har bodd.. Det er de som har gitt meg styrke..de tok imot meg. Selvsagt visste de ikke hvordan det var hjemme hos oss, de var bare barn. De gav meg glede,jeg fikk leke,jeg fikk fri...Fri fra HELVETET jeg levde i. Lille meg sier,det berget meg.. Det var mine venner,altså barn som gav meg aksept. Dette ble vanskeligere i ungdomstiden,men det var noen der da også.Jeg skjelver masse innvendig nå.. Ikke på en vond måte.. Han sier vi stopper der. Så må jeg opp og bevege meg,røre litt på meg,riste og klappe på kroppen.. Litt rart..men vi gjorde det tirsdag også..

Han sier så ,når vi har satt oss igjen. Husk at når vi jobber med disse traumene,og noe bearbeides.. så vil det bli et tomrom inni deg. Det er viktig å skjønne at det er et tomtom,som du kan fylle meg gode opplevelser. Kan kjennes ut som det er tomt og vondt,kan forveksles med litt depressive tendenser. Sier takk for påminnelsen,har hørt dette før. Trengte absolutt å høre det igjen. Er sliten når vi sier hadet. Han sier jeg skal være snill med meg selv i dag,tung jobb. Evige spørsmålet..hva er å være snill med meg selv. Klarer ikke gå tur,er ganske kaputt i kropp i dag. Jeg slappet litt av,så tegnet jeg litt ut disse følelsene fra terapien.. Prøver å hvile,sove litt. Går ikke i det hele tatt. Jeg er tung til sinns,uten å være deppa.. Trist også. Det er så tungt å jobbe med dette. Jeg vil være glad nå...

Jeg vil ha besøk,men de jeg vil se...har ikke tid til meg. Jeg orker ikke spør mer nå.. Får klare meg selv. Lille meg er sterkt tilstede, også nå. Det er de gamle følelsene. Jeg får plutselig lyst til å bake,så gjør det. Lyst å invitere noen,men igjen..de har ikke tid til meg. Jeg vil ikke spør direkte på nytt,for orker ikke avslaget i dag. Så jeg smaker litt og fryser ned resten. Barna hadde heller ikke tid... Jeg vil bare stikke av...men er for sliten til noe som helst. Sentimental.. Jeg er så lei av å ha utfordringer.. Har lyst at noen skal holde rundt meg, bare være der for meg. Skjønner at dette er lille meg,for jeg som voksen klarer ikke ta imot sånt. Så...hvis jeg kunne fly....så hadde jeg stukket av...kanskje et sted ingen kjente meg...kanskje jeg aldri ville returnere... Eller kanskje til et trygt sted...eller til en trygg person... Bare for å slippe å være alene.. En det går an å bare være seg selv med, bare være stille,eller gå tur med...snakke.. Det savner jeg... En som ser meg ..og forstår.. Jeg vet dette i hjertet mitt,får varme meg på det. ❤

Likes

Comments

Så var et mål nådd..

Det ble ingen lang tur på mandag,pga. regn og tåke. Litt dumt å gå på fjelltur når tåken ligger der. Så gikk en liten tur for meg selv den dagen. Godt å lufte hodet og kroppen uansett. Tirsdag var det EMDR igjen.. og litt oppsummering hittil. Deretter jobbet vi litt. Trodde kanskje det skulle komme noen sterke nye gamle minner.. Det gjorde det imidlertid ikke. Var ganske aktivert av å lese journalutskriften da. 😝 Så vi hentet frem bildet, og satte igang. Det som var hovedtema i dag, var egenverdi. Lille meg viste at hun ikke gikk an å like,som om det var en følelse i seg selv. Med dette fulgte bilde av foreldrene mine. Altså det "lille meg" viste. Dette eksistensielle igjen.

Tungt å ta frem,vondt og ikke lett å si høyt. Lille meg sier også at det er ingen som så meg,og vinkler til kampanjer som går i dag. JEG SER Deg kampaje... Rart hvor det hopper fra gammelt til nytt.. Iallefall kommer det også et spørsmål fra "lille meg".. VAR JEG USYNLIG??? Jeg må "snakke" med henne og trygge,roe. Så får jeg sagt i pausene,at jeg ikke klarer å tro på mennesker når de gir meg positive tilbakemeldinger. Hopper frem og tilbake,med bildet fra barndomsvenninner,venner i dag.. 😝

Så begynner "lille meg" å hjelpe voksne meg. Si hvem som bryr seg,hvem som liker meg... Det var rart.. Han sier at dette er klassisk bra ...skulle gjerne brukt dette i undervisning.Skulle vært filmet.. 😞 Han var fornøyd..og ja..jeg også. Det kom frem mennesker fra nyere tid,som "lille meg" har fått med seg,ser meg og bryr seg. Spesielt.. Blant annet en av mine næreste venner. 💙 Spesielt og fint. Det er noe med å bli sett for den du er,på tross av alt det vonde. Forståelse og aksept.. 🌸 Var ganske sliten den dagen,men en ganske god dag.

I går ble det fjelltur igjen,med venninnen min. Tungt på tur opp,siden det omtrent bare er rett opp. Startet tidlig på morgenen,og kroppen var tung. Været var herlig,ikke for varmt og ikke for kaldt. Denne turen gikk vi på nesten samme tid i fjor. Husket litt av den... Alltid lengre opp enn en husker. Fikk tester lungekapasitet,hjertepumpa osv. Klarte det iallefall..Da er hovedmålet nådd. Det blir t-skjorte når 8 turer er gått. Men det blir nok flere turer, på turkortet altså. Sliten var jeg resten av dagen.Fin tur. Urolig utover kveden.. Kanskje noe på ferde..😓💪

Så våknet jeg grytidlig i dag... Var bare å stå opp. Skal snart til EMDR...og lurer på hva som kommer opp i dag. Er tung i kropp og til sinns. Litt lei nå, av å jobbe,jobbe og jobbe.. Kan det snart være nok? Nei,har nok lang jobbing foran meg. Vel,får komme meg avgårde til behandling.😳

Likes

Comments

Sløvesøndag...

Det er virkelig en sløv dag i dag.... Hadde tenkt meg på en tur i dag. Det var såpass med tåke og regn, at en tur opp på fjell i steinura ikkje var lurt. Får holde med turen i går, selv om den var kort. Fikk utfordret høydeskrekken da ja. Klarte å regulere meg, å grunne meg...gjøre meg trygg. Så nedturen, som jeg synes er verst, gikk mye bedre enn forventet. Hurra 😁 Nå er jeg kommet opp i 7 turer på begge turkortene. I morgen er det planlagt en ny tur med venninna mi. Etter fysioterapien. Da har vi nådd så mange turer som kreves for å få t-skjorten, som iallefall er målet. I år går vi nok flere turer enn det, vil jeg tro. Det er sånn god følelse å mestre disse turene, når jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare det. Optimistisk med hensyn til turene. 😏

Hadde besøk av ei venninne i går,og det var trivelig. Vi satt på verandaen og strikket i finværet. Skjønt litt kaldt ble det,men jeg har vel pledd. Hehe 😄 Ettersom jeg hadde mer og mer lyst på middag,bestemte vi oss for å tusle ned i byen og spise ute. Det var koselig og veldig godt. Så en riktig fin dag ble det. Litt urolig utpå kvelden,men ikke så ille. Leste litt i "arv og miljø" av Vigdig Hjorth..Ikke så rart jeg ble urolig. Våknet tidlig i dag,så var bare å stå opp. Lest i boka i dag også,og ble mer urolig. Det er så mye som ligner på min historie..Kanskje ikke så lurt å lese nå,men så er jeg snart ferdig med den. 💗

Sånn innimellom blir det tanker,selv om jeg ikke oppsøker det. Refleksjoner, biter som faller på plass..i historien. Innimellom er det veldig tungt..å vanskelig å dele med noen. De svært få jeg føler forstår litt, er ikke bare å få tak i, eller møte. Så da er det enklere å være alene. Forsatt er denne dobbeltheten, eller de som sier en ting og gjør noe annet, triggende. Ordene teller jo svært lite...når handlingen ikke samsvarer. Noen dager klarer jeg ikke treffe noen i det hele tatt. Noen dager vil jeg bare stikke...noen dager klarer jeg nesten ikke mer...men jeg har ikke noe valg, syns jeg. Har jeg startet, må jeg fullføre. Sånn midt oppi alt, så fikk jeg en koselig hendvendelse.. Jeg mener jeg har sett det komme, men har ikke hengt meg opp i det. Intuisjonen min sa så, og kanskje jeg begynner å forstå mer. Kommentarer, bare hyggelige.. En som vil bli kjent med meg. 😌 Hmm.. What to do.

Litt skriving og forsåvidt direkte nok, men overhodet ikke brautende og ufin. Det orker jeg ikke nemlig.. Vet hvem vedkommende er, men kjenner ikke. Sa klart og tydelig hva som var agendaen. Da er det greit å legge litt av kortene på bordet og si ståa. Klarte ikke å skremme vedkommende bort. Vel,så er det tydelig at vennskap er i fokus, som utgangspunkt. Da kan jeg si at det er det jeg klarer og knapt nok det. Bare hyggelig forslag og støttende nok. Underlig. Var ganske oppgitt før mld kom,og skeptisk til å svare.. Så ble jeg lei meg,for at jeg ikke kan glede meg over at denne personen vil bli kjent med meg. Hva f.. feiler meg? Jo, kompleks ptsd.. Jeg vet ikke hva folk forventer av meg...og føler ikke jeg kan gi så mye. Kanskje jeg skal ta imot nå...ikke bare gi?? 🌟

Iallefall snudde det et sted i skrivingen.. Virker positivt..men jeg vet ikke hvor tøff jeg er når det kommer til stykket. Det var iallefall klar tale,venner..gjøre koselige ting sammen. Så får vi se hva som skjer med min behandling. Nå var det litt opp til meg..ville invitere meg til middag en dag det passet meg. Usj..jeg liker ikke å spise med noen jeg ikke kjenner...stopp nr.1...men jeg kan faktisk velge å ikke si det.. Å heller teste meg selv.. Time will show... Tirsdag er det EMDR og jeg føler det ulmer på noe nytt gammelt...ikke noe koselig da.. Skal ikke ta det på forskudd, men vente å se. Har faktisk ikke gjort noe nyttig i dag...bare sløvet... Så er ikke formen noe å skryte av heller.. 😖 Nei,nok for i dag..

Likes

Comments

Det går fremover...

Her sitter jeg,ganske bedøvet. Bedøvet av minner,traumeminner. Jeg var bare litt aktivert før timen i dag. Synes selv det går bra. Vi snakker litt før vi begynner jobbingen. Ikke mye ubehag før vi starter. Det er lett å hente frem bildet, selv om det ikke er like skremmende. Ubehaget kommer sigende,økende... Litt nølende "lille meg"... Så kommer det mer ubehag,holder pusten..er redd... redd mor. Blir kvalm...nummen rundt munnen,haken... Stikkende følelse i magen.. Det lille glimtet av bildet er fort borte. Det var der lenge nok til at jeg fikk det med meg.

Bildet viser bare at hun holder på bakhodet mitt,trykker ansiktet mitt ned i matfatet,tallerken med mat. "Lille meg" skjønner ingenting, er lei seg. Mor tvinger meg til å spise noe jeg ikke liker. Mor er sint på meg. "Lille" meg skjønner ingenting...er skikkelig forvirret. "Jeg har ikke gjort noe galt,sier lille meg." Blir mer tristhet..redselen øker. Vi har pause, og det står litt stille i neste økt.Nesten som om "lille meg" må fordøye det hun sier. Får med seg hva som blir sagt,det terapeuten sier. Mor er slem.(lille meg) Jeg prøver å vise lille meg trygghet,rose for at hun forteller. Sier det inni meg ,selvsagt. Han sier jeg regulerer meg selv bra. "Lille meg" sier hun vil bestemme selv hva hun skal spise.

Vi jobber videre, redselen øker..nummen i store deler av ansiktet og trist. Her viser også kroppen deler av historien. Kanskje ikke "lille meg" husker alt,eller kan sette ord på det. Så er hun veldig redd...men får vist det gamle bildet igjen. Det er ubehagelig som fy... Det bildet hvor jeg blir utsatt for seksuelt overgrep,der mor står å ser på... "Lille meg"...er redd, men stotrer frem... : hvorfor hjalp ikke mor meg?? Hun/jeg er veldig triste.. Tårene renner... Hun forstår ikke hvorfor... Endelig tør hun si det.. Er trist,redd og veldig kvalm...Mener det var mer etterpå....husker ikke...det er borte for meg.

Vi oppsummerer litt...neste uke skal vi se litt på hva vi har jobbet med til nå. Både for repetisjon og se at han har fått med seg det jeg har sagt også. Journalnotat,så ikke en avhandling. Regner med og håper vi får jobbet videre med det som kom i dag. Jeg er ganske aktivert,og det er som om det ligger noe å ulmer..vil frem. Jeg hadde mye innvendig skjelving i kroppen underveis i dag. Var veldig opprørt og trist i ettermiddag...urolig,redd. Fikk sovet litt,og ble roligere. Så kanskje litt bedøvd nå..men ikke underaktiv. Fått beskjed om at det er nok at vi jobber hos ham.Så jeg må prøve å finne på andre ting å gjøre,ikke sjekke ut uroen alene liksom.

Det svinger jammen meg.. I går hadde jeg en deilig dag.. Nydelig vær,og en flott lang tur med venninnen min. Vi koset oss på turen. Hadde med mat og kaffe,nøt å være på tur. Ganske fornøyd med at jeg klarer så lange turer. Jeg klarer å regulere pust, ta pauser osv mye bedre enn før. Så ja, da var jeg veldig glad. Kanskje bra det,når det nå dukket opp mer gruff. Var hos legen også i dag. Litt oppsummering og veien videre. Jeg har nok snart et møte med nav igjen. Så skal sjekke litt ut der. Mitt vedtak går ut i slutten av neste måned. Så får høre litt om terapeuten har en ide om hvor lang tid jeg bør gå i terapi hos ham. Det er mye å følge med...så en må være frisk,for å være syk. Holde styr på alt alene,det er jeg vant til. Nå skal jeg tegne litt...se om det hjelper meg. Ha en fin-fin kveld.

Likes

Comments