Hva er grenser?

Vi kan ikke se grensen under vann... ( Kjent fra Harald Heide Steen Jr...) Hihi 😁 Det er mange grenser vi har,som ikke er synlige. De fleste vil jeg tro. Tenk om det hadde vært så enkelt som grenser på et kart !! Mye avhenger kanskje hva vi er opplært til? Hvordan ser vi på oss selv? Hva fortjener vi?

Igjen vil jeg trekke frem et motto jeg er glad i... " du skal være mot andre,som du vil andre skal være mot deg"..

Jeg fikk høre her om dagen,at jeg hadde forandret meg.. Spurte ikke helt hva hun mente, bare sa ja klart ..jeg kunne ikke fortsette å bare gi og gi.. I etterkant skulle jeg ønske jeg spurte hva hun mente... KLart jeg har forandret meg, jeg måtte begynne et sted å sette grenser. Ellers hadde det vært lite igjen av meg i dag, vil jeg tro.

Vedkommende kom med et eksempel på at hun pleide å tenke over det nå, fremfor å si ja med en gang,når noen ba henne om hjelp. Nå var det vel ikke dette jeg tenkte på. Der har jeg satt grenser for lenge siden,ettersom det ikke var overskudd å hente. Kanskje skjønner ikke vedkommende hvor mange måter en kan sette grenser? Jeg sier vel endel til henne, men ikke når jeg er sårbar. Jeg kan ikke vise sårbarheten til noen som ikke viser sin til meg. Enda har vi kjent hverandre i mange år.😨

Jeg kan måtte si nei til å delta på lystbetonte treff og ting,fordi jeg ikke fysisk klarer det. Det kan likevel være det jeg går igjennom psykisk som trekker ut energien min. Jeg kan måtte utsette besøk, eller la være å ta imot besøk. La være å ta en tlf,la være å svare på meldinger. Det er ikke så greit for meg å gjøre, for jeg er stort sett den som tar tlf når den ringer,svarer på mld. Selv om andre ikke svarer meg,så gjør jeg det gjerne sjøl. Jeg er da høflig 😝

Jeg kan altså bare utsette å svare på mld..Hvis de som ringer vil noe,kan de ringe tilbake.Har jeg ikke anledning til å svare,så har jeg ikke det. MEN nå for noen timer siden ringte tlf min... Jeg så hvem det var, og orket rett og slett ikke å ta den. Så ringte vedkommende på nytt... Trykket den bort.. 👼 Tror du ikke det kom en sms også.. Hva jeg holdt på med? Og ikke svar? Har du kaffe? ... Jeg har enda ikke svart den personen. Jeg kommer ikke til å gjøre det heller. Dette er den personen jeg møtte ifjor,som jeg trodde jeg likte mer enn som en venn. Kanskje jeg kunne ha gjort det.. Det fikk aldri utviklet seg. Han sluttet å svare meg, nemlig. Kom bare innom når det passet ham. Snakket med vedkommende ved juletider, og fikk sagt fra ganske greit. Gjorde meg ferdig med ham da jeg var på kurs- og utredningsoppholdet på MB i september i fjor.

Jeg har stort sett svart denne fyren,eller tatt tlf.. Ifjor iallefall.. Nå var det helt ok å la være. Jeg vil ikke være tilgjengelig for noen som bare kommer og forventer kontakt, når det passer ham. Jeg fortjener bedre enn som så. Det jeg ville da jeg møtte vedkommende,var å ha en venn , bare en venn. Av motsatt kjønn.. Grensene mine ble pushet..ganske mye.. Jeg stod imot i starten,så gav jeg bare etter. Nå skjønner jeg hvorfor jeg endel ganger bare har gitt etter.... Det var det jeg ble lært...eller ikke lært å sette grenser. Her ble det ikke helt respektert heller.. I dag var det enkelt..I dag, i nåtid , vet jeg at det ikke var noen følelser for han. Bare vennskapelige..

Jeg har erfart endel ,som jeg skulle vært foruten.. Kanskje jeg skulle lære av det? Ikke godt å si,men iallefall må grenser settes. Det er nok ! Hvorfor skal jeg gi av meg og min tid til noen som bare detter innom når det passer dem? 😣 Vel så har det vært noen pågående av det motsatte kjønn, og det har vært så åpenlyst at de har likt meg. Så har jeg kjent etter om det var noen følelser hos meg også.. Fikk endel opmerksomhet og trodde ofte jeg likte dem også da. Noen likte jeg også,men hadde kanskje aldri gått etter dem selv. Når det er sagt, jeg har aldri "gått" etter noen jeg har likt. Jeg har aldri visst hvor jeg er på treet.. Eller hvem jeg kan være interessant for? Hvordan skulle jeg kunne vite det? Dessuten hadde jeg ikke kontakt med følelsene mine. Hvordan skal en kunne kjenne noe som har vært avskrudd så lenge? Skjønt litt har jeg vel kjent på..men alltid holdt dem på avstand. ALDRI om jeg kunne vise det såreste av det såre. 😢

Hvordan skulle jeg kunne stole på noen i det hele tatt?? Jeg har allikevel gitt noen sjangsen, og prøvd. Jeg er glad jeg kjenner at jeg trives med å være alene nå, for jeg aner ikke om jeg vil risikere å slippe noen innpå meg igjen. Det vil ikke si at jeg har lukket den døren, men jeg kommer ikke til å oppsøke det med det første. Det skal måtte være bra interessant,før jeg skal lukte på det.Innimellom gjelder det også vennskap, det å slippe noen innpå meg.. Mulig selvkritikeren herjer med meg til tider..men hvorfor skal jeg ha noen nært? I dag har jeg er ganske grei dag faktisk. Skulle gått tur med ei venninne, men tåken lå tykk..så vi utsatte det. Har gått i tett tåke før da, men koseligere når det er bedre sikt.

Lille meg kommer til syne innimellom,eller jeg skjønner at "hun" vil si noe til meg. Så jeg prøver å lytte.. Ellers er det fint vær å strikke i.. ✨ Sette grenser kan være lett...og komplisert.. Det var lett i dag 👐 Har fargelagt litt i dag.. Venter på en pakke i posten, har bestilt pastellkritt. Synes den tar evigheter.. 👿 Vel..nå skal det strikkes..

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Litt fri fra jobbingen???

Søndag igjen...synes tiden flyr jeg. Torsdag denne uken, utpå ettermiddagen .. snudde det litt.. Kjente plutselig glimt av glede igjen.. Lyst til å fleipe,tulle og snakke om noe jeg interesserer meg for. Det er så lenge siden jeg kjente på det sist.. Det føltes som om noe var skrudd av, uten at jeg har gjort noe. Jeg er ganske sikker på at jeg er inni toleransevinduet.. Iallefall, fredagen fortsatte det..jeg var på kafe med ei venninne. Vi satt og snakket, og peilet inn på turkort sesongen. Kjente plutselig at jeg var klar for å gjøre dette igjen. Ikke minst, kjente gleden ved tanken på de fine turene vi har hatt før. Så jeg fikk ordnet meg turkort, to faktisk. Et er for kortere turer, hvis jeg ikke klarer de lange tenkte jeg. Så er det egentlig de lange som er fine.. Siden noen av turene er på begge kortene,kunne jeg like godt kjøpe begge to. Var så glad da. 😁

Så i går,lørdagen startet jeg på et par av turene. Har en vanlig liten runde jeg pleier å gå..så to av dem ligger på den ruten. Vips, så hadde jeg to klipp på nær turkortet og ett på det vanlige turkortet. Motivasjonen var der og fysisk sett følte jeg meg i god form. Nesten så jeg sprang opp noen skråninger..En herlig følelse egentlig. Gikk i fint vær, i t-skjorte vær, og det skjer ikke så ofte. Skikkelig god følelse hadde jeg. Både energipåfyllet fra naturen og mestringsfølelsen det gav. Dagen var god. Humøret var ok, ikke noe videre trigging. Fint 👍

Om kvelden kom ei god venninne på besøk. Vi møtes ikke så ofte, men vi har alltid fine samtaler. Både med latter og de dypere tingene. En felles interesse i det som finnes mellom himmel og jord, uten vi trenger å definere det så mye. En fin kveld. Så fint at vi satt på verandaen og koset oss. Konsert i byen,så vi hadde bakgrunnsmusikk. Skjønt det var ganske høy musikk. 🔊 Trivelig kveld.. 🌹

Så det ble sent i seng,men det er greit av og til det. Jeg er A-menneske,så rangler ikke så mye. Hatt ganske grei søvn ei lita uke,uten å bruke "medisin" også. Meen..lite søvn i natt...og dårlig søvn.. Jaja, det var verdt det. Nå kjenner jeg iallefall at det er noe som ligger å jobber igjen. Trist,irritert.. og selvkritikeren jobber igjen. 😪

Det er typisk eller hva? Eller kanskje sånn det er? Gå inn og ut av sorg, bearbeiding av alt det tunge som har dukket opp igjen.😢 Vi snakket litt om dette med å være nær noen (i går)..Hva er det å være nær? Hva er det å kunne regne med noen? Jeg kan bare snakke for meg selv da.. Jeg føler meg "nær" om jeg kan vise meg sårbar til noen. Så spørs det hvordan det blir mottatt.. Sårbarheten min har jeg vist her inne, og til noen få utenom. Det har kostet mye,og til dels enda. Jeg ser likevel at det er riktig å vise den til noen. Det trenger ikke være mange da,bare det er noen som "ser"deg for den du er. 🌟

Jeg opplevde å bli sett på Modum Bad fra første stund. Da var det lettere å vise det også, sårbarheten altså.I første omgang til terapeutene..men også til noen andre på avdelingen. Medpasienter.. 😏 Jeg kan være forsiktig å vise det, jeg kan teste folk.. Vet ikke om de registrerer det, men jeg tester. Jeg tester fordi jeg ikke har lett for å stole på menesker. Jeg kan teste det ved å fortelle om meg selv, så ikke sikkert noen skjønner det. Jeg registrerer om de lytter, får med seg hva jeg sier..eller om de er mest opptatt av å fortelle om seg selv... På en måte sammenligne opplevelser.. Jeg gir det tid, ser om ord og handling samsvarer.. Veldig ofte blir jeg skuffet.. Da forteller jeg ikke mer. Jeg orker ikke å bruke energi på noen som ikke ser meg tilbake. Generelt sett altså.. Heldigvis ser jeg det fortere nå. Jeg har ikke så mye energi å ta av, så jeg vil ikke bruke tid på noe som ikke er en gjensidig relasjon.

Litt trigging,eller oppgulp av gammelt gruff.. Der selvkritikeren regjerer i dag... Hvor skal jeg investere min energi? Er det vits i å slippe noen helt inn? Vil de ha meg der? Eller er jeg en reserveløsning? Kan sikkert ramse opp mange sånne utsagn. Selvkritikeren ja..jeg har tross alt begynt hos en mannlig terapeut. Jeg har vist min sårbarhet der også.. Mye på kort tid faktisk. Jeg må visst ta en prat med selvkritikeren igjen.. Jeg kan beskytte meg selv, jeg trenger ikke de gamle mekanismene som fikk meg til å holde folk på avstand før. Er det ikke ironisk,jeg vil kunne ta noen nært,men jeg motarbeider det likevel. Det var sånn jeg beskyttet meg som liten vel.Ja, det jobbes enda..selv om jeg ikke aktivt gjør noe med det. Kanskje noe skal erkjennes? Eller bare bekrefte for meg selv? Vet ikke helt..

Jeg vil ha mer av gleden jeg.. Tror den kommer også.. Må vel ha tålmodighet... Tålmodighet er oppskrytt,akkurat som følelser.😂 Vel,vel.. det finnes noen yderst få som jeg kan være helt meg selv med. Noen som har tålt meg, på mitt mest sårbare.. Det gjør at jeg føler en tillit,jeg tør være meg selv. Der får jeg støtte, blir sett,blir heiet på,oppmuntret og ikke minst..mye humor. Det mennesket har betydning i min heling, i min prossess. 💗 Takk for gode stunder min venn, du gjør det lettere å være meg. 😊 Tenk at MB skulle gi meg så mye.🌹

Likes

Comments

Å være alene...

Det er hardt å oppdage nye "gamle" opplevelser.. Jeg er rett og slett litt knust innvendig.. Kroppen ellers er veldig utmattet.. Jeg er aktivert,ganske urolig til tider. I full beredskap .. I går skulle jeg spise på restaurant med to av mine barn, vi skulle feire meg på etterskudd. Vi hadde avtalt sånn ca. kl.slett bare. Jeg var kjempe urolig på innsiden, som om noe fælt skulle skje. Jeg ringte den ene for å få helt eksakt tidspunkt, og da ble jeg litt roligere. Så begynte jeg å lure på om det plutselig var flere som skulle være med, ville de overraske meg? Helt på tuppa.. Jeg tåler ikke godt overraskelser nemlig,spesielt ikke når jeg er aktivert. Forutsigbarhet er viktig. Ellers også for så vidt. Redd for at plutselig noen skulle lage surpice-party for meg. 😱

Det er sikkert posistivt for andre, men for meg er det skummelt..fordi jeg ikke vet hva som skal skje. Heldigvis var det ingen overraskelser.Men jeg var urolig en stund. Vi koset oss med mat og gikk siden hjem til meg. Vi spilte spill og lo mye.😃 Da var jeg blitt rolig heldigvis. Sliten ,sliten ,sliten...men klarte meg ganske greit utover kvelden. Alene,selvsagt. Jeg hadde rund dag på fredag, men helt kaputt..så klarte ikke stelle i stand noe selskap. Så er det ikke så viktig for meg heller da, at jeg skal få så mye oppmerksomhet. Da jeg var liten var det alltid få som var hjemme når jeg hadde bursdag, så jeg er vel vant til det. Viktigst å være sammen med mine barn. 💗

I dag har jeg bare vært hjemme og slappet av.. Tålig godt vær,men jeg klarer ikke å gå ut. Har strikket endel da, det er fint og terapi for meg. Så ringte min søster, ville gratulere på etterskudd. Vi snakket litt, og jeg bare nevner så vidt at jeg får opp nye gamle minner stadig vekk. Blant annet om moren vår.. så sier jeg; tenkte vi kunne pratet litt om det, en dag, hvis hun ville da?.. "NEI, det kan jeg ikke hjelpe deg med, var svaret.." Det stakk i meg..ble overrasket.. "Jeg trenger ikke hjelp av deg, sa jeg..var mer å bekrefte noe du har sagt for mange år siden om henne, til meg." Hun sier: "Jeg kan ikke åpne den døren, jeg klarer meg ikke da. "Hun små bekrefter endel ting,som jeg ikke husker helt nå. Lille meg er der jo, og er super skuffet.. Hun vil fortsatt ikke hjelpe meg hun heller,storesøster. Vel, jeg spurte egentlig ikke om hjelp her,bare bekreftet noe fra henne. 😪

Allikevel sitter jeg her,og er veldig lei meg..og mest er det "lille meg".. Det er ikke noe nytt,bare bekreftet igjen. Jeg er alene, de er redd meg. Jeg snakker...jeg gjør noe..de gjør ingenting. Hun bekreftet at barndommen var fæl, at mor ikke forsvarte oss. Hun sa også :" det eneste jeg angrer på..er at jeg IKKE drepte noen.." (fattern) Disse ordene sier allikevel mye for meg. Hun sier mer enn hun tror.. Hvorfor gjør det så vondt da?? Hun vil ikke kjenne på det vonde, hun klarer det ikke. Jeg er lei meg også fordi vi ikke kjenner hverandre.. Våre foreldre har ødelagt sjansen for det. Det er trist.💔

Snakket med min storebror på fredag,på dagen min. Det var koselig, men kunstig. Jeg hører at han er glad i meg, men han er også redd jeg skal snakke om det han ikke vil høre. Jeg snakker ikke om det da, for jeg vil ikke utsette meg for det. Han hadde lagt ut et koselig bilde av oss to som små, på et sosialt nettsted,en hilsen. Det var så fint. Jeg ble så rørt.😪 Så er dette en del av den sorgen,det savnet jeg har kjent på denne uken. Lille meg, har virkelig strevd. Å være helt alene,er kommet helt opp i dagen. Det er vondt å kjenne på.😢 Må kanskje kjenne på det, for å kunne gå videre. For i det voksne livet, har jeg ikke vært vant at familien er der for meg heller. Dessuten, jeg regner ikke med noen egentlig. Skjønner bare mer og mer hvorfor det er så vanskelig å ta noen nært. Så kan jeg bare håpe at det vil snu en dag.🍀

Nå skal jeg strikke litt,se Game of Thrones.. Begynt på sesong 1 igjen, i påvente av sesong 7. Nå orker jeg ikke være trist mer.. Det er så usigelig tungt dette, å rydde i bagasjen min. 😪 Det blir nok bedre.

Likes

Comments

Det er hardt å jobbe med seg selv..

Jau,jau...i dag var det EMDR igjen... Var en smule aktivert i går ettermiddag..og litt i morges. Dårlig søvn igjen, men også fordi de jobber med maskiner om natta,nede i byen. (jeg bor midt i byen) Driver å gjør det fint i byen vår. Sånt blir plagsomt.. Så da ble det en liten lur på sofan i ettermiddag. 💤 Vel,jeg gikk til terapi i dag også..regnet litt,men friskt likevel. Vi har ikke noen sommertemperaturer å skryte av. 😉 7 grader er ikke varmt akkurat. Men det kan vi uansett ikke påvirke, været altså. 😝

På venterommet traff jeg to venninner,koselig. De jobber på BUP da. Så snakket med dem,da han kom å hentet meg. Han spurte om de plaget meg? 😂 Fleip da,selvsagt. Så da pratet vi litt løst og fast om det. Han spurte hvordan det var å møte kjente der? Går helt fint,sa jeg, de vet jeg går her. Så da snakket vi litt om hvor jeg kjente dem fra. Jeg fortalte at hun ene var hos meg på Modum Bad,som pårørende. Ble bare naturlig å si det. Fikk bare god respons på det da. Har merket litt reaksjoner på det fra andre, på valget mitt der nemlig. Jeg er utrolig glad for at det ble akkurat henne. Hun tok imot den hånden jeg strakk ut. Det er fint å tenke på.💗

Så spurte han hvordan det hadde vært siden sist,altså mandag denne uken. Jeg sa som sant var, det har vært tøft. Jeg er ganske aktivert..men klarer å regulere meg. Sa også at jeg virkelig kjenner det fysisk også. Så er de de oppdagelsene da.. Hva tenker jeg om det som kommer frem? Det er fælt,helt klart,men samtidig ser jeg det i nåtid. Det stemmer jo.. Bare litt overrasket over at dette med mor også var så fortrengt og gjemt... Det måtte selvsagt være sånn..jeg ser det. Jeg måtte koble ut, for å klare livet mitt. Barndommen min. 😢

Han spør om jeg vil prøve en litt ny vri i dag,har lyst å roe det ned..siden han tar ferie. Dette jobber i underbevisstheten likevel,sier han. Så jeg sier ja til å ta med "lille meg", for å se på gode opplevelser som kommer senere. Altså der vi er nå, er "lille meg" 3-4 år. Jeg tar henne i hånden og skal ta henne med. Først må jeg finne noen skikkelig gode opplevelser.. DET er vanskelig.. Spesielt fra barneårene..men også ungdomsårene. Han sier de kan være litt bra også..altså noe bra som har skjedd i livet. Jeg husker så lite... (så kan det også være noe selvhevdende,og det gjør det mer komplisert) Så det første som slår meg er vel mine egne barn.. Det er virkelig store gode opplevelser. Får tenkt meg litt om, kommer små fine opplevelser .. Spurte om det kunne være en slektning? Jada, det som har vært bra. Da tar jeg "lille meg" med til 6-7 års alder..hvor vi har besøk av onkelen min. Den eneste mannen jeg hadde lyst til å sitte på fanget til. Han var snill,han så meg. Det var bare det at det var så sjelden vi så ham. Det var gode møter iallefall. 💓

Vi jobber med dette på samme måte som ellers,lyslist ,pauser osv. Finner noen få opplevelser, og så ber han meg ta henne med til kontoret her og nå,etter de opplevelsene jeg fant. Da føler jeg at hun blir takknemlig,det er vi begge. Hun sier: vi får hjelp, og så litt emosjonell. Ikke trist,men takknemlig. Sånn avsluttet vi seansen. Snakket litt avsluttningsvis da. Han ønsket meg en fin dag imorgen, og jeg ønsket ham god ferie.

Vi var innom mer tidligere,der det kommer frem hvor forvirret "lille meg" var og er, forstår ikke at de er så stygge med meg. Hun erkjenner altså at foreldrene er stygge med henne. Jeg får virkelig kjenne på de følelsene..det er tungt, og samtidig dukker det opp så mange forklaringer på hvorfor jeg kjenner slik og sånn.. Jeg tenker på dette med selvfølelsen, et barn som bare møter det vonde,og bli bekreftet på det..Vet ikke hvordan det skal ta imot det gode. Verdien min..vi snakker endel rundt dette. Det er så fint å snakke med ham. Han er så god til å forklare. Han er tålmodig, han ser meg.."lille meg" også. I dag spurte jeg også om hvordan det er for ham å jobbe med meg som voksen, kontra dem han jobber med til vanlig. Han sier det er litt forskjell,men ikke så stor som en skulle tro. Klart,han ser jo mine reaksjoner i jobbingen, like mye "lille meg". Jeg sier jeg er veldig fornøyd, selv om det stort sett er vondt.

Så nå er det tidlig kveld, og jeg er sliten. Faktisk så sliten at jeg ikke klarer å tenke så mye. Han sa det var lurt om det bare fikk ligge nå, ikke oppsøke grubling. Ser den,det har skjedd mye på disse ukene. Så får prøve å få til det. Skal fortsatt prøve å belønne meg litt for godt arbeide. Han sa vel det,at jeg jobbet godt, kunne jo valgt å bare sitte hjemme..ikke oppsøke den hjelpen. Fint å høre, og helt klart..jeg gjør det for meg 👍 og lille meg 🐶

Likes

Comments

Uroen eskalerte..

Jeg våknet grytidlig i morges, i 5 tiden sånn ca. Hadde sovet urolig og drømt mye. Våknet av drømmene,og var i full beredskap...som om jeg var forberedt på det verste. Gammel beskyttende følelse egentlig.. Måtte bare stå opp,etter å ha vridd meg noen ganger. Jaja..så kommer bare uroen mer og mer..tungt å puste, kjenner fysisk at noe går rundt i magen,om jeg kan si det sånn. Pleide å kalle det karusellen i meg.. og nå var jeg på den igjen. Enda var det mange timer til timen hos terapeuten. Jeg fikk nå tiden til å gå da..🙈

Jeg gikk bort til sykehuset,der Vpp/bup ligger her i byen. Overskyet,ca.10-11 gr ..heldigvis oppholdsvær. Gikk fort å komme seg dit i dag også. Måtte konsentrere meg om å puste ordentlig, var ganske aktivert. 😱Måtte snakke litt med meg selv også,trygge meg. (Nå sier jeg ikke dette høyt da,sånn hvis noen skulle lure. 😊) Så var jeg der,15 min før tiden. Typisk meg å komme før tiden. Gikk inn på venterommet da det var 10 min igjen før timen. Føltes lange de minuttene i dag. Leste litt i avisen, og så psykisk helse.. Klarte ikke å få med meg en dritt..konsentrasjonen er ikke der liksom.

Så kjem han, vennlig som vanlig.😊Jeg går etter... Setter meg og han spør hvordan det har gått siden sist. Har jeg nytt det gode været i helgen? Forteller litt, og så snakker vi om oppdagelsene fra sist uke. Jeg forteller om min uro.. Han lurer på om jeg føler at vi har gått for fort frem? Ble det mye med to timer i forrige uke. Lille meg er bare urolig, og det kjenner voksne meg godt. Jeg synes ikke vi går fort frem,sier jeg,selv om det er knalltøft. Jeg er glad for å kjenne kontakten med lille meg,de tøffe følelsene.. Men jeg erkjenner at jeg er ganske ferdig,kaputt..må være nøye med hva jeg gjør ellers i uken. Utenom behandling altså. Så sier jeg,du har jo straks ferie ..da kan jeg roe ned.🙄

Vi tar fatt på jobbingen,jeg henter bildet frem for netthinnen. Det glir litt unna..ikke så lett å få tak i.. Det som så blir dominerende...er mor...Igjen.. Det er ikke det bildet mer...det er bare det at mor blir tydelig. Ser henne som da hun var ganske ung.. tidlig på 70 tallet..da vi bodde i en by på vestlandet. Så ber han meg kjenne etter..uroen er der,jeg er rett og slett redd... Lille meg sier hun er redd mor.. Fortsatt tungt å puste... 😢Pause,snakker om det,kjenner etter, så er det på an igjen.. Så dukker min storesøster opp..sammen med min mor.. Vi tar pause..jeg er redd,litt trist.. Noe sier meg at vi tegner sammen med mor... Så hører jeg mor si: "storesøsters navn" er flink, hun er fin..dette gjentas i hodet mitt.. Det er mor som sier dette til meg. Hun sier ikke noe til meg. "Lille meg"..føler seg verdiløs, akkurat som jeg ikke betyr noe, bare storesøster. Vi tar pause..gjennom dette kjenner jeg på kjente følelser...av å ha null verdi .. Vi fortsetter.. Så forteller storesøster at mor sier det til henne også, at jeg er snill,flink... Storesøster føler seg og verdiløs...😢 Han spør meg om hva jeg synes om det? Er det positivt eller negativt? Jeg sier det er trist,det er negativt. Vi starter igjen..så kan jeg høre mor si: hvis du ikke er snill,sier jeg det til pappa. "lille meg" er redd.. 😨 Hun truer altså,skremmer meg. Lille meg kjenner på at storesøster er snill..og at mor setter oss opp mot hverandre.😢

Så her viser den forskjellsbehandlingen seg, og egentlig en manipulerende måte å være på. Hun er ikke grei. Vi fortsetter,"lille meg" er helt klart lei seg. Hun sier forsiktig til meg, mor er ikke snill. Det koster å si dette..men lille meg turte si det likevel. Hun er trygg der,og det er jeg også. Selv om,akkurat i dag følte både jeg i nåtid og lille meg,oss ekstra sårbare. 🙄 Det er vondt..sier det er rart at ikke storebroren min er der.. Vi jobber mer, og lille meg vil liksom stikke av.Mine tanker kobler inn,hvorfor ville jeg ikke henge av meg jakken? Må jo si dette til ham i pausen, og han sier det er interessant.. Vi prøver igjen..så dukker storebroren min opp, .."lille meg" er glad i storebror.. "storebrors navn" er snill,sier lille meg. Vi pauser..og han spør om vi var nære, evt.har kontakt i dag? Ja, vi var veldig nære som små ,men lite kontakt i dag. Vi jobber videre.."lille meg" er lei seg, storebror er snill..men han ble sint.. Jeg blir helt på gråten..Lille meg vil bare grine...åhh...det gjør så vondt... Han spør meg om det er et savn,den kontakten vi hadde. Huff, ja...det er det "lille meg" viser... Han spør om det var lov å være lei seg da jeg var liten? Nei,sier jeg...Lille meg har ikke fått sørge..😭 Jeg forteller at han ikke ville ha noe med meg å gjøre,etter jeg tok oppgjør med pappa. Så var det en kommentar han hadde sagt om meg,til min mor. Dette var sommern for 7 år siden. Det var så vondt at han sa noe stygt om meg.💔

Terapeuten spør om han sa det direkte til meg..Nei,jeg ble fortalt det av mor..sier jeg. Vi jobber videre, og "lille meg " er helt knust... Storebror er snill sier hun... Ja,sier jeg,han er det. Han ble bare sint,trodde ikke på det.. 😢 Det kan vi ikke gjøre noe med, men jeg passer på deg. Pause...jeg må stoppe den gråten som bare vil tyte ut...det gjør så vondt...så vondt at "lille meg" fikk så mange vonde opplevelser, og jeg kan love deg at dette går rett i fletta på meg. Vi tar en kort runde til.. "lille meg" sier: storesøster og storebror er snille... Ja,sier jeg..det er de.. Så roer det seg litt.. Vi stopper..han sier det er nok for i dag. Vi snakket litt om denne verdiløsheten jeg føler innimellom, han spør hva jeg tror det kommer av. Jeg sier som jeg tror det er. Fikk ingen bekreftelser,ingen omsorg og kjærlighet..ingen gode speilinger,eller rett og slett ikke møtt slik jeg skulle bli møtt.😳

Så spør han om hva jeg tror,ferie nå eller en time til? En time til ,sier jeg kjapt. Da flirer vi litt,kom veldig kjapt den der. 😂 Ikke at jeg liker å ha det vondt, men det er gjennombrudd for meg å få direkte kontakt med det på den måten. Hvorfor drøye det mer ut enn nødvendig? Han spør også om jeg angrer på dette,å gå inn i det? NEI, sier jeg,det er tøft..men det er nok veien å gå for meg. Så det ikke skal innhente meg i den grad det gjør i dag. Bra sier han. Så spør han om "lille meg" enda liker å være der? Ja, sier jeg..bare hun får se litt på fantorangen.. Føler oss ivaretatt og sett. 😍 Så sier vi hadet.👋🏻

Jeg rusler hjemover,eller..jeg går raskt hjemover.. Innom butikken og handler litt mat. Vel hjemme,sjekker jeg postkassen. En pakke..går nesten ikke an å få den ut av postboks/kassen. Jeg må rive av pappen,og får den omsider ut. Så er det jammen meg bursdagsgave til meg fra min storebror og lillebror. Jeg blir rørt når jeg leser brevet storebror har skrevet. Gråt da...(sikkert grått av det meste,så utafor jeg var).. 😢 Jeg har rund dag senere i uken,og har ikke fått gave av brødrene mine på så mange år...at jeg ikke husker det. 🎁 Så rart..også i dag når jeg sørger over tapt relasjon til ham. Merkelig.. Går ei stund..og så ringer min mor.. 🙀 Jeg vet nesten ikke om jeg skal ta den... er aktivert..men så løser det seg..Jeg kan ikke konfontrere henne nå,jeg har ingen krefter.. Så jeg bare prater overfladisk.. Kommer ikke inn på noe vanskelig..styrer unna det..Det gjør iallefall hun... Jah..så nå er jeg ganske så ferdig..blir bare å kulan resten av aften.

Likes

Comments

Det tar på å jobbe med traumeminner...

Ja, jeg må bare erkjenne at jeg ikke er i tipp topp form...men når var jeg det sist?? Husker ikke det.. så mange år siden. 😱 Denne uken har jeg hatt to behandlinger hos fysioterapeut og to EMDR behandlinger. Helt kaputt, sliten..eller utmattet er vel et mer beskrivende ord. Skal ikke til fysioterapi før i begynnelsen av august..og denne uken er siste med EMDR før terapeuten tar ferie. Ikke godt å si hva som gjør meg så sliten. Det er eksponering å gå til mannlig fysioterapeut..helt klart.. MEN det er ganske sikkert at det er EMDR som tar kreftene mine, energien.

Det må bare blir sånn,for dette er nødvendig. Jeg skal ikke lyge å si det er lett...for det er ikke det. Det er tunge og vonde oppdagelser som kommer for en dag. Det er ting som har ligget der vagt..men ikke med det hele "bildet". Nå har det kommet flere og flere detaljer,som bare bekrefter det jeg tidligere har ant litt av. Grusomt vondt å kjenne på disse følelsene,når vi jobber med dette i EMDR. Det som er slitsomt.. men det er det nok for alle som jobber seg gjennom traumer. Jeg er glad for at jeg kan kjenne de følelsene nå, mens vi jobber.. Det må jo være en god måte å bearbeide på.. Jeg kjenner til mye av det fra før, men ikke med så mange detaljer..og ikke de sterke følelsene..

Jeg ser absolutt en ende på det... Selvsagt vil det være med meg resten av livet,men jeg kan håndtere det. Bare det at jeg har hatt så få minner, i det hele og store, gjør at det er vanskelig å bearbeide det. Derfor er jeg glad for at jeg har bedre tilgang på følelser og minner, selv om de er fæle. Jeg har aldri vært i tvil om jeg vil gå inn i det, vært redd ja, men aldri tvilt på at det er veien for meg. Bedre å vite helt sikkert,enn å tvile.. Det er forøvrig alltid noen som må minne meg på at jeg har en lang vei å gå... Gjerne folk som ikke kjenner til min vei til nå... som om de vil ta min optimisme vekk. Jeg har bestemt meg for å lukke ørene for dette, selv om noen sikkert mener det godt. Jeg har levd med dette hele mitt liv,snart 50 år. Jeg vet da at det aldri går bort..men jeg klarer helt fint å leve med det. Jeg kjenner når jeg trenger hjelp,og da ber jeg om det.

Da jeg startet å skrive bloggen,var det sårbarheten min jeg ville lufte. Det har jeg absloutt fått gjort. Åpenhet rundt det, har jeg også øvd på..utenom. For meg har sårbarheten vært vanskeligst å vise. Men jeg klarte å vise den på Modum Bad..og klarer å vise den nå i behandling. Det er jo dette jeg trenger hjelp til.

Synes det er litt rart nå folk som ikke kjenner meg så veldig godt, skal sitte å bedømme hvor jeg er i prosessen min. Det gjelder endel folk her jeg bor da. Kanskje fordi jeg nå viser sårbarhet? Vet ikke jeg.. Selv om de vet bittelitt om traumer, eller har fått med seg litt her og der.. Betyr ikke at de vet hvor jeg er min prossess. Det er ikke noen av dem som har vist den interessen for meg, eller hvordan det føles for meg. Jeg kjenner jeg blir litt lei disse "besserwisserne".. Så neste gang det kommer,lukker jeg ørene. Eller spør om de har gått i mine sko?

Jeg har et par stk. da,som viser interessen, og har fulgt såpass med på det lille jeg har berettet.. De forteller jeg mer til , for de virker genuint interessert. Så får jeg bare la være å snakke om dette til de som ikke orker å høre etter.. Altså de spør om hvordan det går osv...men de får det ikke med seg. Jeg blir sliten av å fortelle det samme, til samme person, gang etter gang. No point in that ❕

I dag har jeg bare strikket,slappet av..tegnet.. Ikke klart å gå ut. Kroppen min vil ikke. Jeg kjenner at jeg har både den ene og den andre diagnosen i dag ja. Derfor ikke vits i å presse seg. Jeg svinger litt mellom oppgitthet og gråt også. Hvem ville vel ikke vært lei seg om de hadde gjenopplevd det jeg har gjort? (følelsesmessig) Ramler tilbake på verdien min.. Vondt..

Etter å ha tegnet litt , fikk jeg mld og noen gamle bilder fra ei venninne i sør. Ungdomsbilder av meg.. Artige ting vi gjorde sammen. Snakket forresten med henne onsdag denne uken. Vi er sånn at om vi bare snakker en gang eller to i året,så er kontakten der med det samme. Det vil aldri forsvinne,det er sikkert. Det var en fin samtale. Nå skrev hun altså til meg,og ville minne meg på noen ting. Fikk gode tilbakemeldinger..😢 Det trengte jeg visst just nå. Takket henne.💗 Hun ønsker meg alt godt,det vet jeg. ✨ Noen dager er det bare så trist..den følelsen av håpløshet..verdiløshet.. Selv om jeg som voksen vet at det er noen som bryr seg.Det er nok lille meg, de følelsene som stikker igjennom i dag. Heldigvis skal jeg til ny behandling imorgen.

Det ligger noe å ulmer under overflaten..det kjenner jeg. Viser seg ikke enda. Mulig det kommer opp i morgen. Nå skal jeg se litt på tv. Ha en fin kveld.🌺

Likes

Comments

Når skal bildet/ situasjonen ta slutt...

Ja, ny behandling i dag...gikk til VPP/BUP i dag også. Klar for ny behandling..litt spent inni meg. Tenker det er "lille meg" som er spent. Han kommer å henter meg på venterommet..og vi går bortover gangen. Så er vi der igjen..han spør hvordan det har gått siden sist. Jeg forteller og sier litt om hva jeg har registrert.. Lille meg er spent.. Jeg i nåtid, lurer på om jeg kanskje sa for mye sist. Det at "lille meg" var så trygg på han. Sier ikke det høyt da.. Vi oppsummerer litt. Snakker litt om bildet, hvor lett eller vanskelig er det å ta det frem i dag?

Så vi kan like gjerne begynne på an igjen. Det er ikke like vondt lengre, å hente frem bildet. Kjenner likevel noe i kroppen. Lille meg er spent og litt redd. Vi må ta noen runder med lyslisten, pauser og kjenne etter kroppsfornemmelser. Hovedfokuset sitter enda hos mor, hennes svik fra sist gang. (overgrepssituasjonen er jobbet endel med for flere år siden, og da kom ikke dette med mor opp i det hele tatt) Først er det hele litt fjernt, og jeg lurer på om det er ferdig jobbet. Så forsvinner kontakten med lille meg...litt.. Jeg sier så,når vi har pause. Må si hvordan det kjennes ut i kroppen osv. Det eneste jeg hører er "ka tror du at du er?".. Sier dette til han, men sier jeg tror det er selvkritikeren.

Vi jobber videre.. Jeg kjenner at "lille meg" vil unngå å se på noe..forsvinner litt. Så er "lille meg" redd,kvalm og lei seg. Han lurer på om det har med sviket å gjøre? Jeg kjenner at jeg får mer kontakt med "lille meg" igjen.. Kjenner tårer,redsel og noe "lille meg" vil unngå.. Da jobber vi videre.. Kjenner at alt dreier seg om den rollen mor spilte da..Det var hun som sa "hva tror du at du er".. Videre kommer det opp at hun tar meg i håret i nakken,lugger skikkelig. Lille meg skjønner ingenting..er helt spørrende.. Jeg vil ikke tro det. Det er motstand..jeg føler jeg ikke får kontakt med de følelsene.. Han sier at et lite barn skjønner ikke at foreldre kan være slemme,grusomme..Vi er ikke laget sånn. Derfor "glorifiserer" små barn/barn foreldre.Det er utenkelig å se på dem som noe ondt.

Det gjør at noe lettner inni meg, nesten som "lille meg" forstår at det er naturlig å se selv onde foreldre som snille. Jeg får altså kontakt igjen med "lille meg". Jeg må snakke med "lille meg",sier det inni meg da.Få henne til å si noe om hva hun ikke vil se på., at jeg passer på henne., Så kjenner jeg at hun sitter med en slags følelse av å ha gjort noe galt.Jeg sier,det var ikke din skyld, det er mor og pappa sin skyld. De gjorde noe galt. Dette må jeg gjenta noen ganger. Så kommer det forsiktig innenfra.. : men mor sa det var min skyld... 😢 Uff,der var det igjen..det ville lille meg helst ikke se på. Vondt selvsagt,og jeg skjønner at mor sin rolle har preget meg nesten like mye som fatteren sin.

Jeg har sagt det før..at det er mulig å få to stk dårlige foreldre. Anyway..vi jobber til det kjennes roligere ut. Lille meg er sliten..og det er nok også meg i nåtid. Det er tungt stoff å fordøye og ikke minst å kjenne på de følelsene jeg hadde den gangen. Tror allikevel at jeg må igjennom dette. Et sted i jobbingen i dag,dukker psykologen min på Modum opp. Jeg sier det til han,og jeg sier jeg ikke skjønner hvorfor. Han sier bare,vent å se hva som kommer frem. Så kommer det, hun sa til meg der nede at min mor har gjort mye en mamma ikke skal gjøre. Jeg sier det til ham. Og at psykologen der nede viste mer omsorg for meg den tiden på Modum,enn mor overhodet har gjort.

Snakk om at det kommer frem det som skal... Jeg er takknemlig for at denne terapeuten klarer å jobbe med meg,selv om han er vant til å jobbe med barn. På en måte jobber han med barnet i meg... Lille meg er veldig takknemlig, og gleder seg mest til å gå dit. Det er trygt på en måte. Det er rart å tenke på,at det kan føles sånn. Jobbet som f...på Modum..men også tidligere. Det er så utrolig godt å kjenne at det går fremover,selv om jeg er ganske kaputt om dagene. Skal til behandling i neste uke også..iallefall en time..så får vi se. Nå blir det litt strikking og så besøk av ei venninne. 🌹

Likes

Comments

...og jeg fikk den ikke...

Nå er det tirsdag, og jeg har vært til EMDR - behandling igjen. Jeg var litt spent på forhånd, men ikke sånn som forrige uke. Vi oppsummerte litt fra forrige time og jeg fortalte om mine registreringer. Jeg fortalte like godt hva lille meg så og ønsket. Det gikk fint. Vi snakket om "bildet/situasjonen" vi jobbet med sist gang..og så var det bare å hente det frem igjen.


Så er uroen der igjen, redselen og gråten i halsen. Fokuset er fortsatt mest på mor.. Jeg får fort forståesen av at lille meg enda har noe hun ikke vil se på. Det er som om noe i hjernen vil vri seg unna det. Det veksler med følelser og kroppsfornemmelser.. Jeg blir mer og mer redd.. Den voksne meg vil ikke se på det. Vi tar pauser underveis. Han sjekker at jeg er tilstede,at jeg ikke dissossierer. Tårene renner, jeg er kvalm,det er vanskelig å puste.. Hva er det jeg ikke vil se nå da.. Noe i meg er redd for å se,fordi jeg ikke husker..


Det er fremdeles overgrepssituasjonen jeg jobbet med i forrige uke, der far forgriper seg på meg.Mor stå i døren å observerer. Aner ikke om han får det med seg.. Iallefall styrer han videre.. Allikevel er det mor som får oppmerksomheten min her. Her jeg skjønte sist,at hun har stått og sett på..og ikke gjort noe. 😭 Jeg blir ikke ferdig med bildet.. Så vi jobber litt til, og så slipper litt mer til.. Jeg blir nummen nesten, det blir markert høyresiden min..fra skulder og ned til og med hånden min. Kroppen foteller meg noe.. Jeg får ikke tak i det.. Jeg er livredd...vanskelig å puste..griner.. Vi tar pauser..han spør om jeg klarer å jobbe vdere?? Ja,sier jeg...jeg må videre..


Jeg er så redd hva den hånden har gjort..hodet kobler inn og tror noe. Så detter jeg nesten bort..men henter meg inn..vi tar pause.. Jeg prøver visst å "stikke av" fra det..men lar meg ikke gjøre det. Han snakker med meg, ber meg puste..hvor vondt er det på en skala fra 1-10 liksom--og i forhold til isted. Jeg vil fortsette,og litt om litt, får jeg tak på hva hånden viser meg. Jeg strakk ut hånden til mor, jeg ba om hjelp faktisk... Hun tok den ikke... Så knuses jeg på nytt.. Dette ville jeg ikke se... Jeg ble ikke hørt eller sett.. Så kommer enda flere tårer..


3-4 år gammel altså... Jeg kjenner på følelsene jeg hadde den gangen, jeg har kontakt med det nå.. Jeg skjønner allerede da, at jeg er alene. Det er ingen der for meg.. Jeg prøvde..jeg ba om hjelp...jeg fikk det ikke. Trist..trist. Så vondt å kjenne på følelsene,nå som jeg vet det er lille meg sine. Håpløsheten..avmakten..JEG ER ALENE..

Så jobber vi litt videre, jeg prøver å skal kunne hjelpe meg selv..men det forsvinner for meg. Jeg kjenner så mange tårer inni meg, jeg skjelver, jeg gråter og er bunnløst fortvilet.. HERREGUD, jeg skulle ønske jeg kunne ha hjulpet meg selv den gangen. All gråten..haken dirrer,jeg skjelver..jeg tør ikke åpne slusene helt...for da klarer jeg ikke gå hjem. 😥

Jeg snakker med ham,vi har stoppet for i dag. Nye oppdagelser..Jeg har kommet til et minne der jeg skjønner at jeg er alene, å be om hjelp nytter ikke. Jeg stenger av følelser, smertene. Jeg kjente at "lille meg" gjorde dette. Forresten så spurte han meg om jeg vil kalle lille meg for noe.. Jeg sa; kanskje navnet mitt? Eller,nei jeg liker å si lille meg. Det er fint det sier han. Jeg forklarer at jeg er glad for at det ikke blir oppstyr når jeg gråter, at jeg blir tålt selv om jeg forteller disse stygge opplevelsene. Jeg sier at jeg ikke vil gjøre noen lei seg.. Han spør? Har du måtte ta ansvar for andres følelser? Ja...sier jeg.. Han lurer på hva lille meg likte å gjøre som unge... Jeg vet ikke helt,men likte å være sammen med andre unger. Selv om jeg skjønner det var en flukt , sier jeg. Han sier det kan allikevel være en bra ting.


Så jeg vet ikke helt hva jeg skal si..men kan tenke på det. Han vil jeg skal belønne meg for god jobbing i dag. Så da kan jeg jo tenke på det. Vi sa hadet..og så ses vi torsdag sa han. Jeg har gråten i halsen enda.. Så putter jeg musikken i ørene og labber hjem. Vil grine egentlig..men gjør det ikke. Tenker på følelsene jeg har kjent på.. Det er tøft å kjenne på, at jeg allerede så liten følte jeg var helt alene med det vonde som skjedde. Fikk følelsen av at jeg hadde bedt om hjelp før, og at denne gangen bare gav jeg opp. Jeg får ikke hjelp.. Jeg kan koble det rett til meg i dag, hvorfor jeg synes det å be om hjelp er så vanskelig. Det er både sårt og vondt..men jeg forstår hvorfor jeg måtte ta de valgene jeg gjorde.

Jeg likte å tegne da jeg var liten, så jeg har tegnet. Barnetegning på en måte..skriver i en bok, om hvordan jeg har det..fra jeg kom hjem fra Modum Bad... Så skrev litt om behandlingen nå i dag..og tegnet under... hihi 😄 Jeg tegnet fantorangen. Så der har jeg hørt på lille meg. Nå blir det bare avslapping,for jeg er helt gåen i kroppen.. Veksler mellom å gråte og bare være... Ha en fin ettermiddag 🌸

Likes

Comments

Rolig fredag


Stille i fjøset i dag...formen ikke noe å skryte av. (ikke noe nytt altså ) 😁 Vært endel sosial denne uken, så i dag har jeg bare hatt behov for hvile og ro rundt meg. Det jobbes i prosessen også. Jeg har fortalt litt mer om prosessen til noen jeg har i livet her jeg bor, og satt litt mer ord på det. Fortsatt ikke de mest brutale detaljer, det liker jeg ikke å si høyt. Jeg får flere reaksjoner fra dem jeg forteller til, og det kan bli tårer..det har blitt det. Det blir på en måte godt å se, selv om jeg hater at noen skal grine fordi jeg forteller det jeg gjør. Så får iallefall jeg også se reaksjoner, det vekker både tristhet og sinne i de jeg sier det til. Jeg gråter litt lettere sammen med enkelt personer..Kanskje like mye for at jeg ser reaksjonen deres, når jeg forteller.Så blir jeg også nødt til å forholde meg enda mer til fakta.


Det er ikke snakk om mange som får høre, det blir noen som er spesielt interessert i å høre. Og som jeg opplever tåler det jeg sier...iallefall litt mer enn andre. Det er som sagt litt godt å få den medfølelsen, og fordi jeg må forholde meg til det. Dessuten kontakt med følelsene rundt det. I dag er det koblet mer ut..eller bare pause litt i sorgen. Ja, for det er mye sorg enda..spesielt rundt denne situasjonen jeg skrev om sist,fra emdr behandling.


Jeg er fysisk utmattet, og det verker i kroppen både her og der... Men det som er verst,er fortsatt å ta det skikkelig inn..at mor ikke gjorde noe for å avverge overgrepene. Det er uflaks med en forelder som er psykopat/narrssisist and so on.. Men også en mor som var og er, så egoistisk/offer...det er mye. Alt jeg har ant og visst, i all den tid jeg glorifiserte mor, beskyttet henne osv... Huff, det var vel for at jeg ikke klarte ta det inn, jeg måtte overleve. Jeg som voksenperson,mamma og med min pedagogiske bakgrunn...vet hva jeg ikke fikk..😥


Kjærlighet...det var fraværende.. Det var bare negative speilinger hjemme, ingen som regulerte meg eller bekreftet meg. Trøst var det ikke.. Men det jeg kjenner tydeligere og tydeligere er at min mur og beskyttelse er så og si borte. Sånn skal den vel kanskje være, men det er uvant. Har veldig mye mer kontakt med den lille meg,kobler fort hva jeg blir redd for, glad for osv. Spesielt i triggede situasjoner.


Jeg har nettopp sittet med noen bilder fra min barndoms- og ungdomstid..det er triste øyne,kunstige smil..ei jente som ikke likte å bli tatt bilde av. Jeg tok de få bildene jeg har av faren min,klippet han bort..rev i stykker endel andre bilder også. Noen av mor også..Orker ikke ha dem lengre. Det er en følelse, eller et slags ønske som kommer mer og mer frem i meg.. Mest lille meg,tror jeg. Jeg så lyst til å være spesiell for noen, eller bare en om så. 😥

Jeg tror det kommer av at jeg ikke ble sett, elsket..bare mye misbruk og elendighet. Lille meg roper om å bli sett, men tror det og er et rop om hjelp...som ingen hørte den gangen. Savn etter å få ubetinget kjærlighet, trøst og omsorg. Sånn som jeg har gitt og gir mine barn. Jeg har aldri opplevd at jeg var noen sin lille jente,sitt lille barn..som ville vise at hun klarte,var kanskje stolt ..eller ropte om hjelp.. Det var ingen som så lille meg, ungdommen meg.. Dette kjenner jeg sterkere nå...har grått endel i dag også. Jeg vet at jeg ikke kan ta imot mye av dette, spesielt ikke som voksen. Jeg tror forøvrig at jeg som voksen kan gi lille meg noe av det, når det jobbes med det. Sånn har det iallefall kjent ut som at det hjelper noen ganger. Sist på onsdagen.


Da kommer det igjen..det her om at det er mulig å elske meg.. Det er kanskje det. Hvem vet? Det blir så ensomt til tider, så strevsomt. Jeg er ikke ensom, har nok av venner.MEN jobbingen,å klare seg selv...det er en ensom ferd. Å skulle regne med at noen er der for meg...det er vanskelig å stole på...så det tør jeg ikke stole på. Så mulig dette behovet for å få reagere som et barn, bli sett og fått behovene for omsorg dekket.. Kanksje det som står i veien for å kunne slippe noen til? For den lille meg og den store meg,er litt på kollisjonskurs der. Må tygge på det...og regner med det vil dempe seg etterhvert som vi jobber videre i EMDR timene. Han satte meg opp på to timer i neste uke. ( dvs.to behandlinger,fordelt på to dager) Så kunne vi smi litt mens jernet var varmt. Det er bra. Det er skikkelig tungt også, ikke bare mens det står på hos terapeuten, men dagene og nettene etterpå. ME`-en roper høyere den også. Skjønt det er bedre at jeg kjenner dette,enn at jeg skrur av. Det er bedringstegn i PTSD. Sånn går nå dagene..


Jeg har nå et par stykker som jeg merker bryr seg, og jeg tror på dem. Det er godt faktisk, jeg blir rørt. Jeg vil ikke være vanskelig å ikke tro på eller stole på... Det er bare det at mine mønstre er så inngrodde...feil innlærte mønstre. Jeg øver meg, nesten daglig.. Så må jeg holde håpet oppe.. Jeg ler litt mer innimellom nå,godt er det. Fortsatt ikke deprimert..men litt flat enda. Har allikevel mye kontakt med følelser. Kanskje jeg skal ordne meg litt middag..selv om det er kjedelig å spise alene. Fin fredag ønskes dere 🌹 Ja, vet det er sankthansaften..men det interesserer meg mitt i ratata i år...også. 😂

Likes

Comments

Nå er jeg igang med EMDR igjen..


Jeg har vært spent siden i forrige uke, etter møtet med den nye terapeuten min. Litt aktivert har jeg vært, lett trigget. Så dukket det opp et minne på nytt, som jeg har jobbet med tidligere. Jeg jobbet endel med dette i 2013-14 da jeg gikk til traumebehandling lokalt. Det er et bilde som alltid har vært med meg, et stillbilde. En situasjon med meg og min far, og der mor står i døren. Bildet er "frosset" til et ufarlig øyeblikk. Iallefall sånn jeg har husket bildet. Med så lite minner som jeg har/har hatt, så har jeg stusset på hvorfor jeg husker dette bildet.


Dette bildet fikk jeg tydeligere opp i 2009, pluss et annet. Det også "frosset" til noe uskyldig. Antagelig skulle det være sånn, tenker jeg. Trodde forøvrig det var jobbet såpass med, at det ikke skulle by på mer der. Allikevel dukket det opp, og jeg informerte terapeuten min i dag. Han mente umiddelbart at dette burde vi starte med. Jeg var enig..så vi tok fatt. Tårene kom mens jeg forklarte bildet. Det er litt ekkelt å fortelle det, for det er en overgreps situasjon igjen. Jeg fikk tårer i øynene ganske raskt. Litt skummelt, jeg har ikke grått foran denne terapeuten før.


Han ser ganske uberørt ut, og det liker jeg..spesielt lille meg. Jeg orker ikke at flere skal synes synd på meg, jeg vil bare bli tålt, akseptert. Jeg vil ha hjelp.. Jeg får lyslista foran meg, øreklokker med lyd og disse dingsene i hendene som vibrerer litt. Alt går i takt med hverandre, jeg følger lyset med øynene..og lyd /vibrering følger lysets takt. Dette er kjent, grønt lys. Jeg kjente kroppsfornemmelser,følelser og hadde bildet i hodet. Det dukker opp flere detaljer , jeg var redd,trist..kvalm...osv. Jeg ønsker ikke fortelle alt, det er bare så ekkelt synes jeg. Selvsagt, det er jo det, og det er vondt. Jeg var ca.3-4 år, han utsetter meg for dette stygge, jeg blir nå obs på detaljene rundt. Det spesielle her, er at mor står i døren plutselig. Jeg har vært usikkert på om hun kom inn når det var over..



Noe inni meg vil holde tilbake, jeg får mange reaksjoner..skjelver, griner..jeg er redd. Vi tar pauser inimellom, hvor jeg må si hvor jeg kjenner noe,hva jeg ser.. Hva jeg føler? På en skal fra... til...

Til slutt prøver vi enda en gang..jeg var redd for mor sin reaksjon tydeligvis. Det dukker opp..det veldig triste er....hun gjør ikke noe,hun har stått og sett på en stund.. Hun gjorde ingenting.. hun grep ikke inn.. Jeg blir så lei meg.. Samtidig har jeg visst det. Det er som lille meg på 3-4 år bare gir opp.. Det er ingen hjelp å få hos mor heller. Det var som om jeg bare koblet ut.. Dette ville jeg ikke se.. Jeg visste det på en måte, men igjen..detaljene dukker opp. Jeg griner, tårene bare renner...som de også gjør nå..


Dobbelt svik.. Hun gjorde ingenting. Hun tok meg ikke bort..hun trøstet meg ikke..hun gav meg ikke kjærlighet, 😭 Det er ikke nytt for meg, men nå er det liksom ingen vei utenom det. Det ville jeg ikke se på nei.. Hun bebyrder at hun ikke visste. Det er bare så trist hele greia. Terapeuten snakker med meg,sjekker tilstand og at jeg er tilstede. Joda, det er jeg og jeg har ikke stukket av(dissosiert). Vi jobber litt til, og jeg blir roligere.Vi runder av med at jeg ser for meg at jeg som voksen, går inn i situasjonen vi har jobbet med. Gjør det lille meg trenger..Jeg går inn og tar meg bort fra situasjonen, holder rundt lille meg og trøster. Gir omsorg. Da griner jeg som bare det, akkurat som noe inni meg løsner..jeg blir reddet, jeg får omsorg og kjærlighet.Jeg får gråte..for det er noen som ser meg og hjelper meg. Det ligger gråt i bøtter og spann her.. Men følelsen av å redde meg selv, kjentes ekte..og god ut. Så stopper vi etter det.


Han sier jeg var flink og han syns jeg skal belønne meg selv i dag. Med noe jeg ikke gjør vanligvis. Ikke ros nødvendigvis, men gjøre noe bra for meg selv. Lille meg, liker Fantorangen enda. Han spurte om jeg ville holde den..hehe.nei, jeg bare så på den. Så blir jeg på en måte så takknemlig, for at dette funker.

Han tar meg i hånden og sier hadet. Legger en hånd på skulderen min. Det føltes naturlig egentlig. Jeg reagerer ikke. Av en eller annen grunn føler jeg meg trygg med denne mannen, spesielt lille meg. Det er rart. Lille meg ville egentlig at han skulle holde rundt meg..men det er det bare så vidt jeg tør skrive her. Det tar jeg forøvrig som et sunnhetstegn, at jeg ønsket å ta imot trøst.


Runder av her..sliten ,men ikke helt utslitt. Nå blir det snart middag med to av mine barn og hun venninnen som var min pårørende på Modum Bad. Det blir koselig tror eg. 🌺 Ha en fin-fin ettermiddag. 🌷

Likes

Comments