Joda,så neida...så..

Sånn går nå dagene.. Det er roligere, jeg er ikke så irritert. Dvs. det var så mye gammelt som viste seg, uten at jeg var trigget da. Mer som om jeg skal skjønne hva jeg har reagert på, hvor mye jeg har vært i beredskap hele livet. Alt jeg hørte, så og følte. Jeg så alt igjennom "frykt" til tider. Andre tider var jeg stivnet, reagerte på lite og ingenting. Så jeg fant meg i mange overtramp. Ja, folk som har tråkket kraftig over mine grenser. Så disse menneskene jeg har rundt meg i dag, jeg vet også hvem jeg kan stole på 100%. Jeg kjenner lett andres energier, har nok bestandig gjort det. Bare at nå, når jeg føler så mye mer, blir det sterkere. Har tatt hensyn til andres følelser før, men nå få det være mine som teller. Jeg skal selvsagt ikke være ufin eller tråkke bevisst over andres grenser.

Ser du det gamle treet ovenfor? Grenene er klippet og kanskje ventet det på en ny vår? Dette tok jeg i Vikersund i mars i fjor. Symbolsk sett, føler jeg meg litt sånn. Vingeklippet eller så... Bort med alt det gamle jeg ikke har bruk for mer.. Selv om det er slitsomt å være i beredskap, så er det rart å ikke skulle være det. Jeg er ganske utmattet etter fjorårets jobbing. Jeg er mye mer jevn i humøret, eller tilstanden. Det ble så mye irritasjon og negetivitet, med alt det gamle som viste seg. Selv om dette er bagateller i forhold til barndommens traumer, er det slitsomt. Det omhandlet også han jeg var gift med, utroskap, fordeling av barn..hvem støttet meg? Ja, og så videre. Jeg måtte rett og slett finne frem salvie og rense leiligheten for resteenergi.. Jeg er sensistiv for sånt også ja.. Til tider kjenner jeg når det "sendes" dårlige energier til meg. Jeg renset iallefall, og luftet godt ut.. (symbolsk) Mine hjelpere bistod. Jeg kjente forskjell faktisk. Samtidig gav jeg slipp på det gamle som jeg var klar for å gi slipp på. Så etter min erfaring, slipper jeg det som er klart for å slippes.

Jeg jobber slik, samtidig som jeg tar med meg det andre jeg har lært. Det er ikke enten eller for meg, men en helhetlig "behandling". Jeg har merket at jeg nå ikke er irritert, og det er litt lettere. En negativ runddans kan være en ond sirkel, om du lar den slippe til. Det er selvsagt også nødvendig å være negativ, irriert, lei deg osv. I en bearbeidings prosess må følelsene få ganske fritt spillerom. Ja, målet mitt var også å ha et mer balansert følelsesliv. Så det er slutt på å feie ting under teppet her i huset. Til syvende og sist må en ofte deale med det uansett. Nå spørs det selvsagt hva det gjelder også. Jeg har vel ungått folk litt den siste måneden. Jeg har trengt det, rett og slett. Ringte hun gode venninna mi i går, og det var en lettelse bare å snakke med henne i 2 minutt. Hun forstår altså så mye, uten jeg trenger si så mye. Så i morgen skal jeg til henne. Ser frem til det. Hun er så god og omsorgsfull, så jeg trenger henne nå. Jeg er litt hard mot meg selv for tiden. Hun er vel stort sett den eneste som når inn til meg nå. Hun har nok nådd inn til den lille i meg, ganske lenge. Har bare ikke skjønt det før nå, i skrivende stund.

Ja, hun unner meg alt det beste, det vet jeg. Jeg har behov for å "lufte" saker og ting som surrer rundt i hodet mitt. Hun er en god lytter, men gir god respons også. Hun kjenner meg, og hun er ærlig. Sier hvis jeg er for streng, eller på villspor osv. Hun forstår så mye. Så tenker at her er nok beste plassen å snakke fortrolig. Når det er nødvendig. Bare det å lese folks energi sånn som jeg gjør, ja..det gjør hun også. Så der får jeg luftet sånt også. Ellers er jeg ganske sliten, blir forkjølet lett, er generelt dårlig form. ME'n skriker høyere og høyere.. Eller er det bare jeg som lytter mer? Jeg overhører gjerne hvis jeg jobber med noe annet , nemlig. Så kanskje fysisk helse må få min oppmerksomhet nå, før jeg kaster meg ut i noe nytt. Koser meg med strikking da. Produsert et par nye pannebånd, etter eget hode. Enkelt, men gøy. Gleder meg til å begynne på en genser til mellomste barnet. Endelig en til av dem som vil ha strikkede plagg.

​Det er faktisk 8 måneder siden jeg kom hjem fra Modum Bad, i dag. Du og du...det har skjedd mye siden da. Savner tryggheten der, fagfolkene og samholdet med de andre på gruppene. Så herlig å tusle inn på stuen og være sammen med de andre. Bare være seg selv, gjøre gode ting sammen. Savner det. Humoren og forståelsen. Gleder meg til vi skal møtes igjen i slutten av mai. Det blir stas det. Ellers skjer det lite.. Jeg er visst litt mer barn enn vosken for tiden. Vil bestemme selv alt jeg gjør, ikke gjøre voksen ting. Sånn som å skulle dra på fest osv., klarer det ikke. Jeg klarer heller ikke tenken på å skulle treffe en mann.. Så jeg holder meg hjemme. Hehe. Ja, men det er sant. Orker ikke tanken på å skulle være nær eller intim med noen som helst. Nå tenker kanskje noen at det vil være helt naturlig med min bakgrunn.. Ja, sikkert det... Men jeg har aldri vært sånn tidligere. Jeg har bare hoppet i det..og har ikke hatt vansker med det heller. Tenker at jeg bare har godt av å kjenne på dette også. Faktisk høre hva kropp og sjel vil. Med dette logger jeg ut. Sayonara.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

                                                           Eia var jeg der...

Ja, der...på bildet...det er Modum det vettu. Det er nå greit at jeg har bearbeidet mange traumeminner...men.. Det finnes MEN, ja... Det surrer mye gammelt dritt rundt i hodet likevel, men ikke som traumeminner. Mer irritasjon kanskje.. tomhet. Eller kanskje det bare viser seg litt, for alt jeg har måttet ta imot av dritt, frekkhet, behandlet dårlig, løyet til , sarkastiske kommentarer osv.. Ikke minst projiseringer.. Så det blir negativt, jeg finner ikke gleden just nå. Om natten drømmer jeg om personer som har sviktet, oppført seg dårlig mot meg osv. Ikke helt fred å få..uten at det er mareritt eller så. Som om det vil vise seg, så jeg skal forstå hvor mye dritt jeg har funnet meg i. Så jeg blir sint på meg selv, for å ha tillatt det... Selv om jeg skjønner jeg ikke kunne forhindret det, med min daværende grenseløse tilværelse.

Ja, hurra for den evige runddansen av urettferdighet i mitt liv.. Synes det er mer enn nok jeg. Folk som skal mene noe om at en må legge bak seg, ikke ta det så alvorlig det folk sier til en. Akkurat som om jeg ikke skjønner det, at de ikke tenker seg om. Jeg må da få lov til å lufte temaet, fundere på hvorfor jeg får reaksjoner. Det er bare så utrolig få som har kunnskap til å forstå hva jeg snakker om. En skulle hatt noen å drøfte ettervirkningene med.. Til tider lurer jeg på om jeg må skifte ut nesten alle jeg har omgåttes. Det finnes endel som tror de skjønner så mye, men som egentlig ikke gjør det. Slitsomt. Gir deg råd som du ikke har bedt om. Stille spørsmål de ikke vil ha svar på.. Velcome to my happy life.... not..

Så skjønner jeg at så mye som jeg har vært på vakt, har kroppen dannet dette forsvarsverket, blant annet en hukommelse som er vanvittig på de som sårer, behandler meg urettferdig.. Det er ikke snakk om et sleivspark..men ganske mange episoder før jeg reagerer. Nå gidder jeg ikke mer, jeg har gitt sjangs på sjangs...i alle år. Orker ikke mer. Vil være med folk som jeg ikke trenger være på vakt mot. I det siste har jeg ikke orket folk, kun mine barn. Jeg klarer ikke heller være på vakt mer...så den saken er grei. Det er ingen kamp mer, det er tomt. Jeg trenger ikke være redd mer. Jeg er ikke det heller...men jeg har lite lyst eller energi til å være engasjert i andre mer. Lei av å lytte, veilede og være interessert. Lei av min historie også, så det handler ikke om at jeg vil ha oppmerksomhet. Jeg føler mye tomhet, vet ikke helt hva jeg skal ta fatt på enda. Ikke at energinivå tilsier at jeg kan gjøre så mye heller.

Føler jeg må finne meg noe å utfordre meg på, eller kanskje jeg må være i ro litt. Jeg har alltid stått i store utfordringer, så kanskje jeg er avhengig på en feil måte..Hvis du skjønner? Jeg kan forøvrig finne meg noe positivt å utfordre hjernen på, lære noe nytt. Det liker jeg. Det er plass til mer lærdom, spesielt nå som ikke traumene tar så stor plass. Jeg må vel bare ta ett skritt om gangen... Jaja..lenge leve tålmodigheten.. Hvorfor skal andre si noe om hvordan en skal reagere... ?? Pleier ikke legge meg borti andres saker og reaksjoner. Hva er poenget med det? Endel av repareringsprosessen må vel også kunne inneholde min rett til å velge hva og hvem jeg vil omgås. Hvorfor unner så få en å ha det godt, eller unner en å ha fått nye vennskap. Vennskap som inneholder så mye mer enn det mange andre har "gitt" meg. Det handler om forståelse, "lyttende" ører, oppmuntring og støtte..ros for jobben en gjør...fra en som skjønner hvor mye en sånn jobb krever. ⚽ Hvorfor må folk tro at det er noe mer bak det? Kan de ikke bare unne meg en riktig god venn. Jeg kommer ikke med frekke kommenetarer selv, hvorfor mener de jeg fortjener det? Smålighet, det er det det er. Er det misunnelse? Kan de ikke glede seg på mine vegne? Tåler de ikke at jeg roser et annet vennskap? Sjøl har de ikke forutsetninger eller interesse av å være der på den måten likevel. Hvorfor ikke være glad på mine vegne da?

Jeg synes ikke det er vanskelig å glede meg på andres vegne, overhodet ikke. Mennesker er rare...ja,meg også selvsagt. Så er jeg lei av selvgode folk nordfra, som er tydelige på at de er best. Kommer med utsagn om at de er bedre enn søringer.. Tro meg, de er det mange av... Jeg hadde ikke likt det om det var motsatt heller, så det er sagt. Nå har jeg møtt mange vulgære, frekke og selvgode... Det finnes ikke sjarmerende.. Tro om det finnes høflige, greie og reale ...?? Mulig...men langt mellom dem. Det er som om mange ikke vet hva høflighet er, eller folkeskikk.. Jeg tenker at jeg snart vil bort fra dette miljøet.. Sånn er det.👼

Likes

Comments

                                Jula er over, for min del i alle fall ...

Årets nest siste dag....og slusene åpnet seg i dag. Jeg hadde ikke gruet meg til jula i år, men i underbevisstheten skjer det saker og ting likevel. Har koset meg med mine voksne barn flere dager. Har vært koselig å spille kort,brettspill, prate og le. Så litt styr og ordning blir det jo, selv om jeg ikke stresser med det. Jeg har allikevl kjent at uroen lå og murret i meg. Ikke noe spesielt heller. Jeg har vært veldig sliten, utmattet..så sovet mer enn vanlig. Det var endel dårlig søvn i ukene før jula. Så ble det noe krøll i går, og jeg måtte si i fra til en av mine barn. Det koster meg så mye å ta opp noe med dem, selv om det er helt normalt for folk generelt å gjøre. H*n overreagerte da og jeg måtte forklare litt. Så det var greit nok. Dagen min ble ødelagt, noe brast i meg... Jeg takler dårlig å bli irritert, og måtte si i fra. Selv om det faktisk var på sin plass. Det gjør bare så vondt når det er en av mine nærmeste..

Nødvendig å stå opp for seg selv, men jeg fikk så dårlig samvittighet senere. Jeg har ikke vært urettferdig heller. Så i dag går det et lys opp for meg. Barnet i meg, som aldri fikk si fra, som ikke fikk reagere... Jeg er ikke så god på å regulere følelser som voksen heller. Uansett, jeg skjønner at disse triste følelsene har med fortiden å gjøre. Jeg fikk ikke til å gråte så mye på slutten av terapitimene mine, hadde ikke tid. Måtte jobbe mens jeg hadde hjelpen. I alle fall åpnet tårekanalene seg i dag. Så på en serie med noe trist... Ja, så bare vil jeg grine og grine...stopper ikke... Vanskelig å puste... Så ruller mange bilder på netthinnen min....gamle bilder...overgrep, urettferdig behandling...mobbing...vold osv... Det er som om jeg vil rope og si hvor urettferdig livet har vært mot meg. Jeg tenker på den lille babyen som jeg var, da mishandling og overgrep begynte. Sener den lille jenta, den unge jenta... Det er som om en utømmelig brønn skal tømmes..

Det er skikkelig vondt..all skylden jeg fikk...alle de stygge ordene...slagene...og det ekleste av alt.... det seksuelle misbruket. Er det mulig å være så "heldig"..at jeg fikk alt dette.... Huff, ja det er ironi... Sorgen over å ikke ha blitt elsket, beskyttet og tatt vare på ...gnager i meg i dag. Jeg må deale med det, sånne dager vil komme. Jeg har jobbet intensivt i år...og jeg må enda fordøye alt som er kommet tilbake til meg. Jeg husker mer og mer... Jeg er sliten av livet mitt, det er veldig vondt å vite at foreldrene mine kunne skade meg sånn. Jeg forstår ikke... jeg vil ikke forstå det heller. Jeg har ikke tilbrakt tid med andre enn barna mine i jula, med unntak av en dag. Blitt invitert i morgen et sted,men klarer ikke å være sosial rett og slett. Jeg må høre hva kropp og sjel vil. Jeg var så urolig i går at jeg ryddet bort det lille av julepynt jeg hadde tatt frem. Vel, jeg må bare tilstå, jula er ikke favoritt tiden min.

Blir nok lettere følelsesmessig nå når jeg har fått grått endel. Får bare gjøre noe bra for meg selv. Snart et nytt år, juhu.. ikke akkurat juhu nei. En dag av gangen er best, sånn er det bare. Takk og lov for at jeg har strikkingen. Det er terapi det. Det er bekmørkt ute, men det går mot lysere tider. Enda en god måned igjen av mørketiden. Ellers blir jeg ikke trigget , så jeg er ikke verre igjen. Det er bare reaksjoner på alt jeg har bearbeidet i år. Det er ikke rent lite heller. Så litt tårer må jeg vel tåle.. Selv om jeg ikke liker det. Nei, nok om det. Strikketid. Takk til dere som har lest og dere som enda gjør det. Ønsker dere en fortsatt god helg .

Likes

Comments

                       ...og ganske utmattet...tåler ikke så mye ....

Ja...jeg er fortsatt glad for at terapien er avsluttet..men jeg er ganske utmattet. Det har kostet mye energi og krefter, å bearbeide traumeminnene. Jeg er ganske sårbar enda, i alle fall når det kommer til stress. Sover jeg dårlig noen dager på rad, så ligger jeg dårlig an. Det er dessverre ikke sånn at jeg er frisk som en fisk. Gjøremål må overveies nøye, ikke for mange planer pr. dag. Når det har vært dårlig søvn over ei uke, merker jeg det godt på egen tankegang også. Kan vurdere relasjoner på en annen måte, på gamle måten. Da mener jeg å være på vakt, overanalysere her og der. Jeg er obs på det , så gjør ikke noe med det,dvs. handler på overanalyseringen. Så kan jeg også se noe tydeligere, som ikke er overanalysering. Ikke alltid lett å få for mye informasjon heller.

Allikevel overveier jeg relasjoner, det må jeg gjøre. Jeg orker ikke bruke mer energi på noen som ikke gjengjelder kontakten. Jeg må bare la det gå. Likeså velger jeg bort dem som ikke gir meg energi. Jeg må være mer nøye nemlig. Alle har det vel sånn at noen gir energi og noen tapper. Det er fortsatt litt rart å ikke være i terapien. Kanskje like mye fordi jeg ble sett, fikk hjelp til å jobbe med det vanskeligste av alt. Jeg blir så takknemlig da..og så er de plutselig ute av livet mitt...de som var så viktige på veien. Snufs.. Litt rart egentlig, men samtidig ikke. Jeg som ikke har hatt noen særlig nært innpå meg, er ikke vant å vise denne sårbarheten jeg har gjort i år. Så de som har møtt meg der, terapeut og de på modum(fagfolk) og ei venninne, de blir viktige for meg. Selv om jeg visste at fagfolkene ville forsvinne, så er det et slags savn etter dem likevel. Mulig savnet blandes med det behovet jeg hadde som liten, av noen som så meg og tok vare på meg. Terapeutene tar vare på en i terapien, og under ordnede forhold, en måte som jeg tåler.. Likseså denne ene venninnen. Jeg prøver å øve meg i nye relasjoner, og det skal sies at jeg liksom må ha kontroll på hvor mye jeg deler.

Det er også noe med interessen de viser for meg. Det er ikke så mange som ser ut for å glede seg på mine vegne, mht avsluttet terapi. Greit nok, jeg er glad for det uansett. Senest i dag, når jeg fortalte at jeg hadde hatt siste terapi time, ble jeg bare avbrutt av vedkommende, som måtte fortelle at hun hadde hatt siste time. Fikk ikke snakket ferdig nei. Har sett på dette som en grei relasjon, men den siste tiden mer og mer klar over at jeg nok er en bedre lytter og venn for henne. Kjedelig, men sant. Old news. Sånn er det altfor ofte, dessverre. Vel, alle kan ikke gi meg noe..men synes det blir så dumt når andre bare er opptatt av å fortelle..fortelle og fortelle... Når de ikke spør hvordan du har det. Kan vel si det sånn, blir mer og mer klar på hvem jeg vil bruke tid på. Dessuten er det lite vits i å øve seg på en nærmere relasjon når motparten ikke har tid, eller sjøl har relasjonsissues. Jaja...lærer så lenge en lever..

Nå er det snart jul ja.... Har fått eldstebarnet hjem til byen, og hatt besøk. Kjempekoselig. Så det jeg ser frem til i juletiden er samvær med mine barn. Spille kort og brettspill og bare være sammen. Var hos legen i dag og fikk fortalt litt om ståa. Også han viste at han synes det var bra jobbet og hadde forståelse som vanlig. Ikke rart jeg støtter meg til fagfolk i stedet for andre folk. Bort sett fra den venninnen min, som viser omsorg og min venn ⚽ da. Det er helt sikkert nok også. Skal finne på noe nytt til neste år...tiden får vise hva.. Så dette med å spørre om å få lese bloggen min, er flere som har spurt.. Har gitt dem link, men så sier dem siden at det ble for sterkt... Jeg har ikke tvunget dem til å lese.. Hva er vitsen med å spør da? (noen som har spurt og ikke lest et eneste innlegg) Nå er det prinsippet det å ikke kunne lese om overgrep jeg blir litt fyrt for. Nå skriver ikke jeg detaljert heller. Har møtt mange mennesker som ikke klarer å lese om overgrep, det er jo så fælt... JA, det er fælt, men ved å lese, får en kunnskap, gjerne om hva en skal se etter. Eller være årvåkne.. Nå snakker jeg om å lese om temaet generelt, ikke min blogg. Jeg blir litt provosert over de som ikke kan lese, for ved å lese kan kunnskapen spres.. Hvem er det værst for? Barna som ikke "blir sett/møtt" ..eller de voksne som leser?? Just say'in..

Jaja, jeg måtte bare få tankene ut av hodet. Skal kose meg med strikketøyet nå. Så blir det en dag om gangen. Det er best. Jeg leker mer og mer med tanken på å flytte fra nord.. Kanskje er besøkstiden her nådd? Tiden vil vise.

Likes

Comments

                              muren er mer eller mindre borte den....

Ja, det går bra med meg....men det er absolutt tomrom. Denne runden var det 2 år i terapi, og jeg regner fortsatt med det er siste runde mht. behandling/terapi. Det har vært veldig krevende denne runden, det mest krevende foruten å leve i det. Da skjønte jeg forøvrig ikke det. Så det er ikke sånn at jeg sprudler av energi...men jeg er ikke nedstemt. Jeg er ganske avbalansert, vil jeg si. Jeg er utmattet likevel, for de somatiske plagene er der likevel. Tomheten, litt ettertanke...ja, jeg ser meg litt tilbake. Det gjelder også vennskap. Jeg har selvsagt sett det tidligere, for mange år siden.. hvem som er virkelige venner. Nå er det enda tydeligere. Det er helt greit at det blir frafall, så slipper jeg å velge bort. Likevel kommer det tanker om hvem som ble, hvem som gikk.. De som overhodet ikke tok seg bryet med å høre hvordan min tunge ferd var underveis.... Ja og så videre..

Jeg ser hvem jeg ønsker å bruke energi på, og hvem jeg kan la seile sin egen sjø.. Jeg ser hvem som har vært der, noen nye og gode overraskende vennskap. Jeg har også kjent så mye dypere følelsene stikker, også i vennskapene som betyr noe. Jeg vet hvem som vil være der ... og det er fint å vite. Jeg er forøvrig en sterk person, så mulig det ikke er lett å imøtekomme evt det å hjelpe meg. Uansett, det toget er gått. Hjelp kan forøvrig være så meget.. For meg kan det være lyttende ører, empati, en stor vennlig gest... omtanke. Generelt det å bry seg. Det kan ikke kjøpes for penger. Vennskap kan ikke kjøpes nei. Jeg ser enda de som lover noe og ikke følger opp. Det er bare tomme ord. Jeg ser at jeg har mistet tålmodigheten med enkelte. Har gitt dem mange sjangser da, for mange. Sånn sett er det deilig å se at jeg mye klarere ser dette. Bestemte meg i dag, nå har den og den fått sjangser nok... ferdig, finito. Døren er lukket rett og slett. Ikke bittert eller sinne, bare synes det er nok.

Jeg har dessuten brukt mye tid på for mange mennesker. Det er for krevende rett og slett. Har vært for tilstede for andre, så nå gjelder det å være tilstede for meg selv. Det betyr å velge hva og hvem jeg vil bruke energi på. Det er faktisk veldig viktig. Har vært inne på det før. Hvem får en energi av å være sammen med?

Jeg har alltid likt å lære nye ting, eller nysgjerrig på mennesker, psykologi osv. Jeg liker utviklende samtaler, jeg trenger påfyll til hjernen, sjela osv. Jeg er dårlig på meningsløse tema, dvs. meningsløst for meg. Overfladiske fasade mennesker...nei takk. Fasade handler nemlig ikke alltid om at alt er så perfekt. En fasade kan skjule de styggeste hemmeligheter, nemlig. Så de som jeg møter på min vei, som strever veldig med å holde på en fasade, tenker jeg mitt. Har jeg forøvrig vært der, vært imøtekommende, lyttet osv....og de fortsatt ikke åpner for å gi mer av seg selv, nei da lukker jeg døren. Dette må de håndtere selv.

Varmer meg litt på et godt minne i dag, et minne som rørte dypt i meg. Min venninne som kom til Modum Bad for min skyld. Hun tok det på sparket, sa ja med en gang. Jeg ble nesten slått overende av dette. Det var så nytt, men absolutt godt. Det er ikke mange som hadde gjort dette. Jeg har faktisk aldri opplevd noe lignende..tenk at hun gjorde det. Jeg blir så glad, så rørt..takknemlig. Bare det å takle det etterpå, da hun dro igjen..det var rart. Samtidig var jeg redd.. jeg kunne jo bli såret.. Å kunne regne med noen... det er nytt.. Ja, så jeg har også vært heldig på min vei gjennom traumebearbeidingen. På forskjellige områder, ulike måter, så har jeg akkurat de jeg trenger. Det er bra.

Jeg tenker at jeg klarer meg uansett. Siste samtalen på tirsdag, så snakket vi litt om det å gi informasjon og ikke. La meg forklare.. I disse situasjonene jeg ofte havner i, der jeg gir mye av meg selv. Folk spør om hva f.eks. PTSD er. Jeg sitter etterhvert på mye kunnskap, på ulike områder. Terapeuten sa bare til meg, du trenger ikke forklare folk, be dem heller søke opp selv på nett. Ikke det at jeg ikke har tenkt det før, men jeg har følt at jeg må svare Delt av erfaringer og kunnskap.. Det blir slitsomt i lengden det. I noen få tilfeller har jeg bedt dem søke selv. Dette er forøvrig en god ide for meg, for jeg trenger ikke bare være til for andre. Enten det gjelder strikking eller annet.. Jeg må rett og slett sette grenser.

Jeg har noen evner også, sånne evner som varme hender, klarsyn, ++ .. En stund kunne dette også bli utnyttet, så måtte sette foten ned. Så grensesetting har jeg drevet med noen år nå. Noen utnytter lett andres egenskaper, og når jeg har vært ganske grenseløs på mange måter så har det vært enkelt her i gården. Jeg har lært av det også. Det har vært interessant å se når andre får nei fra meg, der de fikk ja før. Det har ikke alltid blitt godt mottatt. For meg har det vært riktig. Jeg er snill og hjelpsom med de som gjør seg fortjent til det, der det finnes en gjensidighet. Med mindre det er forretninger da. Der en får betalt. Jaja...nå skal jeg strikke videre på en julegave. Ha en fin kveld.

Likes

Comments

                                        Hurra for fremgangen

Så var det tirsdag igjen. Jeg har vært hos den "gamle" terapeuten i dag. Hun vil høre hvordan det går og har også tenkt det samme som meg, at jeg er klar for å skrives ut. Hun lurer på om det er ok? Ja, det er det..bare lurte på om jeg måtte være "innskrevet" inntil jeg skal på Modum Bad igjen. Det trenger jeg ikke. Det er bare et re-opphold, en sjekk på hvordan det går. Skulle jeg evt. trenge noen papirer fra henne, er det bare å ta en tlf. Likeså hvis jeg skulle bli så dårlig at jeg ikke håndterer det selv. Skjønt, det tror jeg blir unødvendig. Håndterer hverdagen bra. Det kan uansett komme nedturer, men det gjør det for alle mennesker. Jeg må bare huske hva jeg har lært og erfart. Så vi bare snakker litt om det som kan komme. Litt om det å teste ut drømmer... Hun spør om jeg vil ta en sjekk på depresjons skjema. Jepps, sier jeg.. Jeg har ingen symptomer på depresjon. Så vi sier hadet og hun ønsker meg lykke til videre i livet. Jeg sier takk i lige måte. Hun sier så at jeg gløder, hun ser at jeg er bedre. Jeg sier takk og så tusler jeg til blien. Jeg er glad, litt stolt og spent på hva som kan skje videre, på en optimistisk måte.

Jeg feirer meg selv i dag, for den jobben jeg har gjort gjennom mange år. Spesielt har dette året vært tøff jobbing. Jeg står sterkere nå, jeg er klar til å legge det bak meg. Nå starter et nytt kapittel i mitt liv. Jeg er glad for at hun også ser at jeg er ferdig på VPP ( Voksenpsykiatrisk poliklinikk, DPs....) Så litt rørt, litt takknemlig og ganske sliten. Jeg måtte dele dette med mine barn, og de ble glad på mine vegne. Eldste barnet sa h*n er stolt av meg. Ble rørt da, skal innrømme det. Lurte på om jeg skulle ringe noen å snakke.. De jeg vil snakke med er på jobb eller liker ikke å snakke i tlf. Det gjør ingenting, det viktigste er at jeg tar det inn, roser meg selv litt. Fint å kjenne på.

I dag er det kaldt ute og skikkelig vinterlig vær. Litt julegave produsering er planen nå. Strikkepinnene går varme snart..hihi. Så får jeg bare ta en dag om gangen, snuse litt på nye muligheter etterhvert. Noen er visst litt søvnig, men litt sent å legge seg på sofan. Forresten har det vært deilig å ikke være like tilgjengelig lengre...sånn mht. snapchat. Luke bort forstyrrende elementer. Vel, ble visst litt tomt for ord, så får skrive mer en annen dag. Ha en fin ettermiddag/ kveld alle sammen.

Likes

Comments

                                            Viktig å være her og nå

Det er blitt 3. desember og 1.søndag i advent. Fint å være inne.. Rolig formiddag. Har de siste dagene vært både sosial og alene. Jeg har et stykke tid tenkt på å droppe snapchat, ganske enkelt fordi jeg synes det blir for mye å forholde seg til. (jeg har allerede facebook og instagram.) Jeg har ikke vært spesielt aktiv på snap da. Jeg er en person som heller vil dele opplevelser, eller prate face-to-face med folk. Hvis alt skal dokumenters, hva skal vi da snakke om når vi møtes? Jeg setter det litt på spissen da, men seriøst... Det blir slitsomt å forholde seg til "snap -språket" også, for meg. I starten , fordi en venninne absolutt ville jeg skulle ha det, gav jeg etter. Ikke mye snap fra den kanten da. Vel jeg synes det var vanskelig å skjønne om en skulle svare på disse "mld"/snap. Også alt ut i fra hva som ble sendt. Dessuten leser jeg mellom linjene, som jeg gjør ellers i livet. Jeg får med meg informasjon som ikke er meningen jeg skal ha. Like mye fordi vi er forskjellige mennesker, så tyder jeg kanskje feil?

Jeg er vant å respondere på det som blir sagt f.eks., og skulle det være sånn på snap? Det sendes snap med bilde av middagen , og så står det middag skrevet.. Nå er jeg treg av og til..men jeg ser det er middag liksom. Hva er greia med å sende sånt? Noe annet kanskje , om det var en spesielt god middag...men...folk ser jo det er middag.. Jeg er vel for enkel, eller for avansert.. Jeg liker ikke bilder av det innlysende.. Så sender folk fra ulike settinger de er i... som jeg overhodet ikke ville ha gjort. Legge ut bilder på snap story i en begravelse... ehhh.. da stusser jeg. Pluss, pluss.. det har vært så mange ulike settinger og greier jeg ikke forstår meg på.. via snap. Så i dag bestemte jeg meg omsider, den skal slettes. Det er gjort. Jeg gav beskjed til de som jeg pleier å få fra da og sender til. Greit å gi beskjed. Vel, da kommer vi til noe annet jeg synes blir for mye...

Hvorfor skal alt deles på de sosiale mediene? Bilder av hverdagen, bilder av høytider osv. Jeg er mer for å dele sånt i å møtes, å snakke. Jeg vil ikke dele alt med fb-venner, f.eks. ..det er mye som blir privat for meg. Jeg vil ikke henge meg på trenden der det ser ut for å gjelde å ha det finest mulig julepyntet, o.l. Alt blir så synlig på sosiale medier, tenke deg også da presset det medfører. Det er ikke alle som har mulighet, eller lyst til å følge på. Jeg synes det grenser til hysteri.. De fineste adventskalenderne, +++ Det skaper press, ingen tvil. Jeg har overhodet ikke problem med å sette foten ned for sånt, men det finnes mange som ikke får det til. Legger du listen høyt overfor barna dine, med dyre pakkekalendre...ja..da forventer de som oftest det siden også. Det er folk som synes juletiden er fin, det er folk som gruer seg og de som ikke vil forholde seg til det. Adventstiden, ventetiden...skal vi ikke vente da? Skal det være overflod hele desember? Jeg blir litt motsatt når andre tar helt av, følger ikke automatsik flokken nei.

Forstå meg rett, jeg tenker generelt at det blir et veldig hysteri. Tar vi etter amerikanerne her og? Alt som skal være så stort og flott. Koste hva det koste vil.. Jeg gruer meg heldigvis ikke lengre til jul. Jeg velger selv hvordan jeg vil ha det. Jeg gleder meg til å samle mine barn i jula, det handler det om for meg. Ikke hva vi skal spise, de største gavene og sånt.. Nei, det å være sammen, gjøre det vi synes er koselig. Kvalitetstid. Jeg er ikke opptatt av gaver, å få gaver vel og merke. Jeg finner større glede med å gi. Spesielt hvis jeg kan overraske noen positivt. Jeg har ikke flust med penger heller, men jeg hadde ikke overøst med dyre gaver uansett. Det er vel tanken som teller? Men det er visst ikke det for de fleste.. Så bryr jeg meg lite om hva folk måtte mene om mine holdninger/meninger. Jeg har faktisk hengt opp adventsstjernen, men tente den ikke før i dag. Det kommer vel litt og litt pynt..etterhvert...hvis jeg føler for det.

Vel, jeg fikk en fin overraskelse på fredag.. Trodde jeg fikk et julekort i posten. Kjente ikke skriften helt, men tenkte noe da. Så åpnet jeg konvelutten, og inni var en juleflax kalender.. Skvatt jeg.. det lå et julekort også inni. Jeg leste, og fattet mistanke..men samtidig trodde jeg ikke helt det jeg så. Ble skikkelig rørt. Jeg fant ut hvem, og bare det at vedkommende hadde lyst til å overraske meg, rørte meg skikkelig langt inn i hjerterota. Spennede å skarpe også da, men tanken bak varmer mest. Jeg er vel litt rar, og det er greit det. Det er så jeg strever med å forstå at noen ønsker å gjøre noe sånt i forhold til meg. Så det setter meg ut. Blir glad. Jeg har alltid hatt en generell følelse av at jeg ikke har verdi overfor andre, fra barnsben av. Helt naturlig at jeg skulle få en sånn følelse, etter det som jeg opplevde da. Jeg er vel ikke helt der enda, at jeg kan forstå at jeg har verdi overfor andre. Jeg forstår med den tenkende hjernen, men ikke like mye følelsesmessig. Det varierer selvsagt etter dagsform, men .. Sånn er det. Verdien for meg, er å se det finnes noen som vireklig bryr seg. Det trenger ikke være mange nei, bare det er ekte.

​Så ja, det er viktig å være her og nå i denne adventstiden. Ikke la seg vippe av pinnen av andres hysteri.. Så da skal jeg strikke videre.. Bare være ... og kanskje tenke at jeg satte en bra grense for meg selv ved å slette snapchat. Hihi. Ønsker alle en fredfull søndag fra meg i nord.

Likes

Comments

                Hvilke verdier har du? Hvordan vet du at det er en god venn?

Jeg sitter her...i godstolen ...og skriver.. Jeg har tilbragt noen gode timer sammen med ei venninne, som er meg veldig nær. Dette vennskapet er noen år gammelt, men ikke tilbake til barndom gammelt... Jeg kan likevel si at det kjennes ut som om vi har kjent hverandre bestandig. Det er gjensidig det. Vi har vel endel fellestrekk, men likevel ganske forskjellige. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten henne, de siste to-tre årene tatt i betraktning. Hos henne blir jeg sett, på godt og vondt. Hun SER meg virkelig. Jeg føler hvor glad hun er i meg, jeg klarer å se hennes beundring for mine styrker.. Hun blir sint på mine vegne, når hun hører hvordan jeg ble bahandlet som barn, hun blir lei seg, hun trøster meg..hun gir varme og omsorg på en måte jeg tåler. Hun oppmuntrer, hun sier når jeg er helt på villspor, hun tror på meg, har troen på meg.. Jeg har ikke fått erfart dette hun viser meg, som barn, av foreldre... Sånn det burde vært. Hun har gjort så jeg tåler meg selv litt mer, utrolig mange ganger. Hun hjelper meg mer enn hun skjønner. Jeg har sagt det til henne utallige ganger, men hun sier det er sånn det skal være.

Jeg har ikke blitt møtt på denne måten av noen andre, så for meg er det utrolig verdifullt. Hun seilet inn i livet mitt til rett tid. Jeg vet hvor jeg har henne, selv om vi ikke ses på lang tid. Hun viser det i handling ,og ord som samsvarer. Ikke via sms, snap og sånne ting. Henne kan jeg komme til når jeg er glad, eller bunnløst fortvilet.. Jeg kan være meg selv helt og fullt. Hun dømmer ikke.. Bare å være der, gir god energi. Vi har enrgi som passer sammen. Blir aldri tappet i hverandres selskap. Unikt for meg. Hun er min næreste venninne, kan fortelle alt til henne. Trenger ikke frykte at hun sier det videre. Hun er gull verdt for meg.

I og med at jeg har relasjonstraumer, er det ikke gitt at jeg skal håndtere venneskap på samme måte som andre med bedre utgangspunkt enn meg. Jeg har likevel ikke gitt meg, jeg har prøvd, øvd..og trynet gang på gang. Jeg har stolt for lett på noen, ikke stolt på andre, gitt for mye til noen, akseptert å bli satt i bakgrunn..vært for høflig eller for forsiktig til å kreve en plass. Unngått å si i fra...i frykt for konsekvensene.. Kort summert...jeg har altså virkelig sjekket ut forskjellige vennskap. Av en eller merkelig grunn har jeg sett andre, hørt på andre, støttet osv...på tross av motsatt lærdom. Vel, det kan se ut som at jeg har tatt til meg de erfaringene jeg har gjort på godt og vondt.. Aldri for sent å lære ... Du tenker kanskje at det er vel ikke farlig å "miste" venner.... For meg har det til tider vært sårt og vondt.. har gitt så mye av meg selv..og så forsvinner de bare.. Relasjoner... relasjonstraumer... Ja, når noen forsvinner...tap.. det gjør vondt...det trykker på noe vondt inni meg... Det gjorde det iallefall..

Det kunne bety at jeg ikke hadde verdi for dem, jeg var ikke verdt noe. Det ble ikke sagt med ord da, men for meg føltes det slik. Det er lett å se tilbake nå å kunne fortså egen atferd og egne reaksjoner, men det var fryktelig vanskelig i mange år. Jeg sa ikke dette høyt selvsagt, for sånt gjorde man ikke. Jeg traff mange mennesker, holdt kontakt med mange.. for mange. Uansett, jeg har lært av disse erfaringene...på godt og vondt. Ville jeg vært det foruten? Kanskje noe..men jeg har lært noe av det. Ville jeg vært der jeg er i dag uten de erfaringene? Ikke godt å si, men jeg tror ikke det..

I går hadde jeg siste time med den flinke terapeuten jeg har hatt det siste halvåret. Det ble oppsummering, og litt veien videre. Fin samtale og jeg fikk gitt den rosen jeg skulle gi. Jeg fikk gode tilbakemeldinger og at vedkommende hadde troen på at jeg skal klare meg uten teapi nå. Jeg føler det sånn selv også, så setter pris på at han ser det samme. Det har vært noen som blir usikre når jeg nevner jeg skal prøve meg uten terapi.. Tenker at de undervurderer meg, eller ikke kan sette seg inn i det.. Noen har ikke fulgt med i timen, dvs. ikke hørt etter når jeg har fortalt. Jeg kan ikke høre på dem, på dem som ikke tror på meg..jeg må høre på meg..og på de som virkelig SER meg. De som tror på meg. For meg som aldri har hatt oppbacking fra familie, foreldre eller ektefelle/kjæreste, så er det enda viktigere når noen som kjenner meg, tror på meg. Jeg har iallefall 4 som tror på meg, og det er nok for meg. ( 5 inkludert meg selv) Det er ikke verst. Jeg kan klappe meg selv på skuldra, og være stolt over den jobben jeg har gjort. Over mange år..men spesielt dette året..det har vært steintøft. Så tungt, grusomt, sårt, vondt, ustødig, slitsomt, blottlagt, sårbar, naken, alene..så veldig alene.. liten,bitteliten, redd, skremt, ødelagt, skamfull, fjern, vissen, uten kraft, zoobieaktig...++++

Jeg har allikevel opplevd noe av det beste dette året... Jeg vet hvem jeg kan regne med..de er utrolig få,men jeg vet hvem de er. I tåkelandskapet, da jeg var innlagt på Modum Bad, som faktisk er et sykehus. En gang i tiden, for ikke så veldig mange år siden, het det nervesanatorium. Det oppleves ikke som et sykehus. Det er et trygt sted med proffe fagfolk, som også har en utrolig god evne til å se nettop deg. Gjennomført godt miljø blant personell, som gjør en trygg i miljøet. Jeg opplevde å bli skikkelig sett her, av psykologen spesielt,men også flere fra teamet vårt. I et sånt miljø, klarte de å lokke frem "lille meg"... Jeg var selvsagt også klar for denne fasen. Jeg fant styrke her, trygghet, rev ned masse av muren min, jeg gjorde nye "ting"... traff flotte mennesker... Noen vil være for en kort periode..andre vil være med meg på ubestemt tid.. ⚽

Det er ikke for sent å lære noe nytt altså.. Jeg vet hva et godt vennskap er, for meg. Det kan godt være forskjellige vennskap også, men jeg vet hvor jeg vil bruke min energi. Jeg lar meg ikke lure av ORD lengre... å ja..det er enda endel mennesker i pereforien. Jeg ønsker ikke bruke tid på de som er mest opptatt av å fortelle hvem de er, med ord, når handling sier noe ganske annet. Hvorfor skal jeg bruke tid på noen som bare ser seg selv og knapt nok det? Jeg orker ikke det mer. Ei heller fasade folket, der det er så viktig å bare ta seg bra ut, snakke om jobb, bare være venner med par, de som passer i A4 rollen... NEI takk, orker ikke mer fjas. Jeg oppfattes kanskje som sær, men vet du, det bryr jeg meg ikke om... Jeg er fortsatt meg selv, bare i en stødigere utgave. Jeg ønsker ikke å være som alle andre, fasade er oppskrytt... Hvorfor i all verden skal alle være så like? Vel, nok for i dag... kan hende jeg må skrive mer om venneskap.. Tiden vil vise.

Likes

Comments

                             ...........min største utfordring.....enda....

Hvordan skal jeg bli klok på mennesker? Jeg har studert menneskers atferd i hele mitt liv...om enn ubevisst på en måte. Ja, for da jeg var liten var det studering fordi jeg måtte være på vakt...se enhver mulighet for fare. Hos meg omhandlet fare , mennesker. Mennesker var det farligste jeg visste, men samtidig det beste. Jeg har alltid søkt mennesker, på tross av min ryggsekk. Jeg fikk alltid høre at jeg aldri var hjemme...av mine foreldre.. Tro hvorfor? Det var ikke sant, jeg var mye hjemme, altfor mye hjemme. De holdt stramme tøyler på meg, og mine søsken. Ikke bokstavlig, men verbalt....manipluerende. Trussler. Beit det på meg? Ja, det gjorde det..men likevel vanket det kjeft og juling, selv om jeg forholdt meg til reglene. Jeg visste ikke hva jeg gjorde galt..og med hånden på hjertet , det skjedde ikke ofte at jeg trosset mine foreldre. Kunne sikkert gjort det, for jeg ble behandlet som dritt likevel.

Foreldre , de som skal oppdra oss og lære oss om verdier, rett og galt... Det var et sørgelig dårlig foreldrepar jeg fikk utdelt. Jeg unner ingen en sånn oppvekst, det er ganske enkelt helt for jævlig.. Enda den dag i dag, kan jeg ikke huske å ha fått hverken kjærlighet eller trygghet fra dem...Misbruk derimot, har det vært i bøtter og spann. Hvordan skal et barn med slike foreldre få gode verdier med seg? Jeg vet ikke helt, men jeg snappet nok opp litt her og der. Fra jeg var ganske liten har jeg likt den gyldne regel.. "Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg." Det lærte jeg ikke hjemme... muligens på skolen.. Hvem vet?? Iallefall så har jeg prøvd å være snill mot andre mennesker. Jeg har prøvd å beskytte, vært lojal og lyttende. Saken er vel at jeg har vært for lyttende, og sett andre.. Allikevel er det bedre enn at jeg skulle ha valgt retningen mine foreldre lærte bort. Ikke at jeg er noen helgen, det er ikke det. Jeg vil bare understreke at en har et valg, på tross av det en har lært. En kan velge det som kjennes rett for seg. Jeg måtte komme meg langt bort fra opphavet, før jeg fikk være meg selv mer og mer. De hadde dessverre makt over meg i mange mange år etter jeg flytta nordover. Det skjønte jeg ikke da..

Det er vanskelig å oppsummere kort, hvordan de har manipulert, brukt vold , både psykisk og fysisk. Jeg er rolig for tiden, stabil . Det er godt å kjenne at jeg står med beina trygt planta på jorda. Jeg kjenner også på en tomhet.. hva skal jeg nå gjøre? I de periodene jeg har jobbet intensivt med mine traumer/minner, har det vært en heldagsjobb i seg selv. Nå skal jeg slakke tempo...hva f..skal jeg da gjøre? Jo, i følge terapeuten kan jeg prøve å fylle tomheten med gode opplevelser. Store traumer tar plass ..og når de begynner å plasseres der de skal...kan tomheten komme. Den kjenner jeg på. Har kjent på den i tidligere prosesser også. Da har jeg ofte flyktet inn i noe annet.. gjerne dratt på besøk, overdreven turgåing.. eller testa litt nett dating. Bare at tidligere var jeg urolig også. Det er en dårlig kombinasjon med å treffe nye mennesker altså +++. Jaja...jeg gjør ikke sånt lengre.. rømmer fra meg selv altså.

Mange som spør hvorfor jeg ikke vil ha hund eller katt... så jeg ikke er alene.. Kunne ikke for alt i verden tenke meg det akkurat nå. Jeg har hatt så mye ansvar i mitt liv, at jeg setter pris på å være alene. Katter er forresten uaktuelt uansett..snikete, uforutsigbare.. Jeg misliker dem ikke altså, bare vil ikke ha. (så er jeg allergisk.) Vel, liker hunder, men jeg vil ikke ta på meg det ansvaret. Jeg har trengt å være alene, konsentrere meg om meg selv, rett og slett. Hvis jeg skulle tatt meg kjæledyr i denne prossessen, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg hadde viet oppmerksomheten til dyret, ikke meg selv. Jeg er glad jeg ikke har flyktet inn i noe annet. Det var på tide å gjøre sluttinnspurten. Tror det handler om å få ta hensyn til meg..ikke ha ansvar for andre. Jeg måtte dekke andres behov hele tiden i barndommen.. Orker ikke det nå. Det er en tid for alt, vil jeg tro. Først og fremst er jeg glad for at jeg ikke flykter fra meg selv mer, så rart det enn høres ut.. Å bli venn med seg selv, høre mine egne behov, det er fremskritt det. Jeg har selvsagt en vei og gå i forhold til det å ta signal fra meg selv, min kropp og min psykiske helse.

Jeg har vært litt syk i det siste, sånn forkjølelse og influensa.. Det er sjelden jeg har. Det har gjort at jeg har holdt meg hjemme, tatt det med ro. Mye alenetid. Det har vært deilig. Jeg har ikke vært nedstemt heller, og bare det er en god ting. Jeg reflekterer mye, ser sammenhenger tydeligere. Jeg ser at jeg fikk kontakten med følelsene, fra barnet i meg (lille meg) ganske fort på Modum Bad. Det skjedde forøvrig så mye da, at jeg først nå kan erkjenne det. Jeg opplevde å bli sett, hørt og trodd på. Dette har nådd inn til den lille i meg. For de ordene, med tilsvarende handling, de sitter. De er små skatter jeg kan ta frem og kjenne på. Et menneske som ikke er her mer, som gav meg noen gode ord. Vedkommende sa det var "to" i meg, altså jeg har tæl sagt på en annen måte. Det sa h*n etter jeg berettet om da jeg tok et oppgjør med min far. H*n sa også at mine søsken ikke er mine sannhetsvitner. Det var fint å høre, for de vet ikke hvordan det var å være meg. Det er ikke så ofte gode ord når inn til meg, men altså dette fine mennesket, nådde inn. Takk 💜 Ble også berørt når jeg fikk høre at vedkommende ikke er her mer. Jeg berøres ikke alltid så lett.

Så ser en rundt om i verden, i lokalmiljøet... Livet er urettferdig. Noen går bort unge, noen er gamle.. Jeg tror nok det er forutbestemt. Nå er snart november over og julemåneden kommer. Det er godt å tenke på at jeg får tilbringe noen timer på julaften med mine barn. Det er den beste gaven jeg kan få. Det er så utrolig godt å ha dem rundt seg. Jeg er så utrolig glad i dem, stolt av de fine unge voksne de har blitt. Tror jeg kan sprekke av stolthet. Det pleier jeg å si, men sikkert ikke ofte nok. Jeg liker å si det, vise det, når vi møtes. Akkurat sånn jeg synes det skal være. Jeg har sluttet å grue meg til julen, som jeg gjorde endel år. Noen år lot jeg som det var vanlige dager, orket ikke forholde meg til det. Den tiden alle liksom skal ha det så koselig med familie. Samlet. Joda, noen har det nok sånn. Mange har det ikke sånn. Det fine er at en kan lage seg sin egen juletradisjon. På nytt og på nytt. Jeg skal kose meg med mine barn i alle fall. Kanskje har noen andre tid til meg også..Uansett klarer jeg å lage meg gode dager.

Jeg skal skrive innlegg om vennskap snart... hihi.. har utsatt det. Jeg må liksom kjenne det helt, akkurat når det skal skrives. Sånn er det med alle innleggene her. Har også et om storebror, et til mor.. Ja, får bare ta det underveis. Tenker at dette er en del av å integrere det helt og fullt. Ta inn alt dette, at det er meg det har skjedd. Jeg har overlevd. Jeg er ikke motløs, men det er tomhet. Det er dager der jeg føler jeg skulle vært et annet sted..som ikke er et sted. Skulle hatt dager med gjengen på Modum Bad. Godplassen min. Savner det ukompliserte med å være i et fellesskap du er akseptert som du er. Ikke minst, forståelse og ikke noe prestisjejag. Jeg skulle gjerne gått tur med min venn⚽ I mellomtiden kan jeg hente frem gode minner.Takk du, som støtter meg, gir fine tilbakemeldinger. Jeg setter pris på deg. ⚽

Likes

Comments

                                             Nest siste EMDR i dag....

Så var det tirsdag, og jeg har vært hos terapeuten min. Tenk, nest siste gang, hos han om ikke annet. Forrige uke var han syk, så da mistet jeg den timen. Jeg er fortsatt stabil, og er mer og mer meg selv. Står stødig på egen ben, sterkere enn før. Jeg har det tålig bra om dagen.. Det er ikke galt det. Jeg håndterer godt diverse situasjoner, og jeg bruker de verktøyene jeg har fått. Vel, i dag altså...har jeg vært hos han. Fint å se han igjen, en god terapeut faktisk. Lett å snakke med, han har aldri sagt noe som har trigget meg. Det er ganske utrolig egentlig. Min egentlige terapeut har nemlig gjort det mange ganger. Hun virker ganske ubetenksom inn i mellom. Anyway, han lurte på hvordan jeg hadde det. Så jeg oppsummerte kort, og hadde behov for å snakke om mine reaksjoner den forrige timen. Jeg måtte si som sant var, at jeg fikk litt sjokk, at lille meg iallefall fikk det.. Noe av det han snakket om rett etter beskjeden om at vi måtte avslutte, hørte jeg ikke... som om jeg var laaangt borte. Så var det det at jeg planla videre..men så kom all gråten og følelsene..

Jeg sa jeg trodde jeg hadde truffet på noe om tap, for jeg var helt tom resten av den dagen, for 14 dager siden. Allikevel kunne tapet være litt nytt, men hovedsaklig gammelt. Vondere å tape noe bra, enn dårlig. Han hadde ikke sett at jeg fikk litt sjokk... Så noen er vel fortsatt god på å reagere uten noen ser det...Allikevel kom det mange tårer..så sunnhetstegn likevel. Jeg sa også at jeg var mer overrasket over egen reaksjon i forrige time, enn over selve beskjeden jeg fikk. Igjen viser det vel at jeg ikke kan styre følelsene mer, sånn som før. Akkurat hos ham, har det vært ok å vise det også. Trygg der. Det er rart hvor mye som har skjedd egentlig. I dag jobbet vi litt med en gitt situasjon, der jeg evt. skulle i kontakt med min mor. Skulle se for meg dette og finne en setning som passer med følelsen jeg får da. Jeg har ikke verdi, den kom igjen. Så skulle jeg se om jeg kunne velge et dyr, hente en styrke fra det dyret, ta det med meg i den gitte samtalen. Hvilket dyr spør han? Det første som slår meg er en tiger.. Styrken og den er litt skremmende,... Eller kanskje en isbjørn sier jeg.. drøfter litt.. Han lurer på hva jeg vil hente fra dyrene? Isbjørn brukte jeg i forhold til min far, da jeg var på modum. Da hadde jeg visualisert og plassert han på nordpolen. I ett bur, voktet av to isbjørner. Det hjalp i jobbingen den gangen. Så jeg skjønner hvor han vil hen, terapeuten, mht å hente en styrke hos et dyr.

Jeg tar lille meg i hånden, har tigeren med, styrken og selvsikkerheten dens. Så jobber vi. Jeg ser for meg, og jeg vet hvorden mor vil svare meg, om jeg ringer. Hun vil skynde seg å spør hvordan det går, som om det er hun som ringer.. Sånn er hun..jeg kjenner henne. Tigeren gir meg vel litt styrke, tenker at jeg vil svare henne med at hvorfor tar du styringen?? Jeg kjenner iallefall en styrke.. Lille meg kommer mer frem, hun har sett på fantorangen.. Mor ser meg ikke, hun snakker bare om seg selv. Så kommer forskjellsbehandlingen frem.. kommer bilder fra nåtid og gammel tid.. Det gamle så sier mor til lille meg, at du er dum (NAVN)... Så sier lille meg at det ikke er noen andre som hører det, for mor sier såt når vi er alene. Snufs.. Jobber litt til, så sier lille meg at det er tungt at foreldrene mine ikke liker meg. Da er det mye følelser, i alle fall tristhet.. Litt tårer.. Vi jobber videre...lille meg sier at vi ikke skal la mor definere vår verdi mer... "Vi" klarer oss.. samtidig sier lille meg at det er andre som liker oss. Det kommer eksempler fra mødre til venninner fra barndommens tid, en inngiftet tante... Han lurer på om jeg klarer å tro på det? At noen liker meg? Ja, noen ...de som viser det med mye følelser.. Litt troen på at vi klarer å se at ikke mine foreldre skal definere verdien min/vår. (lille meg og voksne meg) I neste økt ser jeg også meg selv som barn, jeg ser lille meg, som står og ser opp...med øyne som ber så inderlig om hjelp...om å bli sett... da renner tårene... Jeg får vondt av meg selv, eller det at noen kan skade et lite barn.. det lille barnet, det var meg. Det er trist.Men sånn var det, jeg kan ikke gjøre noe ugjort.. Jeg må allikevel kjenne på det inni mellom. Vi pratet endel om verdi og det å kunne ta imot ros.. Jeg husker ikke så mye i skrivende stund. Han forklarer vel at når det har vært så mye negativt, er det vanskelig å komme på pluss siden. De som ikke har hatt den bagasjen, kan lettere ta imot..så de er på pluss siden mht ros. Klarer å ta litt inn da, men det er vanskelig.

Avsluttningsvis lurer han på om jeg har planer om å ringe mor? Ikke planlagt sier jeg, men det kan jeg ta impulsivt om så. Det hadde vært interessant å høre om hvordan det ville gå, sier han. Så kan tenkes at jeg bør teste det ut. Jeg spør han hva han tenker i forhold til videre behandling. Han sier han synes det hadde vært ok å se hvordan jeg klarer meg på egenhånd. Så han mener da tydeligvis at jeg håndterer ting ganske bra. Jeg skal si at jeg har vært inne på tanken selv også. Han hadde iallefall gitt beskjed til VPP at vi skulle avslutte hos ham. Så får vi se. Jeg liker å klare meg selv, og har ellers en god lege. Så vi får se. Er ikke skrevet ut heller, for det må VPP gjøre. Får høre senere med dem. Så jeg er litt sliten nå, men det pleier å være sånn etter EMDR. Dessuten er jeg blitt forkjølet. Dagen blir rolig i dag. Kose meg med strikketøy. Ha en fin-fin dag der ute.

Likes

Comments