Litt betuttet i dag...

Det er fortsatt roligere tider, litt aktivering innimellom. Det kjennes stort sett som uro/ rastløshet.. Kommer og går, over flere dager. Har håndtert det bra da. Litt mer meg selv, mer latter og glede. Tidlig ute til terapi i dag, som vanlig. Venterommet er fullt, nesten.. Lite kjente fjes..bortsett fra noen terapeuter som går forbi. Blir hentet inn til timen og han lurer på hvordan det går. Sier som sant er, at det er ganske stabilt. Bare den uroen/ rastløsheten. Aner ikke hva som utløser den heller. Snakker litt og han sier det er bra jeg er bedre, mer stabil. Vi må avslutte denne ... Så husker jeg ikke mer hva han sa... Jeg og lille meg får litt småsjokk..hva sier han? Han forteller at det er så stort press på han og de har så mye å gjøre på BUP. Så vi må tenke på å avrunde dette. Jeg blir helt paff... vet ikke helt hva jeg skal si. Samtidig skjønner jeg som voksen og tenkende menneske, hva han sier. Jeg stivner litt innvendig. Han sier vi skal ha timene vi har satt opp og muligens noen til i neste mnd. Jeg er helt satt ut.. Jeg prøver å legge et lokk over det..

Vi snakker litt om dette, han foteller at egentlig er dette et veldig sjeldent tilbud jeg har fått hos ham. Det er ikke vanlig at det gjøres slik. Jeg var ikke klar over at det var så sjeldent dem gjorde dette. Føler jeg er veldig heldig da, som har fått dette med meg. Meeen... jeg er litt på sidelinjen nå..både i timen og i etterkant. Vi tok frem bildet, og skulle se på egenverdi. Jeg får bare opp nåtiden, hva gjør jeg nå? Hvem skal jeg gå til etterpå? Jeg ser for meg en psykolog jeg vil gå til.. Sier til ham i pausen. Prøver å få frem bildet.. Så kommer lille meg frem, hva gjør vi nå? Så kommer tårene... jeg er helt satt ut sjøl.. skjønner ikke helt hvorfor jeg bare vil grine.. Jeg klarer ikke stoppe dette heller... så dukker psykologen min fra MB opp i økten. Jeg som voksen prøver å trygge lille meg, si det går bra. Vi snakker i pausene.. Jeg sier hvordan jeg tok det gode fra MB med meg hjem, i hjertet. Opplevelsene. Det å bli sett, på godt å vondt, det å få rett hjelp. Er redd for å miste det.. Så snakker vi mer, jeg føler meg litt dum.. Skjønner ikke hvorfor jeg reagerer så mye, så spontant.. Bare vil gråte... Jeg er på en måte "lille meg" i hele meg. Bare lei meg...vi mister tryggheten. Så må jeg trygge lille meg igjen, vi mister ikke. Vi kan ta med oss dette videre, sånn vi gjorde med MB.

Samtidig er jeg så sjokket over hvordan jeg ikke klarer å kontrollere mine følelser... Jeg tror ikke engang jeg skjønte det der på kontoret..men det var mest lille meg som reagerte. Tap... Samtidig reagerer jeg som voksen også, men jeg er jo vant å takle sånt. Så det ligger mye i det gamle, følelsen av å bli sett, få rett hjelp.. Det mister vi nå.. Jeg klarer meg godt, ikke det, men det er så merkelig å kjenne på at lille meg reagerer så mye. Nesten litt små flaut hvor gråten kom spontant. Men kanskje det skal være sånn? Dessuten snakket jeg rett fra levra, ikke filter heller. Samtidig redd for å bli misforstått. Skjønt det ikke er noe å misforstå. Bare å sitte å si direkte til terapeuten at jeg har følt trygghet hos ham. Sikkert ikke uvanlig, men jeg har vel aldri sagt det så direkte før. Så kommer det også frem igjen, at jeg som barn ikke hadde lov å ha følelser, trist...så kom det med å like noen...fikk ikke lov til det heller. Kan det være det og som gjør at det er så vanskelig å si`? Å like noen, det er  helt ufarlig. Så er jeg dessverre helt feil programmert. Ikke lett å skjønne dette.. Vi stoppet på et sted der jeg var rolig. Snakket litt , men det husker jeg ikke noe av. Iallefall rolig da jeg gikk ut. Fortsatt litt tom..men fattet. Jeg kjenner en sorg... jeg tror det er gammelt... Nå får jeg prøve å kjenne etter og slappe av. Uendelig mye trishet...så dette har nok truffet rett i gammelt ja. Tap.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

                            ..hvordan står det til med den??..

Tirsdag og EMDR igjen. Jeg nyter for tiden at det er mye roligere mellom behandlingene. Lite og ingen trigging, lite aktivert. Det er vist også målet i følge min terapeut. Så bedringen kjennes veldig ok ut. Selv om det er tøffe tak i timene med ham, så er det godt å ha litt "fri" utenom timene. Det dukker opp småting da, men det takler jeg tross alt godt. Vi har et bilde jeg jobber ut i fra, så det måtte frem igjen. Hvordan reagerer jeg? Hva skjer med meg? Bildet glir unna, ganske fort. Så vil han at jeg skal kjenne etter hva slags verdi jeg har, når jeg ser på bildet. Da vi startet med dette bildet, hadde jeg ingen verdi. Det var min følelse når jeg tok frem bildet av mor og storesøster. Jeg kjenner at jeg har verdi nå, når jeg ser på bildet. Kanskje på en skala fra 1 til 10, bort i mot 3-4.. kanskje. Så ber han meg kjenne etter i kroppen, hvordan føles det? Kjennes det sant ut? Det kjennes rett ut i forhold til søster, men ikke i forhold til mor. Jeg blir likevel fylt med litt irritasjon, søren heller, klart jeg har verdi..det vil jeg si til henne. Så ber han meg kjenne etter på nytt.. Det er noe som stopper i meg, motstand.. Vondt i magen, klump i halsen.
Lille meg sier mor er dum, så etterhvert sier hun at mor ikke ser min verdi. Mor synes jeg er dum. Ikke videre trist til nå. Så dukker min storebror opp. Jeg sier jeg vet jeg har verdi overfor mine to eldre søsken. Så blir jeg tristere. Min storebror, han prøvde å passe på meg, beskytte meg..men det var ikke helt enkelt. Lille meg sier at storebror er snill, han passet på meg, men han hadde det heller ikke så greit. Han var alltid snill med meg. Lille meg kommer frem med alle følelsene.. Åhh, så glad hun var i storebror. Hva skjedde på veien? Hun er trist, han represtenterte trolig det eneste av trygghet jeg hadde. Blir så lei meg.. jeg blir satt ut. Lille meg viser samholdet vi hadde, til langt opp i ungdomsårene faktisk. Vi hadde galgenhumor, støtte i hverandre vil jeg tro. Egentlig ville jeg bare grine hos terapeuten, men jeg må jo jobbe videre. Så sier lille meg i en økt, unnskyld storebror. (vil ikke si navnet) Lille meg ville og beskytte storebror, men det gikk ikke med de foreldrene våre.
Det kjennes ut som om lille meg har skyldfølelse overfor det. Det at hun ikke kunne beskytte storebror heller. Terapeuten spør om det er noe jeg kunne tenkes å videreformidle til storebror. Jeg vet ikke jeg, for han vil ikke høre om fortiden. Terapeuten mente det ikke sånn, men om lille meg tror om det er greit å si til stroebror? Altså som om storebror hører, når vi tar neste økt. Jeg ser nå hvor bokstavlig jeg tok det..og hvor dypt inne i minnene jeg var. Det er så rart. Vi fortsetter..og lille meg sier det til storebror..og det kjennes nok ut som om det ville vært fint for storebror å høre. At han var min trygghet, min støtte, i mange år. Det er som om jeg har fortrengt dette også. Han var tross alt bare et barn han også, bare 1 1/5 år eldre enn meg. Åhh, lille meg kjenner savnet etter storebror..han var så snill med meg. Aldri slem som barn og ungdom, mot meg. Det er som om noe viktig går opp for meg. Så kommer flere minner..det var han som hjalp meg med lekser, spesielt når jeg gikk på ungdomsskolen/ videregående skole. Det var ikke så ofte jeg ba om hjelp da..men da var det han som hjalp. Han ble ikke sint han. Jeg husker tydelig at mor sier, spør .............(storebror)..
I pausene er jeg trist, tårenr renner...sorg.. Vi snakker litt og jeg må fortelle at det var så vondt da han ble sint på meg i voksen alder. Han ble sint da jeg sa i fra, begynte å snakke om de grusomme familie hemmelighetene. Jeg sier jeg tror det er mye følelser, for vi var så sammenknyttet før. Kan det være noe annet og, spør terapeuten? Kan være at jeg snakket bare. Det er vanlig å reagere med sinne, i forbindelse med sånn hemmeligheter, sier han. Vi jobber videre. Så skjønner jeg, det kommer opp noe. Det var så vondt å "miste" han...fordi vi hadde et godt forhold. Det kjennes som et større tap enn de foreldrene våre. Blir bare tristere og tristere.. Tårene renner.. Jeg sier jeg har så vanskelig for å slippe noen helt inn på meg, regne med noen.. Skjønner litt mer nå, hvorfor. Det tapet jeg opplevde når storebror og jeg mistet det fine vi hadde, kjennes veldig vondt ut. Jeg kan lett skyve bort folk, når jeg synes det ser kjent ut. Det er mye vondere å skyve bort noen du er innmari glad i, enn noen en har bare dårligere opplevelser med. Så ja, storebror han nok vært min beste venn, og trygghet..i mange , mange år.. Tårene renner nå også.. Har aldri sørget over det tapet..
Ikke vært klar over det heller...ikke sånn som nå. Terapeuten lurer på om det er noe jeg kunne tenke å si til ham, i vireligheten. Ja, sier jeg.. Har tenkt en stund på å skrive et brev til ham. Ikke tenkt på å formidle dette da, men det tror jeg at jeg fint kan gjøre. Kan du gjøre det uten å evt. få respons også? Ja, ikke noe problem, hvis jeg bestemmer meg, så trenger jeg ikke noe tilbake. Kanskje storebror vil ha godt av å høre dette? Jeg tror det. Anyway, vi avslutter når det er sånn. En litt fin ting å tenke på. Jeg var gørr sliten etter timen.. Ikke aktivert , tårene kom ikke før nå. Skal finne litt bilder å se oss sammen, sette pris på det vi hadde. På en måte skjønner jeg nå bedre hvorfor jeg ikke tar noen helt inn.. forstår det med følelsene også nå, og minnene. Skjønner at jeg fortsatt ikke klarer å se helt at det går an å like meg, være glad i meg. Jeg forstår det med den tenkende hjernen, men ikke helt inn til lille meg.. Litt kanskje.. Jeg tenker litt.. Min storebror er kunnskapsrik, omsorgsfull, har humor, er snill..elsker fotball.. Hmm.. Ikke så ulik en meget god venn jeg har. Med hensyn til gode egenskaper. Min gode venn, du betyr så mye for meg.⚽
Det er nok for i dag. Har et innlegge som jeg enda tygger litt på.. Det angående vennskap. Kommer plutselig det. Ha en fin- fin kveld. 🌸

Likes

Comments

                                      ...litt nye gamle følelser i dag....

I dag var jeg til behandling igjen, hos terapeuten. Jeg var aktivert store deler av fredagen, lørdagen og søndagen. Urolig i kroppen, fikk ikke roet helt ned. Var likevel tilstede, ingen bildet fulgte med. I dag kjente jeg uroen på venterommet,men ikke noe mer enn før. Mange folk der da, til en forandring. Fikk endelig sett et kjent fjes jeg hadde ventet på. Anyway, så ble jeg hentet inn på kontoret til terapeuten. Han lurte på om jeg var snill med meg selv? Og hvordan det gikk med meg. Oppsummerte litt kort for ham. Så skulle jeg ta frem bildet. Dette bildet sier han, representerer så mye mer enn det som situasjonen sier. Dvs. at minnnene og følelsene kommer løpende frem bare ved synet av det bildet, ikke bare fra den situasjonen bildet var. Storesøster sklir fort unna..mor også mer enn før. Likevel ser jeg henne i den alderen bildet er fra. Kjenner, ser du noe mer sier han? Kjenner uro, ubehag i magen..så dukket plutselig fattern opp også. Hvordan kjennes det? Da blir aktiveringen høyere,jeg er redd, jeg føler en slags kvalme.
Han spør hva jeg tror vi skal jobbe med? Han sa jeg,det gir størst ubehag denne gangen. Likevel ser jeg han i den alderen jeg så han sist,altså gammel. (8 år siden) Lille meg er redd ved synet av dette bildet, pusten holdes igjen og ubehaget bare øker..noen tårer kommer, i redselen. Lille meg sier at pappa er ekkel, pappa er sint.. De følelsene som følger ekkel..er ganske sterke..og uten at jeg ser bilder...er jeg livredd..og jeg vet hva det handler om. De seksuelle overgrepene. Jeg forteller til terapeuten.. Jeg sier også at jeg er redd for å se flere bilder av dette, voksne meg er redd. Han spør om det går an å se på det litt lengre ifra? Ja, kanskje sier jeg.Så minnes jeg at han har sagt at jeg ikke trenger å fortelle i detalj. Da går vi videre. Fortsatt livredd, det er ekkelt...men jeg slipper å se noen bilder. Lille meg er så redd. Må trygge henne, si hun er god som forteller. Pause. Så kommer det fra "lille meg" i neste økt, jeg vil ikke ha han til pappa.. Samtidig ser jeg min onkel, som jeg likte. Han spør meg om det er positivt med den onkelen, ja sier jeg. Den eneste voksne jeg likte,følte var snill med meg.
Så kommer det mer fra lille meg. Jeg vil ikke gjøre det mer, det er ekkelt. Det er urettferdig. Senere kommer det også; jeg er ikke spesiell for noen. Lille meg er lei seg, men samtidig som "hun" stadfester det. Han lurer på hva jeg mener, terapeuten altså. Det lille meg mener, er at hun ikke er spesiell for sine foreldre, sånn som barn skal være. Det kjennes sårt, men ikke så sårt som før. Denne tanken har vært der mye før. Samtidig kommer det at de kan ikke gjøre meg vondt mer, fra lille meg. Dette er positivt. For det kan de ikke, de kan ikke skade meg mer. Det gamle dukker opp, men jeg har verktøy til å håndtere det. Sliten etter den økten. Tror jeg bare får kjenne på litt av hvor sterke de følelsene egentlig er. En forsiktig tilnærming kanskje, vet ikke. Jeg har ikke kjent mye på disse følelsene, det har liksom vært skilt fra meg det, sammen med bilder. Heldigvis. Håper bare jeg blir skånet fra å kjenne på det sterkeste av bilder og følelser. Allikevel er det sterkt nok i haugevis.
Det er likevel godt å være der, få hjelp. Det er etterlengtet det. Har hørt endel på en fin joik i dag. Daniel's joik av Jon Henrik Fjellgren. Den er sterk,fin .. Handler vel om sorg. Lukker jeg øynene og bare lytter, så kjenner jeg inni meg at min sorg rører seg. Musikk har alltid hjulpet med i bearbeiding og eller i livet. Så hører jeg gjerne om og om igjen.. Mon tro om det er faren min som skal være tema fremover.. Får ta det som det kommer. Ha en fin fin ettermiddag.

Likes

Comments

Fikk plutselig mer stoff til denne overskriften...surprised? Not me...

Først kan jeg si hva manipulering er: "Manipulere, ofte brukt negativt om å påvirke andre ved midler som de ikke har oversikt over og derfor ikke kan verge seg mot." (Kilde;store norske leksikon) Ja,så er det altså sånn min verden var som barn. Jeg ble lurt til å tro at andre mennesker var sånn og sånn, fortalt av mine foreldre. Det var aldri, merk deg, aldri noe positivt de hadde å si om andre mennesker. Nedsettende kommentarer om andre, opphøyende om seg selv. Som barn er du prisgitt dine foreldre,du tror på dem,for du vet ikke om noe annet. Selv om jeg var livredd mine foreldre, så trodde jeg likevel på dem. Det var der jeg skulle få mat, en seng og sove i. Jeg skulle også få trygghet og kjærlighet, men det fikk jeg ikke. Å vokse opp i slikt kaos av frykt og et sant helvette, så blir en vant til å takle utfordringer selv. Så det er ikke så rart at jeg ofte står i for mange utfordringer, det er dessverre "normalt" for meg.

Jeg ble som oftest manipulert med ord da, og så var det selvsagt trusler. Mor kunne bruke oss søsken mot hverandre, uten vi skjønte det da, at det var det hun gjorde. Roste et av mine søsken til meg, men ikke til den det gjaldt. På den måten får ikke søskenet den rosen den skulle ha, og jeg sitter der å får ingenting. Søskenet får en verdi,mens jeg ikke får det. Ser du den? De fortsatte manipuleringen opp igjennom årene. Jeg var voksen før jeg skjønte endel av dette spillet. I dag skjønner jeg det så altfor godt. Ikke i den forstand at jeg skjønner hvorfor de gjorde det altså..men jeg skjønner spillet de drev. Alle deres behov var viktigst. Så måtte det lyves for å få historien til å se best mulig ut for dem. De stod ikke for noe de hadde gjort. Kanskje trodde de at de slapp unna med det? Det gjorde de for så vidt lenge...

Jeg har forøvrig ved flere anledninger tatt det opp..men ikke fått støtte akurat. Skjønt min mor var veldig på å være enig i alt det gale han hadde gjort. Saken er at hun gjorde nesten like mye galt. Det svir så i hjertet mitt. Det er dager jeg ikke føler jeg har verdi for noen.. For de dagene er jeg "liten" i følelsene. Så kommer sorgen, sorgen over tapt barndom. Jeg måtte nemlig tjene penger om somrene i noen år, så min far skulle slippe å jobbe. Mor sier hun ikke visste, men klart hun gjorde det. Hun var lat...jobbet ikke selv. Jeg har måttet høre på hennes klaging hele livet mitt. Hvor fælt hun har/hadde det.. Hun snakket stygt om min far, om sin mor,om sine tanter og onkler,om sine unger,om sine barnebarn... Hvis ikke hun fikk oppmerksomheten, så var det klart noe feil med alle andre. Sånn var han også, iallefall på med dette med oppmerksomhet, og snakke stygt om andre folk.

En kan jo spør seg hvorfor jeg hørte på dem..men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte rett og slett fysisk langt bort fra dem, for å lære å se mennesker på en ny måte. For å lære folk å kjenne. Jeg har vært naiv, jeg har vært imøtekommende og lyttende. Jeg har gitt folk en sjangse..altfor mange har fått mange sjangser hos meg. Kanskje jeg skulle lære det sånn, ikke dømme eller tro på andre, før jeg erfarte det selv. Jeg liker å gjøre opp egne meninger. Så om jeg har gått på trynet altfor mange ganger, så har jeg gitt folk en sjangse..erfart hvordan de er sjøl. Stolt på deres ord, for å oppdage at det ikke stemmer. Det er nemlig så at når ord og handling ikke samsvarer, så se på handlingene. Jeg ble foret med mange ord, men de var ikke fine en gang.

Jeg er blitt god på å "lese" mennesker. Noen har vært i livet mitt i mange år, så jeg kjenner deres handlinger. Her om dagen var jeg på kafe og treff ei venninne. Lenge siden vi møttes sist. Denne damen er atferdsmessig ganske lik min mor. Så jeg ser henne ikke ofte, etter eget valg. Dette møtet ble både koselig, men også bare en stor bekreftelse av hvordan hun er. Hun glemmer at jeg kjenner henne, har kjent henne lenge. Hun sitter å mater meg med ord hun ønsker jeg skal tro på. Jeg gjør ikke det, jeg kjenner henne altfor godt til det. Hun sitter ofte å snakker om hvor empatisk hun selv er, hvilke gode egenskaper hun innehar. Nå var det det at hun navnga et par venninner, og sa at de ble så rolige av henne. Snakket til henne og følte seg trygge. Hvorfor sitter en å sier sånn om seg selv? Planter ord som hun håper jeg sluker rått eller bekrefte. Jeg gjør ikke det, for jeg kjenner henne altfor godt til det. Jeg er ikke urettferdig heller, så jeg slenger ikke noe i ansiktet på henne. Hun forteller om den som har den krisen og den som har den.. Så sitter det ei dame foran henne, som har en mye tøffere historie enn noen av dem hun snakker om, inkludert henne selv. Hun har ingen empati overfor meg. Hun vil at jeg skal se på henne som den personen hun snakker så pent om, seg selv. Hun glemmer at jeg kjenner henne og har gjort det i 24 år.... Jeg nevnte for nesten et år siden til henne, at jeg hadde ei god veninne som virkelig så/ser meg. Sånt legger hun merke til nemlig. Så nå ønsker hun vel at jeg skalbekrefte at hun er fin å snakke med.

Jeg gir henne ikke den tilfredstillelsen ..da vil jeg lyve. Hun her sammenligner alltid seg med hva jeg sier, uansett hva jeg sier. Hun har det alltid verre. Jeg har sluttet å lufte mitt til henne, for mange år siden. Hun griper enhver situasjon til å snakke om sitt. Så sitter hun å mater meg med sånn hun vil det skal se ut...så glemmer hun hvor godt jeg kjenner henne. I motsetning til henne, lytter jeg når hun prater. Så når hun sitter å sier hun ikke prater om sykdom og symptomer over hodene til barna sine, glemmer hun at jeg har observert dette i alle årene jeg har kjent henne. Jeg har også sagt noe om dette sykdomspratet til henne. Da ble hun så fornærmet at du ikke aner det. Hun har det så fælt.. Det var hun som sa hun visste akkurat hvordan jeg har det, da jeg første gang sa jeg var seksuelt misbrukt, for hun var blir voldtatt. Et enkelt traume av noen utenfor familie, er noe helt annet enn relasjonstraumer over mange år. Så kan jeg ramse opp mer..gjør ikke det. Det bare forbauser meg, at hun tror hun kan manipulere meg til å sluke hennes gode ord om seg selv. Jeg lar meg ikke manipulere av henne. Ble ikke spes trigget heller, bare forbauset over hvor egoistiske mennesker kan være.

Frikst i minne samtalen med min mor også, for et par tre dager siden. Jeg følte bare jeg måtte ringe..gammel vane. Jeg tror ikke jeg hadde hatt noe problem med å bryte nå, med henne. Jeg skal likevel vente til jeg har funnet min måte å gjøre det på. Jeg synes ikke hun skal slippe unna så lett. Hun skal virkelig få høre at minnene kommer tilbake. Allikevel skal jeg leve med det valget, den måten jeg gjør det. Jeg orker bare ikke mer late som... Jeg fikk endelig gitt bort et leksikon som min far tvang meg til å kjøpe for mange mange år siden. Han solgte det da, og drev å skrev falske kontrakter osv. Jeg har alltid vært glad i bøker da, men nå stod det bare der og minte meg om tvangen. Fredag ettermiddag forsvant det ut av leiligheten min. Hadde mest lyst til å gi damen en klem for at hun tok det. Hun visste jo ikke. Fikke ikke solgt det heller,for folk bruker internett til å slå opp nå. Mye enklere selvsagt. Nå ville jeg bare ha det bort fordi det var vonde minner med kjøpet. Brukt mange tusen på det gitt. Så for å si det sånn, summene for hvor mye penger han har tatt fra meg....er ikke små. MEN det verste er alt de har utsatt meg for som barn/ungdom og voksen. Jeg håper at det snart kan bli lettere for meg. Syns jeg fortjener litt medgang jeg.

Likes

Comments

                                                         ...liker jeg ikke....

Her sitter jeg, nettopp spist lunsj. Jeg har vært hos terapeuten i dag, EMDR igjen. Jeg har merket lite aktivering i det siste, som jeg skrev i forrige innlegg. Det er i grunnen godt det, at det har roet seg. Jeg merket likevel litt uro før jeg kjørte hjemmefra i dag. Litt spent på behandlingen og litt spent på om det var glatt ute. Jeg har ikke fått sikftet til vinterdekk enda. Var kommet snø på fjellet her i nærheten i natt. Skjønt det blir ikke liggende. Så var det bare å komme i gang. Han lurte på hvordan det hadde vært siden sist. Jeg forteller litt om at det er roligere,at jeg registrerer mer, mindre irritasjon..sover bedre og uten medisin. Så bedringstegn på flere måter.

Han ber meg finne frem bildet, og si hva som skjer. Jeg ser så vidt storesøster, før hun forsvinner.... Mor blir tydelig, fort, fra den tiden. Ser tydelig ansiktet. Så ber han meg kjenne etter hva jeg føler... Ubehag i magen,uro og kvalme.. Jeg føler også at lille meg vil forsvinne..Så begynner økten med EMDR. Lille meg sier: mor bryr seg ikke om meg....hun bare later som om hun gjør det. Sier til andre, så det skal se ut som om hun bryr seg. Handlingen står ikke i forhold til det hun sier/sa. Det kommer frem at mor manipulerer oss søsken. Lille meg sier vi gjennomskuer henne.. Terapeuten lurer på om det gjelder søsknene og, hvem er vi? Jeg sier jeg ikke vet, men at det kan være lille meg og voksne meg som gjennomskuer. Vi tar en ny økt.. der sier lille meg at det er oss,voksne meg og lille meg som er vi. Jeg sier etterpå til han, for vi kan ikke vite om søsknene mine gjennomskuer mors spill. Det kan jeg bare anta...så da legger jeg ikke noe i det.

Så sier lille meg at hun ikke liker at noen skal ta avgjørelser for henne, bestemme over henne. Det gjaldt den gangen. I nåtid blir jeg trigget når noen skal ha en formening om hva jeg bør gjøre... Når jeg ikke har bedt om råd.. Han ber meg gi eksempel på dette, i nåtid. Jeg tar eksempelet med denne "stalkeren " for litt siden. Der noen uttaler seg på mine vegne, uten jeg har bedt om det. Eller noen gir råd som overhodet ikke gagner meg. Blander seg rett og slett.. Det trykker på knapper i meg, som sier de prøver å bestemme noe for meg. Vi jobber videre.. Lille meg sier hun vil bestemme selv, gjøre egne valg. Lille meg sier også at hun er lei av å bli brukt. Jeg måtte gjøre alt for at de skulle ha det bra. Mor og far min sine behov skulle dekkes. Det var ikke noe som het hva som var bra for meg.

Lille meg sier at hun ikke liker sladder.. mor forteller videre min historie. Det dukker også opp en venninne som forteller noen av mine ting videre. Så spør han hva som ligger i det.. Jeg bare gir eksempel på mor som skyndte å fortelle videre når jeg fortalt min historie for over 7 år siden. Hun sa til annen familie,på sin side. Uten å spør om det var greit for meg. Likeså gjorde denne "venninnen". Senere kommer det frem at lille meg sier at hun(vi ) reagerer så sent når noen gjør oss urett, at vi ikke vet hvordan vi tar det opp. Hun sier også; har jeg lov til å reagere? Jeg sier i pausen at jeg reagerer sent, og da er jeg ute av settingen. Vanskelig å gå tilbake på situasjonen. Neste økt.. Lille meg sier; jeg er konfliktsky.. så kommer det mer interessante.. : jeg vet ikke hvordan de vil reagere,når jeg sier ifra..hva vil skje da? Litt redd. I pausen så sier han, ser du hva lille meg sier. Du er ikke konfliktsky, du er redd for konsekvensene det får, hvis du sier noe. Det er helt merkelig..som om jeg får en AHA opplevelse. Jeg kan diskutere og holde meg rolig nemlig, men faktisk har lille meg rett. Jeg er ikke konfliktsky, jeg er redd for konsekvensene. Så kommer det også fra lille meg, at dette skal vi klare. Tror du der? sier han. Ja, tror det..og har du lille meg med deg? Ja, sier jeg,det var hun som sa dette klarer vi. Ny økt.. Det er som om vi fordøyer dette utsagnet begge to. Jeg er ikke like kvam,urolig..men jeg skjelver inni meg.. Som om kjevene klaprer,uten å lage den lyden.Alt ligger inni meg liksom. Så kommer det fra ille meg. Jeg var så redd, og jeg blir trist.. Så redd at jeg skalv på innsiden,for jeg kunne ikke vise det. Terapeuten sier,klart du var redd. Jeg kunne ikke si noe,sa jeg. Hvem skulle du sagt noe til? sa han. Nei, akkurat det,sa jeg.

Det er vondt å kjenne på hvor redd jeg var den gangen. Sikker på jeg bare får kjenne litt. Lille meg gjentar at hun var redd.. Så kommer det et bilde opp på netthinnen... jeg er tre år og ser litt glad ut,som om jeg er klar til å leke. Lille meg sier at hun er lei seg, for det er vondt å se det bildet...å vite at hun ikke fikk være barn. Da er det som om tårene vil flomme i strie strømmer.. Pause.. Jeg sier det som kom frem. Sier det er noe tårer der. Vi tar en siste økt.. Da ser jeg at det nå er sorgen min,som kommer frem igjen. Nå med lille meg litt mer med på laget. Jeg må stanse de tårene der,ellers måttet jeg bli på overtid hos han. Han sier det er greit å regulere følelsene. Ja, sier jeg,dette er sorg, det kan jeg ta alene. Så kom det noe viktig i dag også. Skjønner ikke hvorfor jeg blir overrasket..det kommer noe hver gang. Det var godt å være der igjen. Selv om det er tøffe tak,så må jeg gjennom det,åkke som.

​Jeg måtte ta pause fra det innlegget, midt i andre avsnitt..for jeg var så sliten etter EMDR. Så det er noen timer siden jeg startet på det, men måtte ha en pause for å huske. Kjenner noe nederst ved ribbenene, på innsiden da. Vet ikke helt om det er noe som endres eller slipper taket i meg, likså det som skjedde på MB. Vi får se.. Ble lite om selve manipuleringen, men skriver mer om det en annen dag. Nå er det strikketid igjen. Har et innlegg som må tygges litt til på...det handler om vennskap. Det kommer en vakker dag.

Likes

Comments

                                          Det er roligere på innsiden...

Lørdag...jeg har ikke skrevet siden forrige uke vel. Det er generelt roligere å være meg,dvs. at jeg er mindre aktivert. Det er i grunnen godt, for det krever litt vel mye energi å være aktivert. Jeg sorterer bevisst bort "ting" som trigger meg. Det jeg kan velge bort da. I forrige uke kom min egentlige fysioterapeut tilbake i jobb. Jeg fikk valget om jeg ville bytte tilbake til henne. Jeg sa ja og det var i grunnen en lettelse å ha henne tilbake. Ikke fordi han ikke var flink, det var han absolutt. Han var behagelig også. Likevel reagerte kroppen min. Så i forrige uke var jeg hos henne igjen, og kroppen reagerte ikke i det hele tatt. Det var trygt, godt å ha henne der. Hun er direkte, kjenner meg og ikke redd for å spørre. Dessuten vet jeg at hun "tåler" meg. Jeg hadde tenkt litt, og funnet ut at jeg ikke behøver å eksponere meg for så mye på en gang, hvis jeg kunne la være. Så da var valget lett.

Det er mindre irritasjon, småtrigging også, heldigvis. Har vært sosial hver dag denne uken, bortsett fra i dag da. Skal absolutt være alene i dag. Denne uken var min terapeut syk, så ingen behandling på meg. Kjedelig, men sånn skjer jo. Fysioterapi igjen i går formiddag, og det gikk ganske greit. Likevel noe som skjer i meg. Hun ville jeg skulle gjøre en øvelse jeg har gjort mange ganger før, men lenge siden jeg har gjort den sammen med henne. Tenker ikke så mye over det, men når hun nevner noe om pusten,andre gang jeg gjør den, skjer det noe med meg. Hun instruerer...og jeg holder pusten, skal gjøre alt perfekt..alt dette skjer av seg selv... Så vi snakker om dette etterpå.. Hun så at jeg endret meg, skulle være flink, registrerte pusten min.. Jeg merket også at pusten min endret, selv om jeg ikke bevisst prøver å være flink, så kommer det noe inn mht. å prestere perfekt.. Legger merke til det, og det har jeg ikke gjort før. Hun sier hun ville nesten smekke seg selv på fingrene..for at hun brukte litt mye ord og kanskje feil ord. Så er det lenge siden vi jobbet ilag..

Når jeg legger meg på benken, og hun begynner å jobbe litt med ribben.. Så spør hun om jeg gikk opp i dag? Nei,kjørte sa jeg. Jeg var litt varm på ryggen... Altså angst-svette på en måte. Kom vel da jeg skulle prestere. Ikke mye, men det var der. Nye registreringer. Sånne detaljer har jeg ikke fått med meg tidligere. Vi prater endel,mens hun behandler meg. Hun tar godt i og det er ok for meg. Kanskje bedre det, for da detter jeg ikke bort. Snakker litt om det nevrolgiske og hva som blir innlært. Hun gir et eksempel på sånn som et barn som brenner seg, om de legger hånden på en varm kokeplate. De fleste mennesker husker dette , så de gjentar det ikke. Så når du ser kokeplata igjen, gjentar du ikke. Så sier hun at jeg har f.eks. faren min som min "kokeplate".. Så min kropp reagerer på lignende situasjoner automatisk, de situasjonene jeg var i med ham. Så vi kan bruke "kokeplate" som eksempel. Liker den forenklingen, og at det da blir ufarlig for meg. Sånn sett digger jeg kommunikasjonen vi har. Har visst savnet det. Sier det også til henne, at det er fint å ha henne tilbake. Likevel så reagerer min kropp når hun også jobber med hodet mitt. MEN jeg registrerer det, og er ikke i nærheten til å forsvinne innover. Det er anderledes enn med ham. Så ja, det er rett valg for meg, å gå til henne igjen.

I hverdagen kjenner jeg bedre og bedre at jeg er lite aktivert. Men da roper noe annet høyere. Smerter,vondter og plager som følger de diagnosene jeg har. Likevel blir det en bagatell for meg, for det er ikke like slitsomt. Sånn er jeg laget da. Hatt endel besøk denne uken,og deltatt på et par arrangement utenfor heimen også. Strikkekafe en dag og på biblioteket en annen dag. En forfatter som snakket om sin bok. Litt kjedelig lagt frem, men greit å gjøre noe annet enn ellers..og på impuls. Sover greit for tiden, men våkner ofte som vanlig. Tester meg uten det preparatet jeg bruker, bare fordi jeg ikke liker å være "avheningig" av noe. Jeg drømmer mye da, og sånn sett skjønner jeg at jeg er aktivert, om enn ikke så mye. I natt var det skikkelig ekkelt, for drømte om fattern og overgrep. Det har ikke skjedd mange ganger,at det kommer i drømmene. I drømmen er jeg voksen og står imot ham, så det er anderledes. Likevel var det vondt å drømme, var skikkelig urolig..og våknet.. Hadde ikke lyst til å sovne igjen..hvis drømmen fortsatte. Det gikk fint likevel, sovnet etter en stund. Etter å ha vært oppe litt. Blir urolig bare av å skrive om det..så tenker jeg stopper her.

Likes

Comments

                                                        Nye mønstre
Det har heldigvis roet seg betraktelig..med tanke på triggingen. Jeg er ikke like aktivert, og det er godt. Det blir fort slitsomt når jeg trigges av alt mulig.. I går var det fysioterapi, og jeg var ganske lett til sinns. Behandlingen gikk fint, han var god på å holde meg tilstede i behandlingen, i kroppen. Så gav ham selvsagt tilbakemelding om det. Så ut som han var fornøyd med det. Jeg var glad for at jeg ikke måtte jobbe så fælt for å holde meg tilstede i kroppen. Vinn vinn situasjon. Jeg tok det rolig resten av dagen,prøvde å høre hva kroppen ville. Har balansert bedre i det siste,altså siste uken. Her er det snakk om her og nå.
I dag var det EMDR igjen. Ikke videre aktivert i dag, faktisk..ikke under aktivert heller. Kom litt tidlig, så satt og leste litt i psykisk helse.. Da først kjente jeg aktivering. Så kom han og hentet meg inn til timen. Han lurte på hvordan det gikk. Så jeg oppsummerte kort om det. Sa til og med at jeg kjedet meg litt hjemme, men ikke rømte inn i distraksjoner. Han mente det var et sunnhetstegn, at jeg kjedet meg. Er nok det. Sa og at jeg måtte balansere hva jeg gjør,nøye. Fra dag til dag. Så jeg ikke skal overdrive,tråkke over mine grenser. Vel,så var det dags for å ta frem bildet igjen. Var det like lett å ta frem? Fikk det lett frem, men det sklir unna. Storesøster forsvinner i periferien.. Det som kommer frem hos mor er; øynene hennes og munnen. Hva føler du når du ser det? Jeg; øynene er sinte og munnen sier stygge ting.
Vi begynner jobbingen.. Mor dukker opp,pappa dukker opp.. som godt voksne.. Svik svik svik..hører jeg . Så sier: Lille meg at de ikke kan tøyle meg mer... Det at jeg stakk av, begynte å snakke (som voksen) Det er vondt i magen, når de sier jeg har sviktet.. Det er rart å få dette opp..men også vondt. Lille meg vet at hun ikke har sviktet. Så hører jeg litt senere i en økt, "men ...(navnet mitt).. du visste jo det... Da refereres det til en episode da jeg var ganske ung enda, der de hadde gjort noe gøy UTEN meg. Jeg ble lei meg,ville vært med. Så derfor : ...du visste jo det... Saken er at jeg ikke visste det. De hadde ikke fortalt meg det. Lille meg er lei seg, sier at hun ikke visste det. Jeg liker ikke når de lyver om meg. De gjorde sånt,ekskluderte meg... Så fikk jeg skylda på en måte. Det er vondt å ikke bli inkludert.
Han lurer på om jeg opplever det som voksen å ikke bli inkludert? Ja, både og. Jeg kan reagere på noen som involvere meg veldig mye, for så å ikke ville se meg. Da skjønner jeg ikke noe. Jeg sier vel også at jeg ikke helt vet hvordan det ser ut helt, det å bli inkludert. Hos enkelte er det tydelig da. Jeg sier også..kanskje jeg lukker døren når jeg ikke skjønner hva folk vil. Så en ny økt, der mors øyne er sinte.. Hun sier: det er din skyld.. Hun er sint på lille meg. Lille meg skjønner ikke helt.. Men sier: jeg var snill , omgjengelig..ble likt av barn og voksne... Mor likte ikke det. Hun gav meg skyld for ting jeg ikke hadde skyld i. Lille meg sier også at jeg mistet et glass,jeg sølte... MOR ble så sint..veldig sint.. Han spør om det var berettiget egentlig.. Nei,sier jeg. Så er vi inne på verdi spørsmålet igjen. Mor liker ikke at jeg blir likt.
Så er det lille meg som sier: hvordan kan jeg like meg sjøl, når mor og pappa ikke liker meg? Det blir hengende i lufta litt. Snakker litt..og fortsetter.. Så viser lille meg ei eiegod venninne jeg har i nåtid, som sier jeg har et stort nettverk, det er mange som vil være sammen med meg,de liker mitt selskap. Dette er tungt å si høyt, for det kan jo høres ut som om jeg er selvgod. Han skjønner det. Han spør om det føles rett,det at mange vil være sammen med meg. Ja, jeg vet det i forhold til ganske mange. Tungt likevel,å si det. Vi tar en siste økt..der kommer det kjapt, at det hjelper ikke med fine ord.. Dette liker han... handlingen må samsvare.
Tidligere i en av øktene,kommer mine barndomsvenninner opp.. og spesielt ei.. Hun var jeg mindre sammen med. Lille meg viser at mor og pappa snakker stygt om foreldrene hennes. Noe de gjorde om de fleste. Lille meg skjønner ikke helt..denne venninnen hadde jeg mindre å gjøre med. Lille meg skjønner underveis,at denne jenta hadde det bra hjemme. Trygt. Terapeuten lurer på hva jeg tenker om det? Unner jeg henne det? Er det bra ? Ikke Bra? Jeg sier selvsagt er det bra at hun hadde det bra. Poenget er vel at foreldrene mine rakket ned på andre, selv om det var ok mennesker. Altså snakke,snakke fortelle hvordan andre er...når de ikke er gode mennesker selv..
Det jeg tenker nå, er at jeg stoler for mye på det enkelte sier til meg, istedet for å se handlingene. Dessverre stolte jeg på en måte på foreldrene mine. Hadde vel ikke store valget heller,det var de som styrte meg,manipulerte meg. Likevel er vi inne på viktige ting, som jeg møter mye på. Ja, gamle mønstre må frem...så nye kan dannes. Det fine er at når jeg får følelsesmessig tilgang på det, kan jeg lettere plassere og bearbeide. Kanskje verdispørsmålet vil endres? Håper inderlig det.. Jeg har belønnet meg med litt is i dag, som jeg har hatt lyst på ei uke. Det var ikke så godt som jeg tenkte det skulle være. Jaja.. Sovet har jeg gjort..er sliten etter EMDR. Ikke tankekjør, bare sliten. Det tåler jeg. Så nå blir det tv titting.

Likes

Comments

Hvordan definerer vi verdien vår?
Tirsdag..sola skinner..og jeg har akkurat vært til behandling for en liten stund siden. Skulle sende avgårde en pakke før jeg dro til timen, og der var det selvsagt kø. En mann som leverte inn en haug med mynter...og jeg trippet nærmest bak ham i køen. Så var litt stressa da jeg hadde levert pakken og kjørte til timen. Nådde det likevel med god margin. Alltid tidlig ute.😊 Ja, ble hentet inn til timen, og på veien dit ser jeg en terapeut jeg hadde for noen år siden. Vi hilser. Jeg spøker med min terapeut, vel inne på kontoret, "nå har jeg snart gått til alle her oppe".. 😱Jaja..er god på å dumme meg ut, det er sikkert.. (iallfall føler jeg at jeg gjør det) Husker ikke hvordan han kommenterte, men iallefall ikke noe galt i min kommentar.
Litt snakk om hva som har rørt seg siden sist time. Jeg forteller om triggingen..og at jeg skjønner det er gammelt "gruff". Så må jeg kjenne etter om jeg er her og nå.. Jeg plapret litt mye, snakket om noe fra sist gang,så da skjønner jeg at jeg er litt stresset/aktivert. Noe i meg vil stikke bort, gjemme seg.. Så jeg må kjenne om jeg er tilstede..hvordan er kroppen, følelsene.. Åhh..noen liker ikke å kjenne på det..spesielt ikke følelser..det er som om jeg får jernteppe hver gang...hva er de forskjellige følelsene? Jeg må allikevel si det.. Skjønner at det er fin trening for meg, ikke det, men lille meg synes det er minst like vanskelig som den voksne utgaven. Så skal jeg kjenne på følelser når bildet tas frem.. Pling..det endrer reaksjonene ,dvs. følelsene med en gang..
Det er storesøster som blir tydeligst på "bildet"..akkurat som sist. Jeg ser henne nå som litt eldre,men likevel barn/ungdom. Jeg ser henne ligge på sofaen,noe hun gjorde endel. Hun er syk, og lille meg synes det er leit. Lille meg sier storesøster ble dårlig av å bo i det hjemmet. Migrene.. Lille meg føler omsorg for storesøster. Så dukker det opp at lille meg sier at storesøster ikke liker lille meg. Storesøster likte venninnene mine, var sammen med oss. Det har jeg alltid synes var rart. Så pause...Så snur det, lille meg skjønner at storesøster passet på meg, det var derfor hun var med meg. Lille meg blir rørt, tårene kommer.. Så kommer bildet av storebror også opp, han og storesøster prøvde å passe på meg, beskytte meg... Men det er klart de ikke kunne gjøre noe mot "monstrene" (foreldrene våre).. Nå renner tårene..det er trist.. På en måte ser lille meg annerledes på det, de brydde seg jo. Når minste bror ble født, kunne lille meg se at begge storesøsknene passet på ham. Det var veldig tydelig. Det vites ikke hvor mye de klarte å avverge..
Lille meg og voksne meg skjønner at de bryr seg om meg/oss. Så viser lille meg eksempler på at storesøster har vist det i voksen alder, Hun sa blant annet til meg da min eksmann var utro," Nå må du gjøre noe som er bra for deg,.... Ta lappen for eksempel.." Hun høres bestemt ut i stemmen,og jeg oppfatter det nesten litt sint. Jeg var/er var på stemmeleie.. Ja,dette er omsorg fra storesøster. Lille meg viser voksne meg, at storesøster bryr seg. Lille meg og voksne meg har oppfattet det som om hun er litt sint, alvorlig..storesøster. Så er det omsorg rett og slett. Lille meg drar frem et annen eksempel også, i voksne alder. Der jeg var sammen med en mann som viste seg å være alkoholiker. Jeg var på tur ut av det, når det ble oppdaget. (at han var alkoholiker) Hun sa med alvorlig stemme, det er ikke bra..jeg har levd i det selv,og anbefaler det ikke. Det underlige er,de få gangene hun har sagt fra om noe, har jeg virkelig hørt det.
Lille meg erkjenner noe.. Vi vet ikke hvordan det ser ut, når noen er glad i oss. Samtidig har vi ikke lært å vise hvordan vi er glad i noen. Hos oss var det sinne,alvor.. Så Når storesøster er litt alvorlig når hun sier disse tingene, så er det fordi hun bryr seg. Hun har heller ikke lært å vise det.. Allikevel registrere lille meg noe mer enn det hun sier, det er følelsene i stemmen hun hører.. Ja, vi har ikke lært hvordan det skal være...men vi har sett mye alvor og sinne.. Kanskje derfor jeg blir så alvorlig når jeg skal gi gode tilbakemeldinger. Er det ikke merkelig? Ja, så vil han jeg skal se på bildet, og kjenne på om jeg har verdi. Det blir vanskelig. Tar bort mor.. ser søsknene, da har jeg litt verdi. Bare mor,da har jeg ikke verdi. Så vil han at jeg skal se litt mer globalt på det.. Kan jeg se at jeg har verdi da? Så er det som om lille meg ikke skjønner helt.. Generelt sett, ikke utfra noen spesiell,kan du se/kjenne at du har verdi??
Ja, det kjenner lille meg litt.. og voksne meg leter etter et ord jeg pleier å bruke.. Finner det ikke..kanskje jeg ikke skal finne det. Jeg sier..det er jeg vant å snakke om med folk, verdi utfra hva? Likeverdi lette jeg etter.. Jeg sier det er et tema jeg har jobbet mye med selv,snakket mye om sammen med andre. Hva måler vi oss utfra? Intellektuelt ja.. han vil jeg skal kjenne på følelsene,hva føler evt. lille meg nå. Underlig.. for det er jo det jeg har sagt hele tiden, jeg måler verdien min utfra de som ikke gav meg noen verdi, på dårlige dager. Foreldrene mine gav oss ingen følelse av verdi. Intellektuelt sett, kan jeg mye om dette. Har lest mye om dette, kurs osv. Nå er det som om det går opp et lys for lille meg..dette når inn... Hun henger plutselig med på hva hun/jeg har målt egenverdien utfra . Snodig dette..samtidig så enkelt. Vi slutter her, for det er som om lille meg er et eneste stort glis, har skjønt noe viktig liksom. Så rart å kjenne på.. En liten nøkkel i dag tro? Smilende ut derfra iallefall. 😘

Likes

Comments

..ja,kjempe meg ut av det gamle...
Det er for så vidt stille...men ikke helt stille.. Det er så mye irritasjon inni meg...ikke skikkelig irritert..men små irritert. Trigges, små trigges av alt mulig av folks atferd. Via sosiale medier..for jeg er alene. Helt alene. Jeg hadde nok også blitt trigget i møte med andre. Ikke alle, men de fleste.. Ergo handler det hovedsaklig om fortiden. Jeg får ikke tak på hva det er jeg er irritert på mht. fortiden. Antageligvis er det så mye...som jeg aldri har fått reagere på. Er ganske lei av alle disse innestengte, fortrengte følelsene. Lei av å bli irritert..liker det ikke.. Jeg kan ikke fordra falske folk..så alle fasade hyklere, takk for at dere trigger meg.. NOT.. For ikke å snakke de selvopptatte...
Jeg er lei av at folk gir seg ut for noe de ikke er... Folk som snakker og snakker og snakker..bare om seg selv.. Ser de ikke at andre blir lei enveis kommunikasjon?? De som snakker så fint om seg selv, hvordan de er og alt de kan... De forteller deg hvordan de er liksom... Hva er poenget med det? Sånt skal en finne ut ved å bli kjent..Det tar tid. Jeg er så lei av disse, som sier en ting...og gjør noe helt annet. For he... vær deg selv... Hvorfor er det så viktig å fremstå "perfekt", lykkelig osv. på nett??? Så stemmer det overhodet ikke med virkeligheten!! Hvorfor er det viktig hva andre mener om deg? Så hjelper det ikke en plass at andre liker deg, hvis du ikke liker deg selv. Så mye kan jeg si. Hvorfor gjøre seg til noe en ikke er? Hva med å godta deg selv, som du er.
Jeg liker mennesker som er ekte, som er snille,omsorgsfulle, innehar selvinnsikt og en god dose humor. Jeg liker stort sett mange mennesker, prøver å være hyggelig og imøtekommende. Jeg liker gode samtaler, SAMTALER som inkluderer alle som er tilstede. Sosial kompetanse.. det er viktig det. Skjønt mange påberoper seg å være god der, men har ikke selvinnsikt nok til å se det ikke stemmer. De som bare sitter å venter til noe de har opplevd passer inn i samtalen.. De lytter egentlig ikke, de sitter å tenker på hva de skal si..eller bare for å overta oppmerksomheten. De som sier de ser andre mennesker, men som bare ser seg selv. Tro meg, jeg vet når noen "ser" meg, for det er så sjeldent. Jeg har dessverre brukt mange år av livet på å dekke andres behov, og dermed også "sett" dem. Jeg er opplært til å dekke andres behov, ikke egne.
Jeg er ikke spesielt god på å dekke mine behov nå heller. Jeg er så lei av å kjempe...krige.. Det tar bort energien det.. jeg er litt lei av å føle meg alene. Lurer på om jeg alltid vil føle det sånn. Negative følelser,negative erfaringer... de gjør meg lei.. de gjør sånn at jeg kriger med meg selv... Andre trigger meg, men det går ikke utover noen andre enn meg selv. Jeg kjenner bare følelsen av å ikke ha verdi.. Jeg er sliten av å klare alt selv.. den lille er sliten.. Skal vi noen gang finne en trygg favn? Klarer vi det? Evner vi det? Det er så skummelt det.. Mennesker er det mest krevende jeg vet...men også det jeg liker best. Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til barna var små, bare for å kjenne på at noen trenger meg..at jeg får gi omsorg til de jeg bryr meg om.
Jeg er lei av mitt liv...den tunge ryggsekken.. Det krever så sykt mye å jobbe med det. Forstå meg rett,jeg ville ikke stengt døra og ikke jobbet med det. MEN jeg er lei.. kampen...kanskje det ikke er en kamp lengre..men jeg kan love deg at det er sånn det kjennes ut. Når det gamle kolliderer med livet i nåtid. Skulle gitt mye for å være frisk og rask .. kunnet jobbe..reise..og delta på flere aktiviteter. Skal de få ødelegge hele livet mitt..de som produserte meg..de som brukte meg.. Ikke Faen om de skal sette min verdi... selv om det er den som kommer frem..når jeg er lei... Hodet vet noe annet...men følelsene nå...de sier så mye negativt. Det er nesten som om jeg kun lever for å gjennomføre behandlingene.. Hva slags liv er det? Jeg må forsake mye...fordi det krever så mye. Så er jeg ikke frisk og rask da, selv om jeg glemmer det ofte nok. Liker IKKE å si at jeg er syk. Da føler jeg meg enda verre...
Så trenger jeg å skjønne at det jeg har vokst opp i, er grov omsorgssvikt +++ Det er grusomt. Det er slitsomt når enkelte ser på meg som svak... Eller de som bagatelliserer min bagasje...og sammenligner... Jeg velger å snakke om det noen ganger, men med lite detaljer.. Jeg ser at noen blir redde, noen reagerer overhodet ikke..de venter bare på å sammenligne.. Offerrollen.. den er slitsom vil jeg tro. Det er alltid noen som har det verst. Uten at jeg kan forstå at det kan være en sunn måte å få oppmerksomhet på. Hvem vil bli sett for hva de har opplevd`? Ikke jeg iallefall. En av grunnene til at denne bloggen forblir uten navn. Så er det hva jeg ville utsatt barna og øvrige familiemedlemmer for, med å stå frem offentlig. Jeg vil ikke være et offer, der folk bare ser hva jeg ble utsatt for...IKKE hvem jeg er. Jeg har hatt nok ubehagelige erfaringer i livet mitt og orker ikke gjøre det vanskeligere. Heller ikke for barn og søsken. Sånn er det bare.
Har hørt flere som ikke takler at folk vet det og det... MEN de skriver om det selv under fullt navn, tilgjengelig for alle. Ser de ikke selv omfanget? Hva nå enn temaet er, så må en ta konsekvensene av det valget. Jeg ville aldri satt barna mine i en sånn situasjon, aldri. Jeg kan bære min egen ryggsekk, trenger ikke dele den med alle. Hvordan skal jeg kunne få en  kjæreste en gang, hvis han skulle syns synd på meg? Jeg vil bli sett for hvem jeg er som menneske, ikke hva jeg har erfart. Jeg forteller ikke til alle og enhver om min bagasje, det har ikke noe for seg. Jeg er nå heldig og får god hjelp,så trenger ikke lufte til mange. Det finnes et par jeg gjør det til, de har forståelse og lager ikke noe styr av det. Jaja..kanskje litt av irritasjonen fikk utløp nå, og da er det fint. Hensikten min er fortsatt terapeutisk, og få ut det som rører seg hos meg. Har gått meg en tur også i dag..prøvd å være i nuet. Nytt sol, evnen til å gå, øke puls og teste pust. Skulle gjerne gått sammen med noen, noen som bor litt langt borte. Noen som er en god venn . 

Likes

Comments

Behandling igjen

Det er fredag, det er helg og alt det der. Tiden flyr...selv om jeg ikke er helt i slaget. Det går fremover,ikke helt kaputt lengre- Må likevel kjenne etter hva jeg kan gjøre. Nok om det. Uken har for så vidt vært grei,svinger ikke så mye. Ikke flere flash backs siden søndagen. Det er fint. Jeg har fått satt grenser igjen, er jeg ikke heldig?? Hehe 😁 Nok en herremann, som jeg mener jeg har vært tydelig med tidligere. Er jeg for vennlig? Hva er greia? Ringer igjen,etter å ikke ha snakket på 9 mnd. liksom.. Tok tlf bare for å høre hva han ville.. Skulle bare høre hvordan det gikk... Jeg var ganske tydelig på at jeg ikke svarte i sommer,fordi jeg ikke ville snakke med ham. Hvorfor skulle jeg svare, når han ikke gjorde det? Så sa han bare,ringer senere. Fikk ikke sagt noe jeg,for han hadde lagt på. Anyway.. fikk litt hetta,ble en smule aktivert, og irritert. Kunne han plutselig stå på døra? Sånn var han i fjor. Jeg ble stressa, tenkte jeg ikke ville ha besøk. Et øyeblikk følte jeg at jeg måtte ta i mot besøk...før jeg innser...Du har et valg!! Roet meg igjen da, men irritert. Tar han meg som en selvfølge liksom. Det er faktisk et år siden jeg sa til ham at jeg ikke ville dette, møte ham mer.

Det får meg til å tenke litt på hva vedkommende har fått med seg.. Eller vil han ikke forstå? Vet ikke jeg.. Neste dag, ser jeg han har ringt etter jeg la meg kvelden før. Takk og pris for at jeg har vett til å ha telefonen på lydløs. Litt rastløs den formiddagen, og drar på besøk til ei venninne. Vel. fremme hos henne, ser jeg at han har ringt to ganger til meg,mens jeg kjørte. Hva er det han ikke skjønner? Jeg gjør ingenting med det, jeg er på besøk. Så kommer det en sms,etter et par timer." Hei, ingen svar? "(god dag mann økseskaft) Jeg svarer at jeg er på besøk. "Han svarer ok. Så kommer det; Er du på tur hjem? " Jeg: "Nei,det er jeg ikke. Hvordan det? " Han; "Skulle komme på besøk". Jeg blir ganske oppgitt.. Skjønner jeg må være tydelig her,veldig tydelig. Selv om jeg har vært det tidligere, når det tydeligvis ikke inn hos ham. Så jeg svarer: "Kanskje først spørre om jeg vil ha besøk av deg? Da er svaret nei. Han: Ok 😔 Det stoppet der på mobilen. Kom plutselig et wink på messenger fra han rett etterpå, enda vi aldri har kommunisert der tidligere. Oh my god !! Så ja, grensesetting er visst på agendaen... Setter jeg grensene for vennlig? Altså ikke denne siste da..😝 Det har heldigvis vært stille i etterkant.
Ja, i dag har jeg vært hos legen, litt oppdatering rundt situasjonen min,spesielt i forhold til nav. Fin han, lett å snakke med, og forstår mye.

Litt senere på dagen var det dags for EMDR igjen. Faktisk 1 1/2 uke siden sist. Fint å se ham igjen. Litt snakk om hvordan ståa er.. Han er fornøyd med hvordan jeg håndterte flashbacket søndag. Veldig bra, sier han. Du er i fortiden,henter deg tilbake til nåtid. Regulerer deg..det er som det skal være.. Altså ros dette. hihi.😄

Lille meg strever med å være tilstede når vi skal fatt på jobbingen. Vi må prate litt før jeg er klar for bildet og seansen. Bildet av mor og storesøster. Jeg tenker for meg selv at jeg ikke helt ser det skal komme noe i dag. Men... jammen tok jeg feil. Lille meg viser storesøster... Et minne kommer.. Storesøster vil bare bytte glansbilder med meg, hvis hun får slå meg med fluesmekkeren.. Det får hun..men det gjorde så vondt,hun slo hardt..jeg gråt..Så da fikk hun kjeft da.. Lille meg holder igjen noe.Noe tungt. Det er ikke dette minne.. Lille meg ser at storesøster "passet på" /beskyttet lillebror..det gjorde også storebror. Storebror passet også på lille meg. Hva er så tungt?

Lille meg vil stikke innover..innover... Jeg lar henne ikke gjøre det.. Så kommer det frem.. Lille meg har sett hva pappa gjorde meg storesøster... Det er grusomt...hjerteskjærende.. Lille meg kunne ikke gjøre noe..Lille meg måtte late som hun sov..Kroppen koblet ut,klarte ikke røre meg. Åhh...lille meg ...har skyldfølelse.. Jeg hjalp ikke storesøster.. Jeg klarte ikke.. Lille meg er så trist...og tung inni seg.. Vil bare grine.. tårene triller...og hun skjemmes.. Vi prater i pausene.. Han sier at Lille meg ikke kunne gjort noe, hun var bare et barn,som selv ble utsatt for det grusomme.. Vi må gjenta dette, så lille meg hører at hun ikke kunne gjort noe. Så kommer det opp et utsagn fra storesøster,som hun sa til meg i sommer pr tlf. Jeg hadde bare bekreftet for henne,at jeg også hadde dårlige minner ang. mor. Noe hun har sagt til meg for mange år siden, før mine overgreps minner dukket opp. Hun sa da: "Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke drepte noen den gangen." ..Sterkt utsagn,som sier så utrolig mye. Dette utsagnet viser Lille meg,til meg. Vi snakker i pausen. Så kommer det i neste økt, storesøster tenkte ikke bare på seg selv da. Alle de følelsene, hun ville også ha gjort dette,for min del. Sånn kjenner jeg henne. Hun sier lite,men når hun sier det,er det så sterkt og ekte. Så skjønner vi.. at sannsynlig har hun visst om meg, kanskje har hun også skyldfølelse.. Det vet jeg ikke...men det er ganske vondt. Jeg sier til terapeuten..at et av de to bildene jeg jobbet med tilbake i 2013-14, var det at jeg ser hun blir misbrukt. Også dette bildet "frosset" til uskyld. Så i noen år før mine egne overgrepsminner kommer frem,er jeg ganske sikker på at hun er misbrukt. Hele atferden hennes sier det,og dette ene minnet, om enn vagt,så husker jeg at mistanken var der. Kunne ikke gjøre noe med det. Jeg sier til ham, at det var nesten verre at det var skjedd med henne,enn når jeg husket mine minner om meg selv. Han sier at det er vanlig å synes det er verre for andre,spesielt noen som står deg nær. Jeg er egentlig helt knust..den skyldfølelsen, men også å vite at jeg ikke kunne hjelpe henne..det er så vondt.. Igjen sier terapeuten at de aller fleste syns det er helt uutholdelig at barn har det vondt. Igjen sier han at lille meg ikke kunne gjort noe. Liten trøst,men allikevel er jeg dønn sliten. Så var det noe han ville jeg skulle avslutte med, og sier Lille my..i farten... Jeg er egentlig helt oppløst i tårer..men..dette hører jeg...vi begge.. Sa du lille my,spør jeg? Ja..sa han...holdt på å si feil flere ganger..så ler jeg...ler og ler...han ler...Liker lille my jeg,sier jeg. Egentlig et fint navn på dette vi jobber med sier han... Så fort fra gråt til latter.. men helt ok... Han vil allikevel at jeg skal kjenne etter hva dagens erkjennelser gjør med meg, kjenne etter.. Så er jeg roligere..og ettertanken vil være der. Han er fornøyd med seansen...Som om han er like overrasket hver gang..men samtidig ikke.. På denne måten ser jeg at han er imponert og fornøyd. Da kan jeg også være fornøyd. Så før jeg går, må jeg huske på å belønne meg selv.
​Ja, belønningen er vel kanskje at jeg gikk meg en liten tur..og det er ei stund siden sist. Godt å se, lukte og høre..Hørte musikk da.. Fotograferer...ser de fine fargene i naturen.. Så har jeg også "snakket" litt med min gode venn igjen..det er alltid godt. Blir jo bare bedre og bedre.. Noen mennesker altså 👍Så selv om jeg har hatt en tung økt..er jeg ganske ok til sinns. Fin kveld til folk og fe 😝

Likes

Comments