Ruskevær...innevær...


Skikkelig innevær i dag..forsåvidt i går ettermiddag/kveld også. Helt ok når en slipper gå ut, for det var skikkelig ille i går, selv til Finnmark å være. Litt sjarmerende og, så lenge folk ikke blir skadet og sånt. Passet at jeg ikke hadde avtaler i dag, både pga. været og min form. Her igjen liksom..men ikkje helt som før da. Nå slapper eg av i forhold til de utfordringene eg stod i..men det har jammen kostet mye. Det er liksom det eg ikkje ser før etterpå..eller kjenner da. Blir ikke like skuffet da..men det er ikkje så kjekt.


Disse prosessene..så når eg slapper mer av, kommer følelser skyllende innover meg, i går med full styrke. Hadde ikke mer motstand heller da.. Fikk en hyggelig telefon om morgenen, ei det var lenge siden eg snakket med.. Det hjalp på en måte litt, fikk noen beskjeder gjennom henne, som eg ikkje har klart å tyde selv. Så fikk eg formidlet bittelitt også.. Fint og roen kom. Men ikkje helt..så var eg hos ei venninne på formiddagen, ei eg ikke hadde sett siden før Modum. Det var kjekt og vi kan snakke om det meste. Er ikke stille liksom.. Koselig.


Vel hjemme igjen..så kommer følelsene, sinnet..gammelt gruff skyllende over meg.. det er såpass kraftig, at jeg skjønner det er gammelt.. for det er ikke noe eller noen i livet mitt just nå, som oppfører seg så dårlig at dette skal komme. Jeg har nok vært litt på tuppa, på vakt og så overreagerer jeg.. tror det er fare...så er det ikke det. Da skjønner jeg enda bedre at jeg har gått på autopilot...for å takle utfordringene.


Får ikke slappet av..og så misforstår jeg noe som ikke egentlig er noe å misforstå for andre mennesker. Vel, nå funker jeg anderledes..for jeg "leser" mennesker veldig godt, får med utrolig mye. Sånn kan det være, når en har senset stemninger..humør osv i hjemmet. Det kommer sterkt tilbake innimellom, selv når jeg ikke trenger å "kjenne" på steminger..(for å beskytte meg mot fare) Det er inngrodde mønster/spor..dessverre. Det fine er jo at nå skjønner jeg det, kan jobbe med endringene litt kjappere enn tidligere. Det går sakte likevel..i mitt hode, for sakte. Er slitsomt dette..


Når jeg havner i dette surret igjen..som er endel av PTSD..så blir jeg oppgitt,skal ikke legge skjul på det. Det går bare ut over meg da. Blir så hard mot meg selv..selvkritisk..det er tungt. Kom til å tenke på en god kompis og måtte høre hvordan han hadde det, i går. Noen dager tidligere, da jeg spurte, var det ikke helt tipp topp . Sa ringer han meg, istedet for å skrive. Det var så kjekt, for jeg trenger ikke forklare så mye til han..han sjønner så mye mer enn andre. Han kjenner meg veldig godt, og liker meg akkurat som jeg er. Det er fint,når jeg er så lei meg selv og mine utfordringer. Da tåler eg litt mer av meg selv etterpå.. Han forstår mye, og vi kan begge utveksle erfaringer, som det er vanskelig å dele med andre. Det er gull verdt for meg. Så han gjorde sånn ar jeg ble litt mer meg selv og roen kom. Jeg takket ham for det. Liker å gi positiv tilbakemelding, når jeg mener det.

Speak out.. Vil si det dukket opp små hjelpere i går..i form av venner.. når jeg trengte det. I dag bare helt alene..ikke klart å prate med noen eller så... Blir litt slapp og trist.. Så i dag begynte jeg å se på SKAM..litt motvillig.. Jeg er litt rar sånn, skal ikke se det andre ser..bare for at alle ser det..må bestemme det selv..haha..JA, vet jeg er sær..littt miljøskadet..men sånn får det bare være- Serien er jo bra...så det og strikking passet godt i dag. I dag er i dag og imorgen er imorgen. :-) Godt natt og god helg 😊

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Når PTSD aktiveres..

Det kan være så mye som trigger... og ikke alltid det er lett å skjønne at en har stengt av igjen. Jeg skjønte det et par uker etter turen sørover...at jeg på en måte skrudde av..ble anspent..og ikke kjente på glede. Mer som å "overleve" tiden til den og den utfordringen var overstått.. Først var det innkallingen til møte med nav..jeg kunne ikke møte den datoen som ble foreslått av saksbehandler..(for første gang ever) .. Fikk tlf da jeg var sørover, og fikk jammen meg passet påskrevet fordi jeg ikke var tilgjengelig 24/7..


Jeg sa som sant var, jeg var ikke klar over det, at jeg måtte være så tilgjengelig. Ikke blitt gjort oppmerksom på det før da. Så kom den litt "frem med pekefingeren" tonen, om jeg kan si det sånn. Da hadde jeg ikke krav på pengene, hun kunne stoppe dem..for at jeg ikke kunne møte akkurat da hun foreslo. Jeg har tidligere alltid vært tilgjengelig, vært i forkant av henne ( selv det blir galt)..så det er noe uansett... Hun kan ikke snakke til klienter på en ok måte.. ikke at hun skal dalle med, ikke det..men hun trenger ikke gjøre det verre enn det allerde er. Det er ikke en ønskesituasjon, å ikke kunne jobbe..være syk osv.


Iallefall, hun sa det får gå for denne gangen. Det fikk iallefall uroen til å dukke litt opp igjen..jeg orker ikke kjempe mot Nav igjen..ikke nå.. Klarte å legge den delvis bort da.. Vel hjemme igjen, lå det brev i postkassen, jeg hadde glemt EU - kontrollen på bilen. (fikk ny frist) Ny uro..en gammel bil.. Hvor mange feil vil det være? Koster det mye? Har ikke noe ekstra på AAP liksom. I forkant av møtet med Nav, kom uroen forsterket inn. Jeg forberedte en tordentale...sov dårlig den natta.. Så var hun plutselig smørblid og medgjørlig..som om noen hadde sagt noe til henne.. Vel, jeg valgte å dele litt mer enn jeg tenkte, om hvordan det er å leve med PTSD.


Det gikk jo bra, det er ikke det..men det er så tungt med de kampene..jeg er jo avhengig av de pengene. Jeg lever alene, det er ikke noen fallskjerm noen plass liksom. Allikevel ..kroppen stenger av, går på autopilot..orker ikke forholde meg til følelser.. Bare jeg overlever til neste " utfordring". Det er kanskje ikkje lett å skjønne for en utenforstående, men det er ikke bare vanlig "gruing" til saker og ting. Jeg bare skrur av, går litt ved siden av meg selv.. på en måte.. Men det koster, det koster mye for kroppen..den er sliten den. Den har jobbet på høygir i så mange år..24/7.. Nå merker jeg stor bedring da, og klarer å skjønne det litt fortere enn før.. Men det kreves jobbing, jobbing og jobbing.. Jeg må hente meg ut av det, trygge og stabilisere meg selv.. Jeg må jobbe med meg selv hver dag..


Så var det bilen da, jeg ante det ville koste litt..Så det er nok til å sette igang karusellen igjen, for jeg vet ikke hvor jeg skal hente det ifra. Så da dreier alt seg om det..jeg klarer dårlig å fokusere på noe annet.. Så jeg blir fysisk dårlig..oftere og oftere.. Eller kanskje jeg bare kjenner det nå..for det har jeg skrudd av før. Det er så slitsomt..det blir ikke plas til så mye glede.. Er ikke på noen måte deprimert..bare lei..utrolig lei.. Det er så slitsomt å leve sånn. I dag var kontrollen da, og jada..det vil koste endel. Har funnet løsningen, men fytte katta, jeg har brukt så mye unødig energi på det. Uten at jeg vil.. Økonomien er en del av mitt traume og da. Så det ligger både skyldfølelse og skam rundt det. Det er leit.. Sikkert de som har det verre, ikke det.. MEN en plass må jeg og få ut frustrasjonen. Nå må jeg lande, finne meg selv..eller roen igjen. Nå er utfordringene sånn sett , plassert for en stund. Puh.. Vært dårlig søvn lenge nå, så håper jeg klarer å lande. God natt til verden 🌙

  • 4 lesere

Likes

Comments

Ny uke, nye muligheter..sånn ca..


Det er mandag og vi har det kaldt ute i dag..Fint å sitte inne og strikke da. 👍 Julegaver..strikkes..

Julefeiring..julemåneden.. Det er mange som sliter med julemåneden. Utad skal liksom jula være så koselig og en skal kunne samle familiene. Det kan selvsagt være hyggelig det.

Ikke alle har familie rundt seg, kanskje mangler det noen familiemedlemmer, noen bor alene.. Mange familier er dysfunksjonelle. Anyway.. Mange forskjeller er det.


Jeg elsket å styre med juleforberedelser når barna var små, de fikk delta på de de ville være med på. Baking, vasking, lage ting and so on. Fint var det..så jobbet jeg jo i barnehage og da. Så det var MYE jul i desember, både på hjemmebane og på jobb. 💓 Så kom endringene underveis, da jeg ble syk..jeg ble skilt osv. Det var ikke så gøy med jula lengre, for baran ble eldre og brydde seg ikke med denne bakingen osv.


Plutselig ble det så synlig..alle som skulle samle familien i jula..og jeg var mye alene. Stengte den døren, snakket ikke noe videre om det. Det ble nevnt en gang da jeg gikk i kunst- og uttrykksterapi..fra en i gruppen.. Da skjønte jeg at det ikke bare var meg som hadde det sånn. Jeg lot ikke dette gå ut over ungene på noe vis da, men de var mindre interessert i å forberede enn tidligere. Sikkert naturlig det da.. Julaften har jeg heldigvis tilbragt sammen med dem, barna, i alle år. Dvs. deler av julaften. Vi feiret til og med sammen, eks.mannen og jeg.. for barnas skyld.


For to år siden, var første julen vi ikke feiret sammen mer. Det var egentlig greit og gjøre den endringen. Barna var og er store, så vil si vi har vært flink på ungenes vegne.


Denne jula, er første julen uten eldstebarnet, det blir rart. Det er sånn det blir, de er jo voksne. Men det blir rart likevel. Heldigvis har jeg to andre, som jeg får se noen timer. Da er jeg fornøyd. Kan godt sitte alene, etter det. Det er hva man gjør det til. Enkelt og greit. Gruer meg ikke lengre til juletiden, heldigvis. Jeg er alene, bor alene..sånn er det bare. Ikke noe hokus pokus det .. Ønsker alle en super dag.🌺

  • 9 lesere

Likes

Comments

Jeg har ikke sluttet å skrive..bare tatt en pause..


Hei igjen 😘

Det var ikke akkurat planlagt å ta en så lang pause..nesten så jeg glemte litt av bloggen. 😂
Jeg har også vært bortreist, sørpå hos min mamma. Jeg fikk noen fine reaksjoner hos min mor, da hun fikk vite at jeg fikk behandlingsplass på Modum. ( ikke bare kurs- og utredningsopphold) Jeg skjønner på mitt vis, at hun bryr seg, det er ikke det. Av og til trenger jeg mer tydelige bevis. Det fikk jeg, kan du si. Så det endte med at hun ville ha besøk av meg da. Jeg måtte tenke litt på saken, uten at jeg sa det til henne. I denne prosessen min, må jeg vurdere hva som er bra og ikke bra. Vil jeg rippe opp i noe? Vil jeg fortsatt trigges av henne? Vil jeg gjøre det tyngre for meg selv?


Jeg har også noe inni meg som sier jeg må prøve, prøve..for vi vet jo ikke hva morgendagen bringer. Jeg takket ja til tilbudet og reiste. Jeg var der i hele 3 uker. Det kan nok være utfordrende for noen og enhver det.. Det gikk ganske bra da. 😊 Det er klart jeg kjenner på noe innimellom, men ingen store triggere. Eller skrur jeg bare av? Jeg tror ikke jeg skrudde så mye av, men bare tenkte litt mer..og valgte å la være å irritere meg.


Det er ikke snakk om bare vanlig irritasjon da.. Det er lite "normalt" i min oppvekst..i min rolle ovenfor både foreldre og søsken. Det er snodig å se reaksjonene når jeg kommer på besøk..dvs. jeg kan overhodet ikke se glede hos min mor, når jeg ankommer. Det er jeg heller ikke vant til.. Jeg vet hun er glad, men du kan ikke se det på noen måte..på henne. Sånn er det med mine søsken også. Det er ganske rart,de sporene som er satt.. av det vi levde i.. I så mange år.. jeg smiler og gir klemmer til dem likevel. Vil en ha endring, gjør noe selv.


Jeg opplever at jeg har fått lønn for alt strevet, det går fremover sakte men sikkert. All jobbingen min, som for såvidt er millimeter arbeid, har gitt uttelling. Jeg registrerer nå hva som skjer, jeg dissosierer ikke like mye som før.. Jeg klarer å stoppe det tidligere. Allikevel er kroppen min på vakt, sammen med mor, brødrene mine.. Kroppen husker ... Når vi er sammen , skjer det noe , om ikke synlig for andre. Jeg kjenner også at jeg klarer å slappe mer av nå, sammen med dem... jeg er meg uansett..tryggheten ligger i meg nå.


Likevel er det mye som må bearbeides etter å ha vært der. Kroppen må få lande.. Jeg er sliten..sliten av historien..sliten av alt det vonde. Det er en heldagsjobb og mere til...å ta tilbake livet sitt. På god vei, ja..men det koster. 😳 Tror det er nok for i dag.. MEN kommer sterkt tilbake..for har endel som må skrives ut. Ha en fin lørdagskveld. 💗

  • 16 lesere

Likes

Comments

Intrykkene synker sakte men sikkert inn...


Det er fredag igjen. Jeg synes tiden flyr... Jeg har vært og er ganske sliten, etter oppholdet på Modum bad. Det var endel program, dvs. mer på timeplanen enn jeg har i det daglige. 😁 Ville forøvrig ikke vært noe av det foruten. I dag er det en mnd. siden jeg reiste ned dit. Det er mange inntrykk som skal fordøyes, bearbeides.. Jeg opplevde det så trygt og godt å være der. DET ER IKKE DAGLIGDAGS for meg. Det er vel forståelsen, menneskemøtene som sitter spesielt godt i meg.


Forståelsen.. Den kom fra både fagfolk og de andre på gruppen min. Det er kanskje ikke noen enkel sak å forstå for andre, men det handler om å ikke måtte føle seg så anderledes..det å ikke måtte forklare alt. Også fagkunnskapen, om det vi har gått igjennom. Det er alvorlige traumer over tid,som setter dype spor i oss. Det å høre at de teknikkene vi har overlevd på, var rett og slett overlevelsesteknikker. De funket den gangen, men nå skal nye metoder innlæres.

Menneskene på gruppen min, med sine grusomme erfaringer og jeg da. Vi trengte ikke utveksle mye av bakrgunnen, men forståelsen var der. Vi var liksom trygge, det kom reaksjoner,men det ble ikke gjort noe nummer av det, vi skjønte. Noe jeg ikke liker,er når noen skal syns synd på deg, eller "dikke" med meg. Jeg er et oppegående og sterkt menneske, så møt meg som det. Empati, det er noe annet. Det var som om vi hoppet over mange år i et vennskap, vi ble fort kjent..


Hjertet mitt åpnet seg enda mer, sammen med disse fine menneskene. Det merkes godt, jeg savner dem veldig. MEN jeg tillater meg å kjenne på dette savnet. Det gjorde jeg ikke før, for det påminner meg om tap. Liker ikke taps- følelsen. Nå kan jeg minnes de gode stundene,alvoret og all latteren. Vi gjorde så mye sammen. Akseptet. Vi aksepterer hverandre der vi er. ❤Det blir en boble du lever i. MEn disse menneskene vil være med meg for alltid, som en skatt i mitt hjerte. Kanskje møtes våre veier igjen..ikke godt å si. Uansett en skatt i mitt hjerte.💓



Forståelsen, den møter jeg sjelden i dagligdagen. Jeg har spesielt ett menneske som ser meg, og det verdsettes. God terapeut har jeg også. Jeg trenger ikke så mye mer enn det. Jeg vet de finnes, de som aksepterte meg med en eneste gang. Det å være seg selv uten masker, forestillinger.. Også fordi vi ikke er på noe overfladisk stadie, det er dypt og ekte. TRYGT. Ikke minst ..ingen sammenligning på det planet der noen skal ha det verre enn den andre, det var det ikke snev av. Vi visste at vi var der av sånn nogenlunde samme grunn..


Jeg trenger ikke noen som skal bagatellisere min historie, det gjør jeg nok for mye av selv til tider. Den må tas inn, for at jeg skal få ut det som sitter i kroppen min. Derfor begynte jeg med denne bloggen. Synligheten for meg selv. refleksjoner på en fredagsformiddag.. Nå skal jeg strikke litt mer.. Ha en fin dag, helg og sånt 🌟

  • 56 lesere

Likes

Comments

Modum Bad

Så var det mandag igjen og snart slutt på september. Jeg kom hjem for 6 dager siden.. Det gikk fint å reise til Modum Bad..alt gikk som på skinner. Hadde tenkt litt på dette å finne frem, i forkant. Så over alle forventninger kan du si. Ble godt mottatt da jeg kom frem. Rett i kveldsmaten omtrent. 🍴 Så fikk møtt noen av de som skulle være på gruppen min allerede da.


Det var lett å gli inn i denne "bobla" som en kaller det. Dagene fløy avgårde.. Det var mye på timeplanen i ukedagene, så sliten ble jeg. Fikk god kontakt med de på gruppen også. Etterhvert som dagene gikk, knyttet jeg sterke bånd med 4 av disse på gruppen. En kommer så tett på hverandre..for ikke å snakke om den forståelsen som foreligger mellom oss. Det ble både latter og gråt. Gode pratestunder, strikkekvelder og gå turer..


Vi fikk undervisning i aktuelle tema..kjent stoff for meg, men fint med repetisjon. Så registrerte jeg mer enn tidligere, på egne reaksjoner. Hva jeg kan reagere på..trigges av. Det kan foregå nesten "usynlig" for andre mennesker. Vi hadde samtaler med terapeuter og miljøterapeuter. Dyktige folk. Gruppesamlinger og undervisning. 😊 Sitter igjen med utelukkende gode erfaringer.


Vi fikk ikke noe svar på om vi fikk komme til behandlingsopphold,mens vi var der. Det visste vi på forhånd da. I dag fikk jeg faktisk brev i posten, epikrisen. Jeg får også komme tilbake på behandlingsopphold. Jippi. Så glad for det. Så gjenstår det å se hvilke gruppe jeg kommer i. Det er venteliste på dette oppholdet også. Men den som venter på noe godt .... Jeg har virkelig hatt det fint på Modum. Utrolig nydelige omgivelser også. 💗 Jeg hadde ikke lyst å dra derfra. 😍 Ha en fin kveld 🌺

  • 68 lesere

Likes

Comments

I går fikk jeg den fine kurven jeg vant

I går fikk jeg hentelapp i postkassen, og kunne hente den fine kurven jeg vant hos Vibeke. 😊 Kjempefin og lekre farger. Jeg har fylt den med garn allerede. 👍 Tusen hjertelig takk 💗

​Nå er det også dagen for avreise.... Er litt spent ja. 😜 Så i kveldingen er jeg på Modum bad, og opplegget starter imorgen tidlig. Dette blir bra .😌 Ha en fin dag der ute 😄

  • 87 lesere

Likes

Comments

Hvorfor er det så lett for enkelte å si at folk ikke bryr seg ?


Jeg ble en smule provosert for noen dager siden, eller trigget.. Kall det hva du vil... 😒 Et innlegg på et sosialt nettsted, som forøvrig ikke er unikt i seg selv. (innlegget) Det var bare det at det hadde vært så mange før..lignende innlegg. Akkurat som om jeg blir oppgitt og litt irritert på andres vegne også.


Det handlet om bl.a. det å bry seg. Det er så lett å rette pekefingern mot andre og si de ikke bryr seg, for noen mennesker. Det ser ikke ut som de bryr seg... de gjør jo ikke noe for andre eller noe sånt.

For en tid tilbake, var det en person som fortalte meg om da hunden h*ns fikk et slags anfall. Vedkommende måtte stoppe på turen og bare observere,til det gikk over. H*n sa det var noen som kjørte inn til siden og spurte om h*n trengte hjelp? Nei, det går fint, sa h*n. I samme vending sier h*n , det er jo ingen som stopper eller bryr seg. Dette fikk meg til å tenke i etterkant.


De som faktisk stoppet, brydde de seg ikke? Eller alle som kjørte forbi? H*n takket jo nei til hjelp... Hva var problemet egentlig? Jeg fikk ganske mange tanker rundt dette. Har vi rett til å påstå at folk ikke bryr seg? Hvordan vet vi det? Vi er ikke i hodene til folk! Vi ser dem ikke hele tiden. Er det ikke litt for lettvint å si sånn, de bryr seg ikke. DET er mange måter å bry seg på nemlig. Ikke alle tenker at de skulle stoppe (i dette tilfellet) eller at det var noen som trengte hjelp. Det var noen som stoppet,men vedkommende ville ikke ha hjelp. Burde ikke h*n heller være glad for at noen stoppet?

Vi er forskjellige, og viser det på forskjellige måter, utfra det vi har med oss i ryggsekken. Vi kan da ikke si folk ikke bryr seg, om dem ikke faktisk har uttalt dette. Jeg selv ville ikke alltid gjenkjent hva folk gjør for å bry seg på en god måte. Det utifra hva jeg har med meg i bagasjen. Syns ikke det gir meg rett til å skjære alle over en kam, si de ikke bryr seg. NOPE... Tror de aller fleste vil hverandre godt, og så får en heller ta det, hvis det er motsatt.


Men så har vi disse som har gjort en god gjerning, ære være dem for det. 👌 Jeg syns det blir litt usmaklig når de må skrive det på sosiale medier, for å fremsnakke seg selv. En god gjerning betaler seg selv, nettopp i å gjøre gjerningen. 💗 Skal en rose seg selv for å hjulpet en hund/et menneske eller hva det skulle være, i nød? Det syns ikke jeg. Hvorfor skal det publiseres og nærmest oppfordre til at andre skal rose dem da? Konsekvent kommenterer jeg ikke da, syns ikke det skal være sånn. Gode gjerninger er bra, supert, men som sagt gjerningen er hensikten. Kan dem ikke gjøre noe uten "belønning"? Det beste er vel å vite du gjorde dagen bedre for noen? Skal du ha noe igjen for det? Er det ikke mer "arbeid" i det da? Jaja..vi er forskjellige..


Det som var trigger her var begge deler, snakkes om egen god gjerning, så pekefingern mot alle de som ikke gjorde det. Går det ikke an å heller være glad for at den personen gjorde den gode gjerningen? Hjertesukk😱 Vi vet jo ikke hva andre tenker eller hva de var opptatt med, er det da riktig å rette pekefinger mot andre? Stort sett alle menesker gjør små gode ting for andre, kan vi ikke bare la det være sånn. Trengs det belønning alltid?


Ja, sånn går dagene..😂 Det nærmer seg avreise for meg. Gleder meg stort sett, men litt skummelt lell. Det er som jeg "skrur av " litt. Det gjør jeg ubevisst, ganske jevnlig. Så jeg har vel gjort for mye igjen. 😝                         Ønsker alle en fin kveld 💓

  • 100 lesere

Likes

Comments

Det knuste hjerte mitt enda mer..

Det ble naturlig nå..å skrive om det vanskeligste valget mitt så langt. Etter forrige innlegg om kjærligheten til barna mine...så har jeg hatt det rolig og fint. En ganske skuffende episode tok sted torsdag, fra en jeg trodde var en ganske god venn. Jeg fikk plassert det, og gitt slipp. Skuffelse, er nok rette ordet. Fikk kvaltitetstid med min allernæreste venninne fredag,så det gjorde godt. Hun kan si alt til meg, hun kan si når jeg er på ville veier eller når andre behandler meg dårlig. Hun blir skuffet på mine vegne.Hun SER meg. Jeg vet ikke hvordan det siste året hadde vært uten henne. 💓 I går kveld fikk jeg et innfall om å ta kontakt med ei venninne jeg tidligere hadde mye med å gjøre. Følte den gang vi stod hverandre nært. Så har det skjedd ting på begges kanter og vi har hatt lite med hverandre å gjøre. Iallefall fikk jeg besøk av henne i går. Det føltes som en bit falt på plass.Det er leeeeeeeeeeeeenge siden vi møttes, men det kunne vi ikke merke noen av oss. Det gjorde så godt. 💗 Så fikk jeg tilbakemelding om at jeg var savnet av barna hennes også. 😢 Det rørte meg. Det var godt å høre. Jeg vet at jeg er god på å se menneskene rundt meg, og spesielt barn. I dag er jeg alene og kjenner litt på at jeg må skrive om det valget jeg måtte ta for 5 1/2 år siden-


Jeg fikk oppsigelse på leiligheten jeg bodde i den gang, fordi den skulle selges. Leide gjennom arb.giver da, etter skilsmissen. Leiemarkedet var tøft, skyhøye leiepriser preget byen. Jeg var under arb.avklaringspenger da også. Det jeg fikk leie, ble da så smått og med få soverom... Jeg måtte diskutere med eks.mann og barna. Jeg hadde ikke mulighet til å leie noe med rom for alle 3 barna mine. Jeg fikk ikke hjelp noe sted heller. Så da ble barna boende sammen med faren på fulltid. Jeg var i full krig med meg selv,før jeg skjønte at det var det beste valget for dem. Skulle vi bo så trangt at de ikke fikk armslag? Eller kunne ha venner på besøk? Det var så tøft å gjøre valget likevel. MEN jeg viste det ikke til noen. Jeg lukket det inn, inn i meg og kastet nøkkelen langt bort. Klarte ikke snakke om det. Jeg gikk heller ikke i terapi da. Da vi pakket sammen, sa det ene barnet mitt, " det blir litt godt å slippe å flytte frem og tilbake mamma." 😭 Tror det har berget meg mange ganger, akkurat de ordene. Dette ble bra for ungene, tross alt. Vi bodde i samme by og kunne holde kontakten. Men det knuste meg sakte men sikkert inni meg. Jeg sørget,og sørget og sørget...for meg selv. Det var for vondt å dele med noen.


Jeg følte meg som en dårlig mamma. Jeg vet ikke helt hva som drev meg i denne tiden. Jeg hadde selvsagt kontakt med dem, de var hos meg og spiste middag og hadde kvalitetstid. Jeg følte nesten jeg ikke hadde rett å utttale meg lengre om dem. Jeg stilt jo allikevel opp på det jeg kunne. Ungene merket nok ikke hvordan jeg hadde det. Jeg var ganske dårlig da også, ME osv. Når noen spurte,gikk jeg ikke inn i det. Bare snakket overfladisk om det.Noe annet hadde gjort at jeg knakk sammen. Sa og at det var mange fedre som fikk kjenne på akkurat dette, å ikke bo sammen med ungene sine. Jeg ble kjent med to damer som skulle bli veldig viktige for meg. Sammen med disse, hadde jeg fine samtaler. De to hadde mistet hvert sitt barn, i samme ulykke, akkurat i den tiden jeg ikke lengre skulle bo sammen med mine. Dette var forøvrig et par år seinere. Vi fikk tette bånd,vi tre. De snakket om sine barn, som de aldri får se mer. Det var helt grusomt å høre om. MEN så viktig å få snakke om dem. Fint å få kunne være der for dem. Så sammen med disse to, begynte min sorg å tyte ut. Jeg syntes ikke jeg kunne si så mye, mine barn lever i beste velgående. Allikevel, hvem forstod meg mer enn disse to.😭 Der fikk jeg trøst,der fikk jeg snakke. Siden er hun ene flyttet. Hun andre, er min nærmeste i dag. Vi er blitt så nære. Hos henne er det rom for å dele de vonde tingene/opplevelsene. Vi gjør det begge to. 💓 Jeg vet ikke om jeg klarer helt å sette ord på det enda.


Den dagen jeg skrev forrige innlegg, skrev jeg også ett veldig kjærlihetsfullt "brev" til barna mine. Tenker de har godt av å høre hvor mye de betyr for meg. Selv om jeg er god på å si det til dem. Det som slår meg , i tilbakemeldingen fra eldstebarnet.. er at jeg ikke ber dem om hjelp til noe, jeg bare gir. Giverrollen har alltid vært der. Kanskje hadde det vært greit for dem å kunne hjelpe mamman av og til.. Nå er jeg ikke god på å be om hjelp generelt, bort sett fra fag hjelp. Eldste sier iallefall, "mamma,du vet jeg er her for deg og stiller opp for deg." Det har jeg ikke tenkt på før.Glemt at to av dem er voksne.. Ikke godtå si. Jeg er altfor vant til å klare meg selv. Så ligger det noe i meg, fra familien sørpå. Jeg har alltid følt jeg ikke betyr noe for dem. Følt meg alene, at ingen av dem er glad i meg. De vise det nemlig ikke. Jeg tror nok de bryr seg, men vi kommer fra en dysfunksjonell familie.

Min familie, er mine barn..og noen venner. Jeg er ikke alene, jeg vet det. 💜 Det kan bare føles sånn innimellom. Det er slitsomt å være for sterk også. Nære relasjoner er en utfordring, men mye mindre enn før. I forhold til venner er det helt ok. En liten bit igjen i forhold til motsatt kjønn, når det er mer enn vennskap. Jeg satser på det også blir bedre mens jeg lager nye stier. Derfor dette bildet, en tydelig oppgått sti. Jeg må fortsatt lage noen nye, hvis jeg skal gjøre greie valg. Det tunge valget, har nok vist seg å være gunstig for ungene. Da må jeg bare være fornøyd med det. Jeg har og fått sjangs til å jobbe mer med meg selv i denne tiden og kanskje er jeg bedre form også? Jeg har vært der for dem hele oppveksten og er her enda. Selv om vi kke bor sammen. De to eldste er flyttet hjemmefra. Jeg har grått endel nå,mens jeg skrev innlegget. Tårene er 1 % vann og resten følelser. Jeg ønsker dere en fin kveld 🌟


  • 121 lesere

Likes

Comments

Størst av alt er kjærligheten

Hva er ubetinget kjærlighet? Leser fortsatt i "Skygger før daggry", og den handler hovedsaklig om å jobbe med kjærlighet til seg selv. Når den er på plass,vil det meste falle seg naturlig. Jeg holdt på med en øvelse/meditasjon om det å tilgi en person som hadde såret meg/gjort noe mot meg. Skulle kjenne om det var en episode som enda gjorde litt vondt. Jeg har da jobbet utrolig mange år med lignende teknikker. Prøvde meg på å ta frem eks.mann, for å se om det lå igjen noe der, i forhold til utroskap/ekteskapet. I 2 minutt skulle jeg kjenne på følelsen rundt ham og situasjonen. Kjente lite egentlig.Spilte og meditasjonsmusikk til. Så skulle jeg ha 5 min. der jeg visualiserer at jeg går mot ham,sier jeg tilgir ham (ikke handlingene) og hvordan vedkommende tar imot det. Jeg finner ut at dette har jeg jobbet tilstrekkelig med før. Ingen spesielle følelser. MEN ..en stund etterpå, dukker fattern opp i tankene. Så blir jeg så vemodig,så lei meg.Hvorfor kunne ikke han vært snill med meg? Elsket meg ubetinget,som foreldre bør gjøre. Så er det nok av de tankene. 😂


Jeg snur det, og jeg jobbet med å trygge den "lille" usikre jenta i meg. Jeg må fore meg med gode ord, med kjærlighetsfulle setninger, trygge og roe ned. Det hjelper det.💗 En kan bare se for seg selv som liten, kjenne på det vonde,de vonde følelsene, la de få komme til uttrykk..og så bare gi nye ord. F.eks. du fortjener kjærlighet, du fortjener å blir elsket..eller det som du evt. trenger å høre. En trenger ikke ha en barndom med traumer,for å jobbe slik. Alle har nok en eller flere ganger blitt såret i sitt liv. Det viktige er at vi aksepterer oss som vi er, ikke tror på det vi blir fortalt av de som vil såre/skade oss. 💔 Hjertesukk fra meg💓


Så dere, dukker det opp mer hos meg. Den ubetingede kjærligheten til mine barn. Det er for meg den sterkeste kjærligheten jeg vet om. Den tryggeste kjærligheten jeg vet om. Den er så stor at det ikke finnes grenser. Jeg ble så overveldet over dette, at det måtte skrives ned. Til dem det gjaldt. Det ble så mange tårer..gode tårer. Jeg blir sånn av sterke følelser. Jeg har jo så ofte fortrengt andre sterke følelser. 💓 De er mitt ett og alt, de har faktisk lært meg hva kjærlighet kan være. Kjærligheten til barna. Det kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg har strebet etter å gi dem det jeg ikke fikk. Det var super lett å gi dem kjærlighet, for det var det de vekket i meg.De har alltid fått høre at jeg er glad i dem.Jeg har støttet, backet opp, trygget og vært der. Satt grenser osv. Gjort mitt beste utfra min bakgrunn. Jeg vet hva som er rett og galt. Til tider var jeg redd jeg skulle ligne min pappa, når jeg måtte bli litt streng, sette grenser. Vet jo jeg ikke var det(han), men det var der en plass i hodet mitt. En påminnelse om hvordan jeg ikke ville være mot dem. Størst av alt er kjærligheten.❤ Nå er jeg ikke spesielt religiøs,men skal legge ut kjærlighetens høysang. Bare fordi jeg liker den. 💘

  • 129 lesere

Likes

Comments