Tirsdag hadde pappa bursdag og vi hadde invitert oss selv i selskap. All mulighet for kake utnyttes til det fulle. For å være effektiv tenkte jeg det var like greit å bare hente Thea i barnehagen, spise på veien og kjøre direkte etter det. Turen tar en time og ti minutter, ca. Man kan for all del bruke lenger tid også hvis man havner bak en løk som syns 60 km/t er livet. Som oftest kvinne 55+ eller mann med hatt.

Thea sang på sanger fra NRK Super på radioen. Vegard har nemlig installert DAB i bilen og det er hurrapåsei og lykke i baksetet. Midt i en strofe fra sjølvaste Markus og Martinus - heltene over alle helter, kom hun på at hun ikke hadde kjole!! Herregud, bursdag uten kjole!! Jeg forklarte at i voksenbesøk trenger man i grunn ikke kjole, men det var ikke noe hun slo seg til ro med. Tvert i mot. Vi måtte SNU eller så måtte hun kjøpe seg en ny kjole. Sistnevnte var kanskje best siden de hun hadde mest sannsynlig var skitne. Lissom. Hun trengte strømpebukse, kanskje ny truse, DEFINITIVT nye hårspenner og jeg skulle ikke se bort i fra at hun kanskje trengte finsko også. Pluss noen ballonger og kanskje en tur til frisøren.

Greit, hun nevnte ikke frisøren. Der har hun vært en gang i sitt liv og hun døde etter to og et halvt minutt. Dessuten torturerte hun frisørdamen med teite spørsmål og forlangte å holde alle klemmene hun hadde i beltet. Hun kritiserte hvor lang tid det var MULIG å bruke og rettet på ord frisøren sa feil. Selv om hun egentlig ikke sa feil, hun hadde bare en annen dialekt. Kort oppsummert, vi skal aldri mer til frisøren. Hun kan heller ha en litt luguber, skeiv sveis ala muttern. Vi har alle vert der og vi har alle vokst opp omtrent traume-fri. De fleste av oss har faktisk blitt ålreite mennesker som betaler regningene sine hver måned og sjelden bryter oss inn til naboen. Kanskje det er oppskriften, kanskje kjeltringer har hatt akkurat litt for lite pottesveis?? Hvem vet.

Finkjolen på. Tre fine søskenbarn.

Det ble finkjole, strømpebukser og en blomst til morfar siden han sikkert likte det bedre enn ballonger. På vei hjem igjen var hun overtrøtt, høy på sukker og stemningen var nesten litt gladkristent i baksetet. NRK Super hadde tatt kvelden og jeg nyttet sjansen til å høre på Country kanalen. Aye, vi er der. Det syns hun var SYKT kjedelig og begynte å synge polien polito politre polifire polifem poliseks polisju poliåtte polini politiiiiii. Da hun var på tredje gangen brølte jeg GREIT og slo over på en annen radiokanal.

Og ja, jeg vet at det er fryktelig 1990 med radio, men jeg maktet ikke å styre med aux kabel, spotify og halvannen time med nonstop Markus og Martinus. Selv om radioprosjektet kanskje ikke kan kalles suksess.

Ellers. Mange av dere lurer på om vi har begynt å bygge hus enda. Da mener jeg dere som i dere jeg fysisk møter. Dere andre vet kanskje ikke at vi har planer om å bygge en gang. Dere er iallefall sykt lite nysgjerrig. Ting har vært litt forsinket av forskjellige grunner, men denne uken begynte de faktisk å grave. Vegard har løpt opp og ned fra tomten og sett fremskritt dag for dag, mens jeg er litt sånn "oj et hull. Oj hullet er blitt større." Nett som Vegard etter fødselen. HAHA. Neida. Esj. Han er litt på samme måte når det kommer til babyting. "Oj en bukse. Oj en genser. Spennende." Så ting er vel normalt.

Jeg for eksempel visste ikke at vi trengte ting som septiktank når vi bygger hus. Gulv, tak, vegger - hus. Vegard visste ikke at vi trengte noe annet enn bleier når vi får unge. Bleie, klær - happy baby. Så jeg tror vi kan konkludere med forskjellige interesser. Han vet størrelsen på septiktanken, jeg vet størrelsen på bleiebøtten. Han legger hustegninger strategisk til på kjøkkenbordet der jeg henger, jeg legger magasiner om graviditet og baby på dass der han henger.

Likes

Comments

I går var det kvinneflua sin tur. Eller womanflu. Vet ikke om det er en greie, det eneste jeg vet er at jeg var litt redusert i går. I tillegg fikk jeg en dæsj hormoner, som seg hør og bør, og gikk dermed rundt i huset med tårer i øynene. Burde støvsugd. Burde ryddet. Burde egentlig vært ute i dette fine været men jeg ORKER IKKE! Han i magen slo seg vrang og jeg kunne ikke sitte helt oppreist mesteparten av dagen på toppen av det hele. Jeg var likevel ikke på høyde med manfluen vi hadde forrige uke - så klart.

Mens jeg likevel vimset rundt i huset gikk jeg gjennom gamle innlegg på bloggen. Jeg tenkte å se hvordan ståa var på denne tiden i forrige svangerskap. Og jeg angrer ikke. Jeg kom over et innlegg som ble skrevet nøyaktig på samme dag som jeg er nå, nemlig 40 dager igjen til termin. Man blir regnet som høygravid fra denne dagen, iallefall i 2011. De har selvsagt forandret litt på dette de siste årene og nå i 2017 syns de egentlig at vi kan få bestemme selv når vi er høygravide. Litt som om bananer er kreftframkallende eller ikke, kommer an på dagsformen.

6 års forskjell, 24 år vs 30 år. Host.

Gjett hvilket som er nå da, gjett gjett. Puppene har enda ikke meldt sin ankomst, som dere ser, og jeg tror jeg kan se hva de mener med jentemage og guttemage. Ish. Kan jo ha noe med at Thea lå med hodet ned mens årets leieboer gnurer det oppi ribbeina. Det blir jo mer "kulete" da, siden et hode tar større plass oppi der enn noen bein. Beina har han godt plantet på jorden nede i tissen-området og det er ikke sånn at han er høflig og har de i ro. Han strekker og sparker når det passer han best og at den ene foten ikke har vært borti trusen enda, er bare flaks.

Jeg har et par bøker om graviditet som jeg stikker snåsaskaftet inni nå og da, og i dag kom den ene med et skikkelig gullkorn. "På denne tiden kan hodet til babyen føles som en kokosnøtt mellom beina." Jeg bare hoooost ... wtf? DA skal jeg heller ha en fot der ass. Og ikke kan jeg huske en jævla kokosnøtt mellom beina forrige gang heller. Det må jo gjelde sånne som har babyer som skjønner at hodet skal feste seg i bekkenet før fødsel?! Det har jo ingen av mine skjønt. Enten det eller så har jeg et ugjestfritt bekken.

HER kan dere lese hvordan jeg hadde det på denne dagen i forrige svangerskap. Ting er i grunn ganske likt, bare det at jeg ikke løper rundt på juleshopping. Jeg støvsuger isteden. Eller NEI det gjør jo denne roboten jeg fikk av pappa!! Egentlig en sykt irriterende fyr (støvsugeren) som snakker svensk, river ned lamper og setter seg fast på dørstokker. Også er det ikke slik at han innrømmer feil, neida, da brøler han JAG MÅSTE LADDAS og slår seg av. Type. Likevel en høygravid redebyggers venn i nød.

Likes

Comments

Det er ikke så mye som sjokkerer meg lenger når det kommer til folk. Spesielt ikke "unge" nå til dags. Jeg skriver i hermetegn jeg, for alt er relativt. I mormor sine øyne er jeg en ungfole, i Thea sine er jeg en gammal røy. De unge har trender hvor enn de snur seg om dagen og de har press på det meste. De ha karakterer ut av en annen verden (akkurat det er jo sunnere enn når jeg gikk på videregående, for da var du tøff når du fikk 2.) I tillegg til det skal de se så forbanna perfekt ut til en hver tid.

For noen år siden var det fokus på mage og lår og de tøffeste hadde piercing i navlen eller tunga. Var du ekstra kul hadde du en i underleppen eller i øyebrynet. Det var ingen som hadde silikon eller fjernet ribbein for å se tynnere ut, slikt drev bare Pamela med. Nå derimot er det bare flaks om man finner noen uten silikon. Det er nye tider og ting skal ikke være naturlig. Tissen skal av en eller annen SYK grunn være operert og på stell, rumpa skal være trent skikkelig stor og får de ikke det til, så opererer de jaggu meg inn fett for å få den slik. Leppene skal ligne på nebb og øyevippene skal stikke hull på de som kommer for nære.

Det er sikkert fint det og de om det i grunn. Det kan godt være jeg trenger et kamferdrops i følge noen som leser dette, MEN! Når folk har begynt å videreføre presset over til graviditeten, da bør det være noe som skurrer både for de med lange øyevipper og de som knasker kamferdrops.

De fleste har nok fått med seg den nye trenden der folk slanker ungen sin før den er født. JEPP. Det er INN å få små barn. De spiser minimalt slik at de kan se ut som fotballfrue både under og etter fødselen og de håper på kids som er rundt 2 kg når de kommer ut. Små, spinkle, tynne og underernærte babyer som er påsatt et kroppspress allerede før de er kommet til verden. Dette gjør de for at det "ikke skal gjøre så vondt å føde". LOL! Det er så lol at det er lol. Tror de at riene er mindre smertefulle med en 2kg baby enn med en på 4kg? Tror de at en dame i et sultrammet land har det superdigg når hun føder, fordi både hun og babyen er sykt underernært? Hæsjtægg dritsulten men hey fødselen gikk på SKINNER liksom?

Det er også blitt veldig viktig å føde uten noen form for bedøvelse. Det er jo ikke verdens verste trend, men hvis de slanker ungen sin for at "det skal bli enklere å føde uten bedøvelse", da bør noen kaste en melon i hodet på de snart. Og det bør være en stor en. Det er helt umulig å planlegge fødselen fra gang til gang og skal man på toppen av det hele ligge der og ha dårlig samvittighet fordi man, gud forby, plutselig har lyst på en form for bedøvelse? Det er nok å tenke på og bekymre seg over når ungen kommer ut om ikke det skal gnage i tillegg. "Jeg måtte ha epidural, jesus KRISTUS jeg kan bare gå og henge meg. Hva skal jeg si til folk, hva skal jeg HÆSJTÆGGE!!" Hvorfor er det blitt en ting man skal skamme seg over? Tror de det er ​gluten i epidural, eller hva?

Graviditeten må få være en tid man skal senke skuldrene, la hodet få fred for EN gang skyld i livet og ikke minst, la ungen få vokse seg så stor og frisk som han selv har behov for inni der. Man MÅ ikke gjøre og se ut som de på Instagram. De bæsja like mye på seg under fødselen som alle andre, det kommer bare aldri fram på de lyserosa bildene de legger ut. Jeg er sikker på de har foundation på tissen for å skjule sårene også. 

Og til folk som ikke er gravid, støtt gjerne oppunder og si til den gravide venninna/kjæresten din at hun er fin. Ikke si at hun er stor. Ikke si at naboen eller hun på Instagram er mindre. Ikke LEGG et press på noen som bør ha sin fulle rett til å blomstre akkurat som de er.

Likes

Comments

Det hele startet i går tidlig. Vegard hadde sovet litt dårlig og gikk og sukket HØYLYTT over akkurat det. Han hadde hatt ville drømmer og ting var faktisk litt krise in Vegardtown. Han tok seg en kaffe, spiste frokost (noe som er høyst uvanlig, han er en lunchmann) og gikk ut for å hjelpe naboen med litt diverse.

Etter en stund kom han og satte seg på terrassen og mente at han faktisk var litt dårlig. Han kjente litt ekstra etter og endret det til SYKT dårlig. Han slepte kroppen sin inn og jeg lusket etter. Da jeg kom opp i stuen hadde han dratt teppet over nesen og lå og gispet i sofaen mens han smattet på Camelbak flasken sin - som han hadde fylt med VANN. And behold this, TVen var av! Han lagde noen lyder og jeg gikk nærmere for å høre. "Har ... vi ... termometer?" pep han med store blanke øyne.

Det var da jeg skjønte det. MANFLU is in town!


Likes

Comments

Noen har brukt påsken på å stå på ski og sånt, jeg har brukt den på å ... vokse. Ikke legger og ikke bikinilinjen, neida, vokse som i vokse seg stor og, vel, rund. Hadde det vært en pris for årets påskeegg så hadde jeg vunnet den. Haha KLASKE lår dere.

Jeg pleier egentlig bli litt sur når jeg ser at alle andre er på fjelltur, ski, eller ute generelt. Da føler jeg meg ubrukelig og kan egentlig bare gå og DØ for jeg har så kjedelig liv. Nå derimot har jeg godtatt min skjebne. Har jeg fått abstinenser etter ei litta tur på Instagram så har jeg gått ned i gangen og prøvd på skibuksen. "DERFOR er du hjemme denne påsken" har smekken brølt og jeg har gått opp igjen hakket mer fornøyd enn da jeg gikk ned. Så har jeg spist meg en Kvikk Lunch. Vegard har vært på salg og vi har kjøleskapet fullt. Og før du sier kjøleskapet? så kan jeg si ja, kjøleskapet! Sjokolade er best kald. Write that down.

Men lev ikke i den tro at jeg har kjedet meg denne påsken fordi jeg ikke har stått på ski. Neida. Ca midt i påsken fikk jeg en ide om å rydde og sortere absolutt alle klærne til Thea...

...

Vi snakker hele assortementet fra nyfødt til nå. Å JAAA, for det var KJEMPELURT å begynne med slikt når man er like brei som man er lang. Jeg ble plattfot og fikk hentesveis lenge før jeg var halvveis. Og det er jo ikke sånn at man kan trekke seg midt i heller. Eller jo, man kan, men det eneste som skjer er at øynene mine BLØR og rede-byggeren i meg får kols. Rede-byggeren er en merkelig skapning og sammen har vi vasket toalettene tre ganger den siste tiden, forstådetdensomkan.

Det var en god del klær som var nøytrale og som kan arves av mr lillebror. Bra jobba fortidens meg, som ikke bare kjøpte rosa. Det som ikke er like positivt er at jeg faktisk har lagt vekk klær med gulp og ekle brune flekker. Da var jeg litt sånn wtf fortidens meg, man KAN vaske ting før de legges vekk. Jeg wattafakket litt til da jeg fant en uro sammen med klærne, men ikke festet til den. Nei for det syns fortidens meg var superlurt å legge i en kasse. Og hvor er kassen? Innerst på det rommet dere skimter i bakgrunnen på bildet ovenfor.

Man kan jo spørre seg selv hvordan et rom kan bli SÅ fullt, eventuelt så kan man ta åsså spørre han jeg bor med som samler på knekte dykkerbriller, småskruer, kondomer og gamle dyner. Det verste er at han har store planer om å rydde det rommet slik at han kan sove der når babyen er født. "Bedre med en sliten forelder enn to", smatter han og klør seg på magen. Akkurat det er jo sant, men GOOD LUCK. Vanlige folk klarer det kanskje, men ikke en som får hjertesorg bare han må kaste en sokk med hull i.

Andre ting jeg har gjort på i påsken er å bekymre meg for hvordan babyen ligger i magen. Jeg var til jordmor forrige uke og jeg har ikke tenkt så altfor mye over hvordan han ligger eller at det er et problem. Klart jeg har Googlet litt, jeg er da bare et menneske, men jeg har ikke vært oppriktig bekymret.

Det er jeg nå.

Jordmoren skvatt litt da hun fant hodet hans MIDT mellom ribbeina. Så der sitter han, midt i magen og syns livet smiler. Dermed skal jeg på ultralyd om to-tre uker for å se om han har snudd seg til dess. Har han ikke det ... skal de snu han. Og det vet ikke jeg om jeg er helt gira på. Selve snuingen er jo så som så, men jordmor nevnte en sprøyte som skulle forebygge rier og da datt jeg ut. Jeg har tre fobier. Edderkopper, ringe til folk og ... sprøyter. (Jeg får også svetteflekker av å spørre etter hjelp i butikker)

Det er en litt merkelig form for sprøyteskrekk egentlig, for jeg tar blodprøver som ingenting. Det er tanken på å få sprøytet noe inn i kroppen jeg har problemer med. (Din gris)

Folk sier jeg ikke skal tenke så mye på det, men det blir jo i grunn alt en tenker på. Jeg vet han kan snu seg fjorten ganger før termin, men likevel går man jo inn i et modus og forbereder seg på det meste. Jeg har Googlet keisersnitt, seteleie, setefødsel og hvormyekvikklunchkanmanspiseførmandøravsukkersjokk. Jeg føler meg litt teit, men da jeg så at en person hadde svelget en tyggis og spurte Google om det var skadelig for barnet, da følte jeg meg bedre ass. Lol. Dessuten så jeg en som hadde solbrillene opp ned i dag. 

Likes

Comments

// I samarbeid med Disney Junior

For noen dager siden fikk Thea en pakke fra Disney Junior. Det begynner en ny serie som heter "Mikke og racinggjengen" og vi skulle få ha en skikkelig premierefest her hjemme med første episode på DVD. Pakken inneholdt figurer, SNOP og artige effekter til en skikkelig fest!!

Vi kjørte film i går og stemningen var stigende. Vegard var også med på festen siden Thea verken liker Smarties eller gelly beans, men det gjør han! Dessuten sier man aldri nei til en skikkelig fest før klokken ti på morgenen. Jeg, som prøver å holde meg litt unna sukker (med ulikt resultat fra time til time) var utnevnt servitør og snikspiser av popkorn.

Jeg fikk også en ekstra pakke som en av dere kan vinne!!

Konkurransen er på Instagram (jeg heter litlo med en o). Du skal slippe å selge sjela di og gi bort din førstefødte for å vinne, alt du trenger å gjøre er å følge meg på Instagram og skrive god påske der. Kan gjerne mene det også om du vil, da får du god karma i påskeegget. Den nye serien har premiere 19. April klokken 17 på Diseny Junior. 

Her er bilde av pakken dere kan vinne. Jeg trekker vinneren påskeaften! LYKKE TIL!!

Likes

Comments

Det var på Lørdag vi innså at dette kanskje kom til å bli verdens lengste påske. Thea lå som en sjøstjerne på gulvet og var SUR fordi vi hun ikke vant i "den forsvunne diamanten". Selv med juks. Jeg har forsøkt å lære henne at juks ikke er lurt, det har jeg selv erfart. Jeg er selv en gammal ringrev i juks.

På pubquiz en gang havnet laget mitt på sisteplass i hver bidige runde. Ikke så rart siden det eneste tema vi virkelig blomstret i var paradise hotell og slikt. For å ikke havne bakerst ATTER en gang bestemte vi oss for å jukse litt. Bare bittelitt. Not my proudest moment. Vi stakk "på do" og googlet noen svarene. Dritfornøyd. Det som skjedde var at da de talte poeng, lå vi uavgjort med det laget som hadde vunnet alle rundene. Ting skjedde og plutselig ble det bestemt at det hele skulle avgjøres ved at en fra hvert lag skulle ha duell og rope svaret raskest ... oppe på scenen.

Uten at jeg fikk det med meg, valgte laget MEG til duellen. Av alle personer. Jeg som ikke vet forskjell på potet og banan. Jojo. Er det rart vi lå på sisteplass når det var det klokeste valget laget mitt kunne ta. Jeg klatret opp på scenen og stilte meg ved siden av den personen det andre laget hadde valgt, nemlig Norsklæreren min. Oooo the KARMA! Var det noen i det rommet som skjønte at vi hadde jukset, så var det iallefall han. Topp fem av de flaueste øyeblikkene i mitt liv!

Uansett. Thea lå som en sjøstjerne og vi så på klokken. Nå måtte den minst være middagstider, ha? Nei. ETT var klokken. Lørdagen hadde herved vart en uke og vi bestemte oss for å reise på påsketur for å ikke ta livet av hverandre.

Og turen gikk til Bjørneparken. YAY. Der hadde ingen av oss vært før.

På turen dit kjørte vi forbi noen lamaer som sto på et jorde. Det er ikke hverdagskost for en vestlending og noen ble litt ivrig i framsetet. "Se der er det LAMAER" ropte Vegard og pekte ivrig. "Ååå det er BABY lamaer også!" Hjerte hjerte. "Ser du det Thea?? Lamaer!!"

Det ble stille i baksetet før hun bare "eh ... det heter altså LAM! "

Vi forklarte at det var et dyr som heter lama og hun bare "åja, hva er en lama?" Og vi bare "vel, det er en lama det. Eller, en sau med lang hals som spytter når de blir sinna om du vil. De finnes i Bjørneparken også."

Det har vist seg at Thea egentlig ikke er så fan av dyr. De er skitne og, gud forby, SLEIKER på hendene når de er glad. Hun ga høy til en hest her en dag og det ble nesten krise da hun fikk litt slev på ene tommelen. Hun gikk med tommelen rett ut helt til hun kom hjem og fikk skrubbet den.

Så det at det faktisk fantes sauer .. med lang hals .. som SPYTTET, det skulle hun ha seg frabedt og skulle vi til noen lamaer så ble det over hennes lik!!

I Bjørneparken var det mating av dyr for alle penga. Her skulle de få gi den søte lille grisen en puffaris. Alle barna bare YAY, mate fra hånden. Stas! Da han nærmet seg Thea, slapp hun puffarisen raskt og han måtte fint plukke den opp fra grusen hvis han skulle ha. Han dyttet likevel nesen borti hånden hennes for å se om hun hadde mer og reaksjonen over sier vel alt. Grisesnørr, omg omg omg. Hun tørket det på buksen til Vegard og ble egentlig ganske gira på å dra hjem etter det.

Hun fikk også tilbud om å mate rever, men det gikk ikke helt som planlagt. De hadde vært uskikkelige og hadde stukket av tidligere på dagen. De hadde hatt party med vafler og hadde tatt turen inn til elgene for å si hei. Elgene er tydeligvis lik Thea på mange måter, for de hadde syns at revene var noe av det ekleste og SKUMLESTE de noen gang hadde sett. Små ekle røde klumper i deres innhegning. Esjasei. De hadde fått helt panikk og det var like før de klatret opp i trærne. Skogens konge der altså.

Kosesyk hjort og skeptisk Thea.


Herr surpomp-pappa-rev som satte ungene sine skikkelig på plass etter dagens rampestrek, med oss som tilskuere. De løp rundt halve parken og for å si det sånn, vi har lært what the fox say. De kjefter. De høres nesten ut som meg klokken seks på morgen før kaffe.

Her gikk de og ropte på bjørnene i håp om at de skulle ta meg med i hiet sitt til jeg har fødd. Neida, jeg var faktisk i storform og løp omtrent forbi de i bakkene. Nesten. I motsetning til Thea digger jeg dyr og hadde jeg ikke tatt så forbanna stor plass skulle jeg ha matet både griser, rever og lamaer.

Jeg skremte faktisk reven da han var på vei bort til Thea for å ta mat. Av en eller annen grunn skulle alle foreldrene stå rundt barna slik som alle står ved det FORBANNA bagasjebåndet på flyplasser. What gives. Jeg, som ikke er like rask som alle andre for tiden og tar bittelitt mer plass enn en middels stor elefant, kom ikke frem i tide og ble stående bak. Og ikke er det sånn at jeg er høy nok til å nå over folk for å ta bilde. Kunne tatt mellom beina på de, men det kom jeg ikke på der og da. Istedet, da reven nærmet seg Thea, hoppet jeg til og stanget den ene forelderen med magen for å komme meg frem. Det var nok til at både han og reven skvatt - og sistnevnte stakk av.

Så ja nei. Ikke si det til Thea.


Likes

Comments

Hvolfol hal du så stol mage? spurte en av barna i barnehagen meg i dag. Jeg smilte og sa jeg hadde spist for mange boller, slik som jeg sier til de fleste som kommenterer magen. Noen spør om jeg har fått i meg noe jeg ikke har ​spist, så ler de rått. Akkurat det er det kanskje helst voksne menn som spør om, ikke barn.

Det sies at det er hos fulle folk og barn man får høre sannheten og det er jo forsåvidt sant. Det er bare det at magen min taler fint for seg selv for tiden. Jeg har kommet til det MAGISKE stadiet der jeg snur meg sidelengs for å gjøre meg smalere, men oppdager at neidu, er visst ikke smalere denne veien lenger. Faktisk er jeg nesten breiere. Selvironi er viktig å ha som gravid og i de fleste tilfeller har jeg plenty av det. Sånn bortsett fra når Vegard kommenterer ting han så absolutt ikke burde kommentert, men han får sin straff så ikke tenk på det.

Vi er faktisk der at jeg har fått en blåveis på magen. Åå hun har dultet på seg en blåveis tenker du, så søtt. Vel nei, sier jeg. Oj, har Vegard slått henne tenker du da. Vel nei, sier jeg. Men jeg har blitt mishandlet, det har jeg - og det av min egen sønn. Her en natt bråvåknet jeg av at noe gjorde DRITVONDT i magen. Det var ikke luft og det var ikke en bæsj. Hadde det bare vært så vel. Det var han som har leilighet inni der og han kjørte det ene kneet rett inn (ut?) i magen. Jeg hylte uten å hyle, siden man helst ikke skal hyle om natten og krøllet sammen kroppen. Fii faen nå føder jeg ut NAVLEN tenkte jeg der jeg vrei meg i smerte. Av alle ting å bli kjent for i denne verden så skal det pokkern meg bli DET.

Han gjorde det en gang til på akkurat samme plass og etter det ble det stille i magen og jeg sovnet igjen. Merkelig nok. Dagen etter hadde jeg fått en ganske stor blå/rødveis på siden av navlen. Denne historien er veldig USA, ailien, mystisk blåveis fra det indre, SUE THE DAMN KID, men den er helt sann! Lover.


Nei dere får ikke bilde av verken blåbeis eller navle, so I give you this. Vegard og Thea spiller Barbiespill og ting som "nå skulle jeg få lov" og "ikke rør det er jeg som spiller nå" ble sagt, uten at jeg skal røpe hvem som sa hva. Host.

Når den ene ungen ikke banker meg på natten tar jeg med meg den andre til øyelege. Eller jeg gjorde iallefall det i går. Thea kom en dag og fortalte at synet ofte bare forsvant i barnehagen og jeg bare say WHAT? Det hadde hendt noen ganger og alt ble "taggete". Det var jo naturligvis noe av det villeste jeg har hørt og jeg løp til doktoren. Hadde med meg Thea også, dummen.

Av alle doktorer jeg har vært hos var denne den merkeligste og hun skjønte jo absolutt ikke hva jeg mente. Jeg forklarte, Thea forklarte og etter en stund ville doktoren at Thea skulle lese bokstaver på et sånt bokstavkart. Hun las med stor iver helt til hun kom til de tre nederste linjene, da så hun bare prikker og syns pekefingeren til doktoren gikk i kryss. Det syns tydeligvis doktoren at var helt normalt. Hun satte seg på stolen sin og så på oss med var det noe mer - blikk. Jeg løftet øyebrynene og sa eh JA? Så måtte jeg heve stemmen for å bli sendt til øyelege. Oh yes I said it. Det er mye som er usikkert her i verden, men det som er SIKKERT er at hvis jeg hever stemmen til fremmede, da er det seriøst. Det er like sjelden som en supernova og i 79% av tilfellene ender det med hentesveis i motsatt retning av Trump sin.

Hun gryntet ned noen ord på et ark og henviste oss til øyelege under tvil. Hun har havnet på listen min over ubrukelige folk. 


Da vi kom til øyelegen var tonen en helt annen. Han var en hyggelig mann som hørte på hva vi hadde å si. Også her måtte Thea lese bokstaver og også her klarte hun ikke de nederste linjene. Deretter tok øyelegen noen øyedråper i øynene til Thea. (Det var mye øye i en setning det.) Det med øyedråpene visste vi at kanskje kom til å skje og forberedte henne på det i forveien. "Kommer det til å svi?" spurte Thea i bilen. "Neida" sa jeg uten å egentlig vite hva pokker jeg snakket om.

Og det var naturligvis feil. HELT feil.

"Du LØY, mamma! Du sa det ikke skulle svi, det SVIR!" Brølte hun i det den første dråpen traff øyet. Damen som tok på øyedråpene kvapp litt og hentet papir. Thea tørket øyet med stor missnøye og hadde blikk kunnet lage blåveis så hadde jeg fått et par av henne også. Hun fikk skryt av øyelegen for å ikke gråte, noe mange tydeligvis gjorde, og det reddet situasjonen bittelitt slik at de fikk tatt på det andre øyet også.

Pupillene ble sykt store, som dere sikkert ser (verst på bildet øverst til høyre, som var rett etter) og synet ble veldig tåkete. Vi fikk beskjed om å gå en tur for så å komme tilbake, slik at dråpene fikk virke. Noe som var ekstremsport siden Thea ikke så en dritt og omtrent gikk på trær. True story. Men hey vi bor da på VOSS. Hva er et liv uten litt ekstremsport. Da øyelegen glodde inn i hjernen øynene hennes kom han frem til at hun hadde litt skeive hornhinner og var en smule langsynt. Han  syns ikke at hun skulle begynne med briller enda og vi skulle komme tilbake til neste år.

Thea bare "hæ? får jeg ikke SMYKKER til øynene??"

Jeg hadde nemlig forberedt henne på at hun mest sannsynlig måtte ha briller. Det var skikkelig omg omg omg for det hadde jo INGEN i barnehagen og hva kom de til å SI!! Det kan kanskje muligens være da den 90 år gamle kommentaren kom fra muttern, aka meg. "Jammen det er jo som smykker for øynene. Da kan du gå med de i barnehagen hver dag, SELV om det ikke er lov med smykker der. Tenk på det." 

Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at hun skulle gå tomhendt derifra og hun rasket med seg et armbånd fra "flink pasient" kurven.

"Er dette et hjerte?" spurte hun strengt om den ene perlen på armbåndet. "Øh nei det er en blomst" sa jeg. "HerreGUD jeg ser jo INGENTING av disse dråpene", brølte hun, og marsjerte ut. Tydelig missfornøyd med det ubrukelige resultatet av dagen. Morna sa jeg til øyelegen og spant etter. Freaks tenkte sikkert han og halve venterommet. 

Likes

Comments

Jeg pleier egentlig å ha oppdateringene av graviditeten oppe i menyen, litt sånn gjemt, men i dag skal jeg dele disse funfactsene med dere - her på sjølvaste bloggen. For en reise dere skal få være med på!! En aldri så liten moment of shine til graviditeten, det må jo være innafor.

I dag er jeg 31 uker og 1 dag på vei. Det er da altså under 9 uker igjen til fødings og jeg er 77,3% ferdig oppladet for å være jækla nøyaktig. Iallefall til terminen som er 3/6. Thea kom på mensen-termin faktisk, så håper ikke han her har planer om det også siden det faktisk er TI DAGER etter ultralydtermin. Jeg makter ikke overtid.

Babyen er så stor som: En ananas ryktes det på Google. Eller en asparges. Det gir som vanlig ABSOLUTT ingen mening men babyen er iallefall ca 39cm og 1,7 kg.

"Må ha": De av dere som har fulgt med på de her oppdateringene i menyen, har fått med dere at jeg knasker isbiter. Det gjør jeg fortsatt. Jeg har faktisk begynt litt med kaffe igjen etter en god pause, men jeg får bare hjertebank så jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Eller jo, det er jo for å ikke gå rundt i ørska. Da jeg var kvalm de første ukene drakk jeg en del Cola siden jeg ikke TÅLTE verken lukt eller syn av kaffe. Colaen kan dere finne igjen på hoftene mine. Neida. Joda. Jeg liker egentlig ikke brus. Freak, I know.

Navn: Spent nå? Vi har ikke landet på et enda, men Thea er stor fan av Thomas etter at jeg nevnte det. Thea og Thomas. Det som er litt farlig er at om vi først skal begynne å kalle barna for noe på T, så må vi jo fortsette. Og det er begrenset hvor mange fine navn man finner på en og samme bokstav. Er vel egentlig begrenset hvor mange unger jeg har planer om å få også da, har ikke tenkt å starte serien Hege pluss eight.

Tung?: Altså både ja og nei. Det kommer helt an på dags-formen. Jeg badet i terapibad på Onsdag og det var helt fantastisk, løsnet både det ene og det andre. Topptrent som jeg er ble jeg gangsperr av den lille halvtimen.

Hvordan er sparkene: Vi fikk vite på 3D ultralyd at han lå med hodet opp. Enkelte dager prøver han å bli fødd bare ved å trykke hodet gjennom magen. Jeg har sagt det ikke er den veien han skal ut, han har blitt sur og det har vært dårlig stemning i noen timer. Andre dager kommer det et kne eller en albue sånn ti meter ut og rett under navlen ligger det ofte en hånd eller en fot. Den klapper jeg litt på. Han er ikke amused av klapping og trekker den fort til seg. Bevegelsene er mye sterkere og Vegard har opplevd å få kraftige spark når han forstyrrer. Av babyen altså.

Vet ikke hvorfor jeg står sånn, men gravide gjør jo ofte det. Så da gjør jeg det.

Babyens søvnmønster: ​Han har alltid pleid å våkne halv ti på kvelden. Da har han sirkus, julaften og påskeaften samtidig. Han våkner også til hvis jeg har vært aktiv og setter meg ned. 

Plager: Ja altså plager og plager. På grunn av hjertebank og besviming ble jeg sykemeldt forrige uke. Jeg har gått hjemme og labbet hele uken og merker jo ikke noe til det når jeg tar ting med ro. MEN! På Onsdag var jeg på kurs. Basal kroppskjenskap heter det og det har vart i mange uker. Vi kommer, legger oss på en madrass, går INN i oss selv og prøver å finne roen i en stressende hverdag. Det høres sykt alternativt ut og det er det jo sikkert også. Vi skulle dytte på hverandre denne Onsdagen (okay det ER alternativt). Det var ingen kraft, bare dytte og gå inn i seg selv, yoga møter spådame greier. Jeg holdt på å besvime av hele seansen. Det var nesten som på slike Jesusmøter der de faller om fordi Jesus finner de, eller noe. Jesus fant ikke meg men jeg fikk definitivt hjertebank og kaldsvettet og så prikker. Stemning.

Strekkmerker: Nei, jeg smører magen inn med olje. Aye. Ikke Vegards motorolje, den smører han seg selv og Volvoen inn med hver fredagskveld.

Vann i kroppen: Jaa, why does bad thing happen to good people!!

Søvn: Sover som en stein og snorker som en lumberjack. Sexy!

Humør: Den uken som har gått har jeg hatt SYKT liten tålmodighet. Vi snakker Rachel i Friends som klager over pusten til Ross. Folk som bare ER der er irriterende, og spør de om noe, herregud.

Fødselangst: Greit jeg innrømmer det, jeg har Googlet etter at vi så han ikke har snudd seg med hodet ned enda. Det kan fortsatt skje og han har god tid, men det virker liksom ikke som at han har planer om det. Jeg begynte å lese om keisersnitt, åffkårs, siden jeg under INGEN omstendigheter føder noen med rumpa først. Thea satte seg fast i bekkenet med hodet, hva gjør ikke han her da med æsn. Vi får satse på at han snur seg i løpet av noen uker. Her er reaksjonen da jeg fikk vite at Thea var stor. Han her har planer om å bli ca 3600 gr sa hun på UL, det er 650 gr mindre enn søsteren. La oss håpe.

Innkjøp: I uken som har gått har jeg kjøpt litt kjedelige men nødvendige ting som vaskekluter, gulpekluter, sengklær, kremer, babyolje og dyne. Og tutt. Moren til Vegard har kjøpt bukser. Utrolig uvant å kjøpe ting i blått og grønt, ikke minst fordi de artige figurene helst er på det som er rosa. Og det finnes jo ingen mellomting, neeeida. Har også begynt å vaske de små babyklærne og legge de i kommoden. Er man ikke utålmodig før så blir man iallefall det når man sniffer på sånne små klær <3


Likes

Comments

I går banket våren på døren her i vest og vi fikk litt av en dag. (Herregud, banket på døren, jeg er 90 år! Skal bare nett flytte meg fra trekken) Thea foreslo ved middagsbordet at vi kanskje kunne gå opp på dans istedenfor å ta bilen. Hun syns det er sykt party å av en eller annen grunn.

Med litt motvilje og høylytt sukking fra Vegard ble det spaserings på hele gjengen. Jeg kunne sikkert gått alene også, men jeg er litt redd for å trille nedi ting på min vei for tiden. Evt sette meg fast i et hull. Nå er det ikke flust med hull eller plasser jeg kan trille, men man vet pokkern meg aldri. Iallefall ikke her på Vestlandet som det regner steiner på en dårlig Onsdag.

Innser også at det virke som det er jeg som går på dans, men det er feil. Lol of the year.

Vi GÅR i dag brølte hun med en gang vi kom inn på dans, før hun lukket døren bak seg. Da dansen var ferdig og vi sto i gangen for å hente henne, spurte hun om vi skulle GÅ hjem også. Jeg og Vegard, som hadde brukt tiden på å henge litt i klatrestativet på skolen og spise is, hadde jo ikke vært hjemme for å hentet bilen - så ja, vi skulle gå de fem minuttene hjem også. Thea sprudlet, brølte atter en gang i rommet at vi skulle altså GÅ HJEM, raise the roof, så slo hun følge med et par venninner litt av veien.

Jeg må jo si at det var litt spesielt da hun attpåtil valgte å småjogge resten av veien hjem istedenfor å gå med oss. Hun som ikke gidder å plukke opp en blyant fra gulvet for det er så SYKT stress lizm.

Da jeg hentet henne i barnehagen i dag var ikke tonen like entusiastisk som i går. Hun lurte på om jeg hadde satt bilen min halvveis på veien slik jeg sa jeg kanskje skulle og virket omtrent nervøs når jeg sa jeg ikke hadde det. En av barna i barnehagen lurte på om jeg hadde tatt buss dit og fikk også litt hentesveis da jeg sa at jeg hadde gått.

Er jeg SÅ stor??

Kanskje...

Han har lagt seg sidelengs for anledningen og magen står lenger ut enn noen gang. Hallo verden. Jeg kjenner jeg gleder meg til å få igjen kroppen min. Ikke for det, det er koselig å kjenne liv og snakke med magen og sånn, men det er ikke så koselig å traske rundt som en oppblåst hval full i vann. Har nemlig fått vann i kroppen and I am NOT amused.

Jeg og Vegard diskuterte litt over tannpussen i går. Hva er det vannet egentlig? Hvor kommer det fra og hvorfor samler det seg bare sånn plutselig? Et av livets store ubesvarte spørsmål!! Det som ikke står like ubesvart er at det er så UTROLIG unødvendig. Man føler seg stor nok om det ikke skal ligge en cm vann utenpå i tillegg. Folk som syns gravide er sexy er like sprø som de som stikker tissen sin i trær!

Etter at Thea hadde unnagjort litt nervøsitet for at vi skulle gå HELE veien - bare vi to, kunne hun vise meg en tre millimeter lang larve hun holdt inne i en svett hånd. "Han skal bli en sommerfugl" sa hun fornøyd. "Da tror jeg du må sette han på et blad" forsøkte jeg, men nei da kunne han jo stikke AV! De skulle ha han helt til han ble en sommerfugl, tenk. Hun mistet naturligvis larven i grusen og ba en annen å finne den til i morgen slik at han kunne få bli en sommerfugl i deres nærver. Lucky bastard. Han lå enten her, eller borte der. Eller kanskje der.

Halve veien hjem var utelukket larveprat og andre halvdelen var "pliiis løft beina når du går". Det er det VERSTE jeg vet, bortsett fra slafsing og andre ekle kroppslyder. Og tær.

Subb subb subb subb, HALLO! Så da la hun på sprang i stedet.

Jeg trasket bak i egne tanker og ble nesten litt gladkristen der jeg gikk og priset våren. Jeg merker at det skal bli SYKT digg å få et vår/sommerbarn. Ikke fordi jeg tror de subber mindre med føttene, men fordi at det er mulig å komme seg ut døren permisjonen. Thea er født 1. Januar med -10 ute og det var glemmesak å bevege så mye som stortåen ut på mange måneder. Det skjer noe med hodet når livet består KUN av pupp, bæsj og baby innenfor fire vegger. 

Så, sommer eller vinterbarn og hva var best? 😊

Likes

Comments

Fredag dro vi på 3D ultralyd for å si hei til han som har tatt seg til rette i magen. Mr. huleboer som faktisk kanskje har fått navn. Det er hemmelig en liten stund til siden det står om to navn. Siden 3D var en helt ny opplevelse for hele familien ramlet vi inn døren på ultralydklinikken alle mann. Rene attraksjonen. Popkornet var med. 

Da jeg var gravid med Thea hadde jeg fått med meg at det fantes noe 3D greier, men jeg nektet å bruke penger på det siden jeg syns at ungene så ut som skamslåtte rotter på bildene. Iallefall de på google. Dessuten fikk jeg tre ordinære ultralyder siden hun var en tjukkas, så hadde forsåvidt ikke behov for mer.

Av en eller annen grunn spontanbestilte vi en time tidligere i uken og dro avsted Fredag. Vi angret IKKE. Det var helt fantastisk å se han inni der og han så jo nesten ut som et menneske. Litt skrukkete og sånn var han jo, men hallo, han har jo sikkert badehud ut av en annen verden. Dessuten er han prikk lik Vegard!

Jeg er herved misunnelig på leppene hans! "Blåveisen" på øyet kan han ha. Jeg syns det er helt utrolig at det er mulig å få frem et bilde med LYD. Kunne faktisk høre maskinen murre litt på magen min.

Som vanlig ble han dritsur for at noen kom inn på hans personlige space og han gjemte seg etterhvert bak armene. De tingene som ser ut som tang rundt han er faktisk armer, så vet dere det. KNOW WHAT YOU DONT KNOW som de sier. Da det hadde gått en stund fikk han en sinna-mine som er PRIKK lik Vegard sin, så strakk han en fot foran ansiktet og sa takk for seg. Like myk som faren. Lol. Etter det var det ikke håp om å se noe mer. Eller, vi fikk se de edle delene hans da, og DA var den en frøken borte i sofaen som fniste noe voldsomt. FNIIIS. Pung. BAHAHAHA!

Det viste seg også at det som jeg har trodd er en rumpe som stikker ut av magen min, faktisk er hodet hans. Hvorfor han har som hobby å trykke trynet inn i magen det vet ikke jeg. Iallefall ikke når han har all plass i verden inni der. Eller ... plass. Begynner vel kanskje å tette seg til inni der med tanke på at han er 1,5 kg nå. Han har hodet opp under ribbeina mine og jeg kjenner at han med fordel kan ta å snu nesen nedover snart. Ikke er det særlig digg at han omtrent sparker foten ut der nede og ikke tror jeg at jeg er så gira på setefødsel heller.

Ca samme tid som han i magen ikke var med på leken mer, ble også Thea utålmodig. Iallefall etter vi hadde unnagjort fnisingen av pung og penis. Hun begynte å plukke litt på Vegard før hun diskret brisket smartklokken sin. "Ah jeg har så fin klokke" forsøkte hun, men ingen fulgte med. "Jaja får vel ta å sende MELDING med KLOKKEN min jeg da kanskje" fortsatte hun og gikk over gulvet. Damen med apparatet reagerte fortsatt ikke, hun bare humpet på magen min med dingsen slik at han i magen skulle flytte armer og bein. Hun ga til slutt opp og vi fikk bildene printet ut.

"OJ hva er DETTE" sa Thea og stakk smartklokken opp i trynet på damen. Hun ble helt imponert og Thea fikk sine etterlengtede minutter med fame. Hun viste hva klokken kunne og hva den ikke kunne og maste helt til vi var kommet ut og damen hadde lukket døren etter oss.

Smartklokken er med andre ord et kupp, iallefall i Thea's øyne, og hun driver telefonterror både seint og tidlig. Første dagen ringte hun klokken HALV SYV om morgen til tanten sin. Hun hadde heldigvis stått opp og det var god stemning, men jeg fikk tannkosten i halsen da jeg hørte Thea mase i klokken sin nede. Hun ringer også til folk og ber de sende meldinger, så legger hun på.

Siden klokken bare har høyttaler, har vi fått være med på noen meget interessante samtaler.

I går for eksempel snakket hun med mamma mens vi satt i bilen på vei hjem fra kino. Siden hun ringer fire ganger daglig blir det en del tørrprat og mamma lurte på hva vi skulle ha til mat. Thea visste ikke. Mamma fortelle at de skulle ha pizza og hun hadde laget pizzadeig. For at den skulle heve seg fortere hadde hun lagt brettet ut på badegulvet med plast og håndduk over. Kry over egen innsats. Henning (som er gift med mamma) kom hjem, gikk ut på badet og .... TRAKKET på pizzaen som lå så fint på gulvet! HAHA! Ahh klokken er litt fin likevel.

Så, har dere vært på 3D ultralyd noen gang?



Likes

Comments

Herregud, jeg altså! Jeg er akkurat litt for spontan. For en ukes tid siden kom jeg over en annonse om en smartklokke. Kult tenker du, men den var ikke til meg. Neida, det var en til barn. Jeg klikket meg innpå, bladde gjennom bildene og ble mer og mer sikker på at dette var det vi manglet i livet vårt. En smartklokke til seksåringen. YES. Så bestilte jeg.

I dag kom klokken i posten og jeg angret umiddelbart. Herregud hva skal vi med denne da? Thea har mast en stund om når hun skal få mobil. Er det når hun begynner på skolen? Når hun blir åtte? Når hun kommer i puberteten? Jeg har stirret tomt på henne når hun har spurt og tenkt stille at hun skal være jækla glad om hun får en til konfirmasjonen. Barn og mobiler er det mest ubrukelige jeg ser. Men så vettu, neida bestiller seg en smartklokke. WHERE'S THA FAKKIN LOGIC?

Jeg vet jo hva jeg tenkte i det jeg trykket den hjem. Jeg tenkte at dette var litt smart (høhø) for da kan hun ringe meg når hun er hos Alex og han når hun er hos meg. Det er bare et knippe nummer som kan ringe inn og ut fra klokken, så sånn sett er det jo ikke en mobiltelefon. Hun kan ikke sende meldinger og hun kan ikke gå på internett, selv om abonnementet ironisk nok har fri sms og data. Det klokken har derimot, er en SOS-knapp som aldri skal på (kunne ikke vært mer amerikansk) og en sporingsfunksjon som heller ikke skal på. Greit jeg går rundt i en "gravidtåke" men det er bare to plasser Thea kan være. Her, eller hos naboen. Og den eneste SOS'en som kan oppstå er om det er tomt for toalettpapir.

I barnehagen hadde hun tegnet klokker til alle barna som satt rundt bordet. Etterhvert som de ble delt ut fikk de streng beskjed om at den skulle være rosa! Jeg kjente jeg grøsset langt nedover ryggen, hvilket dyr har mitt spontankjøp vekket. Forhåpentligvis er den old news i morgen og de kan gå tilbake til å fargelegge ting slik de vil.


I full gang med å snakke med pappa. Mormor ville ikke ta telefonen og jeg misstenker telefonterror helt til hun tar den. Dessuten tror jeg hun ringte fem ganger til farmoren sin for å si at hun ikke hadde mottatt et bilde enda.

Thea og klokken minner meg litt om meg og leger for tiden. Vi snakker ikke helt samme språk og jeg må mase på de for å gjøre meg forstått. Den siste tiden har det bare vært utenlandske leger her og jeg snakker ikke så godt utenlandsk. Nå snakker jo de Norsk, forsåvidt, men likevel har vi ikke forstått hverandre. For noen uker siden slet jeg nemlig med at jeg ble så sinnssykt andpusten av ingenting. Gravide folk er jo generelt andpusten, det er en kjent sak, men vi snakker legg seg ned i fosterstilling - andpusten. Jeg så svarte flekker, svettet og holdt på å besvime bare av å gå opp trappen i barnehagen. Og er det noe som er lite classy så er det å dø i ungenes garderobe.

Legen vet nok råd tenkte jeg og dro dit i beste tro. Men nei DA. Legen levde i sin egen verden. Han var skikkelig snodig og før jeg visste ordet av det skulle jeg ta test for diabetes. Jeg har jo aldri hatt noe tegn til diabetes. "Skal ikke tasså sjekke jern da?" forsøkte jeg, sånn siden Mr. Google nevnte at det sikkert var det. Men nei, legen var ikke enig med Mr. Google. Legen var bare enig med seg selv. Jeg måtte fint møte dagen etter uten å ha spist noe (mat❤). Jeg fikk en flaske med noe gult flytende stoff og beskjed om å drikke det så fort som mulig. Så måtte jeg sitte HELT i ro i to timer.

Fii fan. Jeg trodde jeg hadde vært kvalm før, men det var feil!! JESUS kristusss. Jeg kjempet mot kvalmen og klarte heldigvis å ikke spy, hadde jeg gjort det hadde jeg måttet tatt testen igjen. Eller høhø jeg hadde aldri kommet tilbake. Jeg hadde flyttet!! Da to timer var gått tømte de kroppen min for blod og sendte meg ut dørene om mulig enda svimmel enn før. Vel hjemme sov jeg i fire timer på sofaen. SUKSESS!

Da jeg kom til jordmor testet hun meg for jern og det hadde jeg veldig lite av... så joda. Dumme dumme doktor som ikke ville høre. Og bare så det er sagt, det var helt normale verdier på diabetesprøven.

For å avslutte litt hyggelig, Thea har uten hjelp lært seg å lage hestehale og musefletter, så hun fikser seg selv på håret for tiden. Flere som får Princess Leia assosiasjoner av dagens sveis?? Selv syns hun at hun lignet på en humle og det kan jo kanskje stemme. ❤

Likes

Comments

Før jeg ble gravid var jeg konstant kald på både hender og føtter. Iskald. Vi er på det stadiet at jeg har investert i varmesåler til en sum langt over rimelighetens grenser. De har tre innstillinger. Den første er litt varmt. Litt. Som i man skal jaggu ha god fantasi for å kjenne om det er noe forskjell. Den andre innstillingen er irriterende lunk som gjør at man blir varm rett under foten, men tærne blir holdt utenfor. Tar man på den tredje innstillingen eskalerer det kjapt, der kokes kjøttet av beina. Det kjennes sykt komfååår ut en liten stund, helt til beina bare SOMMER og begynner å svette. Dessuten er det sykt bisarr å ha kokende føtter mens man suser nedover en skibakke i -15. Kroppen blir litt forvirret og man skal ikke bli forbauset om den begynner å svette andre steder også.

Jeg har alltid lagt under teppe i sofaen med ullsokker på, uansett hvilken årstid det er. Sandaler er bare ok om det er over 30 grader og etter å ha sett på pappa som sykler rundt i Danmark med hvite sokker og sandaler har jeg slått fra meg det og går heller med sko. Shorts og sko. Og det er egentlig helt greit, jeg er en ok person fordi om. Det er forsåvidt pappa også.

Vegard har alltid kastet sokkene sine om kvelden og jeg har alltid tenkt FREAK der jeg ligger under teppet mitt og grøsser. Jeg syns nakne tær er noe av det verste som finnes og jeg brøler VIK FRA MEG hvis han kommer i nærheten av meg med de, noe han naturligvis gjør hver kveld siden han har oppdaget min lille fobi. Men så vettu, etter at jeg ble gravid er JEG den første til å kaste sokkene. Ikke nok med det, jeg har en syk trang til å ta føttene borti litt kalde områder i sofaen. Noen ganger tar jeg de borti kanten på bordet som er enda kaldere mens jeg bare aww yiss. Gravide folk ass.



Siden forrige gang jeg stakk nesa innom her har ting gått litt i ett og det er derfor det har gått to uker. Nå vet ikke jeg om noen har lagt merke til det og har grått på nesa av den grunn, men jeg bare nevner det.

Ikke bare har det vært varme føtter, vi har hatt omgangssyke i tillegg og dermed har livet bestått av bæsj og sånn. Kanskje naturens måte å forberede oss på det som kommer, hvem vet. Eller JEG vet, for jeg husker. Det er bæsj, pupp, bæsj, pupp. Siden sist har jeg kommet i tredje trimester i graviditeten og har under 11 uker igjen. Ikke å leve da, dummen, til jeg føder. (Bank i bordet!!)



Omgangssyke, papirdukketeater og kakekrigen. Vegard sine stygge dvd-hyller og noen høyttalere vi ikke skal ha med oss når vi har bygget hus. Men det vet ikke han.

Jeg har kommet til tredje trimester i graviditeten og det er ikke lenger tvil om at jeg er gravid. Magen er den som kommer først inn i rommet, og uansett hvor mye jeg forsøker å trekke den inn så lar det seg ikke gjøre. Hvorfor skal du trekke den inn tenker du, men det skal jeg fortelle deg. I TRETTI år har hjernen og kroppen min fungert slik at skal man smyge seg forbi noe - så går man sidelengs og trekker inn magen. Kjent sak. Man kan ikke bare lære seg over natten at det ikke går!!

Derfor, sånn ca fire ganger daglig, befinner jeg meg i en situasjon der jeg skal prøve lykken på å komme meg forbi en plass der det er trangt. I 100% av tilfellene trekker jeg til meg magen i GOD tro, helt til jeg sitter fast og tenker åja det var sånn ja, mens magen brøler REALLY WOMAN!? Det samme hvis jeg skal lene meg over noe, for eksempel disken på kjøkkenet og magen bare nope!

Dessuten kan jeg ikke se tissen min lenger heller og det er litt trist. Er den der enda liksom? Har den det bra?



Her ser magen liten ut, kanskje fordi det er et par uker siden but MAKE NO MISTAKE. Den er stor. Eller helt på gjennomsnittet fikk jeg vite på forrige kontroll, men fortsatt syv-måneder-på-vei-stor. Pluss at jeg har vann i kroppen og ser konstant litt oppblåst ut. Se-XYY!

But but. Jeg får si som jeg sa i innlegget jeg skrev i graviditeten i menyen ... Skittent speil og rotete hus, men hey støvsugeren er iallefall fremme. Dette er ute i ene gangen vår og under trappen er alt jeg har kjøpt til babyen i tillegg til et par fire stoler vi ikke har plass til eller, GUD FORBY, skal kaste.

Likes

Comments

Plutselig var dagen her. Dagen vi har snakket om ved middagsbordet i ukevis, dagen vi nesten har mistet nattesøvnen av, dagen jeg faktisk nesten glømte at var allerede nå ...  nemlig ... innskriving på skolen. Ja altså for Thea, hvis det på noen måte skulle være uklart. Jeg har ikke planer om å skrives inn på barneskolen en gang til. Jeg hadde sikkert hatt bruk for det, for all del, men det tar seg ikke ute med en gladtjukk gravid på første benk. Hun er altså blitt skolejente ALLEREDE og jeg ble plutselig hundre år.

Dagen begynte bra med at vi hadde så dårlig tid at vi måtte kjøre opp til skolen. Skikkelig classy siden det tar tre minutter å gå. Det tar sikkert tre minutter å kjøre også, iallefall hvis man tar med raksling med bildører og fomling med bilbelte. Magen begynner å være litt i veien for at ting skal gå smuuuud, så vi snakker pusting, pesing, AU MAMMA og sånndetfårværegodtnok.

Da vi endelig kom frem på den EVIG lange roadtrippen opp streeten her, gikk vi oss vill inne på skolen. De fleste andre foreldre har selv gått på den skolen og vet hvor ting er, jeg har jo ikke det siden vi flyttet hit i fjor. Vegard forklarte meg litt halvhjertet i går hvor vi skulle gå. Inn der, til venstre og sikkert ned en gang og så til høyre. Oooki. Det husket ikke jeg i dag, naturligvis, siden jeg bare fulgte bittelitt med mens han forklarte. Dermed surret jeg og Thea rundt i gangene en stund. Da jeg var på nippet til å få panikk og begynne å ule som en ensom ulv, kom det en dame som viste oss vei. "Dere skal sikkert skrives inn i dag" smilte hun uten å si noe mer. SÅ tydelig var det.



Iiiiik!

Siden Thea er eldst i klassen var det vi som skulle skrives inn først og rektor kom og hentet oss rett etter at vi hadde kommet på rett sted. Jeg husker selv første skoledag da læreren vår spurte om vi skulle sende foreldrene til rektor og vi bare JAAA, for på den tiden var rektor satan selv. Måtte man opp der ble man låst inne i skap og dasket med pekestokker i følge ryktene i skolegården, og jeg esset på meg hver gang jeg så rektor luskende i gangene. Nå er rektor som normale mennesker, tydeligvis, for Thea visste ikke hva en rektor var en gang.

Hos rektor fikk Thea skrive navnet sitt på en plakat med ni linjer, en for hver som skal gå i klassen. Ikke få helt hentesveis dere som bor i byer nå, dere leste rett, ni elever and thats it. Så fikk hun arbeidsboken som er på bildet over og en fargeblyant som var rød i ene enden og blå i andre. Jeg husker vi fikk samme fargeblyant og det var STORT! Selv var Thea litt missfornøyd med at blyanten var grå utenpå. Lureblyant. Men det var ikke det verste, for en hadde fått en som var grå OG svart utenpå. DOBBELT lureblyant. Fii fan.





Dere kan skimte litt av liar liar pants on fire faregblyanten på bildet over. Og en juicekartong som ikke har fått æren av å havne i kjøleskap enda. En av hundre som Vegard kjøpte på tilbud en dag. Og hvis det var uklart så er dette vårt kjøkken, ikke rektors kontor. Vegard handler ikke til rektor så vidt jeg vet. Eller gud vet, tilbud er tilbud, alle skal få osv.

Thea fikk tegne en tegning hos rektor som de hang opp sammen på kontoret. Så var det avgårdekåre for meg mens Thea skulle være en HEL dag på skolen sammen med fadderne og første klasse. Før vi dro på skolen var Thea sykt opptatt av at jeg egentlig bare kunne gå i det øyeblikket vi svingte inn på skoleplassen. Hun skulle klare seg selv!! Men når sannhetens øyeblikk kom hadde hun omtrent lyst til at jeg skulle være med inn i klasserommet, merkelig nok. Tjukke-muttern var nesten på fremste benk likevel. Dessuten ble det nesten KRISE for de andre barna hadde tatt med innesko og det hadde ikke vi!!

Jeg gav henne tre klemmer, fire stolt av deg og fem elsker deg. Hun for inn i klasserommet til de andre mens jeg sto igjen og lurte på hvordan i helv.. jeg skulle finne veien ut.

Likes

Comments

Det var Lørdag, det var ca *oppholdsvær og Vegard fikk plutselig en idé om at han kanskje hadde lyst på konsert. (*Funfact: en gang var jeg var på østlandet på kurs med mange fremmede kolleger. For å bryte litt i stillheten tok jeg en schlager om været og bare "jaja det er jo opplett."  Han ene østlendingen bare "attevar?" "Eh opplett" fortsatte jeg. Og han bare "omelett?" Og jeg bare "ånei sorry, OPPHOLD din inkompetente østlandsløk!")

Vegard fikk som sagt lyst på konsert og han lurte på om jeg kunne være sjåfør, sånn siden konserten var en time og et kvarter her ifra. Aka mitt hjemsted Vaksdal. Jeg sier aldri nei til å migrere litt hjemover så jeg spurte om han hadde lyst å ha med seg noen. Det ble julaften fordi jeg sa ja og påskeaften fordi jeg faktisk foreslo noe slik på eget initiativ. Alt er bedre enn å sitte alene i bilen med en småfull Vegard som synger på dårlige sanger, men det vet ikke han. Vi har seriøst ikke samme musikksmak i det hele TATT. Slike låter det vokser bjørk ut av ørene mine av, synger han lystig med mens han trommer på lårene.

Det var rett og slett VEGARDS DAG og han sprudlet så lang som han er.

Vegard fikk med seg et knippe kompiser som var interessert i ei litta kjøretur. Vi vorset litt hos han ene og avgårde bar det i åttetiden. Heldigvis snødde det snøballer slik at turen ble ekstra spennende og ikke minst ekstra lang. Og heldigvis skulle de pisse fire ganger, røyke tre og ha matpause FEM minutter før vi var fremme. Formen var stigende, stemningen var på topp og Vegards eneste cd, The Cardigans, sto på full guffe. Gutta sang med og var rett og slett dritklar.

Da vi kom frem gikk to av kompisene til Vegard bort i døren for å kjøpe seg inn og for å gå på do. Festblæren hadde holdt i nesten tre minutter og det var krise. Vi andre sto utenfor og så på at Vegard drakk opp en øl. Kaste ting gjør man bare ikke i Vegards verden, slik er det bare. Etter en liten stund kom de to tilbake og bare ... "eh det er utsolgt!" Og vi bare "haha jaaaadu" og de bare "hehe ja serr." Jeg stirret på de mens kroppen min gikk ut av seg selv og så på oss fem som sto der med skjegget så langt nede i postkassen som det går an. Selv uten skjegg.

Den siste billetten hadde blitt solgt for ikke så lenge siden.



Herregud dette må jo være en drøm, tenkte jeg. Har vi kjørt i nesten TO TIMER for å komme her til en hånd i døren, for så å kjøre TO TIMER tilbake?? Er det mulig?? Og ikke minst, er det mulig å være så forbanna DUM at man gambler på at det ikke er utsolgt?

Jeg har aldri tvilt mer på egen intelligens.

Vi sto der mens folk strømte lystig til og brølte "oyeee konsert!! No ska me kosa oss!" Vi så litt på de, litt på hverandre og litt i bakken før vi ble litt sånn hva gjør vi nå? Vi må jo gjøre noe? Det må jo være noe å gjøre? NOE må jo kunne gjøres. Men nei. Utsolgt er utsolgt. Vi tok til slutt med oss skjegg og postkasse og lusket tilbake til Granvin. Denne gangen med enda en matpause, tretti pissepauser og den helvetes The Cardigans cden på repeat. Det var litt lunken stemning i baksetet og vi var alle hjemme og lagt til klokken halv 12. SUKSESS!



 

Likes

Comments

Det er når du skal finne navn til barnet ditt du ser hvor mange du ikke tåler trynet på. "Du glemmer den andre tosken med en gang ungen kommer ut" sier folk, men der er jeg litt sånn tjaa. Man velger jo ikke å kalle ungen sin Dag hvis man kjenner en annen Dag som lusker i naboens stall. Det sier seg selv. Nå kjenner ikke jeg en Dag som tafser på hester altså, bare så det er sagt. Jeg kjenner faktisk ingen Dag i det hele tatt, den eneste Dag som har vært i mitt liv er læreren min på barneskolen. God dag - Dag sa vi og slo oss på låret. Noen dager sa vi bare god Dag og lo enda mer. Vi forsøkte god kveld Dag noen ganger men det ble to much.

Sånn ellers tenker jeg at det å voldta hester må være totalt meningsløst. Nå er ikke jeg mann, men jeg ser for meg at det er samme høydare å dyppe tissen i en bøtte med lunket vann. Eventuelt i kona som er både artsfrende OG har lyst. Iallefall en Fredag i mnd. Og det fårdaværegodtnok.

Uansett, navn. Det er mange som lurer på om vi har funnet navn og hver eneste gang døøør jeg innvendig. Jeg HATER at vi ikke har funnet navn. Vi er ikke i nærheten en gang. Med Thea var alt så lett, det var en Thea som bodde inni der, ferdig med saken. Nå kan det være en Gorm for alt jeg vet. Skulle egentlig ønske at ungen kom ut og presenterte seg selv.

Er det menn som spør om jeg har funnet navn og jeg svarer nei, er de veldig rask med å foreslå sitt eget navn. Så gliser de så stolt over egen innsats mens de nikker i håp om at jeg skal si ja. For å si det sånn så begynner jeg å skjønne hvorfor jeg er kalt opp etter mamma. Pappa har vel foreslått det og stått og nikket som en forbanna tittentei og hun har sagt greeeit i mangel på andre forslag. Faktisk litt rart jeg er kalt opp etter henne og ikke han, kanskje jeg egentlig er en Oline og ikke en Hege?

Dere må GJERNE hjelpe til med å slenge noen navn i kommentarfeltet. Smilefjes.



Sånn ellers så har vi fått slaps som dere sikkert ser. Eller slapp snø som Thea kaller det. Som den charterturisten hun er, tok hun hatten med seg og inviterte mamma og Henning med seg til syden. På deres regning så klart, siden hun kun har to hundrelapper og en tyvekroning i lommeboka. De var tydeligvis ikke interessert i å ha med seg en rund ball for JEG fikk aldri tilbud om å være med, uansett hvor mye jeg hintet. De har vel hatt nok styr med meg på sydenturer, en gang knakk jeg en tå på en solseng og en annen gang var jeg gravid og spydde hele turen. Da var det party vettu. Jeg har også vært ungdom og dritsur. Stemning.

Fra det SEKUNDET jeg slapp Thea av hos mamma og de i går, har jeg skrevet meldinger om hva jeg har pakket og hvor det ligger. Lommene i kofferten er så grundig forklart at mamma kan finne frem til den minste truse i blinde. Ikke nok med det, hun kan vite hvilken farge det er på den hun finner. Det være seg om hun har lest meldingene så klart, for det skjer jo ikke hver måned.

Hvorfor jeg plutselig ble hønemor det vites ikke. Jeg er jo egentlig det stikk motsatte. Jeg kom for eksempel ikke på at Thea mangler sandaler før noen timer før avreise. Sandalene ble for små i August i fjor og jeg nektet å kjøpe nye bare for de to ukene som var igjen av sommeren. Så hun spratt rundt med tærne en meter ut fra sandalene og syns livet smilte.

Her er da altså bildet jeg fikk da de kom frem. Thea i de litt for store fin-skoene jeg sendte med og ... ullsokker. JAU! Hønemor out.


Så, kom med noen navneforslag da!

(Ikke Dag. We killed Dag i dette innlegget. Sorry alle dere Dager der ute)

Likes

Comments

Fredag lånte jeg Volvoen til Vegard på vei til jobb. Vi skal selge den andre bilen og han har fått det for seg at den må stå i ro inne. Da jeg var kommet et stykke fikk jeg en melding fra han der det sto "det er KONTROLL! Still ned lysene!" Vegard har nemlig kjøpt lyspærer på Ebay. Kry som han var åpnet han pakken og monterte de så fornøyd på bilen. Sjokket ble stort da de for det første lyste GULT, og for det andre ikke passet helt som de skulle og lyste oppover etter ekorn istedenfor ned på veien slik man helst vil at lys skal. Men PYTT sann, han hadde spart mye penger og lyspærene skulle han ha til de ikke virket mer! Selv om gule lys er forbudt og han blender alle som kommer i mot. Mannfolk.

Jeg stilte ned lysene og svingte meg inn på busslommen slik den strenge politimannen midt i veien viste at jeg skulle. Jævla typisk at Vegard sin gnitenhet nå skal gå utover MEG tenkte jeg i det jeg skrudde ned musikken. Jeg satt og så på bilen foran og oppdaget raskt at det var promillekontroll de holdt på med. Jeg som aldri har opplevd det på mine over ti år med lappen hvinte litt av glede, helt til politimannen var ferdig med bilen foran og kom gående mot meg. Da ble jeg brått nervøs. Det var litt samme følelse som når man går ut av en butikk uten å ha kjøpt noe. Se rett fram, ikke få øyekontakt med han i kassen, ACT NORMAL så kommer alt til å gå fint. Eller vent litt, jeg har jo ikke stjelt noe..

Og med over seks mnd siden siste dram burde jeg jo være trygg nå også.

Jeg sveivde ned vinduet, eller nei Vegard har jo oppgradert til nyere Volvo, så jeg trykte faktisk på en knapp. Oh the happiness. Politimannen tittet inn og fikk øye på en gladtjukk gravid i uniform som satt og pingvinklappet. "OOOH skal jeg endelig få blåse i en sånn" sprudlet jeg. Jah, lo han. "Pust dypt inn nå" sa han og trykte apparatet i kjeften på meg. Jeg trakk pusten så godt som en gravid kan trekke pusten og blåste i vei. Puuuuu uuuuuuuuuuu uuuussssttttt tt. På slutten hadde jeg ikke mer pust og ... lagde lyd. Politimannen lo litt mer, fikk et grønt biip på apparatet sitt og sa ha en fin dag på jobb mens han klappet to klapp på taket. Jeg som var en blanding av rød og grønn spant derifra.

Litt sånn her.



Sykt flaut. Tenk å lage lyd da. Heldigvis slapp jeg unna med de gule billig-lysene til Vegard og han kan atter en gang klappe seg selv på skuldrene for å ha spart penger. Helt til den dagen det faktisk er kontroll og han får bot, hvor billig er de da egentlig, Vegard??

Sånn ellers kunne gravid-appen fortelle meg at denne uken kom magen til å vokse betraktelig. Hvor ille kan det være tenkte jeg og trykte meg selv på magen da jeg la meg. Da jeg våknet ... sto den rett ut. Ikke sånn høygravid-rett-ut men mye mer enn den gjorde dagen før, for da var den bare litt lubben med hint av gravid. Nå var den gravid med litt hint av lubb. Uniformbuksen passet plutselig ikke og jeg måtte feste en av Thea sine hårstrikk i bukseknappen, til hennes store fortvilelse. Kunne da for pokker skaffe mine egne strikk. "Du går jo ikke med de svarte strikkene" forsøkte jeg mens hun strengt fjernet stikken fra bukseknappen min. Men jo, det kunne faktisk hende at hun skulle det en dag!

OOOH nå kan man se at du er gravid sa de på jobb, en etter en. Jo takk sa jeg og ristet på magen som en julenisse. Noen har begynt å ta litt på den og det er det sikreste tegnet på at magen ikke bare er lubben lenger. Man plukker ikke på lubne mager, det er en kjent sak. Man KAN, men det er ikke alltid like innafor. Gravide mager derimot er litt sånn allemannseie. Jeg har selv kjent på trangen til å plukke litt på gravid-mager når jeg selv ikke har vært gravid. Bare neeeeett tafse litt. Vet ikke hva man forventer å kjenne, for det er ikke slik at babyen er høflig og hilser. Min (eller greit, vår) baby er iallefall det stikk motsatte og smetter vekk om en eller annen hånd skulle være FREKK nok til å komme innpå hans personlige space.

Så da står de der med hendene på magen min og gliser spent da.





Ah who am I fucking kidding. Jeg er tjukk!



Herregud for en forskjell. Fra nå av må alle stå rett imot meg, ikke på siden!

Jeg har forresten begynt med ukesoppdatering av graviditeten, den kan dere finne det oppe i menyen under "graviditet". Oppdaterer hver uke for de som måtte interessere seg for det. Smilefjes.

Likes

Comments

Forrige uke så jeg en artikkel om en hval som hadde strandet utenfor Bergen. Med over tretti plastposer i magen hadde han kanskje ikke verdens beste dag. Han skulle strande der for å og ble rett og slett litt sur når folk gang på gang prøvde å lokke han ut i havet igjen. Kanskje han ville forsøke å si oss noe? Ikke vet jeg.

Som jeg har sagt før pleier jeg å gjøre mine små steg for å fikse verden, så neste dag pakket jeg nistepakken min i en av Thea's hundre matbokser istedenfor en pose som jeg vanligvis pleier. En pose - hver dag. Spise, krølle, kaste. Er ikke en av de posene i hvalen min så er det bare flaks.

/Bilde fra bt.no

Jeg, som har gitt opp menneskeheten, trodde jeg var den eneste som lot dette gå innpå meg såpass at jeg faktisk gjorde noe med meg selv. "Nytter ikke at bare jeg slutter" sier folk og kaster plastposen sin ut vinduet. Nå derimot, viser det seg at hele Norge har trykt denne hvalen til sitt bryst. Han havnet på vår "trapp" og det hele ble plutselig litt virkelig. Folk går litt inn i seg selv og begynner å innse at - JO, det gjør en forskjell om jeg kutter ned på plast.

Noen skal begynne med handlenett, noen butikker foreslår papirposer. Folk har tuslet langs strender og plukket opp plast, plast som alltid har vært der men som vi ikke har sett før nå. Det har blitt litt innafor å plukke med seg litt søppel og kaste det i bosset. Dessuten skjønner flere og flere at det å pante flasker ikke handler om den forbanna kronen, men om miljøet.Vi har endelig fått øynene opp for at plast faktisk aldri forsvinner fra naturen. Alle bare seriøst? Aldri? Som i aldrialdri? Ja, som i aldri på tusen millioner år - aldri! Plastlokket på takeaway-kaffekoppen din kommer til å flyte rundt på en strand om en milliard år mens vi (og da mener jeg hele menneskeheten og alt levende - vi) ligger godt plantet i jorden. Eller sorry, i plasthaugen. For alt du vet er det forbanna lokket gravsteinen din. Eller min, jeg er ikke bedre selv.

Og "engangshansker" for eksempel? En gang for meg og deg, for evig og alltid i naturen. Jeg har aldri tenkt over hvor teit engangs-ting i plast faktisk er. Sugerør, plastfilm over maten, engangsbestikk, plastkopper og så videre. LATSKAP!

/Bilde fra vg.no

Mennesket må være det dummeste som noen gang er oppfunnet. Gud, Buddha eller Knut som fant oss opp må snart begynne å innse at det var årets største tabbe. La det bli liv sa gud og opp dukket de to første idiotene. Ikke spis eplet, sa gud. Jo sa de og så var det i gang. Gud burde jo vært med på X-faktor han. BIIIIP kom tilbake neste år når du har finpusset på de to snøsokkene. Greit. 

Vi mennesker har alltid vært idioter. Helt fra første stund har vi forsøkt å utrydde hverandre. Uggleif slo Uggurd i hodet med en klubbe. Neste dag kom fru Uggurd og skjøt Uggleif med en pil hun hadde laget selv og slik har vi hatt det gående. Det er alltid en tulling som vil erobre verden og det er alltid en million andre tullinger som blir med bare de får penger. Vi utrydder dyr, vi utrydder regnskog, vi utrydder hverandre og vi utrydder jorden. Jorden som ikke er våres en gang, vi bare bor her. Innser vi at det er en jævla dårlig idé? Tja. Har vi tenkt å stoppe? Nei. For det første er det ingen som tjener penger på det å stoppe. For det andre angår det ikke oss på den måten. Pyttsann tenker vi, siden det ikke er akkurat du og jeg som er her den dagen jorden til slutt gir opp og ikke er levelig mer. Likevel er ikke katastrofen langt unna. I 2050 (ja du og jeg lever antagelig da, det er ikke SÅ lenge til) er det mer plast enn fisk i sjøen. Det er tøft, ha? 

Ikke nok med det. Det er mikroplast i tannkremer, såper, kosmetikk og til og med klær. Alt som inneholder ting som begynner på Poly har mikroplast. Vi pusser tenna, spytter de blå kulene som skal gi oss HVIIIIITE tenner (for ingenting er viktigere enn det) i vasken. Det går straka vegen til havet og rett i fleisen på herr fisk, fru blåskjell og tvillingene kamskjell. De jafser det i seg og senere ved middagsbordet får vi den fænsye tannkremen vår rett i retur. Inn i magan på seg. Mikroplasten utvikler svulster i fisk. Det er ikke forsket nok på om det blir igjen i magen vår og lager svulst eller om vi bæsjer alt ut i havet igjen. Det som iallefall er sikkert er at det aldri forsvinner. Aldrialdrialdri. Det samme med plast i for eksempel fleeceklær. 

Jeg lover dere, det blir fest på jorden den dagen menneskene er utryddet!! Vi får bare håpe det skjer før vi har klart å utrydde alt annet liv. Kanskje herr Trump fikser biffen i morgen? Hvem vet. Før den tid, begrens bruken av plast a. Be a good boy/girl. Vi trenger ikke bli helt greenpeace for å gjøre vårt for at det blir mindre, bruk matboks for eksempel. Pant brusboksen og resirkuler plasten. Og ikke gidd å kjøpe produkter med mikroplast, det finnes tusenvis av produkter uten. Ull for eksempel og tannkremer uten plastkuler. 

/Bilder fra google

 

Likes

Comments

Fra forrige graviditet er det mye som har forandret seg. For det første er jeg blitt eldre (haha neida) joda. Jeg var 24 år da jeg ble mamma og jeg gikk rundt og trodde at det jeg ikke kan nå, er ikke verdt å kunne. Jeg visste helt ufattelig lite i forhold til nå som jeg har rundet 30. Host.Jeg trodde for eksempel at det lille mennesket som kom ut av meg bæsjet sommerfugler og sov hele natten. Jeg tenkte at fødsel er fint og ingenting kan gå galt der. Jordmødre vet hva de holder på med. Akkurat det reddet antagelig livet til Thea siden jeg klarte å slappe av og stole helt på de. Jeg var rolig, noe som gjorde at Thea var rolig og det ble ikke kritisk at hun (sorry gutta) satt fast i tissen i sånn en og en halv time. Det kan lett bli litt krise nemlig.

Da hun endelig kom ut var jeg så mørbanket i kroppen at jeg ikke klarte å holde henne, så det første jeg gjorde var å nesten miste henne i bakken. GREAT! Alex dyttet henne opp igjen på magen der hun hang utfor som Mufasa.

Før fødsel hadde jeg lest alt av bøker og tenkte at dette har jeg dreisen på. Dette kan jeg. Jeg fulgte alt slavisk og gikk til innkjøp av et grønt energipulver som var SYKT greit å ha i følge boken. Smakte bæsj. Gikk også til innkjøp av en morgenkåpe. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv og jeg skal innrømme at jeg slet LITT mer enn gjennomsnittet med å får den til å henge classy på, slik som i film. Det sprikte både her og der og den deilige sykehustrusa med verdens største BIND var ute og sa hallo tre ganger i timen. Det var sykt varmt der det var morgenkåpe og sykt kaldt der det ikke var. Heldigvis hadde jeg spart litt hår på beina siden man den siste tiden som gravid ikke har SJANSE til å barbere noe som helst.

Så, denne gangen skal jeg ta med meg;

1: MAT

2: Klær jeg vanligvis går i (joggebukse♥)

3: Saft for faen

Neste smell i trynet var amming. INGEN i denne verden har fortalt at man ikke bare kan hekte babyen på puppen og så er det gjort. Amming er det verste jeg noen gang har gått igjennom. Ta en hammer og slå på nippelen 40 ganger i døgnet så er vi der. På sykehuset viste de meg en gang hvordan det skulle gjøres, eller rettere sagt de kritiserte hva jeg gjorde og sa at slik skal det IKKE gjøres. Okei.

Da de så at det kom melk jublet de og etter det så jeg de bare når de kastet en tørr skive inn sånn tre ganger daglig. Man skal liksom ringe når man lurer på noe, men utslitt som man er vet man ikke helt hva man lurer på.Thea hadde låst bekken etter fødselen men det var det heller ingen bok, helsesøster eller doktor som kunne fortelle meg. Det tok meg ti måneder å finne ut av og var en kiropraktor som hjalp til med.

Da jeg forklarte helsesøsteren at jeg kanskje muligens slet litt med amming, fikk jeg"DU MÅ AMME ELLERS ER DU EN DÅRLIG MOR!" - blikket, etterfulgt av "Får du det ikke til kan du likså godt kaste seg selv i peisen med en gang!" Jo takk, skal tenke på det du.Det var brystspreng, det var unge som ikke fikk tak, det var blod, det var tårer, det var svette, det var melk som (sorry gutta) fløy over alt. Det var gulp, det var mer gråt, det var ammeputer som faen meg ikke funker til NOEN VERDENS TING! Det var fett hår, lite søvn, fortvilet baby og ihjel sliten mamma.Nå koser vi oss...

Jeg har lest en del artikler den siste tiden og har skjønt at jeg faktisk utviklet en fødseldepresjon. Det var det heller ingen som fortalte meg at kunne skje. Det er ikke så rart at det skjedde egentlig, det var mørketid, -10 ute og jeg satt i en sofa alene fra 7-17 og prøvde å få til noe som "alle andre får til".  Dessuten spiste jeg ikke siden Thea bare sov på magen min. Skulle jeg flytte henne og hente meg mat, betydde det at hun våknet og ville ha mer pupp. Hell to the no. Dessuten var det ikke deilig å bevege seg med både sydd høne (sorry gutta) og bekkenlåsning som jeg ikke visste at jeg hadde. (Det tok det jo bare seks år før jeg fant ut)

​Det er jaggu mange ting de bare forventer at man finner ut av selv!

​Denne gangen har jeg bestemt meg for at går det ikke - så går det ikke. Jeg skal ikke ta det som noe nederlag. Jeg skal ikke ødelegge mye av det som liksom skal være kos, med stress. For jeg har faktisk aldri stresset så mye i hele mitt liv. Det var som å ha eksamen hver forbanna dag i to måneder. Da jeg mistet melken og gikk over til morsmelkerstatning kunne jeg endelig konsentrere meg om å elske den lille snuppa litt også. Ikke bare kvie meg til hun våknet og skulle torturere puppen min. Jeg innrømte selvsagt ingenting til helsesøster og sa at ammingen gikk som det SUSTE. Hun var fornøyd og jeg slapp å kaste meg selv i peisen. 

Det er kanskje å ta sorgene på forskudd å tenke slik allerede nå, men for meg hjelper det mye å forberede meg psykisk. Så får jeg heller ta det som årets seier hvis jeg og han typen i magen har tenkt å klare dette.

Verdens fineste Thea som nå skal bli storesøster ♥

Til slutt vil jeg bare få si

Gratulerer med morsdagen alle mødre!! 

Vi er helt konge, med eller uten amming!! ♥

Likes

Comments

Da vi fortalte Thea at hun skulle bli storesøster, reagerte hun helt nonchalant. "Ja? det visste jeg jo" sa hun og tegnet videre i boken sin. Jaha sa vi og klødde oss i barten mens vi lurte på om vi hadde vært så lite diskret. Host.

"Åssen vet du det da?" spurte jeg.

"Du sa jeg skulle ønske meg en lillebror eller lillesøster da katten flyttet til Sverige" fortsatte hun.

Åja, tenkte jeg. Nå har ikke katten flyttet til Sverige akkurat, men en bondegård var så klisjé så vi improviserte.

Thea, som den hemmelighetsholderen hun er, spredte det glade budskap om at vi skulle ha baby lenge før vi faktisk var gravid. Etter en stund fikk vi litt lure blikk her og der og jeg skjønte at folk kanskje skjønte, men Vegard nektet å si noe før det var gått 12 uker. Tror han håpte på å slippe å si noe før ungen var kommet ut, men som nevnt før her på bloggen så er ikke kroppen min er ikke helt der denne gangen. Den holder like mye på hemmeligheter som Thea. Egentlig er det ikke så rart, for jeg har forsket litt på egen kropp den siste tiden (din gris). Hvis jeg legger hånden på magen og spriker med fingrene, da når tommelen ribbeina og lillefingeren når akkurat det beinet over tissen. Da sier det seg selv at med mindre han begynner å kaste ut det inventaret som allerede er i magen så har han bare en vei å vokse, og det er - utover.

(Jeg vet dere sitter og måler med hendene nå. INNRØM DET!)

En liten stund etter at vi hadde fortalt Thea at jeg var gravid, lurte hun hvor hun skulle være med henne når vi skulle føde. Skulle hun bare sitte hjemme alene og vente liksom? "Du kan være med og se på" spøkte jeg, men da fikk hun nesten hentesveis. "SE PÅ? Kommer han ikke ut RUMPA??" "Ehh, tja ca" svarte jeg og fortsatte raskt med at hun sikkert skulle være hos foreldrene til Vegard, mormor eller pappa. Alt etter som.

"Skal dere ha flere babyer?" lurte hun på like etter.

"Nei får holde med en om gangen"

"Da må dere slutte å kysse!"

"Må vi?"

"Ja, det er slik det blir babyer. Av kyssing. Derfor kysser jeg aldri!"

Jeg stirret litt på henne og lurte på om det kanskje var på tide å sette seg ned og snakke litt om blomsten og bien. Tiss i tiss, vettu. Nei for helvete tenkte jeg og løp ut på kjøkkenet mens jeg brølte POTETENE! Hun tenkte heldigvis ikke over at vi faktisk hadde pannekaker den dagen.



Ellers. Siden sist har jeg vært hundre ganger hos kiropraktor (iallefall tre) og hun er like imponert hver gang hun tar i den stive, skjeve kroppen min (les forrige innlegg her hvis du ikke henger med). Vegard har mumlet litt borte i sofaen siden han egentlig hadde førsteplassen i hele VERDEN over de som har mest vondt i skulder og rygg. Det har riktig BLØDD i ørene hans at noen profesjonelle har sagt at jeg kanskje har det vondere enn han. Tilfeldighetene hadde det at han plutselig fikk låst skulder på Torsdag (yeah right) og istedenfor å bare kaste kroppen inntil toget sitt og brøle ARRR slik han pleier, bestilte han seg en time han også.

Da jeg spurte hvordan det gikk for å bånde litt over opplevelsene, så tok han helt av. Han måtte faktisk ta RØNTGEN. Måtte jeg det? Nei. Og kiropraktoren hadde kalt han SUPERMANN siden han hadde klart å gå rundt slik. Og da han kom til neste time hadde kiropraktoren sagt EEEY IT'S ACTION MAN!! Så hvis det var noe som helst tvil, så var det fortsatt han som hadde mest vondt! Greit sa jeg og klappet han litt på skulderen. AUEE FORSIKTIG ropte han.

Jeg følte ikke så veldig med han akkurat der og da, men da han senere på dagen først fikk en parkeringsbot for så å komme hjem til et brev der det sto at han var med i 17. Mai komiteen dette året (åh plis GUD sett han i sånn kaste bløtkake-bod!!), da syns jeg faktisk litt synd i han.

Haha neida. Jeg dauet av lol.

Han så ut som denne hesten resten av dagen. Vi bare smiiil Action Man, han bare nah.

Likes

Comments