Det har snart gått to uker og vi har blitt litt kjent med lille Halvor. Men hvordan er egentlig den første tiden med ny baby? På Instagram, i blader og på Internett ser alt så fint ut, babyen smiler og det samme gjør muttern, men er det bare fryd der man står hjemme i stuen med en baby som ikke har bruksanvisning?

Nei..

For det første er det veldig mye. Det er mye følelser, mye kjærlighet, mye bekymringer, mye stress, mye smerte, mye tårer og mye nytt. Setninger som "forsiktig med PUNGEN!" har blitt ropt, og det er fra Vegard når jeg går løs med vaskefillen. (På babyen, Vegard kan få vaske sin egen pung) På akkurat bleieskifte-området og påkledning er jeg dreven fra forrige gang. Jeg kvier meg ikke til å håndtere saker og ting og er ikke redd for å knekke han slik man ofte er som førstegangs. Slik Vegard er nå. Han bruker tyve minutter på en body og førti på en som, gud forby, skal over hodet. Men han er verdens flinkeste pappa og noen ganger spør jeg meg selv "hvem er du egentlig?".

På samme måte som med stellingen, så trodde jeg at jeg hadde full kontroll på alt jeg hadde i vente denne gangen. Smertene, barseltiden, barseltårer, gråt, søvn osv. But noooo. Oh so noooo!

Amming for eksempel. Eller sykehusopphold generelt. Med Thea var jeg en dag på sykehuset, så var det adios jordmødros, I'm out. Den ene natten på sykehuset sov Thea i den gjennomsiktige boksen av en seng og vi sov natten gjennom alle tre. Sykt nok. Nå derimot, lå Halvor i sengen med meg. Det skulle vise seg at han er en mann som tar sin amming på alvor og han leker aldeles ikke pupp. Siden første sekund hang han fast. Mat mat mat. Omnomnom. Han fikk produksjonen i gang med et brak og på tredje dag da jeg skulle hjem var det hallo brystspreng!! Jeg glemte å spørre om amming med spreng for jeg var så kry at melken var kommet. Good job pupps, Halvs og mams. Dette skal vi klare! Dette angret jeg brått på da det gjorde så vondt når han ammet at jeg gråt meg i søvn. Knallharde pupper og en fortvilet baby som ikke fikk tak. Og et par ihjelslitne nippler som bare aaau. Tømme litt på forhånd sier du? Ja det er jo en av tingene jeg burde spurt om.

Fjerde dagen, som også var første dagen hjemme, var dermed helt amazeballs. Lite søvn, vondt i de to mursteinene fremme og i diverse edle deler under beltestedet, eller buksestrikken om du vil. Sitte vanlig for å amme? Tjaa. I tillegg så skal man på død og liv gråte over alt mulig. Jeg gråt en del av dårlig samvittighet for Thea. Hun ble satt til siden, uten at vi egentlig mente det. Akkurat ved leggetid skulle naturligvis Halvorsen ha mat. Ved middagstid, som egentlig er hellig familietid og fortelleombarnehagentid skulle han ha mat. Om morgen skulle han ha mat eller så sov vi to av utmattelse etter natten. Hun syns rett og slett at den nye fyren var og er skikkelig bæsj. Han tar tid, er høylytt og får noe som føles som all oppmerksomhet - uansett hva han gjør. Ikke bare det, men han TISSET i skuffen hennes med klær den første kvelden. Snakk om å ta seg til rette. Ubrukelig fyr som blir elsket mer enn henne - tror hun. Har fått forklart at det blir han slettes ikke, man har kjærlighet nok til to. Og faktisk litt ekstra til den første. Det vokste hun mye på, men det hintes ca hvert kvarter om jeg fortsatt elsker henne.❤️

Som jeg skrev på Instagram; hun smiler tappert men innerst inne tror jeg hun pønsker ut hvordan hun skal få gitt han til Fretex uten at vi merker det.


Så kom det. Økedøgn. Jeg har lest om det, jeg husker litt av det, men som med andre ting tok Halvor dette på alvor og vi tok liksågodt tre døgn. YAY. Jeg ble brått ble besatt av hva jeg ikke kunne spise når man ammer siden han gråt og var lite fornøyd. Internett er fullt av råd til hva man kan og ikke kan spise, og for en som er kresen fra før så satt jeg igjen med rundstykker med vossafår og salami. Sjølvaste oppskriften på suksess der altså. Da helsesøster og jordmor kom på hjemmebesøk gråt jeg litt da de spurte om jeg fikk i meg nok næring. Nei jeg gjør jo ikke det. Økedøgn, lite søvn og ca null næring de siste dagene. De fikk helt sjokk og ble ganske bekymret. Så kunne de fortelle at ting går egentlig ikke over i melken. Babyer har ofte vondt i magen og det er sjelden det er fordi mor har spist noe muffens. Reagerer de på noe, så skal man teste det tre ganger på forskjellig tid på døgnet for å være sikker. Som oftest er det ikke maten de har reagert på. Den første tiden leter man febrilsk etter årsak til hvorfor babyen gråter. Herregud han er sulten. Herregud han er mett. Herregud jeg har spist løk. Herreguuuud han har sikkert KOLIKK og det er MIN FEIL for jeg har spist noe!! Skuldrene er der oppe og man er sliten to minutter etter frokost. Saken er jo den at babyer gråter. Det er ikke alltid en grunn. De har vondt i magen og det er jo fordi hele systemet er splitter nytt. Plutselig skal det bare fungere liksom.

Selv har jeg et hat/elsk forhold til hele ammingen. Hat fordi jeg ikke fikk det til sist. Jeg derimot elsker båndet man får til babyen. Jeg har ernært han i ni måneder inni magen og fortsetter utenpå. Men jeg hater hvor bundet man blir. Er han våken om natten og trenger trøst fra puppen så er det jeg og bare jeg som kam være våken med han. Det er på mange måter en stor byrde blandet med ære. Det samme når vi er en plass, er han sulten er det jeg som må være der, det kan aldri være noen andre. Vegard prøver å trøste når han gråter, men gir han seg ikke får jeg "blikket". Når er han din baby - blikket. Og det helst etter to minutter. Ikke så rart siden Halvor egentlig bare kunne brølt "pupp for faen" og ikke wæææ.

Både dette og fødselen denne gangen har resultert i at jeg er blitt veldig overbeskyttende for lille Halvor. Jeg føler jeg på passe på han og det er bare jeg som kan det. Jeg har hatt han liggende på magen min eller helt inntil meg siden han ble født, og jeg gråt faktisk da Vegard sa jeg skulle putte han i voggen slik at jeg kunne spise middag. Jeg savnet han umiddelbart og jeg syns så utrolig synd i han det han skulle ligge helt alene. Lille nyfødten min. Det har kommet seg litt, vel og merke, men jeg får ikke indre ro med mindre han er inntil meg og fornøyd. Ikke rart Thea er sjalu.

Ting kommer seg dag for dag, men herregud så slitsom de første ukene er. På godt og vondt. 

Likes

Comments

Sist jeg blogget var jeg gravid. Dere som følger meg på Instagram og snap vet at det er jeg slettes ikke lenger. Dere vet også at jeg gikk SEKS dager over termin. Forbanna termin. Jeg våknet en time etter termindatoen var over, altså klokken 01.00 og ble brått SYKT sur for at jeg nå var - på overtid. Fi fan så irriterende. Jeg hadde psykiske problemer hele dagen etter termin og det vedvarte vel egentlig helt til fødselen. Det er ikke bare det at _jeg_ venter, men hele forbanna verden venter like spent. Mormor skrev melding hver time og folk sa lykke til både seks og syv ganger. "Nå må han komme" sa noen spøkefullt. Jeg spøkte tilbake men hadde mest lyst til å bare gråte.

Det var derfor jeg med STOR iver tok imot noe som lignet på rier. Endelig. Torsdag fem dager over termin gikk jeg hele dagen med litt sterkere kynnere enn vanlig og jeg visste at i natt skjer det. Funny det der. Thea sov derfor hos foreldrene til Vegard. Jeg slet med det forbanna eksemet og la meg derfor på sofaen for å klø mens Vegard stakk opp i sengen for å dø. Haha. Neida. Han døde derimot litt da jeg kom opp klokken 4 på natten og delte at "nå gikk vannet kjære, lets go."

Ladidi ladidei.


Da vi kom på sykehuset var det tre cm åpning og riene kom tre stk på ti minutter. Det betydde at jeg ikke var i "aktiv fødsel" enda, men vi fikk ikke dra hjem. Dette visste jeg vel egentlig på styrken på riene, jeg kjenner en skikkelig rie når jeg ser en. Men siden jeg hadde rask fødsel sist, forventet de en mulig styrtfødsel denne gangen. Det skjedde heldigvis ikke.

Jeg fikk en varmeflaske på ryggen som hjalp noe sinnssykt og Vegard fikk seg en stol.

Litt tykkere enn ellers og med varmeflaske på ryggen.

Det var vaktskifte klokken 7 og inn kom jordmoren jeg har gått på kontroll til hele svangerskapet. HVA ER SJANSEN!! Jeg jublet og sang kombaja my lord mens jeg trommet på varmeflasken. Riene tok seg etterhvert opp, og klokken 8 var det 4 cm. Da er man i aktiv fødsel i følge boka. Klokken 9 var det 6 cm og jordmoren nevnte på at om jeg ville ha epidural så var det nå eller aldri. Jeg, som hang litt over "preikestolen" jeg egentlig hadde forbannet meg på at jeg ALDRI skulle bruke, følte aldeles ikke noe behov for epedural på det tidspunktet. Det var ikke så vondt at jeg hadde lyst på en nål i ryggen. Forrige fødsel hadde jeg styrtrier og epiduralen sendte meg til himmelen. Jeg møtte både jesus og fire av disiplene, og var derfor ganske gira før denne fødselen at dette skulle jeg ha igjen.

Riene bygde seg opp og jeg pustet meg gladkristent gjennom de. Vegard hadde Googlet at man skulle se på hver rie som god, og ri på bølgen med den. Glede seg til pausene istedenfor å kvi seg til neste rie. Det hørtes helt sinnssykt teit ut da han las det, men det hjalp der jeg klorte meg fast til livet og prekestolen. Etter en stund vart det et konstant mas om at jeg skulle stå i ulike stillinger for at vannet skulle gå. Det vannet som gikk hjemme var bare en "forhinne", hva nå enn det er. Forhud er det iallefall ikke, og de stresset derfor en del med at vannet skulle gå. Da klokken var halv elleve syns jordmor plutselig at jeg skulle tisse. Av alle tidspunkt å tisse! Riene kom nå ca hvert minutt. Jeg fikk tid til å tenke over om jeg angret på epiduralen og det gjorde jeg faktisk ikke. Det gikk helt fint uten. Etter verdens rareste tissetur der jeg faktisk husket å vaske hendene midt i en rie, ble jeg lagt på sengen for undersøkelse. Nå var det ni cm. Holy fuck nå skjer det, tenkte jeg og plutselig fikk jeg min første pressrie. "Ahhh jeg presser" husker jeg at jeg ropte. Ooo flott, jublet jordmor mens hun pingvinklappet litt, og inn kom det en liten gjeng. Blant annet en student som skulle stå i hjørnet og glo. Alle skal få.

Jeg presset og presset og ut kom det til slutt en baby. Eller først kom vannet og det var brunt, men det var det ingen som sa til meg. Det jeg fikk med meg, derimot, var at jordmoren plutselig sa "hent saksen" og da fikk jeg panikk og sluttet å presse, men det er ditails.

Så kom det verste med hele fødselen. Jeg hadde hatt den mest ROSA av alle fødsler, så rosa at jeg kunne født en hel barnehage. Ingen smertestillende, helt perfekt oppbygging av rier og pressing i 40 minutter. Babyen var nå kommet ut og etter noen sekunder begynte jeg å lengte etter et wæææ. Men det kom aldri. Jeg fikk totalt panikk og da jeg så Vegard med tåre i øynene tror jeg at jeg besvimte et øyeblikk. Da jeg åpnet øynene sto det en haug med grønnkledde i rommet rundt et bord med min (greit, vår) baby i midten. Han pustet ikke. Han hadde hatt navlesnoren tre ganger (!) rundt halsen. Jeg gråt, hyper-ventilerte, hadde panikk og så vel egentlig hele livet mitt i reprise der jeg lå. Jeg aner ikke hvor lang tid det tok, men de fikk liv i verdens beste baby og jeg fikk han endelig bort til meg. Han var fortumlet, jeg var fortvilet og at Vegard som faktisk så alt som skjedde ikke hadde besvimt, er beundringsverdig på alle plan!! Om studenten i hjørnet fortsatt levde, det vet jeg ikke. Fikk forsåvidt ikke med meg om det var en mann eller dame heller.

Babyen pep og skalv på brystet mitt og jeg spurte den ene jordmoren hvorfor han var så lei seg. "Jeg tror han bare lige er født" svarte hun, som var dansk. Åki sa jeg. Thea snorket jo på dette stadiet og det har hun gjort siden, lille sovedyret. Men igjen så pustet jo hun da hun omsider kom ut. Han som kom ut denne gangen var 4020 gr og de klarte å strekke han til 51 cm. Han er garantert lenger for alt i str 50 er for lite. Han hadde en hode-omkrets på 37 cm og det mine damer og herrer er STORT!! Google it. Han fikk faktisk et navn til slutt og vi endte på noe vi ikke har tenkt på før dagen før fødsel. Nemlig Halvor etter oldefaren. Lille Halvor. Fortsatt litt rart å si men jeg syns personlig det er überkult.


Etter at jeg var snurpet igjen både her og der, ble vi plassert på et rom for å få fred. Trodde vi. Inn og ut fløy det jordmødre som trykte meg på magen og så kom det forbanna maset om å tisse igjen. Jordmødre er BESATT av tissing, det kan dere bare belage dere på dere som ikke har født enda. Thea kom på besøk bare noen minutter etter og det første hun sa da hun så meg var .... er det ikke lov med sminke her eller? Da hun ringte senere på dagen passet hun på å kritisere den blå drakten jeg lå med også. Den trengte jeg ikke ha på meg på søndag når hun kom igjen! Så det.

Vi er en sliten familie på 4 og spørsmål som "elsker du han mer enn meg" har kommet. Fra Thea altså. Ikke rart siden han henger på puppen min 24/7. Babyen altså. Men vi kommer oss igjennom det på sett og vis. Og eksemet ... det er borte. HALLELUJA!

Likes

Comments

Ja så sitter vi her igjen. En uke etter - like forbanna gravid. Egentlig er ikke det et sjokk siden den o' store datoen ikke er før lørdag, men jeg er KLAR, ikkesant. Og jeg har vært KLAR siden 17. mai. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle bli sånn skikkelig lei, men det var helt til kroppen min bestemte seg for å krydre forholdet vårt litt. Han bare "nei nå skal jeg få en allergisk reaksjon. Utslett, hva sier du til det? Over hele kroppen? Svangerskapskløe blandet med det underliggende eksemet du har. AYE nå er det FEST!!"

Sikkert fest for han i magen også som blir klødd intenst på hodet, siden eksemet er verst under magen der han henger - bokstavelig talt. Men noe hint skal han ikke ta. Selv ikke når folk bare "oj går det bra med deg eller" der jeg rusler andpusten forbi. Selv damen på legekontoret bare HAR DU IKKE FØDT ENDA! da jeg var inne for å tigge litt dop mot kløen. Viser seg at folk med baby i magen ikke får dop og jeg gikk brølende der i fra. Neida. Legen er dansk og jeg brøler ikke til dansker. Har blitt brølt TIL av dansker, men det var en jeg syklet ned som fireåring. Han var rød, slik dansker ofte er, og veldig, veldig sint der han veivet med den ene hånden og holdt seg på tissen med den andre. Ikke fordi han var pedo, men fordi at jeg hadde truffet han midt i bjelleklangen med den lilla sykkelen min.


Ikke meg. Ikke en random kid heller, det er nok Thea - i Danmark. Sykkelen har hun fortsatt, støttehjulene har hun fortsatt og jeg kan bekrefte at sokker i Crogs fremdeles forekommer.

Vi har, ikke uventet, begynt så smått å forberede oss til fødsel. Den kan skje når som helst, selv om jeg tror han kanskje har planer om å bli født i 2018. Det virker det som Vegard tror også, for han har lagt planer med på termindatoen. Nå er det bare noen prosenter som blir født på akkurat den datoen, men hallo, likevel. Thea for eksempel kom på mens-datoen. Av en eller annen grunn tror Vegard at man får en forvarsel på ca 24-48t før fødsel. Akkurat som om livmoren er en app. Pling, gjøre seg klar til fødings om 47t 59min. Han tror heller ikke at han trenger å ha med seg noe på føden, sånn som bytteklær og tannkost, og han lever i den tro at han kan reise UT for å kjøpe seg mat midt i fødselen. Eee lol. Men det er greit, han kan få låne en nettingtruse av meg og jeg skal dele noen kjeks. Han er iallefall in for a treat når det kommer til hele opplevelsen.

Jordmoren har forøvrig også lagt planer for oss og med humoren hun har så skal vi på omvisning på sykehuset ... på nettopp termindagen. Jeg har egentlig ledd av hele greia og tenkt at han kommer da ut LENGE før det, men nå tror jeg faktisk at dere finner oss i gangene der på Lørdag likevel - uten baby.

Jeg har lest alt av kjerringråd for å få fødsel i gang, men har fremdeles bare krysset en av på listen. Og det er spicy food, din gris! Det hjalp ikke. Har også kjørt over humpete vei siden kommunen har gravd opp alt utenfor her. Det er helt SYKT at det er MULIG å lage en SÅ humpete vei!! Tenk på den mest humpete veien du vet og gang det med fjorten. Jeg skal ha klart nummeret. til kommunen og ringe i det sekundet jeg skal kjøre over der med rier!!! Da blir røde dansker bare barnemat. Forøvrig irriterer jeg meg også over fuglesang, måkeskrik, skjærunger, gravemaskiner og det faktum at jeg spiser en is opp på under ett minutt. Og eksem. JÆvla eksem.

But I'm sexy and i know it.

Likes

Comments

Jeg er kommet dit at jeg ikke lenger teller uker, men dager. Hjelpe meg. 9 dager to go, men det kunne liksågodt vært 9 år. Jeg har jo vært sånn ooo hundre dager til termin, det går så fort atte (og det har de jo forsåvidt gjort også. Host), men de her siste ukene har virkelig gått i sirup. Det hjelper ikke på at alle jeg møter bare oj, du er gravid ENDA og jeg bare saft SUSE, du har rett!

Denne uken er babyen så stor som en Vannmelon. Og vet du hva herr Guuuugle, det er den første frukten som faktisk gir mening. Melon kan jeg tro på. En melon som er 4 kg vel og merke. Jeg ser i grunn ut som en melon hele jeg.


Føler meg tung: Vel hva tror du... og ikke minst hva trodde jeg for noen uker siden som bare jaaa begynner å bli litt tungt nå. NEI! Du vet ingenting dumme lille pike. Det er ikke sånn at jeg vagger hjulbeint rundt og holder meg på ryggen, men det er ikke så mange bevegelsene som kommer uten et piiip eller et åhj. Likevel ligger jeg på knærne og rydder rommet til Thea eller tørker støv av gulvlister. Nesting nesting. Bekkenet er litt sånn "mååå vi?" og hodet bare åff kårs.

Hvordan er sparkene: Han har ikke festet hodet nede i bekkenet enda, så han ligger med ryggen på høyre side og sparker mot venstre og omvendt. Det ser helt sykt ut når han beveger på seg og legger han mer på seg nå, så kommer han til å snu hele meg i dragsuget. Jeg klarer likevel å nyte de fine øyeblikkene når han "titter innom".

Humør: Jises. Neida. Joda. Neida denne uken har det ikke vært så ille tror jeg, men jeg har fortsatt tålmodighet som et lemen. Freser for det meste og det er ikke akkurat en drømmekombo med en masende seksåring. Sorry Thea. Love you. Vi gjør likevel opp med å lese bok hver kveld så avslutningen på dagen er fin, selv om jeg omtrent skviser henne ut av sengen når jeg skal oppi.

Babyens søvnmønster: Han våkner som han alltid har gjort i ni-ti tiden om kvelden og holder et lite sirkus da. Sånn ellers har han ingen faste rutiner, men jeg kjenner mye spark i løpet av dagen. Spesielt hvis jeg ligger på rygg (din gris) noe jeg gjør mye siden jeg er en vannballong. Vannballonger sitt motto er "hvorfor stå når du kan sitte og hvorfor sitte når du kan ligge". Så deeet. Samtidig står det at man skal holde seg i aktivitet, så jeg tenker litt sånn BESTEM DEG!

Siste kontroll: Var på Tirsdag. Ting var greit, han lå med hodet ned fortsatt. Jeg har også vært på sykehuset på kontroll for å måle sparkene. Sparketest eller CTG måling som det så fint heter. Da hadde jeg helt regelmessige kynnere som oppførte seg som rier, bortsett fra smertene så klart. Dette har jo gjort sånn at jeg tenker at jeg skal føde snart og er like forbanna overrasket hver gang de går over.

Tanker om fødselen: Ja hva skal man si da. Jeg går i fra å ha totalt angst til å glede meg. Jeg aner jo ikke hva jeg skal gå til, kommer vannet først denne gangen? Kommer murringene noen gang til å ta seg opp? Skal det skje på natten skal det skje på dagen, skal det være like raskt som sist, eller skal jeg være tjue døgn på føden. Blir jeg en demon eller er jeg like stille som sist. Det er som å være barn og ha kjøpt seg en forundringspakke på tivoli og ikke få lov til å åpne den. I de pakkene er det selvsagt bare juggel de ellers ikke for solgt og i min pakke er det ekte gull, aye, men spenningen er uten tvil den samme!! Del gjerne din historie med meg hvis du vil.

Innkjøp: Åååå her er det mye knask de siste ukene!! Jeg gikk fra å prøve å være sparsom på innkjøpene til å ta helt av. Eller egentlig er det ikke så ille, men siden jeg plutselig skulle ha alt - og det på to uker, så har vi ikke gjort annet enn å stå i posten og vente på pakker. Dessuten har jeg ... og her bør dere kanskje holde på barten ... kjøpt tøybleier. JAA jeg er seriøs. Mamma maste om tøybleier sist og jeg spurte om hun hadde spist fordervet fisk. Tøybleier du liksom. Fnys. Så plutselig en dag kom jeg over en video med tøybleier og jeg bare SOLGT. De er jo blitt like enkle som engangs! Det som fikk meg til å prøve er at tøybleier holder mer på avføringen og man får ikke "bæsjebomber" oppetter ryggen. Jeg husker det var så ekkelt å måtte bytte klær for hver eneste bæsjebleie og draaa bodyer med bæsj over hodet på en sint unge, for så å bade den røde, sinte ungen. Det må jo være verdt en test. Pluss at de er fiiine 💗

Så da får vi se da. Jeg skal nå holde dere oppdatert på prosjektet.



Her er krybben jeg lå i som baby. Babynestet er nytt og uroen er fra Thea. Krybben kunne sikkert vært malt, men jeg hater å male og ser ikke poenget for kun noen måneder. Ops magen i veien.


Har også kjøpt ny babygym💗


Søvn: Sorry but not sorry, jeg sover som en gudinne. Jeg inntar stillingen "fødende elg" i senga og ligger sånn til jeg våkner og må på do. Evt til Vegard sparker meg siden jeg snorker.

Strekkmerker: Niks. Men jeg har fått eksem!! Magen er full i røde prikker, det samme med armene.

Navn på babyen: Jeg gir opp. Han kan bare hete baby. Jeg er sikker på at dette er grunnen til at han ikke gidder å komme ut. "Neivel ikke noe navn, da kan det FAKTISK bare være." Hvorfor er det så mange idiotiske menn i denne verden som ødelegger fine navn? Hæ? Slutt med det.

Plager: Det som plager meg mest er egentlig ventetiden. Jeg har mye vann i kroppen noe som fører til at jeg har "fødetryne" aka feit. Pølsefingre, pølsetær, pølse generelt.

Spyr.

Likes

Comments

I dag var det pyjamasfest i barnehagen. Dette var naturligvis nøye planlagt fra Thea sin side, hun skulle ha to bamser og nattkjole med strømpebukse og dette har hun mast om i en uke. Pyjamas er for lengst skrevet av akseptabelt å bli sett i - listen, sammen med ting som er blått, grønt eller gudforby brunt. Da hun kom hjem fra barnehagen i går, derimot, hadde de tydeligvis hatt et par samtaler i venninnegjengen. Nå lurte hun nemlig på om det kanskje var mulig å ta på en tights og en genser, slik at det så ut som hun hadde pyjamas. Jeg tittet på henne en stund og bare okay? Du som ikke vil bli sett DØD i en pyjamas en gang. Men det var sånn at ALLE skulle gå i pyjamas, ikkesant, og da kunne ikke hun komme der i nattkjole! Det var KRISE. Jeg tror du har noen liggende, sa jeg, og fartet inn på rommet hennes. Nederst i skuffen under to hundre nattkjoler, lå det en ensom Hello Kitty - pyjamas og gråt av glede.

Pyjamasen passet, noe som er sykt merkelig siden jeg kjøpte den til hun da hun var typ tre og den har vært forvist siden. Livet smilte og fuglene sang for både Thea og pyjamasen.

For en stund siden fikk Thea en saue-klokke som åpner øynene når det er okay å stå opp. (Anbefales!) Jeg hadde stilt den på halv åtte i dag og 07.31 komma fem sto hun i soveromsdøren vår og nægget om vi ikke snart skulle dra. Hun hadde alt pakket pyjamasen i sekken sammen med et eple. Vegard spratt opp av sengen og dagen var i gang, iallefall for de to. Jeg lå noen minutter før jeg holdt pusten og tittet under dynen. Ingen unge som var født i natt heller. Neivel nei. Så dro jeg den nette lille kroppen min ut på badet og inn i dusjen.

Etter en kjapp skive var maset uutholdelig fra fru pyjamas og det var klart for å dra. Thea sparket selvsikkert opp porten i barnehagen og løp inn. Ingenting kunne knekke henne, for hun hadde ROSA PYJAMAS! I gangen sto noen barn som akkurat var kommet inn dørene og hun var svært kjapp med å kritisere den enes antrekk. Er det DER pyjamasen din? De bare øøø nei. Flere barn kom ut i gangen for å se hva som skjedde. De var ferdigkledd i pyjamas og det ble nesten litt krise i toppetasjen til Thea, som bare hadde sin med i sekken. Hun løp inn på do og skiftet i lysets hastighet. Vanligvis bruker hun to TIMER på en sokk, no kidding, nå var hun ferdig på to sekunder og kom spradende ut igjen. Uten å si noe mer til noen, gled hun elegant inn mens hun viftet litt med armen.

Hvor hun har det fra, må dere faktisk ikke spørre meg om.



Dagen for oss som ikke har vært på pyjamasparty, har gått til å jobbe i tomten og å gå til jordmor. Føler jeg ikke trenger å spesifisere hvem av oss som gjorde hva. Magen hadde sunket litt ned, noe jeg absolutt ikke merker og vekta hadde steget litt opp, noe jeg absolutt merker. Tre kilo på tre uker for å være nøyaktig og det er tre kilo med vann! Og kanskje litt baby. Vi var på ultralyd Fredag nemlig og fikk vite at han (who has no name) er 3670 gram allerede NÅ og det er 11 dager til termin i dag. Jeg tror det er på høy tid at jeg setter meg ned med kroppen min og forklarer at vi er faktisk bare 55 kg til vanlig og folk på 55 kg skal ikke føde unger på over 4 kg!! Det får være nok at de er en tredjedel av høyden min når de kommer ut!

Jeg spyr! Joda de er robust og fin, og Thea kom (omsider) ut med dobbelthake, dobbeltmage og dobbeltlår. Litt sånn som jeg ser ut for tiden. Mer å ta i mer å bli glad i, eller ikke. Jeg har forresten ikke dobbeltmage, det er en eneste HARD klump. En evig kynner. De varer i ca ti minutter står det på Internett, tenker vi sier ti timer jeg. ERROR 404 FUN NOT FOUND

Likes

Comments

Jeg har herved vært gravid i to hundre ÅR! (Eller 269 dager for de pirkete) Tiden jeg følte gikk så fort, stoppet plutselig opp og de to siste ukene har vart i 199 av de årene. Det er derfor jeg ikke har blogget også, jeg har vært innestengt i en mystisk tidsboble. Kroppen har faktisk blitt to hundre år eldre og slår seg løs med å FYLLE seg opp med vann. Pøsa på. Trenger noen en vannballong til et bursdagsparty er det bare å ringe. Kan også fungere som klovn i samme slengen.

Kroppen har også begynt med sånne lure-rier (lurerier, haha KLASKE lår!!) og forrige Torsdag trodde jeg faktisk at jeg skulle føde. Ting var ikke vondt, men det var slike murringer i rygg og mage som det startet med forrige gang. Først tenkte jeg litt sånn oj, kult, får pakke fødebagen da kanskje. Så ble jeg mer sånn å faen dette er jeg IKKE klar for og fikk panikk. Hele den natten snudde jeg meg musestille i sengen slik at vannet ikke skulle gå, for slikt kan man lure det vet ALLE. Han i magen syns reaksjonen til muttern var sykt underholdende, så han begynte liksågodt å sparke seg nedover slik at det føltes ut som han skulle komme ut på egenhånd uten hjelp. Bare sånn "hey god morgen mamma her er jeg" fra under dynen eller gudforby i dass. For det HAR jo skjedd. Jeg har lest historier og alt på Internett er sant!

Murringene gjorde et comeback midt i 17. mai toget og gjorde den dagen litt mer interessant. Jeg hadde egentlig planer om kjole den dagen, men herregud så glad jeg er for at jeg droppet den. Ikke bare fordi at da hadde han i det minste en tights å lande i, men for at anklene bare "dritkult å være LÅR for en dag da sikkert" og fylte seg med vann. Vegard glodde ned på beina mine og bare øøø skal vi ringe noen eller? Vi smattet litt mens vi så på den nye looken og fant ut at ting sikkert var normalt. For å gjøre det enda mer perfekt trykte jeg meg inn i en akkurat litt for liten t-skjorte som jeg egentlig har kjøpt til amming, Toppen jeg egentlig hadde tenkt å gå med viste seg å være ... gjennomsiktig. Jeg vet ikke så mye om mote, men jeg VET at det å gå med en gjennomsiktig topp når tightsen går opp under puppene IKKE er oppskriften på sexyyy.

Festdrakten til Thea var egentlig litt for lang. Vi prøvde den på noen uker før 17. mai og tenkte at dette går fint, den er ikke SÅ lang liksom. Da vi skulle ta den på nå, var tilfeldigvis mamma kommet og hun bare "herreGUD da menneske!" Så gikk det som det gikk og på en halvtime hadde hun funnet frem min flotte sy-eske (tre nåler og to trådsneller i en liten plastboks) og tråklet opp hele rukkelet. Og jeg skal jo innrømme det at når den var ti cm lenger enn på bildet over, så var det kanskje nødvendig. (Hun er den nærmeste hvis det var noe tvil.)

Men fiii fan så kjedelig å vente på da!!

Mamma har, som dere ser, fått bunaden sin igjen i år. Hvordan det gikk da jeg skulle låne den i fjor kan dere lese om HER

Run forest! Run with your altfor long partysuit, get that potato in the spoon safely home!! HEIA!

Likes

Comments

Som dere kanskje har fått med dere, flyttet vi inn i leiligheten til Vegard i fjor. Her var det ungkar all the way med svart skinnsofa, cd-hyller, store høyttalere og absolutt ingenting på veggene. Han hadde skrudd fra hverandre en kommode og ... skrudd hyllene på veggen. FOR DET VAR FINT! Også hadde han pyntet med Smartiesfigurer og tomme ølflasker som han ikke hadde ryddet bort. Det meste av ungkar/dårlig smak - Vegard er nå ute, kastet, brent, bortsett fra ute på den nydelige innebygde terrassen. Der har han hatt sitt fristed og ting jeg har sagt han skal "finne en plass til" (kaste!!) har han dratt med seg ut der. Livet har smilt for Vegard der han har kost seg blant pallemøbler med noen meget interessante puter, boss, overfylte askebeger, tomflasker og generell Amerikansk hjelp-jeg-samler-på-ting-stemning.

Fredag da solen strålte på sitt fineste glodde jeg ut på Vegards lille ungkarsbule. Skal ikke ta åsså kjøpe noen nye utemøbler her da, spurte jeg forsiktig. Vegard murret litt borte i sofaen. Han dro frem ipaden sin og googlet litt. Etter en liten stund ble han helt vill, han hadde funnet et par på SALG og var over gjennomsnittet fornøyd. Han løp ut på terrassen og begynte å kaste pallemøbler ut forbi. Han fylte den mandige rosa bøtten sin med vann og spratt rundt utpå der med en fille i hånden. Kjøkkenfillen så klart, men jeg bestemte meg for at nå var kanskje ikke tidspunktet å nevne akkurat det.

Da vi hadde kjøpt møblene og kom hjem, spurte Vegard naboen om hjelp til å bære de inn. Vi har nemlig en lang, smal trapp fra gangen og opp. Det gikk fint, bare å gi beskjed når ting var klart. Greit, greit, fint og flott. Vegard bar ned siste rest med boss, som forøvrig fortsatt står utenfor på trappen, og på vei opp igjen tok han med seg putene til møblene. Han gikk ned igjen og kom opp med en og en stol. Jeg koste meg med å putte puter i de fine nye møblene og bar stolene ut på terrassen. Mens jeg sto der og nynnet litt, hørte jeg pusting og pesing. Ooo flott, nå kommer de med resten tenkte jeg og dro plasten av flere puter for å gjøre det klart.

Ting tok litt tid og da jeg gløttet ned trappen kunne jeg se at det slettes ikke var noe "de" som kom opp trappen, det var bare Vegard. Istedenfor å rope på naboen at nå var ting klart bestemte han seg for å leke HULKEN og bar opp treseteren alene. Jeg glodde litt på han, men i nye-terrassemøbler-rus valgte jeg å ikke si noe. Den som ikke var i samme lykkerus, derimot, var ryggen hans og den hadde IKKE planer om å holde kjeft. KNEKK sa det da han satte ned treseteren. Vegard bannet og jeg lo - helt til jeg innså at katastrofen faktisk hadde rammet oss. En mann som holder på å DØ av litt feber hadde nå fått aua i ryggen sin. Han gikk rundt i stuen mens han holdt seg til korsryggen og ropte "jeg har fått PROLAPS!!" Og jeg bare "nei du har ikke fått prolaps." Og han bare "Jo det har jeg!! Jeg har hatt det før, jeg VET hvordan det er. Og sist havnet jeg faktisk på sykehus, TENK!" Jeg klappet forsiktig på magen min og tenkte at - ja det gjorde jeg sist jeg var i denne situasjonen også.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å gå over på noen minutter, for jeg begynner jo faktisk å kjenne Vegard etterhvert. Han gikk i ring i stuen og sa nnghhh, auu, puuuuust, peeees og aff for hver minste ting. Jeg skjønte at mannen hadde vondt, for all del, men jeg kjente det bygde seg en større og større irritasjon inni meg. Det er faktisk jeg som går rundt og er høygravid. Det er jeg som har bekkenløsning, det er jeg som har kynnere, det er jeg som får albuer og knær kjørt rett i magen av han inni der, det er jeg som gråter av utmattelse på badet og det er JEG som snart skal føde.

På under fem minutter hadde han klart å klage mer enn det jeg har gjort hele svangerskapet.


Jeg glodde ned på det innpakkede bordet og skjønte brått at jeg antagelig må skru det sammen selv når jeg kommer hjem fra sykehuset!

Ting har IKKE gått seg til og Vegard har nå gått rundt og klagd tre dager i strekk med hendene på korsryggen. Gamle menn som holder på å dø av kols klager mindre, pluss de som har vært gravid i snart ni måneder. Host. Lørdag var han på legevakten men doktoren så like dumt på han som det jeg gjør. "Hva skal jeg gjøre med det da" sa han. Temmelig frekk doktor sånn egentlig og jeg hadde nok sluppet en hormonbombe på han om jeg var med inn. Nei du er jo DOKTOR så kanskje du kan, i dont know, HJELPE?? LØK!

Dermed er det jeg som har tatt på Vegard sokker de siste dagene, JEG som knapt kan bøye meg og sliter nok med mine egne sokkelester. Det er også jeg som har vært lettest på foten når vi skal ting. Jeg spretter fire meter foran han med handleposer og han kommer knirkende bak. Frem til nå er det han som har gått fire meter foran meg når vi har "gått tur sammen" for han ikke klarer å gå så seint som en med bekkenløsning.......!!

Han får av naturlige årsaker absolutt ikke noe medlidenhet fra min side og jeg kommer antagelig til å sette han ut på gaten med en gies bort lapp hvis dette fortsetter. Derfor, ute blant folk går han EKSTRA stivt og holder seg EKSTRA godt på ryggen mens han sier off EKSTRA høyt, slik at han kan få det "stakkar deg" han ikke får her hjemme. "Det er jeg som har tatt på han sokker i dag" skryter jeg raskt for å ta bort hans moment of shine. OJ sier folk og tenker fiii fan for en sprek gravid dame, ass. Liker iallefall å tro at de tenker det. Smatt.

Likes

Comments

Da folkens, har jeg 10,6% igjen av graviditeten. Evt en måned for de som ikke snakker i prosenter. Iallefall til termin. Gudene vet når han har planer om å komme, men for min del må han gjerne komme nå. Sikkert litt tidlig å bli født fire uker for tidlig, men etter jeg var på sykehuset og fikk lettere angst har jeg lyst til å bare bli ferdig med det. Det føles som å ha lest til eksamen og man er DRITKLAR, men så er den utsatt. Jeg har alltid lest til eksamener med mamma kvelden før og gønnet på mens alt er fresh. Det har funket til en firer i alle år og jeg er klar for en firer-fødsel nå. Fire er godt nok. Fire er bra.

I den anledning skal dere få være med på samme magiske reise gjennom graviditeten som jeg hadde for noen uker siden. Vi har blant annet endret navn siden sist, så det er bare å holde på barten.


Gravid uke 36:

Denne uken er babyen så stor som en Romaine lettuce. Jeg vet ikke om det betyr hjertesalat men jeg vet at jeg syns den ligner. Jeg vet også at det er det jeg spiser mye av i salater for tiden, sykt nok. KANIBAL sa folk. Han er ca 2,7 kg inni der og 47 cm. Selv føler jeg at det er mye baby og at min kanskje er større, for jeg kjenner liv i absolutt alle krinkelkroker. Jeg sverger (det var gammeldags ... sverge...) han er så langt bak på siden av magen at han sparker ut bakover.

Plager: Joda denne uken har jeg ikke vært mindre enn to ganger på sykehus. Den ene dagen våknet jeg med så mye vann i kroppen (eeey sexeh) at jeg trodde jeg hadde svangerskapsforgiftning. Hadde ikke det vettu. Kroppen min tror tydeligvis den er en kamel og at vi skal i ørkenen. Det er FEIL, kropp. Vi skal føde. De har vann på sykehuset!!! Før jeg ringte sykehuset sto jeg med telefonen i hånden en time mens jeg trykte meg selv på leggen for å se om vannet ikke forsvant. Hallo telefonskrekk. Da jeg først ringte lurte damen på om jeg hadde hatt noen magesmerter det siste døgnet og jeg bare "joda i går så kjentes det ut så det sto en kniv inn i magen min. Jeg måtte legge meg ned for det var så vondt og jeg fikk ikke puste." Og hun bare "jaha? Og det syns du er normalt eller?" Og jeg bare "maaaaby!" Dette er ikke det mest absurde, for jeg ... og dette er ikke et stolt øyeblikk ... tok meg til til å barbere leggene før jeg dro. YES I SAID IT. Har ikke barbert de på månedsvis for det har ikke latt seg gjøre, men når man står på randen til å dø av svangerskapsforgiftning eller blodpropp DA SKAL DET FRISERES!!

Hvordan er sparkene: Det er ikke spark lenger, det er gneking. Etter at han snudde seg er de eneste bevegelsene en rumpe som stikker en halvmeter ut og noen bein som romsterer bak i ryggen. Han må for all del bare ha de der, for ribbeina mine får iallefall fred, men jeg kjenner jo det at jeg lurer fælt på hvordan det er mulig å ligge i den posisjonen?? Det er jo herr yoga dette.

Flott de fikk med anus, alltid lurt på hvor den er.

Føler jeg meg tung: Ja. Etter at han la seg ned er ting litt tyngre. Jeg føler fortsatt ikke at det sitter en kokosnøtt mellom beina som gravidboken min mente, men jeg kan kjenne at ha prøver å finne seg til rette nedi der. Jeg tror egentlig ikke at bekkenet mitt er en hyggelig plass. Stivt og jævlig. Jeg blir sliten i bekkenet av å gå tur og på sykehuset GRUSTE en gammel dame meg i trappene. Hun var ca 190 år.

Strekkmerker: Niks og nei, men jeg har kloremerker hver morgen. Om det er et monster under sengen, Vegard som har urges midt på natten eller jeg selv som klør, det vites ikke helt.

Søvn: Jeg sover helt ufattelig bra. Forrige graviditet mener jeg å huske at jeg ikke fant en eneste god liggestilling. Det eneste som har skjedd den siste uken er jo at Vegard har blitt forkjølet. Han hadde manflu og feber forrige uke, denne uken er det snufsing, nysing, pusting, pesing og SNORKING. Han får et par blåmerker i løpet av natten for å si det slik og jeg tror vi diskuterer mer i søvne enn på sånne amerikanske kjefteprogram.

Fødselstanker: De tror jeg at jeg fikk frem i innledningen. Jeg har fått litt angst. Jeg hadde sett for meg keisersnitt og det var et lite slag i trynet da han hadde snudd seg. Selv om jeg egentlig hadde håpet han skulle det, for da kan jeg slappe mer av når jeg kjenner tegn til fødsel. Det har jo vært sånn nei nei nei nei ikke kom noen tegn nå for jeg føder faen ikke en unge med rumpa først. Det beste er jo å føde, så klart, men man forbereder seg og tenker så mye i graviditeten at det ble helt rart å bare skulle gå tilbake til en annen plan.

Pakket fødebag? Nei. Forberedt på hva som skal være med? Nei. Jeg vet bare at jeg ikke skal ha med morgenkåpe som sist. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv. Litt på grunn av at jeg ikke får til å knyte den ... og greit man skal føle seg hjemme på sykehuset men de er vel ikke interessert i å se den deilige nettingtsusa i full mundur.

Innkjøp: Jeg har kjøpt meg nye pupper. Iallefall det som skal være utenpå de, ammebher. Det er i grunn det minst sexy man kan kjøpe i sitt liv. Bortsett fra bind. Eller jeg syns iallefall at amming, melk, ammebh, ammeinnlegg og, gud forby, brystpumpe er på høyde med mensen. Det er kroppsvæske. Naturlig - ja, ekkelt - JA. Vi har også kjøpt barnesete siden det var tilbud og Vegard bare YAAAAS. Dessuten har vi skrudd ferdig sengen på rommet, endelig, og fått ryddet ut av det roterommet Vegard har planer om å sove på "for å ikke bli sliten". Haha. Aahhahaha. Ahh he knows nothing of what's coming.


Oh yes, boob! Nei. MELK. Og sprengte pupper, såre nipler og definitivt ikke sånn mage!!

Og så da, rosinen i bollen. Esj. Ekle rosiner. Men ja, navn. Plutselig gikk vi helt bort fra Thomas. Det dukket opp Thomaser i hytt og pine på tv og i verden og alltid var de de dustetste i filmen eller serien. Vi gikk litt tilbake til Kristoffer før Vegard foreslo Kevin eller Filip. Vi har studert 3D ultralyd bildet og det ser mer ut som en Kevin eller en Filip. Det dumme er bare at Filip er et så utrolig vanlig navn, alle heter jo det. Ikke akkurat her men ellers i Norge. Vi har lyst på et kort navn og Vegard har dritlyst på noe som kan uttales i utlandet. Sønnen skal bli snowboardproff vettu. For den EGENTLIGE grunnen til at Vegard ikke er det selv, det er jo fordi man ikke kan uttale navnet hans på engelsk - selvfølgelig. Veigøørd. Vigaaard.


Vet ikke om bloggen kan hete litlo lenger, heller enorm-o eller full i vann-o.

Likes

Comments

I går skjedde noe av det mest absurde hittil i graviditeten. Jeg lå strak ut på sofaen. Finvær som det har vært de siste dagen og vestlendinger som vi er, hadde vi vært ute hele dagen fra morgen til kveld. Åff kårs. Dermed var bekkenet, eller tissen som jeg liker å kalle det, litt sånn ferdig. Da jeg hadde lagt en stund og nesten begynte å bli komfortabel, skjedde det plutselig noe i magen.

Au. Aaaau. AU! AAAAAU!! Så kom noen gloser så selv Lothepus hadde blitt flau.

Jeg vrei meg i smerte. "Å herregud MAGEN din" ropte Vegard og pekte. Den sto seriøst til alle kanter og det var ikke mye som minnet om rund lenger. Hnnng sa jeg, mens jeg holdt på magen og gjorde meg klar for å dø. This is it. JESUS TA I MOT MEG! Men så, like fort som det kom, ga det seg. Magen ble rund igjen og jeg fikk en mer normal farge i trynet. Vegard også forsåvidt. Vi så spørrende på hverandre før vi begge trakk litt på skuldrene. Jeg la meg til for å finne samme komfåår som før demonutbruddet og vi så videre på Paradise hotel. HOST. Nyhetene mener jeg.

Det er jo sånn i graviditeten, får man vondt og det går over, da er det ikke farlig. Det sa min mor. Iallefall jordmor.

Likevel var det litt greit at jeg hadde time til kontroll på sykehuset i dag. Det var tid for ultralyd for å se om han fortsatt satt inni der eller om han hadde fått andre planer. Jeg har hatt mange tanker rundt det hele og har egentlig forberedt meg på keisersnitt. Så forberedt som man kan bli så klart, for her en dag på badet kjente jeg at en visdomtann var på vei. Å herregud må vel operere den ut skal du se, tenkte jeg, og holdt på å dø litt av tanken. Skjære i tannkjøttet, uggibuggi. Jeg smattet litt før jeg plutselig fikk litt perspektiv på ting. Her står jeg og tenker på en liten tann mens det faktisk er snakk om å operere en hel kid ut av magen min om ikke lenge. Så ja. Nei. Joda. 

Jeg ble tatt inn på en fødestue for at jordmoren skulle få sjekket meg. Jeg kravlet opp i en fødeseng og syns i grunn det var litt komisk å være tilbake. Jordmoren begynte å kjenne på magen og øverst satt det en klump, som vanlig. Men så bare oj, for nederst i magen var det også en klump denne gangen. Hun dro frem ultralyd-apparaturet sitt og HOLD på barten, jammen var det ikke et hode som var nederst. 

Det som skjedde i går kveld var med andre ord at han snudde seg. HALLELUJA! Han tok hintet da jeg sto og svettet over visdomtannen og bare "greeeeit jeg skal snu meg din PYSE."

Jeg fikk brått en del blandede følelser i kroppen da hodet hans lyste mot meg der nede. Først vart jeg glad og litt stolt for at han var klok nok til å snu seg mot utgangen. Det er jo ikke sånn at et er noe nødutgang-skilt der så de må jo bare følge magefølelsen. Evt gå etter lyset, ikke vet jeg. Så ble jeg nervøs. Her har jeg mentalt forberedt meg på at det sikkert ble keisersnitt og ikke fødsel. Fødesengen jeg lå i ble plutselig ikke så forbanna komisk lenger, den ble heller veldig trang. 

Ting ble ikke bedre da jeg skulle på do for å tisse i en kopp (ikke for å skryte men jeg er blitt temmelig dreven på å treffe den etterhvert!) Inne på doen luktet det fødsel. En helt spesiell lukt. Jeg satte meg på do og i mens jeg satt der og siktet på koppen min, gløttet jeg bort på vasken. Der .... som i en skrekkfilm .... var det to blodige hender som hadde støttet seg. TAKK OG FARVEL nå henger jeg meg. Jeg kommer aldri igjen!!! Jeg begynte å svette på overleppa og i diverse krinkelkroker og jeg var sikkert likbleik der jeg kom ut igjen. Har jeg ikke hatt psykiske problemer før fikk jeg det iallefall nå. JEG VIL IKKE!

Dessuten så jeg legen som tok Thea med sugepropp. Han er på lista mi, og det er IKKE den gode.

Likes

Comments

Tirsdag hadde pappa bursdag og vi hadde invitert oss selv i selskap. All mulighet for kake utnyttes til det fulle. For å være effektiv tenkte jeg det var like greit å bare hente Thea i barnehagen, spise på veien og kjøre direkte etter det. Turen tar en time og ti minutter, ca. Man kan for all del bruke lenger tid også hvis man havner bak en løk som syns 60 km/t er livet. Som oftest kvinne 55+ eller mann med hatt.

Thea sang på sanger fra NRK Super på radioen. Vegard har nemlig installert DAB i bilen og det er hurrapåsei og lykke i baksetet. Midt i en strofe fra sjølvaste Markus og Martinus - heltene over alle helter, kom hun på at hun ikke hadde kjole!! Herregud, bursdag uten kjole!! Jeg forklarte at i voksenbesøk trenger man i grunn ikke kjole, men det var ikke noe hun slo seg til ro med. Tvert i mot. Vi måtte SNU eller så måtte hun kjøpe seg en ny kjole. Sistnevnte var kanskje best siden de hun hadde mest sannsynlig var skitne. Lissom. Hun trengte strømpebukse, kanskje ny truse, DEFINITIVT nye hårspenner og jeg skulle ikke se bort i fra at hun kanskje trengte finsko også. Pluss noen ballonger og kanskje en tur til frisøren.

Greit, hun nevnte ikke frisøren. Der har hun vært en gang i sitt liv og hun døde etter to og et halvt minutt. Dessuten torturerte hun frisørdamen med teite spørsmål og forlangte å holde alle klemmene hun hadde i beltet. Hun kritiserte hvor lang tid det var MULIG å bruke og rettet på ord frisøren sa feil. Selv om hun egentlig ikke sa feil, hun hadde bare en annen dialekt. Kort oppsummert, vi skal aldri mer til frisøren. Hun kan heller ha en litt luguber, skeiv sveis ala muttern. Vi har alle vert der og vi har alle vokst opp omtrent traume-fri. De fleste av oss har faktisk blitt ålreite mennesker som betaler regningene sine hver måned og sjelden bryter oss inn til naboen. Kanskje det er oppskriften, kanskje kjeltringer har hatt akkurat litt for lite pottesveis?? Hvem vet.

Finkjolen på. Tre fine søskenbarn.

Det ble finkjole, strømpebukser og en blomst til morfar siden han sikkert likte det bedre enn ballonger. På vei hjem igjen var hun overtrøtt, høy på sukker og stemningen var nesten litt gladkristent i baksetet. NRK Super hadde tatt kvelden og jeg nyttet sjansen til å høre på Country kanalen. Aye, vi er der. Det syns hun var SYKT kjedelig og begynte å synge polien polito politre polifire polifem poliseks polisju poliåtte polini politiiiiii. Da hun var på tredje gangen brølte jeg GREIT og slo over på en annen radiokanal.

Og ja, jeg vet at det er fryktelig 1990 med radio, men jeg maktet ikke å styre med aux kabel, spotify og halvannen time med nonstop Markus og Martinus. Selv om radioprosjektet kanskje ikke kan kalles suksess.

Ellers. Mange av dere lurer på om vi har begynt å bygge hus enda. Da mener jeg dere som i dere jeg fysisk møter. Dere andre vet kanskje ikke at vi har planer om å bygge en gang. Dere er iallefall sykt lite nysgjerrig. Ting har vært litt forsinket av forskjellige grunner, men denne uken begynte de faktisk å grave. Vegard har løpt opp og ned fra tomten og sett fremskritt dag for dag, mens jeg er litt sånn "oj et hull. Oj hullet er blitt større." Nett som Vegard etter fødselen. HAHA. Neida. Esj. Han er litt på samme måte når det kommer til babyting. "Oj en bukse. Oj en genser. Spennende." Så ting er vel normalt.

Jeg for eksempel visste ikke at vi trengte ting som septiktank når vi bygger hus. Gulv, tak, vegger - hus. Vegard visste ikke at vi trengte noe annet enn bleier når vi får unge. Bleie, klær - happy baby. Så jeg tror vi kan konkludere med forskjellige interesser. Han vet størrelsen på septiktanken, jeg vet størrelsen på bleiebøtten. Han legger hustegninger strategisk til på kjøkkenbordet der jeg henger, jeg legger magasiner om graviditet og baby på dass der han henger.

Likes

Comments

I går var det kvinneflua sin tur. Eller womanflu. Vet ikke om det er en greie, det eneste jeg vet er at jeg var litt redusert i går. I tillegg fikk jeg en dæsj hormoner, som seg hør og bør, og gikk dermed rundt i huset med tårer i øynene. Burde støvsugd. Burde ryddet. Burde egentlig vært ute i dette fine været men jeg ORKER IKKE! Han i magen slo seg vrang og jeg kunne ikke sitte helt oppreist mesteparten av dagen på toppen av det hele. Jeg var likevel ikke på høyde med manfluen vi hadde forrige uke - så klart.

Mens jeg likevel vimset rundt i huset gikk jeg gjennom gamle innlegg på bloggen. Jeg tenkte å se hvordan ståa var på denne tiden i forrige svangerskap. Og jeg angrer ikke. Jeg kom over et innlegg som ble skrevet nøyaktig på samme dag som jeg er nå, nemlig 40 dager igjen til termin. Man blir regnet som høygravid fra denne dagen, iallefall i 2011. De har selvsagt forandret litt på dette de siste årene og nå i 2017 syns de egentlig at vi kan få bestemme selv når vi er høygravide. Litt som om bananer er kreftframkallende eller ikke, kommer an på dagsformen.

6 års forskjell, 24 år vs 30 år. Host.

Gjett hvilket som er nå da, gjett gjett. Puppene har enda ikke meldt sin ankomst, som dere ser, og jeg tror jeg kan se hva de mener med jentemage og guttemage. Ish. Kan jo ha noe med at Thea lå med hodet ned mens årets leieboer gnurer det oppi ribbeina. Det blir jo mer "kulete" da, siden et hode tar større plass oppi der enn noen bein. Beina har han godt plantet på jorden nede i tissen-området og det er ikke sånn at han er høflig og har de i ro. Han strekker og sparker når det passer han best og at den ene foten ikke har vært borti trusen enda, er bare flaks.

Jeg har et par bøker om graviditet som jeg stikker snåsaskaftet inni nå og da, og i dag kom den ene med et skikkelig gullkorn. "På denne tiden kan hodet til babyen føles som en kokosnøtt mellom beina." Jeg bare hoooost ... wtf? DA skal jeg heller ha en fot der ass. Og ikke kan jeg huske en jævla kokosnøtt mellom beina forrige gang heller. Det må jo gjelde sånne som har babyer som skjønner at hodet skal feste seg i bekkenet før fødsel?! Det har jo ingen av mine skjønt. Enten det eller så har jeg et ugjestfritt bekken.

HER kan dere lese hvordan jeg hadde det på denne dagen i forrige svangerskap. Ting er i grunn ganske likt, bare det at jeg ikke løper rundt på juleshopping. Jeg støvsuger isteden. Eller NEI det gjør jo denne roboten jeg fikk av pappa!! Egentlig en sykt irriterende fyr (støvsugeren) som snakker svensk, river ned lamper og setter seg fast på dørstokker. Også er det ikke slik at han innrømmer feil, neida, da brøler han JAG MÅSTE LADDAS og slår seg av. Type. Likevel en høygravid redebyggers venn i nød.

Likes

Comments

Det er ikke så mye som sjokkerer meg lenger når det kommer til folk. Spesielt ikke "unge" nå til dags. Jeg skriver i hermetegn jeg, for alt er relativt. I mormor sine øyne er jeg en ungfole, i Thea sine er jeg en gammal røy. De unge har trender hvor enn de snur seg om dagen og de har press på det meste. De ha karakterer ut av en annen verden (akkurat det er jo sunnere enn når jeg gikk på videregående, for da var du tøff når du fikk 2.) I tillegg til det skal de se så forbanna perfekt ut til en hver tid.

For noen år siden var det fokus på mage og lår og de tøffeste hadde piercing i navlen eller tunga. Var du ekstra kul hadde du en i underleppen eller i øyebrynet. Det var ingen som hadde silikon eller fjernet ribbein for å se tynnere ut, slikt drev bare Pamela med. Nå derimot er det bare flaks om man finner noen uten silikon. Det er nye tider og ting skal ikke være naturlig. Tissen skal av en eller annen SYK grunn være operert og på stell, rumpa skal være trent skikkelig stor og får de ikke det til, så opererer de jaggu meg inn fett for å få den slik. Leppene skal ligne på nebb og øyevippene skal stikke hull på de som kommer for nære.

Det er sikkert fint det og de om det i grunn. Det kan godt være jeg trenger et kamferdrops i følge noen som leser dette, MEN! Når folk har begynt å videreføre presset over til graviditeten, da bør det være noe som skurrer både for de med lange øyevipper og de som knasker kamferdrops.

De fleste har nok fått med seg den nye trenden der folk slanker ungen sin før den er født. JEPP. Det er INN å få små barn. De spiser minimalt slik at de kan se ut som fotballfrue både under og etter fødselen og de håper på kids som er rundt 2 kg når de kommer ut. Små, spinkle, tynne og underernærte babyer som er påsatt et kroppspress allerede før de er kommet til verden. Dette gjør de for at det "ikke skal gjøre så vondt å føde". LOL! Det er så lol at det er lol. Tror de at riene er mindre smertefulle med en 2kg baby enn med en på 4kg? Tror de at en dame i et sultrammet land har det superdigg når hun føder, fordi både hun og babyen er sykt underernært? Hæsjtægg dritsulten men hey fødselen gikk på SKINNER liksom?

Det er også blitt veldig viktig å føde uten noen form for bedøvelse. Det er jo ikke verdens verste trend, men hvis de slanker ungen sin for at "det skal bli enklere å føde uten bedøvelse", da bør noen kaste en melon i hodet på de snart. Og det bør være en stor en. Det er helt umulig å planlegge fødselen fra gang til gang og skal man på toppen av det hele ligge der og ha dårlig samvittighet fordi man, gud forby, plutselig har lyst på en form for bedøvelse? Det er nok å tenke på og bekymre seg over når ungen kommer ut om ikke det skal gnage i tillegg. "Jeg måtte ha epidural, jesus KRISTUS jeg kan bare gå og henge meg. Hva skal jeg si til folk, hva skal jeg HÆSJTÆGGE!!" Hvorfor er det blitt en ting man skal skamme seg over? Tror de det er ​gluten i epidural, eller hva?

Graviditeten må få være en tid man skal senke skuldrene, la hodet få fred for EN gang skyld i livet og ikke minst, la ungen få vokse seg så stor og frisk som han selv har behov for inni der. Man MÅ ikke gjøre og se ut som de på Instagram. De bæsja like mye på seg under fødselen som alle andre, det kommer bare aldri fram på de lyserosa bildene de legger ut. Jeg er sikker på de har foundation på tissen for å skjule sårene også. 

Og til folk som ikke er gravid, støtt gjerne oppunder og si til den gravide venninna/kjæresten din at hun er fin. Ikke si at hun er stor. Ikke si at naboen eller hun på Instagram er mindre. Ikke LEGG et press på noen som bør ha sin fulle rett til å blomstre akkurat som de er.

Likes

Comments

Det hele startet i går tidlig. Vegard hadde sovet litt dårlig og gikk og sukket HØYLYTT over akkurat det. Han hadde hatt ville drømmer og ting var faktisk litt krise in Vegardtown. Han tok seg en kaffe, spiste frokost (noe som er høyst uvanlig, han er en lunchmann) og gikk ut for å hjelpe naboen med litt diverse.

Etter en stund kom han og satte seg på terrassen og mente at han faktisk var litt dårlig. Han kjente litt ekstra etter og endret det til SYKT dårlig. Han slepte kroppen sin inn og jeg lusket etter. Da jeg kom opp i stuen hadde han dratt teppet over nesen og lå og gispet i sofaen mens han smattet på Camelbak flasken sin - som han hadde fylt med VANN. And behold this, TVen var av! Han lagde noen lyder og jeg gikk nærmere for å høre. "Har ... vi ... termometer?" pep han med store blanke øyne.

Det var da jeg skjønte det. MANFLU is in town!


Likes

Comments

Noen har brukt påsken på å stå på ski og sånt, jeg har brukt den på å ... vokse. Ikke legger og ikke bikinilinjen, neida, vokse som i vokse seg stor og, vel, rund. Hadde det vært en pris for årets påskeegg så hadde jeg vunnet den. Haha KLASKE lår dere.

Jeg pleier egentlig bli litt sur når jeg ser at alle andre er på fjelltur, ski, eller ute generelt. Da føler jeg meg ubrukelig og kan egentlig bare gå og DØ for jeg har så kjedelig liv. Nå derimot har jeg godtatt min skjebne. Har jeg fått abstinenser etter ei litta tur på Instagram så har jeg gått ned i gangen og prøvd på skibuksen. "DERFOR er du hjemme denne påsken" har smekken brølt og jeg har gått opp igjen hakket mer fornøyd enn da jeg gikk ned. Så har jeg spist meg en Kvikk Lunch. Vegard har vært på salg og vi har kjøleskapet fullt. Og før du sier kjøleskapet? så kan jeg si ja, kjøleskapet! Sjokolade er best kald. Write that down.

Men lev ikke i den tro at jeg har kjedet meg denne påsken fordi jeg ikke har stått på ski. Neida. Ca midt i påsken fikk jeg en ide om å rydde og sortere absolutt alle klærne til Thea...

...

Vi snakker hele assortementet fra nyfødt til nå. Å JAAA, for det var KJEMPELURT å begynne med slikt når man er like brei som man er lang. Jeg ble plattfot og fikk hentesveis lenge før jeg var halvveis. Og det er jo ikke sånn at man kan trekke seg midt i heller. Eller jo, man kan, men det eneste som skjer er at øynene mine BLØR og rede-byggeren i meg får kols. Rede-byggeren er en merkelig skapning og sammen har vi vasket toalettene tre ganger den siste tiden, forstådetdensomkan.

Det var en god del klær som var nøytrale og som kan arves av mr lillebror. Bra jobba fortidens meg, som ikke bare kjøpte rosa. Det som ikke er like positivt er at jeg faktisk har lagt vekk klær med gulp og ekle brune flekker. Da var jeg litt sånn wtf fortidens meg, man KAN vaske ting før de legges vekk. Jeg wattafakket litt til da jeg fant en uro sammen med klærne, men ikke festet til den. Nei for det syns fortidens meg var superlurt å legge i en kasse. Og hvor er kassen? Innerst på det rommet dere skimter i bakgrunnen på bildet ovenfor.

Man kan jo spørre seg selv hvordan et rom kan bli SÅ fullt, eventuelt så kan man ta åsså spørre han jeg bor med som samler på knekte dykkerbriller, småskruer, kondomer og gamle dyner. Det verste er at han har store planer om å rydde det rommet slik at han kan sove der når babyen er født. "Bedre med en sliten forelder enn to", smatter han og klør seg på magen. Akkurat det er jo sant, men GOOD LUCK. Vanlige folk klarer det kanskje, men ikke en som får hjertesorg bare han må kaste en sokk med hull i.

Andre ting jeg har gjort på i påsken er å bekymre meg for hvordan babyen ligger i magen. Jeg var til jordmor forrige uke og jeg har ikke tenkt så altfor mye over hvordan han ligger eller at det er et problem. Klart jeg har Googlet litt, jeg er da bare et menneske, men jeg har ikke vært oppriktig bekymret.

Det er jeg nå.

Jordmoren skvatt litt da hun fant hodet hans MIDT mellom ribbeina. Så der sitter han, midt i magen og syns livet smiler. Dermed skal jeg på ultralyd om to-tre uker for å se om han har snudd seg til dess. Har han ikke det ... skal de snu han. Og det vet ikke jeg om jeg er helt gira på. Selve snuingen er jo så som så, men jordmor nevnte en sprøyte som skulle forebygge rier og da datt jeg ut. Jeg har tre fobier. Edderkopper, ringe til folk og ... sprøyter. (Jeg får også svetteflekker av å spørre etter hjelp i butikker)

Det er en litt merkelig form for sprøyteskrekk egentlig, for jeg tar blodprøver som ingenting. Det er tanken på å få sprøytet noe inn i kroppen jeg har problemer med. (Din gris)

Folk sier jeg ikke skal tenke så mye på det, men det blir jo i grunn alt en tenker på. Jeg vet han kan snu seg fjorten ganger før termin, men likevel går man jo inn i et modus og forbereder seg på det meste. Jeg har Googlet keisersnitt, seteleie, setefødsel og hvormyekvikklunchkanmanspiseførmandøravsukkersjokk. Jeg føler meg litt teit, men da jeg så at en person hadde svelget en tyggis og spurte Google om det var skadelig for barnet, da følte jeg meg bedre ass. Lol. Dessuten så jeg en som hadde solbrillene opp ned i dag. 

Likes

Comments

// I samarbeid med Disney Junior

For noen dager siden fikk Thea en pakke fra Disney Junior. Det begynner en ny serie som heter "Mikke og racinggjengen" og vi skulle få ha en skikkelig premierefest her hjemme med første episode på DVD. Pakken inneholdt figurer, SNOP og artige effekter til en skikkelig fest!!

Vi kjørte film i går og stemningen var stigende. Vegard var også med på festen siden Thea verken liker Smarties eller gelly beans, men det gjør han! Dessuten sier man aldri nei til en skikkelig fest før klokken ti på morgenen. Jeg, som prøver å holde meg litt unna sukker (med ulikt resultat fra time til time) var utnevnt servitør og snikspiser av popkorn.

Jeg fikk også en ekstra pakke som en av dere kan vinne!!

Konkurransen er på Instagram (jeg heter litlo med en o). Du skal slippe å selge sjela di og gi bort din førstefødte for å vinne, alt du trenger å gjøre er å følge meg på Instagram og skrive god påske der. Kan gjerne mene det også om du vil, da får du god karma i påskeegget. Den nye serien har premiere 19. April klokken 17 på Diseny Junior. 

Her er bilde av pakken dere kan vinne. Jeg trekker vinneren påskeaften! LYKKE TIL!!

Likes

Comments

Det var på Lørdag vi innså at dette kanskje kom til å bli verdens lengste påske. Thea lå som en sjøstjerne på gulvet og var SUR fordi vi hun ikke vant i "den forsvunne diamanten". Selv med juks. Jeg har forsøkt å lære henne at juks ikke er lurt, det har jeg selv erfart. Jeg er selv en gammal ringrev i juks.

På pubquiz en gang havnet laget mitt på sisteplass i hver bidige runde. Ikke så rart siden det eneste tema vi virkelig blomstret i var paradise hotell og slikt. For å ikke havne bakerst ATTER en gang bestemte vi oss for å jukse litt. Bare bittelitt. Not my proudest moment. Vi stakk "på do" og googlet noen svarene. Dritfornøyd. Det som skjedde var at da de talte poeng, lå vi uavgjort med det laget som hadde vunnet alle rundene. Ting skjedde og plutselig ble det bestemt at det hele skulle avgjøres ved at en fra hvert lag skulle ha duell og rope svaret raskest ... oppe på scenen.

Uten at jeg fikk det med meg, valgte laget MEG til duellen. Av alle personer. Jeg som ikke vet forskjell på potet og banan. Jojo. Er det rart vi lå på sisteplass når det var det klokeste valget laget mitt kunne ta. Jeg klatret opp på scenen og stilte meg ved siden av den personen det andre laget hadde valgt, nemlig Norsklæreren min. Oooo the KARMA! Var det noen i det rommet som skjønte at vi hadde jukset, så var det iallefall han. Topp fem av de flaueste øyeblikkene i mitt liv!

Uansett. Thea lå som en sjøstjerne og vi så på klokken. Nå måtte den minst være middagstider, ha? Nei. ETT var klokken. Lørdagen hadde herved vart en uke og vi bestemte oss for å reise på påsketur for å ikke ta livet av hverandre.

Og turen gikk til Bjørneparken. YAY. Der hadde ingen av oss vært før.

På turen dit kjørte vi forbi noen lamaer som sto på et jorde. Det er ikke hverdagskost for en vestlending og noen ble litt ivrig i framsetet. "Se der er det LAMAER" ropte Vegard og pekte ivrig. "Ååå det er BABY lamaer også!" Hjerte hjerte. "Ser du det Thea?? Lamaer!!"

Det ble stille i baksetet før hun bare "eh ... det heter altså LAM! "

Vi forklarte at det var et dyr som heter lama og hun bare "åja, hva er en lama?" Og vi bare "vel, det er en lama det. Eller, en sau med lang hals som spytter når de blir sinna om du vil. De finnes i Bjørneparken også."

Det har vist seg at Thea egentlig ikke er så fan av dyr. De er skitne og, gud forby, SLEIKER på hendene når de er glad. Hun ga høy til en hest her en dag og det ble nesten krise da hun fikk litt slev på ene tommelen. Hun gikk med tommelen rett ut helt til hun kom hjem og fikk skrubbet den.

Så det at det faktisk fantes sauer .. med lang hals .. som SPYTTET, det skulle hun ha seg frabedt og skulle vi til noen lamaer så ble det over hennes lik!!

I Bjørneparken var det mating av dyr for alle penga. Her skulle de få gi den søte lille grisen en puffaris. Alle barna bare YAY, mate fra hånden. Stas! Da han nærmet seg Thea, slapp hun puffarisen raskt og han måtte fint plukke den opp fra grusen hvis han skulle ha. Han dyttet likevel nesen borti hånden hennes for å se om hun hadde mer og reaksjonen over sier vel alt. Grisesnørr, omg omg omg. Hun tørket det på buksen til Vegard og ble egentlig ganske gira på å dra hjem etter det.

Hun fikk også tilbud om å mate rever, men det gikk ikke helt som planlagt. De hadde vært uskikkelige og hadde stukket av tidligere på dagen. De hadde hatt party med vafler og hadde tatt turen inn til elgene for å si hei. Elgene er tydeligvis lik Thea på mange måter, for de hadde syns at revene var noe av det ekleste og SKUMLESTE de noen gang hadde sett. Små ekle røde klumper i deres innhegning. Esjasei. De hadde fått helt panikk og det var like før de klatret opp i trærne. Skogens konge der altså.

Kosesyk hjort og skeptisk Thea.


Herr surpomp-pappa-rev som satte ungene sine skikkelig på plass etter dagens rampestrek, med oss som tilskuere. De løp rundt halve parken og for å si det sånn, vi har lært what the fox say. De kjefter. De høres nesten ut som meg klokken seks på morgen før kaffe.

Her gikk de og ropte på bjørnene i håp om at de skulle ta meg med i hiet sitt til jeg har fødd. Neida, jeg var faktisk i storform og løp omtrent forbi de i bakkene. Nesten. I motsetning til Thea digger jeg dyr og hadde jeg ikke tatt så forbanna stor plass skulle jeg ha matet både griser, rever og lamaer.

Jeg skremte faktisk reven da han var på vei bort til Thea for å ta mat. Av en eller annen grunn skulle alle foreldrene stå rundt barna slik som alle står ved det FORBANNA bagasjebåndet på flyplasser. What gives. Jeg, som ikke er like rask som alle andre for tiden og tar bittelitt mer plass enn en middels stor elefant, kom ikke frem i tide og ble stående bak. Og ikke er det sånn at jeg er høy nok til å nå over folk for å ta bilde. Kunne tatt mellom beina på de, men det kom jeg ikke på der og da. Istedet, da reven nærmet seg Thea, hoppet jeg til og stanget den ene forelderen med magen for å komme meg frem. Det var nok til at både han og reven skvatt - og sistnevnte stakk av.

Så ja nei. Ikke si det til Thea.


Likes

Comments

Hvolfol hal du så stol mage? spurte en av barna i barnehagen meg i dag. Jeg smilte og sa jeg hadde spist for mange boller, slik som jeg sier til de fleste som kommenterer magen. Noen spør om jeg har fått i meg noe jeg ikke har ​spist, så ler de rått. Akkurat det er det kanskje helst voksne menn som spør om, ikke barn.

Det sies at det er hos fulle folk og barn man får høre sannheten og det er jo forsåvidt sant. Det er bare det at magen min taler fint for seg selv for tiden. Jeg har kommet til det MAGISKE stadiet der jeg snur meg sidelengs for å gjøre meg smalere, men oppdager at neidu, er visst ikke smalere denne veien lenger. Faktisk er jeg nesten breiere. Selvironi er viktig å ha som gravid og i de fleste tilfeller har jeg plenty av det. Sånn bortsett fra når Vegard kommenterer ting han så absolutt ikke burde kommentert, men han får sin straff så ikke tenk på det.

Vi er faktisk der at jeg har fått en blåveis på magen. Åå hun har dultet på seg en blåveis tenker du, så søtt. Vel nei, sier jeg. Oj, har Vegard slått henne tenker du da. Vel nei, sier jeg. Men jeg har blitt mishandlet, det har jeg - og det av min egen sønn. Her en natt bråvåknet jeg av at noe gjorde DRITVONDT i magen. Det var ikke luft og det var ikke en bæsj. Hadde det bare vært så vel. Det var han som har leilighet inni der og han kjørte det ene kneet rett inn (ut?) i magen. Jeg hylte uten å hyle, siden man helst ikke skal hyle om natten og krøllet sammen kroppen. Fii faen nå føder jeg ut NAVLEN tenkte jeg der jeg vrei meg i smerte. Av alle ting å bli kjent for i denne verden så skal det pokkern meg bli DET.

Han gjorde det en gang til på akkurat samme plass og etter det ble det stille i magen og jeg sovnet igjen. Merkelig nok. Dagen etter hadde jeg fått en ganske stor blå/rødveis på siden av navlen. Denne historien er veldig USA, ailien, mystisk blåveis fra det indre, SUE THE DAMN KID, men den er helt sann! Lover.


Nei dere får ikke bilde av verken blåbeis eller navle, so I give you this. Vegard og Thea spiller Barbiespill og ting som "nå skulle jeg få lov" og "ikke rør det er jeg som spiller nå" ble sagt, uten at jeg skal røpe hvem som sa hva. Host.

Når den ene ungen ikke banker meg på natten tar jeg med meg den andre til øyelege. Eller jeg gjorde iallefall det i går. Thea kom en dag og fortalte at synet ofte bare forsvant i barnehagen og jeg bare say WHAT? Det hadde hendt noen ganger og alt ble "taggete". Det var jo naturligvis noe av det villeste jeg har hørt og jeg løp til doktoren. Hadde med meg Thea også, dummen.

Av alle doktorer jeg har vært hos var denne den merkeligste og hun skjønte jo absolutt ikke hva jeg mente. Jeg forklarte, Thea forklarte og etter en stund ville doktoren at Thea skulle lese bokstaver på et sånt bokstavkart. Hun las med stor iver helt til hun kom til de tre nederste linjene, da så hun bare prikker og syns pekefingeren til doktoren gikk i kryss. Det syns tydeligvis doktoren at var helt normalt. Hun satte seg på stolen sin og så på oss med var det noe mer - blikk. Jeg løftet øyebrynene og sa eh JA? Så måtte jeg heve stemmen for å bli sendt til øyelege. Oh yes I said it. Det er mye som er usikkert her i verden, men det som er SIKKERT er at hvis jeg hever stemmen til fremmede, da er det seriøst. Det er like sjelden som en supernova og i 79% av tilfellene ender det med hentesveis i motsatt retning av Trump sin.

Hun gryntet ned noen ord på et ark og henviste oss til øyelege under tvil. Hun har havnet på listen min over ubrukelige folk. 


Da vi kom til øyelegen var tonen en helt annen. Han var en hyggelig mann som hørte på hva vi hadde å si. Også her måtte Thea lese bokstaver og også her klarte hun ikke de nederste linjene. Deretter tok øyelegen noen øyedråper i øynene til Thea. (Det var mye øye i en setning det.) Det med øyedråpene visste vi at kanskje kom til å skje og forberedte henne på det i forveien. "Kommer det til å svi?" spurte Thea i bilen. "Neida" sa jeg uten å egentlig vite hva pokker jeg snakket om.

Og det var naturligvis feil. HELT feil.

"Du LØY, mamma! Du sa det ikke skulle svi, det SVIR!" Brølte hun i det den første dråpen traff øyet. Damen som tok på øyedråpene kvapp litt og hentet papir. Thea tørket øyet med stor missnøye og hadde blikk kunnet lage blåveis så hadde jeg fått et par av henne også. Hun fikk skryt av øyelegen for å ikke gråte, noe mange tydeligvis gjorde, og det reddet situasjonen bittelitt slik at de fikk tatt på det andre øyet også.

Pupillene ble sykt store, som dere sikkert ser (verst på bildet øverst til høyre, som var rett etter) og synet ble veldig tåkete. Vi fikk beskjed om å gå en tur for så å komme tilbake, slik at dråpene fikk virke. Noe som var ekstremsport siden Thea ikke så en dritt og omtrent gikk på trær. True story. Men hey vi bor da på VOSS. Hva er et liv uten litt ekstremsport. Da øyelegen glodde inn i hjernen øynene hennes kom han frem til at hun hadde litt skeive hornhinner og var en smule langsynt. Han  syns ikke at hun skulle begynne med briller enda og vi skulle komme tilbake til neste år.

Thea bare "hæ? får jeg ikke SMYKKER til øynene??"

Jeg hadde nemlig forberedt henne på at hun mest sannsynlig måtte ha briller. Det var skikkelig omg omg omg for det hadde jo INGEN i barnehagen og hva kom de til å SI!! Det kan kanskje muligens være da den 90 år gamle kommentaren kom fra muttern, aka meg. "Jammen det er jo som smykker for øynene. Da kan du gå med de i barnehagen hver dag, SELV om det ikke er lov med smykker der. Tenk på det." 

Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at hun skulle gå tomhendt derifra og hun rasket med seg et armbånd fra "flink pasient" kurven.

"Er dette et hjerte?" spurte hun strengt om den ene perlen på armbåndet. "Øh nei det er en blomst" sa jeg. "HerreGUD jeg ser jo INGENTING av disse dråpene", brølte hun, og marsjerte ut. Tydelig missfornøyd med det ubrukelige resultatet av dagen. Morna sa jeg til øyelegen og spant etter. Freaks tenkte sikkert han og halve venterommet. 

Likes

Comments

Jeg pleier egentlig å ha oppdateringene av graviditeten oppe i menyen, litt sånn gjemt, men i dag skal jeg dele disse funfactsene med dere - her på sjølvaste bloggen. For en reise dere skal få være med på!! En aldri så liten moment of shine til graviditeten, det må jo være innafor.

I dag er jeg 31 uker og 1 dag på vei. Det er da altså under 9 uker igjen til fødings og jeg er 77,3% ferdig oppladet for å være jækla nøyaktig. Iallefall til terminen som er 3/6. Thea kom på mensen-termin faktisk, så håper ikke han her har planer om det også siden det faktisk er TI DAGER etter ultralydtermin. Jeg makter ikke overtid.

Babyen er så stor som: En ananas ryktes det på Google. Eller en asparges. Det gir som vanlig ABSOLUTT ingen mening men babyen er iallefall ca 39cm og 1,7 kg.

"Må ha": De av dere som har fulgt med på de her oppdateringene i menyen, har fått med dere at jeg knasker isbiter. Det gjør jeg fortsatt. Jeg har faktisk begynt litt med kaffe igjen etter en god pause, men jeg får bare hjertebank så jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Eller jo, det er jo for å ikke gå rundt i ørska. Da jeg var kvalm de første ukene drakk jeg en del Cola siden jeg ikke TÅLTE verken lukt eller syn av kaffe. Colaen kan dere finne igjen på hoftene mine. Neida. Joda. Jeg liker egentlig ikke brus. Freak, I know.

Navn: Spent nå? Vi har ikke landet på et enda, men Thea er stor fan av Thomas etter at jeg nevnte det. Thea og Thomas. Det som er litt farlig er at om vi først skal begynne å kalle barna for noe på T, så må vi jo fortsette. Og det er begrenset hvor mange fine navn man finner på en og samme bokstav. Er vel egentlig begrenset hvor mange unger jeg har planer om å få også da, har ikke tenkt å starte serien Hege pluss eight.

Tung?: Altså både ja og nei. Det kommer helt an på dags-formen. Jeg badet i terapibad på Onsdag og det var helt fantastisk, løsnet både det ene og det andre. Topptrent som jeg er ble jeg gangsperr av den lille halvtimen.

Hvordan er sparkene: Vi fikk vite på 3D ultralyd at han lå med hodet opp. Enkelte dager prøver han å bli fødd bare ved å trykke hodet gjennom magen. Jeg har sagt det ikke er den veien han skal ut, han har blitt sur og det har vært dårlig stemning i noen timer. Andre dager kommer det et kne eller en albue sånn ti meter ut og rett under navlen ligger det ofte en hånd eller en fot. Den klapper jeg litt på. Han er ikke amused av klapping og trekker den fort til seg. Bevegelsene er mye sterkere og Vegard har opplevd å få kraftige spark når han forstyrrer. Av babyen altså.

Vet ikke hvorfor jeg står sånn, men gravide gjør jo ofte det. Så da gjør jeg det.

Babyens søvnmønster: ​Han har alltid pleid å våkne halv ti på kvelden. Da har han sirkus, julaften og påskeaften samtidig. Han våkner også til hvis jeg har vært aktiv og setter meg ned. 

Plager: Ja altså plager og plager. På grunn av hjertebank og besviming ble jeg sykemeldt forrige uke. Jeg har gått hjemme og labbet hele uken og merker jo ikke noe til det når jeg tar ting med ro. MEN! På Onsdag var jeg på kurs. Basal kroppskjenskap heter det og det har vart i mange uker. Vi kommer, legger oss på en madrass, går INN i oss selv og prøver å finne roen i en stressende hverdag. Det høres sykt alternativt ut og det er det jo sikkert også. Vi skulle dytte på hverandre denne Onsdagen (okay det ER alternativt). Det var ingen kraft, bare dytte og gå inn i seg selv, yoga møter spådame greier. Jeg holdt på å besvime av hele seansen. Det var nesten som på slike Jesusmøter der de faller om fordi Jesus finner de, eller noe. Jesus fant ikke meg men jeg fikk definitivt hjertebank og kaldsvettet og så prikker. Stemning.

Strekkmerker: Nei, jeg smører magen inn med olje. Aye. Ikke Vegards motorolje, den smører han seg selv og Volvoen inn med hver fredagskveld.

Vann i kroppen: Jaa, why does bad thing happen to good people!!

Søvn: Sover som en stein og snorker som en lumberjack. Sexy!

Humør: Den uken som har gått har jeg hatt SYKT liten tålmodighet. Vi snakker Rachel i Friends som klager over pusten til Ross. Folk som bare ER der er irriterende, og spør de om noe, herregud.

Fødselangst: Greit jeg innrømmer det, jeg har Googlet etter at vi så han ikke har snudd seg med hodet ned enda. Det kan fortsatt skje og han har god tid, men det virker liksom ikke som at han har planer om det. Jeg begynte å lese om keisersnitt, åffkårs, siden jeg under INGEN omstendigheter føder noen med rumpa først. Thea satte seg fast i bekkenet med hodet, hva gjør ikke han her da med æsn. Vi får satse på at han snur seg i løpet av noen uker. Her er reaksjonen da jeg fikk vite at Thea var stor. Han her har planer om å bli ca 3600 gr sa hun på UL, det er 650 gr mindre enn søsteren. La oss håpe.

Innkjøp: I uken som har gått har jeg kjøpt litt kjedelige men nødvendige ting som vaskekluter, gulpekluter, sengklær, kremer, babyolje og dyne. Og tutt. Moren til Vegard har kjøpt bukser. Utrolig uvant å kjøpe ting i blått og grønt, ikke minst fordi de artige figurene helst er på det som er rosa. Og det finnes jo ingen mellomting, neeeida. Har også begynt å vaske de små babyklærne og legge de i kommoden. Er man ikke utålmodig før så blir man iallefall det når man sniffer på sånne små klær <3


Likes

Comments

I går banket våren på døren her i vest og vi fikk litt av en dag. (Herregud, banket på døren, jeg er 90 år! Skal bare nett flytte meg fra trekken) Thea foreslo ved middagsbordet at vi kanskje kunne gå opp på dans istedenfor å ta bilen. Hun syns det er sykt party å av en eller annen grunn.

Med litt motvilje og høylytt sukking fra Vegard ble det spaserings på hele gjengen. Jeg kunne sikkert gått alene også, men jeg er litt redd for å trille nedi ting på min vei for tiden. Evt sette meg fast i et hull. Nå er det ikke flust med hull eller plasser jeg kan trille, men man vet pokkern meg aldri. Iallefall ikke her på Vestlandet som det regner steiner på en dårlig Onsdag.

Innser også at det virke som det er jeg som går på dans, men det er feil. Lol of the year.

Vi GÅR i dag brølte hun med en gang vi kom inn på dans, før hun lukket døren bak seg. Da dansen var ferdig og vi sto i gangen for å hente henne, spurte hun om vi skulle GÅ hjem også. Jeg og Vegard, som hadde brukt tiden på å henge litt i klatrestativet på skolen og spise is, hadde jo ikke vært hjemme for å hentet bilen - så ja, vi skulle gå de fem minuttene hjem også. Thea sprudlet, brølte atter en gang i rommet at vi skulle altså GÅ HJEM, raise the roof, så slo hun følge med et par venninner litt av veien.

Jeg må jo si at det var litt spesielt da hun attpåtil valgte å småjogge resten av veien hjem istedenfor å gå med oss. Hun som ikke gidder å plukke opp en blyant fra gulvet for det er så SYKT stress lizm.

Da jeg hentet henne i barnehagen i dag var ikke tonen like entusiastisk som i går. Hun lurte på om jeg hadde satt bilen min halvveis på veien slik jeg sa jeg kanskje skulle og virket omtrent nervøs når jeg sa jeg ikke hadde det. En av barna i barnehagen lurte på om jeg hadde tatt buss dit og fikk også litt hentesveis da jeg sa at jeg hadde gått.

Er jeg SÅ stor??

Kanskje...

Han har lagt seg sidelengs for anledningen og magen står lenger ut enn noen gang. Hallo verden. Jeg kjenner jeg gleder meg til å få igjen kroppen min. Ikke for det, det er koselig å kjenne liv og snakke med magen og sånn, men det er ikke så koselig å traske rundt som en oppblåst hval full i vann. Har nemlig fått vann i kroppen and I am NOT amused.

Jeg og Vegard diskuterte litt over tannpussen i går. Hva er det vannet egentlig? Hvor kommer det fra og hvorfor samler det seg bare sånn plutselig? Et av livets store ubesvarte spørsmål!! Det som ikke står like ubesvart er at det er så UTROLIG unødvendig. Man føler seg stor nok om det ikke skal ligge en cm vann utenpå i tillegg. Folk som syns gravide er sexy er like sprø som de som stikker tissen sin i trær!

Etter at Thea hadde unnagjort litt nervøsitet for at vi skulle gå HELE veien - bare vi to, kunne hun vise meg en tre millimeter lang larve hun holdt inne i en svett hånd. "Han skal bli en sommerfugl" sa hun fornøyd. "Da tror jeg du må sette han på et blad" forsøkte jeg, men nei da kunne han jo stikke AV! De skulle ha han helt til han ble en sommerfugl, tenk. Hun mistet naturligvis larven i grusen og ba en annen å finne den til i morgen slik at han kunne få bli en sommerfugl i deres nærver. Lucky bastard. Han lå enten her, eller borte der. Eller kanskje der.

Halve veien hjem var utelukket larveprat og andre halvdelen var "pliiis løft beina når du går". Det er det VERSTE jeg vet, bortsett fra slafsing og andre ekle kroppslyder. Og tær.

Subb subb subb subb, HALLO! Så da la hun på sprang i stedet.

Jeg trasket bak i egne tanker og ble nesten litt gladkristen der jeg gikk og priset våren. Jeg merker at det skal bli SYKT digg å få et vår/sommerbarn. Ikke fordi jeg tror de subber mindre med føttene, men fordi at det er mulig å komme seg ut døren permisjonen. Thea er født 1. Januar med -10 ute og det var glemmesak å bevege så mye som stortåen ut på mange måneder. Det skjer noe med hodet når livet består KUN av pupp, bæsj og baby innenfor fire vegger. 

Så, sommer eller vinterbarn og hva var best? 😊

Likes

Comments

Fredag dro vi på 3D ultralyd for å si hei til han som har tatt seg til rette i magen. Mr. huleboer som faktisk kanskje har fått navn. Det er hemmelig en liten stund til siden det står om to navn. Siden 3D var en helt ny opplevelse for hele familien ramlet vi inn døren på ultralydklinikken alle mann. Rene attraksjonen. Popkornet var med. 

Da jeg var gravid med Thea hadde jeg fått med meg at det fantes noe 3D greier, men jeg nektet å bruke penger på det siden jeg syns at ungene så ut som skamslåtte rotter på bildene. Iallefall de på google. Dessuten fikk jeg tre ordinære ultralyder siden hun var en tjukkas, så hadde forsåvidt ikke behov for mer.

Av en eller annen grunn spontanbestilte vi en time tidligere i uken og dro avsted Fredag. Vi angret IKKE. Det var helt fantastisk å se han inni der og han så jo nesten ut som et menneske. Litt skrukkete og sånn var han jo, men hallo, han har jo sikkert badehud ut av en annen verden. Dessuten er han prikk lik Vegard!

Jeg er herved misunnelig på leppene hans! "Blåveisen" på øyet kan han ha. Jeg syns det er helt utrolig at det er mulig å få frem et bilde med LYD. Kunne faktisk høre maskinen murre litt på magen min.

Som vanlig ble han dritsur for at noen kom inn på hans personlige space og han gjemte seg etterhvert bak armene. De tingene som ser ut som tang rundt han er faktisk armer, så vet dere det. KNOW WHAT YOU DONT KNOW som de sier. Da det hadde gått en stund fikk han en sinna-mine som er PRIKK lik Vegard sin, så strakk han en fot foran ansiktet og sa takk for seg. Like myk som faren. Lol. Etter det var det ikke håp om å se noe mer. Eller, vi fikk se de edle delene hans da, og DA var den en frøken borte i sofaen som fniste noe voldsomt. FNIIIS. Pung. BAHAHAHA!

Det viste seg også at det som jeg har trodd er en rumpe som stikker ut av magen min, faktisk er hodet hans. Hvorfor han har som hobby å trykke trynet inn i magen det vet ikke jeg. Iallefall ikke når han har all plass i verden inni der. Eller ... plass. Begynner vel kanskje å tette seg til inni der med tanke på at han er 1,5 kg nå. Han har hodet opp under ribbeina mine og jeg kjenner at han med fordel kan ta å snu nesen nedover snart. Ikke er det særlig digg at han omtrent sparker foten ut der nede og ikke tror jeg at jeg er så gira på setefødsel heller.

Ca samme tid som han i magen ikke var med på leken mer, ble også Thea utålmodig. Iallefall etter vi hadde unnagjort fnisingen av pung og penis. Hun begynte å plukke litt på Vegard før hun diskret brisket smartklokken sin. "Ah jeg har så fin klokke" forsøkte hun, men ingen fulgte med. "Jaja får vel ta å sende MELDING med KLOKKEN min jeg da kanskje" fortsatte hun og gikk over gulvet. Damen med apparatet reagerte fortsatt ikke, hun bare humpet på magen min med dingsen slik at han i magen skulle flytte armer og bein. Hun ga til slutt opp og vi fikk bildene printet ut.

"OJ hva er DETTE" sa Thea og stakk smartklokken opp i trynet på damen. Hun ble helt imponert og Thea fikk sine etterlengtede minutter med fame. Hun viste hva klokken kunne og hva den ikke kunne og maste helt til vi var kommet ut og damen hadde lukket døren etter oss.

Smartklokken er med andre ord et kupp, iallefall i Thea's øyne, og hun driver telefonterror både seint og tidlig. Første dagen ringte hun klokken HALV SYV om morgen til tanten sin. Hun hadde heldigvis stått opp og det var god stemning, men jeg fikk tannkosten i halsen da jeg hørte Thea mase i klokken sin nede. Hun ringer også til folk og ber de sende meldinger, så legger hun på.

Siden klokken bare har høyttaler, har vi fått være med på noen meget interessante samtaler.

I går for eksempel snakket hun med mamma mens vi satt i bilen på vei hjem fra kino. Siden hun ringer fire ganger daglig blir det en del tørrprat og mamma lurte på hva vi skulle ha til mat. Thea visste ikke. Mamma fortelle at de skulle ha pizza og hun hadde laget pizzadeig. For at den skulle heve seg fortere hadde hun lagt brettet ut på badegulvet med plast og håndduk over. Kry over egen innsats. Henning (som er gift med mamma) kom hjem, gikk ut på badet og .... TRAKKET på pizzaen som lå så fint på gulvet! HAHA! Ahh klokken er litt fin likevel.

Så, har dere vært på 3D ultralyd noen gang?



Likes

Comments