Haha

Herlighet for noen åsåme lesere jeg har. Eller følgere? Stalkere? Folk, iallefall. Jeg har havnet på den gyldne middelvei når det kommer til antall følgere tror jeg. Dere er en fin gjeng som stor sett holder kjeft i kommentarfeltet, på godt og vondt. Noen dager kunne jeg ønske det var LITT mer respons, for å se at det faktisk er noen der - og ikke bare tall på statistikken. Likevel, takk for at dere ikke er slike idioter som irriterer seg for den minste sak, som det at jeg stor sett går med forskjellige sokker for eksempel. "Se hun har to forskjellige SOKKER på. Vet hun ikke at folk i Afrika ikke HAR sokker eller. Sprade rundt sånn, hvor er respekten!!! Nei dette må jeg si noe om, ass. FREM MED TASTATURET!"

Uansett. Da jeg fortalte på Instagram at jeg hadde forlatt snapgruppen jeg var med i, dukket dere frem i hopetall og protesterte. Dere fine mennesker som ikke irriterer dere over sokker. Noen har jeg sett før via kommentarer og laaaaiks, andre var "nye" for meg, men som likevel kunne fortelle at de hadde fulgt meg helt fra da Thea var liten. Dere sa så mye fint, ikke bare at det var kjekt å følge meg på snappen og trist jeg gav meg, men andre ting også. Utrolig kult å høre fra dere og vite at dere er her. Hjerte.

Grunnen til at jeg gav meg, er enkel. Vi var en gruppe utrolig ulike personer, såpass ulike at det bare måtte krasje til slutt. Vi prøvde ha felles regler men det ble utrolig slitsomt når noen ikke gadd å følge de i det heletatt. Det ble en diskusjon og det kom til slutt en kommentar som fikk begeret til å renne over for min del. Da pakket jeg sekken og sluttet på sekundet. Det samme gjorde to til.

Dere som kjenner meg vet at jeg er opptatt av å vise mammalivet akkurat som det er (med en god dose humor), for å vise at livet ikke er så rosa som på sosiale media. Det er min stil. Det er slik jeg blogger og det var slik jeg snappet. Hvem vet, kanskje jeg dukker opp en annen plass i fremtiden. Det er iallefall for mye jobb til at jeg orker holde på med det hver dag på min private snap. 😊

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

...talk to a mum?

(Blogginnlegg fra Juli - 2011, som er like aktuelt i dag)

Vi har alle vært der. En venninne får seg barn. Plutselig har den venninnen du kjente så godt før tatt et skritt videre. Hun er ikke lenger så interessert i å snakke om hvor mange hunks det var på byen i helgen eller hvor usannsynlig dritings alle var. (Heter det hunks lenger forresten? Nei?) Hun vil mye heller snakke om gulp og bæsj. Eller skryte ustoppelig av ungen sin, og du bare snakkes ... aldri.

Før jeg ble mamma, var det helt grusomt å treffe på folk med barn. Jeg ble alltid helt stiv. Aller helst gikk jeg en mil i omvei for å slippe de UTROLIG kleine minuttene. Jeg ante absolutt ikke hva jeg skulle snakke om. Ikke nok med det, unger glor noe så inni det helv... og da føler man jo at man må si et par ord til de også. Det ble alltid sånn; Heh, hallo lille kamerat. Heter du da? Nei? Kan ikke snakke nei? Så ehm, kan han noen triks da eller? De bare triks? Jeg bare Ja? Kan han gå og sånn? De bare nei, han er tre måneder... Åkeidaså hade.

Det skjer noe helt rart i det sekundet man blir mamma. Bare sånn helt plutselig kan man snakke med andre mødre og ungene deres, se hvor gamle babyer er OG ikke minst ... se forskjell på babyer.

Det har skjedd med meg!

Nå som jeg er blitt mamma, orker jeg ikke lenger snakke om, eller tenke så mye på fest. Nå er jeg blitt en sånn som aller helst vil snakke om min egen unge - non stop. Nå er jeg blitt den personen som lurer på hvor forbanna DUM du er som spør om ungen min kan noen "TRIKS". Nå er jeg blitt den personen DU går en omvei rundt. Jepp, den personen er jeg blitt nå.

Jeg kan stå og snakke om vanlige ting. Været for eksempel. Plutselig bygger det seg opp en klump i magen. En klump som blir større og større. Tilslutt klarer jeg ikke holde på klumpen lenger og roper ut noe om ungen min midt i samtalen. Et lite tourettes utbrudd. THEA KAN SI BABA!!!! De bare ooo flott og maser videre. Ny klump. THEA HAR FÅTT MYE MER HÅR. De bare ...! THEA BLE ET HALVT ÅR FOR TO UKER SIDEN! THEA HAR FÅTT NY BAMSE. THEA HAR SLUTTET Å GULPE! ... MORRA DI ER MANN! *Pinlig stillhet* Så løper jeg hjem.

Ja. Så Konklusjonen på å klare å snakke med en mor, er igrunn ... å bli en mor selv.

Så? Ser vi hvem som er hvem på bildene eller? Det ene er Halvorsen og det ene er Thea. 

Likes

Comments

Haha, Mammalivet

Plutselig var Halvorsen blitt fem måneder. Litt klisjé, men jises hvor ble tiden av? Halvveis i permisjonen er jeg også, det er iallefall jises. Om knappe fem måneder skal pappa-Vegard ta over stafettpinnen og jeg gruer meg allerede. Ikke fordi det ikke kommer til å gå strålende, ish, men fordi at da skal jeg plutselig ut i verden - uten baby. Med Thea hadde jeg alt vært på første fest til nå og hun lå en hel NATT over hos besteforeldrene sine. Da hun var syv måneder stakk vi liksågodt på ferie til Warszawa i tillegg, noe som er totalt utenkelig nå.

Halvor .. har jeg vært borte fra i nøyaktig 33 minutter.

Grunnen til det, er mange, og det har ført til at jeg har blitt en smule sprø. Derfor tok Vegard saken i egne hender i går og sendte meg på kurs. Dressurkurs. Neida. Hvordan forstå seg på unger - kurs. Planen var egentlig at vi skulle på dette kurset sammen, men da han fikk vite at det var 20 kvinnemennesker - og han, ble han plutselig SYKT ivrig på at jeg måtte komme meg ut litt alene. "Joda du blir sprø her hjemme" sa han, mens han dyttet puppen min på plass i ammebhen og sendte meg på dør. Jeg sto utenfor og blubbet litt før jeg satte meg i bilen og dro avsted uten å se meg tilbake.

Forrige gang Halvorsen og Vegard var alene, var da jeg var på et foreldremøte for noen måneder siden. Da fikk jeg hundre snapper på rad av Halvor som gråt. Jeg forventet noe i samme dur i går egentlig, men da Vegard sa "vi får se hvordan dette går" og jeg svarte "ja går det ikke, så må du dra på de neste kursene", så var det TYST som i graven på både melding og snap. Forstyrrende stille egentlig. Så stille at jeg spiste opp alle kjeksene på kurset. Da jeg kom hjem forventet jeg det meste. Halvorsen opp ned i strikk for å bli underholdt hadde ikke sjokkert. Jeg trasket opp trappen til stuen og det var merkelig stille. Jeg tittet rundt hjørnet og der satt det fire klinkekuleøyne og glodde på meg i sofaen. Thea og Vegard. Ingen Halvor. Rett før jeg skulle spørre om han hadde solgt han på Ebay kunne Vegard dele at Halvorsen sov ... i egen seng ... uten pupp ... uten MEG!

Jammen da så, liksom.

Etterhvert kom det frem at Halvorsen hadde vært sint. Veldig sint. Og Vegard hadde vært svett. Veldig svett. Hadde det ikke vært for at han visste han måtte på kurs alene om dette ikke gikk, hadde det stått en svett mann og en sint baby i døren på kurset og hvest. I et aller siste forsøk hadde han lagt Halvor i sengen sin, og til hans store overraskelse så fungerte det. Han sovnet og det hele ble nesten et litt gladkristent øyeblikk for Vegard. Den svette mannen kunne tørke pannen og danse piruetter hele veien ned i stuen. Da han var halvveis i et splitthopp fikk han øye på Thea som satt i sofaen og stirret på han. Oh crap. Hun skulle jo også vært i seng. JAJA. Det fikk bare være, ingenting skulle jinxe dette. Ikke POKKER om han skulle på kurs i ukene fremover, om hun så måtte være våken til imorgen. Så tok han splitthoppet sitt og landet i sofaen.

Det skulle altså ta fem måneder før de to mannfolkene i familien skulle innse at ting går faktisk fint uten pupp. Pupp er fint, men den kan pakkes inn i enkelte situasjoner og bli sendt ut døren.

Likes

Comments

Haha, Mammalivet
Det er en del ting jeg blir SYKT pensjonist over. Det ene er å bruke *vindussviskeren unødvendig (*to s-er fordi jeg av en eller annen grunn kaller det sviskere. Vindus-sviskere.) Man TRENGER ikke bruke sviskerene inne i tunneler, det REGNER IKKE DER. Beklager men jeg kan ikke være venn med folk som svisker i tunnel. Akkurat det har jeg arvet fra pappa, sånn er det bare. Det andre jeg pensjonister meg over, er HAT for Cartoon Network. Da jeg var liten så jeg på det som alle andre og syns det var stor stas. Da vi endelig fikk parabol vel og merke. (Pappa nektet å ha det i mange år. Det var nymotens masetulletv og jeg måtte gå til naboene for å se på noe annet enn NRK. Nå har han gått over til å nekte DAB istedet, og spiller vinyl mens han skriver på Facebook hva han hører på. Jeg kommer sikkert til å arve det også, Vegard)


Men nå er jeg altså blitt en av de som syns det er irriterende med Cartoon Network og jeg sier ting som herregud så mye mas barnetv er nå for tiden. Da jeg var liten og noen sa det, tenkte jeg" hvem ER du gamle grinete menneske, gå da ut av ROMMET da for pokker hvis det er så masete. Hva er ikke han LØKEN på dagsrevyen liksom? Og ikke minst DU, NÅ! Hysj."

Jeg pensjonister meg rundt i huset og fnyser av at det ikke er kommet asfalt utenfor her, det at det ikke er markert gangfelt etter de la ny asfalt lenger oppi her og det HÅRREISENDE faktum at det bare er EN fartshump. Ungdoms-Hege hadde vært flau. Men så var ikke ungdoms-Hege mamma heller. Jeg ble litt sånn etter at Thea skulle gå alene til skolen. Første dagen hun gikk, var egentlig en tilfeldighet. Beltene i bilsetet til Halvor hang seg opp en morgen og Thea måtte legge på sprang oppover streeten i regnværet for å nå skolen. Jeg hadde ikke fått ha samtalen jeg skulle ha før hun gikk alene, så jeg sto med Halvorsen i ene hånden, bilsetet i det andre og gaulte "stopper det en bil så LØPER DU!" og hun bare "øøø, keeey." Fikk forklart senere på dagen at det finnes skumle folk med seigmenn, selv om vi liker å late som de ikke finnes.

Jeg pensjonister meg også over Halloween (som forøvrig Google-ordboken hadde lyst til å endre til halloien) og jeg har så SYKT lyst å gjøre slik:
//Bilde lånt fra supre kosogkaos på Instagram.


Her omkring går barna julebukk. Selv er jeg oppvokst med nyttårsbukk og det er tungt nok å svelge at de kan komme absolutt HELE julen - og ikke bare nyttårsaften, om de ikke skal komme rekende på Halloween også. Jeg og en venninne har grøsset litt over halloween-bukk på snap i dag. Likevel kommer moren i meg ufrivillig frem og slår pensjonisten i hodet. Det er vel en ting som er kommet for å bli - og hvem er egentlig jeg som skal sitte her surere enn surkål og ødelegge det for Thea. Det er jo ikke barnas feil at samfunnet har dratt denne skikken hit, sammen med den kvalmende valentines. Siden jeg ikke er av typen som dekker på bordet med kyllinger til påske og nisser til jul, så ble det heller ikke forventet spøkelser på middagsbordet i dag. Men et lite gresskar på trappen har vi fått til. Riktignok skjært ut av Alex, faren til Thea, men likkavel, det er der. Fint er det også.

Og ja, vi har en skittentøyskorg og litt annet skrot på trappen. Skal kastes. Når? Uvisst.


Sist men ikke minst pensjonister jeg meg over ... over ... herregud nå har jeg glemt det. Dere som sier ammetåke ikke er noe tar FEIL. Det er forresten bevist og forsket på. Man glemmer ting og jeg har faktisk mistet halve ordforrådet mitt. Kommer ikke frem til enkle ord jeg ellers brukte mye før.

JO! Det å stille klokken. Du som har funnet opp det, I dont know who you are ...

Pffffrrrrr bahahahahaha! Aaah. Haha.


Men seriøst. Hva er greia med å fucke opp hodet til en hel NASJON slik. Nei nå tar vi å stiller klokken TILBAKE dere, det gir ingen mening WHAT SO EVER, annet enn at en eller annen KU i nittenpilogBUE skulle gi litt mer melk. Vi sitter her med bustesveis, hele familien. Kroppen vil ha middag klokken tre, men neida, nå er klokken plutselig TO isteden og vi må vente en time til. Vi vil legge oss klokken halv elleve, men da er den EGENTLIG halv tolv. Det skjønner ikke babyen så han står opp syv, som nå er blitt klokken SEKS! Forvirret? You tell me! For ikke å snakke om humøret hans fra klokken fem til seks på kvelden.

I går gikk det dessverre litt hardt utover Vegard, da klokkestilling, fortvilet baby og lite søvn lagde en gryterett i hodet mitt og gjorde meg mentalt ustabil. Seriøst. Jeg har ikke vært så urimelig, sur, sint og vrang siden jeg var gravid og kastet en tannkrem i hodet på Vegard. Den landet forøvrig i vinduskarmen i stuen og vekket en mengde spørsmål i seksåringen. Så ja. NEI til klokkestilling, herregud for en gammeldags og ubrukelig ting.

Likes

Comments

Uheldige meg

Det at jeg har en egen kategori på bloggen som heter "uheldige meg" er langt ifra tilfeldig. Å ta dårlige valg er blitt en livsstil for meg. Jeg tar de ikke bevisst, det bare skjer. Siste innslag i kategorien, er en tur til frisøren nå på fredag. Dere som følger meg på snapchatgruppen "mammabloggerne" fikk hele seansen live. (Jeg har den hver fredag, legg till legg til)

Til bursdagen min back there in september, fikk jeg en frisørtime i gave fra Vegard (etter at jeg hadde sytt om null gaver på bloggen). Jeg fikk også en orkidé en uke etterpå. Men gave er gave, jeg tar det jeg får. Han var ganske klar på at frisørtimen måtte deles opp i puljer, siden Halvor mest sannsynlig kom til å bli sulten hvis jeg ble der for lenge. Vegard har panikk for at Halvor skal bli sulten og grinete, mens når jeg går hjemme i ukedagene TIME inn og TIME ut med sutring, da er det "bare ei litta fase". Derfor klippet jeg håret i september og var klar for å stripe det nå på fredag. Når man må ta slike spontantimer, har gjerne ikke den du vanligvis går til, tid. Jammen det går sikkert fint tente jeg og bestilte på sparket via en app. Frisør er frisør?!

Deeeeet skulle jeg ikke ha gjort. Frisør er IKKE frisør og det kan dere finne frem penn og papir og skrive ned med EN gang.

Jeg vil ha striper, smilte jeg til frisøren da hun var ferdig å snurpe kappen rundt adamseplet jeg ikke har. (Digresjon; trodde jeg hadde adamseple da jeg var fjorten og utrooolig usikker på egen kropp. Det var bare strupehodet, men jeg var SIKKER på at jeg var født gutt og spekulerte i om mamma og de hadde operert meg til jente fordi jeg allerede hadde to brødre. (Og jeg er seriøs, snakk med ungdommen din, de brenner inne med utrolig mye rart). Det fantes ingen helsesista på snapchat jeg kunne spørre, og internett tok det åtte år å komme seg innpå via et modem som sa piiiiiiii skkkrrrrr piongongongong. Dessuten var datamaskinen midt mellom stuen, kjøkkenet og badet, så sjansen for at noen skulle forbi lenge før jeg fikk skrevet "ti tegn på at jeg egentlig er en mann", var 110%.)

"Striper skal bli", sa frisøren og forsvant på bakrommet. Jeg fikk den obligatoriske kaffekoppen jeg aldri har skjønt vitsen med, for hun som alle andre var tilbake med utstyret sitt rett etter første sup. Og det sier jeg bare, jeg er ikke av typen som super kaffe mens de jobber. Jeg tørrprater om været istedet. Eller om å stille klokken i dette tilfellet, siden det er rett rundt hjørnet. Sikkert et hett tema i alle tørrprateyrker for tiden.

Jeg så hun styrte på i bakhodet mitt, og det var ikke før hun begynte på sidene jeg så at striping i hennes øyne, betydde å gryte farge på hele sulamitten. Hun tok riktignok ut en og en flik som OM hun skulle stripe det, men kleiste på farge over alt. Bortsett fra i bunnen. Hun vet sikkert hva hun gjør tenkte jeg, og tok en sup av den nye kaffen jeg hadde fått mens "stripene" skulle virke. Jeg fikk supt i meg hele kaffen og glodd litt noen blader fra 1999. Vi gikk til vasken og kom tilbake til speilet og det var da jeg bare gaaaaaaap. Og slik satt jeg helt til hun hadde fønt ferdig. "Det vart iallefall lysere" sprudlet hun. "Ja det kan du si" svarte jeg mens jeg fortsatt gapte. Vi gikk til kassen og der satt min vanlige frisør, og hun bare OJ, det var forandring. Og jeg bare gap. Gap gap GAAAAAP! Hyl!!!

Håret var så oransje at selv en gulrot hadde blitt imponert! Jeg hadde fått NITTITALLSHJEMMEBLEKING til den nette sum av 1500 kroner. Og ikke nok med det, den kom med fire cm ettervekst siden hun skulle gjøre det naturlig og ikke ta det helt i bunn.............


Vegard, som den veloppdragne mannen han er, sa "oj så FINT" da jeg kom ut fra frisøren. Nei det er jo oransje, sa jeg. Bittelitt kanskje, sa han og plukket litt i det. Okay veldig, sa han etter en stund. Så ble han litt for varm i trøyen og LOLet bortover sentergangene, mens jeg holdt på å dø. Vi må HJEM brølte jeg, mens jeg banet vei med lilla-sjampoen jeg hadde rasket med meg.

Vel hjemme fløy jeg opp i dusjen og tømte hele flasken i håret mens jeg satte meg ned i hjørnet av dusjen og hveste. Hadde det kommet en edderkopp hadde jeg omfavnet han og alle de åtte beina, det var SÅPASS ille! Jeg holdt den tvilsomme barberhøvelen til Vegard opp mot lyset mens jeg gurglet høylytt, klar til å barbere av meg alt hår. Nei pokker heller, jeg må jo bare får de til å fikse dette! Så kravlet jeg ut av dusjen med - like oransje hår og knall lilla negler. Dagen etter trappet jeg opp hos frisøren og sparket opp døren. Jeg satte meg i frisørstolen, fikk en kappe snurpet rundt adamseplet og en ny sprudlende frisørdame lurte på hva jeg hadde lyssssst å gjøre i dag. Jeg forklarte at jeg hadde bedt om STRIPER og ikke HELFARGE, og hun bare "aha aha, såeh det ble litt lysere enn du hadde tenkt da eller?" Og jeg bare det ble vel litt mer TOBAKK enn det jeg hadde tenkt. Vegard kan seriøst plukke seg en hånd hår og stappe oppi tobakkspakken sin og røyke det uten å rynke på nesen.

Etter en del om og men fikk jeg litt lysere hår og en ny flaske lilla-sjampo. Så nå er det lyst, lilla, litt oransje og litt gult. O deee.

Selv Halvorsen tenker hooooly shit😂

Likes

Comments

"Du lukter gammal innestengt gubbe" kommer det fra Vegard. Vi står på kjøkkenet og den lange mannen står bøyd ned og snuser på buksen min, med en panne i den ene hånden og en klut i den andre. En prestasjon i seg selv å nå så langt ned. Jeg ser spørrende på han, så tenker jeg meg om og rett skal være rett, det er sikkert femte døgnet på rad i denne pyjamasbuksen.

Den siste uken har det vært total unntakstilstand her i heimen. Unntakstilstand er egentlig et ord jeg forbinder med Odd Karsten Tveit og krig, men jeg føler faktisk at jeg har vært litt i krigen. Har iallefall en blåveis, etter å ha slått i veggen på kjøkkenet. Jeg ble litt Rambo et sekund der jeg forsøkte å finne meg et knekkebrød mens Halvor bare "SYYYYT" inne i stuen. Da hadde han sytt konstant i fire timer. Skikkelig inn-i-ryggmargen-syting. Jeg åpnet kjøleskapet, plukket ut ost, agurk og smør, smelte igjen kjøleskapdøren og druste knyttneven i veggen mens jeg brølte aaaaaaaaa ..... uuuuuuu!!! Det var et valg jeg tok, det var ikke det beste. Vondt. Ikke hjalp det særlig heller.

Så gikk jeg inn på telefonen min og trøstebestilte en vognpose. Et bedre valg. Gjorde ikke vondt i det hele tatt. Og da jeg sa den var på salg, var Vegard faktisk ganske fornøyd med kjøpet jeg hadde gjort. Vognpose måtte vi jo ha uansett siden den vi har etter Thea viste seg å være sykt brannfarlig. Så gikk vi på tur og jeg kjøpte en kjekspakke som jeg og blåveisen min spiste opp, helt selv. Halvorsen sov og dømte ingen.

Hvorfor det er som det er, er rett og slett så enkelt at Halvor henter seg inn igjen etter dåpen. Det var ca det mest traumatiske han har opplevd siden fødselen. Her pleier han å ligge i stuen med familien sin, noen dager titter det ei litta sjel innom men de drar fort igjen. Og ikke tar de så mye på han heller. I dåpen derimot, skulle ALLE se. Og holde. Og kose. Og ta bilde. Og han bare herrefred i jesu navn hva er det som SKJER!

Men jeg skjønner han jeg, husker bare i min konfirmasjon. Det var riktignok ingen som skulle holde meg og kose, men bilder skulle de ta, i ekte familiestil. Og det var traumatisk nok det, med oransje hår og streng. Håret hadde vært svart, men mamma grøsset helt ned i sandalene av tanken på meg som konfirmant med svart hår. Det var faktisk helt UAKTUELT, så hun dro meg med til frisøren en uke før. De klarte jo ikke å bleike det i en omgang, så det ble mørke-oransje med lyse-oransje parti. Det var utrooolig sexy. Ikke nok med det, dette var tidspunktet mamma syns det var innafor å dra meg med til fotograf. Liksom haaalo kokko! Var DET det hun ville forevige? Hun kunne ikke gjort det da jeg var to år og søt, neida, vente til jeg var 14 år, i altfor stor bunad, kviser, streng og løvetannsveis. Serr. Vorter har mer utstråling enn det jeg hadde! Det bildet er det styggeste mamma eier, likevel henger det fremme i en ramme MED LYS.

(Vi glemte som sagt å ta bilder i dåpen, så det er egentlig mamma-Hege 1-0 uansett hvor stygt bildet er)

Her er bilde av Halvor og ene fadderen sin, onkel Øyvind.

Sånn ellers!

Følg meg på Facebook. Der legger jeg ut hver gang jeg har skrevet nye innlegg. Noen av dere sier dere ikke får opp når jeg legger de ut, da kan dere gjøre slik;

Først går dere inn på litloo.com på Facebook. Trykk på følger, ta på "få varsler" og trykk deretter "se først". Så kan du gå inn på varslingsinnstillinger og trykke på "innlegg". Voillaaaaa, litloo kommer øverst på tidslinjen hver gang det er nytt innlegg. Det funker også å gjøre med personer, hvis det er en eller annen du bare MÅ se alt av. Takkskalduhaværsågod. 

Likes

Comments

Mammalivet, Halvor's utvikling

Søndag var det endelig klart for dåp. Ikke sånn endelig kirketid, jesus im coming, men endelig - siden han faktisk er blitt hele fire måneder. Nå var vi ikke like slowpoke som søskenbarnet mitt, han krabbet opp selv med dåpskjolen åpen i ryggen.

Grunnen til at vi har vært så treg, er litt fordi vi lurte på om vi i det hele tatt skulle døpe, og litt fordi vi ventet på at det skulle være gudstjeneste i kirken her vi bor. Det skjedde jo aldri. Der har de bare en og annen begravelse. (Noe jeg forøvrig kunne tenkt meg å være med på, for den kirkegården er såpass skrå at jeg er sikker på de begraver likene sittende) 

Derfor gikk dåpferden til Voss, som er en halvtime å kjøre.

Vi var jo litt spent på denne dåpen. Jeg og Vegard er ikke kjent for å ha ting på stell, og vi kommer bare nesten presis uansett hva vi skal. Det begynte jo litt slik denne Søndagen også, vi fikk plutselig litt dårlig tid. En halvtime å kjøre, et kvarter til vi skal være der. Tjohoi. Vi skulle komme litt etter det var begynt (det er sant), og vi skulle gå inn bakveien og gjøre oss klar der. Vi svettet litt da vi kom heseblesende inn med dåpskjolen i den ene hånden og bilsetet i den andre. En mann roet oss litt ned og sa at vi hadde god tid. Sikkert fem minutter. Og vi bare fem minutter ja, det er jo en EVIGHET. Jeg kledde om Halvorsen i kjole, og Vegard grøsset langt nedover ryggen slik han har gjort hver gang han har tenkt på Halvor i kjole med blonder. Fnis.

Plutselig sier Vegard; hvor er dåpsluen?

... og da er jeg temmelig sikker på at jeg sa faen - i kirken!

Vegard så spørrende på meg. Den har vi seriøst glemt, sa jeg. Den ligger hjemme. I en IKEA pose. På nattbordet. En halvtime herfra.

Presten kom glisende inn for å si at det snart var vår tur. Han enset stemningen og blikkene våres, (som sikkert så ut som vi hadde sett Jesus), og han var kjapp med å spørre hva som var galt.

Vi har glemt dåpsluen, sa jeg, og sparket litt med foten.

Ååå jammen det går fint, sprudlet presten. Dere får lov til å døpe han uten lue altså, fortsatte han, siden skuldrene våres fortsatt var oppunder taket. Det er ikke alle som har lue uansett. Dessuten har dere jo med ungen, og det er alltid et pluss.

Ja gud, heldigvis, sa jeg.

Så fortalte han at grunnen til at dåpsbarn har lue, er fra gammelt av da det var kaldt i kirken. Da var også vannet kaldt og veldig mange døde av lungebetennelse etter dåpen..

Presten gikk ut i kirken og vi fikk beskjed om å følge klokkeren ut litt etterpå (eller kirketjeneren, de var ganske like) (eller nei det var de ikke, den ene var svensk). Plutselig gikk mannen ut i kirken og vi bare øøø. Unnskyld? hviskeropte Vegard. Unskyyyyyyyyld? Vi bare følger etter sa jeg, så luffet vi etter han. Bokstavelig talt, jeg hørte jeg subbet med de høyhælte skoene mine. Det viste seg å være riktig avgjørelse. Vi fulgte han en runde rundt engelen med døpefonten, så pekte han oss ned på benkene. Den engelen hadde en av konfirmantene som var der for dagen, klart å få i hodet like før vi kom inn. Haha. Det er jo verre enn meg. Presten var snill og nevnte det bare sånn fire ganger etterpå.

Den engelen som Vegard går under her.

Da det var tid for å døpes, var vi riiiimelig spent på om presten sa HalvOr eller HalvArd. På møte med presten sa han nemlig HalvArd hele tiden. Vi burde jo sikkert ha rettet på han da han sa feil forrige gang, men det føltes liksom feil. Vi bare så på hverandre og ristet litt på skuldrene. Dessuten fikk vi omvisning i kirken samtidig, og ene gangen han sa HalvArd åpnet han en luke i gulvet og spurte om vi ville titte på to kister som lå under alteret. Jeg bare eeee nei det får fint du prestiboy. Vegard derimot, han bare JEG VIL! Så gav han meg Halvard Halvor og spratt ned. Kirken er fra 1277 så gud vet hvor lenge de kistene har lagt der. (Høhø). De var tømt nå, som presten sa, men det hadde vært lik i de. Mest sannsynlig de på maleriene i det rommet vi akkurat kom fra. Altså. Grøss. 

I dåpen sa presten først HalvArd, så Halvåår, og til slutt Halvor. Halleluja. 

Halvorsen gliste salig da han fikk vann på hodet og tenkte nok YAY - badetid! Så kom Thea med en klut og tørket av. Presten tok opp Halvor og holdt han foran forsamlingen i ekte Løvenes konge - stil, bortsett fra at han ristet litt i han og sa her er HALVOR! Smil da Halvor. Nope. Så fikk vi ungen vår igjen og kunne luffe tilbake på kirkebenkene. Etter ei litta salme var gudstjenesten ferdig og vi kunne ta en litt utålmodig Halvor tilbake på bakrommet og puste lettet ut.

Resten av dagen var veldig koselig. Første strike var at vi hadde glemt bordkort, andre strike var at vi glemte å ta bilde av kaken før den ble spist av.

Likes

Comments

Uheldige meg, Haha
På Søndag skal Halvorsen døpes. Vi var på møte med presten i går og hele tiden refererte han til Halvor som HalvArd. Og vi turte ikke rette på han. Satser på han har papirene sine i orden så det blir HalvOr på søndag. Mamma var også litt nervøs for om vi faktisk hadde sagt Halvor til presten, og ikke Halvorsen. Nå skulle ikke det forundre, for jeg har svettet før i dåp jeg. 


Derfor gir jeg dere en liten throwback i dag, til den gang jeg var fadder til nevøen min.


~

For et par uker siden spurte broren min om jeg ville være fadder til nevøen min, og jeg bare but åff KÅRS!! Å sykt stolt. Så kom jeg på at jeg aldri har vært fadder før og ble litt nervøs en stund. Det ble ikke bedre da jeg Søndag etter en fest oppdaget (i den obligatoriske gjennomgangen av bilder på mobilen) en screenshot av en samtale mellom meg og broren min på snap. "Kan du lese et lite bibelvers siden du er fadder?" sto det. Og jeg hadde svart ...

Så døde jeg, helt til jeg så at han hadde skrevet "HAHAHAHA kødda!" under. Men full som jeg var hadde jo ikke jeg gitt meg der, selvfølgelig, så jeg hadde skrevet at det går fint asså, jeg kan lese bibelvers jeg. No prob, i kveld er vi alle kristne!!

Det ble ikke mer snakk om bibelverset og presten ropte meg heller ikke opp i kirken. Det hadde vert årets burn, for jeg hadde esset på meg. Serr. Isteden så spurte de om jeg ville ta av luen på fadderbarnet. Og jeg bare YES. Ansvar. Da vi kom opp til døpefonten fikk jeg et babyhode trykt mot magen. Åja, min tur tenkte jeg og begynte å dra litt i luen. Nei? Den er knytt fast ja? Naturligvis. Jeg viftet med fingrene og gikk til aksjon på leit etter en trå for å åpne luen. Ikke der nei det var en løkke. Ikke der nei det var haken din, lille venn. Jeg ble varmere og varmere og plutselig begynte presten å SLÅ på klokken sin. Kom IGJEN slowpoke, you had ONE job. Organisten begynte å spille sånne klokketikkelyder på orgelet sitt og folk reiste seg opp og bare you can do it!!! Jeg fikk endelig opp luen og alle bare gratulerer vi er blitt HUNDRE år!!

Vegard og småen ♥

Da han hadde fått vann på hodet, eller blitt døpt om du vil, fikk Thea lov til å tørke av. Så fikk hun lov til å ... wait for it ... bære et lys ned to trappetrinn og gi det til en dame. Vær så snill, ikke fall og sett fyr på bunaden til damen og hele kirken tenkte jeg, men siden hun er mye flinkere til ting enn meg, så gikk det meget så bra.

Den eldste av brødrene mine spurte om jeg ikke ble litt babysyk der jeg sto over vognen og «pratet» med dåpsbarnet. Og jeg bare eh, JO. Se på han da. My type of kid. Blidfisen. Jeg kan godt ta han med meg, ferdigruget og ferdigfødd. Graviditeten er jo en snoozefest som ender i at man totalt mister oversikten over tærne sine. Og tissen.

Resten av dåpen klarte jeg meg fint og jeg spiste ca åtte kaker. Smatt.

Likes

Comments

Mammalivet, Halvor's utvikling

Det der er da på grensen til mishandling sier Vegard, der vi står overfor Halvorsen som ligger på gulvet. Jeg har akkurat ristet munnen hans kjapt med hånden, slik at det lager smattelyder. Hadde han sagt aaaa, hadde lyden vært abbabbabbaaaaa. Halvorsen smiler og stirrer forventningsfullt etter mer. Jeg gjør det igjen og han ler godt. Så godt som han kan le, så klart, for på det ivrigste er det bare heeee heeeee som kommer ut, og det høres mest ut som han ler for å være høflig. Men gliset er ikke til å ta feil av.

Han er straks fire måneder. Antall uker har jeg falt ut av for lenge siden, og godt er det. Det kommer nemlig et tidspunkt det man ikke trenger å si uker lenger, men måneder isteden. Det skillet går fra tre måneder etter min mening. Da slutter iallefall hodet mitt å automatisk vite hvor mange mnd babyen er om man sier uker. Tenk fort da, treogtyve uker, hvor mange mnd? Kjappkjappkjapp. Ja der ser du, du måtte smatte på det. Jeg stirrer alltid ut i luften når noen sier uker. Jeg regner. Dermed får jeg ikke med meg resten av samtalen og kan egentlig bare gå. Man kan også gi seg med å si måneder etter at ungen er ett år. Det blir for mange måneder og jeg må tenke - igjen.

Funfact; Thea er over 2400 dager.

Men tilbake til Halvorsen som nå er fire måneder. Han skal få begynne med litt smaksprøver denne måneden. Han har flatet ut på vektkurven sin og trenger litt mer enn det a mor har å by på. Litt graut. Han gleder seg allerede og smatter ivrig når han ser vi stappe innpå mat. Han syns også det er stor stas å snuse på ting.

Andre nye ting han har snappet opp, er å gnage på hendene sine, gnage på oss og gnage på lekene sine - som han holder selv. Det å slippe de igjen er derimot et større problem, og han blir fort skikkelig surkål nede på matten der. "Jammen så slipp meg da, din forbanna rangle!!! Nei ikke gli innpå armen min isteden. Mammaaaaaaa"

Som firemånedeing vil fortsatt ikke Halvorsen sovne uten "hjelp". Han må enten sovne i melkerus eller bli vugget i søvn. Når jeg sier vugget mener jeg ristet. Filleristet.

•Jordskjelv; alle bare hjeeeelp, Halvorsen bare znååårk!•

Han syns generelt at livet er en berg og dalbane. Ting må skje ikkesant.  Må han ligge vil han sitte og må han sitte vil han stå. Og står han - så hopper han. Står jo selvfølgelig ikke alene, men det er jaggu ikke mye om å gjøre heller. Jeg som trodde jeg skulle få en rolig unge denne gangen. Nopeis. De har dårlig tid, begge to, og som søsteren har han en UTROLIG viktig avtale med ett eller annet klokken halv seks på morgningen. Almanakken er tydeligvis smikkfull. Helt til vi skal noe og må raske oss, that is, da har de begge all tid i denne verden og ting kan.ikke.gå.treigere!

Plukke småstein ut av skoen en og en om gangen? God idé. Bæsje etter alle klærne er kommet på? Sounds like a plan.

Dessuten er han blitt for lang til bagdelen i vognen sin, så det har også vært en situasjon. Jeg som kjøpte den største bagdelen i verden, siden jeg skulle ha plass til baby og vognpose til vinteren. I mean, JEG har jo god plass oppi der, nesten. Siden langemann har vokst ut av den, har vi gått over til sportsdelen. Heldigvis kan den legges helt flatt, så det er ingen grunn til å få totalt panikk hvis du kjente litt på det.

Vegard pingvinklappet da vi fant frem sportsdelen og trodde Halvor skulle få sitte litt oppreist. Få utforske verden. De så like triste ut begge to da jeg fortalte at det ikke var innafor enda. Husker det var det samme med Thea, hun ville også opp og frem lenge før det var sosialt akseptabelt. Nå vet jeg egentlig ikke om Halvor hadde likt å sitte på skrå, siden han spytter på både bilstolen og tripptrapp-nyfødtdelen. Han skal sitte foroverlent, ellers kan det faktisk bare være med hele dritten.

Runder av med bilder av søvnen min fra den nye fitbit klokken. Ikke sponset og den var jaggu dyr nok. Vegard skal få helt lik til jul, bare for å vise han hvor godt han har det der inne på kottet sitt.

Likes

Comments

Haha

Okay folkens, hold.your.breath! Eller på tupéen, det blåser. Dere som har fulgt meg i mange år husker kanskje at jeg bodde i pensjonistville? Borettslaget der det utelukkende bodde pensjonister, pluss meg. "Så koselig", tenker du som ikke fulgte meg, men det er feil. Der bodde pensjonistene fra helvete, uten å overdrive. Jeg fikk skylden for alt mulig i den gata, som den grusome ungdommen de mente jeg var. Gunda på hjørnet hadde NITTI katter, og likevel var det jeg som fikk skylden for all katte-bæsjen i blomsterbedene. (Hadde katt altså, ble ikke beskyldt for å ha bæsja der selv, tror jeg). De mobbet meg også. Over postkassen min hang de opp et utklipt bilde av en kattedo 😂 De mente at jeg måtte ha en sånn på terrassen da, slik at den skitne katten min holdt seg borte fra bedene. Flott idé, siden det eneste som hadde skjedd hadde vært at kattene til Gundisen hadde hatt bajsparty inni der og JEG hadde måttet plukke opp.

Da jeg hadde holdt katta inne en måned og den var på randen til selvmord, begynte en pensjonist å mase på meg da jeg kom fra jobb. Katten min hadde bæsjet på taket mente hun, og det kom til å etse gjennom. Liksom. Stakkar pusen som satt i vinduskarmen og gråt. Det ene førte til det andre og jeg kan muligens ha ropt at jeg håpte hun døde. Host. Til mitt forsvar ropte hun først - at hun håpte jeg flyttet. Og sånt sier man bare ikke ass!

I den gata der holder de nå på å spille inn Aber Bergen. I kid you not! HVORFOR bor ikke jeg der lenger? Nå er det jo nesten ikke en eneste pensjonist igjen der. Det har fyllt seg opp med vanlige folk etter som årene har gått. Tross alt ni år siden jeg bodde der. Dermed hadde det jo vært levelig der. Eller nei, 48 kvm med to kids og en lang Vegard er kanskje ikke levelig. 

Men herregud, jeg kunne jo blitt kjendis. Jeg og katta, måtte bare ha hentet han fra naboen der jeg bodde etter pensjonistville. Den naboen er også en pensjonist, så klart, og han bare tok over katten en Torsdag i 2012. Bare sånn uten å spørre. Mat, kos og ingen Thea var veien til kattens hjerte, tydeligvis, for han pakket barten og forsvant på dagen.

Burde jeg besøkt han kanskje? Ringt på og bare; halla er katten du så hjerterått STJAL, hjemme eller? Andre ting som forøvrig har blitt stjålet den siste tiden, er snapkontoen vår. Den ble hacket og slettet i går, så vil dere følge dagene våres på snapchat må dere legge til "mammabloggerne" der. Jeg har den hver Fredag😊

Uansett. Jeg vet hvem som skal begynne å se på Aber Bergen iallefall. Herregud så artig. Pensjonistville på riksdekkende fjernsyn. Legende.

Likes

Comments

Da var det den tiden på året igjen, da. Bursdag. I år har jeg gleden av å bli enogtredve, og det viser seg at det var året jeg endelig ble voksen når det gjelder bursdagen min. I alle år har jeg hintet en god uke i forveien om hva som kommer. Jeg har buuuursdag folkens, buuursdag. Fyller ååår. På selve bursdagen har jeg sparket av meg dynen, brølt BURSDAG! og tvunget nærmeste person til å synge hurra for dei. Nesten. Jeg har blitt skikkelig myglet om det ikke er noe form for kake til frokost eller presang som står klar. Ei litta rose. Ett eller annet.

I år derimot, glemte jeg bursdagen min😂

Jeg lå og halvsov da Halvor sparket av seg dynen og krevde frokost på sengen. Han ligger i midten og jeg bytter side alt etter hvilken pupp som skal få æren. Da jeg var midt i et sideskifte, kom Vegard luskende inn. Gratulerer med dagen sa han og klemte meg der jeg sto på alle fire. Jo takk takk sa jeg og kjente det piplet fra puppen. Halvor ble sur over spilt melk og begynte å fekte vilt. Dessuten har ikke pappa noe på rommet å gjøre, for han har ikke PUPP!

Vegard gikk ut og jeg la meg ned for å gi mat til herr utålmodig. Halvveis i måltidet kom Thea inn og maste om klær hun skulle gå med. De skulle på fjelltur med skolen i dag, og Thea lurte på om skjørt var innafor. Nei. Så ble hun litt sur da jeg fortalte at hun måtte finne bambusklærne sine. (Bambus er Thea's ull siden hun har atopisk eksem). Hun sukket HØYLYTT og stormet ut. Halvorsen hadde sluppet puppen for anledningen og stirret etter henne med store øyne. Han så opp på meg , ristet på skuldrene og forsynte seg mer av matfatet.

Etter en stund var han fornøyd og vi gikk på badet. Jeg tok av han pysjen og bleien, og vasket han i ansikt og hender slik jeg pleier. Jeg kastet vaskekluten bort i vasken og da jeg snudde meg ... traff en stråle meg på magen. Den fortsatte nedover beina og langt utover gulvet.

Sukk.

Mens jeg tørket halvhjertet opp med ene foten, hørte jeg Thea rope fra stuen; "NEI! Det er INGEN andre som skal ha med seg foreldre!!!" Vegard sto og las på arket vi fikk fra skolen og der sto det at foreldre kunne være med om de ville. Han så sitt snitt til å skøye og sa til Thea at han skulle være med. Hun som ikke lar oss følge henne til døren på skolen engang. "Det blir bare FLAUT" brølte hun igjen, og trampet med foten. Vegard flirte litt og fortalte at han tullet, før han kom inn på badet og så hvilken scene som forespant seg der.

Oj, sa han og gliste, før han gikk bort til Halvorsen slik at jeg kunne gnikke gulv og Askepotte litt rundt med vaskekluten.

Dagen ellers gikk som den pleier, Vegard var i tomten og sparket småstein mens jeg og mini lå på gulvet her hjemme og diskuterte livet. Senere dro vi til Voss på Peppes Pizza for å feire litt. Det gjorde jeg på 18 års dagen min også når jeg tenker meg om. Fikk en sony ericsson med NULLKOMMATRE megapixel kamera. Det var stas. Kjøpte også røyk til læreren min og trippet av glede etter å vise leg til hun bak kassen. Så jo ut som jeg var 12, så hun spurte omtrent før jeg kom inn i butikken. 

Jeg følte meg ikke heeelt 18 i dag, der jeg kastet innpå pizza og ristet Halvorsen på foten slik at han ikke skulle bli utålmodig, mens jeg slurpet i meg restene av Thea sin milkshake. Gave? Nei. 

Når jeg gikk gjennom bilder av sony ericsson mobiler, så jeg at jeg har hatt samtlige modeller. Jeg var kul ass.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Vrææl hørtes det nede fra stuen en Mandags morgen, tidlig i september. Jaha, tenkte vi som sto på badet, en med tannkost i munnen, en med tiss på buksen og en på stellebordet med et digert glis. "Tannfeen GLEMTE å ta med tannen!!!!" brøler Thea og gallopperer opp trappen. Straks står hun på badet med et vannglass i ene hånden og en haug med småmynt i den andre, mens hun freser oppgitt. "Oj, det var en dårlig tannfe!" sier jeg sammenbitt mens jeg gløtter stygt bort på Vegard. Han rødmer lett og lager en uuups-grimase.

Som dere skjønner har Thea begynt å miste tenner og dette er den andre tannen på en uke. Det viser seg at tannfelling er omtrent så viktig som å ha like mye saft i glassene for unger. Mucho importante. Det samme er tydeligvis det at tannfeen gjør jobben sin! Julenissen kan finne på skøyerstreker men tannfeen har tydeligvis INGEN slingringsrom.

Da den første tannen falt ut, klødde vi oss litt i barten der vi sto over glasset som Thea hadde hatt den i. Hvor mye gir en tannfe lissom, og tar hun med seg tannen? (Jeg sier hun, fordi her i huset er tannfeen en hun og det er ikke diskutabelt!) Thea var lagt for kvelden og glasset sto plassert på et bord ved verandadøren.

Tannfeen gav en god slant den første gangen. Seksogførti kroner for å være nøyaktig og hun tok med seg tannen som pant. Jeg forhørte meg litt rundt dagen etter og det viser seg at fru tannfe var ganske så raus. Dobbelt så mye som normalt - raus. Greit, da får hun holde seg til normalt beløp neste gang, tenkte jeg, uten å informere den med-sammensvorene i prosjektet. Dermed gikk tannfeen bananas og gav FEMTI kroner for den andre tannen. Det, pluss at hun glemte å ta med tannen der altså.

Kri-seeee.

"Det var sikkert en vikar" kremtet Vegard frem. "Vikaaaaaar?" brølte Thea, "mener du HJELPER eller?" "Ja?" sa Vegard spørrende. Thea smattet litt på saken før hun godtok det. Hjelper. Sounds legit. Hun lagde seg en liten historie om at denne hjelperen sikkert hadde altfor mye å bære på. Tenner i alle retninger og FEMTI kroner. Amatør! Kanskje det ikke var hennes tann som lå igjen engang. Vi ble enige om at tannen skulle bli i glasset slik at vikaren fikk en sjanse til å gjøre opp for seg i natten som kommer.

Vikaren har hentet tannen, og jammen tror jeg ikke at han var engelsk. Host.

Likes

Comments

I forhold, spesielt ekteskap, er det noe som heter treårskrise. Babyer derimot, har litt dårligere tid og får krise allerede etter tre måneder. Tremånederskrise heter det originalt nok, og jeg har egentlig fnyst av hele greiene.

Heeeelt til Halvor begynte å vise tendenser, that is.

Ved tre måneder så vil de så gjerne få til så mye mer enn det kroppen klarer. (Litt som meg på mandager.) De vil ta på føttene sine, men armene bare "app app app dette hakke du lært enda kompis!" Så slår de seg selv i hodet eller trykker fingeren på øyet isteden. De prøver å nå en leke på gulvet, men ender opp med å rulle over på ryggen. Så blir de frustrert og det går ut over ... vel, oss. Noen babyer vil bli båret, noen vil ha pupp og andre vil sove hele dagen.

Halvor ... vil absolutt ingen av delene!! Åffkårs. Han er sulten men skal ikke ha pupp. Han er trøtt men skal ikke sove. Han er glad men skal bare sutre. De stundene han ikke sutrer er han steik forbanna fordi at VERDEN ikke SKJØNNER at HAN har det FORFERDELIG!!! Da er det kjekt å være forelder vettu. Da kjenner man at man lever. Levende prevensjon. Bare så synd at hjernen velger å miste minnepennen fra denne tiden, slik at man om en to-tre år syns at det å få til baby er en SABLA god idé.

Neida jeg skal ikke klage. Når Halvorsen ikke har krise er han egentlig litt av en kar, han. Hadde ikke de søte alveørene hengt på, hadde han smilt helt rundt. Le kan han også, gapskratte faktisk, men noen har trykt på "lydløs" for det kommer ikke en eneste lyd. Gleder meg til den dagen latteren triller ut.

Halvor er også litt som en ku. Trykker man han på nesen, åpner han munnen. Et greit lite triks til den dagen han skal begynne med mat. Apropos mat, han er blitt 6,5 kg og 62 cm og vi kan med sikkerhet si at han blir høyere enn meg. Han har under en meter igjen!! Vegard er litt nervøs for at han skal bli høyere enn han av en eller annen merkelig grunn. Han er også ganske opptatt av ørene hans siden de stikker litt ut. Han og mormor. Mormor bare "seriøst dere MÅ la han gå med en stram lue så de ørene fikser seg!"

Funfact. Før i tiden teipet de ørene inntil hodet😂

Det skal ikke vi. Får holde å klippe tungebåndet hans, stakkar lille. (Historien om det kan dere lese om her ) Vi er nå straks ferdig med "tøyingen", altså å stikke fingrene i kjeften hans til alle døgnets tider og løfte på tungen for at såret ikke skal gro. Det er like kjekt som det høres ut. Å gjøre det på dagen er en ting, men man skal huske på det på natten også, hver sjette time. Skal ikke se bort i fra at jeg har stappet fingrene i min egen munn and called it a day. Dessuten, tenk å våkne av at noen putter fingrene inn i munnen på deg da. Vet hvordan jeg hadde reagert hvis jeg våknet av at Vegard puttet diverse saker i min munn. Host.

Vi skulle også stå sammen om denne tøyingen, men enkelte bare "åneei har visst olje på fingrene, opsideisn!"


Så da. I 12 uker nå, har denne lille kroppen her vært klistret til min. Der jeg er, er han, til storesøsterens store fortvilelse. Men jeg har jo hatt litt fri også, herregud, det skakke stå på deeet. En gang gikk Vegard tur med Halvor slik at jeg skulle få hvile. Jeg hadde plutselig UENDELIG med fritid jeg ikke visste hvordan jeg skulle få brukt. Dermed gikk jeg opp og .. klippet tåneglene. Wtf liksom. Dusje? Hvile? Oh no no no.

I går var det mer fritid. Da var det foreldremøte og jeg skulle få gå helt alene. (Grein meg til det. Det MÅ da være MULIG å få gå på FRELDREMØTE vel!! Jodajoda.) For det å ha en baby er åreit det altså, men å komme seg ut en time, helt alene, er magnificent!!

Vet ikke hvorfor jeg ble britisk, magnificent. Njees.

Jeg fikk riktignok sjuogtredve snap av Halvor som gråt i løpet av den timen, og jeg så igrunn for meg en hysterisk og svett Vegard i gangen da jeg kom ut fra møtet, men han satt heller hjemme på badet og gråt svettet. Stor milepæl der altså, (for han) som jeg tror er lenge til at gjentar seg. Smatt.

Likes

Comments

Som jeg skrev i innlegget i går, har dagene etter skoletid gått i sirup for Thea. Det var derfor stor jubel og glede at postmannen hadde slengt en pakke inn i gangen vår. Veldig "du vet du bor på bygda når ...". Superfornøyd stormet hun opp trappen og begynte å åpne. Pakken vi hadde fått var fra amo toys.

I pakken var det L.O.L Suprise dukker som vi har vært så heldige å få teste. De kom for salg denne uken i Norge, selv om Thea påstår hun så de forrige uke. Thea elsker slike småting og det var veldig lett å si ja til å teste noe jeg vet går rett hjem. Dukkene kommer i en ball man åpner i flere lag. Man skreller av plast og frem kommer det små hint om hvilken dukke som gjemmer seg inni, i form av klistermerker og tilbehør til dukken. Til slutt har man skrelt av alle lag og kan åpne ballen der selve dukken er. Som et evig langt kinderegg i grunn, og det fenget en seksåring.

Thea fikk tre store dukker og tre små. Storesøstre og lillesøstre. Dukkene skifter farge i kaldt vann, noen glitrer og noen får små merker i form av stjerner etc. De store gråter, spytter og tisser når de får vann fra tåteflasken som følger med. De er lette å kle av/på og det beste av alt var at de ikke er syltynne barbiedukker. De er små lubne babyer. Ballen de kommer i blir til en veske eller til et hus til dukkene.

Thea ble så fenget av dukkene at en hel time gikk på et blunk. Det var utrolig gøy å åpne lag etter lag og få små hint om hvem som er inni. Det får man ikke vite da man kjøper de - i kjent samleobjekt stil. Jeg kjente selv samlefoten bevegde seg og jeg fikk utrolig lyst å kjøpe flere til henne. De er øverst på ønskelisten til Jul i år og da en venninne kom på besøk løp de ut med dukkene. Absolutt å anbefale - rett fra hjertet til en seksåring og en litt samle-gal mamma.

//Produktene er fra AMO toys, @amo_toys på Instagram og de er sponset.

Likes

Comments

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte den dagen i desember, da jeg sto over arket fra SFO på kjøkkenbordet og krysset nei. "I år skal vi kose oss", sa jeg, mens jeg klappet Thea på hodet og puttet arket i sekken hennes. "Jeg er jo hjemme i permisjon uansett, så da har vi god tid til å gjøre lekser og lande litt etter en skoledag. "


Ehe. he.

Torsdag forrige uke var første skoledag. Slike dager fører ofte med seg en aldri så liten klump i halsen. Det ble igrunn litt flere klumper for min del, plassert litt diverse plasser i kroppen. En fordi jeg var blitt skolemamma og drittgammel, en for den kleine stemningen som oppsto da jeg og Alex (faren til Thea) plutselig kranglet høylytt i skolegården, hurra, og en for den fantastiske jenten min som har blitt skolejente og absolutt ikke er noen baby lenger. Hulk. Ellers gikk dagen veldig fint og vi var kry om kapp alle mann.

Dagen etter, på fredag, hentet jeg Thea på skolen klokken ett. Hun løp mot meg og ropte HVORFOR ER JEG DEN ENESTE SOM IKKE GÅR PÅ SFO!?!?!1!1

Jo fordi mamma er en gniten liten lus som tenkte hun skulle sette vekk litt penger, siden det til neste år er FEM tusen for både barnehage og sfo og vi bygger et hus til FEM millioner. Host. Men jeg sa ikke det. Jeg bare ehe'et litt, og sa vi skulle hjem og kose oss. Kooooose oss. Kosekose. "Du har vel lekser vi skal gjøre sammen?" Jo, hun hadde jo det.

Fem over ett rakk klokken å bli da vi kom inn døren hjemme, og seks over ett begynte maset om når folk kom hjem fra barnehage/skole. Det fortsatte helt.til.klokken.fem!! TRE timer med UENDELIG mas. Snakk om å kose seg! Vi gjorde lekser og rakk akkurat å lære litt om bokstaven i, før det klikket helt for Halvor som var plassert på gulvet for anledningen - så totalt uenig i helsesøsters anbefaling om å ligge på magen. Historien gjentok seg Mandag og Tirsdag, og i dag gikk jeg inn til rektor og bestilte SFO. Smatt.

Hjertet mitt.

Men ja, neida, vi skulle klart oss hjemme vi, det skakke stå på det. Det er bare det at jeg hadde glemt en liten detalj da vi krysset nei på arket, nemlig Halvor. Han tar jo litt .. plass. Ikke fysisk, men sånn ellers. Nå kjente jo ikke jeg han i desember da jeg krysset nei på arket. Han kunne jo fort vært en sånn baby som ligger i ro der han blir plassert. Men det er han ikke. Han skal være med _hele_ tiden. Og det er ikke sånn at man kan putte han i noe bæresele for å få hendene fri, å neineinei. Han skal SE. Pluss at han har begynt å blåse slev-bobler, og det var så TOTALT uaktuelt og slutt på lekser da han slevde på boken til Thea.

Hun jublet i store bokstaver da vi fortalte om SFO i dag. Eller fritidsheimen som vi kalte det i min tid. Så gammeldags at selv ikke Vegard hadde hørt ordet før. Fritidsheimen og o-fag har jeg vokst opp med. Noen flere?

Jeg var en bølle på fritidsh .. SFO. Gjorde bare ting jeg ikke hadde lov til og mamma fløy inn og ut til samtaler med de som jobbet der. Hadde faktisk mitt første møte med porno på fritidsheimen, tro det eller ei. Vi hadde en data på hele skolen. Den sto nede i kjelleren husker jeg. Sfo var litt bortenfor. Noen hadde glemt å låse rommet den dagen, og vi kom oss inn på det store internett. Jeg vet ikke hva vi gjorde på, men etter en stund fant vi ut at vi skulle søker på Pamela. Guttene i klassen likte henne så godt, så hvorfor ikke glede de litt.

(Når jeg tenker meg om var kanskje ikke dette på SFO... jaja)

Jeg stikker og henter de, sa jeg, og for bortover korridoren. Guttene ble med og på vei tilbake løp vi forbi en lærer. Da vi kom inn igjen på rommet hadde hun som satt igjen klart å trykke seg inn på verre og verre sider, og det var så aldeles ikke Pamela som lyste mot oss da vi kom inn. Eller hvem vet, men det var iallefall ikke vakkert. HVA I HELV .... hørte vi bak oss. Læreren vi sprang forbi, var nå kommet inn i rommet. Hun kastet seg over PCen og begynte febrilsk å bla bakover. Hvorfor ikke trykke seg ut liksom. Jeeeeesus, mumlet hun der hun bladde tilbake i en EVIGHET med porno, og der sto vi, store i øynene.

Lærte hvordan barn ble til iallefall. Eller, lærte at voksne er noen GRISER!

Sånn ellers, siden det blitt litt mindre blogging enn før, så kan dere følge oss utenfor bloggen hvis dere har lysssst. Jeg har snapchat-kontoen "bloggerfruene" hver Fredag​Det er flere bloggere her fra nouw som har kontoen, ingen av oss kjenner hverandre annet enn at vi blogger for samme plattform. Men Fredager der altså, like uten filter som her på bloggen.

Likes

Comments

... i resten av ditt liv, lille venn.

Hulk. Siden det er første skoledagen til Thea snuppeluppedupp i morgen, tenkte jeg å legge ut innlegget om den første barnehagedagen hennes. Blogg vettu, har alt nedskrevet. Who's tha bitch now, blogg-mobbere!! Følelsene mine er stort sett like nå som da. Jeg skal slippe det lille barnet mitt ut i den STORE verden (litta bygd med 900 mennesker, men DET er detaljer).

"Glerdudeg glerdudeg glerdudeg", spør jeg Thea sånn fem ganger i minuttet daglig. Hun bare "jaaa, har vi ost?" "Jammen herregud har du ikke SOMMERFUGLER i magen??" Og hun bare" jo, sikkert. Har vi OST eller?"

Så, jau.


Dag 1 i barnehagen:

Idag kom mamma og pappa og vekket meg klokken HALV 8. Jeg trodde jo selvfølgelig at de ikke var blitt riktig klok, og kastet tutten i veggen. Sånn egentlig var det ren reaksjon siden jeg skvatt litt. Jeg kunne jo ikke i min villeste FANTASI forestille meg at de skulle komme ramlende inn der på slike tider av døgnet. Anyways, jeg ble jo litt glad og spratt opp. Mamma lyste mot meg og fortalte at vi skulle i barnehagen. Hun har mast om den de siste dagene, men jeg har bare latet som jeg har hørt etter, ikkesant. Det er så slitsomt å skulle høre etter når man ikke vet hva de snakker om. Man får migrene av slikt.

Vi spiste frokost sammen slik vi alltid gjør, og så plutselig fant mamma frem SEKKEN MIN. Jeg fikk den egentlig for en stund siden, men mamma gjemte den etter kort tid. Hun tålte tydeligvis ikke at jeg ble sur hver gang glidelåsen ikke gikk opp. Glidelåser er vriene og det må da være lov å skrike høyt hver gang man ikke får den opp?! Og det må da være lov å prøve sånn seks hundre ganger for så å kaste den veggimellom? 

Kult å se sekken igjen og jeg fikk putte matboksen oppi, sammen med koppen min. KJEKT. Så ville jeg ta den ut igjen, men det fikk jeg ikke lov til. Nehei, nei, så da skrek jeg litt. Må da være LOV å ta ting ut igjen. 

Bukse i sokken er inn. Write that down.

Vi kjørte litt bil, så var vi fremme ved en lekeplass. "Oo LEPETASS", ropte jeg. "Barnehage", sa mamma. Hva er det med henne og denne hagen tenkte jeg, jeg ser da like mye som alle andre at dette er en lepetass!

Da vi kom ut av bilen, skulle vi ... inn? i et hus. Javel. Vi gikk inn og da trodde jeg nesten at jeg skulle dåne. Det var seriøst en milliard baby-unger der. (Thea kalte alle unger for baby-unger på den tiden. Eller, babyonga) Det var sikkert dobbelt så mange leker. Og en rutsjebane med et hus under, og KLOSSER, og biler. Å herregud. Midt blant alle tingene, fikk jeg også øye på Olav-babyen som er kompisen min. Jeg kjente at jeg lurte litt på hva han gjorde der, men så fant jeg en sau.

Mamma og pappa så skikkelig nervøs ut og drev og tok noen andre damer i hendene. God knows why. De satte seg på gulvet sammen med noen andre voksne og alt så bare skikkelig kleint ut. Jeg bestemte meg for å løpe litt tilbake til de, slik at de ikke skulle bli redd liksom. Så løp jeg ut igjen og lekte. De ble litt varmere i trøyen etterhvert, så da slapp jeg å løpe like ofte tilbake. Det var fint. Damene som bodde der var hyggelige og hjalp meg med å rutsje. Noen ganger var det baby-unger i veien, men de dyttet jeg raskt bort. Så brølte jeg "issje dytta", for jeg vet man må si det etterpå for å ikke få kjeft. Det er sykt viktig.

På badet hadde de en dings hengende over stellebordet. Jeg og mamma så litt nærmere på den og VET dere hvem det var eller? Hoppsi Daisy selvfølgelig. Og jeg bare "hei Hoppsi Daisy". Hun er så fin. Mamma la ifra seg salven min sammen med noen andre greier i en boks som hadde mitt navn. Vet ikke hvorfor. Hun la også igjen noen klær i en hylle med mitt navn. Det vet jeg heller ikke hvorfor. Og det var jo litt creepy at det faktisk sto mitt navn på ting der. But but. Vi lekte litt lenger og så dro vi hjem. Det var en koselig dag, selv om vi faktisk aldri var ute på lepetassen og selv om jeg ble så utslitt at jeg ville sove i nesten to timer etterpå.

Dag 2 i barnehagen:

Idag var det dag to i barnehagen. Vi skulle komme med ungene, være der en stund, for så å si farvel og ... GÅ. Helt siden Thea sto opp idag, snakket hun om en jente hun møtte i barnehagen. Hun gledet seg til å møte henne igjen og det hele så jo nesten positivt ut. Da vi kom i barnehagen gikk Thea inn og ropte på jenta, men hun var ikke kommet enda. Thea stivnet til og spratt bak beina mine. Barnehagelærerne forsøkte å få litt kontakt slik at hun skulle bli tryggere, men Thea brølte bare VEKK med en gang de nærmet seg. Hun nektet å slippe meg, og etterhvert var jeg nesten den eneste forelderen igjen.

Vi satt i kafé-kroken og laget suppe. Etterhvert hørte vi barnestemmer som ropte Mamma? Pappa? Det var unger som hadde oppdaget at foreldrene var borte. 😰 Jeg sank sammen i kroken min og tenkte at dette mest sannsynlig ikke var meningen at jeg skulle se. Det føltes som jeg var plassert midt i en skrekkfilm. Her var det bare å komme seg ut. Spørsmålet var bare om jeg skulle ta Thea under armen og løpe. Jeg tok motet til meg og forklarte Thea at nå skulle jeg gå en liten tur, og hun skulle være der litt til. "NEI ISSJE GÅ!" ropte Thea. En barnehagelærer tok henne med seg for å tegne og jeg gikk ut døren mens jeg skøyet litt for å skjule den enorme klumpen som presset seg på i halsen.

Da jeg kom tilbake etter et par timer, hadde ting gått ... helt greit. Thea hadde grått en del og hun hadde klikket totalt da hun ble tilbudt en banan. De kunne da trykke den bananen opp en viss plass, hun ville til mamma hun. Hallo liksom. Hun hadde roet seg litt da hun og den ene barnehagelæreren fant en bok.

Thea omfavnet meg da jeg kom inn døren, og jeg kjente at jeg aller helst ALDRI ville dit igjen. Hun var sikkert enig. Hvem skulle tro at dette var en av livets største oppgaver?? Sånn egentlig?? Det virker jo som piece of cake når man tenker på det. Levere ungen - gå - hente. Men nei. Feels!

For å ikke lage verdens lengste innlegg, kan jeg si at dag tre gikk mye bedre. Vi kom på den briljante ideen å la hun få med seg bamsen sin, Stitch, som var yndlingsbamsen på den tiden. Han var med på det meste. I tillegg var det faren som fulgte henne den dagen. Man blir alltid mer viking når fedre følger. Kan være fordi at de ikke står på dørstokken og roper adjøøøø. mens de skjelver på leppen og vifter et lommetørkle. Det minner meg på at jeg må finne et lommetørkle. Her skal det VIFTES! Hulkhulkhulk.

Likes

Comments

Som mamma går jeg rundt og husker på alt. Jeg husker for eksempel hvem som har gitt hva i gave til Halvor. Sokker fra farmor, body fra tante og bukse fra mormor på i dag, sier jeg. Okå, sier Vegard, som ikke har peiling. Og akkurat det forventer jeg heller ikke at han skal drive å huske på, det får være min hobby. MEN. Det er enkelte andre ting man skulle tro og ønske en mann hadde lest seg opp på, før han fikk baby. Missforstå meg rett, Vegardsen er verdens beste pappa han, men noen ting kan dere herremenn få lære av han. En slags 101 what not to do.

Brystvorter: Den første fella Vegard gikk i, var vel egentlig å kommentere brystvortene mine da jeg var gravid. De blir større og gjør seg klar til at en baby skal ta over. Vi ser det jo vi også, og det er ikke sånn at vi bare SUPERKULT, hurra for store brystvorter!! Derfor mine herrer, skal det IKKE nevnes. Ikke med ett ord. Du kan tenke oj, men du skal ikke SI oj. Aldri aldri. Med mindre du ikke ønsker å se de mer før babyen er voksen.

Baby på gulvet: Da vi kom hjem fra sykehuset hadde vi fått et nydelig pledd til Halvorsen. (Han høres egentlig ut som en regnskapsfører, Halvorsen a/s.) Vegard åpnet pakken og bare ooo et TEPPE. Han gransket det litt før han ristet det en gang og la det fint ut på gulvet. Jeg tittet på han og bare ?? Han tittet tilbake og sa "ja? han må lære seg å ligge på gulvet nå!" Jeg nistirret på han mens jeg klemte litt ekstra på den lille nyfødten. Han mente altså oppriktig at en tre dager gammel baby nå skulle lære seg å ligge på gulvet alene. "VELKOMMEN TIL VERDEN KOMPIS, her er din plass!" Jeg flekte opp teppet og surret det rundt babyen mens jeg FRESTE og fikk tårer i øynene. Kunne denne mannen virkelig INGENTING om babyer?

Komme seg opp og starte dagen: De første ukene er total unntakstilstand. Dette hadde ikke Vegard fått helt med seg, og etter den fjerde dagen der jeg og Halvor "sov" til ti, syns Vegard at vi kanskje burde begynne å stå opp i sånn åttetiden. Starte dagen, liksom. Hadde blikk kunne drepe. Jeg sa vel ingenting akkurat der og da, men han har sikkert fått høre det i et annet raserianfall. Det er vel ikke sånn at vi sover så forbanna mye at det gjør noe. Amming, raping, litt gråting, litt trøsting og litt mer amming. "Starte dagen" du også!



Venne han av uvaner: En nyfødt har behov for nærhet. Han har bodd INNI en person og er relativt klar for å bo PÅ samme person en god stund. Pupp er ikke bare mat, det er også trøst, smertelindring, nærhet og kos. Det er alt de har. Jeg fikk en ørliten kommentar om at jeg burde slutte å la han sove på puppen og bli avhengig av den. Han svelget den kommentaren temmelig raskt.

Sove i voggen: Denne har jeg nevnt før. Jeg fikk beskjed både her og der at babyen skulle ligge i voggen. Det måtte jeg venne han til med en gang, for hvordan ellers skulle jeg få i meg mat. Dette maset startet dagen etter vi kom fra sykehuset. Jeg måtte jo gjøre meg klar for å være alene. Okay? Men det er TO uker til, den tid kommer når den kommer. La meg få fred til å bli kjent med babyen på min måte, det er jeg som har puppen og ikke minst HORMONENE. Så hyst på seg.

Ut på tur: Dette var Vegards misjon den første tiden, å få meg ut og trille. For det første hadde jeg ikke lyst ut å møte folk, svett, usminket, melk over alt, hår til alle kanter og tårer som kom fortere enn brudgommen på bryllupsnatta. For det andre hang Halvor på puppen 24/7, og når han sov, så var jeg temmelig keen på å sove jeg også. Ikke være ute og GÅ uten mål og mening.



Ikke lage middag: Dette er et temmelig nytt fenomen. Vegard har begynt på jobb igjen etter ferien og presterte å bli skikkelig myglet fordi han måtte lage middag her en dag. Han var nemlig sliten. Mannen som sover på eget rom og natten igjennom var SLITEN dere. Jeg så på han med de blodsprengte sandpapir-øynene mine som var krydret med blå ringer og bare h.v.a.s.a.d.u? Jeg hadde sovet sånn tre timer den natten siden minsten hadde vondt i magen. På dagen var han misfornøyd siden vi var i enda et utviklingsprang. Soving var oppskrytt - gråting derimot, ayee. Jeg hadde både levert OG hentet Thea i barnehagen uten å egentlig ha "tid", siden Halvor var som han var. Men det var greit det, jeg lunne lage middag jeg!! Jeg gav en hyl-skrikende baby til han, og lagde mat. Tipper han angret.

Husarbeid: Aldri forvent at en person som fullammer (bare morsmelk som mat) har tid og ikke minst energi til å gjøre så altfor mye annet mens vi går hjemme. Da mener jeg vasking, støvsuging, middagslaging eller det å holde en hel samtale. Det lar seg sjeldent gjøre. Amming er en jobb. Det kan se lett ut, men det er det så aldeles ikke. Det suger livskraften ut av deg dråpe etter dråpe og det er faktisk noe av det vanskeligste man skal gå igjennom, sånn bortsett fra å føde. Man får knapt nok i seg vann og ei litta brødskive de mest hektiske dager, og vi sover _aldri_ natten igjennom. Prøv det noen uker i strekk så kan vi snakkes. 



Når det er sagt, er det også denne mannen over her som har skrudd opp varmekablene på begge badene for at Halvor ikke skal fryse. Han kjøpte ekstra stellebord å ha nede før vi kom fra sykehuset, vasket bil og ryddet hus. Han lagde middag hver dag i permisjonen uten en lyd og sørget alltid for at jeg hadde vann og mat. Da barseltårene kom, satt han musestille i sin del av sofaen med store øyne. Han gikk med på å se "bloggerne" på tv og han slo av den precious varmepumpen sin, slik at Halvor ikke skulle få trekk på seg. Den har vært av siden. Ligger Halvorsen på gulvet, kommer Vegard løpende med ullteppe og pakker han inn, før han pludrer litt "huff er det trekk på gulvet her" til han.

Dessuten ble han mobbet av broren sin her en dag fordi han hadde fått på seg "pappasko" da han var ute å trillet. De er da altså komfortable sko. Så vi får gi han litt schlækk!



Bilder er lånt av fantastiske kosogkaos på Instagram❤️

Likes

Comments

Plutselig var Fredagen her. Javel, tenker du, i dag er det Søndag. Og ja det er det. Men Fredag var dagen Halvor skulle til doktoren og kanskje klippe tungebåndet sitt. Grøss. Vegard hadde som sagt vakt og slapp billig unna, dermed dro jeg med meg mamma. Eller, mamma meldte seg vel egentlig frivillig. Hun som har nektet å være med meg til doktorer etter at jeg ble helt idiot hos en tannlege en gang. Mener jeg skulle trekke en tann, så han skulle sette en sprøyte. Jeg dro ut sprøyten og la på sprang ut døren, mens mamma sto igjen med vesken sin og bare jah..

Saken ble ikke bedre da tannlegen brølte "TA HENNE!!" E da løye me alle har tannlegeskrekk, a ooo.

Uansett. Mamma har sikkert fortrengt saken, eller så var det det fakta at det var Halvor og ikke jeg som skulle skjæres i. Tapre Halvor som ikke visste hva kom. Han smilte og var blid stor sett hele turen, bortsett fra i bilen så klart. Halvor HATER bil. Derfor tok vi tog omtrent hele veien. Han likte tog. Ikke så rart siden han er oppkalt etter oldefaren sin som er lokfører.

Mamma trodde ikke på at Halvor ikke likte bil, men forsto tegningen da han gråt "HJELP DE DREPER MEG - gråt" hele bilturen frem til legen. Den varte en halvtime. Hjelp de dreper meg - skrik er MYE skrik på en halvtime, og vi svettet blod da vi kom frem. Skulle tro han visste hva han skulle. Siden jeg har blitt påvirket av Vegard og hans ufattelig sløve trang til å reise i GOD tid før ting (les: hundre ÅR), var vi plutselig en time for tidlig til legen. Jeg, som alltid er fem minutter sein. Jeg angret umiddelbart da vi kom på venterommet. Spesielt siden dette venterommet var sånn at en etter en baby gikk inn i et rom (eller ble båret, what ever) og etter en liten stund kom det hysterisk gråt. Det kunne minne litt om et tannlegekontor, faktisk, sett bort i fra at ingen kom løpende ut med grønn smekke rundt halsen.

Vi satt der og smattet litt, og hadde samtaler om amming og hvor rart det er at melken er tykkere på kvelden. Så toppet vi det hele med "tenk hva puppen sier hvis man skal til USA og snur om å døgnet da, hooo, hoho".

Vi kom i snakk med litt andre foreldre på venterommet og jammen er det mange triste skjebner når det kommer til tungebånd. Det er utrolig få leger (og folk generelt, deriblant meg) som vet om problemet og de skylder det på andre ting. Hun ene ble matet med sonde, fordi hun ikke klarte å suge i seg næring på annet vis ... og så var det bare tungebåndet(!) Eller "bare".

Etter en stund, eller time for å være nøyaktig, var det Halvorsen sin tur. Jeg spratt opp og kjente at jeg omtrent besvimte på vei inn. Legen undersøkte han og ganske riktig så hadde han stramt tungebånd - OG leppebånd. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg fordi jeg hadde rett. Det var en blandet følelse av yes jeg visste det, og herregud han skal skjære i babyen min,

Mamma holdt Halvor, som hadde sovnet for anledningen. Siden det var mest praktisk fortsatte hun å holde han under inngrepet, og takk GUD (evt. mamma) for det. Jeg var sikkert likbleik der jeg sto og gjemte meg bak dataskjermen til doktoren og jeg kjente faen meg kuttet selv. Det hele var over på tre sekunder og jeg fikk en blodig baby i armene. "Ut og amm", gliste legen, og jeg bare kiii mens jeg luffet ut i en sofa. Der satt det flere like fortumlede foreldre og ammet. Vi pratet litt og det viser seg at det er en måte alle finner ut om det stramme tungebåndet, og det er faktisk på Facebook. Ooo du heilage faisbukk. Det er en gruppe som heter "Norsk støttehjelp for stramt leppe og tungebånd", og den er ikke så skummel som den høres ut. Jeg tenkte sånn oj, støttehjelp ja, det var heftig. Meld dere inn i den hvis dere lurer på om kiden sliter med det.

Det gikk faktisk veldig fint med Halvor etterpå og han sovnet på puppen. Morsmelk gjør susen vettu. Jeg tenker litt sånn at når man sovner rett etter ett inngrep uten bedøvelse (ja!), da er det ikke så ille. Da syns jeg faktisk tannlegeturen jeg nevnte over var mye verre, fordi tannlegen, han fikk faktisk tak i meg igjen og jeg måtte fint ta bedøvelse og trekke den forbanna tannen. Og jeg sovnet IKKE etterpå.

Når vi ikke klipper tungebånd har vi det faktisk helt fint her hjemme. Jeg har hatt kontoen "mammabloggerne" på snapchat i dag, så hvis dere er keen på å se en Søndag hos tha litloos er det bare å følge den. Jeg skal ha den Fredager fremover. Følg følg følg. 

Likes

Comments

Da jeg var gravid hadde jeg store planer om å få tid til alt mulig i permisjonen. Jeg satt inne i varmen i Mai og planlagte at i permisjonen, DA skulle jeg iallefall ut og gå i solen. Herregud som jeg skulle gå. Jeg skulle reise på besøk til folk og være sosial for å ta igjen det tapte, for babyer er jo bare å ta med seg ut. De trenger bare litt mat og så sover de, gjør de ikke? Jeg skulle også blogge hver dag, for med baby har man så utrolig mye å skrive om. Babyer er interessante dyr.

NJET.

Det er de så absolutt ikke. Det viser seg også at det er en aldri så liten del av babytiden man fortrenger. Nemlig den delen at BABYER ER JÆV... MYE JOBB! Hjernen velger å huske de koselige øyeblikkene slik at man skal gå i den fellen og formere seg flere ganger.

Halvor er ikke mer jobb enn andre babyer, sett bort i fra den delen at han ikke har klart å sove alene. Det har vist seg å ha en forklaring, og det er at han har stramt tungebånd. Å jada, det er en ting. Siden det er stramt, får han ikke skikkelig grep på puppen, dermed svelger han mye luft og får vondt i magen. Babyer er litt teite og han har tenkt at vondt i magen - det kan jo PUPPEN fikse. Superpuppen. Så har han spist mer. Mer luft, mer vondt og hei hvor dagane går.

Men vi har kost oss vi, herregud, det skal ikke stå på det. Visste dere for eksempel at det at gutter tisser når bleien blir tatt av ikke er en myte? Og at det skjer hver FORBANNA gang? Og at man faktisk klarer å glemme det, selv om man skifter bleier ti ganger daglig? For å gi oss selv litt slækk, så tisser han ikke med en gang, han venter, sikter inn sitt mål og skyter. Han kan nå sokken i det andre hjørnet på badet uten problem. Litt merkelig at de kan være så treffsikre som baby, og så lite treffsikre som voksen. Doskål, gulv, tak, WHATEVER, tisset skal frem!

Andre funfacts er at babyer har "utviklingstrinn". Hvem kunne vite. Jeg visste det iallefall ikke, før gravidappen jeg glemte å slette bare "pling, nå har Halvor utviklingstrinn nr. 1." Og jeg bare utviklingswhat? De har slike trinn ca hver måned, og for hver gang lærer de noe nytt. Som en aldri så liten eksamen. Før hvert trinn blir de skikkelig teit og ting du trodde du hadde fått dreisen på er nå helt feil.

Spise?

NEI!

Sulten?

JA!

Sove?

NEI!

Trøtt?

JA!

Åja...

Som belønning for noen dager med totalt kaos, lærer babyen nye ting. Etter dette trinnet vi akkurat har sloss oss igjennom, har Halvor lært å smile et sosialt smil. Før så smiler de bare når de fiser og sånt. Han er mer "med" og han kan se mye lenger enn før. Akkurat det resulterer jo i at han fortsatt ikke gidder å sove på dagtid. Han bare håoly macarååååoni jeg kan seee ting jo. Verden er mer enn bare pupp. Omgomg! Det negative er at nå har han ikke tid til å spise lenger siden bhen min er så SYKT interssant. Mannfolk. Han forandret også utseende på en dag, tro det eller ei. Han kastet nyfødtrynkene på fjorden og smilte mot oss en morgen.

Hvor fint hadde det ikke vært å hatt slik trinn som voksen også? Næh nå kaster vi rynkene dere. Og justerer synet litt.

Neste trinn skal han visst nok gå fra å se svart hvitt til å se farger. Tenk dere hvor forbanna sykt da, ikke rart de blir helt løk, hadde jo blitt livredd selv hadde noe slikt skjedd. At ikke flere babyer begynner med dop er et mysterium.

Men for å komme litt tilbake til tungebåndet. For at Halvorsen skal få nedpå melken uten å sette den i halsen annenhvert minutt, og for at han skal kunne snakke skikkelig senere, må tungebåndet ... klippes. Hvor SYKT høres ikke det ut? Jeg har jo sett på sånne folk som tar piercing i den strengen som helt maniac og her skal de altså bare klippe den av. Hipster Halvor tar det til an whole other level. Hvis det er noen som har erfaring med det er dere mer enn velkommen til å dele. Jeg kommer til å ligge i fosterstilling i gangen mens de utfører det, selv om jeg sikkert må holde han.

Manleymannen i huset har selvsagt vakt og kan "desverre" ikke delta. Fii fan.

Øl? Er det innafor da pappa? 

Følg meg gjerne på Instagram, der oppdaterer jeg oftere enn her for tiden, sånn siden dagene går litt i ett. litlo med en o.

Likes

Comments

Tre uker og to dager har gått siden skvisingen, aka fødselen, og ting har begynt å gå seg til. Eller nei, lol, det har jo ikke det. Det viser seg at nyfødte babyer er like uforutsigbare som en avokado. Helt umulig å forstå seg på. Man vet aldri når en avokado er moden, siden den er det i tre sekunder. Folk som spiser mye avokado, evt har Internett, vet at det finnes et avokado-triks der man kan pille av dotten i den ene enden for å se om den er moden. Det trikset finnes IKKE hos babyer. INGEN dott i NOEN som helst ende. Fullstendig kaos.

Babyen skriker, du går på badet for å skifte bleie. Babyer liker ren bleie. Babyen skriker mer og tisser på deg. Du tørker opp, tar på ny bleie. Babyen skriker enda mer for han er sulten. Du svetter. Akkurat fått kjempet på alle klær, babyen bæsjer. Du tar av alt igjen og vasker. Babyen bæsjer mer. Oppetter hele deg og ut på gulvet. Du tørker. Babyen skriker for han er SULTEN!! Du gråter litt du også. Så ler du litt der du står med tiss på genseren og bajs på buksen. Babyen gråter og du glemmer å skifte klær. Du ammer og babyen sovner på fanget ditt. Timene går. Plutselig er det tid for danseoppvisning til den eldste datteren. Du går - med tiss på genseren og bæsj på buksa. For det har du glemt. Livet smiler.


Ting er bedre med Thea. Han er akseptert i flokken så lenge han ikke fiser, bæsjer, gulper eller gråter.

Babyer skal også ha mat hele tiden. Iallefall Halvor. Han er som sagt en mann for sin pupp og der henger han stor sett hele dagen. Spesielt hvis jeg er så syndig og skal få i meg ei litta brødskive. Det verste er egentlig at Vegard har kuttet navlestrengen til oss og har begynt på jobb igjen. Vi er alene i verden og må klare oss selv, noe som resulterer i mye pupp og lite mat. Legger jeg Halvorsen fra meg kan du være SIKKER på at han våkner innen to sekunder og da er det mer pupp som gjelder. Jeg har vært så sliten at jeg har blandet to flasker erstatning til to forskjellige tider, men de har aldri blitt brukt. De har stått på bordet og sett på oss mens jeg har grått litt og ammet videre. Satan så jeg hater amming!! Men han har blitt 4,6 kg og 56 cm, så det funker jo sånn sett. Tenk om Halvorsen var født på 60 tallet da, da fikk de bare amme hver fjerde time, sa mormor. Funfact. Han hadde jo sprukket av sinne.

Så ja. 56 cm. Han er med andre ord bare en meter og to cm kortere enn meg. Thea på sin side er bare 42 cm (!!) kortere enn meg og hun har nesten like store føtter. Vegard sliter iallefall med å skille sokkene våre fra hverandre. Nå sliter han igrunn med å skille trusene våres fra hverandre også, og en ting er sikkert, vi har IKKE like store rumper.

Tross kaoset med truser, sokker og bleieskift har vi jo klart å bli litt kjent med dette nye mennesket som har tatt over livet vårt. Han liker for eksempel kroppskontakt. Noe som ikke er så rart siden han for tre uker siden bodde inni en. Han er stor sett svett, siden Vegard surrer han inn i ullteppe selv om det er freakin' 28 grader ute og 40 grader inne. Lufte kan vi nemlig ikke, siden det kan komme TREKK!! Vegard (81) der altså. Dessuten sa en jordmor på sykehuset at man skulle kjenne i nakken om babyen var varm eller kald og det skulle hun aldri ha sagt. Det har gått til hodet på Vegard. Hele ungen er klissvåt av svette men nakken føles KALD!! Tepper, sokker, votter og luer. Men selv skal han sitte i baris siden det er varmt.. Mannfolk.

Halvor sover stor sett hele døgnet (når han ikke bæsjer på oss eller gråter uten mål og mening) og den sovingen foregår oppå en av oss. Om natten sover jeg og Halvor i samme seng. Han spyttet på sin egen allerede første natten. Komme her og legge han i en egen seng!! Fii fan. Den fine bedsidecriben med omtrent nystrøket laken. Før vi la han oppi saumfarte vi sprinkelbeskytteren for løse tråder siden Google sa at det kunne være LIVSFARLIG. Men til ingen nytte. Han er ganske lik søsteren der altså, hun knurret også til sin egen seng i noen måneder. Vegard har vi stuet inn på roterommet for anledningen. Der ligger han og fiser med uglegardinene til Thea, sammen med skiklær, kofferter, babyklær og julepynt. Han har så klart fått en seng også, vi er ikke barbarer. Det er min ungdomseng som mamma kom drassende med i julen. Jeg var innom vannseng et par år også, hallo 1999, men det er ikke den, det er en vanlig en med blondekant. Aye. Viser seg også at den sengen gir Vegard mindre vondt i ryggen enn den til tredve tusen på vårt rom. WHAT GIVES. Så deeet. Det er faktisk blitt sånn at vi koser oss akkurat litt for mye på hvert vårt rom. Uglegardiner eller ei.


Likes

Comments