Da var det den tiden på året igjen, da. Bursdag. I år har jeg gleden av å bli enogtredve, og det viser seg at det var året jeg endelig ble voksen når det gjelder bursdagen min. I alle år har jeg hintet en god uke i forveien om hva som kommer. Jeg har buuuursdag folkens, buuursdag. Fyller ååår. På selve bursdagen har jeg sparket av meg dynen, brølt BURSDAG! og tvunget nærmeste person til å synge hurra for dei. Nesten. Jeg har blitt skikkelig myglet om det ikke er noe form for kake til frokost eller presang som står klar. Ei litta rose. Ett eller annet.

I år derimot, glemte jeg bursdagen min😂

Jeg lå og halvsov da Halvor sparket av seg dynen og krevde frokost på sengen. Han ligger i midten og jeg bytter side alt etter hvilken pupp som skal få æren. Da jeg var midt i et sideskifte, kom Vegard luskende inn. Gratulerer med dagen sa han og klemte meg der jeg sto på alle fire. Jo takk takk sa jeg og kjente det piplet fra puppen. Halvor ble sur over spilt melk og begynte å fekte vilt. Dessuten har ikke pappa noe på rommet å gjøre, for han har ikke PUPP!

Vegard gikk ut og jeg la meg ned for å gi mat til herr utålmodig. Halvveis i måltidet kom Thea inn og maste om klær hun skulle gå med. De skulle på fjelltur med skolen i dag, og Thea lurte på om skjørt var innafor. Nei. Så ble hun litt sur da jeg fortalte at hun måtte finne bambusklærne sine. (Bambus er Thea's ull siden hun har atopisk eksem). Hun sukket HØYLYTT og stormet ut. Halvorsen hadde sluppet puppen for anledningen og stirret etter henne med store øyne. Han så opp på meg , ristet på skuldrene og forsynte seg mer av matfatet.

Etter en stund var han fornøyd og vi gikk på badet. Jeg tok av han pysjen og bleien, og vasket han i ansikt og hender slik jeg pleier. Jeg kastet vaskekluten bort i vasken og da jeg snudde meg ... traff en stråle meg på magen. Den fortsatte nedover beina og langt utover gulvet.

Sukk.

Mens jeg tørket halvhjertet opp med ene foten, hørte jeg Thea rope fra stuen; "NEI! Det er INGEN andre som skal ha med seg foreldre!!!" Vegard sto og las på arket vi fikk fra skolen og der sto det at foreldre kunne være med om de ville. Han så sitt snitt til å skøye og sa til Thea at han skulle være med. Hun som ikke lar oss følge henne til døren på skolen engang. "Det blir bare FLAUT" brølte hun igjen, og trampet med foten. Vegard flirte litt og fortalte at han tullet, før han kom inn på badet og så hvilken scene som forespant seg der.

Oj, sa han og gliste, før han gikk bort til Halvorsen slik at jeg kunne gnikke gulv og Askepotte litt rundt med vaskekluten.

Dagen ellers gikk som den pleier, Vegard var i tomten og sparket småstein mens jeg og mini lå på gulvet her hjemme og diskuterte livet. Senere dro vi til Voss på Peppes Pizza for å feire litt. Det gjorde jeg på 18 års dagen min også når jeg tenker meg om. Fikk en sony ericsson med NULLKOMMATRE megapixel kamera. Det var stas. Kjøpte også røyk til læreren min og trippet av glede etter å vise leg til hun bak kassen. Så jo ut som jeg var 12, så hun spurte omtrent før jeg kom inn i butikken. 

Jeg følte meg ikke heeelt 18 i dag, der jeg kastet innpå pizza og ristet Halvorsen på foten slik at han ikke skulle bli utålmodig, mens jeg slurpet i meg restene av Thea sin milkshake. Gave? Nei. 

Når jeg gikk gjennom bilder av sony ericsson mobiler, så jeg at jeg har hatt samtlige modeller. Jeg var kul ass.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Vrææl hørtes det nede fra stuen en Mandags morgen, tidlig i september. Jaha, tenkte vi som sto på badet, en med tannkost i munnen, en med tiss på buksen og en på stellebordet med et digert glis. "Tannfeen GLEMTE å ta med tannen!!!!" brøler Thea og gallopperer opp trappen. Straks står hun på badet med et vannglass i ene hånden og en haug med småmynt i den andre, mens hun freser oppgitt. "Oj, det var en dårlig tannfe!" sier jeg sammenbitt mens jeg gløtter stygt bort på Vegard. Han rødmer lett og lager en uuups-grimase.

Som dere skjønner har Thea begynt å miste tenner og dette er den andre tannen på en uke. Det viser seg at tannfelling er omtrent så viktig som å ha like mye saft i glassene for unger. Mucho importante. Det samme er tydeligvis det at tannfeen gjør jobben sin! Julenissen kan finne på skøyerstreker men tannfeen har tydeligvis INGEN slingringsrom.

Da den første tannen falt ut, klødde vi oss litt i barten der vi sto over glasset som Thea hadde hatt den i. Hvor mye gir en tannfe lissom, og tar hun med seg tannen? (Jeg sier hun, fordi her i huset er tannfeen en hun og det er ikke diskutabelt!) Thea var lagt for kvelden og glasset sto plassert på et bord ved verandadøren.

Tannfeen gav en god slant den første gangen. Seksogførti kroner for å være nøyaktig og hun tok med seg tannen som pant. Jeg forhørte meg litt rundt dagen etter og det viser seg at fru tannfe var ganske så raus. Dobbelt så mye som normalt - raus. Greit, da får hun holde seg til normalt beløp neste gang, tenkte jeg, uten å informere den med-sammensvorene i prosjektet. Dermed gikk tannfeen bananas og gav FEMTI kroner for den andre tannen. Det, pluss at hun glemte å ta med tannen der altså.

Kri-seeee.

"Det var sikkert en vikar" kremtet Vegard frem. "Vikaaaaaar?" brølte Thea, "mener du HJELPER eller?" "Ja?" sa Vegard spørrende. Thea smattet litt på saken før hun godtok det. Hjelper. Sounds legit. Hun lagde seg en liten historie om at denne hjelperen sikkert hadde altfor mye å bære på. Tenner i alle retninger og FEMTI kroner. Amatør! Kanskje det ikke var hennes tann som lå igjen engang. Vi ble enige om at tannen skulle bli i glasset slik at vikaren fikk en sjanse til å gjøre opp for seg i natten som kommer.

Vikaren har hentet tannen, og jammen tror jeg ikke at han var engelsk. Host.

Likes

Comments

I forhold, spesielt ekteskap, er det noe som heter treårskrise. Babyer derimot, har litt dårligere tid og får krise allerede etter tre måneder. Tremånederskrise heter det originalt nok, og jeg har egentlig fnyst av hele greiene.

Heeeelt til Halvor begynte å vise tendenser, that is.

Ved tre måneder så vil de så gjerne få til så mye mer enn det kroppen klarer. (Litt som meg på mandager.) De vil ta på føttene sine, men armene bare "app app app dette hakke du lært enda kompis!" Så slår de seg selv i hodet eller trykker fingeren på øyet isteden. De prøver å nå en leke på gulvet, men ender opp med å rulle over på ryggen. Så blir de frustrert og det går ut over ... vel, oss. Noen babyer vil bli båret, noen vil ha pupp og andre vil sove hele dagen.

Halvor ... vil absolutt ingen av delene!! Åffkårs. Han er sulten men skal ikke ha pupp. Han er trøtt men skal ikke sove. Han er glad men skal bare sutre. De stundene han ikke sutrer er han steik forbanna fordi at VERDEN ikke SKJØNNER at HAN har det FORFERDELIG!!! Da er det kjekt å være forelder vettu. Da kjenner man at man lever. Levende prevensjon. Bare så synd at hjernen velger å miste minnepennen fra denne tiden, slik at man om en to-tre år syns at det å få til baby er en SABLA god idé.

Neida jeg skal ikke klage. Når Halvorsen ikke har krise er han egentlig litt av en kar, han. Hadde ikke de søte alveørene hengt på, hadde han smilt helt rundt. Le kan han også, gapskratte faktisk, men noen har trykt på "lydløs" for det kommer ikke en eneste lyd. Gleder meg til den dagen latteren triller ut.

Halvor er også litt som en ku. Trykker man han på nesen, åpner han munnen. Et greit lite triks til den dagen han skal begynne med mat. Apropos mat, han er blitt 6,5 kg og 62 cm og vi kan med sikkerhet si at han blir høyere enn meg. Han har under en meter igjen!! Vegard er litt nervøs for at han skal bli høyere enn han av en eller annen merkelig grunn. Han er også ganske opptatt av ørene hans siden de stikker litt ut. Han og mormor. Mormor bare "seriøst dere MÅ la han gå med en stram lue så de ørene fikser seg!"

Funfact. Før i tiden teipet de ørene inntil hodet😂

Det skal ikke vi. Får holde å klippe tungebåndet hans, stakkar lille. (Historien om det kan dere lese om her ) Vi er nå straks ferdig med "tøyingen", altså å stikke fingrene i kjeften hans til alle døgnets tider og løfte på tungen for at såret ikke skal gro. Det er like kjekt som det høres ut. Å gjøre det på dagen er en ting, men man skal huske på det på natten også, hver sjette time. Skal ikke se bort i fra at jeg har stappet fingrene i min egen munn and called it a day. Dessuten, tenk å våkne av at noen putter fingrene inn i munnen på deg da. Vet hvordan jeg hadde reagert hvis jeg våknet av at Vegard puttet diverse saker i min munn. Host.

Vi skulle også stå sammen om denne tøyingen, men enkelte bare "åneei har visst olje på fingrene, opsideisn!"


Så da. I 12 uker nå, har denne lille kroppen her vært klistret til min. Der jeg er, er han, til storesøsterens store fortvilelse. Men jeg har jo hatt litt fri også, herregud, det skakke stå på deeet. En gang gikk Vegard tur med Halvor slik at jeg skulle få hvile. Jeg hadde plutselig UENDELIG med fritid jeg ikke visste hvordan jeg skulle få brukt. Dermed gikk jeg opp og .. klippet tåneglene. Wtf liksom. Dusje? Hvile? Oh no no no.

I går var det mer fritid. Da var det foreldremøte og jeg skulle få gå helt alene. (Grein meg til det. Det MÅ da være MULIG å få gå på FRELDREMØTE vel!! Jodajoda.) For det å ha en baby er åreit det altså, men å komme seg ut en time, helt alene, er magnificent!!

Vet ikke hvorfor jeg ble britisk, magnificent. Njees.

Jeg fikk riktignok sjuogtredve snap av Halvor som gråt i løpet av den timen, og jeg så igrunn for meg en hysterisk og svett Vegard i gangen da jeg kom ut fra møtet, men han satt heller hjemme på badet og gråt svettet. Stor milepæl der altså, (for han) som jeg tror er lenge til at gjentar seg. Smatt.

Likes

Comments

Som jeg skrev i innlegget i går, har dagene etter skoletid gått i sirup for Thea. Det var derfor stor jubel og glede at postmannen hadde slengt en pakke inn i gangen vår. Veldig "du vet du bor på bygda når ...". Superfornøyd stormet hun opp trappen og begynte å åpne. Pakken vi hadde fått var fra amo toys.

I pakken var det L.O.L Suprise dukker som vi har vært så heldige å få teste. De kom for salg denne uken i Norge, selv om Thea påstår hun så de forrige uke. Thea elsker slike småting og det var veldig lett å si ja til å teste noe jeg vet går rett hjem. Dukkene kommer i en ball man åpner i flere lag. Man skreller av plast og frem kommer det små hint om hvilken dukke som gjemmer seg inni, i form av klistermerker og tilbehør til dukken. Til slutt har man skrelt av alle lag og kan åpne ballen der selve dukken er. Som et evig langt kinderegg i grunn, og det fenget en seksåring.

Thea fikk tre store dukker og tre små. Storesøstre og lillesøstre. Dukkene skifter farge i kaldt vann, noen glitrer og noen får små merker i form av stjerner etc. De store gråter, spytter og tisser når de får vann fra tåteflasken som følger med. De er lette å kle av/på og det beste av alt var at de ikke er syltynne barbiedukker. De er små lubne babyer. Ballen de kommer i blir til en veske eller til et hus til dukkene.

Thea ble så fenget av dukkene at en hel time gikk på et blunk. Det var utrolig gøy å åpne lag etter lag og få små hint om hvem som er inni. Det får man ikke vite da man kjøper de - i kjent samleobjekt stil. Jeg kjente selv samlefoten bevegde seg og jeg fikk utrolig lyst å kjøpe flere til henne. De er øverst på ønskelisten til Jul i år og da en venninne kom på besøk løp de ut med dukkene. Absolutt å anbefale - rett fra hjertet til en seksåring og en litt samle-gal mamma.

//Produktene er fra AMO toys, @amo_toys på Instagram og de er sponset.

Likes

Comments

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte den dagen i desember, da jeg sto over arket fra SFO på kjøkkenbordet og krysset nei. "I år skal vi kose oss", sa jeg, mens jeg klappet Thea på hodet og puttet arket i sekken hennes. "Jeg er jo hjemme i permisjon uansett, så da har vi god tid til å gjøre lekser og lande litt etter en skoledag. "


Ehe. he.

Torsdag forrige uke var første skoledag. Slike dager fører ofte med seg en aldri så liten klump i halsen. Det ble igrunn litt flere klumper for min del, plassert litt diverse plasser i kroppen. En fordi jeg var blitt skolemamma og drittgammel, en for den kleine stemningen som oppsto da jeg og Alex (faren til Thea) plutselig kranglet høylytt i skolegården, hurra, og en for den fantastiske jenten min som har blitt skolejente og absolutt ikke er noen baby lenger. Hulk. Ellers gikk dagen veldig fint og vi var kry om kapp alle mann.

Dagen etter, på fredag, hentet jeg Thea på skolen klokken ett. Hun løp mot meg og ropte HVORFOR ER JEG DEN ENESTE SOM IKKE GÅR PÅ SFO!?!?!1!1

Jo fordi mamma er en gniten liten lus som tenkte hun skulle sette vekk litt penger, siden det til neste år er FEM tusen for både barnehage og sfo og vi bygger et hus til FEM millioner. Host. Men jeg sa ikke det. Jeg bare ehe'et litt, og sa vi skulle hjem og kose oss. Kooooose oss. Kosekose. "Du har vel lekser vi skal gjøre sammen?" Jo, hun hadde jo det.

Fem over ett rakk klokken å bli da vi kom inn døren hjemme, og seks over ett begynte maset om når folk kom hjem fra barnehage/skole. Det fortsatte helt.til.klokken.fem!! TRE timer med UENDELIG mas. Snakk om å kose seg! Vi gjorde lekser og rakk akkurat å lære litt om bokstaven i, før det klikket helt for Halvor som var plassert på gulvet for anledningen - så totalt uenig i helsesøsters anbefaling om å ligge på magen. Historien gjentok seg Mandag og Tirsdag, og i dag gikk jeg inn til rektor og bestilte SFO. Smatt.

Hjertet mitt.

Men ja, neida, vi skulle klart oss hjemme vi, det skakke stå på det. Det er bare det at jeg hadde glemt en liten detalj da vi krysset nei på arket, nemlig Halvor. Han tar jo litt .. plass. Ikke fysisk, men sånn ellers. Nå kjente jo ikke jeg han i desember da jeg krysset nei på arket. Han kunne jo fort vært en sånn baby som ligger i ro der han blir plassert. Men det er han ikke. Han skal være med _hele_ tiden. Og det er ikke sånn at man kan putte han i noe bæresele for å få hendene fri, å neineinei. Han skal SE. Pluss at han har begynt å blåse slev-bobler, og det var så TOTALT uaktuelt og slutt på lekser da han slevde på boken til Thea.

Hun jublet i store bokstaver da vi fortalte om SFO i dag. Eller fritidsheimen som vi kalte det i min tid. Så gammeldags at selv ikke Vegard hadde hørt ordet før. Fritidsheimen og o-fag har jeg vokst opp med. Noen flere?

Jeg var en bølle på fritidsh .. SFO. Gjorde bare ting jeg ikke hadde lov til og mamma fløy inn og ut til samtaler med de som jobbet der. Hadde faktisk mitt første møte med porno på fritidsheimen, tro det eller ei. Vi hadde en data på hele skolen. Den sto nede i kjelleren husker jeg. Sfo var litt bortenfor. Noen hadde glemt å låse rommet den dagen, og vi kom oss inn på det store internett. Jeg vet ikke hva vi gjorde på, men etter en stund fant vi ut at vi skulle søker på Pamela. Guttene i klassen likte henne så godt, så hvorfor ikke glede de litt.

(Når jeg tenker meg om var kanskje ikke dette på SFO... jaja)

Jeg stikker og henter de, sa jeg, og for bortover korridoren. Guttene ble med og på vei tilbake løp vi forbi en lærer. Da vi kom inn igjen på rommet hadde hun som satt igjen klart å trykke seg inn på verre og verre sider, og det var så aldeles ikke Pamela som lyste mot oss da vi kom inn. Eller hvem vet, men det var iallefall ikke vakkert. HVA I HELV .... hørte vi bak oss. Læreren vi sprang forbi, var nå kommet inn i rommet. Hun kastet seg over PCen og begynte febrilsk å bla bakover. Hvorfor ikke trykke seg ut liksom. Jeeeeesus, mumlet hun der hun bladde tilbake i en EVIGHET med porno, og der sto vi, store i øynene.

Lærte hvordan barn ble til iallefall. Eller, lærte at voksne er noen GRISER!

Sånn ellers, siden det blitt litt mindre blogging enn før, så kan dere følge oss utenfor bloggen hvis dere har lysssst. Jeg har snapchat-kontoen "bloggerfruene" hver Fredag​Det er flere bloggere her fra nouw som har kontoen, ingen av oss kjenner hverandre annet enn at vi blogger for samme plattform. Men Fredager der altså, like uten filter som her på bloggen.

Likes

Comments

... i resten av ditt liv, lille venn.

Hulk. Siden det er første skoledagen til Thea snuppeluppedupp i morgen, tenkte jeg å legge ut innlegget om den første barnehagedagen hennes. Blogg vettu, har alt nedskrevet. Who's tha bitch now, blogg-mobbere!! Følelsene mine er stort sett like nå som da. Jeg skal slippe det lille barnet mitt ut i den STORE verden (litta bygd med 900 mennesker, men DET er detaljer).

"Glerdudeg glerdudeg glerdudeg", spør jeg Thea sånn fem ganger i minuttet daglig. Hun bare "jaaa, har vi ost?" "Jammen herregud har du ikke SOMMERFUGLER i magen??" Og hun bare" jo, sikkert. Har vi OST eller?"

Så, jau.


Dag 1 i barnehagen:

Idag kom mamma og pappa og vekket meg klokken HALV 8. Jeg trodde jo selvfølgelig at de ikke var blitt riktig klok, og kastet tutten i veggen. Sånn egentlig var det ren reaksjon siden jeg skvatt litt. Jeg kunne jo ikke i min villeste FANTASI forestille meg at de skulle komme ramlende inn der på slike tider av døgnet. Anyways, jeg ble jo litt glad og spratt opp. Mamma lyste mot meg og fortalte at vi skulle i barnehagen. Hun har mast om den de siste dagene, men jeg har bare latet som jeg har hørt etter, ikkesant. Det er så slitsomt å skulle høre etter når man ikke vet hva de snakker om. Man får migrene av slikt.

Vi spiste frokost sammen slik vi alltid gjør, og så plutselig fant mamma frem SEKKEN MIN. Jeg fikk den egentlig for en stund siden, men mamma gjemte den etter kort tid. Hun tålte tydeligvis ikke at jeg ble sur hver gang glidelåsen ikke gikk opp. Glidelåser er vriene og det må da være lov å skrike høyt hver gang man ikke får den opp?! Og det må da være lov å prøve sånn seks hundre ganger for så å kaste den veggimellom? 

Kult å se sekken igjen og jeg fikk putte matboksen oppi, sammen med koppen min. KJEKT. Så ville jeg ta den ut igjen, men det fikk jeg ikke lov til. Nehei, nei, så da skrek jeg litt. Må da være LOV å ta ting ut igjen. 

Bukse i sokken er inn. Write that down.

Vi kjørte litt bil, så var vi fremme ved en lekeplass. "Oo LEPETASS", ropte jeg. "Barnehage", sa mamma. Hva er det med henne og denne hagen tenkte jeg, jeg ser da like mye som alle andre at dette er en lepetass!

Da vi kom ut av bilen, skulle vi ... inn? i et hus. Javel. Vi gikk inn og da trodde jeg nesten at jeg skulle dåne. Det var seriøst en milliard baby-unger der. (Thea kalte alle unger for baby-unger på den tiden. Eller, babyonga) Det var sikkert dobbelt så mange leker. Og en rutsjebane med et hus under, og KLOSSER, og biler. Å herregud. Midt blant alle tingene, fikk jeg også øye på Olav-babyen som er kompisen min. Jeg kjente at jeg lurte litt på hva han gjorde der, men så fant jeg en sau.

Mamma og pappa så skikkelig nervøs ut og drev og tok noen andre damer i hendene. God knows why. De satte seg på gulvet sammen med noen andre voksne og alt så bare skikkelig kleint ut. Jeg bestemte meg for å løpe litt tilbake til de, slik at de ikke skulle bli redd liksom. Så løp jeg ut igjen og lekte. De ble litt varmere i trøyen etterhvert, så da slapp jeg å løpe like ofte tilbake. Det var fint. Damene som bodde der var hyggelige og hjalp meg med å rutsje. Noen ganger var det baby-unger i veien, men de dyttet jeg raskt bort. Så brølte jeg "issje dytta", for jeg vet man må si det etterpå for å ikke få kjeft. Det er sykt viktig.

På badet hadde de en dings hengende over stellebordet. Jeg og mamma så litt nærmere på den og VET dere hvem det var eller? Hoppsi Daisy selvfølgelig. Og jeg bare "hei Hoppsi Daisy". Hun er så fin. Mamma la ifra seg salven min sammen med noen andre greier i en boks som hadde mitt navn. Vet ikke hvorfor. Hun la også igjen noen klær i en hylle med mitt navn. Det vet jeg heller ikke hvorfor. Og det var jo litt creepy at det faktisk sto mitt navn på ting der. But but. Vi lekte litt lenger og så dro vi hjem. Det var en koselig dag, selv om vi faktisk aldri var ute på lepetassen og selv om jeg ble så utslitt at jeg ville sove i nesten to timer etterpå.

Dag 2 i barnehagen:

Idag var det dag to i barnehagen. Vi skulle komme med ungene, være der en stund, for så å si farvel og ... GÅ. Helt siden Thea sto opp idag, snakket hun om en jente hun møtte i barnehagen. Hun gledet seg til å møte henne igjen og det hele så jo nesten positivt ut. Da vi kom i barnehagen gikk Thea inn og ropte på jenta, men hun var ikke kommet enda. Thea stivnet til og spratt bak beina mine. Barnehagelærerne forsøkte å få litt kontakt slik at hun skulle bli tryggere, men Thea brølte bare VEKK med en gang de nærmet seg. Hun nektet å slippe meg, og etterhvert var jeg nesten den eneste forelderen igjen.

Vi satt i kafé-kroken og laget suppe. Etterhvert hørte vi barnestemmer som ropte Mamma? Pappa? Det var unger som hadde oppdaget at foreldrene var borte. 😰 Jeg sank sammen i kroken min og tenkte at dette mest sannsynlig ikke var meningen at jeg skulle se. Det føltes som jeg var plassert midt i en skrekkfilm. Her var det bare å komme seg ut. Spørsmålet var bare om jeg skulle ta Thea under armen og løpe. Jeg tok motet til meg og forklarte Thea at nå skulle jeg gå en liten tur, og hun skulle være der litt til. "NEI ISSJE GÅ!" ropte Thea. En barnehagelærer tok henne med seg for å tegne og jeg gikk ut døren mens jeg skøyet litt for å skjule den enorme klumpen som presset seg på i halsen.

Da jeg kom tilbake etter et par timer, hadde ting gått ... helt greit. Thea hadde grått en del og hun hadde klikket totalt da hun ble tilbudt en banan. De kunne da trykke den bananen opp en viss plass, hun ville til mamma hun. Hallo liksom. Hun hadde roet seg litt da hun og den ene barnehagelæreren fant en bok.

Thea omfavnet meg da jeg kom inn døren, og jeg kjente at jeg aller helst ALDRI ville dit igjen. Hun var sikkert enig. Hvem skulle tro at dette var en av livets største oppgaver?? Sånn egentlig?? Det virker jo som piece of cake når man tenker på det. Levere ungen - gå - hente. Men nei. Feels!

For å ikke lage verdens lengste innlegg, kan jeg si at dag tre gikk mye bedre. Vi kom på den briljante ideen å la hun få med seg bamsen sin, Stitch, som var yndlingsbamsen på den tiden. Han var med på det meste. I tillegg var det faren som fulgte henne den dagen. Man blir alltid mer viking når fedre følger. Kan være fordi at de ikke står på dørstokken og roper adjøøøø. mens de skjelver på leppen og vifter et lommetørkle. Det minner meg på at jeg må finne et lommetørkle. Her skal det VIFTES! Hulkhulkhulk.

Likes

Comments

Som mamma går jeg rundt og husker på alt. Jeg husker for eksempel hvem som har gitt hva i gave til Halvor. Sokker fra farmor, body fra tante og bukse fra mormor på i dag, sier jeg. Okå, sier Vegard, som ikke har peiling. Og akkurat det forventer jeg heller ikke at han skal drive å huske på, det får være min hobby. MEN. Det er enkelte andre ting man skulle tro og ønske en mann hadde lest seg opp på, før han fikk baby. Missforstå meg rett, Vegardsen er verdens beste pappa han, men noen ting kan dere herremenn få lære av han. En slags 101 what not to do.

Brystvorter: Den første fella Vegard gikk i, var vel egentlig å kommentere brystvortene mine da jeg var gravid. De blir større og gjør seg klar til at en baby skal ta over. Vi ser det jo vi også, og det er ikke sånn at vi bare SUPERKULT, hurra for store brystvorter!! Derfor mine herrer, skal det IKKE nevnes. Ikke med ett ord. Du kan tenke oj, men du skal ikke SI oj. Aldri aldri. Med mindre du ikke ønsker å se de mer før babyen er voksen.

Baby på gulvet: Da vi kom hjem fra sykehuset hadde vi fått et nydelig pledd til Halvorsen. (Han høres egentlig ut som en regnskapsfører, Halvorsen a/s.) Vegard åpnet pakken og bare ooo et TEPPE. Han gransket det litt før han ristet det en gang og la det fint ut på gulvet. Jeg tittet på han og bare ?? Han tittet tilbake og sa "ja? han må lære seg å ligge på gulvet nå!" Jeg nistirret på han mens jeg klemte litt ekstra på den lille nyfødten. Han mente altså oppriktig at en tre dager gammel baby nå skulle lære seg å ligge på gulvet alene. "VELKOMMEN TIL VERDEN KOMPIS, her er din plass!" Jeg flekte opp teppet og surret det rundt babyen mens jeg FRESTE og fikk tårer i øynene. Kunne denne mannen virkelig INGENTING om babyer?

Komme seg opp og starte dagen: De første ukene er total unntakstilstand. Dette hadde ikke Vegard fått helt med seg, og etter den fjerde dagen der jeg og Halvor "sov" til ti, syns Vegard at vi kanskje burde begynne å stå opp i sånn åttetiden. Starte dagen, liksom. Hadde blikk kunne drepe. Jeg sa vel ingenting akkurat der og da, men han har sikkert fått høre det i et annet raserianfall. Det er vel ikke sånn at vi sover så forbanna mye at det gjør noe. Amming, raping, litt gråting, litt trøsting og litt mer amming. "Starte dagen" du også!



Venne han av uvaner: En nyfødt har behov for nærhet. Han har bodd INNI en person og er relativt klar for å bo PÅ samme person en god stund. Pupp er ikke bare mat, det er også trøst, smertelindring, nærhet og kos. Det er alt de har. Jeg fikk en ørliten kommentar om at jeg burde slutte å la han sove på puppen og bli avhengig av den. Han svelget den kommentaren temmelig raskt.

Sove i voggen: Denne har jeg nevnt før. Jeg fikk beskjed både her og der at babyen skulle ligge i voggen. Det måtte jeg venne han til med en gang, for hvordan ellers skulle jeg få i meg mat. Dette maset startet dagen etter vi kom fra sykehuset. Jeg måtte jo gjøre meg klar for å være alene. Okay? Men det er TO uker til, den tid kommer når den kommer. La meg få fred til å bli kjent med babyen på min måte, det er jeg som har puppen og ikke minst HORMONENE. Så hyst på seg.

Ut på tur: Dette var Vegards misjon den første tiden, å få meg ut og trille. For det første hadde jeg ikke lyst ut å møte folk, svett, usminket, melk over alt, hår til alle kanter og tårer som kom fortere enn brudgommen på bryllupsnatta. For det andre hang Halvor på puppen 24/7, og når han sov, så var jeg temmelig keen på å sove jeg også. Ikke være ute og GÅ uten mål og mening.



Ikke lage middag: Dette er et temmelig nytt fenomen. Vegard har begynt på jobb igjen etter ferien og presterte å bli skikkelig myglet fordi han måtte lage middag her en dag. Han var nemlig sliten. Mannen som sover på eget rom og natten igjennom var SLITEN dere. Jeg så på han med de blodsprengte sandpapir-øynene mine som var krydret med blå ringer og bare h.v.a.s.a.d.u? Jeg hadde sovet sånn tre timer den natten siden minsten hadde vondt i magen. På dagen var han misfornøyd siden vi var i enda et utviklingsprang. Soving var oppskrytt - gråting derimot, ayee. Jeg hadde både levert OG hentet Thea i barnehagen uten å egentlig ha "tid", siden Halvor var som han var. Men det var greit det, jeg lunne lage middag jeg!! Jeg gav en hyl-skrikende baby til han, og lagde mat. Tipper han angret.

Husarbeid: Aldri forvent at en person som fullammer (bare morsmelk som mat) har tid og ikke minst energi til å gjøre så altfor mye annet mens vi går hjemme. Da mener jeg vasking, støvsuging, middagslaging eller det å holde en hel samtale. Det lar seg sjeldent gjøre. Amming er en jobb. Det kan se lett ut, men det er det så aldeles ikke. Det suger livskraften ut av deg dråpe etter dråpe og det er faktisk noe av det vanskeligste man skal gå igjennom, sånn bortsett fra å føde. Man får knapt nok i seg vann og ei litta brødskive de mest hektiske dager, og vi sover _aldri_ natten igjennom. Prøv det noen uker i strekk så kan vi snakkes. 



Når det er sagt, er det også denne mannen over her som har skrudd opp varmekablene på begge badene for at Halvor ikke skal fryse. Han kjøpte ekstra stellebord å ha nede før vi kom fra sykehuset, vasket bil og ryddet hus. Han lagde middag hver dag i permisjonen uten en lyd og sørget alltid for at jeg hadde vann og mat. Da barseltårene kom, satt han musestille i sin del av sofaen med store øyne. Han gikk med på å se "bloggerne" på tv og han slo av den precious varmepumpen sin, slik at Halvor ikke skulle få trekk på seg. Den har vært av siden. Ligger Halvorsen på gulvet, kommer Vegard løpende med ullteppe og pakker han inn, før han pludrer litt "huff er det trekk på gulvet her" til han.

Dessuten ble han mobbet av broren sin her en dag fordi han hadde fått på seg "pappasko" da han var ute å trillet. De er da altså komfortable sko. Så vi får gi han litt schlækk!



Bilder er lånt av fantastiske kosogkaos på Instagram❤️

Likes

Comments

Plutselig var Fredagen her. Javel, tenker du, i dag er det Søndag. Og ja det er det. Men Fredag var dagen Halvor skulle til doktoren og kanskje klippe tungebåndet sitt. Grøss. Vegard hadde som sagt vakt og slapp billig unna, dermed dro jeg med meg mamma. Eller, mamma meldte seg vel egentlig frivillig. Hun som har nektet å være med meg til doktorer etter at jeg ble helt idiot hos en tannlege en gang. Mener jeg skulle trekke en tann, så han skulle sette en sprøyte. Jeg dro ut sprøyten og la på sprang ut døren, mens mamma sto igjen med vesken sin og bare jah..

Saken ble ikke bedre da tannlegen brølte "TA HENNE!!" E da løye me alle har tannlegeskrekk, a ooo.

Uansett. Mamma har sikkert fortrengt saken, eller så var det det fakta at det var Halvor og ikke jeg som skulle skjæres i. Tapre Halvor som ikke visste hva kom. Han smilte og var blid stor sett hele turen, bortsett fra i bilen så klart. Halvor HATER bil. Derfor tok vi tog omtrent hele veien. Han likte tog. Ikke så rart siden han er oppkalt etter oldefaren sin som er lokfører.

Mamma trodde ikke på at Halvor ikke likte bil, men forsto tegningen da han gråt "HJELP DE DREPER MEG - gråt" hele bilturen frem til legen. Den varte en halvtime. Hjelp de dreper meg - skrik er MYE skrik på en halvtime, og vi svettet blod da vi kom frem. Skulle tro han visste hva han skulle. Siden jeg har blitt påvirket av Vegard og hans ufattelig sløve trang til å reise i GOD tid før ting (les: hundre ÅR), var vi plutselig en time for tidlig til legen. Jeg, som alltid er fem minutter sein. Jeg angret umiddelbart da vi kom på venterommet. Spesielt siden dette venterommet var sånn at en etter en baby gikk inn i et rom (eller ble båret, what ever) og etter en liten stund kom det hysterisk gråt. Det kunne minne litt om et tannlegekontor, faktisk, sett bort i fra at ingen kom løpende ut med grønn smekke rundt halsen.

Vi satt der og smattet litt, og hadde samtaler om amming og hvor rart det er at melken er tykkere på kvelden. Så toppet vi det hele med "tenk hva puppen sier hvis man skal til USA og snur om å døgnet da, hooo, hoho".

Vi kom i snakk med litt andre foreldre på venterommet og jammen er det mange triste skjebner når det kommer til tungebånd. Det er utrolig få leger (og folk generelt, deriblant meg) som vet om problemet og de skylder det på andre ting. Hun ene ble matet med sonde, fordi hun ikke klarte å suge i seg næring på annet vis ... og så var det bare tungebåndet(!) Eller "bare".

Etter en stund, eller time for å være nøyaktig, var det Halvorsen sin tur. Jeg spratt opp og kjente at jeg omtrent besvimte på vei inn. Legen undersøkte han og ganske riktig så hadde han stramt tungebånd - OG leppebånd. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg fordi jeg hadde rett. Det var en blandet følelse av yes jeg visste det, og herregud han skal skjære i babyen min,

Mamma holdt Halvor, som hadde sovnet for anledningen. Siden det var mest praktisk fortsatte hun å holde han under inngrepet, og takk GUD (evt. mamma) for det. Jeg var sikkert likbleik der jeg sto og gjemte meg bak dataskjermen til doktoren og jeg kjente faen meg kuttet selv. Det hele var over på tre sekunder og jeg fikk en blodig baby i armene. "Ut og amm", gliste legen, og jeg bare kiii mens jeg luffet ut i en sofa. Der satt det flere like fortumlede foreldre og ammet. Vi pratet litt og det viser seg at det er en måte alle finner ut om det stramme tungebåndet, og det er faktisk på Facebook. Ooo du heilage faisbukk. Det er en gruppe som heter "Norsk støttehjelp for stramt leppe og tungebånd", og den er ikke så skummel som den høres ut. Jeg tenkte sånn oj, støttehjelp ja, det var heftig. Meld dere inn i den hvis dere lurer på om kiden sliter med det.

Det gikk faktisk veldig fint med Halvor etterpå og han sovnet på puppen. Morsmelk gjør susen vettu. Jeg tenker litt sånn at når man sovner rett etter ett inngrep uten bedøvelse (ja!), da er det ikke så ille. Da syns jeg faktisk tannlegeturen jeg nevnte over var mye verre, fordi tannlegen, han fikk faktisk tak i meg igjen og jeg måtte fint ta bedøvelse og trekke den forbanna tannen. Og jeg sovnet IKKE etterpå.

Når vi ikke klipper tungebånd har vi det faktisk helt fint her hjemme. Jeg har hatt kontoen "bloggerfruene" på snapchat i dag, så hvis dere er keen på å se en Søndag hos tha litloos er det bare å følge den.

Likes

Comments

Da jeg var gravid hadde jeg store planer om å få tid til alt mulig i permisjonen. Jeg satt inne i varmen i Mai og planlagte at i permisjonen, DA skulle jeg iallefall ut og gå i solen. Herregud som jeg skulle gå. Jeg skulle reise på besøk til folk og være sosial for å ta igjen det tapte, for babyer er jo bare å ta med seg ut. De trenger bare litt mat og så sover de, gjør de ikke? Jeg skulle også blogge hver dag, for med baby har man så utrolig mye å skrive om. Babyer er interessante dyr.

NJET.

Det er de så absolutt ikke. Det viser seg også at det er en aldri så liten del av babytiden man fortrenger. Nemlig den delen at BABYER ER JÆV... MYE JOBB! Hjernen velger å huske de koselige øyeblikkene slik at man skal gå i den fellen og formere seg flere ganger.

Halvor er ikke mer jobb enn andre babyer, sett bort i fra den delen at han ikke har klart å sove alene. Det har vist seg å ha en forklaring, og det er at han har stramt tungebånd. Å jada, det er en ting. Siden det er stramt, får han ikke skikkelig grep på puppen, dermed svelger han mye luft og får vondt i magen. Babyer er litt teite og han har tenkt at vondt i magen - det kan jo PUPPEN fikse. Superpuppen. Så har han spist mer. Mer luft, mer vondt og hei hvor dagane går.

Men vi har kost oss vi, herregud, det skal ikke stå på det. Visste dere for eksempel at det at gutter tisser når bleien blir tatt av ikke er en myte? Og at det skjer hver FORBANNA gang? Og at man faktisk klarer å glemme det, selv om man skifter bleier ti ganger daglig? For å gi oss selv litt slækk, så tisser han ikke med en gang, han venter, sikter inn sitt mål og skyter. Han kan nå sokken i det andre hjørnet på badet uten problem. Litt merkelig at de kan være så treffsikre som baby, og så lite treffsikre som voksen. Doskål, gulv, tak, WHATEVER, tisset skal frem!

Andre funfacts er at babyer har "utviklingstrinn". Hvem kunne vite. Jeg visste det iallefall ikke, før gravidappen jeg glemte å slette bare "pling, nå har Halvor utviklingstrinn nr. 1." Og jeg bare utviklingswhat? De har slike trinn ca hver måned, og for hver gang lærer de noe nytt. Som en aldri så liten eksamen. Før hvert trinn blir de skikkelig teit og ting du trodde du hadde fått dreisen på er nå helt feil.

Spise?

NEI!

Sulten?

JA!

Sove?

NEI!

Trøtt?

JA!

Åja...

Som belønning for noen dager med totalt kaos, lærer babyen nye ting. Etter dette trinnet vi akkurat har sloss oss igjennom, har Halvor lært å smile et sosialt smil. Før så smiler de bare når de fiser og sånt. Han er mer "med" og han kan se mye lenger enn før. Akkurat det resulterer jo i at han fortsatt ikke gidder å sove på dagtid. Han bare håoly macarååååoni jeg kan seee ting jo. Verden er mer enn bare pupp. Omgomg! Det negative er at nå har han ikke tid til å spise lenger siden bhen min er så SYKT interssant. Mannfolk. Han forandret også utseende på en dag, tro det eller ei. Han kastet nyfødtrynkene på fjorden og smilte mot oss en morgen.

Hvor fint hadde det ikke vært å hatt slik trinn som voksen også? Næh nå kaster vi rynkene dere. Og justerer synet litt.

Neste trinn skal han visst nok gå fra å se svart hvitt til å se farger. Tenk dere hvor forbanna sykt da, ikke rart de blir helt løk, hadde jo blitt livredd selv hadde noe slikt skjedd. At ikke flere babyer begynner med dop er et mysterium.

Men for å komme litt tilbake til tungebåndet. For at Halvorsen skal få nedpå melken uten å sette den i halsen annenhvert minutt, og for at han skal kunne snakke skikkelig senere, må tungebåndet ... klippes. Hvor SYKT høres ikke det ut? Jeg har jo sett på sånne folk som tar piercing i den strengen som helt maniac og her skal de altså bare klippe den av. Hipster Halvor tar det til an whole other level. Hvis det er noen som har erfaring med det er dere mer enn velkommen til å dele. Jeg kommer til å ligge i fosterstilling i gangen mens de utfører det, selv om jeg sikkert må holde han.

Manleymannen i huset har selvsagt vakt og kan "desverre" ikke delta. Fii fan.

Øl? Er det innafor da pappa? 

Følg meg gjerne på Instagram, der oppdaterer jeg oftere enn her for tiden, sånn siden dagene går litt i ett. litlo med en o.

Likes

Comments

Tre uker og to dager har gått siden skvisingen, aka fødselen, og ting har begynt å gå seg til. Eller nei, lol, det har jo ikke det. Det viser seg at nyfødte babyer er like uforutsigbare som en avokado. Helt umulig å forstå seg på. Man vet aldri når en avokado er moden, siden den er det i tre sekunder. Folk som spiser mye avokado, evt har Internett, vet at det finnes et avokado-triks der man kan pille av dotten i den ene enden for å se om den er moden. Det trikset finnes IKKE hos babyer. INGEN dott i NOEN som helst ende. Fullstendig kaos.

Babyen skriker, du går på badet for å skifte bleie. Babyer liker ren bleie. Babyen skriker mer og tisser på deg. Du tørker opp, tar på ny bleie. Babyen skriker enda mer for han er sulten. Du svetter. Akkurat fått kjempet på alle klær, babyen bæsjer. Du tar av alt igjen og vasker. Babyen bæsjer mer. Oppetter hele deg og ut på gulvet. Du tørker. Babyen skriker for han er SULTEN!! Du gråter litt du også. Så ler du litt der du står med tiss på genseren og bajs på buksen. Babyen gråter og du glemmer å skifte klær. Du ammer og babyen sovner på fanget ditt. Timene går. Plutselig er det tid for danseoppvisning til den eldste datteren. Du går - med tiss på genseren og bæsj på buksa. For det har du glemt. Livet smiler.


Ting er bedre med Thea. Han er akseptert i flokken så lenge han ikke fiser, bæsjer, gulper eller gråter.

Babyer skal også ha mat hele tiden. Iallefall Halvor. Han er som sagt en mann for sin pupp og der henger han stor sett hele dagen. Spesielt hvis jeg er så syndig og skal få i meg ei litta brødskive. Det verste er egentlig at Vegard har kuttet navlestrengen til oss og har begynt på jobb igjen. Vi er alene i verden og må klare oss selv, noe som resulterer i mye pupp og lite mat. Legger jeg Halvorsen fra meg kan du være SIKKER på at han våkner innen to sekunder og da er det mer pupp som gjelder. Jeg har vært så sliten at jeg har blandet to flasker erstatning til to forskjellige tider, men de har aldri blitt brukt. De har stått på bordet og sett på oss mens jeg har grått litt og ammet videre. Satan så jeg hater amming!! Men han har blitt 4,6 kg og 56 cm, så det funker jo sånn sett. Tenk om Halvorsen var født på 60 tallet da, da fikk de bare amme hver fjerde time, sa mormor. Funfact. Han hadde jo sprukket av sinne.

Så ja. 56 cm. Han er med andre ord bare en meter og to cm kortere enn meg. Thea på sin side er bare 42 cm (!!) kortere enn meg og hun har nesten like store føtter. Vegard sliter iallefall med å skille sokkene våre fra hverandre. Nå sliter han igrunn med å skille trusene våres fra hverandre også, og en ting er sikkert, vi har IKKE like store rumper.

Tross kaoset med truser, sokker og bleieskift har vi jo klart å bli litt kjent med dette nye mennesket som har tatt over livet vårt. Han liker for eksempel kroppskontakt. Noe som ikke er så rart siden han for tre uker siden bodde inni en. Han er stor sett svett, siden Vegard surrer han inn i ullteppe selv om det er freakin' 28 grader ute og 40 grader inne. Lufte kan vi nemlig ikke, siden det kan komme TREKK!! Vegard (81) der altså. Dessuten sa en jordmor på sykehuset at man skulle kjenne i nakken om babyen var varm eller kald og det skulle hun aldri ha sagt. Det har gått til hodet på Vegard. Hele ungen er klissvåt av svette men nakken føles KALD!! Tepper, sokker, votter og luer. Men selv skal han sitte i baris siden det er varmt.. Mannfolk.

Halvor sover stor sett hele døgnet (når han ikke bæsjer på oss eller gråter uten mål og mening) og den sovingen foregår oppå en av oss. Om natten sover jeg og Halvor i samme seng. Han spyttet på sin egen allerede første natten. Komme her og legge han i en egen seng!! Fii fan. Den fine bedsidecriben med omtrent nystrøket laken. Før vi la han oppi saumfarte vi sprinkelbeskytteren for løse tråder siden Google sa at det kunne være LIVSFARLIG. Men til ingen nytte. Han er ganske lik søsteren der altså, hun knurret også til sin egen seng i noen måneder. Vegard har vi stuet inn på roterommet for anledningen. Der ligger han og fiser med uglegardinene til Thea, sammen med skiklær, kofferter, babyklær og julepynt. Han har så klart fått en seng også, vi er ikke barbarer. Det er min ungdomseng som mamma kom drassende med i julen. Jeg var innom vannseng et par år også, hallo 1999, men det er ikke den, det er en vanlig en med blondekant. Aye. Viser seg også at den sengen gir Vegard mindre vondt i ryggen enn den til tredve tusen på vårt rom. WHAT GIVES. Så deeet. Det er faktisk blitt sånn at vi koser oss akkurat litt for mye på hvert vårt rom. Uglegardiner eller ei.


Likes

Comments

Det har snart gått to uker og vi har blitt litt kjent med lille Halvor. Men hvordan er egentlig den første tiden med ny baby? På Instagram, i blader og på Internett ser alt så fint ut, babyen smiler og det samme gjør muttern, men er det bare fryd der man står hjemme i stuen med en baby som ikke har bruksanvisning?

Nei..

For det første er det veldig mye. Det er mye følelser, mye kjærlighet, mye bekymringer, mye stress, mye smerte, mye tårer og mye nytt. Setninger som "forsiktig med PUNGEN!" har blitt ropt, og det er fra Vegard når jeg går løs med vaskefillen. (På babyen, Vegard kan få vaske sin egen pung) På akkurat bleieskifte-området og påkledning er jeg dreven fra forrige gang. Jeg kvier meg ikke til å håndtere saker og ting og er ikke redd for å knekke han slik man ofte er som førstegangs. Slik Vegard er nå. Han bruker tyve minutter på en body og førti på en som, gud forby, skal over hodet. Men han er verdens flinkeste pappa og noen ganger spør jeg meg selv "hvem er du egentlig?".

På samme måte som med stellingen, så trodde jeg at jeg hadde full kontroll på alt jeg hadde i vente denne gangen. Smertene, barseltiden, barseltårer, gråt, søvn osv. But noooo. Oh so noooo!

Amming for eksempel. Eller sykehusopphold generelt. Med Thea var jeg en dag på sykehuset, så var det adios jordmødros, I'm out. Den ene natten på sykehuset sov Thea i den gjennomsiktige boksen av en seng og vi sov natten gjennom alle tre. Sykt nok. Nå derimot, lå Halvor i sengen med meg. Det skulle vise seg at han er en mann som tar sin amming på alvor og han leker aldeles ikke pupp. Siden første sekund hang han fast. Mat mat mat. Omnomnom. Han fikk produksjonen i gang med et brak og på tredje dag da jeg skulle hjem var det hallo brystspreng!! Jeg glemte å spørre om amming med spreng for jeg var så kry at melken var kommet. Good job pupps, Halvs og mams. Dette skal vi klare! Dette angret jeg brått på da det gjorde så vondt når han ammet at jeg gråt meg i søvn. Knallharde pupper og en fortvilet baby som ikke fikk tak. Og et par ihjelslitne nippler som bare aaau. Tømme litt på forhånd sier du? Ja det er jo en av tingene jeg burde spurt om.

Fjerde dagen, som også var første dagen hjemme, var dermed helt amazeballs. Lite søvn, vondt i de to mursteinene fremme og i diverse edle deler under beltestedet, eller buksestrikken om du vil. Sitte vanlig for å amme? Tjaa. I tillegg så skal man på død og liv gråte over alt mulig. Jeg gråt en del av dårlig samvittighet for Thea. Hun ble satt til siden, uten at vi egentlig mente det. Akkurat ved leggetid skulle naturligvis Halvorsen ha mat. Ved middagstid, som egentlig er hellig familietid og fortelleombarnehagentid skulle han ha mat. Om morgen skulle han ha mat eller så sov vi to av utmattelse etter natten. Hun syns rett og slett at den nye fyren var og er skikkelig bæsj. Han tar tid, er høylytt og får noe som føles som all oppmerksomhet - uansett hva han gjør. Ikke bare det, men han TISSET i skuffen hennes med klær den første kvelden. Snakk om å ta seg til rette. Ubrukelig fyr som blir elsket mer enn henne - tror hun. Har fått forklart at det blir han slettes ikke, man har kjærlighet nok til to. Og faktisk litt ekstra til den første. Det vokste hun mye på, men det hintes ca hvert kvarter om jeg fortsatt elsker henne.❤️

Som jeg skrev på Instagram; hun smiler tappert men innerst inne tror jeg hun pønsker ut hvordan hun skal få gitt han til Fretex uten at vi merker det.


Så kom det. Økedøgn. Jeg har lest om det, jeg husker litt av det, men som med andre ting tok Halvor dette på alvor og vi tok liksågodt tre døgn. YAY. Jeg ble brått ble besatt av hva jeg ikke kunne spise når man ammer siden han gråt og var lite fornøyd. Internett er fullt av råd til hva man kan og ikke kan spise, og for en som er kresen fra før så satt jeg igjen med rundstykker med vossafår og salami. Sjølvaste oppskriften på suksess der altså. Da helsesøster og jordmor kom på hjemmebesøk gråt jeg litt da de spurte om jeg fikk i meg nok næring. Nei jeg gjør jo ikke det. Økedøgn, lite søvn og ca null næring de siste dagene. De fikk helt sjokk og ble ganske bekymret. Så kunne de fortelle at ting går egentlig ikke over i melken. Babyer har ofte vondt i magen og det er sjelden det er fordi mor har spist noe muffens. Reagerer de på noe, så skal man teste det tre ganger på forskjellig tid på døgnet for å være sikker. Som oftest er det ikke maten de har reagert på. Den første tiden leter man febrilsk etter årsak til hvorfor babyen gråter. Herregud han er sulten. Herregud han er mett. Herregud jeg har spist løk. Herreguuuud han har sikkert KOLIKK og det er MIN FEIL for jeg har spist noe!! Skuldrene er der oppe og man er sliten to minutter etter frokost. Saken er jo den at babyer gråter. Det er ikke alltid en grunn. De har vondt i magen og det er jo fordi hele systemet er splitter nytt. Plutselig skal det bare fungere liksom.

Selv har jeg et hat/elsk forhold til hele ammingen. Hat fordi jeg ikke fikk det til sist. Jeg derimot elsker båndet man får til babyen. Jeg har ernært han i ni måneder inni magen og fortsetter utenpå. Men jeg hater hvor bundet man blir. Er han våken om natten og trenger trøst fra puppen så er det jeg og bare jeg som kam være våken med han. Det er på mange måter en stor byrde blandet med ære. Det samme når vi er en plass, er han sulten er det jeg som må være der, det kan aldri være noen andre. Vegard prøver å trøste når han gråter, men gir han seg ikke får jeg "blikket". Når er han din baby - blikket. Og det helst etter to minutter. Ikke så rart siden Halvor egentlig bare kunne brølt "pupp for faen" og ikke wæææ.

Både dette og fødselen denne gangen har resultert i at jeg er blitt veldig overbeskyttende for lille Halvor. Jeg føler jeg på passe på han og det er bare jeg som kan det. Jeg har hatt han liggende på magen min eller helt inntil meg siden han ble født, og jeg gråt faktisk da Vegard sa jeg skulle putte han i voggen slik at jeg kunne spise middag. Jeg savnet han umiddelbart og jeg syns så utrolig synd i han det han skulle ligge helt alene. Lille nyfødten min. Det har kommet seg litt, vel og merke, men jeg får ikke indre ro med mindre han er inntil meg og fornøyd. Ikke rart Thea er sjalu.

Ting kommer seg dag for dag, men herregud så slitsom de første ukene er. På godt og vondt. 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Sist jeg blogget var jeg gravid. Dere som følger meg på Instagram og snap vet at det er jeg slettes ikke lenger. Dere vet også at jeg gikk SEKS dager over termin. Forbanna termin. Jeg våknet en time etter termindatoen var over, altså klokken 01.00 og ble brått SYKT sur for at jeg nå var - på overtid. Fi fan så irriterende. Jeg hadde psykiske problemer hele dagen etter termin og det vedvarte vel egentlig helt til fødselen. Det er ikke bare det at _jeg_ venter, men hele forbanna verden venter like spent. Mormor skrev melding hver time og folk sa lykke til både seks og syv ganger. "Nå må han komme" sa noen spøkefullt. Jeg spøkte tilbake men hadde mest lyst til å bare gråte.

Det var derfor jeg med STOR iver tok imot noe som lignet på rier. Endelig. Torsdag fem dager over termin gikk jeg hele dagen med litt sterkere kynnere enn vanlig og jeg visste at i natt skjer det. Funny det der. Thea sov derfor hos foreldrene til Vegard. Jeg slet med det forbanna eksemet og la meg derfor på sofaen for å klø mens Vegard stakk opp i sengen for å dø. Haha. Neida. Han døde derimot litt da jeg kom opp klokken 4 på natten og delte at "nå gikk vannet kjære, lets go."

Ladidi ladidei.


Da vi kom på sykehuset var det tre cm åpning og riene kom tre stk på ti minutter. Det betydde at jeg ikke var i "aktiv fødsel" enda, men vi fikk ikke dra hjem. Dette visste jeg vel egentlig på styrken på riene, jeg kjenner en skikkelig rie når jeg ser en. Men siden jeg hadde rask fødsel sist, forventet de en mulig styrtfødsel denne gangen. Det skjedde heldigvis ikke.

Jeg fikk en varmeflaske på ryggen som hjalp noe sinnssykt og Vegard fikk seg en stol.

Litt tykkere enn ellers og med varmeflaske på ryggen.

Det var vaktskifte klokken 7 og inn kom jordmoren jeg har gått på kontroll til hele svangerskapet. HVA ER SJANSEN!! Jeg jublet og sang kombaja my lord mens jeg trommet på varmeflasken. Riene tok seg etterhvert opp, og klokken 8 var det 4 cm. Da er man i aktiv fødsel i følge boka. Klokken 9 var det 6 cm og jordmoren nevnte på at om jeg ville ha epidural så var det nå eller aldri. Jeg, som hang litt over "preikestolen" jeg egentlig hadde forbannet meg på at jeg ALDRI skulle bruke, følte aldeles ikke noe behov for epedural på det tidspunktet. Det var ikke så vondt at jeg hadde lyst på en nål i ryggen. Forrige fødsel hadde jeg styrtrier og epiduralen sendte meg til himmelen. Jeg møtte både jesus og fire av disiplene, og var derfor ganske gira før denne fødselen at dette skulle jeg ha igjen.

Riene bygde seg opp og jeg pustet meg gladkristent gjennom de. Vegard hadde Googlet at man skulle se på hver rie som god, og ri på bølgen med den. Glede seg til pausene istedenfor å kvi seg til neste rie. Det hørtes helt sinnssykt teit ut da han las det, men det hjalp der jeg klorte meg fast til livet og prekestolen. Etter en stund vart det et konstant mas om at jeg skulle stå i ulike stillinger for at vannet skulle gå. Det vannet som gikk hjemme var bare en "forhinne", hva nå enn det er. Forhud er det iallefall ikke, og de stresset derfor en del med at vannet skulle gå. Da klokken var halv elleve syns jordmor plutselig at jeg skulle tisse. Av alle tidspunkt å tisse! Riene kom nå ca hvert minutt. Jeg fikk tid til å tenke over om jeg angret på epiduralen og det gjorde jeg faktisk ikke. Det gikk helt fint uten. Etter verdens rareste tissetur der jeg faktisk husket å vaske hendene midt i en rie, ble jeg lagt på sengen for undersøkelse. Nå var det ni cm. Holy fuck nå skjer det, tenkte jeg og plutselig fikk jeg min første pressrie. "Ahhh jeg presser" husker jeg at jeg ropte. Ooo flott, jublet jordmor mens hun pingvinklappet litt, og inn kom det en liten gjeng. Blant annet en student som skulle stå i hjørnet og glo. Alle skal få.

Jeg presset og presset og ut kom det til slutt en baby. Eller først kom vannet og det var brunt, men det var det ingen som sa til meg. Det jeg fikk med meg, derimot, var at jordmoren plutselig sa "hent saksen" og da fikk jeg panikk og sluttet å presse, men det er ditails.

Så kom det verste med hele fødselen. Jeg hadde hatt den mest ROSA av alle fødsler, så rosa at jeg kunne født en hel barnehage. Ingen smertestillende, helt perfekt oppbygging av rier og pressing i 40 minutter. Babyen var nå kommet ut og etter noen sekunder begynte jeg å lengte etter et wæææ. Men det kom aldri. Jeg fikk totalt panikk og da jeg så Vegard med tåre i øynene tror jeg at jeg besvimte et øyeblikk. Da jeg åpnet øynene sto det en haug med grønnkledde i rommet rundt et bord med min (greit, vår) baby i midten. Han pustet ikke. Han hadde hatt navlesnoren tre ganger (!) rundt halsen. Jeg gråt, hyper-ventilerte, hadde panikk og så vel egentlig hele livet mitt i reprise der jeg lå. Jeg aner ikke hvor lang tid det tok, men de fikk liv i verdens beste baby og jeg fikk han endelig bort til meg. Han var fortumlet, jeg var fortvilet og at Vegard som faktisk så alt som skjedde ikke hadde besvimt, er beundringsverdig på alle plan!! Om studenten i hjørnet fortsatt levde, det vet jeg ikke. Fikk forsåvidt ikke med meg om det var en mann eller dame heller.

Babyen pep og skalv på brystet mitt og jeg spurte den ene jordmoren hvorfor han var så lei seg. "Jeg tror han bare lige er født" svarte hun, som var dansk. Åki sa jeg. Thea snorket jo på dette stadiet og det har hun gjort siden, lille sovedyret. Men igjen så pustet jo hun da hun omsider kom ut. Han som kom ut denne gangen var 4020 gr og de klarte å strekke han til 51 cm. Han er garantert lenger for alt i str 50 er for lite. Han hadde en hode-omkrets på 37 cm og det mine damer og herrer er STORT!! Google it. Han fikk faktisk et navn til slutt og vi endte på noe vi ikke har tenkt på før dagen før fødsel. Nemlig Halvor etter oldefaren. Lille Halvor. Fortsatt litt rart å si men jeg syns personlig det er überkult.


Etter at jeg var snurpet igjen både her og der, ble vi plassert på et rom for å få fred. Trodde vi. Inn og ut fløy det jordmødre som trykte meg på magen og så kom det forbanna maset om å tisse igjen. Jordmødre er BESATT av tissing, det kan dere bare belage dere på dere som ikke har født enda. Thea kom på besøk bare noen minutter etter og det første hun sa da hun så meg var .... er det ikke lov med sminke her eller? Da hun ringte senere på dagen passet hun på å kritisere den blå drakten jeg lå med også. Den trengte jeg ikke ha på meg på søndag når hun kom igjen! Så det.

Vi er en sliten familie på 4 og spørsmål som "elsker du han mer enn meg" har kommet. Fra Thea altså. Ikke rart siden han henger på puppen min 24/7. Babyen altså. Men vi kommer oss igjennom det på sett og vis. Og eksemet ... det er borte. HALLELUJA!

Likes

Comments

Ja så sitter vi her igjen. En uke etter - like forbanna gravid. Egentlig er ikke det et sjokk siden den o' store datoen ikke er før lørdag, men jeg er KLAR, ikkesant. Og jeg har vært KLAR siden 17. mai. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle bli sånn skikkelig lei, men det var helt til kroppen min bestemte seg for å krydre forholdet vårt litt. Han bare "nei nå skal jeg få en allergisk reaksjon. Utslett, hva sier du til det? Over hele kroppen? Svangerskapskløe blandet med det underliggende eksemet du har. AYE nå er det FEST!!"

Sikkert fest for han i magen også som blir klødd intenst på hodet, siden eksemet er verst under magen der han henger - bokstavelig talt. Men noe hint skal han ikke ta. Selv ikke når folk bare "oj går det bra med deg eller" der jeg rusler andpusten forbi. Selv damen på legekontoret bare HAR DU IKKE FØDT ENDA! da jeg var inne for å tigge litt dop mot kløen. Viser seg at folk med baby i magen ikke får dop og jeg gikk brølende der i fra. Neida. Legen er dansk og jeg brøler ikke til dansker. Har blitt brølt TIL av dansker, men det var en jeg syklet ned som fireåring. Han var rød, slik dansker ofte er, og veldig, veldig sint der han veivet med den ene hånden og holdt seg på tissen med den andre. Ikke fordi han var pedo, men fordi at jeg hadde truffet han midt i bjelleklangen med den lilla sykkelen min.


Ikke meg. Ikke en random kid heller, det er nok Thea - i Danmark. Sykkelen har hun fortsatt, støttehjulene har hun fortsatt og jeg kan bekrefte at sokker i Crogs fremdeles forekommer.

Vi har, ikke uventet, begynt så smått å forberede oss til fødsel. Den kan skje når som helst, selv om jeg tror han kanskje har planer om å bli født i 2018. Det virker det som Vegard tror også, for han har lagt planer med på termindatoen. Nå er det bare noen prosenter som blir født på akkurat den datoen, men hallo, likevel. Thea for eksempel kom på mens-datoen. Av en eller annen grunn tror Vegard at man får en forvarsel på ca 24-48t før fødsel. Akkurat som om livmoren er en app. Pling, gjøre seg klar til fødings om 47t 59min. Han tror heller ikke at han trenger å ha med seg noe på føden, sånn som bytteklær og tannkost, og han lever i den tro at han kan reise UT for å kjøpe seg mat midt i fødselen. Eee lol. Men det er greit, han kan få låne en nettingtruse av meg og jeg skal dele noen kjeks. Han er iallefall in for a treat når det kommer til hele opplevelsen.

Jordmoren har forøvrig også lagt planer for oss og med humoren hun har så skal vi på omvisning på sykehuset ... på nettopp termindagen. Jeg har egentlig ledd av hele greia og tenkt at han kommer da ut LENGE før det, men nå tror jeg faktisk at dere finner oss i gangene der på Lørdag likevel - uten baby.

Jeg har lest alt av kjerringråd for å få fødsel i gang, men har fremdeles bare krysset en av på listen. Og det er spicy food, din gris! Det hjalp ikke. Har også kjørt over humpete vei siden kommunen har gravd opp alt utenfor her. Det er helt SYKT at det er MULIG å lage en SÅ humpete vei!! Tenk på den mest humpete veien du vet og gang det med fjorten. Jeg skal ha klart nummeret. til kommunen og ringe i det sekundet jeg skal kjøre over der med rier!!! Da blir røde dansker bare barnemat. Forøvrig irriterer jeg meg også over fuglesang, måkeskrik, skjærunger, gravemaskiner og det faktum at jeg spiser en is opp på under ett minutt. Og eksem. JÆvla eksem.

But I'm sexy and i know it.

Likes

Comments

Jeg er kommet dit at jeg ikke lenger teller uker, men dager. Hjelpe meg. 9 dager to go, men det kunne liksågodt vært 9 år. Jeg har jo vært sånn ooo hundre dager til termin, det går så fort atte (og det har de jo forsåvidt gjort også. Host), men de her siste ukene har virkelig gått i sirup. Det hjelper ikke på at alle jeg møter bare oj, du er gravid ENDA og jeg bare saft SUSE, du har rett!

Denne uken er babyen så stor som en Vannmelon. Og vet du hva herr Guuuugle, det er den første frukten som faktisk gir mening. Melon kan jeg tro på. En melon som er 4 kg vel og merke. Jeg ser i grunn ut som en melon hele jeg.


Føler meg tung: Vel hva tror du... og ikke minst hva trodde jeg for noen uker siden som bare jaaa begynner å bli litt tungt nå. NEI! Du vet ingenting dumme lille pike. Det er ikke sånn at jeg vagger hjulbeint rundt og holder meg på ryggen, men det er ikke så mange bevegelsene som kommer uten et piiip eller et åhj. Likevel ligger jeg på knærne og rydder rommet til Thea eller tørker støv av gulvlister. Nesting nesting. Bekkenet er litt sånn "mååå vi?" og hodet bare åff kårs.

Hvordan er sparkene: Han har ikke festet hodet nede i bekkenet enda, så han ligger med ryggen på høyre side og sparker mot venstre og omvendt. Det ser helt sykt ut når han beveger på seg og legger han mer på seg nå, så kommer han til å snu hele meg i dragsuget. Jeg klarer likevel å nyte de fine øyeblikkene når han "titter innom".

Humør: Jises. Neida. Joda. Neida denne uken har det ikke vært så ille tror jeg, men jeg har fortsatt tålmodighet som et lemen. Freser for det meste og det er ikke akkurat en drømmekombo med en masende seksåring. Sorry Thea. Love you. Vi gjør likevel opp med å lese bok hver kveld så avslutningen på dagen er fin, selv om jeg omtrent skviser henne ut av sengen når jeg skal oppi.

Babyens søvnmønster: Han våkner som han alltid har gjort i ni-ti tiden om kvelden og holder et lite sirkus da. Sånn ellers har han ingen faste rutiner, men jeg kjenner mye spark i løpet av dagen. Spesielt hvis jeg ligger på rygg (din gris) noe jeg gjør mye siden jeg er en vannballong. Vannballonger sitt motto er "hvorfor stå når du kan sitte og hvorfor sitte når du kan ligge". Så deeet. Samtidig står det at man skal holde seg i aktivitet, så jeg tenker litt sånn BESTEM DEG!

Siste kontroll: Var på Tirsdag. Ting var greit, han lå med hodet ned fortsatt. Jeg har også vært på sykehuset på kontroll for å måle sparkene. Sparketest eller CTG måling som det så fint heter. Da hadde jeg helt regelmessige kynnere som oppførte seg som rier, bortsett fra smertene så klart. Dette har jo gjort sånn at jeg tenker at jeg skal føde snart og er like forbanna overrasket hver gang de går over.

Tanker om fødselen: Ja hva skal man si da. Jeg går i fra å ha totalt angst til å glede meg. Jeg aner jo ikke hva jeg skal gå til, kommer vannet først denne gangen? Kommer murringene noen gang til å ta seg opp? Skal det skje på natten skal det skje på dagen, skal det være like raskt som sist, eller skal jeg være tjue døgn på føden. Blir jeg en demon eller er jeg like stille som sist. Det er som å være barn og ha kjøpt seg en forundringspakke på tivoli og ikke få lov til å åpne den. I de pakkene er det selvsagt bare juggel de ellers ikke for solgt og i min pakke er det ekte gull, aye, men spenningen er uten tvil den samme!! Del gjerne din historie med meg hvis du vil.

Innkjøp: Åååå her er det mye knask de siste ukene!! Jeg gikk fra å prøve å være sparsom på innkjøpene til å ta helt av. Eller egentlig er det ikke så ille, men siden jeg plutselig skulle ha alt - og det på to uker, så har vi ikke gjort annet enn å stå i posten og vente på pakker. Dessuten har jeg ... og her bør dere kanskje holde på barten ... kjøpt tøybleier. JAA jeg er seriøs. Mamma maste om tøybleier sist og jeg spurte om hun hadde spist fordervet fisk. Tøybleier du liksom. Fnys. Så plutselig en dag kom jeg over en video med tøybleier og jeg bare SOLGT. De er jo blitt like enkle som engangs! Det som fikk meg til å prøve er at tøybleier holder mer på avføringen og man får ikke "bæsjebomber" oppetter ryggen. Jeg husker det var så ekkelt å måtte bytte klær for hver eneste bæsjebleie og draaa bodyer med bæsj over hodet på en sint unge, for så å bade den røde, sinte ungen. Det må jo være verdt en test. Pluss at de er fiiine 💗

Så da får vi se da. Jeg skal nå holde dere oppdatert på prosjektet.



Her er krybben jeg lå i som baby. Babynestet er nytt og uroen er fra Thea. Krybben kunne sikkert vært malt, men jeg hater å male og ser ikke poenget for kun noen måneder. Ops magen i veien.


Har også kjøpt ny babygym💗


Søvn: Sorry but not sorry, jeg sover som en gudinne. Jeg inntar stillingen "fødende elg" i senga og ligger sånn til jeg våkner og må på do. Evt til Vegard sparker meg siden jeg snorker.

Strekkmerker: Niks. Men jeg har fått eksem!! Magen er full i røde prikker, det samme med armene.

Navn på babyen: Jeg gir opp. Han kan bare hete baby. Jeg er sikker på at dette er grunnen til at han ikke gidder å komme ut. "Neivel ikke noe navn, da kan det FAKTISK bare være." Hvorfor er det så mange idiotiske menn i denne verden som ødelegger fine navn? Hæ? Slutt med det.

Plager: Det som plager meg mest er egentlig ventetiden. Jeg har mye vann i kroppen noe som fører til at jeg har "fødetryne" aka feit. Pølsefingre, pølsetær, pølse generelt.

Spyr.

Likes

Comments

I dag var det pyjamasfest i barnehagen. Dette var naturligvis nøye planlagt fra Thea sin side, hun skulle ha to bamser og nattkjole med strømpebukse og dette har hun mast om i en uke. Pyjamas er for lengst skrevet av akseptabelt å bli sett i - listen, sammen med ting som er blått, grønt eller gudforby brunt. Da hun kom hjem fra barnehagen i går, derimot, hadde de tydeligvis hatt et par samtaler i venninnegjengen. Nå lurte hun nemlig på om det kanskje var mulig å ta på en tights og en genser, slik at det så ut som hun hadde pyjamas. Jeg tittet på henne en stund og bare okay? Du som ikke vil bli sett DØD i en pyjamas en gang. Men det var sånn at ALLE skulle gå i pyjamas, ikkesant, og da kunne ikke hun komme der i nattkjole! Det var KRISE. Jeg tror du har noen liggende, sa jeg, og fartet inn på rommet hennes. Nederst i skuffen under to hundre nattkjoler, lå det en ensom Hello Kitty - pyjamas og gråt av glede.

Pyjamasen passet, noe som er sykt merkelig siden jeg kjøpte den til hun da hun var typ tre og den har vært forvist siden. Livet smilte og fuglene sang for både Thea og pyjamasen.

For en stund siden fikk Thea en saue-klokke som åpner øynene når det er okay å stå opp. (Anbefales!) Jeg hadde stilt den på halv åtte i dag og 07.31 komma fem sto hun i soveromsdøren vår og nægget om vi ikke snart skulle dra. Hun hadde alt pakket pyjamasen i sekken sammen med et eple. Vegard spratt opp av sengen og dagen var i gang, iallefall for de to. Jeg lå noen minutter før jeg holdt pusten og tittet under dynen. Ingen unge som var født i natt heller. Neivel nei. Så dro jeg den nette lille kroppen min ut på badet og inn i dusjen.

Etter en kjapp skive var maset uutholdelig fra fru pyjamas og det var klart for å dra. Thea sparket selvsikkert opp porten i barnehagen og løp inn. Ingenting kunne knekke henne, for hun hadde ROSA PYJAMAS! I gangen sto noen barn som akkurat var kommet inn dørene og hun var svært kjapp med å kritisere den enes antrekk. Er det DER pyjamasen din? De bare øøø nei. Flere barn kom ut i gangen for å se hva som skjedde. De var ferdigkledd i pyjamas og det ble nesten litt krise i toppetasjen til Thea, som bare hadde sin med i sekken. Hun løp inn på do og skiftet i lysets hastighet. Vanligvis bruker hun to TIMER på en sokk, no kidding, nå var hun ferdig på to sekunder og kom spradende ut igjen. Uten å si noe mer til noen, gled hun elegant inn mens hun viftet litt med armen.

Hvor hun har det fra, må dere faktisk ikke spørre meg om.



Dagen for oss som ikke har vært på pyjamasparty, har gått til å jobbe i tomten og å gå til jordmor. Føler jeg ikke trenger å spesifisere hvem av oss som gjorde hva. Magen hadde sunket litt ned, noe jeg absolutt ikke merker og vekta hadde steget litt opp, noe jeg absolutt merker. Tre kilo på tre uker for å være nøyaktig og det er tre kilo med vann! Og kanskje litt baby. Vi var på ultralyd Fredag nemlig og fikk vite at han (who has no name) er 3670 gram allerede NÅ og det er 11 dager til termin i dag. Jeg tror det er på høy tid at jeg setter meg ned med kroppen min og forklarer at vi er faktisk bare 55 kg til vanlig og folk på 55 kg skal ikke føde unger på over 4 kg!! Det får være nok at de er en tredjedel av høyden min når de kommer ut!

Jeg spyr! Joda de er robust og fin, og Thea kom (omsider) ut med dobbelthake, dobbeltmage og dobbeltlår. Litt sånn som jeg ser ut for tiden. Mer å ta i mer å bli glad i, eller ikke. Jeg har forresten ikke dobbeltmage, det er en eneste HARD klump. En evig kynner. De varer i ca ti minutter står det på Internett, tenker vi sier ti timer jeg. ERROR 404 FUN NOT FOUND

Likes

Comments

Jeg har herved vært gravid i to hundre ÅR! (Eller 269 dager for de pirkete) Tiden jeg følte gikk så fort, stoppet plutselig opp og de to siste ukene har vart i 199 av de årene. Det er derfor jeg ikke har blogget også, jeg har vært innestengt i en mystisk tidsboble. Kroppen har faktisk blitt to hundre år eldre og slår seg løs med å FYLLE seg opp med vann. Pøsa på. Trenger noen en vannballong til et bursdagsparty er det bare å ringe. Kan også fungere som klovn i samme slengen.

Kroppen har også begynt med sånne lure-rier (lurerier, haha KLASKE lår!!) og forrige Torsdag trodde jeg faktisk at jeg skulle føde. Ting var ikke vondt, men det var slike murringer i rygg og mage som det startet med forrige gang. Først tenkte jeg litt sånn oj, kult, får pakke fødebagen da kanskje. Så ble jeg mer sånn å faen dette er jeg IKKE klar for og fikk panikk. Hele den natten snudde jeg meg musestille i sengen slik at vannet ikke skulle gå, for slikt kan man lure det vet ALLE. Han i magen syns reaksjonen til muttern var sykt underholdende, så han begynte liksågodt å sparke seg nedover slik at det føltes ut som han skulle komme ut på egenhånd uten hjelp. Bare sånn "hey god morgen mamma her er jeg" fra under dynen eller gudforby i dass. For det HAR jo skjedd. Jeg har lest historier og alt på Internett er sant!

Murringene gjorde et comeback midt i 17. mai toget og gjorde den dagen litt mer interessant. Jeg hadde egentlig planer om kjole den dagen, men herregud så glad jeg er for at jeg droppet den. Ikke bare fordi at da hadde han i det minste en tights å lande i, men for at anklene bare "dritkult å være LÅR for en dag da sikkert" og fylte seg med vann. Vegard glodde ned på beina mine og bare øøø skal vi ringe noen eller? Vi smattet litt mens vi så på den nye looken og fant ut at ting sikkert var normalt. For å gjøre det enda mer perfekt trykte jeg meg inn i en akkurat litt for liten t-skjorte som jeg egentlig har kjøpt til amming, Toppen jeg egentlig hadde tenkt å gå med viste seg å være ... gjennomsiktig. Jeg vet ikke så mye om mote, men jeg VET at det å gå med en gjennomsiktig topp når tightsen går opp under puppene IKKE er oppskriften på sexyyy.

Festdrakten til Thea var egentlig litt for lang. Vi prøvde den på noen uker før 17. mai og tenkte at dette går fint, den er ikke SÅ lang liksom. Da vi skulle ta den på nå, var tilfeldigvis mamma kommet og hun bare "herreGUD da menneske!" Så gikk det som det gikk og på en halvtime hadde hun funnet frem min flotte sy-eske (tre nåler og to trådsneller i en liten plastboks) og tråklet opp hele rukkelet. Og jeg skal jo innrømme det at når den var ti cm lenger enn på bildet over, så var det kanskje nødvendig. (Hun er den nærmeste hvis det var noe tvil.)

Men fiii fan så kjedelig å vente på da!!

Mamma har, som dere ser, fått bunaden sin igjen i år. Hvordan det gikk da jeg skulle låne den i fjor kan dere lese om HER

Run forest! Run with your altfor long partysuit, get that potato in the spoon safely home!! HEIA!

Likes

Comments

Som dere kanskje har fått med dere, flyttet vi inn i leiligheten til Vegard i fjor. Her var det ungkar all the way med svart skinnsofa, cd-hyller, store høyttalere og absolutt ingenting på veggene. Han hadde skrudd fra hverandre en kommode og ... skrudd hyllene på veggen. FOR DET VAR FINT! Også hadde han pyntet med Smartiesfigurer og tomme ølflasker som han ikke hadde ryddet bort. Det meste av ungkar/dårlig smak - Vegard er nå ute, kastet, brent, bortsett fra ute på den nydelige innebygde terrassen. Der har han hatt sitt fristed og ting jeg har sagt han skal "finne en plass til" (kaste!!) har han dratt med seg ut der. Livet har smilt for Vegard der han har kost seg blant pallemøbler med noen meget interessante puter, boss, overfylte askebeger, tomflasker og generell Amerikansk hjelp-jeg-samler-på-ting-stemning.

Fredag da solen strålte på sitt fineste glodde jeg ut på Vegards lille ungkarsbule. Skal ikke ta åsså kjøpe noen nye utemøbler her da, spurte jeg forsiktig. Vegard murret litt borte i sofaen. Han dro frem ipaden sin og googlet litt. Etter en liten stund ble han helt vill, han hadde funnet et par på SALG og var over gjennomsnittet fornøyd. Han løp ut på terrassen og begynte å kaste pallemøbler ut forbi. Han fylte den mandige rosa bøtten sin med vann og spratt rundt utpå der med en fille i hånden. Kjøkkenfillen så klart, men jeg bestemte meg for at nå var kanskje ikke tidspunktet å nevne akkurat det.

Da vi hadde kjøpt møblene og kom hjem, spurte Vegard naboen om hjelp til å bære de inn. Vi har nemlig en lang, smal trapp fra gangen og opp. Det gikk fint, bare å gi beskjed når ting var klart. Greit, greit, fint og flott. Vegard bar ned siste rest med boss, som forøvrig fortsatt står utenfor på trappen, og på vei opp igjen tok han med seg putene til møblene. Han gikk ned igjen og kom opp med en og en stol. Jeg koste meg med å putte puter i de fine nye møblene og bar stolene ut på terrassen. Mens jeg sto der og nynnet litt, hørte jeg pusting og pesing. Ooo flott, nå kommer de med resten tenkte jeg og dro plasten av flere puter for å gjøre det klart.

Ting tok litt tid og da jeg gløttet ned trappen kunne jeg se at det slettes ikke var noe "de" som kom opp trappen, det var bare Vegard. Istedenfor å rope på naboen at nå var ting klart bestemte han seg for å leke HULKEN og bar opp treseteren alene. Jeg glodde litt på han, men i nye-terrassemøbler-rus valgte jeg å ikke si noe. Den som ikke var i samme lykkerus, derimot, var ryggen hans og den hadde IKKE planer om å holde kjeft. KNEKK sa det da han satte ned treseteren. Vegard bannet og jeg lo - helt til jeg innså at katastrofen faktisk hadde rammet oss. En mann som holder på å DØ av litt feber hadde nå fått aua i ryggen sin. Han gikk rundt i stuen mens han holdt seg til korsryggen og ropte "jeg har fått PROLAPS!!" Og jeg bare "nei du har ikke fått prolaps." Og han bare "Jo det har jeg!! Jeg har hatt det før, jeg VET hvordan det er. Og sist havnet jeg faktisk på sykehus, TENK!" Jeg klappet forsiktig på magen min og tenkte at - ja det gjorde jeg sist jeg var i denne situasjonen også.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å gå over på noen minutter, for jeg begynner jo faktisk å kjenne Vegard etterhvert. Han gikk i ring i stuen og sa nnghhh, auu, puuuuust, peeees og aff for hver minste ting. Jeg skjønte at mannen hadde vondt, for all del, men jeg kjente det bygde seg en større og større irritasjon inni meg. Det er faktisk jeg som går rundt og er høygravid. Det er jeg som har bekkenløsning, det er jeg som har kynnere, det er jeg som får albuer og knær kjørt rett i magen av han inni der, det er jeg som gråter av utmattelse på badet og det er JEG som snart skal føde.

På under fem minutter hadde han klart å klage mer enn det jeg har gjort hele svangerskapet.


Jeg glodde ned på det innpakkede bordet og skjønte brått at jeg antagelig må skru det sammen selv når jeg kommer hjem fra sykehuset!

Ting har IKKE gått seg til og Vegard har nå gått rundt og klagd tre dager i strekk med hendene på korsryggen. Gamle menn som holder på å dø av kols klager mindre, pluss de som har vært gravid i snart ni måneder. Host. Lørdag var han på legevakten men doktoren så like dumt på han som det jeg gjør. "Hva skal jeg gjøre med det da" sa han. Temmelig frekk doktor sånn egentlig og jeg hadde nok sluppet en hormonbombe på han om jeg var med inn. Nei du er jo DOKTOR så kanskje du kan, i dont know, HJELPE?? LØK!

Dermed er det jeg som har tatt på Vegard sokker de siste dagene, JEG som knapt kan bøye meg og sliter nok med mine egne sokkelester. Det er også jeg som har vært lettest på foten når vi skal ting. Jeg spretter fire meter foran han med handleposer og han kommer knirkende bak. Frem til nå er det han som har gått fire meter foran meg når vi har "gått tur sammen" for han ikke klarer å gå så seint som en med bekkenløsning.......!!

Han får av naturlige årsaker absolutt ikke noe medlidenhet fra min side og jeg kommer antagelig til å sette han ut på gaten med en gies bort lapp hvis dette fortsetter. Derfor, ute blant folk går han EKSTRA stivt og holder seg EKSTRA godt på ryggen mens han sier off EKSTRA høyt, slik at han kan få det "stakkar deg" han ikke får her hjemme. "Det er jeg som har tatt på han sokker i dag" skryter jeg raskt for å ta bort hans moment of shine. OJ sier folk og tenker fiii fan for en sprek gravid dame, ass. Liker iallefall å tro at de tenker det. Smatt.

Likes

Comments

Da folkens, har jeg 10,6% igjen av graviditeten. Evt en måned for de som ikke snakker i prosenter. Iallefall til termin. Gudene vet når han har planer om å komme, men for min del må han gjerne komme nå. Sikkert litt tidlig å bli født fire uker for tidlig, men etter jeg var på sykehuset og fikk lettere angst har jeg lyst til å bare bli ferdig med det. Det føles som å ha lest til eksamen og man er DRITKLAR, men så er den utsatt. Jeg har alltid lest til eksamener med mamma kvelden før og gønnet på mens alt er fresh. Det har funket til en firer i alle år og jeg er klar for en firer-fødsel nå. Fire er godt nok. Fire er bra.

I den anledning skal dere få være med på samme magiske reise gjennom graviditeten som jeg hadde for noen uker siden. Vi har blant annet endret navn siden sist, så det er bare å holde på barten.


Gravid uke 36:

Denne uken er babyen så stor som en Romaine lettuce. Jeg vet ikke om det betyr hjertesalat men jeg vet at jeg syns den ligner. Jeg vet også at det er det jeg spiser mye av i salater for tiden, sykt nok. KANIBAL sa folk. Han er ca 2,7 kg inni der og 47 cm. Selv føler jeg at det er mye baby og at min kanskje er større, for jeg kjenner liv i absolutt alle krinkelkroker. Jeg sverger (det var gammeldags ... sverge...) han er så langt bak på siden av magen at han sparker ut bakover.

Plager: Joda denne uken har jeg ikke vært mindre enn to ganger på sykehus. Den ene dagen våknet jeg med så mye vann i kroppen (eeey sexeh) at jeg trodde jeg hadde svangerskapsforgiftning. Hadde ikke det vettu. Kroppen min tror tydeligvis den er en kamel og at vi skal i ørkenen. Det er FEIL, kropp. Vi skal føde. De har vann på sykehuset!!! Før jeg ringte sykehuset sto jeg med telefonen i hånden en time mens jeg trykte meg selv på leggen for å se om vannet ikke forsvant. Hallo telefonskrekk. Da jeg først ringte lurte damen på om jeg hadde hatt noen magesmerter det siste døgnet og jeg bare "joda i går så kjentes det ut så det sto en kniv inn i magen min. Jeg måtte legge meg ned for det var så vondt og jeg fikk ikke puste." Og hun bare "jaha? Og det syns du er normalt eller?" Og jeg bare "maaaaby!" Dette er ikke det mest absurde, for jeg ... og dette er ikke et stolt øyeblikk ... tok meg til til å barbere leggene før jeg dro. YES I SAID IT. Har ikke barbert de på månedsvis for det har ikke latt seg gjøre, men når man står på randen til å dø av svangerskapsforgiftning eller blodpropp DA SKAL DET FRISERES!!

Hvordan er sparkene: Det er ikke spark lenger, det er gneking. Etter at han snudde seg er de eneste bevegelsene en rumpe som stikker en halvmeter ut og noen bein som romsterer bak i ryggen. Han må for all del bare ha de der, for ribbeina mine får iallefall fred, men jeg kjenner jo det at jeg lurer fælt på hvordan det er mulig å ligge i den posisjonen?? Det er jo herr yoga dette.

Flott de fikk med anus, alltid lurt på hvor den er.

Føler jeg meg tung: Ja. Etter at han la seg ned er ting litt tyngre. Jeg føler fortsatt ikke at det sitter en kokosnøtt mellom beina som gravidboken min mente, men jeg kan kjenne at ha prøver å finne seg til rette nedi der. Jeg tror egentlig ikke at bekkenet mitt er en hyggelig plass. Stivt og jævlig. Jeg blir sliten i bekkenet av å gå tur og på sykehuset GRUSTE en gammel dame meg i trappene. Hun var ca 190 år.

Strekkmerker: Niks og nei, men jeg har kloremerker hver morgen. Om det er et monster under sengen, Vegard som har urges midt på natten eller jeg selv som klør, det vites ikke helt.

Søvn: Jeg sover helt ufattelig bra. Forrige graviditet mener jeg å huske at jeg ikke fant en eneste god liggestilling. Det eneste som har skjedd den siste uken er jo at Vegard har blitt forkjølet. Han hadde manflu og feber forrige uke, denne uken er det snufsing, nysing, pusting, pesing og SNORKING. Han får et par blåmerker i løpet av natten for å si det slik og jeg tror vi diskuterer mer i søvne enn på sånne amerikanske kjefteprogram.

Fødselstanker: De tror jeg at jeg fikk frem i innledningen. Jeg har fått litt angst. Jeg hadde sett for meg keisersnitt og det var et lite slag i trynet da han hadde snudd seg. Selv om jeg egentlig hadde håpet han skulle det, for da kan jeg slappe mer av når jeg kjenner tegn til fødsel. Det har jo vært sånn nei nei nei nei ikke kom noen tegn nå for jeg føder faen ikke en unge med rumpa først. Det beste er jo å føde, så klart, men man forbereder seg og tenker så mye i graviditeten at det ble helt rart å bare skulle gå tilbake til en annen plan.

Pakket fødebag? Nei. Forberedt på hva som skal være med? Nei. Jeg vet bare at jeg ikke skal ha med morgenkåpe som sist. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv. Litt på grunn av at jeg ikke får til å knyte den ... og greit man skal føle seg hjemme på sykehuset men de er vel ikke interessert i å se den deilige nettingtsusa i full mundur.

Innkjøp: Jeg har kjøpt meg nye pupper. Iallefall det som skal være utenpå de, ammebher. Det er i grunn det minst sexy man kan kjøpe i sitt liv. Bortsett fra bind. Eller jeg syns iallefall at amming, melk, ammebh, ammeinnlegg og, gud forby, brystpumpe er på høyde med mensen. Det er kroppsvæske. Naturlig - ja, ekkelt - JA. Vi har også kjøpt barnesete siden det var tilbud og Vegard bare YAAAAS. Dessuten har vi skrudd ferdig sengen på rommet, endelig, og fått ryddet ut av det roterommet Vegard har planer om å sove på "for å ikke bli sliten". Haha. Aahhahaha. Ahh he knows nothing of what's coming.


Oh yes, boob! Nei. MELK. Og sprengte pupper, såre nipler og definitivt ikke sånn mage!!

Og så da, rosinen i bollen. Esj. Ekle rosiner. Men ja, navn. Plutselig gikk vi helt bort fra Thomas. Det dukket opp Thomaser i hytt og pine på tv og i verden og alltid var de de dustetste i filmen eller serien. Vi gikk litt tilbake til Kristoffer før Vegard foreslo Kevin eller Filip. Vi har studert 3D ultralyd bildet og det ser mer ut som en Kevin eller en Filip. Det dumme er bare at Filip er et så utrolig vanlig navn, alle heter jo det. Ikke akkurat her men ellers i Norge. Vi har lyst på et kort navn og Vegard har dritlyst på noe som kan uttales i utlandet. Sønnen skal bli snowboardproff vettu. For den EGENTLIGE grunnen til at Vegard ikke er det selv, det er jo fordi man ikke kan uttale navnet hans på engelsk - selvfølgelig. Veigøørd. Vigaaard.


Vet ikke om bloggen kan hete litlo lenger, heller enorm-o eller full i vann-o.

Likes

Comments

I går skjedde noe av det mest absurde hittil i graviditeten. Jeg lå strak ut på sofaen. Finvær som det har vært de siste dagen og vestlendinger som vi er, hadde vi vært ute hele dagen fra morgen til kveld. Åff kårs. Dermed var bekkenet, eller tissen som jeg liker å kalle det, litt sånn ferdig. Da jeg hadde lagt en stund og nesten begynte å bli komfortabel, skjedde det plutselig noe i magen.

Au. Aaaau. AU! AAAAAU!! Så kom noen gloser så selv Lothepus hadde blitt flau.

Jeg vrei meg i smerte. "Å herregud MAGEN din" ropte Vegard og pekte. Den sto seriøst til alle kanter og det var ikke mye som minnet om rund lenger. Hnnng sa jeg, mens jeg holdt på magen og gjorde meg klar for å dø. This is it. JESUS TA I MOT MEG! Men så, like fort som det kom, ga det seg. Magen ble rund igjen og jeg fikk en mer normal farge i trynet. Vegard også forsåvidt. Vi så spørrende på hverandre før vi begge trakk litt på skuldrene. Jeg la meg til for å finne samme komfåår som før demonutbruddet og vi så videre på Paradise hotel. HOST. Nyhetene mener jeg.

Det er jo sånn i graviditeten, får man vondt og det går over, da er det ikke farlig. Det sa min mor. Iallefall jordmor.

Likevel var det litt greit at jeg hadde time til kontroll på sykehuset i dag. Det var tid for ultralyd for å se om han fortsatt satt inni der eller om han hadde fått andre planer. Jeg har hatt mange tanker rundt det hele og har egentlig forberedt meg på keisersnitt. Så forberedt som man kan bli så klart, for her en dag på badet kjente jeg at en visdomtann var på vei. Å herregud må vel operere den ut skal du se, tenkte jeg, og holdt på å dø litt av tanken. Skjære i tannkjøttet, uggibuggi. Jeg smattet litt før jeg plutselig fikk litt perspektiv på ting. Her står jeg og tenker på en liten tann mens det faktisk er snakk om å operere en hel kid ut av magen min om ikke lenge. Så ja. Nei. Joda. 

Jeg ble tatt inn på en fødestue for at jordmoren skulle få sjekket meg. Jeg kravlet opp i en fødeseng og syns i grunn det var litt komisk å være tilbake. Jordmoren begynte å kjenne på magen og øverst satt det en klump, som vanlig. Men så bare oj, for nederst i magen var det også en klump denne gangen. Hun dro frem ultralyd-apparaturet sitt og HOLD på barten, jammen var det ikke et hode som var nederst. 

Det som skjedde i går kveld var med andre ord at han snudde seg. HALLELUJA! Han tok hintet da jeg sto og svettet over visdomtannen og bare "greeeeit jeg skal snu meg din PYSE."

Jeg fikk brått en del blandede følelser i kroppen da hodet hans lyste mot meg der nede. Først vart jeg glad og litt stolt for at han var klok nok til å snu seg mot utgangen. Det er jo ikke sånn at et er noe nødutgang-skilt der så de må jo bare følge magefølelsen. Evt gå etter lyset, ikke vet jeg. Så ble jeg nervøs. Her har jeg mentalt forberedt meg på at det sikkert ble keisersnitt og ikke fødsel. Fødesengen jeg lå i ble plutselig ikke så forbanna komisk lenger, den ble heller veldig trang. 

Ting ble ikke bedre da jeg skulle på do for å tisse i en kopp (ikke for å skryte men jeg er blitt temmelig dreven på å treffe den etterhvert!) Inne på doen luktet det fødsel. En helt spesiell lukt. Jeg satte meg på do og i mens jeg satt der og siktet på koppen min, gløttet jeg bort på vasken. Der .... som i en skrekkfilm .... var det to blodige hender som hadde støttet seg. TAKK OG FARVEL nå henger jeg meg. Jeg kommer aldri igjen!!! Jeg begynte å svette på overleppa og i diverse krinkelkroker og jeg var sikkert likbleik der jeg kom ut igjen. Har jeg ikke hatt psykiske problemer før fikk jeg det iallefall nå. JEG VIL IKKE!

Dessuten så jeg legen som tok Thea med sugepropp. Han er på lista mi, og det er IKKE den gode.

Likes

Comments

Tirsdag hadde pappa bursdag og vi hadde invitert oss selv i selskap. All mulighet for kake utnyttes til det fulle. For å være effektiv tenkte jeg det var like greit å bare hente Thea i barnehagen, spise på veien og kjøre direkte etter det. Turen tar en time og ti minutter, ca. Man kan for all del bruke lenger tid også hvis man havner bak en løk som syns 60 km/t er livet. Som oftest kvinne 55+ eller mann med hatt.

Thea sang på sanger fra NRK Super på radioen. Vegard har nemlig installert DAB i bilen og det er hurrapåsei og lykke i baksetet. Midt i en strofe fra sjølvaste Markus og Martinus - heltene over alle helter, kom hun på at hun ikke hadde kjole!! Herregud, bursdag uten kjole!! Jeg forklarte at i voksenbesøk trenger man i grunn ikke kjole, men det var ikke noe hun slo seg til ro med. Tvert i mot. Vi måtte SNU eller så måtte hun kjøpe seg en ny kjole. Sistnevnte var kanskje best siden de hun hadde mest sannsynlig var skitne. Lissom. Hun trengte strømpebukse, kanskje ny truse, DEFINITIVT nye hårspenner og jeg skulle ikke se bort i fra at hun kanskje trengte finsko også. Pluss noen ballonger og kanskje en tur til frisøren.

Greit, hun nevnte ikke frisøren. Der har hun vært en gang i sitt liv og hun døde etter to og et halvt minutt. Dessuten torturerte hun frisørdamen med teite spørsmål og forlangte å holde alle klemmene hun hadde i beltet. Hun kritiserte hvor lang tid det var MULIG å bruke og rettet på ord frisøren sa feil. Selv om hun egentlig ikke sa feil, hun hadde bare en annen dialekt. Kort oppsummert, vi skal aldri mer til frisøren. Hun kan heller ha en litt luguber, skeiv sveis ala muttern. Vi har alle vert der og vi har alle vokst opp omtrent traume-fri. De fleste av oss har faktisk blitt ålreite mennesker som betaler regningene sine hver måned og sjelden bryter oss inn til naboen. Kanskje det er oppskriften, kanskje kjeltringer har hatt akkurat litt for lite pottesveis?? Hvem vet.

Finkjolen på. Tre fine søskenbarn.

Det ble finkjole, strømpebukser og en blomst til morfar siden han sikkert likte det bedre enn ballonger. På vei hjem igjen var hun overtrøtt, høy på sukker og stemningen var nesten litt gladkristent i baksetet. NRK Super hadde tatt kvelden og jeg nyttet sjansen til å høre på Country kanalen. Aye, vi er der. Det syns hun var SYKT kjedelig og begynte å synge polien polito politre polifire polifem poliseks polisju poliåtte polini politiiiiii. Da hun var på tredje gangen brølte jeg GREIT og slo over på en annen radiokanal.

Og ja, jeg vet at det er fryktelig 1990 med radio, men jeg maktet ikke å styre med aux kabel, spotify og halvannen time med nonstop Markus og Martinus. Selv om radioprosjektet kanskje ikke kan kalles suksess.

Ellers. Mange av dere lurer på om vi har begynt å bygge hus enda. Da mener jeg dere som i dere jeg fysisk møter. Dere andre vet kanskje ikke at vi har planer om å bygge en gang. Dere er iallefall sykt lite nysgjerrig. Ting har vært litt forsinket av forskjellige grunner, men denne uken begynte de faktisk å grave. Vegard har løpt opp og ned fra tomten og sett fremskritt dag for dag, mens jeg er litt sånn "oj et hull. Oj hullet er blitt større." Nett som Vegard etter fødselen. HAHA. Neida. Esj. Han er litt på samme måte når det kommer til babyting. "Oj en bukse. Oj en genser. Spennende." Så ting er vel normalt.

Jeg for eksempel visste ikke at vi trengte ting som septiktank når vi bygger hus. Gulv, tak, vegger - hus. Vegard visste ikke at vi trengte noe annet enn bleier når vi får unge. Bleie, klær - happy baby. Så jeg tror vi kan konkludere med forskjellige interesser. Han vet størrelsen på septiktanken, jeg vet størrelsen på bleiebøtten. Han legger hustegninger strategisk til på kjøkkenbordet der jeg henger, jeg legger magasiner om graviditet og baby på dass der han henger.

Likes

Comments