SELVTILLIT! Det er noe en alltid kommer til å ha i seg, enten om den er GOD eller DÅRLIG. Jeg jobber med min hver eneste dag. Ikke at det trenger å være noe dumt ved det, men vet at i noen tilfeller er selvtilliten min god, mens i andre kan selvtilliten min være dårlig. Jeg har bra nok selvtillit til å snakke i store forsamlinger og slikt. Men jeg har dårlig selvtillit når det kommer til kroppen min.

Jeg har så lenge jeg kan huske alltid vært overvektig utenom akkurat rett før jeg fikk mitt første barn som jeg har skrevet om tidligere. Men i hodet mitt så er det kun bildene som viser at jeg da hadde en vekt jeg var fornøyd med. For selvtillitten min tuller med meg, og slik er det nå også. Jeg har nå jobbet hardt for å gå ned i vekt og har nå klart å gå ned 6kg og 59.8cm! Og jeg får utrolig mange fine komplimenter fra flere jeg møter og jeg har til og med blitt kalt "MILF" ved noen anledninger! (Haha, da blir jeg litt satt ut) Selv om det er utrolig koselig å høre og det gjør meg veldig glad, så klarer jeg ikke ta det til meg. Jeg kan se det på bilder å tenke at der hadde jeg jammen flaks..

Så, hva gjør man for å klare å skjønne dette selv? Jeg har laget meg en collage med før og etter bilder. Og det er utrolig kult å se hva jeg har klart å oppnå. Selv om jeg aldri hadde klart det uten Forever sine produkter. Det er helt tydelig at kroppen min hadde godt av Aloe Vera! Men denne dumme selvtillit-djevelen sitter på skulderen min og sier til meg: Hvor lenge skal du klare å holde deg sånn? Hvor lang tid tar det før du går opp igjen? Mens på den andre skulderen sitter den bedre halvdelen av selvtilliten og sier: You go' girl! Dette klarer du!


Her er da min collage, som jeg tar frem hver gang jeg trenger en påminnelse på at det faktisk er sånn jeg ser ut nå. Og jeg kan jo si at jeg er veldig fornøyd. Jeg er det! Selv om det er uvirkelig! Tips til dere andre som sliter med det samme som meg: Ikke la selvtilliten din gjøre deg blind, husk at det er deg du ser, kanskje en bedre versjon av deg selv. Og dette har du jobbet hardt for! Det som skal bli morsomt er å få på meg brudekjolen om 10 uker! Og jeg håper bare at jeg trives i den, og det er jeg ganske sikker på at jeg gjør!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Hvor skal jeg starte? Ja, livet som gressenke er igang! Min samboer skal jobbe i Stavanger i ukene fremover. Heldigvis kommer han hjem i helgene og kan være sammen med oss, men i ukedagene er pappa å se på Facetime. Dette er noe vi har visst om lenge, men ikke blitt virkelighet før nå, og jeg har vært veldig spent på hvordan det skal gå.

Idag er første dagen uten han i heimen og det har gått fint. Som jeg kjenner lillegutt så var jeg forberedt på at han ville savne pappa etter barnehagen og spesielt ved leggetid. Og mer rett kunne jeg ikke få. Når jeg henter i barnehagen sier jeg alltid at vi skal hjem å lage middag til pappa kommer hjem, eller at vi skal hjem å se om pappa er kommet hjem. Idag kunne jeg ikke friste med det, men heller forberede han på at idag er ikke pappa hjemme når vi kommer hjem for han kjørte fly til jobb idag. Det er ikke lett å skjønne for en treåring. Bare det at pappa gikk til togstasjonen for å kjøre tog til flyplassen var litt rart i seg selv, for bilen til pappa sto jo der selvom pappa ikke var hjemme. "Har pappa gått til jobben idag, mamma?" spurte han da vi parkerte på gården. Ikke lett å forklare for disse små, men jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne.

Allerede da vi gikk inn døren hjemme ropte han, "Hallo, er det noen hjemme? PAPPA??" Ikke var pappa der, så da må mamma ta både mammarollen og papparollen. Vi prioriterte enkel middag som var pølser! ( til guttungen store glede) for at mamma skulle rekke å være med på å se på alle de fine gavene han fikk til bursdagen sin dagen før. Det var stas, vi så på fotballmålene på lekeloftet og lekte med den kjempe store traktoren og alt. Men selv om mor var 100% tilstedet så var fortsatt ikke lillegutt helt fornøyd, litt gretten igjennom hele kvelden. Full forståelse, det er en reaksjon så det gjelder å snakke om ting og prøve så godt man kan.

Høydepunktet var da vi pratet med pappa på Facetime for aller første gang. Det var moro, de tullet og tøyset og det var absolutt ingen hinder at det var en skjerm imellom dem. Jeg syns alltid det er så leit å si hade, så mor mannet seg opp så vi kom igjennom det på en god måte. Men da savnet vi pappa, det ble litt gråt og savn etter pappa ved leggetid. Akkurat som jeg trodde, så vi leste litt flere eventyr på sengen enn vanlig og takk gud for at han har fått større seng for da kunne jeg legge meg ved siden av han og han sovnet på 2 minutter. Det gjorde forsåvidt mor også.. Så våknet opp etter en stund så da var det døgnet snudd! Ikke lett å komme seg i seng igjen da, kunne fint ha sovnet fort igjen. Men det er bare vanskeligere å legge fra seg telefonen. Men det skal jeg gjøre nå!

Håper dere får en god natt, det krysser jeg fingrene for at vi får! Håper begge barna sover hele natten igjennom. 😃

Likes

Comments

Ja, da har vi fått en treåring i hus og i helgen hadde vi voksen bursdag. Det var nære nippet at vi ikke fikk feiret da 3/4 lå med omgangssyke. Bursdagsbarnet begynte onsdag, og dermed var resten av oss smittet, men heldigvis ble formen bedre innen søndag. Dessverre måtte vi avlyse barnebursdagen vi skulle ha på lørdag, men det passet heldigvis for alle barna å ta det uken etter.

Kasper fikk akkurat den bursdagen han har ventet helt siden oktober på. Det var å få fotball sjokoladekake, bursdags sang og blåse ut lys. Da dette skjedde satt han der med de store, stolte øynene og bare smilte. Mammahjertet ble så rørt over at han ble helt målløs, og det var en så fantastisk følelse. Er visst ikke så vanskelig å glede denne gutten..

Han fikk også mange kjempe fine gaver og størst av alt (bokstavelig talt) var en superstor traktor/gravemaskin fra Cat og den falt veldig i smak. Den gleder vi oss til å ta med ut når være tilsier det..

Vi gleder oss til barnebursdag neste lørdag.

Til og med bamsen "Mao" fikk krone. Kasper fikk denne bamsen av Farmor og Farfar den dagen han ble født, da kom de på sykehuset med den til Kasper. Og de var søte her i helgen da de hadde helt like kroner begge to.

Likes

Comments

Det er så fantastisk moro om dagen. Det er ikke mange månedene siden jeg bestemte meg for å gå for business muligheten i Forever. Og det angrer jeg virkelig ikke på. Det er så moro, og jeg har møtt så mange nye mennesker. Jeg går daglig ut av min komfortsone og det er vanvittig moro når en lykkes. Jeg er et konkurransemenneske så jeg blir hele tiden engasjert fra kolleger rundt meg til å gjøre det bra, og det er mange challenger man kan bli med på for å få businessen til å vokse.

Det er utrolig bra opplæring i Forever, det er sponsorer og uplines som har et vanvittig engasjement og ønske om å hjelpe deg til å lykkes. For de har selv fått denne muligheten og de har sett at det fungerer. De kvalifiserer seg til sponset turer, bonusutbetalinger, bilbonus o.l og de vil vise at det kan vi også klare. De er helt vanlig mennesker akkurat om meg så hvorfor skal de klare det og ikke jeg?

Det er akkurat det som motiverer meg, og vite at de klarer det og ikke minst vite hva de får utbetalt på en vanlig mnd. Det vil jeg også ha, økonomisk frihet! Det er bland mange av mine "hvorfor" til hvorfor jeg gjør dette.

Men at Februar skulle bli min måned det turte jeg ikke håpe på, det er måneden hvor jeg klarte mitt første "nivåmål". Nemlig bli SUPERVISOR! Herlig følelse, endelig er jeg et hakk høyere. Nå har virkelig hjulene begynt å rulle i min business. Jeg har fått bygget meg opp et team og jeg har faste kunder og nye kunder. Jeg har kunder som kontakter meg over nettet fordi de kan se navnet mitt der når jeg er så aktiv som jeg er, og det lønner seg virkelig for da får jeg kunder i nærområdet som velger meg akkurat fordi jeg bor i nærheten. Det som skal bli moro videre er å lære opp de i teamet mitt til å bli supervisor selv. Tenk deg DEN FØLELSEN! La andre få mulighet til å lykkes akkurat som den muligheten jeg også får!

Jeg har idag også tatt steget videre! Jeg har registrert mitt eget enkeltmannsforetak! Ahh! Det var en morsom følelse, og det er akkuratt dette jeg har lyst til. Personlig utvikling - administrativt - jobbe med mennesker - hjelpe andre! Det er dette jeg drømmer om, og det er dette jeg vil fortsette med. Gleder meg til veien videre! For dette er nemlig bare starten!

Likes

Comments

Ja, da var mandag her igjen og det er klart for å ønske en ny uke velkommen. Jeg syns dagene bare flyr avgårde og det syns spesielt på barna. De blir så store. Nå begynner veslejenta å utfordre seg selv med å lære å gå! I helgen tok hun sitt første skritt uten å holde seg fast og hun står mer og mer på egne ben enn å sitte. Hun vil heller gjerne gå mens hun holder seg til ting istedet for å krabbe. Hun går til og med bortover bare ved å holde oss i kun 1 hånd. Syns ikke det er så verst i en alder av 10 måneder.

Idag startet dagen vår 06.30 og det er helt innafor. Virker som at vi har kommet inn i en bedre rutine nå med at veslemor har begynt å sove de fleste netter uten noe melk på natten. (Med unntak av et par netter innimellom, som man må bare med) For bare noen uker siden da vi hadde denne sykdoms-raiden med begge ungene kunne vi lett starte dagen våres mellom 4 og 5, så jeg skal ikke klage.

​Etter at lillegutt var levert i barnehagen og veslemor sov søtt ute i vognen sin var det klart for å starte uken med en ny treningsøkt ifra FIT programmet. Heldigvis er det sånn at man trener 5 dager i uken og har fri i helgene, og det var godt, for etter forrige ukes start så har jeg vært vanvittig støl! Så det er helt klart at hu mor er i dårlig form ja! Kan ikke påstå at dagens trening var noe mindre slitsomt, men da gir det jo resultater når en står på litt ekstra!! Skal bi spennende å se under neste måling og veiing. 

Håper dere får en fin mandag og en herlig start på denne nye uken :)

Likes

Comments

​Ahh! Jeg skulle så gjerne ha lagt ut et bilde til dere av meg når jeg står der lykkelig og utrolig glad i min hvite brudekjole! Det er en så fantastisk følelse å endelig føle at man har valgt rett kjole. Jeg syns det å handle brudekjole er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, men samtidig det morsomste plagget jeg har noen gang kjøpt. Det å vite om man har valgt den rette, det er ikke lett. Det er et stort press og jeg var ikke klar over det før jeg kom hit jeg er idag. Når du ser en brud så dømmer man henne opp og ned uansett om hun er verdens nydeligste eller ei. Som regel tenker man at hun er utrolig vakker i sin flotte brudekjole, men forventningene er høye og noen har vel gjort seg en tanke om hvilken kjole man tror bruden har valgt. Og hvis hun da har valgt en annen type kjole så blir jo det bemerket.

Jeg har ikke prøvd mange kjoler, jeg gikk inn i salongen med et ønske om et type kjole. Det første hun i butikken gjør er å finne en kjole til meg som ser helt noe annet ut. Denne kjolen ville hun at jeg skulle prøve først og så legger hun til at ca 90% av alle bruder velger den kjolen de har på seg først. (som regel den de i salongen har valgt ut) Og det er jo klart at de kan jo jobben sin. For jeg prøvde vel 3 forskjellige kjoler i den stilen jeg trodde jeg kom til å velge, Og jeg endte opp med den første! 

Den følelsen jeg hadde igår, som gjør at jeg smiler fra øret til øret og ønsker å kun se meg i speilet hele dagen er bare himmelsk! I tillegg til det så har jeg jo gått ned i vekt og blitt smalere siden sist. Det gjorde at kjolen satt enda bedre! Og jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ta den av! Det gir motivasjon det, og et skikkelig boost. Så igår, etter den deilige fredagstacoen på bordet og en time til Idol sendes på tv, gikk jeg ut for å gå/jogge. Det snødde og var surt, men har man et program å følge så har man det, så da kan man ikke sluntre unna! Og det gikk unna det, og da jeg kom tilbake rakk jeg både tannpussen til guttungen og Idol på tv. Vinn, vinn spør du meg :)

Likes

Comments

Som jeg skrev om igår så var jeg ferdig med C9 for denne gang. Kan garantere at den skal jeg ta flere ganger, men siden bryllupet vårt står for døren snart har jeg tatt C9 to ganger etter hverandre med kun 3 mnd imellom så nå er det greit å roe ned på den biten.. Jeg tar heller steget videre over til Forever FIT 1. Det skal bli spennende. Denne boksen går videre inn på kosthold. Jeg skal telle kcal dag for dag i 30 dager, og det ser jeg ikke på som noe problem. Det har jeg gjort endel tidligere, og for meg er det bare bra å veie mat og telle kcal. Fordi mitt største problem er at jeg spiser for store måltider. Spesielt ved middager, jeg er glad i middag og da spesielt med en god saus eller annen fet mat.

I denne FIT boksen følger det med masse fine oppskrifter på bl.annet shaker og frokost, lunsj og middag. Det som denne boksen er kjent for er treningsprogrammet som blir kalt en "PT på boks". I 30 dager følger det med et ferdig oppsatt treningsprogram som er helt overkommelig å følge. Idag var jeg heldig som rakk å bli ferdig med treningen under formiddagsluren til veslejenta :) Da kunne vi bruke hele resten av dagen sammen og bare kose oss.

En ting som er fint er at jeg er veldig glad for at jeg blir så motivert og full av energi på slutten av C9 så jeg får skikkelig boost til å begynne på Fit. Det skal sies at det er litt av en knallstart for på bildet her vises første dagen, jeg holdt på å dø!! Det ier egentlig mest om hvor dårlig form jeg er i, men det håper jeg bedrer seg etterhvert. Treningsprogrammet er også forskjellige så noen dager er det styrketrening mens andre dager er det cardio. Lørdag og søndag er det fri for all trening og da skal jeg bare nyte det å være sammen med familien.

Det var også litt annerledes idag å spise mer mat igjen, for nå er jeg vandt med shake til lunsj og mat til middag, men idag har jeg hatt 2 shaker og 2 måltider. så skal si det smakte. Har jeg lagt ved et bilde av lunsjen min med kyllingpølser, egg og ananas. Personlig er ikke ananas min favoritt, men jeg fikk i meg halvparten så syns jeg var flink likevel.

Imorgen er det fredag allerede og da er det klart for meg og min nydelige forlover til å hente min ferdig sydde brudekjole. Gleder meg til å prøve den og se hvordan den sitter på nå som jeg har gått ned så mye i vekt/cm!

Wish me luck!


Likes

Comments

Man har jo det målet, det målet man hele tiden higer etter. Jeg ser på bilder fra før begge svangerskapene hvor jeg faktisk hadde klart det. Klart å være nede på den vekten jeg alltid har ønsket. Hvor jeg kan se et bilde av meg selv uten å tenke negative ting eller bli så dårlig at man bare legger det bort eller blar videre til andre bilder.

Jeg har mellom hvert svangerskap hatt de vanskelige kiloene igjen, som jeg absolutt ikke klarer å få bort. Og en hengemage jeg bare gjemmer under en alt for trang bukse. Det er jo beviset jeg har for å ha fått 2 skjønne små, men det holder for meg at de sitter ved siden av meg, jeg trenger ikke den hengemagen for at jeg skal bli påminnet hvor heldig jeg er.

En av grunnene til at jeg begynte å jobbe med Forever er for at jeg ville prøve ut C9 og lære mer om dette. Og for å få motivasjonen til å klare det selv, men også og hjelpe andre med å klare det. For jeg er helt sikker på at det er ikke bare jeg som har vekten som min største fiende! Jeg er nok ikke alene med å legge på meg noen "kjærlighetskilo" eller "litt for mye godteri i helgene kilo", som utarter seg til "litt ekstra godt i hverdagen kilo". Kan tenke meg det er andre enn meg som også er der, og vet du? Det er greit! Jaja, så har man kommet dit da, men hva kan vi gjøre med det? Først måtte jeg bestemme meg for at dette ønsker jeg ikke lenger, jeg vil ned i vekt! Bare det er et langt steg i riktig retning! Så må man finne ut av, hvordan? Jo for min del så var svaret for meg C9. Og det er her veien ned i vekt for meg startet.. Etter bare 9 dager, som var nokså tøffe, men alikevel supermotiverende. Jeg fikk en kickstart! En kick i riktig retning, energien kommer og samme med gnisten.. Jeg klarte å gå ned 3,6kilo og -22cm over hele kroppen! Tenk det, 22cm?? Det er ikke alltid det er kun vekten som betyr noe, men det er disse cm som også utgjør en forskjell! Jeg legger ved et bilde fra jeg nådde målet mitt..

Se her, den hengemagen! For det første er den utrolig forferdelig å se på, men ser dere? Den er borte!!!! Og den skal aldri mer igjen tilbake på min kropp! En ting er at vi er ferdige med å få barn, men en annen ting er at jeg har anlegget til at den kan komme tilbake igjen, så det er viktig å ikke havne i den onde sirkelen. Men motivasjonen min er å se dette bildet. Det hjelper virkelig! En annen motivasjon, det er alle jeg har rundt meg. Min familie, mine venner og faktisk flere bekjente jeg aldri prater med kommer bort til meg nå å roser hvordan jeg ser ut. Og spør meg hvordan jeg har klart det. Mange jeg ikke kjenner vil også klare det samme, og kjenner seg igjen i min historie, og hvis jeg kan hjelpe de ved å legge ut det bilde her på sosiale medier, ja da er det verdt å gå ut av komfortsonen for det! For det funker.. Jeg er en helt vanlig jente, med et helt vanlig hverdagslig liv som klarer det her. Det eneste jeg har gjort, er at jeg er et lite steg foran de andre fordi jeg har bestemt meg! Jeg vil ikke se sånn ut, jeg vil føle meg bedre. Jeg vi ha mer energi til å være sammen med barna mine, jeg vil ha det bedre med meg selv så jeg kan ha det bedre med kjæresten min. Det er mye som henger sammen, og for meg var det først og fremst mitt eget selvbilde!

Men jeg er ikke helt på tuppa, jeg klarer å kose meg under høytider og unne meg noe her og der, det er bare mer kontrollert. I julen så spiste jeg mye fet mat som vi alle gjør, og jeg følte at jeg godt kunne ta en runde til med c9 for å få tilbake den gode flyten, energien og motivasjonen igjen. Og etter 9 dager så kom den igjen, her er jeg; super motivert, masse energi ser fremover og jeg gleder meg til jeg skal hente brudekjolen min å få den på meg. For siden november har jeg gått ned 4.9kg og mistet hele 42.3CM!!! på hele kroppen! Hvis ikke det er noe å rope hurra etter så vet ikke jeg! Jeg er super stolt og selvom jeg trenger å stramme inn litt her og der, så kan jeg begynne å glede meg til sommeren. For jeg er uansett en smalere versjon av meg selv og det skal jeg være stolt av! Håper dette også gir motivasjon til at andre skal sitte med den samme følelsen som jeg har nå :)

Likes

Comments

​Etter mye sykdom i huset med begge barna så ser det ut til at det kanskje snur. Lillegutt har fra slutten av november til februar vært i barnehagen i overkant av 3 uker, resten har han bare vært syk hjemme eller innlagt på sykehus. Og hver gang han blir bedre er det frøkna sin tur. Men nå; håper jeg at det snur. Lillegutt er endelig ferdig med siste runde av antibiotika og tro det eller ei; Lille frøken Iben har sovet 2 hele netter! Det er lenge siden det. Hun har pleid å våkne 2-3 ganger på natten og i tillegg være lys våken å klar for morgen rundt 4-5, men nå har hun sovet hele natten og våkner mellom 6 og halv 7! Det er så vanvittig deilig at jeg har nesten ikke ord. Jeg ber til høyere makter om at det skal vare! 

Håper dere får en kjempe fin lørdag!


Likes

Comments

Tenk, det er allerede snart 3 år siden jeg fødte mitt første barn. Idag har jeg to. Det er Kasper som blir 3 år i mars også er det Iben som blir 1 år i april. Begge er vårbarn, og begge er onsdagsbarn. Begge to ble født med keisersnitt. Med Kasper ble jeg satt igang på mandag, og kroppen min var nok ikke helt klar, for på kontroll tirsdagsmorgen var det skjedd veldig lite. Jeg gikk videre til steg 2 som var tabletter, og da begynte ting og skje. Etter 16 timer var uårt lille gull der, som vi måtte få ut fort på slutten da han hadde høy puls. På nivå fra 1 til 10 lå han på 4 da han ble operert ut, og han måtte pumpes igang. Det var noen minutter jeg ikke visste hvordan livet mitt ville bli fremover. Kom han til å overleve eller måtte vi ta farvel før vi i det hele tatt fikk lov til å bli kjent med han. Men heldigvis, over gangen hørte vi et voldsomt skrik. Fra en gutt som skulle bevise oss det motsatte, han var ikke svak nei. Han var en slosskjempe, han skulle ha begge beina godt plantet på jorden å vise alle hvor tøff han er. Og det viser seg at gutten er sterk både fysisk og psykisk. Men samtidig har gutten en utrolig empati for andre. Han viser at han bryr seg ved å hjelpe noen opp når de faller, og trøste når noen trenger en skulder. Han gir bort kosebamsen sin til den som måtte trenge det. Han er en gutt med mye glede, latter og sjarm. Og han forelsker mammahjertet sitt hver enenste dag. Jeg visste ikke at det gikk ann å elske noen så mye som jeg elsker han. Vår lille prins!

Med lille frøken Iben startet det mandagsmorgen kl 06. Det skulle bli lange timer med stigene kurve av vonde kynnere som ble verre og verre rier. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg ringte til Ahus for å komme inn. Men dessverre var det stor pågang der og siden vi har så kort vei til sykehuset kunne vi vente til det nærmet seg. Dag ble til natt med en søvn som ble avbrutt hvert 4-5 minutt av nye rier. Ut på tirsdags ettermiddag fikk vi endelig komme inn og jeg hadde 4 cm åpning, jeg trodde jeg skulle dø da! Ikke visste jeg hvor vondt det skulle bli på 7cm, for så langt kom jeg aldri sist. Da stoppet det på en god 4'er. Mens jeg jobbet meg igjennom de verste riene med en høy lystgass rus var det akkurat som at jeg gikk ut av kroppen min og så alt utenifra. Så hvordan kroppen min jobbet seg igjennom hver eneste ri, og jeg kan huske at jeg syns det var helt villt! Helt utrolig opplevelse, nesten en sånn ut-av-deg-sjæl-opplevelse faktisk. Tenk hvor sterk kroppen er som kan føde et barn, det er egentlig helt sikksykt og være oppi det, og det er det råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg var så klar for å endelig kunne føde vaginalt. Og jeg jobbet, jeg turnet rundt i sengen for å få frøkna nedover, men til ingen nytte. Med en gang riene var ferdig så smatt hun opp igjen, og det endte med keiersnitt. Det viste seg at frøkna hadde lyst til å stupe ut i supermann stil med armen strak over hodet, og i tillegg lå hun litt skrått. Så ikke rart denne jenta var vanskelig å bryne seg på.

Vi hørte et ordentlig hyl med en gang jenta vår kom til verden, og det var ingen tvil om at det var jente. Jeg husker at jeg la merke til det feminine skriket. Og det søteste av alt var vårt første møte med henne viste hun frem furteleppa si, og den er helt lik storebror sin. Den var så nydelig! Iben lå på skala 10 da hun ble født så fra dag 1 har hun hatt mye futt, og det har virkelig ikke gitt seg den dag idag. Nå er hun snart 10 mnd og super aktiv. Hun er høyt og lavt. Skravler, roper og viser seg frem, danser til musikken og skal være der det skjer. Hun lurer seg bort for å rote ting ut av skapene, stellebagen, kurver o.l. Så hele tiden må vi ha et ekstra øye på denne luringen. Og hun har på lik linje med broren sin, en stor plass i våre hjerter, vår søteste prinsesse! Mamma er så stolt av deg!

Sammen har disse to gullene våre et sterkt bånd. Storebror passer på lillesøster og lillesøster viser utrolig empati for storebror. Hver kveld når Iben skal legge seg gir alltid Kasper hun en kos og nuss på kinnet. Får han ikke gjort det er ikke hans dag fullkommen! Iben krabber bort til storebror og legger begge armene rundt han og skal kose, og hun får god respons fra storebror. Fortsetter det sånn kommer de til å få et enda sterkere bånd med årene, og kan passe på hverandre under alle utfordringene de kommer til å møte på veien på godt og vondt. Det er det om betyr noe! Elsker dere barna våre! Mamma og pappa er så glade for at vi fikk akkurat dere, og at dere er friske og raske. (Utenom den lange syke perioden vi er i nå da) Vi gleder oss til mange flere år sammen, og vi skal gjøre alt vi kan for at de årene skal bli gode og trygge!

Likes

Comments