ALT MAN TRENGER I LIVET

Nå viser det seg slik at det er lenge siden jeg feira bursdagen min. Allikevel klarer jeg å huske det som om dette var for noen dager siden, kanskje fordi dagen var fylt av latter og kos. Det var en helt fantastisk dag for min del, en uforglemmelig dag faktisk. Når jeg ser på disse bildene igjen, får jeg en varm følelse i magen. Det minner om hvor glad jeg er i vennene mine og hvor takknemlig jeg er for hver og enkel. De er alt jeg trenger i livet. Venner og familien min. De jeg prioriterer først av alt. Hvis ikke det funker i det ene, så føles det som om noe blir revet av i hjerte mitt. Jeg kan ikke ha det bra. før alle de personene som tilhører de to prioritetene mine er glade.

Litt mini-dyp tekst, men jaja. - Klem <3


Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments


_ _

Jeg klarer ikke å tenke. Akkurat nå sitter jeg plantet i senga mi og hører på "dype sanger" med dyp tekst. I det siste så har jeg ikke helt visst hvordan jeg skulle takle forskjellige ting i livet mitt. Jeg syntes at alt var så vanskelig. Jeg følte meg som oftes tom i sjela. Som om jeg manglet noe. Det var en følelse som ikke kunne forklares. Jeg syntes alt var så tung og mørk. Så nesten ikke noe lys på enden. Ingenting kunne make me happy for å si det sånn. Ikke engang sjokolade eller pizza, jeg som ELSKER det. Det sier litt om hvor tom jeg følte meg. Jeg vet ikke om det er noe vanlig å føle til dags, men for min del så var dette garantert noe nytt- som jeg ikke hadde lyst å feel again.

Å føle seg helt tom. Tom i følelser. Det er ikke noe hyggelig, fra min "erfaring" er dette en forferdelig følelse. Det er som om alt skjer, mens du bare sitter der og ser det gå foran deg. Du vet ikke lenger hva du skal si, ikke engang tenke- slik har jeg hatt det ganske lenge nå. Det bare oppstod, ut av det blå. Jeg var av og på hele tiden. Humøret mitt gikk fra å være gal-happy til å stenge meg i eget rom og sove. Jeg er glad over at denne perioden er nå over. Nå begynner jeg sakte, men sikkert å føle meg bedre.

Prøver hele tiden å være opptatt med noe sånn at jeg ikke ender værende alene å gruble over mitt ensomme liv i eget boble.

- Vi snakkes. Jeg ville rett og slett bare skrive ned tankene mine, dette er så klart noe nytt jeg prøver meg på her på bloggen.

Likes

Comments

Hei!

Eller ja..God jul dere! Nå er det slik at sist gang jeg var innom blogger her var 30.06.2017. Wow! Det er lenge siden? Det er så sykt mye som har skjedd i livet mitt i det siste, både godt og vondt. Det er så mye. Jeg vet ikke engang helt hvor jeg skal starte.

Jeg tror virkelig at jeg trengte den pausen. Jeg starta i 10-ende og man må være på hele tiden. Man kan liksom ikke bare sløse bort den dyrebare tiden man får. Også var jeg jo helt i starten, visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere alt sammen på en gang. Nå som jeg endelig har kontrollen, så tenker jeg at jeg skal klare det. Jeg går ikke på trening etter skolen, så tid har jeg. Definitivt! Må bare bli flinkere på å sette meg ned å planlegge hva jeg skal gjør da og da.

Året her føler jeg har gådd så sykt fort. Det er som om i det man blunker så har liksom et år passert allerede. Merkelig. Jula har ihvertfall kjørt den. Nå er det over. Det blir ikke jul igjen, før neste år. Vet ikke om jeg skal grynne eller ikke, men lover at tårene presser seg på. Nå sitter jeg og koser meg med godteri og julefilm på senga. Og nytter siste øyeblikket av jula. Iiiik!

Jeg håper at dere har koset dere masse i jula og at den ble bedre enn forventet!

Klem <3

Likes

Comments

​Hei!

I hele dag har jeg gått å grublet på om jeg skulle dele denne innlegget med dere, men det visser seg at jeg har lyst til å få det ut. Jeg vil bare utrykke meg. Si det.

Takk.

I mange år, har jeg alltid lurt på. Hvem er jeg, hva vil jeg gjøre? Hva vil jeg oppnå i det livet som ble gitt meg. Siden jeg var liten har jeg alltid vært ei jente som liker å være sosial og få seg nye venner. Jeg er lett å snakke med, jeg tilgir fort folk og er lett å såre. Jeg vet at jeg kan virke sterk, men det skal garantere deg at det er jeg ikke. Jeg blir fort såret, men hvem blir det ikke? Jeg er bare utrolig lei, av hvordan livet har blitt. Jeg snakker ikke om mitt liv, men generelt hans, deres, hennes, men mest om våres. Se hvordan livet har utviklet seg, hvordan samfunnet vårt har blitt.

Jeg har alltid hatt lyst å starte å blogge. Oppdatere hva som skjer i livet mitt og bare kunne ha et sted å dele alt jeg vil. MEN. Likevel har jeg vært redd, burde jeg eller burde jeg ikke? er det spørsmålet jeg har gått å grublet på i flere år. Jeg turte rett og slett ikke å driv med blogg. Får hver gang, jeg bestemte meg for å gjør det, det som gjør meg likelig. Så tenkte jeg alltid på, hva DE ville si om meg. Hva de ville tenke om meg, hvis de fant ut at jeg driver med blogg.

Man må rett og slett tåle å bli ydmyket, tåle å bli såret , tåle andre's blikk. Sånn er bare livet, ikke alle kan være like glad i deg, Ikke alle kan lik deg og ikke alle kan støtte deg. Dette skulle jeg ha tenkt på, får lenge siden. Da jeg lot andre's blikk. Være det viktigste i livet mitt. Som jeg angrer. Ja, jeg angrer. Angrer. Hvorfor lot jeg det skje? Hvordan kan man la vær å gjør det som gjør DEG glad og tenke heller på hva de andre kommer til å si. Det har vært en sterk periode. De som har fulgt med, litt i livet mitt. Vet hva jeg snakker om. Jeg er glad for at jeg har vært så dum. Jeg lærte av feilene mine. Jeg lærte at, man lever bare en gang..så hvorfor ikke gjør det som gjør meg/deg glad? Jeg lærte at ikke alle liker meg, at jeg er mye verdt. Jeg lærte å tåle, men også være glad meg selv. Så jeg vil bare si takk, takk til dere som var slik mot meg. Får vet dokker hva, uten dere så hadde jeg nokk ikke lært alt dette. Så, igjen takk. Nå sitter jeg her, foran pc-en min. Skriver innlegget her, med et smil rundt munnen. Får jeg er glad og angrer faktisk ikke alt.

- Klem fra Lise

Likes

Comments