Så godt det er å sette ord på mine følelser , få det skrevet ned å tenkt igjennom min reise i 27 år✨

Mamma var aleinemor med meg i mange år , jeg hadde ikke kontakt med min far av forskjellige grunner . Selvom jeg ikke visste det den gang , så har det vært et så stort tomrom som ikke kunne fylles med noe . Mamma kjøpte hus ute på Kårtveit , og så ble hun gravid med Malin . Det er 7 år mellom oss . Når Malin var 9 mnd ble mamma sammen og etterhvert gift med Frank . Sammen fikk de minstesøster Anne Sofie .
Jeg føler og vet at Frank i alle år har prøvd å være der for meg som en far . Han behandlet meg alltid likt som de andre , og jeg føler at han oppriktig ønsket å være den rollen jeg ikke hadde . Jeg husker veldig godt at jeg tenkte at jeg har en far, jeg bare kjenner han ikke. Siden vi bodde såpass nærmt ågotnes suste Merkesdal Transport bilene forbi hele tiden. Jeg kan godt huske at jeg ofte skulle ønske den bilen hadde stoppet og sagt at han var min pappa. Jeg savnet å ha en jeg kunne kalle for pappa, for "alle andre" hadde jo en.
Fra jeg var veldig liten hadde jeg morfar jeg kalte for pappa. Han gjorde det en far skulle gjort . En tålmodig og utrolig snill mann . Vi lekte alltid , jeg kunne alltid søke trøst der , selv i voksen alder . Jeg snakket ofte med han om alt , og han har holdt på alle hemmeligheter . Kranglet jeg og mamma så kom han og han tok alltid min side selvom det ikke alltid var rett 😂

Årene gikk og jeg vokste opp , savnet etter min far ble aldri noe mindre . Snarere tvert i mot.
Tror jeg kan ha vært 10-11 år - en kveld som skulle forandre så masse. Meg og mamma lå å snakket , hun sier " du har en halvsøster og hun har så lyst å møte deg ". Den følelsen kunne ikke beskrives . En storesøster , endelig!! Vi avtalte et møte for hun studerte i Bergen . Vi møtte hun og moren hennes i Bergen og jeg fikk det fineste hjertesmykke . ❤️ selvfølgelig var jeg flau og sjenert men så fantastisk fint når jeg tenker tilbake på det .
En stund etter tok jeg fly til Stavanger og moren hennes Marie hentet meg på flyplassen . Jeg fikk da møte min bror Dag Jarle og Per Åge . Jeg hadde tilogmed Tantebarn . Tårene renner litt nå når jeg tenker tilbake på det .
Det viste seg at de hadde lite og ingen kontakt med vår felles far . Savnet og behovet ble desto enda større . Jeg skulle finne han . Om ikke vi hadde kontakt trengte jeg hvertfall å bare se hvor jeg stammet fra , få litt svar så jeg kunne slutte fred med meg selv .

Faren til Tobias og Lina , Lars , han var veldig interessert i Jakt og vi var derfor i Masfjorden . Jeg var da 17 snart 18 år . Han skulle kjøpe noe jaktløyve . Været var så fint , jeg tror dette var i juli . Vi var på en badestrand med Tobias og hadde det kjekt . Utadvendt som jeg er så snakker jeg jo med alle som vil . Var en mann der som spurte om jeg kjente noen der inne. Jeg fortalte litt om min far og at jeg trodde han bodde i nærheten . Han lirte fra seg noe om at han pleide å spise middag på Risnes og jeg helt sikkert kunne treffe han der . Godtroende som jeg er så reiste vi bort der. Hvordan kunne det liksom være mulig at tilfeldighetene skulle ha det til at vi da skulle treffes?
Vi kom der og ingen bil som han hadde beskrevet var der . Åpenbart egentlig men håpet var jo der selvfølgelig . Vi ruslet litt og såg på båtene . Vi setter oss i bilen , og der er da hjerte mitt stopper litt opp. I speilet kommer bilen mannen har beskrevet . En svart pickup med logoen Merkesdal Transport . Min far , han jeg hadde ønsket å møte i nesten 18 år , han var bare noen meter unna meg!!! Hjerte hoppet og tårene presset på. Så kom nervøsiteten . Det var nå eller aldri . Lars ba meg løpe ned , jeg sa nei nei nei men mens jeg sa det så gikk kroppen ut av bilen , som jeg ikke klarte å styre det. Jeg gikk ned . Jeg banket på vinduet og der satt han . Jeg kan huske at det var noen store øyne som stirret rett i mine . Jeg får gåsehud bare av å skrive dette . Jeg spurte om han het Ole magnar og han svarte ganske raskt ja . Jeg tok han i hånden og presenterte meg som Lisa Marie , datteren din. Det såg ut som mannen gikk i sjokk , og nesten hjerteinfarkt . Han sier dette måtte være en spøk, og jeg stammet og skalv . Gikk derfra med mange spørsmål . Redd og nervøs, helt ordløs . Jeg fikk summet meg litt og gikk ned igjen til spisestedet. Vi snakket litt sammen for da hadde begge fått tenkt litt.

Det gikk noen dager og jeg reiste inn igjen til han på besøk . Siden den gang har vi har kontakt og jeg tok lastebil lappen og begynte å kjøre for han .

Jeg var så stolt av å kjøre med Merkesdal logoen . Endelig var det meg som suste i de bilene rundt ågotnes område , og vinket og fløyetet på barn som gikk langs veien ❤️


Jeg er veldig stolt av at han er pappaen min, og jeg elsker de klemmene jeg får , da er jeg trygg. Livet mitt er komplett og jeg fant meg selv.

En pappa er like viktig som en mamma , selvom en mor kan erstatte mye så er det ofte viktig å vite hvor man stammer fra . Jeg fikk plutselig vite om en så stor slekt , og jeg synes det er veldig fint å følge livene deres på Facebook :)

Dette var et sammendrag av den historien , selvom det er mye mye mer jeg kunne skrevet .

Ole Magnar, sognekonge og pappa - jeg setter veldig stor pris på at du tok meg inn i livet etter så mange år. Selvom det har vært en del hindringer for at vi skulle ha blitt enda bedre kjent så setter jeg stor pris på de samtalene , historiene og bekreftelsene fra deg . Du stresser en del i hverdagen men når du er rolig så er det så godt å snakke med deg . Jeg har blitt veldig glad i deg , og du betyr masse for meg .


Jeg legger ved noen bilder av oss , både morfar , ungene og meg + min far ❤️❤️



Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

For en respons på bloggen , jeg er helt ydmyk og overveldet ❤️ Tusen takk for hver eneste kommentar, melding , klem , samtaler og alle som har trykket liker ❤️ Det føles så bra at så mange bryr seg om oss!

Mitt forrige innlegg handlet mest om det å få barn i en ung alder , og attpåtil få et barn med spesielle behov . Jeg har en mamma , en mamma med stor M! Hun har stått ved min side fra dag en , hun har vært med på alt som hun kunne , hjulpet og gjort det som stod i hennes makt for at dette skulle gå så bra! Uten henne vet jeg ikke ❤️ Jeg tror ikke min egen mamma vet hvor stor pris jeg setter på henne. Jeg er kanskje ikke flink nok til å vise det , for hun er den som står meg nærmest og derfor er det ofte sånn at hun får det meste av min frustrasjon . Om hun fortjener det ? Nei . Overhode ikke. Men jeg vet at hun er der for meg likevel . Et snillere menneske enn mamma , en dame med hjerte av gull for alt som lever , en støtte og et behagelig vesen . Min støttespiller og min trygghet . Det er mamma . Jeg elsker deg mer enn noen , og jeg skal bli enda flinkere å vise det❤️❤️ ikke det at jeg ikke viser det i det hele tatt , det gjør jeg , men det er noe jeg ønsker å bli enda bedre på ❤️

Jeg fortalte Tobias om denne bloggen , og satt meg ned med han og Lina for å lese denne til de . Jeg fortalte de begge hvor høyt jeg satte pris på de , og håpte at de synes det var greit at jeg la litt ut om våres liv . Jeg ønsker også at de senere skal kunne lese tilbake på det jeg skriver .
Men ja , vi satte oss ned - og jeg begynte . Etter noen få setninger hørte jeg de svelget godt og jeg kunne se i sidesynet at de begynte å grine. Jeg tok de i hendene og fortsatte . Jeg leste hele innlegget og tårene rant fra oss alle 3 ❤️ Det føltes så godt å lese noe opp av hva som har vært tidligere. Jeg følte meg på en måte som en 3 person , visst dere skjønner .
Tobias kom med verdens fineste kommentar ; " du har ikke hatt det lett du mamma , alt dette har du gjort for meg , du fikk meg og ble mamma . Du er en ekte mor . Du er min favoritt " ❤️ hvilke ord er bedre enn akkurat de barna sier til deg . Vi hadde oss en lang samtale om fortiden og summerte frem til der vi er i dag . Fytti rakkeren så mye som har skjedd på 10 år .

2009 fikk jeg Lina. Lina har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet for . Når man har et barn som krever mer så blir ofte den/ de andre satt litt til siden helt ubevisst . Jeg føler jeg har klart å inkludere henne, men klart det har vært masse for hun også . Lina er utrolig omsorgsfull og snill . Hun er en super søster og det forholdet vi har bygget nå i 8 år er unikt . Og utrolig sterkt . Jeg føler selv at jeg er blitt mye mer bevisst på å ha dager der vi gjør jenteting og noen ganger har vi jentedager ❤️ på jentedagene er det hun som er sjef og guide. Jeg er bare økonomiansvarlig 😂 selvom det ikke er ofte, setter de dagene så mange følelser i gang og jeg er veldig glad for de timene vi har aleine 🙌🏻

Jeg ble aleinemor noen år etter , og så traff jeg min store kjærlighet . Jeg fortalte tidlig at jeg hadde 2 barn , men det var aldri en hindring. En klok dame sa til meg" det skal et stort hjerte og sterk mann til for å ta til seg barn , og spesielt et barn som krever ekstra ". Dette gjorde Roy på en helt spesiell måte ❤️ han fikk raskt veldig tett kontakt med spesielt Tobias . De har mange samme interesser og Roy er veldig tålmodig .

Noe av det jeg mest fikk høre som geavid 16 åring var at jeg aldri kom til å få meg jobb, eller kjøpe eget hus . Det var mitt store mål å motbevise. I 2013 begynte jeg å kjøre lastebil for Merkesdal Transport , et familie firma. Jobber for min far og min halvbror. Det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg for det er et kapittel for seg selv :)

2014 stod huset vårt ferdig bygget på Haganes og jeg kunne skrive Facebook statusen som jeg hadde ventet på i så mange år ⭐️ et lite krypinn med mye kjærlighet❤️ jeg hadde motbevist disse skeptikerne 👌🏻😂 Den følelsen fortjener alle verdens hesjtags og litt til 😃 samme år ble jeg gravid med Nicklas som ble født i sept 2015 .
April 2017 ble Savannah født ❤️
Dette vil jeg også skrive mer om - i et eget innlegg :)

Sum og summarum- jeg er utrolig heldig som har det livet jeg har❤️Jeg har fått 4 gode snille barn , jeg har en familie som har stått støpt som fjell i ryggen hele veien , og jeg har alle andre som bryr seg om oss, det føles så veldig godt.

-L

Likes

Comments

⭐️Obs langt og rotete følelsesinnlegg✨

Jeg ønsker egentlig å ta dere med tilbake til 2006/2007.

Jeg ble gravid som 16 åring , 16 år - ingen erfaring og veldig uviten . Uviten om hva min skjebne var . En ganske vanlig onsdag, 1 november .2006. 25+3 uker på vei med Tobias Emil. Jeg gikk på videregående og var derfor utplassert i en barnehage en dag i uken . Denne som alle andre var vi mye ute å lekte den dagen. Formen var kjempe fin . Var oppe hos barnefar på kvelden og skulle overnatte der . Helt uten forvarsel begynte fostervannet å lekke . Etter mye om og men kom mamma og de ringte etter ambulanse . De kom og tok med meg til sykehuset . De konstanterer at det var forstervannet som gikk. Heldigvis så skjønte jeg ikke alvoret der og da , ikke før mange uker etterpå .

Jeg ble liggende på sykehus i 8 dager med mye antibiotika , blodprøver og lungemodningssprøyte , i tilfelle Tobias skulle komme så tidlig. Formen var bra og jeg ble da sendt hjem igjen med kontroller på Haukeland flere ganger i uken . I 9 uker gikk jeg sånn . Etter 9 uker med lekkasje hver eneste dag valgte de å sette i gang fødselen , 27 timer med rier og grusomme smerter var endelig Tobias Emil født - 2540 GR og 47 cm ren lykke! Over natten ble jeg "voksen " og følte en kjærlighet bare foreldre kan føle ❤️

Tobias slet litt med pust og ble derfor lagt i cpap og på nyfødtintensiv i 14 dager . Jeg fikk heldigvis bo der oppe og starte reisen sammen med han ❤️ Vi fikk komme hjem og hadde masse kontroller på helsestasjonen .

Noe var galt , veldig galt og vi reiste kjapt til lege igjen . Da var han bare 5 uker og fikk påvist RS virus . Han ble såpass dårlig at han måtte i cpap igjen . Superhelten kjempet seg tilbake til livet og ble endelig bedre etter 8-9 dager .
Sykehus livet er ikke for hvem som helst, utrolig vanskelig å stå på sidelinjen og se at barnet ditt ha det så fælt 💔

På helsestasjonen såg de at noe var galt med synet . Øynene var på en måte bakover , og han kunne ikke feste blikket . Vi ble sendt til fysio og øyelege . Dette skulle vise seg å bli en stor kamp i over ett år. Fysio trente med han flere ganger i uken , vi var på Haukeland men de kunne ikke finne noe galt . Noe i mammahjerte sammen med andre fagfolk kunne skjønne at noe ikke stemte . Vanskelig i en alder av 16 år å bli hørt . For hva vet vel jeg. Følelsen ble sterkere og sterkere , vi møtte mer og mer motstand . Noe var galt , virkelig galt . Gutten lå på matten , smilende og fornøyd men utviklet seg ikke som han skulle. Tilslutt , tok de MR. Der viste det seg at vi hadde rett. Tobias Emil fikk diagnosen Cerebral Parese ( spastisk diplegi ) . Verden raste og tårene tok overhånd . Ikke bare fordi at jeg synes dette var en grusom beskjed men også for en slags lettelse visst man kan si det. Nå kunne vi få riktig hjelp . Samtidig gjorde det så vondt , for alle tar det som en selvfølge at man får friske barn .
Det gjorde så vondt for jeg ikke ante hva dette var , hvordab dette ville bli, hva vi måtte gjøre . Tusen spørsmål men ingenting kom ut . Vi reiste hjem , og fikk ganske raskt time på habiliteringstjenesten , det som skulle vise seg å være en av de beste tingene og den beste hjelpen vi kunne fått .

Vi fikk ganske tidlig beskjed om at Tobias muligens ikke kunne klare å gå uten hjelpemidler . Vi søkte om både det ene og det andre , var på mange habiliteringsopphold, trente hos fysio og i barnehage - vi har prøvd alle mulige skinner på beina som ikke vi fikk til å funke så godt - og jeg er så heldig å være mor til et stabeist uten like . Denne gutten skulle gå, det var målet - "koste hva det koste vil" . Det gikk noen år så slapp han seg . TOBIAS KUNNE GÅ!!! Han gikk haltende og litt skjevt , men han kunne komme seg fram .

Nå er han snart 11 år , fortsatt gående men litt avlastning i rullestol, med skinner som han tidligere nektet . Tobias er min motivasjon , min klippe , den jeg ser mest opp til her i verden .

Når man er mentalt frisk er det vanskelig å godta at man er litt anderledes. Tobias har drømmer som andre 10 åringer , hans lidenskap er fotball . Han er med på Brannkamper og ser kamper på TV . Tror han kan navnet på nesten alle kjente fotballspillere , hvor de står og hva de gjør. Hans drøm er å bli en fotballspiller . Dessverre spiller ikke kroppen på lag, og derfor prøver vi å motivere han til å heller se på fotball. Hans store drøm er en dag med en spiller , oppleve det på nært hold . Og jeg er sikker på at den dagen vil komme for Tobias har vist meg at alt er mulig .

En mer snill og omsorgsfull gutt skal man lete lenge etter. Han vet ikke hva godt han kan gjøre for andre mennesker . Han som er "dårlig " til beins er den første som løper og gjør noe , selv om han ikke trenger . Og det tenker jeg er viktigere enn alt annet som er fysisk.
I denne fæle verden med mye sprøe folk trenger vi flere som Tobias . Han trenger bare litt ekstra tilrettelagt hverdag for at han skal gjøre ting vi andre ser på som en selvfølge . Livet er ingen selvfølge og vi må ta vare på hver dag . Jeg kunne ha mistet Tobias den gangen , siden fostervannet gikk så tidlig . Skadene kunne vært mye verre , og jeg er så utrolig takknemlig for å være mamma til akkurat han .
Skulle ønske han såg på seg selv slik jeg ser han. Det er neste mål - for du er god nok akkurat som du er ❤️

Dette ble litt rotete og jeg kommer garantert til å skrive mer etterhvert. Ganske tøft å tenke tilbake på alt som har vært , for det har vært mye! Men jeg ville ikke vært det foruten. Dette var min skjebne , jeg skulle være så heldig å være utvalgt til å være en sterk mamma til en fantastisk CP gutt. Det skulle gjøre meg til den jeg er i dag , og det takker jeg Tobias for. Han har gjort meg til en som står oppreist i den værste stormen for så å nyte solen når den skinner 🌸
Jeg er heldig som får dele denne reisen sammen med deg og dine 3 søsken - se dere vokse opp sammen og bli gode mennesker ❤️

Takk for at du tok deg tid til å lese. Det betyr mer enn du tror .

-L

Likes

Comments

Hei :)

Hvem skulle trodd dette ? Jeg som ikke er så kjent med dette å skrive en blogg. Men ofte har jeg mye på hjerte som blir skrevet i statuser på Facebook , og mange har sagt jeg burde lage meg en blogg. Så får de som ønsker følge med når jeg kommer med mine ord ❤️

Jeg kan kort presentere meg :)
-Lisa Marie Solsvik
-27 år
-mamma til 4 barn
-lastebilsjåfør
-Samboer med Roy Atle
- bor på Sotra utenfor Bergen

Håper det blir litt interessant det jeg skriver om innpå her , er veldig god terapi å skrive ned ting , for så å lese tilbake på det selv :)

❤️

Likes

Comments