...vi er bare i ferd med å utvikle oss

Så mange unnskyldninger. Så mange grunner på at vi ikke er nok. Så mange løgner forteller vi oss selv. Og hvorfor? Hvorfor er det at vi overbeviser oss selv at vi er uverdige av lykke, kjærlighet, aksept? Hvorfor tror vi at vi må nå et bestemt punkt, være på en bestemt måte, få en viss ting, ha et visst nivå av selvtillit, bare for å være ok, bare for å gå videre, bare for å være sammen med noen andre, bare for å leve et godt liv?I stedet for å ta sjanser holder vi oss tilbake. Vi sier at vi ikke er på det tidspunktet ennå, eller at vi ikke er forberedt. Vi overbeviser oss selv om at det er noe å være redd for, noe som ikke stemmer, og vi må fikse det før vi tar et skritt fremover.I stedet for å jage drømmer, forteller vi oss selv at vi må vente. Vi tror at det er kommer en tid i vår fremtid hvor alt kommer til å falle på plass og gi mening, og da, og bare da, kan vi nå våre drømmer.

I stedet for å bli forelsket, forteller vi oss selv at vi ikke er rede til å elske. Vi forteller oss selv at vi må finne ut hvem vi er, og elske oss selv i totalitet før vi kommer inn i et forhold. Men alt dette er komplett dritt. Fordi vi kommer aldri til å få alt på plass. Vi kommer aldri til å nå dette punktet der livet helt gir mening, alle stjernene er justert og vi elsker hver eneste del av oss selv uten å feile. Vi kommer aldri til å ha dette "perfekte øyeblikket" fordi perfekt ikke eksisterer. Og det er derfor vi må gå, hoppe, komme fram til drømmer og mennesker og ideer og nye baner. Vi endrer og vokser kontinuerlig - og i stedet for å la dette holde oss tilbake, må vi bruke det til å drive oss fremover.


I stedet for å tenke at vi må gå tregere, eller vente, eller vær forsiktig, må vi ta sjanser. Vi må lure på "hva hvis" og faktisk gå for det; vi må prøve og noen ganger mislykkes og deretter trekke oss tilbake og begynne igjen. Vi må stole på at vi er sterke nok til å overvinne hindringene, for å endre retningen av våre liv, for å være bedre enn vi var. Vi må utforske nye ting og forhold, selv om vi ikke helt og fullt elsker oss selv, selv om vi er redde, selv om det ikke kan fungere. Vi må forfølge de tingene vi har lidenskapen for, selv om vi er nervøse eller føler at vi ikke er "klare" eller "ikke god nok" ennå. Vi må forstå at vi fortsatt oppdager deler av oss selv, men det betyr ikke at vi er noe mindre hele. Vi var aldri, er aldri ufullstendige. Vi utvikler oss, ganske enkelt.

Vær så snill å ikke tro at du må være denne selvopptaksfulle, selvrealiserte personen uten feil før du går fremover i en retning du vil ha. Du kommer ikke til å finne ut av det hele. Du kommer ikke til å føle deg perfekt, eller helt elskelig hele tiden. Du skal ikke alltid gjøre eller si det rette. Du kommer ikke til å være en perfekt, kompatibel person for alle du møter. Og det er greit. Fordi vi er ikke en fast, endimensjonal person. Vi er ikke bare en pose med bein, som skiftes meningsløst i vinden. Vi er ville. Vi er vakre, skumle og lyst og øm og en blanding av alt i mellom. Vi lærer fortsatt hvem vi er, og lærer fortsatt å godta verden rundt oss, lærer fortsatt å elske og la lyset komme inn. Vi lærer fortsatt hva det betyr å stole på oss selv, å stå stolt, for å finne balansen vår i en verden som fortsetter å snurre. Og dette vil fortsette å være en utfordring når vi vokser. En utfordring som du vil gå på, trinnvis - ikke til "fullstendighet", men til aksept av ditt evigvarende, vakre rot.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Bildet til venstre: første dagen på trening etter fødselen. Bildet til høyre: 5 måneder etter fødselen

Jeg har trent siden jeg var 15 år. Har egentlig aldri vært fordi jeg ville oppnå noe, men jeg trengte en hobby. Når jeg begynte å se fremgang ble det så gøy, siden da har jeg trent. Om jeg ikke hadde mulighet til å dra på treningsstudio, trente jeg hjemme. Det var ingenting som skulle hindre meg. Så da jeg ble gravid, tenkte jeg også det samme. Tror ikke jeg helt forstod hva det egentlig betydde å gå gravid. Jeg klarte å trene frem til starten av åttende måneden, da sa kroppen stopp. Uansett hvor mye jeg prøvde å komme meg ut, klarte jeg ikke. Var alltid så søvnig, trøtt, tissetrengt og ville bare tilbake til sofaen.

Når jeg fikk Trinity, trodde jeg også samme månede skulle jeg tilbake på treningsstudio. Hadde planlagt alt dette så fint i hodet mitt. Uheldigvis gikk ting ikke så planlagt. Trinity er egentlig ikke en kravfull baby, men overgangen til morsrollen var. Det tok mye av tiden min, det å måtte venne seg til å helle sove når babyen sover, våkne netter og hodepine. Da ble det ikke trening på meg før Trinity ble 3 måneder. Det viktigste var (fortsatt er) er at jeg ikke mistet motivasjonen til å trene. Med alt som foregår rundt meg, som skole, eksamener og Trinity; blir det plutselig mye å håndtere. Da er det greit å ha treningsstudio, hvor man kan komme seg litt bort, fokusere på seg og prøve å bli en bedre person.

Treningen så langt har jo gått veldig opp og ned. .Er jo trossalt slik når man har barn, er hun syk blir man hjemme, så blir en selv smitta og kan ikke trene. Jeg prøver å trene 4 ganger uka, med korte økt. Ca 1 og halv time, grunnen til dette er at jeg merker at energien min er ikke lik hva det var før jeg ble mamma, og det er forståelig. Har et barn som krever mitt oppmerksom og kose stunder. Og jeg rekker å gjøre skole arbeid i god tid uten å bli sliten. Alt i et er jeg veldig fornøyd med hvor flink jeg har vært, og jeg vet at alle har forskjellig kroppsfasong og progress kommer annerledes frem. Jeg skal prøve å ha måndtlig oppdatering av treningen og hvordan jeg ligger an, bilde kvaliten skal også bli bedre. Jeg lover 😁

Likes

Comments