Like mye som jeg elsker snø, hater jeg det. Når det først begynte å snø igjen etter nyttår, var det så spennende å se på. Hele byen gikk fra å være nesten bar bakke til et hvit tykt lag, når jeg kikkert ut av vinduet var det så fint at jeg ble forelsket på nytt. Det var veldig fint i noen timer, til og med når jeg skulle trille lille T til barnehagen. Men timene gikk og snøene gav seg ikke, det ble bare mer og mer for hver time. Neste dag var det helt likt, det var som om himmelen hadde spart opp så mye snø at nå gadd den ikke mer. Det ble så masse kaos ut av det, biler som ikke ville starte, barnevogner som ikke kunne trilles og busser som aldri kom fordi de satt fast. I skrivende stund er det tre ledninger ved oss som har falt, 4 trær som har falt og alle gå veier er nesten stengt. Jeg tror jeg snakker for alle som bor i byen at det må ikke komme mer snø nå, vi er ikke like godt forberedt som folk som faktisk er vant til så mye snø.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Jeg har vært så stressetde siste dagene, og det har virkelig ødelagt dagene mine. Det har blitt så mye at jeg måtte komme hit for å få det ut. Det hjelper å skrive det. Jeg er så veldig flink til å stresse over ting man ikke trenger å stresse med. Det er det jeg føler jeg har gjort nå, samlet alt jeg er bekymret for i en liten boks oppi hodet og de går rundt og rundt og minner meg på at jeg må stresse om disse tingene. Det er jammen slitsomt å tenke så mye hele tiden. Nå som dt nyet året har kommet, har vi jo fått planen på hvordan vi skal skrive bacheloroppgaven, og begynner å ta og føle på angsten for fullt. Ikke bare skal jeg skrive en oppgave til (som jeg ikke enda helt vet hva skal handle om), men jeg har to eksamner til emner jeg ikke forstår et mukk av. Det er liksom bare å knipe sammen og holde ut bachelorgradens siste 40 studiepoeng, men jeg klarer ikke å mobilisere. Og hvis ikke jeg klarer å mobilisere nå, bare 3 måneder til, må jeg faktisk suse rundt sammen med de andre hjernedøde zombiene på lavere grad på Blindern ETT HELT ÅR TIL før det kan bli noe av meg slik som jeg stresser.


Likes

Comments

Juletiden er over oss. Det er en glad tid på året. Du kan føle det overalt hvor du går. Blinkende lys, travle kjøpere, og barn som er ivrige etter at Julenissen kommer. Folk ser ut til å være litt snillere og spennende i denne sesongen.

Julen er vanligvis en glad tid på året, men for mange kan det være en trist påminnelse om ting som er tapt og uoppnåelig. Mange ganger får juletiden oss til å stoppe og realisere alt vi gjør og ikke har. Noen husker deres kjære som har gått bort og ikke kan være med dem. De spilte en viktig rolle i deres liv, og når de forlater dem, vet de ikke hvordan de skal fortsette uten dem. Julen er en tid som ofte minner oss om hvor sterke relasjoner kan være mellom de du elsker og de som elsker deg. Du savner dem ved julebordet og reflekterer om minner du delte med hverandre.

Vår økonomiske kamp som virker uunngåelig eller dårlig helse som hindrer oss i å nyte alt livet tilbyr, kan gjøre ting spesielt vanskelig i løpet av denne tiden av året. Å gi og motta gaver er en vanlig ting å gjøre i denne sesongen, men noen ganger fører dette til dyp nød og fortvilelse for de som ikke er økonomisk i stand til å holde seg til kravene til det som forventes i løpet av julen. Den enslige mammaen som oppdrar tre barn alene, jobber to jobber, eller pappa som nettopp har mistet jobben sin og sliter med å støtte sin familie, kan finne denne tiden av året veldig vanskelig, og ydmykende. De fleste av oss ønsker å gi våre nærmeste hva dem ønsker fordi vi elsker og bryr oss om dem, men noen ganger er det ikke mulig


Noen ganger er vi skuffet, ikke fordi det vi får er dårlig, men fordi våre forventninger er på feil sted.

Noe å ta bort fra kampene du måtte møte, er evnen til å ha en konstant holdning til takknemlighet og realistiske forventninger til livet ditt. Ingen sa at livet var lett, vi er alle sannsynligvis mer enn klar over det akkurat nå. Å vedta en ånd av takknemlighet, vil hjelpe deg med å holde deg i riktig sinnstilstand og fokusert på de fantastiske tingene du allerede har, og du har allerede blitt. Mer enn noen annen tid på året, tror jeg at julen kan gjøre mye for å lære oss om forventninger og takknemlighet. Å være takknemlig er ikke alltid lett. Å bli stadig bombardert og forventes å være mer enn du er og har mer enn du har, kan være forvirrende og mentalt og følelsesmessig utmattende. Det er her forventningene kommer inn. Selv om du må definere dem for deg selv, oppfordrer jeg deg til å sørge for at du alltid vurderer dine forventninger mot hva som er ekte og ikke. Ikke bli villedet av det samfunnet mener er riktig for ditt liv. Ta kontroll over dine forventninger og la dem aldri bli materialistiske eller defekte.

Selv om juletiden kan knuse hjertet ditt, kan det også være en tid med stor glede og takknemlighet hvis du er fast bestemt på å leve med en takknemlig ånd. Elsk hvem du har og hva du har, aldri slutte å takke. Livet er vakkert vakkert.

Likes

Comments

Morfar og Farfaren til Trinity bor nå to timer unna oss, og det er mange timer. Når du har en liten en i baksetet, føles det enda lengre. I starten var det veldig lett fordi hun sov hele tiden og gråt bare når hun var sulten eller hadde full bleie. Men ettersom hun har begynt å bli litt større, mer aktiv og nysgjerrig på alt har det blitt vanskeligere. Jeg lærte fra sist gang vi kjørte at det er visst bra å ha en plan og en slags struktur på ting som kan distrahere henne. Så her har jeg kommet opp med noen tips om hvordan å ta en biltur med 1,5 åring!

Kjør om natten. Det viktigste, hjelpsomme og beste tipset jeg kan gi deg er å kjøre om natten. Dette er bra av flere grunner. Først kan barnet ditt sove hele veien, og du trenger ikke å bekymre deg for å mate hun, høre på hun gråte fordi hun vil ut eller ta hun ut hver gang dere skal fylle på bensin. Vi kjørte med denne såkalte planen vår for første gang når Trinity nærmet seg 9 måned og det endret turen vår totalt. Vi kunne nyte hverandres selskap, lille T sov hele veien, og vi måtte bare stoppe for å bruke på toalettet og fylle på bensin. En annen god ting med å kjøring om natten er at så lenge du har litt snacks, trenger du ikke å stoppe og kjøpe et helt måltid (eller to). Du sparer tid og gjør det enkelt!

Ta med leker. Om dere ikke kan kjøre på natta, eller at barnet ditt våkner, må du sørge for å ta med leker, spennende leker for å distrahere den lille. Spennende leker er alltid bra for lange turer fordi da har de alltid noe å holde på med.

3. Behagelige klær. Hvis du skal kjøre gjennom natten, foreslår jeg sterkt at du bare legger ungen i pyjamas. Hvis ikke, er andre behagelige klær (som en ullsett) det beste. Bilstroppene skal holde dem stramt og tettsittende, og du vil jo gi barnet ditt komforten. Jeg vet ikke med dere, men jeg er alltid i bedre humør når jeg har på komfortable klær i bilen. Hvorfor ville det være annerledes med barna våres?


4. Ta med snacks for dere og ungene. Alltid sørg for at du har gode, sunne snacks for å holde deg og din barnet mett og glad. Min kjære og jeg tar vanligvis med vannflasker, youhurt poser(til T) og en pose med forskjellige snacks. På den måten trenger vi ikke å kjøpe ting på vei og vi sparer penger på det. Greit med litt variasjon. Ta med både salte og søte ting. Dette gjelder også for småbarns snacks. Noen ganger er lille T veldig spesifikk på hva slags snacks hun vil spise, så du vil sørge for at du har mye for dem å velge mellom. Forhåpentligvis kan du kjøre gjennom natten uten å trenger å bekymre deg for å mate barnet ditt, men dere må jo fortsatt spise, så sørg for at dere har litt gode energi selv

5. La det være ledig sete ved barneseten for deg. I tilfelle den lille våkner opp eller bare blir super gretten. Da er det greit at en a dere kan være i stand til å sitte der og holde barnet opptatt og glad hvis behovet oppstår, og hvis dere har pakket baksetet fullt av ting, vil du ikke kunne ha plass, og da må dere kanskje bare sitte der og lytte til henne gråte og skriker.


6. Gjør vinduet mørkt. En ting vi la merke til da vi kjørte gjennom natten, var at noen ganger da vi stoppet for å fylle opp med gass, så skinner lyset fra bensinstasjonen ned til høyre på lille T's ansikt. Så noe du kanskje vil vurdere, ruller et håndkle eller et lite teppe opp i vinduet slik at når du stopper (eller det er lys på veien), vil de ikke skinne rett i barnas sovende ansikt.

6. Har alltiden plan B. Som å ta med ting du vanligvis ikke lar barnet ditt få, det vil berolige dem umiddelbart. For oss er det iPad og episoder av poppeloppane. Jeg liker ikke å la henne leke med ipaden, men på nesten slutten av bilturen blir hun veldig rastløs og vil ikke mer, uansett hva vi gjør; alt blir feil. Da virker ipaden med NRK super som en sjarm. Og ja, dette er siste utvei.

Likes

Comments

Jeg er ikke en morgenperson av meg selv. Jeg ble ikke født til å elske denne livsstilen. Jeg pleide å hate morgen! Da jeg var yngre, betydde morgen alltid at jeg måtte gjøre noe jeg ikke ville gjøre, være et sted jeg ikke ville være, eller bare utføre ting generelt. Verden ønsket for mye fra meg i på morgen! Før Trinity var jeg sent oppe, sov til klokken 13, og til slutt rullet ut av huset midt på ettermiddagen. Verden ble levende om kvelden, jeg levde for nattens glamour. Morgenen var ikke engang på min radar, kjente dem ikke.

Jeg forstod meg ikke at på morgenfugler og følte egentlig synd for dem. Morgener var for tapere. Jeg trodde morgener var kjedelig, stiv og gammel. Fordi hvilken ung og levende person vil velge å forholde seg til morgen? Hvem ville frivillig signere sitt navn under "morgen" på livets papir? Æsj. Tenkte alltid "Morgener kan dra hvor peppern gro."


Helt til:

Jeg fikk barn. Jeg vet ikke om du har møtt unger før? (noe barn for den saks skyld), men de gir egentlig faen ... bryr seg ikke om hvordan voksne føler på morgenen. T kom inn i denne verden og trakk den teppet rett under meg. Jeg følte at jeg stirret på morgendød i speilet og jeg var rett og slett sinna. Jeg tenkte til megselv flere ganger; "I hvilken grusom verden er dette som gjør at jeg må takle morgen?" Men jeg gjorde det, som alle av oss gjør som foreldre. Jeg rullet over klokka 6 for å starte på frokost og skru på TVen. (nb: Jeg lurer på om forskerne noensinne har studert hvorfor barn våkner opp med store appetitt og monstrøse energiformer klokka 6.00?) Hvis jeg hadde energien til halvparten av små barns så tidlig på morgen, ville jeg ha erobret og eid verden nå.

Uansett, i begynnelsen av foreldrerollen fryktet jeg aller mest dette. Men på en eller annen måte, i løpet av årene skjedde noe interessant, og jeg vil gjerne forestille meg det som den søteste gaven. Min verden ble vendt opp ned da jeg sluttet å klage, tok imot skjebnen min og åpnet øynene mine til skjønnheten om morgenen. Overveldet med stresset som kommer i foreldrerollen, møtte jeg noe jeg aldri hadde tenkt på. Fred og ro på en morgen. Min flukt, min tilfluktssted. Har du noen gang stått stille så tidlig og tatt alt i? Morgener er helt vakre! Jo mer jeg lever, jo mer setter jeg pris på dem.

Noen grunner på hvorfor jeg nå synes det er best å være en morgenfugl:

Kaffen.

Det er ingenting i hele verden som er mer deilig å våkne opp til. Kaffe er en av de beste oppfinnelsene noensinne laget, og det er enda mer deilig om morgenen! Det får meg til å gå, det gir meg energi, det gir meg mer liv!

Alt er vakrere og ferskere om morgenen.

Trærne, himmelen, luften. På sommeren føler jeg meg så mye bedre om verden og meg selv når jeg går ut i morgensolen. Solnedganger er romantiske, men soloppganger gir meg håp og liv. De er et mirakel, og jeg føler meg så takknemlig for å ha klaer enda en annen dag.

Stillhet er avhengighetsskapende. Med den best livligste 1 åringen og kaoset i huset, LEVER jeg for de stille morgenene. Jeg kan tenke, høre og motta. Hodet mitt føles krystallklart og det er utrolig herlig. Noen ganger våkner jeg selvfølgelig super tidlig i helgene for bare å stjele noen stille øyeblikk. Det er en fantastisk tid å være alene.

Jenta vår er lykkeligere. Når T endelig ruller ut av sengen, er hun full av solskinn og smiler, langt fra raserianfallet hennes som kvelden bringer. En god natts søvn går langt. Når hun er glad, er vi glade.

Akkurat nå som det er eksamensperiode, så er det best å lese på morgen, og jeg får så god tid at jeg faktisk kan lese en lang setning og forstå det uten å lese det mange ganger fordi Trinity tuller og herjer.

Likes

Comments

...vi er bare i ferd med å utvikle oss

Så mange unnskyldninger. Så mange grunner på at vi ikke er nok. Så mange løgner forteller vi oss selv. Og hvorfor? Hvorfor er det at vi overbeviser oss selv at vi er uverdige av lykke, kjærlighet, aksept? Hvorfor tror vi at vi må nå et bestemt punkt, være på en bestemt måte, få en viss ting, ha et visst nivå av selvtillit, bare for å være ok, bare for å gå videre, bare for å være sammen med noen andre, bare for å leve et godt liv?I stedet for å ta sjanser holder vi oss tilbake. Vi sier at vi ikke er på det tidspunktet ennå, eller at vi ikke er forberedt. Vi overbeviser oss selv om at det er noe å være redd for, noe som ikke stemmer, og vi må fikse det før vi tar et skritt fremover.I stedet for å jage drømmer, forteller vi oss selv at vi må vente. Vi tror at det er kommer en tid i vår fremtid hvor alt kommer til å falle på plass og gi mening, og da, og bare da, kan vi nå våre drømmer.

I stedet for å bli forelsket, forteller vi oss selv at vi ikke er rede til å elske. Vi forteller oss selv at vi må finne ut hvem vi er, og elske oss selv i totalitet før vi kommer inn i et forhold. Men alt dette er komplett dritt. Fordi vi kommer aldri til å få alt på plass. Vi kommer aldri til å nå dette punktet der livet helt gir mening, alle stjernene er justert og vi elsker hver eneste del av oss selv uten å feile. Vi kommer aldri til å ha dette "perfekte øyeblikket" fordi perfekt ikke eksisterer. Og det er derfor vi må gå, hoppe, komme fram til drømmer og mennesker og ideer og nye baner. Vi endrer og vokser kontinuerlig - og i stedet for å la dette holde oss tilbake, må vi bruke det til å drive oss fremover.


I stedet for å tenke at vi må gå tregere, eller vente, eller vær forsiktig, må vi ta sjanser. Vi må lure på "hva hvis" og faktisk gå for det; vi må prøve og noen ganger mislykkes og deretter trekke oss tilbake og begynne igjen. Vi må stole på at vi er sterke nok til å overvinne hindringene, for å endre retningen av våre liv, for å være bedre enn vi var. Vi må utforske nye ting og forhold, selv om vi ikke helt og fullt elsker oss selv, selv om vi er redde, selv om det ikke kan fungere. Vi må forfølge de tingene vi har lidenskapen for, selv om vi er nervøse eller føler at vi ikke er "klare" eller "ikke god nok" ennå. Vi må forstå at vi fortsatt oppdager deler av oss selv, men det betyr ikke at vi er noe mindre hele. Vi var aldri, er aldri ufullstendige. Vi utvikler oss, ganske enkelt.

Vær så snill å ikke tro at du må være denne selvopptaksfulle, selvrealiserte personen uten feil før du går fremover i en retning du vil ha. Du kommer ikke til å finne ut av det hele. Du kommer ikke til å føle deg perfekt, eller helt elskelig hele tiden. Du skal ikke alltid gjøre eller si det rette. Du kommer ikke til å være en perfekt, kompatibel person for alle du møter. Og det er greit. Fordi vi er ikke en fast, endimensjonal person. Vi er ikke bare en pose med bein, som skiftes meningsløst i vinden. Vi er ville. Vi er vakre, skumle og lyst og øm og en blanding av alt i mellom. Vi lærer fortsatt hvem vi er, og lærer fortsatt å godta verden rundt oss, lærer fortsatt å elske og la lyset komme inn. Vi lærer fortsatt hva det betyr å stole på oss selv, å stå stolt, for å finne balansen vår i en verden som fortsetter å snurre. Og dette vil fortsette å være en utfordring når vi vokser. En utfordring som du vil gå på, trinnvis - ikke til "fullstendighet", men til aksept av ditt evigvarende, vakre rot.

Likes

Comments

Bildet til venstre: første dagen på trening etter fødselen. Bildet til høyre: 5 måneder etter fødselen

Jeg har trent siden jeg var 15 år. Har egentlig aldri vært fordi jeg ville oppnå noe, men jeg trengte en hobby. Når jeg begynte å se fremgang ble det så gøy, siden da har jeg trent. Om jeg ikke hadde mulighet til å dra på treningsstudio, trente jeg hjemme. Det var ingenting som skulle hindre meg. Så da jeg ble gravid, tenkte jeg også det samme. Tror ikke jeg helt forstod hva det egentlig betydde å gå gravid. Jeg klarte å trene frem til starten av åttende måneden, da sa kroppen stopp. Uansett hvor mye jeg prøvde å komme meg ut, klarte jeg ikke. Var alltid så søvnig, trøtt, tissetrengt og ville bare tilbake til sofaen.

Når jeg fikk Trinity, trodde jeg også samme månede skulle jeg tilbake på treningsstudio. Hadde planlagt alt dette så fint i hodet mitt. Uheldigvis gikk ting ikke så planlagt. Trinity er egentlig ikke en kravfull baby, men overgangen til morsrollen var. Det tok mye av tiden min, det å måtte venne seg til å helle sove når babyen sover, våkne netter og hodepine. Da ble det ikke trening på meg før Trinity ble 3 måneder. Det viktigste var (fortsatt er) er at jeg ikke mistet motivasjonen til å trene. Med alt som foregår rundt meg, som skole, eksamener og Trinity; blir det plutselig mye å håndtere. Da er det greit å ha treningsstudio, hvor man kan komme seg litt bort, fokusere på seg og prøve å bli en bedre person.

Treningen så langt har jo gått veldig opp og ned. .Er jo trossalt slik når man har barn, er hun syk blir man hjemme, så blir en selv smitta og kan ikke trene. Jeg prøver å trene 4 ganger uka, med korte økt. Ca 1 og halv time, grunnen til dette er at jeg merker at energien min er ikke lik hva det var før jeg ble mamma, og det er forståelig. Har et barn som krever mitt oppmerksom og kose stunder. Og jeg rekker å gjøre skole arbeid i god tid uten å bli sliten. Alt i et er jeg veldig fornøyd med hvor flink jeg har vært, og jeg vet at alle har forskjellig kroppsfasong og progress kommer annerledes frem. Jeg skal prøve å ha måndtlig oppdatering av treningen og hvordan jeg ligger an, bilde kvaliten skal også bli bedre. Jeg lover 😁

Likes

Comments