Hei mine fine!

Som jeg skrev i forrige innlegg, så skulle jeg oppdatere dere på hva planene var de neste helgene, og det skal jeg fortelle dere, men bare denne helgen, siden det jeg skal gjøre til helgen som kommer , skriver jeg om når jeg er tilbake igjen!

Denne helgen 10 juni, feiret vi tinn bryllupsdag for foreldrene mine, ingen viste hva jeg, mor, far og lillebror skulle ha på oss, det med vilje. Jeg slet veldig med å holde det skjult for tanta mi, hun vet liksom alt, hva jeg skal ha på meg, til hvordan sminke jeg skal ha, men ikke denne gangen.

Vi fire i familien dro til lokalet først, for å ta siste sjekk på at alt var greit, for så å ta imot gjestene, jeg gleda meg til alle gjestene, men mest da tante og bestemor skulle få se hva vi hadde på oss, øyne var store og munnen gapet, og jeg sier ikke imot at jeg følte meg som både en prinsesse og veldig vakker den lørdagen, og ikke minst så var mamma like vakker om ikke enda vakrere, da hun stilte opp i brudekjolen, og pappa i brudeklærne han hadde på seg for 10 år siden, skal det først være, så skal man ta den helt ut.

Alle hadde satt seg ved bordene, og toastmasteren startet, han åpnet med å fortelle hva det skal være til middag, som var sodd, når han var ferdig fikk vi maten servert, og jeg kjente nervene og små angst, jeg klarte ikke mer enn en porsjon med middag, nettopp for at jeg hadde en del nerver, vinka til min tante, for at hun kunne bli med meg på toalettet, noe hun gjorde, jeg sa jeg var utrolig nervøs og vurderte og trekke meg, noe jeg ikke gjorde.

Tante så på meg og sa "NÅ" og jeg så ned for å vise at nei ikke enda, men så klirret hun i glasset, reiste seg, og flere trudde det var henne som skulle stå der og snakke, men så sa tante, "No trur dokker sikkert at æ ska hold en tale, for det hadd ikke vært usannsynlig, men det ska æ da altså ikke, men det e ei anna ei som ska".
Og jeg tok frem boka jeg hadde skrevet talen i, fikk opp lillebror, og starten med "Ja, nei så står æ no her da", klarte ikke se mamma i øyne, så jeg så ned i boka, kanskje er det teit, men dere skjønner at i familien min blir vi ganske rørt av alt og ingenting, å jeg ville klare hele talen uten tårer og stopp.

Talen min er jeg stolt over, jeg klarte det og det gjør noe med selvtilliten min, og stå foran 100 mennesker og fortelle historier og følelser for mine egne, det er stort, iallefall for meg!

Alt i alt er jeg så fornøyd med alt fra kvelden, det var de flotteste menneskene som var der, og ett band som absolutt gjorde jobben sin, samt barna, og andre som også tok mikrofonen og sang for oss alle.
Maten var god, kakene ble spist opp, og de fleste var der til det nesten var slutt.

(Har ingen bilder av meg og hele kjolen)

Nå er det bare få dager igjen til ny plan som er rett rundt svingen, som dere får vite senere :)


-Lillemor


Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Mine fine lesere!

En liten oppdatering siden sist jeg la ut ett innlegg kommer nå!

Det har vært veldig mye som har vært i det siste, derfor lite blogging.
Jeg starta på en serie Criminal Minds, fra sesong 1 til sesong 12, så de fleste dagene og nettene har gått på dette, nå er jeg endelig ferdig med den og har avtale om at jeg ikke skal starte på en ny!

Konfirmasjoner har det vært en del av i familie og slekt, så helgene har vært så å si opptatt. Siste konfirmasjonen var igår, der jeg var en av hjelperne istedenfor og være i selskapet, men jeg feiret sammen med de også, ble kjent med nye fjes og hadde godt samarbeid på kjøkkenet. For å si det sånn, det var utrolig digg og komme hjem til senga, ta av seg skoene, det dirra under føttene etter å ha gått hele dagen fra 12-20, men utrolig bra dag ellers.

De to neste helgene blir jeg også fraværende, da det skal være selskap neste helg som jeg gleder meg veldig til, som jeg kommer til å ha ett eget innlegg om når helgen er over, og helgen etter så reiser jeg og 14? andre på ferie, som også blir skrevet i ett eget innlegg, så stay tuned ;)

Oppi alt dette er det oppgaver som jeg skal gjøre til helga som kommer og helgene som har vært, jeg liker og ha oppgavene, men det er også en del stress i hodet mitt, og det har vært noen dager der jeg har vært en del nede psykisk, og det handler mer om det fuglene rundt kvitrer om rundt meg, ting som har stått meg nært, som jeg egentlig ikke har behov for å bruke energi på, men så gjør det noe med underbevisstheten når man får høre ditt og datt, for jeg tenker ikke på det, skjønn det den man vil hva jeg mener med det.

Også har noen tanker slått inn der jeg vil skade meg selv, (men har ikke gjort det), men den er der, og grunnen er vel for at det blir for mye ting som underbevisstheten tar over, og hodet og kroppen har en krig om hvem som er sterkest, og dette tilfelle vil jeg si at jeg er det, da jeg har klart og overvinne denne tanken, og det gjør også noe med selvtilliten, da jeg skjønner selv at jeg har kommet langt, og vet litt hva jeg må gjør for å vinne over underbevisstheten. Det er en stor jobb, men jeg klarer det, og det er jeg stolt over!

Så blir det mer blogging etterhvert, så håper dere vil følge meg videre :)
Så håper jeg dere har hatt en like fin pinse som meg, og nyt fridagen imorgen!


-Lillemor

Likes

Comments

God kveld lesere!

Jeg har funnet ut mye om meg selv det siste året, både negativt og positivt, har jobbet utrolig mye for å komme dit jeg er idag, og kjenner at nå må jeg jobbe litt ekstra, grunnen for det er vell ganske enkelt at mye skjer på en gang, og ikke bare negativt, men når det blir helg på helg man skal noe, pluss noe småting som man får høre av fugler som står i vinduskammen, da blir begeret mitt litt over halvfullt.

Må jobbe mer med å få plassert tankene rett, noe jeg dessverre ikke har klart akkurat nå, det har vært konfirmasjoner og skal på den siste i juni, og det er koselig det, for da møtes vi slekt og nye fjes, trist og si det men det er flere av oss som bare møtes i sånne tilfeller. Uansett, det er mye stress rundt det for min del, hva skal jeg ha på meg, skal Lykke være med, skal hun sitte i en bil i flere timer i varmen? Skal jeg kjøre selv eller sitte på? Det er så mye som må være på plass i hodet mitt før den dagen kommer, siden de konfirmasjonene jeg har og skal på er nordover.

Så sier flere at jeg kan jo bare ha på meg Bunad? Joda, jeg elsker den og det er Norges fineste (Blå Nordlandsbunad) men jeg liker ikke å ha den på lengre av flere grunner jeg ikke vil skrive, mest for og ikke skvise selvtilliten min helt på bunn, og da skjønner dere sikkert hva. Så det ender med at jeg tar på meg det jeg bruker til vanlig, ja jeg pynter meg med mine hverdagslige klærne mine.

Du er jo hjemme og har ingenting og gå til, så hvorfor stresser du Lillian? Kan jeg av og til få slengt i trynet. Det er da mye av stresset kommer kan jeg si deg, hadde jeg bare hatt mot til å gjøre det jeg allerede har spurt om på sosiale medier, er jeg sikker på at ting hadde blitt hakket bedre, men av forskjellige grunner så har jeg ikke klart det enda, prøver enda og få til noe, men ting tar tid med meg. det er ikke bare bare og dra bortover og møte fremmede mennesker.

Jeg har begynt og holde ting for meg selv igjen, sier at alt er greit når det egentlig ikke er det, og det gjør jeg mest for å skåne enkelte, de trenger ikke få mine problemer oppå sine. Flere netter legger jeg meg i gråt og kjenner på at mye av dette gjør at selvkontroll og selvtilliten synker veldig ned.

Jobber mye med dette for meg selv akkurat nå, da det ikke er slik jeg vil ha det. Kanskje så må jeg jobbe veldig mye ekstra akkurat nå, men da gjør jeg heller det enn å havne på bunn, og om jeg havner på bunn, så blir det uansett ikke tilbake til start, for lengre enn det har jeg kommet, men nå får jeg bare konsentrere meg om at dette går raskt over, at dette bare er ett litt vanskelig hinder og hoppe over.

Ting tar tid, men det går!


-Lillemor

Likes

Comments

God søndags!

Det gjør vondere enn noen gang, heller ikke bare vondt, men trist og sårende.

Jeg er egentlig ei veldig sosial dame, elsket og komme i kontakt med nye mennesker og bli kjent. Etter den siste tiden har jeg ikke hilset på en ny person for å bli kjent, har forholdt meg til de jeg kjenner, ja jeg kan hilse på flere om jeg er ute sammen med noen, men da gjør jeg det for at jeg er med noen som de møter, og ikke når jeg er alene på eget initiativ.

I det siste har jeg skrevet spørsmål på gruppa som er i kommunen, om det er noe slags treffsted der man bare møtes, ta en kaffe og snakke om været, og det er ikke så mange, men har fått noen respons, men så klart er det mindre nå som det nærmer seg sommer og flere drar på ferie og den ser jeg, så den tar jeg på min kappe, skulle ha spurt lenge før, men det har ikke latt seg gjøre.

Jeg kan også angre meg litt rett etterpå når jeg har publisert innlegget i den gruppa, ikke for at jeg er redd/usikker, men for at det plutselig kom en haug med forespørsler i innboksen, der det står f.eks : Hei, Ser du er ute etter noen og treffe for å drikke kaffe med, du kan gjerne ta en kopp kaffe med meg og bli bedre kjent: Tar det gjerne som ett kompliment mange av meldingene jeg får inn, men det er ikke det jeg er ute etter, det er ett treffsted, der jeg blir kjent med andre som kanskje er i samme situasjon som meg, og ikke etter en jeg kan være på en date med!

Ofte når jeg skriver med nye mennesker så kommer million dollar question hva jobber du med? Hva gjør du om dagene? Hva er din hobby? Disse spørsmålene er veldig vonde for meg å få personlig, kanskje så vises det ikke for jeg legger mye humor i svarene mine, men det gjør jeg av egen beskyttelse for å ikke bli sett ned pga sannheten. Jeg har ingen jobb, og jeg gjør ingenting om dagene, har heller ingen hobby, det er sannheten, og denne har jeg prøvd å si, men da kommer det så mange spørsmål om : Hva liker du og gjøre? Kanskje du kan søke på den? Hva ville du ha gjort om du fikk velge fra øverste hylle? Det har jeg ingen gode svar og gi, for jeg har kanskje søkt på akkurat den, og fikk nei, jeg har ingen hobbyer, annet enn å se film og gå en tur med Lykke, men kan ikke si at helsa blir på topp av det.

Det jeg også svarer er at jeg har en jobb, og før jeg rekker og si det kommer det raskt ett hva da? Jo det er meg selv, jeg er jobben, det er ikke en 08-16 jobb, men heldags jobb, 24/7, der jeg jobber med meg selv for å bli bedre og lære. Det er den mest spennende og skumleste jobben jeg har hatt i mitt voksne liv, mange overraskelser du ikke ante, oppturer, nedturer, negativitet, positivitet, og masse glede, kjærlighet og sorg. Det er mange som har denne jobben, men da sammen med en annen, jeg har bare denne jobben akkurat nå!

Jeg skjønner at det er ett standard spørsmål, for jeg tar meg selv i å gjøre akkurat det samme, men det er mer med mennesker jeg ikke har noe og snakke med om, og når jeg spør først og får høre om luksus livet de har med jobb, så føler jeg meg veldig liten når jeg får det i retur, for da har jeg minimalt og komme med tilbake, enn at jeg går på nav og er hjemme.

Det er vondt og sårt når jeg føler meg så liten som jeg gjør akkurat nå, at jeg ikke duger til noe, ( i arbeidssammenheng), at min CV blir putta nederst i bunken for at det står 0 utdanning, flere arbeidsplasser som varer fra 1-4 mnd, men om de leser nøkkelkvalifikasjonene mine, så står det mye bra som egner seg i flere arbeidsplasser, noe jeg føler de ikke ser på i det hele tatt.


"Folk sier at ingenting er umulig
Men jeg gjør ingenting hver dag."


-Lillemor

Likes

Comments

God mandag, lesere!

Nå sitter jeg her og ser at det er sol ute, ikke vet jeg hvor lenge det varer siden i trønderlag så har vi fire årstider på en dag/time!

Jeg får opp øyne mer og mer for hvordan verden er blitt, og det sårer, skuffer og gir en irritasjon og uro i kroppen min.

Alt skal være så perfekt på alle kanter, på sosiale medier skal alt være så flott, om du har en dritt dag, så skriver du det motsatte, og alt er rosenrødt, hvorfor det? For at ingen skal se at du også har det tøft til tider? At noen kommer til å dømme deg? Alle har det ikke rosenrødt, og det er lov og ikke ha det bra hele tiden, det er lov og ta en pause og si til deg seg selv at dette er ingenting og skjemmes over.

Så har vi denne perfekte kroppen, hva det enn nå er, har du ikke fitness kropp så kan du se bort ifra at kjekke mannfolk/kvinnfolkene sjekker deg opp, for de vil ikke ha deg, har jeg noen ganger fått som kommentar, siden jeg har litt mer på kroppen enn de med fitness kropp, hvordan har du som vedkommende rett til å si til en random person at disse mannfolkene/kvinnfolkene ikke vil ha meg for at jeg har litt fett på kroppen? Kan ikke folk bestemme selv hva de liker og ikke? Det er jo ikke du som skal bestemme andres syn på damer/menn? Selv er jeg veldig kresen på menn, men ikke om de har pondus mage, eller om de har fitness kropp, ofte har jeg sett de med med den perfekte kroppen er veldig høye på seg selv, noe jeg igjen misliker, da vil jeg heller ha en som er pondus!

Så kommer sminken, du skal ha så mange forskjellige sminke produkter, for det er det de store kjendisene har, eller rettere sagt du skal sminke deg slik som Kardashian sminker seg, bruke 2-3 timer på badet, bruke alle produktene du egentlig ikke har peiling på hva de brukes til, men du har sett på youtube, at det er sånn det skal være. Ja jeg bruker sminke selv, men jeg kan ikke noe om hva som er hva, til meg går det i , foundation, mascara, øyenskygge og rush, flere jeg vet om bruker highlight (hvis det er riktig) og masse annet jeg ikke har peiling på hva heter. Det er fint med sminke, for all del, men hvorfor bruke en formue på ting bare for at det er mote? Mulig det er helt absurd for meg og skrive det, men.

Nå skal jeg skrive en lang status om hvor bra livet mitt er, selv om det ikke er det, dra på ett treningstudio for å trene fitness i håp om at en kjekk fyr skal sjekke meg opp, dra å handle inn sminke produkter jeg ikke vet noe om for å følge trenden.
Denne setningen er ment som ironi!


Dere får ha en fin Mandag, så skal jeg kjøre å fylle bensin for så å få litt sol på kroppen så jeg har grunnfarge til Syden!:)


-Lillemor

Likes

Comments

Mine søte lesere!

Skulle egentlig skrive ett innlegg den 19, men så har det vært så mye som har skjedd, så har rett og slett ikke fått tid til det dessverre!

Men 19 april var en spesiell dag, det var mye følelser for det ene og andre, både triste og glade, først så fikk jeg vite at hunden Sandy måtte avlives, noe som var helt forferdelig, en omsorgsfull hund som levde ett fint og godt liv i nesten 13 år, Lykke si bestevenn, en hund som betydde mye for mange, Hvil i fred kjære snuppa, du blir aldri glemt! <3

Så hadde søskenbarnet mitt bursdag som ble 8 år, ett fint og samtidig tung feiring, ikke for at selve bursdagen var tung, men aromaen var tung og det var så virkelig at Sandy var borte, da hun ikke var der sammen med alle som var i selskapet, det ble ikke noe ut av det, iallefall ikke som jeg fikk med meg, det var E sin dag , og det er bra at alle tenkte på at hun skulle få en fin bursdag enn å sitte og snakke om dødsfallet til vakre Sandy.

Så kommer den siste tingen som var 19 april, det som var hovedgrunnen til at jeg skulle skrive ett innlegg, og det er at for 1 år siden var det min siste innleggelse. Det er en god følelse, men også mye tilbakeblikk på hvordan året har vært. Det å ha vært selvstendig siste året har gjort mye med meg både psykisk og fysisk. Noen ganger når jeg rekker til, så er det mye av meg som ikke skjønner helt 100% hvordan jeg har klart å vært hverken sånn og sånn, samtidig som jeg skjønner det litt.

Det har også vært dager som har vært helt forferdelige, der jeg bare har villet gitt opp alt, og følt at jeg har ingenting her og gjøre, når de tankene kommer opp vet jeg litt om hvordan jeg kan takle det, og komme meg videre, det er ikke bestandig like lett hvis det blir for sterke tanker, men jeg bruker all min energi på å få de fjernet.

Det året her har også vært utfordrende, det å si nei til mine nærmeste uten å ha dårlig samvittighet kan tære på, jeg liker det ikke, men jeg kan ikke tappe meg selv for energi, og det håper jeg de fleste skjønner, de tapper ikke energi fra seg selv alltid de heller som jeg vet, og sier også nei uten å tenke mer på det, der har jeg også kommet. Av og til så kjenner jeg på den at jeg kan raskt bli utnyttet for at jeg er hjemmeværende, da kan det komme noen stemmer i hodet, som f.eks " Lillian har ikke noe liv så hun kan sikkert gjøre det", Jo jeg har ett liv, selv om jeg er hjemme.

Kroppen min dette året har det skjedd en del ting. jeg har gjennomgått en kikkhull operasjon for ikke så lenge siden, og det er jo en traume i seg selv når de roter innvendig, jeg lå jo i 10 dager i sengen etter hendelsen, nå er jeg endelig på bena igjen. Innvendig er det også mye uro, stress og angst, jeg får ikke slappet av helt bortsett fra når jeg sover, det er ganske slitsomt i lengden, spesielt hvis det skjer mye så er jeg ganske ødelagt når jeg kommer hjem.

Det er fortsatt ting jeg må jobbe med, men jeg kjenner at det er på riktig vei, og det er positivt!

Så håper jeg at dere har hatt en fin påske, også får dere ha en god helg :)


-Lillemor

Likes

Comments

God påske mine lesere!

Påsken er ikke slik jeg kunne ønske at den var, hadde i grunn ikke så mange planer, men var en del jeg har/Hadde lyst til, som nå ikke blir noe av på grunn av formen min.

Som de fleste vet ble jeg operert på tirsdag 4 april, siden da har jeg ligget i sengen med ubehag og smerter, og levd så å si på sterke smertestillende, jeg kan vel ikke forvente at jeg løper maraton, men at jeg er mer oppegående enn nå hadde jeg håpet på.

Alt er ett maraton, skal jeg på toalettet er jeg andpusten når jeg setter/legger meg ned igjen, bare jeg snur meg i senga eller skal reise meg hører jeg pusten blir høyere. I går var jeg på besøk hos familie for å spise middag sammen med de, og holdt ut til jeg ble fortalt hvor blek jeg var ansiktet, da jeg ikke vil dra hjem siden det er mennesker jeg er utrolig glad i, til slutt sa M at nå skal Lillian hjem og legge seg. Jeg var helt ferdig i kroppen, samtidig som det var verd besøket.

Hadde lyst og dra på latter show med yndlings komikeren Cess, som var i helgen, glad for at jeg ikke dro på en måte, siden helsa og formen er som den er, samtidig at det er noe jeg hadde sett frem til i flere måneder før jeg fikk dato på operasjonen, men hun kommer vel tilbake, om ikke får jeg ta en weekend til dit hun skal.

Skal egentlig reise til Bindal sammen med Bestemor og Bestefar, Men slik jeg ser det nå blir ikke det noe av, og ikke pga formen min er såppas svak men også får at Bestemor sin helse ikke er topp. Å om det skjer henne noe kan ikke jeg hjelpe så mye som jeg ønsker, men drar dit når jeg har kommet meg.

Nå som jeg er hos foreldrene og Lillebror, så er jeg oppe og spiser sammen med de, etter jeg er ferdig går jeg å legger meg igjen, noen ganger prøver jeg og være sammen med de på stua, for og være sosial sammen med de, og det er ikke ofte pga ubehag og smerter.
Lykke er hos meg hele tiden, hun vil ikke være noen andre steder enn hos meg, går jeg på do uten at hun er med bjeffer hun, ligger jeg i senga og hun er på stua skraper hun på døra for å være med meg, hun merker vel formen min tenker jeg.

Denne påsken er ikke slik jeg hadde håpet, allikevel føler jeg ikke at den er ødelagt heller, jeg har en fin flott familie som passer på meg, som gjør alt for at jeg skal ha det bra, som skjønner at denne lille operasjonen som jeg gikk igjennom er smertefullt, Lillebror har pyntet fint til påske i huset, og for det så skal jeg gi ekstra når jeg kommer på bena igjen!


Ønsker alle en fin og flott påske! 🐣


-Lillemor

Likes

Comments

Mine fine lesere!

Tirsdagen som var lå jeg på operasjonsbordet for å fjerne galleblæra, før narkosen var jeg veldig nervøs, og fikk panikk angst, og sa jeg ville bare stikke av, fikk beroligende og så startet de narkosen, kan ikke huske at jeg telte til 1 en gang før jeg ble borte.

Det ble kikkhulloperasjon, så det var ikke en så stor operasjon, selve operasjonen gikk veldig fint, menneskene som var der sammen med meg var utrolig flinke, støttende og hjelpsomme, de kunne bare ha gjort seg ferdig for så å slenge meg opp på rommet etterpå, men det gjorde de ikke, de tok seg tid til nervøsiteten og angsten min, noe jeg setter pris på!

Etter jeg våknet av narkosen så var jeg først litt sjokkert over hvorfor halsen min var blitt så vond, så åpnet jeg den skjorta som var på, å skvatt litt med det første da omtrent hele magen var gul av Jod, noe jeg ikke tenkte på der og da, så spurte hva er dette?

Kom hjem fra sykehuset på onsdagen, og har ligget hos foreldrene mine siden, aldri har jeg følt meg så hjelpeløs som nå, der jeg ikke kan gjøre ditt og datt, nyt det sier de, joda, det er godt mulig at det er lett og si, men når man er vant med å hjelpe, så er det lettere sagt enn gjort å nyte denne tiden som hjelpeløs.

For meg er det ganske smertefullt, nå skal det sies at det er 4 dager siden jeg lå på operasjonsbordet, men det er nå jeg kjenner at jeg lever samtidig som at jeg er skikkelig slapp, det å gå fra stua til badet er jeg andpusten, bøyer jeg meg er det ubehagelig, sitter jeg for lenge blir jeg svimmel, jeg er egentlig en morgenfugl, men de siste dagene kan jeg ikke skryte på meg at jeg spretter opp av senga og jubler av glede, men er heller ikke sur eller grinete, er bare veldig mer stille.

Det er ikke ofte jeg synes synd i meg selv, men akkurat nå gjør jeg faktisk det, det er også bra at det gjør vondt, siden da gror det, så får bare holde ut og ta en dag om gangen. Det jeg også kjenner på er at det er de små tingene man gleder seg til, som at imorgen får jeg dusje, og om ikke lenge får jeg kjøre bil igjen, små ting gir store gleder.

Nå skal jeg legge meg igjen, så kommer jeg sterkere tilbake når jeg har kommet meg mer på beina.
God påske alle fine lesere, og kose dere masse uansett hvor dere skal være! :)


-Lillemor

Likes

Comments

Mine lesere!

Igår skulle jeg egentlig skrive ett innlegg, men det ble hindringer på veien. Jeg og ei venninne passet på barn, noe som var veldig koselig, vi dro på Leos lekeland, der hverken jeg eller H har vært før, om det var vi voksne eller barna som var mest slitne etter en aktiv treningsøkt i lekeland, det kan diskuteres, men morsomt det var det absolutt, og når det står at du må være 14 år så sto ingenting om man måtte være det på papiret eller i hodet sa H, så vi følgte barna i forskjellige lekene, utrolig gøy. Blide barn gir blide voksne og en fantastisk dag!

Så kommer dette innlegget som jeg skulle skrevet igår, for nå er det ikke mange dager til jeg ligger på operasjonsbordet, det er faktisk bare 5 dager til. Og det er ikke noe stor operasjon, det som skal skje er at de skal fjerne galleblære, da jeg har gallestein. Det er en blanda følelse om jeg gleder meg eller gruer meg, har forhørt meg litt fra forskjellige mennesker og det er både det ene og andre som kommer frem, men heldigvis er det fra person til person, så jeg krysser fingrer og tær.

Litt om hvordan det er å ha gallestein anfall, det gjør sykt vondt, du har mest lyst og dø egentlig, i mitt tilfelle var smertene konstant uten pauser, det kunne vare fra 2-12 timer eller (1-6 dager på det verste). Det å ikke kunne vri og vende på seg uten at det ble forsterket var for meg helt forferdelig. Følte meg så ubrukelig til alt som bare lå i senga og ikke fikk i meg mat eller drikke, og verste jeg syntes var å ikke kunne dusje, følte meg skitten og ikke hygienisk. Hadde ikke unnet meg min verste fiende denne smerten jeg hadde engang, for så vondt vil jeg ikke andre mennesker!

Det som skal skje når jeg kommer dit er at jeg blir tatt imot ganske tidlig på morgenen, får noe avslappende medisin, før de tar narkosen og starter, det er kikkhull operasjon, så det tar vist ikke så lang tid, det er også de som bestemmer når jeg kan starte og spise etter oppvekking. Det er egentlig det jeg vet idag.

Mange sier at dette går bra, og at det blir så mye bedre når det er ferdig, ja det håper jeg også, etter at jeg har forhørt meg med andre i samme situasjon så ble det en skepsis rundt, noe jeg prøver å ikke tenke så mye på da det er fra person til person, allikevel så har underbevisstheten bestemt seg for at dette er litt små skummelt, men tankene mine er det helt greit og få det gjort og starte ett liv uten smerter.

Tre mest spørrende spørsmålene og svar:
Hvorfor har du kommet inn så raskt: Det har jeg ikke, jeg har ventet i ett år.
Hva har gjort at du må opereres: Siste tiden har det vært mye plager som gjør at det har vært mye vondt og smertefullt.
Har du fått beskjed om hva du skal spise og drikke før operasjonen: Ja, og prøver å holde det, men er ikke lett.

Det kommer også ett innlegg om hvordan jeg synes oppholdet har vært, og hvordan min opplevelse på sykehuset har vært når jeg kommer hjem igjen!


-Lillemor

Likes

Comments

Hei leserne mine!

Nå er det en stund siden igjen. Å mye er for at det har egentlig vært en del rundt meg som har gjort at jeg har blitt litt sliten.

Det er litt som når man skal gå over den brua, i årevis har jeg bare kommet halvveis over, og for en kort stund siden klarte jeg og komme helt over, og der vil jeg helst være, og nå som jeg er sliten prøver jeg alt for å ikke rygge tilbake og må prøve å kjempe meg over den brua en gang til, så alt jeg gjør er å se ting positivt eller finne noe positivt å gjøre, så jeg ikke havner på midten eller i verste fall må starte på nytt.

Nå som jeg kjenner meg selv mye mer både fysisk og psykisk, vet jeg hvordan ting kan takles noe som jeg ikke har taklet før. Det er faktisk ganske greit synes jeg, for da vet jeg at OK, nå må jeg bare ta litt vare på meg selv, så jeg kommer til hektene igjen, så er jeg der igjen, også vet jeg hva jeg orker å bruke energien på og ikke.

Det å være sliten når man er frisk er for meg veldig annerledes enn når jeg var sliten og psyk. Å være sliten nå er mye "bedre" om jeg kan si det sånn, da jeg tar det på en annen måte enn å bare bli innlagt i psykiatrien som jeg ble når jeg var psyk. For det å bli innlagt på nytt er ikke noe jeg vil, og det er det som holder meg så å si opp slik at jeg ikke havner der igjen, men blir det for ille, så er det den muligheten jeg bare må ta.

De tankene om å ikke vil være her mer, og det å skade seg selv kan også være til stede i sånne situasjoner som i dette tilfelle, da prøver jeg alt for å ikke gå den veien, finne noe positivt, ikke bestandig det funker om tankene er høye, men da er jeg veldig heldig og kan ringe min psykiater og få råd og veiledning. Å nei, jeg vil ikke gjøre dette, da jeg vet at anger kommer etterpå, og det gir meg ingenting annet enn smerte for både meg og de rundt. så jeg har ikke gjort noe av disse tankene om til handling, det er bare ord.

Så ble det plutselig en veldig positiv fredag og generelt helg, denne helga.
Tante ringte å spurte om jeg skulle noe på fredag, noe jeg ikke skulle, så da hadde hun ordnet billetter til Bjarte Hjelmeland, i lånte fjær. Spurte mamma om de kunne ha Lykke, noe de kunne, ordnet meg til anledningen, kjørte Lykke dit, dro hjem og vi satt hjemme hos meg og tok ett par pils før vi dro inn til byen. Når det startet så kjente jeg at det var avslappende, det var ingenting annet jeg skulle tenke på enn showet til Bjarte, det var et show jeg aldri glemmer, jeg lo så jeg holdt nesten på å tisse på meg, og tru meg når du har fått øl og må på do, men ingen pause i showet å må på do, så er det ganske vondt faktisk. Men det var så utrolig verd det, selv om jeg måtte bare gå mens det sto på, klarte ikke holde meg lengre. Så fredagen er jeg tante evig takknemlig for at hun dro meg med på, en fantastisk kveld.


Det skal også sies, (Unnskyld tante), at det er når man er ute sammen man plutselig merker aldersforskjellen, selv om det ikke er mye. for dere kan vel gjette hvem som ville hjem kl 22? Det var ikke meg, men jeg skjønner også hvorfor hun gjorde som hun gjorde, og det kommer ett innlegg om det om ett par dager!

Resten av helga har jeg faktisk ikke gjort noe, bare vært hjemme, og slappet av uten å ha ansvar for noen, da jeg har en så snill og fin mamma som tok Lykke hele helgen, selv om hun ikke trengte!

Og nå skal jeg prøve å få meg litt søvn, noe som ikke er helt på plass i disse tider, men det kommer seg, så får dere bare følge med, for det blir flere innlegg etterhvert nå!

Vil også si takk til dere lesere som også holder meg oppe! <3


-Lillemor

Likes

Comments

  • Facebook
  • Snapchat
  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw