• Blogkeen
  • Nouw

Instagram@chali90

Hverdag, Personlig, Vennskap

Nå er det en stund siden igjen at jeg har blogget, men denne gangen beklager jeg ikke.

Det som er grunnen er at jeg føler meg så stabil og selvsikker, at jeg har ikke hatt så mange grunner til å blogge, for når jeg tenker på de innleggene jeg har skrevet tidligere, så har det som regel handlet om hvordan det er å være deprimert , skam, og det er også positive innlegg som er skrevet.

Det jeg kan si litt om, hvordan det har vært de siste ukene.
Dagene går som de går, jeg lærer noe vær dag, og blir mer og mer selvsikker, når jeg har samtale med de utenforstående, altså Nav osv. så har jeg startet og stå opp for meg selv, jeg vil ikke bli mer "hæsjet" med, kan ikke si ja til alt de vil at jeg skal si ja til. Har rett og slett bare satt ned foten, dette er mitt liv, og mye kan de komme med, men det er til syvende og sist, mitt valg, hva jeg vil gjøre.

Ett eksempel, jeg går fortsatt å kurs, men ikke ofte, resten av deltakere er ut i praksis, men ikke jeg og ei til, jeg kom med ett forslag om at jeg kunne være en plass som mellomstasjon til jeg evt kom inn på skolen jeg har søkt, da det kom fra vedkommende at det kunne bli ett nederlag for meg, greit nok det. men da sa jeg på en behersket måte, ikke frekt, at om jeg går inn med innstillingen at det skal bli ett nederlag så blir kroppen også innstilt på det, går jeg inn med en innstilling som sier at dette er bare en mellomstasjon, så blir det deretter også sa jeg.
Dette er kanskje 3 uker siden jeg snakket om, først nå sier de at jeg kan jo være der til jeg finner noe annet, kjente på hele meg hvor sint og frustrert jeg ble, men holdt enda beherskelsen i sjakk og fortsette med å si, dere kunne ikke ha sagt det litt tidligere da? nå har jeg vært hjemme siden november, med en til to dager på kurs bare for å være der å se i veggen, og jeg må ærlig innrømme sier jeg til vedkommende, at å sitte der, gir meg absolutt ingenting.

Selv når jeg føler med stabil, så kan dagene være slitsom, nettopp for at jeg er hjemme. Aggresjonen er inni meg, både for det ene og andre, og dessverre kan det gå ut over enkelte, noe jeg ikke mener, jeg vil ikke ha det sånn, aggresjonen har ikke pågått lenge, men jeg jobber mye for at den også skal bli stabil, det skal nesten ingenting før jeg blir sint og hever stemmen, selv til min Lykke, tar meg selv i det etterpå å får utrolig dårlig samvittighet, noe jeg gjør om jeg hever stemmen til noen andre også. De jeg er med mest vet grunnen for at jeg er sint, såret osv, de har forståelse, noe jeg igjen setter stor pris på. Det går over etterhvert, men når det står på er det irriterende, slitsomt og jeg får vondt av at det er sånn.Jeg trenger bare litt tid til å svelge det som trigger.

Ellers så har jeg det veldig greit, jeg er mer selvsikker, sier det jeg mener og står for det, jeg har litt og jobbe med, men slik det er nå, har jeg ikke hatt det på noen år, det er deilig og finne ut mye om meg selv, hvem jeg vil være og hvordan jeg vil ha det. Jeg oppnår mye av det jeg har hatt lyst og oppnå når det gjelder psyken min, følger mine egne råd på enkelte områder.

Det er godt å blogge, så jeg kommer til å fortsette, kanskje ikke så lenge imellom, men ikke hver dag!


-Lillemor


Likes

Comments

Personlig

Nå er året 2016 snart endelig over!

Ett år jeg kommer til å legge bak meg, det har vært mye dette året som jeg vil fortrenge, men også mye jeg kommer til å ta med meg videre. Året her har gitt meg mye kamper, liv og død, sykdommer, diagnoser, innleggelser, men også mye erfaringer jeg tar med meg.

Jeg vil ikke lengre være den jenta som ble innlagt vær uke, tenke så mye på død, ha de kampene som gjorde at jeg mistet mye energi, diagnosene er det ikke så mye og gjøre med, men de har jeg lært meg å leve med, å når jeg skriver sykdom, så snakker jeg om at jeg har hatt mye problemer med magen, spiserørbetennelse, nyrebekkenbetennelse, osv, dette har blitt på bedringens vei, men må fortsatt prøve å holde meg til ting legen har sagt ifra om, (der må jeg jobbe litt mer).

Det er så mye jeg kan skrive om dette året som snart er over, men det gir meg egentlig ingenting og rippe opp i det som har vært, for nå har jeg bestemt meg for at året 2017 skal være ett år som blir bra, ett år som gir meg null innleggelser, mindre kamper, så klart kan jeg ikke love noe, for man vet aldri hva som kommer til å skje, men planen min er å holde meg på beina, uten å bli lagt inn.

Det jeg kommer til å ta med meg videre inn i det nye året er erfaringer, for er det noe jeg aldri blir kvitt så er det erfaringer, både på godt å vondt, men det er de gode jeg tar med meg. Kommer til å ta med de rundt meg, de som har støttet meg, de som gir meg energi, de som tapper meg for energi tar jeg desverre ikke med meg, sorry om du føler deg truffet.

Jeg vil være den jenta som sier sin egen mening å stå for det, si ifra om ting jeg ikke liker, ha mindre dårlig samvittighet for alt, si mer nei, prøve å lære mer av angsten, være mer tilstede her å nå, få orden på tankene, bli kvitt mye av det vonde, for å starte med blanke ark når det nye året smelles inn. Mye av dette har jeg allerede fått til, man blir aldri ferdig med å jobbe med seg selv. Kommer også til å ha litt mer fokus på meg, finne ut mer om hvor jeg står og hva jeg vil.

2017, JEG ER KLAR, KOM IGJEN! 


GODT NYTT ÅR!!


-Lillemor

Likes

Comments

Familie, Personlig

Nå er det ikke mange dagene igjen til selveste julaften.

Når jeg leser på sosiale medier, der hvor de fleste skriver ett innlegg som handler om jul, så blir jeg litt trist inni meg, samtidig så skjønner jeg jo hvordan de har det. da de skriver mye om den tunge tiden, de psykiske og fysiske problemer over alt, hvordan skal jeg takle julen med den angsten og depresjonen? Kan ikke jeg få en fin jul også?

Jo, du kan det hvis du vil, jeg skjønner deg helt og fullt ut, for 9 mnd siden hadde jeg ikke trua på jul eller noe i det hele tatt, det var ikke ett lys i tunnelen, men så har tiden uten innleggelser gjort meg sterkere og faktisk smartere i tankegang. Det er ikke mange månedene siden jeg tenkte at jula i år kommer sikkert til å bli like ødelagt som alle andre jul, noe jeg ikke tenker nå lengre, nå har jeg en plan på hvor jeg og Lykke skal være, vi skal kose oss med god mat og drikke, åpne gaver og få besøk av julenissen.

For min del, så skal ikke jeg la angsten og depresjonen ødelegge noe for meg i år, klart det har vært ting rundt omkring som har tæret på meg i måneden her, men det har lært meg så mye om hvordan jeg kan takle ting, hvordan tanker jeg kan lage meg selv, og ikke minst det, hvordan vil jeg ha det? jeg vil å skal ha en fin jul og bestemmer meg for at ting som skjer det skjer, det er sjelden jeg får gjort noe med, og ting som man ikke kan forutse, for som i ett tidligere innlegg så skrev jeg at jeg kan ikke redde verden, og det er det ingen som kan, ikke en gang paven.

Til deg som har angst, depresjon, mistet noen eller gruer deg til jul, jeg har vært der og vet hvordan det er. Prøv å la problemene ligge i en hylle denne tiden og spesielt julaften, tenk mer positivt, si til deg selv : Dette skal bli en fin jul, vi skal kose oss med mye god mat så buksesmekken må åpnes, dessert som vi egentlig ikke har plass til, presser vi i oss for det er så godt, gavene vi bruker flere timer på skal åpnes med ett smil, for så å takke alle etterpå med å ringe eller om du sitter med de.

Det er viktig for oss voksne å ordne en fin å koselig jul, om du har barn som feirer for første gang, eller barnebarn som kommer å feirer for første gang, ikke bare små barn jeg tenker på, men også de fra 15 å oppover, kanskje er det de som gruer seg mest til denne tiden, med alt press rundt i media, der kjolen ikke passet, eller dressen er for stor, la de komme inn i varmen og få lukta av jul og god aura, gled andre og deg selv med fine ting og leker man kan spille på julaften.


Ønsker alle en riktig god jul! :)


Lillemor!


Likes

Comments

Personlig, Familie

Det er sjelden jeg er syk og svak,men denne gangen er det bokstavelig talt.

Startet på fredagen med smerter i magen, tenkte ikke så fullt over det da jeg har hatt disse smertene før og viste at det gikk over, denne gangen tok jeg feil, lørdagen hadde jeg ikke sovet mer enn noen minutter til sammen, smertene var så ekstreme at jeg til slutt måtte ringe legevakt og høre hva jeg kunne gjøre, fikk time der og var første prioritert pga smertene, så har jeg en fin familie, så tante kjørte meg til legevakta.

Kom inn til legevakta, tok først urinprøve å blodprøver, satt og venta litt til før jeg da endelig fikk kom inn til legen. Det var noen spørsmål, som om hvor hadde jeg vondt, hvor lenge osv, fredag fra sånn ca 0015 startet det. la meg ned på den senga, og han skulle kjenne, det var vondt når han tok på magen, når han pressa og slapp, alt var vondt, når han har fått skrevet ferdig på dataen sin sier han at jeg får antibiotika kur som varer i 14 dager og paralgin forte for å dempe smerten. For det jeg hadde fått påvist var nyrebekkenbetennelse, og for de som ikke vet hva det er, søk det opp, for det måtte jeg også, men enkelt forklart, det er rett og slett jævlig, unnskyld ordbruket, jeg vil heller ha influensa.

Det er ikke ofte jeg syter synes jeg, men nå begynner jeg og synes synd i meg selv, det å ikke klare å spise når man er sulten, ikke gå lang/kort tur med Lykke, å snu seg i senga uten å merke smertene er umulig, så har jeg savnet en ting mest av alt, dusj, men det går jo ikke, når jeg blir svimmel når jeg reiser meg og står for lenge, og ikke klarer og stå oppreist for da gjør det vondt, føler at jeg aldri har vært så skitten før, har ikke dusjet på 5 6 dager, og tru meg når jeg sier det, det er noe jeg har lyst til, men når jeg får familie på besøk ila dagen så skal jeg ta meg en dusj, noe jeg kjenner blir veldig befriende og deilig

Det er også nå jeg merker hvor mange jeg har rundt meg, hvor mye kjærlighet det er, som kommer og steller med meg, kjøper ting jeg egentlig ikke burde hatt, men gjør det for at de vil og at jeg må få i meg noe mat, jeg hadde ikke spist på 4 dager, igår (tirsdag) prøvde jeg meg på en brødskive, det var sykt godt, men kroppen har vært så vant med å ikke få noe næring at den ville ikke ha det så nå tør jeg ikke spise så mye mer igjen, for orker ikke å få det opp hele tiden. Det som også er litt positivt med å være litt sånn syk som det her er jo at huden i ansiktet får puste uten sminke, så nå har jeg fått en finere hud på disse dagene.

Det skal også sies at jeg har ikke akkurat skrevet en status om at jeg er syk, det er kun til de nærmeste. og grunnen til at jeg skriver innlegget her er for at jeg har hatt denne nyrebekkenbetennelsen her siden fredag, som vil si at jeg har ligget i senga, i samme stilling for om jeg snur meg får jeg vondt. jeg er rastløs, men får ikke gjort noe med det, for tøffer jeg meg for hardt blir det en dag ekstra i senga, det har jeg allerede prøvd. og jeg liker og skrive blogg!

Ha en fin onsdag. :)


-Lillemor

Likes

Comments

Personlig

Vi er kommet inn i Desember, og meningen var å skrive ett innlegg den 01.12, men så oppsto det noe som gjorde at jeg ikke kunne skrive likevel. Men nå er jeg tilbake for en stund iallefall!

Denne tiden vi har kommet i er en tøff og tung tid for mange inkludert meg selv, det er ikke lett å være tilstede når man har vært ganske langt nede eller er psyke, man merker raskt hvor slitne man er, og ikke bare jeg, men flere rundt meg, og jeg vet hvorfor, så jeg prøver hardt å holde masken ekstra på akkurat nå, da jeg sliter veldig med vonde mareritt igjen, der jeg må gå igjennom dusjen etter jeg har våknet og skal stå opp, men jeg hjelper til der familien trenger meg, jeg har også en psykiater jeg kan ringe døgnet rundt når jeg trenger å snakke om ting jeg har inni meg, så jeg slipper og holde alt for meg selv, og det er veldig godt og positivt for min del.

Det er også mye stress, man kjøper ting man egentlig ikke har bruk for, tar opp kreditt for å få rå til alle gavene til store å små, der gjør jeg det kanskje litt enkelt, jeg kjøper til de som står meg absolutt nærmest, som gode venninner, tante, mamma, besteforeldre og de små rakkerungene, og jeg kjøper ikke noe dyrt som ipad, dataspill og lignende, der er det ting som de kan få bruk for, enten i år eller årene som kommer.

Da jeg var yngre syntes jeg jul var skikkelig kos,fikk stå opp å sitte i pysjen til Askepott var ferdig, og vi kunne åpne en gave før frokost/lunsj, husker også da vi alle var samlet rundt den hvite skinn sofaen på Nygård, hadde både pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker og pølser til middag kl 1700, brukte ett par timer på å spise, for så at vi leste juleevangeliet, og de som leste var oss barna, det gikk på rundgang for vært år, så var det gavene, ett år der vi åpnet en å en, det var når det ikke var småbarn i bilde enda, så et annet år var det de minste som fikk åpne først, så var det takkerunde til vær å en.
Slik er det ikke lengre, nå er vi her å der, sofaen er også borte, og det er vell etter den at jula ikke er helt det samme mer for å være ærlig.

Julaften for meg er ikke lengre slik det var, jeg har også feiret uten familien min noen ganger som har ført til tristhet og depresjon, men det er min feil, for de har sagt at jeg kan feire med de, så dere må ikke tru at de ikke vil ha meg der, for det vil de. Men ettersom jeg flyttet tilbake til Trønderlag har jeg prøvd å feile selv, og har lært at å feire uten familie er noe jeg ikke kommer til å fortsette med, så frem til jeg ikke får min egen en gang, har også funnet ut at å feire med en som har alkoholproblemer er ikke noe koselig selskap, det skaper dramatikk og uhyggelige samtaler.

Selv når jeg skal feire med den beste tanta og familien hennes, så kjenner jeg litt på alt, jeg gleder meg for at jeg skal være med mennesker som betyr så mye for meg, samtidig så føler jeg at jeg presser meg på, selv om jeg får høre at jeg ikke gjør det, for de synes det er trivelig at jeg er der og feirer sammen med de, og det setter jeg pris på. Uansett så vil jeg få en jul, der jeg har mennesker jeg er glad i rundt meg, med god mat og godt selskap.


Likes

Comments

Hverdag

Da har jeg gjort noe jeg har nektet for i mange år, nemlig og søkt meg inn på skole til høsten, studiespesialisering i voksenopplæring.

For noen måneder siden sa jeg klart ifra at skole er utelukket for mange år fremover, og grunnen er for at jeg ødela mitt første år, andre år osv, med å skulke, være full og andre ting som ikke passet seg. Jeg har gått med anger i årevis, helt til jeg nå fikk opp øyne mine og innså at det var egentlig ikke noe å angre på, det er en livserfaring som jeg har lært mye av, hvis det skulle være noe jeg angret på så var det å ikke klare og fullføre og bestå skolegang, men den tiden er forbi, og det er noe jeg ikke kan gjøre om på, det jeg kan gjøre er å starte med blanke ark, og prøve å fullføre skolegang jeg skal starte med til høsten.

Jeg er livredd for å starte, redd for å havne på samme nivå som jeg har gjort i mine tidligere skolegang, men motivasjonen er her denne gangen, og innstillingen er positiv. Nå er jeg 26 år, og har levd ett liv med mye erfaringer og feil, men likevel har det ikke blitt så mye utav meg enn å feile å rote meg bort i ting som ikke har vært bra for meg, men nå er på tide, nå vil jeg studere uansett hvor skummelt det høres ut i hodet mitt hver gang jeg nevner det, jeg skal ta studiespesialisering først, og målet til slutt er inntil videre hemmelig.
Nå vil jeg bli noe, jeg vil ha noe på papiret jeg kan skryte av, for det er det ikke mye av idag skal jeg si deg. Kjenner det er rett timing og starte, og denne gangen skal jeg starte, fullføre og bestå.

Hvorfor har jeg plutselig kommet på å studere, noe som aldri hadde slått meg inn før?
Jo, jeg har tenkt frem og tilbake, da jeg var på bedrift besøk for å høre om praksis fikk jeg bare nei, noe som ble til en liten nedtur, dro hjem, satt og tenkte, hvorfor sier alle nei? Er det pga lilla hårfargen min? Liker de ikke cv`n min, er jeg ikke bra nok for jobben, selv med erfaringer derfra? Det kokte i topplokket.

En dag hjemme alene uten at jeg skulle hit eller dit bestemte jeg meg plutselig for å starte med en utdannelse, først almenfag, så kanskje høgskole etterpå, selv med skrevne tanker på ett ark med for å imot (Som lykke klarte og hente fra bordet å ødela) så var det mer for enn imot på det arket, hva som ble skrevet er ikke så nøye for dere, men for meg hjalp det for å få motivasjon, så dro jeg og snakket med kursleder, la frem planen, og ordnet ett møte med rådgiver på skolen jeg skal gå, fikk møte på mandag (igår) og snakket og søkte meg inn med det samme.
Nå som det er en stund til skolestart, så har jeg en plan på hva jeg skal gjøre i mellomtiden, og det er ikke å være hjemme, men det er ikke helt klart siden det er litt uenigheter, selv om det er det jeg vil gjøre imens!

Nå er jeg så spent, nervøs og gleder meg faktisk til august og at det faktisk skal bli noe av meg også til slutt! :)


-Lillemor




Likes

Comments

Personlig

Hva er drømmen min?

Det spørsmålet har ofte kommet opp nå når jeg er på utkikk etter praksisplass via kurset jeg går, og idag så har jeg faktisk vært hjemme i hele dag, og grunnen er for at jeg har hatt en del vondt i magen. men se bort i fra det så har dagen gått mye ut på å se en dokumentasjon på NRK, "Helene sjekker inn" heter programmet, utrolig inspirerende å følge med på, vil du vite mer om hva det handler om så står det på NRK sine nettsider.

Så tilbake til drøm, hva vil jeg og hva har jeg lyst til? Det er noe jeg har tenkt mye på idag, tanker som svirrer av forstyrrelser hit og dit, jeg lagde meg en liste for en stund tilbake om hva jeg helst ikke vil gjøre, å den lista er lang, så skulle jeg skrive en liste om hva jeg ville gjøre, den var ganske blank. Mine erfaringer har jo vært avløser, butikk, barnehage, sentralbord, dyr/blomster, og er det en ting jeg ville ha gjort om igjen så er det sentralbord, men det blir det mindre og mindre av flere steder.

Jeg vil jo hjelpe mennesker, og det har jeg hatt lyst til lenge, så idag så har jeg sett litt rundt på nette om utdannelse innenfor psykologi, så tenker kanskje noen der ute som har følgt meg på bloggen, hvorfor vil du studere det, slik livet ditt har vært? Jo det kan jeg fortelle litt om: Jeg har mye livserfaringer fra mange områder som har vært vanskelig, og føler at jeg har en del råd om hvordan man takler vanskelige ting. Jeg har også gjort mange feil, men har lært utrolig mye på det, og de rådene er kanskje ikke rette for alle andre, men det er heller ikke dumme råd jeg bringer.

Når jeg tenker på dette med utdannelse blir kroppen litt lammet, vil jeg tilbake på skolebenken? Gjør jeg det riktige? Hva om jeg slutter etter noen mnd som jeg har gjort før? Kommer jeg inn osv, jeg er rett og slett livredd i kropp og sjel, samtidig vet jeg ikke noe om det før jeg har prøvd, kanskje så liker jeg og sitte på skolebenk etter så mange år uten, for nå har jeg jo vokst mye etter sist gang, da jeg ikke var motivert. Så noen minutter så går tankene " kjør på, det skader ikke å prøve", så kanskje det er noe jeg faktisk skal prøve eller ?
Det jeg vet er iallefall at jeg skal forhøre meg litt med hvordan NAV stiller til dette, og hva jeg må gjøre for å eventuelt komme meg innom, hvem jeg må snakke med!

Skal jeg følge drømmen min? Hva om det er nå det er tid for det å ikke senere?


-Lillemor

Likes

Comments

Personlig, Vennskap

Slutt og være så utrolig snill hele tiden, det er ikke bra for hverken deg eller meg.

Å være snill er jo en bra ting, men til en viss grad, ikke ta imot all dritten du får slengt i ansiktet ditt, ikke la andre ødelegge drømmene dine,ikke la deg bli mer såra og utnyttet, si mer nei, stå for dine egne meninger uten å få dårlig samvittighet, det er da du innser hvem som faktisk står deg nær, av egen erfaring vet jeg nå hvem det er jeg har rundt meg.
Kanskje blir noen overrasket eller sjokkert over at du en dag plutselig sier nei, da de er vant med at du sier ja. Når man kommer så langt å har bestemt seg for å si stopp, så er det alltid noen som blir skuffet eller såret, og på en måte synes jeg at det er greit, for når du gir og ikke får tilbake så er det din energi som tappes, ikke motparten.

Du skal ikke være slem eller respektløs,du skal være som andre, som du vil andre skal være mot deg, og man skal si nei på en pen og ordentlig måte, Men du skal ha friheten til å bestemme selv og over ditt liv, ha dine egne meninger uten å tru at du blir mindre likt, for det er ikke sant, man er enig om at man er uenig, om andre parten blir forbanna for at du ikke er enig med h*n, så er det ikke ditt problem, og det må folk respektere, alle har vær sin mening om ett eller annet, jeg selv er ikke enig i alt mine nærmeste mener, og når jeg sier min mening så må jeg stå for de, men det jeg kan gjøre er å høre hva den personen sier om temaet, og synes jeg argumentene er bedre enn mine, så har jeg lov å endre mening og si beklager, men du hadde rett!

Jeg ønsker selv og være mer "tøffere" enn det jeg er nå, for selv vet jeg hvor lita jeg kan være når det kommer til enkelte, og da snakker jeg om personer som er utenfor familie. Dette øver jeg meg på, og vet at om jeg sier meningen min på en pen måte, så blir det ikke "bråk" av den grunn, for man skal alltid ha respekt for andres meninger.

Frihet er noe de fleste ønsker, og jeg vil skrive ned noe om dette, som jeg da har lært på det ene kurset jeg går!

De fem friheter:

Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli.
Friheten til å føle som du gjør, istedenfor det du burde føle.
Friheten til å si det du tenker og føler, istedenfor å si det du burde tenke og føle.
Friheten til å be om det du ønsker, istedenfor å vente å se om du får det.
Friheten til å ta sjanser på egne vegne, istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Ny uke og nye muligheter fra imorgen, god natt og sov godt alle søte lesere :)



-Lillemor






Likes

Comments

Hverdag, Personlig

Når andre legger ut bilder av hjemme sitt, så legger de ut bilder som ser best ut, der det er ryddig med pynteputer og nyvasket, har alle det så fint egentlig? Iallefall har ikke jeg det sånn.

Hjemme hos meg er det ikke bestandig rent og pent, det kan ligge jakker og klær rundt omkring uten at jeg gidder og henge de opp, det er kopper på kjøkkenbenken, enda har jeg oppvaskmaskin som står tom, men det er ikke bestandig jeg orker og sette det inn, selv om det er veldig lett og gjøre det. På gulvet har jeg små pinner fra veden, den kan jeg ikke skylde på meg selv for, siden Lykke har dratt det ut av vedkassen og bringt det utover gulvet, men det er min oppgave og rydde det opp. Rommet mitt er det mye rot, der har jeg to skittentøykurv, men mye av klærne er enten på gulvet, eller på badet, rett og slett for at jeg bare slenger det der når jeg tar av meg og det skal vaskes.

Nei, det er ikke 100% perfekt hjemme hos meg, men prøver å ha en dag der jeg tar hele leiligheten, og når jeg først starter så gjør jeg det ordentlig, men det kan gjerne gå fra 1 uke til 1 mnd før jeg gjør noe.
Om det skal komme noen på besøk så sier jeg som regel at " du må ikke se på rotet mitt, for det ser særriøst ut som en svinesti", svare er egentlig ofte positivt, men så tenker jeg litt, de er jo ikke her for å hverken rydde eller besøke rote, de kommer jo for å besøke meg, å så lenge de har en plass og sitte så har det egentlig ikke så mye og si, men så klart er det jo koseligere og besøke noen der det er litt pent og rent, så jeg tar meg ofte i det selv når jeg drar på besøk til noen og ser at det ser ut som en svinesti, man kan jo få noen tanker om vedkommende, spørs litt hvem det er, er det noen du kjenner veldig godt så kjenner man jo hverandre en del, men er det en ny relasjon så kan tankene svirre.

Det har jeg faktisk gjort selv, når jeg dro på besøk til noen jeg ikke kjenner så godt, å ser hjemme deres, så kommer det noen tanker om, hvorfor har h*n det så rotete? Er h*n veldig uhygenisk osv, men det er ofte en grunn til at det er slik, i mitt tilfelle så har det vært rotete pga jeg ikke trives så godt, selv når det er ryddig, å da blir meningsløst for meg og ha det ryddig hele tiden, også har jeg ikke besøk, eller det er sjelden jeg får besøk så hvorfor skal jeg ha det ryddig da, det er jo bare jeg og Lykke som skal være her uansett.

Jeg vil jo ha det fint, og jeg får jo det når jeg først starter som jeg skrev ovenfor her, men jeg skulle ha blitt flinkere til å gjøre det mer koseligere for meg selv!

Nå skal jeg faktisk få opp giret og få det ryddig, når jeg først skriver om det, også hører jeg lydbok, og da passer det så godt!


-Lillemor

Likes

Comments

Personlig

Jeg skal være ærlig, noe jeg alltid er, men akkurat nå er jeg dessverre litt "ustabil" og deprimert, men gjør mitt beste utav situasjonen, lett er det ikke, men klarer det, det gjør jeg!

Det jeg "liker" med ustabiliteten denne gangen er at fortid ikke er med, som vil si at det som har skjedd negativt før i livet mitt ikke er med på å trigge den nedturen jeg nå har, det er mer dette med praksisplass og fremtid som gjør meg så "ustabil" som jeg er akkurat nå.

Det er mye jobbing med meg selv, å når jeg i forrige uke kom gråtende til psykiateren min uten å ha avtalt ett møte, sa jeg at jeg absolutt ikke var klar for noe praksis plass, men nekter og være hjemmeværende for det er uaktuelt, og tilbudet var å evt kommet tilbake til denne bruktbutikken jeg hadde vært på før eller gå til Fretex på nytt kurs da jeg må siden det er en konkurranse med Euroskolen jeg går nå, å ingen av de delene har jeg spesielt lyst til da jeg føler meg mer "retarded"(skjønn meg rett) om jeg skulle tilbake, av div grunner, og ikke at jeg har noe imot eller dømmer andre, men det er på en måte mennesker som blir værende der, pga det er så trygt og stabilt, og ikke har jeg noe imot det, men jeg vil på en måte være mer selvstendig enn det,og ha en arbeidplass som gir meg mer mening, håper ingen tok dette negativ for det er ikke meningen.

Det som er trist med denne perioden er at jeg kan være spontan og skade meg selv, og at disse svarte tankene om å ta farvel er sterke, det som minsker tankene igjen vær dag er når jeg kommer hjem til Lykke, det er hun jeg lever mest for, men det vil ikke si at familien betyr mindre, men i perioden her er det henne.
Det å skade meg prøver jeg å ikke gjøre, for det første så er det stygt også angrer jeg meg med engang etterpå, for det andre så har jeg fått beskjed om at hvis jeg gjør dette igjen så er sannsynligheten for innleggelse stor, og siden det er 9 mnd siden sist jeg var inn så vil jeg helst holde meg til å ikke være innlagt.

Jeg er sterk nok til å stå i dette, det vet jeg. jeg gir fader ikke opp, dette er bare en liten periode som går over, jeg må bare være tålmodig, og det ønsker jeg at de rundt meg også er. for snart er jeg meg selv og alt jeg vil jobbe med nå er å komme til en stabilitet som bevarer, og det skjer, men det kan ta fra uker, mnd og år, men det vil skje, jeg mister ikke troa!

💪


-Lillemor


Likes

Comments