• Blogkeen
  • Nouw

Instagram@chali90

Hverdag

Da har jeg gjort noe jeg har nektet for i mange år, nemlig og søkt meg inn på skole til høsten, studiespesialisering i voksenopplæring.

For noen måneder siden sa jeg klart ifra at skole er utelukket for mange år fremover, og grunnen er for at jeg ødela mitt første år, andre år osv, med å skulke, være full og andre ting som ikke passet seg. Jeg har gått med anger i årevis, helt til jeg nå fikk opp øyne mine og innså at det var egentlig ikke noe å angre på, det er en livserfaring som jeg har lært mye av, hvis det skulle være noe jeg angret på så var det å ikke klare og fullføre og bestå skolegang, men den tiden er forbi, og det er noe jeg ikke kan gjøre om på, det jeg kan gjøre er å starte med blanke ark, og prøve å fullføre skolegang jeg skal starte med til høsten.

Jeg er livredd for å starte, redd for å havne på samme nivå som jeg har gjort i mine tidligere skolegang, men motivasjonen er her denne gangen, og innstillingen er positiv. Nå er jeg 26 år, og har levd ett liv med mye erfaringer og feil, men likevel har det ikke blitt så mye utav meg enn å feile å rote meg bort i ting som ikke har vært bra for meg, men nå er på tide, nå vil jeg studere uansett hvor skummelt det høres ut i hodet mitt hver gang jeg nevner det, jeg skal ta studiespesialisering først, og målet til slutt er inntil videre hemmelig.
Nå vil jeg bli noe, jeg vil ha noe på papiret jeg kan skryte av, for det er det ikke mye av idag skal jeg si deg. Kjenner det er rett timing og starte, og denne gangen skal jeg starte, fullføre og bestå.

Hvorfor har jeg plutselig kommet på å studere, noe som aldri hadde slått meg inn før?
Jo, jeg har tenkt frem og tilbake, da jeg var på bedrift besøk for å høre om praksis fikk jeg bare nei, noe som ble til en liten nedtur, dro hjem, satt og tenkte, hvorfor sier alle nei? Er det pga lilla hårfargen min? Liker de ikke cv`n min, er jeg ikke bra nok for jobben, selv med erfaringer derfra? Det kokte i topplokket.

En dag hjemme alene uten at jeg skulle hit eller dit bestemte jeg meg plutselig for å starte med en utdannelse, først almenfag, så kanskje høgskole etterpå, selv med skrevne tanker på ett ark med for å imot (Som lykke klarte og hente fra bordet å ødela) så var det mer for enn imot på det arket, hva som ble skrevet er ikke så nøye for dere, men for meg hjalp det for å få motivasjon, så dro jeg og snakket med kursleder, la frem planen, og ordnet ett møte med rådgiver på skolen jeg skal gå, fikk møte på mandag (igår) og snakket og søkte meg inn med det samme.
Nå som det er en stund til skolestart, så har jeg en plan på hva jeg skal gjøre i mellomtiden, og det er ikke å være hjemme, men det er ikke helt klart siden det er litt uenigheter, selv om det er det jeg vil gjøre imens!

Nå er jeg så spent, nervøs og gleder meg faktisk til august og at det faktisk skal bli noe av meg også til slutt! :)


-Lillemor




Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Personlig

Hva er drømmen min?

Det spørsmålet har ofte kommet opp nå når jeg er på utkikk etter praksisplass via kurset jeg går, og idag så har jeg faktisk vært hjemme i hele dag, og grunnen er for at jeg har hatt en del vondt i magen. men se bort i fra det så har dagen gått mye ut på å se en dokumentasjon på NRK, "Helene sjekker inn" heter programmet, utrolig inspirerende å følge med på, vil du vite mer om hva det handler om så står det på NRK sine nettsider.

Så tilbake til drøm, hva vil jeg og hva har jeg lyst til? Det er noe jeg har tenkt mye på idag, tanker som svirrer av forstyrrelser hit og dit, jeg lagde meg en liste for en stund tilbake om hva jeg helst ikke vil gjøre, å den lista er lang, så skulle jeg skrive en liste om hva jeg ville gjøre, den var ganske blank. Mine erfaringer har jo vært avløser, butikk, barnehage, sentralbord, dyr/blomster, og er det en ting jeg ville ha gjort om igjen så er det sentralbord, men det blir det mindre og mindre av flere steder.

Jeg vil jo hjelpe mennesker, og det har jeg hatt lyst til lenge, så idag så har jeg sett litt rundt på nette om utdannelse innenfor psykologi, så tenker kanskje noen der ute som har følgt meg på bloggen, hvorfor vil du studere det, slik livet ditt har vært? Jo det kan jeg fortelle litt om: Jeg har mye livserfaringer fra mange områder som har vært vanskelig, og føler at jeg har en del råd om hvordan man takler vanskelige ting. Jeg har også gjort mange feil, men har lært utrolig mye på det, og de rådene er kanskje ikke rette for alle andre, men det er heller ikke dumme råd jeg bringer.

Når jeg tenker på dette med utdannelse blir kroppen litt lammet, vil jeg tilbake på skolebenken? Gjør jeg det riktige? Hva om jeg slutter etter noen mnd som jeg har gjort før? Kommer jeg inn osv, jeg er rett og slett livredd i kropp og sjel, samtidig vet jeg ikke noe om det før jeg har prøvd, kanskje så liker jeg og sitte på skolebenk etter så mange år uten, for nå har jeg jo vokst mye etter sist gang, da jeg ikke var motivert. Så noen minutter så går tankene " kjør på, det skader ikke å prøve", så kanskje det er noe jeg faktisk skal prøve eller ?
Det jeg vet er iallefall at jeg skal forhøre meg litt med hvordan NAV stiller til dette, og hva jeg må gjøre for å eventuelt komme meg innom, hvem jeg må snakke med!

Skal jeg følge drømmen min? Hva om det er nå det er tid for det å ikke senere?


-Lillemor

Likes

Comments

Personlig, Vennskap

Slutt og være så utrolig snill hele tiden, det er ikke bra for hverken deg eller meg.

Å være snill er jo en bra ting, men til en viss grad, ikke ta imot all dritten du får slengt i ansiktet ditt, ikke la andre ødelegge drømmene dine,ikke la deg bli mer såra og utnyttet, si mer nei, stå for dine egne meninger uten å få dårlig samvittighet, det er da du innser hvem som faktisk står deg nær, av egen erfaring vet jeg nå hvem det er jeg har rundt meg.
Kanskje blir noen overrasket eller sjokkert over at du en dag plutselig sier nei, da de er vant med at du sier ja. Når man kommer så langt å har bestemt seg for å si stopp, så er det alltid noen som blir skuffet eller såret, og på en måte synes jeg at det er greit, for når du gir og ikke får tilbake så er det din energi som tappes, ikke motparten.

Du skal ikke være slem eller respektløs,du skal være som andre, som du vil andre skal være mot deg, og man skal si nei på en pen og ordentlig måte, Men du skal ha friheten til å bestemme selv og over ditt liv, ha dine egne meninger uten å tru at du blir mindre likt, for det er ikke sant, man er enig om at man er uenig, om andre parten blir forbanna for at du ikke er enig med h*n, så er det ikke ditt problem, og det må folk respektere, alle har vær sin mening om ett eller annet, jeg selv er ikke enig i alt mine nærmeste mener, og når jeg sier min mening så må jeg stå for de, men det jeg kan gjøre er å høre hva den personen sier om temaet, og synes jeg argumentene er bedre enn mine, så har jeg lov å endre mening og si beklager, men du hadde rett!

Jeg ønsker selv og være mer "tøffere" enn det jeg er nå, for selv vet jeg hvor lita jeg kan være når det kommer til enkelte, og da snakker jeg om personer som er utenfor familie. Dette øver jeg meg på, og vet at om jeg sier meningen min på en pen måte, så blir det ikke "bråk" av den grunn, for man skal alltid ha respekt for andres meninger.

Frihet er noe de fleste ønsker, og jeg vil skrive ned noe om dette, som jeg da har lært på det ene kurset jeg går!

De fem friheter:

Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli.
Friheten til å føle som du gjør, istedenfor det du burde føle.
Friheten til å si det du tenker og føler, istedenfor å si det du burde tenke og føle.
Friheten til å be om det du ønsker, istedenfor å vente å se om du får det.
Friheten til å ta sjanser på egne vegne, istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Ny uke og nye muligheter fra imorgen, god natt og sov godt alle søte lesere :)



-Lillemor






Likes

Comments

Hverdag, Personlig

Når andre legger ut bilder av hjemme sitt, så legger de ut bilder som ser best ut, der det er ryddig med pynteputer og nyvasket, har alle det så fint egentlig? Iallefall har ikke jeg det sånn.

Hjemme hos meg er det ikke bestandig rent og pent, det kan ligge jakker og klær rundt omkring uten at jeg gidder og henge de opp, det er kopper på kjøkkenbenken, enda har jeg oppvaskmaskin som står tom, men det er ikke bestandig jeg orker og sette det inn, selv om det er veldig lett og gjøre det. På gulvet har jeg små pinner fra veden, den kan jeg ikke skylde på meg selv for, siden Lykke har dratt det ut av vedkassen og bringt det utover gulvet, men det er min oppgave og rydde det opp. Rommet mitt er det mye rot, der har jeg to skittentøykurv, men mye av klærne er enten på gulvet, eller på badet, rett og slett for at jeg bare slenger det der når jeg tar av meg og det skal vaskes.

Nei, det er ikke 100% perfekt hjemme hos meg, men prøver å ha en dag der jeg tar hele leiligheten, og når jeg først starter så gjør jeg det ordentlig, men det kan gjerne gå fra 1 uke til 1 mnd før jeg gjør noe.
Om det skal komme noen på besøk så sier jeg som regel at " du må ikke se på rotet mitt, for det ser særriøst ut som en svinesti", svare er egentlig ofte positivt, men så tenker jeg litt, de er jo ikke her for å hverken rydde eller besøke rote, de kommer jo for å besøke meg, å så lenge de har en plass og sitte så har det egentlig ikke så mye og si, men så klart er det jo koseligere og besøke noen der det er litt pent og rent, så jeg tar meg ofte i det selv når jeg drar på besøk til noen og ser at det ser ut som en svinesti, man kan jo få noen tanker om vedkommende, spørs litt hvem det er, er det noen du kjenner veldig godt så kjenner man jo hverandre en del, men er det en ny relasjon så kan tankene svirre.

Det har jeg faktisk gjort selv, når jeg dro på besøk til noen jeg ikke kjenner så godt, å ser hjemme deres, så kommer det noen tanker om, hvorfor har h*n det så rotete? Er h*n veldig uhygenisk osv, men det er ofte en grunn til at det er slik, i mitt tilfelle så har det vært rotete pga jeg ikke trives så godt, selv når det er ryddig, å da blir meningsløst for meg og ha det ryddig hele tiden, også har jeg ikke besøk, eller det er sjelden jeg får besøk så hvorfor skal jeg ha det ryddig da, det er jo bare jeg og Lykke som skal være her uansett.

Jeg vil jo ha det fint, og jeg får jo det når jeg først starter som jeg skrev ovenfor her, men jeg skulle ha blitt flinkere til å gjøre det mer koseligere for meg selv!

Nå skal jeg faktisk få opp giret og få det ryddig, når jeg først skriver om det, også hører jeg lydbok, og da passer det så godt!


-Lillemor

Likes

Comments

Personlig

Jeg skal være ærlig, noe jeg alltid er, men akkurat nå er jeg dessverre litt "ustabil" og deprimert, men gjør mitt beste utav situasjonen, lett er det ikke, men klarer det, det gjør jeg!

Det jeg "liker" med ustabiliteten denne gangen er at fortid ikke er med, som vil si at det som har skjedd negativt før i livet mitt ikke er med på å trigge den nedturen jeg nå har, det er mer dette med praksisplass og fremtid som gjør meg så "ustabil" som jeg er akkurat nå.

Det er mye jobbing med meg selv, å når jeg i forrige uke kom gråtende til psykiateren min uten å ha avtalt ett møte, sa jeg at jeg absolutt ikke var klar for noe praksis plass, men nekter og være hjemmeværende for det er uaktuelt, og tilbudet var å evt kommet tilbake til denne bruktbutikken jeg hadde vært på før eller gå til Fretex på nytt kurs da jeg må siden det er en konkurranse med Euroskolen jeg går nå, å ingen av de delene har jeg spesielt lyst til da jeg føler meg mer "retarded"(skjønn meg rett) om jeg skulle tilbake, av div grunner, og ikke at jeg har noe imot eller dømmer andre, men det er på en måte mennesker som blir værende der, pga det er så trygt og stabilt, og ikke har jeg noe imot det, men jeg vil på en måte være mer selvstendig enn det,og ha en arbeidplass som gir meg mer mening, håper ingen tok dette negativ for det er ikke meningen.

Det som er trist med denne perioden er at jeg kan være spontan og skade meg selv, og at disse svarte tankene om å ta farvel er sterke, det som minsker tankene igjen vær dag er når jeg kommer hjem til Lykke, det er hun jeg lever mest for, men det vil ikke si at familien betyr mindre, men i perioden her er det henne.
Det å skade meg prøver jeg å ikke gjøre, for det første så er det stygt også angrer jeg meg med engang etterpå, for det andre så har jeg fått beskjed om at hvis jeg gjør dette igjen så er sannsynligheten for innleggelse stor, og siden det er 9 mnd siden sist jeg var inn så vil jeg helst holde meg til å ikke være innlagt.

Jeg er sterk nok til å stå i dette, det vet jeg. jeg gir fader ikke opp, dette er bare en liten periode som går over, jeg må bare være tålmodig, og det ønsker jeg at de rundt meg også er. for snart er jeg meg selv og alt jeg vil jobbe med nå er å komme til en stabilitet som bevarer, og det skjer, men det kan ta fra uker, mnd og år, men det vil skje, jeg mister ikke troa!

💪


-Lillemor


Likes

Comments

Personlig

Den siste tiden har vært litt frem og tilbake, så har dessverre ikke klart og skrevet hver uke, men nå skal jeg prøve så godt jeg kan for å holde det jeg lover.

De behandlerne jeg har hatt har fortalt meg at jeg må være forberedt på at når vintertiden kommer vil det være litt tøff, at depresjonen kan komme tilbake, noe som faktisk stemmer i en liten grad, jeg prøver hardt å la det gå sin gang, og jobber imot denne tiden, for å ha tilbake depresjonen har jeg ikke mye lyst til.
Torsdagen i forrige uke, fikk jeg en liten blackout, alt ble helt svart, var bare hjemme i sofaen, hadde slått av pc, radio og telefonen kastet jeg inn på soverommet, plutselig så tok underbevisstheten over kroppen min, først må jeg si at det har foregått mye rundt meg, men så har jeg på en måte ikke brydd meg så mye om det, litt vanskelig og forklare, men dere husker kanskje det innlegget jeg skrev om "Ikke mitt sirkus, ikke mine aper"? Den har jo hjulpet meg mye, og den har hjulpet i denne situasjonen også, jeg hadde ikke drukket noe alkohol ,men likevel så mistet jeg kontrollen over meg selv og dessverre så skadet jeg meg, hvor? joda det er på knoklene så det vises ganske godt, så har fått en del spørsmål om hva som har skjedd, til noen så blir det en del hvite løgner, men nå vil jeg ikke lyve mer, jeg gjorde dette selv med en skarp gjenstand, og håper selv at dette ikke skjer mer, for jeg angrer meg med engang etterpå og blir sint på meg selv og stiller meg selv spørsmål om hvorfor gjorde jeg dette? Det kommer ikke mye realistiske svar tilbake for å si det slik.

Det er også mye med dette å komme ut i praksis igjennom kurset, kanskje vil noen si at jeg er utrolig kresen, men det får dere mene, for jeg er litt kresen, mye for at jeg har holdt på med denne praksisdelen i ca 9 år, så har mye erfaringer fra her og der, og det er positivt, men så var det å finne en plass , hva skal jeg velge? hva vil jeg ? og tankene er tomme, jeg ser ikke lyset i tunnelen lengre når denne biten kommer opp, den ene plassen jeg kunne tenke meg hadde ingen mulighet til å ta inn praksis, så nå føler jeg meg helt på bunn igjen, (i denne praksisdelen).
Så akkurat nå så er jeg fortsatt livredd for å ikke få noe praksis, og det er få uker igjen til vi skal finne den, og hva om jeg finner den, og ikke får jobbe der videre? skal jeg da starte alt på nytt når tiden er ute? Jeg vet jeg tenker altfor mye når det kommer til jobb og praksis, og har fått beskjed om å ikke tenke så mye, men det er lettere sagt enn gjort!
Men håpe er der, og om det kanskje ikke er nå, så er jeg sikker på at jeg finner en plass jeg vil trives i!

Ha en fin dag! :)


-Lillemor



Likes

Comments

Hverdag, Vennskap

I en uke har vi hatt ett prosjekt gjennom kurset jeg går, ble delt inn i 3 grupper, i min gruppe besto det av 5 stykker, bra gjeng og samarbeide med.

Prosjektet gikk ut på å finne 2 interessante bedrifter hver, der hvor vi skulle dra rundt og "intervjue" de og høre litt om hvordan de rekruttere, hvilke krav de hadde til evt nyansatte, høre om de tok imot praksisplasser, der noen hadde veldig høye krav, og andre som så mest på fravær og personlige egenskaper. Noen tok også inn praksiskandidater, der man kunne få fast ansettelse etterpå, andre kunne hjelpe med praksis, men usikker på jobb etterpå, så noe var vell mer interessante enn andre.

Etter en uke med intervju, gåing på bedrifter, brukt mye penger på parkering og bensin, så skal vi da fremføre dette prosjektet framfor resten av klassen idag onsdag, kan vel si at min gruppe var eneste gruppa som var ekstremt nervøse, og vi var kanskje litt for flink til å syke hverandre ned, enn å heller si " at dette klarer du", så kurslederen hadde så klart bestemt at vi skulle fremføre sist, tiden gikk og de andre gruppene sto å fremførte sine bedrifter, mens vi satt og snuste, drakk kaffe samtidig som kroppen ristet godt.
Så var det vår tur, to av oss ville ikke stå fremfor klassen noe som var helt greit og respektfullt, å en måtte dra hjem, så hva i all verden skulle vi gjøre nå? Stakkars, vi kunne ikke bare la ei ta alle 8 bedriftene våre alene, så jeg som da fra starten av idag fortalte kurslederen vår at jeg nektet å stå der å snakke pga diverse ting, sto plutselig foran alle og snakket i plenum, aldri har jeg vært så nervøs før jeg gikk opp å så alle som satt der og så på meg, jeg skulle være i fokus, første som kommer ut fra meg før jeg startet var, "Hvis alle sammen går ut av rommet, så blir det enklere for meg å snakke", ingen gikk, de bare lo, så jeg lo bare med, og latet som at dette var piece of cake,

Etter alle bedriftene var fremført fikk vi applaus, jeg fikk til og med klapp på skulderen av kursleder, der han sa, veldig bra jobba Lillian, jeg må ærlig innrømme at etter å ha stått der å snakke i plenum, ga meg en god følelse, jeg mestret å stå der, selv med skjelvende kropp fra topp til tå, å NÅ kan jeg si jeg er utrolig stolt av meg selv.
Det var en som sa til meg for ikke så lenge siden, og det er morfaren min, han sa," når du klarer og stå å snakke i plenum, det er da du har kommet utrolig langt her i livet. " og det føler jeg veldig på nå i etterkant, hvor stolt jeg er av meg selv, at jeg faktisk klarte og stå der, selv med mange øyne som var siktet på meg!
Nei, dette var ikke noe å "dø" av, neste gang blir det uten og se ned på arket, det er jeg sikker på.
Det ble en skikkelig god utfordring!

Ha en fin onsdag alle sammen! :)


Likes

Comments

Personlig

Det er først nå jeg virkelig fått opp øynene, jeg har alltid prøvd å redde hele verden, gitt råd om hvordan man kan takle situasjonen og lignende, hjelpe folk ut av ting de har havnet inn i, og siden jeg er ei dame som holder tett, lett og snakke med, så kan jeg skjønne hvorfor noen kommer til akkurat meg, og så klart kommer jeg til å fortsette med å holde tett, være lett og snakke med osv, men nå kommer jeg til å begrense meg, jeg har mye selv i livet mitt som må ordnes opp i, og jeg er ikke utdannet noe psykolog eller lege, og har ikke alle svarene eller fasiten på hvordan ting skal løses, alt jeg kommer med er noen råd som kommer fra mine erfaringer, som har funket for meg.

Nå er det min tur til å følge mine egne råd, og det er lettere sagt enn gjort, føler at jeg er flink til å gi andre rådene, men utrolig dårlig til å følge opp selv, men nå har jeg hatt en livserfaring som tilsier at jeg vet hva slags råd jeg kan ta og ikke ta. Jeg kan gi råd om at du burde ikke gjøre samme feilen som meg, men på en annen måte så føler jeg også at det blir litt feil, for selv om jeg har tatt mange feil i livet mitt på forskjellige områder, så betyr det ikke at det du gjør er feil for deg. Det å gjøre feil er også bra, man lærer av det og får en erfaring om at "ok, dette skal jeg ikke gjøre flere ganger", kanskje så er det noen som er lik meg og kan finne på å gjøre samme feil ett par ganger før man innser det.

Jeg synes ordtaket "ikke mitt sirkus, ikke mine aper!" er ett flott ordtak, det sier jeg faktisk ganske mye til meg selv. Kanskje er det vanskelig og tro, men det har hjulpet meg til ett bedre liv, spesielt hvis jeg blir innblandet i noe jeg ikke har noe med. Etter at jeg har startet med å sagt dette til meg selv i slike situasjoner, har jeg holdt meg unna ting som jeg ikke trenger og bruke energi på mer. Det kan også hende at det blir mitt sirkus og mine aper, men da blir det litt annerledes, for da er det mine ting det handler om.

Å sist vil jeg si at jeg kommer alltid til å være den omsorgsfulle ovenfor andre med å gi råd, men er det noe veldig detaljert eller ting som er veldig tøffe, så må jeg nok stoppe deg og kanskje be deg om å skaffe hjelp, for jeg er bare ett menneske jeg også som har mitt, med mye ting jeg har hørt selv fra andre, så er det ikke alt jeg takler og ta imot, selv om det kanskje føler slik for vedkommende. Ikke slutt og snakk med meg om ting, for jeg lytter gjerne, men er det noe veldig tunge ting, så råder jeg deg til å snakke med noen profesjonelle.


-Lillemor



Likes

Comments

Personlig

Dette har jeg skrevet om i ett tidligere innlegg, som står under Diagnosen, i det innlegget skrev jeg litt om denne diagnosen, det som er rundt. I dette innlegget har jeg tenkte å skrive litt om hvordan det faktisk er å ha disse tingene!

Jeg gruer meg til å skrive, følelsene surrer rundt, det jeg først vil si at jeg prøver så godt å leve med dette, og at det er ikke sympati belagt.
Ok, Da jeg fikk diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse, ble jeg helt stiv, ingen anelse på hva det innhold, hva betyr denne delen av meg? Det tok ganske lang tid før jeg fikk ett svar på hva det hadde for betydning for meg, da jeg endelig fikk svaret gikk det opp for meg og kjente meg i mye av det som ble forklart.
Det er også noe som man kan bli kvitt, men hvordan man blir det er jeg ikke helt sikker på, det går for det meste av seg.
Også kommer dette, hva kjennetegner meg med denne personlighetsforstyrrelsen?
Nå må jeg også bare si dette først at, denne diagnosen er ikke medfødt, det har gått over lengre tid.
Beklageligvis må jeg ha mye bekreftelser, f.eks høre hvor flink hundeeier jeg er, flink jeg er til å f.eks skrive osv, jeg har også litt av avhengighet når det kommer til mennesker, og da snakker jeg for det meste om leger/psykiater, det å "gi slipp" kan ta ganske lang tid, og prøver å holde meg til de så lenge som mulig, nettopp for at jeg er avhengig av de, men innerst inne vet jeg at jeg en dag må gi slipp en dag!
Det å må ha disse tingene gjør meg irritert og sliten, jeg vil ikke be folk om å gi meg en bekreftelse for å føle meg bra nok, jeg vil komme dit at jeg sier dette selv: "jeg er bra nok"!

Jeg kan også ha vansker med å regulere egne følelser, det kan bli ganske intense, og det gjelder både positivt og negativt, positive er at om jeg blir glad , får jeg en veldig til glede, negative er når jeg er trist, så blir det ofte skyld, skam og sinne, og depresjonen blir av og til ganske ekstrem som kan utvikle seg til veldig mørke tanker, som å vil skade seg selv, å til og med vil ta farvel med verden,

Det er mest denne bekreftelsen og egne følelser som sliter mest innpå meg, og håper dette går over iløpet av få år.


-Lillemor



Likes

Comments

Personlig

Å være sint!

Jeg hadde en periode der jeg ble ganske sint, noe som gikk utover leiligheten min, det gikk fra å ikke få på linsene, til å føle at jeg ble urettferdig behandlet av enkelte, det ble trigget så mye at jeg måtte faktisk på behandling for å beherske meg, det var mye sinne som jeg ikke fikk gjort noe med, som jeg da lot gå utover leiligheten, pinnene, steinene og de "døde" tingene ute i naturen, og på en måte så er det bra at jeg lot det gå utover disse tingene om jeg hadde latt det gå utover mennesker jeg er glade i og brydde meg om, Når det gikk utover leiligheten ble jeg egentlig mer frustrert enn sint når dette sinne kom, da jeg måtte rydde opp alt jeg hadde kastet rundt meg, og det var ingenting som skjedde med Lykke (hunden) om noen tenker, jaha, hun kaster mye rundt seg, hva med hunden? Nei, hun har jeg eller kommer jeg aldri til å være slem imot!

Idag er jeg ikke så sint lengre etter at jeg har fått hjelp, kan godt bli kinaputt sint, men jeg holder ikke sinne inni meg lengre slik jeg gjorde før, nå er det mer at disse menneskene som gjør meg sint ikke fortjener min energi mer, jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg kan ikke forandre de til noe bedre menneske, jeg kan bare forandre meg selv i forhold til de, noe jeg da ikke gjør, da jeg ikke legger meg flat for noen når det ikke gir meg noe positivt tilbake.
Det jeg kan bli sint for, er om jeg ser noen som blir urettferdig behandlet.

Å holde det inni seg og la det gå til det sprekker er ingen god løsning, av erfaring så bør man gjøre noe med det med engang, mye kan gå galt om du sitter og trigger på ting du er sint for, som du ikke får gjort noe med, snakk med noen eller gjør som meg, "døde ting" stolper, pinner, men pass på at det ikke er noen rundt deg som kan bli skadet.

Det å være sint er også en bra ting, for det må ut av kroppen og det finnes flere måter å håndtere det på, jeg syntes det å la det gå utover "døde ting" var en fin måte å beherske det på, da det ikke gikk utover noen andre som kunne stille spørsmål om "hva har jeg gjort galt" når det ikke er du som har gjort noe, men det er bare for at jeg er så sint og har ikke fått luftet det ut på noe.

Nå skal jeg ut og gå en liten tur med Lykke, så skal jeg finne sengen før en ny positiv dag starter imorgen igjen! :)


-Lillemor

Likes

Comments