God kveld lesere!

Jeg har funnet ut mye om meg selv det siste året, både negativt og positivt, har jobbet utrolig mye for å komme dit jeg er idag, og kjenner at nå må jeg jobbe litt ekstra, grunnen for det er vell ganske enkelt at mye skjer på en gang, og ikke bare negativt, men når det blir helg på helg man skal noe, pluss noe småting som man får høre av fugler som står i vinduskammen, da blir begeret mitt litt over halvfullt.

Må jobbe mer med å få plassert tankene rett, noe jeg dessverre ikke har klart akkurat nå, det har vært konfirmasjoner og skal på den siste i juni, og det er koselig det, for da møtes vi slekt og nye fjes, trist og si det men det er flere av oss som bare møtes i sånne tilfeller. Uansett, det er mye stress rundt det for min del, hva skal jeg ha på meg, skal Lykke være med, skal hun sitte i en bil i flere timer i varmen? Skal jeg kjøre selv eller sitte på? Det er så mye som må være på plass i hodet mitt før den dagen kommer, siden de konfirmasjonene jeg har og skal på er nordover.

Så sier flere at jeg kan jo bare ha på meg Bunad? Joda, jeg elsker den og det er Norges fineste (Blå Nordlandsbunad) men jeg liker ikke å ha den på lengre av flere grunner jeg ikke vil skrive, mest for og ikke skvise selvtilliten min helt på bunn, og da skjønner dere sikkert hva. Så det ender med at jeg tar på meg det jeg bruker til vanlig, ja jeg pynter meg med mine hverdagslige klærne mine.

Du er jo hjemme og har ingenting og gå til, så hvorfor stresser du Lillian? Kan jeg av og til få slengt i trynet. Det er da mye av stresset kommer kan jeg si deg, hadde jeg bare hatt mot til å gjøre det jeg allerede har spurt om på sosiale medier, er jeg sikker på at ting hadde blitt hakket bedre, men av forskjellige grunner så har jeg ikke klart det enda, prøver enda og få til noe, men ting tar tid med meg. det er ikke bare bare og dra bortover og møte fremmede mennesker.

Jeg har begynt og holde ting for meg selv igjen, sier at alt er greit når det egentlig ikke er det, og det gjør jeg mest for å skåne enkelte, de trenger ikke få mine problemer oppå sine. Flere netter legger jeg meg i gråt og kjenner på at mye av dette gjør at selvkontroll og selvtilliten synker veldig ned.

Jobber mye med dette for meg selv akkurat nå, da det ikke er slik jeg vil ha det. Kanskje så må jeg jobbe veldig mye ekstra akkurat nå, men da gjør jeg heller det enn å havne på bunn, og om jeg havner på bunn, så blir det uansett ikke tilbake til start, for lengre enn det har jeg kommet, men nå får jeg bare konsentrere meg om at dette går raskt over, at dette bare er ett litt vanskelig hinder og hoppe over.

Ting tar tid, men det går!


-Lillemor

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

God søndags!

Det gjør vondere enn noen gang, heller ikke bare vondt, men trist og sårende.

Jeg er egentlig ei veldig sosial dame, elsket og komme i kontakt med nye mennesker og bli kjent. Etter den siste tiden har jeg ikke hilset på en ny person for å bli kjent, har forholdt meg til de jeg kjenner, ja jeg kan hilse på flere om jeg er ute sammen med noen, men da gjør jeg det for at jeg er med noen som de møter, og ikke når jeg er alene på eget initiativ.

I det siste har jeg skrevet spørsmål på gruppa som er i kommunen, om det er noe slags treffsted der man bare møtes, ta en kaffe og snakke om været, og det er ikke så mange, men har fått noen respons, men så klart er det mindre nå som det nærmer seg sommer og flere drar på ferie og den ser jeg, så den tar jeg på min kappe, skulle ha spurt lenge før, men det har ikke latt seg gjøre.

Jeg kan også angre meg litt rett etterpå når jeg har publisert innlegget i den gruppa, ikke for at jeg er redd/usikker, men for at det plutselig kom en haug med forespørsler i innboksen, der det står f.eks : Hei, Ser du er ute etter noen og treffe for å drikke kaffe med, du kan gjerne ta en kopp kaffe med meg og bli bedre kjent: Tar det gjerne som ett kompliment mange av meldingene jeg får inn, men det er ikke det jeg er ute etter, det er ett treffsted, der jeg blir kjent med andre som kanskje er i samme situasjon som meg, og ikke etter en jeg kan være på en date med!

Ofte når jeg skriver med nye mennesker så kommer million dollar question hva jobber du med? Hva gjør du om dagene? Hva er din hobby? Disse spørsmålene er veldig vonde for meg å få personlig, kanskje så vises det ikke for jeg legger mye humor i svarene mine, men det gjør jeg av egen beskyttelse for å ikke bli sett ned pga sannheten. Jeg har ingen jobb, og jeg gjør ingenting om dagene, har heller ingen hobby, det er sannheten, og denne har jeg prøvd å si, men da kommer det så mange spørsmål om : Hva liker du og gjøre? Kanskje du kan søke på den? Hva ville du ha gjort om du fikk velge fra øverste hylle? Det har jeg ingen gode svar og gi, for jeg har kanskje søkt på akkurat den, og fikk nei, jeg har ingen hobbyer, annet enn å se film og gå en tur med Lykke, men kan ikke si at helsa blir på topp av det.

Det jeg også svarer er at jeg har en jobb, og før jeg rekker og si det kommer det raskt ett hva da? Jo det er meg selv, jeg er jobben, det er ikke en 08-16 jobb, men heldags jobb, 24/7, der jeg jobber med meg selv for å bli bedre og lære. Det er den mest spennende og skumleste jobben jeg har hatt i mitt voksne liv, mange overraskelser du ikke ante, oppturer, nedturer, negativitet, positivitet, og masse glede, kjærlighet og sorg. Det er mange som har denne jobben, men da sammen med en annen, jeg har bare denne jobben akkurat nå!

Jeg skjønner at det er ett standard spørsmål, for jeg tar meg selv i å gjøre akkurat det samme, men det er mer med mennesker jeg ikke har noe og snakke med om, og når jeg spør først og får høre om luksus livet de har med jobb, så føler jeg meg veldig liten når jeg får det i retur, for da har jeg minimalt og komme med tilbake, enn at jeg går på nav og er hjemme.

Det er vondt og sårt når jeg føler meg så liten som jeg gjør akkurat nå, at jeg ikke duger til noe, ( i arbeidssammenheng), at min CV blir putta nederst i bunken for at det står 0 utdanning, flere arbeidsplasser som varer fra 1-4 mnd, men om de leser nøkkelkvalifikasjonene mine, så står det mye bra som egner seg i flere arbeidsplasser, noe jeg føler de ikke ser på i det hele tatt.


"Folk sier at ingenting er umulig
Men jeg gjør ingenting hver dag."


-Lillemor

Likes

Comments

God mandag, lesere!

Nå sitter jeg her og ser at det er sol ute, ikke vet jeg hvor lenge det varer siden i trønderlag så har vi fire årstider på en dag/time!

Jeg får opp øyne mer og mer for hvordan verden er blitt, og det sårer, skuffer og gir en irritasjon og uro i kroppen min.

Alt skal være så perfekt på alle kanter, på sosiale medier skal alt være så flott, om du har en dritt dag, så skriver du det motsatte, og alt er rosenrødt, hvorfor det? For at ingen skal se at du også har det tøft til tider? At noen kommer til å dømme deg? Alle har det ikke rosenrødt, og det er lov og ikke ha det bra hele tiden, det er lov og ta en pause og si til deg seg selv at dette er ingenting og skjemmes over.

Så har vi denne perfekte kroppen, hva det enn nå er, har du ikke fitness kropp så kan du se bort ifra at kjekke mannfolk/kvinnfolkene sjekker deg opp, for de vil ikke ha deg, har jeg noen ganger fått som kommentar, siden jeg har litt mer på kroppen enn de med fitness kropp, hvordan har du som vedkommende rett til å si til en random person at disse mannfolkene/kvinnfolkene ikke vil ha meg for at jeg har litt fett på kroppen? Kan ikke folk bestemme selv hva de liker og ikke? Det er jo ikke du som skal bestemme andres syn på damer/menn? Selv er jeg veldig kresen på menn, men ikke om de har pondus mage, eller om de har fitness kropp, ofte har jeg sett de med med den perfekte kroppen er veldig høye på seg selv, noe jeg igjen misliker, da vil jeg heller ha en som er pondus!

Så kommer sminken, du skal ha så mange forskjellige sminke produkter, for det er det de store kjendisene har, eller rettere sagt du skal sminke deg slik som Kardashian sminker seg, bruke 2-3 timer på badet, bruke alle produktene du egentlig ikke har peiling på hva de brukes til, men du har sett på youtube, at det er sånn det skal være. Ja jeg bruker sminke selv, men jeg kan ikke noe om hva som er hva, til meg går det i , foundation, mascara, øyenskygge og rush, flere jeg vet om bruker highlight (hvis det er riktig) og masse annet jeg ikke har peiling på hva heter. Det er fint med sminke, for all del, men hvorfor bruke en formue på ting bare for at det er mote? Mulig det er helt absurd for meg og skrive det, men.

Nå skal jeg skrive en lang status om hvor bra livet mitt er, selv om det ikke er det, dra på ett treningstudio for å trene fitness i håp om at en kjekk fyr skal sjekke meg opp, dra å handle inn sminke produkter jeg ikke vet noe om for å følge trenden.
Denne setningen er ment som ironi!


Dere får ha en fin Mandag, så skal jeg kjøre å fylle bensin for så å få litt sol på kroppen så jeg har grunnfarge til Syden!:)


-Lillemor

Likes

Comments

Mine søte lesere!

Skulle egentlig skrive ett innlegg den 19, men så har det vært så mye som har skjedd, så har rett og slett ikke fått tid til det dessverre!

Men 19 april var en spesiell dag, det var mye følelser for det ene og andre, både triste og glade, først så fikk jeg vite at hunden Sandy måtte avlives, noe som var helt forferdelig, en omsorgsfull hund som levde ett fint og godt liv i nesten 13 år, Lykke si bestevenn, en hund som betydde mye for mange, Hvil i fred kjære snuppa, du blir aldri glemt! <3

Så hadde søskenbarnet mitt bursdag som ble 8 år, ett fint og samtidig tung feiring, ikke for at selve bursdagen var tung, men aromaen var tung og det var så virkelig at Sandy var borte, da hun ikke var der sammen med alle som var i selskapet, det ble ikke noe ut av det, iallefall ikke som jeg fikk med meg, det var E sin dag , og det er bra at alle tenkte på at hun skulle få en fin bursdag enn å sitte og snakke om dødsfallet til vakre Sandy.

Så kommer den siste tingen som var 19 april, det som var hovedgrunnen til at jeg skulle skrive ett innlegg, og det er at for 1 år siden var det min siste innleggelse. Det er en god følelse, men også mye tilbakeblikk på hvordan året har vært. Det å ha vært selvstendig siste året har gjort mye med meg både psykisk og fysisk. Noen ganger når jeg rekker til, så er det mye av meg som ikke skjønner helt 100% hvordan jeg har klart å vært hverken sånn og sånn, samtidig som jeg skjønner det litt.

Det har også vært dager som har vært helt forferdelige, der jeg bare har villet gitt opp alt, og følt at jeg har ingenting her og gjøre, når de tankene kommer opp vet jeg litt om hvordan jeg kan takle det, og komme meg videre, det er ikke bestandig like lett hvis det blir for sterke tanker, men jeg bruker all min energi på å få de fjernet.

Det året her har også vært utfordrende, det å si nei til mine nærmeste uten å ha dårlig samvittighet kan tære på, jeg liker det ikke, men jeg kan ikke tappe meg selv for energi, og det håper jeg de fleste skjønner, de tapper ikke energi fra seg selv alltid de heller som jeg vet, og sier også nei uten å tenke mer på det, der har jeg også kommet. Av og til så kjenner jeg på den at jeg kan raskt bli utnyttet for at jeg er hjemmeværende, da kan det komme noen stemmer i hodet, som f.eks " Lillian har ikke noe liv så hun kan sikkert gjøre det", Jo jeg har ett liv, selv om jeg er hjemme.

Kroppen min dette året har det skjedd en del ting. jeg har gjennomgått en kikkhull operasjon for ikke så lenge siden, og det er jo en traume i seg selv når de roter innvendig, jeg lå jo i 10 dager i sengen etter hendelsen, nå er jeg endelig på bena igjen. Innvendig er det også mye uro, stress og angst, jeg får ikke slappet av helt bortsett fra når jeg sover, det er ganske slitsomt i lengden, spesielt hvis det skjer mye så er jeg ganske ødelagt når jeg kommer hjem.

Det er fortsatt ting jeg må jobbe med, men jeg kjenner at det er på riktig vei, og det er positivt!

Så håper jeg at dere har hatt en fin påske, også får dere ha en god helg :)


-Lillemor

Likes

Comments

God påske mine lesere!

Påsken er ikke slik jeg kunne ønske at den var, hadde i grunn ikke så mange planer, men var en del jeg har/Hadde lyst til, som nå ikke blir noe av på grunn av formen min.

Som de fleste vet ble jeg operert på tirsdag 4 april, siden da har jeg ligget i sengen med ubehag og smerter, og levd så å si på sterke smertestillende, jeg kan vel ikke forvente at jeg løper maraton, men at jeg er mer oppegående enn nå hadde jeg håpet på.

Alt er ett maraton, skal jeg på toalettet er jeg andpusten når jeg setter/legger meg ned igjen, bare jeg snur meg i senga eller skal reise meg hører jeg pusten blir høyere. I går var jeg på besøk hos familie for å spise middag sammen med de, og holdt ut til jeg ble fortalt hvor blek jeg var ansiktet, da jeg ikke vil dra hjem siden det er mennesker jeg er utrolig glad i, til slutt sa M at nå skal Lillian hjem og legge seg. Jeg var helt ferdig i kroppen, samtidig som det var verd besøket.

Hadde lyst og dra på latter show med yndlings komikeren Cess, som var i helgen, glad for at jeg ikke dro på en måte, siden helsa og formen er som den er, samtidig at det er noe jeg hadde sett frem til i flere måneder før jeg fikk dato på operasjonen, men hun kommer vel tilbake, om ikke får jeg ta en weekend til dit hun skal.

Skal egentlig reise til Bindal sammen med Bestemor og Bestefar, Men slik jeg ser det nå blir ikke det noe av, og ikke pga formen min er såppas svak men også får at Bestemor sin helse ikke er topp. Å om det skjer henne noe kan ikke jeg hjelpe så mye som jeg ønsker, men drar dit når jeg har kommet meg.

Nå som jeg er hos foreldrene og Lillebror, så er jeg oppe og spiser sammen med de, etter jeg er ferdig går jeg å legger meg igjen, noen ganger prøver jeg og være sammen med de på stua, for og være sosial sammen med de, og det er ikke ofte pga ubehag og smerter.
Lykke er hos meg hele tiden, hun vil ikke være noen andre steder enn hos meg, går jeg på do uten at hun er med bjeffer hun, ligger jeg i senga og hun er på stua skraper hun på døra for å være med meg, hun merker vel formen min tenker jeg.

Denne påsken er ikke slik jeg hadde håpet, allikevel føler jeg ikke at den er ødelagt heller, jeg har en fin flott familie som passer på meg, som gjør alt for at jeg skal ha det bra, som skjønner at denne lille operasjonen som jeg gikk igjennom er smertefullt, Lillebror har pyntet fint til påske i huset, og for det så skal jeg gi ekstra når jeg kommer på bena igjen!


Ønsker alle en fin og flott påske! 🐣


-Lillemor

Likes

Comments

Mine fine lesere!

Tirsdagen som var lå jeg på operasjonsbordet for å fjerne galleblæra, før narkosen var jeg veldig nervøs, og fikk panikk angst, og sa jeg ville bare stikke av, fikk beroligende og så startet de narkosen, kan ikke huske at jeg telte til 1 en gang før jeg ble borte.

Det ble kikkhulloperasjon, så det var ikke en så stor operasjon, selve operasjonen gikk veldig fint, menneskene som var der sammen med meg var utrolig flinke, støttende og hjelpsomme, de kunne bare ha gjort seg ferdig for så å slenge meg opp på rommet etterpå, men det gjorde de ikke, de tok seg tid til nervøsiteten og angsten min, noe jeg setter pris på!

Etter jeg våknet av narkosen så var jeg først litt sjokkert over hvorfor halsen min var blitt så vond, så åpnet jeg den skjorta som var på, å skvatt litt med det første da omtrent hele magen var gul av Jod, noe jeg ikke tenkte på der og da, så spurte hva er dette?

Kom hjem fra sykehuset på onsdagen, og har ligget hos foreldrene mine siden, aldri har jeg følt meg så hjelpeløs som nå, der jeg ikke kan gjøre ditt og datt, nyt det sier de, joda, det er godt mulig at det er lett og si, men når man er vant med å hjelpe, så er det lettere sagt enn gjort å nyte denne tiden som hjelpeløs.

For meg er det ganske smertefullt, nå skal det sies at det er 4 dager siden jeg lå på operasjonsbordet, men det er nå jeg kjenner at jeg lever samtidig som at jeg er skikkelig slapp, det å gå fra stua til badet er jeg andpusten, bøyer jeg meg er det ubehagelig, sitter jeg for lenge blir jeg svimmel, jeg er egentlig en morgenfugl, men de siste dagene kan jeg ikke skryte på meg at jeg spretter opp av senga og jubler av glede, men er heller ikke sur eller grinete, er bare veldig mer stille.

Det er ikke ofte jeg synes synd i meg selv, men akkurat nå gjør jeg faktisk det, det er også bra at det gjør vondt, siden da gror det, så får bare holde ut og ta en dag om gangen. Det jeg også kjenner på er at det er de små tingene man gleder seg til, som at imorgen får jeg dusje, og om ikke lenge får jeg kjøre bil igjen, små ting gir store gleder.

Nå skal jeg legge meg igjen, så kommer jeg sterkere tilbake når jeg har kommet meg mer på beina.
God påske alle fine lesere, og kose dere masse uansett hvor dere skal være! :)


-Lillemor

Likes

Comments

Mine lesere!

Igår skulle jeg egentlig skrive ett innlegg, men det ble hindringer på veien. Jeg og ei venninne passet på barn, noe som var veldig koselig, vi dro på Leos lekeland, der hverken jeg eller H har vært før, om det var vi voksne eller barna som var mest slitne etter en aktiv treningsøkt i lekeland, det kan diskuteres, men morsomt det var det absolutt, og når det står at du må være 14 år så sto ingenting om man måtte være det på papiret eller i hodet sa H, så vi følgte barna i forskjellige lekene, utrolig gøy. Blide barn gir blide voksne og en fantastisk dag!

Så kommer dette innlegget som jeg skulle skrevet igår, for nå er det ikke mange dager til jeg ligger på operasjonsbordet, det er faktisk bare 5 dager til. Og det er ikke noe stor operasjon, det som skal skje er at de skal fjerne galleblære, da jeg har gallestein. Det er en blanda følelse om jeg gleder meg eller gruer meg, har forhørt meg litt fra forskjellige mennesker og det er både det ene og andre som kommer frem, men heldigvis er det fra person til person, så jeg krysser fingrer og tær.

Litt om hvordan det er å ha gallestein anfall, det gjør sykt vondt, du har mest lyst og dø egentlig, i mitt tilfelle var smertene konstant uten pauser, det kunne vare fra 2-12 timer eller (1-6 dager på det verste). Det å ikke kunne vri og vende på seg uten at det ble forsterket var for meg helt forferdelig. Følte meg så ubrukelig til alt som bare lå i senga og ikke fikk i meg mat eller drikke, og verste jeg syntes var å ikke kunne dusje, følte meg skitten og ikke hygienisk. Hadde ikke unnet meg min verste fiende denne smerten jeg hadde engang, for så vondt vil jeg ikke andre mennesker!

Det som skal skje når jeg kommer dit er at jeg blir tatt imot ganske tidlig på morgenen, får noe avslappende medisin, før de tar narkosen og starter, det er kikkhull operasjon, så det tar vist ikke så lang tid, det er også de som bestemmer når jeg kan starte og spise etter oppvekking. Det er egentlig det jeg vet idag.

Mange sier at dette går bra, og at det blir så mye bedre når det er ferdig, ja det håper jeg også, etter at jeg har forhørt meg med andre i samme situasjon så ble det en skepsis rundt, noe jeg prøver å ikke tenke så mye på da det er fra person til person, allikevel så har underbevisstheten bestemt seg for at dette er litt små skummelt, men tankene mine er det helt greit og få det gjort og starte ett liv uten smerter.

Tre mest spørrende spørsmålene og svar:
Hvorfor har du kommet inn så raskt: Det har jeg ikke, jeg har ventet i ett år.
Hva har gjort at du må opereres: Siste tiden har det vært mye plager som gjør at det har vært mye vondt og smertefullt.
Har du fått beskjed om hva du skal spise og drikke før operasjonen: Ja, og prøver å holde det, men er ikke lett.

Det kommer også ett innlegg om hvordan jeg synes oppholdet har vært, og hvordan min opplevelse på sykehuset har vært når jeg kommer hjem igjen!


-Lillemor

Likes

Comments

Hei leserne mine!

Nå er det en stund siden igjen. Å mye er for at det har egentlig vært en del rundt meg som har gjort at jeg har blitt litt sliten.

Det er litt som når man skal gå over den brua, i årevis har jeg bare kommet halvveis over, og for en kort stund siden klarte jeg og komme helt over, og der vil jeg helst være, og nå som jeg er sliten prøver jeg alt for å ikke rygge tilbake og må prøve å kjempe meg over den brua en gang til, så alt jeg gjør er å se ting positivt eller finne noe positivt å gjøre, så jeg ikke havner på midten eller i verste fall må starte på nytt.

Nå som jeg kjenner meg selv mye mer både fysisk og psykisk, vet jeg hvordan ting kan takles noe som jeg ikke har taklet før. Det er faktisk ganske greit synes jeg, for da vet jeg at OK, nå må jeg bare ta litt vare på meg selv, så jeg kommer til hektene igjen, så er jeg der igjen, også vet jeg hva jeg orker å bruke energien på og ikke.

Det å være sliten når man er frisk er for meg veldig annerledes enn når jeg var sliten og psyk. Å være sliten nå er mye "bedre" om jeg kan si det sånn, da jeg tar det på en annen måte enn å bare bli innlagt i psykiatrien som jeg ble når jeg var psyk. For det å bli innlagt på nytt er ikke noe jeg vil, og det er det som holder meg så å si opp slik at jeg ikke havner der igjen, men blir det for ille, så er det den muligheten jeg bare må ta.

De tankene om å ikke vil være her mer, og det å skade seg selv kan også være til stede i sånne situasjoner som i dette tilfelle, da prøver jeg alt for å ikke gå den veien, finne noe positivt, ikke bestandig det funker om tankene er høye, men da er jeg veldig heldig og kan ringe min psykiater og få råd og veiledning. Å nei, jeg vil ikke gjøre dette, da jeg vet at anger kommer etterpå, og det gir meg ingenting annet enn smerte for både meg og de rundt. så jeg har ikke gjort noe av disse tankene om til handling, det er bare ord.

Så ble det plutselig en veldig positiv fredag og generelt helg, denne helga.
Tante ringte å spurte om jeg skulle noe på fredag, noe jeg ikke skulle, så da hadde hun ordnet billetter til Bjarte Hjelmeland, i lånte fjær. Spurte mamma om de kunne ha Lykke, noe de kunne, ordnet meg til anledningen, kjørte Lykke dit, dro hjem og vi satt hjemme hos meg og tok ett par pils før vi dro inn til byen. Når det startet så kjente jeg at det var avslappende, det var ingenting annet jeg skulle tenke på enn showet til Bjarte, det var et show jeg aldri glemmer, jeg lo så jeg holdt nesten på å tisse på meg, og tru meg når du har fått øl og må på do, men ingen pause i showet å må på do, så er det ganske vondt faktisk. Men det var så utrolig verd det, selv om jeg måtte bare gå mens det sto på, klarte ikke holde meg lengre. Så fredagen er jeg tante evig takknemlig for at hun dro meg med på, en fantastisk kveld.


Det skal også sies, (Unnskyld tante), at det er når man er ute sammen man plutselig merker aldersforskjellen, selv om det ikke er mye. for dere kan vel gjette hvem som ville hjem kl 22? Det var ikke meg, men jeg skjønner også hvorfor hun gjorde som hun gjorde, og det kommer ett innlegg om det om ett par dager!

Resten av helga har jeg faktisk ikke gjort noe, bare vært hjemme, og slappet av uten å ha ansvar for noen, da jeg har en så snill og fin mamma som tok Lykke hele helgen, selv om hun ikke trengte!

Og nå skal jeg prøve å få meg litt søvn, noe som ikke er helt på plass i disse tider, men det kommer seg, så får dere bare følge med, for det blir flere innlegg etterhvert nå!

Vil også si takk til dere lesere som også holder meg oppe! <3


-Lillemor

Likes

Comments

God kveld kjære lesere!

Dere vet at jeg har søkt skole og at det her er noe jeg vil, nå har den tankegangen blitt snudd på hodet, svare på om jeg har kommet inn er ikke før juni eller juli. Men nå er ting annerledes, jeg har mistet nesten alt av motivasjon, den har så å si vært der veldig lenge, men det var nå på fredagen da alt ble snudd.

På fredag var jeg på møte med Nav, det gikk forsåvidt greit, og har lagt en plan fra slutten på april, frem til da kommer jeg nærmere innpå. Det var også snakk om skolegang, de vet at jeg har søkt, de vet at dette var noe jeg ville, nettopp for at jeg ikke har klart å fullføre og bestå skolegang fra før.

Så fortalte de meg at det er sannsynlig at Nav ikke dekker denne skolegang, enda skolen er gratis, så jeg spurte rett ut : Så hvis jeg velger ja til denne skoleplassen, mister jeg da alle pengene mine? De svarer ja, jeg blir litt satt ut, da jeg allerede hadde forhørt meg om dette før jeg søkte. Det valget med å takke ja til skole har blitt til nei, pengene betydde ikke så mye for meg, men nå betyr de mer enn skolegang, trist, men sant.

Dette gjør at min "oppfyllelse" ikke blir til virkelighet. Jeg føler litt på at det er ikke meningen at jeg skal bli til noe her i verden, for per dags dato har jeg ingenting, jeg har ingenting på papiret som gjør at jeg blir prioritert på en arbeidsplass, CV`n min blir (i hodet mitt) lagt nederst i bunken. Det er ikke en god følelse.

Motivasjonen min har vært opp å ned lenge nå, men den har hele tiden vært der. Det er ganske utrolig at en dag skal klare og få meg umotivert til noe jeg hadde sett frem til. Nå har alt i dette tilfelle rast, nå er jeg der jeg startet, vet ikke hva jeg vil, hva jeg vil gjøre, siden jeg hadde jo en plan, og det var denne skolegangen, nå som den blir mer og mer uaktuell, så har jeg ingen ideer på hva neste kamp blir.

Hode og kroppen begynner og bli sliten når det gjelder dette, angsten har blitt sterkere av en grunn jeg selv ikke vet, eneste som har blitt fortalt av psykiater er at mest sannsynlig så er det for at kroppen ikke er vant med å velge bort kamper som ikke kan gjøres noe med, kroppen er ikke vant med at du bruker energien på en helt annen måte en før. Og det kan jo også stemme, for jeg velger mine kamper, jeg bruker ikke energi på ting som ikke jeg får gjort noe med!

Heldigvis så er jeg så psykisk frisk mener jeg selv iallefall, at dette ikke tar helt knekken, eller at jeg går i bakken, men jeg skal ikke nekte på at dette gjør meg sliten og frustrert.

Ha en fin søndagskveld ! :-)


-Lillemor


Likes

Comments

Nå har jeg vært i Nav sitt system siden 2007, og det har gitt meg mange lærdommer, både positivt og negativt.

Å være i nav systemet må du tåle ekstremt mye, du kan være så aktiv du bare vil, men du er allerede dømt fra første dag du nevner at du har gått til nav. Du blir kalt for lat, sofagris, utnytter av systemet, ofte kommer også denne, ha deg opp av senga og gjør noe nyttig, jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner noen som tar utnytte av det, som er for lat til å komme seg opp, men det gir ikke deg som person en grunn til å dømme alle under en kam. For du vet ikke hvem av oss som faktisk prøver det vi kan for å komme oss ut av nav.

Nå skal jeg fortelle deg noe, du som føler deg truffet, det å bare få seg jobb utenom nav er ikke så lett som du trur, i dagens samfunn så vil bedrifter ha 21 åringer med 25 års erfaring, de tar ikke lengre inn hvem som helst, det går ofte mye igjennom bekjentskap, det er heller ikke alle som har en utdanning da det er blitt til større krav i flere bedrifter, jeg selv har gått rundt og spurt om praksis plass, JA praksis plass, og ikke engang da får jeg mulighet til å få en fot innom, så hvor enkelt er det å skaffe seg en jobb utenom nav?

Jeg har også hatt flere praksisplasser opp gjennom årene, og det har fått psykiske plager, og grunnen for det er for at jeg har blitt så glad når jeg kommer inn på en praksisplass, jobber mye i ett håp og en tanke som sier : yes, nå kan jeg kanskje få ett vikariat, nå jeg slipper nav mer, men så er det bare for en periode, de arbeidsplassene som da jeg har vært på, har bare trengt hjelp på bedriften der og da, så sier de som oftest etter 1-3 måneder: takk for at du har vært til hjelp, men vi har ikke råd til å ha deg som vikariat, å da må jeg starte på nytt, og slik har det vært på alle praksisplassene jeg har vært innom, og det gjør noe med deg psykisk.

Flere trur at når man går på nav så får du mer penger, at vi får så mye mer penger enn de andre, er ikke helt sant, kanskje føler du det, da du får høre summen som noen får hver 14 dag, eller en dag i måneden, men så må du huske på at de pengene vi får er det vi skal klare og betale husleie, strøm, og mat. De betaler ikke regninger som gjelder bil, husdyr, telefon eller klær, de kan få klær inn i budsjettet, men da kan du ikke regne med at du kan få jean paul bukse til 20 000, eller gucci veske til 60 000, for at du ønsker deg det.

At vi tar dine skattepenger, er det flere som reagerer på, vi tar ikke pengene dine, de pengene dere mener vi tar fra dere gjør at vi får betalt husleie, mat på bordet og varme i huset. Det er navere som også betaler skatt må du huske på, det er forskjellige stønad man får fra nav. noen er skattefrie, andre er ikke skattefrie.

Nå går jeg litt imot meg selv, men det står jeg for. Å skylde på nav føler jeg har blitt en trend, men hvorfor? For meg så var det for at de følgte boka til punkt og prikke, noe noen også gjør idag,men også de har regler de må følge, det de kan gjøre er å pushe oss i gang, men vi må gjøre jobben selv, får vi ikke napp hos bedrifter eller finner en praksis skylder vi som ofte på nav, og beskylder de for at de ikke har vært til stor hjelp, hva er greia vår? Det er jo ikke de som skal skaffe oss jobben, det er det jo vi som skal ha denne jobben vi går rundt og søker på!

Etter du har lest dette innlegget, har du som dømmer oss fått ett annet perspektiv på oss navere? Det er ganske trist om du ikke har oppfattet dette, men du er hjertelig velkommen i å gå i mine fotspor.


-Lillemor


Likes

Comments

  • Facebook
  • Snapchat
  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw