Hei leserne mine!

Nå er det en stund siden igjen. Å mye er for at det har egentlig vært en del rundt meg som har gjort at jeg har blitt litt sliten.

Det er litt som når man skal gå over den brua, i årevis har jeg bare kommet halvveis over, og for en kort stund siden klarte jeg og komme helt over, og der vil jeg helst være, og nå som jeg er sliten prøver jeg alt for å ikke rygge tilbake og må prøve å kjempe meg over den brua en gang til, så alt jeg gjør er å se ting positivt eller finne noe positivt å gjøre, så jeg ikke havner på midten eller i verste fall må starte på nytt.

Nå som jeg kjenner meg selv mye mer både fysisk og psykisk, vet jeg hvordan ting kan takles noe som jeg ikke har taklet før. Det er faktisk ganske greit synes jeg, for da vet jeg at OK, nå må jeg bare ta litt vare på meg selv, så jeg kommer til hektene igjen, så er jeg der igjen, også vet jeg hva jeg orker å bruke energien på og ikke.

Det å være sliten når man er frisk er for meg veldig annerledes enn når jeg var sliten og psyk. Å være sliten nå er mye "bedre" om jeg kan si det sånn, da jeg tar det på en annen måte enn å bare bli innlagt i psykiatrien som jeg ble når jeg var psyk. For det å bli innlagt på nytt er ikke noe jeg vil, og det er det som holder meg så å si opp slik at jeg ikke havner der igjen, men blir det for ille, så er det den muligheten jeg bare må ta.

De tankene om å ikke vil være her mer, og det å skade seg selv kan også være til stede i sånne situasjoner som i dette tilfelle, da prøver jeg alt for å ikke gå den veien, finne noe positivt, ikke bestandig det funker om tankene er høye, men da er jeg veldig heldig og kan ringe min psykiater og få råd og veiledning. Å nei, jeg vil ikke gjøre dette, da jeg vet at anger kommer etterpå, og det gir meg ingenting annet enn smerte for både meg og de rundt. så jeg har ikke gjort noe av disse tankene om til handling, det er bare ord.

Så ble det plutselig en veldig positiv fredag og generelt helg, denne helga.
Tante ringte å spurte om jeg skulle noe på fredag, noe jeg ikke skulle, så da hadde hun ordnet billetter til Bjarte Hjelmeland, i lånte fjær. Spurte mamma om de kunne ha Lykke, noe de kunne, ordnet meg til anledningen, kjørte Lykke dit, dro hjem og vi satt hjemme hos meg og tok ett par pils før vi dro inn til byen. Når det startet så kjente jeg at det var avslappende, det var ingenting annet jeg skulle tenke på enn showet til Bjarte, det var et show jeg aldri glemmer, jeg lo så jeg holdt nesten på å tisse på meg, og tru meg når du har fått øl og må på do, men ingen pause i showet å må på do, så er det ganske vondt faktisk. Men det var så utrolig verd det, selv om jeg måtte bare gå mens det sto på, klarte ikke holde meg lengre. Så fredagen er jeg tante evig takknemlig for at hun dro meg med på, en fantastisk kveld.


Det skal også sies, (Unnskyld tante), at det er når man er ute sammen man plutselig merker aldersforskjellen, selv om det ikke er mye. for dere kan vel gjette hvem som ville hjem kl 22? Det var ikke meg, men jeg skjønner også hvorfor hun gjorde som hun gjorde, og det kommer ett innlegg om det om ett par dager!

Resten av helga har jeg faktisk ikke gjort noe, bare vært hjemme, og slappet av uten å ha ansvar for noen, da jeg har en så snill og fin mamma som tok Lykke hele helgen, selv om hun ikke trengte!

Og nå skal jeg prøve å få meg litt søvn, noe som ikke er helt på plass i disse tider, men det kommer seg, så får dere bare følge med, for det blir flere innlegg etterhvert nå!

Vil også si takk til dere lesere som også holder meg oppe! <3


-Lillemor

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

God kveld kjære lesere!

Dere vet at jeg har søkt skole og at det her er noe jeg vil, nå har den tankegangen blitt snudd på hodet, svare på om jeg har kommet inn er ikke før juni eller juli. Men nå er ting annerledes, jeg har mistet nesten alt av motivasjon, den har så å si vært der veldig lenge, men det var nå på fredagen da alt ble snudd.

På fredag var jeg på møte med Nav, det gikk forsåvidt greit, og har lagt en plan fra slutten på april, frem til da kommer jeg nærmere innpå. Det var også snakk om skolegang, de vet at jeg har søkt, de vet at dette var noe jeg ville, nettopp for at jeg ikke har klart å fullføre og bestå skolegang fra før.

Så fortalte de meg at det er sannsynlig at Nav ikke dekker denne skolegang, enda skolen er gratis, så jeg spurte rett ut : Så hvis jeg velger ja til denne skoleplassen, mister jeg da alle pengene mine? De svarer ja, jeg blir litt satt ut, da jeg allerede hadde forhørt meg om dette før jeg søkte. Det valget med å takke ja til skole har blitt til nei, pengene betydde ikke så mye for meg, men nå betyr de mer enn skolegang, trist, men sant.

Dette gjør at min "oppfyllelse" ikke blir til virkelighet. Jeg føler litt på at det er ikke meningen at jeg skal bli til noe her i verden, for per dags dato har jeg ingenting, jeg har ingenting på papiret som gjør at jeg blir prioritert på en arbeidsplass, CV`n min blir (i hodet mitt) lagt nederst i bunken. Det er ikke en god følelse.

Motivasjonen min har vært opp å ned lenge nå, men den har hele tiden vært der. Det er ganske utrolig at en dag skal klare og få meg umotivert til noe jeg hadde sett frem til. Nå har alt i dette tilfelle rast, nå er jeg der jeg startet, vet ikke hva jeg vil, hva jeg vil gjøre, siden jeg hadde jo en plan, og det var denne skolegangen, nå som den blir mer og mer uaktuell, så har jeg ingen ideer på hva neste kamp blir.

Hode og kroppen begynner og bli sliten når det gjelder dette, angsten har blitt sterkere av en grunn jeg selv ikke vet, eneste som har blitt fortalt av psykiater er at mest sannsynlig så er det for at kroppen ikke er vant med å velge bort kamper som ikke kan gjøres noe med, kroppen er ikke vant med at du bruker energien på en helt annen måte en før. Og det kan jo også stemme, for jeg velger mine kamper, jeg bruker ikke energi på ting som ikke jeg får gjort noe med!

Heldigvis så er jeg så psykisk frisk mener jeg selv iallefall, at dette ikke tar helt knekken, eller at jeg går i bakken, men jeg skal ikke nekte på at dette gjør meg sliten og frustrert.

Ha en fin søndagskveld ! :-)


-Lillemor


Likes

Comments

Nå har jeg vært i Nav sitt system siden 2007, og det har gitt meg mange lærdommer, både positivt og negativt.

Å være i nav systemet må du tåle ekstremt mye, du kan være så aktiv du bare vil, men du er allerede dømt fra første dag du nevner at du har gått til nav. Du blir kalt for lat, sofagris, utnytter av systemet, ofte kommer også denne, ha deg opp av senga og gjør noe nyttig, jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner noen som tar utnytte av det, som er for lat til å komme seg opp, men det gir ikke deg som person en grunn til å dømme alle under en kam. For du vet ikke hvem av oss som faktisk prøver det vi kan for å komme oss ut av nav.

Nå skal jeg fortelle deg noe, du som føler deg truffet, det å bare få seg jobb utenom nav er ikke så lett som du trur, i dagens samfunn så vil bedrifter ha 21 åringer med 25 års erfaring, de tar ikke lengre inn hvem som helst, det går ofte mye igjennom bekjentskap, det er heller ikke alle som har en utdanning da det er blitt til større krav i flere bedrifter, jeg selv har gått rundt og spurt om praksis plass, JA praksis plass, og ikke engang da får jeg mulighet til å få en fot innom, så hvor enkelt er det å skaffe seg en jobb utenom nav?

Jeg har også hatt flere praksisplasser opp gjennom årene, og det har fått psykiske plager, og grunnen for det er for at jeg har blitt så glad når jeg kommer inn på en praksisplass, jobber mye i ett håp og en tanke som sier : yes, nå kan jeg kanskje få ett vikariat, nå jeg slipper nav mer, men så er det bare for en periode, de arbeidsplassene som da jeg har vært på, har bare trengt hjelp på bedriften der og da, så sier de som oftest etter 1-3 måneder: takk for at du har vært til hjelp, men vi har ikke råd til å ha deg som vikariat, å da må jeg starte på nytt, og slik har det vært på alle praksisplassene jeg har vært innom, og det gjør noe med deg psykisk.

Flere trur at når man går på nav så får du mer penger, at vi får så mye mer penger enn de andre, er ikke helt sant, kanskje føler du det, da du får høre summen som noen får hver 14 dag, eller en dag i måneden, men så må du huske på at de pengene vi får er det vi skal klare og betale husleie, strøm, og mat. De betaler ikke regninger som gjelder bil, husdyr, telefon eller klær, de kan få klær inn i budsjettet, men da kan du ikke regne med at du kan få jean paul bukse til 20 000, eller gucci veske til 60 000, for at du ønsker deg det.

At vi tar dine skattepenger, er det flere som reagerer på, vi tar ikke pengene dine, de pengene dere mener vi tar fra dere gjør at vi får betalt husleie, mat på bordet og varme i huset. Det er navere som også betaler skatt må du huske på, det er forskjellige stønad man får fra nav. noen er skattefrie, andre er ikke skattefrie.

Nå går jeg litt imot meg selv, men det står jeg for. Å skylde på nav føler jeg har blitt en trend, men hvorfor? For meg så var det for at de følgte boka til punkt og prikke, noe noen også gjør idag,men også de har regler de må følge, det de kan gjøre er å pushe oss i gang, men vi må gjøre jobben selv, får vi ikke napp hos bedrifter eller finner en praksis skylder vi som ofte på nav, og beskylder de for at de ikke har vært til stor hjelp, hva er greia vår? Det er jo ikke de som skal skaffe oss jobben, det er det jo vi som skal ha denne jobben vi går rundt og søker på!

Etter du har lest dette innlegget, har du som dømmer oss fått ett annet perspektiv på oss navere? Det er ganske trist om du ikke har oppfattet dette, men du er hjertelig velkommen i å gå i mine fotspor.


-Lillemor


Likes

Comments

Hei kjære bloggere igjen!

Jeg klarte å få det forrige innlegget slettet, så jeg må skrive på nytt, og så klart så husker jeg ikke alt jeg skrev, og finner ikke noe angre knapp og får ikke tilbake den teksten, så jeg prøver på nytt, men det blir sikkert ikke samme tekst, men samme temaet!

Jeg har vært borte noen dager, der det var uten nett og dekning. reiste da til hjemplassen min, der bor besteforeldrene mine bor, jeg reiste ikke for noe spesifikk grunn, mest for å bare hente ny energi, og få kjenne sjølufta. Imens jeg er der tenkte jeg litt, på hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg har hatt det.

Før dette året pleasa jeg alle rundt meg, hang meg på deres mening, selv om jeg hadde en annen mening, jeg hjalp alle andre istedenfor meg selv, brukte energi på å ta innover meg alt rundt meg fortalte som var trist og deprimerende, møtte på mennesker som gjør at jeg idag har fått et tillitproblem, har blitt utnyttet for min sårbarhet osv, lista kan være lengre, men hva er hensikten, dere skjønner greia?

Har også følt at de profesjonelle har tatt utnytte av hvordan situasjonen min har vært, prøv ditt og datt, dra hit og dit, bli slengt her og der, det er heller ikke bare de som har tatt utnytte av det, men nå som de har begynt og mistet kontrollen over meg, kommer det noen spørsmål, for da kan de ikke gjøre så mye, for nå har jeg tatt kontrollen, har startet med å sette krav, noe de fleste ikke er så vant med at jeg gjør, slutta med å ta ting innover meg, har begynt og sagt mine egne meninger, har blitt mindre sårbar. Ja så kan jeg kanskje gjøre noe feil innimellom, kan dumme meg ut, men hva så, det er to ting jeg kan gjøre med det, enten så kan jeg rette opp feilen, eller så får jeg ta lærdom av det.

Når jeg har vært på møter så har som regel de bestemt hva jeg burde gjøre, hvilke praksis (f.eks i dette tilfelle) jeg burde ha, ordne ett møte uten at jeg får vite om det, har ikke jeg noe å skulle sagt ang dette? Hva jeg vil? Nå er jeg snart 27 år, når er det min tur og ta livet mitt tilbake? Det er nå jeg tar det tilbake, der jeg skal bli hørt, ha mine ønsker på hva jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Jeg vil ikke som ett tidligere innlegg, være noe nikkedukke for noen.

Så har det blitt reaksjoner på at jeg har "gitt opp" med å hjelpe andre, jeg har ikke "gitt opp" , jeg har bare begynt å velge mine kamper, handler ikke om at jeg skal være bitchy og tenke bare på meg selv, men handler om at jeg har ting og få orden på jeg også, noe jeg faktisk har fått til idag, pga jeg har satt meg selv først, men ikke er høyt egoistisk. Jeg kan fortsatt komme med råd fra mine erfaringer, men er det ting jeg ikke får gjort noe med, så kan ikke jeg sitte og ta det innover meg og miste energi av den grunn, da jeg vet jeg blir utmattet av det.

Dette med tillitproblem er fortsatt ett problem, jeg klarer ikke å møte nye mennesker, ikke for at jeg er redd for å bli kritisert, eller skjelt ut, eller for at de vil diskutere med meg om ting jeg ikke liker, men jeg er redd, redd for at jeg skal bli utnyttet og såra, bli løyet til å ha falske venner. Så sitter dere sikkert og tenker, men har du ikke nettopp skrevet...... Jo jeg har det, men det er ikke bare bare, Når man omtrent i hele livet har blitt utnyttet pga sårbarhet, så er det vanskelig og bli kjent med nye i frykt for at dette skal skje uten at jeg vet om det, for jeg vil bli kjent med nye mennesker, og skriver med folk på sosiale medier, men jeg møter de ikke, da det er lettere og skrive over nett, for da er det vanskeligere og bli utnyttet.

Nå som flere mister kontrollen over meg, går de sin vei eller blir helt stille, da flere ikke er vant med den "nye" meg, det er helt greit, for min oppfatning når mennesker forsvinner etter jeg tok kontrollen selv, er at disse menneskene ikke er verd det, (beklager om noen føler seg truffet), det sier meg også at de liker og ha makt, å når de da ikke får denne makten de har hatt på meg, så dropper de bare hele meg istedenfor å bli kjent på nytt. Trist at det skal ende sånn, bare for at jeg har startet å leve mitt liv.

Jeg har nesten ingen venner, og hver gang dette kommer opp fra meg, så kommer det inn meldinger om: jeg er din venn, jeg er her om det er noe, bare si ifra om du vil ha besøk osv. ja koselig er det å høre sånt, men hvor er du? Når kommer du på besøk? Hvor er du når jeg trenger deg mest? Det har nesten alltid vært unnskyldninger for at enkelte ikke kan komme på besøk, enda jeg har sagt at hjemme mitt er åpent for besøk. Det er trist at det bare er tomme ord for meg, men det er også dette som gjør at jeg mister tillit, at de sier disse tingene, og kommer med unnskyldning samme dag, eller dagen før avtale.

Til deg som sitter i samme situasjon, stå på, klarer jeg dette, klarer du også!




-Lillemor



Jeg har også lagt merke til en side som heter Psykmagasinet, du er ikke alene" på facebook, det er en side som handler mye om psykisk helse, den har vært til hjelp for meg på flere områder, så gjerne ta en titt om du vil ha innspill! Er ikke sikker på om dette fungerer da jeg er amatør når det gjelder alt annet enn å skrive innlegg og legge ved ett bilde!




Likes

Comments

Jeg har flyttet inn i en ny leilighet som roper navnet mitt når jeg går inn døren, der jeg stortrives allerede etter en uke, har beste familien noen kan tenke seg, en hund som er beste terapien, ett selvbilde og en selvfølelse som er høyt oppe.

Hvorfor skal alt plutselig bli så svart? Nå som jeg har det veldig bra med meg selv. Har ingen bekymringer jeg går å bekymrer meg over, velger også mine kamper, men det er ingen kamper per dags dato som gjør at det skal bli svart for meg. Tar heller ingenting inn til meg slik jeg gjorde før, jeg sier ikke at jeg har sluttet og bry meg, men jeg har gitt litt mer f*** i hva alle gjør, hva de sier eller maser om, som jeg ikke kan gjøre noe med.

Det finnes ingen forklaring på hva som skjer akkurat nå, jeg har prøvd å tenke ut på hva det er som er greia, hvorfor det skal bli sånn her nå, når jeg vet at det meste går min vei, og iallefall etter at jeg flyttet så har jeg bare vært glad og så å si lykkelig og veldig fornøyd..

Ikveld så har tårene bare trillet helt uten grunn, det stopper ikke. Hva er det som skjer? Jeg har ingen grunn til å være lei meg, ingen som er alvorlig syk, ingen som er død, eller ligger for døden, heller ingen som har påført meg noe som gjør at dette skjer.

Hodet mitt har ikke kaos heller, da jeg har fått en viss grad for kontroll over tankene. Når jeg prøver å tenke på hvorfor disse tårene kommer, så er det ingen svar og finne, er ikke depresjonen som slår inn heller, for det finnes ikke en eneste grunn for at den skal komme.

Det er så frustrerende når man ikke vet grunnen for at dette plutselig skjer, når man har det så bra som jeg har det nå, selv nå når tårene triller aner jeg ikke hva det er, ikke er det gledestårer, heller ikke lei seg tårer, for jeg er hverken lei meg, eller har noe "glede" som gjør at det skal komme, er heller ikke psykisk sliten som jeg vet om, nei dette synes jeg er veldig merkelig for å være ærlig.

Hvis flere har opplevd noe lignende så gjerne kom med råd å erfaringer!

Ha en fin uke alle sammen :)


-Lillemor

Likes

Comments

Hei kjære bloggere!

Denne mandagen for to dager siden, har jeg ventet på utrolig lenge, jeg har leita i 2 3 år etter en annen plass og bo, men ingen fangst, men så dro jeg for å se på en i samme kommune, og ville ha den, det var bare jeg som var å så på den, og det var jeg som fikk den, så jeg begynte og pakke og kaste fra den leiligheten jeg bodde i, føltes som jeg kasta hele leiligheten for å si det sånn.

Så fikk jeg flytte inn i midten av februar, så for vær gang jeg kjørte til der jeg bodde, føltes det som om jeg brukte en evighet på å kjøre dit, og lengre var det for vær dag som gikk. Så kom mandagen og flytte dagen var her, jeg fikk hjelp av de beste menneskene, jeg har ikke ord på hvor mye det betyr for meg. Jeg og M dro og kjørte tingene fra den gamle til nye leiligheten, E og L var igjen for å ta ut resten, og bare det var jeg uendelig takknemlig for, men når vi tok siste lass, og kom tilbake til den gamle leiligheten, var den ferdig vasket, jeg hadde ikke ord, jeg var i så ekstase over den hjelpen de har gjort at jeg har rett og slett ikke ord på takknemlighet.

Nå ser leiligheten ut som en leilighet, den er pyntet og helt fantastisk, og uten den hjelpen jeg har fått, har det ikke sett så bra ut som det gjør nå, bare etter TO dager, det er helt utrolig, og ord blir så tomme, så jeg vet ikke annet enn å si at jeg har den BESTE familien i hele verden som gjør dette sammen med meg! <3

Var å leverte nøklene igår Tirsdag, kjøpte også en blomsterbukett til huseieren som takk for at jeg har fått bo der, og for at de har hjulpet meg en del også, når jeg kjørte fra der jeg idag bor, tenkte jeg at dette gikk fint, det skulle ikke bli noe problem og levere nøklene, men så feil kan man ta, selv om jeg ikke trivdes på den plassen, så ble det veldig vemodig og levere fra seg nøklene og vite at jeg aldri skal inn dit igjen, i tillegg så sier huseieren at det blir ikke det samme uten meg, og der var det rørende tårer, men det er ikke så stort her, så vi kommer nok til å møtes på butikken!

Nå er jeg utrolig lykkelig, og nå skal jeg bare sitte og se meg rundt og nyte det jeg ser!
Ha en fin onsdag alle sammen :)


-Lillemor

Likes

Comments

Det er en så god følelse og sitte her idag og tenke på hvor mye jeg har lært i det siste.

Det er nå 8 måneder siden jeg sist var innlagt, og det er først etter jeg ble utskrevet den gang jeg har lært , og vokst mest på. Det er ikke nødvendigvis at man blir bedre av å være innlagt på psykiatrisk, der får man hjelp der og da, putter i deg medisiner og får dra hjem fra en til 12 dager i mitt tilfelle, ja, jeg har fått mye hjelp fra helsepersonell, men det er jeg som har gjør den store jobben.

For ett år siden var jeg ett helt annet menneske enn det jeg er idag, jeg var mer sårbar enn nå, jeg tålte nesten ingenting før jeg gikk i bakken, tok alt innover meg, selv de tingene som ikke handlet om meg ,tok også innover ting som er inn i familien , og det kunne også være de jeg aldri snakket med. Å ta alt til seg gjorde meg rett og slett litt gal, jeg gjorde ikke mye annet enn å tenke på hvordan jeg skulle hjelpe vedkommende. Alt handlet om å hjelpe alle andre istedenfor meg selv, jeg klarte meg jeg, men jeg gjorde jo egentlig ikke det, for hver gang det skjedde noe så ble jeg jo innlagt, det slo aldri feil.

Nå idag, så er innstillingen annerledes, og mye bedre ifølge meg selv. jeg bryr meg fortsatt om de rundt meg, og jeg hjelper til der jeg kan, men jeg sier også stopp, jeg kan ikke hjelpe alle i all situasjoner, går heller ikke rundt og tenker så mye på det negativet lengre, da jeg vet av erfaring at dette ødelegger dagene mine. At de rundt meg har det vondt er ikke godt å se, jeg kan gi råd av egne erfaringer, men jeg er ingen magiker, det går ikke over etter en natt.

Det å ha fått til en stor jobb med meg selv er mestring, det har vært en kamp med tårer, blod og svette, men det har vært verd en eneste kamp, Jeg vet hva jeg takler, og tørr og si ifra om ting jeg ikke liker med egne meninger, står for det jeg gjør. Jeg har også mistet noen etter at jeg har startet og være den nye meg, og det er ikke for at jeg har vært frekk eller ville miste noen med vilje, men for at flere er ikke vant med at jeg sier ifra. Det er litt som å bygge tillit til verden på nytt, å la de bli kjent med den nye meg.

Jeg vil ikke lengre være den som følger andres meninger for at de skal føle seg best i alt, og jeg skal være den som gir seg bestandig. Kommer heller ikke til å være noe frekk på noen måte, selv om jeg sier jeg skal si mine meninger, handler mer om at jeg ikke vil være noe nikkedukke lengre.

Jeg trur på meg selv, selvbilde og selvtilliten stiger oppover. Det er mye som skal gjøres for å bryte meg ned igjen, noen har allerede prøvd, men de feilet, nettopp for at jeg har jobbet såppas hardt med meg selv at jeg takler nå det meste, så til neste som vil prøve, be my gest, du klarer det ikke, jeg er nok bedre enn det.

Stå på!!!


-Lillemor


Likes

Comments

Nå er det en stund siden igjen at jeg har blogget, men denne gangen beklager jeg ikke.

Det som er grunnen er at jeg føler meg så stabil og selvsikker, at jeg har ikke hatt så mange grunner til å blogge, for når jeg tenker på de innleggene jeg har skrevet tidligere, så har det som regel handlet om hvordan det er å være deprimert , skam, og det er også positive innlegg som er skrevet.

Det jeg kan si litt om, hvordan det har vært de siste ukene.
Dagene går som de går, jeg lærer noe vær dag, og blir mer og mer selvsikker, når jeg har samtale med de utenforstående, altså Nav osv. så har jeg startet og stå opp for meg selv, jeg vil ikke bli mer "hæsjet" med, kan ikke si ja til alt de vil at jeg skal si ja til. Har rett og slett bare satt ned foten, dette er mitt liv, og mye kan de komme med, men det er til syvende og sist, mitt valg, hva jeg vil gjøre.

Ett eksempel, jeg går fortsatt å kurs, men ikke ofte, resten av deltakere er ut i praksis, men ikke jeg og ei til, jeg kom med ett forslag om at jeg kunne være en plass som mellomstasjon til jeg evt kom inn på skolen jeg har søkt, da det kom fra vedkommende at det kunne bli ett nederlag for meg, greit nok det. men da sa jeg på en behersket måte, ikke frekt, at om jeg går inn med innstillingen at det skal bli ett nederlag så blir kroppen også innstilt på det, går jeg inn med en innstilling som sier at dette er bare en mellomstasjon, så blir det deretter også sa jeg.
Dette er kanskje 3 uker siden jeg snakket om, først nå sier de at jeg kan jo være der til jeg finner noe annet, kjente på hele meg hvor sint og frustrert jeg ble, men holdt enda beherskelsen i sjakk og fortsette med å si, dere kunne ikke ha sagt det litt tidligere da? nå har jeg vært hjemme siden november, med en til to dager på kurs bare for å være der å se i veggen, og jeg må ærlig innrømme sier jeg til vedkommende, at å sitte der, gir meg absolutt ingenting.

Selv når jeg føler med stabil, så kan dagene være slitsom, nettopp for at jeg er hjemme. Aggresjonen er inni meg, både for det ene og andre, og dessverre kan det gå ut over enkelte, noe jeg ikke mener, jeg vil ikke ha det sånn, aggresjonen har ikke pågått lenge, men jeg jobber mye for at den også skal bli stabil, det skal nesten ingenting før jeg blir sint og hever stemmen, selv til min Lykke, tar meg selv i det etterpå å får utrolig dårlig samvittighet, noe jeg gjør om jeg hever stemmen til noen andre også. De jeg er med mest vet grunnen for at jeg er sint, såret osv, de har forståelse, noe jeg igjen setter stor pris på. Det går over etterhvert, men når det står på er det irriterende, slitsomt og jeg får vondt av at det er sånn.Jeg trenger bare litt tid til å svelge det som trigger.

Ellers så har jeg det veldig greit, jeg er mer selvsikker, sier det jeg mener og står for det, jeg har litt og jobbe med, men slik det er nå, har jeg ikke hatt det på noen år, det er deilig og finne ut mye om meg selv, hvem jeg vil være og hvordan jeg vil ha det. Jeg oppnår mye av det jeg har hatt lyst og oppnå når det gjelder psyken min, følger mine egne råd på enkelte områder.

Det er godt å blogge, så jeg kommer til å fortsette, kanskje ikke så lenge imellom, men ikke hver dag!


-Lillemor


Likes

Comments

Nå er året 2016 snart endelig over!

Ett år jeg kommer til å legge bak meg, det har vært mye dette året som jeg vil fortrenge, men også mye jeg kommer til å ta med meg videre. Året her har gitt meg mye kamper, liv og død, sykdommer, diagnoser, innleggelser, men også mye erfaringer jeg tar med meg.

Jeg vil ikke lengre være den jenta som ble innlagt vær uke, tenke så mye på død, ha de kampene som gjorde at jeg mistet mye energi, diagnosene er det ikke så mye og gjøre med, men de har jeg lært meg å leve med, å når jeg skriver sykdom, så snakker jeg om at jeg har hatt mye problemer med magen, spiserørbetennelse, nyrebekkenbetennelse, osv, dette har blitt på bedringens vei, men må fortsatt prøve å holde meg til ting legen har sagt ifra om, (der må jeg jobbe litt mer).

Det er så mye jeg kan skrive om dette året som snart er over, men det gir meg egentlig ingenting og rippe opp i det som har vært, for nå har jeg bestemt meg for at året 2017 skal være ett år som blir bra, ett år som gir meg null innleggelser, mindre kamper, så klart kan jeg ikke love noe, for man vet aldri hva som kommer til å skje, men planen min er å holde meg på beina, uten å bli lagt inn.

Det jeg kommer til å ta med meg videre inn i det nye året er erfaringer, for er det noe jeg aldri blir kvitt så er det erfaringer, både på godt å vondt, men det er de gode jeg tar med meg. Kommer til å ta med de rundt meg, de som har støttet meg, de som gir meg energi, de som tapper meg for energi tar jeg desverre ikke med meg, sorry om du føler deg truffet.

Jeg vil være den jenta som sier sin egen mening å stå for det, si ifra om ting jeg ikke liker, ha mindre dårlig samvittighet for alt, si mer nei, prøve å lære mer av angsten, være mer tilstede her å nå, få orden på tankene, bli kvitt mye av det vonde, for å starte med blanke ark når det nye året smelles inn. Mye av dette har jeg allerede fått til, man blir aldri ferdig med å jobbe med seg selv. Kommer også til å ha litt mer fokus på meg, finne ut mer om hvor jeg står og hva jeg vil.

2017, JEG ER KLAR, KOM IGJEN! 


GODT NYTT ÅR!!


-Lillemor

Likes

Comments

Nå er det ikke mange dagene igjen til selveste julaften.

Når jeg leser på sosiale medier, der hvor de fleste skriver ett innlegg som handler om jul, så blir jeg litt trist inni meg, samtidig så skjønner jeg jo hvordan de har det. da de skriver mye om den tunge tiden, de psykiske og fysiske problemer over alt, hvordan skal jeg takle julen med den angsten og depresjonen? Kan ikke jeg få en fin jul også?

Jo, du kan det hvis du vil, jeg skjønner deg helt og fullt ut, for 9 mnd siden hadde jeg ikke trua på jul eller noe i det hele tatt, det var ikke ett lys i tunnelen, men så har tiden uten innleggelser gjort meg sterkere og faktisk smartere i tankegang. Det er ikke mange månedene siden jeg tenkte at jula i år kommer sikkert til å bli like ødelagt som alle andre jul, noe jeg ikke tenker nå lengre, nå har jeg en plan på hvor jeg og Lykke skal være, vi skal kose oss med god mat og drikke, åpne gaver og få besøk av julenissen.

For min del, så skal ikke jeg la angsten og depresjonen ødelegge noe for meg i år, klart det har vært ting rundt omkring som har tæret på meg i måneden her, men det har lært meg så mye om hvordan jeg kan takle ting, hvordan tanker jeg kan lage meg selv, og ikke minst det, hvordan vil jeg ha det? jeg vil å skal ha en fin jul og bestemmer meg for at ting som skjer det skjer, det er sjelden jeg får gjort noe med, og ting som man ikke kan forutse, for som i ett tidligere innlegg så skrev jeg at jeg kan ikke redde verden, og det er det ingen som kan, ikke en gang paven.

Til deg som har angst, depresjon, mistet noen eller gruer deg til jul, jeg har vært der og vet hvordan det er. Prøv å la problemene ligge i en hylle denne tiden og spesielt julaften, tenk mer positivt, si til deg selv : Dette skal bli en fin jul, vi skal kose oss med mye god mat så buksesmekken må åpnes, dessert som vi egentlig ikke har plass til, presser vi i oss for det er så godt, gavene vi bruker flere timer på skal åpnes med ett smil, for så å takke alle etterpå med å ringe eller om du sitter med de.

Det er viktig for oss voksne å ordne en fin å koselig jul, om du har barn som feirer for første gang, eller barnebarn som kommer å feirer for første gang, ikke bare små barn jeg tenker på, men også de fra 15 å oppover, kanskje er det de som gruer seg mest til denne tiden, med alt press rundt i media, der kjolen ikke passet, eller dressen er for stor, la de komme inn i varmen og få lukta av jul og god aura, gled andre og deg selv med fine ting og leker man kan spille på julaften.


Ønsker alle en riktig god jul! :)


Lillemor!


Likes

Comments

  • Facebook
  • Snapchat
  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw