Jeg ser hvor sliten du er, hvor mye tynnere du er blitt, hvor mye du forsøker å huske alt, hvor mye du jobber for å være den du var før og hvor mye smerter du egentlig har og føler over hvordan situasjonen er nå. For både du og vi vet, det blir aldri som før. Du kan ikke lenger lage mat selv, du kan ikke lenger ramse opp alle navnene til barn, barnebarn og oldebarn og du klarer ikke lenger å gjøre alt selv hver eneste dag, slik du pleide å gjøre. Jeg ser det i øynene dine. Samtidig som de lyser opp hver gang vi kommer inn døren så ser jeg tristheten og tomheten som skinner gjennom.

Det gjør vondt å vite at du ikke kjenner meg igjen i det jeg kommer inn døren, at du ikke husker hvem jeg er, at du ikke husker hva som skjedde et år tilbake og at du lever i din egen lille boble vi ikke klarer å forstå. For jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne forstå, at jeg kunne si noe som hjalp deg med å forstå og at jeg kunne være der mer for deg. Jeg angrer så utrolig mye på at jeg ikke har tilbragt mer tid med deg, at jeg ikke har besøkt deg oftere, gitt deg flere klemmer og ikke minst; at jeg aldri har sagt at jeg er glad i deg. For jeg vet at du kanskje ikke har så mange år igjen, kroppen blir bare dårligere og dårligere, og denne jævlige sykdommen tar over mer og mer. Jeg vet at jeg en dag ikke vil ha muligheten til å se deg noe mer og jeg vet også at dagen kanskje kommer hvor du ikke kjenner meg igjen overhodet, og hvor jeg kun vil være en av de mange fremmede personene som kommer inn døren.

quote, stitch, and ohana-bilde

Men jeg er glad i deg, du betyr så uendelig mye for mer og jeg skal bli flinkere til å besøke deg. Som dere så fint sa det selv, du og morfar: "Nå har du jo lappen, da kan du jo bare komme på besøk når du skulle føle for det". Og det vil jeg. Jeg vil ikke gå glipp av den tiden du har igjen, og jeg vil ikke du skal glemme meg fortere enn du må. For jeg er så heldig som har så fine besteforeldre som alltid tar i mot oss alle med åpne armer, som alltid stilte opp med familieselskap 2. juledag og som alltid presset 50 stk inn i den lille stua deres. Samme hvor slitne dere var eller hvor stressende dere synes det var, så åpnet dere hjemmet deres og inviterte hele familien slik at vi kunne være samlet. Og det er jeg og resten av familien evig takknemlige for.

Demens er en jævlig sykdom, men når den først rammer noen man er glad i er det viktigste å være der for dem og sørge for at de har det best mulig. Og det skal vi sørge for. Vi, familien din, som er så uendelig glad i deg og som aldri vil glemme deg.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments