Noen ganger tar jeg meg selv i å smile av tanken på hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er fordi jeg har ei mor og en far som alltid stiller opp, uansett hva. Hvor heldig jeg er som har ei storesøster å se opp til og en storebror som alltid passer på sin lillesøster som om jeg fortsatt var ti år gammel. Hvor heldig jeg er som har verdens fineste svigerfamilie som har tatt meg i mot med åpne armer, og som alltid sier jeg er velkommen der, uansett hva, og som får meg til å føle meg som en del av familien. Hvor heldig jeg er som har de fine og gode vennene som jeg har. De som alltid stiller opp, de som får meg til å le, de som lytter og de som genuint bryr seg om meg.

I bunn og grunn er jeg ekstremt heldig, og jeg er evig takknemlig for de menneskene jeg har i livet mitt.

Likes

Comments

Det er ingen tvil om at det er på denne tiden av året der presset og stresset er størst når det kommer til trening. Dette såkalte kroppspresset som regjerer i dagens samfunn. Det er ikke lenge til vi skal vise oss frem i bikini på stranda, det er ikke lenge til vi skal gå rundt i shorts og lette sommerkjoler. Det er ikke lenge til vi skal vise hvordan kroppen vår virkelig er. På vinter og høst kan vi gjemme kroppen vår i store jakker, gensere og langbukser, så det er ikke rart presset er størst når det nærmer seg sommer.

Men jeg er så forbanna lei av dette presset og stresset angående hvordan man skal se ut. For det er slik det er blitt, idag finnes det en fasit på hvordan man skal se ut for å være bra nok. Og tro meg; jeg er så langt i fra der. Jeg har noen kilo for mange, jeg har en haug av cellulitter på lårene og jeg har ikke dette mellomrommet mellom beina som alle snakker om fordi lårene mine er ganske svære. I tillegg har jeg en mage som er litt for "stor" i manges øyner. Men det er greit. Det er opp til meg å gjøre noe med det, da jeg fint kan innrømme at jeg absolutt ikke har gjort alt jeg kan for å bli mer fornøyd. Derfor jobber jeg daglig med meg selv for å bli den beste versjonen av meg selv, istedet for å gå rundt og klage over hvor "misfornøyd" jeg er.

Men jeg synes det er helt sykt hvordan dette synet på kroppen har utviklet seg, og det er her plastisk kirurgi kommer inn. NÅR ble det normalt at jenter nede i 12 årsalderen begynte å snakke om å ta silikon i puppene den dagen de blir 18, ta restylane og gud vet hva? Hva har skjedd med verden? Idag er det jo nesten mer normalt å faktisk ha gjort noen inngrep enn det er å ikke ha gjort det.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt tanken selv. Jeg er ikke en av de heldige som er født med store lepper eller fått tildelt store pupper og i tillegg har jeg ei nese jeg ikke alltid har vært like fornøyd med. Jeg har alltid vært ganske flatbrystet og overleppen min er veldig lite fyldig. Og når jeg stadig så flere og flere ta restylane og silikon begynte jeg selv å tenke i de banene da jeg var 17. Jeg var faktisk i en periode fast bestemt på at jeg skulle ta silikon en dag i nærmeste fremtid, fordi puppene var et stort kompleks for meg. Men heldigvis, ja jeg sier heldigvis, har jeg lagt fra meg disse tankene nå. Jeg har lært meg å akseptere at jeg har små pupper og at jeg aldri vil få større lepper fordi jeg ikke skal ta det steget å putte noe i de. Men det er helt greit. Det er sånn jeg er og det er helt fint.

Og for å ikke snakke om disse rumpeimplantatene man kan få innsatt nå. Hva i alle dager? Hvis man vil ha en større rumpe, så ta et par hundre knebøy, ikke legg deg under kniven. Og ja, jeg er fullstendig klar over at ikke alle har genene til å få svære rumper i likhet med andre, men det er da for faen ok. Man trenger ikke å ha ei rumpe på størrelse med Kim Kardashian for å være bra nok.

Jeg mener bare at vi snart må begynne å få opp øynene for hva denne utviklingen gjør med oss. Jeg vet i hvert fall det at den dagen jeg får barn, så vil jeg at dette barnet skal ligne på meg, ikke en tidligere versjon av meg takket være for mange inngrep i ansiktet og på kroppen. Jeg vil vise barnet mitt at det er greit å være som man er, man trenger ikke legge seg under kniven for å være bra nok. For helt ærlig: hvis barnet spør om hvorfor det ikke ligner på deg? Hva skal man da svare? Skal man da si det som det er at mamma ikke var fornøyd med seg selv, for så å si at barnet er nydelig som det er og aldri må finne på noe slikt selv? Hvor selvmotsigende er ikke det?

Jeg sier ikke at de som har ekstreme komplekser, sliter med å vise seg frem og rett og slett hindres i hverdagen fordi de er misfornøyde med for eksempel sine egne pupper ikke kan gjøre noe med det. Men jeg mener at dersom man velger noe sånn så skal det være for seg selv og sin egen selvfølelse, ikke for å passe inn i et overfladisk samfunn og for å leve opp til dette "perfekte utseendet". Og så trenger man da for guds skyld ikke skrive lange tekster om de ulike inngrepene man har gjort på en blogg eller andre plasser. For å bidra litt til å unngå dette presset, kan man heller holde det for seg selv, enkelt og greit. Dette samfunnet er fucked up nok som det er.

Likes

Comments

Jeg ser hvor sliten du er, hvor mye tynnere du er blitt, hvor mye du forsøker å huske alt, hvor mye du jobber for å være den du var før og hvor mye smerter du egentlig har og føler over hvordan situasjonen er nå. For både du og vi vet, det blir aldri som før. Du kan ikke lenger lage mat selv, du kan ikke lenger ramse opp alle navnene til barn, barnebarn og oldebarn og du klarer ikke lenger å gjøre alt selv hver eneste dag, slik du pleide å gjøre. Jeg ser det i øynene dine. Samtidig som de lyser opp hver gang vi kommer inn døren så ser jeg tristheten og tomheten som skinner gjennom.

Det gjør vondt å vite at du ikke kjenner meg igjen i det jeg kommer inn døren, at du ikke husker hvem jeg er, at du ikke husker hva som skjedde et år tilbake og at du lever i din egen lille boble vi ikke klarer å forstå. For jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne forstå, at jeg kunne si noe som hjalp deg med å forstå og at jeg kunne være der mer for deg. Jeg angrer så utrolig mye på at jeg ikke har tilbragt mer tid med deg, at jeg ikke har besøkt deg oftere, gitt deg flere klemmer og ikke minst; at jeg aldri har sagt at jeg er glad i deg. For jeg vet at du kanskje ikke har så mange år igjen, kroppen blir bare dårligere og dårligere, og denne jævlige sykdommen tar over mer og mer. Jeg vet at jeg en dag ikke vil ha muligheten til å se deg noe mer og jeg vet også at dagen kanskje kommer hvor du ikke kjenner meg igjen overhodet, og hvor jeg kun vil være en av de mange fremmede personene som kommer inn døren.

quote, stitch, and ohana-bilde

Men jeg er glad i deg, du betyr så uendelig mye for mer og jeg skal bli flinkere til å besøke deg. Som dere så fint sa det selv, du og morfar: "Nå har du jo lappen, da kan du jo bare komme på besøk når du skulle føle for det". Og det vil jeg. Jeg vil ikke gå glipp av den tiden du har igjen, og jeg vil ikke du skal glemme meg fortere enn du må. For jeg er så heldig som har så fine besteforeldre som alltid tar i mot oss alle med åpne armer, som alltid stilte opp med familieselskap 2. juledag og som alltid presset 50 stk inn i den lille stua deres. Samme hvor slitne dere var eller hvor stressende dere synes det var, så åpnet dere hjemmet deres og inviterte hele familien slik at vi kunne være samlet. Og det er jeg og resten av familien evig takknemlige for.

Demens er en jævlig sykdom, men når den først rammer noen man er glad i er det viktigste å være der for dem og sørge for at de har det best mulig. Og det skal vi sørge for. Vi, familien din, som er så uendelig glad i deg og som aldri vil glemme deg.

Likes

Comments