siden jeg skrev noe sist. Over en uke har gått uten en lyd, uten en setning, uten et ord. Og jeg vil si litt om why. Vist du, ja du, vil høre.

Det har vært en tid med mange følelser. Med mange ting som har skjedd, med mange inntrykk. Men, nå skjer det mye i den nærmeste framtid. En ny hverdag. Og det kommer til å komme mange flere innlegg med mye rart. Alt fra A - Å. Jeg kan ikke vente med å dele tiden framover med deg. Og vise hvordan min dag kommer til å bli.

Kommer nok til å bli stille fram til midten / slutten av juni. Men, bare vet. Det komme til å bli mye gøy. Følge med.


Fortsettelse følger.....

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Storry Time

Man får alltid høre når man er liten, at man ikke skal snakke med fremmede. Man vet jo aldri hvem man treffer på. Man hører om folk som har møtt en på nett, og forsvunnet. Noen blir kidnappet, og noen ender opp drept. Så, er vel ikke rart man hører at man ikke skal snakke med fremmede. Og, det gjelder vel den dag i dag?

Men, vi bruker apper som Tinder, Facebook, Møteplassen, Match osv. og møter folk for en one night stand. Før, så var det en bar, discotek osv. vi fant de. Nå kan man finne folk med mobilen. Men, er det noe garanti for at den personen man møter faktisk er den vi tror han er? Nei, jeg legger ikke ALLE under en kam. Selvfølgelig er det mange gode mennesker over alt. På alle sider og apper. For jeg har bevis. Og da tenker du kansje HÆ?

Dette var i slutten av februar 2015. Det var en ny match på tinder. Og jeg sjekket han ut. Han hadde et svart-Hvitt bilde. På bilde var det et vakkert smil, og en mann med de fineste øyene du kunne tenke deg. Og jeg tenkte at han var alt for god for meg. At denne mannen kanskje ikke var ute etter noe forhold. Og lot det være. Tok ikke mange minuttene det kom inn en meld. " Hei Tinderella" skreiv han.

Det gikk ikke lang tid før jeg følte noe for denne mannen. Med det fine navnet Roy-Edvin. Vi hadde lik humor. Vi likte de samme tingene. Så tenker du kansje om jeg møtte han? Ikke med en gang. Jeg kunne ikke forstå hvordan en så utrolig herlig person, være intrissert i en rar person som meg?

Samtalene gikk over til snap, som igen gikk over til Facebook. Og til slutt gikk det over til meld. Jeg var skeptisk først, pga jeg har tlf skrekk. Så ga klar beskjed om at vist han skulle få det, og han lovet.

Jo lengere det gikk, så mer redd var jeg får å møte han. Men, i juli, etter en fest, møtte jeg han i Grimstad. Litt beruset, med 0,5 l med sprit i magen møtte jeg han. Han hadde kjørt helt fra kristiansand, til Grimstad får å møte meg. Og så "tøff" som jeg er, så sa jeg at han fikk lov å kjøre meg hjem. Og det ville han. Og hva skjedde?

Nei, ikke det du tror. Vi lå på hver vår 2 seeter, og så på tv og snakket hele kvelden. Jeg kunne ikke bedt om en bedere slutt / start på dagen. Jeg merket etter at han hadde reist, at det var følelser jeg hadde. Følelser jeg ikke viste at man kunne føle. Jeg var betatt av en mann som jeg hadde tilbringt noen få timer med. Men de få timene var jeg ikke noen andre enn meg selv. Jeg var så glad, jeg kunne ikke stoppe å smile. Men, jeg var også redd. Redd for at han ikke følte det samme. Redd får å bli såra. Redd for å bli lekt med. Men, jeg måtte le når han sovna litt av og til. Hvorfor? Fordi denne mannen snorka som jeg aldri hadde hørt før.

Det skulle gå 2 uker før jeg skulle se han igjen. Jeg ryddet så krampa tok meg. Denne mannen, skulle være her hele helga. Dette skulle bli den beste helga på lenge. Denne mannen ville være med meg hele helga. Fredagen kom, og jeg fikk panikk. Jeg aner ikke hvorfor, det bare kom. Jeg jugde, og sa jeg var blitt dårlig.

Men, lørdagen så kom han. Vi så film, og jeg var så heldig at jeg fikk lov å ligge i armkroken hans. Jeg følte meg trygg, får første gang på lenge. Jeg var blitt så glad i denne mannen. En fantastisk mann, som ville være med meg. Når vi skulle sove, sovnet han med armen rundt meg, og snorka meg RETT inn i øret. Så jeg kunne jo ikke sove. Men, plutselig våkner han, han tar vekk armen forsiktig. Og jeg later som jeg sover. Og han snur seg, sakte, for å ikke våkne meg.

Helga flyr forbi, og han blir ikke bare til søndagen. Han blir helt til mandagen. Jeg fikk ha han med meg i 2 netter. Etter disse nettene, så viste jeg en ting. Jeg kunne ikke leve uten han. Jeg var blitt avhennig av en mann som jeg ville kalle drømmemannen. Og han er faktisk enda det. Onsdag, 19 august 2015 var dagen. Dagen det ble meg og han. Og vettø hva? Det har det vært siden. Snart i 2 år har det vært Ida & Roy.

Og hva skal jeg fram til? Jo, ikke gi opp. Det finnes en for alle. Man må ikke være kresen til hvordan parteren skal være og se ut. Vær deg selv. Og IKKE GI OPP. Alle fortjener kjærlighet.

Likes

Comments

Storry Time

Dette var det jeg tenkte der jeg lå, i en sykehusseng, etter en samtale med en ortoped. Jeg følte meg så tom. Så alene, ingen kunne skjønne det. Jeg viste at jeg ikke kunne gjøre ting på samme måte lengere. " Hva gjør jeg nå?", og "hvordan skal jeg klare dette?" var spørsmålene som gikk om og om igjen inni meg. Nå tenker du kansje hva jeg mener med dette? Jo, får å få svar på hvorfor jeg tenkte sånn, må vi skru timene noen timer tilbake.

Det var en solfylt og fin onsdags morgen. Nærmere bestemt 1.mars i år. Jeg hadde sovet litt dårlig, pga det hadde regnet ekstremt i løpet av natten, og jeg som sover med vinduet oppe, så hørte jeg været ganske godt. Plutselig, så gikk timene til jeg skulle gå, så sånn plutselig, fikk jeg dårlig tid. på 20 min så var jeg kledd, sminket og jeg var på vei ut døra. Sjekka klokka, den viste 10:10, og jeg skulle rekke bussen som skulle være her kl 10:25. Det er rart, når man bare er et min for seint ut av døra, så blir man super sterssa. Og det var jeg også denne dagen. Så jeg små jogget ned bakken. Eller, værtfall halveis. Før det skjedde. Jeg skle i gresset på toppen av bakken, og datt ned på anklen. Værtfall det jeg tror. Jeg hørte et stort knakk. Og jeg hdde vondt. Eller sjokk. Jeg vet ikke. Jeg var helt alene, ingen å se. Jeg kom meg ikke opp, og ble enda mere redd. Tårene trillet. En voksen kvinne på 25 år, ligger på bakken å griner, med rompa full av søle.

Men, etter noen min, så kom det en søt nabo , og spurte om jeg trengte hjelp. Det første hun sa: Ring 113. De spurte om jeg kunne se noen bein som stikker ut, og mange andre ting, og sa at jeg turte ikke å se. Jeg svarte med at skoen min er ikke full av vann. Minutene gikk, og de føltes så lenge. Jeg var så heldig å ha en god nabo, og venn, som holdt meg i hånda, og trøstet meg. Men plutselig så jeg det vakkreste synet jeg hadde sett, nemelig en knall gul bil, sykebilen var her.
Mine helter var kommet. Så slo det meg, jeg er en overvektig kvinne, og bakken er bratt. Så hvordan skal dette gå?

Det måtte hele 5 (!!) stykker får å bære meg ned. Ja, du leste riktig. FEM stykker måtte det til. Vi var så heldig å få en random mann til å komme å løfte. En mørkhudet mann. Og det ga virkelig en ny meining på ordet "flykningshjelpen". Han var så utrolig snill, og stek, som ville hjelpe en han ikke kjente, inn i en sykebil. JEG KOM MEG INN. Jeg var trygt inni sykebilen. Ble holdt med selskap av en utrolig søt jente, følte hun var yngere enn meg. Turen gikk nå videre. Ikke til sykehuset, men fastlegen. Etter en kjapp undersøkelse, får jeg rekvisisjon til rønken. Så, turen går videre, rundt i Arendal, liggenes i en ambulanse.

Jeg har tatt rønken før, men da var jeg så liten. Så alt med rønken hadde gått i glømmeboksen. Når jeg kommer inn, blir jeg møtt av mange utrolig koselige mennesker, så var det opp på bordet, og smile pent. Selvom det ikke var hodet som skulle blitt tatt bilde av, så smilte jeg. Av en eller anna grunn. Jeg viste at det var nå dagen min skulle virkelig endre seg. Jeg ble enten bandasjert, og sent hjem. Eller så måtte jeg ligge til dagen etter. Hadde jeg vist hva som skulle skjedd resten av dagen, hadde jeg kansje vært litt mer redd. Etter jeg hadde ligget på et hardt bord, var det tilbake i senga. Den gode myke senga som jeg nå snart skulle miste.

Turen gikk videre til en søt lege. Hun så på meg og sa, dette er desverre ikke en overtråkk, dette er et brudd. Og ikke bare det, det må oppereres, og det skjer senere i dag. Jeg ble i sjokk. Ja, jeg viste jo at det ikke var en stor overtråkk, men et brudd. Og en oprasjon var jeg ikke klar for. Hodet mitt ble fylt av så mange forskjellige tanker. Som, våker jeg opp igjen? Kommer jeg til å våkne opp UNDER opprasjonen? Plutselig sa hun noe, men jeg fikk det ikke med meg. HÆ? var det som kom ut av munnen min. Hun sa, at de måtte trekke beinet tilbake på plass FØR opprasjonen, og det skal skje nå.

Jeg ble helt kritt hvit i ansiktet, og jeg følte jeg skulle besvime. Men det hadde ikke gjort noe, jeg lå jo alt. Plutselig ble jeg kjørt ut på et nytt og større rom, med mange flere mennesker. En tok tak i hånda mi, og slo den så hardt at den begynte å sovne, får å sette intraviøs. Det var ikke så godt å få langt inn i hånda. Men der kom det kraftige smertestillende. Får første gang på mange time, så var jeg helt smertefri. Men, det varte ikke lenge. Kjente plutselig at tårene kom, nå skulle beinet på plass igjen. Dagen nest store smertehavet var over, egentlig veldig fort. Før jeg viste ordet av det, så var beinet gipset. Og hvor skulle vi nå? Jo, opp på rønken igjen. Får å se hvordan beinet var, om de hadde gjort alt riktig. Alt så fint ut, og jeg ble lagt på "gangen" bak en klede, før jeg skulle opp på et rom.

Klokka var nå rundt 15:15, og jeg var på vei opp på et rom. Rom nr 222 nærmere sagt. Mamma hadde vært hjemme en liten stund, og hun kom opp til meg med noen gode ting. Pcen, mobillader, og noen bukser jeg kunne gå med. Etter bare en liten time, så ble jeg gjort klar for opprasjon. På med helsetrøye, bak fram selvfølgelig og sykehus truse. Men, det værste som måtte av, var nemelig smykket mitt. Mitt favoritt smykke som jeg ikke hadde tatt av meg siden jeg fikk det til julen 15, av min kjære Roy-Edvin. Jeg viste at dette var den ene måten jeg kunne føle at han var med meg under opprasjonen. Men, lite viste jeg hva som skulle skje. Lite viste jeg hvordan resten av dagen min skulle ende.

Likes

Comments

hvor man føler at man kan skrive. Hvor man har lyst til å sitte med en pc på fanget, og la verden vite hva som skjer oppi det man kaller en hjerne. Vel, det har nå skjedd meg. Her ligger jeg, helt alene. Jeg kjeder meg. Så der kom tanken på at jeg kan jo skrive blogg. Da ble denne lille bloggen skapt. Du tenker kansje hva som kommer her? Jo, det skal jeg nå svare på.

Den kommer til å inneholde om mitt liv. Eller, kommer til å inneholde mye mer enn det. Den skal handle om meg. Og alt som jeg liker. Så du kan forvente noe om sminke, noe mat, noe trening, noe skjønnhet, noe gaming. Ja, en veldig god mix, og håper jeg klarer å holde denne i live. At jeg klarer å sette ord på alt som skjer i min hverdag, tanker, meininger og erfaring.

Dette er min blogg, og dette er da mitt liv. Velkommen.

Likes

Comments